Vinnerliste

Fra turen opp til Dønnmannen i forrige uke. Høydeskrekken vant da det bare var 40-50 høydemetre igjen av turen opp til haka på "mannen". Surt, men etter å ha vært kvalm av skrekk de siste 300 høydemetrene taklet jeg ikke de få siste og snudde. Mest fordi jeg tenkte at jeg skulle tross alt ned igjen også, og det er den verste biten.

"Jo mer jeg ser til menneskene, elsker jeg min hund"! Den også. I tillegg elsker jeg min kone, og min båt - og hennes gode bok. For ikke å snakke om fluebinderutstyret. i 14 dager har vi tøffet rundt i skjærgården mye lokalt men også foretatt lengre ekspedisjoner. Hva bedriver vi tiden med? Ren skjær egoisme, eller? Turen uten henne ville ikke bli den samme. Kan godt kalle det egoisme, men vi mennesker er nå engang ikke skapt til å være alene. skapt. Å ha noen/noe å dele tilværelsen er ikke egoisme men mentalhygiene. For turen ville ikke bli det samme uten samspillet mellom oss. På kveldene, i stille uthavner tar hun frem boken og leser høyt for meg, mens jeg både lytter og binder årets utgaver av Klinkenhammer spesial. ---------------------- Om 3 dager legger jeg i vei - på Hardangervidda, med mange Klinkenhamrer i sekken. Dessverre ikke lenger sammen med min kone, av helsemessige grunner, men med lånt hund, Golden Retrieveren Lizz. Og hva vi to opplever kan bare en hundeelsker skjønne, for dette er et utrolig samspill. Når jeg holder på med å sette opp teltet ligger hun(d) bokstavelig talt på "spranget". For hun vet, at når jeg har ordnet utstyret er det hennes privilegium å innta "godplassen" oppå den bløte soveposen. Kall det gjerne egoisme, men da er det å holde seg i live også egoisme. ---------------------- Og mens jeg er inne på liv, noe døde i meg en dag (hentet fra et tidligere innlegg) «Shalka og jeg har gått vår siste tur. Som før elsket hun å ligge i telt, kunne nesten ikke vente til det var slått opp. Men da vi var ute å gikk så jeg at bakbena begynte å svikte, og da jeg gikk opp på en liten kolle for å ringe la hun seg bare ned. I dag tok vi beslutningen. Ringte til dyrlegen og avtalte time; tirsdag 28 august kl 0815. Nå ligger hun og sover foran oss. Vi spiste akkurat en tallerken is, men hun som alltid var på bena når kjøleskapet ble åpnet, bare fortsatte å sove. Jeg vet hva som ligger foran, jeg har gått veien før. Bedøvelse, en overdose. Så sakte lukker hun øynene og pusten stopper. Og jeg spør: "Er hun død nå"? Egentlig ikke et spørsmål, men en bekreftelse. Og så gjør jeg som forfatteren av dette diktet: Jeg stryker over din brune pels, men halen din slår ikke mer. Øynene dine er lukket igjen, over øyne som ikke ser. Ditt gylne hjerte har sluttet å slå - aldri mer løpe, hoppe, gå- Alt er slutt…., det er over nå Jeg legger hodet mitt ned mot ditt, og tårene drypper som blod. Aldri mer skal det bli som før - aldri mer ”oss to”. Som isende kulde inni meg, kjenner jeg noe dør med deg. Jeg må reise meg, sier de, - jeg går mot en dør. Der ute går livet videre som før. Jeg snur meg – du ligger så livløs og stille. Du kan ikke komme, selv om du ville. Skriket vil ut, men jeg lukker min munn. Hvem var det som sa ”Bare en hund”….. ------------------------------- Så leser jeg gjennom, så leser jeg innleggene, og kommer nok engang i tvil om jeg er utenfor topic, men jeg tar sjansen. Litt egoist er jeg jo.

En litt overraskende problemstilling dette. I utgangspunktet setter jeg pris på å bli utfordret på både moralske og etiske sider ved min/vår livsførsel. Det er bra å gruble litt på det, for det kan kanskje føre til en mer moderat linje. Og moderasjon er både bra og etterhvert tvingende nødvendig. Det kan også være bra for motivasjonen til moderasjon å sette vår forbrukskultur opp mot samfunn hvor det eneste forbruket som teller er av den helt basale sorten. Men hundehold.... Jeg har hund. Hvorfor? Jeg fikk det da jeg flytta til et sted hvor det er himmelriket for hund å bo. Jeg fikk det fordi jeg trengte et "verktøy" til å bedrive den fantastisk flotte friluftaktiviteten "skogsfugljakt med stående fuglehund". At bikkja også kan brukes til å bære, trekke, gå på ski etc er en bonus som i antall dager overgår hovedintensjonen. Også som turkompis generelt da. Å være på tur med hund er noe helt annet enn å være på tur alene. På toppen av dette er det å ha hund helse på grønn resept. Både mentalt og fysisk. Og en glimrende måte å lære ungene at dyr er en naturlig del av livet, og at de skal behandles med respekt, omtanke og kjærlighet. Folk som har hund er gladere, hyggeligere, friskere og lever lenger enn folk som ikke har det. Det siste er kanskje ikke noe mål, men jeg tenker det er bedre å være blid og frisk enn sur og syk den tiden man lever.

@Tom42 Veldig fint innlegg! Tungt og vemodig å lese historien og diktet i det idag, nøyaktig på dagen jeg mista min kjære Grønsky Rime som var min samboer gjennom ei vanskelig tid. Jeg har hund igjen; en Sweizerstøver og lufter og passer en Buhund innimellom, og passer nå en Beauceron. Hund er igjen en del av livet mitt, noe det nær sammenhengende har vært sia 1980. Det er mange som ikke forstår forholdet mellom hund og menneske, men de som gjør det har en berikelse i livet sitt!

Du mener ikke dette, tror du bare skriver dette for å provosere hundeeiere litt. Har sett at vi får noen sånne typer innlegg her på forumet innimellom. Hvis du mener dette så er det jo bare trist at du ikke har fått oppleve å ha et nært forhold til en hund. Å kalle det kjæledyr dekker veldig dårlig. I min verden er innleggene dine så "far out" at å forklare deg hvor feil du tar er en umulig oppgave. I rest my case.

Hund er bra selskap og klager mindre enn kjerringa.

Om du er redd for å være egoistisk foreslår jeg at du heller avsetter fritida di til å reise rundt i verden og redde folk og alt som krype og gå i stedet for å dra på turer. Blir for dumt å legge deg opp i hvorfor andre har hund på den måten du gjør, hvis du må spørre om det viser det tydelig at det heller ikke nytter å forklare deg det - da er hund så langt unna interessene dine. Må si dette i mine øyne er noe av de mindre reflekterte innleggene jeg har sett på svært, svært lenge her. Veit ikke helt hva du tenker jeg, jeg må si jeg hadde forventa bedre av deg enn dette. Jeg er dessverre så stor egoist at jeg velger å ha hund fordi jeg er interessert i dem, det er mye selskap i dem, de har redda livet mitt, jeg forsøker å redde dems liv, de er en naturlig del av friluftslivet mitt, de er ikke villdyr og må ha noen som gir de mat osv. Det er en livsstil, hvis du forstår, noe jeg trur ut ifra de innleggene du har skrevet her ikke gjør men..

