Vinnerliste

Den så veldig fin ut! Ikke feil at den er 2.5 kilo lettere enn sekken jeg har nå (Fjällräven Kajka 85 L) heller! Men jeg har kjøpestopp. "Takk for din ordre!"

Flott tur til Midtikneppen (Trælsåfjellet) - 1144 moh med min kjære i dag. Ny topp på listen Holtålen PF>100m kan krysses av På turen opp gikk vi via Raudhåmmaren hvor spor etter gruvedrift er synlige i fjellet. Hjemveien gikk over ryggen fra Midtikneppen tiil høyde 1112 moh og Fremre Kneppen (1070 moh).

Hei! Mnjaa -- den åpenbare løsningen her er jo gåsedun med høy loft, men det er jo, som du sier, svindyrt. Dersom du ikke ønsker å kaste bort penger på kjente merker vanlige i Norge (Rab, Mountain Equipment, Mammut), er det i alle fall noen litt billigere produsenter som får mye skryt her på forumet: Sjekk ut sortimentet til Cumulus, Roberts og Warmpeace. Flere av disse kan kjøpes av norske forhandlere, mens du nok kan spare enda noen kroner på å kjøpe direkte fra produsent eller forhandler i sentral-Europa. Samme dun, samme ytterstoff, samme kvalitet -- kjekkere pris. Når det er sak, så går det an å snu litt på flisa, om du er villig til å tenke litt annerledes: Det går an å dra på betraktelig mye mindre vekt og volum dersom du er villig til å kle på deg når du legger deg: Dersom du allerede har en dunjakke, så er den ypperlig å sove i dersom det blir kaldt. Kjør på med noen svære sokker (gjerne dun) og stilong + bukse, så kan du slippe unna med bare en liten quilt. Det gledelige med en eventuell ekstra-tynn sovepose eller quilt, er jo at den godt lar seg kombinere med den soveposen du har fra før, og dermed kan kombineres til å bli en superpose på vintertid. Bilder fra Clelland! til inspirasjon.

Da har jeg fått prøvd ut mitt første "billig" telt, og lettvekter. Det ble gjort under en tur i nord, på grensa Troms og Finnmark, i tidvis røffe værforhold med styrtregn og vindkast opp i mot storm. På utstyrsfronten har jeg alltid tidligere kjøpt etter kvalitet som også koster litt når vi snakker telt og annet turutstyr. så dette ble et personlig forsøk om det er mulig å handle billig utstyr som holder mål i fjellet under alle forhold. Teltet jeg kjøpte er et Cloud 2 Ultra Light fra Naturehike og kostet 1499,-, veier 1,5kg og har selvstående innertelt laget i mesh materiale som gir utrolig god lufting. Jeg kjøpte dette med tanke på langtur innover viddene her i nord hvor det fort blir avstander å vandre og ønsket lett utstyr. Siden jeg også har hund med meg på tur ville det være en fordel om jeg hadde et telt som han kunne finne skygge, skjul for mygg og kjøling når sola står på da det ikke er skog og lite skygge innover vidda. Første inntrykk: Meget lett å sette opp (3min første forsøk), virker solid og godt materiale som er brukt (ripstopduk, kvalitetsstenger, forsterket hjørner og tapende sømmer). Vannsøyle på teltet er 5000mm både ytter- og bunnduk, men pga forsinkelse i sendingen av teltet fikk jeg med en "picnic mat" som kompensasjon (meget god kundeservice av 123friluft.no), som plasseres under bunnen på teltet (dobbelbunn = 10000mm vannsøyle, og totalvekt på telt 1,65kg. Pga dårlige feste for teltplugger la jeg steiner oppå dem så de ikke kom opp av bakken igjen. Innvendig er det god plass for en person med hund og utstyr, smart lomme over døråpning for oppbevaring av ting og kan også henges sokker til tørk Det henger en krok i taket midt i teltet hvor lykt eller annet kan henge. Personlig ville jeg unngå å ligge to voksne i teltet da jeg foretrekker litt personlig rom, men der er plass til to. Det er god avstand mellom innertelt og ytterduk som gir god ventilasjon. Av erfaring foretrakk jeg å ikke feste avstandsholder mellom ytterduk og innertelt da dette ga meg litt mer lufting og større gulvflate. Fungerer fint uten ytterduk som pauserom for mygg, men det krever at det ikke er mye vind. Ytterduken legges utrolig lett å kjapt på, tar et par ganger før du finner det perfekte oppsettet for maks utnyttelse av teltet (avstand mellom inner og ytter, stramt nok for å unngå noe blaffer i sterk vind). Teltet er bygd slik at det skal tåle vær og vind, noe det også gjør Det er selvsagt en fordel å sette det opp slik at vinden treffer bakenden av teltet slik at det tar minst mulig, men om det kommer sterk vind fra siden går dette helt fint. Under turen fikk vi meget sterk vind som stadig byttet retning hvor min kompanjong fikk flatet teltet sitt i vinden, mens mitt fortsatt sto og gjorde det hele tiden. Det hadde vært en fordel med barduner på bredsiden, noe det ikke er (men har sett noen monterer dette selv på youtube), men fungerer fint uten også. Legger ved en film fra teltet i sterk vind på vidda: Kan absolutt anbefale dette teltet som et godt alternativ til de dyrere teltene, det holder mål og vel så det i mine øyner. Det virker til å holde meget god kvalitet både i duk og stenger, glidelås i innertelt virker litt puslete, men om det med tiden skulle skralle litt er det ikke vanskeligere enn å bytte den ut. + God plass og liten vekt, enkelt å sette opp, smarte løsninger, tåler vær og vind, forsterket på utsatte områder. - Glidelås i innertelt virker litt billig.

Her kommer omsider en liten rapport fra en 4-dagers tur på Hardangervidda øst i starten av Juli. Klikk her for å lese turrapporten! Klikk her for å lese turrapporten!

