Vinnerliste

Troppet opp på Gardermoen der jeg hadde avtalt å møte turfølget mitt og sjekket inn ryggsekken som spesialbagasje og deretter inntok vi frokosten på UpperCrust (dyrt å spise frokost på Gardermoen altså, men det var i det minste så tidlig på morgenen at vi kunne avstå øl før avreise) Mellomlanding i Stockholm, vi fikk ikke handle på taxfree siden vi skulle videre innenlands men skitt au, alt vi eventuelt skulle kjøpe måtte jo uansett bæres inn i fjellet, like greit å slippe. Videre fra Stockholm til Kiruna derifra videre med buss til Nikkaloukta. Nikkaloukta – der veien stopper Nikkaloukta er en liten bygd i Gällivare 6,6 mil øst for Kiruna, i følge Nikkaloukta.com er det 14 bofaste familier på stedet og litt flere på sommerstid. Området har vært samisk boplass i flere tusen år. Det man lever av i dag er turister og reinsdyr, Kalixälven har kilden sin her, og severdighetene består av et kapell, en kunstutstilling og mye fin natur da selvsagt. I Nikkaloukta slutter ganske enkelt veien, så herifra er det bare å ta bena fatt. Vi ankom torsdag ettermiddag, litt vel sent å starte vandringen så vi hadde reservert ei hytte i Nikkaloukta, prøvde en lokal rett (rengrateng) i restauranten, reorganisering av sekken klar for tidlig avgang neste morgen og tok tidlig kveld. Bare å ta bena fatt herifra Laddjujávri Vi hadde ganske tidlig i planleggingen bestemt oss for at vi tar båten over Laddjujávri noe som forkorter turen inn til Tarfala med 7 km, men før vi kom så langt var det 5,6 km å gå. Stien var ren autostrada gjennom bjørkeskogen før vi endte på båtbrygga. Vi var tidlig ute og hadde 20 minutters ventetid før billettsalget startet. Lap Dånalds var lagt ned til fordel for den nye restaurant Enoks, men det var litt tidlig på morgenen så de hadde ikke åpnet dørene riktig enda. Vi hadde en trivelig prat med billettselger/kaptein på båten som skulle frakte oss over Laddjujávri. Vi snakket om norske fjell, utstyr og det er visst ikke bare i Norge man ser mye rart som har tenkt seg opp i fjellet. Han hadde sett litt av hvert som skulle på fjelltur denne kapteinen. På båten oppover Láddjuvággis delta fikk vi for første gang på turen utsikt til Sveriges høyeste topp Kebnekaise. Det skjedde visst ikke så veldig ofte at han møtte på de som skulle på flere dagers tur i området og som _ikke_ hadde tenkt seg opp på Kebnekaise, men det var altså ikke det som stod på programmet for oss denne gangen. Båtturen opp til øvre båtbrygga tar ca 30-40 minutter. Motorveg fra Nikkaloukta til båtbrygga ved Laddjujävri Det var bygget en ny flott restaurant, så Lap Dånalds var ute av drift Innover mot Kebnekaise Kloppeti klopp Det skal svenskene ha, de er flinke til å kloppe stier og det er vel også helt nødvendig når det er såpass mye trafikk som det er opp til Kebnekaise Fjällstation. Stien fra øvre båtbygga (for øvrig ikke noe stort etablissement her, det var ei brygge hvor de hadde satt opp en benk med presenning over hvor man kunne sitte ved dårlig vær) og opp til stidele mellom Kebnekaise Fjällstation og Tarfaladalen var kloppet på så å si hvert eneste fuktige punkt for ikke å snakke om skiltet for hver km med hvor langt det var igjen til båten. Det er ca 7 km fra øvre båtbrygga og opp til stidele hvor vi skulle ta av til Tarfala. Solide klopper i alle fall 6 km igjen, og nå skal vi oppover Opp til Tarfala Så langt har turen gått mer eller mindre bare bortover, Nikkaloukta ligger 453 moh, Kebnekaise Fjällstation 690 moh, Tarfalastugan ligger 1180 moh. Mesteparten av stigningen på de siste kilometerne med andre ord. Vi tok en lunsjpause før vi begynte turen oppover, det