Vinnerliste

Hadde nylig en 2 dagers tur til Mellomkollen Naturreservat, et område jeg har blitt veldig glad i etter at jeg oppdaget det i fjor høst. Kun et steinkast unna byen ligger noen av Nordmarkas råeste utkikkspunkter, i et område med dype kløfter, bratte åssider og små søkk. Og ikke minst mye gammelskog, både død og levende. Gjemt nede i åssidene og kløftene kan du finne gamle kjemper av noen grantrær med et langt liv bak seg, sikkert godt over 100 år og vel så det.

Kortreist lykke på Bleiksjøflaka på Krokskogen. Sol. Solnedgang. Ugle. Nordlys. Orrfugl. Turnusfri. Synkende sol over Bleiksjøflaka. Solen kryper ned bak Storflåtaflaka, en nabo som også er fin å gå på, men det er åpnere på Bleiksjøflaka. Lysene dere ser i bakgrunnen her er skisenteret ved Tryvann: Får dere åpnet videoen under her kan dere høre ugla som hukret rundt meg om kvelden. Den flyttet seg fra tre til tre, og på ett tidspunkt kom den flygende rett mot meg før den brakk av 90 grader da den fikk øye på meg. Moro! Bleiksjøflaka uglelyd.MOV

Liten stopp påvei heim etter jobb. Middagsfjellet, Gullesfjorden

Tregere enn normalt i hodet, tung i kroppen, klam i pannen, en og annen kulderie som ruller langs ryggraden. Jepp, immunforsvaret mitt har jobbet overtid de siste dagene, og driver fortsatt med biologisk krigføring mot et eller annet som har greid å snike seg innenfor huden. Er langt fra "sykmeldt-syk", men når også været har vært smådårlig, blir det skralt med turer i nærnaturen. Sent på ettermiddagen i dag lysnet det såpass opp at jeg bestemte meg for å ta en liten tur for å kjenne på formen - her er et utslitt motiv fra turen: Merket at overgangen mellom varm og svett og ubehagelig kald mye var bråere enn normalt, og det var flere signaler fra kroppen som sa at "nå forlanger jeg å få konsentrere meg om immunforsvar i fred og ro her, og ikke bli stresset av høy puls og sånt noe!". Får vel lytte til den Blir det noen turer de nærmeste dagene, blir de korte og de vil være preget av slentring, ikke gåing og klyving...

Flott på Krokkskogen søndag til mandag, lå alene i gapahuk ei dørstokkmila fra Krokkleiva, gikk inn på truger, og med en parispulk. Meget flott kveld og natt. Marinert oksekjøtt og svidd gryte, alt smaker godt på tur. Kjele med grutfilter gjør seg bra på bilder. God fyr Hadde bare med en enkel mobil og bildekvaliteten er deretter. Knappeduk og gammel militær sovepose

Helt ok å henge rundt i Uvdal i påsken. Men snart slutt på snøen.

Det hender jeg legger igjen en lapp i frontruta med navn, telefonnummer og info om hvor lenge jeg skal parkere med nok slingringsmonn. Det enkle er ofte det beste, selv i disse elektroniske tidene.

Jeg tror dere alle som leser REs sitt innlegg bør lese det avsnittet om "Kjedelig" med et hint av ironi. Jeg er selv aktiv i røde kors, ingen av oss går rundt og HÅPER at noen knekker lårhalsen, at lille Ole på 7år går seg bort fra foreldrene eller lignende. Det (Jeg håper hvertfall) de fleste i røde kors mener er: Nei vi ønsker ikke at du skader deg, men vi ønsker å være der HVIS du skader deg. Vi har lagt ned så ekstremt mange timer i å tilegne oss den kunnskapen vi har at vi så veldig gjerne vil få lov til å gjøre noe og da kan galgenhumoren som ofte blir brukt høres helt feil ut for folk på utsiden. Men til syvende og sist ønsker vi ingen ting annet enn at alle kommer hele hjem og igjen får spise middag med sine nære. Utover det så er jeg enig med REs, hvis vi begynner å diskutere om en leteaksjon var unødvendig eller ikke så beveger vi oss EKSTREMT langt utpå kanten av stupet. Det er fort gjort som han sier at vi da begynner å merke oss en "pris" på et menneske. Kjør på med 100 unødvendige leteaksjoner fordi noen var oppriktig bekymret for et turfølge som valgte å gå videre istedefor å slå seg til ro på en hytte for natten. Det er verdt det, både i mennesklig omtanke for hverandre men også i søkserfaring for de fra politi, forsvaret, Hjelpekorps, norsk folkehjelp, redningshundene, NRRL, Norsk Aeroklubb og andre frivillige som 24timer i døgnet 7 dager i uken står i beredskap, klar til å lete etter akkurat DEG den 101. gangen noen ringer inn en bekymring og du FAKTISK har knekt foten langt pokker på vidda uten mobildekning.

