Vinnerliste

Skal få skrevet en ordentlig turrapport bare den neste turen til uka er unnagjort. Har tilbragt noen dager i Tarfala, beundret isbreene og månen samt vandret/klatret til topps på Sveriges 4. høyeste fjell Kaskasatjåkka 2071 moh. Panorama tatt rett på utsiden av Tarfalastugan (ja, jeg vet det ser litt merkelig ut, kamera _suger_ på å sy sammen panoramabilder) En nærmere titt på Kebnepakteglaciären Utsikt fra Kaskasatjåkka 2071 moh. midt på bilde ses nordtoppen på Kebnekaise, sørtoppen (som er høyest pr. dags dato) gjemmer seg litt i skyene. Fin måne over Tarfaladalen Onsdag kveld

Lurte på om jeg skulle prøve å skrive min første turrapport. Legger noen bilder av min årets fineste tur. Svartisen - Tåkeheimen og topptur til Helgelandsbukken

De 3 siste dagene gikk til Jotunheimen. 50km ca. Første dagen gikk jeg inn til memurubu. Så ble det surtningssue dagen etter. Brukte vel 6t50min opp og 3t 10min ned. Siste dagen gikk jeg til rasletinden. Merka de 24km og 1400 høydemeter fra dagen før kan man si.. 16km og 800høydemetre ble allikevel ikke så lange hefta, 5t30min ca. Hadde helt konge vær begge dagene. På surtningssue var det 23 varmegrader og vindstille, ubetydelige skyer. På rasletinden var det 30grader vindstille. Så ikke en sky!. Så lett rondane, muen og rendalsølen med naboer:)

. Bytt side, hva hadde du ønsket hvis du var redningssentralen? Godt sagt! Akkurat dette er bærebjelken i det firmaet jeg arbeidet. Ledelsen ønsket seg en type orientering, en orientering. Og på grunnlag av de rapporter, fra laveste nivå og oppover, som kom inn kunne de utarbeide et situasjonsbilde og iverksette tiltak. For å hindre at en melding skulle gå gikk muntlig fra ledd til led (en fjær blir fort til en hel hønsegård) var det utarbeideten mal forhva en melding skulle inneholde: Til - Fra - Hva har skjedd/hva skjer/retninger/personell - Dato - Underskrift. (Her mangler visst et par punkter) Men det går på pris. på den tid da jeg startet mitt friluftsliv fantest det kun ett hjelpemiddel for en nødsituasjon: Nødraketten. Det er ikke så mnge år siden jeg klarte å legge vekk oppskytningspennen og de 9 røde blussene. Derfor på slutten av 90 tallet eller begynnelsen på 200 tallet gjorde jeg store øyne da en ekspeditør presenterte en SPOT for meg. SPOTens, OK meldingene ble til stor glede for både meg og min kone. Og siden har SPOTen aldri viket fra min side. I tur buksa: "i høyre sidelomme" Meget ubekvem når jeg skulle legge meg ned på siden. Men der forble den. Alltid. For en jakke kunne jeg ta av meg, men buksene holdt jeg som regel på. Men en ting var OK meldingene, noe ganske annet var en nødmelding. Og problemet var at meldingene gikk som kringkasting: Kun en vei. I 2006 oppstod en situasjon hvor jeg opplagt burde ha utløst HELP knappen og sendt meldingen til min kone og sønn: "En ikke livstruende situasjon har oppstått. Kan ikke gå, Kontakt politiet 08880/112". Men en ting var å kunne gjøre det, noe helt annet var det å gjøre det og skake opp hjemmefronten. Derfor satte jeg alle kluter inn og klarte å få mobilkontakt* med politiet, og ble hentet med helikopter (*den dårligste kontakt jeg noen gang har hatt. Kunne omtrent ikke blunke uten av kontakten ble brutt.) . --------------------------- Og i år - 10 år siden sist noe gikk galt var jeg igjen i en vanskelig situasjon, en muskelstrekk, en bagatell, gjorde at en meget smertefull fremdrift varierte mellom 20 - 50 meter per minutt, og veien tilbke var av heller dårlig standard, og grusom lang. Og der gikk jeg og grein, hvert fall hikstet noen ganger av smerte. Igjen hadde jeg SpOTen klar, men igjen var det enveiskommunikasjonen som gjorde at jeg ikke utløste den. Til slutt klarte jeg å oppnå mobilkontakt med både politi og min kone, slik at de var klar over situasjonen, om jeg løste ut Helpmeldingen. --------------------------------- Veien videre?? Akkurat nå, i skrivende stund er veien videre en meget uklar vei, men siden friluftsliv er en så stor del av livet mitt klarer jeg ikke å legge det vekk, selv om diagnosen jeg vil få på torsdag, brått kan sette en stopper for det hele. En tumor i magen. God eller ondartet, det er spørsmålet jeg må leve med akkurat nå. Men, som den optimisten jeg er, samtidig som alderen begynner å tynge, antar jeg at når våren kommer stiller jeg med en Inreach på samme ubekvemme sted - i buksas høyre sidelomme - "the same procedure as every year, James".

Første tur i egen kajakk:) hvilken lykke! Troms på sitt beste:)

Noen turer går ikke som planlagt... Her er en slik tur! http://turmannen.blogspot.no/2016/08/tabbetur.html

Å skrive en turrapport høres ut som en genial idé!! Fantastiske bilder

Da var ferien slutt for i år:) Kan se tilbake på 13 dager i fjellet. 10 dager langs rondanestien, 180km ca. Med variabelt, men ikke håpløst vær. Fin gå temperatur var det grunn. Bedre vær enn i fjor er vel grei oppsummering. Gikk i utgangspunktet alene, men lå alene bare på ei av seks selvbetjente hytter:) Bra med folk i rondane selvsagt.

Jeg overnatter i marka med Helsport gapahuk og militær sovepose (tåler bål bra, tung men billig), mat blir til på bålet. Vanlig liggeunderlag og granbar oppå snøen. Du bør komme langt med tusen kr.

Tok med to kompiser opp til Trollheimen's høyeste fjell, Store Trolla (1850m) på onsdag da yr meldte 28c nede i Sunndalsøra. Knallbra tur, Store Trolla skuffer aldri med verken utsikten, luftigheten eller møre lår på nedturen. Turen har en lengde på 5,7km en vei, 1800 høydemeter fra bilen og opp. Fra toppen på Store Trolla.

