Vinnerliste

Denne sommeren tok jeg og en vennine fra Nederland en tur til Albania for å padle kajakk langs Vjosa, og Komani-vannet. Det hele startet med at jeg ville besøke henne i Longyearbyen hvor hun studerer. Jeg har aldri vært på Svalbard, og har fortsatt et stort ønske om å ta en tur dit. Turen til Svalbard skjedde altså ikke, det klaffet aldri med hennes studier og mine, samt flybillettprisen. Da det viste seg at dette ikke gikk, foreslo hun heller å finne på noe i sommerferien. Mange ideer ble slengt ut, og vi endte først opp med å haike Frankrike på langs, deretter såg vi på diverse fjellturer rundt Chamonix, og på litt flatere områder på grensen til Spania. Hun kunne etter hvert meddele at hun hadde skadet kneet sitt, så fjellturer ble dessverre utelukket. Fokuset skiftet fort over på padling og vi sto en god stund fast med å haike frankrike på langs og ende opp i Marseille, hvor vi kunne leie kajakker og padle rundt om langs kysten der. Etter iherdig gransking av google maps, la hun merke til Vjosa i Albania. Dette ble slått opp og bilder fra elven såg helt fantastiske ut (bare søk selv!). Spikeren ble hamret og flybilletter til Amsterdam ble bestillt. Nå gjensto det bare å få tak i en kajakk... Det var ingen som leide ut kajakker i området rundt Vjosa, eller som hadde mulighet for å frakte kajakker dit. Etter mye frem og tilbake, fant hun en ganske gammel sammenleggbar kajakk med trerammer. Det sier seg selv at denne ikke var direkte lett å drasse med seg, men det skal jeg fortelle mer om senere. Jeg ankom Amsterdam, tok toget til Zwolle den 12. juli. Her brukte vi noen dager på å fikse kajakken. Lappe litt og lime på ny bunnduk. Vi impregnerte også bomullstrekket på oversiden. Kajakken var blitt litt skjev over de siste 40 åra, så vi måtte finne en løsning for å korrigere dette. Alt i alt, det gikk et par dager før vi satt oss på toget mot Bremen i Tyskland hvor vi skulle møte noen felles venner av oss, avgang 15.juli. I Bremen var vi i to netter. Så begynte togturen turen mot Albania. Fra Bremen reiste vi via Hanover - Basel - Luzern - Milano - Bologna og til Bari. Her tok vi båt over middelhavet til Durrës, Albania. Ankomst 19. juli. Herfra var det å finne korteste vei til Tepelëne, hvor vi hadde sett for oss at det var fint å sette ut båten. Det var ikke så lett, da det ikke fantes noe god informasjon å finne, og bussene vi såg gikk bare til de større byene langs kysten, og hovedstaden Tirana. Etter en liten stund kom det en mann opp til oss og spurte hvor vi ville. Etter noe om og men (Tepelëne er ikke akkurat noen turistperle), fikk vi forklart at vi måtte finne bussen til en annen litt mindre by, og derfra ta minibuss resten. Minibusser gikk visst hele tiden, helt uten noe tidsskjema, og vi måtte bare stille oss langs veien i riktig rundkjøring og vinke når vi såg navnet på en papirlapp i vinduet. Vi kom oss frem, fikk drasset med oss alt pakket ned til elven, spiste mat og sov en natt før vi monterte sammen kajakken. Lokalbefolkningen var kjempehyggelige, og vi pratet mye med forskjellige folk. Stort sett alle som hadde gått noen år på skole, og ikke var for gammel, kunne engelsk, og kommunikasjonen gikk mye lettere enn vi hadde forventet. Vi satte igang nedover elven, endelig. Det var så fantastisk deilig å endelig komme skikkelig igang med turen. Kajakken var god å stabil, tålte vekten av to personer og dertil bagasje, og alt var bare nydelig. Elven Vjosa har mye å tilby. Det er noen få raske stryk, men ellers er elven rolig og lett å padle. Det er veldig lite stener å måtte svinge unna, og de største utfordringene var de mange grunnene vi måtte over. Her var det så grunt at vi måtte ut av båten, dra den forsiktig over, og sette oss tilbake når det ble dypt nok. Et par ganger var strømmen så sterk i andre enden, hvor det plutselig ble veldig dypt, at hun som satt bakerst og hadde styringen, og derfor måtte inn først, var den eneste som kom seg inn før båten ble tatt av strømmen nedover elven. Jeg, som da sto igjen, måtte komme meg inn på land, og gå etter langs elvebredden. Det hendte heldigvis bare noen få ganger, og det var rimelig greit å få kajakken inn mot land selv om hun var alene. De aller fleste nettene sov vi i telt langs elven. Vi hadde med oss et to-mannstelt. To-mannstelt til to personer, ja det var litt trangt, men det gikk veldig bra. De andre nettene vi padlet hengte vi bare opp et myggnett og sov under det. På veien nedover Vjosa, møtte vi flere bønder som gledelig delte ut tomater, frukt og ost. Mange av disse bøndene var veldig fattige, men brukte mye tid og krefter på å lage skikkelig fine hus. Litt i kontrast til hva de ellers brukte i det daglige. Før vi hadde kastet loss i Tepelëne, ble vi advart mot marihuanadyrkere, og at de kunne være delvis aggressive. En av de siste etappene før vi hadde planlagt å padle ut i middelhavet, ble vi møtt av en noget stresset mann. Vi hadde fått kajakken godt fortøyd, teltet var satt opp, liggeunderlagene blåst opp, og maten var straks klar til fortæring. Vi brukte vanligvis bål til å lage mat, for å spare på drivstoffet til brenneren. Mannen som kom løpende ned fra det som antagligvis var plantasjen hans, sa at det var et stort problem at vi var der. Bålet kunne tiltrekke seg farlige folk, og han viste oss pistolen sin han hadde for å beskytte seg. Det hadde begynt å bli mørkt, og det ville om få minutter bli så mørkt at det var umulig for oss å se noe særlig ut på vannet. Likevel, han var veldig påtrengende og ble mer og mer stresset. Vi fant ut at vi måtte komme oss avgårde selv om det var natt, elven var heldigvis veldig rolig her, og ville fortsette å være det helt ut til kysten. Kajakken ble pakket i all hast, og vi kom oss ut på midten av elven, i frykt for å treffe stener eller trær som sto ut langs kanten. Etter noen minutter med stille banning, forsiktig padling og diskusjoner om det er en sten eller bare lyset som lurer oss, kom vi til en bro. Siden det var store støtter som holdt oppe broen, ble strømmen bare sterkere og sterkere, mens vi såg mindre og mindre fremfor oss. Det hele endte med at vi oppdaget en opphoping av drivved inntil ene brostøtten, omtrent 15 meter direkte foran oss. Vi padlet som noen galne for å få fart på båten slik at vi fikk svinge unna. Marginer så tynne som hårstrå var alt som gjorde at vi ikke kantret der og da. Båten skrapte seg videre og alt var heldigvis bra. Men vi var fortsatt rimelig irriterte, trøtte og sultne. Ved første anledning vi fant, parkerte vi kajakken, fikk fortøyd den, hev i oss noen brødskiver og rullet ut soveposene. En stor betongbrygge ga oss et flatt og fint underlag å sove på. Dagen etter var vi fortsatt irriterte, og vi studerte kartet nøye. Det viste seg at det ikke var noen veier der hvor elven munnet ut i havet, og om det var slik at strømmen og/eller bølgene var for store for kajakken vår, var vi nødt til å padle hele veien tilbake til hvor vi var, for å komme oss til sivilisasjon. Derfor avbrøt vi kajakkturen vår en dag for tidlig, og reiste til Sarandë. Det var, for å si det mildt, en helt forykende flott by, og en veldig, veldig etterlengtet anledning for avslapping, god mat og ikke minst øl. Her planla vi å være en natt eller to, men det var så fint og så billig at vi ble i tre netter før vi satte oss på bussen mot hovedstaden. Derfra tok vi buss videre til Bajram Curry. Derfra måtte vi haike oss til Fierzë. I nord-Albania snakker de et helt annet språk, og de få ordene vi hadde lært oss i sør funket dårlig i nord. Men etter mye gestikulering og gjentagelse av Fierzë, fikk vi en gammel mann i en gammel pick-up til å kjøre oss. Ved elvebredden bygget vi sammen kajakken igjen, og satte avgårde på andre etappe av ferieturen vår. Bildene snakker kanskje for seg selv, men om du ikke har skjønt det, naturen her var idyllisk. Det var vertikale fjellvegger rett ned i vannet, speilblankt vann og så utrolig grønt. På mange måter føltes det som om vi var i en miniatyrversjon av Geirangerfjorden. Det gikk gamle ferger langs vannet, og det var noen få små motoriserte båter, men ellers var det helt stilt og fredelig. Vi var ved flere anledninger på besøk hos gårder vi såg langs turen, og ved en av de ble vi invitert på mat og raki. Det såg ganske stusselig ut nede fra dalbunnen, men da vi kom opp til huset var det utrolig fint tillaget (se bilde over). Og som overalt ellers var alle kjempehyggelige og pratsomme. Utfordringen var selvsagt at ingen skjønte et kvekk av hva motparten sa... Vi ankom demningen en dag tidligere enn antatt, plukket båten fra hverandre og lot den få tørke litt i solsteken. Herfra fikk vi tatt en minibuss til Shkodër, som veldig fort ble min favorittby i hele verden. Byen har en veldig lang og fargerik histore, og jeg anbefaler absolutt alle til å besøke den. Vi var i byen i tre netter før vi hoppet på bussen til Podgarica, hovedstaden i Montenegro. Her var vi en natt og tok tog tilbake til Zwolle via Beograd - Dobova - Villach - Mannheim og Utrecht. Konklusjon: Dette er den desidert beste sommeren jeg har hatt i den senere tid. Det til tross for at jeg fikk sinnsykt vondt i ryggen av å padle i et for stort sete, og at hun jeg reiste med fikk solstikk, og at vi begge ble matforgiftet ved å spise noe tørket kjøtt som hadde ligget for lenge i varmen. Jeg kan anbefale Albania på det varmeste, og jeg synes dere alle skulle tatt dere en tur, spesielt nå siden turismen fortsatt er ganske lav. Det er stort sett bare italienere og folk fra Montenegro der nå, siden grekere tilsynelatende hater albaniere. Flere av de vi snakket med underveis var veldig hypp på at Albania skal bli medlem av EU, for å øke turismen, vareutvalget og få has på regjeringen.

