Vinnerliste

Tenkte jeg skulle starte med å gjengi en samtale fra sommerens alenetur: Jeg: Hei! Kvinnelig turgåer: Hei! Det så tungt ut, skal du langt? Jeg: Neei, bare litt inni her og finne en fin teltplass. Turgåer: Oi, er du alene? Jeg: Ja, dette blir alenetur. Turgåer: Er du ikke redd? Jeg: Nei, egentlig ikke. Turgåer (stille). Jeg: (litt beklemt) Det er ikke så mye villdyr her (var litt usikker på hva jeg skulle svare her, men følte jeg måtte komme med en oppfølger). Jeg ble veldig satt ut av dette spørsmålet og det viste seg fort å bli en gjenganger, særlig folk på 40 år og oppover, særlig damer, spurte meg om dette. Til slutt begynte jeg å lure på om jeg egentlig burde være redd for et eller annet, hva de egentlig siktet til at jeg burde være redd for, om frekvensen av ondsinnede mordere hvis tilholdssted er norske høyfjell og mål er bevæpnede kvinner på alenetur hadde steget drastisk siden jeg gikk ut av bilen, eller om folk bare siktet til kuer, villrein, dårlig vær og lign når de spurte om jeg var redd. Begynte sånn kort og godt å føle meg litt rar fordi jeg ikke var redd. Det jeg lurer litt på er om det er andre som opplever å få dette spørsmålet, kanskje særlig lurer jeg litt på om menn like ofte blir spurt om det også? For meg virker det helt sprøtt å spørre en voksen mann med fjellsekk om han ikke er redd og det burde kanskje ikke være så naturlig å spørre en voksen dame med fjellsekk om det samme heller. Jeg lurte også på om dette kunne være en av flere medvirkende årsaker til at kvinner kvier seg for å dra på alenetur, altså at andres forventning om at man burde være redd, påvirker dem til å bli mer redde enn hva som er nødvendig. Noen ganger tror jeg kvinners redsel blir mer "godtatt" enn menns, altså at når kvinner er redd for ting som strengt talt ikke er så farlig, så er det mer greit at kvinner sier "jeg er redd" og deretter lar være å gjøre noe. Jeg lurer litt på om menn får vite at de skal ta seg sammen og dermed får hjelp til å "komme over seg selv" og dermed få gjort det de har lyst til. Må bare si at jeg på ingen måte opplever disse spørsmålene som ondsinnede, jeg tror folk oppriktig talt lurte på det og bare mente det av interesse, det kan hende folk bare tenker de selv ville vært redde, men jeg synes det er litt spesielt å spørre noen om når man åpenbart går og storkoser seg ute i fjellet. Hva tenker dere andre om dette, er det vanlig kost eller var det bare jeg som traff på uvanlig mange nervøse mennesker i sommer?

Jeg mener det er urettferdig overfor de som var med på denne turen å spekulere i hvilken grad av funksjonshemming de har - cp eller hva som helst bevegelsesutfordringer. Jeg er overbevist om at det er like stor forskjell på funksjonshemming som det er på funksjonsfriske. Det finnes sprettent flesk og stive pinner av begge slag. Så vi får prøve å holde oss til tema. Det er nok stor sannsynlighet for at noen av de som var med på turen til DNT - eller som har blitt berget ned av fjellet leser dette. Jeg er selv en av dem som har trykket på den røde knappen - og neste gang kan det bli noen andre.

Liten kveldstur til Konges utsikt ovenfor Sundvolden, med utsikt til Tyrifjorden, Hole, Ringerike, Norefjell, Vikerfjell. Ble også en tur innom Abortjern for en rast og litt fiske. https://no.m.wikipedia.org/wiki/Kongens_utsikt

