Gå til innhold
  • Bli medlem

Vinnerliste

Populært innhold

Viser innholdet med mest poeng fra 06. sep. 2016 i alle områder

  1. Nei, du vet, sminkebord, dameveske, bind, en 10-12 par sko, siste nummer av KK, krumkakejern, sånne ting vi damer må ha med på tur.
    4 poeng
  2. https://turhistorie.blogspot.com/ Børgefjell har lenge stått høyt på listen over nasjonalparker jeg har hatt lyst å besøke. Jeg har hørt mange historier herfra, om bare halvparten var sanne lovde dette virkelig bra. Forventningene var mildt sagt høye til naturen, fisket og ikke minst myggen. Når nasjonalparken ble opprettet i 1963 var en av intensjonene å bevare et stort naturområde tilnærmet fritt for tekniske inngrep (takk til Wikipedia), og nettopp det gjør Børgefjell til en av det mer spennende nasjonalparkene her til lands. Sekken ble pakket for ni dager på tur. Kathrine ble hjemme denne gangen med "bolle i ovnen", hun var ganske så misunnelig da jeg satte meg i bilen og kjørte nordover. Med kroppen full av forventninger, og litt dårlig samvittighet, var det bare å gi gass. Endelig var det min tur å besøke Børgefjell. Ny fiskeskørner skulle se dagens lys. Endelig var det min tur å besøke Børgefjell. Etter en drøy biltur fra Sunnmøre kunne jeg parkere ved villmarksvegen i Stekenjokk. Planen var å parkere ved demningen her, men det var ikke mulig grunnet vedlikeholdsarbeid. Heldigvis fant jeg en duganes plass å sette bilen et par kilometer unna. Turen startet på "ekte Børgefjellvis" med en elvekryssing, ca 50 meter fra bilen. Heldigvis hadde jeg med crocks, så fjellskoa slapp å bli våte. Jeg hater våte fjellsko, så det prøver jeg å unngå så langt det er mulig. Etterhvert som jeg passerte demninga kjente jeg i hele kroppen at nå var turen endelig i gang. Som bestilt ble jeg ønsket velkommen av en heilo som laget sine karakteristiske lyder. Ikke til å ta feil av den. Etter noen kilometer dukket Saksenjohka opp, da var det bare å følge den opp til Saksenjavri. Her traff jeg på en hyggelig svensk familie som hadde vært på tur noen dager. De delte velvillig om hvor de hadde fått storfisk og kartet mitt fikk noen nye kryss, dette lovde bra. Det tok ikke lang tid før fiskeutstyret ble montert, utoset så virkelig spennende ut. Her var jeg i kontakt med fisk, men ikke av betydelig størrelse. Etter en kort lunsjpause gikk jeg videre. Da jeg kom inn til enden ble teltet satt opp. En virkelig flott leirplass rett ved vannet, med en liten bekk som rant rolig like ved teltet. Resten av kvelden ble brukt til fisking og kartstudier. I morgen var planen å bevege seg lenger innover parken. Det så jeg virkelig frem til. Ut på kvelden kom regnet og det var bare å trekke inn i teltet. Det hadde ikke blitt noe fisk i dag, heldigvis var det lenge igjen av turen. Billen parkert og turen kunne starte. Demningen jeg passerte med Stekenjokkvegen i bakgrunn. Der oppe lå dagens mål. Det tok ikke lang tid før en heilo dukket opp. Saksenjohka. Saksenjavri. Litt energi-påfyll før jeg ruslet videre. Tror dette er en sandlo. Trasking langs Saksenjavri. Så var det på tide å finne leirplass. Nærmer meg enden av vannet. Nudler til lunsj. Bildet tatt i det det begynte å regne. Det tok ikke lang tid før det dukket opp to elver som ikke var der da forrige bilde ble tatt. Solnedgang utpå kvelden. Noen siste kast for kvelden. Neste dag satte jeg kursen mot Reinhornvatnet, men på veien skulle jeg ta meg god tid til å fiske og nyte turen. Å jage kilometer har aldri vært min stil. Dessuten skulle jeg gå forbi mange spennende fiskevann, så her var det ingen grunn til å stresse. Først stopp ble med navnløstvann 958 og 956, men lite fisk å få her. Etter hvert krysset jeg elva (tørrskodd) mellom disse to vanna og gikk mot Raentserenmehkie, et vassdrag med flere småvann, elver og kulper. På kartet så dette ut som et fiskeelderado, og forventningene var mildt sagt høye da jeg plasserte den første sluken i et lite utos her. Det tok ikke lang tid før første ørreten satt, ikke den største, men fin middagsfisk. Utover dagen landet jeg flere på rundt 200 gram, men de store ruggene jeg hadde drømt om uteble. Det er jo ikke noe nytt. Uansett var dagens middag sikret, så sånn sett var jeg fornøyd. På ettermiddagen lå jeg å slappet av ved en kulp ca en km fra det største Raentserenmiekhi-vannet. Livet var godt der jeg satt med kaffekoppen i hånden, god og mett etter dagens lunsj. Etter hvert så jeg uværsskyer komme sigende mot meg, det var som f.... Da var det bare å å pakke sammen og spurte mot Reinhornvatnet. Det ble nærmest et kappløp disse kilometerne. Jeg stampet avgårde over steiner og myrer med uværet hakk i hel. Ved det midterste Reinhornvatnet fikk jeg satt opp teltet i rekordfart og vant akkurat kappløpet. Senere på kvelden lettet uværet og jeg kunne endelig stikke trynet ut av teltet. Det ble fisket en del her, og det ga resultater. En flott ørret på 700 gram, en sprek satan! Aldri vært med på makan. Børgefjellørreten er det virkelig liv i, det kan jeg skrive under på. Turen går videre. Første bakken etter Saksenjavri. I denne lille kulpen så jeg fire ørreter på ca 400 gram. Navnløstvann 958 og 956. Lite fisk å få her. Reingjerde. Det gikk greit å krype under. Et lite krypinn jeg fant rett etter reingjerdet. Sikkert brukt av samene her i området. Raentserenmehkie. Her gikk det bra å krysse tørrskodd. En liten stopp for å kvile beina. Utsikt ned mot Ranseren. Dagens middag. Teltet ved Reinhornvatna. Ekte Børgefjellørret på 700 gram. Den fikk svømme videre. Neste morgen satte jeg kursen mot de småvanna øst for Cevlarsfjellet, som den svenske familien jeg traff første dagen hadde anbefalt meg. Planen var å tilbringe ei natt her. Her hadde de vist dratt opp kilosfisk i hopetall. Enten traff jeg på en dårlig dag eller så hadde jeg blitt lurt. En syltynn ørret var alt jeg fikk. Dermed fristet det ikke å bli her noe lenger. Jeg bestemte meg derfor å sette kursen mot Storskavlbekken. Her hadde jeg nemlig en avtale å møte Sven, mannen bak teltlivet. En av mine favoritt turblogger. Anbefales. Han skulle tilbringe hele sommeren her opp i Børgefjell, og det skulle bli spennende å høre hvordan turen hans hadde vært så langt. Dagens etappe ble dermed en del lenger enn planlagt, og jeg var bra sliten da jeg endelig var fremme. Her fant jeg en perfekt leirplass ved en liten navnløs pytt som rant ut i Storskavlbekken. Dette var virkelig ei perle, og for å sette prikken over den såkalte i-en kunne jeg se rett mot Kvigtind i vest. Det høyeste fjellet i Børgefjell, dronninga som noen kaller den. Med slike omgivelser var det godt å vite at her skulle jeg være i to dager. Nå skulle jeg ta det helt piano resten av dagen. Det var vel fortjent spør du meg. Så skulle det bli