Vinnerliste

Tok med to kompiser opp til Trollheimen's høyeste fjell, Store Trolla (1850m) på onsdag da yr meldte 28c nede i Sunndalsøra. Knallbra tur, Store Trolla skuffer aldri med verken utsikten, luftigheten eller møre lår på nedturen. Turen har en lengde på 5,7km en vei, 1800 høydemeter fra bilen og opp. Fra toppen på Store Trolla.

To turer i dag - strålende vær og ferien nærmer seg slutten, så da må man jo få litt ut av dagene Kjørte til Grong for service og registerreimbytte på den gamle Foresteren. Før jeg dro på tur, ble jeg enig med verkstedet om at det dårlige hjullageret neppe ble bedre av seg selv og at de skulle bytte det samtidig med resten av jobben - forhåpentligvis innen lunsj. Deretter bar det oppover grusveien opp til Husfjellet, og derfra satte jeg kursen mot Tømmeråsfjellet. Da klokka nærmet seg halv elleve og jeg fortsatt var anslagsvis tre kvarter fra Tømmeråsfjellet, bestemte jeg meg for å snu for å rekke ned igjen til 12-tiden. Gikk opp på nærmeste topp og tok et bilde over nam-nam-Namdalen Bebyggelsen i Grong delvis skjult av skogkledde Husfjellet, Geitfjellet oppe til venstre og Namsen buktende nedover mot sin os utenfor synsvidde: (Det viste seg at jeg kunne fortsatt videre til topps - servicen tok nesten 3 timer ekstra... Gammelbil er gammel bil, men jeg liker den gamle bilen...) Neste tur etter å ha kommet meg tilbake til kysten gikk til Væremsnubben (402 moh) for nok et klipp i Fjelltrimkortet. En flott kveldstur! Bildet domineres av Leka, Norges geologiske nasjonalmonument (øya er bikket nitti grader fra et geologisk perspektiv). Bak Leka ser man Vistenfjellene bak til helt høyre, med Torghatten litt foran. Til venstre for dem, ser man så vidt en tannrekke som er De syv søstre ved Sandnessjøen, 120 km unna Væremsnubben Til venstre bak for Leka ser man Vega: Deilig sliten i kveld

Har tilbragt et par dager i Flensmarka. Når sola endelig viser seg på trønderhimmelen OG det samtidig er varme i lufta, må man bare avspasere litt og nyte ensomheten i villmarka. Møtte ikke en kjeft på turen (som forventet). Var nesten opp på Flenskampen etter å ha slått leir på landunga mellom Kamptjønnan, men ca 1 km. fra toppen gikk jeg lei og snudde. Lei av begynnende gnagsår på tåballen, lei av verkende hofte og lei av stein. Langt bedre å tilbringe resten av kvelden foran et kveldsbål ved teltet. Turen opp mot Flenskampen var dermed ikke bortkasta: Jeg fikk samlet litt nedfalls tyrived på veien "hjem", og denne brant lystig slik tyrived har for vane å gjøre. Retur i dag gikk via Grådalsbua for kaffepause. Ser at det har vært litt folk innom siden jeg var der 21. mai, men det er ikke akkurat trengsel i Flensmarka.

Hei @pahatlem! Hehe, jeg kan trøste deg med at det ikke er kroppsfasongen din som er hovedcasen her, men heller hva dette produktet er laget for: Primært raskt friluftsliv, fjelløping og som superlett vind- og regnjakke primært vår/sommer/høst. Altså overhodet ikke for å putte dunjakka under. Om man sjekker spec'ene på hjemmesiden vår finner man følgende ingress: "Our featherweight option: a minimalist running jacket for changeable weather conditions. Fantastic air permeability, water-resistant and packs down very small." https://www.mammut.ch/NO/en_NO/B2C-Kategorie/Men/MTR-201-Rainspeed-HS-Jacket-Men/p/1010-14801-1205. Bortsett fra at jakken i denne tråden er laget i dyrere Gore-Tex Active er det samme jakke som beskrives her. Vi har også forskjellige passformer på jakkene våre, tilpasset bruksområder: Denne er atlethic fit, en vanlig skalljakke til turbruk vil være regular fit, mens frikjøringsjakker til ski og brett kan være loosefit. Det er altså viktig å velge riktig plagg til riktig bruk. Kan også nevne at jakken fikk toppscore på passform i UTEs nylige test av lette vind/regnjakker til løping ... mvh mammut

Lurte på om jeg skulle prøve å skrive min første turrapport. Legger noen bilder av min årets fineste tur. Svartisen - Tåkeheimen og topptur til Helgelandsbukken

De 3 siste dagene gikk til Jotunheimen. 50km ca. Første dagen gikk jeg inn til memurubu. Så ble det surtningssue dagen etter. Brukte vel 6t50min opp og 3t 10min ned. Siste dagen gikk jeg til rasletinden. Merka de 24km og 1400 høydemeter fra dagen før kan man si.. 16km og 800høydemetre ble allikevel ikke så lange hefta, 5t30min ca. Hadde helt konge vær begge dagene. På surtningssue var det 23 varmegrader og vindstille, ubetydelige skyer. På rasletinden var det 30grader vindstille. Så ikke en sky!. Så lett rondane, muen og rendalsølen med naboer:)

Første tur i egen kajakk:) hvilken lykke! Troms på sitt beste:)

Da var ferien slutt for i år:) Kan se tilbake på 13 dager i fjellet. 10 dager langs rondanestien, 180km ca. Med variabelt, men ikke håpløst vær. Fin gå temperatur var det grunn. Bedre vær enn i fjor er vel grei oppsummering. Gikk i utgangspunktet alene, men lå alene bare på ei av seks selvbetjente hytter:) Bra med folk i rondane selvsagt.

