Vinnerliste

Turrapport del halvannen Nå drar jeg. ikke lenger enn Holken og Viketjønn, men et er sikkert mer enn nok. Sekken er i tyngste laget. Det ble den etter at jeg la ut pakkelistene mine for offentlig sjikane. Alt jeg hadde i lommene er nå i sekken. Men før jeg jeg tar farvel med Synken tenker jeg alt er på plass igjen. Gleder meg grensløst. Holken here I come again. Om 8 timer er teltet oppe og jeg ligger som et slakt inni. Men som det ble sagt meg: Du gjør alt frivillig, du blir ikke droppet på en åsside i Afganistan. Og bak toppen ligger vannene på rekke og rad 2 - 18 PW og TR HV 79.bmp 2 - 18 PW og TR HV 79.bmp 2 - 18 PW og TR HV 79.bmp

Langdalen, Hinnøya

Endelig sommer og det var klart for årets første fjellfisketur. For en ukes tid siden dukket det opp en fridag som ble satt av til tur. Ny snelle ble klargjort, sluker ble kjøpt inn og jeg kunne kjenne fiskefeberen var godt på vei. Jeg hadde hørt om et vann som skulle huse stor fisk, de historiene derfra var nesten ikke til å tro. Her snakket vi kilos, minst. Klok av skade reduserte jeg forventingene noe, slike historier har en tendens til å være en smule overdreven. Vekten på fisken rundes alltid oppover. Et fenomen jeg er godt kjent med selv, uten at det trenger å kommenteres noe mer. Dagen før avgang sendte jeg en melding til Jarle og spurte om han ville være med. Han sleit med ryggen og hadde en del arbeid som skulle bli gjort i heimen. Denne gangen må jeg stå over, var den klare beskjeden fra han. Da fikk jeg heller lure storfisken aleine. Endelig var det klart for årets første fjellfisketur. Rett etter jobb satte jeg kursen mot startpunktet for turen, men først ble det en liten stopp innom Jarle. Jeg hadde fortsatt håp om å få overtalt han til å bli med, han bruker ikke å være vanskelig å la seg overtale til en tur. Planen gikk som smurt. Alt jeg gjorde var å stille han noen spørsmål som, hvor stor er fisken der oppe? Hvor er det best å slå leir? Etter ca to minutt var talen klar. "Nei faen ej hiv me rundt og blir med" Etter en halvtime hadde han pakket en sekk med sovepose, fiskeutstyr og smertestillende for ryggen. Da var det bare å komme i gang. Etter en time eller to med forholdsvis bratt stigning passerte vi den siste kneika før vannet. Vi var en smule bekymret for at isen fortsatt ikke hadde gått, men joda, her var det isfritt. Det tok ikke lang tid før det første kastet ble tatt. Det var en del vaking på vannet, men ørreten var ikke akkurat bitevillig. Bortsett fra en liten ørret på ca 100 gram som undertegnede landet. Da ledet jeg hvert fall 1-0. Vi holdt det gående til langt ut på natta før det ble en matbit og en kaffekopp. Strategien for neste dag ble lagt, den var enkel. Bare fiske mer, mer og mer. Her gjaldt det å komme seg opp til morgenbette, var den siste beskjeden fra Jarle før jeg lukket teltet. Han la seg til under åpen himmel på et lite nes ca 100 meter fra teltet mitt. Nå var det bare å få noen timer søvn før neste fiskeøkt skulle begynne. Sekken ferdig pakket med smertestillende og fiskeutstyr. Jarle i aksjon. Det var lite fisk å få denne kvelden. Det ble frysetørket til middag denne kvelden. Myrull i solnedgang. Neste morgen våknet jeg av noe tråkking på utsiden av teltet. Med smale øyne kikket jeg ut, og der stod Jarle med et lite glis. Ved siden av han lå det to flotte ørreter på rundt halvkiloen. Mens jeg lå å purka i teltet hadde han stått opp tidlig, og det var tydeligvis lurt. Her var det bare å komme seg opp. I det jeg skulle knyte på skoa hører jeg et rop. Ca to meter fra teltet stod Jarle med noe som kunne se ut som en diger fisk på kroken. Ørreten kjempet desperat for livet, og lot bremsen virkelig få kjørt seg. Etter hvert nærmet den seg land. Håv hadde vi ikke med, her kunne snøre ryke når som helst. For et beist! Iført bokser og fjellsko sprintet jeg ned mot vannkanten, og fikk satt inn et godt grep rundt fisken. Med en puls på ca 200 klarte jeg å lempe fisken på land, og for en fisk. Et slikt prakteksemplar av en ørret ser man ikke ofte i disse traktene. Vekten viste 1,9 kg. Ny rekord for Jarle og, en solid ledelse i fiskekonkurransen. Det var bare å gratulere. Dette ga oss virkelig blod på tann, og haspelutstyret ble brukt aktivt utover dagen. Men et tydelig mønster hadde pekt seg ut. Jarle dro opp fisk på fisk, mens jeg stod der som en annen nisse uten så mye som et napp. Han dro opp flere på blant annet 0,7 og 0,8 kg. Jeg fikk stort sett æren av å dokumentere den ene fisken etter den andre med speilrefleksen. Etter hvert måtte vi bare gi oss, det var nok fisk nå. Legg forresten til at jeg sier vi. Jeg kom plutselig på (helt tilfeldig) at slike turer ikke handler om hvem som får fisk, men at noen får. Dette var et samarbeid og jeg var ikke mer beskjeden enn at nå kunne jeg si at det var vi som fikk fisken, ikke deg, ikke meg, men vi. Hører du Jarle? VIIIIIIIIII!!! Sånn ser en ørret på 1,9 kg ut. 1,9 kg, 0,5 kg og 0,6 kg. Da er det fortjent med karbonade til frokost. Det ble dårlig med fisk på denne karen. Et stort vak er nettop observert og storfiskeren lukter blod. Å jaggu tok den også. 0,8 kg. Kampen er i gang. 0,7 kg. Sekken var faktisk tyngre på veg ned, ikke ofte det. Dette ble virkelig en bra start på sommersesongen, og det er bare å håpe at dette fortsetter utover de neste månedene. Vannet vi besøkte innfridde virkelig og blir garantert besøkt flere ganger. Ørret på 1,9 kg er nesten for mye av det gode, og det er bare å gratulere Jarle med fangsten. Eller gratulere til oss mente jeg. Nå er standaren satt, måtte det bare fortsette. Se hele artikkelen