viste seg heldigvis å være en grei skuring, det stiger jevnt og trutt ingen større utfordringer annet enn at man begynner å merke at man har gått en stund med sekken på. Vi hadde med oss litt ekstra forsyninger opp til vertinnen vår som var hyttevakt på Tarfalastugan, ikke at det utgjorde noen stor vekt men likevel en kg her og noen gram der merker man fort når det går oppover. Oppe i dalen passerte vi et par svære hengebruer, solide saker men ser litt malplassert sånn midt i en svensk fjelldal men men .. jeg var nå glad for å slippe i bli bløt på bena jeg da. Møtte en liten flokk på 5 rein (slike smådyr som turfølget mitt ikke ser), og noen få sjeler på vei ned fra Tarfala men ellers var nok de fleste folka å møte på stien mellom båten og Kebnekaise Fjällstasjon. Oppover mot Tarfala Solide bruer De siste par km begynte det å bli mye stein og ikke fullt så lett å bevege seg. Vi passerte minnetavla over Valter Schytt grunnlegger av Tarfala forskningsstasjon, selve forskningstasjonen og tok siste biten over til Tarfalastugan (skal innrømme at den siste kilometeren føltes unaturlig lang ) men vi kom da frem til slutt. Målet med turen var å besøke hun som satt som hyttevert på Tarfalastugan, og sambo. Vi ble innlosjert i sikringsstua/hyttevertstua og ikke selve turisthytta. Der ble vi møtt med «luksusmiddag», pasta og kjøttsaus, rødvin og sjokolademousse til dessert. Og sånn fortsatt det egentlig det meste av uka, det meste av Real turmaten ble båret ned igjen kan man vel si … Tarfalastugan er Svenske turistforeningsens høyest beliggende hytte på 1180 moh. Innerst i Tarfaladalen ved bredden av sjøen Tarfalajaure, omgitt av høye topper og isbreer. Nydelig sted, men mye stein! Tok en stund før denne hytta ble noe særlig større i horisonten altså, føltes i alle fall sånn. Panorama tatt rett bak hytta, det er fint i Tarfala Dagen etter ankomst ble det avslapping på hytta, skravling (vi hadde jo litt å ta igjen) og pannekaker. Det regna uansett og beina syntes det var helt greit å ta det med ro en dag. Isbreer og bresjøer Søndagen ble brukt til dagstur i området, Anna og Eric viste oss rundt. Turen gikk ned til forskningsstasjonen, over brua der og opp til bresjøene der ble det et bad for de tøffe (ikke meg med andre ord, iskaldt fjellvann holder ikke badetemperatur for meg). Så spiste vi medbrakt lunsj før vi tok turen opp til Isfallsglaciären, vi holdt oss riktignok på trygg grunn, men denne breen var visstnok et område for brekurs og det foregår jo en omfattende forskningsvirksomhet på den. Vi så riktinok et ordentlig ras et stykke lenger opp på breen et par dager senere så tenker det var like greit å holde seg nær kanten jeg. Fra brekanten var det flott utsikt utover Tarfaladalen og bresjøene nedenfor. Ferdig med å utforske denne breen går turen videre for et par av oss bort til Kebnepakteglaciären for en nærmere titt på denne også og rundt Tarfalajaure ned igjen til hytta. Mye stein på den turen, men utsikten fra innerst i dalen og utover var upåklagelig. Dansen starter kl. 21 på Tarfalastugan, helikopterplattingen må jo tross alt brukes til noe. Tarfala forskningsstasjon Isfallsglaciären Utsikten fra kanten av Isfallsglaciären og utover Tarfaladalen En nærmere titt på Kebnepakteglaciären Helt i enden av Tarfaladalen, man skimter hytta ved enden av vannet Dansen begynner kl. 21.00 Kaskasatjåkka 2071 moh La det bare være sagt med en gang, det blir aldri noen fjellklatrer av meg, har aldri betraktet meg som særlig høyderedd men følelsen av «snubler du nå er det j…. langt ned» har jeg ikke noe sansen for. Takke meg til en vettug sti … Det var 3 av oss som