Sommerferien på fjellet nærmer seg, jeg har en uke til rådighet etter å ha 'kastet' bort de to andre på pilegrimsferd i Spania (Camino Ingles / Muxia, fra Ferrol til Santiago og videre til Muxia). Ny sommer, nytt fjellområde, som vanlig, men jeg ender alltid opp med å returnere til Hardangervidda. Så tanken var egentlig bare surre litt rundt, med et spikret mål bare, å komme meg opp til toppen av Hårteigen. Nå har den 'jævelen' av et fjell ligget der og lokket meg omtrent hver gang jeg har vært på vidda. Men så begynte tanken om Massiv å gjøre tankegodset mitt forvirret. For de som ikke har fått med seg det, så er Massiv en ny rute som DNT har opprettet. Den starter på Sota Sæter og ender på Haukeliseter. På veien sørover går den gjennom fire massive fjellområder, Breheimen, Jotunheimen, Skarvheimen og Hardangervidda. Derav navnet, fire massive fjellområder. Noen her har kanskje forstått at undertegnede er svak for langdistanse-ruter. Så er det derimot sånn at det å komme seg til starten ikke er gjort i en fei. Ihvertfall ikke når bussen man tenker å ta er full og å utsette avreisen med en dag gjør tidsskjemaet litt for pressende. Så hva med å nattbussen istedet? Kan vel klare det en gang, selv om jeg totalt mangler søvn ved å gjøre det. Bussen stopper jo ikke ved Sota Sæter, som ligger rundt 3 mil unna. Kan gå, men på bilvei? Det går taxi, som på enkelte dager tar busstakst. Selvfølgelig ikke denne dagen, vanlig takst, en tusenlapp pluss minus. Nattbuss og tusen spenn? Nei takk. Løsningen? Snu ruten. Med det blir begge tankene iverksatt. Jeg har bare en uke til rådighet, men det burde være nok tid til at jeg klarer å komme meg til Finse. På vei fra Haukeliseter på den første dagen, klokken har passert fire på ettermiddagen. Første dagen starter sent på mandagen, bussturen fra Oslo til Haukeliseter stjeler en del av timene til dagen, men etter en matbit og øl på fjellstuen er jeg avgårde. Værmeldingen var ikke det man kan kalle lys, men i starten er det et behagelig turvær. Det kunne derimot ikke vare, i passet ovenfor Mannevatn blir det surt, vått og vindfullt. Ved Holmasjøen blåser det mye. Når klokken nærmer seg halv ni gir jeg meg, da har jeg gått i litt over fire timer. Etter Holmasjøen går man over en kolle, den gir god ly for vinden og jeg finner en grei teltplass ovenfor Sandflofossen. Regnet har gitt meg et lite vindu til å sette opp teltet i. Kjølig om kvelden. Jeg spiser middag ute før jeg trekker meg inn og får varmen tilbake, mens det begynner å regne lett utenfor. Noen ord om mat på turen. Denne gangen har jeg latt pakkene med real turmat ligge igjen hjemme. Istedet har jeg lekt meg litt med vakuumpakker-maskinen jeg har fått. Til middagene på turen har jeg stekt og tørket kjøttdeig, fordelt på fire pakker som jeg har vakuum-pakket sammen med mais og ananas. Laget fire poser med byggrynssalat i vakuum har jeg og. Og så har jeg delt opp to poser med Toro gryteposer i fire. Frokost og lunsj er kjedeligere, knekkebrød med pålegg (syltetøy og baconost). Har man regnet etter forstår man fort at dette ikke holder til hele uken, jeg har beregnet to dager på hytte for å slippe å bære for mye (som om jeg ikke gjør det fra før). Utsikt over Loftdokktjønn. Hjemmelaget real turmat, Toro pastagryte med vakuumpakket kjøttdeig, mais, ananas og byggrynssalat. Ovenfor Sandflofossen. Andre dagen bringer med seg noe lysere vær, fortsatt vekslende, men ikke like mye regn som gårsdagen. Dette blir en lang dag, jeg går til Grøndalsvatni, omtrent to timer etter Litlos i retning Hårteigen og Torehytten. Først en fin tur forbi Hellevassbu (andre stempel i det såkalt Massiv-passet, les mer om det på siden til Massiv) og så over til Litlos. Vakre områder å gå i, jeg har alltid likt meg i denne delen av vidda. På Litlos tok jeg meg en øl og slappet av i peisestuen før jeg gikk videre. Hvor jeg gikk videre var avhengig av værmeldingen, men på Litlos sa de at i morgen var det meldt samme vær som idag, bare varmere. Det kan bety muligheter for utsikt fra Hårteigen, så jeg avviker litt fra Massiv-ruten og setter kurs i retning det karakteristiske landemerket på vidda. Det er også en fin tur, stien er enklere å gå på her enn fra Haukeliseter til Litlos. Regnet kom først idet jeg slenger fra meg sekken for å sette opp teltet, typisk planlagt fra værgudenes sin side. Fortsatt kjølig ute, så etter middag føles det best å krype ned i soveposen og slappe av. På vei ned på snøen ved Årmoteggi. Teltplassen ved Grøndalsvatni. Når tredje dagen opprinner er ikke utsikten til en topptur lystig, den er relativ grå og mørk, skylaget ligger tungt rundt Grøndalsvatni. Nå har jeg allerede beveget meg i retning av Hårteigen, så å snu er det ikke snakk om. Noen timer senere står jeg på toppen av Hårteigen med et stort og bredt glis om munnen, timingen kunne nesten ikke vært bedre. Rundt meg kan jeg se Hardangervidda i alle retninger, skyene lettet såpass mye at over meg er det nå mye blå himmel og solen skinner. I horisontene er det mørkere derimot, men herfra kan de være så mørke de vil. Jeg får toppen litt for meg selv i starten, før flesteparten av de som sov på en overbefolket Torehytte dukker opp. Gitt været de siste dagene føler jeg meg heldig som får oppleve toppen på denne måten, så skiftende som det er og har vært, kunne toppen like fullt vært innhyllet i skyer nå. Etter noen timer er min tunge sekk på ryggen igjen og retningen satt tilbake til Litlos. Litlos blir min første av to planlagte overnattinger på hytte på turen. Overgangen fra å være mutters