spennende å se om Sven dukket opp i morgen. Skiftende vær denne dagen. Her skulle det vist være kilos. Ikke akkurat storfisk. Så satte jeg kursen mot Storskavlbekken. Der Storskavlbekken renner inn i Simskardelva. Så dukket endelig den lille pytten opp. Reinsdyr som nærmeste nabo. Perfekt leirplass. Kvigtind og en imponert fjellfisker. Jaggu var det fisk å få her også. Ruta videre planlegges. Dagen startet med strålende sol. Jeg lå i teltet med full åpning og supet i meg kaffi, mens jeg kikket nedover langs Storskavlbekken. En virkelig idyllisk start på dagen. Slik ble jeg liggende lenge før jeg kom meg ut av posen, og frokosten kunne inntas utendørs. Dette var ferie med stor f. Ut på dagen dukket det opp en nokså skjeggete kar og ei bikkje. Det var Sven og hans faste følgesvenn, en Laps Vallhund med navn Lopi. De skulle være på tur i Børgefjell i hele sommer, og jeg var ikke misunnelig i det hele tatt. Neida. Det tok ikke lang tid før kaffekjelen ble plassert på primusen og den ene historien etter den andre ble servert med stor innlevelse og latter. Alltid kjekt å møte likesinnede friluftsfolk. Ut på kvelden ble det en uhøytidelig fiskekonkurranse som jeg tapte knepent. Sven disket opp med Toro fiskesuppe av beste sort. Et virkelig herremåltid. Den største ørreten vi fikk her var vel nesten 500 gram, men utrolig rød i kjøttet, og smakte fortreffelig. Nok en gang ble jeg imponert av kvaliteten på fisken her i Børgefjell. Dette er en bra start på dagen. Frokost utendørs. Det fiskes etter lunsj. Nok til maten. Ørret og nudler. Faktisk veldig godt. Så fikk jeg besøk i leiren. Neste dag var det på tide å bryte leir. Begge hadde planer om en tur nedom Store Kjukkelen, så vi slo likså godt følge ned dit. På vegen skulle vi prøve et lite navnløst vann som så spennende ut på kartet. Det var ikke lange biten å gå. Da vi ankom det lille vannet, tok det ikke lang tid før vi konkluderte med at det var fisketomt. Den "faglige vurderingen" var begrunnet i at der var for grunt, og at elven som rant ned til Store Kjukkelen var for stri til at fisk kunne gå opp der. Vi trasket derfor videre. Store Kjukkelen er et stort vann og det var stedvis langgrunt og litt vrient å fiske i. Men Sven klarte å lure en flott ørret på 0,8 kg. Han beskrev den selv som helt grei, tydelig at han hadde dratt opp en del storfisk så langt i sommer. Godt vant med andre ord. Sven og Lopi nyter utsikten. Så dukket Store Kjukkelen opp. Teltet ble slått opp i Nordvestre enden av Store Kjukkelen. Det var nokså steinete og langgrunt. Det ble ikke fisk på meg denne kvelden. Etter ei natt ved Store Kjukkelen måtte turen gå videre. Sven skulle fortsette sørover på vestsiden av vannet, mens jeg skulle sette kursen mot Viermejælla. Noen små vann som ligger øst for Virmavatnet. I løpet av natten hadde jeg vært plaget med smerter i det høyre kneet, akkurat det samme jag var plaget med i fjor på "Hjørundfjorden rundt" turen. Jeg teipet derfor en ullhals rundt kneet, å holde det varmt har vist seg å hjelpe. Etter morgenkaffen var det å si adjø til Sven og Lopi. Et virkelig hyggelig bekjentskap. En grepa kar som vi sier her på Sunnmøre. Så gleder jeg meg til å lese om turen hans når han er tilbake. Jeg trasket videre langs østsiden av Kjukkelen og ned til utoset i Kjukkelelva. Her så det virkelig lovende ut fiskemessig, uten at det hjalp så mye. Jeg var inne på tanken om å fiske meg hele vegen ned til Lille Kjukkelen, men det utgikk. Siden kneet trøblet litt ville jeg ikke legge opp til for lange dagsmarsjer. Kompasskursen ble satt til dalen mellom Steintinden og Gæivenåsen. Til tross for at det var nokså bratt, holdt jeg greit tempo oppover. Da jeg ankom Viermajælla viste det seg at det så og si ikke var vann i de småvanna jeg hadde sett ut på kartet. Her kunne det umulig være fisk. Ikke at det gjorde så mye. Jeg var sliten etter en lang dag, og la meg til i teltet. En Realturmat stod på menyen og resten av kvelden gikk med til lydbok. Jeg vurderte å gå nedom Virmavatnet, men de fem kilometerne fristet virkelig ikke. Det fikk bli på neste Børgefjelltur. Det gjelder å improvisere på tur. Sven og Lopi vurderte og bli her enda ei natt. Jeg trasket videre. Ved nordenden ligger det et par hytter. Kanskje de tilhører reindriftssamene her. Fisking i Kjukkelelva. Et siste kikk på Store Kjukkelen og Kvigtinden. Like før nedstigningen mot Viermejælla. Her var det ikke mye vann. Leirplass med utsikt mot Store Børgefjellet. På dag syv av turen satte jeg kursen mot Raentserenmehkie igjen. Jeg ønsket å få fisket i de vanna jeg ikke rakk tidligere på turen. Ruta gikk mellom Govlektinden og Steinvatnet. Og som seg hør og bør, her var det mye stein. Dette var en tung etappe, og det berykta kneet meldte fra om sin tilstedeværelse i det jeg rundet nordsiden av Glovertinden. Nå var jeg med det navnløse vannet 1063 moh. Her fisket jeg meg langs østsiden ute å kjenne et napp. Et solid head and tail-vak viste seg, så ingen tvil om at her var det stor fisk. Men ingen som ville bite på sluken min. Det var bare å gå videre. Ut på ettermiddagen kunne jeg slå opp teltet mellom 972 og 971 vannet i Raentserenmehkie. Det hadde blåst opp en del, men heldigvis fikk jeg slått opp teltet i le for vinden. Resten av dagen ble brukt til fisking med bra resultat. Den største var på ca 6 hekto. Etterhvert begynte det å regne og jeg trakk inn i teltet. Ingen tvil om at dette var et godt område for fisking, men sånn bare mellom oss. Jeg var litt skuffet over at kilosfisken fortsatt ikke hadde tatt. En liten foss på vegen opp mot steinhelvete. Der nede var Virmavatnet. Slitsom etappe. Her var det steinete gitt. Vann 1063. Utsikt mot Raentserenmehkie. Mellom disse to vanna slo jeg opp teltet. En av få ryper jeg så på denne turen. The fear in he´s eyes. Nesten så jeg får dårlig samvittighet. Teltet slått opp med en liten oppgradering for å unngå at ytterduken tok i innerteltet.. Fin halvkilosfisk. Planen i dag var å gå tilbake til Saksenvatnet, og ta siste natten der. Turen startet med å krysse elven mellom 972 og 971 uten problemer. Har blitt ganske så stødig på disse elvekrysningene etterhvert. Etter noen kilometer ble en Møreungen i kobber og rødt festet på snøret. Og ikke lenge etter lå det en flott ørret på 0,8 kg sprellende i lyngen. Møreungen viste seg å fungere bra i Børgefjell, den sluken jeg fikk absolutt mest fisk på. Da jeg passerte reingjerdet traff jeg på en same som drev litt vedlikeholdsarbeid. Han smilte og sa noen ord jeg ikke skjønte i det hele tatt. Jeg nikket tilbake og smilte. God stemning med andre ord. Da jeg ankom Saksenvatnet åpnet himmelen seg og regnet plasket ned. Det tok ikke lang tid før jeg var gjennomvåt. Ved vestenden så jeg en annen person stå å fiske. Han stod et lite stykke unna, så jeg orket ikke å gå bortom. Noen kilometer og x antall kast senere kjente jeg endelig et solid rykk i stanga. Endelig var det storfisk på kroken. Bremsen hylte gang på gang, og jeg brukte flere minutter før den endelig var sliten. Forsiktig fikk jeg et godt grep rundt hodet på ørreten og kunne vippe den på land. Den var ikke så stor som jeg først trodde, men vekten viste akkurat 1 kg. Kilosfisken var i boks. Bedre sent enn aldri. Planen var å slå opp teltet ved østenden av Saksenvatnet, men her stod det allerede tre telt. Nei da var det like greit å sette kursen mot bilen. Dessuten fristet det med en varm dusj. Et par timer senere dukket bilen opp i tåkehavet. Turen var over for denne gang. Elva jeg krysset mellom vann 971 og 972. 