Å se på teltplasser er også en del av turlivet. I likhet med mange andre deler jeg gjerne plasser jeg selv har overnattet på, i tillegg til plasser jeg har sett andre har benyttet. Parker bilen ved Synken. kr 50,- på døgn. I tillegg må du ut med blodpenger til Mårfjell for fiskekort kr 600.- Uten tvil Hardangerviddas dyreste fiskekort, eller? 1, 2, 3. Fra Synken går det en sti til bla annet til Bunuten og Sudfjorden. Det er en fin teltplass nesten under Bunuten ved Grysletjørni, og ved Sudfjoren. Har sett mange barnefamilier overnattet og fisket her. Litt bratt siste del av stien fra Synken og oppover Mårhallene. 4. Holken. Ved utløpsbekken er det en inngjeret teltplass. I tillegg er det flere brukbare plasser her. Adkomst til Holken kan være litt problematisk om man velger å gå opp nær bekken. Men om du holer deg godt opp i skråningen på vestsiden er det en fin og lettgått sti der. 5. Holken, min favorittplass. Denne plassen tilfredsstiller alle krav. Gresslette, pludrede bekk, soltidlig og sol sent. Skal du dit må du krysse utløpsbekken. Er du kommet til utoset, gå litt nedover, der er det enkelt å krysse uten å bli våt. Krabb opp ura og straks er du på en fin sti. Langs stien er det flere dyregraver. Her går stilen til Viketjønn 6. Viketjønn. Fra Holken og opp til Viketjønn går det sti. Det er mye brattere enn det ser ut på bildet. Jeg sparer krefter ved å baute om en seilbåt oppover. Vel oppe på toppen ser du ned på Viketjønn, og det er lett å bli litt oppgitt. For det du ser er vann og stein. Hvis du skal vestover er det en teltplass på en morenerygg ved vann 1355. Dette er en tørr og fin plass, særlig om du du har behov for å teste ut hvor mye teltet tåler av vind. På veien mot 1355 er det også teltplasser. Yndlingsplassen til en et av FF`s medlemmer, som er lett kjennelig med bakoversveis. 7. Viketjønn øst. Riktignok er det en drøy spasertur i mye ur, men når du kommer frem til en halvøy. er det flere fine teltplasser, både med en gang du ankommer, og om du går tvers over øya er det mange fine plasser. Fortsetter du langs bredden oppover så jeg folk som teltet med lavo. 8. Melrakktjønn. Fra VIketjønn er det lett å gå til Melrakktjønn. Fine teltplasser i pkt 8, og i "ellen" i MeLrakktjønn er det veldig fint å ligge. 9. Øvre Grytekil. Også ett av mine favorittplasser. Fin og tørr morenerygg. Ellers er det en fordel med et enmannstelt. Her på denne lille plassen var det akkurat plass til innerteltet uten for mange steiner i ryggen. Opplevde en nydelig solnedgang her Tklami og rayun har sikkert bilder fra Vindplassen 1355, halvøya og Melrakktjønn

