Vinnerliste

Tilegnet min trofaste kone som gjennom et langt samliv har funnet seg i mine mange innfall. Å si at det var høstens høydepunkt her i heimen er kanskje å dra det for langt, men når pappa skulle på Hardangervidda betød det noe. og dette "noe" var en opprømthet i fra meg, en viss oppgitthet fra fruen, og stor munterhet fra barna. Og oppgitthet og munterhet skyldes i hovedsak at jeg ikke klarte å vente med de synlige forbereelsene lenger enn ca 4 uker før avreise. Og det skjønte jeg da en av døtrene var hjemme i sommer, kommnterte: "August"? "Jeg trodde du skulle av gåre i oktober? De første tegnene på at noe var i emning var at mors kjøkkenvekt ble konfiskert og at pakkelistene ble designet etter at hvert produkt fikk en tur på vekta. Og særlig var de håpefulle særlig interessert i tannbørsten. Lattermilde spurte de: "Har du boret hull i skafte ennå, pappa"? Jeg, på min side tok dette mer høytidelig for jeg sparte jo minst 2.5 gram ved å bore huller.. Å skrive pakkeliste på 70 og 80 tallet var en møysommelig affære. Det var jo før datamaskinens tid, så den ble skrevet for hånd. Remington Rand (skrivemaskinen) og jeg var dårlig samkjørte. Så var det menylisten, storspiserne blant mine turvenner husker ennå: Frokost: 2 knekkebrød med skinkeost (på tube). Lunch: 2 knekkebrød med baconost. Og de er ennå ufine i dag 30 år etter med å minne meg om "slankekuren". Og jeg vet ikke hvor mange ganger O har nevnt knekkebrødene etterfulgt med: "Da OP og jeg var på Hardangervidda en uke hadde vi med oss 7 brød". Mye er forandret i vårt hjem, ungene er blitt store og har forlatt heimen, men mine forberedelsesrutiner følger det samme sporet som før. Spisestueboret blir mer og mer ufremkommelig for fremmedlegemer som brød, smør, melkeglass og kaffe. Men jeg viser likevel storsinn nok til at vi ennå kan spise ved bordet ved at jeg flytter et par småting som støvler, sekk og kløv ned på gulvet. Men det er ikke bare ved forbereelsene jeg må tåle mye. Også i går bare 4 dager etter at jeg kom hjem fra årets tur, forlangte kona med myndig røst at bordet skulle ryddes. Og nå ligger det meste på senga inne på gutterommet, for nå skal jo alt ettersees og legges på plass, noe som jeg regner med å klare innen 25 september da vi reiser til Spania. --------------------------- Men så var det det som kalles "årets tur". Eller som jeg heller burde kalle "Årets tur1 og 2. For i min alder er det ikke sikkert at det blir noe tur i det hele tatt. For nå får jeg svi for å tilhøre det som min optiker kaller for "viltre unger, og uvørne menn" Pr i dag er jeg stort sett fast kunde bare på legevakta, mens det er ikke lang tid siden jeg hadde kundekort på Lovisenberg og diverse andre ortopediske klinikker, ref telefonlista, og frikort fikk jeg gjerne i nyttårsgave fra HELFO. ---------------- I år var det ekstra glede. "rayun" (R) og "tklami" (T) hadde begge sendt meg en PM at de også skulle oppover på tilnærmet samme og samme tid. Ja, T`s ruteplan var tilnærme kliss lik min: Synken - Viketjønn - Melrakktjønn - Gunnvaldstjørni. I tillegg skulle jeg streife innom 1307.. Men når dette emne enda engang blir tatt opp har jeg i min klokskap eller helst mangel på sånn kommet til at jeg må slutte å være så misjonerende opptatt av blikkboksovnen, om teltet og baldakinens fortreffelighet, , for ikke å snakke om 1307. Etter å ha levd i den villfarelsen at det bare er jeg som bruker baldakin har jeg etter hvert oppdaget at de i stedet bruker noe som kalles tarp skal jeg slutte å skrive om dette emnet, tror jeg. Og kanskje, muligens, dette blir siste gange jeg varmt skal trekke frem blikkboksovnens fortreffelighet. Men det som driver meg er at jeg skulle så inderlig gjerne se at langt flere oppdager gleden ved et kontrollert bål. Og at det tar ikke mye lengre tid å rigge og fyre opp et bål, enn å bruke en primus Og under en enkel men verdig høytidelighet ved Holken med kun et få tall tilstede overrakte jeg T ett eksemplar av nevnte ovn, og han var overrasket over om liten og lett den var og foreslo at jeg skulle ta et bilde med en fyrstikkeske som referanse Arbeidsbeskrivelse finner du under lenken "Gjør det selv": "Et bilde sier mer enn 10 ord". For å oppmuntre flere til å bruke vedfyring oppfordrer jeg alle som har en eller annen type vedovn og komme med sine erfaringer. For det er klart at dette er skremmende. På E bay ligger det vedovner ute til salgs. Fordelen med min ovn er at den er designet både for gassbrenner og ved, samt at den fungerer som vindskjerm, også er den tilnærmet gratis. Både i fjor og i år har denne ovnen vært benyttet til vedfyring i 99% av tilfellene. De ganger (tre i fjor og to i år) jeg brukte gass kun pga av latskap. Og både i fjor og i år hadde jeg med den samme lille gassboksen. Og om legevitenskapen gjør fremskritt, noe som er avgjørende om det blir noen tur neste år, slenger jeg den nok med. Det er gass nok. Så litt folkeopplysning. Det høres sikkert vågalt ut, å kun satse på å fyre med ved. Men om det skulle herske den villfarelsen at veden et kliss våt når regnet høljer ned, så la meg avlive denne villfarelse en gang for alle. Einer og vier hvor barken er borte er tørr rett under overflaten. Bare samle den inn og brekk sakte og riv. da får man strimler med knusk tørr ved. . Uansett vær har bruker jeg kun liten fyringsbrikett på 1 x 1 cm til å tenne opp med. Er det mye vind gir jeg den en lite "dæsj" rødsprit. Det er heller ikke så vanskelig å finne ved, selv over 1300 meter. Hemmeligheten er kun å samle mens du går. Og for å være helt sikker bærer jeg alltid med meg et lite lager, som nesten ikke veier noen ting. Da jeg kom hjem og ristet ut lommerusket på bunnen av sekken hadde jeg fremdeles litt ved, Det vedde 212 gram og ville være nok til å lage både kaffe og havregrøt, og litt til. Ved å bruke ved i stedet for bensin kan du knipe minst 1,5 kg pakkevekt ved å legge omnifuelen og bensinflaska hjemme. Og så bråker den ikke. Og så er veden gratis. Jeg testet også ut reinmosen som brensel. Mye røyk og null mygg, og når den ble ordentlig tørr brant den godt - og fort, Og nå skal jeg ikke nevne hverken telt eller blikkboksovnen mer, kun ved henvendelse. Jeg fikk et lite hint om dette da jeg traff to karer i nærheten av Melrakktjønn. Jeg hadde ikke nevnt hjertebarna med ett ord., men det må nok stått skrevet i panna mi, for plutselig spurte en av dem: "Har du rødt telt" --------------------------- Men så var det hovedpunktet da - turen Jeg hadde gledet meg til å treffe R igjen. Vi møttes hastig ved Holkens bredd i fjor, og håpet på et møte i år. Egentlig skulle jeg møte R og hans to sønner ved Synken, men jeg ble en del forsinket så de dro i forveien - helt opp til Viketjønn, men for meg holdt det med Holken, hvor teltpluggene fant nesten veien selv på min gamle leirplass. Neste dag spaserte jeg en tur opp til dem og ble traktert med kaffe og KvikkLunch. De hadde etablert leir på en morenerygg og ingen må bekylde dem for å være redde for litt vind. Turen for dem var heller kort og neste dag var de på hjemvei, og gledet meg med en visitt. Jeg hadde ikke annet enn kaffe og tilby, men heldigvis skulle de ha seg en matbit og etter hvert dukket det ene snadderet etter det andre opp. Den ungdommen de sparte ikke på noe. Og midt i haugen av lekkerbisker falt øynene mine på en flaske jordbærsyltetøy. Og etter å ha lovprist produktet i høye vendinger slo det dem at jeg var interessert i en overtakelse. Synd de ikke ble lenger for jeg kunne virkelig ha lettet børa for dem. Litt senere kom T. Vi tok en kopp kaffe sammen og snart forsvant han mot Viketjønn. Etter hvert gikk det også opp for meg at også jeg hadde planer om å komme lengere enn til Holken, og en time senere bautet jeg opp "mørarbakken". For den er bratt og krevende. Det kommer dårlig frem på bildet, men den som har gått her vet at det koster. ------------------------------------ Deretter var det å ta frem de små og nette hoppene i grov ur, og så var Lizz og jeg fremme ved Viketjønn hvor han både hadde etablert teltleir, og kunne skilte med en flott ørret Jeg fikk opp teltet på anvist plass og vi skravlet nok mer enn vi badet (les fisket) sluk og flue, inntil vi ved 2330 tiden hevet taffelet og gikk til hver vår sovepose. Temperaturenn da var forøverig 3 grader pluss. Neste dag svinget vi svøpene uten resultat, og vi tok en sjefsavgjørelse: Melrakktjønn. Turen dit gikk både opp og ned og jeg sa til T at han bare måtte gå på og ikke bry seg om meg. "Det går bra", sa han, "jeg er vant til å gå med dama". Godt å bli plassert i rett kategori. Og med det samme jeg er inne på T`s diplomati, da vi vålnet ved Viketjønn sa han: "Du sovnet fort i går". Og da visste jeg at jeg hadde terrorisert han en hel natt med høylytt snorking. T kom før meg til Melrakktjønn, fordi jeg foretok en del vedhogst på veien og etter det vanlige ritualet med etablering av teltleir ladet vi slukstengene. En tragisk opplevelse. jeg kunne riktignok skilte med en som hang på i et par sekunder og ett eksemplar som først sa takk for følge helt inne i fjæresteinene. T på sin side landet 4 ganske pene eksemplaret av Trutta og i medfølelse med meg skjenket han meg to av dem. Ferdig renset. Men, mørke skyer hadde senket seg. På vei mot Melrakktjønn hadde jeg strukket en muskel vel mye og selv om jeg nok ville fått en annerkjennelse av en pillemisbruker hjalp hverken Paralgin Forte eller det som verre var. Smertene ble etter hvert så plagsomme at jeg bare haddeen ting å gjøre. Fjellvettregel ett eller annet: SNU. Jeg så inn i det forgjettede land for ikke å si Gunnvaldstjørni,, og deretter vendte jeg nesa "hjemover". Å gå via Viketjønn og Holken var utelukket så jeg tok meg frem til Mår under mye "hyl og bæl". Stakkars Lizz. Det var riktignok et svare strev å få Bendik, båtføreren. Moblidekningen var heller problematisk, men snart tikke en SMS inn: "Kommer". Dermed ble jeg transportert til Mårbu hvor jeg underholdt et rstørre utvalg eldre damer om min farefulle ferd. Synd at de etter hvert kom på at de hadde noe presserende å gjøre et annet sted, for jeg hadde jo bare kommet halvveis i beretningene. Nå er jeg hjemme og synes litt synd på meg selv. Blar litt i forberedesespapirene. Ser på bildene av herr og Fru ørret som jeg fraristet livet og som endte som snadder i Bergens fiskesuppe, sammen med nytørket brocolli, blomkål og gulrot Og så var det bare å henge opp vått utstyr på terrassen og vente på delegasjonen fra "Kolbergveien vel: "Boligprisen faller 50000 hver gang du kommer hjem". ------------------------------------------------------------------------- Dette bildet viser hvor liten plass som skal til for å sette opp et enmannstelt Og sånn så det ut en kveld i 2015 Dårlig bilde - vakkert landskap.

