Vinnerliste

Vi visste ikke hva vi gikk til, men vi endte opp på Synken en dag i slutten av juli.. Og kjøpte fiskekortet til Mårfjell fiskelag. Til den svimlende sum av kr 350. Gru og redsel, det var mange penger i 1979. Men med selgerens ord i ørene: "Dra til Gunnvaldstjønni, der er det grov fisk" og så la han til: "En fin tur for så spreke karer som dere" Og med disse ordene i ørene svevde vi oppover Mårshallene, over de lange flatene ved Reksjåen og stoppet ikke før vi kom til Lille Reksjå. Det var tider det. Men i dag er det ingen som sender meg avgårde med slike ord som han, kanskje det er derfor jeg er mer enn fornøyd om jeg når Grisletjønn under Bunuten. Og spreke var vi, og relativt unge. Så hva gjorde det at det stort sett regnet hele tiden, og vinden hvor kom den fra? Jo, stort sett fra Nordvest. Men det var før vi visste om nordvesten og at den varslet dårlig fiske. For fisk fikk vi. Mye fisk og til dels stor fisk. Ja, så mye fisk at vi faktiske ble litt matleie. l Og så ble det som det ble. Jeg forelsket meg i dette området, og er det fortsatt, men det kan umulig ha noe med fisket å gjøre. For nå er jeg mer enn fornøyd med ett måltid ørret på en hel tur. La meg også nevne at da jeg, i 1981, første gang kom til vann 1307 som det het de gangen, og ikke det foraktelige 1306 som det står på dagens kart, møtte vi en familie fra Porsgrunn. De var ikke der bare for å fiske, men for å ta med fisk hjem. Der hadde til og med bygget en røykeovn på stedet. Det var tider det. Riktignok var fiskekortet pr snute urimelig dyrt, synes vi, men det var fisk å få. ###################################### I dag koster et fiskekort kr 600 pr uke. Egentlig er det billigere enn de 350 vi betalte den gang, sett med dagens kroneverdi. Tror jeg. Likevel, i dag synes jeg og flere med meg at det er et regelrett ran. For et par år siden, jeg teltet ved Holken, så jeg et par karer komme over "kanten" fra Viketjønn. Det var bare to dager siden jeg så dem gå motsatt vei. men nå var all entusiasme borte. For ikke at Lizz skulle ta skade på sitt sarte sinn holdt jeg for ørene henne, for maken til banning. Nå skulle de hjem, hjem og fiske. og få fisk. Og det siste jeg hørte fra dem var eder og forbannelser - over prisen på fiskekortet, og det mer enn aner meg at ordet svindel flerret luften. Og for å bli en smule seriøs, jeg kan alle undskyldningene for ikke å få fisk. "En gang for tidlig og en gang for sent, En gang for varmt og en gang for kaldt osv" I årenes løp har jeg møtt en del folk, ordentlige fiskere, ikke som jeg som koser meg under baldakinen eller rusler rundt, uten fiskestang og synes livet er herlig. men en gjennomgangstonen til de som mer enn mosjonerer flue, mark og sluk er: "vi får ingen ting" "Vi får ingenting" sa en kameratgjeng. Jeg observerte dem. De fisket intens, time etter time, og dag etter dag. Heldigvis brøt de ikke idyllen ved 1307, men de pisket virkelig opp vannet en hel meter under. Og hovedgrunnen til at jeg så en del fisk i år - på land var i hovedsak tklamis skyld. Prisverdig, men likevel var det en liten hake ved det hele: De var på omtrent samme størrelsen rundt 300 gram +-. For ordens skyld: Disse var mine. Og vi spurte oss: Hvor er de store fiskene? Og siden det ikke var noen som kunne svare spekulerte vi på om årsaken kunne ha noe med den plastbåten som lå med buken i været å gjøre. At den noe senere ble snudd og bemannet med fiskere med stormaskede garn? Og så overlot de til oss å drive uttynningsfiske på små kjønnsmodne ørreter? Og hva ligger på lur i mine tanker at det er så som så med kultiveringen? Riktignok ble det kalket ved Sletteidvatni i 2004?. Om det gav mer fisk vet jeg ikke, men jeg nyter enda godt av pallene som jeg i 2006 slo i stykker, og gjemte under en heller. Og som gjør at jeg ikke har vedproblemer den dag i dag. Men om jeg skal konkludere: For meg og mange med meg synes ikke det er et rimelig forhold mellom pris og mulighetene for fisk i området som disponeres av Mårfjell fiskelag? En kar, mulig at han ikke var helt edru, foreslo at vi sportsfiskere skulle gå sammen, mange sammen og fiske uten å betale fiskekort. Hans filosofi var at ved å være mange hadde intet system, hvert fall i vårt samfunn, straffe så mange. Men etter at jeg skrev dette kom jeg til å tenke på "lenkegjengene både ved Mardøla og Alta, og kommet til at "makta rår" likevel. Så da så: Men drømmen - den lever! Hvordan bildet v Lizz er kommet med vet jeg ikke. Men koselig er det likevel.

Å gå alene på tur gir deg mulighet til å gå i dine egne tanker. Skikkelig skummelt blir det først om du oppdager at der er noen andre sine tanker du går i. Da har man grunn til å bli redd.

Nydelig høstvær her sør på sør-vest landet, så ble t-skjorte og kortbukse opp til Husefjellet i Lund kommune. Turen går nesten rett fra E39, så hvis noen er i området så kan jeg anbefale den. Jeg mistet jo stien og begynte å vandre over en myr og opp blåbærkratt, men fant fram til slutt og fulgte stien greit ned igjen.