la ut på dagstur til Kaskasatjåkka, 3. høyeste topp i dette område (Syd- og Nordtoppen på Kebnekaise er høyere) og Sveriges 4. høyeste fjell (3. høyeste ligger i Sarek). Turen opp er ganske variert med både stein, snøfelter, isbrè og litt klyving, mer enn skummelt nok for meg. No big deal i følge andre turrapporter jeg har lest. Jaja, opp kom vi. Var litt uheldig med litt tåke på toppen men det lettet litt innimellom så vi fikk litt utsikt. Finfin utsikt over til Nord- og Sydtoppen på Kebnekaise og flere av dalgangene innover Koupervaggi, Kaskasavaggi og Vistasvaggi. Litt mat på toppen, bilder i øst og vest, en snødame på toppen og en stein på varden så gikk turen ned igjen. Syntes ikke det var noe mindre skummelt på veien ned jeg da Man blir fort liten i slike omgivelser, på vei gjennom steinrabbelet opp til Kaskasatjåkka Langt ned! Utsikt til Nord- og Sørtoppen på Kebnekaise, sett fra Kaskasatjåkka. Isbreen nederst er Kebnepakteglaciären Jeg bærer det ikke ned igjen Siste dagen i Tarfala ble en riktig «slappe av dag» Det nærmet seg slutten på oppholdet for vertskapet vårt også, de hadde tilbrakt 3 uker i Tarfala + en uke i fjellet før det. De så vel i grunnen frem til å komme hjem. Det ble rydde og forberede avgang i strålende solskinn, litt tid til å lese og sole seg ble det også. Neste hyttevert ankom og forberedte seg på å ta over, han skulle få saker levert med helikopter så vi ventet litt på det. Alvorlig mye helikoptertrafikk i det fjellet altså, stadig noen som er ute å flyr. Både forskningsstasjonen og turister på Kebnekaise bruker mye helikopter. Altså, forskningsstasjonen får nå være sin sak, men å fly opp til toppen av Kebnekaise, det er juks altså … Siste dans på «plattan» og en fantastisk fullmåne over Tarfaladalen (da savnet jeg et ordentlig kamera). Vi regnet med tidlig avgang ned igjen neste dag og pakket så mye som mulig. Det var noe som skulle spises opp, for vi bærer det ikke ned igjen! (vel, med unntak av en del Real turmat da, den holder seg jo godt) Litt soling i hytteveggen ble det tid til Helikopterleveranse, ikke riktig så vanlig i Norske fjell Flott solnedgang og nesten fullmåne i Tarfaladalen siste kvelden Tilbake til start Turen ned gikk naturlig nok raskere enn turen opp, vi rakk ikke bare siste båten, men et par båter før det. Ble til og med sittende å vente en stund. De 19 kilometerene gikk overraskende greit. Vi skulle sove nok en natt i Nikkaloukta, men det var helt greit å komme ned igjen til en dusj og en bedre middag. Rolig kveld med en bedre middag i restauranten i Nikkaloukta, det ble rein igjen (det var en gjenganger på menyen for å si det slik), deretter tidlig kveld. Dagen etter var det bare å stå opp, pakke lakenposen og komme seg på bussen. Vi slo i hjel noen timer (vi unngikk alt med reinkjøtt i pizzasjappa) i Kiruna før vi fant veien ut til flyplassen og vendte snuten mot gamlelandet. Alt i alt en finfin tur i godt selskap. De har fine fjell i Sverige og! Vi forlater Tarfaladalen i strålende solskinn Tilbake til sivilisasjonen, var greit med en dusj og en bedre middag

Startsted Turen startet med båt fra Holand i Holandsfjorden ca 15 km etter Svartistunnelen. Her går båten Isprins ofte i sesongen. Båten går fra en annen plass enn det den gjorde tidligere. Det er likevell godt merket med skilt hvor du parkerer. Da det er mange turister som drar for å se Engabreen kan det være rift om parkeringen der. Været var bra og båtturen er så kort at det ikke var nødvendig å kle noe på seg denne dagen. Båtturen tar 10 minutt Ved kaia på den andre siden går det en bred grusvei opp til Svartiskroa hvor det er mulighet