Vinnerliste

Et fra Vestrahorn på Island.

Aldri ligget alene i telt, men har planer om det om 14 dager, en natt, om været tillater tur. Når jeg forteller det til andre, får jeg også spørsmålet, tror du ikke du blir redd? Aner egentlig ikke hva jeg skal være redd for. Men mørket kan jo være skummelt i seg selv. Vel, jeg gruer meg egentlig mest til hva jeg skal finne på.....ingen å snakke med, ingen tv og ingen telefon. Og nettopp det tror jeg vi har godt av, og det skremmer kanskje gjør mange. Vi er så omgitt av mennesker eller medier til enhver tid at det å ikke ha noe annet enn seg selv som selskap kan virke skremmende. Nå har jeg da planer om å ta med Roy Jacobsen og en hodelykt, og da ble det ikke så skummelt allikevel

Ulven vår, en Irsk Ulvehund. Klumsete skapning, men snill og tålmodig med unga.

Beste terapi er å møte redselen..

Våre to grønlandshunder.

Tilslutter meg i stor grad det Gittiamo sier. Jeg unngår for det meste også å overnatte aleine i områder der det er forholdsvis kort vei til "bynære strøk". Samme greie for meg da jeg heller ikke har hund lenger. Jeg har altså ikke den trygge "alarmen" min som forteller meg om noen skulle nærme seg på natta. Jo lengre unna folk jeg er, des bedre sover jeg på natta. Forrige helg var jeg på kano/telttur med en venninne på i et populært område der man kan forvente å møte en del andre mennesker. Jeg sov som en stein på natta, fordi vi var to på tur selvom vi hadde hvert vårt telt. Men det hadde kostet meg en del mot og forhandling meg med selv i topplokket å overnatte samme sted alene. Frykt er ikke alltid rasjonell, jeg vet også at oddsen for at det faktisk skulle skje noe relatert til folk er svært liten på tur. Jeg har fått spørsmålet om hvorvidt jeg er redd på tur mange ganger. Når man gjør ting som ikke "alle andre" gjør dukker det opp, men stort sett fra kvinner har jeg inntrykk av. Jeg kan ikke huske å ha fått samme spørsmålet fra en mann noen gang. Mine kolleger har forlengst sluttet å spørre meg om det men de synes fortsatt både at det er litt "tøfft" og rart at jeg drar på telttur aleine. Jeg flyttet på land i november etter å ha bodd 2,5 år i seilbåten min. Da jeg flyttet i seilbåt var det ikke måte på alle bekymringene og "er du ikke redd?" spørsmålene. Jo, jeg var redd innimellom. Redd for å skli på brygga og dette i vannet når det frøs og hadde snødd på natta og jeg skulle gå ombord eller av båten på morgenen for å dra på jobb. Og av og til sov jeg mindre godt på natta når det var fulle folk i andre båter rundt meg i helgene eller det kom inn gjestebåter til havna med folk man på lang avstand kunne se ikke var "Guds beste barn". Men igjen, jeg tror at spørsmålene mest kommer av at man gjør ting som folk flest ikke gjør, for dem er det ukjente faktorer og manglende erfaringer som gjør at det virker skummelt og uoverskueligt for dem å tenke tanken på å gjøre det samme som deg.

Nei, dette er ikke bare din mening. Jeg er utdannet innen bygningsfaget og hadde mine første yrkesaktive år på et arkitektkontor. Dette bryter totalt med absolutt alt som både jeg, og sikkert de fleste arkitekter har lært om estetikk. Det ser ut som en uorganisert samling Moelvenbrakker fra anleggene til kraftutbyggerne i disse heiene en gang på 1970 tallet. Bare med litt større vinduer. Jeg er vokst opp i en by hvor hovedgaten i sentrum ble karakterisert som Norges styggeste handlegate på grunn av at det ikke var samsvar mellom arkitekturen på de forskjellige bygningene. Hva skal vi si her da? Det er sikkert samsvar mellom bygningene, men hva med omgivelsene? Min erfaring er at du er nødt til å være arkitekt og helst litt mer for å kunne argumentere for hvorfor det er estetisk riktig å plassere en firkantet betongkloss ved siden av en stavkirke. Jeg forstår det ikke, men nå er det ikke alt jeg forstår heller. Det er kanskje en grunn for at Sirdal kommune, og sikkert også andre kommuner, har egne regler for utforming og farge på hyttene som bygges i kommunens naturområder. Stavanger Turistforening har fått unntak fra disse reglene og derfor er noen av T-hyttene røde. Nå skal jeg ikke trekke inn norsk byggeskikk eller tradisjon for den varierer like mye som været i dette landet, men de fleste liker jo torvtak bedre enn bølgeblikk på bygg ute i naturen. Heiberg kledde hyttene sine med sinkplater, men det er ikke mye av det han gjorde som ville blitt akseptert i dag. Det er vel med dette som med kunst. Det finnes en del produkter som passer inn under betegnelsen "Keiserens nye klær". Hvis du kommer med kritikk så er det bare fordi du ikke er "verdig" eller ikke forstår. Du kan stoppe en hver diskusjon med å kalle motstanderen en idiot. Å plassere disse kassene i et sånn "buldrelandskap" (ref. trådstarter) er i beste fall estetisk miljøforurensning. At det kan virke funksjonelt med separate sove-kabiner kan jeg forstå, men det er vel litt tungvint å måtte løpe ut hver gang du må hente noe du hadde glemt i sekken, f.eks. når du står på kjøkkenet og lager mat og ikke har fått med deg alt inn første gangen. Og etter maten var det den boka du skulle ha og lese litt i, og så, litt senere, den drammen som er i sidelommen på sekken og som du hadde tenkt å spandere på de andre gjestene. Neste dag, etter frokost, skal du gjøre opp for kost og losji og så må du tilbake til soverommet for å hente kort eller penger. Nei, ikke så praktisk spør du meg.