Lett og kompakt koster litt Jeg har en Mammut Sphere Spring UL til sen vår, sommer og tidlig høst. Veier 600 gram og er ekstremt kompakt. Til kalde vår og høstturer har jeg en Hagløfs Leo -10. Veier en kilo og pakker kompakt. Til vinterturene med pulk bruker jeg Mammut Tyin Exp 5-season. Så langt fra lett og kompakt man kommer Kort oppsummert har jeg ikke trua på en pose som skal dekke alle behov. Da blir den ofte for varm eller litt for kald.

Men pliiis ta dette sandal kjøret i en annen tråd, dette lukter sandaldiskusjon lang vei

Fosenferie tur 8, overnatting på Vardeheia. Da fikk jeg endelig oppfylt løftet til nr. 2 (7), om telttur i ferien. "Fosenferie tur 7" inneholdt også ett snev av rekognosering på jakt etter mulige teltplasser, og mandag kveld var vi på vei opp igjen. Etter at teltet hadde kommet opp la vi i vei opp til toppen for å nyte solnedgangen derfra. I slike stunder er det man kan ønske seg bedre kamera og ikke minst bedre fotoevner (iPhone 6 og Camera+-appen er bra det, men dedikert kamera og ikke minst evnene hadde vært enda bedre). Tilbake i teltet kom overraskelsen -Donaldblad - frem, samt ostesmørbrød på stormkjøkkenet. Faller i smak hos de fleste unger. Natten forløp ellers greit, med unntak av en pappa som i solidaritet med ungen kjekt valgte et blått skumgummiunderlag (isteden for det oppblåsbare som det bare var med ett av) og som dermed fikk en heller kort og ubehagelig natt. Morgenen var grå, det regnet natten igjennom, men et opphold i regnværet tillot rask pakking og retur til bilen uten at jentungen ble våt, regntøyet lå nemlig igjen hjemme.

Hundene og jeg har vært på bærtur igjen. I den forbindelse er det noe jeg har lyst til å nevne. Hundene tjores til et tre med langline. Det er jo båndtvang må vite. Så kommer etter noe tid matmor tuslende med en trelitersspann med blåbær. Det kommer to rådyr over myra. Hundene reagerer. Linene strammes. Matmor går på trynet, men rekker å se at hun har glemt å tjore Taran. Hun spretter med ungdommelige sprang etter to fristende rådyr. Mens matmor Hege ligger med trynet i blåbærlyngen og banner som en nordlending i snykav og blåst. Men den gode Taran Akita snur etter noenogfemti meter. Hun var grei sånn. Men hvofor snubler man oftere med fulle blåbærspann enn med tomme? Må vel finnes noe forskning på det også? Nåja, jeg fikk nå plukket opp de fleste bærene etterpå, og jeg mener å ha hørt en gang at dobbeltplukkete blåbær skal være av ekstra fin vare. Noe annet jeg har lyst til å nevne, er dette med det jeg kaller for "toalettmose". Noen ganger er den full av barnåler, men det er jeg vant til. Men maur?? Anbefales ikke. Ellers var det som vanlig en fin tur. PS: Rakk ikke ta bilder, men noen ganger kan fantasien være nok, ikke sant?

En langtur til fots i storslått natur rundt hele Femunden. Terrenget er stort sett lettgått og foregår for det meste på merket sti og vei. Noen partier med blokkmark og steinrøys må man uansett regne med rundt Femunden. Turen kan startes fra parkeringsplassen ved Synnervika, og Flensjøen er en fin distanse unna om man starter turen på ettermiddagen. Første kilometer går på grusvei før det er merket sti til over skoggrensa. De siste km går over reinsmose og steinur. Fra Flensjøen er det merket T-sti over Flenskampan og ned i Tufsingdalen. Videre sørover må man regne med noen etapper på asfalt om man ikke velger å gå i fjellene vest for hovedveien ned til Sømådal. Fra avkjøringa til Haugen i Sømådal går det sti over til Århovdbua. Denne er verdt et besøk, og gir gode muligheter for klestørk og en natt innomhus om det skulle friste. Neste etappe følger traktorvei frem til Bjørnfjordvika. Herifra og frem til Gullsmedtjønna er det vekselsvis grov steinur og tung myr, men snaufjell den siste biten. Videre går turen i tørt terreng forbi Bottølen, før det er noe myr ned til Nordre Gløtsund. Her må man vade over, og vannet går opp til knærne ved moderat vannstand. Etter noen hundre meter må Søndre Gløtsund forseres. Det er litt dypere og rekker opp til over hofta. Fra Gløtsundene går ferden videre på vei og god sti helt frem til Gråsnesbukta. Her ligger en idyllisk sandstrand med gode leirplasser like ved. Turen videre går på sti forbi Storbekken (gammelt gårdsbruk), Hansbekkvollen og videre opp til Volsjøen. Fra Volsjøen går det tydelig sti ned til veien inn til Elgå. I Elgå er det en dagligvarebutikk som fører alt fra mat til fiskeutstyr. Fra Elgå går det T-sti over til Svukuriset. Når man når toppen mellom Gråvola og Sandtjønnvola brekker man av mot øst og balanserer over steinrøys ned til Revlingsjøane. Om det er sleipt og glatt anbefales det å gå om Svukuriset for å unngå skader i steinrøysa. Fra Revlingsjøane følger man T-sti ned til Svukuriset, og fortsetter på T-sti nordover over Falkfangerhøgda. Et par kilometer nedenfor Falkfangerhøgda kommer man til Oasen. Det er en idyllisk plass med friskt kildevann fra et oppkomme, med en sandbanke og forvridde bjørketrær. Herifra går man rett vest og kommer inn på stien ned mot Røvollen. Fra Røvollen følges T-sti ned til brua over Røa. Her brekker man av og føger elva ned til Røsanden. Dette er en fin plass med mange etablerte leirplasser. Siste etappe følger østsiden av Femunden opp til Nordvika. Dette strekket går på merket sti som ikke er tegnet inn på kartet. Det står røde påler fra strandkanten ved Granbekken og nordover et stykke. Stien blir dog dårligere og dårligere og merkingen er sporadisk noen plasser. Øst for Badstuholmen kan man gå inn på stien som kommer fra Nordre Skarpåtjønna og følge denne tilbake til Langen og videre ned til Synnervika. Om man velger å gå med hund så bør nok ruta legges om enkelte steder, spesielt ved nordre del av Isteren og siste del av etappen mellom Elgå og Revlingsjøane. Det er mulig å slå leir langs hele ruta, og jeg valgte følgende steder: Flensjøen, Bouddtjønna, Kvennvika, Århovdbua, Gullsmedtjønna, Søndre Gløtsund, Tolgesjøen, Gråsnesbukta, Volsjøen, Elvodden (utløpet til Elgåa), Revlingsjøane, Oasen, Nedre Roasten og Røsanden. God tur! Flenskampan sett fra Flensjøen. Leirplass i Kvennvika. Århovdbua. Steinrøys langs østsiden av Bjørnfjorden i Isteren. Idyll ved Gullsmedtjønna. Nordre Gløtsund. Vading opp til knærne. Søndre Gløtsund. Vading opp til over hofta. Solnedgang ved Søndre Gløtsund. Gråsnesbukta. Store Sollerøya sett fra Storbekken. Terrenget mellom Volsjøen og Elgå. Utløpet til Elgåa. Stor-Svuku. Revlingsjøane til høyre for bildet. Oasen. Solnedgang ved Oasen. Siste leirplass ved Røsanden.