Siden vi er i Gjør det selv-kategorien, her er et tips på Gossamer Gear sine sider, som minner litt om det @Tom42 beskrev ovenfor: http://gossamergear.com/wp/diy-self-tensioning-guy-lines-2 Løsningen med en dobbel halvstikk med bardunen (i oppmålt lengde fra bardunfestet) rundt den elastiske snoren, samtidig som bardunen også funker som sikring i tilfelle knuten skulle løsne eller den elastiske snoren skulle ryke, synes jeg var ganske elegant. Har man i tillegg en Truckers hitch ved pluggen, burde det virkelig være gode muligheter for å få ting stramt og pent

Nesten like overraskende. Svært mange hunder bør og skal kategoriseres som brukshunder. Noen brukes til den oppgaven de har hver dag, de fleste bare innimellom. De som brukes innimellom taes ofte med på andre aktiviteter når det ikke er anledning til å "jobbe". Slik har det vært i tusenvis av år, og slik er det faktisk også i Afrika. Det kan hende prinsesser der lar seg imponere av hunder, men hos oss er det nok både lettere og vanligere å satse på en dyr bil eller likn. Image er alternativet om man ikke har råd. Hva slags industri er det dere snakker om? Oppdrett? Dyrebutikker? Hundefrisører? Smugling av veskehunder? Når man blander dyrevelferd og industri beveger man seg ut i et veldig ureint farvann. Husdyrhold for matproduksjon er kanskje nødvendig, men er i dag industrialisert til det groteske. Forholdet menneske-hund er symbiotisk. Det er derfor hunden vil være sammen med mennesket, det er gjensidig. Begge arter har glede av hverandre. Trygghet, mat, forutsigbarhet. Sammenlign med katter, de bryr seg ikke og flytter like gjerne inn hos naboen eller hvem som helst. Dårlig dresserte, understimulerte eller på noen måte mishandlete hunder er en helt annen diskusjon. Dyremishandling er forkastelig uavhengig av art.

Dette blir tullete @Bjarne H.S.! Alt vi gjør her i landet uten om å arbeide det vi trenger for å ha et sted å bo og for å ha mat for å overleve, er ting vi gjør fordi vi KAN, fordi vi er rike. Når vi reiser land og strand rundt for å slippe ut ørret vi akkurat har fiska, så er det fordi vi kan det. Vi trenger ikke fylle fryseren for den er allerede full! Når vi skriver friluftsblogg så er det fordi vi KAN det, fordi det å overleve her i landet er så fordømt enkelt og krever så lite av oss! Ingen skal komme her å fortelle meg at ikke også disse aktivitetene er noe vi velger ut fra et rent egoistisk perspektiv.

Jeg har selv hund. Og det med verdens beste samvittighet. Når jeg sier at noen ganger skal man slå seg til ro med å ikke forstå, har nok dette mest med livserfaring å gjøre. Jeg skulle så inderlig ønske at jeg hadde opplevd så lite i livet at jeg klarte å la meg provosere og irritere meg over at noen mente jeg var egoistisk som hadde hund, og at jeg heller burde spist den siden barn i Afrika sulter. Miljøsvin er jeg også siden jeg kjører dieselbil, mener noen. Jeg spiser usunt, er for feit, og derfor er jeg en byrde for helsevesenet vil andre hevde. Jeg spiser produkter med palmeolje, og har sikkert klær med dun fra fugler som ikke har det godt. Jeg spiser egg fra burhøns og har ekte pels på hetta. Altså en skikkelig drittsekk i noens øyne. Lar jeg meg provosere?? NEI. Jeg VET hvem jeg er. Jeg prøver å si og gjøre det jeg står for, så slipper jeg å stå for det jeg sier og gjør!

Ønsker dere Bjarne's hode på et fat?? Jeg synes dere skulle la ham være i fred. Noen ganger skal man slå seg til ro med at man ikke forstår.

Har vært på en liten Helgelandsturné langs Kystriksveien med avstikkere til øyriket. Første stopp var Brønnøysund siden Heilhornet ble droppet pga regn og lave skyer. Hadde en fin tur opp til hullet i Troghatten og rundt Torghatten sist mandag. Vi kom også halvveis opp til selve toppen før ryggen voldte meg så store smerter at min kjære begynte å bli redd for at jeg ikke ville klare å komme meg ned ved egen hjelp. Dermed ble det ingen topptur i Brønnøy, men en fin dag ute var det uansett. Kommer gjerne tilbake.

Fem dagers rundtur i Frafjordheiene med @hllnd, Høgaleite-Degevatn-Strålausheiæ-Blåstøldalen. Traff forresten @REJOHN på vei innover mot Blåfjellenden med en flokk sauer. Hyggelig møte! Stort sett sånt vær: Tok nøyaktig en time før buksa røyk, men ble lappet sammen igjen hver kveld, kveld etter kveld: Klarnet endelig opp siste kveld, mens skyene i Blåstøldalen ennå kom blåsende opp mot campen: Og siste kvelden ble et eventyr med en vanvittig lyssterk fullmåne over Leitesvatnet: Teltekvipasje siste morgen, endelig tørre sokker og sko: Strålende tur, uansett: Dro på fiskeutstyr, kastet sluken i vannet et totalt dusin ganger uten suksess. Brukte stort sett tiden på å gå, sutre over gjørme, sutre over oppoverbakker, sutre over kalde føtter, sutre over for tynn sovepose og sutre over for lite tilgang på kjeks. Alt med godt humør!

Nettopp derfor valgte jeg å IKKE kjøpe den Engelsk Setteren jeg hadde tinget for 3 år siden. Pga at det var noe jeg ville ha og ikke at jeg kunne gi hunden et bedre liv enn noen andre. Om noen andre gir den et bedre liv enn jeg ville gjort vet jeg selvsagt ikke, men hos meg ville den, den gang, måttet være i et bur, alene hjemme nesten halve døgnet mens jeg var på jobb, og det synes jeg ville vært dårlig gjort. MEN, Bjarne. Egoistisk? Er det ikke egoistisk å ta med stanga på fjellet en uke eller to? Det er tross alt sultne mennesker i Afrika du kunne reist ned å hjulpet i de to ukene. Jeg sliter litt med at folk ikke ser at vi lever forskjellige liv. Det er ikke BARE kolonisering som gjør at de sulter i Afrika. De er LITT for mange mennesker i næringsfattige biotoper. I naturen ellers regulerer det seg selv; harepest, lemen-år, rovdyr. Hvorfor starter du en tråd om moralitet, etikk og ansvar på bakgrunn av et kjempetrivelig innlegg om en tur i Rondane med godt selskap? Tviler på at hunden, Gro, led stor nød på den turen. Dårlig gjort Bjarne.