Sommerferien på fjellet nærmer seg, jeg har en uke til rådighet etter å ha 'kastet' bort de to andre på pilegrimsferd i Spania (Camino Ingles / Muxia, fra Ferrol til Santiago og videre til Muxia). Ny sommer, nytt fjellområde, som vanlig, men jeg ender alltid opp med å returnere til Hardangervidda. Så tanken var egentlig bare surre litt rundt, med et spikret mål bare, å komme meg opp til toppen av Hårteigen. Nå har den 'jævelen' av et fjell ligget der og lokket meg omtrent hver gang jeg har vært på vidda. Men så begynte tanken om Massiv å gjøre tankegodset mitt forvirret. For de som ikke har fått med seg det, så er Massiv en ny rute som DNT har opprettet. Den starter på Sota Sæter og ender på Haukeliseter. På veien sørover går den gjennom fire massive fjellområder, Breheimen, Jotunheimen, Skarvheimen og Hardangervidda. Derav navnet, fire massive fjellområder. Noen her har kanskje forstått at undertegnede er svak for langdistanse-ruter. Så er det derimot sånn at det å komme seg til starten ikke er gjort i en fei. Ihvertfall ikke når bussen man tenker å ta er full og å utsette avreisen med en dag gjør tidsskjemaet litt for pressende. Så hva med å nattbussen istedet? Kan vel klare det en gang, selv om jeg totalt mangler søvn ved å gjøre det. Bussen stopper jo ikke ved Sota Sæter, som ligger rundt 3 mil unna. Kan gå, men på bilvei? Det går taxi, som på enkelte dager tar busstakst. Selvfølgelig ikke denne dagen, vanlig takst, en tusenlapp pluss minus. Nattbuss og tusen spenn? Nei takk. Løsningen? Snu ruten. Med det blir begge tankene iverksatt. Jeg har bare en uke til rådighet, men det burde være nok tid til at jeg klarer å komme meg til Finse. På vei fra Haukeliseter på den første dagen, klokken har passert fire på ettermiddagen. Første dagen starter sent på mandagen, bussturen fra Oslo til Haukeliseter stjeler en del av timene til dagen, men etter en matbit og øl på fjellstuen er jeg avgårde. Værmeldingen var ikke det man kan kalle lys, men i starten er det et behagelig turvær. Det kunne derimot ikke vare, i passet ovenfor Mannevatn blir det surt, vått og vindfullt. Ved Holmasjøen blåser det mye. Når klokken nærmer seg halv ni gir jeg meg, da har jeg gått i litt over fire timer. Etter Holmasjøen går man over en kolle, den gir god ly for vinden og jeg finner en grei teltplass ovenfor Sandflofossen. Regnet har gitt meg et lite vindu til å sette opp teltet i. Kjølig om kvelden. Jeg spiser middag ute før jeg trekker meg inn og får varmen tilbake, mens det begynner å regne lett utenfor. Noen ord om mat på turen. Denne gangen har jeg latt pakkene med real turmat ligge igjen hjemme. Istedet har jeg lekt meg litt med vakuumpakker-maskinen jeg har fått. Til middagene på turen har jeg stekt og tørket kjøttdeig, fordelt på fire pakker som jeg har vakuum-pakket sammen med mais og ananas. Laget fire poser med byggrynssalat i vakuum har jeg og. Og så har jeg delt opp to poser med Toro gryteposer i fire. Frokost og lunsj er kjedeligere, knekkebrød med pålegg (syltetøy og baconost). Har man regnet etter forstår man fort at dette ikke holder til hele uken, jeg har beregnet to dager på hytte for å slippe å bære for mye (som om jeg ikke gjør det fra før). Utsikt over Loftdokktjønn. Hjemmelaget real turmat, Toro pastagryte med vakuumpakket kjøttdeig, mais, ananas og byggrynssalat. Ovenfor Sandflofossen. Andre dagen bringer med seg noe lysere vær, fortsatt vekslende, men ikke like mye regn som gårsdagen. Dette blir en lang dag, jeg går til Grøndalsvatni, omtrent to timer etter Litlos i retning Hårteigen og Torehytten. Først en fin tur forbi Hellevassbu (andre stempel i det såkalt Massiv-passet, les mer om det på siden til Massiv) og så over til Litlos. Vakre områder å gå i, jeg har alltid likt meg i denne delen av vidda. På Litlos tok jeg meg en øl og slappet av i peisestuen før jeg gikk videre. Hvor jeg gikk videre var avhengig av værmeldingen, men på Litlos sa de at i morgen var det meldt samme vær som idag, bare varmere. Det kan bety muligheter for utsikt fra Hårteigen, så jeg avviker litt fra Massiv-ruten og setter kurs i retning det karakteristiske landemerket på vidda. Det er også en fin tur, stien er enklere å gå på her enn fra Haukeliseter til Litlos. Regnet kom først idet jeg slenger fra meg sekken for å sette opp teltet, typisk planlagt fra værgudenes sin side. Fortsatt kjølig ute, så etter middag føles det best å krype ned i soveposen og slappe av. På vei ned på snøen ved Årmoteggi. Teltplassen ved Grøndalsvatni. Når tredje dagen opprinner er ikke utsikten til en topptur lystig, den er relativ grå og mørk, skylaget ligger tungt rundt Grøndalsvatni. Nå har jeg allerede beveget meg i retning av Hårteigen, så å snu er det ikke snakk om. Noen timer senere står jeg på toppen av Hårteigen med et stort og bredt glis om munnen, timingen kunne nesten ikke vært bedre. Rundt meg kan jeg se Hardangervidda i alle retninger, skyene lettet såpass mye at over meg er det nå mye blå himmel og solen skinner. I horisontene er det mørkere derimot, men herfra kan de være så mørke de vil. Jeg får toppen litt for meg selv i starten, før flesteparten av de som sov på en overbefolket Torehytte dukker opp. Gitt været de siste dagene føler jeg meg heldig som får oppleve toppen på denne måten, så skiftende som det er og har vært, kunne toppen like fullt vært innhyllet i skyer nå. Etter noen timer er min tunge sekk på ryggen igjen og retningen satt tilbake til Litlos. Litlos blir min første av to planlagte overnattinger på hytte på turen. Overgangen fra å være mutters alene i teltet mitt til en folksom peisestue er stor, men maten er god (reinsdyrkarbonader) og kvelden blir hyggelig den. Litlos er en trivelig hytte som får litt ekstra kudos for å være den hytta som ligger lengst unna vei i Nord-Europa. Grytevatnet. Hårteigen. Utsikt fra toppen av Hårteigen, Hardangerjøkulen til venstre. På toppen av Hårteigen, strålende fornøyd. For min fjerde dag er planen ganske så lik som for den andre dagen. Jeg går til en betjent hytte og tar meg en pause der før jeg fortsetter videre for å finne et sted å telte. Idag sto Sandhaug for pause underholdningen. Denne dagen markerer også et skille på ruten, da man etter Besso kommer inn i det mer flatere og åpnere landskapet på øst-vidda. Også denne dagen var været vekslende. I starten var det et dust slør over landskapet, som ga det et eventyr-aktig preg. Det var færre folk enn jeg trudde på Sandhaug, jeg blir i peisestuen en god stund med noen kalde øl før jeg begir meg ut i et dystert landskap. Denne gangen går jeg ikke like lenge, startet og senere, etter litt under en time er jeg ved Reinsmyrtjørna hvor jeg sier meg fornøyd. Her har jeg knapt fått slått opp teltet, slengt inn sekken og satt meg inn i teltet før det begynner å høljregne utenfor. Jeg sitter jo tørt og godt inne i teltet, så jeg gjør ikke annet enn å smile. Smiler ikke like bra da jeg senere, etter et lite opphold i regnet, søler ut basisen for gryteretten til middag. Heldigvis hadde jeg fått tak i en pakke med spaghetti på Litlos (jeg så at jeg hadde vært for grådig med frokost og lunsj rasjonene), så det blir spaghetti med mye kjøttdeig istedet. Gikk opp til en ikke navngitt topp på 1445moh ved Bismarhei, fin utsikt, Hårteigen nå i horisonten. Neste dag går jeg til Stigstu, jeg finner ut at det vil gjøre siste dagen på turen mindre stressende hvis jeg slipper å tenke på om jeg kommer til å nå toget hjem eller ikke. Så jeg velger å ta min andre overnatting her istedet for på Krækkja. Denne dagen er litt kjedeligere, jeg liker meg bedre på vest-vidda enn her i øst, selv om det er fint nok her. Været har ellers blitt varmere. Flatere, enklere å gå, så jeg kommer relativt tidlig til den hyggelige private hytta Stigstu. Med god tid igjen av dagen går jeg opp på Skaupsjønuten (1414moh) som ligger bak hytta. Det blåser fint på toppen, men utsikten er tøff. Mørke skyer, mye regn, sol, men alt i horisontene. Det serveres fjellørret til middag. På toppen av Skaupsjønuten. Tåken dekker vidda om morgenen på den sjette dagen, den gled forresten inn kvelden før. Den ligger over heiene en stund, før utsikt titter fram fra skyene. Riksveien krysses og med det begynner fjellene å bli mer kuperte og steinete igjen. Halnekongen lokker, men jeg lar den få ligge i fred, for mye skyer som også har blitt lokket til toppen. Ved Krækkja bygges det på, jeg blir sittende å snakke sammen med en annen vandrer en stund, som viser seg å være gift med bestyrerinnen på Fagerheim Fjellstugu. Noen øl i peisestuen senere er jeg på vei igjen. Det er grått og overskyet, jeg går i omlag to timer og dumper sekken i østenden av Finnsbergvatnet. Kvelden blir den fineste på hele turen, det føles litt magisk når hele skylaget sprekker opp og åpner seg opp for blå himmel og kveldssol som stråler rett inn på teltplassen. Der og da føles det synd at det er siste kveld på turen, jeg kan sitte med ryggen til en stein mens middagen putrer på kokeren, etterhvert forsvinner solen med varme farger ned bak Helveteshorga. Tåke og ett lett regn lå tett om Stigstu om morgenen. Middagstilberedning i kveldssolen ved Finnsbergvatnet. Kveld ved Finnsbergvatnet. Teltet ligger i le for soloppgangen, men morgenen på den sjuende og siste dagen er det heller ingen himmel som innbyr til noen sikt mot solens oppvåkning. Fra Finnsbergvatnet går turen opp til Finse, i ett steinete og røft landskap med Hardangerjøkulen ved min side. Rett før der stiene fra Krækkja og Kjeldebu møtes kommer regnet, det er det kraftigste regnværet jeg har hatt mens jeg har gått. Men hva gjør vel det når jeg kommer til Finse og kan ta en varm dusj og sitte inne til toget går. Jeg kommer fram i god tid før toget går, det ruller faktisk et tog til Oslo ut fra perrongen idet jeg går opp til den. Nydusjet (slik at de andre togpassasjerne slipper svett vandrerlukt) og med tørre klær slapper jeg av på Finsehytta, snakker med en tysker som jeg møtte når regnet kom. Prøver de forskjellige mikrobryggene fra hytta. En eller annen stjeler sitteunderlaget mitt. Så tar jeg toget hjem igjen. Det har vært en fin tur. Været ble bedre enn ventet og meldt. Første gangen jeg omtrent har gått en 'pub' til 'pub' runde på fjellet. Hardangerjøkulen. Noen få ord til om Massiv. Ruten er spennende lagt opp og byr unektelig på flott natur. For meg gjenstår nå resten av Skarvheimen, så Jotunheimen og Breheimen. Tanken er nå å fortsette på ruten til neste år, fra Finse og oppover. Mitt største ankepunkt mot ruten er (dessverre) at den er for rettet mot de betjente hyttene. Det er vel og bra, luksus igrunn, men for meg og andre som kanskje ønsker å gå ruten med telt er det få plasser å proviantere på langs ruten. Skal man selge ruten til utlendinger, er dette noe man burde ha tenkt på. Å spise og overnatte på de betjente hyttene blir fort veldig dyrt, når man regner med at det tar rundt tre uker å gå hele ruten. Det sagt, så liker jeg tanken på ruten, for den går unektelig gjennom noen flotte, mektige og massive fjellområder. Les om hele turen på bloggen: http://tarjeiskrede.blogspot.no/search/label/Massiv