Det fremgår helt klart av denne artikkelen at denne personen ikke har peiling på verken friluftsliv eller klær som passer til dette og da må jo resultatet bli som det ble. Et uttrykk sier at det er bedre å holde kjeft å la folk tro at du er en tosk enn å åpne kjeften og bevise det. Denne personen har helt klart gjort det siste. Sitat: "La meg si det slik: Forskjellene mellom dyre og rimelige klær har alltid framstått som forståelige for meg. Ulike kvaliteter, merkenavn, snitt og detaljer gir ulike priser. Denne kunnskapen har jeg tenkt – i min enfoldighet – at vil være direkte overførbar til såkalte fritidsklær." Dette er vel det eneste riktige som står i artikkelen, "direkte overførbar", selv om forfatteren tydelig vis mener noe annet. Mellom linjene i artikkelen leser jeg lett at det er greit å betale 12 - 1400 kroner for et moteplagg i dongeri, men en skallbukse til et par tusenlapper er helt forkastelig selv om en skallbukse både varer lenger og er et spesialplagg beregnet på en helt annen aktivitet enn dongeri. Passform på en vanlig hverdagsbukse kan nødvendigvis være noe annerledes enn på en turbukse. Fritidsbukser skal tillate at du beveger deg på en helt annen måte og skal også gi muligheter for å variere underbekledningen. Å trekke en turbukse av og på skal også være mulig under helt andre forhold en f.eks. en dongeribukse. Jeg var på butikken for en tid siden for å kjøpe meg en ny dongeribukse. Den selgeren fant frem var så trang at jeg ikke klarte å trekke den over leggmusklene mine, og jeg er i utgangspunktet en tynn person og jeg tror ikke at jeg har så veldig overdimensjonerte muskler heller. Ingen anabole steroider her i gården. "En familie på fem trillet forbi med handlevognen full dunjakker fra Canada, en sum tilsvarende en to ukers ferie på luksusresort i karibien". Det er ikke friluftsfolk som kjøper slike ting, men folk med fet lommebok som aldri beveger seg utenfor asfalten uten at det er for å spille golf eller å stå på ski i skitrekket ti meter fra hytta i Hemsedal, på Geilo eller på Trysil eller hvor det nå er de praktiserer sin form for friluftsliv.

Ble en tur opp til Blåtinden ''Den sovende soldat'' Sikkelig høst i lufta med litt nysnø. Den sovende soldat. Her vises hodet og ''hjelmen'' på magen.

Var på Snøfjellet i Innerdalen i går. Selv om det er første halvdel av august så levde fjellet virkelig opp til navnet sitt må jeg si! EDIT: skrev en tur-rapport om turen her. Forsøkte litt rusjing ned fra snøfjellet.

Var på tur til Eldsknuten i går. Det har blitt en ny favoritt, mest på grunn av varden der, men også litt på grunn av at halve turen ikke er merket. En hemmelighet liksom. Gjorde en byttedael med mine foreldre, de passer valpen, mens jeg tar galningen deres (Yette, ungarsk mynde) på tur. Mest for min egen skyld, kvalitetstid med bikkja og naturen Nå er det noen uker siden jeg har vært på tur, så skulle lite til for å imponere meg Der jeg gikk var det så mye lyng, helt fantastisk nydelig med lilla "enger". Enda en grunn til at denne turen kommer høyt på lista!