Siden barna var med mor på ferie hadde jeg første ukene av sommerferien for meg selv og hadde bestemt meg for å prøve meg på den berømte Femundsmarka. Etter litt studering her inne på forumet så begynte en rute å forme seg på kartet jeg satt med. Da jeg var litt usikker på formen så ville jeg ikke denne gangen legge opp for lange dagsetapper men heller bruke mere tid på fiske, foto og kos, det ble derfor etapper på omlag 12-13km i snitt pr dag. Turen skulle starte fra Elgå og ende opp på Røsanden hvor ferge skulle tas ned til Elgå igjen. Når alt kom til alt så skulle det vise seg at jeg denne gangen hadde truffet bra på planlegging og planlagt rute versus hva den faktiske ruta ble kan dere se her: (Planlagt rute til venstre og faktisk GPX rute til høyre. Camper i rødt.) Helsport Snota 55 literen ble klargjort og pakket etter alle kunstens regler og sluttvekta havnet etterhvert på omlag 18kg. Jeg diskuterte lenge med meg selv hvor mange ølbokser jeg skulle unne meg og havnet til slutt på kun to bokser med ØL Når det kom til mat ble det en kombinasjon av tørrmat pluss ferdig kuttet bacon/flesk og potetmos, Bacon/flesk og potetmos i panna er en svært velkommen rett i forhold til de relativt kjedelige tørrmatposene. Litt luksus må man kunne unne seg også på litt lengre turer! MANDAG: Bilturen gikk grytidlig oppover ved 0600 tiden på mandag, etter vel 6-7 timer var jeg endelig ankommet på Elgå hvor jeg parkerte på den store langtidsparkeringen. Planen for denne dagen var å gå opp til Ristjønnan å slå leir der for dagen. Været var fint tross en noe pessimistisk værmelding og det kriblet virkelig i turfoten! Den obligatoriske Facebook posten ble laget ved Elgå turisthytte og turen kunne endelig starte innover den rødmerkede DNT stien. Jeg som er vant til Vestfolds dype og tette granskoger kunne raskt konstatere at skogene her oppe virkelig var noe for seg selv med gamle vindskeive furuer og spredte bjørketrær, det hele relativt glissent og utrolig vakkert! Jeg begynte å forstå fasinasjonen for dette området etter som turen gikk oppover og innover dette spesielle landskapet. Etter hvert som jeg gikk oppover kom jeg ut av skogen og landskapet endret seg drastisk, skoglandskapet gled over i et mere steinete landskap med noen få furuer og bjørker kastet litt tilfeldig rundt. Oppe på det høyeste punktet kunne jeg nå se ned i dalen mot Svukuriset og Store-Svukuen som lå sløret i skyer i det fjerne. Overraskende hvor fort landskapet hadde endret seg på relativt kort avstand og tid, jeg stod her oppe og nøt utsikten og kunne virkelig kjenne på den deilige frihetsfølelsen av å være ute på tur! Turen ned mot Ristjønnan gikk lett og jeg kunne konstatere at formen var bedre en fryktet, sekken satt fint på hofter og rygg og skoene satt som støpt – en drømmestart! Vel fremme så knakk jeg av DNT stien for å finne et egnet leirsted ved vannet, etter litt vandring på en sti fant jeg raskt en fint etablert leirplass og jeg kunne konstatere at det ikke var andre folk her heller, faktisk hadde jeg ikke møtt på noen som helst hele denne etappen. Ringstind superlight ble slått opp i en fei og jeg kunne konstatere på klokka at jeg var godt forran skjemaet for denne dagen. Jeg unnet meg derfor en kjapp ettermiddagshvil i teltet J Jeg våknet etter om lag en timestid og kjente det kriblet i fiskearmen! Fiskestanga ble klargjort og nå skulle virkelig storfisken fanges. Dessverre viser det seg å være totalt dødt etter nesten to timers fiske og vandring rundt hele vannet, vel vel – sola stod fortsatt på himmelen og jeg bestemte meg for å ordne meg noe kaffe og mat. Aeropressen ble fylt med nykvernet kaffe og en realturmat ble fortært, til tross for dårlig fiske så koste jeg meg skikkelig her alene i det fine været. Jeg tenkte for meg selv at det virkelig er øyeblikk som dette som gjør livet så utrolig mye rikere, det enkle er ofte det beste som det heter seg! Mett og god så ble det en time til med fiskestanga, fortsatt like dødt. Nåvel, da samlet jeg sammen tørrkvist og laget meg et koselig bål siden solen var i ferd med å gå ned. Siste resten av kvelden ble brukt ved bålet med mere kaffe og de to medbrakte ølene ble fortært i varmen fra bålet. Ved 23 tiden skiftet været og det kom en regnbyge, pakket derfor sammen småtingene ved bålet og tok kvelden i teltet. Tok ikke lange tiden for søvnen kom og tok meg og drømmeland var et faktum… TIRSDAG: Ved 0700 tiden våknet jeg til lett regn på teltduken, værmeldingen hadde tydeligvis vært relativt riktig for en gangs skyld. Etter litt slumring til om lag nitiden ordnet jeg meg etterhvert mat og kaffe i forteltet mens jeg håpet regnværet skulle slutte. Ved 10 tiden var det bare lette regnbyger og jeg brøt leir og pakket sammen sakene og kom meg etter hvert av gårde mot Svukuriset turisthytte. Det var bare noen kilometers mars før jeg var fremme og tok en kort rast her. Nå gikk kursen mot Store-Svukuen! Det var dessverre grått og overskyet med lette regnbyger og mens jeg gikk oppover var jeg veldig i tvil om jeg faktisk skulle gidde å gå opp på den toppen når utsikten foreløpig var null men det var fortsatt en del gange før jeg kom til stiskillet hvor jeg måtte gjør valget… Rett før stigningene begynte møtte jeg to yngre karer som var på vei nedover mot Svukuriset, de hadde tilbrakt helgen i Grøtådalen med fiske. De kunne melde om dårlig fiske og en helg full av regn og mere regn så de var nå relativt klare for å komme seg hjem! Dette med dårlig fiske plaget meg litt men satset på at det selvfølgelig ble mye bedre enda jeg kom meg ned i dalen Området før selve Svuken var myrete og vått og jeg var glad jeg hadde gå stavene med meg, det gjorde navigering mellom våte partier lettere. Litt oppover mot Svukuen så hadde regnet sluttet og det så ut til å klarne mere og mere opp, jeg bestemte meg derfor for å gå for toppen! Det er noe med meg og topper, kan lissom ikke helt la vær å bestige dem Utsikten halvveis opp mot Svukuen var nå svært bra og jeg kunne se ned mot Svukuriset og dalstrøkene. Tung sekk og en seig stigning gjorde sitt til at det ikke akkurat gikk raskt opp mot toppen men det gikk i stabilt tempo selv om blodpumpa jobbet hardt. Nesten oppe møtte jeg et eldre tysk ektepar, jaggu sprekt tenkte jeg for meg selv! De var på vei ned og hadde lagt ut fra Svukuriset tidligere på formiddagen. Jeg snakker ikke tysk, de snakker opplagt ikke norsk så da blir det engelsk som jeg snakker bra men som de tydeligvis bare delvis kunne prate… typisk! Uansett skjønner jeg at utsikten hadde vært svært dårlig og at de nok var noe skuffet over været, forståelig nok. Vi ønsker hverandre god tur videre og jeg setter kursen de siste par hundre meterne opp. Nesten oppe møter jeg et norsk ektepar som kunne melde det samme som tyskerne, de hadde ventet lenge der oppe på utsikt men måtte gi tapt og rusle ned igjen mot Svukuriset. Med puls på sikkert 170 så når jeg endelig topp-platået og kan konstatere null utsikt, pokker! Jeg lar meg overraske over hvor stort platået er og hvor utrolig steinete det er! Det er vitterlig ikke noe annet en stein over alt. Nå kommer stavene virkelig til nytte i det jeg jobber meg bortover mot den store varden på vestsiden av platået, rene fjell geiten Jeg setter meg ned i le bak varden og forsøker å hente inn igjen puls, pust og hjerterytme. Kjenner at jeg er litt tom for energi så finner frem ferdigsmurte polarbrød med Nuggatti, det gjorde virkelig susen og jeg kjenner kreftene komme tilbake igjen. Så har jeg utrolig flaks og skydekke letter og gir meg en strålende 360 graders panoramautsikt, fantastisk! Gamblingen min hadde for en gangs skyld gitt uttelling Etter om lag en time der oppe begynner det å skye til igjen og det blir gråere i været så jeg bestemmer meg for å sette kursen videre. Planen var egentlig å gå helt ned fra Svukuen igjen til der den andre stien går over en del lengre øst men jeg la merke til at partiene mellom toppene her var langt brattere og mindre steinete en jeg hadde trodd. Jeg bestemmer meg derfor å rusle på kompasskurs på sørsiden av svukuen til jeg møter den andre stien helt på østsiden. Før jeg kommer meg ned fra platået så treffer jeg jaggu på reinsdyr, hva dem gjør helt her oppe på steinplatået aner jeg ikke da det ikke finnes annet en stein men uansett hyggelig med noe jeg antar er tamrein. På veien langs sørsiden av Svukuen møter jeg