Vinnerliste

https://turhistorie.blogspot.com/ Børgefjell har lenge stått høyt på listen over nasjonalparker jeg har hatt lyst å besøke. Jeg har hørt mange historier herfra, om bare halvparten var sanne lovde dette virkelig bra. Forventningene var mildt sagt høye til naturen, fisket og ikke minst myggen. Når nasjonalparken ble opprettet i 1963 var en av intensjonene å bevare et stort naturområde tilnærmet fritt for tekniske inngrep (takk til Wikipedia), og nettopp det gjør Børgefjell til en av det mer spennende nasjonalparkene her til lands. Sekken ble pakket for ni dager på tur. Kathrine ble hjemme denne gangen med "bolle i ovnen", hun var ganske så misunnelig da jeg satte meg i bilen og kjørte nordover. Med kroppen full av forventninger, og litt dårlig samvittighet, var det bare å gi gass. Endelig var det min tur å besøke Børgefjell. Ny fiskeskørner skulle se dagens lys. Endelig var det min tur å besøke Børgefjell. Etter en drøy biltur fra Sunnmøre kunne jeg parkere ved villmarksvegen i Stekenjokk. Planen var å parkere ved demningen her, men det var ikke mulig grunnet vedlikeholdsarbeid. Heldigvis fant jeg en duganes plass å sette bilen et par kilometer unna. Turen startet på "ekte Børgefjellvis" med en elvekryssing, ca 50 meter fra bilen. Heldigvis hadde jeg med crocks, så fjellskoa slapp å bli våte. Jeg hater våte fjellsko, så det prøver jeg å unngå så langt det er mulig. Etterhvert som jeg passerte demninga kjente jeg i hele kroppen at nå var turen endelig i gang. Som bestilt ble jeg ønsket velkommen av en heilo som laget sine karakteristiske lyder. Ikke til å ta feil av den. Etter noen kilometer dukket Saksenjohka opp, da var det bare å følge den opp til Saksenjavri. Her traff jeg på en hyggelig svensk familie som hadde vært på tur noen dager. De delte velvillig om hvor de hadde fått storfisk og kartet mitt fikk noen nye kryss, dette lovde bra. Det tok ikke lang tid før fiskeutstyret ble montert, utoset så virkelig spennende ut. Her var jeg i kontakt med fisk, men ikke av betydelig størrelse. Etter en kort lunsjpause gikk jeg videre. Da jeg kom inn til enden ble teltet satt opp. En virkelig flott leirplass rett ved vannet, med en liten bekk som rant rolig like ved teltet. Resten av kvelden ble brukt til fisking og kartstudier. I morgen var planen å bevege seg lenger innover parken. Det så jeg virkelig frem til. Ut på kvelden kom regnet og det var bare å trekke inn i teltet. Det hadde ikke blitt noe fisk i dag, heldigvis var det lenge igjen av turen. Billen parkert og turen kunne starte. Demningen jeg passerte med Stekenjokkvegen i bakgrunn. Der oppe lå dagens mål. Det tok ikke lang tid før en heilo dukket opp. Saksenjohka. Saksenjavri. Litt energi-påfyll før jeg ruslet videre. Tror dette er en sandlo. Trasking langs Saksenjavri. Så var det på tide å finne leirplass. Nærmer meg enden av vannet. Nudler til lunsj. Bildet tatt i det det begynte å regne. Det tok ikke lang tid før det dukket opp to elver som ikke var der da forrige bilde ble tatt. Solnedgang utpå kvelden. Noen siste kast for kvelden. Neste dag satte jeg kursen mot Reinhornvatnet, men på veien skulle jeg ta meg god tid til å fiske og nyte turen. Å jage kilometer har aldri vært min stil. Dessuten skulle jeg gå forbi mange spennende fiskevann, så her var det ingen grunn til å stresse. Først stopp ble med navnløstvann 958 og 956, men lite fisk å få her. Etter hvert krysset jeg elva (tørrskodd) mellom disse to vanna og gikk mot Raentserenmehkie, et vassdrag med flere småvann, elver og kulper. På kartet så dette ut som et fiskeelderado, og forventningene var mildt sagt høye da jeg plasserte den første sluken i et lite utos her. Det tok ikke lang tid før første ørreten satt, ikke den største, men fin middagsfisk. Utover dagen landet jeg flere på rundt 200 gram, men de store ruggene jeg hadde drømt om uteble. Det er jo ikke noe nytt. Uansett var dagens middag sikret, så sånn sett var jeg fornøyd. På ettermiddagen lå jeg å slappet av ved en kulp ca en km fra det største Raentserenmiekhi-vannet. Livet var godt der jeg satt med kaffekoppen i hånden, god og mett etter dagens lunsj. Etter hvert så jeg uværsskyer komme sigende mot meg, det var som f.... Da var det bare å å pakke sammen og spurte mot Reinhornvatnet. Det ble nærmest et kappløp disse kilometerne. Jeg stampet avgårde over steiner og myrer med uværet hakk i hel. Ved det midterste Reinhornvatnet fikk jeg satt opp teltet i rekordfart og vant akkurat kappløpet. Senere på kvelden lettet uværet og jeg kunne endelig stikke trynet ut av teltet. Det ble fisket en del her, og det ga resultater. En flott ørret på 700 gram, en sprek satan! Aldri vært med på makan. Børgefjellørreten er det virkelig liv i, det kan jeg skrive under på. Turen går videre. Første bakken etter Saksenjavri. I denne lille kulpen så jeg fire ørreter på ca 400 gram. Navnløstvann 958 og 956. Lite fisk å få her. Reingjerde. Det gikk greit å krype under. Et lite krypinn jeg fant rett etter reingjerdet. Sikkert brukt av samene her i området. Raentserenmehkie. Her gikk det bra å krysse tørrskodd. En liten stopp for å kvile beina. Utsikt ned mot Ranseren. Dagens middag. Teltet ved Reinhornvatna. Ekte Børgefjellørret på 700 gram. Den fikk svømme videre. Neste morgen satte jeg kursen mot de småvanna øst for Cevlarsfjellet, som den svenske familien jeg traff første dagen hadde anbefalt meg. Planen var å tilbringe ei natt her. Her hadde de vist dratt opp kilosfisk i hopetall. Enten traff jeg på en dårlig dag eller så hadde jeg blitt lurt. En syltynn ørret var alt jeg fikk. Dermed fristet det ikke å bli her noe lenger. Jeg bestemte meg derfor å sette kursen mot Storskavlbekken. Her hadde jeg nemlig en avtale å møte Sven, mannen bak teltlivet. En av mine favoritt turblogger. Anbefales. Han skulle tilbringe hele sommeren her opp i Børgefjell, og det skulle bli spennende å høre hvordan turen hans hadde vært så langt. Dagens etappe ble dermed en del lenger enn planlagt, og jeg var bra sliten da jeg endelig var fremme. Her fant jeg en perfekt leirplass ved en liten navnløs pytt som rant ut i Storskavlbekken. Dette var virkelig ei perle, og for å sette prikken over den såkalte i-en kunne jeg se rett mot Kvigtind i vest. Det høyeste fjellet i Børgefjell, dronninga som noen kaller den. Med slike omgivelser var det godt å vite at her skulle jeg være i to dager. Nå skulle jeg ta det helt piano resten av dagen. Det var vel fortjent spør du meg. Så skulle det bli spennende å se om Sven dukket opp i morgen. Skiftende vær denne dagen. Her skulle det vist være kilos. Ikke akkurat storfisk. Så satte jeg kursen mot Storskavlbekken. Der Storskavlbekken renner inn i Simskardelva. Så dukket endelig den lille pytten opp. Reinsdyr som nærmeste nabo. Perfekt leirplass. Kvigtind og en imponert fjellfisker. Jaggu var det fisk å få her også. Ruta videre planlegges. Dagen startet med strålende sol. Jeg lå i teltet med full åpning og supet i meg kaffi, mens jeg kikket nedover langs Storskavlbekken. En virkelig idyllisk start på dagen. Slik ble jeg liggende lenge før jeg kom meg ut av posen, og frokosten kunne inntas utendørs. Dette var ferie med stor f. Ut på dagen dukket det opp en nokså skjeggete kar og ei bikkje. Det var Sven og hans faste følgesvenn, en Laps Vallhund med navn Lopi. De skulle være på tur i Børgefjell i hele sommer, og jeg var ikke misunnelig i det hele tatt. Neida. Det tok ikke lang tid før kaffekjelen ble plassert på primusen og den ene historien etter den andre ble