0,8 kg. Noen siste kast i Raentserenmehkie. Så var jeg tilbake med reingjerdet. Turen nærmet seg slutten. Tilbake til Saksenvatmet. Så var kilosfisken i boks. Så dukket demningen opp i tåken. En siste elvekryssing før jeg var tilbake til bilen. Oppsummert kan jeg si at Børgefjell er virkelig et område som er verdt å besøke, makan til flott natur. I løpet av turen traff jeg minimalt med mennesker. Så det er liten tvil om at her kan du få følelsen av å være helt alene, spesielt om du besøker de litt mindre kjente områdene. Jeg fikk ikke sett så mye av parken som planlagt i utganspunktet, det var for så vidt ingen bombe. Neste gang jeg tar turen, skal de vestlige delene av parken utforskes. Mange spennende fiskevann der. Lille Kjukkelen, Gaukarvatnet og Austre Måskardvatnet, er noen av dem. Den største skuffelsen med Børgefjell var den beryktede myggen, den så jeg ikke noe til. Nesten så jeg følte meg snytt. Ellers leverte Børgefjell på alle måter. Jeg skal tilbake. https://turhistorie.blogspot.com/
    3 poeng
  3. For meg blir dette bare helt feil. Hvordan skal jeg f.eks. kunne dokumentere "adekvat friluftserfaring"? Jeg har aldri gått noen kurs eller tatt noen utdanning innen friluftsliv, det har heller ikke de fleste andre som ferdes i norsk natur, likevel ferdes de fleste trygt og forsvarlig. Det er fritt å ferdes i norsk natur, og slik bør det forbli for all evighet. Nei, det man må gjøre er å ilegge en avgift, kall det gjerne en "redningsavgift" om man vil, for de som reklamerer med spektakulære turmål som Besseggen, Prekestolen, Kjerag og Trolltunga, la de gjerne betale 100 000 kr for hvert spektakulære bilde de publiserer! Disse pengene kan gå inn til ett fond som går til dekning av utgiftene ved å redde folk. Besseggen, Prekestolen, Kjerag og Trolltunga er en millionindustri, og det er bare rett og rimelig at de som lokker folk ut på disse turene betaler for redningen. Eventuelt kan man bare slutte med å redde folk, ihvertfall de som er på land, la folk få vite at blir de skadet eller gjør dumme ting,ja, da er de overlatt til seg selv, det pleier å hjelpe. Da kan de som vet hva de gjør og som tar en kalkulert risiko få lov til å boltre seg, men med vissheten om at det ikke er noen som kommer og redder de.
    2 poeng
  4. Første gang jeg var på Galdhøpiggen, nå for over 20 år siden, hadde vi et "fantastisk" vær. Det regnet nede ved Juvasshytta, og når vi kom opp på breen så gikk regnet over til sludd og senere snø. Vi, min kone og meg, var med en organisert guidet tur, men det var også mange andre. Deriblant en del finner iført treningsklær og seilerstøvler pluss en ung mor med en unge i 5 - 6 års alderen. Turen opp gikk rimelig greit, men oppe på toppen var det så mye snø at det var gravet en lang grøft inn til hyttedøra, og selvfølgelig måtte alle deltagerne stue seg sammen inne. Der stod de og sølte kaffe på hverandre mens jeg satt utenfor, iført gjennomsnittlig norsk fjellutrustning type vinter, og spiste matpakke og drakk varm drikke fra termos. Turen ned gikk ikke like bra. Finnene var trette, våte og kalde og fulle av det vi kaller galgenhumor. De gikk og vitset og lo og hadde ingen forståelse for at de sinket resten av turfølget mye mer enn nødvendig. På nedsiden av breen koblet vi av tauene, og guiden hadde kun et mål med turen og det var å komme ned til Juvasshytta før bussen gikk. Noen av deltagerne skulle reise med denne bussen. Han lastet tauene i sekken og fór nedover som et steinras. I kanten av breen stod det igjen en ung mor, kald og våt og helt apatisk. Ungen var det like dårlig fatt med. Resultatet ble at jeg og noen andre måtte begynne å fóre mor og barn med varm søt drikke pluss at de måtte låne tørt tøy av oss. Hadde vi gjort som resten av følget og bare fortsatt videre nedover så hadde ville helt sikkert denne moren og hennes barn ha blitt funnet, kald og stiv, neste morgen, av dagens første turlag. Gjett om en gammel hjelpekorpsmann visste å gi beskjed inne på hytta da vi kom ned? Nylig, for et par år siden, tok vi samme turen med våre barn. Før start var det en grundig sjekk av både klær, sko og sekk før vi fikk gå. Ja verden går heldig vis fremover. Det er tydelig at slike episoder som vi opplever i dag, både på Trolltunga og på Prekestolen, er et gammelt fenomen. Hvordan vi skal få bukt med problemet er ikke godt å si, men jeg tror ikke at det løser noe problem å forlange betalt for redningsaksjonene, da kan vi lett komme i en situasjon lik den vi har i dag med bilulykker og forsikringsselskaper, hvor folk, ofte uten erfaring fra norsk natur, skal sitte på et kontor og avgjøre hvem som har vert uaktsom og hvem som har vert uheldig. Men det tærer nok en del på de frivillige hjelpemannskapene, som uten lønn eller annen godtgjørelse, tar fri fra familie, jobb og skole, for å hjelpe folk i nød. For disse er det en selvfølge at man stiller opp, men alt har sin pris og det går helt sikkert en grense for når disse hjelpemannskapene må si "sorry, har ikke tid i dag, må være på jobb eller hjemme med sykt barn", eller noe i den retningen. Da kan det lett bli ut-transportinvestering av "mors" i stedet for redningsaksjoner. Men hva med å innføre pliktig guiding for alle som ikke kan dokumentere adekvat frilufts erfaring.
    2 poeng
  5. Tenk bare på alle de "fine" mobilmastene vi ville få rundt om i fjellet hvis denne lille "egoistmakinen" skulle få innpass her også. Og siden strømforsyning og kommunikasjonskabel mellom mastene ikke kan legges i bakken rundt om på fjellet så hadde vi vel fått noen kjekke paraboler og noen solcellepaneler i tillegg. Her er et par bilder fra det samme fjellet, Lifjell i Sandnes, bare tatt fra forskjellig sted, så kan vi velge hva vi liker best. Vi går rundt i en "mikrobølgeovn", hele døgnet, mesteparten av livet, la oss i det minste slippe denne "grillen" når vi er i fjellet. De som ikke klarer seg noen dager eller uker uten telefon får bare holde seg hjemme.
