Gå til innhold
  • Bli medlem

Vinnerliste

Populært innhold

Viser innholdet med mest poeng fra 28. juni 2016 i alle områder

  1. Jeg luftet også planen for Tore, min stesvigerfar som tidligere har vært med meg på flere eventyr - blant annet Orreleik i Myklandsvatna, utflukt på Andørja i Troms og fjellrangling på Hovden. Han fyller 70 år i år og tiden var moden for at han skulle å komme seg til Femundsmarka hvor han aldri har vært før. Men nå trengte vi en sistemann, en som kunne være padlemakkeren til Simen. Vi spurte mange av vennene våre, men det passet ikke for noen av dem. Så kom Simen på at kanskje svigerfaren hans Hugo ville være med, som for anledningen også hadde jubileum i år - 60 vintre gammel skulle han bli. Han var vant til turlivet med skiekspedisjoner over Finnmarksvidda, Hardangervidda, Pasvik samt turer hit og dit i det ganske land. Han brukte cirka 2 minutter på å bestemme seg for å fly ned fra Tromsø til Gardermoen for å bli med på denne fantastiske turen Det ble det mange av disse kaffebålene med litt attåt Avreisedagen er kommet og vi pakker med ekstra godsaker i fast og flytende form, slikt kan man unne seg når man skal bruke en svær kano som transportmiddel inn i villmarken. Tore ringer meg klokken halv to på natten, og forteller at han er på utsiden av døra. Steike så tidlig han var pån da tenker jeg, han har kjørt fra Arendal opp til meg i Sandefjord - så det blir en ekstra lang tur for han opp til Käringsjön i Sverige. Storsekken og løsøre er pakket og klart i garasjen, vi hiver alt inn i bilen og brenner på nordover mot Trysil for så å ta inn i Sverige. I Tännäsdalen møter vi på Rudolf og gjengen som er ute å strekker på beina om morran, et uvanlig syn for oss østlendinger. Etter endel timer er vi fremme ved Käringsjön turisthytte, der møter vi Per-Roger som slår av en prat og noterer seg at vi har ankommet. Han forteller at kanoene står klare nede ved den lille kanalen som renner ut i Käringsjön vannet. Vi løser ut et fiskekort hver for Rogen og fyller kanoen med sekker og hund, klare for eventyr. Simen og Hugo kommer oppover senere og vi har planlagt å møte dem ved leirplassen inne i vika på Kleppnäset uti Rogen. Vi har bestemt oss for å krysse Rogen idag ved Rødviken fordi det er meldt mye vind de neste dagene. Det skal allerede begynne å blåse opp utover kvelden, så vi håper på at Simen og Hugo kommer seg trygt over idag og møter oss til bålkaffe på den riktige siden. Mye skal med i kanoen Vi padler oss over Käringsjön og går to vendinger over til Håen som vi igjen krysser og går iland for å ta den lange bæringen ned til Rogen. Det er en oppgave som jeg tok litt for lett på, vi oppdager fort at dette blir et skikkelig pes med en kano som veier over 35 kg. Men vi tar tiden til hjelp og tar hyppige pauser når underarmen begynner i svi og skulderen rister av ubehag. Etterhvert kommer vi til et myrlandskap som vi kan dra kanoen etter oss nedover i tau, da går det lekende lett og om ikke mange straksene er vi nede ved Rogens bredder. Men det ser ikke veldig koselig ut å krysse Rogen idag med tanke på bølgene i sjøen og været som truer over oss, vi vurderer frem og tilbake og finner ut at vi kjører på mens det ennå er mulighet. Vi finner smaleste punkt for kryssing og vender snuten mot Kleppnäset med presise padletak, det blåser fra nordvest og vi får bølgene inn fra siden. Det er litt huskete, men det går greit. Idapelsen piper litt og liker seg ikke, men hun legger seg ned som en liten ball nedpå reinsdyrskinnet i bunnen av kanoen og holder ro etterhvert. Mot kryssningspunktet i ruskevær Vi kommer oss over på andre siden med svette panner og runder odden så fort vi kan, langs land glir vi mot den etablerte leirplassen som viser seg der fremme. Deilig å være fremme etter en lang dag med kjøring, padling og bæring. Nå skal det bli godt med et skikkelig bål og finne noe godt i matsekken som man kan tygge på, vi pakker ut og finner et par teltplasser - som det forøvrig ikke er for mye av på denne plassen! Det er satt ut flotte tørre bjørkestokker som man kan forsyne seg av til ved og det er lagd egen bålplass iform av en firkantet metalkasse rammet inn av treverk. Nå er det bare å slappe av og vente i spenning på Simen og Hugo Tore er kjapt ute med å få igang bålet og setter over en svartkjele med kaffe Maten fortært og kaffen nytes mens kvelden kommer sigende, vi er stadig oppe ute på fjelltuppen for å se etter de to andre eventyrerne som vi håper på skal vise seg når som helst rundt odden der ute, men ser ingen. Tiden går og vi begynner så smått å bli litt urolig, vi lurer på hvor de kan være hen. Har de gjort leir nede ved Rogen pågrunn av været og mistet luken for å krysse over idag, eller er de på vei. Vi har ingen dekning på telefon så vi kan ikke gjøre annet enn og vente og se utover Rogen. Plutselig begynner Ida å småbjeffe og ørene løfter seg, et eller annet dyr eller menneske er i nærheten... vi ser ingenting. Men så hører vi noen som roper nede ved vannkanten og der ser vi Simen og Hugo nærme seg land med kanoen sin, for en lettelse det er Ida løper ned for å møte dem og vi følger på, de kom seg over før det ble skikkelig mørkt og før vinden ble verre. Vi hiver flere kubber på bålet, finner frem det gjeveste vi har av edle dråper i sekken og sitter rundt flammene til de sene timer mens praten og latteren går. Frokosten er snart klar De neste to dagene er vi værfaste på Kleppnäset pågrunn av mye vind. Store bølger med hvite topper gjør det til et enkelt valg å holde seg på land, vi gjør det beste ut av det og utforsker området rundt med dagsturer opp på nærmeste topp og med fiskestangen i nærliggende vann. Vi prøver å fiske i Rogen, men med dårlig resultat - eneste fisken som biter på her blir en pen kilos ørret som klarer å gå av kroken i et hopp rett ved land. Ergerlig.. Tore, Hugo og Ida oppe på toppen av Kleppnäset for å få oversikt og utsikt Simen fant seg en gris som han kunne ri på oppover Ikke alltid like lett å finne teltplass blant så mye stein Neste værfaste dag går til et par vann vestover for å se om vi kunne få litt fisk til en fiskesuppe som vi hadde tenkt oss til ettermiddagsbålet, sola kommer frem utover dagen og vinden løyer mot kvelden. Imorgen blir det å padle videre mot Reva på norsk side i Femundsmarka, lite vet jeg hva som venter meg der inne av elvemonstre... Abborfiske med utsikt til Bustvålen fjellet, det ble 9 stykker til suppa vår Tore fant en kamerat på hans egen alder Abborsuppe til oppkok Kveldsbål, sterk villmarksdrikke og hygge kvelden før avreise videre Vi våkner til blikkstille vann og pakker sammen telt og utstyr, idag er det videre inn til Femundsmarka. Men ikke lenge før vi har fått lastet oppi kanoene begynner vinden å blåse, men nå må vi bare dra så vi kjører på og trosser bølgene som holder på å bygge seg opp. Vi holder oss langs land hele veien og finner en fin rute innaskjærs som vi kan padle før vi må runde Hästnäset. Vi gjør en liten stopp og går i land før odden for å ta litt mat og drikke og håper på at vinden skal løye, noe den gjør med et par sekundmeter Vi padler på videre og de to siste vikene før vi kommer til Reva krysser vi rett over og blir ferdig med det. Hele 3,5 time blir økten på i de relativt store bølgene til å være i en kano, det skvalpet vann inn et par ganger så Ida er våt og kald og ikke så fornøyd med innsatsen. Men nå er vi kommet på plass ved Reva og det er i ly av vinden, vi gjør leirplass ved Revakoia. Dagen starter rolig før vinden tar seg opp Padling innaskjærs før Hästnäset Gått i land før odden skal rundes Endelig fremme ved Reva og folket er veldig klare for kalorier Her er det nok av fine teltplasser å velge mellom Simen er igang med vedproduksjon Den ikoniske koia på svensk side ved Reva Ved Reva har vi det