https://turhistorie.blogspot.com/ Børgefjell har lenge stått høyt på listen over nasjonalparker jeg har hatt lyst å besøke. Jeg har hørt mange historier herfra, om bare halvparten var sanne lovde dette virkelig bra. Forventningene var mildt sagt høye til naturen, fisket og ikke minst myggen. Når nasjonalparken ble opprettet i 1963 var en av intensjonene å bevare et stort naturområde tilnærmet fritt for tekniske inngrep (takk til Wikipedia), og nettopp det gjør Børgefjell til en av det mer spennende nasjonalparkene her til lands. Sekken ble pakket for ni dager på tur. Kathrine ble hjemme denne gangen med "bolle i ovnen", hun var ganske så misunnelig da jeg satte meg i bilen og kjørte nordover. Med kroppen full av forventninger, og litt dårlig samvittighet, var det bare å gi gass. Endelig var det min tur å besøke Børgefjell. Ny fiskeskørner skulle se dagens lys. Endelig var det min tur å besøke Børgefjell. Etter en drøy biltur fra Sunnmøre kunne jeg parkere ved villmarksvegen i Stekenjokk. Planen var å parkere ved demningen her, men det var ikke mulig grunnet vedlikeholdsarbeid. Heldigvis fant jeg en duganes plass å sette bilen et par kilometer unna. Turen startet på "ekte Børgefjellvis" med en elvekryssing, ca 50 meter fra bilen. Heldigvis hadde jeg med crocks, så fjellskoa slapp å bli våte. Jeg hater våte fjellsko, så det prøver jeg å unngå så langt det er mulig. Etterhvert som jeg passerte demninga kjente jeg i hele kroppen at nå var turen endelig i gang. Som bestilt ble jeg ønsket velkommen av en heilo som laget sine karakteristiske lyder. Ikke til å ta feil av den. Etter noen kilometer dukket Saksenjohka opp, da var det bare å følge den opp til Saksenjavri. Her traff jeg på en hyggelig svensk familie som hadde vært på tur noen dager. De delte velvillig om hvor de hadde fått storfisk og kartet mitt fikk noen nye kryss, dette lovde bra. Det tok ikke lang tid før fiskeutstyret ble montert, utoset så virkelig spennende ut. Her var jeg i kontakt med fisk, men ikke av betydelig størrelse. Etter en kort lunsjpause gikk jeg videre. Da jeg kom inn til enden ble teltet satt opp. En virkelig flott leirplass rett ved vannet, med en liten bekk som rant rolig like ved teltet. Resten av kvelden ble brukt til fisking og kartstudier. I morgen var planen å bevege seg lenger innover parken. Det så jeg virkelig frem til. Ut på kvelden kom regnet og det var bare å trekke inn i teltet. Det hadde ikke blitt noe fisk i dag, heldigvis var det lenge igjen av turen. Billen parkert og turen kunne starte. Demningen jeg passerte med Stekenjokkvegen i bakgrunn. Der oppe lå dagens mål. Det tok ikke lang tid før en heilo dukket opp. Saksenjohka. Saksenjavri. Litt energi-påfyll før jeg ruslet videre. Tror dette er en sandlo. Trasking langs Saksenjavri. Så var det på tide å finne leirplass. Nærmer meg enden av vannet. Nudler til lunsj. Bildet tatt i det det begynte å regne. Det tok ikke lang tid før det dukket opp to elver som ikke var der da forrige bilde ble tatt. Solnedgang utpå kvelden. Noen siste kast for kvelden. Neste dag satte jeg kursen mot Reinhornvatnet, men på veien skulle jeg ta meg god tid til å fiske og nyte turen. Å jage kilometer har aldri vært min stil. Dessuten skulle jeg gå forbi mange spennende fiskevann, så her var det ingen grunn til å stresse. Først stopp ble med navnløstvann 958 og 956, men lite fisk å få her. Etter hvert krysset jeg elva (tørrskodd) mellom disse to vanna og gikk mot Raentserenmehkie, et vassdrag med flere småvann, elver og kulper. På kartet så dette ut som et fiskeelderado, og forventningene var mildt sagt høye da jeg plasserte den første sluken i et lite utos her. Det tok ikke lang tid før første ørreten satt, ikke den største, men fin middagsfisk. Utover dagen landet jeg flere på rundt 200 gram, men de store ruggene jeg hadde drømt om uteble. Det er jo ikke noe nytt. Uansett var dagens middag sikret, så sånn sett var jeg fornøyd. På ettermiddagen lå jeg å slappet av ved en kulp ca en km fra det største Raentserenmiekhi-vannet. Livet var godt der jeg satt med kaffekoppen i hånden, god og mett etter dagens lunsj. Etter hvert så jeg uværsskyer komme sigende mot meg, det var som f.... Da var det bare å å pakke sammen og spurte mot Reinhornvatnet. Det ble nærmest et kappløp disse kilometerne. Jeg stampet avgårde over steiner og myrer med uværet hakk i hel. Ved det midterste Reinhornvatnet fikk jeg satt opp teltet i rekordfart og vant akkurat kappløpet. Senere på kvelden lettet uværet og jeg kunne endelig stikke trynet ut av teltet. Det ble fisket en del her, og det ga resultater. En flott ørret på 700 gram, en sprek satan! Aldri vært med på makan. Børgefjellørreten er det virkelig liv i, det kan jeg skrive under på. Turen går videre. Første bakken etter Saksenjavri. I denne lille kulpen så jeg fire ørreter på ca 400 gram. Navnløstvann 958 og 956. Lite fisk å få her. Reingjerde. Det gikk greit å krype under. Et lite krypinn jeg fant rett etter reingjerdet. Sikkert brukt av samene her i området. Raentserenmehkie. Her gikk det bra å krysse tørrskodd. En liten stopp for å kvile beina. Utsikt ned mot Ranseren. Dagens middag. Teltet ved Reinhornvatna. Ekte Børgefjellørret på 700 gram. Den fikk svømme videre. Neste morgen satte jeg kursen mot de småvanna øst for Cevlarsfjellet, som den svenske familien jeg traff første dagen hadde anbefalt meg. Planen var å tilbringe ei natt her. Her hadde de vist dratt opp kilosfisk i hopetall. Enten traff jeg på en dårlig dag eller så hadde jeg blitt lurt. En syltynn ørret var alt jeg fikk. Dermed fristet det ikke å bli her noe lenger. Jeg bestemte meg derfor å sette kursen mot Storskavlbekken. Her hadde jeg nemlig en avtale å møte Sven, mannen bak teltlivet. En av mine favoritt turblogger. Anbefales. Han skulle tilbringe hele sommeren her opp i Børgefjell, og det skulle bli spennende å høre hvordan turen hans hadde vært så langt. Dagens etappe ble dermed en del lenger enn planlagt, og jeg var bra sliten da jeg endelig var fremme. Her fant jeg en perfekt leirplass ved en liten navnløs pytt som rant ut i Storskavlbekken. Dette var virkelig ei perle, og for å sette prikken over den såkalte i-en kunne jeg se rett mot Kvigtind i vest. Det høyeste fjellet i Børgefjell, dronninga som noen kaller den. Med slike omgivelser var det godt å vite at her skulle jeg være i to dager. Nå skulle jeg ta det helt piano resten av dagen. Det var vel fortjent spør du meg. Så skulle det bli spennende å se om Sven dukket opp i morgen. Skiftende vær denne dagen. Her skulle det vist være kilos. Ikke akkurat storfisk. Så satte jeg kursen mot Storskavlbekken. Der Storskavlbekken renner inn i Simskardelva. Så dukket endelig den lille pytten opp. Reinsdyr som nærmeste nabo. Perfekt leirplass. Kvigtind og en imponert fjellfisker. Jaggu var det fisk å få her også. Ruta videre planlegges. Dagen startet med strålende sol. Jeg lå i teltet med full åpning og supet i meg kaffi, mens jeg kikket nedover langs Storskavlbekken. En virkelig idyllisk start på dagen. Slik ble jeg liggende lenge før jeg kom meg ut av posen, og frokosten kunne inntas utendørs. Dette var ferie med stor f. Ut på dagen dukket det opp en nokså skjeggete kar og ei bikkje. Det var Sven og hans faste følgesvenn, en Laps Vallhund med navn Lopi. De skulle være på tur i Børgefjell i hele sommer, og jeg var ikke misunnelig i det hele tatt. Neida. Det tok ikke lang tid før kaffekjelen ble plassert på primusen og den ene historien etter den andre ble servert