    2 poeng
  6. https://www.fjellsport.no/merker/n-z/soto/soto-muka-stove.html Soto Muka stove ble innkjøpt på tilbud hos Fjellsport. Benyttet på et par turer hvor man ikke bare skulle varme vann. Jeg mener at dette er en god primus for å smelte snø og varme vann, men direkte uegnet for å lage mat både om vår, sommer og høst. Fordelen er vel først og fremst det enormt effektive varmeuttaket samt at du slipper forvarming på denne, men det fordrer slik jeg har brukt den et par ting å være klar over. Må vel også nevne den infanterisikre justeringsmekanismen for "slå på, drifte og slå av". Flammen er særdeles høy og voldsom (etter min mening). Jeg sammenlikner her med Optimus 111, MSR Dragonfly, Coleman 445 og MSR Windpro 2. Flammen er såpass høy at jeg vurderer det som direkte farlig å fyre opp denne i innerteltet (er ikke å anbefale uansett for uerfarne) og ikke minst så er mitt Hilleberg Akto helt uegnet for denne type flamme på primusen. Man må i såfall grave en relativt brukbar snøgrop og da kan man fyre den opp. Dette gjelder selvsagt på full guffe. Halverer man fresen så leverer den fremdeles mye varme og flammen blir mindre, men fremdeles vesentlig høyere enn de nevnte primuser. En annen ting som er verdt å tenke på er hvilke kjeler du bruker. Siden flammen er såpass voldsom og høy så egner den seg best med store kjeler, typisk 3-4 liter, gjerne større for å unngå å fyre for kråkene. Med en 2 ltr kjele (MSR, GSI, Primus) uten varmeveksler så går veldig mye varme til spille på sidene. Det optimale for meg var å bruke 3-4ltr kjeler typisk 25cm bunn, gjerne i kombinasjon med en varmeveksler (ála MSR sin monterbare). Da får man utnyttet den høye flammen på full guffe og du smelter snø og koker vann raskere enn du klarer smøre en brødskive med klaket smør. Dvs du bruker et par minutter pluss på en liter vann. Min erfaring er at du bør bruke denne i telt med romslige fortelt med god plass og høyde. Jeg bruker et Hilleberg Keron 3 GT på vinterstid og der er primusen eksemplarisk. Pittesmå enmannstelt synes jeg blir for små i forteltene rett og slett. Å kokkelere med denne er så si fånyttes etter min mening. Du må iallefall holde gryten og passe på hele tiden da denne i praksis enten er på eller av. Jeg har merket av på justeringsrattet hvor mye jeg skal skru for ca 80%, 50% og 25% effekt, så jeg slipper gjette. Men selv på 25% effekt, så leverer den heftig varme. Steke fisk, pannekaker, bacon, egg er noe jeg fant lite hensiktsmessig, selv med en GSI stekepanne.Ting går jo, du må bare holde pannen hele tiden for å varmeregulere med å ta den av flammen og på igjen. Slikt er unødig tullete for min del og da bruker jeg heller Windpro 2 eller Dragonfly med god varmeregulering. Mange påpeker også at man ikke kan bruke andre brennstofflasker, men jeg synes ikke dette er noe stort problem, men så er jeg ikke en ekspedisjonsfarer heller. Det mest optimale er å bruke den lille flasken på 700ml (ca 500ml til disp) til primusen og heller bruke andre flasker som oppbevaringsflaske. Denne lille holder til ca 1 times fyring. En annen klar fordel med en liten flaske er at du ikke trenger pumpe deg halvt ihjel for å skape nok trykk til oppfyring når det er lite brennstoff igjen i flasken. Skal ikke stikkes under en stol at du opparbeider deg en viss grunnvarme bare ved å pumpe de påkrevde 40-50-60 pumpetrykkene du må gasse inn for å få den røde indikatoren synlig. Ut over dette er det en fantastisk primus som gjør jobben på mindre tid av hva de andre primusene klarer. For meg er dette en ren vinterprimus hvor fokuset er å smelte snø og vann, samt koke vann i et typisk stort vintertelt med bra fortelt. Det blir faktisk så varmt inni Keron 3 GT teltet av å fyre på full guffe i forteltet at det går fint an å kle av seg I mindre telt finnes det bedre alternativer med lavere flamme og rundt 3000w effekt (Soto leverer 4650w) Kan ikke skryte av at jeg har 100+ feltdøgn med denne primusen, til det har jeg for mange andre primuser som egner seg for ulike formål og årstider. Har egentlig funnet ut at primus er noe man velger ta med avhengig av hva man skal lage på tur.
    1 poeng
  7. ..og klar for ørretjakta;)
    1 poeng
  8. Hvor mange og hvilke filmer starter omtrent sånn: en gruppe mennesker befinner seg i villmarka og mørket senker seg... Sjansene for at de historiene får en lykkelig slutt er lav. Så folk hvis naturerfaring er dagsturer og kinobesøk får muligens høyere puls når skyggene blir lange.Blir ikke bedre av at det er snakk om redningsaksjoner hver dag denne sommeren 🤓
    1 poeng
  9. Eg tenkjer at det kjem an på kva du skal bruke den til og kor tungt du skal bære? Når du kjem opp i 25-30 kg og opp er det mange lette sekkar som kjem til kort, men under 25 kg er det mange alternativ som er lettare og gode. Sjølv kan eg forsvare å ha fleire sekkar, så eg har ein 110 l alpinist som veg 4 kg og 80 l sekk som er lettare. Alpinisten er verdt kvart eit gram når eg skal bære tungt over tid om du berre unntaksvis ber tungt eller går mykje turar med høgdemeter som stiller store krav til vektbevisstheit ville eg kika på andre sekkar
    1 poeng
  10. Kan jo sjekke hjemmesiden hans. Som det var nevnt av en annen her så har han gått/reist mer enn de fleste av oss og det kan tyde på at han gikk bare deler av turen.. Men slik som han har reist er det ikke sikkert han bryr seg om å oppdatere akkurat det... https://www.instagram.com/aroundtravel/ http://unusualtraveler.com/
    1 poeng
  11. Takk for den! Da så jeg feil. Jeg så bare på grafen, men når jeg klikker meg inn på Fjellsport butikken under grafen ser jeg samme som deg. Men jo, de er nok klar over hva de gjør...høye priser forbereder salg. Litt mindre avanse, men høyere volum gir også penger i kassa. PS: Det som fikk meg til å sjekke var at jeg husket at jeg betalte ca samme pris for litt over 2 år siden, med 20% hos Outnorth
    1 poeng
  12. Kanskje du har sjekka denne alt, men hva med Helsport Svalbard 95 liter? Denne finnes i en S/M størrelse. Veier 3,4 kg.
    1 poeng
  13. Å sette opp skilt som sier at en risikerer å måtte betale for redningen selv, vil kunne få en effekt i at terskelen for å be om å bli reddet høynes, men da blir det er også en risiko for at det blir igangsatt en redningsaksjon for lite, og det ikke får en lykkelig slutt. Så akkurat dette er ikke noe godt alternativ. Men turistnæringen bør ta en del av kostnadene for redningene. Ser man på det "skrått inn fra siden", så selger de på en måte noe de egentlig ikke eier. Samme gjelder staten, de drar inn skatter og avgifter på det de eierløse selger. Så noen tjener og andre taper, de som taper er de stakkarene og organisasjonene som utfører "gratis" redningsoppdrag.
