Vinnerliste

En kort tur i dag - har i det siste hatt noen morgener med en vensterhæl som er vond å trå på, så jeg har roet ned litt for å forebygge en eventuell utvikling i retning av Plantar fasciit. Men finværet i dag måtte brukes til en liten tur Jeg og en turkompis fant ut at ingen av oss hadde gått på Askøy, så da ble det en ganske lett tur på godt og vel 5 km, opp til Kolbeinsvarden 231 moh og innom Storevarden 217 moh (forhenværende 7-fjells-fjell) på tur ned. Turen oppover til Kolbeinsvarden gikk veldig greit, og vi var langt fra alene - det var vel 12-15 personer på toppen. Litt mer kronglete mellom Kolbeinsvarden og Storevarden, bommet på stien et par ganger og måtte tilbake - og her og der var det dyvåt myr, mens andre steder var det klyving med utlagt tau. På Storevarden var det flott utsikt og mye mindre folksomt - etter at vi tok av hovedstien ned fra Kolbeinsvarden, møtte vi faktisk ingen før vi var ned på veien igjen Utsikten mot Bergen fra Kolbeinsvarden: Utsikten mot Bergen fra Storevarden: Så da er vel "Kom deg ut dagen" i boks for min del

Ser jeg har glemt å legge ut siste bloggen, som er en kort tur Stø–Skipssanden. Men en herlig sensommerkveld med alskens farger, og morran var heller ikke så verst. Alle bildene i bloggen HER. Vanskelig å velge ut bare ett som smakebit her, men vi får prøve med dette:

Tenkte jeg skulle starte med å gjengi en samtale fra sommerens alenetur: Jeg: Hei! Kvinnelig turgåer: Hei! Det så tungt ut, skal du langt? Jeg: Neei, bare litt inni her og finne en fin teltplass. Turgåer: Oi, er du alene? Jeg: Ja, dette blir alenetur. Turgåer: Er du ikke redd? Jeg: Nei, egentlig ikke. Turgåer (stille). Jeg: (litt beklemt) Det er ikke så mye villdyr her (var litt usikker på hva jeg skulle svare her, men følte jeg måtte komme med en oppfølger). Jeg ble veldig satt ut av dette spørsmålet og det viste seg fort å bli en gjenganger, særlig folk på 40 år og oppover, særlig damer, spurte meg om dette. Til slutt begynte jeg å lure på om jeg egentlig burde være redd for et eller annet, hva de egentlig siktet til at jeg burde være redd for, om frekvensen av ondsinnede mordere hvis tilholdssted er norske høyfjell og mål er bevæpnede kvinner på alenetur hadde steget drastisk siden jeg gikk ut av bilen, eller om folk bare siktet til kuer, villrein, dårlig vær og lign når de spurte om jeg var redd. Begynte sånn kort og godt å føle meg litt rar fordi jeg ikke var redd. Det jeg lurer litt på er om det er andre som opplever å få dette spørsmålet, kanskje særlig lurer jeg litt på om menn like ofte blir spurt om det også? For meg virker det helt sprøtt å spørre en voksen mann med fjellsekk om han ikke er redd og det burde kanskje ikke være så naturlig å spørre en voksen dame med fjellsekk om det samme heller. Jeg lurte også på om dette kunne være en av flere medvirkende årsaker til at kvinner kvier seg for å dra på alenetur, altså at andres forventning om at man burde være redd, påvirker dem til å bli mer redde enn hva som er nødvendig. Noen ganger tror jeg kvinners redsel blir mer "godtatt" enn menns, altså at når kvinner er redd for ting som strengt talt ikke er så farlig, så er det mer greit at kvinner sier "jeg er redd" og deretter lar være å gjøre noe. Jeg lurer litt på om menn får vite at de skal ta seg sammen og dermed får hjelp til å "komme over seg selv" og dermed få gjort det de har lyst til. Må bare si at jeg på ingen måte opplever disse spørsmålene som ondsinnede, jeg tror folk oppriktig talt lurte på det og bare mente det av interesse, det kan hende folk bare tenker de selv ville vært redde, men jeg synes det er litt spesielt å spørre noen om når man åpenbart går og storkoser seg ute i fjellet. Hva tenker dere andre om dette, er det vanlig kost eller var det bare jeg som traff på uvanlig mange nervøse mennesker i sommer?

#nattinaturen tur til Liervatnet i Sveio. Jeg måtte tilbake til all soppen jeg dro i fra sist helg. Den smakte godt!

Etter å ha lekt ispinne i noen netter tenkte jeg at det var på tide med en ny sovepose. Eller, hvorfor ikke prøve en quilt denne gangen? Kanskje jeg skulle bestilt en underquilt til hengekøya mens jeg først er i gang også? Blir jo billigere frakt sånn... Hjelpes, jeg handler turutstyr som damer handler sko 😱 Bestilte Incubator 20 og Burrow 20 fra Hammock Gear, og gleder meg til å ligge som en lun pølse i brød i hengekøya.

Et fra Vestrahorn på Island.