Lån en hund. Jeg har dessverre ikke hund selv lenger, men jeg låner.

Å være redd har nok med usikkerhet og erfaring å gjøre, eller frykten for det ukjente om du vil. Hos den som spør, og hos meg selv. I første omgang handler det om frykten om minst tre ting: - Hos den som spør: for hvordan tackle naturens luner, regn, kulde og vind. Skremmende for en som ikke har "vært ute en vinternatt før", for å bruke et forslitt uttrykk. - men også hvordan tackle situasjoner hvor utstyr kan gå i stykker, eller hvis uhellet skulle være ute. Og særlig det siste er en gjenganger. Den som spør har kun fokus på hva som skjer "tusen meter over havet og langt fra folk", men som jeg svarer: Er du alene hjemme og uhellet skulle være ute, selv om du er inne og noe skjer kan du bli liggende hjelpeløs i timer. Hos alle. På den andre siden, og den frykten preger nok fler og fler er den voldelige utviklingen som skjer overalt i samfunnet. Men vi får trøste oss med at faren for voldsmenn er minimal "tusen meter over havet, for ikke å snakke om at den, inntil denne dag har vært totalt fraværende ved vann 1307. Hos meg selv. Men det er også et annet aspekt som kan gi frykt, og det er det urasjonelle: Personlig har jeg kun opplevd denne frykten kun to ganger som voksen ute på tur, og det var et lite hyggelig bekjentskap. Men på den andre siden, det var verdifulle opplevelser i ettertid, som gav meg muligheten til å forstå andre om sliter med frykt og angst Og denne frykten for det ukjente vil nok prege meg når vi om et par uker setter føttene på Spanias jord og det store spørsmålet blir da: Jeg har mange fjellturer bak meg er nede men: Får jeg endelig til den fjellturen jeg har hatt lyst til lenge, en tur med innlagt overnatting. Det blir jo ganske spennende å overnatte ute eller i en hule i fremmed land, med ukjente lyder og ukjente dyr og innsekter. Sist jeg var ute der stiftet jeg bekjentskap med disse "uskyldige" krypene. Noe som kostet meg 4 dager på sykehus. Men nå er hvert fall en ting eliminert. Men for trygghetens skyld: Jeg tror jeg tar med Aktoen