servert med stor innlevelse og latter. Alltid kjekt å møte likesinnede friluftsfolk. Ut på kvelden ble det en uhøytidelig fiskekonkurranse som jeg tapte knepent. Sven disket opp med Toro fiskesuppe av beste sort. Et virkelig herremåltid. Den største ørreten vi fikk her var vel nesten 500 gram, men utrolig rød i kjøttet, og smakte fortreffelig. Nok en gang ble jeg imponert av kvaliteten på fisken her i Børgefjell. Dette er en bra start på dagen. Frokost utendørs. Det fiskes etter lunsj. Nok til maten. Ørret og nudler. Faktisk veldig godt. Så fikk jeg besøk i leiren. Neste dag var det på tide å bryte leir. Begge hadde planer om en tur nedom Store Kjukkelen, så vi slo likså godt følge ned dit. På vegen skulle vi prøve et lite navnløst vann som så spennende ut på kartet. Det var ikke lange biten å gå. Da vi ankom det lille vannet, tok det ikke lang tid før vi konkluderte med at det var fisketomt. Den "faglige vurderingen" var begrunnet i at der var for grunt, og at elven som rant ned til Store Kjukkelen var for stri til at fisk kunne gå opp der. Vi trasket derfor videre. Store Kjukkelen er et stort vann og det var stedvis langgrunt og litt vrient å fiske i. Men Sven klarte å lure en flott ørret på 0,8 kg. Han beskrev den selv som helt grei, tydelig at han hadde dratt opp en del storfisk så langt i sommer. Godt vant med andre ord. Sven og Lopi nyter utsikten. Så dukket Store Kjukkelen opp. Teltet ble slått opp i Nordvestre enden av Store Kjukkelen. Det var nokså steinete og langgrunt. Det ble ikke fisk på meg denne kvelden. Etter ei natt ved Store Kjukkelen måtte turen gå videre. Sven skulle fortsette sørover på vestsiden av vannet, mens jeg skulle sette kursen mot Viermejælla. Noen små vann som ligger øst for Virmavatnet. I løpet av natten hadde jeg vært plaget med smerter i det høyre kneet, akkurat det samme jag var plaget med i fjor på "Hjørundfjorden rundt" turen. Jeg teipet derfor en ullhals rundt kneet, å holde det varmt har vist seg å hjelpe. Etter morgenkaffen var det å si adjø til Sven og Lopi. Et virkelig hyggelig bekjentskap. En grepa kar som vi sier her på Sunnmøre. Så gleder jeg meg til å lese om turen hans når han er tilbake. Jeg trasket videre langs østsiden av Kjukkelen og ned til utoset i Kjukkelelva. Her så det virkelig lovende ut fiskemessig, uten at det hjalp så mye. Jeg var inne på tanken om å fiske meg hele vegen ned til Lille Kjukkelen, men det utgikk. Siden kneet trøblet litt ville jeg ikke legge opp til for lange dagsmarsjer. Kompasskursen ble satt til dalen mellom Steintinden og Gæivenåsen. Til tross for at det var nokså bratt, holdt jeg greit tempo oppover. Da jeg ankom Viermajælla viste det seg at det så og si ikke var vann i de småvanna jeg hadde sett ut på kartet. Her kunne det umulig være fisk. Ikke at det gjorde så mye. Jeg var sliten etter en lang dag, og la meg til i teltet. En Realturmat stod på menyen og resten av kvelden gikk med til lydbok. Jeg vurderte å gå nedom Virmavatnet, men de fem kilometerne fristet virkelig ikke. Det fikk bli på neste Børgefjelltur. Det gjelder å improvisere på tur. Sven og Lopi vurderte og bli her enda ei natt. Jeg trasket videre. Ved nordenden ligger det et par hytter. Kanskje de tilhører reindriftssamene her. Fisking i Kjukkelelva. Et siste kikk på Store Kjukkelen og Kvigtinden. Like før nedstigningen mot Viermejælla. Her var det ikke mye vann. Leirplass med utsikt mot Store Børgefjellet. På dag syv av turen satte jeg kursen mot Raentserenmehkie igjen. Jeg ønsket å få fisket i de vanna jeg ikke rakk tidligere på turen. Ruta gikk mellom Govlektinden og Steinvatnet. Og som seg hør og bør, her var det mye stein. Dette var en tung etappe, og det berykta kneet meldte fra om sin tilstedeværelse i det jeg rundet nordsiden av Glovertinden. Nå var jeg med det navnløse vannet 1063 moh. Her fisket jeg meg langs østsiden ute å kjenne et napp. Et solid head and tail-vak viste seg, så ingen tvil om at her var det stor fisk. Men ingen som ville bite på sluken min. Det var bare å gå videre. Ut på ettermiddagen kunne jeg slå opp teltet mellom 972 og 971 vannet i Raentserenmehkie. Det hadde blåst opp en del, men heldigvis fikk jeg slått opp teltet i le for vinden. Resten av dagen ble brukt til fisking med bra resultat. Den største var på ca 6 hekto. Etterhvert begynte det å regne og jeg trakk inn i teltet. Ingen tvil om at dette var et godt område for fisking, men sånn bare mellom oss. Jeg var litt skuffet over at kilosfisken fortsatt ikke hadde tatt. En liten foss på vegen opp mot steinhelvete. Der nede var Virmavatnet. Slitsom etappe. Her var det steinete gitt. Vann 1063. Utsikt mot Raentserenmehkie. Mellom disse to vanna slo jeg opp teltet. En av få ryper jeg så på denne turen. The fear in he´s eyes. Nesten så jeg får dårlig samvittighet. Teltet slått opp med en liten oppgradering for å unngå at ytterduken tok i innerteltet.. Fin halvkilosfisk. Planen i dag var å gå tilbake til Saksenvatnet, og ta siste natten der. Turen startet med å krysse elven mellom 972 og 971 uten problemer. Har blitt ganske så stødig på disse elvekrysningene etterhvert. Etter noen kilometer ble en Møreungen i kobber og rødt festet på snøret. Og ikke lenge etter lå det en flott ørret på 0,8 kg sprellende i lyngen. Møreungen viste seg å fungere bra i Børgefjell, den sluken jeg fikk absolutt mest fisk på. Da jeg passerte reingjerdet traff jeg på en same som drev litt vedlikeholdsarbeid. Han smilte og sa noen ord jeg ikke skjønte i det hele tatt. Jeg nikket tilbake og smilte. God stemning med andre ord. Da jeg ankom Saksenvatnet åpnet himmelen seg og regnet plasket ned. Det tok ikke lang tid før jeg var gjennomvåt. Ved vestenden så jeg en annen person stå å fiske. Han stod et lite stykke unna, så jeg orket ikke å gå bortom. Noen kilometer og x antall kast senere kjente jeg endelig et solid rykk i stanga. Endelig var det storfisk på kroken. Bremsen hylte gang på gang, og jeg brukte flere minutter før den endelig var sliten. Forsiktig fikk jeg et godt grep rundt hodet på ørreten og kunne vippe den på land. Den var ikke så stor som jeg først trodde, men vekten viste akkurat 1 kg. Kilosfisken var i boks. Bedre sent enn aldri. Planen var å slå opp teltet ved østenden av Saksenvatnet, men her stod det allerede tre telt. Nei da var det like greit å sette kursen mot bilen. Dessuten fristet det med en varm dusj. Et par timer senere dukket bilen opp i tåkehavet. Turen var over for denne gang. Elva jeg krysset mellom vann 971 og 972. 0,8 kg. Noen siste kast i Raentserenmehkie. Så var jeg tilbake med reingjerdet. Turen nærmet seg slutten. Tilbake til Saksenvatmet. Så var kilosfisken i boks. Så dukket demningen opp i tåken. En siste elvekryssing før jeg var tilbake til bilen. Oppsummert kan jeg si at Børgefjell er virkelig et område som er verdt å besøke, makan til flott natur. I løpet av turen traff jeg minimalt med mennesker. Så det er liten tvil om at her kan du få følelsen av å være helt alene, spesielt om du besøker de litt mindre kjente områdene. Jeg fikk ikke sett så mye av parken som planlagt i utganspunktet, det var for så vidt ingen bombe. Neste gang jeg tar turen, skal de vestlige delene av parken utforskes. Mange spennende fiskevann der. Lille Kjukkelen, Gaukarvatnet og Austre Måskardvatnet, er noen av dem. Den største skuffelsen med Børgefjell var den beryktede myggen, den så jeg ikke noe til. Nesten så jeg følte meg snytt. Ellers leverte Børgefjell på alle måter. Jeg skal tilbake. https://turhistorie.blogspot.com/