med stor innlevelse og latter. Alltid kjekt å møte likesinnede friluftsfolk. Ut på kvelden ble det en uhøytidelig fiskekonkurranse som jeg tapte knepent. Sven disket opp med Toro fiskesuppe av beste sort. Et virkelig herremåltid. Den største ørreten vi fikk her var vel nesten 500 gram, men utrolig rød i kjøttet, og smakte fortreffelig. Nok en gang ble jeg imponert av kvaliteten på fisken her i Børgefjell. Dette er en bra start på dagen. Frokost utendørs. Det fiskes etter lunsj. Nok til maten. Ørret og nudler. Faktisk veldig godt. Så fikk jeg besøk i leiren. Neste dag var det på tide å bryte leir. Begge hadde planer om en tur nedom Store Kjukkelen, så vi slo likså godt følge ned dit. På vegen skulle vi prøve et lite navnløst vann som så spennende ut på kartet. Det var ikke lange biten å gå. Da vi ankom det lille vannet, tok det ikke lang tid før vi konkluderte med at det var fisketomt. Den "faglige vurderingen" var begrunnet i at der var for grunt, og at elven som rant ned til Store Kjukkelen var for stri til at fisk kunne gå opp der. Vi trasket derfor videre. Store Kjukkelen er et stort vann og det var stedvis langgrunt og litt vrient å fiske i. Men Sven klarte å lure en flott ørret på 0,8 kg. Han beskrev den selv som helt grei, tydelig at han hadde dratt opp en del storfisk så langt i sommer. Godt vant med andre ord. Sven og Lopi nyter utsikten. Så dukket Store Kjukkelen opp. Teltet ble slått opp i Nordvestre enden av Store Kjukkelen. Det var nokså steinete og langgrunt. Det ble ikke fisk på meg denne kvelden. Etter ei natt ved Store Kjukkelen måtte turen gå videre. Sven skulle fortsette sørover på vestsiden av vannet, mens jeg skulle sette kursen mot Viermejælla. Noen små vann som ligger øst for Virmavatnet. I løpet av natten hadde jeg vært plaget med smerter i det høyre kneet, akkurat det samme jag var plaget med i fjor på "Hjørundfjorden rundt" turen. Jeg teipet derfor en ullhals rundt kneet, å holde det varmt har vist seg å hjelpe. Etter morgenkaffen var det å si adjø til Sven og Lopi. Et virkelig hyggelig bekjentskap. En grepa kar som vi sier her på Sunnmøre. Så gleder jeg meg til å lese om turen hans når han er tilbake. Jeg trasket videre langs østsiden av Kjukkelen og ned til utoset i Kjukkelelva. Her så det virkelig lovende ut fiskemessig, uten at det hjalp så mye. Jeg var inne på tanken om å fiske meg hele vegen ned til Lille Kjukkelen, men det utgikk. Siden kneet trøblet litt ville jeg ikke legge opp til for lange dagsmarsjer. Kompasskursen ble satt til dalen mellom Steintinden og Gæivenåsen. Til tross for at det var nokså bratt, holdt jeg greit tempo oppover. Da jeg ankom Viermajælla viste det seg at det så og si ikke var vann i de småvanna jeg hadde sett ut på kartet. Her kunne det umulig være fisk. Ikke at det gjorde så mye. Jeg var sliten etter en lang dag, og la meg til i teltet. En Realturmat stod på menyen og resten av kvelden gikk med til lydbok. Jeg vurderte å gå nedom Virmavatnet, men de fem kilometerne fristet virkelig ikke. Det fikk bli på neste Børgefjelltur. Det gjelder å improvisere på tur. Sven og Lopi vurderte og bli her enda ei natt. Jeg trasket videre. Ved nordenden ligger det et par hytter. Kanskje de tilhører reindriftssamene her. Fisking i Kjukkelelva. Et siste kikk på Store Kjukkelen og Kvigtinden. Like før nedstigningen mot Viermejælla. Her var det ikke mye vann. Leirplass med utsikt mot Store Børgefjellet. På dag syv av turen satte jeg kursen mot Raentserenmehkie igjen. Jeg ønsket å få fisket i de vanna jeg ikke rakk tidligere på turen. Ruta gikk mellom Govlektinden og Steinvatnet. Og som seg hør og bør, her var det mye stein. Dette var en tung etappe, og det berykta kneet meldte fra om sin tilstedeværelse i det jeg rundet nordsiden av Glovertinden. Nå var jeg med det navnløse vannet 1063 moh. Her fisket jeg meg langs østsiden ute å kjenne et napp. Et solid head and tail-vak viste seg, så ingen tvil om at her var det stor fisk. Men ingen som ville bite på sluken min. Det var bare å gå videre. Ut på ettermiddagen kunne jeg slå opp teltet mellom 972 og 971 vannet i Raentserenmehkie. Det hadde blåst opp en del, men heldigvis fikk jeg slått opp teltet i le for vinden. Resten av dagen ble brukt til fisking med bra resultat. Den største var på ca 6 hekto. Etterhvert begynte det å regne og jeg trakk inn i teltet. Ingen tvil om at dette var et godt område for fisking, men sånn bare mellom oss. Jeg var litt skuffet over at kilosfisken fortsatt ikke hadde tatt. En liten foss på vegen opp mot steinhelvete. Der nede var Virmavatnet. Slitsom etappe. Her var det steinete gitt. Vann 1063. Utsikt mot Raentserenmehkie. Mellom disse to vanna slo jeg opp teltet. En av få ryper jeg så på denne turen. The fear in he´s eyes. Nesten så jeg får dårlig samvittighet. Teltet slått opp med en liten oppgradering for å unngå at ytterduken tok i innerteltet.. Fin halvkilosfisk. Planen i dag var å gå tilbake til Saksenvatnet, og ta siste natten der. Turen startet med å krysse elven mellom 972 og 971 uten problemer. Har blitt ganske så stødig på disse elvekrysningene etterhvert. Etter noen kilometer ble en Møreungen i kobber og rødt festet på snøret. Og ikke lenge etter lå det en flott ørret på 0,8 kg sprellende i lyngen. Møreungen viste seg å fungere bra i Børgefjell, den sluken jeg fikk absolutt mest fisk på. Da jeg passerte reingjerdet traff jeg på en same som drev litt vedlikeholdsarbeid. Han smilte og sa noen ord jeg ikke skjønte i det hele tatt. Jeg nikket tilbake og smilte. God stemning med andre ord. Da jeg ankom Saksenvatnet åpnet himmelen seg og regnet plasket ned. Det tok ikke lang tid før jeg var gjennomvåt. Ved vestenden så jeg en annen person stå å fiske. Han stod et lite stykke unna, så jeg orket ikke å gå bortom. Noen kilometer og x antall kast senere kjente jeg endelig et solid rykk i stanga. Endelig var det storfisk på kroken. Bremsen hylte gang på gang, og jeg brukte flere minutter før den endelig var sliten. Forsiktig fikk jeg et godt grep rundt hodet på ørreten og kunne vippe den på land. Den var ikke så stor som jeg først trodde, men vekten viste akkurat 1 kg. Kilosfisken var i boks. Bedre sent enn aldri. Planen var å slå opp teltet ved østenden av Saksenvatnet, men her stod det allerede tre telt. Nei da var det like greit å sette kursen mot bilen. Dessuten fristet det med en varm dusj. Et par timer senere dukket bilen opp i tåkehavet. Turen var over for denne gang. Elva jeg krysset mellom vann 971 og 972. 0,8 kg. Noen siste kast i Raentserenmehkie. Så var jeg tilbake med reingjerdet. Turen nærmet seg slutten. Tilbake til Saksenvatmet. Så var kilosfisken i boks. Så dukket demningen opp i tåken. En siste elvekryssing før jeg var tilbake til bilen. Oppsummert kan jeg si at Børgefjell er virkelig et område som er verdt å besøke, makan til flott natur. I løpet av turen traff jeg minimalt med mennesker. Så det er liten tvil om at her kan du få følelsen av å være helt alene, spesielt om du besøker de litt mindre kjente områdene. Jeg fikk ikke sett så mye av parken som planlagt i utganspunktet, det var for så vidt ingen bombe. Neste gang jeg tar turen, skal de vestlige delene av parken utforskes. Mange spennende fiskevann der. Lille Kjukkelen, Gaukarvatnet og Austre Måskardvatnet, er noen av dem. Den største skuffelsen med Børgefjell var den beryktede myggen, den så jeg ikke noe til. Nesten så jeg følte meg snytt. Ellers leverte Børgefjell på alle måter. Jeg skal tilbake. https://turhistorie.blogspot.com/

