Vinnerliste

Hvis mitt innlegg om en kjedelig påskevakt ikke skulle bli oppfattet som ironi, så kan man kanskje lure på hvorfor jeg holdt ut i over 20 år med frivillig innsats, ulønnet fravær fra jobb, timevis med kurser, dager og netter med øvelser, aksjoner og vakter der man selv måtte betale for både mat og transport. Jeg pleier å si at jeg har vokst opp mellom to bedehus på vestlandet, og mange av mine barndomsvenner fortsatte i dette miljøet da jeg som 17 åring ble medlem av Hjelpekorpset. I denne perioden av livet er man veldig lett påvirkelig av det miljøet man vokser opp i og hvis jeg i dag sammenligner meg med noen av de ivrigste av mine kamerater som fortsatte i bedehusmiljøet så angrer ikke jeg på at jeg valgte som jeg gjorde den gang. Mitt menneskesyn og mine politiske meninger er nok blitt ganske godt påvirket av tiden i Røde Kors, og i lys av dette så ville det være veldig merkelig hvis jeg satt i solveggen på Rødekorshytta og ønsket at folk skulle skade seg. At man i en situasjon med lite oppdrag opplever litt "galgenhumor" er vel helt naturlig. Forslag som å snike seg opp i slalåmbakken om natten for å strekke opp snubletråder i løypene kan kanskje virke brutalt på de som ikke kjenner hjelpekorpset og den interne sjargongen, og derfor blir slike vitser som regel aldri servert blant folk på "utsiden". Røde kors (Røde halvmåne) er en politisk og religiøst nøytral organisasjon. Deres prinsipper er: Humanitet, Upartiskhet, Nøytralitet, Uavhengighet, Frivillighet, Enhet og Universalitet. Dette har ført til at denne organisasjonen stort sett blir respektert av alle kulturer og religioner i hele verden. Det samme kan jeg dessverre ikke si om det arbeidet som springer ut fra misjonsforeningene som jeg vokste opp med.

Midten av juni er den flotteste årstida å være på fjellet! Nysprunget, grønn fjellbjørkeskog i lavlandet og skiføre i fjellheimen. Mygga er heller ikke kommet enda. Den som får oppleve brytninga mellom vår og sommer på fjellet under midnattssola i juni blir lykkelig! Snøforholdene må man bare se an helt fram til avreise og vurdere kontinuerlig om det er behov for å ha med seg ski eller truger. Noen ganger så kan våren gå over i sommer ila en ukestur på fjellet i juni og man bevitner bare at det siste skiføret bare fordamper bort eller at isen går av fjellvatna. Da kan det feks være greit å ha med et par truger som ikke tar så stor plass på sekken når man må bære de ned hele veien. Vading over flomstore elver i vårløsninga er nok det farligste mange av oss gjør i friluftslivet. Det gjelder å være forsiktig og utvise den største aktsomhet... Det har vært på håret at det har gått bra med både meg og folk jeg kjenner. Her er noen bilder fra en St. Hanstur til fjells

Puig Campana, eller noe i den duren. Fjell på 1408 m, rett utenfor Benidorm. Turen var vel på omtrent 12 km tur retur, og det smakte supergodt med en øl etterpå (selv om jeg ikke har bilde av øla)

Den ultimate turkniv er den kniven du trives best med selv.

For et par uker sia så fikk jeg en melding av naboen min om en kar han kjenner som måtte omplassere hunden sin, en 7år gammal Sweitzerstøver. Hannhund. Kontakt mellom oss to ble formidla og vi avtalte møte. Møtet var vellykka og hunden sjarmerende. Nå har jo ikke denne harehunden vært den rasen jeg har vurdert å ha sjøl. Har liksom vært en spisshundmann med Buhunder, Siberian Husky og en Grønsky (Grønlandshund/Sib.Huskymiks) bak meg. Og planer om å ha Buhund, Grønlandshund, Sib.Husky og Malamute iløpet av livet. Så kom denna inn fra sidelinja! Visste jo at jeg ville ryke på en smell da naboen sa ifra om bikkja hehe. Jeg ble sjarmert, spisshunder kan jeg få meg seinere også - kanskje kan han her være fin å hjelpe til med å prege en valp for han er psykisk sterk, trygg og omgjengelig Jeg overtok han igår og har vært på vår første båltur sammen idag, han Kasper og jeg Foran hundehuset han ikke sålangt tør å gå inn i hehe: https://www.dropbox.com/s/34hakrequ1qdcle/20160323_094010.jpg?dl=0 Fra bålturen idag: https://www.dropbox.com/s/9ah0rd97a4ucqnu/20160323_174854.jpg?dl=0