for å kjøpe mat og overnatte. Det er også mulig å leie sykel fra kaistedet. Innmasjen mot svartisen er såpass kort og fin at det ikke er nødvendig. Det er ca 4 km til foten av Engabreen i flatt og lett terreng. På en dag som dette ble det såklart en is på Kroa. Viktig å støtte lokalmiljøet Engabreen sett fra Svartiskroa Turen Det er ikke vanskelig å merke når man kommer nær Svartisen. Området oppleves som kjøligere når det suser vind ned gjennom breesprekkene. Ruten herfra går mot breen og skrår venstre oppover før den kammen på toppen. Uten at jeg selv sitter med noen oversikt virker det som Engabreen har blitt betydligere mindre iforhold til bildene man ser fra tidlig 80-tallet. Her er det ikke mye is igjen. Disse svabergene har mange gyldne og rustne farger. Kan likevell tenke meg det må være et mareritt å komme sjangle ned her når underlaget er sleipt. Det er satt opp litt kjettinger i starten, men det hjelper kun på det lille området hvor de står. Området oppleves som dårlig merket og jeg måtte orientere flere turister som bare skulle til breen men som var påtur opp til selve Tåkeheimen i ren uvisshet. Er ikke til å nekte at stedet fremdeles trekker mye turister. Var glad jeg ikke var her tidligere i fellesferien. Vi startet turen ganske sent på ettermiddagen. Planen var egentlig å telte ved breen, men ''planer'' har en tildens til å ofte forandre seg. Vertfall på mine turer. Vi skulle heller gå halveis opp å telte hvor vegetasjonen ble grønnere. Kan ikke si det var noen steder man kunne sette opp teltet uten å ha masse skarpe stener liggende under. Hele turen er en lang motbakke med nye topper for hver du bestiger. Såkalte ''luretopper''. Det går likevell veldig fort. Her slukes det høydemeter. Skal ikke stå på dårlig humør vertfall. Kombinasjon av fantastisk omgivelser og fint turvær med litt vind gjør fort opplevelsen bedre. Når sola går under blir det fort mørkt. Uten å ha hytten i sikte viste jeg det ikke kunne være langt igjen. Bruker å ta med GPS på alle nye turer slik man får sporet turen og ha oversikt hvor mange km det er igjen. Best å være på den sikre siden. Er vel ikke uten grunn for det heter ''Tåkeheimen''? Tåkeheimen "Institutt for uhensiktsmessig vær" Vi kom fram opp til hytten 21:55. Ute satt det 2 andre gjester som var Norske. Heldigvis var ikke hytten fylt til taket med personer fra alle nasjonaliteter. Er kanskje grunnen til jeg alltid tar et telt med. Etter å ha kommet opp ble jeg overrasket over standarden og beliggenheten på hytta. Det er dekning og muligheter å ladde telefonen gjennom solcellepanelet på hytten. Det er også et rom avsperret for fotvandrere som tilhører NVE. Ute er det en liten helicopterplass som er merket med små stener i en sirkel. Sikkringsbua hvor man kan sove 4 personer og hvor hund er tilatt. Her ligger også utedoen. Det er altså 2 hytter her. Ikke lenge etter ble det seende slik ut da månen la seg over Svartisen. Forsåvidt også et vakkert syn. Det var rimelig intens vind hele oppholdet her. Syntes det er utrolig disse hyttene i det hele tatt enda klarer å stå stødig her såpass utsatt som de ligger. Inne på Tåkeheimen Utrolig fin og ivaretatt hytte med mye historie og gammelt utstyr i taket. Det er 4 sengplasser nede og hems med opptill det dobbelte på begge sidene. Det er knagger overalt og mulighet for å heise opp tørkestativet som er plassert over ovnen. Soverommene har rikelig med ventiler som det suser voldsomt i og store nye vinduer med fenomenal utsikt. På baksiden av sikringsbua kan man se breen så langt øye rekker Neste dag våknet vi til knallvær og Helgelandsbukken (1454) måtte såklart