Kort men flott fjelltur på sørlandet Vi går daglige turer i fjellet hjemme på Hommersåk og på fjellhytta på Knaben. Vår Tervueren, en belgisk fårehund på 10 år, liker naturen like godt som oss. For noen år siden forsøkte vi oss på telting sammen med barna. Lavoen fra Helsport er tipp topp på alle måter. Men etter at hele familien ble oppspist av mygg på en overnatting på sommeren med fuktig natur uten trekk så har lavvoen dessverre ikke blitt brukt. Nå er det kona, meg og hunden som går turer sammen. Derfor ble det i sommer investert i et solid 3 manns fjelltelt med myggnetting på inner og ytterduk. Et greit nok fortelt som ivaretar hunden på 22 kg og et par store men tomme ryggsekker. 1 på 65 ltr og 1 på 110 ltr. Utstyret oppbevarer vi tørt inne i teltet for enkel tilgang. Etter mye regn i nesten 3 uker kom endelig opplettet vi hadde ventet på. Sekker ble pakket på morgenen med telt, 2 stk Ajungilac Igloo soveposer med h og v glidelås, Bamse liggeunderlag, siste utgave av Primus Omnifuel og restene av stormkjøkkenet. Ettersom dette kun skulle bli 1 overnatting tok vi med frosset laks og tørr ris ++ samt frokost og rastemat inn og ut av fjellheimen samt noe frysetørket mat. Vi fikk også kjøpt ei vannflaske med NASA filter som vi tapper alt vann oppi til både helling over i personlig drikkeflaske og til matlaging. Det går sauer i området og det er partikler i vannet. Turen startet fra Gruvebyen på Knaben. Vi satte kursen sørover. Knabejakta, årlig turorientering med 15 poster, var satt ut på forsommeren. Vi hadde kun 4 poster igjen. Disse ville vi ta ila denne turen. Praktfullt område med snaufjell og blå himmel hele veien. Vi fant den første posten. Ikke lenge etterpå fant vi den andre også og rastet der før stigningen opp på fjellrekka til post 13. Herlig endelig å være på skikkelig tur igjen. Man kjenner at man virkelig koser seg og nyter hvert åndedrag av det. Dette er livet. Etter en stund er vi oppe på taket og nyter en fantastisk utsikt i klart og nydelig vær. Så kjekt! Det sies at man ser over til 8 ulike kommuner fra Grunnevassnuten på klare dager. Dette kinne ikke være noe særlig dårligere. Nå hadde vi gått fra øverst i Kvinesdal kommune til Eiken i Hægebostad kommune. Post 13 lå nydelig til ved et tjern. Her ville vi telte. Etter en kort sondering fant vi et snauspist og stort område som ei fjellhylle oppe i høyden. Midt i blinken. Utsikt med 300 grader. Morgen og kveldssol. Trekkmuligheter når den kommer. Jevnt og mykt underlag med teltfeste alle steder. Teltet ble satt opp på få minutter selv om dette var første gang vi hadde satt opp et slikt telt. Alt var gjennomtenkt. No fuss. Alt utstyret ble plassert på sine plasser. Vi var like stolte nå som da vi bygget hytta vår. Omnifuelen, panne, gryte, vann, ris og laks ble funnet fram. Koker opp risen og setter den til sides mens vi freser opp nytint laks og div annet. Nå er vi faktisk midt oppi drømmen vår. Enkelt, godt, flott og fredelig liv på vår måte med våre prinsipper. Maten smaker fantastisk. Vannet like så. Etterpå plukker vi litt molter til dessert. Vasker opp og brenner plastemballasjen. Rydder opp og tar oss en kveldstur før vi har lyst å prøve teltet og sengene våre. Kvelden blir til natt. Vi tar oss en tur ut før vi legger oss. Solnedgangen er bare nydelig og total. Vi satt og så på dette himmelfenomenet. Av alle ting overtok en stor, hvit og klar fullmåne som lyste opp fjellheimen og vannene rundt. For en opplevelse. Bildene vi tok får ikke gjengitt dette. Minnet er allikevel uslettelig og vil tas frem i pannebrasken igjen ved behov. Kona frøs selv om soveposen skal dekke ned mot 0 grader. Tempen var over 10 grader ila natta. I etterkant har vi sett at et skikkelig Exped Downmat 7 cm sikkert vil bidra positivt. Tester av ulike soveposer leses flittig. Alle posene er gode med sine kvaliteter. Spørsmålet er om vi skal ha soveposene vi har til rene sommerposer. De er store og veier en del. For vår, høst og vinter kjøpe en ny dunpose som er tynn, liten og lett ift varmen. Ser at det er tester på Warmpiece Viking. Prisen fra Hekta På Tur er jo helt glimrende. Dette virker for oss som kun trenger utstyr som er godt nok til vårt ønske og behov, til å være midt i blinken. Neste morgen kommer sola inn teltinngangen. Hunden har ligget godt og stille selv om sauer har passert i nærheten. Nå smetter hun ut først slik at vi kommer oss ut. Sola varmer raskt opp teltet og fordampet fukten fra overflaten. Ventilasjonen inne i teltet var enestående selv uten vind. Store og åpne ventiler med myggnetting plassert høyt oppe i begge kortender gjør tydeligvis susen. Frokost lages mens vi prater om den fantastiske opplevelsen og turen hittil. Kaffelukt og straks mat i flott vær og natur "e magalaust". Etter nedpakking ser vi oss om en siste gang før vi returnerer til Knaben. Dette skal vi gjøre igjen og igjen og igjen. Det er derfor supert å lese på Forumet her om all kunnskapen alle besitter og deler med hverandre. Herlig! riktig god høst og mange flotte turer til store og små, unge og gamle.

Jada. Men det står ikke "meget god" hverken på flaggstanga eller mot vest som du sier, men det som står er "Mårbu: Meget god dekning." På den andre siden, sist jeg var der ble vi ikke plaget av mobiler som ringte, og ingen satt klistret til skjermen. Og i mangel av teknologien så gjorde vi noe som er uvanlig for mange: Vi pratet. Derfor håper jeg ingen fra Telenor ser dette og bryter idyllen med et mobilfritt sted.