alene i teltet mitt til en folksom peisestue er stor, men maten er god (reinsdyrkarbonader) og kvelden blir hyggelig den. Litlos er en trivelig hytte som får litt ekstra kudos for å være den hytta som ligger lengst unna vei i Nord-Europa. Grytevatnet. Hårteigen. Utsikt fra toppen av Hårteigen, Hardangerjøkulen til venstre. På toppen av Hårteigen, strålende fornøyd. For min fjerde dag er planen ganske så lik som for den andre dagen. Jeg går til en betjent hytte og tar meg en pause der før jeg fortsetter videre for å finne et sted å telte. Idag sto Sandhaug for pause underholdningen. Denne dagen markerer også et skille på ruten, da man etter Besso kommer inn i det mer flatere og åpnere landskapet på øst-vidda. Også denne dagen var været vekslende. I starten var det et dust slør over landskapet, som ga det et eventyr-aktig preg. Det var færre folk enn jeg trudde på Sandhaug, jeg blir i peisestuen en god stund med noen kalde øl før jeg begir meg ut i et dystert landskap. Denne gangen går jeg ikke like lenge, startet og senere, etter litt under en time er jeg ved Reinsmyrtjørna hvor jeg sier meg fornøyd. Her har jeg knapt fått slått opp teltet, slengt inn sekken og satt meg inn i teltet før det begynner å høljregne utenfor. Jeg sitter jo tørt og godt inne i teltet, så jeg gjør ikke annet enn å smile. Smiler ikke like bra da jeg senere, etter et lite opphold i regnet, søler ut basisen for gryteretten til middag. Heldigvis hadde jeg fått tak i en pakke med spaghetti på Litlos (jeg så at jeg hadde vært for grådig med frokost og lunsj rasjonene), så det blir spaghetti med mye kjøttdeig istedet. Gikk opp til en ikke navngitt topp på 1445moh ved Bismarhei, fin utsikt, Hårteigen nå i horisonten. Neste dag går jeg til Stigstu, jeg finner ut at det vil gjøre siste dagen på turen mindre stressende hvis jeg slipper å tenke på om jeg kommer til å nå toget hjem eller ikke. Så jeg velger å ta min andre overnatting her istedet for på Krækkja. Denne dagen er litt kjedeligere, jeg liker meg bedre på vest-vidda enn her i øst, selv om det er fint nok her. Været har ellers blitt varmere. Flatere, enklere å gå, så jeg kommer relativt tidlig til den hyggelige private hytta Stigstu. Med god tid igjen av dagen går jeg opp på Skaupsjønuten (1414moh) som ligger bak hytta. Det blåser fint på toppen, men utsikten er tøff. Mørke skyer, mye regn, sol, men alt i horisontene. Det serveres fjellørret til middag. På toppen av Skaupsjønuten. Tåken dekker vidda om morgenen på den sjette dagen, den gled forresten inn kvelden før. Den ligger over heiene en stund, før utsikt titter fram fra skyene. Riksveien krysses og med det begynner fjellene å bli mer kuperte og steinete igjen. Halnekongen lokker, men jeg lar den få ligge i fred, for mye skyer som også har blitt lokket til toppen. Ved Krækkja bygges det på, jeg blir sittende å snakke sammen med en annen vandrer en stund, som viser seg å være gift med bestyrerinnen på Fagerheim Fjellstugu. Noen øl i peisestuen senere er jeg på vei igjen. Det er grått og overskyet, jeg går i omlag to timer og dumper sekken i østenden av Finnsbergvatnet. Kvelden blir den fineste på hele turen, det føles litt magisk når hele skylaget sprekker opp og åpner seg opp for blå himmel og kveldssol som stråler rett inn på teltplassen. Der og da føles det synd at det er siste kveld på turen, jeg kan sitte med ryggen til en stein mens middagen putrer på kokeren, etterhvert forsvinner solen med varme farger ned bak Helveteshorga. Tåke og ett lett regn lå tett om Stigstu om morgenen. Middagstilberedning i kveldssolen ved Finnsbergvatnet. Kveld ved Finnsbergvatnet. Teltet ligger i le for soloppgangen, men morgenen på den sjuende og siste dagen er det heller ingen himmel som innbyr til noen sikt mot solens oppvåkning. Fra Finnsbergvatnet går turen opp til Finse, i ett steinete og røft landskap med Hardangerjøkulen ved min side. Rett før der stiene fra Krækkja og Kjeldebu møtes kommer regnet, det er det kraftigste regnværet jeg har hatt mens jeg har gått. Men hva gjør vel det når jeg kommer til Finse og kan ta en varm dusj og sitte inne til toget går. Jeg kommer fram i god tid før toget går, det ruller faktisk et tog til Oslo ut fra perrongen idet jeg går opp til den. Nydusjet (slik at de andre togpassasjerne slipper svett vandrerlukt) og med tørre klær slapper jeg av på Finsehytta, snakker med en tysker som jeg møtte når regnet kom. Prøver de forskjellige mikrobryggene fra hytta. En eller annen stjeler sitteunderlaget mitt. Så tar jeg toget hjem igjen. Det har vært en fin tur. Været ble bedre enn ventet og meldt. Første gangen jeg omtrent har gått en 'pub' til 'pub' runde på fjellet. Hardangerjøkulen. Noen få ord til om Massiv. Ruten er spennende lagt opp og byr unektelig på flott natur. For meg gjenstår nå resten av Skarvheimen, så Jotunheimen og Breheimen. Tanken er nå å fortsette på ruten til neste år, fra Finse og oppover. Mitt største ankepunkt mot ruten er (dessverre) at den er for rettet mot de betjente hyttene. Det er vel og bra, luksus igrunn, men for meg og andre som kanskje ønsker å gå ruten med telt er det få plasser å proviantere på langs ruten. Skal man selge ruten til utlendinger, er dette noe man burde ha tenkt på. Å spise og overnatte på de betjente hyttene blir fort veldig dyrt, når man regner med at det tar rundt tre uker å gå hele ruten. Det sagt, så liker jeg tanken på ruten, for den går unektelig gjennom noen flotte, mektige og massive fjellområder. Les om hele turen på bloggen: http://tarjeiskrede.blogspot.no/search/label/Massiv