Røskestadvannet. På søndags ettermiddagen pakket jeg kanoen og dro til Røskestadvannet. Jeg ble inspirert av noen turbeskrivelser fra en av brukerne på forumet her @Imp og siden jeg oppholder meg til stadighet på Klokkarstua så måtte dette vannet prøves. Min "syden/USA tur" i år ble noe utskiftning og utvidelse av turutstyret, deriblant en Ally kano. Sabla praktisk med en kano som kan pakkes ned i bagasjerommet. Når jeg har kajakken på biltaket må jeg liksom være innen synsvidde av bilen hele tiden. Mange har spurt meg om jeg har kano men ingen har spurt meg om jeg faktisk kan padle den. Svaret er nei. Jeg har vært på en vindfull kanotur med klassen en eneste gang i min pure ungdom. Det eneste jeg husker fra den turen er at "byungene" fikk vabler på hendene ganske raskt, det gjorde vi "bondeunger" ikke, vi var vant med litt annet arbeide enn å måtte gå ut med søpleposen. Hjertet synker litt da jeg ankommer Røskestadvannet og ser at det er en del andre mennesker der. Som min datter seinere sa til meg "Mamma, det må du da forvente på en søndag når solen skinner, ved et "bynært" vann. Javel da. Jeg begynner å montere Allyen, proff er jeg ikke da det kun er andre gang jeg monterer den men rekkefølgen har jeg i hodet så det skal egentlig gå greit. Et par kommer inn med kano 10 min etter jeg har begynt på monteringen. De er kjempehyggelige og har nettopp kjøpt seg ny kano selv og slår av en prat som går mere på sammenlikning av de to kanoene. Jeg har god tid og ingen hastverk så det er helt iorden og hyggeligt med en prat. Litt seinere går tre karer forbi. Jeg ber til Gud at de ikke vil stoppe opp for å se på monteringen, legge seg opp i ting eller enda verre, begynne og belære meg eller tilby hjelp. Hvis jeg ønsker hjelp til noe spør jeg pent etter det og jeg kan ikke fordra mannfolk som stiller seg opp i halvsirkel, folder armene i kors på toppen av magen og har det sosialt med å stå å se på og kommentere. Disse tre karene ser på kanoen og meg og kommenterer et eller annet om kanoen men går heldigvis videre. Takk Gud Jeg registrerer at det er litt mere vind end yr har meldt og er litt bekymret. Men jeg får lagt kanoen ut og padler rett inn til venstre i en bitteliten "vik" der jeg kan forske litt på hvordan jeg får kanoen til å lystre. Jeg har satt setet litt lenger frem, padler på knærne og den tunge tursekken har jeg tjoret fast i baugen for å få litt ballast. Jeg er veldig spent på hvordan den er å padle i forhold til kajakken og hvilke tak jeg kan overføre derfra. Selv i den lille viken tar vinden tak innimellom og sender meg fort sidelengs som et løvblad på vannet. En kar kommer inn i viken med kajakken sin. Jeg misunner han et kort øyeblikk for i kajakken vet jeg hva jeg driver med, det gjør jeg ikke i kanoen. Jeg spør han om vind og evt strøm ute på vannet, han ser på kanoen og bemerker at det er noe vind å være oppmerksom på med kano. Det ante meg. Jeg holder meg derfor klokeligt inne i viken og leker meg der til jeg kan presisjonsstyre kanoen som jeg vil, få den til å gå rett frem, snu på "femøringen" og stoppe. Jeg forsøker også å finne ut hvordan jeg skal korrigere for vinden når den plutselig tar tak. Det er egentlig vanskeligst. Jeg føler meg litt hjelpesløs uten senkekjøl eller ror. Men sånn er det, kano har ikke det, bare å venne seg til og prøve å gjøre det beste ut av det. Vinden løyer etterhvert og jeg våger meg forsiktig utpå og sørger for å holder meg på den riktige siden langs kanten slik at hvis vinden skulle ta tak så blåser den meg kun inn til kanten og ikke utpå midten av vannet hvor jeg ikke har noen planer om å oppholde meg som fersking. Men nå er det vinnstille og så nydelig og deilig at jeg bare kjenner at freden og roen senker seg innvendig. Fantastisk nydelig vann å være ved. Jeg forstår godt at det er populært. Jeg padler sakte oppover og bare nyter livet. Sulten begynner etterhvert å melde seg men på den lille odden der jeg kunne tenkt meg å spise, er det allerede en familie med noen barn som koser seg. Jeg skal selvsagt ikke forstyrre idyllen og kjører derfor kanoen inn i sivene og opp på bredden et stykke før odden og får satt over vannet på primusen. Maten er klar på no time og jeg setter meg tilbake i kanoen og nyter middagen der mens jeg ser utover vannet. Jeg fortsetter å padle til kl er 22, da har folk flest gått hjem men det er enda litt trafikk av biler. Jeg hadde en ide om å overnatte men jeg er utrolig pysete uten hund som alarm i teltet og dropper derfor tanken. Det er litt for mange folk der til at jeg vil klare å sove trygt. Jada, jeg vet sånn rent rasjonelt at folk flest er hyggelige og snille men dette vannet er såpass nært til "bystrøk" at jeg ikke har lyst til å ta sjansen på at en eventuellt "weirdo" tilfeldigvis skulle være i skogen akkurat den kvelden. Jo lengre unna folk og jo mer øde, desto bedre sover jeg på natta. Sånn har det vært i alle år. Det er nesten helt magisk å padle der så seint på kvelden. Månen lyser, det vaker mange ganger og jeg hører endene som kaller på hverandre. Fiskestangen er med i sekken men den får ligge enn så fristende det er. I dag er jeg bare ute for å lære å padle kano og det er ingen grunn til å ta noen sjanser på å drive med andre ting. Fiske kan jeg gjøre seinere når jeg har bedre kontroll og vet mere hva jeg driver med. Jeg plukker kanoen fra hverandre igjen i mørket, gidder ikke finne frem lykten, det trengs ikke. Jeg vil tilbake hit igjen snart, dette vannet fristet til gjentakelse.