I natt var vi tilbake i hus etter 2 måneder i Børgefjell

Skal virkelig ingen kommentere denne? Eller stemmer det virkelig på Besseggen? For der jeg ferdes ville man i hvert fall kjapt kunne få problemer om man fartet rundt med en sånn oppfatning. (Hørt om et polart lavtrykk, for eksempel?)

Må si jeg ikke er særlig fan av å finne syndebukker! Det er langt i fra flott og sitte her i kontorstolen og kritisere som bedrevitere. At noen er pionerer og presser grenser åpner muligheter for andre. Dog er det viktig med risikovurdering, men det er ikke det samme som risikofritt. Da er det godt å ha Norsk Luftambulanse, Røde Kors og andre alpine redningsgrupper, dem kan ikke takkes og hedres nok! Men det er også klart at vi trenger ikke legge igjen hodet hjemme, og en vis kompetanse bør en ha/innhente for å ferdes i fjellet. Legge turer etter egen evne osv.. Og når jeg snakker egen evne, bør det være lov og presse seg litt, det er jo det som skaper mestringsfølelse, men små skritt og ikke kvantesprang. Når det gjelder Trolltunga er dette tragisk uføre vi har kommet oppi, hvor vi utfordres på det å levere informasjon og samtidig nå fram til dem som bør ha den og forstå og respektere den. Vi løser sikkert ikke verdensproblemene her, men kritisere bærer sjeldent noe sted, løsninger derimot gir resultater!