Tenkte jeg skulle starte med å gjengi en samtale fra sommerens alenetur: Jeg: Hei! Kvinnelig turgåer: Hei! Det så tungt ut, skal du langt? Jeg: Neei, bare litt inni her og finne en fin teltplass. Turgåer: Oi, er du alene? Jeg: Ja, dette blir alenetur. Turgåer: Er du ikke redd? Jeg: Nei, egentlig ikke. Turgåer (stille). Jeg: (litt beklemt) Det er ikke så mye villdyr her (var litt usikker på hva jeg skulle svare her, men følte jeg måtte komme med en oppfølger). Jeg ble veldig satt ut av dette spørsmålet og det viste seg fort å bli en gjenganger, særlig folk på 40 år og oppover, særlig damer, spurte meg om dette. Til slutt begynte jeg å lure på om jeg egentlig burde være redd for et eller annet, hva de egentlig siktet til at jeg burde være redd for, om frekvensen av ondsinnede mordere hvis tilholdssted er norske høyfjell og mål er bevæpnede kvinner på alenetur hadde steget drastisk siden jeg gikk ut av bilen, eller om folk bare siktet til kuer, villrein, dårlig vær og lign når de spurte om jeg var redd. Begynte sånn kort og godt å føle meg litt rar fordi jeg ikke var redd. Det jeg lurer litt på er om det er andre som opplever å få dette spørsmålet, kanskje særlig lurer jeg litt på om menn like ofte blir spurt om det også? For meg virker det helt sprøtt å spørre en voksen mann med fjellsekk om han ikke er redd og det burde kanskje ikke være så naturlig å spørre en voksen dame med fjellsekk om det samme heller. Jeg lurte også på om dette kunne være en av flere medvirkende årsaker til at kvinner kvier seg for å dra på alenetur, altså at andres forventning om at man burde være redd, påvirker dem til å bli mer redde enn hva som er nødvendig. Noen ganger tror jeg kvinners redsel blir mer "godtatt" enn menns, altså at når kvinner er redd for ting som strengt talt ikke er så farlig, så er det mer greit at kvinner sier "jeg er redd" og deretter lar være å gjøre noe. Jeg lurer litt på om menn får vite at de skal ta seg sammen og dermed får hjelp til å "komme over seg selv" og dermed få gjort det de har lyst til. Må bare si at jeg på ingen måte opplever disse spørsmålene som ondsinnede, jeg tror folk oppriktig talt lurte på det og bare mente det av interesse, det kan hende folk bare tenker de selv ville vært redde, men jeg synes det er litt spesielt å spørre noen om når man åpenbart går og storkoser seg ute i fjellet. Hva tenker dere andre om dette, er det vanlig kost eller var det bare jeg som traff på uvanlig mange nervøse mennesker i sommer?

