Vinnerliste

Kan jeg foreslå at du leter frem bildene fra turen og skriver en liten turrapport her på forumet? Kanskje en gjenoppleving av turen kan kurere noe av fjell-lengselen? Jeg kan i hvert fall skrive under på at det er bemerkelsesverdig hvor mye man glemmer med årene - og mye av det jeg skrev i turrapporter for 10 år siden er glemt - og litt morsomt å gjenoppleve i dag ved å lese det..

Ei natt på Uttakleiv for store og små for å få med solnedgangen

I går var det tid for nok en listetopp på lista Holtålen PF>100 m; Berghøgda 1246 moh i Forollhogna nasjonalpark. Sol og blå himmel med godværsskyer, men iskald vind fra vest. Startsted var Slettælet i nærheten av Øyungen i Hessdalen (ufo-land for de som tror på slikt). Tydelig, umerket sti inn til Brattbekktjønna. Deretter mer utydelig sti og etterhvert som vi begynte på stigningen opp mot østveggen av fjellet ingen sti. Hvertfall ikke som vi klarte å finne. Mye tunggått mose og lyng herfra. En liten kaffepause ved Bergtjønna som også ble benyttet til å ha på mer klær siden singlet og shorts ble vel kaldt i vinden. På toppen traff vi to karer som hadde gått en kortere vei opp fra litt lenger inn på samme veien som vi hadde parkert ved. Må prøves ved en annen anledning.

Mine hunder er min nærmeste "familie". Vi bor sammen, og vi drar på turer sammen. Vi trives sammen. Og vi gir beng i at andre ikke skjønner hvorfor.

Formiddagstur i nærmiljøet i dag. Bildene er fra Lyngbønipa og Gravdalsfjellet i Bergen

Nå er det slutt. Sommerferien altså. I overimorgen. I forgårs satt jeg på koietrappa med en øl: Nå sitter jeg hjemme og depper (som @Gittiamo med sin "Postfjelldepresjon") og lurer på hvorfor man trenger en dag hjemme før hverdagen begynner. Jeg gjør faktisk ikke det. Det er bare å dra tilbake. Sekken må pakkes, vi høres i morgen kveld