Siden barna var med mor på ferie hadde jeg første ukene av sommerferien for meg selv og hadde bestemt meg for å prøve meg på den berømte Femundsmarka. Etter litt studering her inne på forumet så begynte en rute å forme seg på kartet jeg satt med. Da jeg var litt usikker på formen så ville jeg ikke denne gangen legge opp for lange dagsetapper men heller bruke mere tid på fiske, foto og kos, det ble derfor etapper på omlag 12-13km i snitt pr dag. Turen skulle starte fra Elgå og ende opp på Røsanden hvor ferge skulle tas ned til Elgå igjen. Når alt kom til alt så skulle det vise seg at jeg denne gangen hadde truffet bra på planlegging og planlagt rute versus hva den faktiske ruta ble kan dere se her: (Planlagt rute til venstre og faktisk GPX rute til høyre. Camper i rødt.) Helsport Snota 55 literen ble klargjort og pakket etter alle kunstens regler og sluttvekta havnet etterhvert på omlag 18kg. Jeg diskuterte lenge med meg selv hvor mange ølbokser jeg skulle unne meg og havnet til slutt på kun to bokser med ØL Når det kom til mat ble det en kombinasjon av tørrmat pluss ferdig kuttet bacon/flesk og potetmos, Bacon/flesk og potetmos i panna er en svært velkommen rett i forhold til de relativt kjedelige tørrmatposene. Litt luksus må man kunne unne seg også på litt lengre turer! MANDAG: Bilturen gikk grytidlig oppover ved 0600 tiden på mandag, etter vel 6-7 timer var jeg endelig ankommet på Elgå hvor jeg parkerte på den store langtidsparkeringen. Planen for denne dagen var å gå opp til Ristjønnan å slå leir der for dagen. Været var fint tross en noe pessimistisk værmelding og det kriblet virkelig i turfoten! Den obligatoriske Facebook posten ble laget ved Elgå turisthytte og turen kunne endelig starte innover den rødmerkede DNT stien. Jeg som er vant til Vestfolds dype og tette granskoger kunne raskt konstatere at skogene her oppe virkelig var noe for seg selv med gamle vindskeive furuer og spredte bjørketrær, det hele relativt glissent og utrolig vakkert! Jeg begynte å forstå fasinasjonen for dette området etter som turen gikk oppover og innover dette spesielle landskapet. Etter hvert som jeg gikk oppover kom jeg ut av skogen og landskapet endret seg drastisk, skoglandskapet gled over i et mere steinete landskap med noen få furuer og bjørker kastet litt tilfeldig rundt. Oppe på det høyeste punktet kunne jeg nå se ned i dalen mot Svukuriset og Store-Svukuen som lå sløret i skyer i det fjerne. Overraskende hvor fort landskapet hadde endret seg på relativt kort avstand og tid, jeg stod her oppe og nøt utsikten og kunne virkelig kjenne på den deilige frihetsfølelsen av å være ute på tur! Turen ned mot Ristjønnan gikk lett og jeg kunne konstatere at formen var bedre en fryktet, sekken satt fint på hofter og rygg og skoene satt som støpt – en drømmestart! Vel fremme så knakk jeg av DNT stien for å finne et egnet leirsted ved vannet, etter litt vandring på en sti fant jeg raskt en fint etablert leirplass og jeg kunne konstatere at det ikke var andre folk her heller, faktisk hadde jeg ikke møtt på noen som helst hele denne etappen. Ringstind superlight ble slått opp i en fei og jeg kunne konstatere på klokka at jeg var godt forran skjemaet for denne dagen. Jeg unnet meg derfor en kjapp ettermiddagshvil i teltet J Jeg våknet etter om lag en timestid og kjente det kriblet i fiskearmen! Fiskestanga ble klargjort og nå skulle virkelig storfisken fanges. Dessverre viser det seg å være totalt dødt etter nesten to timers fiske og vandring rundt hele vannet, vel vel – sola stod fortsatt på himmelen og jeg bestemte meg for å ordne meg noe kaffe og mat. Aeropressen ble fylt med nykvernet kaffe og en realturmat ble fortært, til tross for dårlig fiske så koste jeg meg skikkelig her alene i det fine været. Jeg tenkte for meg selv at det virkelig er øyeblikk som dette som gjør livet så utrolig mye rikere, det enkle er ofte det beste som det heter seg! Mett og god så ble det en time til med fiskestanga, fortsatt like dødt. Nåvel, da samlet jeg sammen tørrkvist og laget meg et koselig bål siden solen var i ferd med å gå ned. Siste resten av kvelden ble brukt ved bålet med mere kaffe og de to medbrakte ølene ble fortært i varmen fra bålet. Ved 23 tiden skiftet været og det kom en regnbyge, pakket derfor sammen småtingene ved bålet og tok kvelden i teltet. Tok ikke lange tiden for søvnen kom og tok meg og drømmeland var et faktum… TIRSDAG: Ved 0700 tiden våknet jeg til lett regn på teltduken, værmeldingen hadde tydeligvis vært relativt riktig for en gangs skyld. Etter litt slumring til om lag nitiden ordnet jeg meg etterhvert mat og kaffe i forteltet mens jeg håpet regnværet skulle slutte. Ved 10 tiden var det bare lette regnbyger og jeg brøt leir og pakket sammen sakene og kom meg etter hvert av gårde mot Svukuriset turisthytte. Det var bare noen kilometers mars før jeg var fremme og tok en kort rast her. Nå gikk kursen mot Store-Svukuen! Det var dessverre grått og overskyet med lette regnbyger og mens jeg gikk oppover var jeg veldig i tvil om jeg faktisk skulle gidde å gå opp på den toppen når utsikten foreløpig var null men det var fortsatt en del gange før jeg kom til stiskillet hvor jeg måtte gjør valget… Rett før stigningene begynte møtte jeg to yngre karer som var på vei nedover mot Svukuriset, de hadde tilbrakt helgen i Grøtådalen med fiske. De kunne melde om dårlig fiske og en helg full av regn og mere regn så de var nå relativt klare for å komme seg hjem! Dette med dårlig fiske plaget meg litt men satset på at det selvfølgelig ble mye bedre enda jeg kom meg ned i dalen Området før selve Svuken var myrete og vått og jeg var glad jeg hadde gå stavene med meg, det gjorde navigering mellom våte partier lettere. Litt oppover mot Svukuen så hadde regnet sluttet og det så ut til å klarne mere og mere opp, jeg bestemte meg derfor for å gå for toppen! Det er noe med meg og topper, kan lissom ikke helt la vær å bestige dem Utsikten halvveis opp mot Svukuen var nå svært bra og jeg kunne se ned mot Svukuriset og dalstrøkene. Tung sekk og en seig stigning gjorde sitt til at det ikke akkurat gikk raskt opp mot toppen men det gikk i stabilt tempo selv om blodpumpa jobbet hardt. Nesten oppe møtte jeg et eldre tysk ektepar, jaggu sprekt tenkte jeg for meg selv! De var på vei ned og hadde lagt ut fra Svukuriset tidligere på formiddagen. Jeg snakker ikke tysk, de snakker opplagt ikke norsk så da blir det engelsk som jeg snakker bra men som de tydeligvis bare delvis kunne prate… typisk! Uansett skjønner jeg at utsikten hadde vært svært dårlig og at de nok var noe skuffet over været, forståelig nok. Vi ønsker hverandre god tur videre og jeg setter kursen de siste par hundre meterne opp. Nesten oppe møter jeg et norsk ektepar som kunne melde det samme som tyskerne, de hadde ventet lenge der oppe på utsikt men måtte gi tapt og rusle ned igjen mot Svukuriset. Med puls på sikkert 170 så når jeg endelig topp-platået og kan konstatere null utsikt, pokker! Jeg lar meg overraske over hvor stort platået er og hvor utrolig steinete det er! Det er vitterlig ikke noe annet en stein over alt. Nå kommer stavene virkelig til nytte i det jeg jobber meg bortover mot den store varden på vestsiden av platået, rene fjell geiten Jeg setter meg ned i le bak varden og forsøker å hente inn igjen puls, pust og hjerterytme. Kjenner at jeg er litt tom for energi så finner frem ferdigsmurte polarbrød med Nuggatti, det gjorde virkelig susen og jeg kjenner kreftene komme tilbake igjen. Så har jeg utrolig flaks og skydekke letter og gir meg en strålende 360 graders panoramautsikt, fantastisk! Gamblingen min hadde for en gangs skyld gitt uttelling Etter om lag en time der oppe begynner det å skye til igjen og det blir gråere i været så jeg bestemmer meg for å sette kursen videre. Planen var egentlig å gå helt ned fra Svukuen igjen til der den andre stien går over en del lengre øst men jeg la merke til at partiene mellom toppene her var langt brattere og mindre steinete en jeg hadde trodd. Jeg bestemmer meg derfor å rusle på kompasskurs på sørsiden av svukuen til jeg møter den andre stien helt på østsiden. Før jeg kommer meg ned fra platået så treffer jeg jaggu på reinsdyr, hva dem gjør helt her oppe på steinplatået aner jeg ikke da det ikke finnes annet en stein men uansett hyggelig med noe jeg antar er tamrein. På veien langs sørsiden av Svukuen møter jeg flere tamreiner som ser ut til å beite helt her oppe mellom toppene. Det går overraskende lett å gå i terrenget og etter om lag en drøy hltime kommer jeg på stien som skal ta meg ned i Grøtådalen. På vei nedover så kommer det stadig små regn byger og været er definitivt i ferd med å snu. Allikevel får jeg noen fine bilder av en nydelig regnbue som brer seg fint over tre reinsdyr som beiter i det fjerne. Regnet tiltar nå så jeg drar frem regn ponchoen som dekker meg selv, sekken og kamera som jeg bærer på brystet. Etter hvert som jeg kommer ned mot dalen så klarer jeg å miste stien og havner etter hvert inn i et noe tunggått og vått terreng i foten av fjellet mot Grøtådalen – I følge GPS ‘en og kartet så er jeg på riktig sted for hvor stien skulle vært. Jeg banner litt for meg selv da terrenget er både vått og kronglete men det er ikke så mange kilometerne til jeg kommer ned i selve dalen til en sti som skal gå mot Grøtadalsætra så jeg trøster meg litt med det…. Endelig finner jeg stien som tar meg inn til sætra, deilig å komme på en lettgått sti igjen! Sko og ben er nå ganske så våte og jeg begynner å bli sliten etter en lang mars. Vel fremme ve Grøtadalsætra så klarer jeg å navigere meg litt feil og roter meg ned i et villniss langs bekken som går nedover dalen, et skikkelig mygghøl og om man stopper i mere en noen sekunder så blir man spist opp. Nå begynner jeg å bli skikkelig lei og må ta turen oppover langs bekken igjen for å håpe på at det finnes et sted å krysse… Etter en stund finner jeg endelig to stokker som er lagt over elva og jeg kan krysse til andre siden og følge bekken ned igjen på motsatt side. Det finnes fortsatt ingen tydelige stier så jeg går på kompasskurs. Nå er jeg skikkelig gjennomvåt på bena og kroppen verker etter hvile, jeg bryter av fra bekken og setter kursen opp mot de tjønna jeg hadde sett meg ut og planlagt. Etter noen kilometer finner jeg raskt en leirplass på en liten høyde ovenfor det østligste av Halvkoitjønna. Teltet går opp i en fei i regnværet og jeg kaster meg inn! Du verden så deilig det var å kunne få slappe av litt å strekke ut en sliten og sår kropp! Jeg blåser opp liggeunderlaget og finner frem tørt og godt superundertøy og tørre ullsokker fra pakkposen i sekken – det er nå jeg merker at rutine på dette med tøy er veldig viktig. Jeg får i gang primusen og lager meg kaffe og steker bacon og flesk i panna med potetmos, det tar ikke så lange tiden før humøret er tilbake igjen og livet smiler litt igjen J Ved 21 tiden gir jaggu regnværet seg så jeg klargjør fiskestanga i teltet og planlegger litt storfisk igjen. Regn/vindbuksa blir nå en fin ekstrabukse siden turbuksa er våt og kald. Jeg trer på meg to plastposer på bena slik at jeg holder de tørre sokkene faktisk tørre da skoene mine er gjennomvåte. Det er nå stille å faktisk ganske OK vær her oppe. Jeg kaster ut med den trofaste rappala wobbleren og etter bare tre kast sitter det jaggu en fisk på! Etter en kort kamp viser det seg å være en ganske liten fisk men overraskende sprek. Det skulle vise seg at dette vannet virkelig skulle by på skikkelig fest når det gjaldt fiske. Det nappet og bet nesten hele tiden, jeg mistet flere svære ørreter og hadde mange napp før jeg endelig fikk opp en fin ørret på i underkant av halv-kiloen. Selv om det etter to timer fiske kun ble to fisker på land så har jeg ikke hatt det så moro på veldig lang tid! Alt slitet tidligere på dagen var allerede glemt – jommen skal jeg få kommet meg en tur hit en annen gang også for her var det jaggu mye fin ørret! Fornøyd, sliten og trøtt så tar jeg kvelden ved 24 tiden og sovner direkte. ONSDAG: Jeg våkner i 08 tiden til den kjente lyden av regn på teltduken. Jeg fikser meg litt kaffe og frokost i forteltet og venter på at været forhåpentligvis skal lette litt. Klokken 10 gidder jeg ikke å vente på opphold og bryter leir i regnværet. Det føles skikkelig kjipt å tre på seg en gjennomvåt turbukse, klissvåte ullsokker og sko denne morgenen men det er uaktuelt og ofre det tørre tøyet jeg har trygt i vanntett pakkpose i sekken! Med ponchoen på setter jeg i vei på den delen av etappen som skal foregå utenfor stier og på kompasskurs. De første kilometerne østover går relativt greit selv om et er en del steinblokker men de er relativt spredt så det går ganske greit. Etter hvert som jeg runder rundt østsiden av Kratlvola så blir blokklandskapet betraktelig verre. Det er nå nesten bare store steiner som jeg må klatre over, det at det regner gjør at steinene også er glatte og trå på. Det går nå i sneglefart og jeg banner litt over meg selv for å ha lagt kursen i dette området. Endelig ser jeg Kratltjønnan og jeg bestemmer meg raskt for å rømme ned ditt og heller gå langs vannkanten nordover. Når jeg kommer ned til vannet så letter været litt og sola titter frem, det føles igjen litt lettere nå som jeg kan gå langs stien og kjenne sola varme litt. På nordsiden av vannet tar jeg en pause og jaggu er det satt opp en utedass der også, artig Det går en svak sti fra utedassen og nordover opp i dalen der jeg skal gå så jeg håper å kunne følge denne igjennom dalen. Dessverre forsvinner stien men foreløpig er de fryktede steinblokkene trygt plassert på hver side av dalen og jeg beveger meg gjennom et glissent skogsterreng. Dessverre skal ikke dette vare og igjen møter jeg på et massivt blokklandskap samtidig som været snur og det regner igjen – la det komme tenker jeg småforbannet og biter tenna sammen og starter på klatringen. Etter noen grufulle kilometer og lange timer så kommer jeg endelig helskinnet ut fra helvetesdalen og ned på den merkede DNT stien ved storfisktjønnan – herregud det føltes deilig og sette foten på en sti igjen! Regnet har lettet noe og det er gått over til skiftende lett bygevær. Ganske sliten og våt som en kråke så går jeg bare et kort stykke østover og finner en leirplass hundre meter vest for DNT stien, jeg orker ikke å lete etter noe annet akkurat nå. Teltet kommer opp og jeg for skiftet til tørre klær, spist og drukket kaffe i teltet. Igjen kommer humøret på magisk vis tilbake igjen – rart det det hvordan de små tingene ofte kan gjøre små mirakler! Når jeg er ute og skal hente vann så kommer det et eldre ektepar gående på DNT stien i retning østover. De kan fortelle at de også var ganske våte og slitne og hadde teltet i noen dager men de ville nå prøve å komme seg til den bemannede hytta som vistnok lå 6-7 km inn på svenskesiden. Her skulle de forsøke å tørke litt klær og lade batteriene - det var vistnok en veldig trivelig hytte med hyggelig vertskap.Jeg ønsket dem god tur og de trasket videre i det grå været mens jeg fikk hentet vann til den livsviktige kaffen. På kveldingen prøver jeg igjen fiskelykka og etter en halvtimes tid napper det godt i stanga, jøss den nappet skikkelig også! Noe føltes litt rart og jeg trodde jeg hadde mistet den etter det første tilslaget men så ble det et utras igjen. Når jeg sveivet så føltes det som det stod stille lissom, etter om lag et minutt fikk jeg se fisken og til min overraskelse så var det jaggu en skikkelig stor abbor! Jeg får den på land og kan konstatere at den må være nærmere kiloen, feit og høyrygget, så stor abbor har jeg aldri fått før så det var jommen spennende! Dessverre skjer det veldig lite på stanga den påfølgende timen og jeg bestemmer meg for å legge en sliten kropp inn i teltet og sovner kjapt. TORSDAG: Jeg våkner ikke før ved 10 tiden denne morgenen og kan til min store glede konstatere at det ikke er lyd av regn på teltduken, nice! Er utenfor dekning så jeg henter oppdatert værmelding via InReachen og kan med et lite smil konkludere at dagen i dag skal være kun overskyet uten regn og det er meldt sol fra nesten skyfri himmel på fredag! Dette var svært velkomment da jeg seriøst hadde vurdert å korte inn turen om det skulle fortsette å regne de neste dagene. Kaffe og frokost ble fikset og jeg gledet meg nå til å komme i gang med dagens rute, den skulle gå kun på merket DNT sti hele veien Det er ikke stor plass i forteltet på Ringstind men med ekstra bardunfester så blir det mer en god nok plass til å kokkelere og oppbevare våte klær og sko. Igjen er det på med klissvåte sokker og sko, teltet pakkes ned og sekken gjøres klar. Nå skal turen gå via en del småvann, opp langs Øvre Roasten og deretter opp på fjellet til Røvoltjønnan. Kroppen føles fortsatt overraskende lett og ledig og kilometerne går unna lekende lett – det faktum at det ikke regner gjør sitt til at turen blir så mye hyggeligere. Området her er skikkelig fint med glissent skogsterreng og blokklandskap til alle kanter – små kupert men lettgått på stien. Jeg møter et hyggelig svenskt ektepar som er ute med fluestengene, de kan fortelle at fisket har vært dårlig og at de har base i området. Skjønner godt at det er et fint område for fisking da vannene ligger tett her. Ved Grislehåen møter jeg en trivelig fyr som er ute med fiskestangen og sin malamute, vi blir sittende å prate i om lag 20 minutter og finner tonen godt – vi er på om lag samme alder. Han har hovedcamp ved Grislehåstua og vandrer nå rundt for å fiske litt. Etter hvert ønsker vi hverandre god tur og jeg setter kursen videre forbie Grislehåen – igjen et skikkelig fint område! Turen går så oppover vestsiden av Øvre Roasten og mot Roastbuene. Her finner jeg til og med en skikkelig hvit sandstrand - rene syden her jo Ovenfor Rastbuane så brekker stien av og går etterhvert oppover mot mere fjellandskap igjen. Litt feil navigering over noen steinblokker og jeg roter bort stien men finner den kjapt igjen. Når går det oppover gjennom blokkterrenget og det blir mindre skog og mere stein – utrolig kontraster på korte avstander og høydemeter! Nå flater terrenget helt ut og fjellfølelsen tar helt over - terrenget er lettgått og jeg smiler mens jeg rusler i vei over det golde landskapet og suger til meg alle inntrykkene. På denne delen av turen møter jeg ingen folk, bare reinsdyr. Etter hvert kommer jeg frem til målet for denne turen som er Røvoltjønnan. Jeg ser det ligger noen med et tunneltelt på odden helt på sørsiden av vannet, jeg går derfor litt nordover og finner en fin plass ute på halvøya på østsiden av vannet. Etter å ha etablert leir så fisker jeg meg rundt hele halvøya uten så mye som et eneste napp, dæven så dødt det var da gitt! Det positive er at været gir spennende fotomuligheter og timen før og etter solnedgang gir meg en del fine bilder og gode naturopplevelser. Det gjelder å finne gleden over andre ting enn å sutre over dårlig fiske Klokka drar seg etterhvert mot 24 og jeg bestemmer meg for å ta kvelden i teltet og drømme om morgendagens storfisk… FREDAG: Jeg våkner relativt tidlig til noen merkelige lyder… tramping og snøfting! Jøss tenker jeg, hva i alle dager er dette? Jeg reiser meg opp i halvsvime og kikker ut den lille ventilen på teltet. Der står jaggu et reinsdyr og beiter bare to meter nedenfor teltet Ja det er jommen ikke hver dag man våkner til den type dyreliv rett utenfor «stuevinduet»! Siden det er tidlig så blir jeg liggende og slumre i en timestid til og kan konstatere at hele reinflokken nå beveger seg rett rundt teltet mitt. I tillegg ser det ut som været virkelig stråler til denne dagen med skikkelig sol, nydelig! Etter å ha gjort unna alle morgenrutinene så kan jeg også gledelig konstatere at skoene, buksa og sokkene nå nesten er tørre etter å ha ligget i vinden i natt og i morgentimene – bonus. Det er deilig å kunne pakke ned sakene og bryte leir ute i den nydelige solsteiken. Klok av skade så har jeg denne gangen husket å ta med heftig solfaktor og jeg smører godt inn alle strategiske punkter før jeg pakker ned teltet og gjør meg klar til avmarsj ned til Røvollen. Turen nedover går lekende lett og nå nyter jeg virkelig finværet, det føles nå nesten litt synd at turen avsluttes i morgen med båten fra Røsanden… På vei ned fra fjellet treffer jeg en eldre herremann som har en pause på siden av stien. Han kan fortelle at han har gått fra Svukuriset og skal videre ned mot Røvollen også han. Detta var litt av en karakter, han hadde fått diagnosert kols for noen år siden og hadde nå fått for seg at han skulle teste formen etter en livsstilendring… Fyren var ikledd en tettsittende orienteringsdrakt fra syttitallet og hadde en knall oransje Bergans rammesekk fra samme tidsepoke J Han var opplagt ikke fjellvant eller spesielt godt utstyrt for fjelltur men det var heldigvis godt vær og ikke så lange biten ned til DNT hytta, om ikke hadde jeg nok vært litt mere bekymret! Vi hilser høflig farvel og jeg setter kursen ned mot Røvollen. Vel fremme på DNT hytta så tar jeg meg en lengre pause her, overraskende nok så var det ingen folk her akkurat nå. Siden denne hytta ligger såpass fint til hadde jeg forventet å se folk her faktisk. Jeg blir sittende en halvtime her og slappe av, jeg kjenner at kroppen og bena nå begynner å merke kilometerne de foregående dagene. Før jeg kommer meg av gårde så kommer jaggu den eldre herremann jeg hadde møtt lenger opp også. Han slår seg ned på benken der jeg sitter og vi prater litt mer, det viser seg at han kun har en sovepose, noe brødmat og en tynn vinddress med seg i sekken! Ikke telt, ikke kokeutstyr eller annet viktig utstyr. I tillegg så sier han at han skal gå nordover opp til området ved Muggsjøen til ei DNT hytte! Etter en kjapp sjekk på kartet ser jeg det er over 20km opp der, jeg forsøker så høflig jeg kan og prate ham vekk fra denne planen – han er jo allerede sprengt og har IKKE utstyr for å klare seg der opp i fjellet alene. Heldigvis etter mye overtaling fra min side bestemmer han seg for å rusle siste biten ut til Femunden og overnatte i en koie der før han tar ferga videre, PUH! I det jeg skal gå kommer jaggu det tyske ekteparet jeg møtte ved Svukuen på tirsdag også, de hadde gått fra Svukuriset og skulle overnatte på DNT hytta her. Så kommer det to yngre tyske herremenn som har vært ute siden mandag, de hadde også gått fra Elgå men en helt annen rute en den jeg hadde gått. De skulle også ta båten i morgen tidlig viser det seg. Etter en liten prat går tyskerne videre og jeg gjør meg også klar til å sette kursen bort mot Femunden Halvveis på veien mot siste overnatting tar jeg igjen de to tyskerne, de stopper meg og spør meg pent om jeg kan legge ut for dem på båten i morgen da de ikke hadde med seg kontanter eller kort. Jeg sier selvfølgelig at det lar seg ordne og at vi møtes på kaia i morgen. De blir meget glad og vinker meg fornøyd videre. Jeg kjenner nå at det skal bli gått å få hvile bena og gleder meg til å få slått leir nede ved Starrhåen. Jeg finner en fin etablert leirplass på nordsiden av vannet. Det viser seg og være et skikkelig fint sted med en stor foss og utløp i østenden av vannet Etter å ha slått opp telt og spist litt mat og drukket kaffe så prøver jeg litt fiske i en times tid, totalt dødt. Jeg trøster meg med litt kaffe og funderer litt på om jeg skal prøve litt lenger opp i elva. Visstnok skal det være alle mulige slag her, Gjedde, Harr, Ørret og Abbor. Jeg fortsetter å fiske utover kvelden og spesielt i utoset men fortsatt helt dødt, har nå prøvd det meste av fiskeutstyr som jeg har med. Går derfor oppover elva et lite stykke og finner en fin strømfull kulp. Her får jeg en liten ørret på wobbler men ellers intet. Det kommer en regnskur ved 23 tiden så jeg bestemmer meg for å ta kvelden og legger meg i teltet. Båten går 0930 neste dag så jeg pakker det meste klart slik at jeg kan komme meg raskt av gårde. Jeg sovner lett ved midnatt en gang. LØRDAG: Igjen våkner jeg til regn, jeg pakker alt i sekken inne i teltet og bryter leir ved 0830 tida. Dette gir meg god tid den siste drøye kilometeren ned til Femunden. På veien ned ser jeg at beveren virkelig har herjet langs elva her – er rene hogstflatene langs breddene her. Du verden så ivrige og effektive de kan være. Vel fremme ved Femunden føles det egentlig greit at turen er slutt, selv om kroppen er ganske grei så kunne jeg ikke gått i flere dager til uten at det hadde blitt noen smerter å håndtere. Båten kommer og jeg betaler for meg og tyskerne som avtalt, det var en del folk på brygga så det tar litt tid før vi er av gårde nedover. Etter noen timer er vi fremme ved Elgå og jeg slår følge med tyskerne til parkeringen, vi avtaler at vi skal møtes på butikken noen hundre meter nede i veien slik at de kan få tatt ut penger til meg. De møter meg ved butikken og jeg får de 500 kronene i cash samtidig som de fisker frem to gode tyske ØL fra bilen sin som ekstra gave - hehe, det lønner seg å vøre snill Bilturen hjem var kjedelig som forventet men jeg har hatt en fantastisk uke i Femundsmarka, jeg kommer garantert tilbake hit. Forhåpentlig får jeg til en tur med min god turvenn @whistler