En rolig slentring oppover Holefjellet i dag. Lav puls, ikke andpusten, men likevel silsvettende på turen oppover. Kroppen jobber nok fortsatt med noe, og vil gjerne kvitter seg med slagg? Måtte nesten ta en tur i solskinnet i dag, fremover blir det kaldt og vått, ser det ut til. Fant restene etter en bålplass, og ordnet meg til på samme sted (restene hadde forresten vært nok til to-tre fyringer i kvistbrenneren min). Det ble tre flotte kvarter i solen, med svidde lammepølser i havrelomper, pils, kaffe og en klementin til dessert: Røyken, smakene og været fikset virkelig påskefølelsen for meg, selv med hanglende kropp og hode Resten av påsken mistenker jeg blir mye innendørs, det blir nok å beøke noen venner med kort-/brett-/terningspill, om jeg nå skulle komme meg opp fra sofaen... Hva vi frykter eller elsker er vel i liten grad bevisste valg - det er vel korrekt å si at det er basert på følelser og i mindre grad på fakta? Men ser du på statistikk, er det ufattelig mange hendelser som kan skade deg med høyere sannsynlighet enn at du skulle havne i et terrorangrep. Av og til vrir hjernen vår ting opp-ned; eldre damer er redde for å bli utsatt for vold på gaten, mens de som faktisk blir utsatt for vold på gaten er unge menn, som aldeles ikke frykter at noe sånt skal skje med dem... Hvis du er temmelig sikker på at du ikke hadde kunnet nyte turopplevelsen pga frykt, er du vel ikke en pyse, men en som tar en fornuftig belutning for deg selv når du kansellerer. At jeg neppe hadde gjort det samme, er en helt annen sak. Og bonusen er jo at nå får du sjansen til å gå ut i den norske naturen istedet

Hadde en kort trugetur til en navnløs topp på 1100 meter i Ålsfjella. I bakgrunnen kan man se Reineskarvet.

Kom over denne råflotte filmen laget av en gjeng på tur nedover Montana. Verdt å se! Snart tiner vel elvene så vi får padlet igjen https://www.youtube.com/watch?v=vaLTksnmkW8

Må bare slippe " grumpy old man" genet i meg ut litt. Alle disse " svarte " knivene , tacticool greier som faktisk også av og til har "tactilcal " som en del av produktnavnet , jeg kunne ikke tenkt meg å bære en slik kniv i fjellheimen. Som ett par andre har kommentert her , utseendet på kniven må være pent, og det mener jeg også. Jeg liker skandinavisk design, og også de amerikanske drop point designene. Aller helst vil jeg også ja en slire som holder kniven på plass uten trykknapper eller hemper. Det er det tryggeste . Slik sett er samekniven perfekt, men for stor som en beltekniv synes jeg.

Jeg bruker bukser som knappes i halsen, jeg.

Angående Lars, så hadde han nok fått en bedre plassering i år også, hvis det ikke var for sykdom i spannet. Hundene hadde diare (omtrent) hele turen. Først helt på slutten, begynte de fleste å fungere bedre. Vet ikke årsaken til diaren, kan være tilfeldig, men også nybegynnerfeil. Ønsker både han og de andre lykke til videre. Tror ikke det blir lett for noen norsk å vinne der borte flere ganger. Robbet overrasket nok miljøet en del med sine metoder tidligere, men det skjer nok ikke på nytt. Håper jeg tar feil, men......