Fantastisk i Femundsmarka Etter mye planlegging og pakking var alt klart, åttte-ni timer bilkjøring ventet. Jeg gledet meg VELDIG til å komme inn i Femundsmarka nasjonalpark for første gang. Det var så mange spørsmål jeg ville få svar på, hvordan er det å finne teltplass?, hvordan blir fiske?, hvordan er terrenget å gå i?, jeg vet at det finnes områder med mye blokkstein, men hvor? Kommer jeg til å treffe mye folk? Hvordan blir været? Alle disse spørsmålene (pluss mange flere) vil jeg få svar på i løpet av turen. Informasjonskilt om narsjonalparken Det var ettermiddag og vi (jeg skriver «vi» fordi pappa var med, det hadde jo vært litt rart om jeg hadde kjørt alene, jeg er tross alt bare fjorten år) kommet så langt som til Alvdal. Her sov vi en natt hos noen venner. Vi kler oss omog venter på ferga Fergen (Femund 2) går klokka 09.30 fra Synnervika til Røa, dermed ble det en tidlig avgang fra Alvdal (det er nemlig et lite stykke å kjøre). Klokka 06.00 våknet jeg, og klokken 06.30 var vi på vei til Synnervika. Her ble det spist noen skiver som en rask frokost før fergen kom. Vi traff også en hyggelig kar her på kaia (hei til deg!). På fergen spiste jeg en nydelig vaffel som jeg sikkert kommer til å sette enda mer pris på hjemturen. Femund II Turen opp til Røvollen turisthytte gikk ganske fort og greit, men det skal sies at sekken ikke var lett! På vei mot Røvollen Tung sekk! Krysser Røa Røvollen Videre gikk fulgte vi turistforeningens sti opp til Røvolltjønnane. Røvolltjønnan-stille og varmt! På veien kom jeg så nærme et reinsdyr at jeg nesten kunne ta på det! Reinsdyr Vel oppe ved Skogtjønna satt vi opp leir, etter en lang etappe var magene skrubbsultne, pølser og ris sto på menyen i dag, det smakte herlig! Mat til to personer! På kvelden var det tidvis litt bris, men ingen vak. Vi forsøkte det meste uten hell. Neste morgen var det skyfri himmel og ikke et vindpust, jeg så røya vake og spise fluer i vannflata. Det var nytteløst med sluk og spinner i slike forhold, tørrflue ville muligens vært nøkkelen (har noen tips til hvordan man kan fange røya, så skriv gjerne en kommentar!). Prøver stanga på kvelden ved Skogtjønna Da leiren var pakket ned tok vi turen mot øvre Roasten. Utsikt over Roasten Her traff vi en hyggelig kar på en av hyttene som kan leies. Vi slo oss ned en liten stund her og spiste lunsj. Han tilbød å ro oss over på nordsiden av Røa, vi takket gladelig JA. Vi sparte mange timer med gåing eller en skummel vading over Røa, da vi bare hadde 5 dager til rådighet. Fyren vi traff tipset oss om Roastbua (en åpen koie), den var ledig og vi bestemte oss for å ligge her for natten da de meldte regn den natta. Roastbua Før kvelden gikk vi en tur opp til Gislehåen for å prøve noen kast. Her dro pappa opp en Gjedde på 1,6 kg. Denne beit på møresild. Vi hadde aldri forsøkt å spise Gjedde før, så vi tok fileter og tok sjansen. Første Gjedde på turen Da vi kom ned til Roastbua igjen tok vi noen kast ved innoset til Roasten. Plutselig ropte pappa «Isak, hent håven, jeg har fisk på!». Jeg løp bort og stakk håven ned i vannet og fikk opp en fin og feit ørret, den var ikke av de aller største. Denne beit også på møresilda av en eller annen rar grunn. Første ørret på turen Stekt ørret og ris Dagen etter tok vi turen lenger opp i vassdraget, vi fulgte bekkene fra Gislehåen oppover til noen vanner. Det første av disse vannene var et typisk Gjedde-vann. Jeg forsøkte med møresilda pappa hadde fått fisk på tidligere på det første kastet. Vannet var klart og blikk stille, etter noen sveiv kunne jeg se sluken nærme seg land. Plutselig så jeg et beist av en fisk komme etter møresilden, det var en Gjedde, den nappet og jeg gjorde et kraftig mothugg, kampen var i gang! Jeg hadde bremsen på snellen passelig på, men denne fisken merket den ikke en gang! Bremsen ble strammet så kraftig at jeg selv ikke klarte å dra den ut. Etter noen minutter trodde jeg Gjedda var utkjørt, pappa prøvde å håve den, men så sprellet den vilt og hoppet ut av hoven. Etter å ha fått den inn til land igjen fikk vi håvet den opp på land. Vekten stoppet på to kilo! Min Gjedderekord Gjedda sammenlignet med vekta i størrelse Skarpe tenner Etter Gjedde opplevelsen gikk vi videre langs Storbuddhåen, her var det mye blokkstein og vanskelig å gå, det ble ingen fangst her. Her var det ikke langt unna at jeg sovnet! Da vi hadde kommet ned til Roastbua igjen tok vi noen kast på nordsiden av øvre-Roasten. Her dro jeg opp to feite og blanke ørreter som ble veid til 300 og 500g. To ørreter til, største på halvkiloen Av disse to ble filetert og kappet opp i små terninger og puttet oppi Lofoten fiskesuppe. Dette måltidet smakte herlig. Fin farge, men ikke røde Klokken 10.00 neste dag var vi klare til avgang. Vi gikk langs hele nordsiden av øvre-Roasten og fulgte en bekk opp til Litlsjøen. Her fant vi en fin leirplass på vestsiden av vannet. Leiren ved Litlsjøen Utsikt fra teltet Pappa tok første kastet med en lillauren spinner. Plutselig rykket det kraftig i stangen hans, og jeg sveivet inn så fort jeg klarte og løp bort med håven. Det var en fin abbor som ble veid til ca.500g, ikke dårlig! En av abborene herfra Etter noen timer med fisking stoppet vi, resultatet var fem abbor på rundt halvkiloen og to litt mindre, dette var mer en nok til en god fiskemiddag! Det smakte himmelsk med stekt abbor og ris. Kvelden ved Litlsjøen var fantastisk, jeg nøt hvert eneste sekund! Da var allerede siste morgen kommet. Jeg startet dagen med to store porsjoner med havregrøt, dette skulle bli en lang og tung dag. Havregraut-herlig! Etter at leiren var blitt pakket sammen bestemte jeg meg for å ta et kast med stangen som en avskjed. Jaggu beit det også på det ene kastet, en abbor på 500g, den fikk svømme ut igjen. Ned til Roasten tok vi en annen vei en opp, vi krysset ned på skrå istedenfor å følge bekken. Jeg lurte veldig på om det var mye blokkstein, men det viste seg å gå bra. På kompasskurs mot Roasten Store blåbær På vei hjem langs nedre-Roasten tok jeg noen kast, men fisken ville ikke bite, det er vanskelig å få fisk i så store vann fra land. Fin strand Molter Etter noen timer med pesing var vi nede på Røvollen igjen. Her tok vi en god pause, fylte drikkeflaskene og fylte på med noen kalorier. Vi bestemte oss for å ta en annen vei ned en vi gjorde opp til Røvollen, vi ville gå langs Røa og muligens fiske litt i kulpene på veien. Stien langs Røa syntes jeg var veldig fin. På vei nedover langs Røa I de øverste kulpene var det ikke noe fisk å få, men da vi kom litt lenger ned fikk pappa en fin ørret på, men vi mistet den. Denne fungerte helt klart best på turen Da vi kom ned til brygga ved Røa, pakket vi sammen stengene og lagde oss en real turmat hver. Matlagrene var rimelig tomme nå. Klokken 14.45 kom Femund 2 og hentet oss. Teorien min om at vaflene ville smake enda bedre på hjemturen stemte! Jeg kjøpte også en kald cola på hjemturen, det kan jeg anbefale etter noen dager i bushen! Det lille eventyret i Femundsmarka var over for denne gang, jeg har kost meg hvert eneste sekund av turen, jeg kan love at det vil bli flere (og lengre) eventyr i denne nasjonalparken! Nå venter en god del timer i bil. Ruta vår-fordelt på fem dager Les hele innlegget og andre turer her:)