Denne sommeren tok jeg og en vennine fra Nederland en tur til Albania for å padle kajakk langs Vjosa, og Komani-vannet. Det hele startet med at jeg ville besøke henne i Longyearbyen hvor hun studerer. Jeg har aldri vært på Svalbard, og har fortsatt et stort ønske om å ta en tur dit. Turen til Svalbard skjedde altså ikke, det klaffet aldri med hennes studier og mine, samt flybillettprisen. Da det viste seg at dette ikke gikk, foreslo hun heller å finne på noe i sommerferien. Mange ideer ble slengt ut, og vi endte først opp med å haike Frankrike på langs, deretter såg vi på diverse fjellturer rundt Chamonix, og på litt flatere områder på grensen til Spania. Hun kunne etter hvert meddele at hun hadde skadet kneet sitt, så fjellturer ble dessverre utelukket. Fokuset skiftet fort over på padling og vi sto en god stund fast med å haike frankrike på langs og ende opp i Marseille, hvor vi kunne leie kajakker og padle rundt om langs kysten der. Etter iherdig gransking av google maps, la hun merke til Vjosa i Albania. Dette ble slått opp og bilder fra elven såg helt fantastiske ut (bare søk selv!). Spikeren ble hamret og flybilletter til Amsterdam ble bestillt. Nå gjensto det bare å få tak i en kajakk... Det var ingen som leide ut kajakker i området rundt Vjosa, eller som hadde mulighet for å frakte kajakker dit. Etter mye frem og tilbake, fant hun en ganske gammel sammenleggbar kajakk med trerammer. Det sier seg selv at denne ikke var direkte lett å drasse med seg, men det skal jeg fortelle mer om senere. Jeg ankom Amsterdam, tok toget til Zwolle den 12. juli. Her brukte vi noen dager på å fikse kajakken. Lappe litt og lime på ny bunnduk. Vi impregnerte også bomullstrekket på oversiden. Kajakken var blitt litt skjev over de siste 40 åra, så vi måtte finne en løsning for å korrigere dette. Alt i alt, det gikk et par dager før vi satt oss på toget mot Bremen i Tyskland hvor vi skulle møte noen felles venner av oss, avgang 15.juli. I Bremen var vi i to netter. Så begynte togturen turen mot Albania. Fra Bremen reiste vi via Hanover - Basel - Luzern - Milano - Bologna og til Bari. Her tok vi båt over middelhavet til Durrës, Albania. Ankomst 19. juli. Herfra var det å finne korteste vei til Tepelëne, hvor vi hadde sett for oss at det var fint å sette ut båten. Det var ikke så lett, da det ikke fantes noe god informasjon å finne, og bussene vi såg gikk bare til de større byene langs kysten, og hovedstaden Tirana. Etter en liten stund kom det en mann opp til oss og spurte hvor vi ville. Etter noe om og men (Tepelëne er ikke akkurat noen turistperle), fikk vi forklart at vi måtte finne bussen til en annen litt mindre by, og derfra ta minibuss resten. Minibusser gikk visst hele tiden, helt uten noe tidsskjema, og vi måtte bare stille oss langs veien i riktig rundkjøring og vinke når vi såg navnet på en papirlapp i vinduet. Vi kom oss frem, fikk drasset med oss alt pakket ned til elven, spiste mat og sov en natt før vi monterte sammen kajakken. Lokalbefolkningen var kjempehyggelige, og vi pratet mye med forskjellige folk. Stort sett alle som hadde gått noen år på skole, og ikke var for gammel, kunne engelsk, og kommunikasjonen gikk mye lettere enn vi hadde forventet. Vi satte igang nedover elven, endelig. Det var så fantastisk deilig å endelig komme skikkelig igang med turen. Kajakken var god å stabil, tålte vekten av to personer og dertil bagasje, og alt var bare nydelig. Elven Vjosa har mye å tilby. Det er noen få raske stryk, men ellers er elven rolig og lett å padle. Det er veldig lite stener å måtte svinge unna, og de største utfordringene var de mange grunnene vi måtte over. Her var det så grunt at vi måtte ut av båten, dra den forsiktig over, og sette oss tilbake når det ble dypt nok. Et par ganger var strømmen så sterk i andre enden, hvor det plutselig ble veldig dypt, at hun som satt bakerst og hadde styringen, og derfor måtte inn først, var den eneste som kom seg inn før båten ble tatt av strømmen nedover elven. Jeg, som da sto igjen, måtte komme meg inn på land, og gå etter langs elvebredden. Det hendte heldigvis bare noen få ganger, og det var rimelig greit å få kajakken inn mot land selv om hun var alene. De aller fleste nettene sov vi i telt langs elven. Vi hadde med oss et to-mannstelt. To-mannstelt til to personer, ja det var litt trangt, men det gikk veldig bra. De andre nettene vi padlet hengte vi bare opp et myggnett og sov under det. På veien nedover Vjosa, møtte vi flere bønder som gledelig delte ut tomater, frukt og ost. Mange av disse bøndene var veldig fattige, men brukte mye tid og krefter på å lage skikkelig fine hus. Litt i kontrast til hva de ellers brukte i det daglige. Før vi hadde kastet loss i Tepelëne, ble vi advart mot marihuanadyrkere, og at de kunne være delvis aggressive. En av de siste etappene før vi hadde planlagt å padle ut i middelhavet, ble vi møtt av en noget stresset mann. Vi hadde fått kajakken godt fortøyd, teltet var satt opp, liggeunderlagene blåst opp, og maten var straks klar til fortæring. Vi brukte vanligvis bål til å lage mat, for å spare på drivstoffet til brenneren. Mannen som kom løpende ned fra det som antagligvis var plantasjen hans, sa at det var et stort problem at vi var der. Bålet kunne tiltrekke seg farlige folk, og han viste oss pistolen sin han hadde for å beskytte seg. Det hadde begynt å bli mørkt, og det ville om få minutter bli så mørkt at det var umulig for oss å se noe særlig ut på vannet. Likevel, han var veldig påtrengende og ble mer og mer stresset. Vi fant ut at vi måtte komme oss avgårde selv om det var natt, elven var heldigvis veldig rolig her, og ville fortsette å være det helt ut til kysten. Kajakken ble pakket i all hast, og vi kom oss ut på midten av elven, i frykt for å treffe stener eller trær som sto ut langs kanten. Etter noen minutter med stille banning, forsiktig padling og diskusjoner om det er en sten eller bare lyset som lurer oss, kom vi til en bro. Siden det var store støtter som holdt oppe broen, ble strømmen bare sterkere og sterkere, mens vi såg mindre og mindre fremfor oss. Det hele endte med at vi oppdaget en opphoping av drivved inntil ene brostøtten, omtrent 15 meter direkte foran oss. Vi padlet som noen galne for å få fart på båten slik at vi fikk svinge unna. Marginer så tynne som hårstrå var alt som gjorde at vi ikke kantret der og da. Båten skrapte seg videre og alt var heldigvis bra. Men vi var fortsatt rimelig irriterte, trøtte og sultne. Ved første anledning vi fant, parkerte vi kajakken, fikk fortøyd den, hev i oss noen brødskiver og rullet ut soveposene. En stor betongbrygge ga oss et flatt og fint underlag å sove på. Dagen etter var vi fortsatt irriterte, og vi studerte kartet nøye. Det viste seg at det ikke var noen veier der hvor elven munnet ut i havet, og om det var slik at strømmen og/eller bølgene var for store for kajakken vår, var vi nødt til å padle hele veien tilbake til hvor vi var, for å komme oss til sivilisasjon. Derfor avbrøt vi kajakkturen vår en dag for tidlig, og reiste til Sarandë. Det var, for å si det mildt, en helt forykende flott by, og en veldig, veldig etterlengtet anledning for avslapping, god mat og ikke minst øl. Her planla vi å være en natt eller to, men det var så fint og så billig at vi ble i tre netter før vi satte oss på bussen mot hovedstaden. Derfra tok vi buss videre til Bajram Curry. Derfra måtte vi haike oss til Fierzë. I nord-Albania snakker de et helt annet språk, og de få ordene vi hadde lært oss i sør funket dårlig i nord. Men etter mye gestikulering og gjentagelse av Fierzë, fikk vi en gammel mann i en gammel pick-up til å kjøre oss. Ved elvebredden bygget vi sammen kajakken igjen, og satte avgårde på andre etappe av ferieturen vår. Bildene snakker kanskje for seg selv, men om du ikke har skjønt det, naturen her var idyllisk. Det var vertikale fjellvegger rett ned i vannet, speilblankt vann og så utrolig grønt. På mange måter føltes det som om vi var i en miniatyrversjon av Geirangerfjorden. Det gikk gamle ferger langs vannet, og det var noen få små motoriserte båter, men ellers var det helt stilt og fredelig. Vi var ved flere anledninger på besøk hos gårder vi såg langs turen, og ved en av de ble vi invitert på mat og raki. Det såg ganske stusselig ut nede fra dalbunnen, men da vi kom opp til huset var det utrolig fint tillaget (se bilde over). Og som overalt ellers var alle kjempehyggelige og pratsomme. Utfordringen var selvsagt at ingen skjønte et kvekk av hva motparten sa... Vi ankom demningen en dag tidligere enn antatt, plukket båten fra hverandre og lot den få tørke litt i solsteken. Herfra fikk vi tatt en minibuss til Shkodër, som veldig fort ble min favorittby i hele verden. Byen har en veldig lang og fargerik histore, og jeg anbefaler absolutt alle til å besøke den. Vi var i byen i tre netter før vi hoppet på bussen til Podgarica, hovedstaden i Montenegro. Her var vi en natt og tok tog tilbake til Zwolle via Beograd - Dobova - Villach - Mannheim og Utrecht. Konklusjon: Dette er den desidert beste sommeren jeg har hatt i den senere tid. Det til tross for at jeg fikk sinnsykt vondt i ryggen av å padle i et for stort sete, og at hun jeg reiste med fikk solstikk, og at vi begge ble matforgiftet ved å spise noe tørket kjøtt som hadde ligget for lenge i varmen. Jeg kan anbefale Albania på det varmeste, og jeg synes dere alle skulle tatt dere en tur, spesielt nå siden turismen fortsatt er ganske lav. Det er stort sett bare italienere og folk fra Montenegro der nå, siden grekere tilsynelatende hater albaniere. Flere av de vi snakket med underveis var veldig hypp på at Albania skal bli medlem av EU, for å øke turismen, vareutvalget og få has på regjeringen.