Hi, last year I got some very helpful tips from this board for our Trip in Lomsdal-Visten. We had a very nice journey, although the weather was not allways fine and we had to change our plans at some parts. There is a long Travelreport, written in german, but lot of photos here: https://www.outdoorseiten.net/forum/showthread.php/88476-NO-Det-gjemte-landet-Lomsdal-Visten-2015 Maybe you can use google translator. Furthermore there is a Full-HD-Video about the trip, you can skip some long german dialouges and all important places are named by subtitles: I will give you a shorter report in english, so you can use this with the media. I am sorry that am not able to use nowegian language. We spent 11 Days in Lomsdal Visten in July, an important feature was the huge amount of remaining snow because of the strong winter. Day 1: We started in Borkamoen with a bad weather forecast but good spirit and 20 & 18 Kg Equipment and food. After one hour we did the first use of our bugshirts because of the numerous mosquitos. Then we did the first mistake, we tried to follow the path that was shown in map to Bjornstokkvatnan. The map shows a track straight to the north but there was obviously no path, instead we were lead in very uncomfortble terrain, large rocks coverd with fern. So we returned and found the real path which is leading around the mountains on the east side.We did a break at Bjornstokkvatnan (here again, the map shows a path but the easyast way is close to the water) and then did the long ascent to Ovre and Midtre Breivatnet. Very nice landscape but a very hard ascent. Not because of the meters in high but of the rough terrain. It is the combination of rich vegetation, very boggy ground and the mass of "little meters in high", so micronavigation becomes important. We were very tired as we reached Ovre Breivatnet. The weather was dry but very cloudy, found a nice campingsport near the ford. Day 2: Very very nice day with bright sunshine. We had a fine day crossing the beautyfull vidda (lot of snowfields!) to Lappskardet. Titingsdalen looked very nice from there, the descent was a little bit tricky. In Titingdalen we found a lot of scrub but no path. ( I think it would be the best to go close to Titingsdalselva. So we went to north, finally followed wat seems to be an old telegraph road and at the end of a long day, we reached Tettinghytta. Because of the hot day, this was the first time in a norwegian cabin we did not use the oven. Tettinghytta serves a lot of mouses there are a lot of new fieldbeds to sleep save and we did. Day 3: Dry but instable weather in the morning, but what a nice landscape. The dense and springlike vegetation of Tetingsdalen, then imposing tetingforsen. After Tetingforsen we were aware of the expected steep descent, indeed lost the path sometimes and had to handle some steep areals, but all in all it was easy doable. Then we reached borjorja and the rain arrived. The Section from the fjord to Strompdalen (and further to Lomsdalen) seems to be the "Hikinghighway" of Lomsdal Visten. A Very clear path and even some Waymarks. So, wet to the bones, we reached Cosy Strompdalhytta and had a nice and dry and warm evening. Day 4. Next Day again had a lot of impressive scenic landscape, despite of the cloudy sky. we crossed Breivasselva at the bridge in front of impressive Breivassforsen, then went to the broad flowing Lomsdalselva. There was a lot of scrambling over the cliffs on the way to Lomsdalen, not very dangerous but tricky and tiring. But we had fine views over the Lomsdalselva. (On realy bad weather or winter, i read there is a hidden route to Lomsdalen witout scrambling which startet near the bridge and goes over/around the hills. !) We crossed Lomsdalen at very cloudy but dry weather and found a nice campspot at lomsdalselva, half the way to the lomsdalselvabridge. Day 5. Next day it was raining cats and dogs and we stayed in our tent the whole day. It was impressive to observe the rise of lomsdalselva, aproximatly 150 cm in 10 hours. Day 6 The weather changes a littlte bit to the better site, cloudy but dry. Navigation and Walking in Lomsdalen ist very comfortable compared with other areas in Lomsdal-Visten, so we had an easy walk in this nice surroundings. After we left the stony plateau, with increasing vegetation there were tons of mosquitos in the more windcovered areals, but our bughshirts saved us a lot of blood. We missed Lomsdalskoia at first, because the path to it is on an sharp turn to the right and it is a little bit hidden in the woods, but later found it easy. We did a little break at the cabin and the sun came out. The cabin maybe good on wet and dark days but on the this now bright sunshine day (and tons of anoying mosqiuitos there!) we decided to go further on our route. We crossed The bridge over Lomsdalselva and went further looking for a campspot in upper areas on the way to Hendriksdalen. But during the next hour, the ground became more and more boggy, so we returned and did a camp near the bridge on and had a nice evening. Day 7. Our plan was, to go further to Visstindan and crossing to Strompdalen and then go to Trofors, so at this step of our Trip, there was plenty of time. We decided to climb middagsfjellet. It was obvious from the map, that the northface was not the easiyest approach, but avoiding the steep craggs on the north face and heading more to the northwest, it seems doable. So, ignoring some Signs of instable weather like huge Clouds, dull air and a light corona around the sun , we started. The Terrain was much more demanding as we expectet, with a lot of easy scrambling and at 700m, wie got some nice views over lomsdalen. Then two things happened: The weather changed to very bad conditions with increasing rain and wind and we reached a large plateau in front of the summit, which had unexpected heavy difficulties with a lot of snowfilled canyons, partly eroded with melting eater. As conditions got worse and worse, we had to quit at 870m, 31mih before the summit. But there was now choise because the wind was now a storm and the was no outlook from the summit. It tooks us nearly 5 hours to come back save to our tent because of the bad conditions and the scrambling, which was now much more demanding. Very exhauseted and wet to the bones, we finally reached our tent, enyoing dry conditions, hot tee and hot fat food. We slept well that night! Day 8: There was a small break of the rain in the morning but the next front with bad weather and steady rain arrived quickly, so we decided to stay another day in the tent to relax, collecting strength for the the demanding section over the Visttindan-pass. Day 9: The day started with sunshine, this should be one of our best days with impressive landscape and fine weather. The approach to the fjell got much easier as we gained more hight because of the slight vegetation. we went not through Hendricksdalen, although we orientated us more to the notheast to kjemmfjellt, carefully navigate to avoid the hughe crag over Henricksvatnet. The views in all direktions were amazing, unbeatable was the View to the Visttindanpass itsself, surrounded from the stony summits of Veskjeringa, Vistmannen and litlskardtinden. The three summits were standing lintimidating like creatures from the past, it was a little scary. And there was a lot of snow at the pass and on the way to it. Primary it was the expectetd snow at the norceface that forced us to chance or planes and that we decided to went back to tosbotn over nedre Breivatnet. This decision looks very defensive and carefull, and i think, that was it. But we had the very hard day on middagsfjellet, the unstable weather and only 2 days left (and not PLB, we will change that and have now a delorme inreach SE ) So we still have unfinished business with the Visttindan. So, it was a nice daytrip and some ours and nice views laters, we arrived at our old campsite near the bridge. Day 10: There was more than a little sadness because of the retreat. After 8 Days without seeing any human beeings today we heard some engine-noises from Lomsdalskoia (propably the owner) spotted 2 peolple crossing the valleysome kilometers away and meet two young norwegian guys at nedre breivatnet. The way to nedre Beivatnet over the hills between was very nice, we navigated precisely to a broad part of breivasselva that seems promising for fording, but was´nt because of slippery stoneplates and strong current. So we went to the Outflow from nedre breivatnet where fording was possible. My wife found the only place that was large enough for our tunnel-tent. This was one of the most beautyful campspots but although the loudest in front of the rapids. We had a nice warm evening, and did observe deep grey clouds comming in. Very bad Omen at all. Day 11: Before we went to bed, we knew, it would be a long day. After waking up, we knew, it would be a very wet day and at the end of the day we are conviced, that it was our hardest trekkingday ever. At the beginning, there was only a lot of rough terrain and steady rain, but hour for our, the rain and the strong wind was growing up and the conditions became harder and harder. To lapskardet, it was all in all good doable but at the vidda between the two Breivatnets, there was the combination of a poor sight, strong winds and some trickys slippery stoneplates and snowfield. The along the lakes was very slippery and down to tosbotn, it was just a mud slide. But we finally reached tosbotn and got a nice offer from a norwegian couple to use there vacation home. I think after 14 hours in rain and storm, we looked really pitifull. Interesting day with happy end, next day we returned to Trondheim and then home to germany. I was a very fine trip and we will return in 2017 to Lomsdal Visten. Comments and questions are welcome Sascha

Mikro-expedetion i Bærumsmarka idag efter jobbet. Jag har bara varit där en gång, på vintern (försässong). Då var det knøkfullt med folk med stor underhållning på parkeringen (kollisioner, fastkörning, dikeskörning etc). Mycket folk idag också jämför med vad jag är van vid i vestmarka, men folktomt jämfört med vintern. Kan finnas potential i området.

Fin tur med familie til Tyskenghatten i dag, greit å være yngstemann med god margin av og til... Her er det kaffeslabberas på toppen med min mor, onkel og tante - de er alle pensjonister i "reservedelsalderen", men slo meget godt følge til topps (538 moh) likevel : Vi skilte lag da vi skulle gå ned, jeg ønsket å se om det var mulig å finne litt multer som ikke var blitt overmoden ennå ("kvitmolt" som det heter med forakt i stemmen på trøndersk), og valgte derfor en atskillig lengre trasé på turen ned. Jeg ble da litt belønnet for "strevet": På turen forbi det stille vatnet så jeg flere ørreter svømme over svaberg under vann - vurderte å fiske litt, men bare synet av fisken var faktisk tilfredsstillende (og så hadde jeg prøvd stangen litt i tre vann på tur oppover til toppen). Fortsatte videre nedover, og kom etter hvert til en foss der vi badet flere ganger for rundt 35 år siden. Vurderte å ta et bad med fossedusj av ren og skjær nostalgi, men temperaturen (som tross strålende sol ikke var allverden) gjorde at det bare ble litt ustabil vassing med barføtter - godt det også : En sommerferietur av det fine slaget

Fisketur til Samsjøen for å teste nytt telt: Holmeslet Backwood 2 (verdens største tomannstelt) Samsjøen(Sør-Trøndelag) har blitt tappet for myye vann i sommer! Så ikke bra ut, men men.. Teltet er verdens største tomannstelt, men det er fortsatt et tomannstelt. Ikke plass til mer enn 2-3 å sove i bredden. God takhøyde, rette vegger, stod stødig i sterk vind og regn. Luke i innerteltet er genial for matlagning. Solid yttertelt(!), men skal reklamere på innerteltet, da det hadde mye løse tråder, ene innerlommen var gått opp i sømmene, og ene festepunktet for tørkesnor falt av da jeg tredde en tråd gjennom ...

Eg har brukta Hilleberg sin Tarp 10UL saman med Unna i høgfjellet i regn og vind, men i veldig sterk vind droppar eg denne løysinga. Tarpen frå Hilleberg toler ganske mykje og er imponerande stille når det bles. Unna er elles eit einmannstelt med god plass der eg anten brukar ein Exped LW eller eit bamseunderlag. På biletet under har eg brukt gamle kvistar frå skisesongen.

Synsing eller kunnskap?? Jeg har tilbrakt ganske mange døgn under baldakinen og mener at jeg etter hvert har tilegnet meg ganske mye kunnskap. Riktignok har det blåst ned en gang, noe som kunne vært unngått om jeg ikke hadde vært så lat. Og en gang unngikk jeg "take off" ved å ta den ned. Men ellers tåler den utrolig mye. Dette av fire grunner. 1. Baldakinen jeg bruker er i utgangspunktet på 3 x 3 meter (Magasinet), For å unngå "take off" og for å spare vekt har jeg klippet vekk 1, 4 m, slik at ferdig resultat blir på 3 x 1,6. Og etter en halv time med symaskinen var nye bardunfester på plass. Som teltstenger brukr jeg to rotstokker fra kasserte fluestenger. Hvert fall var de kassable etter at jeg hadde skåret av snellefeste og korkgrepet (vektreduksjon) 2 Jeg vurderer nøye vindretningen. 3 I tillegg har jeg montert kalesjestrikk (båtutstyr) på bardunfestene og bruker svært lange barduner, 3 - 4 meter, i front og på sidene. Dette tar opp mye vind. 4. Den dele som vender mot vinden er montert helt nede på bakken. Her ved Øvre Grytekil blåser det meget friskt. La meg også nevne at på den delen som ligger an over og mot teltduken bruker jeg remser av teltstoff i stedet for barduner, Dermed blir det ikke noe slitasje på teltduken. Og siden jeg har så lange barduner kan jeg om nødvendig stå oppreist under baldakinen. Og siden jeg har kommet så godt i gang. Den delen som hviler på teltet er plassert litt over midten av buen, slik at vannet renner bakover,

Starten av soloppgang på Strandtinden 03:00 Ble sittende her noen timer..