Denne sommeren tok jeg og en vennine fra Nederland en tur til Albania for å padle kajakk langs Vjosa, og Komani-vannet. Det hele startet med at jeg ville besøke henne i Longyearbyen hvor hun studerer. Jeg har aldri vært på Svalbard, og har fortsatt et stort ønske om å ta en tur dit. Turen til Svalbard skjedde altså ikke, det klaffet aldri med hennes studier og mine, samt flybillettprisen. Da det viste seg at dette ikke gikk, foreslo hun heller å finne på noe i sommerferien. Mange ideer ble slengt ut, og vi endte først opp med å haike Frankrike på langs, deretter såg vi på diverse fjellturer rundt Chamonix, og på litt flatere områder på grensen til Spania. Hun kunne etter hvert meddele at hun hadde skadet kneet sitt, så fjellturer ble dessverre utelukket. Fokuset skiftet fort over på padling og vi sto en god stund fast med å haike frankrike på langs og ende opp i Marseille, hvor vi kunne leie kajakker og padle rundt om langs kysten der. Etter iherdig gransking av google maps, la hun merke til Vjosa i Albania. Dette ble slått opp og bilder fra elven såg helt fantastiske ut (bare søk selv!). Spikeren ble hamret og flybilletter til Amsterdam ble bestillt. Nå gjensto det bare å få tak i en kajakk... Det var ingen som leide ut kajakker i området rundt Vjosa, eller som hadde mulighet for å frakte kajakker dit. Etter mye frem og tilbake, fant hun en ganske gammel sammenleggbar kajakk med trerammer. Det sier seg selv at denne ikke var direkte lett å drasse med seg, men det skal jeg fortelle mer om senere. Jeg ankom Amsterdam, tok toget til Zwolle den 12. juli. Her brukte vi noen dager på å fikse kajakken. Lappe litt og lime på ny bunnduk. Vi impregnerte også bomullstrekket på oversiden. Kajakken var blitt litt skjev over de siste 40 åra, så vi måtte finne en løsning for å korrigere dette. Alt i alt, det gikk et par dager før vi satt oss på toget mot Bremen i Tyskland hvor vi skulle møte noen felles venner av oss, avgang 15.juli. I Bremen var vi i to netter. Så begynte togturen turen mot Albania. Fra Bremen reiste vi via Hanover - Basel - Luzern - Milano - Bologna og til Bari. Her tok vi båt over middelhavet til Durrës, Albania. Ankomst 19. juli. Herfra var det å finne korteste vei til Tepelëne, hvor vi hadde sett for oss at det var fint å sette ut båten. Det var ikke så lett, da det ikke fantes noe god informasjon å finne, og bussene vi såg gikk bare til de større byene langs kysten, og hovedstaden Tirana. Etter en liten stund kom det en mann opp til oss og spurte hvor vi ville. Etter noe om og men (Tepelëne er ikke akkurat noen turistperle), fikk vi forklart at vi måtte finne bussen til en annen litt mindre by, og derfra ta minibuss resten. Minibusser gikk visst hele tiden, helt uten noe tidsskjema, og vi måtte bare stille oss langs veien i riktig rundkjøring og vinke når vi såg navnet på en papirlapp i vinduet. Vi kom oss frem, fikk drasset med oss alt pakket ned til elven, spiste mat og sov en natt før vi monterte sammen kajakken. Lokalbefolkningen var kjempehyggelige, og vi pratet mye med forskjellige folk. Stort sett alle som hadde gått noen år på skole, og ikke var for gammel, kunne engelsk, og kommunikasjonen gikk mye lettere enn vi hadde forventet. Vi satte igang nedover elven, endelig. Det var så fantastisk deilig å endelig komme skikkelig igang med turen. Kajakken var god å stabil, tålte vekten av to personer og dertil bagasje, og alt var bare nydelig. Elven Vjosa har mye å tilby. Det er noen få raske stryk, men ellers er elven rolig og lett å padle. Det er veldig lite stener å måtte svinge unna, og de største utfordringene var de mange grunnene vi måtte over. Her var det så grunt at vi måtte ut av båten, dra den forsiktig over, og sette oss tilbake når det ble dypt nok. Et par ganger var strømmen så sterk i andre enden, hvor det plutselig ble veldig dypt, at hun som satt bakerst og hadde styringen, og derfor måtte inn først, var den eneste som kom seg inn før båten ble tatt av strømmen nedover elven. Jeg, som da sto igjen, måtte komme meg inn på land, og gå etter langs elvebredden. Det hendte heldigvis bare noen få ganger, og det var rimelig greit å få kajakken inn mot land selv om hun var alene. De aller fleste nettene sov vi i telt langs elven. Vi hadde med oss et to-mannstelt. To-mannstelt til to personer, ja det var litt trangt, men det gikk veldig bra. De andre nettene vi padlet hengte vi bare opp et myggnett og sov under det. På veien nedover Vjosa, møtte vi flere bønder som gledelig delte ut tomater, frukt og ost. Mange av disse bøndene var veldig fattige, men brukte mye tid og krefter på å lage skikkelig fine hus. Litt i kontrast til hva de ellers brukte i det daglige. Før vi hadde kastet loss i Tepelëne, ble vi advart mot marihuanadyrkere, og at de kunne være delvis aggressive. En av de siste etappene før vi hadde planlagt å padle ut i