Ja har sett det samme. En annen ting off-topic men on-topic er at redningsmannskapene skulle hatt en kompensasjon for den innsatsen de gjør på fritiden sin. "Det offentlige" slipper billig unna her - mye gratisarbeid som sparer det offentlige for helikopter,politi, sivilforsvar osv.

Vi er et flokkdyr, og de som beveger seg ut uten flokken må det "vær noe galt med" etter manges mening. Drit i alle andre, gjør hva du vil! Søsteren min er 1-2 uker alene på fjelltur hver sommer, senest i Tafjordfjella, hun har trasket Hardangervidda på kryss og tvers i påsken alene i mange år. Har aldri hørt ordet redd være nevnt. Moderen derimot.. har en viss interesse for å vite hvordan det går..

Det enkleste er vel å tenke som meg. Hvis du ikke kan se vei, bebyggelse eller anleggsområder så er det vanligvis ikke dekning.. Planlegg aldri en tur med det for øye at du bare kan ta opp telefonen og "ringe en venn" hvis du skulle få problemer.

I natt var vi tilbake i hus etter 2 måneder i Børgefjell

Helt enig! Jeg er bare et par og tredve, men jeg liker det litt enkle, tradisjonelle når det kommer til bygninger i fjellet.

Beklager, men jeg synes slike hytter passere bedre på en campingplass. I fjellet skal det være enkle tradisjonelle hytter, gjerne laftet og med torvtak. Uten innlagt vann og strøm. Men jeg er ikke ungdom lenger, og henger muligens fast i det jeg er vant til fra gammelt av. Men fjell, små laftete tømmerhytter med utedo og vann fra bekk eller brønn er tingen. Men det er meg, som trives best i telt på fjellet. Disse hyttene minner mest om en samling containere som har ramlet ut fra et fly.

Som mann har jeg møtt dette spørsmålet når jeg forteller om mine aleneturer, men da er det altså kvinner som spør: Er du ikke redd? Projisering tenker jeg og svarer nei, men det hender jo at jeg er bekymret for å bli overrumplet av alvorlig uvær, og jeg har en skrekk for at jeg skal falle å slå meg så jeg ikke kommer av flekken. Er kvinner mer mørkeredd enn menn? Mulig. Kulturelt betinget? Trolig. Er de mer redd for ville dyr, også små dyr og insekter? Tja? Men så har kanskje kvinner oftere noe annet de frykter når vi snakker om å sove ute alene på fjellet og i marka? Menn. Skumle menn i mørket, overgripere! Da hjelper det kanskje ikke at statistikken viser at de fleste overgrep skjer i "heimen" (les: i nær omgangskrets) og oftere av yngre menn(*) enn av "gamle griser som lusker i buskene". Nei, fortsett å gå bekymringsløst på tur du. Men holde deg unna unge menn(*)! (godt råd til en ung dame det vel?) (*)www.nrk.no/norge/kripos-rapport_-mange-unge-overgripere-1.13107545

Jeg er jeg kommenterte dette i diskusjonen dette var et utsprang fra. Men Det finnes ufattelig mange aktører som tjener penger på alle turistene som strømmer til. Jeg tror dem bør være med på et slik spleiselag og vise godvilje. Ved de mest trafikkerte turistattraksjonene finnes det også en del som håver inn på parkering og lignende. Hadde vært fint om dem la igjen en slant til dem som bruker av sin frivillige tid til å redde folk. Det er trossalt dem som sørger for at flere turister tør å komme samt får lov til å komme i det lange løp. Det har vært diskutert flere plasser, dette at man skal betale sin egen redningsaksjon. Det har sine negative sider, og jeg er redd for at dem som virkelig skulle hat hjelp kvier seg for å ta kontakt før det er for seint. Så jeg mener dagens ordning er best med henhold til å stilles til ansvar. Om jeg må betale 20-50 kroner ekstra på en parkering for 200 kr døgnet gjør jeg gladelig om jeg vet det går til dem som strever for at vi skal ha det trygt. Hadde vel ikke vært dumt at det står for eksempel om at 10% eller beløp av pengene vi betaler går til Røde kors eller dem som har rednings ansvar i området. Samtidig er det fint om midlene spres rundt slik at der dem har redning men ikke samme mulighet til å få inn penger også får sin del.... bare et forslag?!