Med mindre Røde Kors vet at du er der, for da blir bare turistene henvist dit og det blir fort fullt i teltet da

Enig med @bjojor. Det er kjempeflott at personer med begrensninger både utfordrer disse og at de får mulighet til å oppleve natur og friluftsliv. Men det er for alle, uavhengig av fysisk eller kognitivt funksjonsnivå, viktig å følge grunnleggende "regler". Her i landet kaller vi gjerne dem Fjellvettsreglene, og det er verdt å merke seg pkt nr 2. Nå vet vi alle som er vant til å ferdes på fjellet og i villmark, at uforutsette ting kan skje. Jeg antar dette er tilfelle for gruppen på Besseggen, og har uansett ikke innsikt nok til å mene noe som helst om akkurat den hendelsen. Problemet som er blitt særlig synlig i år, er vel heller at folk fullstendig uten forutsetninger eller innsikt, belaster redningstjenesten i så stor grad at det får konsekvenser for både beredskapen og økonomien. Trolltunga er det åpenbare eksempelet, div hendelser i Lofoten kan også nevnes. Er det åpenbart at situasjonen har oppstått pga manglende utstyr, forberedelse eller evne, synes jeg det er rimelig at forulykkete må betale for i hvert fall deler av redningsaksjonen. Burde ikke være vanskelig å opplyse om dette på forhånd. Nordmenn som reiser til feks USA for å drive noen form for "ekstremsport" bør lese det som står med liten skrift i forsikringspapirene. Jeg gikk på trynet under fjellklatring der borte for x antall år siden. Fikk en regning på 1,4 mill i posten etter hjemkomst. Takk gud for at jeg hadde sikret med god nok forsikring. Det må være mulig å opprettholde allemannsretten uten at vi gjør oss til naive idioter.

Det største hinderet for å kunne regulere ferdsel er jo allemannsretten. Den bør være hellig etter mitt syn. Fjernes den så vil ikke forvaltningen automatisk tilfalle staten, men grunneierne! Jeg har dessverre ikke så stor tiltro til nordmenns mangel på griskhet, at jeg ser for meg at ferdsel i utmark da i større og større grad vil bli et spørsmål om penger. Når det gjelder de strandede på Besseggen så var vel de godt utstyrt selv om et telt forsvant. Jeg leste i hvert fall at redningsaksjonen med helikopter var utsatt til dagslyset var tilbake og ev. værforholdene var gode nok uten at andre tiltak ble vurdert som aktuelle. Vi ser jo at utenlandske turister i særlig grad, og nordmenn i stadig større grad får problemer i fjellet. Til dels pga. økt tilstrømming og til dels pga. manglende kunnskaper og erfaring. Når det gjelder utlendingene er det noen ting man bør være klar over. For de aller fleste er f.eks. kunnskaper som at man bør bruke ull innnerst mot kroppen i kulde og i fuktig vær fraværende. At vi spreller med fingre og tær, tramper og slår floke når vi fryser er for de fleste nordmenn en refleks. Men det er en innøvd adferd. Mange vil bare stå rolig og vente til smertene avtar.... Ser vi på spesielt amerikanske filmer, dokumentarer og serier fra villmarka ser vi ofte "ekstreme hardhauser" iført dongeribukser. Store deler av verden ser på Bear Grylls sine programmer som en rettesnor for hvordan du skal opptre i villmarka. De aller fleste har ikke kunnskaper til å forstå at han gjør stort sett alle de feil det er mulig å begå i villmarka. At han gjør riktige og til dels umulige grep for å komme seg ut av situasjonene han setter seg i er en ting. De fleste ville ha forulykket temmelig fort hvis de følger hans eksempler. For mennesker fra land uten vårt forhold til natur og uten reguleringer som allemannsretten så er det vanskelig å forholde seg til den norske tradisjonen. For store deler av verden er tanken på at det kan være lov å gå på steder der det kan være livsfarlig, fullstendig absurd. Selv om det er skiltet aldri så mye. Det er ikke så mange år siden en morfra Nederland(?) saksøkte norske redningsmannskaper etter at hennes sønn døde etter et mislykket basehopp og påfølgende redningsaksjon som ikke lykkes. I hennes verden var det en selvfølge at noen måtte stilles til ansvar da sønnen ikke hadde gjort noe ulovlig men alikevel omkom. Jeg tror at informasjon og mer informasjon er veien å gå. Å la være å prøve å redde folk i nød synes jeg ikke skal være aktuelt. På steder som ved Trolltunga, Besseggen, Preikestolen og de andre mest populære stedene burde det vel kanskje i høysesongene være noen som informerer turistene og forklarer dem farene. Sjekker utstyret folk har og forklarer at hvis ting går galt pga. manglende utstyr og erfaring så kan de måtte bli nødt til å dekke kostnader ved redning selv. Å gi dem timeprisen på operering av et norsk redningshelikopter bør få noen og enhver til å tenke seg litt om. Ellers så burde det kanskje vært laget et informasjonsskriv som deles ut til alle turister på hoteller, campingplasser etc. som de får beskjed om at de skal lese! Der bør det informeres om norske forhold og konsekvensene av feilvurderinger og manglende kunnskaper. Hvis vi kan få turistene til å forstå at her i Norge kan du helt lovlig begi deg ut på turer som selv ikke de råeste ekspedisjonsmenneskene i verden ville hatt sjangs til å overleve, så har vi oppnådd mye. Gjør guiding av turister i skog og fjell til en subsidiert næring så kostnadene er overkommelige for folk. Det er mange tiltak som vil gjøre det tryggere for uerfarne og erfarne turgjengere.

Bare for å slå fast en gang for alle hvor upålitelig informasjon i media er, det var ikke en Sea King som ble benyttet, men en Super Puma fra Airlift. Likevel omtales det i hele artikkelen som en Sea King. Vet de ikke hva slags helikopter det er så kall det for ett helikopter da vel, eller finn ut av det! Nok et eksempel på hvor lite etterrettelige norske journalister her, og en god grunn til å tro at det er flust med andre feil i samme artikkel.

Enig, om du har en diagnose bør du holde deg langt unna natur og fjell, sykesenger i Norge er som kjent spekket med motivasjon og mestringsfølelse. /s Jeg kjenner flere med celebral parase som har vært på høyere topper og lengre turer enn mange med langt bedre forutsetninger enn dem selv. Om ikke du kjenner bakgrunnen eller forutsetningene til disse menneskene tenker jeg det er like greit å holde munn. Om du baserer meningen din på de kanskje noe vel sensasjonalistiske overskriftene fra rikspressen er det selvsagt lett å hive seg på hylekoret, men flott om det holdes til kommentarfeltene hos tabloidene. Om vi i stedet legger godviljen til og antar at de som har lagt ut på denne turen, der 6 av 10 omtales ut fra deres diagnose, går det jo an å forestille seg at det har vært fornuftige mennesker som har lagt ut på noe som viste seg å bli for tøft for dem denne gangen selv om kanskje forbredelser og motivasjon var på topp. Jeg tipper menneskene i Røde Kors setter langt mer pris på å bistå noen med utfordringer oss andre skånet å fullføre ferden mot et mål vi andre tar for gitt, enn å hente ned selfiesøkende turister. Men såklart, så lenge "apparatet" påtar seg å slepe andre menneker rundt er det jo bare vinnere her, det var nok det som var det store målet: å komme frem som slep, ikke å mestre turen. Til glede for nye lesere: http://www.vg.no/nyheter/innenriks/opp-galdhoepiggen-i-rullestol/a/23505323/ Det kunne jo også vært vinklet til en skikkelig kjip histore dersom marginene ikke var på deres side. Flott at de prøvde, håper de prøver igjen og lykkes neste år!