De siste årene har jeg vært svært mye på tur alene. Det er forskjellige grunner til det, men med en jobb som krever kontinuerlig og tildels intim kontakt med masse mennesker, og med unger hengende i buksebeina hele tiden, er tur min form for alenetid. Og meditasjon. Telt har jeg ikke brukt så mye senere tid da jeg har en liten og svært enkel koie som ofte er målet for turene. Den kan sammenlignes med et fastmontert telt/lavvo. Ofte blir jeg spurt om hva jeg gjør på disse turene, og svaret er enkelt. For det første er det en virkelig god følelse å bare være bokstavelig talt midt i skauen. Lytte, lukte, se. En følelse som kanskje ikke er så lett å kjenne igjen på første tur, men den vil komme. For de fleste. Det sies at det er en kunst å gjøre ingenting. Men på tur er det lett og samtidig givende. Så brukes mye tid på pusling. Pusle litt med ved, med mat, med bål, med bikkja. Pusling er undervurdert spør du meg. I tillegg har jeg nesten alltid med meg en kikkert og en fiskestang. Kikke litt etter fugler, ta noen kast med stanga. Eller drite i fisken og ta et bad i stedet. Og dermed har døgnet nesten ikke nok timer så de planlagte små turene i nærområdet blir ofte utsatt. Nei, gi meg et fint terreng. Det er alt jeg behøver.

Kjørte fra Koppang, forbi Rondane og til hytta vi har i Ål. Var der i over en uke med ulike turer i området. Rondane Hytta under rosa himmel Frøkna på toppen av Reineskarvet 1722 moh. Her ser vi mot Hallingskarvet. Her ser vi bikkja med Hallingskarvet i bakgrunnen. Tatt på toppen av Kyrhovda 1150 moh. Fjellveien. Denne stien kan man følge et godt stykke fra fjellet i Ål og over til Hol og videre inn i Skarvheimen.

Min mor er en dame som liker å gå i bruktbutikker. Mye artig man kan finne der. Jeg hadde fortalt henne at jeg ønsket meg nytt bad på hytta, i tilfelle hun skulle dumpe over noe brukanes. Kanskje særlig på hytter som domineres av menn, har jeg litt blanda opplevelser med den personlige hygienen. Ikke det at litt skitt er farlig, men stikkord: utedass, pissing i guds frie og felles mat og matlaging. Altså, vaske henda er et rimelig minimumskrav. Men det krever selvfølgelig at ressursene er tilgjengelig. Et slags bad med andre ord. Og her forleden fikk jeg det jeg trengte. Supre greier som jeg syntes passet godt med interiøret forøvrig. Min samboer forstod viktigheten av å få testet ut disse fasilitetene fort som svint, så i går ble jeg innvilget et døgn til skogs. Så med kald pils i sekken, og nytt "bad" under armen bar det inn i villmarken "Badet" ble kjapt satt opp. En liten bit av kjøkkenbenken var alt jeg måtte ofre Suksess! Da var det lett å feire med bading og en kald øl på koietrappa. Ble sittende til klærne hadde tørka.

At elsykkelen får flere mennesker ut på sykkeltur enn om disse syklene ikke fantes er nok riktig. Selv har jeg en eldre bror som har kjøpt seg elsykkel. Han hadde aldri satt seg på en sykkel hvor han selv måtte bidra med hele energien. Med en solid "airbag" foran og en relativt ny kolsdiagnose så vil jeg tro at han heller hadde sittet hjemme og deppa over sin egen situasjon enn å sette seg på sykkelen og ta seg en luftetur. At folk sykler, samme hvilken sykkel de bruker er nok et bidrag til å redusere helsekøene en smule. Vi er verdens rikeste og beste land å bo i, men vi har også de lengste helsekøene. Hvis en elsykkel kan hjelpe en smule mot at helsekøene blir enda lenger så ønsker i hvert fall jeg denne sykkelen velkommen.