En langtur til fots i storslått natur rundt hele Femunden. Terrenget er stort sett lettgått og foregår for det meste på merket sti og vei. Noen partier med blokkmark og steinrøys må man uansett regne med rundt Femunden. Turen kan startes fra parkeringsplassen ved Synnervika, og Flensjøen er en fin distanse unna om man starter turen på ettermiddagen. Første kilometer går på grusvei før det er merket sti til over skoggrensa. De siste km går over reinsmose og steinur. Fra Flensjøen er det merket T-sti over Flenskampan og ned i Tufsingdalen. Videre sørover må man regne med noen etapper på asfalt om man ikke velger å gå i fjellene vest for hovedveien ned til Sømådal. Fra avkjøringa til Haugen i Sømådal går det sti over til Århovdbua. Denne er verdt et besøk, og gir gode muligheter for klestørk og en natt innomhus om det skulle friste. Neste etappe følger traktorvei frem til Bjørnfjordvika. Herifra og frem til Gullsmedtjønna er det vekselsvis grov steinur og tung myr, men snaufjell den siste biten. Videre går turen i tørt terreng forbi Bottølen, før det er noe myr ned til Nordre Gløtsund. Her må man vade over, og vannet går opp til knærne ved moderat vannstand. Etter noen hundre meter må Søndre Gløtsund forseres. Det er litt dypere og rekker opp til over hofta. Fra Gløtsundene går ferden videre på vei og god sti helt frem til Gråsnesbukta. Her ligger en idyllisk sandstrand med gode leirplasser like ved. Turen videre går på sti forbi Storbekken (gammelt gårdsbruk), Hansbekkvollen og videre opp til Volsjøen. Fra Volsjøen går det tydelig sti ned til veien inn til Elgå. I Elgå er det en dagligvarebutikk som fører alt fra mat til fiskeutstyr. Fra Elgå går det T-sti over til Svukuriset. Når man når toppen mellom Gråvola og Sandtjønnvola brekker man av mot øst og balanserer over steinrøys ned til Revlingsjøane. Om det er sleipt og glatt anbefales det å gå om Svukuriset for å unngå skader i steinrøysa. Fra Revlingsjøane følger man T-sti ned til Svukuriset, og fortsetter på T-sti nordover over Falkfangerhøgda. Et par kilometer nedenfor Falkfangerhøgda kommer man til Oasen. Det er en idyllisk plass med friskt kildevann fra et oppkomme, med en sandbanke og forvridde bjørketrær. Herifra går man rett vest og kommer inn på stien ned mot Røvollen. Fra Røvollen følges T-sti ned til brua over Røa. Her brekker man av og føger elva ned til Røsanden. Dette er en fin plass med mange etablerte leirplasser. Siste etappe følger østsiden av Femunden opp til Nordvika. Dette strekket går på merket sti som ikke er tegnet inn på kartet. Det står røde påler fra strandkanten ved Granbekken og nordover et stykke. Stien blir dog dårligere og dårligere og merkingen er sporadisk noen plasser. Øst for Badstuholmen kan man gå inn på stien som kommer fra Nordre Skarpåtjønna og følge denne tilbake til Langen og videre ned til Synnervika. Om man velger å gå med hund så bør nok ruta legges om enkelte steder, spesielt ved nordre del av Isteren og siste del av etappen mellom Elgå og Revlingsjøane. Det er mulig å slå leir langs hele ruta, og jeg valgte følgende steder: Flensjøen, Bouddtjønna, Kvennvika, Århovdbua, Gullsmedtjønna, Søndre Gløtsund, Tolgesjøen, Gråsnesbukta, Volsjøen, Elvodden (utløpet til Elgåa), Revlingsjøane, Oasen, Nedre Roasten og Røsanden. God tur! Flenskampan sett fra Flensjøen. Leirplass i Kvennvika. Århovdbua. Steinrøys langs østsiden av Bjørnfjorden i Isteren. Idyll ved Gullsmedtjønna. Nordre Gløtsund. Vading opp til knærne. Søndre Gløtsund. Vading opp til over hofta. Solnedgang ved Søndre Gløtsund. Gråsnesbukta. Store Sollerøya sett fra Storbekken. Terrenget mellom Volsjøen og Elgå. Utløpet til Elgåa. Stor-Svuku. Revlingsjøane til høyre for bildet. Oasen. Solnedgang ved Oasen. Siste leirplass ved Røsanden.