Fantastisk i Femundsmarka Etter mye planlegging og pakking var alt klart, åttte-ni timer bilkjøring ventet. Jeg gledet meg VELDIG til å komme inn i Femundsmarka nasjonalpark for første gang. Det var så mange spørsmål jeg ville få svar på, hvordan er det å finne teltplass?, hvordan blir fiske?, hvordan er terrenget å gå i?, jeg vet at det finnes områder med mye blokkstein, men hvor? Kommer jeg til å treffe mye folk? Hvordan blir været? Alle disse spørsmålene (pluss mange flere) vil jeg få svar på i løpet av turen. Informasjonskilt om narsjonalparken Det var ettermiddag og vi (jeg skriver «vi» fordi pappa var med, det hadde jo vært litt rart om jeg hadde kjørt alene, jeg er tross alt bare fjorten år) kommet så langt som til Alvdal. Her sov vi en natt hos noen venner. Vi kler oss omog venter på ferga Fergen (Femund 2) går klokka 09.30 fra Synnervika til Røa, dermed ble det en tidlig avgang fra Alvdal (det er nemlig et lite stykke å kjøre). Klokka 06.00 våknet jeg, og klokken 06.30 var vi på vei til Synnervika. Her ble det spist noen skiver som en rask frokost før fergen kom. Vi traff også en hyggelig kar her på kaia (hei til deg!). På fergen spiste jeg en nydelig vaffel som jeg sikkert kommer til å sette enda mer pris på hjemturen. Femund II Turen opp til Røvollen turisthytte gikk ganske fort og greit, men det skal sies at sekken ikke var lett! På vei mot Røvollen Tung sekk! Krysser Røa Røvollen Videre gikk fulgte vi turistforeningens sti opp til Røvolltjønnane. Røvolltjønnan-stille og varmt! På veien kom jeg så nærme et reinsdyr at jeg nesten kunne ta på det! Reinsdyr Vel oppe ved Skogtjønna satt vi opp leir, etter en lang etappe var magene skrubbsultne, pølser og ris sto på menyen i dag, det smakte herlig! Mat til to personer! På kvelden var det tidvis litt bris, men ingen vak. Vi forsøkte det meste uten hell. Neste morgen var det skyfri himmel og ikke et vindpust, jeg så røya vake og spise fluer i vannflata. Det var nytteløst med sluk og spinner i slike forhold, tørrflue ville muligens vært nøkkelen (har noen tips til hvordan man kan fange røya, så skriv gjerne en kommentar!). Prøver stanga på kvelden ved Skogtjønna Da leiren var pakket ned tok vi turen mot øvre Roasten. Utsikt over Roasten Her traff vi en hyggelig kar på en av hyttene som kan leies. Vi slo oss ned en liten stund her og spiste lunsj. Han tilbød å ro oss over på nordsiden av Røa, vi takket gladelig JA. Vi sparte mange timer med gåing eller en skummel vading over Røa, da vi bare hadde 5 dager til rådighet. Fyren vi traff tipset oss om Roastbua (en åpen koie), den var ledig og vi bestemte oss for å ligge her for natten da de meldte regn den natta. Roastbua Før kvelden gikk vi en tur opp til Gislehåen for å prøve noen kast. Her dro pappa opp en Gjedde på 1,6 kg. Denne beit på møresild. Vi hadde aldri forsøkt å spise Gjedde før, så vi tok fileter og tok sjansen. Første Gjedde på turen Da vi kom ned til Roastbua igjen tok vi noen kast ved innoset til Roasten. Plutselig ropte pappa «Isak, hent håven, jeg har fisk på!». Jeg løp bort og stakk håven ned i vannet og fikk opp en fin og feit ørret, den var ikke av de aller største. Denne beit også på møresilda av en eller annen rar grunn. Første ørret på turen Stekt ørret og ris Dagen etter tok vi turen lenger opp i vassdraget, vi fulgte bekkene fra Gislehåen oppover til noen vanner. Det første av disse vannene var et typisk Gjedde-vann. Jeg forsøkte med møresilda pappa hadde fått fisk på tidligere på det første kastet. Vannet var klart og blikk stille, etter noen sveiv kunne jeg se sluken nærme seg land. Plutselig så jeg et beist av en fisk komme etter møresilden, det var en Gjedde, den nappet og jeg gjorde et kraftig mothugg, kampen var i gang! Jeg hadde bremsen på snellen passelig på, men denne fisken merket den ikke en gang! Bremsen ble strammet så kraftig at jeg selv ikke klarte å dra den ut. Etter noen minutter trodde jeg Gjedda var utkjørt, pappa prøvde å håve den, men så sprellet den vilt og hoppet ut av hoven. Etter å ha fått den inn til land igjen fikk vi håvet den opp på land. Vekten stoppet på to kilo! Min Gjedderekord Gjedda sammenlignet med vekta i størrelse Skarpe tenner Etter Gjedde opplevelsen gikk vi videre langs Storbuddhåen, her var det mye blokkstein og vanskelig å gå, det ble ingen fangst her. Her var det ikke langt unna at jeg sovnet! Da vi hadde kommet ned til Roastbua igjen tok vi noen kast på nordsiden av øvre-Roasten. Her dro jeg opp to feite og blanke ørreter som ble veid til 300 og 500g. To ørreter til, største på halvkiloen Av disse to ble filetert og kappet opp i små terninger og puttet oppi Lofoten fiskesuppe. Dette måltidet smakte herlig. Fin farge, men ikke røde Klokken 10.00 neste dag var vi klare til avgang. Vi gikk langs hele nordsiden av øvre-Roasten og fulgte en bekk opp til Litlsjøen. Her fant vi en fin leirplass på vestsiden av vannet. Leiren ved Litlsjøen Utsikt fra teltet Pappa tok første kastet med en lillauren spinner. Plutselig rykket det kraftig i stangen hans, og jeg sveivet inn så fort jeg klarte og løp bort med håven. Det var en fin abbor som ble veid til ca.500g, ikke dårlig! En av abborene herfra Etter noen timer med fisking stoppet vi, resultatet var fem abbor på rundt halvkiloen og to litt mindre, dette var mer en nok til en god fiskemiddag! Det smakte himmelsk med stekt abbor og ris. Kvelden ved Litlsjøen var fantastisk, jeg nøt hvert eneste sekund! Da var allerede siste morgen kommet. Jeg startet dagen med to store porsjoner med havregrøt, dette skulle bli en lang og tung dag. Havregraut-herlig! Etter at leiren var blitt pakket sammen bestemte jeg meg for å ta et kast med stangen som en avskjed. Jaggu beit det også på det ene kastet, en abbor på 500g, den fikk svømme ut igjen. Ned til Roasten tok vi en annen vei en opp, vi krysset ned på skrå istedenfor å følge bekken. Jeg lurte veldig på om det var mye blokkstein, men det viste seg å gå bra. På kompasskurs mot Roasten Store blåbær På vei hjem langs nedre-Roasten tok jeg noen kast, men fisken ville ikke bite, det er vanskelig å få fisk i så store vann fra land. Fin strand Molter Etter noen timer med pesing var vi nede på Røvollen igjen. Her tok vi en god pause, fylte drikkeflaskene og fylte på med noen kalorier. Vi bestemte oss for å ta en annen vei ned en vi gjorde opp til Røvollen, vi ville gå langs Røa og muligens fiske litt i kulpene på veien. Stien langs Røa syntes jeg var veldig fin. På vei nedover langs Røa I de øverste kulpene var det ikke noe fisk å få, men da vi kom litt lenger ned fikk pappa en fin ørret på, men vi mistet den. Denne fungerte helt klart best på turen Da vi kom ned til brygga ved Røa, pakket vi sammen stengene og lagde oss en real turmat hver. Matlagrene var rimelig tomme nå. Klokken 14.45 kom Femund 2 og hentet oss. Teorien min om at vaflene ville smake enda bedre på hjemturen stemte! Jeg kjøpte også en kald cola på hjemturen, det kan jeg anbefale etter noen dager i bushen! Det lille eventyret i Femundsmarka var over for denne gang, jeg har kost meg hvert eneste sekund av turen, jeg kan love at det vil bli flere (og lengre) eventyr i denne nasjonalparken! Nå venter en god del timer i bil. Ruta vår-fordelt på fem dager Les hele innlegget og andre turer her:)