Det var kona sin idè, men jeg var ikke tung å be. Takk sa jeg, da hun spurte om jeg ville ha en tur alene i skogen, og så snart kalenderen åpnet seg stakk jeg til skogs. To dager og en natt på den lyseste tiden av året, og med knall værmelding i tillegg. Dette måtte bli bra. Konseptet for aleneturene mine er greit nok - jeg øver på å ha lettest mulig sekk, uten at jeg føler meg ukomfortabel. Jeg skal ha med litt luksus, men fokuset er på å gå - gjerne lengst mulig. Om mulig legger jeg inn litt kultur eller oppdagelse av nye områder. På denne turen fikk jeg til alt - og litt til. Onsdag morgen startet vi fra Skar i Maridalen, kona kjørte meg inn og ble med ett lite stykke. Vi tok raskeste veien opp på Mellomkollen, en av Maridalalpenes topper, og på veien opp passerte vi det antatte dødsstedet til Bernard Herre. På toppen av Mellomkollen tok vi lunsj, før kona vendte hjemover, og jeg hadde skogen for meg selv. Jeg kom ikke til å møte andre gående før over 24 timer senere, og da på Kikut. Nesen ble vendt nordover, over Tømte og langs Kalvsjøen, hvor jeg fikk med meg to turorienteringsposter. Nord for Gørja kom dagens andre rast, en kort pust i bakken for å lufte tærne og fastsette traseen videre. Øst for Trehørningen kom turens første kulturelle innslag. Kjentmannsmerket i regi av Skiforeningen gis ut for to år av gangen. Forrige periode fikk jeg brukt svært lite, så jeg hadde blinket meg ut to poster for besøk på denne turen. Jeg får ikke stempel, men det er likefullt artig å besøke postene da de som regel har kulturell eller geologisk interesse. Den første posten var "Plaga", et kumlokk rett sørvest for Trehørningen, midt ut i svarte skauen. Under lokket går det en 12 meter sjakt rett ned. Der nede treffer den en overføringstunnel fra 1913 mellom vannene Trehøringen og Helgern. Sjakten var en luftesjakt for arbeiderne som drev den 880 meter lange tunnelen med håndmakt. Tunnelen førte vann til hjelp for fløting. Den andre posten var lenger nord, ved Smalvann. Her ligger en gammel dam og oppbygde fløteplater for fløting av tømmer ned til Hakloa. Flott anlegg som er over 100 år gammelt. Jeg var nå kommet langt nok nord til at middagen var trengende. Jeg valgte derfor å legge veien om toppen av Skinnskattberget, 550 moh for en rolig middag i lyngen. Dessverre ingen utsikt å skryte av. Ned igjen gikk jeg ut på tangen i Haklokalven, frem til en av markas fire gjenværende hengebruer. Rett sør for brua, i Magovika, slo jeg meg til ro for natten. Tarp og bivibag, begge skaffet tilveie gjennom dette forumet fungerte ypperlig. Tarpen måtte slås opp lavt, da vinden sto rett inn fra Hakloa, hvilket gjorde valg av soveplass noe utfordrende. Dag to gikk i fullt trav sørover på vestsiden av Hakloa og ned til to kjentmannsposter fra denne perioden. Den første, i Lukasvika i Hakloas sydende, var en flott oppbygd atthaldsdam, et byggverk man ellers ikke ser hvis man ikke er på spesifikk jakt etter det. Den andre var nok en hengebru. Returen gikk over Kikut - Kobberhaughytta - Ullevålseter og Sognsvann. Man gjør seg noen betraktninger på en slik tur som dette. En av dem er forskjellen i stikvalitet. Syd for Kikut er stiene brede - godt brukt og uten vegetasjon som slår inn over stien. Nord for Kikut derimot er det en fordel å ikke bruk shorts. Der er stiene mindre brukt, og noen på vei til å gro igjen. Lyng og kvister pisker på anklene, og myrene må vades. Personlig liker jeg stiene nord for Kikut best, men det overraske litt at man ikke må lengre enn det vekk fra byen for å finne ro og mangel på andre turgående - hvilket leder meg over til observasjon nummer to - på tur midt uka i slutten av juni var jeg så godt som alene. Jeg mødte fire - fem tursyklister, pensjonister etter utseende å dømme, ellers ingen. INGEN! Sannsynligvis hadde jeg mødt langt flere på fjellet.

Stusset lit over spørsmålet og måtte tenke etter. Jeg gjør jo ikke noe som kan defineres som å gjøre noe. Jeg er alltid alene på tur enten med kano eller til fots, det er min greie, jeg trenger alene tiden for kunne rydde litt i hodet og å høre på naturen og stillheten. Jeg er langt inne i livets høst så jeg filosoferer nok en del hvorfor det ble som det ble og om det er noe jeg kan endre på. Så kommer det mange minner fra alle de landene jeg har bodd og jobbet i. Tiden går jo helt av seg selv. Har det vært en kald natt og morgenen kommer med sol og varme er vel kanskje det å ligge og vente og kjenne varmen stige i teltet også å gjøre noe, for så å bruke lang tid på frokosten. Så studere jeg kartet og går litt tur i nærområdet. Har jeg med kanoen øver jeg meg med å padle med kano åre, vanligvis bruker jeg kajakk åre. (burde kanskje ikke si det) Mer er det ikke, men jeg er veldig fornøyd.

Haha. Jeg kan forsikre om at både badingen og timene på trappa ble gjennomført i nettoen. Svette skjorter må også tørke. Nå er det ikke så sjelden at jeg sprader rundt i skauen kun iført Crocs og caps. Dog hender det også at en følelse av skam skyller over meg, og selv om ikke det finnes folk på mils avstand, tar jeg på meg en truse i det minste. Og ber bikkja pent om unnskyldning

Gode innspel. Sjølv er eg 167 cm, så skal få arrangert fleire testpersonar på dette teltet. Høgfjell og tresesong vert testa. Eg padlar, går i høgfjellet, klatrar med meir, så skal prøve å få så variert bruk som mogleg, med omsyn til vær og terreng.

Det har kommet noe helt nytt nå. Husker ikke helt hva det heter nå, men man bader uten klær. Ja, jeg vet det - det er helt sjukt

Tror kanskje du må innse at du er på en høyst frivillig tur på Hardangervidda med rikelige retrettmuligheter og ikke droppet i en øde fjellside i Afghanistan

I august i fjor tok jeg et siste farvel med vann 1307. Men "gammel kjærlighet ruster ikke" heter det i et ordspråk, og når det gjelder 1307 har jeg det sånn. Og det hører også med til denne kjærligheten at jeg nok har tatt et "endelig" farvel med den opptil flere ganger. Og nå er jeg i full gang igjen. Pakkelisten er "ferdig", det samme er menylisten - for 10 dager. Nå gjenstår det å fingjennomgå pakkelisten, og jeg kjemper en lite kamp med meg selv, for jeg synes det er altfor tidlig å tørke mat, kjøtt, løk, gulrot og purre, i tillegg til egg og bønner i tomat. Men om jeg klarer det vet jeg ikke. På den andre siden så har jeg jo dokumentasjon fra et halvt år siden. Og der er jeg nå, og så lurer jeg på om det bare er meg som ikke klarer å vente til det er "rimelig tid" for forberedelsene og drømmene?