Denne sommeren tok jeg og en vennine fra Nederland en tur til Albania for å padle kajakk langs Vjosa, og Komani-vannet. Det hele startet med at jeg ville besøke henne i Longyearbyen hvor hun studerer. Jeg har aldri vært på Svalbard, og har fortsatt et stort ønske om å ta en tur dit. Turen til Svalbard skjedde altså ikke, det klaffet aldri med hennes studier og mine, samt flybillettprisen. Da det viste seg at dette ikke gikk, foreslo hun heller å finne på noe i sommerferien. Mange ideer ble slengt ut, og vi endte først opp med å haike Frankrike på langs, deretter såg vi på diverse fjellturer rundt Chamonix, og på litt flatere områder på grensen til Spania. Hun kunne etter hvert meddele at hun hadde skadet kneet sitt, så fjellturer ble dessverre utelukket. Fokuset skiftet fort over på padling og vi sto en god stund fast med å haike frankrike på langs og ende opp i Marseille, hvor vi kunne leie kajakker og padle rundt om langs kysten der. Etter iherdig gransking av google maps, la hun merke til Vjosa i Albania. Dette ble slått opp og bilder fra elven såg helt fantastiske ut (bare søk selv!). Spikeren ble hamret og flybilletter til Amsterdam ble bestillt. Nå gjensto det bare å få tak i en kajakk... Det var ingen som leide ut kajakker i området rundt Vjosa, eller som hadde mulighet for å frakte kajakker dit. Etter mye frem og tilbake, fant hun en ganske gammel sammenleggbar kajakk med trerammer. Det sier seg selv at denne ikke var direkte lett å drasse med seg, men det skal jeg fortelle mer om senere. Jeg ankom Amsterdam, tok toget til Zwolle den 12. juli. Her brukte vi noen dager på å fikse kajakken. Lappe litt og lime på ny bunnduk. Vi impregnerte også bomullstrekket på oversiden. Kajakken var blitt litt skjev over de siste 40 åra, så vi måtte finne en løsning for å korrigere dette. Alt i alt, det gikk et par dager før vi satt oss på toget mot Bremen i Tyskland hvor vi skulle møte noen felles venner av oss, avgang 15.juli. I Bremen var vi i to netter. Så begynte togturen turen mot Albania. Fra Bremen reiste vi via Hanover - Basel - Luzern - Milano - Bologna og til Bari. Her tok vi båt over middelhavet til Durrës, Albania. Ankomst 19. juli. Herfra var det å finne korteste vei til Tepelëne, hvor vi hadde sett for oss at det var fint å sette ut båten. Det var ikke så lett, da det ikke fantes noe god informasjon å finne, og bussene vi såg gikk bare til de større byene langs kysten, og hovedstaden Tirana. Etter en liten stund kom det en mann opp til oss og spurte hvor vi ville. Etter noe om og men (Tepelëne er ikke akkurat noen turistperle), fikk vi forklart at vi måtte finne bussen til en annen litt mindre by, og derfra ta minibuss resten. Minibusser gikk visst hele tiden, helt uten noe tidsskjema, og vi måtte bare stille oss langs veien i riktig rundkjøring og vinke når vi såg navnet på en papirlapp i vinduet. Vi kom oss frem, fikk drasset med oss alt pakket ned til elven, spiste mat og sov en natt før vi monterte sammen kajakken. Lokalbefolkningen var kjempehyggelige, og vi pratet mye med forskjellige folk. Stort sett alle som hadde gått noen år på skole, og ikke var for gammel, kunne engelsk, og kommunikasjonen gikk mye lettere enn vi hadde forventet. Vi satte igang nedover elven, endelig. Det var så fantastisk deilig å endelig komme skikkelig igang med turen. Kajakken var god å stabil, tålte vekten av to personer og dertil bagasje, og alt var bare nydelig. Elven Vjosa har mye å tilby. Det er noen få raske stryk, men ellers er elven rolig og lett å padle. Det er veldig lite stener å måtte svinge unna, og de største utfordringene var de mange grunnene vi måtte over. Her var det så grunt at vi måtte ut av båten, dra den forsiktig over, og sette oss tilbake når det ble dypt nok. Et par ganger var strømmen så sterk i andre enden, hvor det plutselig ble veldig dypt, at hun som satt bakerst og hadde styringen, og derfor måtte inn først, var den eneste som kom seg inn før båten ble tatt av strømmen nedover elven. Jeg, som da sto igjen, måtte komme meg inn på land, og gå etter langs elvebredden. Det hendte heldigvis bare noen få ganger, og det var rimelig greit å få kajakken inn mot land selv om hun var alene. De aller fleste nettene sov vi i telt langs elven. Vi hadde med oss et to-mannstelt. To-mannstelt til to personer, ja det var litt trangt, men det gikk veldig bra. De andre nettene vi padlet hengte vi bare opp et myggnett og sov under det. På veien nedover Vjosa, møtte vi flere bønder som gledelig delte ut tomater, frukt og ost. Mange av disse bøndene var veldig fattige, men brukte mye tid og krefter på å lage skikkelig fine hus. Litt i kontrast til hva de ellers brukte i det daglige. Før vi hadde kastet loss i Tepelëne, ble vi advart mot marihuanadyrkere, og at de kunne være delvis aggressive. En av de siste etappene før vi hadde planlagt å padle ut i middelhavet, ble vi møtt av en noget stresset mann. Vi hadde fått kajakken godt fortøyd, teltet var satt opp, liggeunderlagene blåst opp, og maten var straks klar til fortæring. Vi brukte vanligvis bål til å lage mat, for å spare på drivstoffet til brenneren. Mannen som kom løpende ned fra det som antagligvis var plantasjen hans, sa at det var et stort problem at vi var der. Bålet kunne tiltrekke seg farlige folk, og han viste oss pistolen sin han hadde for å beskytte seg. Det hadde begynt å bli mørkt, og det ville om få minutter bli så mørkt at det var umulig for oss å se noe særlig ut på vannet. Likevel, han var veldig påtrengende og ble mer og mer stresset. Vi fant ut at vi måtte komme oss avgårde selv om det var natt, elven var heldigvis veldig rolig her, og ville fortsette å være det helt ut til kysten. Kajakken ble pakket i all hast, og vi kom oss ut på midten av elven, i frykt for å treffe stener eller trær som sto ut langs kanten. Etter noen minutter med stille banning, forsiktig padling og diskusjoner om det er en sten eller bare lyset som lurer oss, kom vi til en bro. Siden det var store støtter som holdt oppe broen, ble strømmen bare sterkere og sterkere, mens vi såg mindre og mindre fremfor oss. Det hele endte med at vi oppdaget en opphoping av drivved inntil ene brostøtten, omtrent 15 meter direkte foran oss. Vi padlet som noen galne for å få fart på båten slik at vi fikk svinge unna. Marginer så tynne som hårstrå var alt som gjorde at vi ikke kantret der og da. Båten skrapte seg videre og alt var heldigvis bra. Men vi var fortsatt rimelig irriterte, trøtte og sultne. Ved første anledning vi fant, parkerte vi kajakken, fikk fortøyd den, hev i oss noen brødskiver og rullet ut soveposene. En stor betongbrygge ga oss et flatt og fint underlag å sove på. Dagen etter var vi fortsatt irriterte, og vi studerte kartet nøye. Det viste seg at det ikke var noen veier der hvor elven munnet ut i havet, og om det var slik at strømmen og/eller bølgene var for store for kajakken vår, var vi nødt til å padle hele veien tilbake til hvor vi var, for å komme oss til sivilisasjon. Derfor avbrøt vi kajakkturen vår en dag for tidlig, og reiste til Sarandë. Det var, for å si det mildt, en helt forykende flott by, og en veldig, veldig etterlengtet anledning for avslapping, god mat og ikke minst øl. Her planla vi å være en natt eller to, men det var så fint og så billig at vi ble i tre netter før vi satte oss på bussen mot hovedstaden. Derfra tok vi buss videre til Bajram Curry. Derfra måtte vi haike oss til Fierzë. I nord-Albania snakker de et helt annet språk, og de få ordene vi hadde lært oss i sør funket dårlig i nord. Men etter mye gestikulering og gjentagelse av Fierzë, fikk vi en gammel mann i en gammel pick-up til å kjøre oss. Ved elvebredden bygget vi sammen kajakken igjen, og satte avgårde på andre etappe av ferieturen vår. Bildene snakker kanskje for seg selv, men om du ikke har skjønt det, naturen her var idyllisk. Det var vertikale fjellvegger rett ned i vannet, speilblankt vann og så utrolig grønt. På mange måter føltes det som om vi var i en miniatyrversjon av Geirangerfjorden. Det gikk gamle ferger langs vannet, og det var noen få små motoriserte båter, men ellers var det helt stilt og fredelig. Vi var ved flere anledninger på besøk hos gårder vi såg langs turen, og ved en av de ble vi invitert på mat og raki. Det såg ganske stusselig ut nede fra dalbunnen, men da vi kom opp til huset var det utrolig fint tillaget (se bilde over). Og som overalt ellers var alle kjempehyggelige og pratsomme. Utfordringen var selvsagt at ingen skjønte et kvekk av hva motparten sa... Vi ankom demningen en dag tidligere enn antatt, plukket båten fra hverandre og lot den få tørke litt i solsteken. Herfra fikk vi tatt en minibuss til Shkodër, som veldig fort ble min favorittby i hele verden. Byen har en veldig lang og fargerik histore, og jeg anbefaler absolutt alle til å besøke den. Vi var i byen i tre netter før vi hoppet på bussen til Podgarica, hovedstaden i Montenegro. Her var vi en natt og tok tog tilbake til Zwolle via Beograd - Dobova - Villach - Mannheim og Utrecht. Konklusjon: Dette er den desidert beste sommeren jeg har hatt i den senere tid. Det til tross for at jeg fikk sinnsykt vondt i ryggen av å padle i et for stort sete, og at hun jeg reiste med fikk solstikk, og at vi begge ble matforgiftet ved å spise noe tørket kjøtt som hadde ligget for lenge i varmen. Jeg kan anbefale Albania på det varmeste, og jeg synes dere alle skulle tatt dere en tur, spesielt nå siden turismen fortsatt er ganske lav. Det er stort sett bare italienere og folk fra Montenegro der nå, siden grekere tilsynelatende hater albaniere. Flere av de vi snakket med underveis var veldig hypp på at Albania skal bli medlem av EU, for å øke turismen, vareutvalget og få has på regjeringen.