flott, været viser seg fra sin beste side nå. Vinden er lik null og solen varmer fra en blå himmel, dette været skal vare resten av turen vår Ved en herlig kveld rundt bålet med svartkoppen i hånda og magen full av mat, bestemmer jeg meg for å ta noen kast med fiskestanga. Jeg går ned til Reva og kaster oppstrøms mot den lille fossen, en Møresilda 15 grams lander med et lite plask når den bryter vannoverflaten. Jeg sveiver noen få meter og så smeller det til i andre enden av snøret, stangen bøyer seg til det ytterste og snellen begynner å ruse voldsomt på bremsen. Jeg hyler opp til gutta at her skjer det ting, det er store greier på gang! De ser tvilsomt på meg, men når de hører snella og ser stangbøyen kommer de løpende bort alle tre. Vi står spente og venter på at fisken skal vise seg, men vi vet alle at denne er det størrelse på når vi ser deler av elva bevege seg der den slåss under vann for å unnslippe. Så plutselig kommer den til syne, en enorm bredside av en Gjedde bryter overflaten og jeg hyler ut av glede Dette er rekord! Wooohoo! Jeg går over til å bli en ekstatisk adrenalinbombe som dirigerer karene rundt meg i øst og vest om hvordan vi skal få henne i land. Tore står og vifter med en ørrethåv i vannkanten som man kun får plass til hodet til Gjedda i, den håven hjelper lite i denne situasjonen - noe han får høre. Simen er uti elva med det ene beinet med en samekniv i hånda og prøver å få tak i beistet, Hugo tar et par skritt tilbake og lar det hele bli et kaotisk teater som han kan betrakte på trygg avstand. Etter endel utras og basketak er Gjedda sliten og vi får løftet henne på land. Dette skal bli Gjeddegryte som skal mette alle mann og litt til En gedigen Gjeddemaddam som smakte helt fantastisk i gryta Man vil helst unngå å få hånda inn det marerittet der Morgenen etter Gjeddebonanzen pakker vi dagstursekkene og padler oss opp Reva mot Revsjøen for å tilbringe dagen der oppe. Turen opp Reva er en fantastisk padletur på blikkstille vann, det er ren fornøyelse og vi nyter hvert padletak. Nydelig morgen på Reva Simen dorger oppover med en Harr som fangst Fornøyd herremann og en liten dame Gjennom reingjerdet i Reva Ikke mye stress under slike forhold Simen prøver fiske i Revsjøen, meg selv fikk en liten Harr her oppe En kald en i solen ved Revsjøen er ikke feil Ida tar livet med ro som vanlig Vi tar oss også en tur sørover mot Røavassdraget hvor Hugo får en flott Abbor Simen igang med en flott Gjedde som han mistet ved land Gjeddegryte til middag Simen nyter en solnedgang som utfolder seg over Reva En elg forsteinet i en gammel tørrfuru på grensen mellom Sverige og Norge Kveldstemning rundt bålet Etter å ha tilbragt noen døgn ved leirplassen vår ved Reva og saumfart området opp til Revsjøen og ned mot Røavassdraget var det dags å bevege seg hjemover igjen, og det ble en helt annen affære enn turen inn over Rogen. Værgudene er med oss og Rogen ligger til tider helt blikk stille foran oss, kanoen glir gjennom vannet som en ål i ei smørpanne. Det er nesten ikke til å tro, følelsen av å være på en så enorm vannflate som ligner på et speil er en opplevelse vi alle vil huske. Vi tar en pause på ei holme midtveis i Rogen og bare nyter været. Jeg gjør unna noen kast i håp om Rogenørret, men til ingen nytte. Simen dorger seg gjennom hele Rogen med ei Møresild ute uten tegn til napp - hvis man ser bort fra da vi plukker opp snøret med åra og napper i det så stanga omtrent forlater kanoen hans. Vi ler oss skakk ihjel mens han febrilsk sveiver inn for harde livet. Han river seg i håret med den ene hånda og den midterste fingern i været med den andre hånda da han oppdager at det er to tullinger bak som driver gjøn Vi runder Kleppnäset og padler oss inn i Rødviken til den etablerte leirplassen der inne. Det blir en riktig så hyggelig kveld innerst i vika med bleike på vannet og fyr i bålet. Tore nyter en kaffekopp og speider utover en stille Rogen Leirplassen vår helt innerst i Rødviken Ida holder vakt og ser etter vakende Ørret i Rødviken Manhauling på vei tilbake ved siden av stormyra opp til Håen En siste øl ved siste leirplass ved Käringsjön dagen før hjemreise 10 i hvilepuls ved solnedgangen Takk for denne gang og vi gleder oss til neste gang
    21 poeng
  2. Jeg har laget en side med mine erfaringer i bruk av turkartapper for mobiltelefon (ment for en side for nybegynnere, men er interessert i erfarne turgåeres erfaringer også). Kom gjerne med andre erfaringer som svar! Det finnes ingen "ordentlige" tester ute på nettet av dette. Både nybegynnere og erfarne turgåere har de siste årene fått et nytt og veldig praktisk hjelpemiddel: turkart på mobil! Der man før har måttet lese ut av papirkartet hvor man er hen, kan man nå enkelt gå inn på mobilen sin og se hvor man er til enhver tid. GPS kan selvsagt avhengig av terrengforhold ikke fungere 100%, men min egen erfaring etter snart to års bruk er at dette virker minimum 99 % av tiden. Da med veldig nøyaktige stedsanvisninger. Noen få ganger har det skjedd at den viser feil, men da har det sagt seg selv at dette ikke kan stemme. Setter man mobilen sin over i flymodus og kun har på GPS-funksjonen (heter ‘Sted’ på noen mobiler) med offline kart, bruker mobilen lite strøm og varer lenge. Har du samtidig med powerbank på tur er du veldig godt dekket mot at batteriet går tomt. Hvis mobilen mot formodning skulle slutte å virke mens du er på tur, kan du uansett ta fram turkartene du har med deg. Husk at om du er på tur i høyden eller i ukjent område bør du uansett ha med deg et fysisk kart som reserve. Dette får du tak i hos den lokale turistforeningen, på bokhandel - eller du kan skrive ut fra nett. For noen nybegynnere er fysisk kart noe de ikke har eller kan tenke seg å ha med seg på tur – mens de uansett har med seg mobiltelefonen - da er turkart på mobil en ekstra god ting å ha tilgjengelig! Husk at om man har noen hjemme som liker å følge med på hvor man er f eks i Endomondo, vil de ikke ha muligheten til det hvis flymodus er satt på. Da kan man f eks «logge seg på» en gang i timen for å vise hvor man er. Disse vil selvfølgelig uansett ikke ha mulighet til å følge med om man er i et område uten mobilsignaler. «Vanlig» GPS har selvsagt vært tilstede i flere år, men så lenge man har smartmobil mener jeg at man kan droppe dette. Og da særlig i tørt og fint vær. For mange er det uansett ikke aktuelt å kjøpe inn GPS, mens ‘alle’ samtidig har en velfungerende mobiltelefon som kan tas i bruk. Det er selvsagt en fordel å ha en telefon som er mer eller mindre vanntett, og kan brukes ute uten bekymringer – men i tørt og fint vær er dette ikke noe tema. Å bruke mobil med våte fingre er enda dessverre ganske så umulig – her har nok vanlige GPS-enheter en fordel. Om vinteren er det en fordel å ha mobilen nært kroppen for å holde den varm. Høydekurver i kart vises som koter (streker). 