Fiskefadese i Femundsmarka 2.-5.juni 2016 Dette skulle egentlig ble en kort rapport om en kort tur, den endte opp med å bli "noe" lengre enn planlagt (slapp av, det er mest bilder). Håper du bærer over med det. Første helgen i juni var det igjen dags for tur. Igjen var det Femundsmarka som stod for tur. Og igjen var det min gode turkamerat Ola jeg skulle dra sammen med. I fjor var vi på en toukers ”ekspedisjon” i Øvre Anarjohka/Lemmenjoki, i år var en langhelg i Femundsmarka alt vi tok sjansen på å spørre våre bedre halvdeler om (man må være taktisk, særlig siden vi har planer om en ny ekspedisjon i løpet av et par år). Femundsmarka er etter hvert kjente trakter. Det var Olas sjette tur, og min tredje. Fra før har jeg ankommet terrenget rundt Grøtådalen fra Kjärringsjöen i nord-øst, fra Grötvalsjöen i sør-øst, denne gangen startet vi turen i vest, med båttaxi fra Femundshytten. Målet var Sætertjønna, som er et utmerket utgangspunkt for turer i Grøtådalen og Kratlland. Vi er blitt såpass samkjørte når vi er på tur at det meste går av seg selv. Planleggingen for utstyret vi skulle ta med foregikk omtrent slik: Ola: jeg tar med kaffe, kjele og mark. Du tar med stekepanne og smør. Mat ordner vi selv. Jeg: ok. Vi ankom Femundshytten på torsdag kveld, på omtrent samme tid som det lokale brannvesenet. Det var brutt ut flere skogbranner i traktene, og vi kunne se røyk fra flere plasser på begge sider av Femunden. Fikk høre at det ikke var i områdene vi hadde tenkt oss, så det la ingen demper på iveren etter å legge i vei ut i terrenget. En nydelig båttur over mot Storvika og startstedet ga en behagelig start på reisen. Turfeber. Fiskefeber. Bålfeber. Ola er KLAR for tur! Turen opp fra Storvika gikk lett som en plett. Stien fra Storvika opp til Røvoltjønnen er motbakke, men lettgått. Ute av skogen var det tid for å forlate stien og skrå sør-østover slik at vi skulle treffe på T-stien litt nedenfor Oasen. Flatt, lettgått og nydelig terreng. Kilometrene gikk unna, men vi tok oss tid til å nyte den vakre solnedgangen bak oss. Helt upåvirket av skogbrannene var vi heller ikke, lukten av ”bål” kjentes på flere kilometers avstand, og vi så røyksøyler på andre siden av Røvoltjønnene. Mannen som sverger til ullongs måtte krype til korset og bedrive stripping etter motbakkene opp fra Storvika. Elg i solnedgang. Til høyre sees røyk fra skogbrannene som startet tidligere på dagen. Meget lettgått terreng etter Røvoltjønnan. Vi krysset T-stien og kom inn på ”vår” sti som skulle føre oss inn til leirplassen ved Sætertjønna. Ved et av de mange små tjernene møtte vi på et av naturens små underverker. Midt i det som ser ut som en død steinrøys tøt det frem vann i store mengder. Det uten tvil største oppkommet av vann vi noen gang har sett. Det var som et boblebad med krystallklart kildevann. Slike små ting fascinerer, og det ble en velfortjent liten pause her. Ola nyter en kopp rykende ferskt vann. Den ikke spesielt behagelige vadingen over Grøtåa. Resten av vandringen gikk i bra tempo, vi var klare for å slå leir. Siste hinderet på veien var vading av Grøtåa. Jeg sverger til høye gummistøvler på alle slags turer, men selv ikke de trofaste Tretorn-kompisene ble høye nok her. Jeg kunne sagt det var forfriskende, men det var egentlig bare kaldt og vondt. Uansett, til Sætertjønna kom vi. Teltet ble slått opp, ved ble sanket (ganske mye nedfallskvist nå tidlig på sesongen). På forhånd hadde vi flotte tanker om hvor kult det hadde vært å tatt stor sprelsk Grøtåørret på bambusstang, så de to driiiitlange bambusstengene vi hadde med ble straks tatt i bruk. Bambusstengene fremstår i ettertid som en av disse ideene som er brilliant når man kommer på dem, men skikkelig dritt når det blir utprøvd i praksis. Ola tok en ”rugg” på noen få gram, ellers var det dødt. Det vil si, vi hilste på Børre Bever som plasket med halen i det vi slengte uti marken. En sterk konkurrent i matfatet. Dag to startet så vakkert. Tradisjon tro var jeg først ut av teltet, og benyttet det strålende været til litt morgenfiske. En flott stekepannefisk ble resultatet. Å ta fisk før turkompisen i det hele tatt har våknet er alltid godt, og optimismen var stigende. Ola ble naturligvis også ivrig når han skjønte fisken var ”på bett”, så vi dro raskt ut på formiddagsfiske. På de tjue første kastene tok jeg opp ytterligere to stekepannefisker, og jeg ila meg selv fiskestans, da jeg synes to fisker fra samme lille tjern er nok. Optimismen var skyhøy. ENDELIG skulle jeg ta mye fisk i Femundsmarka. Det jeg ikke visste var jeg ikke skulle ta en eneste fordømt fiskepinne resten av turen… Resultatet av en meget kort formiddagsøkt. Det siste jeg så til Femundsørretten. Turen gikk oppover Grøtådalen, før vi svingte mot Kratlland der storruggen, etter planen, skulle tas. Vi kastet og kastet. Mark, sluk, spinner. Kast etter kast etter