bestiges, nå som vi nesten var på toppen allerede. Ruta opp til fjellet går forbi hytten så det er mange fotvandrere som passerer forbi. Ute er det også en benk man kan sitte på i le på forsiden av hovedhytta. Like etter hytta blir det litt kløyving blant store stener et stykke. Dette er bare 10 minutt fra Tåkeheimen som ligger like nedenfor. Like ovenfor kommer man på et platå og turen forsetter i betydelig lettere terreng. Anser oss som heldige som fikk slikt vær. Store deler av turen er utsikten upåklagelig. Fra toppen kunne vi se helt til Lofoten. Det er et lite parti på turen som krysses på snø. Var problemer med å finne vann på hytta uten å måtte gå langt ned på breen for å hente breevann mange er skeptiske til. Var heller ikke notert noen steder i permene på hytta hvor man kunne hente vann i området. Tok derfor å fylte vannflaska med så mye snø jeg kunne her. Toppen av Helgelandsbukken hvor fjellet stuper ned til Holandsfjorden. 2 Like bilder hvor det ene er tatt med vidvinkel og andre med telezoom. Likte effekten man får av en oppblåst bakgrunn. Turen opp fra hytta tar ca 1 time. Terrenget er relativt lett å gå på sålenge det er tørt. Siden været var så fint kunne man likså være her en dag til. Er utrolig man kan sitte inne i en slik hytte å nyte utsiken mens man spiser frokost, lunsj og kveldsmat. Tatt like nedenfor hytta. Turen opp med passe oppakning virker lang og tung. Heldigvis har stien en ganske fast og stabil grus som gir godt grep ned som opp. Man fikk følesen hvor liten man egentlig er i det hele. Engabreen er kanskje den meste kjente med området men det er jo bare en liten brøkdel når man kommer lengre opp å ser hvor langt breen faktisk strekker seg. Utsikt fra stua på Tåkeheimen. Hytta har rikelig med vinduer, også på soverommene. Dette er absolutt en hytte jeg kommer til å besøke igjen. Tenkte det måtte vært fint å kunne dra opp hit på ski fra Fykan vinterstid. DNT opplyser at de arrangerer turer opp hit i påsken. Takk for turen Artikkelen ble oppdatert 09.09-2016 Med høyoppløselige bilder.

Produkt Bergans Storen Mountain Hat levert av Bergans Veil pris kr. 500 Härkila Visent Cap levert av Härkila Veil pris kr. 899 Lowe Alpine Mountain Cap levert av Equip Outdoor Technology Veil pris kr. 499 Klättermusen Mysse 2.0 levert av Klättermusen Veil. pris kr. 700 Sealskinz Thermal Waterproof Cap levert av Wenaas Nordic Veil pris. kr. 599 Sealskinz Winter Hat levert av Wenaas Nordic Veil pris kr. 449 Testpersoner @Anders Eriksen @Henrik Testkriterier Brukervennlighet Funksjonalitet Sikkerhet Pris Testforhold Luene er testet under variert friluftsliv på vinterstid, og temperaturen har variert mellom 5 °C og -25 °C. Luene er testet i ulikt omfang hva gjelder temperaturer og vind. Luene er ikke testet (ikke brukt) når det har vært klart at lua ikke kunne brukes under temperatur- og værforholdene. Dette kan være at det har vært for kaldt eller for mye vind, som i værste fall kunne ført til skader. Vurdering Formålet med sammenligningstesten har vært å se i hvilken grad vindluene har oppfylt formålet sitt med vindtetthet og hvor godt de beskytter mot vind. Spesielt kan øre og panne være utsatt for vind og det er derfor viktig at vindlua rekker et godt stykke ned i panna og dekker ørene ved å sitte tett inntil. Et av kriteriene for testen er brukervennligheten på lua, herunder justeringsmulighetene vindluene har. Alle luene i testen unntatt Härkila Visent Cap har en eller annen form for strammemulighet i bakhodet med strikk, borrelås eller spenne. Bergans Storen Mountain Hat Levert av Bergans Veiledende pris kr. 500 Fjellforumvekt: 32 g Les mer