Ble tur over 7 søstre i går Fantastisk ! Tur rapport kommer

Hei Jeg syns, at det kniper noe med logikken og argumentasjonen hos bjarnehs om hundehold her. Jeg er selv vokst opp med hund og har nå 2 huskyer som er med på tur og i dagliglivet. Det er stor glede, mye moro og helse med 2 personlige trenere for meg. Det er selvfølgelig også litt besværlig på tur i bland, men også nyttig som trekk og kløvhunder. Ethvert husdyrhold forgår selvfølgelig på menneskets premisser, men de fleste husdyr er domestiserte over flere tusen år og hunden lengst og inngår i fint samspill med mennesket. Hundens egne premisser vil vel være å tilføre landet en ny og uønsket rovdyrtype. Flokker av villhunder ble regnet som farligere i Italia enn de ganske mange ulver som faktisk finnes der. Enhver fritids aktivitet er vel egoistisk i sitt utspring med mindre det er filantropisk virksomhet som besøksvenn, frelserarmeen eller lignende. Røde Kors/folkehjelpen med søkshund kunne kanskje være en løsning, som oppfyller uegoistisk friluftsliv og hundehold. Det finnes mye uvettug hundehold og derav følgende deforme raser og en uetisk industri med diamant halsbånd mm., som jeg også syns er tøv. Dette er nok lite karakteristisk for fjellforum og det er en annen diskusjon. Bortsett fra at kinesere spiser hund som delikatesse - ikke basis mat- så er det svært få, hvis ingen folkeslag som ellers gjør det - untatt Amindsen på Sydpolen. Alle steder - også muslimske land har man hunder som gjeter eller jakt hunder, hvor de gjør nytte som brukshunder. Mange fattige samfunn holder også kjæledyr, papegøyer, aper, hunder mm. Den dårlige fordeling av mat i verden er nok mer et politisk fordelings problem, som faller uten for Fjellforum. Jeg kan dårlig se, at bortskaffelse av vår hundehold kan bedre fødevare situasjonen annet sted. Hundefor fremstilles stort sett av slaktriavfall og selv døde dyr (destruksjonsanlegg, i gamle dager såpekoking) , og noe dårligere hundefor av vegetabilsk tilsetninger fra korn, ris. Svært lite vil være menneske egnet føde. Bjarneh.s er iflg. Fjellforum og egen site svært aktiv - halvprofesjonell lystfisker. Det pleier dette å være en ganske egoistisk og lite familie vennlig aktivitet, Hvor mange fisk blir videresendt til den sultende 3. verden? Det forskes vist på om fisk føler smerte, selv om man pleier å si at de ikke kan fordi de er kaldblodet. Likedan med skader på gjenutsatt fisk, som jo altså skulle være eksportert til de sultende masser. Marken på kroken vrir sig voldsomt og liker tydeligvis ikke å bli satt på. Det fine fiske utstyret er vel også et typisk (egoistisk) overskudds fenomen. Jeg fisker faktisk litt selv, men er så dårlig til det, at jeg da spiser de få fisk jeg fanger. Hilsen elgen

Kanskje jeg skal lage en turrapport. Har vært veldig sosialt og fylt av herlig kaos og mye forskjellige turer og tull. Jeg savner den råtne fiskehytta til og med. Der jeg som eneste kvinnfolk bodde på noe som må være Norges mest shady lille camping. Og garantert billigste camping

Fosenferie tur 6. Brettingen fort. Idag gikk turen tilbake til Brettingen mellom Hasselvika og Fevåg i Rissa kommune. Sist var vi på toppen, idag ville vi utforske restene etter Brettingen Fort. Etablert i 1893, utvidet og forsterket av tyskerne under andre verdenskrig og så etablert som kystfort i aktiv bruk frem til 1998, plombert av Skifte Eiendom for avhending i 2011. Fortet skal visstnok ha hatt mulighet til å holde 150 mann i aktivitet, og har hatt mannskapsrom til alt dette under bakken, men i forbindelse med salg av nedlagte forsvarsbaser er alle innganger murt igjen. Uansett et flott sted å besøke i solskinnet, og mye morro for unga.