kast. Ikke så mye som et napp. Ikke så mye som antydning til liv hverken i elv eller vann. Formiddagens optimisme ble til frustrasjon. Men humøret var ikke altfor dårlig. Fisket er bare krydder, turen i seg selv er tross alt viktigere. Når man sitter i solen med et deilig kaffebål foran seg har det egentlig ikke SÅ mye å si om man spiser fisk eller rett-i-koppen. Hvor kan vi dra og ikke ta fisk nå mon tro? Den ikke spesielt runde Rundtjønna. Her, av alle steder, traff vi på oppsynsmannen for to år siden. Dagen gikk over i kveld. Turen til Kratlland forble resultatløs, men denne karen gir seg ikke så lett. Jeg SKULLE ha fisk til kveldsmat. Flere små vann ble fisket, akkurat like resultatløs. Kaldt ble det og, med kald nordavind fra alle kanter. Når natten var på sitt mørkeste måtte jeg resignere og tusle tilbake til leir, og da satte jeg virkelig pris på at vi var to på tur. Ved teltet spraket det i furukvist, en alltid like trivelig turkompis hadde fyrt opp skikkelig så jeg fikk varmet lankene. Og plutselig var det gode turlivet igjen godt. Det er helt greit å komme tilbake til dette etter en mislykket fisketur! På den tredje dagen skulle vi gjøre noe så rart som å gå på topptur. Kratlvola skulle forseres. Den store stygge haugen med stein måtte da by på litt av en utsikte, tenkte vi. Man kan trygt si vi ikke ble skuffet! Turen opp var hverken lang eller særlig hard, og utsikten leverte varene som det heter. Panoramautsikt over Grøtådalen fra topp til bunn. Røa-vassdraget, Styggsjøene, Reva, Rogen, Kratlland. Vi så ALT! Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg aldri har sett så mye stein på én gang før. Femundsmarka har ikke de bratte fjellene og dype dalene Vestlandet har, men det er noe røft og vilt over de endeløse blokkmarkene og mange snirklete vannene. På toppen av Kratlvola. Stein, stein og atter stein, er hva jeg ser. Kratlland sett fra oven. Dagens mål: Voltjønnan. En aldri så liten perle midt inne i verste blokklandet. Fra oven fikk vi også se dagens turmål, Voltjønnan. Turen ned var bratt, men på ingen måte ufremkommelig. Voltjønnan må kunne sies å være blant de mer utilgjengelige små vannene i nasjonalparken. Her vokser furuene seg gamle. Gaddene er tallrike, og bålgruene er få. Fisk ble det selvfølgelig ikke, men bålkos ble det, og bålkos er vi svært enige om at er viktigst. Det var bratt, men det gikk. Om ikke annet så bød Voltjønnan på førsteklasses ved og natur. Om tre kunne snakke tror jeg at jeg kunne hatt en interessant samtale med denne flotte karen. Det er alltid spennende med nye smaker. Krydret kveldsmaten med denne friske mosen. Ola klaget på litt vondt i magen, men det kan like gjerne ha vært den kruttsterke kaffen. Etter en kjapp pause i leiren ble det kveldsmarsj nedover Grøtådalen. For å korte inn søndagsmarsjen skulle vi telte ved Krokåthåen. Nytt område for min del, og av de mer brukte delene av parken kunne jeg raskt konstatere. Om ikke annet slipper man å lage seg ny bålplass, og ved fantes det også bare man tok seg litt tid! Rapportforfatteren nyter en stille, og kald, kveld ved Krokåthåen, og angrer på at han ikke kjøpte seg varmere sovepose til turen. Søndag viste været seg fra sin beste side, noe som også ga utslag i bestanden av insekter. Et øyeblikk trodde jeg det landet et helikopter like bak meg mens jeg kastet forgjeves etter fisken i Krokåthåen, men det viste seg å være hele verdens samlede bestand av knott og mygg. Vi hastet videre, bort fra dyr og djevelskap! I hui og hast stakk vi av fra knottinfernoet ved Krokåthåen, men tid til et bilde blir det alltids. Korstjønna viste seg også å være fisketom, som alle andre vann i Femundsmarka. Så også Skogtjønna, foruten stimen av småfisk som samlet seg i innløpsbekken. Kanskje ikke helt etter fiskeetikkens uskrevne regler svingte jeg bambusen et par ganger i denne bekken, og tok opp et par småpinner. Endelig skulle jeg spise fiske-taco, slik jeg hadde håpet på hele turen. Uheldigvis(?) tok jeg en titt på klokken i det jeg skulle til å varte opp med et herremåltid av Michelinstandard. Ingen tid til kokkelering var konklusjonen, vi skulle møte båttaxien i Storvika om en drøy time! Sekkene på ryggen, så gjorde vi det vi gjør best, går fort! 55 minutter senere var det to svette karer som ankom kaien i Storvika, stort raskere tror jeg ikke distansen kan gjøres unna. Solskinn og en tilnærmet stille Femund gjorde at vi samlet krefter fort. En av de triveligere taxikøene jeg har vært i. En langhelg i Femundsmarka såpass tidlig på året er nok gambling med tanke på fisket. Dette var vi klar over, og dette er vi enda mer klar over i ettertid. Selv om fisket var bedrøvelig var dette akkurat den turen vi ønsket oss. Fint vær, lite dyr, mye bålkos, røff natur, topptur, fiske og samling av mentalt overskudd. Det var nok ikke siste gang vi hilser på blokklandet øst for Femunden!