middelhavet, ble vi møtt av en noget stresset mann. Vi hadde fått kajakken godt fortøyd, teltet var satt opp, liggeunderlagene blåst opp, og maten var straks klar til fortæring. Vi brukte vanligvis bål til å lage mat, for å spare på drivstoffet til brenneren. Mannen som kom løpende ned fra det som antagligvis var plantasjen hans, sa at det var et stort problem at vi var der. Bålet kunne tiltrekke seg farlige folk, og han viste oss pistolen sin han hadde for å beskytte seg. Det hadde begynt å bli mørkt, og det ville om få minutter bli så mørkt at det var umulig for oss å se noe særlig ut på vannet. Likevel, han var veldig påtrengende og ble mer og mer stresset. Vi fant ut at vi måtte komme oss avgårde selv om det var natt, elven var heldigvis veldig rolig her, og ville fortsette å være det helt ut til kysten. Kajakken ble pakket i all hast, og vi kom oss ut på midten av elven, i frykt for å treffe stener eller trær som sto ut langs kanten. Etter noen minutter med stille banning, forsiktig padling og diskusjoner om det er en sten eller bare lyset som lurer oss, kom vi til en bro. Siden det var store støtter som holdt oppe broen, ble strømmen bare sterkere og sterkere, mens vi såg mindre og mindre fremfor oss. Det hele endte med at vi oppdaget en opphoping av drivved inntil ene brostøtten, omtrent 15 meter direkte foran oss. Vi padlet som noen galne for å få fart på båten slik at vi fikk svinge unna. Marginer så tynne som hårstrå var alt som gjorde at vi ikke kantret der og da. Båten skrapte seg videre og alt var heldigvis bra. Men vi var fortsatt rimelig irriterte, trøtte og sultne. Ved første anledning vi fant, parkerte vi kajakken, fikk fortøyd den, hev i oss noen brødskiver og rullet ut soveposene. En stor betongbrygge ga oss et flatt og fint underlag å sove på. Dagen etter var vi fortsatt irriterte, og vi studerte kartet nøye. Det viste seg at det ikke var noen veier der hvor elven munnet ut i havet, og om det var slik at strømmen og/eller bølgene var for store for kajakken vår, var vi nødt til å padle hele veien tilbake til hvor vi var, for å komme oss til sivilisasjon. Derfor avbrøt vi kajakkturen vår en dag for tidlig, og reiste til Sarandë. Det var, for å si det mildt, en helt forykende flott by, og en veldig, veldig etterlengtet anledning for avslapping, god mat og ikke minst øl. Her planla vi å være en natt eller to, men det var så fint og så billig at vi ble i tre netter før vi satte oss på bussen mot hovedstaden. Derfra tok vi buss videre til Bajram Curry. Derfra måtte vi haike oss til Fierzë. I nord-Albania snakker de et helt annet språk, og de få ordene vi hadde lært oss i sør funket dårlig i nord. Men etter mye gestikulering og gjentagelse av Fierzë, fikk vi en gammel mann i en gammel pick-up til å kjøre oss. Ved elvebredden bygget vi sammen kajakken igjen, og satte avgårde på andre etappe av ferieturen vår. Bildene snakker kanskje for seg selv, men om du ikke har skjønt det, naturen her var idyllisk. Det var vertikale fjellvegger rett ned i vannet, speilblankt vann og så utrolig grønt. På mange måter føltes det som om vi var i en miniatyrversjon av Geirangerfjorden. Det gikk gamle ferger langs vannet, og det var noen få små motoriserte båter, men ellers var det helt stilt og fredelig. Vi var ved flere anledninger på besøk hos gårder vi såg langs turen, og ved en av de ble vi invitert på mat og raki. Det såg ganske stusselig ut nede fra dalbunnen, men da vi kom opp til huset var det utrolig fint tillaget (se bilde over). Og som overalt ellers var alle kjempehyggelige og pratsomme. Utfordringen var selvsagt at ingen skjønte et kvekk av hva motparten sa... Vi ankom demningen en dag tidligere enn antatt, plukket båten fra hverandre og lot den få tørke litt i solsteken. Herfra fikk vi tatt en minibuss til Shkodër, som veldig fort ble min favorittby i hele verden. Byen har en veldig lang og fargerik histore, og jeg anbefaler absolutt alle til å besøke den. Vi var i byen i tre netter før vi hoppet på bussen til Podgarica, hovedstaden i Montenegro. Her var vi en natt og tok tog tilbake til Zwolle via Beograd - Dobova - Villach - Mannheim og Utrecht. Konklusjon: Dette er den desidert beste sommeren jeg har hatt i den senere tid. Det til tross for at jeg fikk sinnsykt vondt i ryggen av å padle i et for stort sete, og at hun jeg reiste med fikk solstikk, og at vi begge ble matforgiftet ved å spise noe tørket kjøtt som hadde ligget for lenge i varmen. Jeg kan anbefale Albania på det varmeste, og jeg synes dere alle skulle tatt dere en tur, spesielt nå siden turismen fortsatt er ganske lav. Det er stort sett bare italienere og folk fra Montenegro der nå, siden grekere tilsynelatende hater albaniere. Flere av de vi snakket med underveis var veldig hypp på at Albania skal bli medlem av EU, for å øke turismen, vareutvalget og få has på regjeringen.