En høstdag av de sjeldne. Etter to dager i regn, mens YR snakket om sol og noen få byger, måtte jo YR til slutt få rett. Søndagen ble helt annerledes enn fredag og lørdag. Helt fra morgenen av skinte sola. Tjernet utenfor døren var speilblankt. Det ble en av disse morgenen i heia som jeg bare drømmer om. Og jeg skulle over heia til Flørli. Det er en tur jeg har tatt mange ganger. Men selv om det etter hvert har blitt noen ganger totalt, har jeg ikke tatt turen før i år. Det var jo meningen at Broderen og Ådne skulle være med. Av forskjellige årsaker valgte de å ta over haugen til Hunnedalen og hjem. Jeg ville bli alene over heia. Her har jeg gått alene i 30 år, og tatt denne turen et titalls ganger uten følge. Likevel er det med en viss engstelse jeg ser fram til å starte. Det merkelige er, at så snart jeg kommer meg avgårde, er det helt greit. Selvsagt går jeg forsiktig, og sikrer der det er mulig, men jeg er ikke «engstelig». Det er bare kjekt å være på tur. Og denne dagen var så bra som det gå å få det. Sol og litt sommertemperatur. Helst ikke så varmt at det ble et problem oppover – med sola i nakken. Helt øverst, i starten var vinden kald. Som nevnt har jeg gått opp bakken mot Jomfruvannet noen ganger, likevel klarte jeg å rote meg vekk fra stien. Mangel på konsentrasjon får jeg kalle det. Jeg fulgte sauetråkket til jeg plutselig var uten sti og merker. Det ble tungt rett opp lia i lyngen – til stien, som jeg selvsagt viste hvor var…. Det er fint oppe ved Jomfruvannet. Blå himmel, blått vann og høstfarger i marka. Bekker og myrer, som fortsatt var bløte og tunge å gå. Stien blir jo fort full av gjørmehull, så det ble litt hopping og vandring utenfor sti. Det siste stykket opp mot vannet, er stien lagt om slik at elva krysses lengre nede. Gammel og sta som jeg, følger jeg selvsagt den gamle stien. Og til de som mener merker og sti vil vise lenge i terrenget, kan jeg opplyse at den gamle stien ikke var lett å følge. Den var for det meste bare et utydelig tråkk i terrenget. For folk som ikke har gått der tidligere, vil det være vanskelig å finn fram. Her oppe i høyden åpner terrenget seg opp og det er mulig å se langt ut over heia. Jeg stoppet opp og tok inn utsikten – for å spare minnene til de mørke og triste vinterdagene. Dette var en dag å huske. Det er litt trist å komme ut på den gamle anleggsveien over Flørlivannet. I gamle dager, for 3-4 år siden, var dette bare en kjerrevei overgrodd og lite i bruk. En kjekk vei å følge nedover mot demningen og Flødalen. Nå er veien oppgradert til anleggsvei. Det er ikke lange biten ned, før stien igjen tar ut i terrenget heldivis. (Veien fører mot en stengt tunell.) Over flyen ned mot Flørli går det kjapt – slak nedoverbakke og god sti – bortsett fra at sorpa var dyp og sleip enkelte plasser. Jeg krysset ånå på den vanlig plassen, og kunne godt ha stoppet for en liten dukkert i elva, men kleggen var for innpåsliten… Bakken ned mot sjøen er lang og bratt. Det er fortsatt rester av den gamle stølsveien, men mye av stien er i dag rasert og det er grus og stein som dominerer. Det er nok et resultat av alle de som går dagstur i trappene og ned stien. Å komme til Flørli er helt greit. Det er vask og do tilgjengelig, sammen med brus og is. Kafe`en holdt heldigvis fortsatt åpent. Det tar fortsatt en god time ned hurtigbåten før Lauvik er i sikte. Men den timen sitter jeg i en god stol, temmelig mør i beina etter noen timer over heia. Les hele artikkelen

Gikk på tur over vidden i Bergen i dag. Endelig skikkelig godvêr!

Nå er også del 1 av turen lørdag kommet i bloggen. Ble det Anda fyr? Ja, det ble det faktisk. Den har stått på lista i mange år, endelig klaffet det med å komme seg dit. (Det er ikke et sted jeg padler alene til.) Hele innlegget er i bloggen HER.

Regn og myr. Endelig var det anledning til å ta en av mine vanlige «langturer». Ikke egentlig lang, men med to overnattinger. Hvorfor jeg ikke har tatt turen til Lysebotn, Langavatn, Blåfjellenden og til Flørli før i år får bli uavklart. Det har ikke blitt… Men denne uka stemte det meste. Broderen ville bli med. Han ville i tillegg ha med seg sitt barnebarn på 15, som igjen skulle ha med en kamerat. Vi ville med andre ord antakelig bli fire på tur, men det skjer jo saker og ting. Kameraten fikk forfall, så det ble tre – et god tall og en god gjeng. Det kan lett bli stress en fredag. Broderen kom noen minutter senere enn avtalt. Vi måtte fylle diesel. Ting tar tid. Bommen var i ferd med å gå ned da vi kom på kaien. Et brøl og kjapp sprint sikret oss plass på båten… Som vanlig måtte vi vente på bilen i Lysebotn. Ventetiden ble kortet ned med litt varm mat – en siste luksus før ødemarken.. På parkeringsplassen ved Akslaråtjørn regnet det. Selv om YR lover – dyrt og hellig, sol og sommer, regner det på vei innover mot Langavatn. Jeg har gått innover mange ganger, og nesten alltid har det regnet. Denne gangen kom det mye regn. Heldigvis var Langavatn så pass lavt at vi ikke trengte å ta av støvlene. Det gikk greit å komme forbi svaberget som stikker ut. På hytta var det ingen. Vi tok hver vårt rom. Det kom et par senere på kvelden, men for vår del gikk kvelden med kortspill. Det regnet om natten. Det regnet på morgenen. Det regnet på turen mot Blåfjellenden. Vi ble bløte. Turen nedover fra Langavatn mot Rundevvann og videre er egentlig grei. Bortsett fra at alt regnet hadde gjort stien til en stor sølepytt. Og glatt i tillegg. Vi tok det med ro. Nå er det normalt helt greit å nedover. Og den første delen av turen bød på få utfordringer – en plass må jeg på rompa for å komme fram, men utenom det… Et stykke nede mot Blåstølmyrane traff vi på kjentfolk. Det var sauefolkene på Blåfjellenden som var på vei til dagens lange tur for å sanke sauer. Det ble likevel tid til en god drøs. Omtrent på samme stedet tidligere et år, traff jeg Ola, Han ute i samme ærend som nå, å samle sau. Den gangen på vei mot hytta med en flokk. Jeg ble sendt til andre siden av elva med forsikring om at, «jo det gikk en sti der» Jeg fant jo aldri den stien, og Ola hadde undret seg over meg som for opp og ned bakkene….. Karene kunne ikke stoppe alt for lenge, de var på jobb. Vi fortsatt nedover mot Blåstølmyra hvor det fortsatt er godt mulig å se hvor stølene hadde stått. Her på flate myra var vel antakelig en av de siste plassene i heia, hvor graset ble slått og brakt til gards på sledeføre. Det siste stykket mot Blåfjellenden er det bløtt – myrhull etter myrhull. Og det hadde blitt drevet sauer nedover. Det var helt umulig å holde seg ren på buksa. Det ble skikkelig tungt i regnet. Vi kom selvsagt fram til Blåfjellenden – og tom hytte. Det kom folk utover dagen, men selv med opp mot 40 gjester var det fortsatt ledige madrasser på hemsen i annekset. Litt ut på ettermiddagen fikk jeg besøk av Olav fra Fidjastølen og en kar til. De hadde vært ute på sanking i mange timer – i regnet. Akkurat da de kom var det et lite gløtt av godvær. Jeg tilbød kaffe, og vi fikk oss en liten prat, før de tok fatt på siste stykket ned mot stølen. At de hadde gått langt og lenge, kunne jeg se på hundene. Den ene lå omtrent dønn stille under hele stoppen. Disse heiakarene, både på Blåfjellenden og Fidjastølen gjør en forbløffende innsats for å få sauene til gards. Det er mange timer ute, og lange dager, for dårlig betaling Søndag fikk de litt betaling for strevet. Det ble sol og sommer. Og en dag i heia av de skjeldne. Ola etterlyste et bilde fra lyngbrenningen i vår. Da var vi på hytta og broderen tok noen skikkelig bra bilder. Et av disse legges ut her, men altså fra i vår. Les hele artikkelen

..og klar for ørretjakta;)

Brukte denne Sphere UL Spring nå på fjellet i minusgrader. Var vel en 2-3 minus og da måtte jeg kle på meg forsvarets ulltrøye (feltskjorte) og ullsokker. Lå med nettingbuksen til forsvaret. Frøs nok en smule da ja, men godt og varmt etterpå. Lå ikke i fosterstilling. Brukte Exped Synmat 7MW UL underlag og det hjalp vel godt på. Så til kalde høstturer hvor det er fare for minusgrader, så er denne posen ikke egnet for min del. Har ikke noe ekstra fettlag som beskytter heller. Så måtte kjøpe meg en Warmpeace Viking 600 som tidlig vår-sen høstpose (comfort ned til -9). Tenkte benytte Sphere Spring UL til rypehøstjakten nå siden det var meldt 5-10 grader, men tar ikke sjansen i tilfelle frost i fjellet. Gidder ikke fryse for å spare 500 gram vekt. Så det blir nok Warmpeace Viking 600 posen på 1000gram til helgen ja. Min Sphere er herved blitt en sen vår- grei sommer og tidlig høstpose. Her i nordnorge indre troms betyr det i praksis i perioden fra veldig sent i mai til kanskje ut i slutten av august i et normalår.