Nok en kjapp tur for å klippe i Fjelltrimkortet - denne gang til Vattind ovenfor (249 moh) Kolvereid. Skikkelig bygevær, men værgudene var greie, hadde 5-10 minutter med regnponcho på i begynnelsen, etterpå var det T-skjortevær og mye sol på meg helt til jeg var tilbake ved bilen - da startet slåregnet igjen På toppen av Vattind står denne dingsen, som jeg antar er et kunstverk av et eller annet slag: Fin tur!

Som en motpol til den populære Norge på tvers ruten som Dnt arrangerer i Sylan i Trøndelag, arrangerer Beyondlimits en tilsvarende kryssing av Norge på tvers i Nordland. Ruten starter ved kysten og Svartisen i Meløy kommune i vest og går helt til Svenskegrensen ved Graddis i Saltdal kommune øst. Turen går gjennom noe av det fineste naturområder Nordland har å by på, både Lahko Nasjonalpark og Saltfjellet-Svartisen Nasjonalpark krysser en over, i tillegg til Dypen Naturreservat i Lønsdalen. En får virkelig smake på kontrastene i naturen på denne turen, de er helt enorme. Turen starter ved det irrgrønne havet på kysten med de spisse alpine tindene med god utsikt til den blåe iskappen på Svartisen. Kartlandskapet i Lahko Nasjonalpark passeres på vei til de dype dalene i Beiaren som is og vann har gravd ut gjennom årtusner. Den gamle furuskogen i Tverådalen passeres på vei til Bjørkeskogen og den nydelige elven i Tållådalen. Overgangen er stor fra vidde landskapet på Saltfjellet til det øde månelandskapet i Steindalen. Fra Lønsdal går en inn i Urskogen i Dypen verneområde og ender til slutt opp i det lettgådde fjellområdet i Junkerdalen og Graddis like ved Svenskegrensen. Her får en virkelig med seg alt. Turen er ganske nøyaktig 100 kilometer lang og vi brukte 5 dager på kryssingen. Kortbeint som jeg er fortalte skrittelleren på klokken min at jeg brukte ca 215 000 skritt for å gå hele Norge på tvers. Det er jo ikke ille på en knapp uke i juli. Første stoppested er ved DNT Gamma i Kvitsteindalen. Her får vi perfekt utsikt inn i Skaveldalen som vi må krysse gjennom for å komme til Gråtådalen og Beiaren. Skavldalselva faller ned i et aldeles nydelig fossefall i begynnelsen på Skavldalen Etterhvert som vi beveger oss oppover dalen forsvinner de siste restene av karstlandskapet i Lahko og blir erstattet med de harde bergartene som preger fjellene i Skavldalen. På vei opp siste kneiken i Skavldalen kommer tåken og legger seg og Gps'en blir vår veiviser gjennom dalen. Skavldalen bærer sitt navn med rette, det er fortsatt en god del snø igjen i dalen. Greit å ha i mente at snøbroene kan være tynne noe som kan være en risikabel affære dersom en trår igjennom. En flokk med reinsdyr er fryktelig nysgjerrige på oss og hundene, de står bare å kikker ned på oss når vi passerer i tåkehavet. Skaveldalen er passert og erstattet med den litt mere grønne Gråtådalen. Vi kommer under skylaget og får etterhvert utsikten i dalen. Vår første overnatting blir på Gråtådalstua. Her møter vi en gjeng på 12 personer fra stiftelsen "Veien ut", som er et rehabiliteringsprogram for rusmisbrukere. De bruker naturen som et hjelpemiddel for å bli kvitt rusproblemene sine. De skal være på tur i 3 mnd. Inspirerende møte med den fantastiske gjengen Inn i tåken igjen etter en god natts søvn i Gråtådalsstua. Vi må bevege oss opp i høyden igjen og inn i skylaget på vår ferd til Beirstua. Øksehugget i Kyskåfjellet rett over tregrensen ved Beiarn. Det ser ut som om kjempene har brukt øksa si og laget et stort sår i fjellet. Etter en god natts søvn i Beiarstua setter vi kursen mot Saltfjellstua.Vi følger elva Tverråga oppover dalen. Fint med gammelt kulturlandskap i Tverrdalen. Oppe ved vannskillet mellom Tverrdalen og Tollådalen. Perfekt utsikt over distansen vi har tilbakelagt fra Beiaren. Snart halveis mot Saltfjellstua og heldigvis ferdig med stigningen Landskapet endrer fullstendig karakter i det vi kommer ned i Tollådalen, Furuskogen blir erstattet med hvite og rette Bjørketrær som strekker seg til værs. Den Statskog eide Bukhaugbua ligger ved elva like borte i skogen og er et fint sted å overnatte om en føler for det. Den fantastisk flotte Bukkhågforsen er et kjærkommet syn i Tollådalen. Her raster vi og koker bålkaffe mens vi nyter synet og lyden fra fossen. En kan sikkert ha det finere men en trenger ikke, dette er balsam for sjelen Slettelandskapet like ved Stallogropa er helt flatt og vi spiser distanse ganske effektivt. Før vi vet ordet av det har vi tilbakelagt den 27 kilometer lange distansen fra Beiarstua til Saltfjellstua Ny dag og atter en etappe som skal forseres. Vi må krysse over elva for komme videre til Lønsstua og Lønsdalen. Heldigvis er det en bro over elva så kan krysse over på en enkel måte På vei opp til Steindalen får vi utsikt mot et av de store fiskevannene på Saltfjellet, nemlig søndre Bjøllåvatn. Det er etter sigende et av Norges beste røyevann. Vi rakk dessverre ikke å prøve fiskelykken denne gangen. Det er kanskje like greit, fiskelykke handler i liten grad om hell, det avgjørende er hvor lenge siden Lars Monsen har vært der og fisket. Endelig ferdig med Steindalen, bare en liten etappe igjen til Lønsdal og Lønsstua. Solen skinner fra skyfri himmel i det siste etappe skal gjennomføres og sette en avslutning på eventyret vårt gjennom Norge på Langs. Vi passerer E6 og sikter oss inn på riksgrensen til Sverige ved Graddis i Junkerdalen. Stien til grensen går over broen og inn i Urskogen i Dypen naturreservat. Viskis vatnet ligger blått og forlokkende på den fine sommerdagen Nydelig utsikt mot distansen vi har tilbakelagt, Ørfjellet og Lønstinden vises langt i det fjerne. Den utrolig flotte Solvågtinden i Junkerdalen strekker seg opp i mot det mørke skylaget som siger sakte i mot oss. Riksvei 77 går den strake veien til riksgrensen og skifter navn til Silvervegen og vei 95 i det den passerer grensen. Graddis og Riksgrensen er i sikte og vi er bare et steinkast unna i å nå målet for turen vår. Det kjennes igrunn ganske så bra, godfølelsen kommer sigende. Det går etterhvert opp for meg at jeg er utrolig heldig som får muligheten til å oppleve gjennomføre en sånn tur og oppleve et sånt fantastisk mangefold i naturen. Nå venter belønning for strevet, velfortjent dusj og middag på Polarsirkelen Hotell i Lønsdal Takk til Laila, Trine, Jarle, Joachim og Beyondlimits for en fantastisk flott tur og opplevelse gjennom Norge på tvers Ruten vi fulgte fra vest til øst