om lua her Bergans Storen Mountain Hat kommer i 3-lags Dermizax og er ikke fôret. På grunn av at den ikke har noen form for fôr egner den seg til bruk hvor det er høyt aktivitetsnivå eller under mildere temperaturer. Ettersom den ikke er isolert kan det være en mulighet å bruke denne lua over en annen. På grunn av at lua ikke er fôret kommer det mer luft til rundt ørene når det ikke benyttes lue under denne. Lua rekker relativt langt ned i nakken. På grunn av mangel på fôr i lua vil det være hensiktsmessig å benytte seg av en ekstra hals, eventuelt høy krage på mellombekledningen dersom det ikke benyttes ekstra lue under. Som noen av de andre vindluene i testen, har ikke denne lua brem eller knapp for å feste bremmen. Knapper har ofte en tendens til å skape et ubehagelig press i panna, spesielt i de tilfellene hvor det benyttes hodelykt i kombinasjon med lua. Dette gjør at denne lua egner seg svært godt til å kombinere med hodelykt eller snøbriller. Strikken i bakhodet sørger for at ørene blir godt tildekket. Til tross for at det ikke følger med noen snor som kan festes under haka, sitter den likevel godt på hodet på grunn av den ene strikken. Konklusjon Lua har et snevert anvendelsesområde ettersom den ikke er fôret og passer således godt til personer som er i høy aktivitet og produserer en god del varme, eller der hvor vinden er lav og temperaturen relativt høy. Ved å kombinere vindlua med en annen lue kan vindluas anvendelsesområde økes. Den veiledende prisen på kr. 500 kan nok være passende dersom luas anvendelsesområde oppfyller formålet til det en forbruker ser etter. Härkila Visent Cap Levert av Härkila Veiledende pris kr. 899 Fjellforumvekt: 136 g Les mer om lua her Øreklaffene til Härkila Visent Cap kan trekkes godt rundt ørene og en borrelås sørger for at ørene holdes varme til enhver tid. På dager hvor temperaturen har krøpet ned mot -20 °C har det blitt benyttet balaclava og lua har ikke blitt opplevd som trang. I høyere aktivitet kan lua bli noe varm. Lua vil derfor i det hovedsakelige passe til friluftsliv der hvor aktivitetsnivået er lavt, eller for personer som produserer lite varme. I tilfeller hvor lua blir noe varm er det ingen øvrige justeringsmuligheter for å slippe ut overskuddsvarme med å eksempelvis åpne strammingsmuligheten i bakhodet. Den må derfor tas av hodet eller åpne borrelåsen som sørger for at ørene blir beskyttet. Ved bruk av hodelykt har den fungert tilfredsstillende til tross for at lua har forholdsvis stor brem. Man vil likevel miste noe av lyset i synsfeltet som følge av den store bremmen. Dette fører oss over til sikkerheten. Lua har ingen ekstra snor i tilfelle lua skulle bli tatt av vinden. Bremmen har også stor overflate som gjør at vinden kan få bedre tak. Dette kan være kritisk på vinterstid i kalde omgivelser. Konklusjon Alt i alt beskytter den godt mot vind og varmer godt på de kaldeste dagene under rolig aktivitetsnivå. Den veiledende prisen på kr. 899 kan virke noe i det dyreste laget ettersom dette er en vindlue. Ettersom lua tross alt har en gore-tex membran gjør prisnivået mer forståelig. Lowe Alpine Mountain Cap Levert av Equip Outdoor Technology Veiledende pris kr. 499 Fjellforumvekt: 67 g Les mer om lua her Lowe Alpine Mountain Cap er en gjenganger i flere tester og betegnes av mange som en klassiker. Den kan strammes i bakhodet med borrelås og bremmen kan festes til lua med trykknapp i front. Over den delen av knappen som er festet til lua (ikke bremmen) er det lagt på et stoffstykke i polyamid for å forhindre at snø ikke skal feste seg til knappen og gjøre det vanskelig å feste knappen. Dette