Jeg har sikkert nevnt det før, men jeg var en gang på fisketur på heia øst for Haughom, som ligger like syd for Tonstad. Her har grunneierne i en årrekke drevet med kalking og grundig pleie av mange fine fiskevann. Fisk på en halv kilo og større var helt vanlig og i noen småvann trakk vi opp ørret på over kiloen. Ikke bare en, men flere stykker. Det fiskes jevnlig med not i en del av vannene og da blir småfisken plukket ut og den store fisken blir satt tilbake i vannet. Dette var et Eldorado for en sportsfisker og jeg mente at her kunne grunneierne tjent gode penger på fiskekort og ved å arrangere turer for pengesterke firma eller turister, men det var de ikke interesserte i. "Hvorfor skal alt som er kjekt i samfunnet vårt alltid koste penger"? Var spørsmålet jeg fikk tilbake, og det samme kan jo jeg spørre om. En del grunneiere tar kanskje inn nok penger til en flaske brennevin i løpet av en fiskesesong, men like vel tviholder de på retten til å selge fiskekort. Som tidligere nevnt, jeg betaler gjerne hvis det er investert penger i forvaltning, tilkomst eller lignende, men å ta seg betalt for at noen fisker den fisken som naturen selv har drevet frem finner jeg litt meningsløst.

Om ikke redd, så i hvert fall skikkelig nervøs foran hver tur. Det gjelder "heldigvis" ikke bare for turer i heia, men også andre turer. Helt uten rasjonell grunn - selvsagt. Og det blir ikke mye bedre med alderen, Det hjelper å gå kjente stier, og derfor blir det for egen del en del gjentakelser. Siden det å være på tur - underveis - kun er positivt, fylt med gode opplevelser, blir det likevel til at jeg tar ut - heldigvis... De siste årene mener jeg det er blitt flere jenter på alenetur. Siden telt ikke er alt for vanlig i mitt området, kan jeg ikke uttale meg om dette, men når det gjelder hytte til hytte, stadig flere jenter på tur alene. Og hvorfor ikke.

3 kommuner, 2 kommune topper, 17km. 4 1/2t.. Kjørte til øyungen hyttefelt(Ringsaker) og gikk derfra, mot danseren og rondanestien. Denne følges en bit før man tar av mot tuva, Ringsaker høyeste topp på 1090moh. På toppen der var det i grenseland med shorts og gjennombløt t-skjorte. 14grader og lyngen slo i vinden.. Fortsatte rask videre på stien mot tatrungskampen. Jeg skulle østover mot Stor-elvdal, men der var det ikke noe sti, men mye myr var det.. Hadde jo sporet fra en eller anna fremme på ut.no appen(4G langt til fjells her..) han hadde vært frempå og prøvd seg et par ganger, men gjort retrett så jeg. Men så tidlig at det skulle gå ann og komme over på nedsiden av de to største kulpene, og mellom de verste myrene. Det var bare og finne ut hvor en skulle skjære av stien. Terrenget er jo ganske likt, så fant ut at det var greit og ha noe og holde kursen etter. Ca 100 meter fra stien sto det en typisk steinblokk og på ryggen mot hemmelkampen var det flere varder og blokker og sikte etter. Kom over tørrskodd på 17minutter/1km. (brukte tracking) Man ser partiet lett på kart da terrenget flater ut og holder seg rundt 1050 meter. Og som skrevet de to største kulpene syntes godt. Så da var man i Stor-elvdal, fin utsikt mot Jotunheimen, rondane og Alvdal Vestfjell. Og selvsagt sørover med mistberget og skreia som de mest karakteristiske. Fin sti på ryggen sørover mot hemmelkampen, noe blokk/sva terreng som var best og slippe seg på nedsiden av. Gikk høyere i terrenget mot hemmelkampen og der er det en del opp og ned pga av isbreen har skura "litt" i fjellet.. Sørsida av hemmelkampen, der hvor Ringsaker, stor-elvdal og åmot møtes er åmot høyeste punkt, 1063moh. Derfra er det rene motorveien ned mot svartkampen, fin hardpakket sti med jord dekke. Oppe på svartkampen mista jeg stien av enn eller anna grunn. Fortsatte sørover men mere vestover. Sjekka GPS. Var kommet for langt vest. Så mere østover igjen. Hvordan stien ble borte for meg skjønner jeg enda ikke for det var jo 2 felts saue sti når jeg fant den igjen.. Fint sti siste 4km, bare og holde seg østafor den største myra på sør-øst enden av øyungen. Mye stier på kryss og tvers her! Igjen på rondanestien noen meter før stien går mot parkeringsplassen.

En kort tur i dag - har i det siste hatt noen morgener med en vensterhæl som er vond å trå på, så jeg har roet ned litt for å forebygge en eventuell utvikling i retning av Plantar fasciit. Men finværet i dag måtte brukes til en liten tur Jeg og en turkompis fant ut at ingen av oss hadde gått på Askøy, så da ble det en ganske lett tur på godt og vel 5 km, opp til Kolbeinsvarden 231 moh og innom Storevarden 217 moh (forhenværende 7-fjells-fjell) på tur ned. Turen oppover til Kolbeinsvarden gikk veldig greit, og vi var langt fra alene - det var vel 12-15 personer på toppen. Litt mer kronglete mellom Kolbeinsvarden og Storevarden, bommet på stien et par ganger og måtte tilbake - og her og der var det dyvåt myr, mens andre steder var det klyving med utlagt tau. På Storevarden var det flott utsikt og mye mindre folksomt - etter at vi tok av hovedstien ned fra Kolbeinsvarden, møtte vi faktisk ingen før vi var ned på veien igjen Utsikten mot Bergen fra Kolbeinsvarden: Utsikten mot Bergen fra Storevarden: Så da er vel "Kom deg ut dagen" i boks for min del

Et fra Vestrahorn på Island.