Fra Bletoppen, Blefjell Juli 2016

Først til Lompa: Du misforstår testen. Når de har valgt ett kriterie - å sette opp ytterteltet først som bra (og begrunner det med at man da unngår at ytterteltet blir vått og at man slipper flagring av duk), så må de score etter det. At du vektlegger noe annet, betyr bare at du må lese testoppsummeringa annerledes. Som de sier i godvær er alle bra, men ved regn og vind på fjellet mener de at noen egenskaper bør vektlegges og har dermed valgt det som kriterie. Hadde de f.eks valgt "tåle liten storm" eller "100 dager i sol" hadde kanskje testoppsummeringa blitt snudd på hodet. For de som har lest fjell&vidde noen år har denne testen (de kaller det selv bedømmelse) samme lest som de øvrige tester. Man velger noen kriterier som man vurderer som viktige for ett produkt og gir en tekstbeskrivelse av hvordan de forskjellige merker/modeller klarer seg ift det. Deretter rangerer man (ut fra de gitte kriterier). Dette mener jeg gir god indikasjon, spesielt for de som er "ferske" i gamet. For de enkelte av oss er det vanskelig å sammenligne så mange produsenter/modeller samtidig, DNT er således en "objektiv" aktør, som ikke har direkte tilknytning til produsent, og over tid har jeg sett at de bruker "skalaen" fra dårlig til meget god mot alle de forskjellige produsenter. Å ha med alle mulige kriterier vil gjøre testene svært omfattende, selv om antall bruksdøgn og tåleevne mot vind hadde vært spesielt ønskelig ved vurdering av telt. Nils som står bak testen vil jeg påstå er en meget erfaren tester, fjellmann, skribent m.m. og de vurderinger han gjør vil jeg ikke ha noe problem med å benytte og ha med som bakgrunn når jeg selv skal kjøpe ett produkt. Jeg vil påstå at ingen vil "bomme" helt på ett teltvalg, dersom de kjøper utelukkende basert på hva som anbefales her for de forhold som testen tar utgangspunkt i. For de som søker "spesial telt" gir ikke denne testen noe svar. For de teltene som er omhandlet eller for de telt som eventuelt likner ville jeg så ha søkt litt mer info (f.eks her på fjellforum )+ lagt til mine egne personlige preferanser og da kommet frem til hva jeg ville endt opp å kjøpe. PS: Jeg har både svenske, norske og amerikanske telt.

Var i skogen med ei som tok fine bilder av mine søte små

... Hei, godtfolk! Er det ikke snart på tide å legge denne tråden død? @Bjarne H.S. var litt stor i kjeften, folk beit hardt på, meninger ble utvekslet og det var forsåvidt, i alle fall tidvis, interessant. Jeg mener; Bjarne har presisert sin posisjon, mange er uenige. All verdens anekdoter og egne kjærlighetsforhold til firbente forandrer ikke på hovedpoenget til TS. Selv har jeg katt, og vil gjerne bruke fjellforum for å argumentere for hvilket fantastisk dyr dette er. Hunder er ålreite dyr. Mange mener de er mer enn det, andre er uenige. For all del, jeg er ikke moderator, ei heller innehar jeg noen som helst autoritet her på forumet, men jeg begynner å få en litt uggen følelse av denne tråden... bare sier det.

Hvis du er støkkjeger trenger du sikringen på kolben, mao ingen halvauto hvor det er avtrekkeren som sikres. Ofte er denne type sikring også litt "hard", dvs lite egnet til kjappe skudd. Usikret våpen på støkkjakt/ all jakt er helt håpløst. Støkkjegeren går med ladd, sikret våpen. Med hund kan du egentlig velge hva det er, fordi ingen seriøs hundemann skyter på støkk..:). Jeg går alltid med uladd våpen, og skyter aldri noe som helst uten at hunden har lyktes og vært under kontroll. Her fungerer det også fint med halvauto. Halvauto gir jo litt mindre rekyl, og kan oppleves som balansert med relativ lav vekt. Mye bra gevær under kr 10 000. Man trenger ikke kjøpe arvegods (selv om det er kult og gir en smule eierglede).

Javel, nå ble endelig ønske mitt oppfylt. Jeg vet at jeg så en sånn kniv til salgs på nettet for en tid siden med pris kr. 1800,- . Jeg var kun ute etter å kjøpe en kniv, ikke hele nettstedet. Nå dukket det opp en igjen, på finn.no, men denne gangen ble prien kr. 600,- Da slo jeg til. Trenger jeg denne kniven? Nei, men hvis vi bare skulle kjøpe akkurat det vi trenger så hadde det nok vert utrolig mange Skoda stasjonsvogn på veien og ikke verken Porsche eller Tesla.

Odin 10 mnd - Alaskan Husky

Jeg leser med undring denne tråden. Den starter med at han lurer på hvorfor noen låner en hund for å dra på tur. Jeg lurer på hvorfor noen kan lure på det. Som @martin.m over meg skriver, det er gjensidighet, glede og fellesskap som deles av begge parter, se bare på den fine filmen til @Tor Reidar Nag http://www.fjellforum.no/forums/topic/40613-norge-på-tvers-gjennom-børgefjell-4k/ Her ser du virkelig en hund som trives og koser seg på tur, dette vil jeg tro at selv @Bjarne H.S. ser. Ja, vi velger å ha en hund fordi vi KAN ha og ikke av nødvendighet, skal jeg dra dette lengre så spiser vi kjøtt fordi vi KAN og ikke MÅ. Spiser du kjøtt forresten? Støtter du denne fantastisk dårlige industrien, der hvor dyrene lider ganske mye, antakelig mye mer i omfang enn den gjengse hund her i norge. Nå er dette å strekke det langt men jeg tror de flestehundeiere i norge vil det beste for hunden/kjæledyrene sine, du nevner en bruk og kast mentalitet av dyr i norge? Utdyp gjerne denne! Det er ikke alltid at det er pengene som er viktig for selger/oppdretter heller, mange følger opp eiere i etterkant for å se at hunden trives og har det bra. Dama mi har en Rottweiler på litt over 2 år, der er det fortsatt kontakt mellom oppdretter og dama mi hvor de fortsatt følger med på utviklingen av bikkja. Såklart de har økonomisk hensikt i det men ta en runde på litt seriøse oppdrettere og du vil se at det er en forskjell på disse og noen som selger gullfisk og kampfisk på den lokale dyresjappa. Igjen, jeg har vokst opp med hunder, hatt noen selv og nå er jeg på utkikk etter ny hund da dama flytter et stykke unna og bosituasjonen endrer seg. Det er kanskje selvisk men jeg vet med meg selv at jeg kommer til å gi den hunden mye bra opplevelser, både i form av korte og lange turer, sosialisering med andre hunder i hverdagen, mye kjærlighet men en ting: Jeg kommer aldri til å skaffe meg en hund, nærmest som en TING, for selskapets skyld? Det er vel så mye som å gi den gode opplevelser som at jeg skal ha det! Skal avslutte med en liten historie. Tok T-banen i Oslo med 2 golden retrievere for noen år siden, billett til meg og disse ble handlet inn. Etter å kjørt et stykke med banen er det kontroll, jeg begynner å finne fram min billett, dette var jo greit. Så mens jeg skal til å lete fram billettene til bikkjene, så går bare kontrolløren videre til neste man og signaliserer at dette er greit, før jeg har fått opp billettene til bikkjene, da var det et stykk person( altså meg) som ropte: hei hei hei, vi har da med flere individer her som også skal sjekkes! For meg så er hunder noe mer enn en ting, mer enn bare et selskapsdyr, det er et familiemedlem det også, sånn tror jeg mange andre med hund føler det også.