Jeg synes det er både en kunst og en treningssak å gjøre ingenting. I hverdagen skjer det noe. Hele tiden. Og når det ikke skjer noe så gjør det det likevel, for man har TV, pc, telefon som piper og varsler i ett sett, ting som må ryddes og ordnes osv osv. I starten på turer synes jeg hodet/kroppen er i "gjørenoeheleitiden"modus. Og jeg må vel innrømme jeg er altfor avhengig av telefonen og sosiale nettverk.. Men da er det ekstra godt å komme seg bort og vekk fra folk og mobilnett og det som er. Tvinge kroppen og hodet til å hvile. Begynne å legge merke til tingene rundt seg, ta seg god tid med en kopp kaffe, litt god mat, en god bok eller stå og kaste med fiskestanga (gjør ingenting om jeg ikke får fisk. Det er det å bare stå der som egentlig er det fineste). Skal ikke skryte på meg at jeg har vært på mange eller lange aleneturer, men når jeg først har kommet meg ut og funnet denne roen er det bare utrolig godt.

Eg går endel alene og har som oftest et konkret mål med turen. Enten det er et område, vann eller en topp som skal nåes, eller en kombinasjon av flere delmål. På slike turer går det meste av tida med til å forflytte seg og finne en fin leirplass før teltet skal opp igjen til kvelden. Tida som er til overs før øynene slås av brukes til å lage mat (god mat...), smelte snø (vinterstid), fiske, fyre bål, studere kartet og finpusse ruta for neste dag, finne navn på vann og topper rundt seg fra kartet, reparere småting som kan ha blitt ødelagt i løpet av dagen og best av alt, lese en god bok eller et blad. Det er til og med fint å bare ligge stille å tenke, helst med døra åpen og utsikt til horisonten. Velg teltplass med omhu, slaraffenlivet der er gull!!

Der er folk veldig forskjellige vet jeg. Det blir jo litt kjedelig å bare sitte på en stubbe i flere dager å fyre bål som du sikkert skjønner. Det er derfor greit å ha et "prosjekt". Folk har så ulike interesser så jeg lister opp noen her: - Fiske. (Jeg er heller ikke veldig begeistret for fisk til hverdags men av og til er det skikkelig godt. Så fremt fisken faktisk er helt fersk og ikke bare sånn "butikkfersk" da. Det er ofte en nedtur å spise "butikkfersk" fisk syns jeg. Dessuten trenger man jo ikke spise fisken heller da. Catch & release er jo et kjent begrep og det er underholdende i seg selv å finne riktig agn, fiskested, tidspunkt og alt sånt for å "lure" den og kjempe en liten kamp med den etterpå.) - Jakt. (Mye det samme som fiskinga. Må finne riktig tid, sted, vurdere værforhold, bli kjent med vanene til dyrene under ulike forhold for å "lure" dem på skuddhold. Vanskelig med noe Catch & release av naturlige årsaker her men til gjengjeld smaker jo maten herfra bedre synes jeg) - Toppturer (Drev mye med sånt i min ungdom. Nå gir det meg ikke så mye lenger men det er jo virkelig en trend i tiden ser jeg) - Fotografering (Tar en del bilder på turene mine men er milevis fra noen proff fotograf. Gøy uansett.) - Birdspotting (Her er jeg helt blank men mange har store interesser for slikt) Og så kan man jo alltids utvide ferdighetene sine med det de kaller "bushcraft" på andre siden av dammen da. Første bålet du fyrer opp med tennstål er jo et litt primal-stolt øyeblikk for eksempel.

Norsk Fjellsport vil ha lagersalg i morgen i Frysjaveien her i Oslo. FiveTen, Arc'teryx, Prana mm. Redd jeg går på en smell her 50-80 % rabatt. (Typisk at jeg nylig har kjøpt to par med FiveTen)

http://www.biltema.no/no/Bil---MC/Bil-tilbehor/Tuning/Eksosror/Varmeskjold-2000022291/ Jeg bruker noe a-la dette som alternativ til de runde "varmereflektorene" som følger med enkelte brennere. Er riktignok ikke laget i lettvektsmateriale, men gjør fyringen tryggere, er ikke alle steder flate steiner er så lett å finne.

Enan har vel rykte på seg å være et "varmt" telt, på tross av opptrukken duk. Dette skyldes sikkert lite indre volum. Når det gjelder Niak så har jeg vurdert dette teltet selv. Med tanke på at det er et "1.5" telt, så kan det være interessant med en vurdering av hvor bra egnet det er for voksen med barn, eller enslig turgåer med hund etc. En vurdering av hvordan teltet kan fungere i høyfjellet for tre-sesongs bruk kan også være interessant. Teltet er 220cm langt, men veggene virker bratte. Hvordan fungerer teltet for litt lengre personer som bruker oppblåsbart liggeunderlag? Til sammenligning så fungerer Rogen greit for meg som er 191cm, men Rogen er 230cm langt. Jeg ser fram til å lese testen

Har ikke fått testet teltet ordentlig, men satte omgående på en ekstra bardun ved glidelåsen. Hempa finnes allerede, og vektforskjellen blir minimal. Greit å få duken litt ut. Kvaliteten virker veldig gjennomført. Sammenlignet med helsport lettvekt, virker det solid.

Eg hentar dette teltet på posten i morgo, tilsendt frå Hilleberg for testing. Med tanke på interessa for dette teltet, ser eg føre meg at det kunne være konstruktivt med ei rådføring mtp innhald i den endelege artikkel som skal seie noko om dette. Testdelen av forumet her er under utvikling, og det krev øvelse å produsere testartiklar med gyldigheit og høg kvalitet. Hadde difor synes det var TIPPTOPP om de kjem med gode innspel som de synes er verdt å tenkje over og seie noko om, i forkant. Eg sjølv er svært spent på dette teltet, då eg synes det verkar tiltalande, men på same tid undrar eg meg over om det kjem til å greie seg ved "rufs".