Stenfjellet fra Grådalsveien i dag. Ny listetopp i boks (Røros PF> 100 m).

Stormmatter på mitt gamle vintertelt er på 16cm. Har aldri tenkt på om de burde være smalere eller bredere. Så vist Svea greier seg med 20cm som @otl har målt burde dette holde. Firma som driver med søm har helt sikkert mulighet for å skaffe tilveie Bomullsomspunnet Polyestertråd som er tråden jeg siktet til i mitt innlegg. På den annen side så er jo dette egentlig ikke nødvendig siden det er stormmatter det er snakk om. om tråden ikke helt fyller hullet i duken i dette området er jo av liten interresse. Her bør det vel heller prioriteres styrke da stormmatten faktisk kan sitte ualminnelig godt fast når du skal rive leir.

På Helsport svea camp 3 målte jeg kjapt 20cm

Siste døgn har jeg vært på Skorpeneset i Vigdarvatnet, en av de største innsjøene i Hordaland. Her kan man få litt villmarksstemning velger man riktig plass. Jeg vet hvor det er!

Ser jo ganske bra ut dette, jeg har også et par små "bulker i bunnen. Som du ser på bildet bomma jeg litt på midtstillingen av matta. Har tatt hammeren og banka på matta i enden, det ble noe bedre enn det er på bildet, men det lar seg ikke helt fixe hvis den har kommet litt skeivt.(bildet er fra første montasje) Da må det kjøpes ny matte. Jeg har latt det være som det er, mang har det sånn. Ofte er 90% godt nok.

Jeg er på min 2dre sykkel med skivebremser, at det er forskjell på skivebremser og ikke minst mer tak i skivebremser i forhold til felgbrems er hevet over enhver tvil.. GPS, en min viste et hårstrå under 20km/t da jeg jeg gikk rundt etter å ha klemt til litt hardere på bremsen pga en trafikksituasjon.. Da hadde jeg redusert farten fra 60.. Altså forlengs salto på tørr asfalt i nedoverbakke.. Så nå sitter jeg her og tar livet med ro etter "doctors order" og venter på at skrubbsårene skal gro, ingen ting brukket, og trøster meg med at det strengt tatt kunne gått mye værre..

Det er vel bare så vidt at det lønner seg å fikse opp en utslitt eller forsømt sykkel. Jeg har nylig fikset opp en sykkel som jeg fikk gratis og delene som ble kjøpt kostet ca. 1700 kroner og så gikk det med noen timer med skruing. Nå ser jeg at det er tilbud på sykler i en lokal sykkelbutikk. En ny sykkel som har kostet ca. 3000,- selges med 50% prisavslag, altså 1500,- Når nypris på sykler er så lav som den er i dag så bør det kanskje være en dyr sykkel hvis det skal lønne seg å fikse opp noe nedslitt eller forsømt, men da er vel også delene tilsvarende dyre. Nei, vi må nok bare innse at vi lever i et bruk og kast samfunn.

Nødnr på SMS fra nyttår. Se innslag på tv2. http://www.tv2.no/nyheter/8530473/

Hei @pahatlem! Hehe, jeg kan trøste deg med at det ikke er kroppsfasongen din som er hovedcasen her, men heller hva dette produktet er laget for: Primært raskt friluftsliv, fjelløping og som superlett vind- og regnjakke primært vår/sommer/høst. Altså overhodet ikke for å putte dunjakka under. Om man sjekker spec'ene på hjemmesiden vår finner man følgende ingress: "Our featherweight option: a minimalist running jacket for changeable weather conditions. Fantastic air permeability, water-resistant and packs down very small." https://www.mammut.ch/NO/en_NO/B2C-Kategorie/Men/MTR-201-Rainspeed-HS-Jacket-Men/p/1010-14801-1205. Bortsett fra at jakken i denne tråden er laget i dyrere Gore-Tex Active er det samme jakke som beskrives her. Vi har også forskjellige passformer på jakkene våre, tilpasset bruksområder: Denne er atlethic fit, en vanlig skalljakke til turbruk vil være regular fit, mens frikjøringsjakker til ski og brett kan være loosefit. Det er altså viktig å velge riktig plagg til riktig bruk. Kan også nevne at jakken fikk toppscore på passform i UTEs nylige test av lette vind/regnjakker til løping ... mvh mammut