Jeg må vel bare si meg uenig i det meste du sier egentlig. Kanskje spesielt i at norskproduserte telt er så mye bedre enn andre (f.eks. amerikanske) til vårt klima. De superlette teltene til Helsport er mer skjøre enn veldig mange andre hva gjelder teltduk og vind-stabilitet. Du har så klart rett i at godt salg ikke nødvendigvis betyr at det er bra, men det er nok en bedre indikasjon enn mye annet. På tross av erfaring velger folk alltid delvis irrasjonelt basert på følelser. Erfaring fører noe positiv med seg i form av at man tar bedre avgjørelser, men man bli også mer "hjemmekjær" i form av merketilhørighet og legger seg opp bruksmønster man ikke ønsker å endre på og kan derfor "gå glipp av" nye innovasjoner da man blir fastkjørt. (forskning fra atferdsøkonomi tilgjengelig for spesielt interesserte). Jeg tror for øvrig også du overdriver klimaforskjellene ganske kraftig. Vi snakker jo ikke om telt lagd for festival på ei strand på Kreta, men f.eks. telt som er lagd for ganske så like forhold i Amerika og fastlandseuropa. De kanskje mest innoverende teltprodusentene for tida er små "cottage industry" teltprodusentene som mange stammer fra tidligere amerikanske thru-hikers som har testet teltene sine i alt fra tropisk ørkenklima, via vått vestlandsvær til snøstormer. Disse er designet, produsert, sydd og solgt fra ett og samme sted og ofte er mange av de ansatte friluftsmennesker de også. Noe litt annet enn de øst-europeiske masseproduserte "norske" teltprodusentene. At vi har noe lengre erfaring med telt, på godt og vondt, ser jeg ingen støttende kilder på? Et kg til eller fra er muligens ikke det aller viktigste kriteriet, men blant en samling gode telt med noenlunde ålreite spesifikasjoner vil vekt være veldig viktig. En kg er veldig mye til eller fra i valg av telt. Spesielt til en person; og i det siste også til 2-3 personer også da man nå for tida får gode 3-personstelt til under 2kg.

Må jeg gå og bære på 3 kg vann blir jeg hjemme

Nå sitter jeg her med vannblemmer i begge hendene etter et forsøk på å sette på nye håndtak på en gammel sykkel som skal bli som ny. Tidligere en gang forsøkte jeg et rørleggertips og brukte såpe, men da ble håndtakene permanent løse, og det går ikke. Men hva gjør man når man har et sykkelproblem? Jo, man sjekker YouTybe, helst før man forsøker selv, og tro det eller ei, RØDSPRIT, en friluftsmann som meg burde vel ha tenkt så langt, men det gjorde jeg altså ikke. Litt rødsprit på styret og det gled inn som . . . . . . Etter noen minutter var spriten fordampet og håndtaket satt som limt fast, fantastisk! Så nå vet dere dette til neste gang det skal skiftes håndtak på sykkelen.

He-he, du kan virkelig skrive. Godt og lunt fortalt og med fine forklarende bilder til. Takk for kaffe og hyggelig prat. Vi ses nok igjen.

Er det mulig å være mer nærtagende og hårsår?

Har riktignok staika og er veldig fornøyd. Luftingen er vel lik og fungerer skikkelig bra, fullstendig selvstående. Greit å flytte det rundt til man er fornøyd og så plugge/bardunere. Kan ikke påpeke hvor fornøyd jeg er med 2 innganger på langsiden. Veldig praktisk når man er 2 stk. Teltet er vel ganske lik alla, så fordelene er vel de samme. Eneste forskjellen er vel størrelsen, robusthet og at inngangene på staika er motsatt vei av hverandre.

Western Mountaineering Lynx GWS... ups....

Jeg forstår det siste. Det er ikke noe nytt. Og jeg sjekket før det siste innlegget at det faktisk var Bjarne som står som trådstarter og ikke en av moderatorene. Når det ikke fremkommer annet i tekstform i det første innlegget er desverre moderatorene delskyldige i "bråket" som nå har oppstått. Skrive i det minste "skilt ut fra...." og ikke "spin off...." og helst en ledetekst i åpningsinnlegget. Utifra hvordan denne tråden utviklet seg er jeg ikke alene om å ha trodd Bjarne startet den selv. Om dette er et sidespor er det bare å skille det ut, men vennligst merk det forsvarlig

Takk for flott rapport og fine bilder!

Hei. Det var ikke meningen å starte en meningsløs tråd. Men som Nimrad skriver lurer jeg på om det etter forummedlemmenes vurdering er slik at telt som ikke oppfyller de forhåndsdefinerte kravene, kan avskrives fra den bruken det her er snakk om. Tonen her er litt frisk her nå, det er jeg enig i.

Hadde mine første overnattinger i Draumr køya nå i helgen. Konklusjonen ble at jeg med sikkerhet si at jeg har aldri sovet så godt ute noen sinne som i køya. Har aldri sovet i køye før så dette var jomfru turen. Hoppa i køya ved 11 tia på kvelden og våknet godt uthvilt kl 09 dagen etter. Tok tarpen ganske langt ned så jeg var sikker på å ikke få regn og vind på meg, men det ble hverken regn eller vind den natta. Så anbefaler på det sterkeste denne køya til dere som er på utkikk etter ny køye. Den er selvsagt ikke av de letteste, men jeg har aldri hvert en gram jeger. For meg kommer denne til å erstatte teltet i all fremtid så lenge jeg er i skogsnære områder. Ikke så lett med køye på høyfjellet, så der må nok teltene mine være meg fortsatt

Ble en ny sovepose i dag: Warmpeace Viking 600 til høstens turer. Ny liten brenner: Fire Maple FMS-116T Nytt kjelesett til soloturene i høst: Keith Ti6051 kjelesett