Stamsundrekka i Lofoten

På vei ned fra Store-Svukuen i Femundsmarka åpenbarte deg seg litt Rein i Regnbue

"A plan is nothing, planning is everything", sa gamle Dwight D. Eisenhower. Planer er bare noe du avviker fra Men i prosessen med å lage planen, skaffer du deg mye kunnskap - og den kunnskapen kan før eller siden være nyttig uansett hvor mye du ender opp med å avvike fra opprinnelig plan. Ellers tror jeg at jeg ubønnhørlig begynner å bli middelaldrende mentalt... Jeg er generelt mer overbærende og aksepterende nå enn for 10-15 år siden. Den gang ville jeg ha gode opplevelser så lenge som mulig, og ble smådeppa når de tok slutt. Nå aksepterer jeg at de tar slutt, og tillater meg å dvele med dem i etterkant som et godt drops - og ser at slutten også gir rom for nye begynnelser. Dette er noe som har kommet med årene - og det betyr vel at en positiv tolkning av lidelsen "Postfjelldepresjoner" er at man er innehaver av et fortsatt ungdommelig sinn

Reklamer. Eg har nett fiksa min sjøl, eller dvs Anders, men det er glassfiber så vert nok litt annaleis. Uansett greit å reklamere på så ny båt

Hei virrma - dette kjenner jeg godt til da en av mine Haslekajakker hadde dette problemet. Det er helt klart en sikkerhetsrisiko. I mitt tilfelle så tok jeg kontakt med fabrikken. Skottene på den Haslekajakken var/er/skulle vært festet med Sikaflex. Så det eneste rådet jeg fikk var å ha på sikaflex og presse skottet på plass. Kan lønne seg å presse sikaflex rundt kantene fra begge sider til slutt. Lønner seg å rubbe plasten med sandpapir alle steder den er i kontakt med Sikaflex'en før du gjør dette. Jeg kontaktet som nevnt fabrikken og fikk fortalt at det var slik de gjorde dette på fabrikken også. Min selvreperasjon ble egentlig aldri helt 100% - det løsnet igjen etter noen år - og det ble heller ikke noe særlig vakkert. Noe klin å holde på med. Siden kajakken din er så ny ville jeg reklamert.

Kjenner igjen symptomet, det gjelder ikke bare fjell og uteliv. Hadde PMS i årevis om vinteren. PMS=Parkert motorsykkel syndrom

Ny tur, gjerne i nærområdet. Akklimatisere er vel så viktig for å komme seg tilbake til hverdagen.

Vi har hatt en familierunde på facebook med fjellsitater i sommer.. Kusinen vår la ut et bilde og ønsket tekst og fikk flere forslag. Blix (å eg veit meg et land vers 2; Der eit fjell stig mot sky med si kruna av snø, og i lauvklædnad ny det seg speglar i sjø, og det smiler mot strand med si bringa i brand i den solklaare kveld. Aa eg minnest, eg minnest so vel dette fjell! ibsen; Nu er jeg stålsatt, jeg føler det bud der byder i høyden å vandre! Mitt lavlandsliv har jeg levet ud; her oppe på vidden er frihet og Gud, der nede famler de andre. (jeg leste hele diktet og det er egentlig ganske forferdelig...bare siste verset som har håp i seg!) John muir Keep close to Nature's heart... and break clear away, once in awhile, and climb a mountain or spend a week in the woods. Wash your spirit clean. john muir var ny for oss-han er nasjonalparkenes far i usa. Boka var ny i år på hytta og jeg fikk ikke lest iden men skal være fin. Denne ble lagt ut i påsken (ja vi er nordlendinger...) Dikt: Nord av Rolf Jakobsen Se oftere mot nord. Gå mot vinden, du får rødere kinn. Finn den ulendte stien. Hold den. Den er kortere. Nord er best. Vinterens flammevirvel, sommernattens mirakel Gå mot vinden, klyv berg. Se mot nord. Oftere Det er langt dette landet. Det meste er nord ..så hva med å lese fjellyrikk eller litteratur. Dnt har vist barske glæder av zappfe til salgs nå.

Dette er helt normalt. Det er dessverre slik at mange tror at GPS'er en dønn nøyaktige, det kan de være, men da koster de i hundretusen kroners klassen og benytter andre teknikker for å kompensere for unøyaktigheten i GPS-signalene. En vanlig GPS til forbrukere har en nøyaktighet på ca. +/- 10-15 m avhengig av satellittenes posisjon i forhold til mottakeren, noen ganger bedre nøyaktighet, helt ned i +/- 1 m under gode forhold, og noen ganger helt opp i +/- 100-150 m under dårligere forhold. Profesjonelle GPS'er med tilgang til alle GPS frekvensen kan ha en nøyaktighet på under millimeteren, men da koster bare kretskortet til mottakeren flere hundretusen, og man må være godkjent som bruker av det amerikanske forsvarsdepartementet. En annen viktig ting er at nøyaktigheten til GPS-mottakerne varierer over tid, nøyaktigheten på et gitt sted på ett gitt tidspunkt, er ikke den samme på det samme stedet på ett annet tidspunkt. Det er fordi satellittene flytter på seg hele tiden i sin bane rundt jorden.

I går kveld skinte det opp etter å ha regnet kraftig tidligere på dagen. Jeg pakket sekken og gikk opp på fjellet og spiste kveldsmat, var godt å ligge i lyngen og bare nyte utsikten. Utsikt nedover Aurdalen mot Tustnafjella. Det stakk en røyskatt innom for å ta den tvilsomme fyren som satt på toppen og laget mat i nærmere øyesyn. Rakk akkurat å knipse et bilde før den stakk. Bildene er tatt medmobilen, så de er ikke av beste kvalitet.