Fordi? Kan godt tenkes du har rett, men jeg vil gjerne se din begrunnelse for det.

Da er det bare å skjerpe seg! Er nok av andre ting man kan bryne seg på.

Ulempen er, at det stadig kommer nye kniver inklusive noen som du faktisk kunne tenke deg å kjøpe...om det ikke var for at du har et lager av "godt likte" du kjøpte før.. :-/ Se: http://outdoornews.morakniv.se/ flere linker i : http://www.kammeret.no/forum/viewtopic.php?f=23&t=120144

Fikk brukt jakka fra Haugastøl til Finse, samt noen småturer her og der. Mine førsteinntrykk står jeg vell for enda, det største minuset er egentlig hetta, her Norrøna valgt å lage en kombinert stramming for dypde og åpning for hetta, dette fungerer sånn passe, men jeg vet norrøna kan lage bedre løsninger.. Lommene er fine og romslige, man får plassert litt småstæsj rundtom, uten at alt må ligge i brystlommene. Luftinga under armene er lang og god, og jakka er god og lang slik at den dekker godt over baken. Plasseringen av strammelåsene i midja skapte ingen problemer for min del, selv om jeg var litt skeptisk mtp gnagsår (bruker ekspedisjonsela fra fjellpulken). Men i disse dager, da de fleste jakker som lages er tekniske klatrejakker, eller fjasete motejakker, så har man ikke så mange valg lengre. Alt i alt så er svalbardjakka en bra jakke, men hadde de laget hetta etter gammel modell (ståltråd, egen stramming for åpning, og egen for dybde), kraftigere glidelås i front og lengre striper med borrelås i front, så hadde de endelig kommet med ei skikkelig fjelljakke igjen. det positive i forhold til ouslandjakka, er at dem har fjernet navestripa til han Børge

Liten stopp påvei heim etter jobb. Middagsfjellet, Gullesfjorden

Tregere enn normalt i hodet, tung i kroppen, klam i pannen, en og annen kulderie som ruller langs ryggraden. Jepp, immunforsvaret mitt har jobbet overtid de siste dagene, og driver fortsatt med biologisk krigføring mot et eller annet som har greid å snike seg innenfor huden. Er langt fra "sykmeldt-syk", men når også været har vært smådårlig, blir det skralt med turer i nærnaturen. Sent på ettermiddagen i dag lysnet det såpass opp at jeg bestemte meg for å ta en liten tur for å kjenne på formen - her er et utslitt motiv fra turen: Merket at overgangen mellom varm og svett og ubehagelig kald mye var bråere enn normalt, og det var flere signaler fra kroppen som sa at "nå forlanger jeg å få konsentrere meg om immunforsvar i fred og ro her, og ikke bli stresset av høy puls og sånt noe!". Får vel lytte til den Blir det noen turer de nærmeste dagene, blir de korte og de vil være preget av slentring, ikke gåing og klyving...

Jeg tror dere alle som leser REs sitt innlegg bør lese det avsnittet om "Kjedelig" med et hint av ironi. Jeg er selv aktiv i røde kors, ingen av oss går rundt og HÅPER at noen knekker lårhalsen, at lille Ole på 7år går seg bort fra foreldrene eller lignende. Det (Jeg håper hvertfall) de fleste i røde kors mener er: Nei vi ønsker ikke at du skader deg, men vi ønsker å være der HVIS du skader deg. Vi har lagt ned så ekstremt mange timer i å tilegne oss den kunnskapen vi har at vi så veldig gjerne vil få lov til å gjøre noe og da kan galgenhumoren som ofte blir brukt høres helt feil ut for folk på utsiden. Men til syvende og sist ønsker vi ingen ting annet enn at alle kommer hele hjem og igjen får spise middag med sine nære. Utover det så er jeg enig med REs, hvis vi begynner å diskutere om en leteaksjon var unødvendig eller ikke så beveger vi oss EKSTREMT langt utpå kanten av stupet. Det er fort gjort som han sier at vi da begynner å merke oss en "pris" på et menneske. Kjør på med 100 unødvendige leteaksjoner fordi noen var oppriktig bekymret for et turfølge som valgte å gå videre istedefor å slå seg til ro på en hytte for natten. Det er verdt det, både i mennesklig omtanke for hverandre men også i søkserfaring for de fra politi, forsvaret, Hjelpekorps, norsk folkehjelp, redningshundene, NRRL, Norsk Aeroklubb og andre frivillige som 24timer i døgnet 7 dager i uken står i beredskap, klar til å lete etter akkurat DEG den 101. gangen noen ringer inn en bekymring og du FAKTISK har knekt foten langt pokker på vidda uten mobildekning.