Røskestadvannet. På søndags ettermiddagen pakket jeg kanoen og dro til Røskestadvannet. Jeg ble inspirert av noen turbeskrivelser fra en av brukerne på forumet her @Imp og siden jeg oppholder meg til stadighet på Klokkarstua så måtte dette vannet prøves. Min "syden/USA tur" i år ble noe utskiftning og utvidelse av turutstyret, deriblant en Ally kano. Sabla praktisk med en kano som kan pakkes ned i bagasjerommet. Når jeg har kajakken på biltaket må jeg liksom være innen synsvidde av bilen hele tiden. Mange har spurt meg om jeg har kano men ingen har spurt meg om jeg faktisk kan padle den. Svaret er nei. Jeg har vært på en vindfull kanotur med klassen en eneste gang i min pure ungdom. Det eneste jeg husker fra den turen er at "byungene" fikk vabler på hendene ganske raskt, det gjorde vi "bondeunger" ikke, vi var vant med litt annet arbeide enn å måtte gå ut med søpleposen. Hjertet synker litt da jeg ankommer Røskestadvannet og ser at det er en del andre mennesker der. Som min datter seinere sa til meg "Mamma, det må du da forvente på en søndag når solen skinner, ved et "bynært" vann. Javel da. Jeg begynner å montere Allyen, proff er jeg ikke da det kun er andre gang jeg monterer den men rekkefølgen har jeg i hodet så det skal egentlig gå greit. Et par kommer inn med kano 10 min etter jeg har begynt på monteringen. De er kjempehyggelige og har nettopp kjøpt seg ny kano selv og slår av en prat som går mere på sammenlikning av de to kanoene. Jeg har god tid og ingen hastverk så det er helt iorden og hyggeligt med en prat. Litt seinere går tre karer forbi. Jeg ber til Gud at de ikke vil stoppe opp for å se på monteringen, legge seg opp i ting eller enda verre, begynne og belære meg eller tilby hjelp. Hvis jeg ønsker hjelp til noe spør jeg pent etter det og jeg kan ikke fordra mannfolk som stiller seg opp i halvsirkel, folder armene i kors på toppen av magen og har det sosialt med å stå å se på og kommentere. Disse tre karene ser på kanoen og meg og kommenterer et eller annet om kanoen men går heldigvis videre. Takk Gud Jeg registrerer at det er litt mere vind end yr har meldt og er litt bekymret. Men jeg får lagt kanoen ut og padler rett inn til venstre i en bitteliten "vik" der jeg kan forske litt på hvordan jeg får kanoen til å lystre. Jeg har satt setet litt lenger frem, padler på knærne og den tunge tursekken har jeg tjoret fast i baugen for å få litt ballast. Jeg er veldig spent på hvordan den er å padle i forhold til kajakken og hvilke tak jeg kan overføre derfra. Selv i den lille viken tar vinden tak innimellom og sender meg fort sidelengs som et løvblad på vannet. En kar kommer inn i viken med kajakken sin. Jeg misunner han et kort øyeblikk for i kajakken vet jeg hva jeg driver med, det gjør jeg ikke i kanoen. Jeg spør han om vind og evt strøm ute på vannet, han ser på kanoen og bemerker at det er noe vind å være oppmerksom på med kano. Det ante meg. Jeg holder meg derfor klokeligt inne i viken og leker meg der til jeg kan presisjonsstyre kanoen som jeg vil, få den til å gå rett frem, snu på "femøringen" og stoppe. Jeg forsøker også å finne ut hvordan jeg skal korrigere for vinden når den plutselig tar tak. Det er egentlig vanskeligst. Jeg føler meg litt hjelpesløs uten senkekjøl eller ror. Men sånn er det, kano har ikke det, bare å venne seg til og prøve å gjøre det beste ut av det. Vinden løyer etterhvert og jeg våger meg forsiktig utpå og sørger for å holder meg på den riktige siden langs kanten slik at hvis vinden skulle ta tak så blåser den meg kun inn til kanten og ikke utpå midten av vannet hvor jeg ikke har noen planer om å oppholde meg som fersking. Men nå er det vinnstille og så nydelig og deilig at jeg bare kjenner at freden og roen senker seg innvendig. Fantastisk nydelig vann å være ved. Jeg forstår godt at det er populært. Jeg padler sakte oppover og bare nyter livet. Sulten begynner etterhvert å melde seg men på den lille odden der jeg kunne tenkt meg å spise, er det allerede en familie med noen barn som koser seg. Jeg skal selvsagt ikke forstyrre idyllen og kjører derfor kanoen inn i sivene og opp på bredden et stykke før odden og får satt over vannet på primusen. Maten er klar på no time og jeg setter meg tilbake i kanoen og nyter middagen der mens jeg ser utover vannet. Jeg fortsetter å padle til kl er 22, da har folk flest gått hjem men det er enda litt trafikk av biler. Jeg hadde en ide om å overnatte men jeg er utrolig pysete uten hund som alarm i teltet og dropper derfor tanken. Det er litt for mange folk der til at jeg vil klare å sove trygt. Jada, jeg vet sånn rent rasjonelt at folk flest er hyggelige og snille men dette vannet er såpass nært til "bystrøk" at jeg ikke har lyst til å ta sjansen på at en eventuellt "weirdo" tilfeldigvis skulle være i skogen akkurat den kvelden. Jo lengre unna folk og jo mer øde, desto bedre sover jeg på natta. Sånn har det vært i alle år. Det er nesten helt magisk å padle der så seint på kvelden. Månen lyser, det vaker mange ganger og jeg hører endene som kaller på hverandre. Fiskestangen er med i sekken men den får ligge enn så fristende det er. I dag er jeg bare ute for å lære å padle kano og det er ingen grunn til å ta noen sjanser på å drive med andre ting. Fiske kan jeg gjøre seinere når jeg har bedre kontroll og vet mere hva jeg driver med. Jeg plukker kanoen fra hverandre igjen i mørket, gidder ikke finne frem lykten, det trengs ikke. Jeg vil tilbake hit igjen snart, dette vannet fristet til gjentakelse.

Mitt yndlingstema. Ingen ting er som et bål, men det følger noen utfordringer til bålet. Det er ikke lett å få til å brenne. Det krever mye blåsing for å holde varme ved like Bålet er som en rundstråleantenne. Flammen brenner ikke kontrollert, DVs der du vil ha den. Jeg har derfor konstruert min egen versjon av en vedovn, eller som jeg har begynt å kalle den "Toms Multi Fuel stove". For detaljer se "Gjør det selv"; Et bilde sier mer enn 10 ord", og turrapporten: "Sånn kan det gå og sånn gikk det" En gripende fortelling som ennå griper meg, og som er et utmerket lesestoff om du ikke får sove. ------------------------ Ovnen sammenslått Full størrelse Vedsanking. Når jeg går sanker jeg alltid ved. Har en reim eller strikk og bunter veden sammen slik at den blir lett å bærer. Vedfangsten under er ikke helt vanlig, men sanket mens jeg lå i en mer permanent leir. Tørr einer, dvs at all bark er borte og den har fargen tilnærmet hvit, forblir tørr rett under huden. Jeg fyrer med ved, selv om regnet høljer ned. Brekk sakte og riv. Da få du fin og tørr ved. For sikkerhets skyld putter jeg alltid litt i sekken. Da jeg kom hjem og tømte sekken fant jeg et lite ved lager som veide ca 210 gram. Mer enn nok til minst 20 minutters fyring. (Er det ikke ved å oppdrive, prøv reinmose.. Den brenner - fort. Og å holder den myggen unna) Strøket av sensuren. t

Akto med 2,9x2,9 tarp funker veldig bra synes jeg. På høyfjellet med fare "djævelsk mye" vind ryker tarpen. Bruker forøvrig en Hilleberg tarpstang. God investering synes jeg. Fint å kunne stå oppreist under tarpen. Skal på høyfjellet nå i september så får vi se om jeg fortsatt har en tarp igjen om vinden skulle ta den med seg.

har bilde av et par teltplasser i området Bilde er fra teltplass nord for grysletjønni ved vann 1213 Dette er på odden på sydsiden av Viktjønn Nordsiden av viktjønn Siste bilde jeg har er fra Melrakktjønnan. Dette er i sørenden Det er mye stein på vikbekkfjellet, men er ikke veldig vanskelig å finne plasser om en bare leiter litt. men ved visse vann er det ikke veldig mange plassene. så da kreves ganske stor innsats for å finne noe som funker

Fjellet stenges ikke som du sier, så enig i at om noen har med seg ei fiskestang så har det absolutt ingenting å si for jakta. Veldig enig i at vikbekkfjellet stenges tidlig for fiske.

Det har også noe med reinjakta å gjøre.