er imidlertid et lite problem dersom man faktisk ønsker å feste bremmen i dårlig vær, da stoffstykket må trekkes til side for å kunne feste bremmen og dette krever at man må bruke to hender, og med votter er prosessen vanskeligere. Det skal likevel sies at bremmen er formbar slik at den i noen grad kan løftes opp uten å feste den til lua. I kombinasjon med holdelykt presses bremmens festemekanisme/knappen inn mot panna og skaper ubehag. Lua sitter godt på hodet ved at den rekker godt ned i nakken og dekker panna langt på vei, men den dekker ikke begge deler like godt. Det avhenger imidlertid hvor mye lua trekkes ned i nakken eller over panna. Innerstoffet består av myk fleece, noe som også hjelper til med å sitte godt på hodet. Lua har ingen egen snor for å forhindre at lua kan blåse av, men har istedenfor lagt på to hemper som har gjort dette mulig. Øreflappene dekker godt over ørene, men ikke like godt som Härkila Visent Cap. Dersom man velger å feste på ekstra snor selv, vil man også kunne stramme til ytterligere rundt ørene, slik at ørene blir ytterligere beskyttet for vær og vind. Konklusjon Denne lua er en av tre allroundere i testen, og passer godt for den gjennomsnittlige personen. Den utmerker seg ikke spesielt på noen områder hverken negativt eller positivt, men har flere ulike kompromisser for å øke anvendelsesområdet. Dessuten er den veiledende prisen på kr. 499 også en pris som kan forsvares. Klättermusen Mysse 2.0 Levert av Klättermusen Veiledende pris kr. 700 Fjellforumvekt: 89 g Les mer om lua her Klättermusen Mysse 2.0 er testens andre allrounder. På denne lua har Klättermusen festet på snor som kan strammes under haka og strammemekanismen i bakhodet er en spenne som enkelt kan håndteres med en hånd med eller uten votter. Med påsydd snor som kan strammes under haka trygger dette sikkerheten. Lua har også en brem, men det er ingen knapp eller annen festemekanisme for bremmen. Istedenfor har Klättermusen gjort bremmen stiv slik at den enkelt kan heves eller senkes, og den holder seg på plass slik du selv ønsker den skal være. Det er også uproblematisk å kombinere snøbriller og hodelykt. Her skiller den seg positivt ut sammenlignet med Lowe Alpine Mountain Cap og Sealskinz Winter Hat som har knapp til festemekanisme på bremmen som kan skape ubehag i panna når det blir lagt presses på knappen. Ettersom denne lua ikke har knapp som presses inn og bremmen er enkel å håndtere, økes også brukervennligheten og komforten. Innerfôret består av myk og tøyelig fleece, noe som gjør lua behagelig å ha på hodet. Den skiller seg også positivt ut sammenlignet med de øvrige luene i testen ved at den trekker meget godt over ørene og isolerer dertil bedre. Riktignok ikke like godt som Härkila Visent Cap. Den trekker også godt ned i nakken uten at det går på bekostning av å beskytte panna mot vind. Konklusjon Den veiledende prisen til kr. 700 er ikke en urimelig pris ut fra hva du får. Lua hever seg flere hakk over de andre luene til tross for at det er gjort flere kompromisser. Alle de små ekstra detaljene som hever luas brukervennlighet, funksjonalitet og sikkerhet gjør det uproblematisk å forsvare prisen. Sealskinz Thermal Waterproof Cap Levert av Wenaas Nordic Veiledende pris kr. 599 Fjellforumvekt: 95 g Les mer om lua her Sealskinz Thermal Waterproof Cap har på samme måte som Härkila Visent Cap en hard og stor brem og innerfôret består av myk fleece. Den kan enkelt med en hånd strammes med en strikk i bakhodet. Når strikken strammes opplever undertegnede at det oppstår et ubehagelig press rundt hodet der hvor strikken går. Luas konstruksjon oppleves