Jeg er ikke redd, og får vel i grunnen sjelden spørsmål om det. Hvis jeg får det, så pleier jeg å svare som sant er, at det er jeg ikke. Evt kan jeg utbrodere litt hvis det er et eller annet spesifikt de som spør er bekymret for (kaldt - gode soveposer, skade - spot, ville dyr - ikke ute etter mennesker, vær - godt telt, slår leir ved behov, osv, osv)

Kult spørsmål. Jeg er redd. En totalt urasjonell frykt. Men jeg er en voksen dame og har derfor lov til å være redd. Jeg får aksept for det og "ja det skjønner jeg" når jeg nevner det. Jeg er mest redd for å campe alene nære Oslo. Synd for jeg skulle gjerne campet denne helgen men ingen ble med. Men da jeg hadde hund, var det ikke noe issue. Tvert i mot bare herlig å være alene ute med henne. Uten hund så er det på med alle bremsene. Jeg aner ikke hvorfor det skal være skummelt. Det er jo absolutt ingen ting å være redd for. Sånn egentlig. Jeg digger at du bare gjør din greie som den største selvfølge fortsett med det.

Det hadde vært fint om evalueringen til DNT etter turen hadde blitt lagt ut. Da kan alle se om de har noe og lære av det som har skjedd. Noen ganger er det riktig og viktig å ta kontakt med redningsappartet før det er for seint og skader oppstår. Her ble ingen skadd og de hadde etter det jeg kan se en rimelig grei dialog med redningsteamet.

Godt poeng dette, alt for mange har meninger og lar seg ikke forvirre av fakta. Har slitt med dette i arbeidssammenheng, taleføre folk som ikke kan noen ting og som ikke forstår at det er ting de ikke kan. Litt off topic, men allikevel.

Det er forskjell på å lete etter syndebukker og å rakke ned på andre utifra antagelser, enn å stille kritiske spørsmål til hvorfor ting er som de er. Å anta at folk er ubrukelige og uegna uten å ha fakta om saken, er ufint. Kritisk sans er bra. Rakke ned på andre er ikke bra.

Skal virkelig ingen kommentere denne? Eller stemmer det virkelig på Besseggen? For der jeg ferdes ville man i hvert fall kjapt kunne få problemer om man fartet rundt med en sånn oppfatning. (Hørt om et polart lavtrykk, for eksempel?)

Film fra sommeren 2015 da jeg padlet gjennom finsk Lappland. Håper den vil falle i smak! Mvh Alex

Fortsett å gjøre det du liker! Du har en fin innstilling og skal være glad du ikke har denne "ubegrunnede" frykten. Det er mange som sliter med det og aldri kommer seg ut, ihvertfall ikke alene. Jeg tror stort sett dette går på kunnskap og erfaring. Jeg får også spørsmålet innimellom og stort sett så er det fra folk som aldri har drevet friluftsliv. Det går ofte på frykten for å fryse eller komme ut for en ulykke. Jeg er heldigvis støpt ganske uredd, men har samtidig en sunn respekt for risikomomenter som kulde, skredfare osv, men er aldri redd på tur.

Kort men flott fjelltur på sørlandet Vi går daglige turer i fjellet hjemme på Hommersåk og på fjellhytta på Knaben. Vår Tervueren, en belgisk fårehund på 10 år, liker naturen like godt som oss. For noen år siden forsøkte vi oss på telting sammen med barna. Lavoen fra Helsport er tipp topp på alle måter. Men etter at hele familien ble oppspist av mygg på en overnatting på sommeren med fuktig natur uten trekk så har lavvoen dessverre ikke blitt brukt. Nå er det kona, meg og hunden som går turer sammen. Derfor ble det i sommer investert i et solid 3 manns fjelltelt med myggnetting på inner og ytterduk. Et greit nok fortelt som ivaretar hunden på 22 kg og et par store men tomme ryggsekker. 1 på 65 ltr og 1 på 110 ltr. Utstyret oppbevarer vi tørt inne i teltet for enkel tilgang. Etter mye regn i nesten 3 uker kom endelig opplettet vi hadde ventet på. Sekker ble pakket på morgenen med telt, 2 stk Ajungilac Igloo soveposer med h og v glidelås, Bamse liggeunderlag, siste utgave av Primus Omnifuel og restene av stormkjøkkenet. Ettersom dette kun skulle bli 1 overnatting tok vi med frosset laks og tørr ris ++ samt frokost og rastemat inn og ut av fjellheimen samt noe frysetørket mat. Vi fikk også kjøpt ei vannflaske med NASA filter som vi tapper alt vann oppi til både helling over i personlig drikkeflaske og til matlaging. Det går sauer i området og det er partikler i vannet. Turen startet fra Gruvebyen på Knaben. Vi satte kursen sørover. Knabejakta, årlig turorientering med 15 poster, var satt ut på forsommeren. Vi hadde kun 4 poster igjen. Disse ville vi ta ila denne turen. Praktfullt område med snaufjell og blå himmel hele veien. Vi fant den første posten. Ikke lenge etterpå fant vi den andre også og rastet der før stigningen opp på fjellrekka til post 13. Herlig endelig å være på skikkelig tur igjen. Man kjenner at man virkelig koser seg og nyter hvert åndedrag av det. Dette er livet. Etter en stund er vi oppe på taket og nyter en fantastisk utsikt i klart og nydelig vær. Så kjekt! Det sies at man ser over til 8 ulike kommuner fra Grunnevassnuten på klare dager. Dette kinne ikke være noe særlig dårligere. Nå hadde vi gått fra øverst i Kvinesdal kommune til Eiken i Hægebostad kommune. Post 13 lå nydelig til ved et tjern. Her ville vi telte. Etter en kort sondering fant vi et snauspist og stort område som ei fjellhylle oppe i høyden. Midt i blinken. Utsikt med 300 grader. Morgen og kveldssol. Trekkmuligheter når den kommer. Jevnt og mykt underlag med teltfeste alle steder. Teltet ble satt opp på få minutter selv om dette var første gang vi hadde satt opp et slikt telt. Alt var gjennomtenkt. No fuss. Alt utstyret ble plassert på sine plasser. Vi var like stolte nå som da vi bygget hytta vår. Omnifuelen, panne, gryte, vann, ris og laks ble funnet fram. Koker opp risen og setter den til sides mens vi freser opp nytint laks og div annet. Nå er vi faktisk midt oppi drømmen vår. Enkelt, godt, flott og fredelig liv på vår måte med våre prinsipper. Maten smaker fantastisk. Vannet like så. Etterpå plukker vi litt molter til dessert. Vasker opp og brenner plastemballasjen. Rydder opp og tar oss en kveldstur før vi har lyst å prøve teltet og sengene våre. Kvelden blir til natt. Vi tar oss en tur ut før vi legger oss. Solnedgangen er bare nydelig og total. Vi satt og så på dette himmelfenomenet. Av alle ting overtok en stor, hvit og klar fullmåne som lyste opp fjellheimen og vannene rundt. For en opplevelse. Bildene vi tok får ikke gjengitt dette. Minnet er allikevel uslettelig og vil tas frem i pannebrasken igjen ved behov. Kona frøs selv om soveposen skal dekke ned mot 0 grader. Tempen var over 10 grader ila natta. I etterkant har vi sett at et skikkelig Exped Downmat 7 cm sikkert vil bidra positivt. Tester av ulike soveposer leses flittig. Alle posene er gode med sine kvaliteter. Spørsmålet er om vi skal ha soveposene vi har til rene sommerposer. De er store og veier en del. For vår, høst og vinter kjøpe en ny dunpose som er tynn, liten og lett ift varmen. Ser at det er tester på Warmpiece Viking. Prisen fra Hekta På Tur er jo helt glimrende. Dette virker for oss som kun trenger utstyr som er godt nok til vårt ønske og behov, til å være midt i blinken. Neste morgen kommer sola inn teltinngangen. Hunden har ligget godt og stille selv om sauer har passert i nærheten. Nå smetter hun ut først slik at vi kommer oss ut. Sola varmer raskt opp teltet og fordampet fukten fra overflaten. Ventilasjonen inne i teltet var enestående selv uten vind. Store og åpne ventiler med myggnetting plassert høyt oppe i begge kortender gjør tydeligvis susen. Frokost lages mens vi prater om den fantastiske opplevelsen og turen hittil. Kaffelukt og straks mat i flott vær og natur "e magalaust". Etter nedpakking ser vi oss om en siste gang før vi returnerer til Knaben. Dette skal vi gjøre igjen og igjen og igjen. Det er derfor supert å lese på Forumet her om all kunnskapen alle besitter og deler med hverandre. Herlig! riktig god høst og mange flotte turer til store og små, unge og gamle.