Fantastisk i Femundsmarka Etter mye planlegging og pakking var alt klart, åttte-ni timer bilkjøring ventet. Jeg gledet meg VELDIG til å komme inn i Femundsmarka nasjonalpark for første gang. Det var så mange spørsmål jeg ville få svar på, hvordan er det å finne teltplass?, hvordan blir fiske?, hvordan er terrenget å gå i?, jeg vet at det finnes områder med mye blokkstein, men hvor? Kommer jeg til å treffe mye folk? Hvordan blir været? Alle disse spørsmålene (pluss mange flere) vil jeg få svar på i løpet av turen. Informasjonskilt om narsjonalparken Det var ettermiddag og vi (jeg skriver «vi» fordi pappa var med, det hadde jo vært litt rart om jeg hadde kjørt alene, jeg er tross alt bare fjorten år) kommet så langt som til Alvdal. Her sov vi en natt hos noen venner. Vi kler oss omog venter på ferga Fergen (Femund 2) går klokka 09.30 fra Synnervika til Røa, dermed ble det en tidlig avgang fra Alvdal (det er nemlig et lite stykke å kjøre). Klokka 06.00 våknet jeg, og klokken 06.30 var vi på vei til Synnervika. Her ble det spist noen skiver som en rask frokost før fergen kom. Vi traff også en hyggelig kar her på kaia (hei til deg!). På fergen spiste jeg en nydelig vaffel som jeg sikkert kommer til å sette enda mer pris på hjemturen. Femund II Turen opp til Røvollen turisthytte gikk ganske fort og greit, men det skal sies at sekken ikke var lett! På vei mot Røvollen Tung sekk! Krysser Røa Røvollen Videre gikk fulgte vi turistforeningens sti opp til Røvolltjønnane. Røvolltjønnan-stille og varmt! På veien kom jeg så nærme et reinsdyr at jeg nesten kunne ta på det! Reinsdyr Vel oppe ved Skogtjønna satt vi opp leir, etter en lang etappe var magene skrubbsultne, pølser og ris sto på menyen i dag, det smakte herlig! Mat til to personer! På kvelden var det tidvis litt bris, men ingen vak. Vi forsøkte det meste uten hell. Neste morgen var det skyfri himmel og ikke et vindpust, jeg så røya vake og spise fluer i vannflata. Det var nytteløst med sluk og spinner i slike forhold, tørrflue ville muligens vært nøkkelen (har noen tips til hvordan man kan fange røya, så skriv gjerne en kommentar!). Prøver stanga på kvelden ved Skogtjønna Da leiren var pakket ned tok vi turen mot øvre Roasten. Utsikt over Roasten Her traff vi en hyggelig kar på en av hyttene som kan leies. Vi slo oss ned en liten stund her og spiste lunsj. Han tilbød å ro oss over på nordsiden av Røa, vi takket gladelig JA. Vi sparte mange timer med gåing eller en skummel vading over Røa, da vi bare hadde 5 dager til rådighet. Fyren vi traff tipset oss om Roastbua (en åpen koie), den var ledig og vi bestemte oss for å ligge her for natten da de meldte regn den natta. Roastbua Før kvelden gikk vi en tur opp til Gislehåen for å prøve noen kast. Her dro pappa opp en Gjedde på 1,6 kg. Denne beit på møresild. Vi hadde aldri forsøkt å spise Gjedde før, så vi tok fileter og tok sjansen. Første Gjedde på turen Da vi kom ned til Roastbua igjen tok vi noen kast ved innoset til Roasten. Plutselig ropte pappa «Isak, hent håven, jeg har fisk på!». Jeg løp bort og stakk håven ned i vannet og fikk opp en fin og feit ørret, den var ikke av de aller største. Denne beit også på møresilda av en eller annen rar grunn. Første ørret på turen Stekt ørret og ris Dagen etter tok vi turen lenger opp i vassdraget, vi fulgte bekkene fra Gislehåen oppover til noen vanner. Det første av disse vannene var et typisk Gjedde-vann. Jeg forsøkte med møresilda pappa hadde fått fisk på tidligere på det første kastet. Vannet var klart og blikk stille, etter noen sveiv kunne jeg se sluken nærme seg land. Plutselig så jeg et beist av en fisk komme etter møresilden, det var en Gjedde, den nappet og jeg gjorde et kraftig mothugg, kampen var i gang! Jeg hadde bremsen på snellen passelig på, men denne fisken merket den ikke en gang! Bremsen ble strammet så kraftig at jeg selv ikke klarte å dra den ut. Etter noen minutter trodde jeg Gjedda var utkjørt, pappa prøvde å håve den, men så sprellet den vilt og hoppet ut av hoven. Etter å ha fått den inn til land igjen fikk vi håvet den opp på land. Vekten stoppet på to kilo! Min Gjedderekord Gjedda sammenlignet med vekta i størrelse Skarpe tenner Etter Gjedde opplevelsen gikk vi videre langs Storbuddhåen, her var det mye blokkstein og vanskelig å gå, det ble ingen fangst her. Her var det ikke langt unna at jeg sovnet! Da vi hadde kommet ned til Roastbua igjen tok vi noen kast på nordsiden av øvre-Roasten. Her dro jeg opp to feite og blanke ørreter som ble veid til 300 og 500g. To ørreter til, største på halvkiloen Av disse to ble filetert og kappet opp i små terninger og puttet oppi Lofoten fiskesuppe. Dette måltidet smakte herlig. Fin farge, men ikke røde Klokken 10.00 neste dag var vi klare til avgang. Vi gikk langs hele nordsiden av øvre-Roasten og fulgte en bekk opp til Litlsjøen. Her fant vi en fin leirplass på vestsiden av vannet. Leiren ved Litlsjøen Utsikt fra teltet Pappa tok første kastet med en lillauren spinner. Plutselig rykket det kraftig i stangen hans, og jeg sveivet inn så fort jeg klarte og løp bort med håven. Det var en fin abbor som ble veid til ca.500g, ikke dårlig! En av abborene herfra Etter noen timer med fisking stoppet vi, resultatet var fem abbor på rundt halvkiloen og to litt mindre, dette var mer en nok til en god fiskemiddag! Det smakte himmelsk med stekt abbor og ris. Kvelden ved Litlsjøen var fantastisk, jeg nøt hvert eneste sekund! Da var allerede siste morgen kommet. Jeg startet dagen med to store porsjoner med havregrøt, dette skulle bli en lang og tung dag. Havregraut-herlig! Etter at leiren var blitt pakket sammen bestemte jeg meg for å ta et kast med stangen som en avskjed. Jaggu beit det også på det ene kastet, en abbor på 500g, den fikk svømme ut igjen. Ned til Roasten tok vi en annen vei en opp, vi krysset ned på skrå istedenfor å følge bekken. Jeg lurte veldig på om det var mye blokkstein, men det viste seg å gå bra. På kompasskurs mot Roasten Store blåbær På vei hjem langs nedre-Roasten tok jeg noen kast, men fisken ville ikke bite, det er vanskelig å få fisk i så store vann fra land. Fin strand Molter Etter noen timer med pesing var vi nede på Røvollen igjen. Her tok vi en god pause, fylte drikkeflaskene og fylte på med noen kalorier. Vi bestemte oss for å ta en annen vei ned en vi gjorde opp til Røvollen, vi ville gå langs Røa og muligens fiske litt i kulpene på veien. Stien langs Røa syntes jeg var veldig fin. På vei nedover langs Røa I de øverste kulpene var det ikke noe fisk å få, men da vi kom litt lenger ned fikk pappa en fin ørret på, men vi mistet den. Denne fungerte helt klart best på turen Da vi kom ned til brygga ved Røa, pakket vi sammen stengene og lagde oss en real turmat hver. Matlagrene var rimelig tomme nå. Klokken 14.45 kom Femund 2 og hentet oss. Teorien min om at vaflene ville smake enda bedre på hjemturen stemte! Jeg kjøpte også en kald cola på hjemturen, det kan jeg anbefale etter noen dager i bushen! Det lille eventyret i Femundsmarka var over for denne gang, jeg har kost meg hvert eneste sekund av turen, jeg kan love at det vil bli flere (og lengre) eventyr i denne nasjonalparken! Nå venter en god del timer i bil. Ruta vår-fordelt på fem dager Les hele innlegget og andre turer her:)

Det er ikke ofte sjansen byr seg for å ta en tur alene, og dermed må man også bruke tiden godt. Desverre hadde jeg knapt to dager til disposisjon, og det var mye jeg hadde lyst til å se. Planen var å gå inn i Dividalen fra Frihetsli, deretter vestover gjennom Anjavassdalen før jeg igjen beveget meg nordover og gjennom Langdalen. En tur på snaue 80 kilometer. Rett før klokken ti startet turen fra Frihetsli innover Dividalen. Fra Frihetsli gikk turen innover langs stien opp mot Anjavasshytta. Her passeres skiltet som markerer grensen for nasjonalparken. Stien opp er naturens svar på motorvei, men jeg møtte ingen på vei opp. Forøvrig holdt jeg på å miste helsa flere ganger den første halvtimen pågrunn av glatte stein og røtter. Kanskje også uoppmerksomhet. Etter å ha passert Anjavasshytta og broen som krysser Divielva beveget jeg meg innover Anjavassdalen. Her er inngangen til dalen, og starten på turen. Videre innover dalen strekker Anjavasselva seg utover. Det er en merket sti i Anjavassdalen opp til Vuomahytta. Den er godt tilrettelagt og godt merket. Den "nye" stien virker å gå noe nærmere elva. Mye rein i området krever båndbruk. Første pause, og lunsj, ble tatt i området nord for Blåfjellet. Teltet ble slått opp som le for vind og vær. I god tro ble føttene luftet (litt). Etter stien forsvant sørover not Vuomahytta, fortsatte jeg mot nordvest og videre innover dalen og treffer etterhvert på Anjavatnet. Jeg valgte å gå sør for vannet, i håp om at høyfjellsterrenget skulle bli enklere å forsere. Det er godt med stier eller dyretråkk innover som var mulig å følge, men det er kupert og delvis myrlendt nærme vannet. Været var trist, med regn og noe vind, men solen gløttet frem inn i dalen. Flere elvekrysninger måtte til, her fra Mattajohka (hvis jeg ikke tar helt feil). Relativt lite vannføring, så det var mulig å komme noenlunde tørrskodd over. Målet for dagen var Sandelvatnet helt sør i Langdalen. Ettersom jeg relativt våt grunnet regn, myrdrag, elver og undervekster og vinden etterhvert tok seg opp valgte jeg å legge meg rett øst for Beagasanoalgi. Sliten, kald og lett hypoterm etter drøye ni timer med marsj var det ikke mye som skulle til før jeg sluknet i posen. Rundt midnatt begynte det å snø, og jeg våknet til hvite fjelltopper dagen etter. Teltet strategisk plassert i nærheten av elva Leaddojohka og i et lite søkk, ettersom vinden tok seg opp mot liten kuling. I bakgrunnen skimtes Bangfjellet. Jeg startet å gå rundt syv, klar for dagens etappe. Første etappen inn i Langdalen, her Sandelvvatnet som var gårsdagens turmål (det tok meg 15 min, men det var ikke så viktig kvelden før). I motsetning til gårsdagen, ble regnbuksa tatt på før start. Viderei innover Langdalen fulgte jeg Sandelvvatnet langs vestsiden, i håp om å unngå all bekkekryssingen. I forhold til gårdsdagens kuperte, myrlendte, vierkratterske tur, var den småkuperte og gresskledte Langdalen en lek. Her er Langdalselva, legg merke til at vannet magisk har snudd og renner nordover. Helt nord i Langdalen, åpner dalbunnen seg. Nordøstover, sør for Ruten, treffer man skoggrensa og en lokal skiløype/sti. Det er helt greit, for det var relativt tett vegetert nedover. Stien følger elva nedover. Jeg fulgte stien med unntak av de gangene den forsvant for meg. Her er Langdalselva/Beineelva med Ruten i bakgrunnen. Herfra er stien stort sett tydelig å enkel å følge. Kun sjarmøretappen igjen. Til tross for at jeg kun hadde to dager til rådighet, fikk jeg sett både Anjavassdalen og Langdalen. Omtrent 15 timer med effektiv gåing (9+6) og en distanse bakelagt på drøye 70 kilometer var målet nådd.

3 kommuner, 2 kommune topper, 17km. 4 1/2t.. Kjørte til øyungen hyttefelt(Ringsaker) og gikk derfra, mot danseren og rondanestien. Denne følges en bit før man tar av mot tuva, Ringsaker høyeste topp på 1090moh. På toppen der var det i grenseland med shorts og gjennombløt t-skjorte. 14grader og lyngen slo i vinden.. Fortsatte rask videre på stien mot tatrungskampen. Jeg skulle østover mot Stor-elvdal, men der var det ikke noe sti, men mye myr var det.. Hadde jo sporet fra en eller anna fremme på ut.no appen(4G langt til fjells her..) han hadde vært frempå og prøvd seg et par ganger, men gjort retrett så jeg. Men så tidlig at det skulle gå ann og komme over på nedsiden av de to største kulpene, og mellom de verste myrene. Det var bare og finne ut hvor en skulle skjære av stien. Terrenget er jo ganske likt, så fant ut at det var greit og ha noe og holde kursen etter. Ca 100 meter fra stien sto det en typisk steinblokk og på ryggen mot hemmelkampen var det flere varder og blokker og sikte etter. Kom over tørrskodd på 17minutter/1km. (brukte tracking) Man ser partiet lett på kart da terrenget flater ut og holder seg rundt 1050 meter. Og som skrevet de to største kulpene syntes godt. Så da var man i Stor-elvdal, fin utsikt mot Jotunheimen, rondane og Alvdal Vestfjell. Og selvsagt sørover med mistberget og skreia som de mest karakteristiske. Fin sti på ryggen sørover mot hemmelkampen, noe blokk/sva terreng som var best og slippe seg på nedsiden av. Gikk høyere i terrenget mot hemmelkampen og der er det en del opp og ned pga av isbreen har skura "litt" i fjellet.. Sørsida av hemmelkampen, der hvor Ringsaker, stor-elvdal og åmot møtes er åmot høyeste punkt, 1063moh. Derfra er det rene motorveien ned mot svartkampen, fin hardpakket sti med jord dekke. Oppe på svartkampen mista jeg stien av enn eller anna grunn. Fortsatte sørover men mere vestover. Sjekka GPS. Var kommet for langt vest. Så mere østover igjen. Hvordan stien ble borte for meg skjønner jeg enda ikke for det var jo 2 felts saue sti når jeg fant den igjen.. Fint sti siste 4km, bare og holde seg østafor den største myra på sør-øst enden av øyungen. Mye stier på kryss og tvers her! Igjen på rondanestien noen meter før stien går mot parkeringsplassen.