    1 poeng
  14. Fjellsport har jo også det fantastiske ukestilbudet 14% på Jerven original fjellduk. Det er jo virkelig til å hive seg rundt for... Eller ikke. Ulempen ved å henge på Fjellforum og ha fast rabattkode hele tiden. Jeg blir regelrett irritert når de har "tilbud" som er dårligere enn det. Synes forresten det er lite gode tilbud for tiden, får stadig eposter om "opptil" latterlige prosenter, fra ganske mange aktører. "Opptil 20% rabatt", da kan de for min del like gjerne skrive "vi gir maks 20%, det er toppen". Altså i praksis nesten ingenting på det meste. Jeg gidder ikke klikke meg inn der en gang, men noen må jo synes dette er kjempetilbud, siden det lønner seg for dem å sende ut disse epostene?
    1 poeng
  15. Hadde vært ute på tur i 5 uker da, og brukt solkrem.
    1 poeng
  16. Fjellforum har nå opptil 50% rabatt på soveposer. Særlig gunstige priser på RAB vinterposer ser jeg.
    1 poeng
  17. Jeg tørr glatt innrømme at jeg er redd Voldtektsmenner er jeg ikke redd , er så gammel at det hadde kanskje vært en velgjerning om en kom... Men, jeg er meste redd kvelden før jeg drar! Da tenker jeg på hvor mørkredd jeg er, alle edderkoppene som finnes der ute, at teltet skal ta fyr, sultne slagbjørner osv osv. Men dette er kvelden før! Når jeg har pakket inn i bilen og er på vei, er alt dette heldigvis glemt. På tur har jeg kun en redsel; det er at hunden skal finne på å rive sau mens jeg ligger og sover! Så jeg meget påpasselig med å forebygge. Om dette skulle skje en dag, er jeg ikke å finne på tur noe mer At det kan skje mye rart på tur som ikke er fint, ja. Men, bare en ikke stresser og kaver seg opp, så finner en som regel en grei løsning på det meste. Er en litt fornuftig og legger opp turen i henhold til ferdigheter, så er det bare å kjøre på soloturer. Skjer ikke noe mer farlig der enn hjemme - antagelig mindre
    1 poeng
  18. Regn og myr. Endelig var det anledning til å ta en av mine vanlige «langturer». Ikke egentlig lang, men med to overnattinger. Hvorfor jeg ikke har tatt turen til Lysebotn, Langavatn, Blåfjellenden og til Flørli før i år får bli uavklart. Det har ikke blitt… Men denne uka stemte det meste. Broderen ville bli med. Han ville i tillegg ha med seg sitt barnebarn på 15, som igjen skulle ha med en kamerat. Vi ville med andre ord antakelig bli fire på tur, men det skjer jo saker og ting. Kameraten fikk forfall, så det ble tre – et god tall og en god gjeng. Det kan lett bli stress en fredag. Broderen kom noen minutter senere enn avtalt. Vi måtte fylle diesel. Ting tar tid. Bommen var i ferd med å gå ned da vi kom på kaien. Et brøl og kjapp sprint sikret oss plass på båten… Som vanlig måtte vi vente på bilen i Lysebotn. Ventetiden ble kortet ned med litt varm mat – en siste luksus før ødemarken.. På parkeringsplassen ved Akslaråtjørn regnet det. Selv om YR lover – dyrt og hellig, sol og sommer, regner det på vei innover mot Langavatn. Jeg har gått innover mange ganger, og nesten alltid har det regnet. Denne gangen kom det mye regn. Heldigvis var Langavatn så pass lavt at vi ikke trengte å ta av støvlene. Det gikk greit å komme forbi svaberget som stikker ut. På hytta var det ingen. Vi tok hver vårt rom. Det kom et par senere på kvelden, men for vår del gikk kvelden med kortspill. Det regnet om natten. Det regnet på morgenen. Det regnet på turen mot Blåfjellenden. Vi ble bløte. Turen nedover fra Langavatn mot Rundevvann og videre er egentlig grei. Bortsett fra at alt regnet hadde gjort stien til en stor sølepytt. Og glatt i tillegg. Vi tok det med ro. Nå er det normalt helt greit å nedover. Og den første delen av turen bød på få utfordringer – en plass må jeg på rompa for å komme fram, men utenom det… Et stykke nede mot Blåstølmyrane traff vi på kjentfolk. Det var sauefolkene på Blåfjellenden som var på vei til dagens lange tur for å sanke sauer. Det ble likevel tid til en god drøs. Omtrent på samme stedet tidligere et år, traff jeg Ola, Han ute i samme ærend som nå, å samle sau. Den gangen på vei mot hytta med en flokk. Jeg ble sendt til andre siden av elva med forsikring om at, «jo det gikk en sti der» Jeg fant jo aldri den stien, og Ola hadde undret seg over meg som for opp og ned bakkene….. Karene kunne ikke stoppe alt for lenge, de var på jobb. Vi fortsatt nedover mot Blåstølmyra hvor det fortsatt er godt mulig å se hvor stølene hadde stått. Her på flate myra var vel antakelig en av de siste plassene i heia, hvor graset ble slått og brakt til gards på sledeføre. Det siste stykket mot Blåfjellenden er det bløtt – myrhull etter myrhull. Og det hadde blitt drevet sauer nedover. Det var helt umulig å holde seg ren på buksa. Det ble skikkelig tungt i regnet. Vi kom selvsagt fram til Blåfjellenden – og tom hytte. Det kom folk utover dagen, men selv med opp mot 40 gjester var det fortsatt ledige madrasser på hemsen i annekset. Litt ut på ettermiddagen fikk jeg besøk av Olav fra Fidjastølen og en kar til. De hadde vært ute på sanking i mange timer – i regnet. Akkurat da de kom var det et lite gløtt av godvær. Jeg tilbød kaffe, og vi fikk oss en liten prat, før de tok fatt på siste stykket ned mot stølen. At de hadde gått langt og lenge, kunne jeg se på hundene. Den ene lå omtrent dønn stille under hele stoppen. Disse heiakarene, både på Blåfjellenden og Fidjastølen gjør en forbløffende innsats for å få sauene til gards. Det er mange timer ute, og lange dager, for dårlig betaling Søndag fikk de litt betaling for strevet. Det ble sol og sommer. Og en dag i heia av de skjeldne. Ola etterlyste et bilde fra lyngbrenningen i vår. Da var vi på hytta og broderen tok noen skikkelig bra bilder. Et av disse legges ut her, men altså fra i vår. Les hele artikkelen
    1 poeng
  19. Nydelig høstvær her sør på sør-vest landet, så ble t-skjorte og kortbukse opp til Husefjellet i Lund kommune. Turen går nesten rett fra E39, så hvis noen er i området så kan jeg anbefale den. Jeg mistet jo stien og begynte å vandre over en myr og opp blåbærkratt, men fant fram til slutt og fulgte stien greit ned igjen.