Hvis dere skal i Marka, altså i skogen, må dere ikke kjøpe telt i det hele tatt. En stor tarp (presenning) er alt man trenger nede i skogen. Så gjelder det å finne god teltplass som er skjermet for vind. Da kan dere bruke budsjettet på god sovepose og godt underlag. Husk at selv den beste soveposen blir iskald hvis underlaget er dårlig. Det største varmetapet skjer mot bakken. Du spør også om multifuel er det eneste? Det er helt klart det beste, men en rødspritbrenner funker også. Den bruker en del mer tid på å koke opp vann, men er mye billigere (og bråker mye mindre). Gass er dårlig i kulda. I skogen er bål er fin ting. Særlig når man ligger under tarp. Mitt poeng er altså: Bruk penger på god sovepose og godt underlag. Kjøp en rimelig spritbrenner og en tarp, så kan du ta de andre investeringene senere.

Litt info for de som kan komme til å lese denne tråden senere. Sendte Helsport mail like etter denne tråden ble startet, fikk raskt svar og adressen til serviceavdelingen deres for reklamasjon. Vært mye på reise/jobb etc i det siste så tok litt tid før jeg rotet meg til å sende avgårde innerteltet. For 1,5 uke siden fikk jeg postet det og i dag kom innerteltet i retur, meget fornøyd med hvor raskt de jobber. Helsport har byttet ut hele døren der borrelåsen hadde skadet stoffet og montert på andre del av borrelås slik at den kan beskyttes så den ikke gjør skade igjen. (Burde vært slik fra første stund så håper og regner med de endrer design etterhvert) Terningkast 6 på service

Fin tur med familie til Tyskenghatten i dag, greit å være yngstemann med god margin av og til... Her er det kaffeslabberas på toppen med min mor, onkel og tante - de er alle pensjonister i "reservedelsalderen", men slo meget godt følge til topps (538 moh) likevel : Vi skilte lag da vi skulle gå ned, jeg ønsket å se om det var mulig å finne litt multer som ikke var blitt overmoden ennå ("kvitmolt" som det heter med forakt i stemmen på trøndersk), og valgte derfor en atskillig lengre trasé på turen ned. Jeg ble da litt belønnet for "strevet": På turen forbi det stille vatnet så jeg flere ørreter svømme over svaberg under vann - vurderte å fiske litt, men bare synet av fisken var faktisk tilfredsstillende (og så hadde jeg prøvd stangen litt i tre vann på tur oppover til toppen). Fortsatte videre nedover, og kom etter hvert til en foss der vi badet flere ganger for rundt 35 år siden. Vurderte å ta et bad med fossedusj av ren og skjær nostalgi, men temperaturen (som tross strålende sol ikke var allverden) gjorde at det bare ble litt ustabil vassing med barføtter - godt det også : En sommerferietur av det fine slaget

Starten av soloppgang på Strandtinden 03:00 Ble sittende her noen timer..

Dagens tur.. helt ut i hagen. Måtte støvsuge og tørke over teltet litt, blir mye buskas og humus i teltet etter at det har fått noen turer ☺ (kosearbeid)

Skjomenfjellet

Byhelg på meg, så gårsdagens tur ble en runde hjemmefra og opp til Estenstadhytta for en kaffekopp med utsikt. Da sola tittet frem ble den planlagte spinningøkta glatt byttet ut med en skogtur. Kan ikke skusle bort finværet når det endelig kommer på en snarvisitt.

Kjapp tur til Lakshammeren i kveld for å la slukene få kjenne på litt saltvann: Burde vel døpes om til Makrellneset i stedet Artig med makrell på miniteleskopstanga, de er ganske viltre av seg. Den eneste ørreten jeg hadde på, greide å stikke akkurat i det jeg skulle ta den i land - true story

I dag har det blitt en lang og fin dag i Nordmarka. Ruta ble Hammern - Kamphaug - Bjørnholt - Gåslungen - Liggern - Øyungen - Skar. Inkludert strafferunde på Skar (måtte tikke inn 18K før vi ga oss) og ekstra mye vekt i sekken. Sprettrumpetrim FTW! Gjennomsnittsfarten ble 5 km/t på våte stier. Vi har innimellom for mye energi Jeg har også en tradisjon med å slå hjul på Liggern, og denne ble opprettholdt idag også. Eventuelt påstartet i dag. Stil er viktig. Dette er noe jeg virkelig naila. I hvert fall antrekket. Skulle egentlig til hengebrua ved Bjørnsjøhelvete, men vi bomma på stedet, så den får jeg ta igjen senere. Har stort sett bare ridd i disse trakter, så gøy å gå her også.