Da er det bare å skjerpe seg! Er nok av andre ting man kan bryne seg på.

https://turhistorie.blogspot.com/ Børgefjell har lenge stått høyt på listen over nasjonalparker jeg har hatt lyst å besøke. Jeg har hørt mange historier herfra, om bare halvparten var sanne lovde dette virkelig bra. Forventningene var mildt sagt høye til naturen, fisket og ikke minst myggen. Når nasjonalparken ble opprettet i 1963 var en av intensjonene å bevare et stort naturområde tilnærmet fritt for tekniske inngrep (takk til Wikipedia), og nettopp det gjør Børgefjell til en av det mer spennende nasjonalparkene her til lands. Sekken ble pakket for ni dager på tur. Kathrine ble hjemme denne gangen med "bolle i ovnen", hun var ganske så misunnelig da jeg satte meg i bilen og kjørte nordover. Med kroppen full av forventninger, og litt dårlig samvittighet, var det bare å gi gass. Endelig var det min tur å besøke Børgefjell. Ny fiskeskørner skulle se dagens lys. Endelig var det min tur å besøke Børgefjell. Etter en drøy biltur fra Sunnmøre kunne jeg parkere ved villmarksvegen i Stekenjokk. Planen var å parkere ved demningen her, men det var ikke mulig grunnet vedlikeholdsarbeid. Heldigvis fant jeg en duganes plass å sette bilen et par kilometer unna. Turen startet på "ekte Børgefjellvis" med en elvekryssing, ca 50 meter fra bilen. Heldigvis hadde jeg med crocks, så fjellskoa slapp å bli våte. Jeg hater våte fjellsko, så det prøver jeg å unngå så langt det er mulig. Etterhvert som jeg passerte demninga kjente jeg i hele kroppen at nå var turen endelig i gang. Som bestilt ble jeg ønsket velkommen av en heilo som laget sine karakteristiske lyder. Ikke til å ta feil av den. Etter noen kilometer dukket Saksenjohka opp, da var det bare å følge den opp til Saksenjavri. Her traff jeg på en hyggelig svensk familie som hadde vært på tur noen dager. De delte velvillig om hvor de hadde fått storfisk og kartet mitt fikk noen nye kryss, dette lovde bra. Det tok ikke lang tid før fiskeutstyret ble montert, utoset så virkelig spennende ut. Her var jeg i kontakt med fisk, men ikke av betydelig størrelse. Etter en kort lunsjpause gikk jeg videre. Da jeg kom inn til enden ble teltet satt opp. En virkelig flott leirplass rett ved vannet, med en liten bekk som rant rolig like ved teltet. Resten av kvelden ble brukt til fisking og kartstudier. I morgen var planen å bevege seg lenger innover parken. Det så jeg virkelig frem til. Ut på kvelden kom regnet og det var bare å trekke inn i teltet. Det hadde ikke blitt noe fisk i dag, heldigvis var det lenge igjen av turen. Billen parkert og turen kunne starte. Demningen jeg passerte med Stekenjokkvegen i bakgrunn. Der oppe lå dagens mål. Det tok ikke lang tid før en heilo dukket opp. Saksenjohka. Saksenjavri. Litt energi-påfyll før jeg ruslet videre. Tror dette er en sandlo. Trasking langs Saksenjavri. Så var det på tide å finne leirplass. Nærmer meg enden av vannet. Nudler til lunsj. Bildet tatt i det det begynte å regne. Det tok ikke lang tid før det dukket opp to elver som ikke var der da forrige bilde ble tatt. Solnedgang utpå kvelden. Noen siste kast for kvelden. Neste dag satte jeg kursen mot Reinhornvatnet, men på veien skulle jeg ta meg god tid til å fiske og nyte turen. Å jage kilometer har aldri vært min stil. Dessuten skulle jeg gå forbi mange spennende fiskevann, så her var det ingen grunn til å stresse. Først stopp ble med navnløstvann 958 og 956, men lite fisk å få her. Etter hvert krysset jeg elva (tørrskodd) mellom disse to vanna og gikk mot Raentserenmehkie, et vassdrag med flere småvann, elver og kulper. På kartet så dette ut som et fiskeelderado, og forventningene var mildt sagt høye da jeg plasserte den første sluken i et lite utos her. Det tok ikke lang tid før første ørreten satt, ikke den største, men fin middagsfisk. Utover dagen landet jeg flere på rundt 200 gram, men de store ruggene jeg hadde drømt om uteble. Det er jo ikke noe nytt. Uansett var dagens middag sikret, så sånn sett var jeg fornøyd. På ettermiddagen lå jeg å slappet av ved en kulp ca en km fra det største Raentserenmiekhi-vannet. Livet var godt der jeg satt med kaffekoppen i hånden, god og mett etter dagens lunsj. Etter hvert så jeg uværsskyer komme sigende mot meg, det var som f.... Da var det bare å å pakke sammen og spurte mot Reinhornvatnet. Det ble nærmest et kappløp disse kilometerne. Jeg stampet avgårde over steiner og myrer med uværet hakk i hel. Ved det midterste Reinhornvatnet fikk jeg satt opp teltet i rekordfart og vant akkurat kappløpet. Senere på kvelden lettet uværet og jeg kunne endelig stikke trynet ut av teltet. Det ble fisket en del her, og det ga resultater. En flott ørret på 700 gram, en sprek satan! Aldri vært med på makan. Børgefjellørreten er det virkelig liv i, det kan jeg skrive under på. Turen går videre. Første bakken etter Saksenjavri. I denne lille kulpen så jeg fire ørreter på ca 400 gram. Navnløstvann 958 og 956. Lite fisk å få her. Reingjerde. Det gikk greit å krype under. Et lite krypinn jeg fant rett etter reingjerdet. Sikkert brukt av samene her i området. Raentserenmehkie. Her gikk det bra å krysse tørrskodd. En liten stopp for å kvile beina. Utsikt ned mot Ranseren. Dagens middag. Teltet ved Reinhornvatna. Ekte Børgefjellørret på 700 gram. Den fikk svømme videre. Neste morgen satte jeg kursen mot de småvanna øst for Cevlarsfjellet, som den svenske familien jeg traff første dagen hadde anbefalt meg. Planen var å tilbringe ei natt her. Her hadde de vist dratt opp kilosfisk i hopetall. Enten traff jeg på en dårlig dag eller så hadde jeg blitt lurt. En syltynn ørret var alt jeg fikk. Dermed fristet det ikke å bli her noe lenger. Jeg bestemte meg derfor å sette kursen mot Storskavlbekken. Her hadde jeg nemlig en avtale å møte Sven, mannen bak teltlivet. En av mine favoritt turblogger. Anbefales. Han skulle tilbringe hele sommeren her opp i Børgefjell, og det skulle bli spennende å høre hvordan turen hans hadde vært så langt. Dagens etappe ble dermed en del lenger enn planlagt, og jeg var bra sliten da jeg endelig var fremme. Her fant jeg en perfekt leirplass ved en liten navnløs pytt som rant ut i Storskavlbekken. Dette var virkelig ei perle, og for å sette prikken over den såkalte i-en kunne jeg se rett mot Kvigtind i vest. Det høyeste fjellet i Børgefjell, dronninga som noen kaller den. Med slike omgivelser var det godt å vite at her skulle jeg være i to dager. Nå skulle jeg ta det helt piano resten av dagen. Det var vel fortjent spør du meg. Så skulle det bli spennende å se om Sven dukket opp i morgen. Skiftende vær denne dagen. Her skulle det vist være kilos. Ikke akkurat storfisk. Så satte jeg kursen mot Storskavlbekken. Der Storskavlbekken renner inn i Simskardelva. Så dukket endelig den lille pytten opp. Reinsdyr som nærmeste nabo. Perfekt leirplass. Kvigtind og en imponert fjellfisker. Jaggu var det fisk å få her også. Ruta videre planlegges. Dagen startet med strålende sol. Jeg lå i teltet med full åpning og supet i meg kaffi, mens jeg kikket nedover langs Storskavlbekken. En virkelig idyllisk start på dagen. Slik ble jeg liggende lenge før jeg kom meg ut av posen, og frokosten kunne inntas utendørs. Dette var ferie med stor f. Ut på dagen dukket det opp en nokså skjeggete kar og ei bikkje. Det var Sven og hans faste følgesvenn, en Laps Vallhund med navn Lopi. De skulle være på tur i Børgefjell i hele sommer, og jeg var ikke misunnelig i det hele tatt. Neida. Det tok ikke lang tid før kaffekjelen ble plassert på primusen og den ene