Jeg stusset litt over at de ikke hadde telt - altså at de ved å miste teltet var uten telt. ref reportasjen i Aftenposten. Jeg så et bilde på TV i fra turen og de hadde basert overnattingene på å bruke lavo! Her er promoteringen av turen https://drammen.dnt.no/aktiviteter/834663/ Klart det var en kinkig situasjon de hadde kommet opp i - og bra at det gikk bra, men hvordan så egentlig værvarselet for dette fjellområdet før turen? Det blåste kuling og liten storm - tross alt, og om det var meldt ustabilt vær før turen må det være lov til å være kritisk til denne turen - på lik linje som vi er kritiske til de "utenlandske" som går med dårlig utrustning.

Med all respekt. Utviklingshemmet er ikke synonymt med pleietrengende. Det er for drøyt til å være uimotsagt. Jeg tenker dette bare er nok et eksempel på en turgruppe som ikke har klart å vurdere egen evner. Og at det er værre på et vis, med sandalturister som virkelig ikke skjønner bæret. Overmot er tross alt bedre enn dumskap. EDIT; det må innrømmes at jeg har blitt henta ut med helikopter selv. Herved inhabil

Det står en del i denne nyhetsartikkelen - http://www.aftenposten.no/norge/Turlederen--Deltakerne-pa-turen-over-Besseggen-er-slitne-na-Det-er-en-del-folelser-som-ma-ut-603486b.html Jeg er usikker på hva jeg skal mene om denne saken. Fjellet er lunefullt - men det burde ikke overraske noen - og man burde vært forberedt på å takle slike værforhold. Når det ender med at turfølget må overnatte under åpen himmel med teltrester over seg lurer jeg på kvaliteten på utstyret de benyttet. Jeg har aldri gått Besseggen men det er en tur på 12,5 km - i kupert terreng. Når man forventer å bruke 3 dager på en slik tur - så er det kanskje ikke en tur som er egnet for akkurat dette følget. De har selv laget de nye fjellvettreglene- og er ikke et par av de reglene brutt?

Om artikkelen i GD er oppdatert etter at du leste den, men før jeg leste den, vet jeg ikke. Så langt jeg kan se er linken til artikkelen introduksjonen til hendelsen på Besseggen i denne tråden. Om risikovurderingen var god nok er vi visst uenige om. Du mener den ikke var det, jeg velger å tro at den var det. Så fremt du ikke sitter på innsideinformasjon utover det som fremkommer i media har vi vel egentlig like tynt beslutningsgrunnlag begge to? Jeg tror uansett at saken ble større enn den trengte å være, i og med at første helikopter gjorde vendereis på grunn av spesielle vindforhold akkurat den dagen. Sitat fra aftenposten: Først skulle et Sea King-helikopter fra Rygge forsøke å komme de til unnsetning, men det måtte snu på grunn av skydekket. Så forsøkte de å sende luftambulansen fra Dombås for å hjelpe dem, men de klarte ikke å lande. – Problemet vårt var at vind kom sørfra. Vi har landet der natt og dag, med mye og lite vind mange ganger. I går kom det fra sånn retning at vi ikke ville fått oppdrift der vi kunne lande. Vinden ville slått ned der, forklarer Arne Utby, pilot og basesjef hos Norsk luftambulanse på Dombås. Torsdag morgen forsøkte Sea King-helikopteret på nytt, og fikk hentet alle 16 ned fra fjellet. Det er lett å kritisere når det er andre spesielle forhold inne i bildet, så som funksjonshemminger eller kjente turarrangører. Jeg velger å tro at DNT her har tatt høyde for dårlig vær og flere netter ute, men at de i denne spesielle situasjonen vurderte risikoen ved å fortsette som større enn forsvarlig, og derfor valgte å ringe etter hjelp. Et fornuftig valg. Om de derimot har vurdert værmeldingen godt nok i forkant er et annet spørsmål, men det er uavhengig av DNT eller CP, det gjelder alle.

De glemte å ta med Lars Monsen..

Man får ikke toveis kommunikasjon over GPS, det er en misforståelse, GPS satellitene sender bare ut tidssignaler som GPS mottakerne bruker til å kalkulere posisjonen. Inreach bruker Iridium satellitter for å sende og motta signaler.

Skulle likt å høre fakta fra turleder/turfølge. Mye synsing og antagelser. Men det blir jo alltid slik når en tredjepart skal formidle videre. CP behøver absolutt ikke å være til hinder for å gå turen trygt. Jeg er godt trent, men en jeg kjenner med CP er jaggu mye hvassere enn meg.

En idè å lese seg opp på en sak før man uttaler seg? Av og til er ikke en redningsaksjon unødvendig, av og til skjer ting som ikke er planlagt selv om all risikoplanlegging og vurdering er gjennomført. Om de seks CP-rammede på Besseggen opplyser avisene følgende: Turen var beregnet til å gå over Besseggen på tre dager. Normalt er dette en dagstur, raske personer tar den på en halv dag. Disse skulle bruke tre dager. Det var seks personer med CP, og 10 ledsagere. Altså minst en ledsager pr deltager med annet bæremannskap i bakhånd. Ifølge DNT som arrangerte turen er den satt opp som "krevende", https://drammen.dnt.no/aktiviteter/834663/, det forventes da at deltagerne kan bevege seg selv. I følge linken til avisa Gudbrandsdølen valgte turlederen å ringe politiet FØR det oppstod noen form for fare. Det vil si at turdeltagerne var slitne, og spørsmålet om hjelp var en føre-var handling, ikke ett desperat rop om hjelp fra kinesiske turister i shorts og t-skjorte. I tillegg var noe av turutstyret ødelagt ( et telt), og dette kan jo skje den beste. Denne tråden har mye fornuft i seg, men det kan være fornuftig å ha en holdning om hva vi kan lære, ikke hva vi kan kritisere.