Fin rapport med mange flotte bilder! Helgelandsbukken får føres opp på den lange listen over plasser man bare må! Vi har nå endelig også fått støtte for turkartet i disse artiklene/turrapportene, og jeg plottet denne inn på kartet som nå er presentert i bunnen av artikkelen her..

Hva med å holde den opp og fyre opp primusen under som en varmluftsballong..

kjøpte Reinsfjell 2+ (det vanlege på 2,95kg) rett før sommarferien, og har ca 30 netter i det no. eg er kjempe nøgd!! i sommar da eg var på tur i nordland var det 27 grader i lufta, og med dei to dørane opne var ventilasjonen heilt suveren (fekk faktisk sove den natta). brukte det nylig på vikafjellet med stiv kuling i kasta og sidelengs sludding, og teltet var stødig som ein stein, og heil tett. den store faktoren som gjorde at eg valgde meg 2+ og ikkje SL (foruten pris, 2+ er 2300 kr billigare på xxl) er at eg tvilar på SL som stødig nokk for vinterbruk. no har eg ikkje brukt 2+ på vintertur enda, men eg trur det skal klare seg fint

Spørs jo nødvendigvis hvor lang man er fra rompe til isse, men jeg kan ikke sitte oppreist inne i mitt med oppblåsbart liggeunderlag (7cm) under meg. Uten går det akkurat. Om det er et komfortabelt, romslig telt man er ute etter så er nok ikke Akto det rette valget 😄 Men det tåler alt vær jeg har hatt det ute i, det er lynraskt å sette opp og det er akkurat stort nok for meg og utstyret mitt, så jeg har vært fantastisk fornøyd.

Denne her går til trådstarter, Drogin. Først vil jeg bare si at jeg kun har lest ditt første innlegg, alt annet er uvesentlig for det jeg skal si. I forhold til din filosofi om hunder. Punkt 1. Korrekt. Stick too it. Valp-unghund-voksen. Punkt 2, 3 og 4. Dette vil ikke løse noen problemer, kun avle flere. Punkt 5. Korrekt. En valp som tisser inne skal bæres fortest mulig ut slik at den skjønner at det er der det skal skje og ikke inne. Sier du NEI når den er inne kan du i verste fall få en valp som ikke tørr og tisse når du er i nærheten og til syvende og sist ender opp med å tisse inne. Å rose en hund for å gå på do er det samme som å rose barna sine for å spise mat eller gå på do. Hva skjer når barn vil være vrang? De nekter å spise og de nekter å gå på do. Det motsatte av det du vil. Hva gjør valpene når de leker? Jo, de biter hverandre. Hva gjør de så? De lager et lite (lyst) hyl. Auu. Prøv det samme nå valpen biter. Lag et lite lyst hyl. Her trengs verken ros eller irettesetting. Kun en liten lyd og valpen vil skjønne ganske fort. Det viktigste er at du og alle som er i kontakt med valpen til daglig gjør det samme. Mitt beste tips uansett er å ta et valpekurs når man skaffer valp for så å følge opp med hverdagslydighetskurs eller grunnkurs lydighet. Vi har tatt flere kurs, både valpekurs og lydighetskurs. Hvis du seriøst tenker å skaffe deg en malamute bør du revurdere din filosofi. Hvis du ikke gjør det kan jeg garantere at du vil få flere problemer innen de 2 første årene. En jeg pratet med gikk seg på en gruppe mennesker for noen år tilbake som var på lydighetskurs for fuglehundeiere. Der demonstrerte lederen for kurset hvordan man kunne straffe hunden hvis den gjorde noe feil. Han løftet hunden sin og kastet den i bakken. Dette var tydeligvis helt greit mente han. Jeg sier ikke at fuglehundeiere er slik mot hundene sine, men noen er slik uavhengig av rase, til og med instruktører kan ha feil holdninger. Du nevner at malamuten er en stor hund som du nødvendigvis må hanskes med fysisk. En voksen hannhund kan fort veie mellom 40 og 50 kg. MEN, malamuten er tross størrelsen en ganske myk hund som enkelt kan trenes bare man bruker de riktige verktøyene. Jeg kan garantere at hvis du bruker makt og er fysisk med hunden vil du få en hund som også utøver makt og er fysisk tilbake. De fleste som gjør som du sier ender opp med å omplassere malamuten innen 1 til 2 år. Gjerne ta kontakt over PM hvis du har lyst å prate mer om Alaskan Malamute. Hilsen en malamute eier

Brennenesler er supert, dampes som spinat.

Noen røtter du kan spise: Hundekjeks, (Anthriscus silvestris). Denne roten er noe besk i smaken men den smaker bedre hvis den kokes / forvelles før du spiser den. Hundekjeks kan forveksles med andre meget giftige planter, Skarntyde (Conium maculatum) og Hundepersille (Aethusa cynapium) så vær forsiktig. https://no.wikipedia.org/wiki/Hundekjeks Ullborre (Arctium tomentosum) har en pæreformet rot med mild smak som er god kokt. https://nn.wikipedia.org/wiki/Ullborre Brei dunkjevle (Typha latifolia) Den grønne umodne kolben kan kokes og spises som maiskolber. De nederste 15 cm av stilken kan skrelles og spises rå. Smaker som agurk. Rotstokkens marg kan spises rå, men gjør seg best kokt. Margen er omgitt av et svampaktig lag som må fjernes før margen brukes. https://no.wikipedia.org/wiki/Bred_dunkjevle Smørbukk (Sedum maximum) Røttene kan spises rå eller kokt. Smaken er mild og nøttelignende. https://no.wikipedia.org/wiki/Smørbukk_(plante) Løvetann (Taraxacum vulgare) Røttene er beske og bør kuttes i skiver, forvelles og kokes før de spises. https://no.wikipedia.org/wiki/Vanlig_løvetann Harerug (Polygonum viviparum) Røttene spises ferske eller kokte og har en nøttelignende smak og melaktig konsistens. https://no.wikipedia.org/wiki/Harerug Takrør (Phragmites communis) De nye og myke rotstokkene kan spises og er veldig søte. Inneholder en del fibre som kan svelges eler spyttes ut. https://no.wikipedia.org/wiki/Takrør Andre deler av de fleste av disse plantene kan også spises, men jeg har kun nevnt røttene. Kilde: Overleve på naturens vilkår. Teknologisk forlag. (ISBN 82-512-0289-2) https://bokelskere.no/bok/overleve-paa-naturens-vilkaar-haandbok-i-friluftsikkerhet/77035/ Den finnes også i en nyere utgave: http://www.bokkilden.no/SamboWeb/produkt.do?produktId=119677 Det står også noe i boken Friluftsliv året rundt av per Ulrich Kristiansen. http://archive.is/3mKpF http://m.finn.no/bap/forsale/ad.html?finnkode=53767439

Nei, dette er ikke bare din mening. Jeg er utdannet innen bygningsfaget og hadde mine første yrkesaktive år på et arkitektkontor. Dette bryter totalt med absolutt alt som både jeg, og sikkert de fleste arkitekter har lært om estetikk. Det ser ut som en uorganisert samling Moelvenbrakker fra anleggene til kraftutbyggerne i disse heiene en gang på 1970 tallet. Bare med litt større vinduer. Jeg er vokst opp i en by hvor hovedgaten i sentrum ble karakterisert som Norges styggeste handlegate på grunn av at det ikke var samsvar mellom arkitekturen på de forskjellige bygningene. Hva skal vi si her da? Det er sikkert samsvar mellom bygningene, men hva med omgivelsene? Min erfaring er at du er nødt til å være arkitekt og helst litt mer for å kunne argumentere for hvorfor det er estetisk riktig å plassere en firkantet betongkloss ved siden av en stavkirke. Jeg forstår det ikke, men nå er det ikke alt jeg forstår heller. Det er kanskje en grunn for at Sirdal kommune, og sikkert også andre kommuner, har egne regler for utforming og farge på hyttene som bygges i kommunens naturområder. Stavanger Turistforening har fått unntak fra disse reglene og derfor er noen av T-hyttene røde. Nå skal jeg ikke trekke inn norsk byggeskikk eller tradisjon for den varierer like mye som været i dette landet, men de fleste liker jo torvtak bedre enn bølgeblikk på bygg ute i naturen. Heiberg kledde hyttene sine med sinkplater, men det er ikke mye av det han gjorde som ville blitt akseptert i dag. Det er vel med dette som med kunst. Det finnes en del produkter som passer inn under betegnelsen "Keiserens nye klær". Hvis du kommer med kritikk så er det bare fordi du ikke er "verdig" eller ikke forstår. Du kan stoppe en hver diskusjon med å kalle motstanderen en idiot. Å plassere disse kassene i et sånn "buldrelandskap" (ref. trådstarter) er i beste fall estetisk miljøforurensning. At det kan virke funksjonelt med separate sove-kabiner kan jeg forstå, men det er vel litt tungvint å måtte løpe ut hver gang du må hente noe du hadde glemt i sekken, f.eks. når du står på kjøkkenet og lager mat og ikke har fått med deg alt inn første gangen. Og etter maten var det den boka du skulle ha og lese litt i, og så, litt senere, den drammen som er i sidelommen på sekken og som du hadde tenkt å spandere på de andre gjestene. Neste dag, etter frokost, skal du gjøre opp for kost og losji og så må du tilbake til soverommet for å hente kort eller penger. Nei, ikke så praktisk spør du meg.

Ja, han bor jo i Tydal og selv om han farter mye rundt og driver mangslags fiske, vil jeg anta han kjenner det meste av gode fiskevann i området. Mye av det han vet er også basert på div. kontakter (i hele Norge faktisk). Jeg tror den beste måten - i tillegg til å teste steder selv - er å inngi tillit hos folk som bor i området. Utrolig hva som kan komme fram i all fortrolighet. Men regn med at du må slite litt for å finne de aller, aller beste vanna:)

Liten kveldstur til Konges utsikt ovenfor Sundvolden, med utsikt til Tyrifjorden, Hole, Ringerike, Norefjell, Vikerfjell. Ble også en tur innom Abortjern for en rast og litt fiske. https://no.m.wikipedia.org/wiki/Kongens_utsikt

Jeg har vært en helg i Mykland og padlet kano, fisk ble det også! Les rapporten her:)

