Vinnerliste
Populært innhold
Viser innholdet med mest poeng fra 02. mai 2016 i alle områder
-
Hoppet ut av komfortsonen min og ble med Turistforeningen på singletur i helgen. Vi bodde på turistforeningens hytte på Nodhagen i Sandnes kommune og på lørdag gikk vi opp til Vårlivarden. Fantastisk kjekk helg med morsomme folk, absolutt å anbefale Tror virkelig jeg skal prøve noe sånn igjen, samt fellesturer med DNT11 poeng
-
Vi skulle på orrleik en helg, men selv med ganske kort anmarsj ble det helt umulig å komme på plass på fredagen. Først var det skole og jobb, så håndballtrening, en liten tur innom butikken, litt mat og så litt bilkjøring. På parkeringsplassen var 9-åringen helt klar på at det skulle soves snarest mulig. Vi hektet en poses med hengekøyene på utsiden av den allerede store sekken, gikk omtrent 500meter i riktig retning og 20 meter til siden. Der fant vi noen trær, fikk opp hengekøyene og sovnet veldig fort begge to. Vi sov godt og lenge, og når vi endelig var ute av posene og klare til frokost skulle det eksprimenteres. Vi fikk nemlig to eksemplarer av Toms Wood Stove rett før turen, og den var selvsagt med. Det var overraskende lett å finne passende brensel, og snart hadde vi både kaffe og eggerøre klar. Etterhvert kom vi oss oppover til spillplassen, og jeg kunne fornøyd konstantere at vi gikk rett på, selv om det var noen år siden sist. Myra lå tom og stille og vi satte i gang arbeidet med å lage skjul og komme i orden. Vi valgte samme sted som sist, og håpte at fuglene ville velge denne delen av myra i år også. Vi krøyp tidlig i skul på kvelden og hørte tunge fugler lande i trærne rundt oss. Dette var lovende. 9-åringen var så spent at hun ikke fikk sove, mens jeg slumret meg gjennom kvelden. Allerede i ett-tiden var de i gang, rett utenfor gapahuken. Jeg lyttet og kikket, men det var ikke mer enn skygger å se der ute i mørket. Skulle jeg vekke henne som endelig hadde sovnet? For flere år siden var vi på en orrleik på en langt mer kjent myr, der orrfuglene ble skremt tidlig på natta og jentungen aldri fikk sett noe. Jeg husket skuffelsen den gangen, og bestemte meg for å vekke henne for å høre og se det som var mulig å høre og se så tidlig. Hun kikket en stund, og la seg så til å sove igjen. Etterhvert duppet jeg også av på nytt. Neste gang jeg våknet var det langt lysere. Jeg kunne se ganske klart, og det var full action på myra. 7 orrhaner og ei høne kunne jeg se, alle på vår ende av myra. Det buldret og hoppet og viste seg fram. Jeg ventet til det ble helt lyst, og så prøvde jeg forsiktig å vekke ungen. Hun var trøtt. Jeg prøvde igjen, og hvisket inn i øret hennes. Det fungerte nokså bra, men ikke godt nok. Hun våknet, men ikke nok til å være lydløs. De fire ivrigste orrhanene og høna tok til vingene. Dermed var det ikke så mye å se på, og hun la seg til å sove på nytt. De tre siste orrhanene ga seg også kort tid etterpå, og dermed la jeg meg også. Resten av natta ble stille. Snuppa var skikkelig, skikkelig lei seg neste morgen. Hun hadde ingen klare minner av å ha sett fugl i det hele tatt. Jeg hadde fått sett mer, men var lei meg for at vi skremte fuglene. Det har ikke skjedd oss før på orrleik, men vi har heller aldri vært så nærme. Kanskje det var problemet denne gangen? Søndag var det enda kaldere enn lørdag, og vi var glade for dunjakkene. Det kom noen reale snøbyger, men innimellom kom sola fram og varmet godt. Vi eksperimenterte mer med brennerne og koste oss med mat og god tid. Vi er nok ikke de eneste som kjenner til denne plassen, for vi det var tydelige merker etter at trær var kappet ned, sikkert til å bygge skjul. Den positive siden av det, var at det var enormt god tilgang på bjørkenever fra stammer som allerede var kappet og i ferd med å morkne. 9-åringen samlet en pose og er klar til å bygge mye bål i lang tid.11 poeng
-
8 poeng
-
7 poeng
-
Ga opp råtten snø rundt hytta sist helg og håpet å finne våren i nærmarka mi (Estenstadmarka). Bummer!! Planen om å gå til markas høyeste topp Liaåsen ga jeg opp. Skulle tatt med meg piggsko eller brodder. I områdene nedenfor dammene var det stort sett snøfritt, men jeg skulle ikke mange metrene ovenfor dammene før snøen la tjukk. Sukk... Estenstadmsrka har forøvrig en miniatyr Trolltunga som jeg oppsøkte for første gang denne søndagen. Trodde ikke Estenstadmarka hadde flere overraskelser på lur for meg, men heldigvis - den overrasker meg fortsatt6 poeng
-
6 poeng
-
Hyttetur denne uka for å skrive skoleoppgave. Riktignok ikke full vinter til fjells, men fortsatt mye snø og både torsdag og fredag snødde det ganske bra. Var i Hemsedal for årets siste på nedoverski. Var utrolig heldig med været. Dette bildet er tatt på toppen over det jeg tror er Tottetjerne 1246 moh. Dette er langs riksvei 52. Storehorn 1482 moh. Utsikten fra hyttevinduet over det vesle vannet 936 moh.6 poeng
-
5 poeng
-
I dag ble det nærtur. Over jordet bak huset og gjennom det som for litt siden var skiløyper. Har ikke gått der utenom på ski før, så ble litt vabbing hit og dit, og et par ganger i gjørmehull til knes - nysnøen som kom i helga gjorde det vanskelig å vurdere hvor det gikk greit å gå og ikke. Til slutt ga jeg opp og søkte mot bakkene ovenfor, og fant meg en liten plass under et tre for en kjapp rast, en kaffekopp og en liten ettermiddagshvil med blikket opp mot himmel, trær, vandrende skyer og med fuglekvitter som bakgrunnsmusikk. Jeg skal definitivt bli flinkere til å ta med meg turkjøkken og mat/drikke og komme meg ut - selv om jeg ikke kommer meg lenger enn 20 minutter unna huset.5 poeng
-
Et mønster begynner å skille seg ut her; istedetfor hvilken såpe man skal bruke på hunder, bør det kanskje gjøres en innsats for å avle fram hunder som ikke ruller seg i dritt.4 poeng
-