Sommerferien på fjellet nærmer seg, jeg har en uke til rådighet etter å ha 'kastet' bort de to andre på pilegrimsferd i Spania (Camino Ingles / Muxia, fra Ferrol til Santiago og videre til Muxia). Ny sommer, nytt fjellområde, som vanlig, men jeg ender alltid opp med å returnere til Hardangervidda. Så tanken var egentlig bare surre litt rundt, med et spikret mål bare, å komme meg opp til toppen av Hårteigen. Nå har den 'jævelen' av et fjell ligget der og lokket meg omtrent hver gang jeg har vært på vidda. Men så begynte tanken om Massiv å gjøre tankegodset mitt forvirret. For de som ikke har fått med seg det, så er Massiv en ny rute som DNT har opprettet. Den starter på Sota Sæter og ender på Haukeliseter. På veien sørover går den gjennom fire massive fjellområder, Breheimen, Jotunheimen, Skarvheimen og Hardangervidda. Derav navnet, fire massive fjellområder. Noen her har kanskje forstått at undertegnede er svak for langdistanse-ruter. Så er det derimot sånn at det å komme seg til starten ikke er gjort i en fei. Ihvertfall ikke når bussen man tenker å ta er full og å utsette avreisen med en dag gjør tidsskjemaet litt for pressende. Så hva med å nattbussen istedet? Kan vel klare det en gang, selv om jeg totalt mangler søvn ved å gjøre det. Bussen stopper jo ikke ved Sota Sæter, som ligger rundt 3 mil unna. Kan gå, men på bilvei? Det går taxi, som på enkelte dager tar busstakst. Selvfølgelig ikke denne dagen, vanlig takst, en tusenlapp pluss minus. Nattbuss og tusen spenn? Nei takk. Løsningen? Snu ruten. Med det blir begge tankene iverksatt. Jeg har bare en uke til rådighet, men det burde være nok tid til at jeg klarer å komme meg til Finse. På vei fra Haukeliseter på den første dagen, klokken har passert fire på ettermiddagen. Første dagen starter sent på mandagen, bussturen fra Oslo til Haukeliseter stjeler en del av timene til dagen, men etter en matbit og øl på fjellstuen er jeg avgårde. Værmeldingen var ikke det man kan kalle lys, men i starten er det et behagelig turvær. Det kunne derimot ikke vare, i passet ovenfor Mannevatn blir det surt, vått og vindfullt. Ved Holmasjøen blåser det mye. Når klokken nærmer seg halv ni gir jeg meg, da har jeg gått i litt over fire timer. Etter Holmasjøen går man over en kolle, den gir god ly for vinden og jeg finner en grei teltplass ovenfor Sandflofossen. Regnet har gitt meg et lite vindu til å sette opp teltet i. Kjølig om kvelden. Jeg spiser middag ute før jeg trekker meg inn og får varmen tilbake, mens det begynner å regne lett utenfor. Noen ord om mat på turen. Denne gangen har jeg latt pakkene med real turmat ligge igjen hjemme. Istedet har jeg lekt meg litt med vakuumpakker-maskinen jeg har fått. Til middagene på turen har jeg stekt og tørket kjøttdeig, fordelt på fire pakker som jeg har vakuum-pakket sammen med mais og ananas. Laget fire poser med byggrynssalat i vakuum har jeg og. Og så har jeg delt opp to poser med Toro gryteposer i fire. Frokost og lunsj er kjedeligere, knekkebrød med pålegg (syltetøy og baconost). Har man regnet etter forstår man fort at dette ikke holder til hele uken, jeg har beregnet to dager på hytte for å slippe å bære for mye (som om jeg ikke gjør det fra før). Utsikt over Loftdokktjønn. Hjemmelaget real turmat, Toro pastagryte med vakuumpakket kjøttdeig, mais, ananas og byggrynssalat. Ovenfor Sandflofossen. Andre dagen bringer med seg noe lysere vær, fortsatt vekslende, men ikke like mye regn som gårsdagen. Dette blir en lang dag, jeg går til Grøndalsvatni, omtrent to timer etter Litlos i retning Hårteigen og Torehytten. Først en fin tur forbi Hellevassbu (andre stempel i det såkalt Massiv-passet, les mer om det på siden til Massiv) og så over til Litlos. Vakre områder å gå i, jeg har alltid likt meg i denne delen av vidda. På Litlos tok jeg meg en øl og slappet av i peisestuen før jeg gikk videre. Hvor jeg gikk videre var avhengig av værmeldingen, men på Litlos sa de at i morgen var det meldt samme vær som idag, bare varmere. Det kan bety muligheter for utsikt fra Hårteigen, så jeg avviker litt fra Massiv-ruten og setter kurs i retning det karakteristiske landemerket på vidda. Det er også en fin tur, stien er enklere å gå på her enn fra Haukeliseter til Litlos. Regnet kom først idet jeg slenger fra meg sekken for å sette opp teltet, typisk planlagt fra værgudenes sin side. Fortsatt kjølig ute, så etter middag føles det best å krype ned i soveposen og slappe av. På vei ned på snøen ved Årmoteggi. Teltplassen ved Grøndalsvatni. Når tredje dagen opprinner er ikke utsikten til en topptur lystig, den er relativ grå og mørk, skylaget ligger tungt rundt Grøndalsvatni. Nå har jeg allerede beveget meg i retning av Hårteigen, så å snu er det ikke snakk om. Noen timer senere står jeg på toppen av Hårteigen med et stort og bredt glis om munnen, timingen kunne nesten ikke vært bedre. Rundt meg kan jeg se Hardangervidda i alle retninger, skyene lettet såpass mye at over meg er det nå mye blå himmel og solen skinner. I horisontene er det mørkere derimot, men herfra kan de være så mørke de vil. Jeg får toppen litt for meg selv i starten, før flesteparten av de som sov på en overbefolket Torehytte dukker opp. Gitt været de siste dagene føler jeg meg heldig som får oppleve toppen på denne måten, så skiftende som det er og har vært, kunne toppen like fullt vært innhyllet i skyer nå. Etter noen timer er min tunge sekk på ryggen igjen og retningen satt tilbake til Litlos. Litlos blir min første av to planlagte overnattinger på hytte på turen. Overgangen fra å være mutters alene i teltet mitt til en folksom peisestue er stor, men maten er god (reinsdyrkarbonader) og kvelden blir hyggelig den. Litlos er en trivelig hytte som får litt ekstra kudos for å være den hytta som ligger lengst unna vei i Nord-Europa. Grytevatnet. Hårteigen. Utsikt fra toppen av Hårteigen, Hardangerjøkulen til venstre. På toppen av Hårteigen, strålende fornøyd. For min fjerde dag er planen ganske så lik som for den andre dagen. Jeg går til en betjent hytte og tar meg en pause der før jeg fortsetter videre for å finne et sted å telte. Idag sto Sandhaug for pause underholdningen. Denne dagen markerer også et skille på ruten, da man etter Besso kommer inn i det mer flatere og åpnere landskapet på øst-vidda. Også denne dagen var været vekslende. I starten var det et dust slør over landskapet, som ga det et eventyr-aktig preg. Det var færre folk enn jeg trudde på Sandhaug, jeg blir i peisestuen en god stund med noen kalde øl før jeg begir meg ut i et dystert landskap. Denne gangen går jeg ikke like lenge, startet og senere, etter litt under en time er jeg ved Reinsmyrtjørna hvor jeg sier meg fornøyd. Her har jeg knapt fått slått opp teltet, slengt inn sekken og satt meg inn i teltet før det begynner å høljregne utenfor. Jeg sitter jo tørt og godt inne i teltet, så jeg gjør ikke annet enn å smile. Smiler ikke like bra da jeg senere, etter et lite opphold i regnet, søler ut basisen for gryteretten til middag. Heldigvis hadde jeg fått tak i en pakke med spaghetti på Litlos (jeg så at jeg hadde vært for grådig med frokost og lunsj rasjonene), så det blir spaghetti med mye kjøttdeig istedet. Gikk opp til en ikke navngitt topp på 1445moh ved Bismarhei, fin utsikt, Hårteigen nå i horisonten. Neste dag går jeg til Stigstu, jeg finner ut at det vil gjøre siste dagen på turen mindre stressende hvis jeg slipper å tenke på om jeg kommer til å nå toget hjem eller ikke. Så jeg velger å ta min andre overnatting her istedet for på Krækkja. Denne dagen er litt kjedeligere, jeg liker meg bedre på vest-vidda enn her i øst, selv om det er fint nok her. Været har ellers blitt varmere. Flatere, enklere å gå, så jeg kommer relativt tidlig til den hyggelige private hytta Stigstu. Med god tid igjen av dagen går jeg opp på Skaupsjønuten (1414moh) som ligger bak hytta. Det blåser fint på toppen, men utsikten er tøff. Mørke skyer, mye regn, sol, men alt i horisontene. Det serveres fjellørret til middag. På toppen av Skaupsjønuten. Tåken dekker vidda om morgenen på den sjette dagen, den gled forresten inn kvelden før. Den ligger over heiene en stund, før utsikt titter fram fra skyene. Riksveien krysses og med det begynner fjellene å bli mer kuperte og steinete igjen. Halnekongen lokker, men jeg lar den få ligge i fred, for mye skyer som også har blitt lokket til toppen. Ved Krækkja bygges det på, jeg blir sittende å snakke sammen med en annen vandrer en stund, som viser seg å være gift med bestyrerinnen på Fagerheim Fjellstugu. Noen øl i peisestuen senere er jeg på vei igjen. Det er grått og overskyet, jeg går i omlag to timer og dumper sekken i østenden av Finnsbergvatnet. Kvelden blir den fineste på hele turen, det føles litt magisk når hele skylaget sprekker opp og åpner seg opp for blå himmel og kveldssol som stråler rett inn på teltplassen. Der og da føles det synd at det er siste kveld på turen, jeg kan sitte med ryggen til en stein mens middagen putrer på kokeren, etterhvert forsvinner solen med varme farger ned bak Helveteshorga. Tåke og ett lett regn lå tett om Stigstu om morgenen. Middagstilberedning i kveldssolen ved Finnsbergvatnet. Kveld ved Finnsbergvatnet. Teltet ligger i le for soloppgangen, men morgenen på den sjuende og siste dagen er det heller ingen himmel som innbyr til noen sikt mot solens oppvåkning. Fra Finnsbergvatnet går turen opp til Finse, i ett steinete og røft landskap med Hardangerjøkulen ved min side. Rett før der stiene fra Krækkja og Kjeldebu møtes kommer regnet, det er det kraftigste regnværet jeg har hatt mens jeg har gått. Men hva gjør vel det når jeg kommer til Finse og kan ta en varm dusj og sitte inne til toget går. Jeg kommer fram i god tid før toget går, det ruller faktisk et tog til Oslo ut fra perrongen idet jeg går opp til den. Nydusjet (slik at de andre togpassasjerne slipper svett vandrerlukt) og med tørre klær slapper jeg av på Finsehytta, snakker med en tysker som jeg møtte når regnet kom. Prøver de forskjellige mikrobryggene fra hytta. En eller annen stjeler sitteunderlaget mitt. Så tar jeg toget hjem igjen. Det har vært en fin tur. Været ble bedre enn ventet og meldt. Første gangen jeg omtrent har gått en 'pub' til 'pub' runde på fjellet. Hardangerjøkulen. Noen få ord til om Massiv. Ruten er spennende lagt opp og byr unektelig på flott natur. For meg gjenstår nå resten av Skarvheimen, så Jotunheimen og Breheimen. Tanken er nå å fortsette på ruten til neste år, fra Finse og oppover. Mitt største ankepunkt mot ruten er (dessverre) at den er for rettet mot de betjente hyttene. Det er vel og bra, luksus igrunn, men for meg og andre som kanskje ønsker å gå ruten med telt er det få plasser å proviantere på langs ruten. Skal man selge ruten til utlendinger, er dette noe man burde ha tenkt på. Å spise og overnatte på de betjente hyttene blir fort veldig dyrt, når man regner med at det tar rundt tre uker å gå hele ruten. Det sagt, så liker jeg tanken på ruten, for den går unektelig gjennom noen flotte, mektige og massive fjellområder. Les om hele turen på bloggen: http://tarjeiskrede.blogspot.no/search/label/Massiv