Jeg har vært elendig til å legge ut turrapporter men begynner å bli så gammel at jeg kanskje må skrive noe ned for å huske hva jeg har drevet med. Så her er turrapport nr.1 på Fjellforum. Det er litt mange ord, sleivete språk og til tider nesten litt useriøst, så dere får lese på eget ansvar. Jeg skulle en uke på tur i juli men hadde overhodet ikke rukket å forberede meg. Tenkte både på Finse-Haukeliseter og Rondane på langs, men dårlige værmeldinger og mangel på forberedelse gjorde at jeg dreiet over på andre alternativer. På en tur Romeriksåsen på langs for et par år siden hadde jeg lagt merke til skilting med Rondanestien og Jotunheimstien. Jeg hadde jo ikke tid til å gjennomføre hele, men tenkte at jeg kunne ta en etappe i hvert fall. Det var meldt knallvær på Østlandet også, så da var det greit å gå ut av døra og starte på Grønland. Hvorfor det ble Rondanestien og ikke Jotunheimstien aner jeg ikke, men de holdt jo følge til Råbjørnhytta nord i Romeriksåsen uansett. Dag 1, søndag Hadde fremdeles ikke forberedt meg noe særlig og klarte ikke å finne noe godt overnattingsalternativ natt 1 så jeg tok Grønland-Hammern som en dagstur. Det var bare å brøyte seg forbi pusherne på Vaterland og komme i gang. Det ble mye slalom mellom Pokemonjegere og de vanlige søndagsgjengerne, men det var fint vær og fint langs Akerselva. Alt gikk ganske bra helt til jeg kom til Bentsebrua. Underveis sjekket jeg GPS-sporet jeg hadde lastet ned fra ut.no. Ved Bentsebrua så det ut som sporet gikk på høyre side av elva og ikke på andre siden der turveien gikk. Tenkte kanskje det gikk en sti langs elva på høyre side. Var litt lei av Pokemon uansett så jeg gikk inn i en bakgård i Bentsebrugata for å sjekke. Og sannelig, der var det noe som hadde tråkket ned mot elva. Jeg fulgte stien i ca.50 meter før den endte i en blokk som stod helt ned til elva. Ikke mulig å komme forbi. Det var en ekstremt bratt skrent opp langs huset, men snu kom ikke på tale. Jeg krabbet opp bakken og oppdaget gjerdet med piggtråd på toppen. Det satt fremdeles langt inne å snu så jeg vurderte nærmeste tre. Der var det jammen meg en gren som lå oppå gjerdet. Hvis jeg bare fikk tak i den så kunne jeg svinge meg over. Etter litt kaving fikk jeg tak i grena og slang ett bein opp gjerdet. Det var da jeg så rett inn vinduet på et karnapp i 3. etasje hvor det satt en mann og leste bok. Uten å hilse klarte jeg å komme over gjerdet og videre inn i neste bakgård. Det er ikke første gang jeg har rotet meg opp i problemer på noe som burde ha vært "a walk in the park" -- bokstavelig talt. Men nå er jeg godt over 50, så jeg burde skjerpe meg... Etter å ha fått rotet meg over brua ved Bjølsen valsemølle fortsatte turen ganske udramatisk til Hammern. Ca. 14km Dag 2, mandag Endelig pakket sekk og bare vente en knapp time på bussen i Nydalen var jeg klar for start fra Hammern, litt sent riktignok. Jeg hadde en rest av en forkjølelse i kroppen og var ganske slapp. Det gikk veldig tungt, og ved Øyungen tok jeg en avgjørelse jeg på forhånd hadde bestemt meg for aldri å ta; slå leir ved Øyungen. Ungeskrik og partyungdom gjorde at villmarksfølelsen var et stykke unna. Ørepropper to the rescue. Sørgelige 9km. Fint i Maridalen også: Btw: kan flette litt inn om utstyr her. Har en slags halvveis lettpakkingstilnærming med noen utskeielser. Osprey Exos 58 sekk, Terra Nova Laser telt, Cumulus Quilt 150, Exped Synmat UL. Skumunderlag har jeg testet i fleng, men jeg har alltid savnet min gamle Bamse (liggeunderlaget altså). Så nå er Bamse alltid med på tur igjen. Startet på ca.12-13kg (med mat og 2l vann. Source 2l drikkeblære, svetter sinnsykt og kunne godt hatt slangen intravenøst. For koking baserte jeg meg på BushBuddy i en passende Primuskjele, men hadde en skvett gass med en Crux Lite i backup (noen som er unødvendig egentlig). Baserte frokost på en musli-/havregryn-/rosiner-/sukker- og tørrmelkblanding som jeg hadde varmt vann i. Lunsj var Snickers oa/rett i koppen og nudler. Middag var uoppfinnsomt nok; Real. Ahlgrens Bilar som trøst. Valgte Crispi Skarven som fottøy selv om jeg bruker mye lave hikingsko til vanlig. Men erfaring med litt fuktighet i Nordmarka og Romeriksåsen fra før gjorde at jeg ville prøve å holde meg tørr på bena. Gikk i shorts hele tiden, med den følge at leggene mine så ut som to sånne vertikale spyd med tyrkisk kebab etter turen. Dag 3, tirsdag Formen var mye bedre og jeg la i vei. Jeg hadde ikke gått mer en 10 min før jeg traff en kar i skjørt som gikk og kikket rundt på bakken. Jeg spurte om han var skotsk, men han var amerikansk og likte å gå i skjørt på tur. Han lette etter sopp. Om det var dette som forstyrret meg vet jeg ikke, men jeg oppdaget i hvert fall at jeg hadde kommet på avveie ift GPS-sporet. Snu kom ikke på tale, så jeg fant en sti på GPS-en (Garmin Montana 600 m/Topo Premium (fint skal det være)) som skulle ta meg tilbake on track. Problemet var at stien kun fantes på GPS-en og ikke i Nordmarka. Snu kom fremdeles ikke på tale så jeg gikk videre. Stien jeg gikk kom innom Liggern Gård. Der var det jammen meg skiltet til Rondanestien. Neste holdeplass var Tømte. Der hadde de satt opp en stor håndpumpe som ga meg masse kaldt godt brønnvann. Deilig i varmen. Det gikk grusvei fra Tømte, men etter noen får hundre meter var det skiltet Rondanestien på sti. GPS-sporet fulgte grusveien. Min filosofi (vel, filosofi og filosofi...) var å bruke sti mest mulig så jeg brøt med ut.no og tok stien. Fin sti, selv om svært få noen gang hadde brukt den. Stoppet for lunsj når det begynte å småregne (eneste regnet på turen). Utsikt over Ørfiske. Ble bitt i leggen av en maur. Havnet etter hvert i Karlshaugen naturreservat (under, ikke det beste bildet, men det gir et inntrykk). Aldri vært der før, flott sted. Litt fjellfølelse og modne multer langs stien, mange, nam-nam. Hadde nok ikke vært mye folk her heller i det siste. Etter dette kom jeg ned på grusvei som endte ved Hakadal Verk, men jeg gikk 2km motsatt vei for å campe ved Langvann. Noe fredeligere enn Øyungen… Ca. 13km (ikke så veldig langt, men jeg var på tur og ikke på ultraløp). Camp Langvann: Dag 4, onsdag Kjedelig grusvei ned mot Hakadal Verk. Ingen butikker eller kiosker i umiddelbar nærhet. Gadd ikke å gå kilometern til selve Hakadal Verk for å sjekke heller. Over riksvei 4 og langs asfaltvei i en knapp km. Når man vet at man skal rett opp åsen som troner ovenfor så trenger man vann. Jeg begynte å bli tom så jeg håpet på forsyninger snart. Og ulikt meg var jeg heldig med plassering av et tjern med godt vann på toppen. Jeg synes det er fint i Romeriksåsen og koste meg frem til Storøyungen (håpet det var større unger der enn ved Øyungen..., uff, dårlig spøk, beklager). Ble stukket i leggen av en veps mens jeg gikk, hva hadde jeg gjort den…). Spiste lunsj og ble jammen meg bitt av en maur i leggen igjen, hvor mange ganger skjer det liksom. Fant en utrolig fin leirplass, men klokka var bare kvart over tre. Plassen var så fin at jeg ikke hadde lyst til å gå videre. Svaberg ut i vannet, flat plass i skyggen til teltet, vestvendt, fjordgløtt og hele greiene. Jeg så en hytte på andre siden, men tenkte pytt, pytt. Så la en robåt ut med tre gamle damer som rodde rundt utenfor leirplassen og skravlet som det var siste mulighet (det var det kanskje også om man skulle dømme etter alderen). Jeg gikk videre. Et stykke videre kom jeg til en nesten like fin leirplass. Nå var saken avgjort. Så la en robåt ut fra en hytte på en øy rett ovenfor leirplassen. Det var en far med en sønn på 4-5 år i sin mest spørrelystne alder. Han spurte og grov om alt, og faren svarte tålmodig mens han rodde. Jeg gikk videre langs vannet. Stien tetnet til, det var vestvendt, varmt og fuktig. Kleggen kom frem. Surringen fra kleggen ble bare avbrutt av spørsmålene fra gutten i båten som rodde parallelt med land der hvor jeg gikk. Svetten rant raskere enn guttens spørsmål, mens spindelvev klistret seg til ansiktet. Pussig nok lurte jeg ikke på hvorfor jeg drev med dette her. Jeg kom ut av krattet og mot Øyungshytta. Her var det skiltet med Rondanestien mot hytta. GPS-sporet fulgte veien en km eller så videre før den tok av inn i skogen. Av en eller annen grunn fulgte jeg GPS-sporet og kom til stedet hvor det tok av. Det av en rødmerket løype som så veldig våt ut. Jeg ga opp for dagen og fikk rotet meg ned til vannet igjen. Fant faktisk en flott plass å slå leir. Fikk til og med badet. Ca. 16km Camp Storøyungen: Dag 5, torsdag Flott morgen. Gikk tilbake til Øyunghytta og fulgte skiltingen. Som dere har skjønt nå må man ta andres GPS-spor med en klype ett eller annet. Herfra fulgte to lange fine strekk på sti via Bjertnessjøen til Råbjørnhytta. Fin tur. Jeg hadde ønsket meg matlager på Råbjørnhytta, men regnet med at det var et longshot. Det var det. Det var en stor familie på hytta. Hadde det ikke vært det hadde jeg vurdert å telte på området. Jeg så på kartet at det sannsynligvis ikke var håp om fine leirplasser videre mot Nannestad. Det var det ikke. Det var to tjern noen km videre, men det var myrete. Kroktjern lå ved stien, men var håpløst. Bergstjernet lå rundt 300m fra stien og var større. Jeg tenkte at det sikker var mulig å finne ett sted å slå opp teltet og få vasket seg litt. Det var hengemyr rundt hele tjernet og umulig å komme til vannkanten. Jeg så en enkelt furu på et flatt område hvor det var flatt og relativt tørt. Det var et utilgjengelig og ikke spesielt fint sted. Men ikke mer øde enn at det var fyrt bål der jeg ville ha teltet. Med tilhørende tom ølboks og rester av sløyet og flådd Abbor. Men jeg fikk slått opp telt og sovet. Jeg kunne likegodt ha slått leir ved Drittjern som ikke lå så langt unna. Ca.13km Dag 6, fredag Kavet meg tilbake til stien og fortsatte mot Nannestad. Denne delen av Romeriksåsen er jeg ikke så begeistret for, men det er noen typiske kulturminner i form av gamle seterplasser og bygninger. Men hvor de fikk vann fra lurer jeg på. Fra Råbjørnhytta og til Nannestad er det nesten ikke vann å finne. Det er noe avrenning fra myrer som sildrer et par-tre steder, men det var ikke veldig fristende. Jeg drakk allikevel og det gikk greit, men anbefaler å ta med godt med vann fra Råbjørn. Jeg hadde for så vidt tiden til søndag, men jeg var tom for alt av mat og snacks. Jeg kunne ha funnet butikker i Nannestad, men det var et stykke å gå på vei etter dette så det ut som. Jeg bestemte meg for å avslutte for nå og fortsette senere. Jeg ringte min datter og gråt til hun sa seg villig til å ta bilen og komme hente meg. Ca.10km Noen mener Rondanestien er kjedelig, i hvert fall denne strekningen. Jeg kom innom mange fine områder og koste meg. Jeg hadde knallvær og det hjelper selvfølgelig en hel del. I løpet av de dagene jeg gikk i marka møtte jeg absolutt ingen (bortsett fra "skotten") på stiene. Merkingen var så som så:

Høres ut som du beskriver Helsport Reinsfjell (SL). Dekker alle kravene dine

Vi padlet fra inni Sverige gjennom Nord-Trøndelag til Trondheimsfjorden! Her er filmen

