Vinnerliste

Etter å først ha tatt en blåbærplukketur etter jobb i går, bestemte jeg meg ila kvelden for å utnytte regnværet som var meldt til natten. Man er da ikke redd for å bli våt! Saken er at jeg aldri har overnattet under PonchoTarpen min, og har dermed ikke førstehånds kunnskap om den virkelig kan være et godt ly når det faktisk blir vind og regn - og akkurat det er jo greit å få klarlagt under trygge forhold. Nok en gang bar det oppover Damsgårdsfjellet da solnedgangen nærmet seg, og jeg bestemte meg for å sette opp tarpen nær toppen. Jeg ønsket nemlig ikke å være i særlig le for vinden (og egentlig var det lite vind å snakke om da jeg kom dit), det ville jo ødelegge litt av formålet. Overmodig som vanlig... Satte TarpPonchoen opp med "baken" i sør-sørøstlig retning, siden yr meldte at det var der vind og regn skulle komme fra. Synes fortsatt det tar litt tid å sette opp, men det gikk greit - her er en blå tarp i blåtimen. Etter en kveldsmat med litt ost og rødvin, krøp jeg på plass i soveposen innunder tarpen og bladde litt i en bok, mens nattemørket langsomt fortrengte lyset: Rundt halvtimen etter det bildet ble tatt, begynte det å blåse litt mer og litt forsiktig tromming fra regnet begynte. Jeg merket meg at vinden kom mer rett fra sør enn jeg ventet, så den traff TarpPonchoen bittelitt skrått. Vinden og regnet økte etterhvert, og det ble myyye lyd - og jeg kom på at jeg hadde glemt ørepropper for å få sove i trommende, blafrende og til og med brummende tarper. En lærdom som glemmes igjen og igjen. Men selv om jeg slet med å sovne, kunne jeg fornøyd konstatere at det ikke kom vann inn, og at alle forsøk fra vindgudene på å rive ned oppsettet mislyktes Sovnet til slutt, og våknet igjen ca kl 0730. Våt i ansiktet. En skikkelig vind- og regnbyge utenfor - og vindgudene slo til med ny taktikk, de hadde dreid vinden 90°! Når den nå kom fra vest-sørvest, så kom den altså inn rett på siden av tarpen, og turbulensen som ble skapt i åpningen gjorde at enkelte regndråper ble dratt 20-30 cm inn i tarpen - og der lå hodet mitt. Det var kommet litt vann inn i bivybagen, på liggeunderlag og pute og litt i syntetposen også. Litt ubehagelig (og irritabelt når jeg endelig hadde sovnet), men jeg frøs ikke og bestemte meg for krype litt innover i tarpen og vente til bygen ga seg før jeg gjorde noe. Det ble en mulighet etter en drøy halvtime: Flyttet ikke retningen på tarpen, men strammet den opp litt. Kunne jo ha begynt nedpakking og tatt turen hjemover, men det så ut som det var mer bygevær i vente, så jeg krøp innunder igjen. Der fant jeg fram resten av osten fra i går kveld og nok remedier til å lage en kopp kaffe- og kaffen var klar akkurat i tide til at den kunne nytes når neste byge raste utenfor Det ble etterhvert klart for å pakke ned - og alt kom jo ned i pakkposene sine. Men med så liten plass tilgjengelig, ble det til at det vannet som hadde kommet inn, ble distribuert utover alle flater som skulle rulles og stappes. Vet ikke helt hvordan det kan unngås, på en reell tur måtte jeg ha håpt på tørkemuligheter. Til slutt gjensto det bare å ta ned TarpPonchoen: Det gikk greit, og jeg blåbærspiste meg hjem nedover Holefjellet Og har lært at TarpPonchen tåler mye vind, men den er nok best om man setter den opp i le av vinden likevel. Og ørepropper!

Da godværet svikta i nord gikk turen inn a Svarthammarhola like ved Fauske. Definitivt ei stor grotte og utrolig stilig med en 800 år gammel isbre inni grotta! Det største rommet, Norden's største fjellhall, lysene er meg som går irundt med hodelykt. Isbreen inni grotta Ved nederste inngang/utgang av grotta.

Fin tur til Brettingtoppen i Hasselvika i Rissa kommune. Bratt opp og ned, fantastisk utsikt over ytre deler av Trondheimsfjorden og ut mot Ørlandet.

Dagen før grotteturen gikk turen inn til Nord Norges nest høyeste fjell, Suliskongen på 1906m. Selv om det er juli tok jeg med randoski og fikk en uforglemmelig nedkjøring på utrolig bra slusjføre! På tur innover mot isbreen På Sulitjelmaisen Utsikt fra Suliskongen (1906m) Fikk nesten 900 høydemeter nedkjøring på julisnøen!

Har tilbragt noen timer på moltemyra og unnagjort årets plukking tror jeg, i alle fall lavlandsdelen så få vi se litt nærmere om det er noe å plukke på fjellet senere. Så da er man vel klar til å starte med blåbæra

Sommerferien på Fosen er godt i gang, som to innlegg over viser. I dag gikk turen inn i Berga på Stadsbygda, til Helleristninger og gamle boplasser.

Trener på klyving i fjellet. En meter med klyving var ikke mye å skryte av. Hilsen herr vorsthe

Hvorfor er det så hyggelig med bål? Spør en forsker: Kroppen slapper av og tankene faller til ro når ilden spraker. Men hvorfor? forskning.no/psykologi/2016/06/hvorfor-er-det-sa-hyggelig-med-bal

Hei Isak Vannene sør for Røa er innenfor Engerdal Fjellstyres område, en statsallmenning. Fjellstyret kultiverer mange av vannene her og setter ut både ørret og røye i mange vann, f.eks. på Røvolfjellet, i tjønnene i Grøtådalen og i Kratlan. Sjekke hjemmesiden deres for info om hva som finnes av fiskearter og hvor. Nord for Røa finner du mest hvitfisk som sagt ovenfor, men i Litlsjøen, Langeggtjønnan, i Volsjøan og i Mugga er det ørret, garantert. Både gjedde, abbor og harr er vanlig i Røa og i området nord for elva. I Røavassdraget fra Rogen og ned til Femunden har du alle fiskeslagene som finnes i området samlet i et og samme vassdrag. Spennende det å fiske der da. Skulle jeg plukke ut noen steder du bør besøke på første ukesturen så anbefaler jeg Røvolfjellet og så langs Roasten og Røa opp til Grislehåen og Storbuddhåen. Vakkert der. Kanskje rekker du innom noen av tjønnene nord for Grøtåa også, under Kratlvola. Der finnes fin fisk av høy kvalitet. Vil du enda lenger inn, f.eks. til Kratlan, ja da bør du sette av litt mer tid enn en uke synes jeg for full uttelling, men der inne finnes grov fisk. En advarsel til slutt. Drar du, kan du risikere å bli hekta. På Femundsmarka. Snakker av erfaring.