Nå er jeg på startstreken og inntar plassene. Lørdag morgen kl 0700 går startskuddet og bilen stues med bikkje og oppakning. Deretter settes bilen i Drive og jeg er på vei. Men nå som før og også i fremtiden, børa den tynger. Så helt på fallrepet dro jeg til Biltema og kjøpte 3 stk av de største isolasjonsrør til vannrør. Hensikten var å bruke dem som tube i stedet for den sikkert mye bedre tuben som følger stengene. Men den er i tyngste laget. Siden de er splittet på den ene siden er det lett å tre inn en stang, og "forsegle" med et par tre strikk. Lett og rimelig trygt.

Så bra, glemte å skrive det. Har kjøpt kartet, så det er bankers!

Det er morro å se andre som også har med vertikalt utfordra bikkjer på fjellet. Har selv 2 Dvergdachser, og makan til utholdenhet skal man lete lenge etter

Det ligger et Svea 3 på outleten til Helsport: http://www.helsport.no/svea-3-camp-2794 Pris kr 5995.- . Det er råbillig for et kjempebra telt, med rette vegger i endene og to innganger. Vekt 4,5 kg for et stort 3-manns telt er bra.

Fjellabstinenser og postfjelldepresjoner ble forsøkt kurert med en tur til Kolsåstoppen for å spise sveler. Det var godt for sjela. Men akk så kort lykke. Endomondo påstod jeg brukte 7 minutter opp. Greit at tiden går fort i godt selskap, men jeg tror ikke den gikk så fort.