Helt ok å henge rundt i Uvdal i påsken. Men snart slutt på snøen.

De folkene som jeg kjenner fra min tid i Røde kors er nok langt over gjennomsnittet dyktige og ansvarlige fjellfolk, men storsamfunnet fortsetter stadig å produsere det motsatte. Det reklameres stadig med hvor flott det er i fjellet både sommer og vinter og hyttene til Turistforeningen har alt du trenger, så hvorfor slite seg ut med tung sekk? Og så har vi jo både GPS og appen fra Luftambulansen på mobilen, og da skulle vel alt ligge til rette for at fremtiden ikke blir så kjedelig for hjelpkorpsene like vel.

Dette må vi bare venne oss til! Det er mye som tyder på at "klasseskillet" mellom folk som er vante til å klare seg selv ute i naturen, og de som bare kjenner naturen fra Bear Gryll-filmer og liknende vissvass, bare øker. Derfor vil antall bekymringsmeldinger fra bekymrede 3.personer som f.eks.ser biler som står lenge parkert på et sted, eller folk som har med seg små unger på tur, eller folk som drar ut på tur mellom snøbygende, eller.........

I dag ble det tur fra Rollag kirke, over mot Fulsåsgrenda og samme vei tilbake med en liten avstikker opp på Kirkeåsen rett ovenfor kirka. Snøføre på mesteparten av stien/veien, men var såpass hardpakket at det gikk fint å gå på bena. Avstikkeren opp i skogen var så å si snøfri. Finfin liten tur.

Jeg hadde denne skoen en peiode, før de irriterende forsvant i posten på vei hjem fra Grønland. Jeg kan bare forsterke det Navl1 sier, disse skoene er varme. -20 var fortsatt for varmt til bruk, det måtte gjerne ned i -30 før skoene m/kartanker ble greie å bruke.