TURRAPPORT DEL TO - Joda, jeg både dro og kom velberget hjem igjen. Og sekken ble den lettere etter at jeg la ut min pakkeliste til offentlig vurdering? ikke et gram! Heller 1 kg tyngre, ikke fordi jeg tok med mer, men fordi ting ble flyttet fra lommene og over i sekken. På en måte er det kanskje ikke så lurt å legge ut sine pakkelister, særlig ikke for en som meg, som begynte med skrevne pakkelister så langt tilbake som 1979. Og når jeg i tillegg har stor tro på egne vurderinger er jeg ikke lett å hjelpe. Noen av innspillene valgte jeg å følge, men oppdaget raskt en "nakenhetsfølelse". Det var noe som manglet, det var noe som ikke var der det alltid har vært. Særingen! Men "børa" hadde blitt lett å bære om jeg skulle ha fulgt rådene fra Andreas Eriksen og videreutviklet dem. Er glad for at han innledet sitt bidrag med ordene: "har sett kjapt over listen" ja, det var jammen godt at han gjorde det kjapt. Hadde han brukt lengre tid ser jeg meg selv som: "En halvnaken fyr med lendeklede titte frem under en heller med alt sitt pikk og pakk i en plastpose fra Rema 1000". ---------------------- Men hva skjedde mellom "jeg dro, og kom velberget hjem igjen" "En kork til besvær - Kystbrød og Fjellsild". Det hele kunne vært over før det begynte. Da jeg endelig var ferdig med å pakke var det egentlig for sent å dra. Derfor dro jeg. Men siden alle skikkelige mennesker lå stille i sine senger da jeg tok av fra Atrå og kjørte oppover mot Kalhovd og Mår, bestemte også jeg meg for å være litt skikkelig; så jeg stoppet på en liten grønn slette, satte opp teltet, fyrte opp blikkboksovnen, spiste, og siden poden alltid fryser på beina varmet jeg vann, fylte dette på min kombinerte drikke og varmeflaske og inntok horisontalen. Tre timer senere - kl 0413 Våknet av en behagelig varme, men siden den ikke var tørr for jeg raskt opp, i den grad det er mulig å gjøre noe raskt i et Hilleberg Aktotelt,og fisket frem varmeflaska. Den var tom! Men det var ikke nedre del av soveposen, og jeg så for meg: Våt sovepose, ingen tur. Heldigvis hadde Kristen Gislefoss merkelig nok rett: Solen stod opp som han hadde befalt. Og etter noen timer var posen rimelig tørr, og jeg kunne fortsette. Men korken fikk en grufull død, troløs og defekt som den var. ------------------ Turen opp - en festreise - og nedtur. Landskap og vegetasjon endret seg raskt etter hvert som jeg avanserte. Måtte stoppe opp et par steder og fotografere. Med tårer i øynene en Volvo felt. Gode minner, og imponert over brobygging på gamlemetoden. Jeg passerte "Villmarkens utpost med sine kunder, Kalhovd", fotograferte veiens siste bjørk . men turen fikk en nedtur, og entusiasmen fikk en alvorlig knekk da jeg stoppet ved TAVLEN MED KONVOLUTTENE. At det kostet kr 50 pr døgn å parkere var for så vidt greit, men å betale kr 600 for fiskekortet synes også jeg er et regelrett ran. På den andre siden, en 500 lapp, 4 hundringser og noen 50 lapper lettet også børa en smule. Og så kunne festreisen virkelig begynne. Lizz fikk på kløva, et par sterke karer ilte til og hjalp meg på med sekken og sa endelig-------. En halv time senere, godt lent inntil kote 1320 tok jeg frem brødet: "Kystbrød". "Det mest holdbare" sa den vakre hos bakeren, Og jeg var myk som smør og kjøpte. Dette var for øvrig siste gang smøret var mykt på denne turen, hvor gradestokken så vidt tangerte 5 grader streken. Men der satt jeg da og spiste Kystbrød i 1320 meters høyde. Og som om ikke det var nok. Da jeg en uke senere returnerte heimen serverte min fru hustruen meg deilig Fjellsild til lunch. For ett navn: Det ble fjellsild fordi det på toppen ligger 50 tyttebær. Men som Kystbrød smakte 1300 meter over havet smakte det godt med Fjellsild noen titalls meter over havet på Nøtterøy. Siden det ikke var noen til å hjelpe meg med sekken, Lizz så en annen vei måtte jeg klare meg selv og snart kunne jeg skimte målet. Selve vannet var bare som en liten blå flekk. Men monsterdyret, Holkens vokter, snøbreen lå på samme sted som i august i fjor. Derfor var det bare å stue GPS, kart og kompass vekk og holde rett kurs. Og etter et par timer var jeg klar for den første utfordringen: Krysse bekken over eller i vannet. Og i år klarte jeg det, i motsetning til i fjor da det kostet meg et par briller og en brukket stangtopp - og jeg som hadde dusjet for jeg dro, Deretter bar det bortover stien, tok en rask avstikker og ringte kona og fikk høre hvor stor og flink jeg var, passerte dyregravene og gikk endelig var jeg på leirplassen! Stor åpen slette, med vannet 10 meter unna og den pludrende bekken rett ved, innoset. Kan man ønske seg mer! Jo, en ting, et rimelig mykt underlag. I mangel av et trllebord måtte regntrekket duge og etter 4 lass myrdotter var det vare å spre de ut og få opp Aktoen og ikke minst baldakinen, med sine røde og grønne barduner, og med sine røde og grønne teltplugger. Rødt på venstre og grønt på høyre, eller babord og styrbord som vi sier i skjærgården. Er det noe rart at jeg sier at det blir en psykiater kamp om hjernen min engang. Men tvangstankene til tross, jeg ser på dem som yrkesskade fra Forsvaret, med sine strikte prinsipper og tellekanter ennå en gang kom blikkboksovnen på plass, på samme steinen som sist, og gangen før der også. Så bar det til skogs på vedhogst, og snart kom jeg tilbake med nok einerkvister. Men til tross for at fisken vaket muntert varslet kroppen: "Timeout". Og i den naive tro på Yr.no gikk jeg til sengs. Og Yr.no holdt faktisk ord meste morgen. Kl 0700 dukket solen opp over åskammen i øst, men "dett var dett". Det var omtrent det siste jeg så av den. Og den milde brisen - en slo følge, og ble erstattet av sportsfiskerens favoritt vind: NV! - og regn! Mye NV og mye regn!, Likevel, jeg hadde kontakt med fisk. På en sluk haket en kilosfisk, minst. Den var på helt sikkert (det også) i 4 sekunder. Deretter et tilslag på en mareflonymfe, også det sikkert en kilosfisk, inntil jeg endelig kunne dra opp den største av dem alle. Fiskevekta stanset på 253 - gram. Leirlivet i øs pus byr på mange utfordringer, en av dem å holde utstyret tørt. Tørt og tørt, fru Blom. Jeg har en post i pakkelisten min som heter: "Alltid tørt". I ettertid kommer den til å hete: Alltid fuktig" Og mens jeg er inne på utstyr. Det var godt å kle på seg en del av det igjen. Selv om jeg i utgangspunktet er enig med Whistler om overfylte lommer, jeg følte meg ikke velkledd for SPOTen var på plass i høyre sidelomme og igjen var i veien når jeg slanget meg under baldakinen. Hver sin lyst. --------------- Siden jeg har med nok mat for en overvintring og dermed ikke behøvde å fiske for å overleve, bestemte jeg meg for å se nærmere på dyregravene. Tidligere hadde jeg bare konstanterte at de var der de var. Nå begynte militærtakter å vibrere, derfor måtte jeg finne ut hvorfor de lå akkurat der de lå. De var litt av noen strateger disse vår forfedre. For dyregravene alene gav nok ikke kjøtt nok. Nei, dyregravene var nok mer enn et middel, for å skape enda mer uro enn det var i flokken, få den til å stanse opp, for rett ovenfor kunne jegerne ligge i skjul og felle dyr med piler og spyd. --------------------------- Og slik gikk tiden, hva jeg egentlig gjorde kan jeg ikke helt forklare uten det ene: Å være på fjellet er egentlig nok. Jeg hadde med bok,men rørte den ikke Men alt har en ende, og fredag morgen bestemte jeg meg for å dra hjem. Alt var egentlig pakket og klart da "vindbestyreren" bestemte: "I dag vil en god meny være sydøstlig kuling og ditto regn". Mao, det fristet lite med 4 timer i motvind. Dette hadde jeg fått mer enn nok av på Andøya. Derfor søkte jeg nødhavn i teltet og ventet på at bølgene skulle legge seg, hvilket de gjør i fralandsvind. Og fralandsvinden, nordvesten kom, litt lovlig sent, så da var det bare å pakke sammen og begi seg i vei. Ankom Synken kl 0130, og heimen, etter diverse stopp kl 0630. MEN underveis, under en rast, bak en stein, og med nordvestens og regnet som bakgrunnsmusikk kvernet Whistlers ord i hodet: "Tror kanskje du må innse at du er på en høyst frivillig tur på Hardangervidda med rikelige retrettmuligheter og ikke droppet i en øde fjellside i Afghanistan Akkurat disse ord dukket stadig opp i tankene mine nå på siste tur. Og jeg kunne ikke annet enn å le der jeg gikk i regn og kuling og koste meg glugg i hel. Det var da bak denne steinen jeg tok min første selfie, og som nå har blitt profilbildet mitt

Innleggene til @Bjarne H.S. i denne tråden er etter min tolkning bare trolling, og det ser jo ut til å ha fungert supert for han!