Jeg kan ikke så mye om gps, men en del mer om landmåling og det er samme prinsipper for posisjonering /stedsangivelse. Min 2 kjente punkter og en (horisontal) vinkel så nære 90 grader som mulig. Har en ikke det, er det ønskelig med flere punkter, som har gunstig vinkel. Liten vinkel, betyr stor usikkerhet! Dette er også et kjent prinsipp på sjøen, når en ”krysspeiler”, til fyr, radiofyr, holme, fjelltopp, m.m. Med dette i tankene, så gjelder det også motsatt med signaler fra satellitter. Men for signaler fra gps satteliter, så er både vertikal og horisontal vinkel viktig. Men her er det motsatt for vertikal vinkel. Så står en satellitt for ”høyt” på ”himmelen”, har den liten, eller ingen betydning. Og da satellitter hele tiden beveger seg i bane (rundt jorda), kan tidspunktet være avgjørende om en på vanskelige steder, har tilfredsstillende signaler. Trolig kan bruk av både vestlige gps satteliter og det rusiske Glonass hjelpe, da er det flere muligheter for at du har noen gunstige satteliter til hjelp. Men det er jo begrenset hvor mange satellitter hver mottager kan ta inn. Og dessverre så tror jeg, at de tar inn de nærmeste og ikke de gunstigste. Til og med de som har ugunstig vertikal vinkel. For det første så er stedet (i Lofoten og den trange Trollfjorden) ganske spesielt, med et bratt og høyt fjell i nord (500 m) og selv om toppene i vest ligger noe lengre unna, er de på 800m. I sør er det også relativt bratt og varierer fra 200 – 240 m. Ganske ugunstig sted, for mottak av satellitt signaler, som egner seg på posisjon. I høy og tett skog, kan dette bli ennå verre, med få, eller ingen signaler. Ser du er forundret over at den gamle enheten din ga bedre spor, enn den nye. Tror dette har mer med tidspunktet for turen å gjøre, enn hvilken enhet du har brukt. Men det kan jo også komme ann på innstillinger på din nye enhet, kontra den gamle. Men selv om jeg ikke er så opptatt av spor (å ta vare på de), så har jeg oppservert at sporet kan endre seg, med forskjellig zoom. På bildene du har lagt ut, har du forskjellig zoom. At du er opptatt av nøyaktige spor, er opp til deg. Men det er en del begrensninger i slike ”billige” system. Selv under brukbare forhold (les gunstige satellitter), må en regne en feilmargin på +/- 3 – 15 meter, i radius. (Ta ikke hensyn til at det svinger litt på enheten). Gode forhold – noe mindre. Men under ugunstige forhold, så kan radiusen bli betydelig større. Med slike vekslende feilmarginer, er et spor for meg kun en ca angivelse, av hvor sporet går. Ikke et eksakt spor! Går en på en sti, vil en tåke aldri gå langt vekk fra stien, på vanskelige steder, for en oppdager feilen. Ellers er det jo bare å følge stien. Jeg går sjelden på sti, men i terrenget. Og for meg har det liten betydning om jeg setter foten på eksakt samme sted som tidligere, men at jeg er omtrent på samme sted. Så jeg har ikke hyppige registreringer i sporet. Og jeg har justert den til ”avstand” og ikke på tid. Så om jeg tar en pause, registreres ikke forflyttning, eller økt distanse. Hyppige registreringer, vil også føre til at du bruker opp batteri kapasiteten raskere. Trolig er enheten din justert for å registrere på tid og med omtalte feilmarginer, så registreres også distansen, selv ved pause. Så hvis du ikke ønsker å slå av enheten (eller hvilemodus), må du endre ”Registreringsmetode”. På min gamle Dakota 20, har jeg tre valg; avstand, tid, eller auto. Alle tre har justeringsmuligheter. Jeg har valgt ”avstand” og benytter 50 m.( Har ikke testet ”auto” muligheten, på min enhet). Personlig - så synes jeg dette er mer, enn tett nok registrering. Da registreres heller ikke pause. Din meny og oppsett kjenner jeg ikke, men det er noe som heter Bruksanvisning. J Uansett - så må du inngå noen kompromisser med deg selv. Valget er ditt.

Har gått begge. Det tar kortere tid å gå fra Mannevatn til Ulevå. Fin rute. Spørsmålet blir vel heller hva du skal gjøre når du er nede på veien, og hvordan du skal komme deg hjemover. Skal du ta Haukeliekspressen kan den muligens plukke deg opp på Ulevå, men dette er jeg litt usikker på. Har du tenkt deg dusj, mat og overnatting blir det tøysete å gå til Ulevå - da går du heller direkte til Haukeliseter. Her er du også garantert å bli plukket opp av Haukeliekspressen. God tur!

I GPX: <gpx xmlns="http://www.topografix.com/GPX/1/1" xmlns:xsi="http://www.w3.org/2001/XMLSchema-instance" xsi:schemaLocation="http://www.topografix.com/GPX/1/1 http://www.topografix.com/GPX/1/1/gpx.xsd" version="1.1" creator="togpx"><trk><name></name><desc></desc><trkseg><trkpt lat="6662827.3437501" lon="64745.015625"/><trkpt lat="6662737.4296876" lon="64702.703125"/><trkpt lat="6662716.2734376" lon="64485.8515625"/><trkpt lat="6662700.4062501" lon="64284.8671875"/><trkpt lat="6662679.2500001" lon="64179.0859375"/><trkpt lat="6662525.8671876" lon="63904.0546875"/><trkpt lat="6662494.1328126" lon="63740.09375"/><trkpt lat="6662483.5546876" lon="63586.7109375"/><trkpt lat="6662340.7500001" lon="63417.4609375"/><trkpt lat="6662155.6328126" lon="63290.5234375"/><trkpt lat="6662018.1171876" lon="63211.1875"/><trkpt lat="6661954.6484376" lon="63190.03125"/><trkpt lat="6661917.6250001" lon="62999.625"/><trkpt lat="6661801.2656251" lon="62856.8203125"/><trkpt lat="6661706.0625001" lon="62745.75"/><trkpt lat="6661674.3281251" lon="62624.1015625"/><trkpt lat="6661653.1718751" lon="62507.7421875"/><trkpt lat="6661473.3437501" lon="62523.609375"/><trkpt lat="6661409.8750001" lon="62497.1640625"/><trkpt lat="6661282.9375001" lon="62338.4921875"/><trkpt lat="6661161.2890626" lon="62248.578125"/><trkpt lat="6661023.7734376" lon="62100.484375"/><trkpt lat="6660912.7031251" lon="61984.125"/><trkpt lat="6660769.8984376" lon="61888.921875"/><trkpt lat="6660664.1171876" lon="61793.71875"/><trkpt lat="6660568.9140626" lon="61645.625"/><trkpt lat="6660542.4687501" lon="61571.578125"/><trkpt lat="6660505.4453126" lon="61460.5078125"/><trkpt lat="6660415.5312501" lon="61381.171875"/><trkpt lat="6660309.7500001" lon="61328.28125"/><trkpt lat="6660230.4140626" lon="61365.3046875"/><trkpt lat="6660225.1250001" lon="61381.171875"/></trkseg></trk></gpx>

Hei! Stien fra Mannevatn går via Mannevasstjønn, er ingen problemer å "finne" den: GPX-spor kan vel både lages på og eksporteres fra Norgeskart.no, om du absolutt trenger det: http://www.norgeskart.no/?sok=ulevå#11/62915/6661833

Flotte bilder!