historien etter den andre ble servert med stor innlevelse og latter. Alltid kjekt å møte likesinnede friluftsfolk. Ut på kvelden ble det en uhøytidelig fiskekonkurranse som jeg tapte knepent. Sven disket opp med Toro fiskesuppe av beste sort. Et virkelig herremåltid. Den største ørreten vi fikk her var vel nesten 500 gram, men utrolig rød i kjøttet, og smakte fortreffelig. Nok en gang ble jeg imponert av kvaliteten på fisken her i Børgefjell. Dette er en bra start på dagen. Frokost utendørs. Det fiskes etter lunsj. Nok til maten. Ørret og nudler. Faktisk veldig godt. Så fikk jeg besøk i leiren. Neste dag var det på tide å bryte leir. Begge hadde planer om en tur nedom Store Kjukkelen, så vi slo likså godt følge ned dit. På vegen skulle vi prøve et lite navnløst vann som så spennende ut på kartet. Det var ikke lange biten å gå. Da vi ankom det lille vannet, tok det ikke lang tid før vi konkluderte med at det var fisketomt. Den "faglige vurderingen" var begrunnet i at der var for grunt, og at elven som rant ned til Store Kjukkelen var for stri til at fisk kunne gå opp der. Vi trasket derfor videre. Store Kjukkelen er et stort vann og det var stedvis langgrunt og litt vrient å fiske i. Men Sven klarte å lure en flott ørret på 0,8 kg. Han beskrev den selv som helt grei, tydelig at han hadde dratt opp en del storfisk så langt i sommer. Godt vant med andre ord. Sven og Lopi nyter utsikten. Så dukket Store Kjukkelen opp. Teltet ble slått opp i Nordvestre enden av Store Kjukkelen. Det var nokså steinete og langgrunt. Det ble ikke fisk på meg denne kvelden. Etter ei natt ved Store Kjukkelen måtte turen gå videre. Sven skulle fortsette sørover på vestsiden av vannet, mens jeg skulle sette kursen mot Viermejælla. Noen små vann som ligger øst for Virmavatnet. I løpet av natten hadde jeg vært plaget med smerter i det høyre kneet, akkurat det samme jag var plaget med i fjor på "Hjørundfjorden rundt" turen. Jeg teipet derfor en ullhals rundt kneet, å holde det varmt har vist seg å hjelpe. Etter morgenkaffen var det å si adjø til Sven og Lopi. Et virkelig hyggelig bekjentskap. En grepa kar som vi sier her på Sunnmøre. Så gleder jeg meg til å lese om turen hans når han er tilbake. Jeg trasket videre langs østsiden av Kjukkelen og ned til utoset i Kjukkelelva. Her så det virkelig lovende ut fiskemessig, uten at det hjalp så mye. Jeg var inne på tanken om å fiske meg hele vegen ned til Lille Kjukkelen, men det utgikk. Siden kneet trøblet litt ville jeg ikke legge opp til for lange dagsmarsjer. Kompasskursen ble satt til dalen mellom Steintinden og Gæivenåsen. Til tross for at det var nokså bratt, holdt jeg greit tempo oppover. Da jeg ankom Viermajælla viste det seg at det så og si ikke var vann i de småvanna jeg hadde sett ut på kartet. Her kunne det umulig være fisk. Ikke at det gjorde så mye. Jeg var sliten etter en lang dag, og la meg til i teltet. En Realturmat stod på menyen og resten av kvelden gikk med til lydbok. Jeg vurderte å gå nedom Virmavatnet, men de fem kilometerne fristet virkelig ikke. Det fikk bli på neste Børgefjelltur. Det gjelder å improvisere på tur. Sven og Lopi vurderte og bli her enda ei natt. Jeg trasket videre. Ved nordenden ligger det et par hytter. Kanskje de tilhører reindriftssamene her. Fisking i Kjukkelelva. Et siste kikk på Store Kjukkelen og Kvigtinden. Like før nedstigningen mot Viermejælla. Her var det ikke mye vann. Leirplass med utsikt mot Store Børgefjellet. På dag syv av turen satte jeg kursen mot Raentserenmehkie igjen. Jeg ønsket å få fisket i de vanna jeg ikke rakk tidligere på turen. Ruta gikk mellom Govlektinden og Steinvatnet. Og som seg hør og bør, her var det mye stein. Dette var en tung etappe, og det berykta kneet meldte fra om sin tilstedeværelse i det jeg rundet nordsiden av Glovertinden. Nå var jeg med det navnløse vannet 1063 moh. Her fisket jeg meg langs østsiden ute å kjenne et napp. Et solid head and tail-vak viste seg, så ingen tvil om at her var det stor fisk. Men ingen som ville bite på sluken min. Det var bare å gå videre. Ut på ettermiddagen kunne jeg slå opp teltet mellom 972 og 971 vannet i Raentserenmehkie. Det hadde blåst opp en del, men heldigvis fikk jeg slått opp teltet i le for vinden. Resten av dagen ble brukt til fisking med bra resultat. Den største var på ca 6 hekto. Etterhvert begynte det å regne og jeg trakk inn i teltet. Ingen tvil om at dette var et godt område for fisking, men sånn bare mellom oss. Jeg var litt skuffet over at kilosfisken fortsatt ikke hadde tatt. En liten foss på vegen opp mot steinhelvete. Der nede var Virmavatnet. Slitsom etappe. Her var det steinete gitt. Vann 1063. Utsikt mot Raentserenmehkie. Mellom disse to vanna slo jeg opp teltet. En av få ryper jeg så på denne turen. The fear in he´s eyes. Nesten så jeg får dårlig samvittighet. Teltet slått opp med en liten oppgradering for å unngå at ytterduken tok i innerteltet.. Fin halvkilosfisk. Planen i dag var å gå tilbake til Saksenvatnet, og ta siste natten der. Turen startet med å krysse elven mellom 972 og 971 uten problemer. Har blitt ganske så stødig på disse elvekrysningene etterhvert. Etter noen kilometer ble en Møreungen i kobber og rødt festet på snøret. Og ikke lenge etter lå det en flott ørret på 0,8 kg sprellende i lyngen. Møreungen viste seg å fungere bra i Børgefjell, den sluken jeg fikk absolutt mest fisk på. Da jeg passerte reingjerdet traff jeg på en same som drev litt vedlikeholdsarbeid. Han smilte og sa noen ord jeg ikke skjønte i det hele tatt. Jeg nikket tilbake og smilte. God stemning med andre ord. Da jeg ankom Saksenvatnet åpnet himmelen seg og regnet plasket ned. Det tok ikke lang tid før jeg var gjennomvåt. Ved vestenden så jeg en annen person stå å fiske. Han stod et lite stykke unna, så jeg orket ikke å gå bortom. Noen kilometer og x antall kast senere kjente jeg endelig et solid rykk i stanga. Endelig var det storfisk på kroken. Bremsen hylte gang på gang, og jeg brukte flere minutter før den endelig var sliten. Forsiktig fikk jeg et godt grep rundt hodet på ørreten og kunne vippe den på land. Den var ikke så stor som jeg først trodde, men vekten viste akkurat 1 kg. Kilosfisken var i boks. Bedre sent enn aldri. Planen var å slå opp teltet ved østenden av Saksenvatnet, men her stod det allerede tre telt. Nei da var det like greit å sette kursen mot bilen. Dessuten fristet det med en varm dusj. Et par timer senere dukket bilen opp i tåkehavet. Turen var over for denne gang. Elva jeg krysset mellom vann 971 og 972. 0,8 kg. Noen siste kast i Raentserenmehkie. Så var jeg tilbake med reingjerdet. Turen nærmet seg slutten. Tilbake til Saksenvatmet. Så var kilosfisken i boks. Så dukket demningen opp i tåken. En siste elvekryssing før jeg var tilbake til bilen. Oppsummert kan jeg si at Børgefjell er virkelig et område som er verdt å besøke, makan til flott natur. I løpet av turen traff jeg minimalt med mennesker. Så det er liten tvil om at her kan du få følelsen av å være helt alene, spesielt om du besøker de litt mindre kjente områdene. Jeg fikk ikke sett så mye av parken som planlagt i utganspunktet, det var for så vidt ingen bombe. Neste gang jeg tar turen, skal de vestlige delene av parken utforskes. Mange spennende fiskevann der. Lille Kjukkelen, Gaukarvatnet og Austre Måskardvatnet, er noen av dem. Den største skuffelsen med Børgefjell var den beryktede myggen, den så jeg ikke noe til. Nesten så jeg følte meg snytt. Ellers leverte Børgefjell på alle måter. Jeg skal tilbake. https://turhistorie.blogspot.com/