Hadde en tur til vestvidda en ukes tid. Kjempe fin tur med stort sett ok vær. Og det er ingen tvil om at det er fint på vestvidda og området rundt Litlos Vi satt opp teltet når været ble som dette første dag, for plutselig så vi ingenting Så våknet vi opp til denne utsikten, bedre kan det ikke bli. Utsikt nedover vivassdalen Teltet er å skimte som en liten prikk på dette bildet. Så vi hadde en fin lang og slitsom tur som uten tvil var verdt det, for det var mye pent som festet seg til netthinna.

"Jo mer jeg ser til menneskene, elsker jeg min hund"! Den også. I tillegg elsker jeg min kone, og min båt - og hennes gode bok. For ikke å snakke om fluebinderutstyret. i 14 dager har vi tøffet rundt i skjærgården mye lokalt men også foretatt lengre ekspedisjoner. Hva bedriver vi tiden med? Ren skjær egoisme, eller? Turen uten henne ville ikke bli den samme. Kan godt kalle det egoisme, men vi mennesker er nå engang ikke skapt til å være alene. skapt. Å ha noen/noe å dele tilværelsen er ikke egoisme men mentalhygiene. For turen ville ikke bli det samme uten samspillet mellom oss. På kveldene, i stille uthavner tar hun frem boken og leser høyt for meg, mens jeg både lytter og binder årets utgaver av Klinkenhammer spesial. ---------------------- Om 3 dager legger jeg i vei - på Hardangervidda, med mange Klinkenhamrer i sekken. Dessverre ikke lenger sammen med min kone, av helsemessige grunner, men med lånt hund, Golden Retrieveren Lizz. Og hva vi to opplever kan bare en hundeelsker skjønne, for dette er et utrolig samspill. Når jeg holder på med å sette opp teltet ligger hun(d) bokstavelig talt på "spranget". For hun vet, at når jeg har ordnet utstyret er det hennes privilegium å innta "godplassen" oppå den bløte soveposen. Kall det gjerne egoisme, men da er det å holde seg i live også egoisme. ---------------------- Og mens jeg er inne på liv, noe døde i meg en dag (hentet fra et tidligere innlegg) «Shalka og jeg har gått vår siste tur. Som før elsket hun å ligge i telt, kunne nesten ikke vente til det var slått opp. Men da vi var ute å gikk så jeg at bakbena begynte å svikte, og da jeg gikk opp på en liten kolle for å ringe la hun seg bare ned. I dag tok vi beslutningen. Ringte til dyrlegen og avtalte time; tirsdag 28 august kl 0815. Nå ligger hun og sover foran oss. Vi spiste akkurat en tallerken is, men hun som alltid var på bena når kjøleskapet ble åpnet, bare fortsatte å sove. Jeg vet hva som ligger foran, jeg har gått veien før. Bedøvelse, en overdose. Så sakte lukker hun øynene og pusten stopper. Og jeg spør: "Er hun død nå"? Egentlig ikke et spørsmål, men en bekreftelse. Og så gjør jeg som forfatteren av dette diktet: Jeg stryker over din brune pels, men halen din slår ikke mer. Øynene dine er lukket igjen, over øyne som ikke ser. Ditt gylne hjerte har sluttet å slå - aldri mer løpe, hoppe, gå- Alt er slutt…., det er over nå Jeg legger hodet mitt ned mot ditt, og tårene drypper som blod. Aldri mer skal det bli som før - aldri mer ”oss to”. Som isende kulde inni meg, kjenner jeg noe dør med deg. Jeg må reise meg, sier de, - jeg går mot en dør. Der ute går livet videre som før. Jeg snur meg – du ligger så livløs og stille. Du kan ikke komme, selv om du ville. Skriket vil ut, men jeg lukker min munn. Hvem var det som sa ”Bare en hund”….. ------------------------------- Så leser jeg gjennom, så leser jeg innleggene, og kommer nok engang i tvil om jeg er utenfor topic, men jeg tar sjansen. Litt egoist er jeg jo.

Hund er bra selskap og klager mindre enn kjerringa.