Kødder du?! Mener bestemt vi lærte på skolen at det bare var her på berget det var vær. Det samme lærer jo de som blir metrologer for det er alltid det samme været i Elverum som i Halden. Du vet "Østafjells". Jeg håpet det var en ny test og ikke den fra i våres som har blitt diskutert her tidligere. Den er litt dvassen denne testen. Litt for uklare grenser og kriterier. Men det er mest irriterende at det hele tiden står "en" og ikke "ett" underlag: "Plass til 1 bredt og 1 middels underlag".....

Du har rett til din mening og ingen er, har eller kommer til å være uenig i at drittsekker og andre rasshøl som uetisk avler, smugler, mishandler eller på andre måter ikke respekterer hunden burde gjelles i all offentlighet, men problemet med denne tråden du startet, Bjarne, er måten du ordla deg før du dro på fisketur (eller hvor du har vært); Det høres ut som om du hater alle som tar med hund på tur i skog og mark. Punktum. Finale. That's it. Håper du selv ser det og ikke bare skriver "Ser jeg har satt sinnene i kok hos noen. Jeg ordla meg nok litt hardt og krasst i noens øyne her og satte det nok litt på spissen." for å redde ansikt og avvæpne situasjonen litt. Se på reaksjonen du fremprovoserte og tenk deg litt om neste gang. Hadde du f eks kalt tråden "Moral og etikk ifbm hundehold og oppdrett" fremfor "Spin off fra: Hvor har du vært på tur i dag? Hvorfor hund på tur" (Started by Bjarne H.S., July 24) - hadde du nok ikke blitt møtt med bjeffing og fråde.

Nåja. Til en viss grad er det vi som har valgt å ha kjæledyr, men enkelte dyr har også engang i tiden valgt å følge oss. Rotter og katter blant annet. Rotter har fulgt oss i all tid, og katter fulgte etter de igjen. Dette på grunn av tilgang til mat. Rotter er forresten herlige kjæledyr som virkelig trives sammen med mennesker. Hunder har jo vi selv "konstruert" til en viss grad, og vi må derfor også ta vårt ansvar for at disse lever et fullverdig liv. Jeg personlig er veldig opptatt av at en hund skal ha en jobb. Det er derfor vi har hatt de i våre liv i all tid. De har vært våre våpen og medhjelpere og det bør de også forbli. Så lenge man vet hva en hund er, og hva det kreves, så vil en hund ha det beste livet det kan få. Ingen av disse dyrene kan settes fri og forvente at de vil få et bedre liv nå uten oss. Tvert imot. Samtidig er også dyr en så stor del av vår historie og også en grunn for at vi er her som vi er nå. De har skaffet oss mat, vunnet kriger for oss, hjulpet oss til å utforske verden og vært våre støttespillere hele veien. Vi skylder de å ta godt vare på de. Men man bør vite hva man gjør før man anskaffer seg et dyr. Noe de fleste gjør heldigvis. Dyr er en berikelse for oss og et dyr som blir tatt godt vare på, lever et fullverdig liv. Personlig har jeg alltid hatt dyr. Alt fra hester til rotter og fugler med mer. Og jeg har alltid påsett at de skal leve et liv der de får utnyttet sine egenskaper og få gjøre ting som er naturlig for de. Nå har jeg ingen dyr men låner/passer andres så ofte jeg kan. Det er godt for sjela og se at et dyr er lykkelig og tilfreds.

Kjæledyr er helsebringende. Både fysisk og mentalt. Forutsatt at man er en seriøs dyreeier som ønsker det beste for det dyret man har påtatt seg å ha ansvaret for. De "selviske" er de drittsekkene som utnytter folks behov for kjæledyr til å skaffe seg økonomisk vinning gjennom useriøs avl, smugling av dyr fra utlandet uten nødvendige papirer og helseattester. Folk som ønsker økonomisk vinning på bekostning av dyrenes ve og vel, og som driter i risikoen for å føre farlige sykdommer til landet. Og ikke minst, folk som kaster dyret på dør så snart det nærmer seg ferietid. Eller kaster det ut fra en bil i fart på motorveien. Eller produserer kattunger an mass fordi de ikke steriliserer kattene sine, slik at en stor horde hjemløse katter går en bitter skjebne i møte når en kald vinter kommer. Jeg har vært enslig hele livet. Har i dag passert 60 år, og kan ikke tenke meg et liv uten hund. Så får du kalle det hva du vil, min kjære Bjarne H.S.

Er enig med ståle angående 3 personstelt til 2. Blir ofte veldig trangt for to på teøt produsentene beregner for 2. Om du ønsker fjellreven ville jeg heller ha valgt et lettere telt som abisko dome 3. Det veier 3680 slik som Ken endurance 2. Men her får du god romfølelse og takhøyde på 115 cm. Det er dessuten veldig vinstabilt og gode luftemuligheter. Det passer bedre til ditt formål og tror du vil sette større pris på dette teltet. Det blir da sannsynligvis flere turer. Keb er mer et 4 sesongs og for tøffere vinterstid. Er det kun disse to teltene du skal velge mellom så gå for keb endurance 3. Du får et tyngre telt, men tåler ganske mye. Men igjen. Til ditt formål er nok det nok bedre med et lettere telt med mer rom. Du vil ikke angre på det.

Her var det god romfølelse, ja. Helt rett og fint Takk igjen for tips. Da er det bare å dra på tur....

Fisking og toppturer i Sunnmørsalpene Like etter en fantastisk tur i Femundsmarka gikk turen mer vest i landet, inn i de spisse og mektige fjellene i Møre og Romsdal. Les tur rapporten her:) Her er en liten smakebit av turen i form av noen få bilder: Les tidligere turer fra det samme området her!

To av sommerens favoritter, mangler bare sistemann - Knotten

Ble to topper på Senja i går. Segla (639 moh), og Breidtind (1001 moh). Flotte turer begge. Breitind var litt bratt siste biten, men kom meg både opp og ned;) Heldigvis mange topper igjen, så må tilbake:)

Fosenferie tur 9. Ytre Skurvhatten. Le grand finale. Da nærmer Fosenferien seg slutten, havrelefsa og striesekken venter sydpå. Hva passer vel bedre da enn at kona foreslår et turmål jeg har sikla på i flere år? Ytre Skurvhatten er høyeste toppen i Rissa kommune med sine 623 moh. (Funfact: når Rissa slår seg sammen med Leksvika vil denne toppen fortsatt være den høyeste i den nye kommunen.) Turen starter fra parkeringsplassen i sydenden av Heitjønnet, et vann i enden av en bomvei (40 Kr) som tar av fra Fv 720 (skiltet mot Alsethmarka). Turen rett opp på toppen og ned er ca 2,6 km en vei, med ca 270 meters stigning. Det er to stialternativer opp. DNT har laget et østlig alternativ - dette er hovedsakelig myrtrasking - mens Fosen turlag har laget ett litt mer vestlig alternativ. Dette siste er litt kronglete å finne i starten, men går rett opp i høyden og gir en fantastisk utsikt hele veien. Vi valgte denne stien. Etter en tidlig stopp for lunsj i starten av turen var morroa endelig i gang. Minstejenta (5) lit seg lokke med i front. Resten av følget (10, 9 og 7 pluss to voksne til) okket seg etter opp i høyden.... Turen innover var akkurat så fantastisk som forventet. Små barneben krever mange pauser og rolig tempo, etter to timer nådde vi toppen. Der fant vi oss en plass i le og nøt en god matbit og medbrakt kaffe. Ungene gjorde som unger flest - lekte. Utsikten var maksimal, i sør så vi Trollheimen med snø på nordflankene, i øst mente vi at vi så Sylmassivet. Vestover og nordover hadde vi hele Fosen brettet ut. Returen gikk på halvannen time, og tre av fire barn sovnet i bilen etterpå. Med dette er årets Fosenturer ferdig. Neste tur blir i Oslomarka et sted.