Denne passer nok bedre her, og ikke i hovedtråden,men jeg vet ikke om jeg kan flytte innlegg selv ? Når det gjelder dette med økonomisk ansvar.. Si at «du» tar deg en tur til preikestolen iført joggesko av dårlig kvalitet, nokså tynnkledd og uten noe form form ekstra klær eller hjelpemidler. «du» kommer opp til platået på en sen ettermiddag, det er nokså grått i været. På vei ned igjen er det ikke mange andre i løypa, du sklir på det bratte berget og får store smerter. Resultat: Du må bli hentet ut av hjelpekorpset, de stiller med frivillige som har med seg varm drikke og varme klær, alt uten kostnader for «deg» Vel tilbake i by`n føler du for og ta deg en tur på puben for og stresse ned. Det blir kanskje litt mye drikke.. På vei hjem sniker du deg inn i et smug for og pisse..politiet ser deg. Resultat: kr 4.000,- i bot Og moralen er ?

Fyi, ikke helt samme som Platypus, men i samme kategori: Evernew 2L - som jeg bestilte nå via ebay til USD 18,50 og fri frakt. www.ebay.com/itm/EVERNEW-2L-Water-carry-bag-EBY208-Camping-Mountaineering-New-Japan-Free-Shipping-/201510161399

Støtter den. Dette hadde også løfta fram Fjellforum, med den kunnskapsbasen som er samlet her. Kanskje flere nybegynnere hadde begynt å lese her, slik som jeg gjorde for tre år siden. Mer kunnskap til nybegynnere, vil kanskje kunne gi færre ulykker.

Vi får se hvordan det går på søndag, da er det kom deg ut dagen! Håper det ikke kommer dithen at vi benker oss foran TV'en og ser på redningsaksjoner. Turlederne i DNT skal vel fylle ut et "risikoskjema" i forkant, som gjør at en skal tenke litt gjennom ulike scenarioer for risiko og hva som kan gå galt. Turrapporten i ettertid skal inneholde en slags evaluering av hva som fungerte og hva som ikke fungerte, og benyttes til å lære av det positive og det negative. Akkurat i det konkrete tilfellet vil jeg tro at forberedelsene besto av litt mer enn bare påmelding. Så lenge vi ikke vet noe konkret kan vi bare synse og tro vi har "rett".

Når det gjelder ordbruken angående CP så blir det en avsporing etter min mening, men denne turen ble arrangert av det en må kunne kalle en profesjonell aktør. Jeg vil heller vektlegge essensen i innlegget til Landsem, nemlig ansvaret de forskjellige aktørene bør ha. For meg vil det være helt naturlig at en aktør som har en økonomisk gevinst også har et økonomisk ansvar for konsekvensene av det deres "produkter" kan føre til. Selvfølgelig vil det alltid ligge et personlig ansvar i bunn, ethvert menneske er personlig ansvarlig for sin egen sikkerhet. Men når en ser på den tunge markedsføringen som DNT, Visit Norway, Greater Stavanger o.l står for, så sier det seg selv at disse har et stort ansvar for det som kan skje. Og da gjelder det ikke bare et ansvar for og ha et apparat som står klar i etterkant av en ulykke e.l De har også et ansvar for sine "kunder" i forkant. Det må være lov og begrense utfarten i forhold til vær og vind, og om "kundene" godt nok utstyrt ? Når det gjelder saken på Besseggen ser det i utgangspunktet ut som at dette var en tur som var godt planlagt, så den saken lar jeg ligge.