Ikke tur men besøk på Nilsebu. Også i 2016 har jeg fått anledning til å være en uke på Nilsebu. En uke på en ubetjent STF hytte som hyttevakt, betyr å treffe mange kjekke fjellfolk. Noen jeg har møtt før, men også nye bekjentskap. Det var egentlig meningen at min eldste bror skulle være med. Uheldigvis ble ikke dette mulig. Sykdom hindret deltakelse i årets begivenhet. Til gjengjeld ble min datter med familie med. De kom opp på søndag og ble et par dager. Det er alltid kjekt å kunne tilbringe noen dager sammen med barnebarna. Det ble ikke anledning til noen egentlig tur. En fot som skapte seg, gjorde tur umulig. Til gjengjeld fikk jeg da tid til å prate med gjestene på hytta. Selv om Nilsebu ligger langt inne på fjellet, er det enkelt å komme inn til hytta. Utbyggingen av vannkraft på 50 tallet laget vei innover fjellet, så det er bare noen timer på beina er alt som skal til. Nåe går stien over Heiafjellet og det er bratt opp, men helt greit. Derfor er det vanlig at det kommer familier med unger. Ikke bare min egen datter med sin familie, men også andre med små unger. En av familiene var på langtur mellom hyttene i området. 4-5 overnattinger med 5-6 «normal»timer mellom hyttene. Minsteungen var 7. La oss si det slik: faren hadde tung sekk. Merkelig nok var det ikke flest folk natt til lørdag, men søndagskveld og mandagskveld var det stor stemning og mange folk. Så var det bom stopp – omtrent. En dag uten folk, bare meg. En natt med en langveisfarende herre – på min alder… Og en kveld i selskap med far og sønn. Alle med forskjellig erfaring fra både yrkesliv og turliv, men alltid interessante å lytte til. En ingeniør med både utdanning i sveising og metallurgi, andre med erfaring fra traktor og sau. Spranget er stort, men alle er kjekke å snakke med. Det ble likevel noen lange dager i selskap med meg selv, og gamle årbøker fra Turistforeningen. Som er fulle av turrapporter og fortellinger fra tidligere tider. Torsdag er komledag her i distriktet. Og jeg hadde med alt for å lage en riktig komlemiddag. Det er vanligvis min eldste broder som står for komlene. Denne gangen måtte jeg til selv. Komlene ble spist i selskap med meg selv. Det kom en kar litt ute på kvelden. Det lot til at komlene smakte. Jeg tror også familien som kom til hytta etter 8-9 timer ute på tur, satte pris på å få stekte komler. Til en forandring ble det ikke noe til over for «dodraugen». Etter å ha tatt en grundig omgang i hytta, gulv og vinduer, kjøkken og skut, pluss dassen fikk en omgang med kost og fille, var det tid for å forlate Nilsebu. Litt lettet for igjen å kunne nyte «sivilisasjonens goder» som iskrem, men også litt trist fordi det var tid til avskjed. Jeg sier vanligvis til meg selv at dette får være siste gang når jeg forlater hytta, men jeg er langt fra sikker på at jeg har samme mening på våren 2017. Les hele artikkelen

Vedrørende oppsett 1: Hvis du har en laaang bardunline i reserve og noen greiner halvparten så langt ovenfor teltet, kan du lage en "galgeløkke" rundt halsen på hetten, slenge linen over en passende grein og heise hetten opp - det kan hjelpe litt på begge utfordringene du nevner. Oppsett 2 synes jeg ser fint ut når du ikke kan bruke greiner (eller eventuelt har en vandrestav som kan forlenges uvanlig mye, og settes på utsiden av tarpen med "galgeløkke" ned til hetten). Personlig bruker jeg "galgeløkke" når jeg setter opp denne TarpPonchoen, se feks her og her. Riktignok frittstående, uten telt ved siden av. Har egentlig bare tenkt å bruke den som nødly på godværsturer der jeg ikke har regnet med nedbør, eller om "hovedly" skulle bli ødelagt på ruskværturer. Men jeg skal se om jeg kan få til noe liknende som deg i tillegg, synes det du gjør ser lovende ut

Min gamle GPSMap 60CXs sletter de punktene hvor det er åpenbart at man har vært i ro når man lagrer sporet, dette ser man når man lagrer et spor, for eksempel kan sporet før lagring være på 6,7 km, men blir til 6,4 km etter lagring. Jeg vil være forundret om Garmin ikke har videreført dette på de nye GPS'ene også. Det kan også være en bug i firmwaren, så det kan være lurt å sjekke om man har den siste firmwaren installert på GPS'en.

Usikker på om det hjelper, men en ide er å bruke http://www.returbil.no/ å få noen til å kjøre bilen ditt, eller i nærheten av destinasjonen. Eller bruke småjobber på finn.no og se hva du kan få til.

Så alt er som det skal være, den nye GPSn er altså dårligere fordi den er bedre... Ikke at det er nytt at "framskritt" gjør ting dårligere, men det er like irriterende hver gang. At den måler høydeforskjeller på hundrevis av meter når man padler rett bortetter vannflaten var liksom til å leve med, siden høyden er uinteressant for min del. Men at den logger masse ekstra distanse når man faktisk forholder seg helt i ro er nokså håpløst. Da må man jo gå manuelt gjennom og slette alle pauser - som man gjerne ville ha logget, men med 0 meter bevegelse.

Herlig å høre at jeg ikke er aleine. Savner tur kameraten min en Ducati Monster. I sommer er det 12 år siden jeg vår i Italia på Wold Ducati Week. Var med på teknisk seminar og på toppen av det hele, banekurs med fabrikk kjørerne til Ducati på Misano banen. For 5 år siden ble det helse trøbbel og Ducatien ble satt inn hos Løvås Motor for salg. Etter et par år begynte jeg å leite etter en ny hobby og da havnet jeg her, ingen dårlig erstatting. Jeg går alle turene mine aleine, mentalt er det bra for meg. Vi gikk i fjellet kona og jeg før unga kom og noen turer ble det også med unga og bikkja. Mye nytt flott utstyr har jeg skaffet meg, mest fra outlet siten til Helsport. Det pris vinnende fjellteltet til Helsport, det lille blå nylonteltet fra 1968 har jeg ennå. Ducaten på bildet er helt lik den jeg hadde.