Jeg pleier å si at: "Det er ingen vits i å gå på tur hvis det ikke lukter bål / røyk av klærne når du kommer hjem". (En gang speider, alltid pyroman.) Men selvfølgelig holder det lenge med en primus eller en gassbrenner selv om disse ikke setter lukt i klærne. Å sitte ute i naturen å vente på at kaffevannet skal koke gir en egen ro i sjelen, og noen ganger pleier jeg å se på terrenget rundt meg og tenke på hvordan det så ut her for noen tusen år siden og hvordan det hadde vert å leve her da. Her hvor jeg bor og der jeg pleier å ta mine "nærturer" har det vert menneskelig aktivitet i minst åtte tusen år. http://www.regionstavanger.com/no/Produkt/?TLp=40176 Her er også et av Norges best bevarte skillet fra steinalderen funnet. http://forskning.no/arkeologi-steinalder/2011/09/ansikt-til-ansikt-med-steinaldergut (Nå er ingen lenger helt sikre på om dette var en gutt eller en pike, og dette holder fremdeles en del forskere i aktivitet.)4 poeng
-
Kvalitet og varme heng saman med fleire faktorar enn dunspset. Det er totalbiletet av materialar, dunspenst og utforming som avgjer dette. Personleg likar eg litt lågare dunspenst, fordi en då ofte har litt meir dun, noko som gjer at eg mellom anna opplever færre kuldepunkt ned mot underlaget. Meir fluffy dun for same temperatur, vil seie mindre dun. Posen vert lettare, men også meir sårbar for fukt slik eg opplever det, og ein får enklare kuldepunkt. Dette er mi oppleving, utan at eg på nokon måte kan bygg under med djuptgåande forskning Den finaste duna synes eg også klumpar seg på ein annan måte ved fukt en dun av litt "lågare kvalitet". Eg tenkjer at det er ein grunn til at ein ofte finn denne duna i dei lettaste produkta berekna for høgdemeter og krevjande bagasjetilhøve. Til allroundbruk har eg ein teori om at føremunane ved slike produkt ikkje veg opp for ulempene. Dei er ofte kombinerte med veldig lette stoff også, som igjen har føremunar og ulemper. Men eg har, så det er sagt, ikkje inngåande kjennskap til denne modellen som du linkar til.3 poeng
-
Var i Ulvåsmarka 1. mai. Endelig fri for snøhelvetet! Bildet under er et snapshot ved kveldsteen i åtte tida. Brunost til meg, salami til jenta mi. Så var det bare å luffe gjennom grindsleet og ta i fatt de siste timene ned til sivilisasjonen. Der venter Ragu alla Torino men først og fremst et bad for begge to med jordbær Redken shampoo. Film til senkvelds, Saving mr Banks, en av de store med Emma Thompson /T. Hanks. Livet går an no.3 poeng
-
Kjøp en med glidelås som kan kobles sammen med din, så får du også nytte og glede av det hete blodet.. Jeg ville nok ha hatt ca minus fem som grense.3 poeng
-
Vonleg varer skiføret til langt ut i Juli, i alle fall om eg får det som eg vil3 poeng
-
Hei Hvis den er så våt at den er klumpete er det vel tid for tur i tørketrommel av industri størrelse på svak varme og med tennisballer eller annet som kan massere den. Er den bare fuktig - småvåt går det greit med tørking i sol og blest eller godt tørt -varmt inne. Gjerne med mye risting underveis. Har hatt både søkkvåt dunjakke og våt dunpose. I felten må du jo tørke det uten tørketrommel og det går ganske bra. En gang kan man så ta en skikkelig vask med dun vaskemiddel og tørketrommel, men etter min erfaring så sjeldent som mulig. hilsen elgen2 poeng
-
Ok, dette har eg lite peiling på, men det går vel an å sjekke med leverandørane av dei aktuell posane om kva glidelås som står i og kva som er kompatibelt. Med fare for å repetere meg sjølv er eg imponert over Warmpeace sine posar, og vil tru at Viking 300 kunne være aktuelt for en varmblodig sak?2 poeng
-
Takk for tips. løsningen blir nok en kortere tur og heller ta båten inn halnefjorden.2 poeng
-
I dag ble det sykkeltur igjen. Trening til sønnens Nordsjøritt. Vi startet på Tu, litt nord for Bryne. (Ca. midt mellom Bryne og Kåsen.) Planen var å følge siste etappe på løypa til Nordsjørittet inn til mål. Vi syklet inn Lalandsveien og tok av nordover på postveien mot den beryktede "Tubakken" eller "Tnghagbakken". De lærde strides litt om hva den skal hete, men den blir ikke lettere for det. Her har de fleste vert på sykkelen i to til tre timer og hadde sikkert helst sett at det var mer nedoverbakke, men nei. Her skal den siste sisuen suges ut av lunger og muskler og det er ikke rart at mange gir opp og leier sykkelen til toppen. Selv måtte jeg ha et lite "pitstopp" midt i bakken for å få igjen pusten, mens min sønn satt på setet og trillet opp så lett som en lek. (Men så hadde han mye nyere sykkel enn meg.) På toppen av bakken ligger Tinghaug. En gammel tingplass fra folkevandringstiden / tidlig middelalder. Like ved Tinghaug ligger Krosshaug. Her var det et høvdingesete fra omtrent samme tid og her ble også en av de rikeste "dronninggravene" i Norge fra denne tiden funnet. http://www.fornminner.no/AmS/01-04-klepp/krosshaug-klepp.htm Hvor lenge velstanden på Tinghaug og Krosshaug varte er ikke så godt å si, for historikerne vil ha det til at når vikingene gjorde sitt inntog i historien og begynte å seile sine langskip til utlandet for å hente rikdom så skal det ha gått nedover med velstanden i dette området. Det sies at de siste som bodde her livnærte seg delvis av jordbruk, men også av å plyndre vikingenes handelsskip som kom sørfra langs Jærkysten på vei til vikingenes boplasser i Ryfylke og nordover til Avaldsnes. En del av løypa går på private gårdsveier og er ikke åpen for ferdsel utenom rittet, så vi setter kursen mot Klepp stasjon og videre til turstien langs Frøylandsvatnet. Frøyland har nok vert et fruktbart område allerede i folkevandringstida siden området er oppkalt etter den norrøne fruktbarhetsguden Frøy. Fremdeles er dette området preget av både landbruk og industri. Her ligger blant annet den