To turer i dag - strålende vær og ferien nærmer seg slutten, så da må man jo få litt ut av dagene Kjørte til Grong for service og registerreimbytte på den gamle Foresteren. Før jeg dro på tur, ble jeg enig med verkstedet om at det dårlige hjullageret neppe ble bedre av seg selv og at de skulle bytte det samtidig med resten av jobben - forhåpentligvis innen lunsj. Deretter bar det oppover grusveien opp til Husfjellet, og derfra satte jeg kursen mot Tømmeråsfjellet. Da klokka nærmet seg halv elleve og jeg fortsatt var anslagsvis tre kvarter fra Tømmeråsfjellet, bestemte jeg meg for å snu for å rekke ned igjen til 12-tiden. Gikk opp på nærmeste topp og tok et bilde over nam-nam-Namdalen Bebyggelsen i Grong delvis skjult av skogkledde Husfjellet, Geitfjellet oppe til venstre og Namsen buktende nedover mot sin os utenfor synsvidde: (Det viste seg at jeg kunne fortsatt videre til topps - servicen tok nesten 3 timer ekstra... Gammelbil er gammel bil, men jeg liker den gamle bilen...) Neste tur etter å ha kommet meg tilbake til kysten gikk til Væremsnubben (402 moh) for nok et klipp i Fjelltrimkortet. En flott kveldstur! Bildet domineres av Leka, Norges geologiske nasjonalmonument (øya er bikket nitti grader fra et geologisk perspektiv). Bak Leka ser man Vistenfjellene bak til helt høyre, med Torghatten litt foran. Til venstre for dem, ser man så vidt en tannrekke som er De syv søstre ved Sandnessjøen, 120 km unna Væremsnubben Til venstre bak for Leka ser man Vega: Deilig sliten i kveld

Røskestadvannet. På søndags ettermiddagen pakket jeg kanoen og dro til Røskestadvannet. Jeg ble inspirert av noen turbeskrivelser fra en av brukerne på forumet her @Imp og siden jeg oppholder meg til stadighet på Klokkarstua så måtte dette vannet prøves. Min "syden/USA tur" i år ble noe utskiftning og utvidelse av turutstyret, deriblant en Ally kano. Sabla praktisk med en kano som kan pakkes ned i bagasjerommet. Når jeg har kajakken på biltaket må jeg liksom være innen synsvidde av bilen hele tiden. Mange har spurt meg om jeg har kano men ingen har spurt meg om jeg faktisk kan padle den. Svaret er nei. Jeg har vært på en vindfull kanotur med klassen en eneste gang i min pure ungdom. Det eneste jeg husker fra den turen er at "byungene" fikk vabler på hendene ganske raskt, det gjorde vi "bondeunger" ikke, vi var vant med litt annet arbeide enn å måtte gå ut med søpleposen. Hjertet synker litt da jeg ankommer Røskestadvannet og ser at det er en del andre mennesker der. Som min datter seinere sa til meg "Mamma, det må du da forvente på en søndag når solen skinner, ved et "bynært" vann. Javel da. Jeg begynner å montere Allyen, proff er jeg ikke da det kun er andre gang jeg monterer den men rekkefølgen har jeg i hodet så det skal egentlig gå greit. Et par kommer inn med kano 10 min etter jeg har begynt på monteringen. De er kjempehyggelige og har nettopp kjøpt seg ny kano selv og slår av en prat som går mere på sammenlikning av de to kanoene. Jeg har god tid og ingen hastverk så det er helt iorden og hyggeligt med en prat. Litt seinere går tre karer forbi. Jeg ber til Gud at de ikke vil stoppe opp for å se på monteringen, legge seg opp i ting eller enda verre, begynne og belære meg eller tilby hjelp. Hvis jeg ønsker hjelp til noe spør jeg pent etter det og jeg kan ikke fordra mannfolk som stiller seg opp i halvsirkel, folder armene i kors på toppen av magen og har det sosialt med å stå å se på og kommentere. Disse tre karene ser på kanoen og meg og kommenterer et eller annet om kanoen men går heldigvis videre. Takk Gud Jeg registrerer at det er litt mere vind end yr har meldt og er litt bekymret. Men jeg får lagt kanoen ut og padler rett inn til venstre i en bitteliten "vik" der jeg kan forske litt på hvordan jeg får kanoen til å lystre. Jeg har satt setet litt lenger frem, padler på knærne og den tunge tursekken har jeg tjoret fast i baugen for å få litt ballast. Jeg er veldig spent på hvordan den er å padle i forhold til kajakken og hvilke tak jeg kan overføre derfra. Selv i den lille viken tar vinden tak innimellom og sender meg fort sidelengs som et løvblad på vannet. En kar kommer inn i viken med kajakken sin. Jeg misunner han et kort øyeblikk for i kajakken vet jeg hva jeg driver med, det gjør jeg ikke i kanoen. Jeg spør han om vind og evt strøm ute på vannet, han ser på kanoen og bemerker at det er noe vind å være oppmerksom på med kano. Det ante meg. Jeg holder meg derfor klokeligt inne i viken og leker meg der til jeg kan presisjonsstyre kanoen som jeg vil, få den til å gå rett frem, snu på "femøringen" og stoppe. Jeg forsøker også å finne ut hvordan jeg skal korrigere for vinden når den plutselig tar tak. Det er egentlig vanskeligst. Jeg føler meg litt hjelpesløs uten senkekjøl eller ror. Men sånn er det, kano har ikke det, bare å venne seg til og prøve å gjøre det beste ut av det. Vinden løyer etterhvert og jeg våger meg forsiktig utpå og sørger for å holder meg på den riktige siden langs kanten slik at hvis vinden skulle ta tak så blåser den meg kun inn til kanten og ikke utpå midten av vannet hvor jeg ikke har noen planer om å oppholde meg som fersking. Men nå er det vinnstille og så nydelig og deilig at jeg bare kjenner at freden og roen senker seg innvendig. Fantastisk nydelig vann å være ved. Jeg forstår godt at det er populært. Jeg padler sakte oppover og bare nyter livet. Sulten begynner etterhvert å melde seg men på den lille odden der jeg kunne tenkt meg å spise, er det allerede en familie med noen barn som koser seg. Jeg skal selvsagt ikke forstyrre idyllen og kjører derfor kanoen inn i sivene og opp på bredden et stykke før odden og får satt over vannet på primusen. Maten er klar på no time og jeg setter meg tilbake i kanoen og nyter middagen der mens jeg ser utover vannet. Jeg fortsetter å padle til kl er 22, da har folk flest gått hjem men det er enda litt trafikk av biler. Jeg hadde en ide om å overnatte men jeg er utrolig pysete uten hund som alarm i teltet og dropper derfor tanken. Det er litt for mange folk der til at jeg vil klare å sove trygt. Jada, jeg vet sånn rent rasjonelt at folk flest er hyggelige og snille men dette vannet er såpass nært til "bystrøk" at jeg ikke har lyst til å ta sjansen på at en eventuellt "weirdo" tilfeldigvis skulle være i skogen akkurat den kvelden. Jo lengre unna folk og jo mer øde, desto bedre sover jeg på natta. Sånn har det vært i alle år. Det er nesten helt magisk å padle der så seint på kvelden. Månen lyser, det vaker mange ganger og jeg hører endene som kaller på hverandre. Fiskestangen er med i sekken men den får ligge enn så fristende det er. I dag er jeg bare ute for å lære å padle kano og det er ingen grunn til å ta noen sjanser på å drive med andre ting. Fiske kan jeg gjøre seinere når jeg har bedre kontroll og vet mere hva jeg driver med. Jeg plukker kanoen fra hverandre igjen i mørket, gidder ikke finne frem lykten, det trengs ikke. Jeg vil tilbake hit igjen snart, dette vannet fristet til gjentakelse.