flere tamreiner som ser ut til å beite helt her oppe mellom toppene. Det går overraskende lett å gå i terrenget og etter om lag en drøy hltime kommer jeg på stien som skal ta meg ned i Grøtådalen. På vei nedover så kommer det stadig små regn byger og været er definitivt i ferd med å snu. Allikevel får jeg noen fine bilder av en nydelig regnbue som brer seg fint over tre reinsdyr som beiter i det fjerne. Regnet tiltar nå så jeg drar frem regn ponchoen som dekker meg selv, sekken og kamera som jeg bærer på brystet. Etter hvert som jeg kommer ned mot dalen så klarer jeg å miste stien og havner etter hvert inn i et noe tunggått og vått terreng i foten av fjellet mot Grøtådalen – I følge GPS ‘en og kartet så er jeg på riktig sted for hvor stien skulle vært. Jeg banner litt for meg selv da terrenget er både vått og kronglete men det er ikke så mange kilometerne til jeg kommer ned i selve dalen til en sti som skal gå mot Grøtadalsætra så jeg trøster meg litt med det…. Endelig finner jeg stien som tar meg inn til sætra, deilig å komme på en lettgått sti igjen! Sko og ben er nå ganske så våte og jeg begynner å bli sliten etter en lang mars. Vel fremme ve Grøtadalsætra så klarer jeg å navigere meg litt feil og roter meg ned i et villniss langs bekken som går nedover dalen, et skikkelig mygghøl og om man stopper i mere en noen sekunder så blir man spist opp. Nå begynner jeg å bli skikkelig lei og må ta turen oppover langs bekken igjen for å håpe på at det finnes et sted å krysse… Etter en stund finner jeg endelig to stokker som er lagt over elva og jeg kan krysse til andre siden og følge bekken ned igjen på motsatt side. Det finnes fortsatt ingen tydelige stier så jeg går på kompasskurs. Nå er jeg skikkelig gjennomvåt på bena og kroppen verker etter hvile, jeg bryter av fra bekken og setter kursen opp mot de tjønna jeg hadde sett meg ut og planlagt. Etter noen kilometer finner jeg raskt en leirplass på en liten høyde ovenfor det østligste av Halvkoitjønna. Teltet går opp i en fei i regnværet og jeg kaster meg inn! Du verden så deilig det var å kunne få slappe av litt å strekke ut en sliten og sår kropp! Jeg blåser opp liggeunderlaget og finner frem tørt og godt superundertøy og tørre ullsokker fra pakkposen i sekken – det er nå jeg merker at rutine på dette med tøy er veldig viktig. Jeg får i gang primusen og lager meg kaffe og steker bacon og flesk i panna med potetmos, det tar ikke så lange tiden før humøret er tilbake igjen og livet smiler litt igjen J Ved 21 tiden gir jaggu regnværet seg så jeg klargjør fiskestanga i teltet og planlegger litt storfisk igjen. Regn/vindbuksa blir nå en fin ekstrabukse siden turbuksa er våt og kald. Jeg trer på meg to plastposer på bena slik at jeg holder de tørre sokkene faktisk tørre da skoene mine er gjennomvåte. Det er nå stille å faktisk ganske OK vær her oppe. Jeg kaster ut med den trofaste rappala wobbleren og etter bare tre kast sitter det jaggu en fisk på! Etter en kort kamp viser det seg å være en ganske liten fisk men overraskende sprek. Det skulle vise seg at dette vannet virkelig skulle by på skikkelig fest når det gjaldt fiske. Det nappet og bet nesten hele tiden, jeg mistet flere svære ørreter og hadde mange napp før jeg endelig fikk opp en fin ørret på i underkant av halv-kiloen. Selv om det etter to timer fiske kun ble to fisker på land så har jeg ikke hatt det så moro på veldig lang tid! Alt slitet tidligere på dagen var allerede glemt – jommen skal jeg få kommet meg en tur hit en annen gang også for her var det jaggu mye fin ørret! Fornøyd, sliten og trøtt så tar jeg kvelden ved 24 tiden og sovner direkte. ONSDAG: Jeg våkner i 08 tiden til den kjente lyden av regn på teltduken. Jeg fikser meg litt kaffe og frokost i forteltet og venter på at været forhåpentligvis skal lette litt. Klokken 10 gidder jeg ikke å vente på opphold og bryter leir i regnværet. Det føles skikkelig kjipt å tre på seg en gjennomvåt turbukse, klissvåte ullsokker og sko denne morgenen men det er uaktuelt og ofre det tørre tøyet jeg har trygt i vanntett pakkpose i sekken! Med ponchoen på setter jeg i vei på den delen av etappen som skal foregå utenfor stier og på kompasskurs. De første kilometerne østover går relativt greit selv om et er en del steinblokker men de er relativt spredt så det går ganske greit. Etter hvert som jeg runder rundt østsiden av Kratlvola så blir blokklandskapet betraktelig verre. Det er nå nesten bare store steiner som jeg må klatre over, det at det regner gjør at steinene også er glatte og trå på. Det går nå i sneglefart og jeg banner litt over meg selv for å ha lagt kursen i dette området. Endelig ser jeg Kratltjønnan og jeg bestemmer meg raskt for å rømme ned ditt og heller gå langs vannkanten nordover. Når jeg kommer ned til vannet så letter været litt og sola titter frem, det føles igjen litt lettere nå som jeg kan gå langs stien og kjenne sola varme litt. På nordsiden av vannet tar jeg en pause og jaggu er det satt opp en utedass der også, artig Det går en svak sti fra utedassen og nordover opp i dalen der jeg skal gå så jeg håper å kunne følge denne igjennom dalen. Dessverre forsvinner stien men foreløpig er de fryktede steinblokkene trygt plassert på hver side av dalen og jeg beveger meg gjennom et glissent skogsterreng. Dessverre skal ikke dette vare og igjen møter jeg på et massivt blokklandskap samtidig som været snur og det regner igjen – la det komme tenker jeg småforbannet og biter tenna sammen og starter på klatringen. Etter noen grufulle kilometer og lange timer så kommer jeg endelig helskinnet ut fra helvetesdalen og ned på den merkede DNT stien ved storfisktjønnan – herregud det føltes deilig og sette foten på en sti igjen! Regnet har lettet noe og det er gått over til skiftende lett bygevær. Ganske sliten og våt som en kråke så går jeg bare et kort stykke østover og finner en leirplass hundre meter vest for DNT stien, jeg orker ikke å lete etter noe annet akkurat nå. Teltet kommer opp og jeg for skiftet til tørre klær, spist og drukket kaffe i teltet. Igjen kommer humøret på magisk vis tilbake igjen – rart det det hvordan de små tingene ofte kan gjøre små mirakler! Når jeg er ute og skal hente vann så kommer det et eldre ektepar gående på DNT stien i retning østover. De kan fortelle at de også var ganske våte og slitne og hadde teltet i noen dager men de ville nå prøve å komme seg til den bemannede hytta som vistnok lå 6-7 km inn på svenskesiden. Her skulle de forsøke å tørke litt klær og lade batteriene - det var vistnok en veldig trivelig hytte med hyggelig vertskap.Jeg ønsket dem god tur og de trasket videre i det grå været mens jeg fikk hentet vann til den livsviktige kaffen. På kveldingen prøver jeg igjen fiskelykka og etter en halvtimes tid napper det godt i stanga, jøss den nappet skikkelig også! Noe føltes litt rart og jeg trodde jeg hadde mistet den etter det første tilslaget men så ble det et utras igjen. Når jeg sveivet så føltes det som det stod stille lissom, etter om lag et minutt fikk jeg se fisken og til min overraskelse så var det jaggu en skikkelig stor abbor! Jeg får den på land og kan konstatere at den må være nærmere kiloen, feit og høyrygget, så stor abbor har jeg aldri fått før så det var jommen spennende! Dessverre skjer det veldig lite på stanga den påfølgende timen og jeg bestemmer meg for å legge en sliten kropp inn i teltet og sovner kjapt. TORSDAG: Jeg våkner ikke før ved 10 tiden denne morgenen og kan til min store glede konstatere at det ikke er lyd av regn på teltduken, nice! Er utenfor dekning så jeg henter oppdatert værmelding via InReachen og kan med et lite smil konkludere at dagen i dag skal være kun overskyet uten regn og det er meldt sol fra nesten skyfri himmel på fredag! Dette var svært velkomment da jeg seriøst hadde vurdert å korte inn turen om det skulle fortsette å regne de neste dagene. Kaffe og frokost ble fikset og jeg gledet meg nå til å komme i gang med dagens rute, den skulle gå kun på merket DNT sti hele veien Det er ikke stor plass i forteltet på Ringstind men med ekstra bardunfester så blir det mer en god nok plass til å kokkelere og oppbevare våte klær og sko. Igjen er det på med klissvåte sokker og sko, teltet pakkes ned og sekken gjøres klar. Nå skal turen gå via en del småvann, opp langs Øvre Roasten og deretter opp på fjellet til Røvoltjønnan. Kroppen føles fortsatt