Det er litt skummelt å bruke dekningskart. Disse er veldig grove, det beste er vel Telenor sitt. Men di sier "Dekningskartene er beregnet ut fra kartgrunnlag og datasimuleringer. Vi jobber med å gjøre dekningsbildet enda mer nyansert, spesielt i byområder og skog- og fjordområder." Har prøvd med DualSim telefon og det er marginale forskjeller i mange områder. Er nok naturens utforming med åser som skjermer, mye ble borte med det gode gamle NMT450 systemet. Jo høyre fjell og åser jo dårligere dekning. Ofte er det jo slik at ved dårlig vær så trekker jeg mot steder som gir mere ly, da forsvinner også signalet.

Såvidt meg bekjent finnes det tre forskjellige infrastrukturer (antenner) for mobiltelefoni i Norge. Telenor, Telia og ice.net. Andre selskaper man har abbonement hos benytter infrastrukturen til Telenor eller Telia. Dekningskart: https://www.ice.no/private/coverage/ https://telia.no/dekningskart https://www.telenor.no/privat/dekning/dekning_data.jsp En billig løsning for deg som har Telenor er å kjøpe denne rakkeren og putte et kontantkort fra Telia i den: http://www.elkjop.no/product/mobil-og-gps/mobiltelefon/NOK130BL/nokia-130-dual-sim-mobiltelefon-sort Den har inntil 36 dager standbytid og har muligheten til dualsim, dvs to simkort. Ergo har man også muligheten til å bestille et tvillingsimkort til sitt vanlige abbonement, hive det i telefonen også, skru den smarte telefonen av og være tilgjengelig på to antenneinfrastrukturer hvis dekningsguden vil det. Noen steder er Telia best på dekning og noen steder er Telenor best. Ice.net har jeg ikke erfaring med, annet enn at jeg skummet over websiden deres og wikipediasiden om de nå. Det dyre alternativet er å kjøpe en Inreach-enhet som kan sende sms, epost og nødsignal via GPS-signaler i stedet for mobilnettet. Første og beste treff fra prisjakt.no: http://maricult.com/mari-care.com/index.php?main_page=product_info&cPath=48_49&products_id=98 Det var et litt mer utbroderende svar enn hva du spesifikt spurte om. I forhold til det er det bare å sjekke dekningskartet til din mobiloperatør i det området du skal på tur.

Høres ut som en grotesk - for ikke å si kriminell og amoralsk - oppskrift.

Liten kveldstur til Konges utsikt ovenfor Sundvolden, med utsikt til Tyrifjorden, Hole, Ringerike, Norefjell, Vikerfjell. Ble også en tur innom Abortjern for en rast og litt fiske. https://no.m.wikipedia.org/wiki/Kongens_utsikt

Sittehøyden i Akto er 93 cm, i Ringstind 100 cm. I noen eldre modeller av Ringstind er sittehøyden 110cm, som i det jeg har.

Jeg er 187 høy og hadde Akto tidligere, det ble akkurat for lavt til å sitte behgelig i uten å bøye nakken. Solgte derfor Akto-teltet og kjøpte meg et Unna i fargen sand. Liker teltet og fargen veldig godt, merker ikke særlig forskjell på innsiden fra det røde Akto-teltet pga det gule innerteltet. Sand-fargen er faktisk litt mellom brun og grønn. (forøvrig et Ringstind i bakgrunnen på bildet)

Enig @Kvarsten vi har ingen rett til å sitte her og fordele skyld eller anta at det er mangel på kompetanse (i alle tilfeller). Vi kan bli oppgitte, men vi skal ikke gjøre syndebukker av kreti og pleti. Vi får heller gjøre det vi kan for å informere og lede om noen sliter. De gangene jeg har opplevd ulykker, så har faktisk de med mest kompetanse, og størst forutsetninger for å takle utfordringen, vært de som har blitt skadet. Så det kan gå galt for alle.

For "moro" skyld tastet jeg inn Mårbu på Telenors dekningskart og fikk resultatet "meget God". Men på Mårbu fjellestue er det ikke mobildekning i det hele tatt! Du får først dekning ved å gå ut til flaggstanga og ringe derfra. Og der skal du stå rimelig stille for ikke å miste forbindelsen. Dette betyr at du ikke kan nåes hvis du sitter inne 20 meter unna.

Ta opp forfølgelsen av Cato Bekkevold.

Med 183cm i kroppslengden passer det akkurat for meg med 6cm tjukk underlag. Bare i midten selvfølgelig.

Det har den ikke. Hvis du åpner ventilene er det helt åpent, men selve stoffet i endene er pustende.

Uansett om det er dårlig planlegging eller uheldige omstendigheter som er skyld i redningsaksjoner på populære utfartssteder så ser dette ut til og være et økende problem. I Stavanger Aftenblad vardet i går en artikkel angående Kjerag, der turistverten Henrik Lilleheim har tatt litt tak i problemet på egenhånd. Nå som dagene er blitt kortere så og si «nekter» han noen og starte på turen inn til Kjerag etter kl.15.00 «- Jeg sier fra om hvor uintelligent det er å gå ut seint og bruker krasse ord som kanskje ikke egner seg på trykk. Spør om de er interessert i redningsaksjoner på grunn av deres dumhet. Samtidig som jeg alltid ender samtalen med at dette er opp til dem. Da følger de rådene og dermed er alle nede til klokka 19. « Et eksempel til etterfølgelse etter min mening.

I diskusjonen om utlendinger og funksjonshemmedes behov for assistanse, glemmer vi muligens at også "vanlige" turgåere også krever hjelp. Og selvsagt er det antakelig mer av disse oppdragene for redningsmannskapene enn andre. (Og jeg tror nok det er en viss form for "krisemaksimering" fra hjelpemannskapenes side når det gjelder Prekestolen - det er snakk om mer penger....) For muligens å sette det litt i perspektiv, så har jeg opplevd svært mange ganger å treffe folk (vanlige norske mennesker - helst yngre menn), med store sekker og vidunderlige planer. Som hiver ut både mat, telt og sovepost ut av sekken, før de tar fatt på returen - etter tre timer i heia. Det går jo helst godt...