Fra Finnmarksvidda til Polarsirkelen, etappe 5, fra Saltoluokta til Sulitjelma 25. august – 4. september Overnattinger: Pietsaure (telt) Nienndo, Sarek (telt) Øvre Rapadalen, Piela, Sarek (telt), 3 netter Alggavagge (telt) Alajavre (telt) Staloluokta, Virihaure (STF) Staddajåkkastugorna (Svenska Naturvårdsvärket) Sorjushytta (DNT) Sulitjelma hotell Det er 42 turdager siden jeg startet fra Alta, og turen har gått over Finnmarksvidda, gjennom Reisadalen, via Finland og ut til Helligskogen, indre Troms, Dividalen og Narviksfjellene. Jeg har hatt en hviledag på Ritsem fjellstasjon ved Akkajaure. Herfra kunne jeg tatt båt over innsjøen og fortsatt sørover gjennom Padjelanta. I stedet har jeg lyst til å bruke ei ukes tid på å gå gjennom Sarek nasjonalpark fra øst til vest. Været har vært nydelig de siste to ukene, så jeg har nesten glemt at det straks er september måned. Saltoluokta fjellstation (STF) på grensen til nasjonalparken er en flott fjellstasjon med butikk og full service, og her er fullt av folk. Jeg spiser lunsj i restauranten med en svenske jeg har blitt kjent med på Ritsem, vi har tatt buss til Kebnats og deretter båt over hit. Butikken tar seg godt betalt, men de har alt jeg trenger så jeg provianterer for ei uke, det vil si rundt 6 kg mat. De siste to ukene har det vært fantastisk fint vær, og jeg håper på en topptur inne i Sarek-massivet. Svarta Spetsen (1626 moh) er utpekt som et bra mål, det skal være ganske greit å gå opp på ryggen, og et lite platå på toppen med fantastisk fin utsikt. Det skal ikke bli helt som jeg planlegger, for den neste uka blir det skikkelig møkkavær, med mye regn, lave temperaturer og lavt skydekke, så både toppturen og et par andre planer går i vasken. Men sola skinner når jeg forlater fjellstasjonen med kurs for innsjøen Pietsaure, sekken er full og jeg er mett og klar for ei uke med teltliv i villmarka. Jeg følger Kungsleden en liten kilometer, det blir den eneste på hele turen. Kungsleden er bred som en motorvei, og jeg møter flere folk på den ene kilometeren enn jeg vanligvis møter på ei uke. Så det er godt å komme på mindre stier, og ved Pietsaure slår jeg leir noen hundre meter fra et annet telt, jeg vil jo nødig virke innpåsliten. Tar en ettermiddagslur utenfor teltet i kveldssola, og våkner av at naboene, et trivelig ungt sveitsisk par, lurer på om jeg har lyst på varm sjokolade og en prat. De har nettopp vært på vandring ei uke i Sarek, med fantastisk fint vær og lav vannstand i elvene. Kvelden blir hyggelig, og overskuddslageret deres av sveitsisk sjokolade tilfaller meg. Flott tur inn mot fjellmassivene i Sarektjåhkka (må innrømme at jeg bruker et filter på kameraet her) Det er en egen villmarksklang over Sarek. Her er ingen hytter, ingen merkede stier og det er kun noen få elver det er bygget bro over. Her finnes alle de store rovdyrene, og det drives verken jakt eller fiske her. Hund får man heller ikke medbringe, så det er en del restriksjoner. De neste dagene blir de kaldeste og våteste på hele turen. Jeg ser værskiftet komme på vei innover mot Pielastugan og den øverste delen av Rapadalen. Etter to uker uten et regndrypp, setter styrtregnet inn. Det varer uavbrutt i over et døgn, og aldri har jeg sett små tørre bekkeløp bli strie elver på samme måte. Vannet fosser ned fjellsidene, det er plutselig bekkeløp overalt. Jeg blir liggende tre netter i telt nord i Rapadalen, et par kilometer sør for Pielastugan, i påvente av lavere vannstand i elvene jeg skal krysse oppover dalen. Det blir rolige dager med mye lesing og podcasts, krydret med en dagstur opp til Låddebakte, der det er utsikt mot Rapaselet og videre sørover Rapadalen. I 1982 lå vi fire unggutter inne ved Rapaselet, med daglig nærkontakt med de store elgoksene som Rapadalen er kjent for. Vi hadde kjørt en gammel russebil fra Oslo til Jokkmokk, før vi tok sommerferien i villmarka. Den gang ble vi også lurt av elvene, men da var det snøsmeltinga og ikke regnværet som skapte trøbbel. Nå er det regn og dårlig sikt, og jeg finner ingen av Sareks velvoksne elger i kikkerten. Om været ikke er på min side, så har jeg i det minste en av de mest spektakulære teltplassene jeg noen gang har hatt, kun 3-4 meter fra kanten til hundre meters loddrett stup ned til Rapaelva. Når jeg ligger ute på kanten, ser jeg ned på kongeørnene som seiler under meg, det er fantastisk, og ved én anledning står jeg utenfor teltet når ”kungsörnen” kommer stigende forbi, kanskje 6-7 meter fra meg. Den gløtter såvidt bakover mot meg mens den fortsetter å stige, og jeg innbiller meg at den vipper litt med vingene som en hilsen. Et herlig syn. Elvefast. LIgger her i tre dager mens jeg venter på lavere vannstand etter regnskyllet. På kanten bak teltet kan jeg ligge og se ned på kongeørnene. Utsikt mot Rapaselet fra Låddebakte. Kaldt og regn, men godt med dagstur. Jeg bruker alt jeg har av klær, pluss fjellduken. Jeg har gjort et forsøk på å krysse Bielajåhka, men valgte å snu i den strie strømmen. Nå er det dagen etter, 30. august, og jeg er overmotivert for å komme meg videre. Planen er å følge Rapadalen nordvestover til Mikkistugan/Skårja, deretter vestover Guohpervagge og så sørvestover ut Alggavagge i retning Alkavarre kapell. Det har regnet minimalt den siste natta, og vannstanden er betydelig redusert. Jeg vet at det er tre ”crux”; først Bielajåhka, så en vading før Skårja (Mahttujåhka) og så elveløpet ved inngangen til Alggavagge, rett ovenfor renvaktarstugan der. Jeg starter grytidlig etter nok ei kald natt i for tynn sovepose, kommer meg trygt over elvene og kan ta tidlig lunsj på Skårja. Hytta her er åpen, men er knøttliten og ikke egnet for overnatting. Her passerer et par grupper med folk, både fra Kutjavre og Alkavarre, det er flere som har tatt det med ro og ventet på mindre vann. To tyskere bærer med sammenleggbare kajakker og har tenkt å padle