verdenskjente Kvernelands plogfabrikk (Kvernaland ASA) en av verdens ledende produsenter av landbruksmaskiner og -redskaper. En av deres store suksesser var vendeplogen som var en lett og funksjonell plog for steinrik jord som gjorde det mulig for bonden å pløye begge veier. http://dokumentarkiv.jaermuseet.no/libs/dokumenter/327.pdf Vendeplogen skal visst ha blitt produsert med så mange som 12 skjær. Fra Kvernaland trillet vi videre forbi Orstad og Foss Eikeland. Da jeg var liten pleide vi å sykle til Fossen på Foss Eikeland for å bade. Denne fossen har laget en renne i berget som den renner over og vi var ganske tøffe når vi våget å hoppe ut øverst i fossen og rutsje ned denne renna. Ofte til fortvilelse for laksefiskere som håpet at elva skulle være full av laks, ikke badende unger. Så gikk det rundt sørsiden av Stokkelandsvannet, hvor jeg som barn fisket mine første ørret, så videre forbi Tronsholen, inn Kyrkjevegen til Austrått og ned den bratte Høgevollsveien eller Krampadalen / Krampen som den blir kaldt på grunn av de krappe svingene hvor både syklister og bilister har fått seg en snartur ut i geografien. Så er det bare flate veien inn til mål ved Sandnes kulturhus. Konemor var på besøk hos noen slektninger på Lura, fremdeles med sykkelstativ på bilen, så da slapp vi heldig vis de siste 20 kilometrene hjem til Tasta. Vi har ikke hatt gjennomkjøring av den midtre delen siden den stort sett går i flatt terreng nordover lang kysten av Jæren. Dette er vanligvis en flott opplevelse når det er fint vær, noe det visst bare har vert tre eller fire ganger i løpet av de 17 gangene rittet har vert arrangert. 91 km med regn og motvind er mer vanlig så nå får vi bare krysse fingrene å håpe på like bra vær som i 2014, for da var det helt fantastisk. https://no.wikipedia.org/wiki/Nordsj%C3%B8rittet2 poeng
-
Fin 1.maitur i dag, nesten musører på bjørka og fin middagsørret med hjem. Ingenting er bedre da!2 poeng
-
2 poeng
-
Det er vrient å få til noe "grytidligmorgenstemning" i Finnmark om dagen da det stort sett er lyst døgnet rundt, men flotte morgenstunder har vi likevel:2 poeng
-
Ble Ringstind 2. Monterte det opp i hagen i dag og må si meg meget fornøyd med plassen. Synes forteltet hadde god nok plass til litt små koking osv.2 poeng
-
http://www.op.se/jamtland/stromsund/nu-har-varen-kommit-stekenjokk-vagen-skottas-upp Jeg håper å kunne oppdatere denne tråden med informasjon om åpningstidspunkt og informasjon om ferdselsforbudet - som normalt innføres i hele juni. Om noen andre sitter på annen fersk info så post gjerne her Det ryktes nå at denne veien kan bli helårsvei - om så er blir det et glimrende utgangspunkt for skikkelige vinterturer inn i Børgefjell.1 poeng
-
Har bare hatt polarhund selv, siberian husky. For meg var det en fin hund og den passet fint i norsk klima. Greier seg ute uten noe dekken selv om det er kaldt. Kunne plages litt på sommeren når det krøp over 25 grader, mem det er jo få slike dager jer i landet desverre. De trenger en del trim så klart men ellers enkle å ha. Snille som familiehund.ikke mye pelsstell heller annet i røyting på våren. Hu jeg hadde var venn med katta til naboen og et par rådyr som frekventerte hagen. Men de har et storr jaktinnstikt så det varierer litt mellom individer. Min var bare på jakt etter gnagere og passe store fugl. Jeg løper mye i marka og går mye på ski så for meg passet hun fint.1 poeng
-
Hvis membranen er i orden (hel og uten skader) skal den ikke slippe vann gjennom (inn til et visst punkt selvsagt). Men membraner kan miste pusteevnen etter en viss tid dersom jakken er skitten eller du har svettet mye, da kan porene tettes. Derfor bør man vaske skallplagg ganske ofte. Og da helst med spesialvaskemiddel som ikke tetter porene. Men uansett er min erfaring at membranplagg puster mye dårligere enn det produsentene vil ha oss til å tro...1 poeng
-
Ja den har høgare spenst ser eg, med dei føremunar og ulemper det medfører1 poeng
-
Hei Ta din egen sovepose med i butikken for kompatibilitets prøve av glidelåser! Jeg endte med 2 høyreposer av samme typen, fordi venstre ikke fantes i Europa (kjente importøren). Men ved å vende vrangen ut på den ene posen blir den "speilvendt" så de kan settes sammen. Ulempe: den ene får så mumiehetten over nasen. Ganske koselig, men brukes sjeldent pgr. av fare for nedsmelting. Hilsen Elgen1 poeng
-
Jeg fant disse klipsene på Clas Ohlson: www.clasohlson.com/no/Holdon-Presenningsklemmer/30-9551 Disse kan brukes, så slipper man å vente på posten1 poeng
-
Eventuelt får du lage en "kanal" fra hans pose til din slik at du kan suge til deg all overskuddsvarmen som produseres1 poeng
-
Hunder skal vel helst ikke vaskes for ofte, det fjerner det naturlige fettlaget i som beskytter pelsen. Er hunden gjørmete, spyl den. Har den rullet seg i drit, så ja, da må man kanskje ty til noe sterkere enn bare vann, men da helst noe mildt og gjerne beregnet på hunder... Jeg har god erfaring med Forever Living Shampo, da vanlig hundeshampo tørket ut hunden min og han flasset i en måned.1 poeng
-
Er nok ikke regnet som trenger igjennom, men damp/svette som ikke går ut. Alle pustende membran jakker må ha god impregnering utenpå så vannet preller av. Dersom vannet ikke preller av, men legger seg som ei hinne på ytterstoffet så fungerer ikke "pusteegenskapene", dsv dampen møter for stor motstand. Da blir det akkurat som ei vanlig tett regnjakke. Å stryke jakka glatter fibrene så vannet får mindre "tak", og det hjelper en del. Min erfaring er at det er vanskelig å få til fabrikkimpregnering igjen, men noen sprayer eller impregneringsmiddel holder en stund.1 poeng
-