Jeg har vært en varm tilhenger og forsvarer av SPOT, og i høst gikk jeg bokstavelig talt med fingeren på HELP knappen, for å varsle at jeg min kone at jeg hadde store problemer med å gå pga en strekkskade. Og akkurat da skulle jeg virkelig ønske at jeg hadde muligheten for to veis kommunikasjon, For selv om HELP meldingen var kraftig nedtonet, ville den likevel skape mye uro. Derfor måtte jeg bruke altfor mye energi på å finne mobildekning slik at hun visste årsaken til at jeg muligens måtte utløse en HELP melding. Pr i dag, i skrivende stund lever jeg meget uvisst legemlig, så jeg vet ikke før på torsdag hvor jeg befinner meg om et år. Men om diagnosen er på min side, kommer nok en Inreach være på plass i bukselomma, .

Oppskriften jeg bruker: 200g cc 2egg 160g havremel(havregryn i blender) 80g havregryn 2ssfiberhusk 1ts bakepulver salt 2dl vann 180gr. 40 min. Denne oppskriften gir 8 rundstykker. Prøver å finne en måte å lage de porsjonsvis, i panne, mest mulig tørt

Desse skal prøvast!

Hva med heller mikse cottage cheese med havregryn? Jeg baker disse og de er knallgode med brie og syltetøy. De blir veldig saftige og er fine til tur. Ikke det du spurte om men håper det var greit å dele allikevel

Jeg overnatter i marka med Helsport gapahuk og militær sovepose (tåler bål bra, tung men billig), mat blir til på bålet. Vanlig liggeunderlag og granbar oppå snøen. Du bør komme langt med tusen kr.

Om de ikke har den lokalt, så ser jeg at det er flere biblioteker som har et eksemplar. Det burde ikke være problem å få tak i den på fjernlån.

Hei Duckboot! Hvis dere skal teste vintertelting, kan det være en idé å låne no utstyr før man bruker penger. Hvis vinterturer IKKE faller i smak, er det litt kjipt å ha lagt ut 3000 på en vinterpose og tilsvarende på telt, brenner, underlag osv. Kjøp heller når du vet det blir flere turer. Se PM, du kan låne av meg!

Eller rett og slett bare sitte helt stille og nyte stillheten og fraværet av andre mennesker, motordrevne kjøretøy og elektrisk lys. Jeg hadde en gang en onkel som bodde like ved riksveien. Han fikk problemer med å sove på hytta siden det var så stille. Kun en hubro som ropte litt i sommernatten og en og annen snekke eller påhengs som dro forbi langt borte. Det kan ta litt tid å venne seg til lyden av stillhet.

Hundehår aksepteres her men tassa i duken, fy! Telt er viktig. Det er kåken. Hjem. Sliten og blaut. Teltet, tørt og lunt. Jeg blir teltsjuk. Det skjer fort om jeg ligger fast. Fargen på ytterduken kombinert med fargen på innerduken lager en mix av farget lys jeg oppfatter inne i teltet. Det lyset er viktig. Det er avgjørende at teltet har en komfortabel fargetempertatur inne, i dagslys, hvis jeg ikke skal bli gæærn av å ligge. Helsport endra fargepalett for noen år siden og det var en tabbe i mine øyne. Jeg håper nå at den i 2014 mørkere grønne ytterduken og den grusomme sitrongule innerteltduken er i ferd med å fases ut. Sorry at jeg er så krass, til dere som har nevnte sitrongule innertelt. Bror min har en, blågrå sitrongul og jeg klarte heldigvis å holde kjeft når han dro nyervervelsen fram. Detta er nå min mening i allefall. Tradisjonell Helsport lys grønn ytterduk kombinert med den gode gamle varmgule innern som strekker seg litt mot oransje. De to fargene spiller på samma frekvens. De lager en symbiose av ulik farge i lyset med fin brytning mot hverandre men i harmoni, o yeah. Varme valører. Digg! Det er et inneklima fargemessig jeg holder ut i, en stund. Et beskjedent telt sett utenifra, farge natur, ikke signal. Viktig det og. Rød telt med gul innertelt gir for varme valører. Rødt telt med hvitt innertelt; bedre enn gult. Hilleberg mørk grønn ytterduk; for mørk og kald. Helsport sitrongul innertelt; grusom! Helsport ny mørkere grønn ytterduk; som Hilleberg, skjerp dere Helsport. Hilleberg BrunSand; en vinner! Helsport kombo rød gul yttertelt; på tide å tenke nytt snart? Helsport blågrå; ser ut som en stein i røysa, perfekt til sitt bruk. Hadde blågrå Helsport hatt en sunnere gulfarge på sitrongul inner ville den vært fin. Saken er at Helsport hadde en perfekt fargekombo i den tradisjonell lys grønne ytterduken og gul mot oransje innerduken. (som de slutta å sy på, i 2014 tror jeg) Jeg ber til den allmektige urfuru om at Helsport tar til vettet og gjenninfører varm lys grønn og riktig gul. Helsport er den eneste teltprodusenten som har klart å naile valørene på grønne telt, frem til 2014 vel og merke. Nå er det bare sorgen... kun rødgul yttertelt i katalogen. Er ikke den rødgule Helsport komboen blodharry og utrolig dårlig match mellom rødt og gult? Jeg synes i affal det. Helsport signaltelt kunne vært så sinnsykt mye tøffere, med bra farge inne, om Helsport ikke var blitt fargeblind. Og, de har fjerna en av to bardunkapper på siden av Svea. Skandale! Til dere som klarte å lese i gjennom: lev vel, trå varsomt, ikke lag for breie spor og brenn opp dasspapiret etter deg.