som at den er konstruert som en helt alminnelig caps der det er lagt på ekstra stoff utenpå som skal dekke over ører og nakke. Stoffet som er lagt over capsen og skal beskytte utsatte steder folder seg riktignok over ørene, men sitter ikke inntil ørene. Dette innebærer at kald luft kommer til og isolering av ørene praktisk talt er fraværende. Det er heller ikke noen snor som kan tjene som sikkerhet eller ha den funksjonen at stoffet som er lagt utenpå kan komme tettere inntil ørene ved å stramme. Lua egner seg ikke særlig til bruk på vinterstid, men kan muligens ha et bruksområde sent på høsten hvor temperaturen begynner å krype ned mot 0 °C på natt og plussgrader på dagtid. Konklusjon Lua faller tvers igjennom testen ved bruk på vinterstid og er en gjennomgående skuffelse. En veiledende pris på kr. 599 vil være altfor ut høy fra denne luas egenskaper. Sealskinz Winter Hat Levert av Wenaas Nordic Veiledende pris kr. 449 Fjellforumvekt: 64 g Les mer om lua her Sealskinz Winter Hat er den tredje allrounderen i testen. De to øvrige er Lowe Alpine Mountain Cap og Klättermusen Mysse 2.0. På samme måte som Lowe Alpine Mountain Cap har lua en brem som kan festes med en knapp, noe som kan gi et press i panna ved bruk av hodelykt. De samme betraktningene om knapp som festemekanisme til bremmen som ble gjort om Lowe Alpine Mountain Cap kan også gjøres her. På denne lua er det borrelås som brukes for å velge hvor hardt lua skal sitte på hodet sammenlignet med Lowe Alpine Mountain Cap, og har ingen betydning når luene sammenlignes. I motsetning til de to andre allrounderne (Lowe Alpine og Klättermusen Mysse 2.0) har ikke denne lua snor eller mulighet til å feste på ei snor. Dette kunne vært nyttig, spesielt når det gjelder sikkerhet, men også muligheten for å få dekket til ørene ytterligere. Luas innerstoff består av myk fleece og gjør at den er behagelig å ha på hodet. Lua dekker godt over ørene og sitter relativt godt inntil, spesielt om man sammenligner den med Sealskinz Thermal Waterproof Cap. Sammenligner man lua med Lowe Alpine Mountain Cap og Klättermusen Mysse 2.0 isolerer og dekker denne lua hakket mindre enn Lowe Alpine Mountain Cap, men i liten grad. Som allerede nevnt ville det vært hensiktsmessig å ha ei snor under haka slik at sikkerheten styrkes, og at isolasjonsevnen er bedre. Konklusjon Denne lua er et godt alternativ til Lowe Alpine Mountain Cap, men kommer likevel litt svakere ut. Dette er fordi sikkerheten og isolasjonsevnen over ørene kunne vært bedre. Det fordelaktige er at Sealskinz Winter Hat har en veiledende pris på kr. 449 sammenlignet med Lowe Alpine Mountain Cap som har en pris på kr. 499. Hovedkonklusjon Det er Lowe Alpine Mountain Cap, Klättermusen Mysse 2.0 og Sealskinz Winter Hat som kan kalles for allroundere og dermed har størst bruksområde til ulike aktiviteter. Bergans Storen Mountain Hat har et relativt snevert bruksområde og passer best i bruk hvor aktivitetsnivået er høyt. Härkila Visent Cap skiller seg ut ved at den passer best til aktiviteter som har et lavt aktivitetsnivå i kalde omgivelser. Sealskinz Thermal Waterproof Cap har lite å gjøre på fjellet vinterstid under kalde omgivelser med mye vind og kulde, men den kan muligens være et greit hodeplagg på høsten. Det er Klättermusen Mysse 2.0 som trekker det lengste strået i denne testen. Lua er definitivt den mest allsidige og har de beste egenskapene som en vindlue bør ha på vinterstid i fjellet. Dette skjedde med produktene etter endt test Luene har forskjellige leverandører og det står derfor hva som skjer med de enkelte luene i hver enkeltartikkel om de enkelte luene.