Jeg valgte Thermarest Neoair xTherm. En av de dyreste på markedet riktignok. Men for det første har jeg bare gode erfaringer med underlagene fra denne leverandøren i mange år og for det andre har den en del fordeler som var avgjørende for mitt valg. Underlaget kan brukes hele året, dvs. den er varm nok om vinteren (R-verdi 5,7) og lett nok til å bære om sommeren (430g). Det er ingen isolasjonsmateriale inni som kan bli fuktig. Må ikke tulle med pumpe eller annet regnskap, bare bruke munn. Liten pakkvolum (litt større enn 1l vannflaske). Tverr- eller langsgående "pølser" er en smakssak, men jeg liker bedre tverrgående. Jeg har den ikke lenge nok til å si noe om slitestyrke, men det er stort sett gode erfaringer fra folk som har brukt dem lenge. Knitringen som flere omtaler er nesten ikke eksisterende lenger etter litt bruk.

Nå var du ikke meg du spurte men jeg opplever ikke skliing på Synmat UL-duken. Den er også overraskende behagelig mot hud.

Dette er et kjent problem. For lettere å finne punkter, og da mener jeg punkter og ikke områder sender min kone hver dag en rekke SMSer til meg. Når jeg ønsker kontakt med henne, ser jeg ut områder som ser lovende ut og slår på mobilen. Og er jeg heldig plystres det muntert. Nå er det forskjell på mottak og sending av SMS og tale, derfor fingår jeg og finner PUNKTET. Ofte kan jeg ikke engang snu på hodet for ikke å miste kontakten. Ved å følge dette har jeg aldri opplevd å ikke få kontakt, selv om jeg en gang gikk i 4 timer før jeg nådde frem. Totalt 8 timers for noen minutters samtale - men det var verd det.

Du har nok rett i det. Da jeg skulle ta en tur i Yellowstone for noen år siden, ble vi møtt av en bom over veien. Nasjonalparken er stengt for sesongen, sto det.. Hadde bommen vært åpen, så kunne jeg vel lagt ansvaret for min sikkerhet på myndighetene..? Jeg mener at de som bruker Prekestolen, Trolltunga osv aktivt i markedsføringen burde spytte en slant i kassa til redningstjenesten. Så kunne man ha en fast stasjonert vakt ved innfartsportene. Egentlig vi vi jo ikke ha det sånn i Norge. Vi har en god kultur for at alle skal læres opp til å ta ansvar for seg selv i fjellet, men på disse stedene "lures" uerfarne folk til å gå på til dels tøffe turer. De har reist verden rundt for å få tatt det bildet, så da trengs det sterke virkemidler for å stoppe dem..

Det er skiltet hinsides godt ved startpunktet. Her står det skilt med kor langt det er, det viser at dersom du er komen så langt innen visst klokkeslett, så må du snu (står også skilt på dette punktet oppå på fjellet), skilt som fortel om fare for nedkjøling og klimaforskjell osv osv osv. Det står ikkje på skilting og informasjon. http://www.bt.no/nyheter/lokalt/Slik-skal-de-unnga-en-ny-skrekksesong-ved-Trolltunga-3450746.html MEN berre det at det faktisk ikkje er stengt og forbudt å gå vert tatt som ein aksept på at dette uansett ikkje er så farleg.

Jeg er litt motsatt på akkuratt Trolltunga, hadde så lyst å gå opp der før, men nå er det så mainstream med bilde på tunga at jeg står over ? Får finne meg en annen pre-turistattraksjon.

Her er linken til info fra Hilleberg for 2017, http://docs.hilleberg.net/news/Hilleberg2017-NewsFlyer-Kaitum4-AnjanRogen.pdf Det er endringer på stangkanalene så teltet skal være lettere å sette opp. Pluss noen mindre justeringer. Finnes på youtube flere videoer om dette. Petra Hilleberg har en gjennomgang av alle nyheter for 2017. Lykke til. Vurderer selv et selvstående telt for neste år, men jeg holder meg til Helsport.

eTrex 10 er fin og dekker mine behov. Om den er billig er subjektivt (jeg synes alle disse navigatorene er veldig dyre), men prisen er overkommelig. Den bør gå an å finne brukt. Den har skuffende lite lagringsminne (selv kun til sporlogger), så belag deg på å måtte hente ut og fjerne filer for å frigjøre plass i ny og ne.

Garmin eTrex 10 er jo en enkel sak med kun basisfunksjoner. Billig er den også!

En liten tur til Surteknuten knappe 409 m over havet. Den var ikke merket, så det var litt gøy, spesielt i det lettgåtte terrenget. Hadde med galningen og måtte dele siste rest av blåbærene med henne...

Turistene vil fortsette å komme med all eksponeringen det flotte landet vårt får om dagen i ulike sosiale media. Allemannsrett, rent vann og "uberørt" natur. Vi hadde kommet hit selv også om vi ikke allerede bodde her Og alt i alt er gjerne ikke antallet redningsaksjoner avskrekkende med tanke på hvor mange som faktisk er ute i naturen vår for tida.....?! 1600 traskere på en dag og nærmere 100.000 i løpet av noen hektiske "sommer" måneder for å se Trolltunga vår!! En merkbar økning fra beskjedne 500 traskere totalt i 2009. Om antallet redningsaksjoner skulle hatt den prosentvis samme økningen som besøkende burde vel de i underkant av 20(?) redningsaksjonene til nå i år vært oversteget for lengst? Turistene har gjerne betalt godt for seg og planlagt besøket i lang tid når de først har satt av en dag til å gå turen, sannsynligvis har de bare også den ene dagen til å gjennomføre turen før de må videre. Været har gjerne aldri vært endel av vurderingen deres en gang. Da skal man jammen skilte smart, eller ha gode overtalelsesevner for å overbevise dem om å snu allerede før turen har begynt. Lynkurs i norsk klima, fjellvett og bekledning før avgang. Tja, så enkelt er det ikke alltid. Hvorfor ikke tenke annerledes. Et profesjonelt og, viktigst av alt, lønnet fjellredningskorps ved de mest besøkte og utsatte attraksjonene? Det er jo ingen tvil om at vi har råd til det, og eg antar at gruppen med lokale næringsdrivende (sammen med Staten Norge...) allerede sitter igjen med en god slump inntekter fra turismen, 100.000 besøkende!!! Lønnede guider som tilbyr å ta med grupper er vel gjerne allerede et alternativ flere steder. Potensialet er i alle tilfeller tilstede. Turistene vil fortsette å komme. Eg tror ikke det hjelper at vi sitter på gjerdet og rister på hodet av deres manglende kunnskaper, dømmekraft og utstyr som en gjeng bedrevitere. Det er vi som må tilpasse oss den nye situasjonen og tilby det turistene trenger

Møysaltur og Møysaløl på toppen. Fant noe snø fra toppbreen til å kjøle den litt ned.