Må legge til at man betaler et par hundre kroner for parkering, hadde ikke vært dumt om noe av disse pengene sponset redning, eller at det var et påslag på parkeringen samt buss/taxi transport som gikk til slikt arbeid. Reiselivet og all næring lever utrolig godt av Trolltunga, så på et eller annet vis bør dem også stille med litt.

Har vel ikkje fått spørsmål om eg er redd for å reisa på tur aleine, men har fått spørsmål om kvifor eg vel å reisa på turar utan at andre er med frå både menn og kvinner. Då har eg heller oppfatta spørsmålet i den retning at det høyres kjedeleg ut. Eg kjenner veldig få kvinner som reiser på tur aleine, men registrerer at det er fleire av dei her på forumet. På ei anna side så er det vel slik at det meste me held på med skal vera sosialt og greier så eg tenkjer at det å reisa på tur aleine verkar veldig framand for mange. Det er i tillegg veldig mange som tek del på organiserte opplegg (ikkje noko i vegen med det så lenge folk kjem seg ut!) og med det fjernar seg enno lenger frå tanken på å gjennomføra turar på eiga hand. Slik sett kan det vel henda at spørsmåla du får er ein reaksjon ut frå at dette er ei turform som nok ligg langt bak og som på ein måte er unormalt. Trur eigentleg ikkje det er så mange - uanhengig av kjønn - som har kjenningar som rek til fjells med einmannstelt.

Blir bare så frustrert når varebeskrivelsen ikke står i stil med produktet Tenkte derfor det var greit å nevne det. Har nettopp kjøpt en vare hvor dette var tilfelle og sitter her med ett "ubrukelig" produkt. Det var "bare" en spesifikasjon som ikke stemte, men slike detaljer kan være avgjørende for kjøpet når det finnes flere produsenter som leverer lignende produkter. Her var det data fra produsenten som ikke stemte, og ekstra surt er det når prisen nærmer seg 10 000 kroners klassen. Har Mammut underlag selv og er godt fornøyd med de Eneste jeg har og utsette på de jeg har er at en kan fort skli av de, så med antiskli slik det er på ditt hadde de vært perfekt Skal kjøpe en antiskli matte å legge oppå, har bare ikke kommet så langt enda. De jeg har er Mammut light pump mat UL og kompakt pump mat plus. Har ligget i en helling med de her og det kan jeg ikke anbefale uten noen form for antiskli, med mindre en skal sjekke hvor mye tyngde teltet tåler. Men når jeg får tak i noe slikt http://www.ikea.com/no/no/catalog/products/80227877/ og legger oppå light pump mat UL håper jeg det fungerer slikt jeg har tenkt. Da har jeg ett tykt liggeunderlag med forholdsvis lav vekt og lite pakkevolume som jeg håper jeg blir fornøyd med. Bredden er ikke all verden men nå er jo jeg en smal kar. Nå skal det sies at jeg ikke har noen tidligere erfaring med liggeunderlag i prisklassen 500 kr+ og det skal vel da kanskje ikke så mye til for at jeg blir fornøyd

Har ingen ting med å være politisk korrekt. Man er ikke automatisksyk og/eller pleietrengende om man har CP. Jeg tror ikke du vet så mye om bevegelseshemninger så da forteller jeg deg dette. Du finner folk med CP i kajakker, i fjellveggen, på maratonløp, i skibakken mm. Spekteter og graden av bevegelseshemninger er enorm. CP er ingen sykdom.

Man er ikke automatisk sjuk selv om man har CP ?

På generelt grunnlag. Hadde jeg ledet noe lignende hadde jeg sørget for å vite "status" på forhånd. Og arrangert tur etter hva jeg da vurderte som passelig for deltakerene. Det viktigste med slike turer er vel å legge tilrette for mestring? Sette realistiske mål og at målene blir nådd. Slik at turen blir gjennomført. Og alle er glade. Ang saken så kan det jo være at de har gjort dette og det allikevel gikk galt. Men utifra promoteringen kan det virker som om man har gått motsatt vei og valgt turen først. Jeg vet jo selvfølgelig ikke hvor hardt rammede av CP deltagerne er. Men lurer litt på om arrangøren visste det, før de sto på Gjendesheim? For mange mennesker med funksjonshemninger vil det nok være en stor drøm å kunne gjennomføre Besseggen. Det tendenserer nesten til ett etisk dilemma i det å invitere enkelte brukergrupper til slike turer i utgangspunktet, for jeg forstår så godt at de ønsker å prøve. Spesielt siden en blir guida av "proffer". Men det blir, for mange, for tøft og drømmer blir knust. Det er opp til hver enkelt om en ønsker å prøve og å melde seg på, men man har ett ekstra ansvar som arrangør når man inviterer til tur. Spesielt når man inviterer mennesker som trenger støtte, veiledning og det er å anta at fysikken ikke helt topp. Kanskje noen av disse deltakerne ikke tør/har lyst til å dra til fjells igjen nå? Og det er jo i så fall synd. For det finnes turer i bøtter og spann, som lar seg gjennomføre, som også er spektakulære. Alltid lett å snakke om slike ting i ettertid. Og jeg håper virkelig ikke det skremmer folk til invitere til turer igjen. Men man må ikke glemme at fjellet er fjellet.

Fantastiske bilder her! Takk for fin rapport:)

Knallbra som alltid, Børgefjell er legendarisk flott - hvertfall det folk sier og har sett på bilder og film samt hørt av kollegaer Gleder meg til det er min tur

Med all respekt. Utviklingshemmet er ikke synonymt med pleietrengende. Det er for drøyt til å være uimotsagt. Jeg tenker dette bare er nok et eksempel på en turgruppe som ikke har klart å vurdere egen evner. Og at det er værre på et vis, med sandalturister som virkelig ikke skjønner bæret. Overmot er tross alt bedre enn dumskap. EDIT; det må innrømmes at jeg har blitt henta ut med helikopter selv. Herved inhabil

Det får man si, dette var en fantastisk rapport med fantastiske bilder, takk for at du delte denne

Børgefjell, Børgefjell... Topp turrapport og flotte bilder fra et herlig område. Så virkelig ut til at du hadde det fint de dagene du var der. Og at myggen uteblir tar ihvertfall jeg som en herlig bonus. Takker så mye.