    1 poeng
  20. Gikk på tur over vidden i Bergen i dag. Endelig skikkelig godvêr!
    1 poeng
  21. 3 kommuner, 2 kommune topper, 17km. 4 1/2t.. Kjørte til øyungen hyttefelt(Ringsaker) og gikk derfra, mot danseren og rondanestien. Denne følges en bit før man tar av mot tuva, Ringsaker høyeste topp på 1090moh. På toppen der var det i grenseland med shorts og gjennombløt t-skjorte. 14grader og lyngen slo i vinden.. Fortsatte rask videre på stien mot tatrungskampen. Jeg skulle østover mot Stor-elvdal, men der var det ikke noe sti, men mye myr var det.. Hadde jo sporet fra en eller anna fremme på ut.no appen(4G langt til fjells her..) han hadde vært frempå og prøvd seg et par ganger, men gjort retrett så jeg. Men så tidlig at det skulle gå ann og komme over på nedsiden av de to største kulpene, og mellom de verste myrene. Det var bare og finne ut hvor en skulle skjære av stien. Terrenget er jo ganske likt, så fant ut at det var greit og ha noe og holde kursen etter. Ca 100 meter fra stien sto det en typisk steinblokk og på ryggen mot hemmelkampen var det flere varder og blokker og sikte etter. Kom over tørrskodd på 17minutter/1km. (brukte tracking) Man ser partiet lett på kart da terrenget flater ut og holder seg rundt 1050 meter. Og som skrevet de to største kulpene syntes godt. Så da var man i Stor-elvdal, fin utsikt mot Jotunheimen, rondane og Alvdal Vestfjell. Og selvsagt sørover med mistberget og skreia som de mest karakteristiske. Fin sti på ryggen sørover mot hemmelkampen, noe blokk/sva terreng som var best og slippe seg på nedsiden av. Gikk høyere i terrenget mot hemmelkampen og der er det en del opp og ned pga av isbreen har skura "litt" i fjellet.. Sørsida av hemmelkampen, der hvor Ringsaker, stor-elvdal og åmot møtes er åmot høyeste punkt, 1063moh. Derfra er det rene motorveien ned mot svartkampen, fin hardpakket sti med jord dekke. Oppe på svartkampen mista jeg stien av enn eller anna grunn. Fortsatte sørover men mere vestover. Sjekka GPS. Var kommet for langt vest. Så mere østover igjen. Hvordan stien ble borte for meg skjønner jeg enda ikke for det var jo 2 felts saue sti når jeg fant den igjen.. Fint sti siste 4km, bare og holde seg østafor den største myra på sør-øst enden av øyungen. Mye stier på kryss og tvers her! Igjen på rondanestien noen meter før stien går mot parkeringsplassen.
    1 poeng
  22. #nattinaturen tur til Liervatnet i Sveio. Jeg måtte tilbake til all soppen jeg dro i fra sist helg. Den smakte godt!
    1 poeng
  23. Jeg hadde en Falketindbukse og den holdt ikke én dag til normal fjellturbruk før det var hull på innsiden i fotenden. Det er en tråd et sted her som omhandler det og jeg er visst ikke alene. Norrøna har en bra kundeservice og jeg fikk gehør på reklamasjonen. Ut fra min erfaring og ditt spesifikke forslag vil jeg råde deg til noe annet, kanskje noe kraftigere? Man vil jo ikke at noe skal ryke på tur, ihvertfall ikke i utlandet. Regner med du tar et par bruksdøgn på utstyret hjemme før du drar?
    1 poeng
  24. Kan egentlig ikke huske å ha blitt spurt om jeg ikke er redd, men det er jo ikke uvanlig å få "alene?!" servert. Og om ikke det er farlig (kanskje en variant av "er du ikke redd", egentlig?). Men jeg drar jo rundt i kajakk, og det er fremmed for mange så jeg synes ikke det er så rart. Jeg har vært redd på telttur. Da var jeg ikke alene, og jeg gikk enten på barne- eller ungdomsskolen… To somre på rad endte telttur med meg og ei venninne i at vi ble hentet av foreldre. Første gang et helsikes regnvær, det var vel mer vått og kaldt enn skummelt. Men neste år slo lynet ned ganske nært oss, da var jeg skikkelig redd. Det var to nokså hysteriske unger muderen fant da hun kom. Husker vi pakket teltstengene trygt inn i ei steinur så lynet ikke skulle slå ned i teltet, men selv løp vi rundt på den flate holmen som to levende lynavledere. Ellers har jeg ikke vært noe redd på tur egentlig, men du verden hva jeg har klart å forestille meg av ufarlige rariteter. Både "villsau" og "rev" har vist seg å være gresstrå som kom borti teltduken... Så jeg bare antar at jeg kanskje ville vært redd hvis jeg bodde sørpå. Her har vi ingen farlige dyr som det kan være jeg hører, rett og slett. Og sommernettene er så lyse at jeg knapt får sove – mørket slipper jeg altså stort sett unna. Ah, nå kom jeg på en gang jeg faktisk var litt småredd. Jeg kom i land i romjula, i mørket, og hørte en gneldring. Fant ikke hodelykta, så den oteren var JÆVLIG stor og skummel. (Jeg så den ikke, så størrelsen laget jeg jo selv i hodet mitt – diger var den faktisk.) Helt ufarlig selvsagt. Jeg døde ikke. Men om noen spør om ikke jeg er redd, så kommer de bare til å få et motspørsmål. Hva skulle jeg være redd for?
    1 poeng
  25. Beste terapi er å møte redselen..
    1 poeng
  26. Kort men flott fjelltur på sørlandet Vi går daglige turer i fjellet hjemme på Hommersåk og på fjellhytta på Knaben. Vår Tervueren, en belgisk fårehund på 10 år, liker naturen like godt som oss. For noen år siden forsøkte vi oss på telting sammen med barna. Lavoen fra Helsport er tipp topp på alle måter. Men etter at hele familien ble oppspist av mygg på en overnatting på sommeren med fuktig natur uten trekk så har lavvoen dessverre ikke blitt brukt. Nå er det kona, meg og hunden som går turer sammen. Derfor ble det i sommer investert i et solid 3 manns fjelltelt med myggnetting på inner og ytterduk. Et greit nok fortelt som ivaretar hunden på 22 kg og et par store men tomme ryggsekker. 1 på 65 ltr og 1 på 110 ltr. Utstyret oppbevarer vi tørt inne i teltet for enkel tilgang. Etter mye regn i nesten 3 uker kom endelig opplettet vi hadde ventet på. Sekker ble pakket på morgenen med telt, 2 stk Ajungilac Igloo soveposer med h og v glidelås, Bamse liggeunderlag, siste utgave av Primus Omnifuel og restene av stormkjøkkenet. Ettersom dette kun skulle bli 1 overnatting tok vi med frosset laks og tørr ris ++ samt frokost og rastemat inn og ut av fjellheimen samt noe frysetørket mat. Vi fikk også kjøpt ei vannflaske med NASA filter som vi tapper alt vann oppi til både helling over i personlig drikkeflaske og til matlaging. Det går sauer i området og det er partikler i vannet. Turen startet fra Gruvebyen på Knaben. Vi satte kursen sørover. Knabejakta, årlig turorientering med 15 poster, var satt ut på forsommeren. Vi hadde kun 4 poster igjen. Disse ville vi ta ila denne turen. Praktfullt område med snaufjell og blå himmel hele veien. Vi fant den første posten. Ikke lenge etterpå fant vi den andre også og rastet der før stigningen opp på fjellrekka til post 13. Herlig