Har noen prøvd/klart å bruke disse kartene med en GPS enhet istedenfor en mobil? Skulle gjerne ha brukt dem med min Garmin Oregon 600 hvis det er mulig.

Frank Rune har noen turfilmer derifra hvis du ikke har sett dem, han får bra med fin fisk

Jeg har god erfaring med det jeg kaller "marka-sko". Dvs lette sko, som regel med Gore-Tex og relativt lav ankelhøyde. Ser Oslo Sportlager kaller det "Halvhøye tursko". Mine er fra Hanwag, tilsvarende den som i dag kalles Hanwag Comox GTX. Har imidlertid ikke prøvd andre sko i samme kategori, så vet ikke om andre er bedre eller dårligere.

Har brukt sko i Inov-8 Roclite-serien, som er terrengløpesko - de fleste i serien har vært lave. De har imidlertid også laget noen med beskyttelse for ankelen (det blir ikke rett å kalle det støtte, tror jeg). Av de høyere har jeg brukt 288 GTX og 400 GTX, nå produseres kun 286 GTX som høyt alternativ. 400 GTX var i tynt men ganske holdbart lær, mens 288 GTX og 286 GTX er i mesh som slites alt for fort i filler (med kjapt ødelagt membran) i norsk terreng. Veldig myke sko, med skikkelig "sticky rubber" såle som klistrer seg til vått fjell før den slites bort. Lite oppbygning under foten, som gjør dem svært stabile, men overlater en god del av dempingen til eierens leggmuskler . Det er lette sko, tallet angir antall gram pr sko i str UK 8. Jeg vil anbefale å ikke gå for 286 GTX pga lav holdbarhet. Mitt lager (hadde 4-5 par en stund ) av 400 GTX nærmer seg oppbrukt, og jeg prøver nå ut La Sportiva Core GTX. Litt tyngre (i str EU 45 veier de 0,5 kg/sko). Generelt mer oppbygd og dempet, spesielt i hælen - jeg liker ikke det (foretrekker stabilitet foran demping), men det går nok an å venne seg til det og noen vil nok foretrekke det. Ikke like "sticky" såler, sitter litt dårligere på vått fjell (men langt fra dårlig) - og antar at sålene vil være mer slitesterke. Også litt mer støtte (ikke kun beskyttelse mot steiner/kvister) for ankelen, for de som liker det (eeeh not me...). Stivere, men langt fra så stiv som en tradisjonell fjellstøve. Er spent på ytterstoffet, har ikke sett noe liknende før - det er mesh, men med et kraftig silikonaktig belegg på utsiden med "pustehull" og forhøyede slitestriper. Det er ikke lenge siden jeg først prøvde dem, så jeg vet ikke hvor lenge de holder - foreløpig ser det veldig greit ut Jeg fikk dem for 1299,- hos XXL, og det er de nok verdt (ser andre som selger dem for en høvding mer). Anbefaler å prøve dem, kan jo muligens være i nærheten av det du er ute etter

Gikk den ruten selv for et par uker siden, og ja... det er særdeles lett å sende stein nedover fjellet, men jeg oppfattet ikke at det var noen fare for store ras. Dog... jeg er ingen ekspert og tenker at her er det "føre vár-prinsippet" som er brukt.

Sjekk ut den nye Bergans Helium, 55L, egenvekt på 1,0kg: Jeg tvang en kompis til å kjøpe denne, og fikk tatt og følt (les: kjærtegnet) litt på den i går. Sekken virker helt fantastisk! Selv har jeg den "gamle" Helium 55, og er superfornøyd, mens denne nye versjonen er helt rå: Justerbart bæresystem Egenvekt: 1000 gram Full glidelåsåpning i front Dritbra kompresjonsremmer på sidene Avtagbart og hevbart topplokk Gode, store "mesh"-lommer på begge sider Opplegg for drikkesystem Romslig snølås/ekspansjons-topp (potensielt -70g) Feste for pulkdrag Festeanordninger i plenty Du får sekken til 1499,- nå på noen nettbutikker, deriblant Magasinet og Outnorth. Jeg hadde i alle fall ikke vært i tvil et sekund om jeg skulle ha kjøpt ny sekk nå... Vinner designpriser gjør den også: http://www.scandinavianoutdoorgroup.com/bergans-of-norway-helium-backpack/

Hei! Sjekk ut Osprey Atmos AG65. Får mye skryt! Har ikke personlig erfaring med denne sekken, men svært fornøyde med andre sekker fra Osprey.

Sandaler. Joggesko er ukomfortable i forhold. Har brukt sandaler på alle sommerturer med sekk 20-30kg de siste 13 årene. Stort sett utenfor sti. Jeg tror behovet for ankelstøtte er mindre enn mange tror.

Fosenferie tur 7, Vardeheia, søndag 31.7. Den korteste turen til nå, nesten så jeg vurderer å ikke la den telle med. Ca 3 km t/r på vei opp til telemast og steinvarde mellom Stadsbygd og Rissa i Rissa kommune. Mye bær å finne, og fornøyde unger.

Da har jeg bestilt meg 3-mannsutgaven av dette teltet. Håper å få det før helga, slik at jeg, 13-åringen og bikkja kan teste det en liten overnattingstur i Lillomarka.

Dersom man må søke konsesjon (landbrukseiendom) er det ofte satt som vilkår at erverver bosetter seg på eiendommen, forutsatt at det er hus på eiendommen som har blitt brukt som helårsbolig. Er vel også endel kommuner som har nedsatt konsesjonsgrense for at eiendommene ikke skal kjøpes opp som fritidsboliger. Boplikten er oppfylt etter 5 år Driveplikta gjelder for all dyrket mark i hele eiertiden, men ikke for skog. Skogen er dog omfattet av lov om skogbruk (skogbrukslova) som sier noe om hvordan skogen skal forvaltes.