Vi har en slik, det er jo veldig gøy og man ligger fint i den. Teltet er selvfølgelig for tungt til å bære med seg, men på kortere turer eller kanoturer så passer det ypperlig. Kan være litt vanskelig å sette opp i starten, men det går seg til etterhvert. Vil si at kvaliteten på teltet er bra, men det har lett for å bli en del kondens da det er litt dårlig lufting. Alt i alt er bra telt, men med noe snevert bruksområde.

Har samme posen og har lik erfaring. For meg funker den fint ned til 0. Blir det noe særlig kaldere må jeg på med ullklær og lue. Skal på fjellet til helga og lurer på om jeg skal ta denne eller Hagløfs Leo -10 .. Ikke noe trivelig å være for varm heller

Jeg går mye alene. Er kun redd for å ramle å slå meg et sted utenfor dekning - så går jo dermed ganske sakte - særlig nedover. Var på teltur alene en natt nå I juli men da var det lyst lenge så rakk ikke å bli mørkeredd, Har jo absolutt tenkt å prøve igjen... men nå hadde jeg en runde med krystallsyke så nå er jeg redd for det så blir nok ikke telt-tur på meg igjen før tidligst til neste år.. Må jo forsøke å tenke på at jeg normalt ikke dør av å bli syk -men bare sikre å være et sted jeg kan få hjelp - og ha med mat for et døgn ekstra eller 2 (dvs mens jeg er syk er ikke mat aktuelt). Evt er nok inreach eller spot kanskje nok til å kunne slippe den redselen..

Jeg tørr glatt innrømme at jeg er redd Voldtektsmenner er jeg ikke redd , er så gammel at det hadde kanskje vært en velgjerning om en kom... Men, jeg er meste redd kvelden før jeg drar! Da tenker jeg på hvor mørkredd jeg er, alle edderkoppene som finnes der ute, at teltet skal ta fyr, sultne slagbjørner osv osv. Men dette er kvelden før! Når jeg har pakket inn i bilen og er på vei, er alt dette heldigvis glemt. På tur har jeg kun en redsel; det er at hunden skal finne på å rive sau mens jeg ligger og sover! Så jeg meget påpasselig med å forebygge. Om dette skulle skje en dag, er jeg ikke å finne på tur noe mer At det kan skje mye rart på tur som ikke er fint, ja. Men, bare en ikke stresser og kaver seg opp, så finner en som regel en grei løsning på det meste. Er en litt fornuftig og legger opp turen i henhold til ferdigheter, så er det bare å kjøre på soloturer. Skjer ikke noe mer farlig der enn hjemme - antagelig mindre

Oppdatering til mitt egeer tips til Narsjøen lenger opp i tråden. Gårsdagens fangst: 9 ørreter, gjennomsnitt ca 400g, største var en lang mager ørret på 56cm som akkurat bikket kiloen

Man har vel hørt og sett mye etter flere år i gamet - nok til å ha et stort reportoar av krisemaksimeringer? Jeg har fra liten av blitt lært at jenter går aldri alene. Kanskje fordi jeg er oppvokst ved Oslo. Vi fikk uansett aldri gå alene uansett når og hvor. Samme når vi backpacket rundt i Asia fikk vi streng beskjed om aldri gå alene. Tips vi fikk av erfarne reisende. Ikke rart man blir litt nevrotisk men med en illsint hund med litt vel stort mot, så var det aldri noe problem. Savner den hunden.

lakse- og innlandsfiskloven §37 sier noe om hvilke avliningsmetoder som ikke er tillatt på fisk: Fiske og fangst av arter som omfattes av denne lovs virkeområde, skal foregå på en måte som ikke utsetter disse artene for unødige lidelser, jf. lov 19. juni 2009 nr. 97 om dyrevelferd.Tiltak av enhver art som ikke har annet formål enn å skremme fisken eller hindre dens frie gang er forbudt. Så vel i sjøen som i vassdrag er det til fangst og avliving av fisk forbudt å bruke: 1.Stoff med giftig, lammende eller kvelende virkning. 2.Sprengstoff. 3.Skytevåpen, jf. lov 9. juni 1961 om skytevåpen og ammunisjon, unntatt for fangst av gjedde. 4.Elektrisk strøm. 5.Kunstig endring av vannføringen. 6.Lyster eller liknende redskap med spiss eller krok som ikke er beregnet på å slukes av fisken. Det er likevel tillatt å bruke slikt redskap som hjelperedskap for å ta opp fisk som er fanget med annet lovlig redskap. 7.Kunstig lys, unntatt for åle- og krepsefangst. 8.Fisk som agn i vassdrag, unntatt død fisk fra samme vassdrag som agnet benyttes i. Så nei, jeg tror ikke buefiske er tillatt, selv om man har lov å bruke harpun og lyster når man dykker.