En en satellitt telefon eller meldingsenhet er et veldig bra verktøy, men jeg mener at hvis du skal ha noe du kan stole på så bør du ha en PLB. Det er selvfølgelig opp til hver enkelt å gjøre sin risikovurdering, men hvis du havner i en nødsituasjon så bør du være trygg på at du ikke har brukt opp batteriet på "jeg har det bra" meldinger. Tilbakemeldinger og mulighet for å forklare situasjonen til redningmanskaper er selvfølgelig veldig fint. Men det er uansett opp til HRS/LRS å vurdere hvilke ressurser som skal settes inn. Hvis kostnader ikke er noe problem så ville jeg gått for en PLB OG en InReach eller annen Iridium basert enhet. Jeg ville IKKE gått for en SPOT eller annen enhet basert på geostasjonære satellitter.

Etter min mening er 4-16 gram stang midt i blinken for slikt fiske. Om du skal bruke dupp og flue er det godt med ei lang stang som du tenker. Etter min mening er MicroWave kun en upraktisk reklamegimmik som gjør det verre å tre sena gjennom stangringene. For slikt fiske ville jeg styrt langt unna kjeramiske ringer, da det er fort gjort å knekke disse/briste når du går langs vann og vassdrag og fisker. Når du er 2 dagsmarsjer fra nærmeste reservestang er det kjedelig med ei stang som 'spiser' sena. Stella er jo et smykke Med mindre du har stor glede av å eige noe slikt, vill jeg har gått for ei rimeligere snelle som er like god til den slags fiske. Stradic, Biomaster, Rarenium og Technium er svært gode sneller. Til fjellfiske ville jeg dessuten gått ned i størrelse på snelle, til ei 1000 størrelse. Lykke til med valget

Sogndalshytta - Fannaråken - Turtagrø er nå kryssa av på The bucketlist. Fin tur opp selv i regnet. Men latterlig mange som skulle opp denne dagen. Så det ble trafikkaos opp igjennom skaret. Var et lag med folk på brekurs som surra godt oppi der. Og hytta var mer enn stappfull for å si det pent. Men maten var god og det gjorde ikke så vondt å bli tråkka på der man sov på gulvet Turen ned var fantastisk da tåka endelig letta og jeg fikk skue utover Hurrungane og ta et forsiktig primalbrøl utover dalen. Hurrungane er vakker!

Ønsker dere Bjarne's hode på et fat?? Jeg synes dere skulle la ham være i fred. Noen ganger skal man slå seg til ro med at man ikke forstår.

@Tom42 Veldig fint innlegg! Tungt og vemodig å lese historien og diktet i det idag, nøyaktig på dagen jeg mista min kjære Grønsky Rime som var min samboer gjennom ei vanskelig tid. Jeg har hund igjen; en Sweizerstøver og lufter og passer en Buhund innimellom, og passer nå en Beauceron. Hund er igjen en del av livet mitt, noe det nær sammenhengende har vært sia 1980. Det er mange som ikke forstår forholdet mellom hund og menneske, men de som gjør det har en berikelse i livet sitt!

Dette blir tullete @Bjarne H.S.! Alt vi gjør her i landet uten om å arbeide det vi trenger for å ha et sted å bo og for å ha mat for å overleve, er ting vi gjør fordi vi KAN, fordi vi er rike. Når vi reiser land og strand rundt for å slippe ut ørret vi akkurat har fiska, så er det fordi vi kan det. Vi trenger ikke fylle fryseren for den er allerede full! Når vi skriver friluftsblogg så er det fordi vi KAN det, fordi det å overleve her i landet er så fordømt enkelt og krever så lite av oss! Ingen skal komme her å fortelle meg at ikke også disse aktivitetene er noe vi velger ut fra et rent egoistisk perspektiv.

Om du er redd for å være egoistisk foreslår jeg at du heller avsetter fritida di til å reise rundt i verden og redde folk og alt som krype og gå i stedet for å dra på turer. Blir for dumt å legge deg opp i hvorfor andre har hund på den måten du gjør, hvis du må spørre om det viser det tydelig at det heller ikke nytter å forklare deg det - da er hund så langt unna interessene dine. Må si dette i mine øyne er noe av de mindre reflekterte innleggene jeg har sett på svært, svært lenge her. Veit ikke helt hva du tenker jeg, jeg må si jeg hadde forventa bedre av deg enn dette. Jeg er dessverre så stor egoist at jeg velger å ha hund fordi jeg er interessert i dem, det er mye selskap i dem, de har redda livet mitt, jeg forsøker å redde dems liv, de er en naturlig del av friluftslivet mitt, de er ikke villdyr og må ha noen som gir de mat osv. Det er en livsstil, hvis du forstår, noe jeg trur ut ifra de innleggene du har skrevet her ikke gjør men..