Tenkte å oppdatere denne da jeg har hatt et par tre netter i det nå. Slo det opp på Kikut-toppen bak Kikutstua i går kveld, og ettersom det var meldt regn utpå dagen satte jeg opp ytterteltet først, akkurat som prøveoppsettet. Og denne morgenen begynte det også å bøtte ned på morgenen, akkurat i det jeg skulle bryte leir. Da var det veldig praktisk å kunne pakke ned alt, innertelt inkludert, i sekken før en rev leir og pakket ned ytterteltet. Bildet er fra prosessen underveis, det er svært god plass under ytterteltet når innerteltet er tatt ned. Dette vil forenkle matlaging i et fortelt også. A propos matlaging - jeg fant raskt ut at siden forrige tur (pinsen) hadde både mygg og knott samlet seg i stort antall, kun til min ære. Det var dessverre ingen sol eller vind som muliggjorde kokkelering utendørs, så dermed måtte jeg ta alt inne i (det knottsikre) innerteltet. Fant en svær stein som jeg slepte med meg et par hundre meter for å kunne ha et stødig og brannsikkert underlag for whisperlite'n, og trakk pusten en ekstra gang da jeg fyrte opp bensinen for å forvarme. For å si det sånn - dette føltes ikke 100 % trygt og det er vel derfor alle "offisielle" råd er å ikke gjøre det. Men må man, så må man, og meshen i innerteltet holdt fint stand. Bensin føles mer eksplosivt, men min opplevelse er at det er mer forutsigbare flammer av bensin enn av parafin/lampeolje. Det kan godt hende jeg fortsetter å lage mat helt inne i innerteltet om jeg av vær- eller knotthensyn ikke kan sitte med åpent fortelt. Plassmessig står nok inntrykket seg - det er helt OK for to som kjenner hverandre og når utstyrsmengden er begrenset. Når jeg måtte trekke inn med alt pikk og pakk var tomannsteltet egentlig fullt (se film). Så da vet jeg hva jeg trenger av plass, og den Soulo'en jeg dagdrømmer om blir aldri min. Neste challenge for teltet blir et par overnattinger et sted i nærheten av Finse sent i juli. Blir spent på hvor plagsom vinden oppleves da. IMG_5472.m4v

På barmark bruker jeg ingen beskyttelse til vanlig. Kun om vinteren dersom det skulle være behov på skareføre (men dette kommer jo litt an på hvilken type hund man har også). Om uhellet først skulle være ute er det jo greit å ha med en potesokk eller to i tillegg til eventuelle andre remedier for å beskytte kuttet best mulig om det først oppstår. Potesokker på fast basis er dog uaktuelt for mitt vedkommende....

I den grad det er mulig å unngå. Men jeg sørger for at bikkja mi har godt herdete poter. Masse turer på grusvei og i terreng. Progressivt lengre sykkelturer på grus på våren. Bikkja mi har løpt av seg huden på potene ved et par anledninger, men vi har generelt veldig lite poteproblemer. Er nok også viktig med kloklipp og korte nok klør slik at poten blir belastet på riktig måte.

På den eine sida er eg personleg, lei av at naturen er nedgradert til menneskets personlege arena for meistring og prestasjonar. Det er flott altså, men der ligg ein eigenverdi i tillegg som eg jaggu synes kjem aldeles i bakevja i ein del debattar. På den andre sida er "rekruttering" til friluftslivet viktig for å skape kjærleik til naturen, som i sin tur vonleg bidreg til auka bevisstheit og vern. Likevel meinar eg det er forskjell på og barbere seg og skjære av seg hovudet, og er mektig lei av å debattere i ei tid der me har redusert naturen til å være nok ein arena for menneskets behov for å prestere og oppleve i hurtigtempo, med tilhøyrande tilrettlegging for det same. Dette til tross for at eg er engasjert i naturbasert reiseliv sjølv. Dagens hjartesukk kunne nok vore meir diplomatisk. Og ja, eg vil framleis meine det same uavhengig av eventuelle argument om folkehelse og Gud vete kva, som eg meinar er argument som i mange tilfeller fell på si eiga urimeligheit, dersom ein går dei i saumane.

Et par Vivobarefoot Ultra II som camp-sko. Veier ca 225g for paret og kan rulles sammen. Tørker fort og er ypperlig til å krysse elver ol.

Jeg ramler helt av lasset med en gang naturen reduseres til en fornøyelsespark for mennesker. Underforstått at den er verdiløs om den ikke kan brukes til noe. Finner det vanskelig å ta argumenter fra et slikt utgangspunkt alvorlig.