Vi padlet fra inni Sverige gjennom Nord-Trøndelag til Trondheimsfjorden! Her er filmen

Skjomenfjellet

Etter og ha tilbragt mange ledige stunder hos legen og hos fysioterapaut skjønte jeg at noen grep burde tas. I øyeblikket fungerer beina bedre enn armene og siden det betyr at jeg fremdeles kan gå turer skulle jeg bli lettpakker. Nei, ikke sånn som UL som noen av mine venner her på FF bedriver, men sånn passe, eller litt lettere enn før. Nå kunne en tro at denne posten egentlig skulle vært som et bidrag i lettpakkertråden, men den passer nok ikke der. Nei dette handler mer om min nyinnkjøpte sekk. Jeg simpelthen elsker min Bergans Alpinist 130L og det er som regel den som er i bruk på overnattingstur. I tillegg disponerer jeg en Bergans Telemark 80L som egentlig er guttungens. I lengre tid har jeg vært på utkikk etter en romsligere dagstursekk enn de 25-35L jeg allerede har uten å kunne bestemme meg. Tidligere i sommer var jeg på XXL og fiklet lenge med en sekk som var på tilbud der. Jeg likte sekken og løsningene veldig godt og den satt bra på ryggen, dog uten vekt. Den gangen syntes jeg sekken var for stor til tenkt bruk og jeg kjøpte den ikke. For et par dager siden var jeg igjen innom samme butikk og jeg lette meg gjennom noen tilbudskasser for å finne en lett dagstursekk. I stedet for lett dagstursekk fant jeg nok engang samme sekk som jeg hadde sett på tidligere og tanken slo meg med en gang: Lettpakking. I en storsekk som sto på gulvet fant jeg en bunke med slike vektposer de har når sekker testes ut. Jeg tok alle jeg fant og trykket de ned i 65 literen. Både jeg og kona kom til at det nok var rundt 15 kg i sekken nå og jeg sier til kona at føles dette greit så kjøper jeg den. Litt traving fram og tilbake i butikken sier meg at dette kan gå og siden prisen nå var 599,- avgjorde saken. Sekken ble med hjem og her er noen bilder av sekken pakket til tur på Vikebekkfjell, som allikevel ikke blir noe av, men det er ikke sekkens skyld. Sekken synes å gi mye igjen for pengene. Ikke sidelommer, men store nettinglommer nede og gode kompremeringsmuligheter. Godt polstret hoftebelte og skulderstropper. 2 delt hovedrom med åpning på framsiden for tilgang til nederste rom. Tilgang til øverste del av hovedrom er gjennom toppen av sekken som er utstyrt med forhøyet stoff og snølås i tillegg til vanlig stramming av sekkeåpningen. Topplokket kan heves både foran og bak og har åpning fra utsiden for oppbevaring. Dette rommet er også utstyrt med hempe og krok til feks nøkler. På bildene her er sekken pakket for tur og vekten er 14,61 kg. inkl. Vannflaske og fiskestang i hver sin nettinglomme på siden. Har gått litt med pakket sekk her i heimen nå og det virker så langt som sekken takler denne vekta helt greit. Foreløpig konklusjon er at jeg gjorde et godt valg. Hadde tenkt å skrive mer utførlig om sekken etter turen som det altså ikke ble noe av, så i mellomtiden får det bli med denne presentasjonen.

Fantastisk i Femundsmarka Etter mye planlegging og pakking var alt klart, åttte-ni timer bilkjøring ventet. Jeg gledet meg VELDIG til å komme inn i Femundsmarka nasjonalpark for første gang. Det var så mange spørsmål jeg ville få svar på, hvordan er det å finne teltplass?, hvordan blir fiske?, hvordan er terrenget å gå i?, jeg vet at det finnes områder med mye blokkstein, men hvor? Kommer jeg til å treffe mye folk? Hvordan blir været? Alle disse spørsmålene (pluss mange flere) vil jeg få svar på i løpet av turen. Informasjonskilt om narsjonalparken Det var ettermiddag og vi (jeg skriver «vi» fordi pappa var med, det hadde jo vært litt rart om jeg hadde kjørt alene, jeg er tross alt bare fjorten år) kommet så langt som til Alvdal. Her sov vi en natt hos noen venner. Vi kler oss omog venter på ferga Fergen (Femund 2) går klokka 09.30 fra Synnervika til Røa, dermed ble det en tidlig avgang fra Alvdal (det er nemlig et lite stykke å kjøre). Klokka 06.00 våknet jeg, og klokken 06.30 var vi på vei til Synnervika. Her ble det spist noen skiver som en rask frokost før fergen kom. Vi traff også en hyggelig kar her på kaia (hei til deg!). På fergen spiste jeg en nydelig vaffel som jeg sikkert kommer til å sette enda mer pris på hjemturen. Femund II Turen opp til Røvollen turisthytte gikk ganske fort og greit, men det skal sies at sekken ikke var lett! På vei mot Røvollen Tung sekk! Krysser Røa Røvollen Videre gikk fulgte vi turistforeningens sti opp til Røvolltjønnane. Røvolltjønnan-stille og varmt! På veien kom jeg så nærme et reinsdyr at jeg nesten kunne ta på det! Reinsdyr Vel oppe ved Skogtjønna satt vi opp leir, etter en lang etappe var magene skrubbsultne, pølser og ris sto på menyen i dag, det smakte herlig! Mat til to personer! På kvelden var det tidvis litt bris, men ingen vak. Vi forsøkte det meste uten hell. Neste morgen var det skyfri himmel og ikke et vindpust, jeg så røya vake og spise fluer i vannflata. Det var nytteløst med sluk og spinner i slike forhold, tørrflue ville muligens vært nøkkelen (har noen tips til hvordan man kan fange røya, så skriv gjerne en kommentar!). Prøver stanga på kvelden ved Skogtjønna Da leiren var pakket ned tok vi turen mot øvre Roasten. Utsikt over Roasten Her traff vi en hyggelig kar på en av hyttene som kan leies. Vi slo oss ned en liten stund her og spiste lunsj. Han tilbød å ro oss over på nordsiden av Røa, vi takket gladelig JA. Vi sparte mange timer med gåing eller en skummel vading over Røa, da vi bare hadde 5 dager til rådighet. Fyren vi traff tipset oss om Roastbua (en åpen koie), den var ledig og vi bestemte oss for å ligge her for natten da de meldte regn den natta. Roastbua Før kvelden gikk vi en tur opp til Gislehåen for å prøve noen kast. Her dro pappa opp en Gjedde på 1,6 kg. Denne beit på møresild. Vi hadde aldri forsøkt å spise Gjedde før, så vi tok fileter og tok sjansen. Første Gjedde på turen Da vi kom ned til Roastbua igjen tok vi noen kast ved innoset til Roasten. Plutselig ropte pappa «Isak, hent håven, jeg har fisk på!». Jeg løp bort og stakk håven ned i vannet og fikk opp en fin og feit ørret, den var ikke av de aller største. Denne beit også på møresilda av en eller annen rar grunn. Første ørret på turen Stekt ørret og ris Dagen etter tok vi turen lenger opp i vassdraget, vi fulgte bekkene fra Gislehåen oppover til noen vanner. Det første av disse vannene var et typisk Gjedde-vann. Jeg forsøkte med møresilda pappa hadde fått fisk på tidligere på det første kastet. Vannet var klart og blikk stille, etter noen sveiv kunne jeg se sluken nærme seg land. Plutselig så jeg et beist av en fisk komme etter møresilden, det var en Gjedde, den nappet og jeg gjorde et kraftig mothugg, kampen var i gang! Jeg hadde bremsen på snellen passelig på, men denne fisken merket den ikke en gang! Bremsen ble strammet så kraftig at jeg selv ikke klarte å dra den ut. Etter noen minutter trodde jeg Gjedda var utkjørt, pappa prøvde å håve den, men så sprellet den vilt og hoppet ut av hoven. Etter å ha fått den inn til land igjen fikk vi håvet den opp på land. Vekten stoppet på to kilo! Min Gjedderekord Gjedda sammenlignet med vekta i størrelse Skarpe tenner Etter Gjedde opplevelsen gikk vi videre langs Storbuddhåen, her var det mye blokkstein og vanskelig å gå, det ble ingen fangst her. Her var det ikke langt unna at jeg sovnet! Da vi hadde kommet ned til Roastbua igjen tok vi noen kast på nordsiden av øvre-Roasten. Her dro jeg opp to feite og blanke ørreter som ble veid til 300 og 500g. To ørreter til, største på halvkiloen Av disse to ble filetert og kappet opp i små terninger og puttet oppi Lofoten fiskesuppe. Dette måltidet smakte herlig. Fin farge, men ikke røde Klokken 10.00 neste dag var vi klare til avgang. Vi gikk langs hele nordsiden av øvre-Roasten og fulgte en bekk opp til Litlsjøen. Her fant vi en fin leirplass på vestsiden av vannet. Leiren ved Litlsjøen Utsikt fra teltet Pappa tok første kastet med en lillauren spinner. Plutselig rykket det kraftig i stangen hans, og jeg sveivet inn så fort jeg klarte og løp bort med håven. Det var en fin abbor som ble veid til ca.500g, ikke dårlig! En av abborene herfra Etter noen timer med fisking stoppet vi, resultatet var fem abbor på rundt halvkiloen og to litt mindre, dette var mer en nok til en god fiskemiddag! Det smakte himmelsk med stekt abbor og ris. Kvelden ved Litlsjøen var fantastisk, jeg nøt hvert eneste sekund! Da var allerede siste morgen kommet. Jeg startet dagen med to store porsjoner med havregrøt, dette skulle bli en lang og tung dag. Havregraut-herlig! Etter at leiren var blitt pakket sammen bestemte jeg meg for å ta et kast med stangen som en avskjed. Jaggu beit det også på det ene kastet, en abbor på 500g, den fikk svømme ut igjen. Ned til Roasten tok vi en annen vei en opp, vi krysset ned på skrå istedenfor å følge bekken. Jeg lurte veldig på om det var mye blokkstein, men det viste seg å gå bra. På kompasskurs mot Roasten Store blåbær På vei hjem langs nedre-Roasten tok jeg noen kast, men fisken ville ikke bite, det er vanskelig å få fisk i så store vann fra land. Fin strand Molter Etter noen timer med pesing var vi nede på Røvollen igjen. Her tok vi en god pause, fylte drikkeflaskene og fylte på med noen kalorier. Vi bestemte oss for å ta en annen vei ned en vi gjorde opp til Røvollen, vi ville gå langs Røa og muligens fiske litt i kulpene på veien. Stien langs Røa syntes jeg var veldig fin. På vei nedover langs Røa I de øverste kulpene var det ikke noe fisk å få, men da vi kom litt lenger ned fikk pappa en fin ørret på, men vi mistet den. Denne fungerte helt klart best på turen Da vi kom ned til brygga ved Røa, pakket vi sammen stengene og lagde oss en real turmat hver. Matlagrene var rimelig tomme nå. Klokken 14.45 kom Femund 2 og hentet oss. Teorien min om at vaflene ville smake enda bedre på hjemturen stemte! Jeg kjøpte også en kald cola på hjemturen, det kan jeg anbefale etter noen dager i bushen! Det lille eventyret i Femundsmarka var over for denne gang, jeg har kost meg hvert eneste sekund av turen, jeg kan love at det vil bli flere (og lengre) eventyr i denne nasjonalparken! Nå venter en god del timer i bil. Ruta vår-fordelt på fem dager Les hele innlegget og andre turer her:)