overraskende lett og ledig og kilometerne går unna lekende lett – det faktum at det ikke regner gjør sitt til at turen blir så mye hyggeligere. Området her er skikkelig fint med glissent skogsterreng og blokklandskap til alle kanter – små kupert men lettgått på stien. Jeg møter et hyggelig svenskt ektepar som er ute med fluestengene, de kan fortelle at fisket har vært dårlig og at de har base i området. Skjønner godt at det er et fint område for fisking da vannene ligger tett her. Ved Grislehåen møter jeg en trivelig fyr som er ute med fiskestangen og sin malamute, vi blir sittende å prate i om lag 20 minutter og finner tonen godt – vi er på om lag samme alder. Han har hovedcamp ved Grislehåstua og vandrer nå rundt for å fiske litt. Etter hvert ønsker vi hverandre god tur og jeg setter kursen videre forbie Grislehåen – igjen et skikkelig fint område! Turen går så oppover vestsiden av Øvre Roasten og mot Roastbuene. Her finner jeg til og med en skikkelig hvit sandstrand - rene syden her jo Ovenfor Rastbuane så brekker stien av og går etterhvert oppover mot mere fjellandskap igjen. Litt feil navigering over noen steinblokker og jeg roter bort stien men finner den kjapt igjen. Når går det oppover gjennom blokkterrenget og det blir mindre skog og mere stein – utrolig kontraster på korte avstander og høydemeter! Nå flater terrenget helt ut og fjellfølelsen tar helt over - terrenget er lettgått og jeg smiler mens jeg rusler i vei over det golde landskapet og suger til meg alle inntrykkene. På denne delen av turen møter jeg ingen folk, bare reinsdyr. Etter hvert kommer jeg frem til målet for denne turen som er Røvoltjønnan. Jeg ser det ligger noen med et tunneltelt på odden helt på sørsiden av vannet, jeg går derfor litt nordover og finner en fin plass ute på halvøya på østsiden av vannet. Etter å ha etablert leir så fisker jeg meg rundt hele halvøya uten så mye som et eneste napp, dæven så dødt det var da gitt! Det positive er at været gir spennende fotomuligheter og timen før og etter solnedgang gir meg en del fine bilder og gode naturopplevelser. Det gjelder å finne gleden over andre ting enn å sutre over dårlig fiske Klokka drar seg etterhvert mot 24 og jeg bestemmer meg for å ta kvelden i teltet og drømme om morgendagens storfisk… FREDAG: Jeg våkner relativt tidlig til noen merkelige lyder… tramping og snøfting! Jøss tenker jeg, hva i alle dager er dette? Jeg reiser meg opp i halvsvime og kikker ut den lille ventilen på teltet. Der står jaggu et reinsdyr og beiter bare to meter nedenfor teltet Ja det er jommen ikke hver dag man våkner til den type dyreliv rett utenfor «stuevinduet»! Siden det er tidlig så blir jeg liggende og slumre i en timestid til og kan konstatere at hele reinflokken nå beveger seg rett rundt teltet mitt. I tillegg ser det ut som været virkelig stråler til denne dagen med skikkelig sol, nydelig! Etter å ha gjort unna alle morgenrutinene så kan jeg også gledelig konstatere at skoene, buksa og sokkene nå nesten er tørre etter å ha ligget i vinden i natt og i morgentimene – bonus. Det er deilig å kunne pakke ned sakene og bryte leir ute i den nydelige solsteiken. Klok av skade så har jeg denne gangen husket å ta med heftig solfaktor og jeg smører godt inn alle strategiske punkter før jeg pakker ned teltet og gjør meg klar til avmarsj ned til Røvollen. Turen nedover går lekende lett og nå nyter jeg virkelig finværet, det føles nå nesten litt synd at turen avsluttes i morgen med båten fra Røsanden… På vei ned fra fjellet treffer jeg en eldre herremann som har en pause på siden av stien. Han kan fortelle at han har gått fra Svukuriset og skal videre ned mot Røvollen også han. Detta var litt av en karakter, han hadde fått diagnosert kols for noen år siden og hadde nå fått for seg at han skulle teste formen etter en livsstilendring… Fyren var ikledd en tettsittende orienteringsdrakt fra syttitallet og hadde en knall oransje Bergans rammesekk fra samme tidsepoke J Han var opplagt ikke fjellvant eller spesielt godt utstyrt for fjelltur men det var heldigvis godt vær og ikke så lange biten ned til DNT hytta, om ikke hadde jeg nok vært litt mere bekymret! Vi hilser høflig farvel og jeg setter kursen ned mot Røvollen. Vel fremme på DNT hytta så tar jeg meg en lengre pause her, overraskende nok så var det ingen folk her akkurat nå. Siden denne hytta ligger såpass fint til hadde jeg forventet å se folk her faktisk. Jeg blir sittende en halvtime her og slappe av, jeg kjenner at kroppen og bena nå begynner å merke kilometerne de foregående dagene. Før jeg kommer meg av gårde så kommer jaggu den eldre herremann jeg hadde møtt lenger opp også. Han slår seg ned på benken der jeg sitter og vi prater litt mer, det viser seg at han kun har en sovepose, noe brødmat og en tynn vinddress med seg i sekken! Ikke telt, ikke kokeutstyr eller annet viktig utstyr. I tillegg så sier han at han skal gå nordover opp til området ved Muggsjøen til ei DNT hytte! Etter en kjapp sjekk på kartet ser jeg det er over 20km opp der, jeg forsøker så høflig jeg kan og prate ham vekk fra denne planen – han er jo allerede sprengt og har IKKE utstyr for å klare seg der opp i fjellet alene. Heldigvis etter mye overtaling fra min side bestemmer han seg for å rusle siste biten ut til Femunden og overnatte i en koie der før han tar ferga videre, PUH! I det jeg skal gå kommer jaggu det tyske ekteparet jeg møtte ved Svukuen på tirsdag også, de hadde gått fra Svukuriset og skulle overnatte på DNT hytta her. Så kommer det to yngre tyske herremenn som har vært ute siden mandag, de hadde også gått fra Elgå men en helt annen rute en den jeg hadde gått. De skulle også ta båten i morgen tidlig viser det seg. Etter en liten prat går tyskerne videre og jeg gjør meg også klar til å sette kursen bort mot Femunden Halvveis på veien mot siste overnatting tar jeg igjen de to tyskerne, de stopper meg og spør meg pent om jeg kan legge ut for dem på båten i morgen da de ikke hadde med seg kontanter eller kort. Jeg sier selvfølgelig at det lar seg ordne og at vi møtes på kaia i morgen. De blir meget glad og vinker meg fornøyd videre. Jeg kjenner nå at det skal bli gått å få hvile bena og gleder meg til å få slått leir nede ved Starrhåen. Jeg finner en fin etablert leirplass på nordsiden av vannet. Det viser seg og være et skikkelig fint sted med en stor foss og utløp i østenden av vannet Etter å ha slått opp telt og spist litt mat og drukket kaffe så prøver jeg litt fiske i en times tid, totalt dødt. Jeg trøster meg med litt kaffe og funderer litt på om jeg skal prøve litt lenger opp i elva. Visstnok skal det være alle mulige slag her, Gjedde, Harr, Ørret og Abbor. Jeg fortsetter å fiske utover kvelden og spesielt i utoset men fortsatt helt dødt, har nå prøvd det meste av fiskeutstyr som jeg har med. Går derfor oppover elva et lite stykke og finner en fin strømfull kulp. Her får jeg en liten ørret på wobbler men ellers intet. Det kommer en regnskur ved 23 tiden så jeg bestemmer meg for å ta kvelden og legger meg i teltet. Båten går 0930 neste dag så jeg pakker det meste klart slik at jeg kan komme meg raskt av gårde. Jeg sovner lett ved midnatt en gang. LØRDAG: Igjen våkner jeg til regn, jeg pakker alt i sekken inne i teltet og bryter leir ved 0830 tida. Dette gir meg god tid den siste drøye kilometeren ned til Femunden. På veien ned ser jeg at beveren virkelig har herjet langs elva her – er rene hogstflatene langs breddene her. Du verden så ivrige og effektive de kan være. Vel fremme ved Femunden føles det egentlig greit at turen er slutt, selv om kroppen er ganske grei så kunne jeg ikke gått i flere dager til uten at det hadde blitt noen smerter å håndtere. Båten kommer og jeg betaler for meg og tyskerne som avtalt, det var en del folk på brygga så det tar litt tid før vi er av gårde nedover. Etter noen timer er vi fremme ved Elgå og jeg slår følge med tyskerne til parkeringen, vi avtaler at vi skal møtes på butikken noen hundre meter nede i veien slik at de kan få tatt ut penger til meg. De møter meg ved butikken og jeg får de 500 kronene i cash samtidig som de fisker frem to gode tyske ØL fra bilen sin som ekstra gave - hehe, det lønner seg å vøre snill Bilturen hjem var kjedelig som forventet men jeg har hatt en fantastisk uke i Femundsmarka, jeg kommer garantert tilbake hit. Forhåpentlig får jeg til en tur med min god turvenn @whistler