endelig å være på skikkelig tur igjen. Man kjenner at man virkelig koser seg og nyter hvert åndedrag av det. Dette er livet. Etter en stund er vi oppe på taket og nyter en fantastisk utsikt i klart og nydelig vær. Så kjekt! Det sies at man ser over til 8 ulike kommuner fra Grunnevassnuten på klare dager. Dette kinne ikke være noe særlig dårligere. Nå hadde vi gått fra øverst i Kvinesdal kommune til Eiken i Hægebostad kommune. Post 13 lå nydelig til ved et tjern. Her ville vi telte. Etter en kort sondering fant vi et snauspist og stort område som ei fjellhylle oppe i høyden. Midt i blinken. Utsikt med 300 grader. Morgen og kveldssol. Trekkmuligheter når den kommer. Jevnt og mykt underlag med teltfeste alle steder. Teltet ble satt opp på få minutter selv om dette var første gang vi hadde satt opp et slikt telt. Alt var gjennomtenkt. No fuss. Alt utstyret ble plassert på sine plasser. Vi var like stolte nå som da vi bygget hytta vår. Omnifuelen, panne, gryte, vann, ris og laks ble funnet fram. Koker opp risen og setter den til sides mens vi freser opp nytint laks og div annet. Nå er vi faktisk midt oppi drømmen vår. Enkelt, godt, flott og fredelig liv på vår måte med våre prinsipper. Maten smaker fantastisk. Vannet like så. Etterpå plukker vi litt molter til dessert. Vasker opp og brenner plastemballasjen. Rydder opp og tar oss en kveldstur før vi har lyst å prøve teltet og sengene våre. Kvelden blir til natt. Vi tar oss en tur ut før vi legger oss. Solnedgangen er bare nydelig og total. Vi satt og så på dette himmelfenomenet. Av alle ting overtok en stor, hvit og klar fullmåne som lyste opp fjellheimen og vannene rundt. For en opplevelse. Bildene vi tok får ikke gjengitt dette. Minnet er allikevel uslettelig og vil tas frem i pannebrasken igjen ved behov. Kona frøs selv om soveposen skal dekke ned mot 0 grader. Tempen var over 10 grader ila natta. I etterkant har vi sett at et skikkelig Exped Downmat 7 cm sikkert vil bidra positivt. Tester av ulike soveposer leses flittig. Alle posene er gode med sine kvaliteter. Spørsmålet er om vi skal ha soveposene vi har til rene sommerposer. De er store og veier en del. For vår, høst og vinter kjøpe en ny dunpose som er tynn, liten og lett ift varmen. Ser at det er tester på Warmpiece Viking. Prisen fra Hekta På Tur er jo helt glimrende. Dette virker for oss som kun trenger utstyr som er godt nok til vårt ønske og behov, til å være midt i blinken. Neste morgen kommer sola inn teltinngangen. Hunden har ligget godt og stille selv om sauer har passert i nærheten. Nå smetter hun ut først slik at vi kommer oss ut. Sola varmer raskt opp teltet og fordampet fukten fra overflaten. Ventilasjonen inne i teltet var enestående selv uten vind. Store og åpne ventiler med myggnetting plassert høyt oppe i begge kortender gjør tydeligvis susen. Frokost lages mens vi prater om den fantastiske opplevelsen og turen hittil. Kaffelukt og straks mat i flott vær og natur "e magalaust". Etter nedpakking ser vi oss om en siste gang før vi returnerer til Knaben. Dette skal vi gjøre igjen og igjen og igjen. Det er derfor supert å lese på Forumet her om all kunnskapen alle besitter og deler med hverandre. Herlig! riktig god høst og mange flotte turer til store og små, unge og gamle.
    1 poeng
  27. Jada. Men det står ikke "meget god" hverken på flaggstanga eller mot vest som du sier, men det som står er "Mårbu: Meget god dekning." På den andre siden, sist jeg var der ble vi ikke plaget av mobiler som ringte, og ingen satt klistret til skjermen. Og i mangel av teknologien så gjorde vi noe som er uvanlig for mange: Vi pratet. Derfor håper jeg ingen fra Telenor ser dette og bryter idyllen med et mobilfritt sted.
    1 poeng
  28. Det hadde vært fint om evalueringen til DNT etter turen hadde blitt lagt ut. Da kan alle se om de har noe og lære av det som har skjedd. Noen ganger er det riktig og viktig å ta kontakt med redningsappartet før det er for seint og skader oppstår. Her ble ingen skadd og de hadde etter det jeg kan se en rimelig grei dialog med redningsteamet.
    1 poeng
  29. Jeg kan ikke si jeg er enig med deg. Å kritisere er en svært nyttig ting. En verden uten kritikk er en verden som går av hengslene.. All redningstjeneste skal takkes og hedres dypt og inderlig, men det er jo også i deres interesse at slike ting som dette debatteres.
    1 poeng
  30. Ein om dagen: https://www.nrk.no/hordaland/redningsaksjon-pa-hardangervidda-1.13117014 Kanskje vi må ha ein eigen tråd " Dagens rediningsaksjon". Kan vera eg har dårlegt minne men er det ikkje uvanleg mange redningsaksjonar i år?
    1 poeng
  31. Det står en del i denne nyhetsartikkelen - http://www.aftenposten.no/norge/Turlederen--Deltakerne-pa-turen-over-Besseggen-er-slitne-na-Det-er-en-del-folelser-som-ma-ut-603486b.html Jeg er usikker på hva jeg skal mene om denne saken. Fjellet er lunefullt - men det burde ikke overraske noen - og man burde vært forberedt på å takle slike værforhold. Når det ender med at turfølget må overnatte under åpen himmel med teltrester over seg lurer jeg på kvaliteten på utstyret de benyttet. Jeg har aldri gått Besseggen men det er en tur på 12,5 km - i kupert terreng. Når man forventer å bruke 3 dager på en slik tur - så er det kanskje ikke en tur som er egnet for akkurat dette følget. De har selv laget de nye fjellvettreglene- og er ikke et par av de reglene brutt?
    1 poeng
  32. Den saken i GD inneholder noe helt annet nå enn da vi først begynte å diskutere dette, så før du beskylder andre om ikke å ha lest så kan du jo tenke på det...? Men mitt argument er fremdeles at DNT ikke har sikret gode nok marginer. De har i følge GD utført risikoplanlegging, men kan man si at den har vært god nok, når et ødelagt telt (av flere i en gruppe) utløser helikopterredning? Det var utrivelig vær, men på ingen måter ekstremvær. Når man drar ut med en gruppe bevegelseshemmede så må marginene i forhold til alt uforutsett være mye større enn for vanlige turer.
    1 poeng
  33. Jeg har lest artikkelen på nrk og vg sine sider. 1. Hvorfor hadde de ikke beregnet at de kunne bli værfast? 2. Hvorfor hadde de ikke utstyr som tåler høyfjellet, evt vindsekk eller fjellduk i reserve? 3. Dersom de ringte før det var en fare, hvorfor ble helikopteret da sendt ut? Det står jo i artikkelen: "Sent onsdag kveld meldte Innlandet politidistrikt på Twitter at luftambulansen ikke klarte å lande på Besseggen pga. mye vind." Her virker de som turfølget virkelig har tatt seg vann over hodet, akkurat på samme måte som en turist i kortbukser og handlepose på vei til trolltunga.