Etter å ha lekt ispinne i noen netter tenkte jeg at det var på tide med en ny sovepose. Eller, hvorfor ikke prøve en quilt denne gangen? Kanskje jeg skulle bestilt en underquilt til hengekøya mens jeg først er i gang også? Blir jo billigere frakt sånn... Hjelpes, jeg handler turutstyr som damer handler sko 😱 Bestilte Incubator 20 og Burrow 20 fra Hammock Gear, og gleder meg til å ligge som en lun pølse i brød i hengekøya.

Slemt av deg å legge ut bilde av meg når jeg ikke har barbert meg på noen dager. Slemt.

Ulven vår, en Irsk Ulvehund. Klumsete skapning, men snill og tålmodig med unga.

Kort men flott fjelltur på sørlandet Vi går daglige turer i fjellet hjemme på Hommersåk og på fjellhytta på Knaben. Vår Tervueren, en belgisk fårehund på 10 år, liker naturen like godt som oss. For noen år siden forsøkte vi oss på telting sammen med barna. Lavoen fra Helsport er tipp topp på alle måter. Men etter at hele familien ble oppspist av mygg på en overnatting på sommeren med fuktig natur uten trekk så har lavvoen dessverre ikke blitt brukt. Nå er det kona, meg og hunden som går turer sammen. Derfor ble det i sommer investert i et solid 3 manns fjelltelt med myggnetting på inner og ytterduk. Et greit nok fortelt som ivaretar hunden på 22 kg og et par store men tomme ryggsekker. 1 på 65 ltr og 1 på 110 ltr. Utstyret oppbevarer vi tørt inne i teltet for enkel tilgang. Etter mye regn i nesten 3 uker kom endelig opplettet vi hadde ventet på. Sekker ble pakket på morgenen med telt, 2 stk Ajungilac Igloo soveposer med h og v glidelås, Bamse liggeunderlag, siste utgave av Primus Omnifuel og restene av stormkjøkkenet. Ettersom dette kun skulle bli 1 overnatting tok vi med frosset laks og tørr ris ++ samt frokost og rastemat inn og ut av fjellheimen samt noe frysetørket mat. Vi fikk også kjøpt ei vannflaske med NASA filter som vi tapper alt vann oppi til både helling over i personlig drikkeflaske og til matlaging. Det går sauer i området og det er partikler i vannet. Turen startet fra Gruvebyen på Knaben. Vi satte kursen sørover. Knabejakta, årlig turorientering med 15 poster, var satt ut på forsommeren. Vi hadde kun 4 poster igjen. Disse ville vi ta ila denne turen. Praktfullt område med snaufjell og blå himmel hele veien. Vi fant den første posten. Ikke lenge etterpå fant vi den andre også og rastet der før stigningen opp på fjellrekka til post 13. Herlig endelig å være på skikkelig tur igjen. Man kjenner at man virkelig koser seg og nyter hvert åndedrag av det. Dette er livet. Etter en stund er vi oppe på taket og nyter en fantastisk utsikt i klart og nydelig vær. Så kjekt! Det sies at man ser over til 8 ulike kommuner fra Grunnevassnuten på klare dager. Dette kinne ikke være noe særlig dårligere. Nå hadde vi gått fra øverst i Kvinesdal kommune til Eiken i Hægebostad kommune. Post 13 lå nydelig til ved et tjern. Her ville vi telte. Etter en kort sondering fant vi et snauspist og stort område som ei fjellhylle oppe i høyden. Midt i blinken. Utsikt med 300 grader. Morgen og kveldssol. Trekkmuligheter når den kommer. Jevnt og mykt underlag med teltfeste alle steder. Teltet ble satt opp på få minutter selv om dette var første gang vi hadde satt opp et slikt telt. Alt var gjennomtenkt. No fuss. Alt utstyret ble plassert på sine plasser. Vi var like stolte nå som da vi bygget hytta vår. Omnifuelen, panne, gryte, vann, ris og laks ble funnet fram. Koker opp risen og setter den til sides mens vi freser opp nytint laks og div annet. Nå er vi faktisk midt oppi drømmen vår. Enkelt, godt, flott og fredelig liv på vår måte med våre prinsipper. Maten smaker fantastisk. Vannet like så. Etterpå plukker vi litt molter til dessert. Vasker opp og brenner plastemballasjen. Rydder opp og tar oss en kveldstur før vi har lyst å prøve teltet og sengene våre. Kvelden blir til natt. Vi tar oss en tur ut før vi legger oss. Solnedgangen er bare nydelig og total. Vi satt og så på dette himmelfenomenet. Av alle ting overtok en stor, hvit og klar fullmåne som lyste opp fjellheimen og vannene rundt. For en opplevelse. Bildene vi tok får ikke gjengitt dette. Minnet er allikevel uslettelig og vil tas frem i pannebrasken igjen ved behov. Kona frøs selv om soveposen skal dekke ned mot 0 grader. Tempen var over 10 grader ila natta. I etterkant har vi sett at et skikkelig Exped Downmat 7 cm sikkert vil bidra positivt. Tester av ulike soveposer leses flittig. Alle posene er gode med sine kvaliteter. Spørsmålet er om vi skal ha soveposene vi har til rene sommerposer. De er store og veier en del. For vår, høst og vinter kjøpe en ny dunpose som er tynn, liten og lett ift varmen. Ser at det er tester på Warmpiece Viking. Prisen fra Hekta På Tur er jo helt glimrende. Dette virker for oss som kun trenger utstyr som er godt nok til vårt ønske og behov, til å være midt i blinken. Neste morgen kommer sola inn teltinngangen. Hunden har ligget godt og stille selv om sauer har passert i nærheten. Nå smetter hun ut først slik at vi kommer oss ut. Sola varmer raskt opp teltet og fordampet fukten fra overflaten. Ventilasjonen inne i teltet var enestående selv uten vind. Store og åpne ventiler med myggnetting plassert høyt oppe i begge kortender gjør tydeligvis susen. Frokost lages mens vi prater om den fantastiske opplevelsen og turen hittil. Kaffelukt og straks mat i flott vær og natur "e magalaust". Etter nedpakking ser vi oss om en siste gang før vi returnerer til Knaben. Dette skal vi gjøre igjen og igjen og igjen. Det er derfor supert å lese på Forumet her om all kunnskapen alle besitter og deler med hverandre. Herlig! riktig god høst og mange flotte turer til store og små, unge og gamle.