Du vet det er fellesferie når: du får 2makrell og 3 påhengsmotorer på stang i løpet av noen ettermiddagstimer på Kvarodden ved Kristiansand Første gang stoppet vedkommende og svivelen røk. greit nok ? Andre gang prøvde jeg å varsle båtføreren om at han lå for langt mot land. Vedkommende ga meg tommelen opp og fortsatte rett i snøret. Mannen stoppet og fikk fridd utstyret fra propellen sin. Tredje gang kom ei katamaranjolle med noe stor motor i masse knop og høvlet rett i snøret som løp ut i rekordfart og røk i knuten mot backinglina. Ikke verst fangst, det! Passet greit med de to makrellene. Det var alt som manglet for å få til en fellesmiddag med familien. Og alle var enige om at det hadde vært en fin tur:) Noen andre tegn på at det er fellesferie ??

Nyeste tilskudde i flokken. Kelpien Link på 8 uker

Takk for alle gode tips. Sålene fikk en runde med sandpapir, skoene ble snøret etter Tessa sitt tips og jeg fant meg et par gode liner sokker. Så nå har jeg gått Sognefjellshytta, Fannaråken og Turtagrø uten et eneste gnagesår, ingen skliing i skoene og ingen kollaps av fotbuen. Nå er jeg lykkelig

Vanligvis drikker jeg rennende fjellvann uten betenkeligheter, men da jeg planlegger tur ved Hardangerjøkulen tar jeg forholdsregler brevann kan inneholde mye som en ikke bør få i seg. Jeg har ikke noe dybdekunnskap i dette, bare det jeg har lest. Tenker litt sånn som jeg gjorde da jeg lage risikoanalyse, er det tvil, så er det ikke tvil. Så med helsetilstanden min kan jeg ikke ta noen sjanser. Jeg skal ta dette videre med sykehuset ved kontrollen nå i august. Ønsker meg eksakt kunnskap om dette, ikke bare selvstudium og synsing.

Når man ender opp i en real trafikkork i et smalt skar og må stå en halvtime og vente.

Enig.

Man får kjøpt Sawyer SP140 drikkeflaske med integrert 0.1 micron filter til 533 kr fra Amazon.com (frakt og moms+fortollingsgebyr inkludert). Men hvis du uansett tror at du må koke vannet (eller behandle det med kjemikalier), så er vel det ikke godt nok. Et annet alternativ er Sawyer SP191 til 1145 kr (frakt og moms+fortollingsgebyr inkludert). 0.02 Micron absolute hollow fiber membrane purifier Removes 99.997% of viruses, 99.99999% of bacteria, and 99.9999% of Protozoa/Cysts Beregnet for å kobles til en bøtte, så vet ikke hvor brukbart det er på en fjelltur.

Hei igjen! Turen ble gjennomført forrige uke og vi endte på skurven. Veldig fint område, både voksne og barn koste seg. Dagen etter ble det tur i klatreparken hvilket også var helt topp, anbefales!

Hvis du har redusert nyrefunksjon synes jeg ikke du skal ta noen sjanser. Selvom risikoen er lav er konsekvensen potensielt stor. Hvorfor ikke investere i feks et Sawyer filter eller likn? Et rent mekanisk filter som også tar evt skadelige partikler. Koster vel ikke mer enn 6-700 kroner.

Er du sikker på at det jeg har uthevet er riktig? Mulig min kunnskap er utdatert, men rundt 80 grader skulle være tilstrekkelig til å ta livet av de fleste mikroorganismer, inkludert virus. Hvor lenge temperaturen må holdes der avhenger av mengden. Selv om vannet nær varmekilden koker er det ikke sikkert hele væsken (og dens innhold) har uniform temperatur. Om utsagnet ditt er riktig så må alt drikkevann renses kjemisk, ved stråling eller filtreres - og det høres meget kostbart ut.

Kjent fenomen at Silnylon blir litt trist og slapp i vått vær. Har hatt 10cm shock cord biter på bardunene i et par år nå og det funker veldig bra. Monterer de omtrent 15cm fra duken med vanlige flaggstikk og settes opp stramt, dvs bardunen stram og stikken strukket. Når duken blir litt slapp vil strikken ta opp "slækket".

(I motvind på sykkel med poncho)

Er det noen som har rukket å gjøre noen erfaringer med de nye teltene fra Fjellreven?

Fosenferie tur 5. Haukberget. På Stadsbygda har lokale ildsjeler laget en ny sti opp til Haukberget. En kort fin tur som duger godt som underholdning for ungene når de ellers sitter inne og kjeder seg. Pappa "underholder" som bregneindianer (nydelig selfie...) Et par "topp"-bilder. Det siste med utsikt over bygda. Total turtid ble tynt til en og en halv time, greit for en sti som tar et kvarter for en voksen mann.