En flott 3-dagers tur i helgen hvor start og slutt er ved Mylla. Godt merket blårute gjennom hele turen. En del myr i stiene, så godt fottøy er viktig Etappe 1: Mylla-Tverrsjøen Bilen ble parkert i det regnet så smått sluttet. Godt timet! Denne etappen gikk vi stort sett langs traktorveien/sykkelveien innover. Vi gikk inn i marka like ved Trantjern, men her kan man med fordel bare fortsette langs traktorveien ettersom det ikke er noe å se på innover i marka. Så fant vi et fantastisk sted hvor vi overnattet helt nede ved Tverrsjøen Etappe 2: Tverrsjøen-Roensætra-Elgstøa-Store Fyllingen-Gjerdingen Våknet opp til blå himmel og strålende sol med blikkstille vann. Slik vi alle vil ha det på tur tenker jeg. Etappen starter lett ved å gå langs traktorveien opp til Roensætra. Der veien starter til Roensætra er det ca. 1 km. med oppoverbakke på lett grusvei. Fra Roensætra rotet vi oss litt bort fra stien ettersom den ikke er merket der. Vi gikk nok litt for tidlig over myra. Et tips er å gå ned og så gå langs skogkanten til du er forbi hyttene. Tipper stien går der. Vi fant igjen stien etterhvert med litt kompassgåing slik at vi kom til Elgstøa. Fra Elgstøa gikk vi ned til Store Fyllingen for å ta lunsj. En feilnavigering på kartet ga et fantastisk lunsjsted. Der er det en meget fin rasteplass. Men pass opp for mye maur. Etter dette gikk det i traktorvei/sykkelvei fra Store Fyllingen og til Gjerdingen. Når du har kommet helt frem til Gjerdingen Dam, ta deg tid til en god og lang pause, eller slå opp teltet for natta her. Fantastisk plass. Dessverre hadde vi sett oss ut et annet sted ved Gjerdingen å sove, noe som jeg angrer på fortsatt. Dette ble en lang etappe og vi sloknet rundt 21 på kvelden. Krepsesesongen er i gang og det var en svær camp der inne med masse telt og lavvoer. Dessverre var det også mange tomme ølbokser ved plassen vi lå på. Synd at folk ikke har respekt for naturen Etappe 3: Gjerdingen-Bislingen-Mylla Mye oppover fra Gjerdingen og til du kommer til Bislingen. En del myr her. Fra Bislingen går det ned til Mylla via sti eller bilvei En kjempefin tur og min første i Nordmarka. Nå er det bare å fortsette slik at man får trasket seg igjennom

Årets uketur med dama skulle denne gangen gå til hardangervidda vest. Planen var den samme som året før, men da gikk de planene i vasken pga veldig mye snø. Men denne ganga pga en fin og varm forsommer lå alt klart for å komme seg inn i dette terrenget. Dag 1 Vi ankom valldalen sånn ca klokka 12 til regnbyger, og selvfølgelig i det vi parkerte bilen åpnet himmelen seg opp. Var da veldig glad for at alt var pakket vanntett og ferdig i sekken. Så var bare å slenge sekken på ryggen og begynne å gå. Fra parkeringa gikk det veldig mange forskjellige stier oppover men vi fant nå en grei og følge. Etter en times tid så var vel alle blitt til en og vandringa igjennom vivassdalen startet. Tåka lå ikke langt over hodene våres så vi fikk aldri med oss hvordan det så ut rundt oss, men vi kunne nå se at det var grønnt foran oss. Etterhvert som vi kom høyere opp i dalen kom tåka nærmere og vinden tiltok, så ble etterhvert ganske så utrivelig. I det vi nærmet oss holmavatnet så ble tåka så tett at det var nesten umulig å se noe, så da fant vi en teltplass så fort vi var ved vannet. Kunne ikke se at vannet var der da jeg satt opp teltet, visste bare at det skulle være ca der. Dagen etter fant jeg ut at vannet var ca 20 meter fra teltet. Ganske morsomt å våkne opp og innse hvodan landskapet var rundt når en ikke så noe dagen før. Etter teltoppsett med steiner på alle plugger ble det litt mat også fant vi soveposene ganske raskt, var ingen grunn til å sitte oppe. Dag 2 Våknet opp til noe som bare kan beskrives på en måte, deilig varme fra sol på teltduken og når en stakk hode ut av teltet så var det bare å nyte det vi så, for det var en ufattelig fin morgen. Frokost ble spist, telt pakket ned og vi satt igang med vandring mot dagens mål, Litlos turisthytte. Vi valgte ruta igjennom Vassdalen, var endel snø, men været viste seg fra sin beste side, lite vind og stort sett sol hele veien. Kunne nå se mørke skyer bak oss, men de holdt seg der hele dagen så da var det bare velstand. Vi ankom hytta litt før 4 og kunne virkelig sette oss ned og slappe av. Første som ble gjort var å bestille en øl, et rom og så sette seg på utsida og bare nyte været og utsikten mens vi lagde litt mat. Var jo tross alt noen timer til 3 retters middag ventet. Litt over en time før middag fant vi ut at vi skulle ta turen ned til Litlosvatnet og prøve sluken, vi skulle jo tross alt fiske endel på denne turen. Gikk ikke veldig mange minuttene før jeg var heldig og fikk noe til å bite på kroken, en veldig fin prikkepetter på over halvkiloen, dette lovet godt for resten av turen. Middagen var prima og det var en hyggelig og avslappende kveld. Dag 3 I dag skulle vi inn til Grønndalen, ikke så lange dagsvandringa med andre ord. Været var fortsatt fint selv om vinden hadde tatt seg opp endel. Retninga på vinden var bare digg mens vi labbet for vi hadde den i ryggen. Etter en 2-3 timer var vi kommet til teltplassen og kunne konstatere at her var det ganske så fint. Fant en plass med litt ly fra vinden samtidig som det var lite mygg, så ganske så perfekt teltplass. Utover dagen ble det fisket litt og jeg fikk opp to fine eksemplar og dama fikk opp et par eksemplar selv, et veldig fint et og ett heller lite et. Uansett hadde vi nå allerede bra med fisk. De ville også kunne holde en stund pga godt kjøleskap veldig kort vei fra teltet. Etter at jeg hadde fått opp et par fisker satt jeg meg ned ved for og lage en kopp kaffe mens dama stod igjen nede ved vannet og fisket. Fant fram en liten sak som jeg la på lommelerka hennes da hun kom opp for å få en kopp kaffe. Det var en liten ring, og det meste var veldig hyggelig etter dette. Jeg tenkte som så at ei dame som er villig til å være med meg inn på dette er ei som det er verdt og spare på. Dag 4 Denne dagen ble startet med luksus frokost, pannekaker og bacon. Dagen ble brukt til utforskning av diverse vann i området, men dette var ingen spesielt god dag fiskemessig, ikke en fisk ble dratt opp. Fikk bare et napp i løpet av hele dagen, men vi fikk nå testa ut endel vann og et par av dem må testes igjen neste gang jeg er der oppe, for de virka veldig lovende. Da vi omsider kom tilbake til teltet steikte sola så godt at et lite bad frista. Så da måtte vannet testes, kaldt var det, men samtidig veldig deilig på sitt vis. Når kvelden kom fant solen ut at den skulle leke litt med skyene og fargene ble veldig vakre. Dag 5 Det ble fisk til frokost og det var en veldig fin morgen uten et vindpust. Denne dagen gikk turen tilbake til litloshytta. Turen tilbake tok ganske nøyaktig 2 timer, så ganske kort og grei tur. Ca halvveis så kom vi til en snøbro som ikke så veldig trygg ut lengre, men var nå ferske spor på den, så tenkte at vi kunne prøve å komme over. Valgte først å se hvordan det skulle se ut om jeg skulle gå igjennom og så at det ikke skulle være spesielt farlig og valgte da og prøve. Med stor og tung sekk så gikk det som det måtte, jeg gikk rett igjennom men var så forberedt på det at det gikk veldig fint (tenker jeg datt I underkant av 1,5 meter). Dama måtte bare gå en liten omvei for å komme seg over Vi fikk oss et rom og brukte denne dagen mest til og slappe av og ikke gjøre noenting. Når kvelden kom hadde Litloshytta leid inn et par lokale trubadører som stod for litt underholdning denne kvelden, så var ingen dum natt og velge Litlos dette. Dag 6 Vi starter turen tilbake mot valdalen denne dagen. Første del blir å ta valget mellom de to rutene som går til valldalen. Vi valgte samme rute som vi kom ifra, den som går igjennom vassdalen. Var markant mindre snø nå enn da vi kom, så var tydelig at snøen ikke var veldig gald i mye sol. Turen igjennom vassdalen var like fint som på veien opp og temperaturen var det ingenting og klage på. Etter noen timer kom holmavatnet og deretter kom vi ned til vivassdalen. Klokka begynte å bli mye etterhvert og vi valgte å sette opp teltet ved vivassvatnet. Gikk ikke mer enn 2 sekunder fra teltet var oppe før himmelen åpnet seg og det var slutt på godværet. Prøvde fluestanga såvidt litt her, men så bare liten fisk. Fikk også en på flua, uten tvil turens minste. Dag 7 Våkner til hamring på teltduken. Var nå heldigvis ikke lang vei ned til bilen tenkte vi. I det teltet var pakket ned og sekkene kom på ryggen stoppet det og regne. Og regnet holdt seg vekke fram til vi kom til bilen. Alt I alt var dette en veldig fin tur med mye fint vær, fint fiske, litt slit, men med mange gode og fine opplevelser

Hadde en ukestur til Vikbekkfjell i ganske kaldt og litt forblåst vær. Men det la ingen demper på turgleden. Starta ved å kjøre inn til Synken på mandag morgen den 1. august. Målet for dagen var å komme opp til viktjønn. Betalte mine 600 kroner for å få fiske en uke og begynte å gå oppover mårshallene, Det er alltid litt lenger enn det ser ut til å komme til toppen der. Men når en kommer opp så begynner herligheten og åpenbare seg. Jeg gikk herifra inn til Holken og der møtte jeg på Tom42 og satte meg ned ved teltet hans og tok et par kopper kaffe før jeg gikk videre. Turen videre var grei skuring og litt over en times tid senere satt jeg opp teltet. Er forøvrig første gang Ringstind 2 teltet er med på fjelltur. Teltet klarte seg veldig bra, passa nå på og sette det i le så godt det gikk. Teltet hadde ihvertfall ingen problemer med været som ble servert. Etter etablert camp så tok jeg fram fiskestanga og heiv ut et stykke metall, og det hugga til allerede på første kast, det varma hjertet godt og kjenne den sprellende ørreten så fort. Møtte et par andre folk på veien til viktjønn som nevnte at fiske hadde vært veldig labert og egentlig håpløst. tenkte da på hvordan det var for et år siden, da jeg fikk en fisk på 5 dager. Fiska endel utover ettermiddag og kveld, men flere fisk ble det ikke. Tom42 kom etterhvert og opp til der jeg hadde satt opp campen, vi skulle så og si samme ruta, så da kunne en jo ha litt hyggelig selskap på veien. Dagen etter ble det spist litt frokost og stanga måtte selvfølgelig testes igjen. Etter en liten halvtime satt det jammen på en ny fin fisk, denn noe mindre enn den fra gårsdagen, men alikevel på fine 450g. gikk turen til melrakktjønnan, møtte et par mannfolk på veien og snakka også om veldig labert fiske. Fant en fin teltplass nokså i le og satte opp teltet og startet på lunch ganske så kort tid etterpå. Jeg ville utnytte finværet som var, og jeg hadde jo to fine fisk med meg. Tom42 kom også etter og satte opp sitt telt ikke så langt ifra hvor jeg hadde satt opp mitt. Han fikk den ene av fiskene mine, jeg hadde nok med å spise den ene. Utover ettermiddagen ble stanga funnet fram igjen og jeg endte opp med 4 fisk i løpet av en times tid alle på ca samme størrelse, veide dem aldri da jeg syns de var litt små, men fungerte fint til steking, fikk også en fisk til utpå kvelden på flua, denne hadde og nøyaktig samme størrelse. Det ble ganske så kaldt utover natta og gradestokken sank til 2 grader så da ble det ganske tidlig soveposen og varmen fra den. Dagen etter pakket jeg sammen teltet og sekken, planen var gunvaldstjønni. Turen bort dit gikk veldig greit og var vel unnagjort på et par timer. Her inne var det endel vann og velge imellom, men første dagen der ble det et napp og ingen fisk. Dagen etter hadde jeg planer om å ta turen til endel av de forskjellige vannene i området og det fikk jeg også gjort og endte opp med en veldig fin fisk på 600g. Akkurat da syns jeg fjellivet var ganske så perfekt fram til regnet kom ved 5 tida og vedvarte ut resten av kvelden og natt, så da ble det god tid til å sitte i teltet og slappe av, fisken fikk jeg ta dagen etter og tok heller da bare en real inne i teltet. Fredagen kom og jeg gikk opp på en høyde for å sjekke værmld og den så ikke veldig lovende ut for verken lørdagen eller søndagen så da bestemte jeg meg for å ta turen tilbake til viktjønn og sette opp teltet der igjen slik at jeg kunne ta og gå hjem lørdagen om værmld slo til. Ved adkomst viktjønn kunne jeg til min glede se at det var vakaktivitet på vannet, var både bibio og et par døgnfluer i lufta samtidig som vinden for en gangs skyld ikke var irriterende kraftig. Etter en halvtimes tid gikk en ørret etter flua men jeg fulgte selvfølgelig ikke godt nok med og klarte ikke treffe med tilslaget. 10 mintutter senere var fisken der igjen og tok flua, men denne gangen satt tilslaget som det skulle og det ble en fin 500g ørret i hoven etter en morsom liten kamp. Fisken ble spist så og si direkte etterpå. Vinden begynte å ta seg ganske godt opp og det frista ikke til så mye mer fisking denne dagen, så ble for det meste sittende og drikke kaffe og skue over fjellet. Hørte etterhvert noen smålyder som jeg ikke kunne si hva var før jeg slengte et blikk over til en fjellside langt borte og der var det minst 100 reinstyr på vandring, synd jeg ikke hadde speilrefleksen klar da men bare mobilen. klarer så og si ikke tyde at det er dyr der engang, men jeg prøvde nå og ta noen bilder. lykke til med og se dem Lørdagen våknet jeg 0500 til regn og vind og bestemte meg tidlig for at dette gadd jeg ikke sitte en hel dag i teltet i, så klokka 0800 var teltet pakket i sekken og jeg tok fatt på turen tilbake til bilen. Alt i alt har jeg hatt en fin tur og det ble faktisk litt fisk denne gangen