Min sønn på 7 har startet på en turrapport pr blyant etter en tur vi hadde opp på Heilhornet på Bindal, om den blir pubilsert er vel heller tvilesomt, men at det kommer en større turrapport kan hende. Bildet er tatt i går. Det var da overskyet over hele Helgeland med unntak av Heilhornet og Breivasstinden (som han spurte om han ville klare å gå opp på). Over skyene er himmelen alltid blå er uansett konstatert som et faktum.

Da har jeg fått prøvd ut mitt første "billig" telt, og lettvekter. Det ble gjort under en tur i nord, på grensa Troms og Finnmark, i tidvis røffe værforhold med styrtregn og vindkast opp i mot storm. På utstyrsfronten har jeg alltid tidligere kjøpt etter kvalitet som også koster litt når vi snakker telt og annet turutstyr. så dette ble et personlig forsøk om det er mulig å handle billig utstyr som holder mål i fjellet under alle forhold. Teltet jeg kjøpte er et Cloud 2 Ultra Light fra Naturehike og kostet 1499,-, veier 1,5kg og har selvstående innertelt laget i mesh materiale som gir utrolig god lufting. Jeg kjøpte dette med tanke på langtur innover viddene her i nord hvor det fort blir avstander å vandre og ønsket lett utstyr. Siden jeg også har hund med meg på tur ville det være en fordel om jeg hadde et telt som han kunne finne skygge, skjul for mygg og kjøling når sola står på da det ikke er skog og lite skygge innover vidda. Første inntrykk: Meget lett å sette opp (3min første forsøk), virker solid og godt materiale som er brukt (ripstopduk, kvalitetsstenger, forsterket hjørner og tapende sømmer). Vannsøyle på teltet er 5000mm både ytter- og bunnduk, men pga forsinkelse i sendingen av teltet fikk jeg med en "picnic mat" som kompensasjon (meget god kundeservice av 123friluft.no), som plasseres under bunnen på teltet (dobbelbunn = 10000mm vannsøyle, og totalvekt på telt 1,65kg. Pga dårlige feste for teltplugger la jeg steiner oppå dem så de ikke kom opp av bakken igjen. Innvendig er det god plass for en person med hund og utstyr, smart lomme over døråpning for oppbevaring av ting og kan også henges sokker til tørk Det henger en krok i taket midt i teltet hvor lykt eller annet kan henge. Personlig ville jeg unngå å ligge to voksne i teltet da jeg foretrekker litt personlig rom, men der er plass til to. Det er god avstand mellom innertelt og ytterduk som gir god ventilasjon. Av erfaring foretrakk jeg å ikke feste avstandsholder mellom ytterduk og innertelt da dette ga meg litt mer lufting og større gulvflate. Fungerer fint uten ytterduk som pauserom for mygg, men det krever at det ikke er mye vind. Ytterduken legges utrolig lett å kjapt på, tar et par ganger før du finner det perfekte oppsettet for maks utnyttelse av teltet (avstand mellom inner og ytter, stramt nok for å unngå noe blaffer i sterk vind). Teltet er bygd slik at det skal tåle vær og vind, noe det også gjør Det er selvsagt en fordel å sette det opp slik at vinden treffer bakenden av teltet slik at det tar minst mulig, men om det kommer sterk vind fra siden går dette helt fint. Under turen fikk vi meget sterk vind som stadig byttet retning hvor min kompanjong fikk flatet teltet sitt i vinden, mens mitt fortsatt sto og gjorde det hele tiden. Det hadde vært en fordel med barduner på bredsiden, noe det ikke er (men har sett noen monterer dette selv på youtube), men fungerer fint uten også. Legger ved en film fra teltet i sterk vind på vidda: Kan absolutt anbefale dette teltet som et godt alternativ til de dyrere teltene, det holder mål og vel så det i mine øyner. Det virker til å holde meget god kvalitet både i duk og stenger, glidelås i innertelt virker litt puslete, men om det med tiden skulle skralle litt er det ikke vanskeligere enn å bytte den ut. + God plass og liten vekt, enkelt å sette opp, smarte løsninger, tåler vær og vind, forsterket på utsatte områder. - Glidelås i innertelt virker litt billig.

Da har jeg sendt Mail til Norrøna angående glidelås i front og festeanordning, så gjenstår det bare å se drar på ferie uti uken så hadde passet perfekt om den var kommet i retur til jeg kom hjem så jeg kan pakke å dra rett til fjells

Ferie er shoppingtid… Måtte ha nye mansjetter til tørrdrakten, så da ble det tur til nærmeste butikk som har det - altså en annen by - og vips, mange butikker vi ikke har her. Så det ble en Lundhags bukse plutselig, for de ser så gode ut. Så ble det et par gåstaver, så kanskje jeg kan begynne å gå i marka igjen - skal i hvert fall prøve det. Så ble det selvsagt en sånn brettekopp til, en to-pk eggeholder, et minnekort til kameraet. (Det første som skjedde etterpå var at jeg fant tre av de jeg trodde jeg hadde mistet, så da har jeg enda flere, for å si det sånn.) Så var det jeg oppdaget at en butikk solgte ut Hilleberg bivanorak, det var en fin greie. 300 kroner var jo rene røverkjøpet, så jeg kjøpte noen sånne… Og så hadde samme butikk en helt kort fiskestang (men litt lenger og mer solid enn pilkestang) til 150 bare, så det ble en sånn også. Et skumliggeunderlag rent fordi det var billig. Til kajakken, paddinggreie, båtvoks, teflonspray… Og heldigvis, jeg husket også å kjøpe mansjetter som var det jeg i utgangspunktet skulle ha. Ikke verst!

Hadde et liknende spørsmål i en tråd: Denne kan kanskje også være til hjelp?