    1 poeng
  34. Jeg har vært en helg i Mykland og padlet kano, fisk ble det også! Les rapporten her:)
    1 poeng
  35. Hi, last year I got some very helpful tips from this board for our Trip in Lomsdal-Visten. We had a very nice journey, although the weather was not allways fine and we had to change our plans at some parts. There is a long Travelreport, written in german, but lot of photos here: https://www.outdoorseiten.net/forum/showthread.php/88476-NO-Det-gjemte-landet-Lomsdal-Visten-2015 Maybe you can use google translator. Furthermore there is a Full-HD-Video about the trip, you can skip some long german dialouges and all important places are named by subtitles: I will give you a shorter report in english, so you can use this with the media. I am sorry that am not able to use nowegian language. We spent 11 Days in Lomsdal Visten in July, an important feature was the huge amount of remaining snow because of the strong winter. Day 1: We started in Borkamoen with a bad weather forecast but good spirit and 20 & 18 Kg Equipment and food. After one hour we did the first use of our bugshirts because of the numerous mosquitos. Then we did the first mistake, we tried to follow the path that was shown in map to Bjornstokkvatnan. The map shows a track straight to the north but there was obviously no path, instead we were lead in very uncomfortble terrain, large rocks coverd with fern. So we returned and found the real path which is leading around the mountains on the east side.We did a break at Bjornstokkvatnan (here again, the map shows a path but the easyast way is close to the water) and then did the long ascent to Ovre and Midtre Breivatnet. Very nice landscape but a very hard ascent. Not because of the meters in high but of the rough terrain. It is the combination of rich vegetation, very boggy ground and the mass of "little meters in high", so micronavigation becomes important. We were very tired as we reached Ovre Breivatnet. The weather was dry but very cloudy, found a nice campingsport near the ford. Day 2: Very very nice day with bright sunshine. We had a fine day crossing the beautyfull vidda (lot of snowfields!) to Lappskardet. Titingsdalen looked very nice from there, the descent was a little bit tricky. In Titingdalen we found a lot of scrub but no path. ( I think it would be the best to go close to Titingsdalselva. So we went to north, finally followed wat seems to be an old telegraph road and at the end of a long day, we reached Tettinghytta. Because of the hot day, this was the first time in a norwegian cabin we did not use the oven. Tettinghytta serves a lot of mouses there are a lot of new fieldbeds to sleep save and we did. Day 3: Dry but instable weather in the morning, but what a nice landscape. The dense and springlike vegetation of Tetingsdalen, then imposing tetingforsen. After Tetingforsen we were aware of the expected steep descent, indeed lost the path sometimes and had to handle some steep areals, but all in all it was easy doable. Then we reached borjorja and the rain arrived. The Section from the fjord to Strompdalen (and further to Lomsdalen) seems to be the "Hikinghighway" of Lomsdal Visten. A Very clear path and even some Waymarks. So, wet to the bones, we reached Cosy Strompdalhytta and had a nice and dry and warm evening. Day 4. Next Day again had a lot of impressive scenic landscape, despite of the cloudy sky. we crossed Breivasselva at the bridge in front of impressive Breivassforsen, then went to the broad flowing Lomsdalselva. There was a lot of scrambling over the cliffs on the way to Lomsdalen, not very dangerous but tricky and tiring. But we had fine views over the Lomsdalselva. (On realy bad weather or winter, i read there is a hidden route to Lomsdalen witout scrambling which startet near the bridge and goes over/around the hills. !) We crossed Lomsdalen at very cloudy but dry weather and found a nice campspot at lomsdalselva, half the way to the lomsdalselvabridge. Day 5. Next day it was raining cats and dogs and we stayed in our tent the whole day. It was impressive to observe the rise of lomsdalselva, aproximatly 150 cm in 10 hours. Day 6 The weather changes a littlte bit to the better site, cloudy but dry. Navigation and Walking in Lomsdalen ist very comfortable compared with other areas in Lomsdal-Visten, so we had an easy walk in this nice surroundings. After we left the stony plateau, with increasing vegetation there were tons of mosquitos in the more windcovered areals, but our bughshirts saved us a lot of blood. We missed Lomsdalskoia at first, because the path to it is on an sharp turn to the right and it is a little bit hidden in the woods, but later found it easy. We did a little break at the cabin and the sun came out. The cabin maybe good on wet and dark days but on the this now bright sunshine day (and tons of anoying mosqiuitos there!) we decided to go further on our route. We crossed The bridge over Lomsdalselva and went further looking for a campspot in upper areas on the way to Hendriksdalen. But during the next hour, the ground became more and more boggy, so we returned and did a camp near the bridge on and had a nice evening. Day 7. Our plan was, to go further to Visstindan and crossing to Strompdalen and then go to Trofors, so at this step of our Trip, there was plenty of time. We decided to climb middagsfjellet. It was obvious from the map, that the northface was not the easiyest approach, but avoiding the steep craggs on the north face and heading more to the northwest, it seems doable. So, ignoring some Signs of instable weather like huge Clouds, dull air and a light corona around the sun , we started. The Terrain was much more demanding as we expectet, with a lot of easy scrambling and at 700m, wie got some nice views over lomsdalen. Then two things happened: The weather changed to very bad conditions with increasing rain and wind and we reached a large plateau in front of the summit, which had unexpected heavy difficulties with a lot of snowfilled canyons, partly eroded with melting eater. As conditions got worse and worse, we had to quit at 870m, 31mih before the summit. But there was now choise because the wind was now a storm and the was no outlook from the summit. It tooks us nearly 5 hours to come back save to our tent because of the bad conditions and the scrambling, which was now much more demanding. Very exhauseted and wet to the bones, we finally reached our tent, enyoing dry conditions, hot tee and hot fat food. We slept well that night! Day 8: There was a small break of the rain in the morning but the next front with bad weather and steady rain arrived quickly, so we decided to stay another day in the tent to relax, collecting strength for the the demanding section over the Visttindan-pass. Day 9: The day started with sunshine, this should be one of our best days with impressive landscape and fine weather. The approach to the fjell got much easier as we gained more hight because of the slight vegetation. we went not through Hendricksdalen, although we orientated us more to the notheast to kjemmfjellt, carefully navigate to avoid the hughe crag over Henricksvatnet. The views in all direktions were amazing, unbeatable was the View to the Visttindanpass itsself, surrounded from the stony summits of Veskjeringa, Vistmannen and litlskardtinden. The three summits were standing lintimidating like creatures from the past, it was a little scary. And there was a lot of snow at the pass and on the way to it. Primary it was the expectetd snow at the norceface that forced us to chance or planes and that we decided to went back to tosbotn over nedre Breivatnet. This decision looks very defensive and carefull, and i think, that was it. But we had the very hard day on middagsfjellet, the unstable weather and only 2 days left (and not PLB, we will change that and have now a delorme inreach SE ) So we still have unfinished business with the Visttindan. So, it was a nice daytrip and some ours and nice views laters, we arrived at our old campsite near the bridge. Day 10: There was more than a little sadness because of the retreat. After 8 Days without seeing any human beeings today we heard some engine-noises from Lomsdalskoia (propably the owner) spotted 2 peolple crossing the valleysome kilometers away and meet two young norwegian guys at nedre breivatnet. The way to nedre Beivatnet over the hills between was very nice, we navigated precisely to a broad part of breivasselva that seems promising for fording, but was´nt because of slippery stoneplates and strong current. So we went to the Outflow from nedre breivatnet where fording was possible. My wife found the only place that was large enough for our tunnel-tent. This was one of the most beautyful campspots but although the loudest in front of the rapids. We had a nice warm evening, and did observe deep grey clouds comming in. Very bad Omen at all. Day 11: Before we went to bed, we knew, it would be a long day. After waking up, we knew, it would be a very wet day and at the end of the day we are conviced, that it was our hardest trekkingday ever. At the beginning, there was only a lot of rough terrain and steady rain, but hour for our, the rain and the strong wind was growing up and the conditions became harder and harder. To lapskardet, it was all in all good doable but at the vidda between the two Breivatnets, there was the combination of a poor sight, strong winds and some trickys slippery stoneplates and snowfield. The along the lakes was very slippery and down to tosbotn, it was just a mud slide. But we finally reached tosbotn and got a nice offer from a norwegian couple to use there vacation home. I think after 14 hours in rain and storm, we looked really pitifull. Interesting day with happy end, next day we returned to Trondheim and then home to germany. I was a very fine trip and we will return in 2017 to Lomsdal Visten. Comments and questions are welcome Sascha
    1 poeng
  36. Hvis den gruppereisen du har tenkt å være med på ledes av seriøse aktører bør de kunne sende deg en list over utstyr og klær du måtte trenge. Hvis ikke en slik aktør kan fremskaffe dette, hadde jeg blitt skeptisk. Det er en litt heavy tur du tenker å være med på. Ville også undersøk hva turoperatøren kan bistå med hvis det blir uhell eller skader.
    1 poeng
Vinnerlisten er satt til Oslo/GMT+01:00
×
×
  • Opprett ny...

Viktig informasjon

Ved å bruke dette nettstedet godtar du våre Bruksvilkår. Du finner våre Personvernvilkår regler her.