Som en motpol til den populære Norge på tvers ruten som Dnt arrangerer i Sylan i Trøndelag, arrangerer Beyondlimits en tilsvarende kryssing av Norge på tvers i Nordland. Ruten starter ved kysten og Svartisen i Meløy kommune i vest og går helt til Svenskegrensen ved Graddis i Saltdal kommune øst. Turen går gjennom noe av det fineste naturområder Nordland har å by på, både Lahko Nasjonalpark og Saltfjellet-Svartisen Nasjonalpark krysser en over, i tillegg til Dypen Naturreservat i Lønsdalen. En får virkelig smake på kontrastene i naturen på denne turen, de er helt enorme. Turen starter ved det irrgrønne havet på kysten med de spisse alpine tindene med god utsikt til den blåe iskappen på Svartisen. Kartlandskapet i Lahko Nasjonalpark passeres på vei til de dype dalene i Beiaren som is og vann har gravd ut gjennom årtusner. Den gamle furuskogen i Tverådalen passeres på vei til Bjørkeskogen og den nydelige elven i Tållådalen. Overgangen er stor fra vidde landskapet på Saltfjellet til det øde månelandskapet i Steindalen. Fra Lønsdal går en inn i Urskogen i Dypen verneområde og ender til slutt opp i det lettgådde fjellområdet i Junkerdalen og Graddis like ved Svenskegrensen. Her får en virkelig med seg alt. Turen er ganske nøyaktig 100 kilometer lang og vi brukte 5 dager på kryssingen. Kortbeint som jeg er fortalte skrittelleren på klokken min at jeg brukte ca 215 000 skritt for å gå hele Norge på tvers. Det er jo ikke ille på en knapp uke i juli. Første stoppested er ved DNT Gamma i Kvitsteindalen. Her får vi perfekt utsikt inn i Skaveldalen som vi må krysse gjennom for å komme til Gråtådalen og Beiaren. Skavldalselva faller ned i et aldeles nydelig fossefall i begynnelsen på Skavldalen Etterhvert som vi beveger oss oppover dalen forsvinner de siste restene av karstlandskapet i Lahko og blir erstattet med de harde bergartene som preger fjellene i Skavldalen. På vei opp siste kneiken i Skavldalen kommer tåken og legger seg og Gps'en blir vår veiviser gjennom dalen. Skavldalen bærer sitt navn med rette, det er fortsatt en god del snø igjen i dalen. Greit å ha i mente at snøbroene kan være tynne noe som kan være en risikabel affære dersom en trår igjennom. En flokk med reinsdyr er fryktelig nysgjerrige på oss og hundene, de står bare å kikker ned på oss når vi passerer i tåkehavet. Skaveldalen er passert og erstattet med den litt mere grønne Gråtådalen. Vi kommer under skylaget og får etterhvert utsikten i dalen. Vår første overnatting blir på Gråtådalstua. Her møter vi en gjeng på 12 personer fra stiftelsen "Veien ut", som er et rehabiliteringsprogram for rusmisbrukere. De bruker naturen som et hjelpemiddel for å bli kvitt rusproblemene sine. De skal være på tur i 3 mnd. Inspirerende møte med den fantastiske gjengen Inn i tåken igjen etter en god natts søvn i Gråtådalsstua. Vi må bevege oss opp i høyden igjen og inn i skylaget på vår ferd til Beirstua. Øksehugget i Kyskåfjellet rett over tregrensen ved Beiarn. Det ser ut som om kjempene har brukt øksa si og laget et stort sår i fjellet. Etter en god natts søvn i Beiarstua setter vi kursen mot Saltfjellstua.Vi følger elva Tverråga oppover dalen. Fint med gammelt kulturlandskap i Tverrdalen. Oppe ved vannskillet mellom Tverrdalen og Tollådalen. Perfekt utsikt over distansen vi har tilbakelagt fra Beiaren. Snart halveis mot Saltfjellstua og heldigvis ferdig med stigningen Landskapet endrer fullstendig karakter i det vi kommer ned i Tollådalen, Furuskogen blir erstattet med hvite og rette Bjørketrær som strekker seg til værs. Den Statskog eide Bukhaugbua ligger ved elva like borte i skogen og er et fint sted å overnatte om en føler for det. Den fantastisk flotte Bukkhågforsen er et kjærkommet syn i Tollådalen. Her raster vi og koker bålkaffe mens vi nyter synet og lyden fra fossen. En kan sikkert ha det finere men en trenger ikke, dette er balsam for sjelen Slettelandskapet like ved Stallogropa er helt flatt og vi spiser distanse ganske effektivt. Før vi vet ordet av det har vi tilbakelagt den 27 kilometer lange distansen fra Beiarstua til Saltfjellstua Ny dag og atter en etappe som skal forseres. Vi må krysse over elva for komme videre til Lønsstua og Lønsdalen. Heldigvis er det en bro over elva så kan krysse over på en enkel måte På vei opp til Steindalen får vi utsikt mot et av de store fiskevannene på Saltfjellet, nemlig søndre Bjøllåvatn. Det er etter sigende et av Norges beste røyevann. Vi rakk dessverre ikke å prøve fiskelykken denne gangen. Det er kanskje like greit, fiskelykke handler i liten grad om hell, det avgjørende er hvor lenge siden Lars Monsen har vært der og fisket. Endelig ferdig med Steindalen, bare en liten etappe igjen til Lønsdal og Lønsstua. Solen skinner fra skyfri himmel i det siste etappe skal gjennomføres og sette en avslutning på eventyret vårt gjennom Norge på Langs. Vi passerer E6 og sikter oss inn på riksgrensen til Sverige ved Graddis i Junkerdalen. Stien til grensen går over broen og inn i Urskogen i Dypen naturreservat. Viskis vatnet ligger blått og forlokkende på den fine sommerdagen Nydelig utsikt mot distansen vi har tilbakelagt, Ørfjellet og Lønstinden vises langt i det fjerne. Den utrolig flotte Solvågtinden i Junkerdalen strekker seg opp i mot det mørke skylaget som siger sakte i mot oss. Riksvei 77 går den strake veien til riksgrensen og skifter navn til Silvervegen og vei 95 i det den passerer grensen. Graddis og Riksgrensen er i sikte og vi er bare et steinkast unna i å nå målet for turen vår. Det kjennes igrunn ganske så bra, godfølelsen kommer sigende. Det går etterhvert opp for meg at jeg er utrolig heldig som får muligheten til å oppleve gjennomføre en sånn tur og oppleve et sånt fantastisk mangefold i naturen. Nå venter belønning for strevet, velfortjent dusj og middag på Polarsirkelen Hotell i Lønsdal Takk til Laila, Trine, Jarle, Joachim og Beyondlimits for en fantastisk flott tur og opplevelse gjennom Norge på tvers Ruten vi fulgte fra vest til øst

Det var tid for guttetur med 70 års jubilanten i sentrum. Sekkene inneholdt diverse godsaker, men et par fiskemåltider var også nøye planlagt. Ble plukket opp på flyplass og fraktet ut til startpunkt. Etter en time og femten minutter, i sol, lettskyet og litt vind, etablerte vi basecam. Planen var å ligge hele uka på samme sted og ta turer til vann i nærheten. Vi forventet egentlig ikke mye gåing. Håpet var at vannene rundt leiren skulle levere. Dag en går vi til nærmeste vann som i fjor viste frem de største fiskene. På veien ned blir jeg og pappa ventende et par minutter ved en pytt. Den avslører et pent vak. Jeg og bror prøvde her i fjor, men kjente ikke fisk. Jeg blir derfor med bror 2 ned til høyre siden av det store vannet. Første kastet mister jeg en 5hgs på blank wibrax og småfisken vaker inne ved land. En god start egentlig. Men jeg har glemt noe viktig og må ta turen opp igjen i leir. Heldigvis bare sju minutter å gå. På veien stopper jeg opp ved pytten. Pappa står med bøyd stang og bror er i hundre. Han tar persen din, runger mellom fjellsidene. I alle dager. Bror 2 tilkalles og vi bivåner slutten av landingen. Han med kamera, jeg i sjokk. For en fisk! Jubilanten lander en ørrethann på 3730 gr! Ny pers med over 2 kg. Og ny familierekord. Turen er reddet og for en start. På det tredje kastet hans. Mens vi sløyer fisk lander han likegodt en 9 hg`s som får friheten tilbake. Alle fire slenger seg ned lyngen og drar fram flytende godsaker. Fisken er latterlig rød i kjøttet, full av marflo. Hva skal man si. Det blir fiskesuppe av halestykkene. De store sidene tilsettes gravemix og legges kaldt i tre dager. Dag to våkner vi til overskyet vær, men ikke noe regn å snakke om. I ei vik i leirvannet slenger pappa ut mens noen gjør sitt fornødne. Resultatet blir en kilos ørret i flott kondisjon. Den gjenutsettes, det har han aldri vært med på før! En rolig marsj bringer oss deretter til enden av en rekke med fire mindre vann. Et par nye, og to kjente fra i fjor. Ganske raskt debuterer jeg med fisk. Snaut 7 hg. Pappa setter på ei god gammal stingsild og tar selvfølgelig en på 1,2 kg. Rødfargen er intens på fiskene i dette vannet. Det blir landet flere mindre fisk, før bror nede i enden lurer en ørret på nesten 1,8kg. Den går også tilbake. De tre andre vannene varierer i fangst, men noe særlig mer er ikke verdt å nevne. Tredje dagen forløper roligere. Kraftfrokost før det denges bly hist og her før middagen står for tur. Et skikkelig godt fiskemåltid med poteter (for enkelte), rømme, løk, hvitløk og råvarer krydret med skjærgårdskrydder. Himmelsk. På kvelden tar jeg og bror 2 turen ned for litt fluefiske. Vinden har stilnet så det bør skje noe på overflaten. Et par vak åpenbarer seg umiddelbart så vi finner hver vår strategiske plass. Min første veier 865 gr på streaking. Er ikke ferdig med sløying før en ny fisk viser seg innenfor kastehold. Den tar også, men veier bare snaut 6 hg. Uansett fin matfisk. Bror 2 lurer en på 7 hg før kvelden er omme, men vi er borti flere. Uka forløper stort sett som de første dagene. Vi får bra med fisk. Fisk rundt en kilo landes hver dag, men ingen flere store viser seg. Vannene ligger tett og vi er innom 26 stykker totalt i løpet av turen. Ikke alle gir fisk, men det er noe med å ha vært innom. Det er befriende å være på fjellet og vi koser oss skikkelig. Et av turens høydepunkter er da gravfisken er ferdig. Kvaliteten på råvaren er utsøkt og vi treffer bra med mengde krydder. Dessverre har vi noe uoppgjort med en mink i området, så det ble ikke noe gravet ørret med hjem. En fantastisk tur i godt selskap.

I helgen var jeg 3 dager å fisket i Birtedalen. Det er lenge siden jeg har fått så mange fiskeopplevelser på en tur! Det er klart at fisken er sulten... Les hele den fantastiske turen her: https://isakfriluft.wordpress.com/2016/06/12/villig-orret-i-telemark-pa-kryss-og-tvers-i-birtedalen/ Her er noen bilder: