Vinnerliste

Satte meg i bilen og kjørte fra Kongsberg til Notodden og så nesten opp til Gavlesjå. Etter ca en time parkerte jeg bilen, men bensinlampa hadde lyst gult den siste kilometeren. Hmmm... Turen går innover en fin sti en kilometer eller så før det bærer bratt oppover lia. Hadde ikke spist lunsj, så etter hele 15min fra jeg startet satt jeg med ned og spiste et par skiver på svaberget. God unnskyldning for å ta en pause i bakken! Stien fortsetter bratt oppover til den flater ut mens den går i motsatt retning av toppen. Det er litt kronglete å gå her fordi fjellbjørken gjerne legger seg litt på tvers, men bra sti. Etterhvert kutter stien opp til ryggen og resten av turen går med fantastisk utsikt. Fra toppen av Himingen er det fin utskikt mot Gaustatoppen Slettefjell i forgrunnen til venstre, Mælefjell, Blåtjønnfjell og Heksfjell lengre bak til høyre: Litt lengre unna er Brattefjell og Vindeggen (i horisonten). Var innom Brattefjell i fjor, noe som var en veldig fin tur! Jeg droppet benveien ned som en hytteeier jeg snakket med for et par år siden sa han hadde brukt opp. Det er veeeeeeeldig bratt. Det er kanskje 1km i luftlinje ned til bilen som står på parkeringsplassen. ... Kom meg vel ned, etter å ha trillet hele grusveien ned for å spare bensin og fikk fylt opp tanken. Hele turen inkludert kjøring tok faktisk ikke mer enn 4,5 timer, så hadde faktisk fint rukket å ta denne turen etter jobb nå midt på sommeren.

Speilbilder fasinerer meg. Dette er tatt langt nord på Senja en sen kveld tidligere i uka.

Neste tur ble gjennomført i Dividalen i indre Troms. Vi snakker fortsatt januar. Nest siste helga. Utgangspunktet er at jeg er i besittelse av en hytte i indre Troms Herfra er det endeløse muligheter for dagsturer i noe av det flotteste som er av naturområder i nord, sommer såvel som vinter. Vi pakket sekkene og la i vei oppover skråninga mellom storbjørk og furuer. Lufta stod dønn i ro. Kulda lå som et teppe over Troms, og fullmånen kastet sitt besettende lys over landskapet. Planen var å kjøre ut noen ståbruk i et lite vann vi ikke hadde noen informasjon om ift fiskebestand, fyre bål og gå på ski rundtom i det mektige vinterlandskapet.

Neste tur var jeg ikke mindre pessimistisk enn at jeg dro til det samme vannet. Denne gangen alene. Årsaken er rett og slett den berømmelige store ørreten, som jeg vet går i dette vannet. Min evige jakt på fjellfisken. I den mørkeste tida av året er ørretens aktivitetsnivå på det laveste, og man bør kjenne de lokale forholdene for å vite dybder, hvor ørreten står, innoser, utoser osv.. På forhånd hadde jeg gjort den research jeg var i stand til, uten at det førte til så mye. Over en hel helg fiska jeg uten at det var så mye som et napp i noen av snikene jeg hadde ute i vannet. Men tro meg, det er ikke siste gang jeg drar hit. Neste gang blir det med stang...

En stadig økende nordlig vind, opp mot kuling utpå ettermiddag/kveld i Bergen i dag, og jeg benyttet anledningen - nær toppen av Damsgårdsfjellet - til å se hvordan oppsettet med StS Nano Tarp funket når det ble vind litt over normalen: Det er lavt, smalt og nesten ikke langt nok - men igjen: Som nødløsning er dette godt nok Etter at jeg hadde satt den opp, krøp jeg inn og slappet av og bladde i en bok - og plutselig var en halvtime gått. Da jeg krøp ut og reiste meg opp, ble jeg overrasket over den kjølige vinden jeg ikke hadde merket under TarpPonchoen, vindjakken ble funnet fram umiddelbart. Pakket sammen og gikk over til Holefjellet og ned derfra - fin tur Satser på å raffinere TarpPoncho-løsningen litt - må lage noen "ferdigløsninger" som gjør den kjappere å få opp og ta ned. Feriepenger er til for å brukes, og noe dyneema- og karbon-greier er ventet i postkassen snart...