Kom hjem fra tur i går kveld, etter nok en tur med en overpakket Haglöfs Shosho 80 litring. Fikk melding fra XXL når jeg kom til bilen hvor det var mobildekning at Norrøna Recon Syncroflex var kommet. Dro ned og fikk lastet 25kg i både Recon og Para ranger. Var ikke i tvil etter å ha gått litt i trapper og rundt i butikken at jeg likte Recon best. Synes den var MYE bedre på ryggen. Det jeg savner foreløpig er regntrekk i topplokket, stramming av hofvtebelte er snudd feil vei (mener jeg) og så kunne det vært åpning langs fronten; MEN det er ingen problem å sende den inn og gå det innsydd slik som det er på Para Ranger. GRATIS... ellers kunne det kansje vært mer surrepunkter rent praktisk, men man finner alltid en løsning.. Men alt i alt tror jeg dette er bunnsolid sekk som jeg kommer til å få veldig mye glede av Takker for hjelp og "synsing"

En annen ting å huske på er korrekt justering, 4km er ikke langt og skal ikke gi slike smerter. Det er viktig at hoftebeltet ikke festes over eller for høyt på hoftekammen. Hoftebelte skal strammes godt rett nedenfor selve hoftekammen - mange synder her. Hvis sekken passer riktig så skal da skulderreimene gå pent over skulderne uten at det glipper noe rom, reimene skal følge pent rundt over skulderne. Hvis de strammer for hardt eller ikke ligger intil i bakkant så er sekken ikke passe for deg.

Hvorfor skal man primært bruke kompass? Jeg går ofte på elektronisk kompasskurs med gps-mottakeren og har kompasset parkert i lomma. Har man kjøpt seg et hjelpemiddel til et par tusen kroner kan man jo like gjerne bruke det litt? Kanskje man til og med tilegner seg bedre brukskunnskaper til når det virkelig er et behov? Hvorfor blar man ikke i menyene i dårlig vær? Er man litt operativ legger man inn veipunkter for dagens rute som man navigerer mot, da må man litt frem og tilbake i menyene, selv/helst i dårlig vær. Eventuelt så tar man ut en ny kurs der og da via elektronisk kart og går kurs. Det elektroniske kompasset viser også hvilken grad man skal gå mot, så kan man hoppe over til moder magnetisk kompass hvis man ønsker det. Og hvorfor bør man ikke være ute i dårlig vær? Under forhold man selv kontrollerer? Bort i fra fasiter og litt mer on topic: Jeg har erfaring med gamlefar 62csx og 64s. Jeg foretrekker knapper til slik bruk du beskriver. 64st er en ålreit gps-mottaker som gjør jobben sin. Forskjellen på 64st og 64s er at 64st koster ca 500 kroner mer, har en del mer minne man strengt tatt ikke trenger og den har forhåndsinnstallerte topo-kart over USA. Den som heter kun 64 må man styre unna, den har ikke elektronisk kompass. Større skjerm er ikke en prioritet for meg, jeg synes den på 64s holder, i kombinasjon med papirkart. Pass på at det er treveis vippekompensasjon på det elektroniske kompasset når du bestemmer deg for modell, noe det er på de fleste nyere Garminmodeller. Det er utrolig kjekt kontra eldre modeller hvor man må stå og vippe selv. 64s/st har dette.

Jeg har hatt dette teltet i drøyt et år nå, og er sånn passe godt fornøyd. Forstår ikke problemet som noen beskriver over når det kommer til lengde for to personer, for teltet er 220 cm "bredt". Ved å ligge langs med inngangene til innerteltet, altså på tvers inne i teltet, har begge veldig god plass både i lengden og i bredden selv når vi bruker Exped Downmat LW (65x197cm). I tillegg har begge sin egen utgang, og slipper å klatre over den andre ved dobesøk på nattestid. Tre slike liggeunderlag ville vært umulig, da de skrå hjørnene spiser mye av lengden på innerteltet. Jeg er 195 cm lang, og opplever høyden inne i teltet som veldig god. Derimot er spesielt inngangene til forteltet veldig små, så det blir som en trang fødsel hver gang man skal ut der. Den bakre inngangen er noe enklere å komme seg inn og ut av. Plassen i selve forteltet er heller ikke voldsom, og med en ryggsekk langs en av sidene er det kun plass igjen til passering. Matlaging i forteltet er mulig uten kuldegrop, men man er uansett nært inntil både innertelt og yttertelt. Jeg bruker stort sett teltet på kajakkturer, så vekta har ikke fullt så mye å si. Det at teltet står godt på et berg der jeg ikke får ned en eneste plugg er viktigere, og da er det godt med store stormmatter. Teltet har et bardunsystem der tre punkter på duken blir samlet i en ring som går over til å bli èn bardun. Systemet fungerer godt, men det blir et salig virvar av snorer og knuter når dette får viklet seg rundt seg selv og sammen med andre slike barduner. Teltet mangler et system for å nøste opp og holde fast bardunsnorene, slik som mange andre produsenter har. Dette har jeg lagd selv ved hjelp av flat strikk og tau som er festet til metallringen, og det har vært orden i sysakene etter det. Legger ved et bilde i tilfelle andre vil gjøre det samme. I Bergans sin egen beskrivelse av teltet står det at "store ventilasjonsluker i toppen og nede langs bakken sikrer god ventilasjon". I realiteten er det kun oppunder taket at det fins ventiler. Nede langs bakken er det ingen ventiler, og om stormmattene dekkes av snø står en igjen med åpning av dører som eneste ventilasjonsmulighet. Jeg har ikke prøvd dette i snø og vind, men vil tro at de lett vil tettes av drivende snø. Ellers syns jeg teltet er noe knotete å sette opp alene. Uten noen til å hjelpe til med å få stengene forbi vanskelige punkter blir det mange løpeturer frem og tilbake rundt teltet før stengene er på plass. Teltet må dessuten løftes ganske høyt for at stengene skal komme seg på plass, og uten mulighet for å tre alle stengene halvveis før en reiser teltet blir det litt av et seil en har med å gjøre når vinden får tak. Når teltet først er oppe takler det vinden godt. Selv har jeg alltid satt opp innerteltet først, men nå gleder jeg meg til å teste det når ytterduken er festet til innerteltet. Det er sikkert bra, spesielt i regnvær.