Dag fem på Massiv over Hardangervidda har plutselig dukket opp på bloggen, denne dagen tok meg fra en våt teltplass ved Reinsmyrtjørna til en tørr overnatting på Stigstu. Hvor jeg også tok meg en tur opp på Skapsjønuten ovenfor hytta: (Massiv) Dag 5: Reinsmyrtjørna - Stigstu

Ja nå tar som regel ikke jeg bilder så mest info fra området fra meg blir vel å sjekke videosnuttene som jeg legger ut her Ellers er det vel de samme plassene som @Tom42 og @tklami allerede har presentert. Og siden de ikke har vist bilde fra 1355 kommer det her. Dette er på moreneryggen ved 1355. Alldeles nydelig plass, men svært vindutsatt. Når det blir så mye at jeg ikke får sove flytter jeg 100m østover, hit: Mye lunere i skråningen her, særlig ved nordavind. Denne plassen får jeg kun brukt når jeg bruker soloteltet. Flatt og fint, men kun til et underlag.

Jeg har ikke stormmatter på mine Hilleberg telt så jeg kan ikke si noe eksakt mål. Er det en glippe mellom duken og bakken i dag på teltet ditt må bredden på matten ta høyde for tette det også. Skal jeg si en passe bredde så vil jeg tro 16-20cm burde være sånn noenlunde. Kanskje noen som har telt med stormmatter vet bredden på stormmattene på sine telt?

Thanks for sharing! Seems like your route is excactly as we discussed earlier - and an ultimate route to see the main part of the national park. Too bad you did'nt get to Visttindan - but it is understandable. I know the Middagsfjellet can be difficult. Actually any route through this area can be rough. When returning - did you consider passing all of Breivatnan on the east sides? It is common to do that when the river are high..It is a bit rocky - but easier than passing the river when its high..

https://www.xxl.no/helsport-footprint-svea-4-camp-bunnduk/p/1073613_1_style Dette er den billigste bunnduken hos xxl. Den burde også kanskje være stor nok til at du kan tilpasse en egen til teltet ditt og bruke restene til stormmatter. Hilleberg telt har f.eks ikke stormmatter, men når de spesialsyr dette på teltene sine bruker de samme stoff som i bunnen på teltet. Dette stoffet tåler mer enn vanlig ytterduk.

Jeg opplever det helt motsatt, synes kanoen er enklere å montere i solsteika.

Jeg brukte bjørnetråd (Gütermann Extra Sterk) i 100% polyester. Velg så liten nåltype som mulig så tetter tråden hullet og ikke for mye trådspenning. Kjør en testlapp og se hva som gir god nok søm uten at hullene virker åpne. Tråd som trutner er vel spesialtråd med polyesterkjerne og bomull "rundt"? Aner ikke hvor man får tak i det. Eventuelt vil vel en ren bomull tråd trutne. Jeg sydde lufteluka på samme sted som helsport har for sine helårs tunneltelt, nede på siden ved "fotenden". Se Svea Camp som har samme oppsett.

Det har du nok rett i. Jeg tenkte ikke på det, men er usikker på om det egentlig er noe problem. Det er så store områder at jeg kan umulig skjønne at noen stangfiskere skulle være til hinder for jegerne?

Hei! De stenger fisket på Vikbekfjell i forbindelse med oppstarten av reinsjakta. Derfor intet fiske!

Kona spiser ikke kjøtt og jeg tror hun er lei Torskegryte fra Real. Siden det er stort sett dritt mat å få langs landeveien i Norge, bruker vi ofte primus på biltur til hytta. Derofr er tørrmat uten kjøtt svært ettertraktet! Jeg har vurdert å begynne å tørke mat selv og mottar gjerne tips (om nettsteder, oppskrifter) for å kunne lage egen "tørrmat". Selv har jeg tatt med mye tørket sopp (kantarell osv) på tur når jeg har det, det er glimrende å smaksette Real osv med.

Ousland finnes i bokhylla mi, ja. Kan også anbefale "Vinter uten nåde" Dette er en dag-til-dag skildring av Ouslands tur til Nordpolen sammen med sveitseren Mike Horn. Innimellom finnes noen utstyrsvurderinger, og generelle betraktninger rundt turen. Litt i overkant for en "helgeekspedisjonist", men like fullt interessant lesning!

Latterlig. Antar det da etter 19/8 er forbeholdt grunneiere og garnfiske frem mot gytetid.. Heldigvis mange andre fine områder du kan fiske til godt utover høsten

Å lage et stort nummer av at denne testen, kan kalles en test, synes jeg blir tullete. Men, det er fritt ord og frie meninger. Er enig i, at dette fremstår mer som en kvalifisert vurdering, enn en seriøs test. Men, hva så? Personlig ville jeg ville jeg hatt med de samme kriterier, ved valg av lette telt. Men hadde nok sett på noen andre problemområder også, i alle fall hvis dette skulle vært eneste telt, for fjell og skogsområder. Men som et telt for litt beskyttede områder, er kriteriene ok., hvis en også har et annet som kan stå i dårlig vær. Men dette blir forsåvitt bekreftet i "testen", det er ikke telt for utfordrene miljø. Meningene er mange og det er jo greit. Vi har også forskjellige bruksområder. Men skal en uttale seg, er det jo en fordel med litt erfaring da. Hvor mange hundre døgn har dere i fjellet, når det er dårlig vær? Samme med telt uten stormmatter nederst og innertelt som ikke har tett duk ned på sidene og det er kaldt. Da blir det også kaldt i innerteltet. Rett telt og riktg justert lufting, så blir det "varmt" (temperert), kun av kroppsvarmen. Lufting (med myggnetting) kan også være kritisk, på varme dager. Det er også mange andre punkter som er viktig, ved valg av det eneste teltet. Men rivestyrker, finner en hos seriøse produsenter og teltene blir testet i vindtuneller. Desverre så blir de ikke testet for vind som kan snu og da kan også sidevind være kritisk, med manlende bardunfester. Som eneste telt, ville jeg (som tidligere nevnt), aldri hatt en bestemt vekt som en grense for hva jeg vil kjøpe. Jeg ville hatt en ønskelig vetgrense, men ikke som et ultimatum! Jeg går ikke på kompromi med sikkerhet, da bærer jeg heller noe mer teltvekt. Når folk skal ha de letteste teltene, går det på sikkerheten løs. Og dette gjelder ikke bare utenlandske. De fleste lette telt har også for få bardunfester og det spares på duk og netting/duk, der det må være lufting. Tynne lette duker/bunnduker, har også en annen pris, nemlig holdbarhet. Det er mange av de norske teltene, jeg aldri ville hatt med i fjellet. Jeg må avsluttningsvis få kommentere, at det er bra de hadde et kritere om at teltene skulle være enkle og raske å sette opp. Det er utrolig hvor mange "knothuer" jeg har sett (da spessielt på kanoturer), hvor voksne plundrer (opp til flere personer, på samme sted og tid), for å sette opp fjelltelt i bra vær. Selv på 71 grader nord, ser en det. Hva da med sette opp telt i rengvær/snøslaps og vind, med forfrossne fingere? Tror det er en fordel at teltene er enkle å sette opp for nybegynnere, også for en del andre. Og nye telt, må en selfølgelig sette opp hjemme før turen. Da vet en hvordan og en ser om noe kan være feil, eller mangler.

Flott rapport! Har selv bare vært et par dager i Albania, men satt bare igjen med gode inntrykk

Veldig flott rapport frå ein spanande kant av Europa!

Tusen takk for en annerledes og "knakande" god turrapport. Har egentlig aldri tenkt på Albania som turmål, men dette så jo bare helt herlig ut.

Sorry, but the wrong side of the country for me... still, bumping the thread, as I'm sure there are someone on the forum who would be happy to drive you (Hey, if you had said Frafjordheiene, I'm sure we could've arranged something.) As to the prices of taxis in Norway... yeah, we know. Kom igjen, folkens -- som kongen sa; "Nå må vi vise hva som bor i oss!"