Beste svaret. Jeg stryker det av listen

Røskestadvannet. På søndags ettermiddagen pakket jeg kanoen og dro til Røskestadvannet. Jeg ble inspirert av noen turbeskrivelser fra en av brukerne på forumet her @Imp og siden jeg oppholder meg til stadighet på Klokkarstua så måtte dette vannet prøves. Min "syden/USA tur" i år ble noe utskiftning og utvidelse av turutstyret, deriblant en Ally kano. Sabla praktisk med en kano som kan pakkes ned i bagasjerommet. Når jeg har kajakken på biltaket må jeg liksom være innen synsvidde av bilen hele tiden. Mange har spurt meg om jeg har kano men ingen har spurt meg om jeg faktisk kan padle den. Svaret er nei. Jeg har vært på en vindfull kanotur med klassen en eneste gang i min pure ungdom. Det eneste jeg husker fra den turen er at "byungene" fikk vabler på hendene ganske raskt, det gjorde vi "bondeunger" ikke, vi var vant med litt annet arbeide enn å måtte gå ut med søpleposen. Hjertet synker litt da jeg ankommer Røskestadvannet og ser at det er en del andre mennesker der. Som min datter seinere sa til meg "Mamma, det må du da forvente på en søndag når solen skinner, ved et "bynært" vann. Javel da. Jeg begynner å montere Allyen, proff er jeg ikke da det kun er andre gang jeg monterer den men rekkefølgen har jeg i hodet så det skal egentlig gå greit. Et par kommer inn med kano 10 min etter jeg har begynt på monteringen. De er kjempehyggelige og har nettopp kjøpt seg ny kano selv og slår av en prat som går mere på sammenlikning av de to kanoene. Jeg har god tid og ingen hastverk så det er helt iorden og hyggeligt med en prat. Litt seinere går tre karer forbi. Jeg ber til Gud at de ikke vil stoppe opp for å se på monteringen, legge seg opp i ting eller enda verre, begynne og belære meg eller tilby hjelp. Hvis jeg ønsker hjelp til noe spør jeg pent etter det og jeg kan ikke fordra mannfolk som stiller seg opp i halvsirkel, folder armene i kors på toppen av magen og har det sosialt med å stå å se på og kommentere. Disse tre karene ser på kanoen og meg og kommenterer et eller annet om kanoen men går heldigvis videre. Takk Gud Jeg registrerer at det er litt mere vind end yr har meldt og er litt bekymret. Men jeg får lagt kanoen ut og padler rett inn til venstre i en bitteliten "vik" der jeg kan forske litt på hvordan jeg får kanoen til å lystre. Jeg har satt setet litt lenger frem, padler på knærne og den tunge tursekken har jeg tjoret fast i baugen for å få litt ballast. Jeg er veldig spent på hvordan den er å padle i forhold til kajakken og hvilke tak jeg kan overføre derfra. Selv i den lille viken tar vinden tak innimellom og sender meg fort sidelengs som et løvblad på vannet. En kar kommer inn i viken med kajakken sin. Jeg misunner han et kort øyeblikk for i kajakken vet jeg hva jeg driver med, det gjør jeg ikke i kanoen. Jeg spør han om vind og evt strøm ute på vannet, han ser på kanoen og bemerker at det er noe vind å være oppmerksom på med kano. Det ante meg. Jeg holder meg derfor klokeligt inne i viken og leker meg der til jeg kan presisjonsstyre kanoen som jeg vil, få den til å gå rett frem, snu på "femøringen" og stoppe. Jeg forsøker også å finne ut hvordan jeg skal korrigere for vinden når den plutselig tar tak. Det er egentlig vanskeligst. Jeg føler meg litt hjelpesløs uten senkekjøl eller ror. Men sånn er det, kano har ikke det, bare å venne seg til og prøve å gjøre det beste ut av det. Vinden løyer etterhvert og jeg våger meg forsiktig utpå og sørger for å holder meg på den riktige siden langs kanten slik at hvis vinden skulle ta tak så blåser den meg kun inn til kanten og ikke utpå midten av vannet hvor jeg ikke har noen planer om å oppholde meg som fersking. Men nå er det vinnstille og så nydelig og deilig at jeg bare kjenner at freden og roen senker seg innvendig. Fantastisk nydelig vann å være ved. Jeg forstår godt at det er populært. Jeg padler sakte oppover og bare nyter livet. Sulten begynner etterhvert å melde seg men på den lille odden der jeg kunne tenkt meg å spise, er det allerede en familie med noen barn som koser seg. Jeg skal selvsagt ikke forstyrre idyllen og kjører derfor kanoen inn i sivene og opp på bredden et stykke før odden og får satt over vannet på primusen. Maten er klar på no time og jeg setter meg tilbake i kanoen og nyter middagen der mens jeg ser utover vannet. Jeg fortsetter å padle til kl er 22, da har folk flest gått hjem men det er enda litt trafikk av biler. Jeg hadde en ide om å overnatte men jeg er utrolig pysete uten hund som alarm i teltet og dropper derfor tanken. Det er litt for mange folk der til at jeg vil klare å sove trygt. Jada, jeg vet sånn rent rasjonelt at folk flest er hyggelige og snille men dette vannet er såpass nært til "bystrøk" at jeg ikke har lyst til å ta sjansen på at en eventuellt "weirdo" tilfeldigvis skulle være i skogen akkurat den kvelden. Jo lengre unna folk og jo mer øde, desto bedre sover jeg på natta. Sånn har det vært i alle år. Det er nesten helt magisk å padle der så seint på kvelden. Månen lyser, det vaker mange ganger og jeg hører endene som kaller på hverandre. Fiskestangen er med i sekken men den får ligge enn så fristende det er. I dag er jeg bare ute for å lære å padle kano og det er ingen grunn til å ta noen sjanser på å drive med andre ting. Fiske kan jeg gjøre seinere når jeg har bedre kontroll og vet mere hva jeg driver med. Jeg plukker kanoen fra hverandre igjen i mørket, gidder ikke finne frem lykten, det trengs ikke. Jeg vil tilbake hit igjen snart, dette vannet fristet til gjentakelse.

En gang på ferietur i Sverige lå jeg i telt på en campingplass. Der leide de ut kano og siden det var kveld og ingen andre kunder så fikk jeg leie kanoen for resten sv kvelden for prisen som det kostet for en time. Det var greit, men så ville de ha tre ganger så mye for et fiskekort. Vel ute på vannet og ingen fisk så gikk jeg i land for å fiske. Litt flere muligheter var tilgjengelige fra land som det ville ta lengre tid å nå med kanoen. På land traff jeg en annen fisker som kunne fortelle at det var fritt fiske i hele vannet. Det var bare campig plassen som solgte fiskekort. Jenta i kiosken hadde bare sine innstrukser og visste ikke hvorfor campinggjester måtte betale for det som var gratis for alle andre. Jeg har en misstanke om at en del grunneiere tenker på samme måte. Lettjente penger fra lettlurte fiskere og turister. I de fleste vann er det gamle fiskeretter som følger med eiendommene, men disse er beregnet på de som driver fiske som næring eller attåtnæring og gjelder stort sett fiske med garn og ruser og ikke sportsfiske med stang og håndsnøre, og selvfølgelig fiske på naturlige bestander.

Om oppsynsmenn fra Statens Naturoppsyn kommer for kontroll og en ikke har fiskekort så skal disse tilby deg å kjøpe dette før de gir deg noen som helst smekk, det er kun ved at du nekter å kjøpe kort de kan gi deg en smekk. De er klar over at det ikke alltid er mulig å kjøpe kort om en krysser div kortgrenser. Hva private grunneiere gjelder aner jeg ikke, de bør følge samme praksis som SNO, de er dog uten begrensa politimyndighet og man trenger derfor ikke å oppgi navnet sitt til dem dersom de bråker og ikke vil tilby deg å kjøpe kort av dem, evt eller om en sjøl spør de om en har kort å selge.