Kjøpte en Bivanorak (Hilleberg) på Parabolflua i Harstad i går, for 300 kroner. (Førpris 1680, ligger på ca 2000 nå på nettbutikker.) De hadde minst to stykker igjen da jeg forlot med mine, like før stengetid. Der var også en footprint til Allak, til en hundrelapp. Restekasse like innafor døra.

fortsatt billigere på fjellsport for oss fjellforummedlemmer

Jeg har et par Hanwag Alaska støvler i nubuck jeg bruker Grangers beeswax på, de er tette. Jeg har kjøpt en "nubuckbørste" fra Biltema til 20,- kr jeg rufser opp læret med, og det funker for meg. De ser litt ut som glatt lær etterhvert, men tette er de. Prøv å vaske ned støvlene skikkelig, legg et lag med voks og la de tørke, så smører du de igjen et par ganger og bare lar de tørke - vil håpe og tro de skal holde da. Det finnes jo en som heter G-wax universal footwear proofer fra Grangers, en veldig tyntflytende impregnering du eventuelt kan prøve å legge på før det første laget voks for å se om det hjelper. Lykke til

Det som definerer opplevd plass i et telt er høyden. Er det veldig skrått hjelper det ikke så mye å ha ekstra cm likevel, bortsett fra at du har et sted å legge sokkene. Akkurat der er Keron veldig bra, sideveggene er også temmelig rette, så plassen er brukbar helt ut. Det du bør gjøre er å se på bredden på liggeunderlagene, og se det opp mot bredden på teltet og ikke hvor menge "mann" det er plass til. Hvor skrått teltet er avgjør hvor mye ekstra bredde du må regne med. Med større fortelt trenger du ikke ha så mye "greier" i innerteltet. Keron kan slankes litt: Vd å bruke 2mm barduner halverers bardunvekten. Keron trenger kun 6 skikkelige plugger, resten kan byttes ut med lettere plugger.

Nei den fantes ikke da jeg kjøpte mitt Keron. Det er mulig at Gt versjonen kunne hjulpet litt. Det gir mer plass i fortelt, men du må allikevel takle den samme bredden i teltet. Den gamle ideen om å ha telt med "et nummer større" har nok sin misjon fremdeles med barn. Mulig det er litt gammeldags tankegang i dag, men komfort veier tyngre med barn mener jeg. Dersom du tror at to barn kan være et sannsynlig scenario, så blir det fort en vurderingssak om man skal satse på to telt. Dette kan det være verdt å tenke på.

Var i området forrige uke og gikk bl.a. Finse-Krækja- Halne. Nå var det enda endel snø i området, men det smelta så hardt at det sikkert er mer eller mindre bart nå. Hadde første overnatting ved nordenden på Drageidfjorden, ca en time fra Krækja, og der var det god dekning på mobil og jeg fikk inn P1 på radioen. Bruker et standard Ringstind 2 og savner ikke noe der, fyrer primus i ytterteltet og greier. Det har også nok høyde til at jeg kan sitte og spise, men jeg tror at superlighten er litt lavere enn det jeg har. Har litt problemer med å trimme teltet slik at ytter og innerduk holder seg adskilt i sterk vind og regn, men imidlertid ikke opplevd så harde værforhold at vanninntrengning har vært et problem. Mener det er hodeenden, altså den bratte enden, som skal stå mot vindretningen i og med at det er der bardunfestene sitter. Det skal finnes en video fra en bruker her på forumet der et RT2 står i det som der ut som stiv kuling, og teltet holder fasongen Angående mobildekning, lå jeg siste natta ved stiskillet, Liseth/Kjeldebu, altså like nord om Sysendammen, og der var det faktisk 4G dekning. Jan RH: Det høres ut som ensuper løype

Har også akkurat kjøpt atmos 65 ag, str medium. Jeg er 177 eller noe. Gikk for medium, og denne sitter som støpt! Har ikke testet på langtur ennå, men foreløpig virker den kanon med en god slump kg oppi (ikke veid). Skal ut på litt lengere tur neste uke, så da kommer en liten minitest tenker jeg:)

The general rules for camping with tent in the low lands in Norway is that you can stay on the same place for 48 hours. You cannot stay with tent on cultivated farm land or in fenced areas used as grazing land without owners permission. In the mountains and in areas without houses or farms you can stay more than 48 hours. In populated areas the tent shall be at least 150 meters from the nearest house or cabin. When you leave, remove all traces and, if possible, leave the campground so it does not show that you've been there. (There is a new law regarding use of open fire.) If you put up a tent near to a T-cabin I think you must follow the same 150 meter rule. If you put up your tent closer than 150 meters and want to use some of the facilities on the cabin, you must sign in and pay the same price as if you stay in the cabin. There is also a price for day visit if you do more than just enter the cabin for å quick look. (I think the best thing to do is to contact Turistforeningen and ask.) Some of the T-cabins owned by Den Norske Turistforening are locked and to visit these cabins you must buy a key from Den Norske Turistforening. https://english.dnt.no/about-the-cabins/ The cabins owned by Stavanger Turistforening are open all year. there is a map showing the cabins owned by Stavanger Turistforening. This map is available on the STF web sites. https://www.stf.no/ https://www.stf.no/sommerruter/ http://introengelsk.cappelendamm.no/c35055/artikkel/vis.html?tid=35347 P.s. As a member of Stavanger Turistforening you can fish free in lakes, rivers and creeks along their T-marked tracks. Not in rivers containing anadromous salmonids, salmon and sea trout.

Har vært en tur i Mykland og testet den midlertidige løsningen med EL-motor og Ally kano, fisk ble det også! Det ble en fin tur, men litt blandet vær...

Angående rammesekk, så mener jeg det er bedre når man har fra 25kg og oppover. Men dette er nok veldig inviduelt!

Hei Anders! Jeg hadde samme opplevelse med den sekken, etter en tur på ca 20km. Derfor byttet jeg til rammesekk(Bergans Powerframe) og har vært veldig godt fornøyd. Minuset er vekten, men komforten er såpass bra at den merkes ikke for min del. Får testen sekken ordentlig over vidda om noen uker, satser på jeg kan stå for det jeg sier i dag