Meg og mengder av sau. Før i verden, var det vanlig med en dagstur frem og tilbake til Blåfjellenden. Etter AFP ble det flere overnattinger og mer bare en vei om gangen. Det har liksom også vært en test på form å gå frem og tilbake på dagen. 16 kilometer 6-700 høydemeter er godt nok på en dag. Spesielt om det i tillegg skal gås fort. Det var dagen for å gå. Fint vær, tørt, ikke for varmt og sola gjemte seg bak skyene stort sett hele tiden. En ting skilte denne turen fra mange andre. Sauer – i tusentall. «Alle» skulle ha sauene opp i heia denne lørdagen. Det begynte alt helt nede ved veien. Det var en sauedrift på vei oppover stien. Jeg kom meg foran, men ikke lenge etter gikk jeg på en sauedrift som skulle til Fidjastølen. Og den blir drevet innover av kjentfolk. Det er alltid like hyggelig å treffe sauefolkene. Dette året er det været som blir kommentert. I forhold til fjoråret er det jo nesten ikke snø. I forhold til mange andre år, har våren virkelig vært bra. Og det er ikke alltid slikt vær når sauene skal innover. Jeg har selv vært med og drevet sauene innover i snø og sludd. Olaf, heiasjef på Fidjastølen, en grei kar, som det alltid er hyggelig å møte, var på vei innover heia med sauer for 56 gangen. Og fortsatt synes han det er kjekt. Sommeren kommet liksom ikke i gang før sauene er inne på stølen…. Videre innover heia, gikk i raskt tempo. Det var liksom dagen for å komme seg kjapt innover. Og det var forhold til det. Selv om det var mange sauer, var det få folk utenom. Jeg traff to karer, som var på vei mot Hunnedalen. De hadde kommet opp Fidjadalen dagen før. Og så traff jeg en enslig jente med stor sekk. Hun hadde, forsto jeg, overnattet under en heller i Jervenduken. Ikke bare alene, men uten å overnatte på hyttene. Jentene går snart forbi gutta. Å komme til Blåfjellenden er et høydepunkt. Selv om det bare er for en liten time. Denne gangen var jeg alene på hytta, men de forrige gjestene (guttene jeg traff) hadde gått fra hytta med fulle bøtter. Det ble en skikkelig kvile og hygge-stund ved det runde bordet. Med utsikt nedover Fidjadalen. Selvsagt var det noen småting som måtte gjøres, jeg liker å gå fra hytta i god stand, og det tar ikke lang tid å få tingene på sin rette plass. En times pause gjør underverk på trette muskler. Jeg tok fatt på returen med friskt mot. Bakken opp er drøy, men etter en halv time er det verste unnagjort. Oppe i høyden fikk jeg vinden i ryggen og sola i øyene. En uslåelig kombinasjon på heia. Det ble skikkelig varmt enkelte plasser. Husket jeg å drikke? Ikke i det hele tatt. Jeg var temmelig tørr i strupen da jeg kom ned til bilen og åpnet en flaske MAX. På vei innover hadde jeg vært i kontakt med tre sauedrifter, på vei tilbake møtte jeg to til. Som sagt – sauer i tusentall….. Men ikke folk. Det burde liksom være noen på vei innover mot hytta. Jeg traff tre blide jenter, men de var bare på dagstur. Helt nede ved veien, kom det endelig en gjeng som skulle til hytta. Les hele artikkelen

Å tufte lovverket på "rasjonalitet", er å tillate utbygging av det meste som har bedriftsøkonomisk verdi. Det er den bærende rasjonaliteten i dagens samfunn og i dagens regjering spesielt. Vi er ikke så forskjellige at alle særinteresser kan få lov til å tilrettelegge sentrale naturverdier etter eget behov, heller ikke syklistene. Vi er tvert imot så like at naturens grunnleggende verdi ser ut til å være den samme for de aller fleste. Denne er stillhet, i vid forstand. Rasjonaliteten som du etterlyser er den som har brakt oss inn i det uføret vi nå ser, både globalt og lokalt.

På tide med litt updates igjen, etter utallige utedøgn gjennom vinteren. Man har opplevd hele spekteret av temperatur-og lysforhold. Man har hatt mange netter med kulde og de duse lysforholdene som gjør Nord-Norge magisk om vinteren. Man har merket solens gradvise tilbakekomst, og naturen som atter våkner til live etter vinterens dvale. Vårens yrende fugle-og dyreliv, og fisken som blir mer aggressive i sine hugg ettersom det også lysner under isen. De første bildene fra en dagstur 10.januar til et vann som innehar stor ørret på Ringvassøy utenfor Tromsø. Turen opp ble preget av tung baksing i en halvmeter løssnø, så vi byttet om å være plog. Det lavet ned hele veien opp. Vi brukte vel 2-2,5 time fram til vannet. Støkka opp mye rype på veien, største kullet på nærmere 30 fugl. Når vi kom opp i høyden, og bort fra vegetasjonen, var det ekstremt flatt lys. Det lille lyset som var. Det førte til at jeg bikka utfor en skrent på 3-4 meter. Noe som kunne ha vært farlig om skrenten var høyere, ble bare komisk for min turmakker, når jeg lå med trynet planta ned i et hav av puddersnø. Ellers presterte vi å gå over vannet vi skulle til, uten å merke at det var der.. Måtte fram med GPS'en, og da var det jo bare å gjøre retur tilbake. Så lurt kan man bli av forholdene. Etterhvert sprakk det opp, og ble fantastiske timer ute i vinterkulden, selv om fjellørreten ikke var interessert i de 5-6 ståsnørene vi satte.

Og nå er jeg for første gang foran skjema til dusinet, tok tur nr 7 i dag Det ble kjøligere i dag, og i morgen kommer regnet tilbake - godværet får en hvilepause, med andre ord. Regnet med at det ville være tørt og fint å gå, og det var det - der det vanligvis er gjørmehull som krever hopping fra sten til tue (eller krokete omveier), var det stort sett null heft i dag. Med tørre stier går det ganske fort, selv om man ikke løper - fra jeg gikk av bussen på Festplassen til jeg var ved Ulriken, tok det 3 timer og 1 kvarter (og nei, jeg tok ikke Fløybanen opp ). Utsikten mot Gullfjellet (som jeg enda ikke har vært på, til tross for mange år i Bergen) frister til en tur som går enda noen hundre meter høyere: Kamerabatteriet flatet ut etter tre bilder, dessverre. Jukset ned fra Ulriken, og tok banen - et kne og ei hofte som av og til bestemmer seg for å verke, var sikkert glad for det

Fiskekonkurranse i Assævannet Denne helgen var jeg deltaker i en liten fiskekonkurranse. Det var mest for morro skyld, det ble ikke mye fisk og det ble heller ikke stor fisk, men jeg kom på pallen:) Les artikkelen her: https://isakfriluft.wordpress.com/2016/06/19/fiskekonkurranse-i-assaevannet/

Her snus ting på hodet på klassisk liberalist-vis. Det er det enkle friluftslivet og naturen som trenger beskyttelse, ikke menneskenes endeløse tang til utfoldelse. Tillatelse til sykling i nasjonalparker uten saklig begrunnelse er ikke noen god tillatelse.

Folk har vandret på beina feks over Hardangervidda i tusenvis av år uten at bruken ødelegger. Jeg er helt enig i at sykling kan være en fint ting i marka og sykler av og til selv, men ikke over alt og slik at det ødelegger for andre brukere og plante/dyreliv. Kiting og andre aktiviteter er også flott så lenge det ikke forstyrrer natur og dyreliv. Å regulere bruken er ikke det motsatte av rasjonalitet. Tvert i mot.