Rapaelva og etter hvert helt ut til Østersjøen. Mikkastugan, en av få åpne buer i Rapadalen. Ikke egnet for overnatting, men her finnes nødtelefon. Øverst i Rapadalen, her starter det karakteristiske elvedeltaet. Rapadalen har fascinerende natur, med sitt karakteristiske elvedelta. Jeg ser masse rein, men ingen elg. Vadinga over Guohperjåhka går også greit, men jeg skjønner virkelig hvorfor ”Sarekstaven” er et begrep. Vannet er helt grått så det er ingen sjanse å se bunnen der man setter ned foten. Uten et ”tredje bein” i form av solid kjepp ville det blitt trøblete. Jeg har gått med blaute sokker i flere dager, og har teipet beina skikkelig for å unngå gnagsår. Huden truer med å forlate foten, men holder seg på av gammel vane. Matposen begynner å bli slunken, og jeg begynner å drømme om å komme til Staloluokta i morgen kveld. Har også et håp om at det er mulig å overnatte inne på Alkavarre kapell, og styrer mot gudshuset som fra 1600-tallet. Utpå kvelden blir jeg dyktig sliten, og velger ei natt i telt midt i Alggavagge. Kun en times gange igjen til kapellet. Uka i Sarek blir våt og kald, men også opplevelsesrik. Støvlene og sokkene blir aldri tørre, og temperaturen ligger rundt 3-4 grader på dagtid og ned mot null på nettene. Soveposen er for tynn, jeg bruker primaloftjakka som nattbukse og bestemmer meg for å få sendt opp en bedre sovepose til Sulis. Jeg fryser mye, og må gå tur om morgenen for å få varmen. En skikkelig bensinprimus og et par liter drivstoff hadde hjulpet betydelig, så jeg innser at det var et dårlig valg å kun ha gassprimus, og dessuten ikke mer gass enn jeg trenger til matlagingen. Jeg inntat kapellet, og får åpnet vindusskoddene som nærmest er beiset igjen. 31. august når jeg høyfjellskapellet, det er bygget i stein på 1600-tallet, som kapell for gruvearbeidere, men har fått nytt tak og en ansiktsløfting i nyere tid. Jeg legger meg i soveposen og lager mat inne i kapellet, som dessverre ikke har noen fyringsmulighet. Vindusskoddene har fått en runde med brun beis i sommer, og beiseren har like godt tatt med hengsler og hasper, så de sitter godt fast. Jeg gir meg ikke så lett, en solid stein fungerer som hammer, Guds hus trenger lys, og lys blir det. Så snart skoddene er åpne, kvitterer sjefen sjøl med sollys. Mange har overnattet i kapellet gjennom årene, men etter 3-4 timer vil jeg videre, så det blir en kortere tur til Staloluokta neste dag (som ikke må forveksles med Saltoluokta). Vadestaven har vært god å ha over et par strie elver. Jeg plasserer den her og sier takk for følget. Brua over elva nedenfor kapellet er ødelagt, men her er det lagt ut tre båter, og jeg er så heldig at to av dem ligger på min side. Da slipper jeg unna med én rotur, og nyter sol og motbakke opp på sørsiden av Nuortap Rissavarre (1153 moh). Jeg går til mørket kommer, og slår leir inne ved innsjøen Alajavrre. Har til og med såpass mye gass igjen at jeg tillater meg litt kveldsfyring i teltet, og morgenfyring neste morgen. Små gleder varmer! Jeg merker meg at noen har vardet ei rute på nordsiden av innsjøen Alajavre, så jeg følger den og kommer meg til Stalo utpå ettermiddagen. Det er siste uka med hyttevakt, hun har fyrt opp badstua, og det er såpass seint på året at jeg får enerom med god seng og madrass. Kjenner at det er fortjent, og når kveldssola duver over Virihavre, av mange regnet som Sveriges vakreste innsjø, er det ikke mye som kan dempe stemningen. Ikke en gang at den lille butikken her nærmest er tom for varer. Hermetiserte kjøttbullar i gräddsås er den eneste middagsmaten han kan by på. Da er menyen klarlagt for de tre neste dagene frem til Sulis. Butikken i Stalo har ikke så mye annet enn hermetiserte köttbullar og tørkede plommer. Da slipper jeg å diskutere menyvalget. Sauna til forrett, bullar til hovedrett og plommer til dessert. Kveldssol over Virihavre. Staloluokta. Tørkerommet ble fullt, vekta på støvlene ble halvert. Naturen i Padjelanta er helt annerledes enn i Sarek. Åpent, lettgått, slake fjellsider. Jeg følger merket løype mot Kvikkjokk, tar av vestover mot Sulis. Det er blitt september, og nettene er blitt mørke. Her har jeg Staddajåkkastugorna for meg selv, stugvärden har reist, det er kun én stuga som er åpen. Consul Persons stuga er en liten perle, overnatter gjerne her ved en annen anledning. Jeg gikk videre til Sorjus på norsk side, men hadde en trivelig lunsj med "Der von Draussen" Tony, som gikk Norge på langs med stø kurs for Nordkapp. Ei mil på god sti fra Stalo til Staddajåkkastugorna i lettgått terreng, med tørre støvler, det er som en hviledag å regne. Godværet er tilbake, jeg følger merket sti videre til Sårjas (Consul Persons stuga, en liten perle men dessverre tom for ved), spiser lunsj i hytteveggen sammen med en trivelig tysker med kurs for Nordkapp, han går Norge på langs nordover. Ei natt på den flotte DNT-hytta Sorjus er virkelig luksus, en blid sørlending serverer konjakk på terrassen ved ankomst. Her prøver jeg fisket igjen for første gang på lenge, men det blir kjöttbullar i gräddsås her også. Sesongen er over, på Ny-Sulitjelma fjellstue er det tomt for folk, så jeg stopper heller en lokal hanggliderentusiast med bil, og får skyss ned til Sulitjelma hotell. Dusj, basseng og sauna, stor og god seng, skinkesteik og en kald øl – ei hotellnatt her er verdt hver krone, og vel så det. Sulitjelma-fjellene. Den snøen som ikke har smeltet nå (4. sept) blir nok liggende. Behagelig å følge DNT-merket rute igjen. På postkontoret i det gamle gruvesamfunnet ligger pakka med varmere sovepose, tykkere jakke, hodelykt, nye strømper, nye kart og et par andre ting jeg har bestilt hjemmefra. Returpakka blir like tung, jeg sender like godt hjem gassprimusen også. Kompis Børge skal slå følge den siste uka på Saltfjellet, han har med primus, så rundt Balvannet og ut Junkerdalen får jeg heller fyre bål.