En litt uvanlig morgen - nesten perfekt. Denne gangen handlet det om været. På turen innover mot Blåfjellenden, om det ville bli mer regn og om værgudene ville hive torden og lyn i hodene på oss. På vei tilbake – ganske annerledes. Da var det mer spørsmål om «Hvor varmt blir det? At det skulle bli tur, og at broderen skulle være med ble tidlig klart. Broderen er fortsatt delvis i arbeid, og kunne derfor ikke dra oppover før litt ut på ettermiddagen fredag. Vi planla og bli til lørdag. Vi ville neppe bli alene denne fredagskvelden. Det var egentlig mer et spørsmål om hvor sent kommer de siste? - De kom sent… Vi måtte først komme oss inn til Blåfjellenden. Og det tar jo tid. To-tre timer for de aller fleste. Det regnet på vei opp mot Hunnedalen. Det rant lystig i bekkene nedover liene. Og der det normalt er noen sildrebekker var det nå fosser. Det kunne bli en våt affære innover. På parkeringsplassen var det litt yr. Og det var små flekker av blå himmel. Kanskje det ikke ble så ille likevel. Det ble riktig greit. Ikke opphold, men det lille av nedbør vi fikk over oss, kom bakfra og plaget oss ikke noe særlig. Torden og lyn – ikke så mye som et lite smell. Nå er det likevel ikke den helt store opplevelsen å gå innover med våte bukser og svett bluse. Det blir både klamt og vått, med gore-tex`en på. På hytta var det alt kommet en del folk, og flere meldte sin ankomst etter hvert. Vi ble 20 stykker totalt. Fra mange land – 3 irer, 2 fra Canada en amerikaner og en fra Indonesia. En broget forsamling. Kvelden ble kjekk – som vanlig. Sent om kvelden - natt, kom de siste inn til hytta. Med lykt 25. juni. En av disse er på Fjellforum, og hadde lest bloggen... Nå er det alltid noe som må ordnes. Denne gangen måtte broderen ta de vanlige jobbene, som å lage frokost vaske opp, koste og vaske hytta. Han gjorde en skikkelig innsats, mens jeg gjorde andre nødvendige ting. Det spesielle denne morgenen – det som skilte den fra så mange andre, var været. Det var temmelig annerledes enn fredagens. Noen få små skyer, nesten vindstilt, god temperatur, med andre ord, sol og sommer. En skikkelig fantastisk morgen. Slik de beste morgenene bare kan være. Det var liksom ingen ting å klage over. Det tok ikke lang tid før vi likevel syntes det ble vel varmt. Jeg hadde ikke med kortbukse. Det ble varmt med lange gore-tex bukser. Jeg var fristet til å gjenta et stunt fra noen år tilbake – å gå i bare bokseren tilbake til Hunnedalen. Men med et slik vær ville det ganske sikkert være mange folk i heia. Det ble til at jeg gikk i langbuksa. Det tok ikke lang tid før vi møtte de første dagsturistene. Akkurat ved vadet, der vi gik på steinene over – uten problemer. En av de som kom imot, vasset over med skoa i hånden. Lengre nede kom det også kjentfolk, og det ble selvsagt en liten drøs. Helt nede møtte vi fire på dagstur. Selv om vi ikke traff mange som skulle til hytta, vil den ikke stå tom – alle sengene som kan bestilles var opptatt. Les hele artikkelen

Noen har sett litt mye amerikansk survival-tv Ta en "hike" på fjellet uten mat så får du raskt en reality check.

Jeg vasker på det snilleste programmet, uten stentrifuge og drypptørker plaggene. De havner i maskina når de begynner å lukte i overkant mye.. Jeg har prøvd med spray og ser at den har en fin prellende effekt. Sommerutrustingen er Norrøna Finnskogen GTX bukse med mikrofiber ytterlag som det ikke har noe for seg å spraye, samt en Arcetryx Sidewinder jakke. Tross spraying av jakke er de begge like vanntette, noe som er erfart ved blant annet på fisketurer uten fysisk slit og regn etter vestlandsk standard. For øvrig har jeg erfart at Omo Colour ikke fjerner skikkelig mannelukt, selv etter to-tre vask, men at Omo Aktiv og Sport faktisk fungerer.

En litt pjusk kjøttmeisunge som satt rett utenfor hytta i dag. Kjøttmeisungene flyttet ut av fuglekassa på onsdag (mens jeg var på tur!), så nå er det merkelig rolig foran stuevinduene etter en lang periode med hektisk aktivitet.

I går på st-hans aften passa det med en tur til Løtens høyeste topp, gjetholen(gitvola på kartet) 850moh. Helt nord i kommunen med grensegata mot åmot, hvor og rondanestien går mot brennsætera. Dette er det lokale bloksberg, hvor det foregikk heksebrenning på 15-1600 tallet. Området er fredet og består av urskog. Det ligger også 2 konglomerater langs stien på rundturen over/rundt toppen. Det ble i fjor høst satt opp et utsiktstårn på 5-6 meter der. Sånn at man ser over tretoppene. I klarvær ser man f.eks; trysilfjellet, rendalsølen, mistberget på Minnesund og et par topper i Jotunheimen.

Man skal ikkje sova bort sumarnatta.. Og når man heller sover bort ettermiddagen pga hodepine og lysskyhet blir man opplagt til kvelden. Ble ikke helt mett på fjelltur etter helgens tur til Rondaståk, så da helgevasken var overstått pakket jeg en sekk og satte meg i bilen og kjørte til fjells 23:30. Uten konkret mål eller ønske om å kjøre for langt ble et vann tett ved veien målet. Telt og sovepose var med i sekken i tilfelle det var for fint til å stikke hjem. Området viste seg å være nesten bare myr, så teltnatt fristet ikke, men vakkert og fredfylt var det. Fikk en god pause ved en benk ved vannet, med vakker himmel, vakende fisk og gjøk og dyr på sommerbeite i bakgrunnen. De beitende dyrene viste seg å være en flokk kyr som tok følge med meg tilbake til bilen, ellers hadde jeg selskap av både rev, hare og diverse fugler. Hjem igjen og i seng til 02:00. Satser på å sitte enda litt lenger og få med soloppgangen også neste gang.

Ikke i dag, men i går. Ny topp på Røroslista kan krysses av (Rambergsfjellet). Bonustopp ble Ramberget som faktisk hadde en flottere utsikt enn listetoppen. Overskyet nesten hele dagen, men varmt og vindstille. Perfekt turvær egentlig. Bildet viser en navnløs tjønn mellom de to toppene.

Her er ett forslag til. Du trenger 2karabinkroker og 2x5/6meter klatretau. det kreves ikke noe fancy knuter Løsningen kommer i løpet av filmens første 3 minutter ish.