Årets første fjeldtur blev i selskab med alle mine børn, Ceilie, Sebastian og Amanda, samt min svigersøn Allan. Aldrig har vi været så mange på fjeldtur før. Vældig fint Vi måtte afsted første uge i skolernes sommerferie, hvis det skulle lade sig gøre at samle alle mand. Vi var lit betænkelige, da vi på live-cam kort før afgang så, at der stadig lå is på Leirvatnet. Hvordan måtte det så ikke blive længere inde i fjeldet. Men alt skulle vise sig at arte sig vel. Mens Danmark lå midt i et lavtryk og regnen silede ned, fik vi en uge med næsten kun godt vejr i Jotunheimen. Store Tverråtinden Første morgen vi vågnede på Spiterstolen var solrig, og vejrudsigten var lovende, selvom det skulle blive frost på de højeste toppe. Det var derfor oplagt at starte ferien med en toptur. Cecilie og hendes kæreste Allan havde aldrig været på Galdhøpiggen, så det var et meget stort ønske for dem at komme der. Jeg havde imidlertid været der i 2010 med Sebastian og Amanda, så vi valgte at dele os op i to hold. Cecilie og Allan gik til Galdhøpiggen, jeg gik med de to andre til Store Tverråtinden. Vi håbede at komme op nogenlunde samtidig; så kunne vi vinke til hinanden henover Svellnosbreen. Sammen med Sebastian og Amanda fulgte jeg stien fra Spiterstulen op mod Svellnosbreeen, indtil vi havde krydset gletcher-elven på bro. Herefter forlod vi stien, gik rundt om moræneryggen og skråt ned mod Tverråen. Vi fulgte åen op til brekanten, hvor et skummelt parti ventede i form af en stejl klippe på tværs af hele dalen. Endvidere reducerede et stejlt snefelt antallet af varianter op. Det lykkedes dog at gå op lige til højre for snefeltet, ovenover dette krydsede vi mod venstre over nogle våde klippepartier, inder vi klatrede til tops over nogle grusbelagte terrasser. Det hele virkede lidt risikabelt, men med passende forsigtighed kom vi op. Vildren på Tverråbreen Efter dagens første nistepause fortsatte vi op gennem Tverrådalen i nordre kant af breen i et blandet terræn af sne og løse stenbrokker. Hele tiden kunne vi se op til båndet, og det virkede så tæt på, men det tog en evighed at tilbagelægge disse 2-3 kilometer. Omsider nåede vi op, og en ny udsigt åbnede sig, hvor specielt Skardstinden stod fantastisk flot. På vej op gennem Tverrådalen Fra båndet ventede den egentlige opstigning til Vesttoppen. Det er 300 højdemeter i grov ur, som man kender det fra så mange andre fjelde. Det gik dog relativt nemt, dog blev vi mod slutningen forstyrret af nysne, der dels gjorde stenene lumsk glatte, dels gjorde det umuligt af læse mellemrummene mellem stenene. Vi måtte gå forsigtigt, og dog blev det til talrige fejl. Omsider nåede vi Vesttoppen, hvor udsigten åbnede sig mod Galdhøpiggen. Det var naturligvis umuligt at skelne Cecilie og Allan fra de andre derovre, men havde de fået øje på os, kunne de ikke være i tvivl; vi var på dagen de eneste på Store Tverråtinden. Jeg ville sende en sms til de to andre, at nu var vi på topeggen, men jeg kunne ikke finde mobildækning. Topeggen set fra Vesttoppen mod Store Tverråtinden Fra Vesttoppen manglede kun 3-400 meter langs eggen til højeste punkt. Det går ganske let, idet en mindre hammer på et par meter let omgås på sydsiden. Dog blev vi stadig sinket af den megen nysne. Efter seks timer stod vi på Store Tverråtinden. Udsigten herfra er fremragende, stuppen mod øst og videre langs eggen mod midttoppen giver et dramatisk indtryk, og selvom Galdhøpiggen rejser sig 150 meter højere på den anden side af Svellnosbreen, fornemmer man tydeligt at stå på et meget stort fjeld. Udsigt fra Store Tverråtinden mod Midttoppen På returen søgte vi direkte mod et af de snefelter, der går fra Tverrådalen næsten helt op til eggen. Vi testede forsigtigt sneen, og da vi kunne finde fodfæste, iførte vi os regnbukser og gled dernæst på enden hele vejen ned i dalen. På fem minutter tilbagelagde vi en distance, som det på opturen havde taget 2-3 timer at klare. Ned gennem Tverrådalen holdt vi os nu næsten udelukkende på sne, indtil vi nåede det lumske sted ved brekanten. Her fandt vi let det sted, vi var kommet op. Dog omgik vi de mest skumle passager nu ved at glide ned ad snefeltet. Resten af vejen hjem var a walk in the park først ned langs Tverråen, dernæst videre ad stien fra Svellnosbreen ned til Spiterstulen. Også Cecilie og Allan havde haft en flot tur til Galdhøpiggen. Der havde ligget meget sne, og de var kommet hjem kun en halv time før os. Hytte til hytte Næste morgen startede vi op i silende regn, men eftersom vi blot skulle op gennem Visdalen mod Lejrvassbu, gjorde det ikke meget. Det klarede dog snart op, og efter et par timer kunne vi lægge regntøjet tilbage i sækkene og nyde udsigten op mod de mange tinder, hvor specielt Uradalstinderne, Visbretinden og Kyrkja er dominerende. Oppe ved Kyrkjatjørnene var det efterhånden blevet så lunt, at vi kunne tage en siesta på et lille græsbevokset hjørne, mens Allan prøvede lykken med fiskestangen. Allan fik ikke held med fiskestangen, heller ikke senere på turen, selvom han var tæt på nede ved Leirvassbu, hvor ørreden var henne og checke blinket men dog ikke villig til at bide på. Vi tænker vi var lige lovlig hurtigt ude med fiskestangen så højt til fjelds. Forhåbentlig bliver det bedre til august, når jeg anden gang denne sommer besøger Jotunheimen. Fiskning ved de små søer over Leirvatnet Lidt længere fremme kunne vi konstatere, at Leirvatnet stadig var dækket af is. Dog var vandet lige neden for afløbet frit. Her forsøgte vi os senere på aftenen igen med fiekeri, men altså stadig uden held. Efterfølgende dag var det stadig overskyet, men ingen regn. Vi begav os på den relativt korte dagsmarch mod Olavbu. Inde i Storådalen var Langvatnet samt de højereliggende småsøer ligesom Leirvanet dækket af is. Landskabet virkede næsten vinterligt, men dog med forår og optøning lige om hjørnet. Op mod Raudalsbåndet måtte vi bestige et stejlt snefelt, som det formentlig vil tage det meste af sommeren at optø. Imponerende og lidt skræmmende at stå her øverst oppe og kigge ned mod den isbelagte sø under snefeltet. Her vil det ikke være godt at glide ud, hvis sneen er hård/iset. På snefeltet ved opstigningen til Raudalsbåndet Omkring klokken 15 nåede vi frem til trivelige Olavbu og fik os installeret. Om eftermiddagen måtte Allan ud og checke vandene omkring Olavbu for ørred, jeg havde Mjølkedalstinden som eftermiddagsunderholdning. Mjølkedalstinden Da vi besluttede at gå fra Leirvassbu til Olavbu, kunne jeg ikke lade være at drømme om Mjølkedalstinden. Denne æstetiske top har jeg længe haft på min hitiste. Jeg håbede på knaldvejr, men opklaringen lod vente på sig, og selv om Mjølkedalstinden var synlig, da vi krydsede Raudalsbåndet, var den omgivet af skyer og kunne hvert øjeblik blive dækket til. Mjølkedalstinden set fra Raudalsbåndet Trods usikkert vejr besluttede jeg at gøre forsøget. Ingen i mit følge ønskede at gå med, Allan ville fiske, og de andre var mest til afslapning i hytten, så jeg gik alene efter at have pakket en let tursæk. Jeg fulgte standardruten, fra Olavbu op til skåret nord for Mjølkedalstinden idet jeg videst muligt søgte at gå ad klippefremspring fremfor sne. Fra skåret gik det op på nordryggen og herfra videre til tops. Omkring 2000 meter gik jeg ind i tæt tåge, som ikke lettede, før jeg var nede igen. Topudsigt blev der altså intet af, men Mjølkedalstinden har så meget andet at byde på, så det gjorde egentlig ikke så meget. Mjølkedalstinden er en rigtig sjov top, fast fjeld hele vejen op, en masse let klyvning, og endelig en smal egg de sidste 200-300 meter, som virkelig giver følelsen af, man har luft under vingerne uden det virker udsat. Mest udfordrende, hvis ikke man har tendenser til højdeskræk, er at komme op på nordryggen. Det første stykke op på ryggen går stejlt, og man må overveje sit rutevalg. Det viste sig, at sporadisk vardning markerer en brugbar rute først op til højre, dernæst kryds over til venstre, og herfra op. På returen, efter at være steget ned fra topryggen, kurrede jeg det meste af vejen ned på snefelterne. Hele bestigningen tur/retur tog 3-3½ timer fra Olavbu. Gjende På Olavbu vågnede vi til et termometer, der viste -1 grader. Udenfor skinnede solen dog, og det føltes slet ikke så koldt, når man trådte ud af hytten. Friskt var det, og uendelig flot med Mjjølkedalstinden ret over os, Raudalstinderne i nord og Gjendealperne i syd. Vi skulle mod syd og kunne de første mange timer nyde udsigten mod Gjendealperne, en udsigt, der gradvist åbnede sig. Kiggede vi tilbage, rejste Mjølkedalstinden sig stadig mere majestætisk. På vej ned gennem Raudalen med udsigt mod Gjendealperne Efter endnu lidt fiskeri ved de nedre søer i Raudalen, steg vi ned til Vesleåen. Her bliver terrænet hurtigt mere frodigt, og elven tiltager i styrke efterhånden som den får forstærkning fra siderne. Nu nærmede vi os Gjendedalen med al dens frodighed og idyl. Gjendebu lignede fuldstændig sig selv, smukt beliggende, trivelig og fremfor alt ikke særlig præget af masseturismen trods den lette adgang med Gjendebåden. På sidstedagen kunne vi vælge mellem Bukkelægret eller en toptur fra Gjendebu. At stresse efter gjendebåden klokken 8.30 ønskede vi ikke. Bukkelægret blev vedtaget som finale på en flot og oplevelsesrig uge. Her går det først igennem frodig skov, inden stien drejer 90 grader ind i fjeldet og en nærmest umulig opstigning begynder. Man kommer dog op til en stadig flottere udsigt over mod Gjendealperne, og på toppen belønnes man yderligere med udsigt udover Memurudalen og alle dens tinder. Efter lidt vandring op og ned påbegyndes den endelige nedstigning mod Memurubu. Her kan man på den ene side af fjeldryggen nyde udsigten ned mod Gjende, på den anden side løber Memuruelven langt under en. Nede ved Memurubu valgte vi at tage Gjendebåden til Gjendesheim for at få mindre stress til hjemtransporten. Vi var dog tæt på at fortryde, da vi ankom til Gjendesheim og i en 15 minutters check-in-kø. Måske var det denne køoplevelse, der lagde et negativt indtryk, måske at jeg måtte tilbage i køen for at veksle til 10-kroner til badet, men Gjendesheim virkede på os som et turistmekka med en helt forkert stemning. Udstyrsshop, fire siders vinkort og 30-40 ølmærker virkede på en måde helt forkert. Men selvfølgelig har DNT også interesse i at tiltrække potentielt nye kunder og vække folks naturinteresse. En svær balancegang formentlig, hvor man helst heller ikke skal skræmme den eksisterende medlemsskare væk fra det flagskib, som Gjendesheim trods alt er i DNT-regi.

Kan ikke skryte på meg tur siste døgn, men før turen jeg hadde i Flensmarka i Sør-Trøndelag for kort tid siden hadde jeg 15 dager i Femundsmarka. En igjen, uforglemmelig tur.

Kan alltids være at hoftebelte ikke passer kroppen din. Selve belte er likt på recon og pararanger så om det er det enste som ikke funket tror jeg nok inne det vil ha så mye å si å bytte. Det som gjorde at det gnagde på hofta kan være måten hoftebelte traff buksa feks. Har nå blitt sår/øm på hofter av sekk før, men aldri etter kort tid næring. Kan selvfølgelig være du klarte å justere sekken feil. Jeg ville lasta opp sekken på nytt i butikk igjen og testa på nytt, en kjenner mye bare en får riktig vekt i sekken

Kjapp tur fra Fjell festning til Ekrhovda, over Liatårnet (341 moh) og Pyttane med sine master/radardomer i kveld - med en bil i hver ende Stien fra Fjell festning og opp til Liatårnet er godt egnet til å få opp pulsen noen hakk, den føles mye brattere enn bildet gir inntrykk av: Yr-symbolene indikerte sol fra skyfri himmel, finest vær i ytre strøk. Simulering og virkelighet er nok fortsatt to forskjellige ting, gitt: Turkompisen (ned til høyre) stresset videre mot Pyttane, så jeg måtte gi på litt for å ta ham igjen etter å ha knipset noen få bilder: Hadde med en termos med kaffe, så det ble en liten kaffepause bak en le-knaus ved mastene, før turen gikk videre ned til parkeringen. Kjapp og fin tur, og dette var faktisk første gangen jeg gikk opp til Liatårnet fra Fjell-siden - da var det også gjort

Først en oppfordring til alle dere som også sysler med ting laget på gutterommet. For det er vel ikke bare jeg som lager en feltovn? Tror det ville være en inspirasjon for mange å se andre enn mine feltovner. Når jeg likevel er så frimodig å stadig bringe dem til torgs er i håp om at flere der ute enten kjøper eller lager selv, eller spør rimelig pent om "noen kan lage en". I denne settingen oppfordrer jeg alle som bruker en eller annen form for vedovn om å bidra, og igjen: Du som også lager ovner: Vis oss dem HENSIKTEN MED DENNE MIN BRUKERRAPPORT ER IKKE Å IMPONERE, MEN ET FORSØK PÅ Å INSPIRERER. Man kan godt si noe "pent" om nytt utstyr, men det er først etter en tids bruk at et utstyr har livets rett. Selv om utstyret jeg har testet er "laget" av meg er det ingen nyvinning. Derfor hverken vil eller kan jeg sette produkter opp mot hverandre, men kort og godt si at utstyret jeg tilfeldigvis har "konstruert" selv - det fungerer, i stille vær, og ikke minst i regn og vind sommer som vinter. Og personlig vil dette utstyret være mitt førstevalg også i fremtiden. "Mitt" utstyr er sammenleggbar vedovn, av tynt blikk, og fotkluter (alternativ for sokker) Vedovnen. "Toms Wood Stove", eller blikkboksovnen som jeg kaller den. Test/bruksperioden for vedovnen startet våren 2014, først hjemme i hagen. En av forutsetningene for produktet var at det skulle ha en multifunksjon. Den er primært laget for vedfyring (alt som kan brennes), men er også klargjort for Trangia gassbrenner og ikke minst "soda can stove". Ved bruk av gassbrenner og Cla boks fungerer de fire veggene som vindskjerm. Andre typer varmekilder har jeg ikke vurdert, men de finnes - helt klart. Hvorfor en vedovn, når vi har bålet? I utgangspunktet setter jeg bålet høyest. Ikke minst pga dets mentale påvirkning. Derfor er et bål et "must", også i dag. Men bålet har sine begrensninger, ikke minst på høyfjellet. Det må stort sett hele tiden "voktes". slik at flammen ikke slukner, og det er vedkrevende. Snur vinden , blir man ofte sittende med røyken "midt i mot". Fordelen med en vedovn er at den er klar for bruk i løpet av sekunder. Ved å plassere den på en stein, setter den ikke noe bålavtrykk.og den kan lett flyttes ved hjelp av kjeleklypa om vinden snur. Sideplaten tvinger flammen en vei - oppover noe som gir økt effekt. I tillegg er det svært enkelt å vedlikeholde flammen. Tidsaspektet - ved vs gass. Dette konkurransen er fjernt for meg, da jeg ikke har dårlig tid på fjellet. Men det kan være tider hvor gass likevel er førstevalget, hvert fall der og da. Ved generelt. Tørr/våt ved. "Ulempen" med vedfyring er at det kan ta sin tid å sanke nok ved. For å redusere denne tiden, ikke minst i den første fasen er at jeg begynner å sanke ved 3 - 400 meter fra tenkt leirplass. For å holde "styr" på veden bruker jeg en reim med låsespenne (buksebeltet er utmerket) eller et tau. Senere drar jeg på "vedhogst", og sanker det jeg tror jeg trenger - og litt til. Tørr einer er aldri gjennomvåt. Ofte sitter fuktigheten ytterst i "skinnet" Noen ganger er det nødvendig på spikke fliser, noe som er unnagjort på noen minutter. Når god fyr er etablert, sørger jeg for at overskuddet av fliser tørkes ved å legge dem inntil ovnen. Deretter putter jeg dem i en pose for senere bruk. Bruk av gass. Å beregne gassforbruk er vanskelig. Til å begynne med hadde jeg med meg en stor boks på en ukestur på Hardangervidda. I dag har jeg kun med en liten boks, og mange ganger fyrer jeg ikke med gass i det hele tatt. Men det er klart at ved dårlig vær er en gass førstevalget i forteltet Konklusjon. Fra våren 2014 og frem til i dag har ovnen sikkert blitt fyrt opp over 200 ganger med ved. Dermed har jeg langt på vei erstattet bålet. I tillegg har jeg også spart en del vekt i form av brensel. Når det også fungerer godt med gass våger jeg å gi den karakteren "Tilfredsstillende". ----------------------------------------- Fotkluter. De hørte med til effektene på befalsskolen, men vi brukte dem aldri. Det angrer jeg på. Mens test/bruksperioden for vedovn er fra våren 2014, er test/bruksperioden for fotkluter fra sommeren 2015. Beskrivelse: En fotklut er forløperen til sokken. Den er av ull og har målene ca 45 x45 cm Fotklutene brettes som vist på bildene. Det ble sagt at en måtte være ekstremt nøyaktig med brettingen. Dette er ikke min erfaring. Jeg bare "slurver" i vei. Når de er ve nede i støvelen trekker jeg litt her og der, og har aldri hatt gnagsår. I test/bruksperioden har jeg brukt dem på tre ukesturer på Hardangervidda og ellers på turer lokalt. De første fotklutene klippet jeg til av et ullpledd. Det var ikke vellykket. Det ble hull ved tærne ganske fort. Deretter kjøpte jeg et ullstoff. Dette har fungert utmerket. Et ullteppe, militærmodell kan kjøpes på finn.no/loppemarked.. Fotklutene er svært behagelige å ha på. Men kanskje den største fordelen er om de er blitt våte, da kan de henges opp til tørk, utbrettet i motsetning til en sokk. Konklusjon: Et meget godt alternativ til sokker. Og når du kommer frem etter timers marsj kan en ene benyttes som duk, og den andre som serviett.

Koselig beskrivelse. Over 50 er ingen ting veit du. Det er 3. runden for meg nå i fjellet Denne gangen som godt voksen. Balansen min er ikke bra selv etter at helsevesenet har gjort en kjempejobb. Jeg bruker nå vandre staver. Det hjelper bra på balansen og en får også en bedre gangen som kan lette noe av bæringen Det er en ren mental renselsesprosess å bare gå der alene. . Det har vært ei "mare" for mange disse tidsangivelsene fra DNT. Jeg har aldri klart noen av disse tidene.Jeg har jo ikke noe dårlig tid når jeg er på tur, men det blir jo vanskelig å beregne da hvor lang tid det vil ta før en er fremme. Flott telt du fikk tak i, jeg har handlet både ryggsekker og telt på outlet siden til Helsport, et flott tilbud.