Pluggbukett: Fra venstre: Ruta Locura 9" Sorex stakes: 7 gram Generic Aluminum 9" skewer: 28 gram Tentipi Steel Peg 23: 120 gram (!) Easton 9" Nano Aluminum Tubular stake: 13 gram Clamcleats Spear titanium stake: 18 gram Clamcleats Alloy Y-stake: 12 gram Tentipi Lightweight [sic!] Aluminum stake: 18 gram Hilleberg Aluminum Y-stake: 13 gram Vargo Titanium skewer: 9 gram Toaks Titanium V-stake: 12 gram FAAAAAAKE Ebay "Toaks "Titanium" V-stake" (egentlig aluminium): 12 gram DAC/Hilleberg Aluminum V-stake: 12 gram Toaks Titanium 6.5" skewer: 6 gram MSR Carbon Core stake: 5.5 gram Terra Nova Skewer: 1 gram Siden bilde ble tatt har jeg mottatt 4 nye Ruta Locura 6" Sorex plugger, samme som nr. 1 fra venstre, bare 2/3 lengde Plukker litt forskjellige plugger fra tur til tur, men baserer meg i det store og hele på de letteste karbonpluggene (som altså tåler det utroligste) -- har ikke ødelagt noen ennå. På en typisk tur med tarp og gåstaver tar jeg f.eks med meg 6 RL 9", 4 RL 6" og 4 MSR Carbon Core, med Duomid tar jeg to mindre av 9-tommerne. I tillegg har jeg med 4 Terra Nova "nåler" på 1 gram stykket, men disse brukes bare til å feste bivvy i bakken. 2 Toaks titanplugger til Caldera Cone som gryteholder. Kanotur i ruskevær med lavvo kan det hende jeg tar med sandpluggene til Tentipi, hvor jeg nesten bikker kiloet bare med 8 store plugger + 16 lettere plugger til barduner.. Alt til sin bruk -- kan aldri ha for mange plugger. Jeg trenger ikke hjelp.