Kan være rett som du sier... Men har sett flere gårder her på Sørlandet hvor det kun er skog hvor det står at det er bo og driveplikt v. salg. Men må skyte inn at hva regelverket sier når man diskuterer er ikke alltid målet. Regelverket skal følges, men det er jo heller ikke galt og være uenig idet, å diskutere det. Det er vel strengt tatt slik verden kommer videre. Jeg er absolutt for å betale bonden penger for å fiske. Jeg synes bare det er trist å se overbefolkede vann hvor også bonden ikke vil gi tilgang til fisking.

NH 2 cloud 210T Ser ut som samme telt som du har @Bragvin? Kommer på 725.15 kr levert (altså inkl. moms og fortollingsgebyr) ifølge Postens kalkulator, gitt at pakken sendes med Posten når den ankommer Norge, det vet jeg ikke om den gjør. Svært mye telt for pengene, høres det ut som? Tilbudet utgår om 2 dager. Edit: Trodde frakt var inkludert, det var det ikke. Totalprisen kommer da på 1000 kroner, altså bare 500 kr lavere enn det 123friluft selger det for.

Du får det teltet til under $100 inkludert frakt på Aliexpress.com.. 123friluft overpriser enkelte av varene sine knallhardt. Bare sier det...

Skulle noen ha vansker med å finne det som var Norges nasjonalblomst Bergfrue, er det bare å ta en tur til Lysebotn. I en av de øverste svingene sto planten tett i tett.

Det er forøvrig stor forskjell på "Fiske utstyr på fjellet" og "Fiskeutstyr på fjellet" Totalt forskjellige meninger.

På vei ned fra Store-Svukuen i Femundsmarka åpenbarte deg seg litt Rein i Regnbue

Snilen ba om det. Snilen faar det. Klagebrev sendes han. Jeg har tatt den vekk fra min hjemmeside (ikke gjemmeside, Snilen... skrivefeil med vesentlig forskjellig mening) da jeg fikk krav om erstatning fra den som eide bildet. Men jeg tror jeg skal legge den inn igjen i sommer uten bilde. Konkurranse: Gjett hvilken 8000 meter rutebeskrivelsen er basert paa. Her er teksten: An Irish team of experienced expedition climbers was granted a climbing permit from the Danish Alpine Tourism Department in June 2002 for an attempt on the North-Ridge route on the North-Face of Himmelbjerget the following year. We have spent a year, hunting sponsors and preparing for the climb. On the 6. August, we will start the three weeks long trek from Esbjerg to the North-Face Base Camp. We hope to establish Camp 1-4 in mid/end- September for an assault on the summit at the beginning of October. We hope to be back home in Ireland (and our beloved families) at the end of November. HIMMELBJERGET - A brief history About Himmelbjerget. Himmelbjerget is the sacred mountain of Denmark. This remote mountain can be viewed from everywhere in Denmark + a large percentage of Germany, Holland, Belgium and Sweden. It is even visible from Norfolk in England. Before (some of/most of) Denmark was won over to the Christian faith 1000 years ago, Himmelbjerget was the God of the Danes. This old, Danish faith is called Molbo. The Molbo cult still have a considerable following. Both in Denmark and the surrounding countries. The early exploration of Himmelbjerget. Himmelbjerget and the surrounding areas was not fully explored until 1830-34, when the French explorer called Rene Thirland spent four years in the area, mapping it and exploring it. He was not attempting to climb Himmelbjerget. It is still unclear if he ever reached any of the Base Camps on Himmelbjerget. According to the Alpine Club in London, he may have been within five kilometers from the Base Camp on the south-side (the normal route) of Himmelbjerget. Rene Thirland left the area and then moved back to France where he became the mayor of Brest. He died in 1871. After Rene Thirland left Denmark, Himmelbjerget was left slumbering alone until 1888, when the first expedition visited attempted Himmelbjerget. A brief history of mountaineering on Himmelbjerget. The first expedition was lead by the English aristocrat and climber William Tweedbrook. The expedition was ill equipped for such a challenge and failed low on the South-East Ridge. But they returned back to England, believing that the mountain could be climbed. They returned in 1890, a lot better prepared. After four local sherpas was killed low on the South-East Ridge; the expedition turned their attention to the South Coulour, who leads up to the balconies just below the top. They managed to climb one third of the coulour before William Tweedbrook and two other climbers fell to their death. In 1894, the South Colour of Himmelbjerget was visited by a huge French expedition, led by Gay Roux. They managed to set up five camps in the colour before their summit push. Gay Roux and his companion Bruno Lacadell managed to reach the first balcony before the darkness fell. They spent the night on this balcony before they returned back to camp five, badly frostbitten and dehydrated. A new British expedition followed the year after on the same route. It only reached camp 3 before it had to give up. A couple of French expeditions on the same route was repelled by Himmelbjerget (four climbers fell to their death) in the years between 1897 and World War 1. The first summits of Himmelbjerget happend in 1921 by a large Italian/German expedition. This expedition laid siege on the South Colour for three months. Several summits attempts was repelled by Himmelbjerget. Two local sherpas lost their lives just under the first Balcony. When all hope was lost and the expedition was ready to go home; the expedition leader Gustavo Knackwurstmaister put everything on one card and ordered the last attempt. Together with his two best climbers Ernato Dessimat and Tony Smich, he started the summit attempt from camp five on the 26. September 1921. They managed to climb up to the third balcony, where they spent a very uncomfortable night in a small tent. They following day came with sun and no wind. They picked their way up the steep rockface above the fourth balcony. At midday, they stood on the South-West Ridge. The top of Himmelbjerget was only a short climb away. They climbed up the ridge to the top. Overcome with tiredness and emotions; they built a huge monument on the top (see picture) to mark their victory. Then they descended back to camp five. The following years saw a lot of activities on Himmelbjerget. The South-East Ridge was climbed in 1929 by an Austrian expedition. The South-West Ridge fell to an American expedition in 1936. The North-Face was not touched until a large American/Danish expedition attempted the Dutch Coulour (the easiest route on this face) in 1947. They did not succeed due to logistical problems. But the following year; a large Dutch expedition managed to summit Himmelbjerget, using this route. This was the first summit of Himmelbjerget from the North-Face. Our route was not summited before 1978 by an Italian expedition. Himmelbjerget was first climbed without bottled oxygen in 1982 by the French explorer Xavier Petit (via the South Colour). None has so far summited the North Face without bottled oxygen. Our expedition will be the 28. who has attempted Himmelbjerget. The successrate is 37 %. The deathrate is 23 % (summit/death ratio). THE ROUTE Generally speaking; the route is not too difficult (grade 4). But it is very exposed to the elements (wind, snow etc.). That's makes it a serious challenge. Base Camp. We will set up our base camp at the end of an ex- glacier lake. It is placed with a safe distance to the north-face. The climb to Camp 1 is not too difficult. It is exposed to stonefalls and avalances from the north-face. There is a lot of old ropes hanging the vertical wall just below Camp 1. These old ropes must be treated with care. Camp 1. Camp 1 is exposed but relatively secure, with little or no history of avalanche danger. The climb to Camp 2 includes a 25-meter off-width crack called Mons Muir which is currently a spider’s web of old ropes. The rest of the route is exposed to stonefalls and loose rocks. Camp 2. Camp 2 is sheltered by a large rock, but can get extremely windy and cold. Camp 2 to Camp 3 is the most technical section of the climb, with almost constant vertical and near-vertical climbing in a region known as the "Black Pillar." Camp 3. At the top of the Black Pillar, Camp 3 is traditionally placed on the socalled Edge. Although this is more horizontal terrain (approx. 30 degrees steep), it is prone to avalanche danger and extremely high winds. Not a place you want to spend too much time. The climb to Camp 4 is very exposed and technical. We will use bottled oxygene all the way here. Camp 4. This is the last camp before the traverse. It is very important that this camp is stocked up with supplies because of the traverse. A small mistake here and lives will be lost. The route to Camp 5 follows the traverse under some huge boulders over to the summit coulour and pillars. This part of the route is very exposed to stonefalls. It can only be climbed in the early morning before the traverse is being bombarded by stonefalls. The most dangerous part of the climb and the one that gives us nightmares. Camp 5. The final camp is just placed under the very impressive North/North-West Summit Pillar. This very exposed camp has just place for one small tent. The climb to the top follows the lower part of the North/North-West Summit Pillar (technical climbing graded 4+) before it follows the summit colour until the summit ridge just before the top. Then it follows the relative flat summit ridge to the top. THE TEAM Torodd Fuglesteg (expedition leader), Shaun Cronaigh (doctor), Murain Eel (sponsor hunter), Slaveiain Much (climber), Dick Trembles (climber), Feargal Killarney (climber), Guinness Murphy (climber), Dean 0'Mack (climber), Buster Ratchole (climber), Murray Bladdertalk (climber) and Bushmills Jameson (climber). The team is a very experienced team. We have been on climbing expeditions together in Holland, Belgium, Skåne (Sweden), Latvia, Sussex (England) and Ireland. We are well trained and up for the job. In addition to the climbers; we also have five high altitude sherpas and twenty other sherpas, recruited in Ireland and England. OUR GEAR Climbing expeditions demands alot of top class climbing equipment. Here is some of the stuff we will use on the expedition: 120 canisters of bottled oxygen. 5000 meters of 9 millimeters rope. 300 bolts, carabines, nuts and other safety/anchor devices (climbing gear). 1.35 tonnes of dried food (various). 25 litres of whisky, gin and vodka. 26 Bibles. 19 laptops. 4 sattelite phones. 50 mobile phones 1 tonne of tinned oranges we will hand out the local tribes in Denmark as a sign of respect and friendship.