20-meters-kote betyr f eks at det er 20 høydemeter imellom hver strek. Har du mobilkart med stor zoom kan det vise helt ned i 5-meters-koter. Jeg har på de ulike appene sett på hvor god spor-funksjonen er (innspilling av ruter / GPS-spor). Er det enkel import og eksport av GPS-spor, både egne og andres? Har appen automatisk opplasting til Dropbox eller lignende? Hvordan føles det å zoome i kartene, går dette raskt? Er det enkelt å laste ned kart til offline bruk, og er kvaliteten bra? Enkel vurdering av ulike apper Telefon brukt: Sony Z5. Operativsystem: Android Norgeskart Norgeskart har lenge hatt en klar ulempe: kartene man laster ned forsvinner etter to uker. Nå har de tilgjengelig en pro-versjon som koster 40 kr pr år hvor man får beholde kartene man har lastet ned – det er denne jeg har på min mobil. Erfaringen min er likevel at dette ikke er stabilt. Det har skjedd at alle kartene jeg har lastet ned plutselig har forsvunnet. Lignende har alle sporopptakene jeg har gjort også forsvunnet. Nedlasting av offline kart er rimelig enkelt. Men selve funksjonen har en håpløs funksjon: du må ha mobilen oppe med Norgeskart visende for at nedlastingen skal skje. Ringer f eks tlf og tlf blir brukt til noe annet, må du senere åpne appen og fortsette nedlastingen da. Irriterende. Norgeskart har tilgjengelig flere typer temakart over ulike deler av Norge som de andre appene ikke har. Zooming av kart går fort unna så lenge de er lastet ned. Kartene ser litt uklare ut – noe som er merkelig, og et klart minus med Norgeskart. Av en eller annen grunn har Norgeskart ikke det alle bruker klart mest på førstesiden: still inn kartet på der du er nå! Her må du først trykke på et ikon før du får dette valget opp, noe som føles veldig unødvendig. Strek som viser avstand vises kontinuerlig, noe som er bra. Det er ikke mulig å laste opp eller ned GPS-spor fra Dropbox eller andre tjenester, noe som er et minus. Her må du gå via Norgeskart sin egen kartportal, som for øvrig er et flott tilbud. Innspilling av spor og merking av punkter fungerer fint med appen – bare husk å overfør disse til web-tjenesten før de kanskje forsvinner. Norgeskart har med andre ord mange mangler – og kan ikke helt konkurrere med Locus Pro og Mytrails - men er likevel en flott app, som ikke minst er norskprodusert! Vi får håpe den blir løpende forbedret – potensialet er jo der. Locus Map Pro – Outdoor GPS Pro-versjonen av Locus Map koster ca 60 kr å laste ned (engangskostnad). Dette er en app med veldig mange funksjoner. Zooming i nedlastede kart går fort unna, og kartene ser bra ut. Innspilling av spor fungerer flott og er veldig stabil. Det er fort gjort å koble til din egen Dropbox-konto for både å eksportere og importere spor. Uansett hvilken zoomgrad du har vises det en strek som viser avstander på kartet. Veldig bra! For tiden har Locus en funksjon kalt ‘Live sporing’ i Beta-versjon. Det hadde vært morsomt å ha muligheten til å følge familiemedlemmer på tur "live" med ordentlige turkart. Dette er jo mulig i dag med Endomondo, men kartene der er virkelig håpløse utenfor bebodde områder – så jeg gleder meg til å teste ut dette med Locus. Totalt sett er Locus Map Pro en veldig bra app med få mangler. Den har også mange muligheter som jeg enda ikke har testet ut. Minuset er (i likhet med andre apper) at det er noe vanskelig å laste ned kart. Kart for Norge ligger ikke klare, du må inn på Locus-butikken og legge dem til (gratis). Begrensningen på 5000 kartblad hvert døgn gjør også at det tar tid å laste ned større områder. Men når alt dette er gjort har du en suveren følgesvenn på tur! Mytrails Mytrails er den appen hvor bruk av nedlastede kart føles best ("smooth"). Zoomingen går utrolig raskt – og kartkvaliteten på skjermen virker rett og slett bedre enn f eks Norgeskart. Pro-versjonen koster en engangskostnad på ca 30 kr. Heller ikke i Mytrails er det spesielt enkelt å laste ned kart, men etter mye trykking fram og tilbake vil nok de fleste klare det. Det er ikke noe begrensninger i kartblad for hvert døgn – en klar fordel i forhold til f eks Locus. Strek som viser avstand er på plass. Eksport og import via Dropbox (eller andre tjenester) fungerer flott – du har muligheten til å sette opp at nye spor automatisk lastes opp etter at de er lagret. Innspilling av spor er stabil og nøyaktig. Totalt sett er Mytrails en veldig bra app. Viewranger Viewranger går etter det jeg skjønner for å være den beste turkart-appen tilgjengelig – blant annet brukt av diverse redningsteam. Den har suverent mest nedlastinger av turkart-appene jeg har sett. Denne har jeg likevel ikke testet av en enkel grunn: du må betale over 1100 kr for kart over Norge! Dette er da samme kart som Locus, Mytrails og Norgeskart har gratis tilgjengelig for alle. Endomondo Endomondo er en flott aktivitetsapp for å spille inn dine turer. Her kan du følge med «live» hvor vennene dine er hen (de må da ha påslått mobilsignaler og være innenfor dekning). Kartene som brukes holder imidlertid kun mål i bebodde strøk. I terrenget viser de så godt som ingenting. Dette er synd – siden ordentlige kart hadde gitt appen en ny dimensjon. Men dette er kanskje ikke meningen? Geoviewer – «Hele Norge rett i lomma» Ved å bruke ca 5 gb lagringsplass på telefonen din kan du ha hele Norge rett i lomma – med høy kvalitet! Hvis en f eks er ute på kjøretur og lurer på hva ‘det fjellet’ heter, eller hvordan terrenget er bak den knausen - er Geoviewer perfekt å ha tilgjengelig. På fjellturer og andre turer i naturen er Geoviewer også en perfekt turkamerat. Appen er veldig stabil og feiler sjelden. Du har ikke tilgjengelig kart med zoom ned på 5-meters-koter i Geoviewer. Slik at om du er i en bymark med stier på kryss og tvers – er det bedre å bruke en av de appene hvor dette er mulig, siden det er begrenset med hvilke stier som er tegnet inn. Det vises ikke hvor langt en kilometer er i kartet, men du har muligheten til å måle avstander. Du har muligheten til å laste ned kart i normal og høy kvalitet – her anbefaler jeg at du laster ned kart med den beste kvaliteten. Du laster ned fylkesvis. Du kan ikke spille inn eller se GPS-spor med Geoviewer. Som på andre turkartapper: selve installeringen av kartene er ikke av de enkleste. Det anbefales å bruke pc som ‘mellomstasjon’, og klippe og lime dem inn i en bestemt folder – for deretter å legge dem til i appen. Men når du har gjort det har du en super og gratis app på telefonen. Geoviewer finnes også i en pc-versjon. Her kan du finne områder fra hele Norge, med den zoomen du selv vil – og laste ned kartet til din pc som jpg. Veldig praktisk. Lage turkart på nett Norgeskart har en veldig flott funksjon ved at alle kan gå inn på internett og lage sine egne turkart til nedlasting som pdf. Her kan du velge om kartene skal ha målestokk 1:25000 eller 1:50000. Kartene får rutenett over hver kilometer og blir flotte kart. Har du tilgang på fargeprinter kan du med andre ord skrive ut turkart over hele Norge. Avslutning Totalt sett har det de siste årene vært en rivende utvikling innen mulighetene man har for å skaffe seg sine egne turkart – både på mobil og som utskrift. Det er en del jobb å sette opp appene – men når du har gjort det har du et fantastisk hjelpemiddel på tur. Selv bruker jeg Geoviewer mest på fjellturer og kjøreturer, mens den ikke blir så mye brukt på nærturer. Den siste tiden har jeg vekslet imellom Locus Map Pro og Mytrails på alle turer – siden de har kart med 5-meters-koter ser man mer av terrenget på kartene på disse appene. I tillegg spiller jeg inn rutene jeg går med disse appene. Hvis dette hadde vært en test hadde disse to appene vært vinnerne - med Mytrails som en knepen nr 1. Norgeskart har mange mangler – men har helt klart potensiale til å ta opp kampen mot disse om det satses på utvikling. En ting jeg selv ønsker, er at man kan få tilgang på mobil (gjerne ved å betale) til Norges mange ulike turkart som kommuner og friluftsråd har gitt ut på papir. Dette er ikke mulig i dag, noe som er synd. Karakterer i Google Play pr mai 2016: Locus Map Pro: 4,8 Mytrails: 4,5 Norgeskart: 4,4 Viewranger: 4,2 Geoviewer: 4,0 Det finnes selvsagt mange flere lignende apper der ute – men det er disse som jeg har hatt tid til å teste. Jeg har heller ikke prøvd appene på Apple-produkter, men vet at Geoviewer og Norgeskart i hvert fall er tilgjengelig til disse. Jeg er usikker når det gjelder de andre appene og Apple.
    4 poeng
  3. Hun har kjøpt en dyrt telt som hun ikke får brukt i ferien pga en åpenbar og vesentlig mangel, da bør hun få et nytt telt når de ikke kan love utbedring innen et par uker. Juss er juss, og moral er moral, og det er like mye det det handler om her spør du meg.
    3 poeng
  4. Ja send videoen til de! Har 3 Hillebergtelt og aldri sett noe lignende. Det begynte å dryppe fra en søm på det 7 år gamle Nalloen min i fjor når det blåste og regnet mye. Og da snakker vi en dråpe i minuttet maks. La på Seam sealer over problemområdet og det ser ut til å holde. Griseri og ville ha nektet å gjort dette med et nytt telt.
    3 poeng
  5. Turrapport del halvannen Nå drar jeg. ikke lenger enn Holken og Viketjønn, men et er sikkert mer enn nok. Sekken er i tyngste laget. Det ble den etter at jeg la ut pakkelistene mine for offentlig sjikane. Alt jeg hadde i lommene er nå i sekken. Men før jeg jeg tar farvel med Synken tenker jeg alt er på plass igjen. Gleder meg grensløst. Holken here I come again. Om 8 timer er teltet oppe og jeg ligger som et slakt inni. Men som det ble sagt meg: Du gjør alt frivillig, du blir ikke droppet på en åsside i Afganistan. Og bak toppen ligger vannene på rekke og rad 2 - 18 PW og TR HV 79.bmp 2 - 18 PW og TR HV 79.bmp 2 - 18 PW og TR HV 79.bmp
    3 poeng
  6. Dette er etter min mening en klar reklamasjon. Jeg mener at du har krav på nytt telt, I dag ser vi at mange butikker har åpen retur i opptil 90 dager. Vil vel tro at det er de som tar diskusjonen med leverandøren. Ingen skal begynne å reparere på ting de har kjøpt selv. Teltet koster jo også en del. Fjellsport bør gi deg et nytt telt,og ta det med Hilleberg. Det mener nå jeg. Knoten.
    2 poeng
  7. God service betyr å yte det lille ekstra uttover kjøpslov og garantiregler, Fjellsport kan sikkert krangle seg frem til å ha juridisk rett men ofte syntes jeg at i saker som dette er det stort sett selger som taper mest i lengden. Skal ikke så mange historier til som dette før man får litt frynsete rykte.... I dagens internasjonale nettbaserte marked må man yte mer en bare å krige på priser, det er ofte kort vei til neste nettbutikk - Sånn ser ivertfall jeg på det
    2 poeng
  8. Det der er IKKE normalt. Jeg syntes det er svært ellendig av fjellsport hvis du må vente så lenge på ny vare, det er jo en helt urimelig ventetid! Du har rett på ny vare eller "vederlag" om ikke selger kan rette opp innen rimelig tid. En ting er garanti hos produsent men her mener jeg du har norsk kjøpslov klart på din side. Ikke gi deg på dette og krev ny vare fra Fjellsport! Hvis de virkelig er så kjipe så skal jeg også jommen vurdere to og tre ganger før jeg handler dyre ting hos dem igjen
    2 poeng
  9. Frem og tilbake- til erstatning for søndagsturen. Det ble ikke tur på søndag. Flere gode grunner – det regnet hele dagen. Og når værmeldingen er raus med godværet på tirsdag hvorfor ikke flytte turdagen? Det er slik vi pensjonister kan gjøre… Nå ble ikke været så bra som de meldte. Det var sol – inne i mellom, men også regn inne i mellom. Og det var litt vind. Med temperatur på rundt ti grader ble det egentlig litt kaldt uten jakke, men det er jo sommer for søren. Jeg hadde valgt langbukse, og takk for det, men blusen fikk være kortarmet. Jeg gikk en tur innover for et par uker siden. Den gang uten å tenke på å nå hytta. Denne ganger var det ikke tvil. Jeg skulle selvsagt inn. Nå var det smeltet mye snø på 14 dager eller så, men fortsatt var det en del fenner som måtte forseres. Det er egentlig små fenner som lettest lager problemer. Og jeg gikk gjennom et par ganger. Stort sett er det nå snøfritt. Jeg sjekket mot tidligere år. I fjor var det vesentlig mer snø 25 juli, altså en måned senere. I 2013 lå det fortsatt fenner i august. Det var nok også mer snø i månedsskiftet juni – juli det året også. Jeg var innover i begynnelsen av oktober i fjor, og fikk da hilse på en gammel kjenning – fjelltjæreblom. Og samme plante dukket opp på dagens tur. Omtrent på samme stedet. Det er kjekt å se at blomstene kommer frem. Og da andre enn myrull, multeblom, og tettegras, som finnes overalt. Lengst inne og høyets opp var det ikke lenge siden vinteren hold favntaket på naturen. Det ble mer fenner, og nær hytta var det klart at det bare var dager siden snøen hadde forsvunnet på flaten. Men nå er sommersesongen også kommet her oppe på 900moh. Det var selvsagt ikke en kjeft på hytta. Hvem skulle være ute og gå en helt ordinær tirsdag? Lærere og andre med lang sommerferie? Jeg har alltid hevdet at hyttene i Frafjordheia er Norges best bevarte hemmelighet når det gjelder hytter i juni-juli. Ubetjente og selvbetjente hytter med bare noen timers avstand. Alle godt utstyrt. Jeg kan ikke skryte av været, men regner og blåser gjør det da andre plasser også. Natt til mandag hadde hytta to gjester, Til min store overraskelse møtte jeg et par som var på vei til hytta. Det vil med andre ord være folk også denne natta. Her er det ikke snakk om lange avstander og turer mellom hyttene. En del av stiene går helt opp på 1100 moh, og med en helt unik utsikt. Turene i høyden går på det som blir betegnet som «det subkambriske peneplan» - granitt, mer enn 600 millioner år gammelt. Ødslig og uten mye vegetasjon. – det heter ikke «Strålaus» for ingen ting… Denne dagen skulle ikke jeg opp i høyden, men ned til bilen. Mørke skyer i sørvest (Sydvest..) betyr regn. Og jeg fikk litt over meg, men stort sett var det opphold og greie forhold. Jeg kunne kjenne at dette ikke var rette dagen for spurt og høy fart. Mange dager med tur og trening kjentes, selv om det ble hviledag på søndagen. Men kjekt var det med en søndagstur på en tirsdag. Les hele artikkelen
    2 poeng
  10. Veldig greit svar på dette: Er du i tvil, så er du ikke i tvil! Er du ikke i tvil, så bruk det. Er du i tvil, så bytt. I dette ligger også hvilken risikotype du er, da en med lav risikoprofil også lett vil komme i tvil og dermed bytte da det er utenfor produsentenes anbefalinger. Liker du høyere risiko betyr ikke anbefalinger en shit, utstyret ser fortsatt fint ut, så da er du jo ikke i tvil og kan bare bruk det. Er du høyrisiko type hadde du vel heller ikke hatt noe sikringsutstyr å tvile på .
    2 poeng
  11. I august i fjor tok jeg et siste farvel med vann 1307. Men "gammel kjærlighet ruster ikke" heter det i et ordspråk, og når det gjelder 1307 har jeg det sånn. Og det hører også med til denne kjærligheten at jeg nok har tatt et "endelig" farvel med den opptil flere ganger. Og nå er jeg i full gang igjen. Pakkelisten er "ferdig", det samme er menylisten - for 10 dager. Nå gjenstår det å fingjennomgå pakkelisten, og jeg kjemper en lite kamp med meg selv, for jeg synes det er altfor tidlig å tørke mat, kjøtt, løk, gulrot og purre, i tillegg til egg og bønner i tomat. Men om jeg klarer det vet jeg ikke. På den andre siden så har jeg jo dokumentasjon fra et halvt år siden. Og der er jeg nå, og så lurer jeg på om det bare er meg som ikke klarer å vente til det er "rimelig tid" for forberedelsene og drømmene?
    1 poeng
  12. Det var kona sin idè, men jeg var ikke tung å be. Takk sa jeg, da hun spurte om jeg ville ha en tur alene i skogen, og så snart kalenderen åpnet seg stakk jeg til skogs. To dager og en natt på den lyseste tiden av året, og med knall værmelding i tillegg. Dette måtte bli bra. Konseptet for aleneturene mine er greit nok - jeg øver på å ha lettest mulig sekk, uten at jeg føler meg ukomfortabel. Jeg skal ha med litt luksus, men fokuset er på å gå - gjerne lengst mulig. Om mulig legger jeg inn litt kultur eller oppdagelse av nye områder. På denne turen fikk jeg til alt - og litt til. Onsdag morgen startet vi fra Skar i Maridalen, kona kjørte meg inn og ble med ett lite stykke. Vi tok raskeste veien opp på Mellomkollen, en av Maridalalpenes topper, og på veien opp passerte vi det antatte dødsstedet til Bernard Herre. På toppen av Mellomkollen tok vi lunsj, før kona vendte hjemover, og jeg hadde skogen for meg selv. Jeg kom ikke til å møte andre gående før over 24 timer senere, og da på Kikut. Nesen ble vendt nordover, over Tømte og langs Kalvsjøen, hvor jeg fikk med meg to turorienteringsposter. Nord for Gørja kom dagens andre rast, en kort pust i bakken for å lufte tærne og fastsette traseen videre. Øst for Trehørningen kom turens første kulturelle innslag. Kjentmannsmerket i regi av Skiforeningen gis ut for to år av gangen. Forrige periode fikk jeg brukt svært lite, så jeg hadde blinket meg ut to poster for besøk på denne turen. Jeg får ikke stempel, men det er likefullt artig å besøke postene da de som regel har kulturell eller geologisk interesse. Den første posten var "Plaga", et kumlokk rett sørvest for Trehørningen, midt ut i svarte skauen. Under lokket går det en 12 meter sjakt rett ned. Der nede treffer den en overføringstunnel fra 1913 mellom vannene Trehøringen og Helgern. Sjakten var en luftesjakt for arbeiderne som drev den 880 meter lange tunnelen med håndmakt. Tunnelen førte vann til hjelp for fløting. Den andre posten var lenger nord, ved Smalvann. Her ligger en gammel dam og oppbygde fløteplater for fløting av tømmer ned til Hakloa. Flott anlegg som er over 100 år gammelt. Jeg var nå kommet langt nok nord til at middagen var trengende. Jeg valgte derfor å legge veien om toppen av Skinnskattberget, 550 moh for en rolig middag i lyngen. Dessverre ingen utsikt å skryte av. Ned igjen gikk jeg ut på tangen i Haklokalven, frem til en av markas fire gjenværende hengebruer. Rett sør for brua, i Magovika, slo jeg meg til ro for natten. Tarp og bivibag, begge skaffet tilveie gjennom dette forumet fungerte ypperlig. Tarpen måtte slås opp lavt, da vinden sto rett inn fra Hakloa, hvilket gjorde valg av soveplass noe utfordrende. Dag to gikk i fullt trav sørover på vestsiden av Hakloa og ned til to kjentmannsposter fra denne perioden. Den første, i Lukasvika i Hakloas sydende, var en flott oppbygd atthaldsdam, et byggverk man ellers ikke ser hvis man ikke er på spesifikk jakt etter det. Den andre var nok en hengebru. Returen gikk over Kikut - Kobberhaughytta - Ullevålseter og Sognsvann. Man gjør seg noen betraktninger på en slik tur som dette. En av dem er forskjellen i stikvalitet. Syd for Kikut er stiene brede - godt brukt og uten vegetasjon som slår inn over stien. Nord for Kikut derimot er det en fordel å ikke bruk shorts. Der er stiene mindre brukt, og noen på vei til å gro igjen. Lyng og kvister pisker på anklene, og myrene må vades. Personlig liker jeg stiene nord for Kikut best, men det overraske litt at man ikke må lengre enn det vekk fra byen for å finne ro og mangel på andre turgående - hvilket leder meg over til observasjon nummer to - på tur midt uka i slutten av juni var jeg så godt som alene. Jeg mødte fire - fem tursyklister, pensjonister etter utseende å dømme, ellers ingen. INGEN! Sannsynligvis hadde jeg mødt langt flere på fjellet.
    1 poeng
  13. Litt rett på sak dette men, du må få deg litt juridisk hjelp. jeg tror dette i.h.t. kjøpsloven er en vesentlig mangel som vil gi deg rett til å heve kjøpet og så få pengene tilbake. ,Hvis du krever et nytt Hilleberg telt som erstatting kan du risikere å få en "rerun på" hele elendigheten. Prøv å få pengene tilbake og så kan du kanskje sjekke ut Helsport Reinsfjell superlight 2 eller tilsvarende.
    1 poeng
  14. Tipper Kvalitetsansvarlig hos Hilleberg svetter litt nå. Jeg regner med at Hilleberg "masseproduserer" slikt ventilskydd og da er det trolig en serie/batch feil som er ute å går. ( Om det er en mager trøst for deg Sovjetunionen..) Så blir derfor ikke overrasket om de snur seg rundt og produserer ventilskydd som kan sendes til kunder som har tilsvarende problem. Jeg skal i alle fall sette opp mitt soulo i neste regnvær for å teste.
    1 poeng
  15. Ikke for å være kjip, men å klage på servicen her syns jeg ikke du har noe rett til. Det er forståelig at du er frustrert, men du blir tilbudt et lånetelt da dette tar lang tid som er nøyaktig hva loven gir deg rett til siden det tar så lang tid å fikse. Å boikotte en butikk pga du har vært uheldig med et produkt og leverandøren fører ikke noe godt med seg i det hele tatt.
    1 poeng
  16. Har du sendt videoklippet til Hilleberg og/eller Fjellsport? Syns det taler for seg. Hvordan tenker de å reparere dette egentlig? Dette taler for omlevering spør du meg. Ville ikke ha forsøkt på noen egen reparasjon her. juss: http://gratisrettshjelp.no/blog/4-2-retting/
    1 poeng
  17. Er ikke noe fasitsvar på dette. Valg av standplassmetode bestemmer mer en valg av materiale. Vekselklatrer dere kan man like godt bruke tauet. Er det føringsstandplass så kan en cordelette eller slyngeløsning være valget. Det mikses kanskje mellom tau, slynge eller kordelette. Skal standplassen være direkte eller indirekte etc. Det er masse info om man i det hele tatt klarer å utligne perfekt, hva betyr forskjellige lengde mot forankringspunktene, forskjellig vinkel fra forventet fallretning etc.. Det viktigste er at man har minst to uavhengige bombesikre punkt, uten for stor vinkel og dersom den ene blåses så skal neste ta over uten sjokkbelastning. Ut over det vil valg av metode og ikke materiale styre valget. Om du velger statisk eller dynamisk vil ikke gjøre stor nok forskjell på utligning eller energiabsorpsjon i forskjellige setup, da du gjennom tauet, bremsen, med kroppen etc allerede har dynamikk, og hverken statisk eller dynamisk klarer å utligne en standplass optimalt. Eks. Du har to punkter, dynamisk vil letter gi noe utligning dersom faller kommer litt skjevt ift planlagt retning, men er det (veldig) forskjellig lengde til sikringspunktene vil det være nærmeste som må ta nesten all krafta pga mer dynamikk i den lengste. Det samme skjer, men her bruker du statisk. Tester indikerer at er du bare 10 grader feil ift forventet fallretning vil også her nesten all kraft gå til den ene sikringen og har man forskjellig lengde til sikringpunktene så opptrer ikke lenger det statiske tauet seg nok statisk. Og hadde det vært 100% statisk vil ett direkte fall nær sikrer og litt slakk gi stor kraft på sikringskjeden. Tror heller ikke at dynamsik leveres i praktisk diameter som passer til en cordelette uten at styrke blir for lav!?
    1 poeng
  18. Da ble det en Bergans Powerframe til 1989,- hos XXL ! Dette er vel definisjonen på en anti-lettvekts sekk, men da kan man i alle fall putte slekt og venner i sekken
    1 poeng
  19. Har ikke erfaring med kløv, men det burde ikke være noe problem med maskin. Syntetprogram ville jeg prøvd meg på og ingen / lite sentrifuge. Evnt. bare legge i bløtt med litt vaskemiddel. Det gjør jeg med hundeselen den sjeldne gangen jeg vasker den
    1 poeng
  20. Ingen erfaring sånn sett, men jeg er typen til å hive alt i vaskemaskinen... Ullprogram, sparsommelig sentrifuge og Milo
    1 poeng
  21. Send meg en epost adresse så skal jeg sende deg et eksemplar. De som ønsker et eksemplar kan f.eks. sende meg en e-post adresse til [email protected].
    1 poeng
  22. Fiskefadese i Femundsmarka 2.-5.juni 2016 Dette skulle egentlig ble en kort rapport om en kort tur, den endte opp med å bli "noe" lengre enn planlagt (slapp av, det er mest bilder). Håper du bærer over med det. Første helgen i juni var det igjen dags for tur. Igjen var det Femundsmarka som stod for tur. Og igjen var det min gode turkamerat Ola jeg skulle dra sammen med. I fjor var vi på en toukers ”ekspedisjon” i Øvre Anarjohka/Lemmenjoki, i år var en langhelg i Femundsmarka alt vi tok sjansen på å spørre våre bedre halvdeler om (man må være taktisk, særlig siden vi har planer om en ny ekspedisjon i løpet av et par år). Femundsmarka er etter hvert kjente trakter. Det var Olas sjette tur, og min tredje. Fra før har jeg ankommet terrenget rundt Grøtådalen fra Kjärringsjöen i nord-øst, fra Grötvalsjöen i sør-øst, denne gangen startet vi turen i vest, med båttaxi fra Femundshytten. Målet var Sætertjønna, som er et utmerket utgangspunkt for turer i Grøtådalen og Kratlland. Vi er blitt såpass samkjørte når vi er på tur at det meste går av seg selv. Planleggingen for utstyret vi skulle ta med foregikk omtrent slik: Ola: jeg tar med kaffe, kjele og mark. Du tar med stekepanne og smør. Mat ordner vi selv. Jeg: ok. Vi ankom Femundshytten på torsdag kveld, på omtrent samme tid som det lokale brannvesenet. Det var brutt ut flere skogbranner i traktene, og vi kunne se røyk fra flere plasser på begge sider av Femunden. Fikk høre at det ikke var i områdene vi hadde tenkt oss, så det la ingen demper på iveren etter å legge i vei ut i terrenget. En nydelig båttur over mot Storvika og startstedet ga en behagelig start på reisen. Turfeber. Fiskefeber. Bålfeber. Ola er KLAR for tur! Turen opp fra Storvika gikk lett som en plett. Stien fra Storvika opp til Røvoltjønnen er motbakke, men lettgått. Ute av skogen var det tid for å forlate stien og skrå sør-østover slik at vi skulle treffe på T-stien litt nedenfor Oasen. Flatt, lettgått og nydelig terreng. Kilometrene gikk unna, men vi tok oss tid til å nyte den vakre solnedgangen bak oss. Helt upåvirket av skogbrannene var vi heller ikke, lukten av ”bål” kjentes på flere kilometers avstand, og vi så røyksøyler på andre siden av Røvoltjønnene. Mannen som sverger til ullongs måtte krype til korset og bedrive stripping etter motbakkene opp fra Storvika. Elg i solnedgang. Til høyre sees røyk fra skogbrannene som startet tidligere på dagen. Meget lettgått terreng etter Røvoltjønnan. Vi krysset T-stien og kom inn på ”vår” sti som skulle føre oss inn til leirplassen ved Sætertjønna. Ved et av de mange små tjernene møtte vi på et av naturens små underverker. Midt i det som ser ut som en død steinrøys tøt det frem vann i store mengder. Det uten tvil største oppkommet av vann vi noen gang har sett. Det var som et boblebad med krystallklart kildevann. Slike små ting fascinerer, og det ble en velfortjent liten pause her. Ola nyter en kopp rykende ferskt vann. Den ikke spesielt behagelige vadingen over Grøtåa. Resten av vandringen gikk i bra tempo, vi var klare for å slå leir. Siste hinderet på veien var vading av Grøtåa. Jeg sverger til høye gummistøvler på alle slags turer, men selv ikke de trofaste Tretorn-kompisene ble høye nok her. Jeg kunne sagt det var forfriskende, men det var egentlig bare kaldt og vondt. Uansett, til Sætertjønna kom vi. Teltet ble slått opp, ved ble sanket (ganske mye nedfallskvist nå tidlig på sesongen). På forhånd hadde vi flotte tanker om hvor kult det hadde vært å tatt stor sprelsk Grøtåørret på bambusstang, så de to driiiitlange bambusstengene vi hadde med ble straks tatt i bruk. Bambusstengene fremstår i ettertid som en av disse ideene som er brilliant når man kommer på dem, men skikkelig dritt når det blir utprøvd i praksis. Ola tok en ”rugg” på noen få gram, ellers var det dødt. Det vil si, vi hilste på Børre Bever som plasket med halen i det vi slengte uti marken. En sterk konkurrent i matfatet. Dag to startet så vakkert. Tradisjon tro var jeg først ut av teltet, og benyttet det strålende været til litt morgenfiske. En flott stekepannefisk ble resultatet. Å ta fisk før turkompisen i det hele tatt har våknet er alltid godt, og optimismen var stigende. Ola ble naturligvis også ivrig når han skjønte fisken var ”på bett”, så vi dro raskt ut på formiddagsfiske. På de tjue første kastene tok jeg opp ytterligere to stekepannefisker, og jeg ila meg selv fiskestans, da jeg synes to fisker fra samme lille tjern er nok. Optimismen var skyhøy. ENDELIG skulle jeg ta mye fisk i Femundsmarka. Det jeg ikke visste var jeg ikke skulle ta en eneste fordømt fiskepinne resten av turen… Resultatet av en meget kort formiddagsøkt. Det siste jeg så til Femundsørretten. Turen gikk oppover Grøtådalen, før vi svingte mot Kratlland der storruggen, etter planen, skulle tas. Vi kastet og kastet. Mark, sluk, spinner. Kast etter kast etter kast. Ikke så mye som et napp. Ikke så mye som antydning til liv hverken i elv eller vann. Formiddagens optimisme ble til frustrasjon. Men humøret var ikke altfor dårlig. Fisket er bare krydder, turen i seg selv er tross alt viktigere. Når man sitter i solen med et deilig kaffebål foran seg har det egentlig ikke SÅ mye å si om man spiser fisk eller rett-i-koppen. Hvor kan vi dra og ikke ta fisk nå mon tro? Den ikke spesielt runde Rundtjønna. Her, av alle steder, traff vi på oppsynsmannen for to år siden. Dagen gikk over i kveld. Turen til Kratlland forble resultatløs, men denne karen gir seg ikke så lett. Jeg SKULLE ha fisk til kveldsmat. Flere små vann ble fisket, akkurat like resultatløs. Kaldt ble det og, med kald nordavind fra alle kanter. Når natten var på sitt mørkeste måtte jeg resignere og tusle tilbake til leir, og da satte jeg virkelig pris på at vi var to på tur. Ved teltet spraket det i furukvist, en alltid like trivelig turkompis hadde fyrt opp skikkelig så jeg fikk varmet lankene. Og plutselig var det gode turlivet igjen godt. Det er helt greit å komme tilbake til dette etter en mislykket fisketur! På den tredje dagen skulle vi gjøre noe så rart som å gå på topptur. Kratlvola skulle forseres. Den store stygge haugen med stein måtte da by på litt av en utsikte, tenkte vi. Man kan trygt si vi ikke ble skuffet! Turen opp var hverken lang eller særlig hard, og utsikten leverte varene som det heter. Panoramautsikt over Grøtådalen fra topp til bunn. Røa-vassdraget, Styggsjøene, Reva, Rogen, Kratlland. Vi så ALT! Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg aldri har sett så mye stein på én gang før. Femundsmarka har ikke de bratte fjellene og dype dalene Vestlandet har, men det er noe røft og vilt over de endeløse blokkmarkene og mange snirklete vannene. På toppen av Kratlvola. Stein, stein og atter stein, er hva jeg ser. Kratlland sett fra oven. Dagens mål: Voltjønnan. En aldri så liten perle midt inne i verste blokklandet. Fra oven fikk vi også se dagens turmål, Voltjønnan. Turen ned var bratt, men på ingen måte ufremkommelig. Voltjønnan må kunne sies å være blant de mer utilgjengelige små vannene i nasjonalparken. Her vokser furuene seg gamle. Gaddene er tallrike, og bålgruene er få. Fisk ble det selvfølgelig ikke, men bålkos ble det, og bålkos er vi svært enige om at er viktigst. Det var bratt, men det gikk. Om ikke annet så bød Voltjønnan på førsteklasses ved og natur. Om tre kunne snakke tror jeg at jeg kunne hatt en interessant samtale med denne flotte karen. Det er alltid spennende med nye smaker. Krydret kveldsmaten med denne friske mosen. Ola klaget på litt vondt i magen, men det kan like gjerne ha vært den kruttsterke kaffen. Etter en kjapp pause i leiren ble det kveldsmarsj nedover Grøtådalen. For å korte inn søndagsmarsjen skulle vi telte ved Krokåthåen. Nytt område for min del, og av de mer brukte delene av parken kunne jeg raskt konstatere. Om ikke annet slipper man å lage seg ny bålplass, og ved fantes det også bare man tok seg litt tid! Rapportforfatteren nyter en stille, og kald, kveld ved Krokåthåen, og angrer på at han ikke kjøpte seg varmere sovepose til turen. Søndag viste været seg fra sin beste side, noe som også ga utslag i bestanden av insekter. Et øyeblikk trodde jeg det landet et helikopter like bak meg mens jeg kastet forgjeves etter fisken i Krokåthåen, men det viste seg å være hele verdens samlede bestand av knott og mygg. Vi hastet videre, bort fra dyr og djevelskap! I hui og hast stakk vi av fra knottinfernoet ved Krokåthåen, men tid til et bilde blir det alltids. Korstjønna viste seg også å være fisketom, som alle andre vann i Femundsmarka. Så også Skogtjønna, foruten stimen av småfisk som samlet seg i innløpsbekken. Kanskje ikke helt etter fiskeetikkens uskrevne regler svingte jeg bambusen et par ganger i denne bekken, og tok opp et par småpinner. Endelig skulle jeg spise fiske-taco, slik jeg hadde håpet på hele turen. Uheldigvis(?) tok jeg en titt på klokken i det jeg skulle til å varte opp med et herremåltid av Michelinstandard. Ingen tid til kokkelering var konklusjonen, vi skulle møte båttaxien i Storvika om en drøy time! Sekkene på ryggen, så gjorde vi det vi gjør best, går fort! 55 minutter senere var det to svette karer som ankom kaien i Storvika, stort raskere tror jeg ikke distansen kan gjøres unna. Solskinn og en tilnærmet stille Femund gjorde at vi samlet krefter fort. En av de triveligere taxikøene jeg har vært i. En langhelg i Femundsmarka såpass tidlig på året er nok gambling med tanke på fisket. Dette var vi klar over, og dette er vi enda mer klar over i ettertid. Selv om fisket var bedrøvelig var dette akkurat den turen vi ønsket oss. Fint vær, lite dyr, mye bålkos, røff natur, topptur, fiske og samling av mentalt overskudd. Det var nok ikke siste gang vi hilser på blokklandet øst for Femunden!
    1 poeng
  23. Stusset lit over spørsmålet og måtte tenke etter. Jeg gjør jo ikke noe som kan defineres som å gjøre noe. Jeg er alltid alene på tur enten med kano eller til fots, det er min greie, jeg trenger alene tiden for kunne rydde litt i hodet og å høre på naturen og stillheten. Jeg er langt inne i livets høst så jeg filosoferer nok en del hvorfor det ble som det ble og om det er noe jeg kan endre på. Så kommer det mange minner fra alle de landene jeg har bodd og jobbet i. Tiden går jo helt av seg selv. Har det vært en kald natt og morgenen kommer med sol og varme er vel kanskje det å ligge og vente og kjenne varmen stige i teltet også å gjøre noe, for så å bruke lang tid på frokosten. Så studere jeg kartet og går litt tur i nærområdet. Har jeg med kanoen øver jeg meg med å padle med kano åre, vanligvis bruker jeg kajakk åre. (burde kanskje ikke si det) Mer er det ikke, men jeg er veldig fornøyd.
    1 poeng
  24. Eg går endel alene og har som oftest et konkret mål med turen. Enten det er et område, vann eller en topp som skal nåes, eller en kombinasjon av flere delmål. På slike turer går det meste av tida med til å forflytte seg og finne en fin leirplass før teltet skal opp igjen til kvelden. Tida som er til overs før øynene slås av brukes til å lage mat (god mat...), smelte snø (vinterstid), fiske, fyre bål, studere kartet og finpusse ruta for neste dag, finne navn på vann og topper rundt seg fra kartet, reparere småting som kan ha blitt ødelagt i løpet av dagen og best av alt, lese en god bok eller et blad. Det er til og med fint å bare ligge stille å tenke, helst med døra åpen og utsikt til horisonten. Velg teltplass med omhu, slaraffenlivet der er gull!!
    1 poeng
  25. Fra turen i Hundeskogen. Mye større en hva det ser ut til.
    1 poeng
  26. De siste årene har jeg vært svært mye på tur alene. Det er forskjellige grunner til det, men med en jobb som krever kontinuerlig og tildels intim kontakt med masse mennesker, og med unger hengende i buksebeina hele tiden, er tur min form for alenetid. Og meditasjon. Telt har jeg ikke brukt så mye senere tid da jeg har en liten og svært enkel koie som ofte er målet for turene. Den kan sammenlignes med et fastmontert telt/lavvo. Ofte blir jeg spurt om hva jeg gjør på disse turene, og svaret er enkelt. For det første er det en virkelig god følelse å bare være bokstavelig talt midt i skauen. Lytte, lukte, se. En følelse som kanskje ikke er så lett å kjenne igjen på første tur, men den vil komme. For de fleste. Det sies at det er en kunst å gjøre ingenting. Men på tur er det lett og samtidig givende. Så brukes mye tid på pusling. Pusle litt med ved, med mat, med bål, med bikkja. Pusling er undervurdert spør du meg. I tillegg har jeg nesten alltid med meg en kikkert og en fiskestang. Kikke litt etter fugler, ta noen kast med stanga. Eller drite i fisken og ta et bad i stedet. Og dermed har døgnet nesten ikke nok timer så de planlagte små turene i nærområdet blir ofte utsatt. Nei, gi meg et fint terreng. Det er alt jeg behøver.
    1 poeng
  27. Der er folk veldig forskjellige vet jeg. Det blir jo litt kjedelig å bare sitte på en stubbe i flere dager å fyre bål som du sikkert skjønner. Det er derfor greit å ha et "prosjekt". Folk har så ulike interesser så jeg lister opp noen her: - Fiske. (Jeg er heller ikke veldig begeistret for fisk til hverdags men av og til er det skikkelig godt. Så fremt fisken faktisk er helt fersk og ikke bare sånn "butikkfersk" da. Det er ofte en nedtur å spise "butikkfersk" fisk syns jeg. Dessuten trenger man jo ikke spise fisken heller da. Catch & release er jo et kjent begrep og det er underholdende i seg selv å finne riktig agn, fiskested, tidspunkt og alt sånt for å "lure" den og kjempe en liten kamp med den etterpå.) - Jakt. (Mye det samme som fiskinga. Må finne riktig tid, sted, vurdere værforhold, bli kjent med vanene til dyrene under ulike forhold for å "lure" dem på skuddhold. Vanskelig med noe Catch & release av naturlige årsaker her men til gjengjeld smaker jo maten herfra bedre synes jeg) - Toppturer (Drev mye med sånt i min ungdom. Nå gir det meg ikke så mye lenger men det er jo virkelig en trend i tiden ser jeg) - Fotografering (Tar en del bilder på turene mine men er milevis fra noen proff fotograf. Gøy uansett.) - Birdspotting (Her er jeg helt blank men mange har store interesser for slikt) Og så kan man jo alltids utvide ferdighetene sine med det de kaller "bushcraft" på andre siden av dammen da. Første bålet du fyrer opp med tennstål er jo et litt primal-stolt øyeblikk for eksempel.
    1 poeng
  28. Haha. Jeg kan forsikre om at både badingen og timene på trappa ble gjennomført i nettoen. Svette skjorter må også tørke. Nå er det ikke så sjelden at jeg sprader rundt i skauen kun iført Crocs og caps. Dog hender det også at en følelse av skam skyller over meg, og selv om ikke det finnes folk på mils avstand, tar jeg på meg en truse i det minste. Og ber bikkja pent om unnskyldning
    1 poeng
  29. Jeg gikk til Høgdebrotet over Kvasstinden og Bukkehammaren sist helg. Det gikk helt fint, men det var en del snø. Gamasjer hadde nok vært en fordel, jeg ble skikkelig våt på beina.
    1 poeng
  30. Litt sen med tilbakemelding. Men det var omtrent slik helgen som var. Lå litt snø innover valdresflya men stort sett flekker. Gikk tur til Mugnetinden fredag. En del snøflekker på vei opp. Spesielt spesielt når en skal opp til flata litt før toppen. I skar og dalganger I høyden var det snø. is på vannene litt opp i høyden. Lørdag gikk jeg Knutshøe der var det bare sporadisk noen snøflekker. Ligger snø I høyden, spesielt I nord hellingene. Der snø ligger I skrå partier bærer den fint men mer tunggått på flater. I søkk og daler slår man nok mye gjennom. Søndag gikk turen fra Bitibua inn til Grøvolskampen. Der var det stort sett bart. men du skal opp 14 dager etter så det har nok smeltet en god del til. Ferga på Gjende gikk men på Bygdin lå den på land, der var det veldig lav vannstand. sikkert fint å telte innover så lenge du ikke beveger deg for høyt opp.
    1 poeng
  31. Sjekk ut turen jeg hadde til Fyresdal i helga, det ble noen fine ørreter! Se turen her: https://isakfriluft.wordpress.com/2016/06/05/flott-fisk-i-fyresdal/ Blogg:https://isakfriluft.wordpress.com/category/hj
    1 poeng
  32. Fjellforum har blitt stedet for deg som vil berette hvordan du presser gram ut av den mikroskopiske anatomiske sekken din. For å ha rett til å uttale seg, må man jobbe steinhardt for å redusere all vekt ned til minste minimum, og være så kreativ som mulig for klare å oppnå dette. Man skal ete næringspulver og tørka kaviar. Skylle det ned med vann fra bekken. Naturligvis ikke i en kopp. Den veier for mye. Man bruker hendene. Viktig å tørke hendene før man løper videre (ja – løper! For det er kult, og det gjør turen så gøy som den aldri før har vært!) Viktige gram å hente på å ha tørre hender! Skoene skal være av typen super-ultra-nano lightweight, naturligvis. Ankelstøtte og høye skaft er helt unødvendig. Gjerne beskjær sålen for unødvendig gummi. Man skal kutte av overflødige centimeter fra reimene på sekken, og vha kniv eller syl utvide alle luftehull og reimhull, her er det mye å hente! Man skal kappe skaftet på tannbørsten og file ned børstehøyden. Man skal brenne av halve månedslønna på å kjøpe det hippeste dyreste utstyret i signalfarvede state-of-the art lettvektsmaterialer på E-Bay. Skal man ha telt, må det være type Superlight-utgave.. Hvis det også blir for tungt, sover man i en ultratynn hengekøye, eller bare under et kroppsformet stykke super-ultra-nano lightweight presenning som man har skåret av den originale man kjøpte, fordi originalen veide for mye. Skal man fiske, holder det med noen meter ultratynt snøre. Fisken sløyer man vha en smal type tapetkniv med supertynt blad. Liggeunderlag? Det trenger man ikke. Klær? Kompresjonstights og pannebånd holder i massevis. ************************************************ ************************************************ Er det satt på spissen? Kanskje litt. Men jeg sitter med oppfatning av at for å være litt kul på Fjellforum, må du helst tilhøre den rase som sokner til en eller annen lettpakkerkategori. Er du av den trauste typen med canadaskjorte og mygghatt..Som slenger storsekken din på ryggen, og i høyskaftede jegerstøvler trasker av gårde med tre fiskestenger, en svartkjele og et par poser kokekaffe, noen stykker bacon og en pakke egg, et par flasker drivstoff til primusen, en samekniv, en foldesag og en liten kniv, en flaske whisky og en boks pils eller tre, et komfortabelt og romslig telt, en pose 50cm vinterplugger, et robust underlag og en fjellduk - ja så er du en raring. Et aldri så lite utskudd. En av de gamle skrullingene som sokner til fossile måter å leve livet ute i det fri på. Og som er primitiv nok til å bære 25kg + på ryggen. Jeg tilhører sistnevnte kategori, og ønsker med dette å understreke at jeg ser fornuften i å bytte ut det 7 kilo gamle bomullsteltet med et telt som veier 3,5kg i stedet, uten at det går på bekostning av egenskaper. Jeg ser fornuften i å bytte ut den gamle 1,5kg tunge primusen, som du må drasse med deg både rødsprit til forvarming, drivstoff og et solid skrin med reservedeler og pakninger til. Jeg ser også fornuften i å bytte ut saueskinnssoveposen med en pose i dun eller fiber som veier det halve. Såpass ser jeg gevinsten i. Selv jeg. Men jeg er jævla glad i bacon. Og elgkjøttgryte m/sopp og løk, basert på crème fraiche. Jeg er jævla glad i whisky. Jeg er tilhenger av å strekke ut beina og kose meg med en cigar etter å ha inntatt et bedre måltid i fjellet etter en lang fiskeøkt. Kanskje rusle ned til bekken å hente en boks iskald Mack-øl jeg tok med. Den smaker himmelsk i fjellheimen…Jeg vil ha samekniven og foldesaga. Ser faktisk nytteverdien i begge, og bruker de til alt mulig rart. Nytteverdi ser jeg også i primusunderlaget i aluminium, fjøla og den store termokoppen jeg bærer med meg. Jeg bærer ei flaske ekstra drivstoff til MSR’en fordi jeg anser det som en sikkerhetsfaktor å være robust på drivstoff i vinterfjellet. Det gir meg også komfort når jeg er i vinterbase. Så bærer jeg heller ned en halv flaske for mye, som jeg ikke rakk bruke opp. Jeg liker lyset fra levende lys i forteltet. Derfor bærer jeg gladelig med meg et par kronlys og noen telys. Og jeg er glad i å lese villmarkslitteratur når jeg er der ute blant elementene..Derfor har jeg med meg Thorbjørn Tufte-boka mi på 300 sider. Jeg tør hevde at det er svært lite av det jeg bærer med meg, som kan kategoriseres som ”unødvendig skjit” (hentet fra en annen tråd her på forumet). Såpass felterfaring tør jeg påstå at jeg har, at jeg føler meg rimelig komfortabel med at det jeg putter oppi min Bergans Alpinist 110 både har en hensikt og en funksjon for meg der ute i villmarka. Så er det sagt! Jeg er en vandrende motpol til det jeg, på generelt grunnlag, mener er et ekstremistisk overfokus på utstyr og vektreduksjon, om det er ”ultra lightweight” eller annen form for ”lightweight”. Når jeg leser implisitt nedlatende kommentarer rundt omkring på nettet, som omtaler meg og mine ”artsfrender av norske konservative storsekkdinosaurer”, får jeg avslutningsvis lyst til å si: Piss off! Det finnes fortsatt noen lidenskapelige naturmennesker der ute, som bærer sin storsekk med stolthet, og som verken har lyst, eller for den saks skyld kanskje råd til, å etterstrebe vekthysteriet.
    1 poeng
  33. Jeg pakker bare sekken og drar på tur, jeg..
    1 poeng
  34. litt utenom temaet men håper det går bra. hadde for en del år tilbake en husky hanhund, stor, godt pelsa og av typen du sikkert kunne dradd av el sprengladning under ropa på uten å gjøre store inntrykket. denne var med over alt også på villmarks messa, der møtte vi en familie med en gutt i rullestol. gutten hang ut av stolen og strakk seg etter hunden , jeg sa til faren att gutten god kunne få hilse på dyret men det trodde de ikke var lurt da ungen hadde en hjerne skade som gjorde han veldig hardhendt. de var ikke redd hunden skulle gjøre ungen noe men heller at hunden skulle bli skremt, det trur jeg går fint sa jeg. ikke lenge etter ligger hunden over fanget til gutten som hyler i ekstase, mor sitter på kne mens gledes tårene renner, faren får ikke sakt mere enn "fantastisk tusen takk" han får jo sakt det mange ganger da. det var vist første gangen gutten hadde fått tatt i et dyr. men gladest var nok jeg, veldig moro å se sin hund glede andre slik, også skaper det sikker litt godvilje mot hunder.
    1 poeng
  35. Det eneste "problemet" jeg har hatt med hund i teltet er att bikja rappa soveposen min i løpet av natta Det var varmt i teltet når jeg la meg så jeg brukte soveposen som dyne... ...våkna av att jeg hutra litt og fikk se firfotingen ligge på rygg i stjerneformasion og snorke storveis med soveposen godt stappa under seg Er man opportunist, så er man
    1 poeng
Vinnerlisten er satt til Oslo/GMT+01:00
×
×
  • Opprett ny...

Viktig informasjon

Ved å bruke dette nettstedet godtar du våre Bruksvilkår. Du finner våre Personvernvilkår regler her.