Jepp - våren nærmer seg med høyfrekvente babysteg. I går syklet jeg til og fra jobb og på hjemturen var jeg faktisk iført shorts - mine vinterbleke bein ga høy synlighet i trafikken, antok jeg Gikk hjem fra jobb i dag - over Lyderhorn til Skjenafjellet, der dette forrædersk lovende bildet viser mine elementære kokkeleringsforsøk med realmiddag og kaffe på spritbrenneren: Like etter at jeg knipset bildet, konstaterte jeg at sporken lå igjen hjemme (i stedet hadde jeg stappet en PowerHoudi ned i 16-liters-sekken, den tok bortimot halve plassen, og det var varmt nok til at tanken på å ta den på ikke engang var i nærheten av å sneie innom utkanten av bevisstheten min) - hvordan få i meg real-maten nå? Aha - jeg kunne jo bruke kjeleklypen på lokket til kaffefilteret, og få noe som liknet en skje for en storkjeftet fyr, dette var jo bra improvisert! Det spilte liten rolle, viste det seg, siden jeg hadde plassert brenneren på en noenlunde fotogen plass i stedet for på en fornuftig stødig plass... Et vindkast inn fra venstrekanten av bildet veltet brenner, vindskjerm og kjele på et blunk Varmt vann rant utover, mens brennende sprit svidde korkplaten som alt sto på (den fikk som fortjent for ikke å ha vært stivere). Jeg ga opp matprosjektet umiddelbart, men fikk reist opp brennern (som fortsatt brant og hadde noen minutter sprit igjen), satt på kjelen, etterfylte vann og bestemte meg for at kaffe, det skulle jeg i alle #¤@%§ fall ha! Og slik ble det. On another note: Jeg hørte en humle brumme forbi meg da jeg drakk kaffen min

Den ultimate turkniv finnes den. Det er kniven som blir med på tur etter tur, år etter år.

Syns at turkniver skal ha et pent utsende, og det skal være treskaft... Syns de moderne survivor og karbonkniver hører mer hjemme i NAVY SEALS enn i norsk natur Spesiell type, men..