Stort sett helt ufarlig og drikke vann fra bekker/tjern så lenge du er litt over/unna tett bebyggelse/industri. Har selv i alle år drukket fra både små og store skogsvann og elver/bekker og aldri hatt problemer. Det er mye skremselspropaganda ute å går fra de som gjerne vil tjene litt ekstra penger på å selge unødvendig utstyr til rensing av vann, det finnes til og med dem som tar med seg flaskevann! - I Norge er vi heldige som har mye utmark med masse friskt og godt vann. Kroppen vår er ganske robust og tåler ganske mye, det finnes gode og dårlige bakterier og stort sett fikser kroppen det selv om det havner noen ulumske baktereier i systemet i ny og ned. Problemet i dag er at vi i det daglige omgir oss med veldig mye kunstige stoffer/matrialer og mange lever en litt for "bakteriefri" hverdag. Ved å være mye ute i naturen og drikke naturlig vann så bygger du opp en høyere tolleranse for diverse bakterier, en slags naturlig vaksinasjon over tid. Det behøver nødvendigvis heller ikke å være "dårlige" bakterier som kan gjøre deg syk, bare andre typer bakterier du normalt ikke omgir deg med, altså en annen type bakterieflora. Altså om du har drukket kun Imsdal fra flaske eksklusivt i flere år og pluttselig begynner å drikke vann ute i naturen så er sjansen stor for at du i starten kan få litt romlete mage, ikke fordi det er dårlig vann men fordi kroppen din ikke kjenner til den nye bakteriefloraen og vil trenge tid på å "bygge opp" en håndtering av disse. At alt skal renses, behandles og være så "rent" som mulig syntes jeg er en utvikling som har tippet litt over i det ekstreme i dagens moderne samfunn men det er jo en helt annen diskusjon

Som nevnt: Sko som passer godt, to par sokker, fettstift, alternative såler og alternativ lim på plaster er verdt å forsøke. Ellers er det beste tipset å "gå inn beina". Er føttene vant til å gå i fjellsko, tåler de betraktelig mer enn om de er vant til småsko til vanlig. Gå korte turer ofte.