Har selv lånt et Helsport Fjellheimen 4 camp og det er super komfort til 3 voksne i relativt snille forhold, sett oppimot vekt. Få bardunfester og høy profil gjør at jeg ikke vet om jeg ville stolt på det i skikkelig ruskevær. Da er nok et design med kryssende strenger og mange bardunfester bedre.

Jeg kanskje ikke får spørsmålet hvis jeg er redd, men helt ukjennte mennsker (både kvinner og menn) oppfordrer meg å være forsiktig (en oppfordring jeg redan fått fra mora mi ). Men en kveld på fjellet når tåken lå på bakken, og å gå vilse føltes som en mulighet, møtte jeg en kvinne som sa "kos deg!" og det var så hyggelig å få istedet for "er du redd?" "var forsiktig!" Men jeg er redd, for å sove alena, spesielt når det er mørkt. Men etter en dags gåing så pleier jeg å søvne likevel

Om jeg rekker skal jeg jaggu se om jeg får til en alenetur i høst 😳 trenger et spark bak.

Noen røtter du kan spise: Hundekjeks, (Anthriscus silvestris). Denne roten er noe besk i smaken men den smaker bedre hvis den kokes / forvelles før du spiser den. Hundekjeks kan forveksles med andre meget giftige planter, Skarntyde (Conium maculatum) og Hundepersille (Aethusa cynapium) så vær forsiktig. https://no.wikipedia.org/wiki/Hundekjeks Ullborre (Arctium tomentosum) har en pæreformet rot med mild smak som er god kokt. https://nn.wikipedia.org/wiki/Ullborre Brei dunkjevle (Typha latifolia) Den grønne umodne kolben kan kokes og spises som maiskolber. De nederste 15 cm av stilken kan skrelles og spises rå. Smaker som agurk. Rotstokkens marg kan spises rå, men gjør seg best kokt. Margen er omgitt av et svampaktig lag som må fjernes før margen brukes. https://no.wikipedia.org/wiki/Bred_dunkjevle Smørbukk (Sedum maximum) Røttene kan spises rå eller kokt. Smaken er mild og nøttelignende. https://no.wikipedia.org/wiki/Smørbukk_(plante) Løvetann (Taraxacum vulgare) Røttene er beske og bør kuttes i skiver, forvelles og kokes før de spises. https://no.wikipedia.org/wiki/Vanlig_løvetann Harerug (Polygonum viviparum) Røttene spises ferske eller kokte og har en nøttelignende smak og melaktig konsistens. https://no.wikipedia.org/wiki/Harerug Takrør (Phragmites communis) De nye og myke rotstokkene kan spises og er veldig søte. Inneholder en del fibre som kan svelges eler spyttes ut. https://no.wikipedia.org/wiki/Takrør Andre deler av de fleste av disse plantene kan også spises, men jeg har kun nevnt røttene. Kilde: Overleve på naturens vilkår. Teknologisk forlag. (ISBN 82-512-0289-2) https://bokelskere.no/bok/overleve-paa-naturens-vilkaar-haandbok-i-friluftsikkerhet/77035/ Den finnes også i en nyere utgave: http://www.bokkilden.no/SamboWeb/produkt.do?produktId=119677 Det står også noe i boken Friluftsliv året rundt av per Ulrich Kristiansen. http://archive.is/3mKpF http://m.finn.no/bap/forsale/ad.html?finnkode=53767439

Tips: Litt mye forklaringer om hvordan dere fant ut at ALbania ble målet. Heller en fokusert fortelling om hvordan tanken startet, og hvorfor nettopp Albania fenget. Fortell litt om selve landet Albania i innledningen, vekk leserens nysgjerrighet. Billedlige fortellinger fra togturen - du så vel noe fin natur på den, kanskje du opplevde noe artig på toget? Flett inn en liten historie for eksempel. Veldig spennende og bra fortalt om elva og marihuanadyrkere! Levende Men del opp i mer avsnitt, det er slitsomt å lese lange avsnitt. Fem-seks linjer pr avsnitt er nok, og del opp der det føles naturlig. Byen Shkoder som du skriver har en lang og fargerik historie, det må du nevne litt om. Jeg blir litt nysgjerrig, og skuffa når du ikke sier noe. ;) Fortell i et par korte setninger hva dette dreier seg om i artikkelen. Bildet av turfølget ditt i det buede vinduet er helt fantastisk, det må du ha med i artikkelen. Ja, bildene av naturen taler mye for seg selv, men forsøk å sette mer ord på det du så, og følelsene som oppsto i deg da du opplevde dette. Og i likhet med KI; jeg vil også gjerne se farkosten dere brukte Alt i alt ganske bra, men mer maleriske skildringer, og personlige historier, vil gjøre artikkelen komplett. Og kanskje litt hjelp til å flytte på ord for å gjøre språket bedre, få noen til å se gjennom det før du leverer Takk for en flott rapport, det var moro å lese!