Nettopp derfor valgte jeg å IKKE kjøpe den Engelsk Setteren jeg hadde tinget for 3 år siden. Pga at det var noe jeg ville ha og ikke at jeg kunne gi hunden et bedre liv enn noen andre. Om noen andre gir den et bedre liv enn jeg ville gjort vet jeg selvsagt ikke, men hos meg ville den, den gang, måttet være i et bur, alene hjemme nesten halve døgnet mens jeg var på jobb, og det synes jeg ville vært dårlig gjort. MEN, Bjarne. Egoistisk? Er det ikke egoistisk å ta med stanga på fjellet en uke eller to? Det er tross alt sultne mennesker i Afrika du kunne reist ned å hjulpet i de to ukene. Jeg sliter litt med at folk ikke ser at vi lever forskjellige liv. Det er ikke BARE kolonisering som gjør at de sulter i Afrika. De er LITT for mange mennesker i næringsfattige biotoper. I naturen ellers regulerer det seg selv; harepest, lemen-år, rovdyr. Hvorfor starter du en tråd om moralitet, etikk og ansvar på bakgrunn av et kjempetrivelig innlegg om en tur i Rondane med godt selskap? Tviler på at hunden, Gro, led stor nød på den turen. Dårlig gjort Bjarne.

Nå har vi mennesker brukt dyr i alle år. Hunden var jo noe av det første vi så nytten i. Og selv om vi ikke er like avhengig av hunden i dag på samme måte, så er vi allikevel avhengig av å ha de rundt oss i mange forskjellige settinger. Og nå når vi først har domestiert de så til de grader, så får vi også ta på oss ansvaret med å gi de et så godt liv som over hode mulig. Og en lykkelig og tilfreds hund, er en hund som får lov å bevege seg og "jobbe" for sitt menneske. De sier også at en sliten hund er en lykkelig hund. De liker å ha en jobb. Så for hundens eget beste tar man den med på ut tur. Selv låner jeg hunder av naboer og venner. Sånn at hunden kan nyte godt av mitt ønske om å gå tur Synes ikke det er en egoistisk tanke jeg

Ikke all kommunkasjon trenger å være ord. Det er mye selskap i en hund og det er et dyr man fint kan kommunisere med på sitt vis. Jeg er selv vokst opp med buhund, et meget intelligent og allsidig dyr som fint gikk an å ha med som turkammerat. Det er også påvist at visse dyr kan gi en helsemessig effekt. Vi bruker hunder til alt fra selskapsdyr til lavinehunder, men det medfølger et visst ansvar å ha de. Kan ikke skjønne at dyrene lider utav dette. Buhunden kan spores tilbake til vikingetiden, det var vel som brukshund og ikke matreserve, skulle jeg tro. Skjønner ikke at dette skal problematiseres i det hele tatt.

Må bare være deg, Bjarne Trivelig selskap i en hund!

Hei Bjarne. Hensikten er jo selvsagt å bli varslet om rovdyr som lemen og reinsdyr. Men fra spøk til alvor. Jeg er et hundemenneske, har jobbet med både fuglehund (jakthunder) og med trekkhunder både som guide og handler. Jeg er også svært interessert i atferd, hvorfor og hvordan mennesker og dyr er og gjør som de gjør. Og så er det selvsagt aspektet med selskapet da

Serious Fun du var på der. Dette er ved deres "villmarkscamp". De er hyggelige der. Og de har mye gøy på Dagali Opplevelser også og Fjellparken. Dagali er ikke akkurat verdens navle men alle folka der er tipptoppers og det er utrolig mange gøyale aktiviteter å ta seg til der. Men dette ble en digresjon fra dine spørsmål. Håper noen andre kan gi deg bedre svar på alt om fjellturer.

En forutsetning for å få med mye i sekken, er at det ikke blir luft nedi. All plass må brukes. Hvis man ruller klær hardt og stapper det ned i pakkposer i sekken, blir det fort en del ubrukt plass mellom posene. Mye bedre å pakke hver del litt mykt, og så stappe når det har kommet nedi sekkerommet. Da får man brukt plassen mest effektivt.

Iom at et av kriteriene er bred nok flamme til å steke pannekaker/bacon/fisk osv velger jeg å tolke det til at Sovjetunionen faktisk har tenkt til å lage litt diverse mat. Jeg ville da holdt meg unna MSR XGK. Det er en fantastisk trygg og stabil brenner, men den har bare temperaturvalgene "av", og "full guffe". Jeg endte opp med MSR dragonfly da jeg kjøpte for mange år siden, da jeg ville ha muligheten til noe mer enn å koke vann. Veldig fornøyd med den, men det er helt sikkert mange andre som også er bra.

+1

Soto Muka ingen over ingen ved siden.

Lagde meg et underlag til primusen selv, funker som fjell på pulk turer.

Jeg tørker vann i ovnen. Reduserer 1 liter vann til 1 dl. Så blander jeg opp det med 9 dl når jeg skal fylle opp vannflasken.