Fjellabstinenser og postfjelldepresjoner ble forsøkt kurert med en tur til Kolsåstoppen for å spise sveler. Det var godt for sjela. Men akk så kort lykke. Endomondo påstod jeg brukte 7 minutter opp. Greit at tiden går fort i godt selskap, men jeg tror ikke den gikk så fort.

Fosenferie tur 7, Vardeheia, søndag 31.7. Den korteste turen til nå, nesten så jeg vurderer å ikke la den telle med. Ca 3 km t/r på vei opp til telemast og steinvarde mellom Stadsbygd og Rissa i Rissa kommune. Mye bær å finne, og fornøyde unger.

Har vært opptil flere steder på tur i dag - riktignok snakker vi småturer . Først måtte jeg få flere klipp i Fjelltrimmen-kortet fra Rørvik idrettslag. Turen gikk først til Tjønnsøyhopen, her utsikten fra varden nordøstover mot vindturbinparken på Svartfjellet og langt der bak tunge regnskyer over Helgeland: Og her har yours truly dristet seg opp på den svimlende høyde av 150 moh, på selveste Dragstind : Avsluttet med en tur til hytta, der treprammen ble lagt på vannet med et par store steiner i - den var helt tørr, temmelig lekk og og må senkes for å få trutne en dag eller to - deretter kan det bli noen fine roturer med en sluk eller to bak akterspeilet Prøvde noen kast med stangen, fikk to napp og to små ørreter på land (som jeg slapp ut igjen) - desidert mest populært i dag var svart/gul spinner. Fine turer - godt å ha startet ferien

Hundene og jeg har vært på bærtur igjen. I den forbindelse er det noe jeg har lyst til å nevne. Hundene tjores til et tre med langline. Det er jo båndtvang må vite. Så kommer etter noe tid matmor tuslende med en trelitersspann med blåbær. Det kommer to rådyr over myra. Hundene reagerer. Linene strammes. Matmor går på trynet, men rekker å se at hun har glemt å tjore Taran. Hun spretter med ungdommelige sprang etter to fristende rådyr. Mens matmor Hege ligger med trynet i blåbærlyngen og banner som en nordlending i snykav og blåst. Men den gode Taran Akita snur etter noenogfemti meter. Hun var grei sånn. Men hvofor snubler man oftere med fulle blåbærspann enn med tomme? Må vel finnes noe forskning på det også? Nåja, jeg fikk nå plukket opp de fleste bærene etterpå, og jeg mener å ha hørt en gang at dobbeltplukkete blåbær skal være av ekstra fin vare. Noe annet jeg har lyst til å nevne, er dette med det jeg kaller for "toalettmose". Noen ganger er den full av barnåler, men det er jeg vant til. Men maur?? Anbefales ikke. Ellers var det som vanlig en fin tur. PS: Rakk ikke ta bilder, men noen ganger kan fantasien være nok, ikke sant?

Fantastisk i Femundsmarka Etter mye planlegging og pakking var alt klart, åttte-ni timer bilkjøring ventet. Jeg gledet meg VELDIG til å komme inn i Femundsmarka nasjonalpark for første gang. Det var så mange spørsmål jeg ville få svar på, hvordan er det å finne teltplass?, hvordan blir fiske?, hvordan er terrenget å gå i?, jeg vet at det finnes områder med mye blokkstein, men hvor? Kommer jeg til å treffe mye folk? Hvordan blir været? Alle disse spørsmålene (pluss mange flere) vil jeg få svar på i løpet av turen. Les rapporten her! Fisker på kvelden ved Skogtjønna To av ørretene på turen Havregrøt gjør susen En av Gjeddene på turen Disse reinstyra kommer man veldig nær! Les andre turer her!

Når det er tomt på kontoret og heller vil bruke tiden på ut.no kartet for å planlegge neste tur.

Et bilde av Ulva, den vakre turvenninna mi:) Her fra en tur til Senja i forrige uke. Hun er en slaska malamute på 2,5 år.

Har alltid drukket vann fra bekker og elver når jeg har vært på tur. Klarer meg stort sett med snyltekoppen i lomma mens jeg går. Myrvann (type skogstjern o.l.) drikker jeg også stort sett fra men koker som regel kaffe eller noe annet med vannet. Hovedsaklig for smaken sin skyld siden myrvann ikke er spesielt godt. Men greit å skygge unna de mest næringsrike vannkildene selvsagt. Generelt sunt å ha en viss skepsis mot å drikke vann som renner ned fra tungt utnyttede beiteområder, gjødslet innmark eller med mye bebyggelse og/eller industri lenger opp i vassdraget. Men det er ikke ofte et tema på "langtur". (Mer enn helgeturene borti hundremeterskogen altså)

Edit: meint som kommentar til @Nordhauk sine tankar kring trening og styrke, og skulle sitere dykk båe. Men den teknologien...... Grrrrr Anatomisk og muskullært er det mykje betre trening å gå med Stavar, du blir sterkare med. Alle som har prøvd det, veit at ein ikkje heng over stavene som eit passivt slips. Forskjellen er at i staden for ensidig belastning får ein ein meir oppreist posisjon, som gjer at kroppen koplar på alle dei fantastiske musklane me har i rygg og kjerne, som skal hjelpe ryggsøyla vår til å ha det bra, i staden for å ensidig overutvikle framside lår og sete, og sige saman over hofteleddsbøyer, noko omtrent ALLE eg ser utan Stavar gjer. I tillegg gjer stavbruk, spes ved sekkebruk, at ein opnar i skulderleddet på ein annan måte, gjer plass for kragebein og derav lunger. Utvida kapasitet, i staden for å frarøve lungene endå meir plass, i tillegg til det me gjer i kvardagen vår. I motsetning til mange andre organ har lungene festepunkt til skjelettet, noko som gjer at skjelettets "tilstand" påvirker lungenes funksjon. Faktisk. Ein grunn for konsekvent bruk av stavar på høge fjell til dømes. Ein får også betre tilbakestrømning av blod frå hender til hjarte, og skåner kne. Det viktigste er likevel måten det behandler ryggsøyla vår på. Ein livsviktig del av vår struktur. Samt at det gir betre og balansert styrke, i staden for overutvikling i delar av kroppen. Kroppen er sjølvforsterkande. Dvs at den koplar på det som er sterkt frå før og dropper det som er svakt frå før. På sikt kan dette føre til belastningsskader, feil struktur i beingrinda, muskulære betennelsar osv osv osv....kunne holdt på til det kjeisamelege. Pointet er: å gå med Stavar bygg jamnare styrke i kroppen, og avlastar på ein fantastisk måte. Så får ein heller berre sjå ut som ein fransk trekkingturist i skauen.

http://tinyurl.com/9lbgpt6 Jeg har 3 så det holder en stund Finner man en måte å få denne til Norge på så må dette være et av de beste mulighetene jeg har sett på lenge. dsk