@Oliver: kanskje ikke det er du som må presisere, men tauprodusenten. Det jeg mente var å presisere spesifikt hva som var problemet med å klippe begge halvtau inn i samme sikring. Eksempler på dette kunne være taudrag, taukutt, økt belastning på sikring og klatrer, osv. Ut av disse fakorene kan jeg kun skjønne at fallkrefter kan være av direkte relevans for en tauprodusent. Mener tauprodusenten at fallkreftene blir for store ved å bruke halvtau som tvillingtau (begge i samme sikring)? - jeg spør retorisk. Produsenter av klatretau oppgir tauenes UIAA Impact force - den maksimale krafta målt når man simulerer et nokså dramatisk fall med faktor 1,78 - og dette gjøres annerledes for halvtau enn for heltau. For heltau brukes en 80 kg masse, mens for halvtau brukes 55 kg, muligens fordi man regner med at fall på halvtau er av snillere art? Det vil si at hvis både et halvtau og et heltau har f.eks 9 kN i impact force, så vil halvtauet i realiteten gi større oppbremsingskraft, siden det med 80 kg masse ville hatt ca 80/55 x 9 kN = 13 kN i samme test. Hvis man så fester begge halvtauene i samme sikring blir problemet dobla. Det var litt høyttenkning - kanskje dette er årsaken til den vedtatte sannheten?

Mikro-expedetion i Bærumsmarka idag efter jobbet. Jag har bara varit där en gång, på vintern (försässong). Då var det knøkfullt med folk med stor underhållning på parkeringen (kollisioner, fastkörning, dikeskörning etc). Mycket folk idag också jämför med vad jag är van vid i vestmarka, men folktomt jämfört med vintern. Kan finnas potential i området.

Et mobilkamera har èn brennvidde. En vidvinkel, tilsvarende omtrent "gammel" 24mm. Dette er utmerket for visse typer bilder, men et kompaktkamera har så godt som alltid zoom. Man kan altså bruke tele på visse bilder. Ikke bare for å trekke motivet nærmere, men også for å endre perspektivet. Gode kompaktkameraer har også muligheten til å manipulere eksponeringen. En annen ting med mobilkameraet er at den ofte ligger i lomma. Det ørlille objektivet er ofte fullt av rusk og rask.. Man blir så alt for lett opptatt av megapixler. Det er mye mer enn det bak et godt bilde.