Stillhet er ikke bare fravær av støy i form av lyd. Støy er alt som trekker deg ut at den tilstedeværelse og nærhet til naturen som stillhet gir. Støy kan opptre for alle våre sanser når vi er tilstede i naturen, det kan være lukt av motorolje eller vindturbiner eller sykler som farer forbi. Dette er ikke noe som varier fra person til person. Stillhet er den kvaltiet de aller fleste mennesker søker i naturen. Det viser undersøkelser, og det vil antagelig hver enkelt som leser denne tråden kunne bekrefte. Du ser heller ikke ut til å være glad i skuterstøy, så kanskje gjelder dette også deg. Tilstedeværelse på et indre plan er nødvendig for å oppleve den vakre, magiske og "hellige" naturen. Denne tilstedeværelsen kan nok oppnås på ulikt vis, men stillhet i vid forstand viser seg å være nødvendig for de fleste. Store undersøkelser og statistikk bekrefter dette.

På markaveiene og delvis stiene rundt Oslo er det nærmest forbundet med fare å gå på beina på grunn av fartsfantomer på hjul. Du har virkelig ingen forståelse for at gående synes at en slik utvikling i nasjonalparkene ville være en forringelse av naturopplevelsen i tillegg til slitasjen det påfører?

"Oppmerksomt nærvær" er en norsk oversettelse av det engelske "Mindfullness" https://no.wikipedia.org/wiki/Oppmerksomt_nærvær Populært tema, så bokhandlerne bruker å ha godt utvalg av bøker i "selvhjelps hyllene" sine, men er nok ikke alt som er like bra der. Har jo blitt en trend som mange selvhelpsforfattere og psykologer har kastet seg på. Har lest litt av Jon Kabat-Zinn en.wikipedia.org/wiki/Jon_Kabat-Zinn. Se også : en.wikipedia.org/wiki/Mindfulness-based_stress_reduction Finnes flere videoer med han på Youtube www.youtube.com/results?search_query=jon+kabat-zinn . En av utfordringe denne retningen starter med er vår manglende evne til å være tilstede her og nå, i eget liv. Derav; "oppmerksomt nærvær". Og hvor vanskelig det er når man forsøker å la være å tenke på noe som helst. Å tømme hodet for tanker, bare være tilstede. Derfor bruker man hjelpemidler for oppmerksomheten, fokusere den mot noe som vi kan fylle den med. Som f.eks. fokusere oppmerksomheten til noe som hele tiden er der enten du vil eller ikke, som ved å lytte til din egen pust. Samtidig understrekes det hvor vanskelig dette er, og at de flest derfor må arrestere seg selv i å ha latt "tankene fly igjen". Men dette skjer alle, derfor må man ikke gi opp, men forsette å prøve, og ikke klandre seg selv for at man "ikke får det til". Tenk bare på hvordan mange finner det totalt avslappende å holde på med oppgaver som krever litt oppmerksomhet, som å løse kryssord, sudoku, legge kabal, drive med treskjæring, porselensmaling eller andre hobbyer, eller for den saks skyld: spille dataspill...eller.... gå på tur (om turen da ikke blir for monoton - som gås på gammel vane og tankekverna derfor får kjøre sitt eget løp). Da avlaster man hjernen fra de tankene som ellers kverner, oppmerksomheten må rettes mot noe annet en stund, noe overkommelig som ikke fremkaller ubehagelig stress man ikke mestrer .... .... .... ....

Dagens tur gikk til Ruglråen - en canyon skapt under siste istid. 100 meter dyp og 6-7 km. lang. Vi sto på kanten av canyon'en, men må prøve å komme oss ned selve juvet en annen gang. Fra vårt ståsted var det ikke mulig i dag. 100 meter rett ned mer eller mindre. Kjente suget i magen og turde ikke gå helt på kantene.

Nærturer teller vel også? Utsikt over Bergen

Hadde en liten fjelltur i helga. Opplevde alt fra snøvær til strålende sol. MEN, absolutt ikke ene eneste fisk... Mulig det er for tidlig enda?

Nok en godværsdag i fjellet og den ble benyttet til å samle en topp til på lista Holtålen PF>100m (Grønfjellet) + fjelltoppen Bottenhamran som ikke figurerer på noen liste, men som er en mye finere topp en Grønfjellet som når sant skal sies skuffet mye både på selve toppen og utsikten derfra. Ingen varde på Grønfjellet, men jeg tror jeg har en aning om hvorfor det heter nettopp Grønfjellet Bottenhamran er en fin liten topp som så absolutt kan anbefales.

Lørdagen startet med besøk hos Helsport i Melhus som hadde åpen dag. Det føltes som at hundrevis hadde møtt opp. Alle teltmodellene var utstilt på plenen, og når dørene åpnet, ble et par rimelige demovarer revet vekk fra hyllene. Turen gikk så rett til Innerdalen. Helt siden første gang jeg så Skarfjellet, visste jeg at jeg skulle opp hit. Utsikten måtte jo være fantastisk. Det var den. Samme kveld ble det nye teltet testet. For en som er vant med et telt på fem kilogram, var et Superlight-telt helt forbausende lett. Det vil ta noen overnattinger før jeg kan gi det en vurdering. På søndag drog jeg en svipptur innom Litldalen med bil for å studere nibbene og nebbene, og skjønte fort at ja, det var absolutt en god idé å besøke dem. Turen gikk fra Hoven opp til Litlkalkinn på fin sti (i motsetning til gårsdagen, hvor så godt som hele turen gikk på løs stein), og så var det trasking i snø opp til toppen nordøst for Hårstadnebba. Utsikten er den mest spektakulære jeg har opplevd. Den slår Romsdalseggen. På grunn av litt knapt med tid, stoppet turen der. Neste gang blir det besøk på selve Hårstadnebba og Langrabbpiken, skjønt det er fare for at stupet jeg gikk langs i dag faktisk er høydepunktet. Det er fare for at jeg drar til Sunndalen neste gang òg …

http://www.helsport.no/elg Jenta mi på 4 har også vokst ut av tursekken sin (Haglöfs Corker - https://www.xxl.no/haglofs-corker-xs-5l-ryggsekk/p/1085899_8_style) og jeg tenker å kjøpe Elg-sekken fra Helsport. Tror den kan bli bra, spesielt siden den har et godt hoftebelte og hun har lyst til å bære tyngre og tyngre

Hvordan enkelt friluftsliv defineres vet jeg ikke, men jeg tenker på vandring (med ryggsekk) når jeg bruker ordet. Trodde det var den vanligste formen for friluftsliv og som de fleste her inne bedriver, og ikke at det er i ferd med å dø ut. Ellers er ikke jeg noen stor motstander av sykling i naturen generelt, mye er verre enn sykling synes jeg.

takk for info på størrelsene Droppen og a_aa. Ser at 48 l er 45 l i small og 58 l er 55 liter i small. Da tror jeg at går for 58 litern. 45 l høres smått ut. Takker

Takk for oppklaringen, mesh liker jeg ikke for mye av! Men jeg har nå fått tak i Helsport reinsfjell 2 til en ok pris, så da er jeg berga

Har også nylig gått til innkjøp av et MSR elixir 2. Laget en liten oppsummering på en annen tråd, men jeg tror det bør nevnes at elixir har betydelig mindre mesh i innerteltet enn hubba teltene, så jeg tror det vil bli en del mindre gjennomtrekk på elixir teltene. Man kan også trekke ytterduken ganske langt ned på vindsiden slik at man får litt mer ly. Da jeg var på teltjakt så jeg også på optic vue, men innerteltet består nesten utelukkende av mesh så der tror jeg faktisk gjennomtrekk blir et større problem. Ellers tror jeg også at 2016 teltene av elixir er noe oppdatert ift eldre utgaver: De har fått to ekstra bardunfester (Ved øvre glidelås på ytterteltene) og de har fått lengre barduner og flere plugger. Bikester.no spesifiserer på sine sider at de selger 2016 varianten, men for alt jeg vet kan det være at alle grønne telt som er i salg har disse oppdateringene. Jeg har også lagt merke til at nesten alle nettbutikkene har bilder som viser de eldre teltene. Selv bikester.no har bilder som viser teltet uten disse oppdateringene selv om de altså selger 2016 varianten. Også hjemmesidene til MSR viser den gamle varianten.. De teltene jeg fysisk har sett i butikk har alle vært sølvgrå og av de eldre variantene som har manglet disse oppdateringene.

Det finnes vel ingen "objektiv informasjon" rundt dette på samme måte som undersøkelser om hvorvidt kobber leder strøm eller ei. Det vil som i samfunnsspørsmål ofte være et spørsmål om tolkning og premissene man legger til grunn om hvorvidt miljø og dyreliv påvirkes. Og dessverre så ender slik forskning ofte med svarene man "bestillte" på forhånd.

Det har du nok rett i: www.google.no/search?q=mindfulness+site%3Aforskning.no&btnG=Search&hl=en  

Nå vet vi nå ikke helt om alle disse holdningskampanjene det snakkes så fint om egentlig har så mye for seg. En masteroppgave/metaanalyse av effekt av holdningskampanjer i Norge fra 2009 har store vansker med å dokumentere noen effekt av disse. "... noen av holdningskampanjene kan ha virket i negativ retning, noen kan ha virket positivt. Men datagrunnlaget er for dårlig til at det går an å trekke noen slutninger." Kilde: https://www.duo.uio.no/bitstream/handle/10852/15889/Ekle.pdf?sequence=4&isAllowed=y Det er i alle fall ganske spenstig å anta at holdningskampanjer er "et mye bedre verktøy enn å forby hele grupper adgang" når det senest i 2009 vanskelig kunne dokumenteres at de faktisk virker.

Dette er ikke enkeltepisoder som du hevder. Senest når jeg var på klassetur for for etpar uker siden ble en jente på ti år nær torperdert av en mann som ikke tok hensyn til at han passerte en hel skoleklasse og flere foreldre argumenterte for at det var for farlig å gå på markavei særlig med barn. (Her fortrenger altså syklister gående brukere av marka). Jeg har null tro på at holdningskampanjer forandrer noe som helst. At du ved frislipp på feks Hardangervidda vil møte på syklende grupper på ti tjue stykker som skal harve seg fram fortest mulig vil være et høyst reelt scenario. Hvorfor skulle det ikke bli slik? Hardangervidda er populær allerede som det er og nye bruksmuligheter tiltrekker nye brukere. Argumentasjonen ligner det forrige byrådets argumentasjon rundt "aktivitetssonene" som skulle spise seg inn i marka rundt Oslo med nye aktiviteter etc. Men man må være klar over at det går på bekostning av noe også.

Aclima sin ullbh er utrolig god! Ullfrotté inni, og er suberbehagelig både på vinteren og sommeren! Gir overraskende fin fasong på puppene til å være en ullbh.

Det finnes en del forskning på mindfulness også, og det er ikke uten grunn at dette er noe som undervises ved norske universitet. Ja, en trenger det. Mennesketsinnet er stappet med mentale snarveier og tankemåter (heuristikker og bias) som er der for å gjøre det lettere eller tryggere for oss (i urmenneskeperspektiv), men i dagens samfunn blir vi ofte lurt av disse snarveiene. Det å tenke statistisk og systematisk faller oss ikke naturlig og derfor er det laget et sett med regler som kan hjelpe oss å redusere påvirkningen disse snarveiene har. Om du skulle ønske å bruke et par uker på å lese om en rekke av disse snarveiene er Daniel Kahnemans bok "Tenke, fort og langsomt" et utmerket sted å starte. Boken har en populærvitenskapelig tilnærming og fokuserer veldig mye på ett felt innenfor psykologi, men det er ikke vanskelig å forstå hvorfor vitenskap er så vanskelig, og hvorfor det er viktig med systematisk empiri, når en har lest denne boken.

Det ligger en del info her: http://www.tursiden.net/

Jeg hadde en sånn en og var ikke fornøyd med kvaliteten. Festet til snella knakk to ganger i løpet av meget kort tid.

Hei, Tessatroll! Jeg får bruke unnskyldningen at jeg er ny her inne, er jo enig i at overskrifta kanskje er litt for generell og upresis.

Takk for den, grei pris for tre pakkposer det der,kr 207,75 + frakt kr 59. FYI rabattkoden må skrives med små bokstaver. Og etter det jeg fant ut fikk den bare effekt for ett Urberg produkt. Dersom jeg la flere Urberg produkter i vogna, fikk rabatten bare effekt for det rimeligste.

Er også inne på tanken om at fjellklær skal ha fjellfarger:) svart, grå, grønn, brun... I nyanser av disse. Arcteryx hadde tidligere jakker i "fjellfarger"... Synes fjellreven har vært flink til dette, men de har vinglet litt i det siste, etter at keb-buksa ble så påpp!:) men deres tarmac, dark olive, autumn leaf... Nydelige fjellfarger men ville nok ha valgt den blå av de to du kan velge mellom. Da ser du ikke ut som en veiarbeider når du trasker rundt i byen, og en temmelig nøytral blåfarge overlever mote-fargene For synlighet i fjellet, ha med deg ei signalgul lue, selges ofte hos tools eller lignende. Fikk mamma til å strikke meg ei knalloransje lue jeg

Urberg - Light Drybag Set til ca halv pris med allerede nedsatt pris + rabattkoden URBERG25. Settet består av 3X3liter, 2X5liter og 1X15liter. http://www.outnorth.no/urberg/light-drybag-set

Ja, det er den ukritiske vekstpolitikken med tilhørende næringsutvikling som er det bakenforliggende hovedproblemet. For sittende regjering er svaret på ethvert politisk spørsmål næringspolitisk; gir det arbeidsplasser så er svaret ja. Denne regjeringen har vært den verste for natur og miljø på mange år. Spesielt maktoverføringen til kommunene og lokalt næringsliv er ille. Denne regelendringen gir uoverskuelige negative konsekvenser for naturen. Snøskuter-frislippet, dumping av gruveavfall i norske fjorder og statstøttet utbygging av et enormt og ulønnsomt vindkraftanlegg på nordvestlandet (Europas største) kommer også høyt opp på listen. Endringen i 2014 av navnet på Miljøverndepartementet til Miljødepartementet sier også sitt. NOTS, Skiklubben, DNT har vel sammenfallende interesser i endel saker, men til syvende og sist er det bevisstheten rundt natur og miljø hos hver enkelt som er avgjørende.

Det er fullt og helt lov å ha to tanker i huet; motstand mot inngrep i naturen og imot at det åpnes for syklisme med de slitasjeeffektene som sykler medfører i verneområder som liksom er til for naturens ehenverdi og ikke ene og aleine for menneskets egoistiske ønsker om også få lov å sykle i dem. I verneområder er det stort sett slitasje fra bruk, ymse bruk og ikke bare syklisme, som er den største utfordringen og ikke hogst, veibygging osv. Om ikke NOTS er en ekstremistorganisasjon så er det voldsomt nære, min erfaring gjennom andre debatter er gjennom en ekstremist fra den organisasjonen - men klart en person er ikke hele organisasjonen. Men han uttaler seg som representant for NOTS og blir dermed et bilde utad av dem. Men de ti buda de har er bra, bare synd de fleste ikke følger de punktene om å trille over myrer og våte partier.. Men likevel betyr ikke naturens egenverdi nok for dem at de likevel jobber for å fjerne forbudet mot syklisme i resrevater ol.. Bildebevis har det blir bedt om før, jeg finner det ikke hjelpende likevel å legge ut noen sia det ikke beviser mer enn det bildet viser. Men ved selvsyn se spora over myrer, se folk sykle over dem dreier seg ikke om følelser eller synsing som noen er tilbøyelig til å mene. Bare konstanterer det som skjer, eller har skjedd. Før hadde jeg ikke noe mot syklister på stiene, unntatt akkurat det med at de ikke triller syklene over myrene, men nå er det eskalert. Det går uansett til helvete uansett hva jeg mener, synes og føler. Det være seg syklisme, generellt naturvern og hva gjelder våre siste rovdyr.. Vi kan diskutere dette i det uendelige, jeg endrer ikke standpunkt, jeg får ikke endra andres standpunkt, jeg har prinsipper, andre har ingen, noen er ute for naturens skyld, andre gjelder aktiviteten mer, om ikke alt, og dermed er mer pro-syklisme mm ift denne debatten.

Har Ringstind superlight og har ingen problemer med klipsene mine der. Men jeg anbefaller ikke å feste klipsa direkte på den tynne duken. Selv festet jeg en solid bit med gaffa og festet da klipset på gaffateipen igjen. Da får du litt større område som fordeler kreftene og du beskytter duken mot rift.

Filteret sitter i enden av røret og er merket 35 på tegningen i manualen, det kan selvsagt gå tett. Jeg har ikke prøvd å blåse i røret eller inn i ventilen med ventilen åpen for å sjekke om det er noen luftgjennomstrømning. Har du en gassboks så kan du prøve brenneren på gass, da utelukker du pumpa og finner ut om det er brenneren eller pumpa som er problemet. Gass skal ha den største dysa, jeg har ikke prøvd med bensindysa på gass, men den burde brenne med den også, selv om den kanskje ikke brenner optimalt. Snur du gassboksen opp-ned etter du har fyrt opp/varmet litt vil du kjøre gassen i flytende form helt fram til dysa, er problemet i brenneren får du da samme problem med gassen. Er den ok på gass, er det mest sannsynlig pumpa/drovstoffet.

Vi, altså Farah Fjellfarer og jeg hadde snakket om å dra på tur så fort vi fikk fri, men ikke hvor vi skulle. Så onsdagskvelden satt vi å skrev med hverandre på nett og snakket om hvor vi skulle dra. Forslag som Synnfjell/Huldreheimen, Jotunheimstien, Finnskogleden og Nordmarka kom opp, og valget falt på førstnevnte da vi begge syntes dette området så og hørtes spennende ut. Undertegnende hadde kun vært på en kort skitur i dårlig vær på Synnfjell tidligere, så erfaringen med området var lik null – og desto mer spennende. Vel, vi snakket litt på tlf om hva vi skulle ta med av både utstyr, mat og klær – pakket sekken og dro i vei fredags ettermiddag. Det vil si - jeg hoppet på toget hun allerede satt på og sammen ankom vi Gjøvik, videre tok vi bussen derfra til Fagerlund som er siste stopp, og som forøvrig var litt av ei ”mjælkerute”. Fra Fagerlund til Nørstelien landhandel (hvor vi hadde en avtale om å kjøpe et kart over området) fikk vi skyss av en lokal bygdegutt mot en hundrings. Fra Nørstelia og inn til Hugulia bar det til fots, med sekken full av mat og alt annet både nødvendig og unødvendig ræl man drar med seg på tur, så sekkene kjentes på begges rygg. Etter et par timers vandring på vei og noe sti bestemte vi oss for at det var nok for i dag og begynte å lete etter en plass å slå leir da vi fikk øye på en gapahuk og satte kursen mot den, der oppdaget vi til vår store skuffelse at den var innredet med bord og benker og ikke egnet for overnatting, så det bar et stykke videre. Skuffelsen skulle derimot bli kortvarig da vi bare etter noen hundre meter oppdaget et skilt hvor det sto ”utsikten”. Jeg satt fra meg sekken og stakk avgårde på en kjapp rekognoseringsrunde og fant beliggenheten meget attraktiv, etter en kort redegjørelse for hva jeg fant ut, ble det bestemt av Farah Fjellfarer og måsabjønnen at dette ble plassen vår for natten. På den høyden var det imidlertid ikke noe vann så teltet som var pakket i en åtte liters vanntett pakkpose ble stappet ned i sekken og posen ble brukt som vannbøtte, noe som fungerer veldig godt. Teltet ble satt opp, som forøvrig er et Hilleberg unna og veldig trangt for to, og bålet fyrt. Middagen denne kvelden var en form for lapskaus, dvs betasuppe med spekeskinke jevnet med potetstappe – noe som smaker veldig godt, og metter likeså. Etter et par timer med bålfyring og varm drikke ble teltet og soveposer inntatt. Med en sekk i fotenden og en som pute sovnet vi begge, og hadde en ok natt til tross for at Farah Fjellfarer frøs litt i sin nyinnkjøpte North Face cat´s meow sovepose. Det at hun frøs skyldtes vel det at hun lå litt nærme teltduken og fikk det kalde draget fra glippa etter duken som var rullet opp for maksimal ventilasjon, enn det at soveposen er for dårlig. Dag to våknet vi til et fantastisk vær, rettere sagt undertegnede våknet i 05:30 draget, strakk armen ut av åpninga på teltet og fikk i gang primusen. Etter noen minutter var kaffen klar og det ble en god start der jeg lå i posen og drakk kaffe og hørte på fugla som kvitret. Etter en drøy time sto måsabjønnen opp, mens Farah Fjellfarer ble liggende og dra seg litt til. Til hvilken utsikt jeg sto opp til, ja jeg visste at det var en fantastisk utsikt, men nå når lyset var riktig og været klart, kom den til sin fulle rett. Wow er rett og slett ordet. Dag to startet med den obligatoriske havregrøtblandinga som består av 100g havregryn, 1 toppet ss tørrmelk, 1 ss sukker, 1-2 ts kanel samt litt rosiner. Etter en myk start bar det så i vei, målet for dagen var todelt, første stopp var Høgkampvatnet, så skulle Spåtind bestiges. Vi fulgte rødmerkinga til DNT og labbet avgårde. Bratt var det og det kjentes både i rumpe, lår og legger. Etter et par pitstopper underveis for litt påfyll av vått og tørt kom vi opp til dagens første mål – Høgkampvatnet. Det ble sagt at det skulle være godt fiske der, noe vi ikke merket stort til, derimot var det vatnet som ble den lykkelige vinner av en møresilda 18g sluk. Ved Høgkampvatnet står det en koie som kan brukes av alle, det er en liten koie med to stk brisker og et par slitte madrasser. Koia bærer preg av å være godt brukt da veggene der er nedtegnet av både navn og andre festligheter av de som har vært der opp i gjennom. Tidligste signatur vi mener å huske var i fra 1973 og frem til vår egen kom på veggen, kunne jo ikke la være vi heller. Farah Fjellfarer ville overnatte der, noe jeg sa meg uenig i da jeg ville opp og over Spåtind og til en plass på andre siden vi hadde sett oss ut tidligere. Vi trasket videre og på vei opp traff vi på et skikkelig grisevær med vind og hagl, kanskje vi skulle blitt i koia likevel tenkte jeg mens vi slepte oss opp. På toppen av Spåtind var ikke været noe bedre, vi stoppet og pustet før vi begynte nedstigninga mot vannet som ikke har noe navn på kartet. Men et fint lite tjern med klart og friskt vann er det. Været lettet litt på vei ned og vinden roet seg. Vi fant oss en leirplass og slo opp teltet, passet på og ikke rulle opp duken denne gang, ville jo ikke at matriarken skulle fryse denne natta også. Middagen denne aftenen var det Fjellfareren som sto for – stekt oksepølse med potetstappe hvilket smakte utsøkt. Så etter litt varmt å drikke og småprat var det dags, eller rettere sagt kvelds for å krype i posen. Vi gjorde som kvelden før, krøp sammen og sovnet. Om utsikten og været var fantastisk morgenen før var denne om mulig enda bedre. Vi hadde slått leir på et lite platå og da vi dro ned glidelåsen på teltet og tittet ut ble man bare stille i beundring over hvor vakkert mor Norge er. Det var daler med granskog og vann til knauser og fjell med hvitkledde topper, man så i fra Rondane i nord til Valdres og Jotunheimen i vest nord-vest. Begge ble sittende ganske så stille å bare nyte utsikt og morgenkaffen. Da vi dro hadde vi ingen fasttømret plan, men hadde en tanke om å være på tur en uke og at veien blir til mens man går. Vi hadde sett oss ut DNTs hytte på Svarthamar og vi satte kursen. Først skulle vi til Lenningen der vi skulle ta lunsj før vi avgjorde videre om vi skulle gå for hytta i dag, eller dele opp distansen med en overnatting til i telt. Vel, Fjellfarer Farah tok en sjefsavgjørelse og bestemte av vi trengte en utfordring og avsted bar det. Noe som senere skulle vise seg som et feilaktig valg. Veien ned i fra det navnløse vannet til Lenningen gikk for så vidt smertefritt til tross for at det hadde skyet over og startet å regne. Litt våte ble vi, men tørket ganske fort opp igjen da det ga seg og sola tittet frem igjen. Været skifter som kjent raskt i fjellet. På Lenningen fjellstue var det stengt, så det ble lunsj på primusen med dertilhørende kaffe og sjokolade før det bar avsted igjen. Vi fulgte fortsatt den rødmerkede stien som viste seg å være jævl.. eh unnskyld, jeg mener veldig ulendt med store steiner, kronglete som f og mye vann. Turen i fra Lenningen til Svarthamar er stort sett en transportetappe der den byr på lite å se på bortsett i fra et par små severdigheter som ruinene etter tukthuset og et krigsminnesmerke ved Skriulægeret som det absolutt er verdt å ta en titt på. Etter tre timers marsj fra Lenningen til Svarthamar var vi endelig fremme ved hytta som var folketom. Vi låste oss inn og fikk fyr i ”ommen” og koste oss med mat og småprat før vi begge sovnet i vær vår køyeseng. Dagen etter skulle valget vårt vise seg å være feil da Farah Fjellfarer under marsjen i fra Lennngen til Svarthamar hadde klart å skade et par tær uvisst hvordan. Vi ble enige om å hvile en dag før vi skulle fortsette dagen etter. Målet var da en gapahuk en dagsmarsj lengre vest, det var også meldt regnvær dagen etter, så en gapahuk hvor det i tillegg var et fiskevann like ved så ut til å være en god plan for en regnværsdag, men så ble det altså ikke. I løpet av hviledagen som inneholdt både en liten rotur med fisking fra en lånt båt hvor det faktisk ble en liten ørretpinne vi åt til lunsj - fant Farah Fjellfarer ut at hun hadde fått seg en såpass hard smell i foten at vi ble enige om å avbryte turen og ta oss ut i fra den sørligste delen av Huldreheimen og hjemover for at foten skulle få lege seg i fred og ro neste dag. Resten av dagen og kvelden på hytta foregikk i rolige former med boklesing og småflikking på div utstyr. Klær og støvler ble tørket og vi ble vasket. Middagen denne kvelden besto av meksikansk gryte med oksepølse og sjokolade til dessert. Dagen etter var vi oppe tidlig og pakket sammen, vasket oss ut av hytta og dro avsted. Været var upåklagelig og opp de siste bakkene mot Vinjaråsen var en fin tur bortsett i fra foten til Fjellfarer Farah som ble verre. På vei ned mot riksveien der bussen gikk sa det stopp, foten ville ikke mere og da var det ikke annet enn å prøve å få stoppet en bil som kunne bistå med transport ned til veien og bussen. Heldigvis for oss kom det snarlig forbi en kassevogn med et par hyggelige karer som stoppet og lot oss få sitte på ned. Så takk til Johan og han andre vi beklageligvis ikke husker navnet på. Snille var de uansett. Der stoppet i grunn vår tur denne gang, men vi gir oss ikke så lett. Så fort foten er bra, og nye støvler er innkjøpt bærer det avsteds igjen, turen må jo fullføres. Dessuten fikk vi øynene opp for Vinjaråsen og hvor flott det er deromkring, så dit vil vi tilbake med både telt og fiskestang. Så da gjenstår det bare for meg å skrive en turrapport derifra da den turen er gjennomført. Turhilsen fra Farah Fjellfarer og Måsabjønn

Er selv fan av Snota sekkene til Helsport, de rommer utrolig mye i forhold til liter oppgitt og de veier lite, så har de den geiale "koffert" åpningen som gjør at man kan legge sekken ned på ryggen og lett komme til alt innholdet uten å tømme sekken på hodet. Var en tur på skrim i helga med snota 55 litern og to gutter på 8 år - var selv overrasket over hvor mye jeg klarte å stappe oppi den sekken Nå var det heldigvis bare en gåtur på omlag 3km, tror ikke den sekken er helt beregnet for nær 30kilo men gikk overraskende greit. Poenget med et lokk som åpnes hele veien er at det gjør pakking av sekken utrolig mye enklere, veldig lett å organsiere utstyret du har på en lur måte og maksimere plassen. Et triks jeg ofte bruker er å brette det oppblåsbare liggeunderlaget slik at det dekker hele ryggen i sekken, så tar jeg soveposen i en ganske mye for stor vantett pakkpose som jeg "cruncher" ned i bunnen av sekken. På denne måten så tar sovepose og underlag svært lite plass, nå kan du fylle på med resten. Posen som ligger i bunnen vil etterhvert komprimere seg selv ettersom du fyller på og stikker ting ned i sekken.

Dag 2 på grunnkurs hav er ferdig og kjæresten og jeg er de stolte (og meget slitne) innehavere av våttkort med oblat for "hav". Vil ikke akkurat si at jeg kan padle nå, men vi har iallefall lært litt grunnleggende teknikker samt redning om man skulle ramle ut av kajakken. Et grunnlag for å evt. bygge videre på med andre ord. Dagens tur gikk derfor i sjøen utenfor Øysand Camping til Gaulosen. Ikke så veldig langt, men greit nok for 8 ferskinger på sin første kajakktur.

Jeg og @Tor-Erik-L-77 har hatt en fin-fin tur med barna på Skrim i helga. Full rapport kommer etterhvert

I helgen var jeg 3 dager å fisket i Birtedalen. Det er lenge siden jeg har fått så mange fiskeopplevelser på en tur! Det er klart at fisken er sulten... Les hele den fantastiske turen her: https://isakfriluft.wordpress.com/2016/06/12/villig-orret-i-telemark-pa-kryss-og-tvers-i-birtedalen/ Her er noen bilder:

I dag ble det enda en tur der litt av oppmerksomheten var rettet mot utsyr, og ikke bare naturnyting. Av og til mistenker jeg meg selv for å kjøpe nytt utstyr for å ha et uangripelig teknisk formål med å ta en tur, bare for å ha et godt argument når mitt lateste hjerneområde argumenterer for sofa og at stier og fjell i nærområdet allerede er sett utallige ganger... Fikk jo første overnatting i Borah Bug Bivy natt til i går - den passet ypperlig sammen med liggeunderlag, pose og pute I dag ville jeg se hvordan bivyen passet sammen med min StS Nano TarpPoncho (kombinert tarp/regnponcho), og for å toppe det skulle den igjen settes opp med bruk av TrekPoden min (kombinert fotostativ/vandrestav). Gikk opp Gravdalsfjellet fra Nipedalen, og passerte en Viggohytte som virkelig begynner nærme seg ferdig - fint å se, og det var mye folk som ville se det der. Fortsatte videre oppover et lite stykke, gikk av stien og fant et fint sted å begynne med utstyret. Hadde med billig line fra Biltema som jeg kuttet til etterhvert som jeg trengte. Ville ha temmelig lav bakkant mot vinden (og regnet som jeg måtte forestille meg), men likevel litt høyde lenger fram - da var en renneløkke rundt halsen på regnhetten genial for å få den ekstra høyden. Det gikk ganske fort og greit: Staven i framkant er et 70cm karbonrør (kuttet av fra en Biltema vandrestav) som får plass inne i Trekpoden. Det ble slett ikke verst Gadd ikke ta frem liggeunderlaget og blåse opp det, det var åpenbart at det ville gått bra. TarpPonchoen er akkurat litt for liten (jeg er XL-størrelse, tarpen anslår jeg er optimal for en S, kanskje en M) til at jeg ville brukt den fast på turer der jeg forventer regn. Som en minimums-løsning om jeg skulle bli overrasket av noen byger på godværstur, er den imidlertid ganske så smart - det var faktisk trivelig å ligge under der . Hadde den vært 20 cm lengre og 15 cm bredere, tror jeg jeg kunne klart meg med en sånn på en ukestur i lavlandet, selv om det ble noen regnnetter. Pakket sammen da skyene ble mørke og truende (ble det lyn og torden?), og bega meg hjemover - men skyene trak seg stadig til siden, og da tok jeg meg god tid langs stien og nøt solen. Faktisk la jeg meg ned en stund og bare slappet av - minner meg om tittelen på en gammel Calvin & Hobbes-bok: "Lazy Sunday Book"

Tusen takk så langt for alle tips Jeg lurer på hva dere synes om dette:

Hvis mitt innlegg om en kjedelig påskevakt ikke skulle bli oppfattet som ironi, så kan man kanskje lure på hvorfor jeg holdt ut i over 20 år med frivillig innsats, ulønnet fravær fra jobb, timevis med kurser, dager og netter med øvelser, aksjoner og vakter der man selv måtte betale for både mat og transport. Jeg pleier å si at jeg har vokst opp mellom to bedehus på vestlandet, og mange av mine barndomsvenner fortsatte i dette miljøet da jeg som 17 åring ble medlem av Hjelpekorpset. I denne perioden av livet er man veldig lett påvirkelig av det miljøet man vokser opp i og hvis jeg i dag sammenligner meg med noen av de ivrigste av mine kamerater som fortsatte i bedehusmiljøet så angrer ikke jeg på at jeg valgte som jeg gjorde den gang. Mitt menneskesyn og mine politiske meninger er nok blitt ganske godt påvirket av tiden i Røde Kors, og i lys av dette så ville det være veldig merkelig hvis jeg satt i solveggen på Rødekorshytta og ønsket at folk skulle skade seg. At man i en situasjon med lite oppdrag opplever litt "galgenhumor" er vel helt naturlig. Forslag som å snike seg opp i slalåmbakken om natten for å strekke opp snubletråder i løypene kan kanskje virke brutalt på de som ikke kjenner hjelpekorpset og den interne sjargongen, og derfor blir slike vitser som regel aldri servert blant folk på "utsiden". Røde kors (Røde halvmåne) er en politisk og religiøst nøytral organisasjon. Deres prinsipper er: Humanitet, Upartiskhet, Nøytralitet, Uavhengighet, Frivillighet, Enhet og Universalitet. Dette har ført til at denne organisasjonen stort sett blir respektert av alle kulturer og religioner i hele verden. Det samme kan jeg dessverre ikke si om det arbeidet som springer ut fra misjonsforeningene som jeg vokste opp med.

Innstiller Monster til en Oscar for beste birolle