Merkelig, jeg gjorde samme øvelse som deg og fikk 2G Basis. Forøvrig så ser man på størrelsen av firkantene hvor god oppløsning kartene har, det er bare regnet ut dekning for et punkt i hver firkant, årsaken til det er for å redusere datamengden ved publisering på nettet.

Toppers rapport Anders, og takk for et sær hyggelig møte og bekjentskap!

En kombinasjon av Thermarest Z-lite og Prolite gjør jobben for ryggen min og orker endel kalde grader. Hvis jeg skal leve luksus er det 9centimeter Downmat Fordelen med et oppbl.bart og fast underlag er sikkerheten. I tillegg gir eggekartongen (les Z-lite) god fjæring i forhold til vekt.

Flott rapport fra et spennende område

Uansett om det er dårlig planlegging eller uheldige omstendigheter som er skyld i redningsaksjoner på populære utfartssteder så ser dette ut til og være et økende problem. I Stavanger Aftenblad vardet i går en artikkel angående Kjerag, der turistverten Henrik Lilleheim har tatt litt tak i problemet på egenhånd. Nå som dagene er blitt kortere så og si «nekter» han noen og starte på turen inn til Kjerag etter kl.15.00 «- Jeg sier fra om hvor uintelligent det er å gå ut seint og bruker krasse ord som kanskje ikke egner seg på trykk. Spør om de er interessert i redningsaksjoner på grunn av deres dumhet. Samtidig som jeg alltid ender samtalen med at dette er opp til dem. Da følger de rådene og dermed er alle nede til klokka 19. « Et eksempel til etterfølgelse etter min mening.

Takk for en som alltid flott turrapport. Og gratulerer til dere begge med det jeg forstår må være fremtidige hendelser....

En idè å lese seg opp på en sak før man uttaler seg? Av og til er ikke en redningsaksjon unødvendig, av og til skjer ting som ikke er planlagt selv om all risikoplanlegging og vurdering er gjennomført. Om de seks CP-rammede på Besseggen opplyser avisene følgende: Turen var beregnet til å gå over Besseggen på tre dager. Normalt er dette en dagstur, raske personer tar den på en halv dag. Disse skulle bruke tre dager. Det var seks personer med CP, og 10 ledsagere. Altså minst en ledsager pr deltager med annet bæremannskap i bakhånd. Ifølge DNT som arrangerte turen er den satt opp som "krevende", https://drammen.dnt.no/aktiviteter/834663/, det forventes da at deltagerne kan bevege seg selv. I følge linken til avisa Gudbrandsdølen valgte turlederen å ringe politiet FØR det oppstod noen form for fare. Det vil si at turdeltagerne var slitne, og spørsmålet om hjelp var en føre-var handling, ikke ett desperat rop om hjelp fra kinesiske turister i shorts og t-skjorte. I tillegg var noe av turutstyret ødelagt ( et telt), og dette kan jo skje den beste. Denne tråden har mye fornuft i seg, men det kan være fornuftig å ha en holdning om hva vi kan lære, ikke hva vi kan kritisere.

Dette er et kjent problem. For lettere å finne punkter, og da mener jeg punkter og ikke områder sender min kone hver dag en rekke SMSer til meg. Når jeg ønsker kontakt med henne, ser jeg ut områder som ser lovende ut og slår på mobilen. Og er jeg heldig plystres det muntert. Nå er det forskjell på mottak og sending av SMS og tale, derfor fingår jeg og finner PUNKTET. Ofte kan jeg ikke engang snu på hodet for ikke å miste kontakten. Ved å følge dette har jeg aldri opplevd å ikke få kontakt, selv om jeg en gang gikk i 4 timer før jeg nådde frem. Totalt 8 timers for noen minutters samtale - men det var verd det.

Du har nok rett i det. Da jeg skulle ta en tur i Yellowstone for noen år siden, ble vi møtt av en bom over veien. Nasjonalparken er stengt for sesongen, sto det.. Hadde bommen vært åpen, så kunne jeg vel lagt ansvaret for min sikkerhet på myndighetene..? Jeg mener at de som bruker Prekestolen, Trolltunga osv aktivt i markedsføringen burde spytte en slant i kassa til redningstjenesten. Så kunne man ha en fast stasjonert vakt ved innfartsportene. Egentlig vi vi jo ikke ha det sånn i Norge. Vi har en god kultur for at alle skal læres opp til å ta ansvar for seg selv i fjellet, men på disse stedene "lures" uerfarne folk til å gå på til dels tøffe turer. De har reist verden rundt for å få tatt det bildet, så da trengs det sterke virkemidler for å stoppe dem..

Det der var egentlig et ganske trist syn. Men det er nå bare min mening.

Med fare for å høres ut som en gammel grinebiter. Dette hører ikke hjemme spør du meg.

Spennende å høre hva andre mener om dette. For meg er dette forsøppling av naturen. Selv gamle utedasser er flottere enn dette, men jeg må jo være åpen for noe nytt. Fint om noen kan si hvorfor dette er bra arkitektur.

Gledelig å se siste utgave av Fjell og Vidde fokusere på dette med utstyrshysteri. Vi bruker i dag dobbelt så mye på utstyr for sport og friluftsliv som for 10 år siden. Arne Næss sa mye klokt. Den økende teknologiseringen, som skulle gjøre livet lettere og bedre, gjør stadig oftere skade på både natur og mennesker. Gift- skadene på dyr, mennesker og natur vokser i takt med produksjonen og mengdene med søppel vi etterlater oss. Han ville ha et rikt (frilufts)liv med enkle midler. Dypøkologien til Næss sa bl a: unødig kompliserte instrumenter og andre hjelpemidler unngås,fravær el lav grad av novofili, dragning mot alt som er nytt, bare fordi det er nytt. Vektlegging av opplevelsens dybde og rikdom, i motsetning til intensitet(!)- her har mange noe å lære. Næss mente man skulle gjøre ting og ha glede av det, mestre det uten dyrt og krevende utstyr. Jeg tillater meg å sitere Nansens definisjon av friluftsliv: Det frie, enkle livet, i ren luft, som gir det opprinnelige i oss sin rett . Friluftslivets paradoks: vi skal oppleve naturens skjønnhet og ro, og for å gjøre det, forurenser vi. Klær til friluftsliv forurenser dobbelt så mye som "vanlige" klær. Det står i kontrast til ideologien om det enkle liv i friluft.