Det hender seg jeg spyler labradoren med hageslangen når han har rullet seg i noe deilig illeluktende gjørme. Ellers er jo dette en meget badeglad hund, så som oftest legger han seg på svøm i alle vannene vi finner når vi er på tur. På vinteren ruller han seg i snøen og blir blank og fin. Tidligere hadde jeg en gordonsetter som måtte vaskes titt og ofte, er litt lettere pelsstell med korthårete hunder.1 poeng
-
Satser ihvertfall på godt skiføre kommende helg, så får det heller starte å smelte etter det, for min del1 poeng
-
Gikk samme turen februar i år. Jeg hadde iallefall tatt med meg to termoser. Det går med en, hvis du hiver glovarmt vann i en nalgeneflaske i tillegg før avreise, for så å drikke denne først. Men min erfaring fra min tur var at det å få i seg nok væske er utrolig viktig. To primuser er ett must. Jeg fikk problemer med den ene min, og sjeleglad for at jeg hadde reserve med. Og husk underlag til primus. Ta med vaseling eller zinksalve. Gnagesår mellom skinkene er ikke helt uvanlig Mat bør være lettspist. Selv sliter jeg med å få i meg nok næring. Potetgull og sjokolade er gull før leggetid. Ellers er ølpølse genialt under marsj. Fotposer med ullsokker/kardanger er genialt når kalde bein skal varmes opp rundt leirplassen. Solkrem!!! og Lipsyl ull liners. Gikk med disse bare inne i vindvottene under marsj. Votter ble for varmt. liten spade til snøsmeliting. Snøplugger. Selv hadde jeg 4stk 60cm lange plugger laget av brøytestikker (i tillegg til vanlige snøplugget) liggende lett tilgjengelig. Dette gjør teltoppsettet kjapt og enkelt. Tynt tau til småreprasjoner og til tørking av tøy. Tensoplast til forebyggende hvis du har planlagt en lang dagsmarsj. Googles. Ta gjerne med ei slik brillefille til å ha i lomma hvis det begynner å dugge. Iste er enkelt og greit, og gir ekstra energi under marsj. Selv blander jeg inn tørrfryst kaffe innimellom Det jeg kom på i farta. Er en fantastisk fin tur. Ellers er ruta fra Sandhaug via Lakadalen og Hansbu ei alternativ rute som er fantastisk1 poeng
-
En ting som også er verdt å kommentere med det samme, er kjørestilen du legger opp til. Å være innspent mellom hundene og pulken er en svært keitete måte å kjøre hund på. Du vil få en langt mer komfortabel tur om du lar hundene trekke pulken og at du går bak den. Dette er den opprinnelige kjørestilen for hundekjøring her i Skandinavia og den kalles da også nordisk stil. Med to hunder er det en stor fordel å ha en bremse på pulken. Selv på Hardangervidda. Fordelene med å være bak pulken er mange. Du har langt bedre kontroll over ekvipasjen både oppover, på flaten og nedover, du kan ankre opp hundene og gå frem for å speide løype, fotografere hundene og pulken på alle mulige fine plasser, du kan koble deg selv ut om det ser at det går til helvete i en utforkjøring. Den eneste fordelen med å være spent inn mellom hundene og pulken er for å bidra med din trekkraft når det trengs. Det er likevel ikke nødvendig å gå slik hele turen, du kan fortsatt spenne deg selv inn foran, bak eller ved siden av hundene om de på dårlig føre eller i en bratt bakke ikke klarer å trekke pulken aleine. På lengre turer er det vanlig å regne at en hund trekker sin egen kroppsvekt relativt greit. Med to hunder har du da fort 40 kg eller mer i trekk-kapasitet. Hva er da vitsen med å selv være konstant innspent i draget i tillegg? Er det lett føre trekker hundene kanskje både lasset og deg, selv om du henger bakerst. Eller kanskje særlig når du henger bakerst. Du går litt for å hjelpe, men vekten av pulken er konstant og hundene blir vant til den. Om du kommer i mellom vil du kanskje ende opp med å venne hundene til at du er den som "løsner" det hele, altså drar i gang og at det er du som ender opp med å ta de tyngste takene i oppoverbakkene. En pulk med bremse eller kanskje enda bedre en nordiskslede med bremse, er kjempefint å kjøre med. I utforkjøringer er det ganske krevende å skulle ploge nok til å ha kontroll på to hunder som trekker og 40 kg bagasje som sklir nedover av egen vekt. Får du bratte utforkjøringer og skareføre er det fort gjort å gå så pass kraftig på trynet at du skader deg i en slik øvelse. Har du bremse så slipper du dette. Med bremse er også din naturlige plass bakerst. Legger ved et par stemningsbilder av hundekjøring i nordisk stil. Bilde fra Reva på vei mellom Revsjøen og Revbua i Femundsmarka På vei ut på Grislehåen langs Røavassdraget i Femundsmarka. Hundene trekker om lag sin egen vekt i tillegg til at de gir god hjelp hundekjørerne bak.1 poeng
-
Jeg var instruktør på et kurs i "Friluftsliv med hund" i vinter. Her er pakkelisten jeg laget til deltagerne i forbindelse med kurset. Den dekker det mest grunnleggende for en trygg og komfortabel tur i vinterfjellet. Legger den inn komplett fremfor å kommentere/sammenligne med det du har lagt ut. Du sammenligner dem best selv og vurderer hva som passer for deg. Det finnes ingen fasit. Hundeutstyr Seletøy, Liner/drag, Snøanker (særlig ved flere hunder), Slede/pulk, Kjørebelte, Kjøretau/strikk, Hundemat, Skål, Forankringsutstyr til hund Leirutstyr Telt, Snøplugger, Snøspade, Primus + brennstoff, Underlag til primus, fyrstikker vanntett pakket, Grytesett, Bestikk, tallerken, kopp, Sovepose, Liggeunderlag, Førstehjelpsutstyr, Sportstape, Sysaker med kraftig nål og tråd, mat til de dagene du skal være ute pluss litt til. Personlig utstyr Klær: Anorakk, vindbukse, ullundertøy bukse + trøye, ullgenser tynn + tykk, ullstrømper 2 par, lue + evt ekstra, votter + evt ekstra, ekstra ullundertøy. Diverse: Ski og staver, skistøvler, gamasjer, vindvotter, toalettsaker (tannbørste, tannkrem, såpe/våtservietter), solkrem, solbriller, kniv, fotposer, hodelykt + ekstra batterier, kartmappe, kart, kompass, thermos, drikkeflaske, toalettpapir i pose.1 poeng
-
Spedbarn er det vel liten vits å begynne å kikke etter egen sovepose til. Dere har sikkert en god vognpose i ull som kan gjøre nytten? Et sauseskinn og et ullteppe i tillegg til et vanlig skumunderlag bør funke greit som underlag.1 poeng
-
Hei Så vidt jeg kan se har du en fin husky? Som nevnt i annen tråd er hverken mariekjeks eller potetgull bra for hunder eller mennesker. Det er også viktig for husky å få noe ordentlig mosjon. Så klarer du ikke det selv, kan du kanskje få avtale med andre om å ta den med på tur. Bading og vasking av husky med mye ull underpels og strie dekkhår er heller ikke bra, da de som nevnt av Tiur3 bør beholde det naturlige fett i hårene. Så har de stort sett vannskyene pels. De ruller sig naturlig i snø om vinteren. Regelmessig børsting er bra presis som Tiur3 sir. Den beste børste som fjerner flest døde hår på mine hunder er en helt almindeliug plastkam, som du får 5 stk for 10 kr. hos Europris / Nille eller tilsvarende. Ruller den sig i noe stinkende åtsel eller annet kan man jo bli nødt til vask - også med shampoo for å ha den med inn i huset. Mine blir vasket 1 gang om året i elven, når vannet er blitt godt varmt nok til vask helt inn til skinnet. Hilsen Elgen1 poeng
-
Vi hadde en Amerikansk mellom-Schnauzer som var i overkant glad i å rulle seg. Fatter'n måtte vaske hu en gang etter en tur og tok det med hageslangen og en svamp han fant innafor garasjedøra. Hunden hadde aldri, før eller siden, så blank og fin pels som etter en runde med Turtle Wax-svampen. Ellers tror jeg ikke det er noe vits i å vaske hunden. Hvor mange ulver står på døra og spør om vask? Dette fikser naturen på egenhånd. Vi vasker oss antakelig for mye vi og.1 poeng
-
Langhelg på hytta var planen, men i ettermiddag returnerte jeg til byen og treningssenteret. Regn, vind og råtten snø er ikke min greie. Håper fortsatt på noen vårskiturer, men tror vi må litt høyere opp og muligens til mindre myrlendt terreng. Bildet er tatt i løpet av den halve timen det var solgløtt på fredag.1 poeng
-
Det kommer vel ann på hvilken type hund man har? Jeg har en husky som jeg ikke har hatt i dusjen siden hun var valp, men min amerikanske cocker spaniel er i dusjen flere ganger i uka, avhengig av hvilket vær det er ute. Det setter seg svært lite sand i pelsen på frøken husky, mens minstemann gjerne drar med seg en hel sandkasse inn skjult i pelsen. Når det er sagt: Det er to vilt forskjellige bruksområder på disse hundene. Huskyen vil jeg ha mest mulig fett i pelsen på, så hun klarer seg ute på tur, mens minstemann trives best i kurven sin på saueskinnet.1 poeng
-
1 poeng
-
1 poeng
-
Min førstereaksjon er at dette er lange etapper for en fireåring. Jeg var på ukesturer med min unge i den alderen, men tror ikke vi gikk så langt sammenhengende. Jeg syntes også det var veldig greit å gå med telt, for da kunne dagsetappene tilpasses etter motivasjon. Generelt er det veldig forskjell på hvor langt man kan gå på en dag, og hvor langt man kan gå mange dager på rad. Det er verdt å tenke gjennom om ungene har motivasjon for en sånn tur, eller om det er deres (voksne) prosjekt. I så fall må dere regne med å jobbe ganske mye for å underholde og motivere underveis. Har dere gått tilsvarende distanser før, sånn at dere har erfaring hvordan det fungerer for ungene? Det kan uansett være godt å legge inn en eller flere hviledager underveis. Fordelen med å gå fra hytte til hytte er jo at det blir lite bagasje. Er dere i stand til å bære fire-åringen deler av de lengste etappene? Det vil i så fall forenkle veldig. Sånn praktisk, så er mine beste tips å vurdere telt for fleksibilitet, sørge for å ta spisepauser/snackspauser omtrent hver time, legge inn en hviledag og sørge for et godt reportoar av eventyr/historier/leker for å holde det gående underveis. Ta med fiskestang og pass på at det er tid til lek og utforsking underveis og ved overnattingsstedene.1 poeng
-
1 poeng
-
Lite turer for tiden. Enda skade i kneet men krykkene er kastet unna. Ble en rolig tur like ved hovedveien for å prøve fluestanga litt. Trenger ikke å dra så langt for å få en fin liten tur. Bare en måned igjen til midnattsola titter opp her.1 poeng
-
Dreven og dreven? Sannheten er nok mer at jeg holder fast på en tanke helt til den slår rot. Og svært ofte er det bare det som skjer, men av og til lykkes jeg, selv om utførelsen ikke alltid står i stil med intensjonene. Men når det gjelder blikkboksovnen er jeg fornøyd, selv om den ser svært så hjemmelaget ut. Akkurat nå holder jeg på med å produsere stekespader. Mye støv og mye moro. Vurderer hver eneste vedski av bjørk med naturlig bøy og så er det bare å sette i gang med skjæring og pussing. Jeg bruker også einer og de stekespadene som er avbildet er av oliventre. Siden jeg synes det blir plundrete med bare en lager jeg like godt to, en for høyre og en for venstre hånd. Legger dette også ut som egen tråd under "Gjør det selv".1 poeng
-
Steget til siden. Det er kanskje det alt handler om. Det lille steget som tvinger hjernen til å se noe nytt, til å ikke passivt motta informasjon den har mottatt tusen ganger tidligere, men til å analysere, ta valg og være til stede. Det er kanskje der, i det ene klare øyeblikket, at eventyret ligger. Vinden dundrer inn i bakhodet mitt. Fokksnøen knitrer mot jakkehetta. Dytter meg videre. Det er som om den roper «Vestover!». Ikke meg imot. Ikke i det hele tatt. Denne turen har en pol. Ett mål som overskygger alle andre. Og det er ikke Norefjell. Det er ikke engang Blefjell, på tross av at det liksom er det endelige målet. Denne turens pol, stedet der jeg ville plantet flagg om jeg hadde et, tatt et minutts stillhet og gitt pokker i om jeg noen gang kom derfra, er Trillemarka. Forventningene til denne ansamlingen av vann, fjell og lier mellom Sigdal og Numedal er så høye at jeg er sikker på å bli skuffa. For hvordan kan den egentlig leve opp til beskrivelser som «Helt klart et av Østlandets mest magiske steder – Vassfaret når ikke opp til støvelkanten engang»? Kan det virkelig forsvares at den står på en amerikansk nettsides liste over the most unique forests of the world? Eller er jeg på vei mot et aldri så lite antiklimaks? Kanskje ikke. Utsikten fra åskammen under Norefjell er i hvert fall lovende. Selv om skydekket er lavt, løftes det nok til å gi et inntrykk av hva som venter. På den andre siden av dalen bukter landskapet seg i et høydedrag så bredt at det er umulig å se enden av det. Fjelltopper hviler i tåkesløret. Mørke og forlokkende. Jeg sitter på sekken i en snøfonn og sammenligner kartet med terrenget. Drar en finger fra topp til topp. Bak fjellene ligger daler og vidstrakte høyder med forbausende få hytter og veier. Om man er selektiv i rutevalget, kan man gå flere mil der oppe uten å møte andre tekniske inngrep enn én høyspentlinje. Det er mildt sagt ganske uvanlig i områder som hovedsakelig består av skogsterreng. Så er nok ikke Trillemarka (eller Trillemarka-Rollagsfjell naturreservat som det egentlig heter) et vanlig område. Vernearealet alene er større enn Oslo by og rommer det som betegnes som den mest verdifulle skogen i Sør-Norge. Her finnes store naturskoger, lommer av steingammel urskog og ikke mindre enn 136 rødlistearter. Og vernearealet dekker grovt målt kun en halvpart av hele høydedraget. Helt rått. Og best av alt: Jeg skal henge der i en uke. Opplevelsen skal til og med deles. Noen timer senere. – Ikke verst at man ikke må reise lenger for å komme på fjellet! utbryter Thomas mens han traver i veikanten lengst nord i Sigdal. I hendene har han ski og staver, på ryggen en fullstappet sekk. Over oss ruver toppene blåhvite i skumringen. – Nåja, svarer han seg selv. – Det tok tre forskjellige busser, men det er ikke verst likevel! Thomas er den første av tre kamerater som slenger seg med i turfølget i løpet av de neste dagene. Det er godt å prate litt. Vi har allerede vært gjennom generelle betraktninger om damer, mat og norske medier, og rekker oppstart av en diskusjon rundt mayakalenderen og klodens nylig avlyste undergang, før vi tar inn på en smal skogsvei. På veiskiltet står det «Madonnaen». Dette peker mot en høy granittskulptur som for noen år siden ble reist på toppen av fjellet Bjørneskornatten på grensa til Trillemarka. Med 1020 meter over havet er plassen sannsynligvis blant de mer spektakulære stedene man har hamret ned en skulptur her til lands. Statuen, som viser en mor med barn på fanget, er et spennende mål for den som vil kombinere tur med kunstopplevelse. Vi lar likevel kunst være kunst, spenner skiene under føttene og tar inn på en enda smalere skogsvei, legger kraft i takene og brøyter spor videre. Rundt oss åpner stadig skrinnere fjellskog opp for landskap med nyanser og stemninger som ingen kunstner vil klare å fange. En av våre mest populære malere og tegnere, Theodor Kittelsen (1857–1914), gjorde likevel et ærlig forsøk. Han bodde i Sigdal og brukte sin nære natur da han blant mye annet laget klassikeren Soria Moria, et maleri av en vandringsmann som står her nede i dalen og ser Norefjell gløde som et slott i horisonten. Kittelsen illustrerte også norske folkeeventyr og har siden fått æren for å ha vist hvordan troll egentlig ser ut. Han var opptatt av mystikk og har preget generasjoner av nordmenns oppfattelse av fabelvesener. Mens vi stiger opp i terrenget, tenker jeg at han også må ha brukt nærområdene til å forme inntrykket av trolsk natur. Mitt bilde av eventyraktig terreng er i hvert fall akkurat som dette. Treløse knauser, bratte bergsider, klynger av krokete furuer og lav bjørkeskog. Et sted hvor man ser langt, men aldri vet hva neste sving skjuler. – Ikke verst plass, det her, sier Thomas da vi slår leir i et lunt skogholt. Snart blander knitring i kubber seg med lyden av lange samtaler mens tusser, troll, nisser og huldre tasser i mørket. Dagen etter er været krystallklart. Ikke et vindpust i lufta. Sola varmer, selv Thomas går i en slags imponert stillhet mens vi sklir over vann og sletter under Sølandsfjellet. Så bikker vi over en høyde, glir utfor i en slak bakke og stanser foran et loddrett stup mot dalbunnen. Fremme. Antiklimakset er avlyst. Trilledalen, inngangsporten til Trillemarka i nord, er muligens flottere enn forventet. En vid dal mellom høye fjellrygger. Der nede står skogen mellom små og store vann omgitt av kuperte hyller av bart berg. Overalt veksler vegetasjonen mellom store og små trær og tørre kjemper som står som grå fyrtårn i alt det hvite og mørkegrønne. I kulissene strekker Gaustatoppen hals blant Hardangerviddas sukkertopper som ligger som et gjerde lenger vest. Over oss svever en ørn i vide sirkler bare for å understreke villmarksfølelsen. – Rett og slett vakkert, sier jeg. – Absolutt ikke verst, sier Thomas. I dalen skal vi bli i tre døgn. På grunn av vernereglene (som kun tillater å fyre bål med tørrkvist fra bakken og dermed i praksis forbyr bål vinterstid) graver vi grop utenfor reservatet, på et utspring rett under tregrensa. Beliggenheten er av typen som hadde kostet millioner om den var en hyttetomt. Og så får vi selskap. Først av Sindre (eller Finnskogen-Sindre som vi hadde kalt ham om dette var et realityshow). Han kommer subbende gjennom vinternatta, utslitt og kald, tar plass i gropa og sovner midt i en setning. Dagen etter dukker Øistein opp. Han er storebroren min, har jobbet overtid i en uke for å få tid til tur og er vilt klar for meningsløst uteliv. Det skal han få. I to dager skal vi utforske dalen, gå toppturer og skravle rundt flammene, før vi den tredje morgenen våkner nedsnødde og smilende, pakker sekkene og glir videre sørover gjennom snøføyka. Hele veien imponeres vi over hvor urørt alt virker. Ikke at det aldri er løftet en stein her. Du finner også i Trillemarka spor etter mennesker. Setervoller, fløtningsdammer, en og annen hytte og mange tegn etter hogst gjennomført rundt forrige århundreskifte. Likevel skiller marka seg fra andre nære skogsområder med sine store avstander mellom nyere inngrep. For selv om andre østlandske strøk har vel så gode naturkvaliteter, er det størrelsen som gir Trillemarka stjerne i margen. Det og lommene med virkelig gammel vegetasjon. De eldste skogene, som har en blanding av dødt og levende planteliv lik den man finner i opprinnelig urskog, står spredt i området. Noen ligger nede i smådaler, andre rager værbitt på utsatte høyder. Over det 950 meter høye Vardefjell passerer vi furuer som har stått her så lenge at menneskeliv blir forsvinnende korte. Mange av trærne er grå og døde, men ruver fremdeles som majestetiske landemerker. Noen av dem har vokst i inntil 500 år, og så dødd og stått her, trosset vær og vind i enda et par århundrer. Altså kan noen av dem ha begynt å spire før Columbus gjenoppdaget Amerika. De er fulle av kvae og ville nærmest eksplodert på et leirbål, men å brenne dem for én natts varme ville være som å lappe en bukse med et Munch-maleri. Da lar vi dem heller stå. En dag får kanskje også tippoldebarna våre oppleve de samme kjempene. Nesten uansett hvor sliten man er på dagen: Rundt bålet er stemninga på topp. I gropa ligger alle med hodet mot flammene, noe som gir god utnyttelse av varmen og plass til matlaging og lignende. I og med at ikke alle kan prioritere samfunnsnyttige gjøremål som å vase rundt i skauen i ukevis, må halve gruppa etter noen dager dra hjemover. Øistein og jeg fortsetter gjennom Trillemarka og klarer fint å nyte stillheten. Her fra Gamleseterdalen. I Minneskleiv, en kupert dal sør i Trillemarka-Rollagsfjell, vokser Norges eldste levende gran. Treet er en hengslete krabat som forskerne mener er 533 år gammel. Vi finner ikke selve treet, men hilser på mange jevngamle naboer. Leir på Seteråsen over Minneskleiv. Virker ting for idyllisk? Jeg er nemlig litt redd for det. At du skal tro at jeg bare koser meg. Og, vel, jeg gjør jo egentlig det. Men det betyr ikke at alt bare er kos. Forvirrende? Helt sikkert. Men jeg mener at kosen i stor grad ligger i å ikke kose seg. Uten at det nødvendigvis gjør deg mindre forvirret. La oss ta et eksempel. En torsdag kveld over Numedal er ganske representativ for en typisk tursituasjon som ikke alle vil mene er direkte koselig. Da er jeg igjen alene ute. Rundt meg dempes lyset. De siste timene er brukt til å stige mange hundre høydemeter med en sekk som på ny er fullstappet. Den er så tung at jeg etter pauser står paralysert i flere minutter og manner meg opp til å løfte djevelskapen på ryggen. Når den så er på, blir alle bevegelser mer uforutsigbare. Sånn som nå, da jeg ned en slak bakke anstrenger all kjernemuskulatur, likevel mister balansen, tryner som en toåring og dynkes i løssnø. Bare et enkelt fall som dette starter en møysommelig prosess, der sekken må av og jeg må trampe en liten plattform i puddersnøen for å få balansert den på plass igjen. Dermed er flere dyrebare minutter med dagslys tapt, før jeg brøyter vei (i meningen «stamper langsomt av sted med pudder til knærne») over et vann og bare så vidt registrerer at Blenutens hvite profil tårner over meg. Det er mørkt da jeg en halvtime senere vingler ned i et elvejuv. I slike juv skjer overraskende mange rasulykker, så alle veivalg tas etter nøye vurderinger. Det samme gjelder over selve elva. Den brummer under isen, men slipper meg over i et bredt parti. Og så står jeg der, i bunnen av en kald gryte, med en lysende pære i panna og bratte snøsider på alle kanter. Utveien blir å følge en smal bekkekløft oppover, noe som føles logisk helt til jeg må krysse selve kløfta, isen brister, jeg detter gjennom med snø til over hofta, støvlene fylles av bekkevann og jeg banner så høyt at elgkuer i mils omkrets spontanaborterer. Da er ikke turlivet like fett lenger. Først etter cirka tusen forsøk på å fortsette, har jeg trampet nok snø til at skiene får feste. Og så er det bare å gyve løs videre, mens svetten siler og fryser til isbiter over ansiktet. Nå skal det hele gjentas et par ganger, før toppen er nådd og det blir en siste kamp mot vinden for å reise teltet uten at duken blåser tilbake til Numedal. Høres koselig ut? Det er faktisk det. For i dette latterlige strevet ligger en slags ro og forventning. Når man i mange år gradvis har presset kroppen mot grensene av hva den tåler, er det en slags hyggelig gjenkjennelse i å bli utslitt, kald og gjennomvåt. Jeg går uansett bare og slurer på omtrent tre fjerdedeler av kapasiteten, vet at kroppen har mer å gi, og kan triksene for å bli tørr og varm. Altså trenger jeg ikke å være redd for å møte veggen. Og hva blir alt slitet da? Egentlig bare friske utfordringer, noe som uansett er ganske kos. Selv om den virkelige kosen nok ligger i belønningen når sola treffer teltduken i morgen, og jeg kan brette soveposen til side og bare være. All denne nattevandringa er selvfølgelig ikke å anbefale. Den skyldes kun at undertegnede er en slask av et B-menneske. Det er mer fornuftig å bevege seg i dagslys. Litt tryggere og mye mer behagelig. Særlig når været er så strålende som da jeg dagen etter glir over treløse høyder rundt vannet Fiskeløysen. Da henger sola uforstyrret på himmelen. Til venstre for meg utsikt over ås etter ås, til høyre bølgende, hvite fjellformasjoner mot en knallblå bakgrunn. Så er det altså nådd. Blefjell. I enden av vannet glir skiene inn i en oppkjørt løype, noe som føles som å akselerere inn på en motorvei etter noen mils brøyting for egen motor. Endelig kan jeg rutsje nynnende videre uten å tenke veivalg og orientering bak hver minste haug. Løypa skal følges et godt stykke sørover gjennom stor granskog langs store vann, forbi stadig lavere trær opp en elvedal, opp over tregrensa på en forblåst fjellrygg og frem til platået foran Vassholet, hvor skogen ender, vinden pisker, og bare avblåste fjell leder videre. En reise gjennom et fantastisk spenn av variasjoner. Variasjon er blant karaktertrekkene som gjør det lett å bli bergtatt av Blefjell. Til tross for at området ikke akkurat er gigantisk, har mange rangert det som et av våre vakreste fjellmassiver. Blant dem var polarfareren og nasjonalhelten Fridtjof Nansen (1861–1930), som sammen med kona Eva kjøpte en fjellgård like nord for Blefjell i 1899. «På denne plett av Guds jord valgte jeg mitt kongerike … Jeg lenges ingen steder på jorden», skrev senere mannen som hadde reist til noen av klodens ytterste hjørner. Han omtalte årene her oppe som noen av de lykkeligste i sitt liv. Lokalt deles gjerne Blefjell i områdene Vesle Ble og Store Ble. Førstnevnte er et platå rett over tregrensa i sørøst, hvor man på toppen finner sletter av myrer og vann. Området har vid utsikt og er sannsynligvis det nærmeste vi kommer en vidde øst for Hardangervidda. Ikke minst er det kjent for å være hovedstadsområdets beste sted for vindseiling. Sportsfiskere kaller også strøket «det glemte fiskeområdet», noe som vitner om uutnyttede villmarksressurser til tross for relativt mye trafikk fra mange nære hyttefelt. Likevel. Store Ble er det virkelige Blefjell. Den drøyt 16 kilometer lange fjellrekka fra Blenuten i nord til Sigridsfjell i sør troner over Vesle Ble. Her inne er den 1342 meter høye Bletoppen høyeste punkt blant en mengde fjell over 1100 og 1200 meter. En lett tilgjengelig lekegrind for en hver toppturentusiast. Og et perfekt sted å avslutte et eventyr. Om du er en ørn og svever lydløst over Store Ble en lørdag morgen midt i februar, er landskapet under deg dekket av lange skygger og et kritthvitt teppe av nysnø. Nesten ingen spor noe sted. Du runder Åklinuten omtrent midt i massivet og seiler ned over Fjelldalen og Åklivatna, der en tynn stripe av røyk stiger fra pipa på turistforeningshytta Eriksbu. Under deg piler mus og gnagere i sikkerhet i huler under snøen, før du sirkler på luftstrømmer over Uverudfjellet og seiler over vann og skar sørover. Så kommer du over mektige Gråfjell på 1320 meter, sirkler noen ganger og lander med brede vinger på den høyeste av Brørsteinan, to enorme flyttblokker som tårner i terrenget. Navnet har de fått fordi de (med god fantasi) ligner to personer. Et sagn sier at de var to trollbrødre som ble til stein da de gikk seg vill og ble truffet av sollyset. Den typen menneskelige fabler er du totalt uinteressert i, så du letter med tunge vingeslag, vrir inn i en smal dal, surfer på oppdriften over avrundede topper og stuper ned i et trangt juv, et juv som snart vider seg ut i en åpen fjelldal der jeg løfter hånda for øynene, skygger for sola, og ser deg suse forbi. Snart er du en svart prikk mot himmelen. Jeg senker hånda og dytter primusen ut av teltåpningen. Så tenner jeg en fyrstikk, stikker den borti brenneren, vrir rundt gassventilen og plasserer en gryte bredfull av snø over den hvesende, blå flammen. Deretter er det bare å pakke seg tilbake i posen, nyte sola og vente på frokosten. Enmannsteltet er ikke større enn at jeg ligger inne og likevel er ute. Behagelig, selv om 17 kuldegrader og lett vind ikke gjør morgenen til noen direkte kokheit opplevelse. – Hva tror du? Får vi se folk i dag? spør jeg sekken, som av plasshensyn er forvist utenfor teltet under matlagingen. Den er allerede dekket av finkornet fokksnø og stirrer bare trassig tilbake. – Ikke? Tror du ikke folk drar ut når det er så fint helgevær? Jeg har ikke sett folk på dagevis. Ikke hørt noen heller. Bare rådet grunnen alene her i Vassholet, den vanligvis mest brukte inngangsporten til Store Ble. I dalen går nedsnødde skitråkk i alle retninger. Alle er mine. De er tråkket til topper og utsiktspunkter, på kveldsturer, rutsjeturer og generell basing i dalsidene. Jeg har rett og slett hatt noen solide hviledager, noe som har føltes fortjent etter en måneds tråkking gjennom årets kaldeste årstid. Nok en tur er snart over. Jeg har allerede begynt å forberede meg på følelsen. Av at sekken står i gangen hjemme, mens soveposen, den som har vært det mobile hiet og eneste sted å slappe fullstendig av i 30 hustrige dager, henger til tørk på loftet. Av at hverdagen kommer. Med kjøleskap, vannkoker og servise nok til et dusin gjester. Ikke en svartsota kjele og en halv plastskje. Vet allerede at det plutselig vil være litt som om jeg ikke var her ute. Som om siste måned var et blaff av et øyeblikk, noe man med fektende armer prøvde å gripe tak i og la vare, men som slet seg løs og bare etterlot litt bållukt og øm leggmuskulatur. Snart vil også det være borte. Så hva står igjen? Forhåpentligvis noen minner. Innsikt i natur jeg må og skal tilbake til. En følelse av ro og mestring, kanskje. Noen erfaringer å ta med videre. En haug med notater og fire fylte minnekort der minnene måles i pixler og bytes. Og akkurat nå: den boblende lyden av kokende vann. Løfter kjelen av varmen, men bråstopper bevegelsen da fire skikkelser kommer til syne nede i dalen. Jeg gliser mot sekken, som snart ligner en ganske ordinær snøhaug. – Der ser du! Nå lar vi dem gå foran. Med litt flaks tråkker de spor helt til Bletoppen.1 poeng
-
I løpet av denne helga 9-11 oktober vil det bli montert kjetting ved ura i Fitjaholet slik at det blir enklare å nytta den gamle stien, i alle fall når det ikkje er snø. D.T.O Dugnadsgruppa STF1 poeng
Vinnerlisten er satt til Oslo/GMT+01:00