Og så noen bilder fra teltplass og utstyr Fin plass rett ved elva nedenfor kvitlen. Gikk kveldstur opp 15-20 minutter. Flott hytte. Neste gang i det området bor jeg vel der (og tar telt med på enklere tur..)

Ja samme her, tomanns selvstående telt over tregrensa som fks. Helsport Reinsfjell 2 er helt konge

Husk å kjøpe bags i lys farge. Da blir det enklere å finne ting inni dem enn i svarte. Vi har 2 sett med forskjellige størrelser. Den største er stor nok til en sovepose og en del klær. Settet er brukbart. Vi har mat i vannlige plastposer.

Nei, du vet, sminkebord, dameveske, bind, en 10-12 par sko, siste nummer av KK, krumkakejern, sånne ting vi damer må ha med på tur.

Nei ærlig talt Trådstarter, her tror jeg du er på feil kurs:) De som mener irettesettelse som metodikk er en farbar vei, kjefter på og haler fremdeles i bikkja når den er 7 år gammel. Sånn er det bare, se deg rundt! Det blir ofte, kanskje alltid, et konfliktfylt forhold der relasjonen til hunden blir utrygg. Det eskalerer også, fordi hunden "tåler mer". Det er ikke nødvendigvis å være tydelig, det du skisserer av eksempler. Jeg driver med fuglehund, et miljø som er blitt og fremdeles kritiseres for å være hardhendt og bakstreversk, Mye av kritikken treffer nok godt; det er mye nakketak, voldsomme kommandoer som høres ut som om hunden er på 100 meters hold (2 meter..), osv. Ofte fungerer hunden dårlig, reagerer "tregt" på kommando og låses gjerne i et bestemt jaktatferdsmønster det er vanskelig å løse opp i. Du får mao ikke ut potensialet. Et par av eksemplene som du skisserer er rett og slett på ville veier. Presser du ned en hund, er dens naturreaksjon å kjempe mot: her lærer du den opp til å treghet (som du i neste omgang tolker som ulydighet. Straffer du en hund som pisser inne, kan jeg garantere at du legger grunnlag for mer golvvask. Jeg er ikke i mot å korrigere en hund, det gjør jeg selv også, og helt systematisk i opplæring av fuglehund. Korrigeringen gjør ofte prestasjonen mer presis og hurtigere, f.esk blir innkallingen sikker og rask, apporten fungerer selv det ligger en levende fugl å rett oppi lia:). Jeg vil poengtere at disse korrigeringene er svært "milde", selv om hunden kan hyle til-som om du nesten tråkker den på poten (i motsetning til en hund som jules opp: den er ofte taus, eller knurrer tilbake, og må å da "tas" enda hardere). Ofte blir dette eksempeler som mange "beviser" bruk av straff og negative konsekvenser. Men poenget med slike systematiske korrigeringer er at der planlagte, milde, og at belønningen kommer rett etter- med et langt større fokus og intensitet enn korrigeringen. Videre er det svært uklokt å straffe en hund for noe den ikke gjør (eks: sitter ikke), mot noe den gjør (eks* løper feil vei på innkalling): Jeg korrigerer altså ikke at hunden ikke lystrer min innkalling- men at den løper feil vei. Innkallingen er alltid positiv som følge, jeg har bare stimulert lystent til å komme. Jeg er helt sikker på at dette prinsippet glipper hvis man tror det tradisjonelle "lederskapet" er en farbar vei. Jeg tror og man vil komme til å kreve alt for mye av sin hund- som så mange kommenterer er ulik av natur og iboende instinkter. Det blir ofte urettferdig. (Tomas Stokke lykkes forresten godt med fuglehund uten denne korrigeringen, og imponerer).

Du er mye inne på poenget med lettpakking (som forunderlig nok ikke er å pakke lettest mulig), nemlig å kunne komme seg ut på tur tross en kranglete kropp og eventuelle hobbier. Akka Dome 2 ryker ut. 3 kg!? Jeg har ikke greie på særlig mange telt, men du har alt fått noen tips. Kanskje er et Duplex fra Zpacks en mulighet: http://www.zpacks.com/shelter/duplex.shtml Resten av bo og sovebiten er bra, det er teltet som er problemet. Har selv fomlet med å få en syntetisk sovepose oppi et hovedrom på 36 liter og føler med deg. Tung, men inntil du snubler over noe bedre, hva med å bruke Lowe sekken? Skal ikke kimse av en sekk som passer godt. Hvis den var tung og flådde skuldrene dine, så ville det vært lettere å si “ny sekk”. Kamera kan du antagelig lære oss om og det høres ut som om du har spart både vekt og volum her allerede. Men dette er interessen din og der er det fritt frem – du pakker lett for å a) kunne gå på tur og ta bilder, så det er helt greit at det uaktuelt for deg å skifte til smarttelefon Men det er noe her jeg ikke får til å stemme. Om jeg forstår deg riktig er regnskapet som så: ca 10 kg er bo og sove, sekk og kamera ca 8 kg er klær, hygieneartikler og kjøkken så kommer mat i tillegg Hvis det stemmer, så trengs en nærmere definisjon av «klær, hygieneartikler og kjøkken». Et skritt på veien ville være en pakkliste. Primus Omnifuel er ikke så tung, så er stekepanna en fullstørrelse wokpanne i jern? Er det to-tre store, fluffy bomullshåndkleder med i sekken? Her ligger noen fete muffinser... Bortsett fra dun, så er det ikke de store vektforskjellene mellom «animalske» og syntetiske stoffer. Minner om at mesteparten av de synteiske stoffene fremstilles helt eller delvis av olje...søl Tankene du gjør deg er fullstendig relevante for lettpakking, men jeg får en følelse av du må ta det litt mer alvorlig. For utgangspunket selv med Lowe sekken og Akka Dome er ikke så galt. Hvilke nisser sniker seg med i sekken? De får du og vi oversikt over med en fullstendig pakkliste. For min del er det to ting som har hjulpet. Først en mindre sekk (som ikke er som nyttig for din del), så en grundig pakkliste.

Nedenfor er min løsning. 2mm kryssfiner og elektrikerstrips til å feste beina. Her kan du se løsningen til Børge Ousland som nok er å foretrekke hvis du skal på langtur (bildet er langt ned på siden til høyre. Tror det er en aluplate med kanter): http://www.vg.no/helse/artikkel.php?artid=101818