Vi padlet fra inni Sverige gjennom Nord-Trøndelag til Trondheimsfjorden! Her er filmen

Man bør alltid kle seg etter temperaturen i vannet. Er det kaldt kan skallbekledning med ull under gjøre at man klarer seg mye lengre om man havner i vannet.

Det ble litt temperatur her ja. Det er min skyld, jeg innrømmer det. For jeg leser mye og skriver litt på terrengsykkel.no, på samme vis som jeg gjør på dette forumet. Og jeg tenkte det var bedre at folk som ikke nødvendigvis er enige kan diskutere. Friluftsnissene på Fjellforum vs sykkelnissene på terrengsykkel liksom. Men det blir ofte tull uansett. Jeg synes poenget "vern" for for liten plass. For meg er det hele snakk om vern av natur for fremtiden. Det innebærer at det ikke må legges til rette for økt menneskelig aktivitet. Ingen nye installasjoner, ingen nye veier, ingen nye hytter etc etc. Heller ikke endring av gjeldende bestemmelser som potensielt kan føre til økt menneskelig aktivitet. Hurra for allemannsretten. Områder skal ikke stenges, men brukes på varsom måte, uten bruk av tekniske hjeplemidler. Vern av områder må bestå. Aller helst økes. I så måte er "fenomenet" sykling ikke interessant. Mitt syn er det samme uavhengig av hva slags menneskelig aktivitet det er snakk om. For å ta bladet fullstendig fra munnen, jeg er ekstrem i mine synspunkter vedr dette. Ja, det er basert på følelser og synsing, men da er det kanskje flaks at 100% av all eksisterende vitenskap støtter min overbevisning, nemlig at det er mennesket og dets mangel på moderasjon som er selve problemet. Natur må vernes fra menneskets påvirkning og tilstedeværelse. Det er nevnt "nasjonalparker" i feks Yosemite i tråden. Herlig eksemple på hvor tilrettelagt natur kan bli, og fortsatt oppfattes som vernet område av enkelte. Mange nasjonalparker i utlandet er som Frognerparken å regne. Og vi er ikke så dårlige her hjemme selv, da vi feks tillot at det ble bygget kiosk på toppen av Galdhøpiggen. Jeg er ekstremist. Det er tid for det nå. "Urørt" skog i Norge er snart historie:

@Perbl Skille snørr og barter; forskjell på naturinngrep og naturslitasje - det er det siste syklisme hører innunder med mindre det anlegges anlegg i naturen for sykkelsport. Å sykle downhill i ekspressfart på vanlige stier er i mine øyne ekstremt, ikke nødvendigvis ekstremt i en slalombakke eller noe beregna for aktiviteten. Men det er ekstremt å kreve en sti som er for allmennheten for seg sjøl, slik de som har vært nære ved å renne bikkja og meg i senk gjorde. Sia det har jeg det i tankene hver tur opp der. Og er forberedt, det er ikke sikkert de tullingene er forberedt på flyveturen uti bushen.. Men mange evner å ta hensyn, det er viktig å få fram! Hvis du siterer mitt innlegg blir det vanskelig å tolke at du sikter til andre i tråden med det du skriver... Dessuten trur jeg de fleste her mener tyngre inngrep i naturen er verre enn stisykling, om en absolutt må sammenligne. Jeg mener det blir for variabelt for å sammenligne. I verneområder er det sjelden naturinngrep er en aktuell problemstilling, dermed blir øvrig bruk det som vil prege visuellt negativt hva slitasje gjelder (gjelder også for fotturister også det) og ift andre aspekter ved friluftsliv og rekreasjon. Sykling over hogstflater gjør meg ingenting ift hogstflatene, det er i tilnærma urørt natur det med syklisme blir et problem i mine øyne.. I bunn og grunn har jeg fått fram det meste jeg mener om dette..

Ja, dette var som du sier ukvalifisert synsing. Om man leser verneforskriftene til Rondane nasjonalpark så handler de først og fremst om naturens egenverdi, ikke om naturens nytteverdi som rekreasjonsområde. Det har gått et stort reintrekk på tvers av veien inn til Rondevassbu, som i dag er mindre brukt fordi dyrene ikke vil krysse en vei som er såpass trafikkert. Det har vært diskutert flytting av hytta og fjerning av veien for å reetablere trekket. Snøheimveien er en mye omdiskutert sak, men den ligger uansett utenfor nasjonalparken.

Poenget med vern er vel at de som kommer dit etter at noen har vært der skal få oppleve det slik det var før de "andre" var der.. Dermed er det kanskje ikke en selvfølge å forvente å få oppleve storslått natur hvor som helst ved hjelp av en mekanisk innretning.

Lokalbefolkningen er opptatt av bruk, ikke vern, som du skriver. Blir det lagt begrensing på denne bruken, enten det er et nasjonalt unikt naturområde eller art som krever vern, eller det er noe mer dagligdags, så blir lokalbefolkningen provosert. Lokalt ser man ikke helheten, derfor må lokalt styre overstyres. Sentrale myndigheter er ikke bedre til å ta vare på naturen her i landet enn lokale myndigheter. Naturvernet faller gjerne på en samfunnsøkonmisk kost/nytte-betraktning, dersom ikke sterke pressgrupper får stoppet vernet. Hardangervidda hadde og har ingen vesentlig økonomisk betydning, derfor var det mulig å verne Hardangervidda. Du må gjerne konkretisere dette @afe: "Og det har aldri vore så vanskeleg å få gehør for å verne reinen som akkurat no. Dei som vil ta vidda i bruk til andre ting, er så kraftig provosert akkurat no, at dei kan finne på å gjera kva som helst for å svekke villreinsaka. " Ellers så var denne tråden mest et langskudd for tilbakeføring av Rv 7 til naturen, altså for restaurering av Hardangervidda og feks omgjøring av Dyranut og Fagerheim til "vanlige" DNT-hytter. Eller kanskje disse hyttene rett og slett bør kjøpes av staten og fjernes?