De pleier å ligge på rundt 500-1300 NOK. Husk på at det er folk som jobber heltid med å samle disse, så de selges fort på Finn, er snakk om minutter. Kjøper du på Ebay, så husk på at frakt og toll kommer vanligvis i tillegg. Hvis du ikke kan vente til en dugandes 8R dukker opp i tide, så kan jeg anbefale en 123R. Disse produseres fortsatt og passer utmerket med Terra Weekend HE kjelesettet.

http://www.ebay.com/sch/i.html?_from=R40&_trksid=p2055845.m570.l1313.TR0.TRC0.H0.Xoptimus+8.TRS0&_nkw=optimus+8&_sacat=0 De lages jo ikke lenger, så bruktmarkedet er plassen å lete. Jeg kjøpte min, i svært pen tilstand , på Finn for 2-3 år siden. For rundt kr.1000,00. Så ingen på Finn akkurat nå, men ebay har flere.

Du kommer til å bli den kuleste tanta ever om du tar dem med på slike turer, særlig om de ikke er vant til det hjemmefra. Alle har jo gitt flotte tips, men et tips fra meg må bli: Om du skal ha med så små at bæring blir nødvendig, anbefaler jeg å skaffe deg et bæresjal eller en meitai. Du får kjøpt rimelig på finn. Det er gull å bære barn på magen når de blir slitne og det er litt for langt frem til målet, pluss at det holder barnet varmt og godt. Og sekken har du jo på ryggen! Sjalet kan du også bruke som ekstra teppe, eller huske, eller hengekøye på leirplassen. Tips til å bli trygg: Øv med en pute som erstatning for barnet!

Ekstra kleskift! Tur + vatn = veldig kjekt = kleskift! Sjølv på små turer. Og så er det utruleg kor lang små ungar vil gå på ein spennande sti og kor kort dei går på kjedeleg veg. Vi har med stor suksess laga "fiskestang" med ein kjepp og tau/snøre og ein pinne eller kongle i enden, kan halde på med dette i timesvis.

Kniv er kjekt når de begynner å nå passe alder for dette. Mine barns første kniv var en kjekk liten kniv, dvs. to kniver fra Brusletto, en med grønt skaft som ikke var skarp og en med rødt skaft som var skarp. De startet med den grønne og når de hadde lært seg hvordan man oppfører seg med kniv så ble den med grønt skaft byttet ut med den med rødt skaft. Jeg vet ikke om denne kniven er i salg lenger, jeg finner den ikke på nettet.

Her er nok reinen ikke "hovedpersonen", men jegeren som har betalt i dyre dommer for jaktlisens. Derfor skal ikke et fredelig menneske, som ikke en gang vil en fisk noe vondt, annet enn å få den opp og drepe den, forstyrre dem. Husk de har hatt en anstrengende tur inn til jaktområdet. Tross alt har de sittet i et sjøfly og landet bla på Viuvatnet. Slik tar på fysisk og mentalt. Ellers er det bare noe tull at ikke to grupper kan oppholde seg på samme sted og med ulik interesse. I jeg har vært på sauesanking i Hjartdal, men reinsjakta pågikk, fordi sankingen uken før ikke ga skikkelig resultat. Jeg var i dialog med jegerne, og de sa: "Bare gå". På den andre siden var jeg utrolig observant slik at jeg så langt jeg maktet ikke ødela jakten for dem. Og jeg fikk ikke klager. Og ingen hull i lua.

Dag fem på Massiv over Hardangervidda har plutselig dukket opp på bloggen, denne dagen tok meg fra en våt teltplass ved Reinsmyrtjørna til en tørr overnatting på Stigstu. Hvor jeg også tok meg en tur opp på Skapsjønuten ovenfor hytta: (Massiv) Dag 5: Reinsmyrtjørna - Stigstu