Jeg var inne og kikket på akkurat samma jakka i går -- det må jo innrømmes at jeg hadde rimelig lyst på den; den virket veldig lett, jeg hadde lest svaret til Mammut, og var i det store og hele egentlig klar for å gå til innkjøp... men selv om jeg setter pris på hvor "enkel" og lett de hadde gjort selve jakka, med lite tøysete finesser, så mistenker jeg at snittet i seg selv absolutt ikke var særlig ideelt for "friluftsliv": Jeg måtte helt opp i (European) XL før jeg med sikkerhet kunne si at jakka ville ha plass til et skikkelig mellomlag under, og da begynte simpelthen snittet å bli pløsete, og hetta var helt ubrukelig. Den eneste strammemuligheten jakken har, er i nedre kant langs livet. Hetta satt som et skudd i medium, men hang og dingla i ansiktet i XL, og hadde ingen justeringsmuligheter. I klartekst: Jeg tror at en slik "Special Make Up" jakke, over-spec'et som den er, nok er ment for et "bruke mens du venter på bussen" eller "alle i fimaet fikk pen, renskåret superjakke med logoen på" scenario, men jeg følte at den ikke var produsert med tanke på "seriøs turbruk". ...men nå er jo jeg litt fyldig rundt livet og tung i sessen og, da. Dersom du er bygget som Tarzan, har gått på amfetamin et halvt års tid, og er kosmetisk overvektig kun i huet, så passer nok jakka perfekt, selv med dunjakka under

Olala. Hallo, Mammut! Det var utrolig betryggende å høre. Da ble det åpenbart helt feil å sjekke mot de andre Rainspeed HS-jakkene, og jeg slår meg til ro med at dette var et godt kjøp likevel. Tusen takk for svar!

Mine siste to par har vært Alfa. Ok fornøyd, men ja....joggeskoa er fantastisk etter en dag med fjellstøvler. Kjøpte meg Salewa Wildfire Pro i sommer, og de var fantastisk gode, så neste gang jeg skal ha fjellstøvler skal jeg prøve de fra Salewa. Har de samme oppbygning som Wildfire Pro, går jeg nok for de. Nærmest mulig joggesko jeg kan komme på en fjellsko tror jeg.

Dagens tur.. helt ut i hagen. Måtte støvsuge og tørke over teltet litt, blir mye buskas og humus i teltet etter at det har fått noen turer ☺ (kosearbeid)

Bare en update på konklusjonen her: Diskusjonen i den tråden her fikk meg til å innse at jeg har godt med plass i souloen og at det rekker i lange baner å ta den med på tur. Problemet som gjorde at souloen virket liten var det gigantiske liggerunderlaget på 65*200, hvilket tok opp all plassen. Løsningen ble chairkit til liggeunderlaget, det gjør at jeg kan bøye det opp og flytte det litt inn, eller krølle det sammen til stol. Da får jeg masse tumleplass ellers i teltet og får plass til alt jeg trenger. Så, konklusjonen ble egentlig enmannstelt + chairkit på alenetur

Rivestyrke Helsport finner du her: http://www.helsport.no/tekstiler Testet etter samme standard som Hilleberg (ISO 13937-4) 15D 10kg (superlight teltene) 40D 20kg Hilleberg http://no.hilleberg.com/EN/about-our-tents/materials-uncompromising-quality/ 20D 8kg (Oppgitt til 10kg for 1 år siden?) 30D 12kg 40D 18kg

Var en liten tur i Nordmarka etter jobb for å få kastet litt med fluestanga og for å teste den nye fjellstanga(haspel) som er innkjøpt til årets to store fjellturer. Fikk et par solide napp på sluk, men de satt bare et par sekunder. På flua hadde jeg litt mer lykke og fikk opp et par ørreter. Den største var en fin stekefisk på 500g

Den første uken av sommerferien ble tilbrakt i båt utenfor Lillesand. Skjærgården utenfor Lillesand er noe av det fineste som finnes (etter min mening) for båtturister i hele landet. Det finnes tusenvis av supervakre øyer og holmer her. Turen ble super, selv om været varierte kraftig. Fisking ble det mye av, og nesten ti forskjellige arter ble halt opp! Les om turen her: https://isakfriluft.wordpress.com/2016/07/05/en-uke-med-oyhopping-og-sjofiske-i-lillesand/ Her er noen bilder

Roalden ved Senjahopen. Anbefaler virkelig denne toppen til folk som liker å kjenne litt puls. Ikke en topp for tåke og regnvær. Fin sti men litt luftig i enkelte partier. Senjahopen

Da er jeg ferdigblogget med forrige helg. Søndagsturen ble en gjenganger, endte på Gaukværøy som ikke var helt etter planen. Jeg bare dras utover dit, ser det ut til. I motsetning til idiotene som skulle være med turlaget, som våknet til samme grå himmel som meg og meldte avbud. (Om det ER dårlig vær, så avlyser turlaget turen selv.) De gikk sannelig glipp av mye. Selv padlet jeg på egenhånd og fikk en flott tur siden det klarnet fullstendig opp, dog ikke like god mat som dagen før. Pølse på kjipt bål er ikke helt samme dreisen over som hvalbiff, men det går ned. Flere bilder i bloggen HER for de som gidder.

Kan meddele direkte fra Hardangervidda at de siste to dagene har slukvalg spilt liten rolle. Fisken vil ikke ha noe som helst

Hoppa i seng fornuftig tid i går i håp om og sove til i alle fall kl 08.. 04.15 var jeg lys våken Trøtt var jeg, men og sovne igjen kom ikke på tale. Lå og tenkte fælt på hva en skulle bruke såå mange timer søndag på. Endte men at jeg raska sammen litt kjekt og ha, litt mat, klær og fjellsko. 06.50 kjørte jeg ut fra bensinstasjon med full tank. Svingte til venstre.. 10 km østover, så venstre igjen. Da var det snaue 2 timer rett frem. Bare avbrutt av en stopp på evenstad for og se hvor mye vann det er i Glomma. En stopp for og spise pølse og brus på tjurn kro. Og en siste stopp for og se på denna store blanke elgen oppi Stor-elvdal. Så, Venstre igjen. Opp forbi Sollia og til Sohlbergs plass. Stoppa og kikka på rondane, tok bilde. Fant ut at været var jo slettes ikke værst. Straumbu neste stopp, bytta om og kom i veien 09.50 ca. Så snudde jeg ryggen til rondane og trampa i veien oppover lia, inn i det som er alvdal-vestfjell. BRATT var det, ikke noe mykstart der nei. 470høydemeter på 2.3km var fasiten når jeg kom hjem og fikk kikka på et kart. Jaja, alt er relativt, er jo tross alt fra flatbygda på hedmarken og der er det lite motbakker:p Uansett, på 1180meter var toppen av kneika nådd, og terrenget dumpa litt nedover igjen før det begynte og stige mot 1350 meter. Det begynte omtrent da og hagle, hagl på størrelse med grov havsalt.. På høgda der fikk jeg og nærkontakt med målet, Gravskardhøgda, Stor-elvdals høyeste fjell. 1767moh.( Straumbu ligger på 710ca) Sa var det ned i enda ett bekkefar og oppover mot Gravskardet på 1482moh. Der inne ligger det 2-3 gamle fangstgroper og en steingard som strekker seg over bredden av skaret. Jeg hadde gått og kikka på denna toppen i et par timer, og var ikke helt sikker på hvordan den skulle angripes best. Man kunne sikkert ha gått rundt og til vestsiden og opp den veien for og få en flatere stigning. Og samtidlig få kikka på det som så ut som et flyvrak. Sti var det nå ikke merka på noe kart så den var nå bare og la det stå til. Tok av på skrå i fra fangstgropene og satsa på og komme så høyt som mulig før jeg vendte nesa sør vestover og fortsatte på på skrå oppover.(bilde 2-3) Sånn gikk det frem og tilbake lenge. Var sikker på at detta var en juksetopp, for alt jeg satte beina i rørte seg eller raste nedover:o Haglbygen hadde blitt avløst av regn, Nå ble det snø 2/3 oppe mot toppen. Great! Jeg så meg heletiden rundt under de utallige småstoppene jeg hadde pa turen. Men all den tid jeg var på nordsiden av toppen,sa det ut som toppen delte været i to:) Så begynte det og rumle borte ved Høgronden, den var innhyllet i en lav svart sky. Så aldri noe lyn. Fortsatte oppover og var veldig nære toppen da det rumla til for andre gang, nå nermere. Snudde meg etter lyden, det blinka over eriksrudhøe. Men da var det helgrått, så ikke noe svarte skyer. Været over rondane forsvant nord/østover mot folldal,det måtte være det samme. Tilslutt så nådde jeg nå toppen, innhyllet i tåke og snødrev, den 3juli.. Ble ett par bilder i vest/øst og av varden før jeg satte nesa nedover igjen.. Nå var det ikke kondisen som var hefta, men underlaget. Løse stein heller/fliser som er glatte av mose er ikke gøy.. Sikta meg inn mot der stien krysser bekken og satte utfor. 470høydemeter på 1.4km. Fasiten i bunn var at jeg gikk på ræva en 4-5 ganger. Og at jeg ikke skal på den toppen igjen:p Da var det rast, dvs koke vann og fortsette med real posen i nævan.. Regna gjorde det og nede ved Atna hørte jeg mere tordenvær på vei oppover. Ja, jeg nevnte ikke det. Hadde med 3 pakker real, 2 lå i bilen:O Det gikk, men det er lenge sia jeg har vært såå tom. Uansett, sjarmøretappa igjen, gikk greit, men det tar nok noen dager før anklene har vent seg til flatt underlag:p Rakk hjem til 21.10, med 360km på tripptelleren. Kjørte om venabygdsfjellet og lillehammer hjem:) Planen var og se fotball. Men..

Flaut og si det men har alltid med meg en Samsung tab s 10,1" utrolig digg og ligge og se en film før man sovner