Du får kjøpt 2 liters versjonen bla her: http://www.backpackinglight.co.uk/hydration/PB103-4.html Men vil også anbefale deg å ta en titt på disse: Wide Neck Cantene (Nalgene Canteens) http://www.backpackinglight.co.uk/hydration/PB114-115.html Har en i hver str (1,5 og 3 liter) og er veldig fornøyd med de. Siden det er stor åpning/kork er de veldig lette å fylle med vann og det er gjort i en fei. Og i tillegg lett å rengjøre. Samme kork type som type hard Nalgene flasken Veldig hyggelig folk i den butikken

Fortsett å gjøre det du liker! Du har en fin innstilling og skal være glad du ikke har denne "ubegrunnede" frykten. Det er mange som sliter med det og aldri kommer seg ut, ihvertfall ikke alene. Jeg tror stort sett dette går på kunnskap og erfaring. Jeg får også spørsmålet innimellom og stort sett så er det fra folk som aldri har drevet friluftsliv. Det går ofte på frykten for å fryse eller komme ut for en ulykke. Jeg er heldigvis støpt ganske uredd, men har samtidig en sunn respekt for risikomomenter som kulde, skredfare osv, men er aldri redd på tur.

det er to ting her, men det viktigaste er at skigåing ofte skjer på våren når det er vannvittig mykje snø på bre og ein skal ikkje rote seg inn i sprekkeområder (som vikern seier) og at vektfordelinga er spreidd ut over eit myjke større areal med ski på beina.

Som mann har jeg møtt dette spørsmålet når jeg forteller om mine aleneturer, men da er det altså kvinner som spør: Er du ikke redd? Projisering tenker jeg og svarer nei, men det hender jo at jeg er bekymret for å bli overrumplet av alvorlig uvær, og jeg har en skrekk for at jeg skal falle å slå meg så jeg ikke kommer av flekken. Er kvinner mer mørkeredd enn menn? Mulig. Kulturelt betinget? Trolig. Er de mer redd for ville dyr, også små dyr og insekter? Tja? Men så har kanskje kvinner oftere noe annet de frykter når vi snakker om å sove ute alene på fjellet og i marka? Menn. Skumle menn i mørket, overgripere! Da hjelper det kanskje ikke at statistikken viser at de fleste overgrep skjer i "heimen" (les: i nær omgangskrets) og oftere av yngre menn(*) enn av "gamle griser som lusker i buskene". Nei, fortsett å gå bekymringsløst på tur du. Men holde deg unna unge menn(*)! (godt råd til en ung dame det vel?) (*)www.nrk.no/norge/kripos-rapport_-mange-unge-overgripere-1.13107545

Jeg er jeg kommenterte dette i diskusjonen dette var et utsprang fra. Men Det finnes ufattelig mange aktører som tjener penger på alle turistene som strømmer til. Jeg tror dem bør være med på et slik spleiselag og vise godvilje. Ved de mest trafikkerte turistattraksjonene finnes det også en del som håver inn på parkering og lignende. Hadde vært fint om dem la igjen en slant til dem som bruker av sin frivillige tid til å redde folk. Det er trossalt dem som sørger for at flere turister tør å komme samt får lov til å komme i det lange løp. Det har vært diskutert flere plasser, dette at man skal betale sin egen redningsaksjon. Det har sine negative sider, og jeg er redd for at dem som virkelig skulle hat hjelp kvier seg for å ta kontakt før det er for seint. Så jeg mener dagens ordning er best med henhold til å stilles til ansvar. Om jeg må betale 20-50 kroner ekstra på en parkering for 200 kr døgnet gjør jeg gladelig om jeg vet det går til dem som strever for at vi skal ha det trygt. Hadde vel ikke vært dumt at det står for eksempel om at 10% eller beløp av pengene vi betaler går til Røde kors eller dem som har rednings ansvar i området. Samtidig er det fint om midlene spres rundt slik at der dem har redning men ikke samme mulighet til å få inn penger også får sin del.... bare et forslag?!

Kult spørsmål. Jeg er redd. En totalt urasjonell frykt. Men jeg er en voksen dame og har derfor lov til å være redd. Jeg får aksept for det og "ja det skjønner jeg" når jeg nevner det. Jeg er mest redd for å campe alene nære Oslo. Synd for jeg skulle gjerne campet denne helgen men ingen ble med. Men da jeg hadde hund, var det ikke noe issue. Tvert i mot bare herlig å være alene ute med henne. Uten hund så er det på med alle bremsene. Jeg aner ikke hvorfor det skal være skummelt. Det er jo absolutt ingen ting å være redd for. Sånn egentlig. Jeg digger at du bare gjør din greie som den største selvfølge fortsett med det.

Norwegian Fairytale by Thomas Hansen, on Flickr

Fra "Diamond beach" på Island i forrige uke.

Min beste turkamerat <3 Utrolig enkel hund å ha med seg på tur. Hun har jobbet godt i alle år på tur. Nå er hun gammel og ikke helt i form lenger, så hun nyter nå å være med på tur kun for kosens skyld, men slitsomt nok det