Hi, last year I got some very helpful tips from this board for our Trip in Lomsdal-Visten. We had a very nice journey, although the weather was not allways fine and we had to change our plans at some parts. There is a long Travelreport, written in german, but lot of photos here: https://www.outdoorseiten.net/forum/showthread.php/88476-NO-Det-gjemte-landet-Lomsdal-Visten-2015 Maybe you can use google translator. Furthermore there is a Full-HD-Video about the trip, you can skip some long german dialouges and all important places are named by subtitles: I will give you a shorter report in english, so you can use this with the media. I am sorry that am not able to use nowegian language. We spent 11 Days in Lomsdal Visten in July, an important feature was the huge amount of remaining snow because of the strong winter. Day 1: We started in Borkamoen with a bad weather forecast but good spirit and 20 & 18 Kg Equipment and food. After one hour we did the first use of our bugshirts because of the numerous mosquitos. Then we did the first mistake, we tried to follow the path that was shown in map to Bjornstokkvatnan. The map shows a track straight to the north but there was obviously no path, instead we were lead in very uncomfortble terrain, large rocks coverd with fern. So we returned and found the real path which is leading around the mountains on the east side.We did a break at Bjornstokkvatnan (here again, the map shows a path but the easyast way is close to the water) and then did the long ascent to Ovre and Midtre Breivatnet. Very nice landscape but a very hard ascent. Not because of the meters in high but of the rough terrain. It is the combination of rich vegetation, very boggy ground and the mass of "little meters in high", so micronavigation becomes important. We were very tired as we reached Ovre Breivatnet. The weather was dry but very cloudy, found a nice campingsport near the ford. Day 2: Very very nice day with bright sunshine. We had a fine day crossing the beautyfull vidda (lot of snowfields!) to Lappskardet. Titingsdalen looked very nice from there, the descent was a little bit tricky. In Titingdalen we found a lot of scrub but no path. ( I think it would be the best to go close to Titingsdalselva. So we went to north, finally followed wat seems to be an old telegraph road and at the end of a long day, we reached Tettinghytta. Because of the hot day, this was the first time in a norwegian cabin we did not use the oven. Tettinghytta serves a lot of mouses there are a lot of new fieldbeds to sleep save and we did. Day 3: Dry but instable weather in the morning, but what a nice landscape. The dense and springlike vegetation of Tetingsdalen, then imposing tetingforsen. After Tetingforsen we were aware of the expected steep descent, indeed lost the path sometimes and had to handle some steep areals, but all in all it was easy doable. Then we reached borjorja and the rain arrived. The Section from the fjord to Strompdalen (and further to Lomsdalen) seems to be the "Hikinghighway" of Lomsdal Visten. A Very clear path and even some Waymarks. So, wet to the bones, we reached Cosy Strompdalhytta and had a nice and dry and warm evening. Day 4. Next Day again had a lot of impressive scenic landscape, despite of the cloudy sky. we crossed Breivasselva at the bridge in front of impressive Breivassforsen, then went to the broad flowing Lomsdalselva. There was a lot of scrambling over the cliffs on the way to Lomsdalen, not very dangerous but tricky and tiring. But we had fine views over the Lomsdalselva. (On realy bad weather or winter, i read there is a hidden route to Lomsdalen witout scrambling which startet near the bridge and goes over/around the hills. !) We crossed Lomsdalen at very cloudy but dry weather and found a nice campspot at lomsdalselva, half the way to the lomsdalselvabridge. Day 5. Next day it was raining cats and dogs and we stayed in our tent the whole day. It was impressive to observe the rise of lomsdalselva, aproximatly 150 cm in 10 hours. Day 6 The weather changes a littlte bit to the better site, cloudy but dry. Navigation and Walking in Lomsdalen ist very comfortable compared with other areas in Lomsdal-Visten, so we had an easy walk in this nice surroundings. After we left the stony plateau, with increasing vegetation there were tons of mosquitos in the more windcovered areals, but our bughshirts saved us a lot of blood. We missed Lomsdalskoia at first, because the path to it is on an sharp turn to the right and it is a little bit hidden in the woods, but later found it easy. We did a little break at the cabin and the sun came out. The cabin maybe good on wet and dark days but on the this now bright sunshine day (and tons of anoying mosqiuitos there!) we decided to go further on our route. We crossed The bridge over Lomsdalselva and went further looking for a campspot in upper areas on the way to Hendriksdalen. But during the next hour, the ground became more and more boggy, so we returned and did a camp near the bridge on and had a nice evening. Day 7. Our plan was, to go further to Visstindan and crossing to Strompdalen and then go to Trofors, so at this step of our Trip, there was plenty of time. We decided to climb middagsfjellet. It was obvious from the map, that the northface was not the easiyest approach, but avoiding the steep craggs on the north face and heading more to the northwest, it seems doable. So, ignoring some Signs of instable weather like huge Clouds, dull air and a light corona around the sun , we started. The Terrain was much more demanding as we expectet, with a lot of easy scrambling and at 700m, wie got some nice views over lomsdalen. Then two things happened: The weather changed to very bad conditions with increasing rain and wind and we reached a large plateau in front of the summit, which had unexpected heavy difficulties with a lot of snowfilled canyons, partly eroded with melting eater. As conditions got worse and worse, we had to quit at 870m, 31mih before the summit. But there was now choise because the wind was now a storm and the was no outlook from the summit. It tooks us nearly 5 hours to come back save to our tent because of the bad conditions and the scrambling, which was now much more demanding. Very exhauseted and wet to the bones, we finally reached our tent, enyoing dry conditions, hot tee and hot fat food. We slept well that night! Day 8: There was a small break of the rain in the morning but the next front with bad weather and steady rain arrived quickly, so we decided to stay another day in the tent to relax, collecting strength for the the demanding section over the Visttindan-pass. Day 9: The day started with sunshine, this should be one of our best days with impressive landscape and fine weather. The approach to the fjell got much easier as we gained more hight because of the slight vegetation. we went not through Hendricksdalen, although we orientated us more to the notheast to kjemmfjellt, carefully navigate to avoid the hughe crag over Henricksvatnet. The views in all direktions were amazing, unbeatable was the View to the Visttindanpass itsself, surrounded from the stony summits of Veskjeringa, Vistmannen and litlskardtinden. The three summits were standing lintimidating like creatures from the past, it was a little scary. And there was a lot of snow at the pass and on the way to it. Primary it was the expectetd snow at the norceface that forced us to chance or planes and that we decided to went back to tosbotn over nedre Breivatnet. This decision looks very defensive and carefull, and i think, that was it. But we had the very hard day on middagsfjellet, the unstable weather and only 2 days left (and not PLB, we will change that and have now a delorme inreach SE ) So we still have unfinished business with the Visttindan. So, it was a nice daytrip and some ours and nice views laters, we arrived at our old campsite near the bridge. Day 10: There was more than a little sadness because of the retreat. After 8 Days without seeing any human beeings today we heard some engine-noises from Lomsdalskoia (propably the owner) spotted 2 peolple crossing the valleysome kilometers away and meet two young norwegian guys at nedre breivatnet. The way to nedre Beivatnet over the hills between was very nice, we navigated precisely to a broad part of breivasselva that seems promising for fording, but was´nt because of slippery stoneplates and strong current. So we went to the Outflow from nedre breivatnet where fording was possible. My wife found the only place that was large enough for our tunnel-tent. This was one of the most beautyful campspots but although the loudest in front of the rapids. We had a nice warm evening, and did observe deep grey clouds comming in. Very bad Omen at all. Day 11: Before we went to bed, we knew, it would be a long day. After waking up, we knew, it would be a very wet day and at the end of the day we are conviced, that it was our hardest trekkingday ever. At the beginning, there was only a lot of rough terrain and steady rain, but hour for our, the rain and the strong wind was growing up and the conditions became harder and harder. To lapskardet, it was all in all good doable but at the vidda between the two Breivatnets, there was the combination of a poor sight, strong winds and some trickys slippery stoneplates and snowfield. The along the lakes was very slippery and down to tosbotn, it was just a mud slide. But we finally reached tosbotn and got a nice offer from a norwegian couple to use there vacation home. I think after 14 hours in rain and storm, we looked really pitifull. Interesting day with happy end, next day we returned to Trondheim and then home to germany. I was a very fine trip and we will return in 2017 to Lomsdal Visten. Comments and questions are welcome Sascha

Mikro-expedetion i Bærumsmarka idag efter jobbet. Jag har bara varit där en gång, på vintern (försässong). Då var det knøkfullt med folk med stor underhållning på parkeringen (kollisioner, fastkörning, dikeskörning etc). Mycket folk idag också jämför med vad jag är van vid i vestmarka, men folktomt jämfört med vintern. Kan finnas potential i området.

Siste uken har vi gått ett par turer her på Sifnos. Fine turmuligheter, som en avveksling til strandlivet, er blandt de tingene som stadig drar oss til hit om somrene.

Ble en tur opp til Blåtinden ''Den sovende soldat'' Sikkelig høst i lufta med litt nysnø. Den sovende soldat. Her vises hodet og ''hjelmen'' på magen.

Eller vi kan fjerne skilt, sperringer og advarsler, La naturen gå sin gang. Eventuelt et skilt som dette: "This glacier is proud to be affiliated with the Darwin Awards."

Flott film det der. Siste jeg så den var på barselhotellet da mellomste guttungen var født. "Hva ser du på?" kom det fra fruen, "En film om en mann som dro til skogs og ble der i 30 år" svarte jeg uten å tenke meg noe særlig om. "Er det noe du vurderer også..?" Uansett herlig film!