Hei Du kan jo prøve Skurven. Ta brua over fra Nes og hold til høyre. Tror det er merket. Mye å finne på for smårollinger der. Det er også en flott klatrepark på Helgøya mvh Jens Petter

Sånn går det når guttær med en IQ som sansynligvis er på størrelse med sko nummeret ordner seg dame

Jammen bra dette ikke er representativt for alle damer xD

Nå har vi mennesker brukt dyr i alle år. Hunden var jo noe av det første vi så nytten i. Og selv om vi ikke er like avhengig av hunden i dag på samme måte, så er vi allikevel avhengig av å ha de rundt oss i mange forskjellige settinger. Og nå når vi først har domestiert de så til de grader, så får vi også ta på oss ansvaret med å gi de et så godt liv som over hode mulig. Og en lykkelig og tilfreds hund, er en hund som får lov å bevege seg og "jobbe" for sitt menneske. De sier også at en sliten hund er en lykkelig hund. De liker å ha en jobb. Så for hundens eget beste tar man den med på ut tur. Selv låner jeg hunder av naboer og venner. Sånn at hunden kan nyte godt av mitt ønske om å gå tur Synes ikke det er en egoistisk tanke jeg

Ja, det er en uting når mange grunneiere ikke går sammen om fiskekortsalg og markedsføring av det. Helt enig. Derfor ta med stanga og fisk som du vil i alle vann du kommer over, som du ikke finner info om ang. fiskekort. Skulle løken som er grunneier "ta deg" for det, ja så har du gode argumenter for å ikke vite. Når det er sagt, så fiskes det altfor lite i de aller fleste fiskevann i Norge. Det er vel ingen grunneiere til fiskevann i Norge som ser for seg å bli søkkrik på fiskekortsalg. Det først blir de når de kan garantere en snittvekt på nærmere kiloen eller over, men det er utrolig få som kan gjøre nettopp det OG det kreves en god innsats med kultivering for å få til det. Fisk med god samvittighet der du ikke finner info om fiskekort. Du har allerede gjort en formidabel innsats i skaffe deg info om dette til nå. Ingen kan forvente mer. Skitt fiske og god tur. Misunner deg turen!

Men XXL gir deg nettprisen dems om du viser dem at varen er billigere der enn i butikken og da gjelder jo ikke G-sport garantien, ergo blir det billigere hos XXL. (Du må vel ta bilde av prislapp hos XXL og vise bildet hos G-sport/Max for å få lavere pris?)

Når journalistene fyller avisene dag ut og dag inn med sommerværet som er på vei, mens det regner i bøtter og spann ute

Etter å først ha tatt en blåbærplukketur etter jobb i går, bestemte jeg meg ila kvelden for å utnytte regnværet som var meldt til natten. Man er da ikke redd for å bli våt! Saken er at jeg aldri har overnattet under PonchoTarpen min, og har dermed ikke førstehånds kunnskap om den virkelig kan være et godt ly når det faktisk blir vind og regn - og akkurat det er jo greit å få klarlagt under trygge forhold. Nok en gang bar det oppover Damsgårdsfjellet da solnedgangen nærmet seg, og jeg bestemte meg for å sette opp tarpen nær toppen. Jeg ønsket nemlig ikke å være i særlig le for vinden (og egentlig var det lite vind å snakke om da jeg kom dit), det ville jo ødelegge litt av formålet. Overmodig som vanlig... Satte TarpPonchoen opp med "baken" i sør-sørøstlig retning, siden yr meldte at det var der vind og regn skulle komme fra. Synes fortsatt det tar litt tid å sette opp, men det gikk greit - her er en blå tarp i blåtimen. Etter en kveldsmat med litt ost og rødvin, krøp jeg på plass i soveposen innunder tarpen og bladde litt i en bok, mens nattemørket langsomt fortrengte lyset: Rundt halvtimen etter det bildet ble tatt, begynte det å blåse litt mer og litt forsiktig tromming fra regnet begynte. Jeg merket meg at vinden kom mer rett fra sør enn jeg ventet, så den traff TarpPonchoen bittelitt skrått. Vinden og regnet økte etterhvert, og det ble myyye lyd - og jeg kom på at jeg hadde glemt ørepropper for å få sove i trommende, blafrende og til og med brummende tarper. En lærdom som glemmes igjen og igjen. Men selv om jeg slet med å sovne, kunne jeg fornøyd konstatere at det ikke kom vann inn, og at alle forsøk fra vindgudene på å rive ned oppsettet mislyktes Sovnet til slutt, og våknet igjen ca kl 0730. Våt i ansiktet. En skikkelig vind- og regnbyge utenfor - og vindgudene slo til med ny taktikk, de hadde dreid vinden 90°! Når den nå kom fra vest-sørvest, så kom den altså inn rett på siden av tarpen, og turbulensen som ble skapt i åpningen gjorde at enkelte regndråper ble dratt 20-30 cm inn i tarpen - og der lå hodet mitt. Det var kommet litt vann inn i bivybagen, på liggeunderlag og pute og litt i syntetposen også. Litt ubehagelig (og irritabelt når jeg endelig hadde sovnet), men jeg frøs ikke og bestemte meg for krype litt innover i tarpen og vente til bygen ga seg før jeg gjorde noe. Det ble en mulighet etter en drøy halvtime: Flyttet ikke retningen på tarpen, men strammet den opp litt. Kunne jo ha begynt nedpakking og tatt turen hjemover, men det så ut som det var mer bygevær i vente, så jeg krøp innunder igjen. Der fant jeg fram resten av osten fra i går kveld og nok remedier til å lage en kopp kaffe- og kaffen var klar akkurat i tide til at den kunne nytes når neste byge raste utenfor Det ble etterhvert klart for å pakke ned - og alt kom jo ned i pakkposene sine. Men med så liten plass tilgjengelig, ble det til at det vannet som hadde kommet inn, ble distribuert utover alle flater som skulle rulles og stappes. Vet ikke helt hvordan det kan unngås, på en reell tur måtte jeg ha håpt på tørkemuligheter. Til slutt gjensto det bare å ta ned TarpPonchoen: Det gikk greit, og jeg blåbærspiste meg hjem nedover Holefjellet Og har lært at TarpPonchen tåler mye vind, men den er nok best om man setter den opp i le av vinden likevel. Og ørepropper!