Årets uketur med dama skulle denne gangen gå til hardangervidda vest. Planen var den samme som året før, men da gikk de planene i vasken pga veldig mye snø. Men denne ganga pga en fin og varm forsommer lå alt klart for å komme seg inn i dette terrenget. Dag 1 Vi ankom valldalen sånn ca klokka 12 til regnbyger, og selvfølgelig i det vi parkerte bilen åpnet himmelen seg opp. Var da veldig glad for at alt var pakket vanntett og ferdig i sekken. Så var bare å slenge sekken på ryggen og begynne å gå. Fra parkeringa gikk det veldig mange forskjellige stier oppover men vi fant nå en grei og følge. Etter en times tid så var vel alle blitt til en og vandringa igjennom vivassdalen startet. Tåka lå ikke langt over hodene våres så vi fikk aldri med oss hvordan det så ut rundt oss, men vi kunne nå se at det var grønnt foran oss. Etterhvert som vi kom høyere opp i dalen kom tåka nærmere og vinden tiltok, så ble etterhvert ganske så utrivelig. I det vi nærmet oss holmavatnet så ble tåka så tett at det var nesten umulig å se noe, så da fant vi en teltplass så fort vi var ved vannet. Kunne ikke se at vannet var der da jeg satt opp teltet, visste bare at det skulle være ca der. Dagen etter fant jeg ut at vannet var ca 20 meter fra teltet. Ganske morsomt å våkne opp og innse hvodan landskapet var rundt når en ikke så noe dagen før. Etter teltoppsett med steiner på alle plugger ble det litt mat også fant vi soveposene ganske raskt, var ingen grunn til å sitte oppe. Dag 2 Våknet opp til noe som bare kan beskrives på en måte, deilig varme fra sol på teltduken og når en stakk hode ut av teltet så var det bare å nyte det vi så, for det var en ufattelig fin morgen. Frokost ble spist, telt pakket ned og vi satt igang med vandring mot dagens mål, Litlos turisthytte. Vi valgte ruta igjennom Vassdalen, var endel snø, men været viste seg fra sin beste side, lite vind og stort sett sol hele veien. Kunne nå se mørke skyer bak oss, men de holdt seg der hele dagen så da var det bare velstand. Vi ankom hytta litt før 4 og kunne virkelig sette oss ned og slappe av. Første som ble gjort var å bestille en øl, et rom og så sette seg på utsida og bare nyte været og utsikten mens vi lagde litt mat. Var jo tross alt noen timer til 3 retters middag ventet. Litt over en time før middag fant vi ut at vi skulle ta turen ned til Litlosvatnet og prøve sluken, vi skulle jo tross alt fiske endel på denne turen. Gikk ikke veldig mange minuttene før jeg var heldig og fikk noe til å bite på kroken, en veldig fin prikkepetter på over halvkiloen, dette lovet godt for resten av turen. Middagen var prima og det var en hyggelig og avslappende kveld. Dag 3 I dag skulle vi inn til Grønndalen, ikke så lange dagsvandringa med andre ord. Været var fortsatt fint selv om vinden hadde tatt seg opp endel. Retninga på vinden var bare digg mens vi labbet for vi hadde den i ryggen. Etter en 2-3 timer var vi kommet til teltplassen og kunne konstatere at her var det ganske så fint. Fant en plass med litt ly fra vinden samtidig som det var lite mygg, så ganske så perfekt teltplass. Utover dagen ble det fisket litt og jeg fikk opp to fine eksemplar og dama fikk opp et par eksemplar selv, et veldig fint et og ett heller lite et. Uansett hadde vi nå allerede bra med fisk. De ville også kunne holde en stund pga godt kjøleskap veldig kort vei fra teltet. Etter at jeg hadde fått opp et par fisker satt jeg meg ned ved for og lage en kopp kaffe mens dama stod igjen nede ved vannet og fisket. Fant fram en liten sak som jeg la på lommelerka hennes da hun kom opp for å få en kopp kaffe. Det var en liten ring, og det meste var veldig hyggelig etter dette. Jeg tenkte som så at ei dame som er villig til å være med meg inn på dette er ei som det er verdt og spare på. Dag 4 Denne dagen ble startet med luksus frokost, pannekaker og bacon. Dagen ble brukt til utforskning av diverse vann i området, men dette var ingen spesielt god dag fiskemessig, ikke en fisk ble dratt opp. Fikk bare et napp i løpet av hele dagen, men vi fikk nå testa ut endel vann og et par av dem må testes igjen neste gang jeg er der oppe, for de virka veldig lovende. Da vi omsider kom tilbake til teltet steikte sola så godt at et lite bad frista. Så da måtte vannet testes, kaldt var det, men samtidig veldig deilig på sitt vis. Når kvelden kom fant solen ut at den skulle leke litt med skyene og fargene ble veldig vakre. Dag 5 Det ble fisk til frokost og det var en veldig fin morgen uten et vindpust. Denne dagen gikk turen tilbake til litloshytta. Turen tilbake tok ganske nøyaktig 2 timer, så ganske kort og grei tur. Ca halvveis så kom vi til en snøbro som ikke så veldig trygg ut lengre, men var nå ferske spor på den, så tenkte at vi kunne prøve å komme over. Valgte først å se hvordan det skulle se ut om jeg skulle gå igjennom og så at det ikke skulle være spesielt farlig og valgte da og prøve. Med stor og tung sekk så gikk det som det måtte, jeg gikk rett igjennom men var så forberedt på det at det gikk veldig fint (tenker jeg datt I underkant av 1,5 meter). Dama måtte bare gå en liten omvei for å komme seg over Vi fikk oss et rom og brukte denne dagen mest til og slappe av og ikke gjøre noenting. Når kvelden kom hadde Litloshytta leid inn et par lokale trubadører som stod for litt underholdning denne kvelden, så var ingen dum natt og velge Litlos dette. Dag 6 Vi starter turen tilbake mot valdalen denne dagen. Første del blir å ta valget mellom de to rutene som går til valldalen. Vi valgte samme rute som vi kom ifra, den som går igjennom vassdalen. Var markant mindre snø nå enn da vi kom, så var tydelig at snøen ikke var veldig gald i mye sol. Turen igjennom vassdalen var like fint som på veien opp og temperaturen var det ingenting og klage på. Etter noen timer kom holmavatnet og deretter kom vi ned til vivassdalen. Klokka begynte å bli mye etterhvert og vi valgte å sette opp teltet ved vivassvatnet. Gikk ikke mer enn 2 sekunder fra teltet var oppe før himmelen åpnet seg og det var slutt på godværet. Prøvde fluestanga såvidt litt her, men så bare liten fisk. Fikk også en på flua, uten tvil turens minste. Dag 7 Våkner til hamring på teltduken. Var nå heldigvis ikke lang vei ned til bilen tenkte vi. I det teltet var pakket ned og sekkene kom på ryggen stoppet det og regne. Og regnet holdt seg vekke fram til vi kom til bilen. Alt I alt var dette en veldig fin tur med mye fint vær, fint fiske, litt slit, men med mange gode og fine opplevelser

Kommer vel an på bruken din av bildene i ettertid. Jeg bruker helst ett (eller to) systemkamera men har ofte også med kompakt. For min del er kompaktkamera er mye bedre enn mobil da bildene er mulig å redigere i ettertid. Bildene ser ofte fine ut på mobilen men når man ser de i full størrelse på pc senere så ser man virkelig forskjellene. Skal nevnes jeg har Microsoft Lumia 950XL nå som regnes som en av de bedre mobilkameraene.

Takk for gode tilbakemeldinger her i tråden. Bloggen er oppdatert med fyldig turrapport fra turen.

Dette er Malika, Amerikansk Bulldog, midt i tenåringsopprøret. Hun skjerpet seg etter hvert.

Min lille Malamute-frøken, Nemi. Hun er nesten 5 måneder gammel. Alltid glad, og alltid klar for tur.

siste spam fra meg på ei stund. utsnitt av spannet før tur. ha en fin søndag

Jeg tror dere alle som leser REs sitt innlegg bør lese det avsnittet om "Kjedelig" med et hint av ironi. Jeg er selv aktiv i røde kors, ingen av oss går rundt og HÅPER at noen knekker lårhalsen, at lille Ole på 7år går seg bort fra foreldrene eller lignende. Det (Jeg håper hvertfall) de fleste i røde kors mener er: Nei vi ønsker ikke at du skader deg, men vi ønsker å være der HVIS du skader deg. Vi har lagt ned så ekstremt mange timer i å tilegne oss den kunnskapen vi har at vi så veldig gjerne vil få lov til å gjøre noe og da kan galgenhumoren som ofte blir brukt høres helt feil ut for folk på utsiden. Men til syvende og sist ønsker vi ingen ting annet enn at alle kommer hele hjem og igjen får spise middag med sine nære. Utover det så er jeg enig med REs, hvis vi begynner å diskutere om en leteaksjon var unødvendig eller ikke så beveger vi oss EKSTREMT langt utpå kanten av stupet. Det er fort gjort som han sier at vi da begynner å merke oss en "pris" på et menneske. Kjør på med 100 unødvendige leteaksjoner fordi noen var oppriktig bekymret for et turfølge som valgte å gå videre istedefor å slå seg til ro på en hytte for natten. Det er verdt det, både i mennesklig omtanke for hverandre men også i søkserfaring for de fra politi, forsvaret, Hjelpekorps, norsk folkehjelp, redningshundene, NRRL, Norsk Aeroklubb og andre frivillige som 24timer i døgnet 7 dager i uken står i beredskap, klar til å lete etter akkurat DEG den 101. gangen noen ringer inn en bekymring og du FAKTISK har knekt foten langt pokker på vidda uten mobildekning.