Førsteposten ble opprinnelig lagt inn i den alldeles fortreffelige "Hvor har du vært på tur i dag?"-tråden, og jeg tonet derfor ned litt av det tekniske for at posten i hvert fall sånn halvveis kunne passe inn den tråden. Men nå - med en egen tråd - hiver jeg inn litt ekstra "teknisk" informasjon som kanskje kan være til hjelp for andre? Først om TarpPonchoen: Den er en Sea to Summit Ultra-Sil Nano TarpPoncho, laget av 15D nylon med silikon på utsiden og polyuretan på innsiden. (Det betyr at det er lettere å reparere evt rifter ved å tape på innsiden, tape fester dårlig på silikon.) Hetten er usymetrisk plassert slik at lengden bak også skal kunne dekke ryggsekken, en "snurpesnor" kan brukes for å trekke nedre bakdel opp dersom man går uten sekk. Doble sømmer som er teipet ved hetten og snurpesnoren. Bredden oppgis til 145cm, det stemmer med min. Lengden på min er 253cm, 12cm kortere enn StS skal ha det til. Og vekten på min er nesten 50g lettere enn de 230g StS oppgir. Det er 8 hemper for liner eller staver sydd fast med forsterking langs kanten. ikke noe for sydpolfarare men de ser ut til å holde helt fint. Det som jeg frykter vil ryke først er en av de små trykknappene i plastikk som holder sidene sammen i poncho-modus, jeg har ikke tillit til dem og er temmelig forsiktig (spesielt når jeg skal kneppe dem opp). Bakstaven har høyde ca 120cm, mens framstaven har høyde ca 70cm. De fleste teleskop vandrestaver kan med andre ord brukes i et slikt oppsett. Og en 70cm trepinne er jo ofte enkelt å finne/lage, om man bruker én vandrestav. Min er kappet fra en karbongåstav fra Biltema, veier 58g og passer faktisk inne i bakstaven (TrekPod) når jeg går med den. (Og den passer som en av stavene i GoLite Shangri-La 1-teltet mitt i tillegg, tingene henger bra sammen her .) En rund teltplugg med et stort nok hode (eller kanske en alubolt?) settes ned i toppen på røret, hempen fra tarpen hektes på og bardunlinen hives over der igjen (100% utsnitt fra bildet over): Framre bardunline bør være rundt 250cm, mens den bakre bør være ca 350cm. De fire bardunlinene på sidene er 100-125cm, og jeg eksperimenterer med å la de henge på fast i hempene sine, får se hvordan det går. Kan hende jeg dropper det, kan hende jeg setter på noe strikkgreier - pt ser det slik ut i ponchomodus: Denne dyneema-linen (fra eBay) har diameter på kun 1,2mm og veier 0,9g pr meter, så 4-5 meter av denne går fint ned i pakkposen og vekten merkes ikke. Ulempen med den er at den er litt glatt. (Digresjon: Når sant skal sies begynner jeg å lure på om jeg har hivd penger ut av vinduet med dyneema-line-kjøpene mine, hvem trenger egentlig bardunliner som holder hundrevis av kg? Hvis man faktisk henger 100kg på en line som er knyttet fast i et telt eller en tarp, så er jo det duken der som ryker - og hva har man da oppnådd, egentlig? Jeg undres...) Rundt hetten og bakover har jeg foreløpig brukt en Biltema-line på rundt 4mm - jeg er litt skeptisk til å bruke liten diameter på "bøddel-løkken", ser for meg at det lett kan bli skader i hettehalsen om det ikke er litt areal å fordele kreftene på. Så jeg kommer til å fortsette med en "tung og stor" line ved hetten (30-40cm?), men skjøte på den lette 1.2mm-linen bakover istedet. Et tips vedrørende hetten forresten: Dersom du har satt bakenden mot vinden (anbefales), vri hetten god og vel 180° før du strammer løkken over "halsspiralen" som danner seg - da vil ikke hetten ligge med åpningen rett mot vinden og fange regn. Hvis du ikke spikker pinner eller finner stein og kvister å feste barduner i, trenger du i verste fall hele 9 plugger til oppsettet - 8 plugger i bakken og 1 i topp av framstaven. For meg på 190cm betyr høyden at mønet ligger 10cm over kneskålen min... Det er lavt. Og med et liggeunderlag på 6,4 cmforsvinner enda mer høyde. Det er selvsagt klin umulig for meg å sitte under tarpen, ikke en gang med krum rygg og duknakke. Det går greit å skifte skjorte liggende (tested and true), men bytte av klær/sko på nedre del av kroppen medfører risiko for akrobatiske øvelser som ender med senestrekk i pinlige posisjoner. Har ofte med en stor søppelsekk (bla pga videoen om førstehjelpsutyr som det lenkes til i denne posten), og den fungerte fint som ekstra bunnduk når jeg skulle få på meg støvler i vått gress utenfor tarpen på morgenen uten å bli søkk våt i buksebak eller føtter. Og støvlene ble på natten sikret mot villfarne regndråper vha andre plastposer, Biltemas hundeposer (som iflg @LightDankan brukes til mangt og mye) tredd over toppen: Ikke plass til noe ryggsekk inni der, som man kan se - ergo må den ha sitt eget regntrekk (eller søppelsekk!) og ligge på utsiden. Men selv om det er trangt og lavt under taket, så er det selvsagt ikke så galt at man ikke kan lage en kopp kaffe mens man gløtter på bygen utenfor - det ville virkelig vært krise, det : Husk masse poser, sovemaske, ørepropper og kaffe, så vil det gjerne gå fint

Årets sommertur er nå over, og nå sitter vi igjen med en rekke minner og erfaringer fra turen som gav oss 373 km mer under beina. Hvert år går vi Norge på langs etapper, startet i 2013 med Finnskogleden som første mål. I hovedsak prøver vi å følge Grensesømmen med noen egne tvister. I år startet turen fra Vauldalen som ligger i Røros kommune, nesten helt inntil Svenskegrensen. Det var der vi avsluttet turen i fjor. Sekken føltes overkommelige med sine omtrentlige 24 kg. Turen var en fantastisk opplevelse, på både godt og vondt. Vi fikk utfordret oss selv, og følt på det å mestre mange aspekter med å leve og vandre i naturen. Historiene og opplevelse fra turen vil vi nå legge ut på bloggen vår (grensedager). Første dagbokinnlegg; Avgårde fra Røros var vi rundt 13.40 med depotsjef Lasse som stabil sjåfør. Både sau, reinsdyr, trege svensker og en sliten syklist så vi mest vi suste mot grensen. Når vi nærmet oss Vauldalen kunne vi skimte Vigelfjellet i nord, og område i hadde gått i året før i sør. Lasse slapp oss av ved veien og vi trasket av gårde etter å ha sagt ha det til sjåføren. Første stopp var 100 meter etter starten for å prøve å legge ut en snap og et Facebook innlegg for å vise at turen var startet . Neste stopp etter det igjen var 150 meter for å smøre oss med solkrem. Når vi kom til Grevsjøen, hadde vi gått 2, 5 km, da måtte føtter og skuldre hvile. Tre sykler så stod fint plassert langs stien. Eierne av syklene traff vi i løp av dagen. Ei i turfølget hadde bodd mange år på Sørlandet, verden er ikke så stor. Ikke lenge etter så vi turens tre første ryper. Før vi kunne slå opp teltet for første gang, måtte vi ta fram vadeskoene og passere en svær elv. Ok, ikke så svær, men var litt strøm i den. Det klarte vi fint med litt røde legger etter det kalde vannet. Nå ligger vi i ny teltet og hører fuglene synge og regnet piske mot teltduken.

Den tomma flaskan med antibac är perfekt att ha alkoholbränsle i på turer med en övernattning, 50 ml blir lagom till 2 matlagningar. Mitt bästa flerbruksting är hundpåsarna jag har med på tur (även om hunden inte skulle vara med). Fungerar som: 1. Soppåsar 2. Packpåsar 3. Plocka bär och sopp i dem 4. Fuktbarriär utanför strumpan inne skon 5. Vind/regnskydd på händerna 6. Vattentät liner i små packpåsar (till exempel till dunjacka) 7. Transportera vatten i korta sträckor (från vattenkälla till läger till exempel) 8. Fånga småfisk att använda som bete vid fiske 9. Tvinna ihop några stycken och använd vid behov av tryckförband. 10. Stoppa en sten i och knyt fast en lina i om du du ska få en lina över en gren att hänga matsäcken i (bearbag). 11. På modeller med handtag kan du improvisera gamasjer av dem om man har lite sport- eller silvertejp i tillägg. 12. Plocka upp hundskit. Säkert användbara till mycket annat också.

Bra som tillhygge också när man slåss med björn. Kan också användas mot isbjörn, mer defensivt (man bör undvika att slåss med isbjörnar. Vanliga brunbjörnar är inget problem, men isbjörnar är i största laget). Sätt fast mössan eller nåt längst ut på staven och håll upp högt. Björnen är hårdkodad att det inte finns något större än en isbjörn, så när man håller upp en tygbit på 3 meters höjd så blir isbjörnen helt ställd. Gamalt eskimå-trick. Fungerar fortfarande.