Ah, Lamina og Laminina. Man kan jo bli forvirret av mindre. Da blir det en Lamina Z, eller forhåpentligvis en Lamina Zzzzzz... Takk for alle svar. Ha en fortsatt god tur.

Sjarmen overmannet meg og jeg bestilte den over. Ble kr 1119,- med frakt, da jeg fikk 100 i "kupongrabatt" for å abonnere på nyhetsbrevet deres. Slangebrennere har jeg jo nok av egentlig

Fekk æra av å sjå førpremiæra av "Sunnmøres Alpine Arv" på Volda kino for nokre veker sidan og forrige veke gjekk filmen på NRK. Ein godt laga film med storslått natur og lokale, nasjonale og internasjonale legender inkludert. Anbefalt syning på det sterkaste og lenkjar den derfor her på forumet for dei som ikkje har fått det med seg! Enjoy. https://tv.nrk.no/serie/ut-i-naturen/DVNA50001415/15-03-2016 -Petter

I dag ble det tur fra Rollag kirke, over mot Fulsåsgrenda og samme vei tilbake med en liten avstikker opp på Kirkeåsen rett ovenfor kirka. Snøføre på mesteparten av stien/veien, men var såpass hardpakket at det gikk fint å gå på bena. Avstikkeren opp i skogen var så å si snøfri. Finfin liten tur.

Fikk brukt jakka fra Haugastøl til Finse, samt noen småturer her og der. Mine førsteinntrykk står jeg vell for enda, det største minuset er egentlig hetta, her Norrøna valgt å lage en kombinert stramming for dypde og åpning for hetta, dette fungerer sånn passe, men jeg vet norrøna kan lage bedre løsninger.. Lommene er fine og romslige, man får plassert litt småstæsj rundtom, uten at alt må ligge i brystlommene. Luftinga under armene er lang og god, og jakka er god og lang slik at den dekker godt over baken. Plasseringen av strammelåsene i midja skapte ingen problemer for min del, selv om jeg var litt skeptisk mtp gnagsår (bruker ekspedisjonsela fra fjellpulken). Men i disse dager, da de fleste jakker som lages er tekniske klatrejakker, eller fjasete motejakker, så har man ikke så mange valg lengre. Alt i alt så er svalbardjakka en bra jakke, men hadde de laget hetta etter gammel modell (ståltråd, egen stramming for åpning, og egen for dybde), kraftigere glidelås i front og lengre striper med borrelås i front, så hadde de endelig kommet med ei skikkelig fjelljakke igjen. det positive i forhold til ouslandjakka, er at dem har fjernet navestripa til han Børge

Ja, eller hur? Hardangervidda är känd för att vara så förblåst att snön kan bära en häst. Säkert bara en skröna, men ändå... Jag kan ju jämföra med Hemsedal där jag var i helgen. Där kunde du bara glömma att gräva något som helst. Dels var snön stenhård, dels var det kanske bara 2 dm ned till maken på många platser.

Tøft Selv om det er naturstridig råder jeg deg til å skumme igjennom brukerveiledningen da den forklarer litt rundt rensing av dyse og litt sånt som kan være greit å få med seg. Min er nå omtrent akkurat 10 år gammel og har ikke hatt ett eneste feilslag så langt. Selv ikke å ha vært lagret i 3-4 år med 95 blyfri på tanken uten å ha vært i bruk.

Jeg satser på at Keb Gaiter fra Fjällräven og en overtrekksbukse i goretex blir mine 2 venner i sommer når det kommer til bukser. Men jeg kommer nok ikke til å legge helt bort Svalbardbuksen min fra Norrøna eller 2 av de andre Arcteryx softshellbuksene mine

Jeg har i allefall kjøpt (2 stk) Teltet ble slått opp sammen for sammenligning med Unna i butikk siden jeg egentlig hadde bestemt meg for å kjøpe Unna, har veldig god erfaring med det fra før. Har det ikke foran meg nå siden jeg er på jobb, men kan fortelle litt av hvorfor jeg valgte Niak. Plassmessig føltes innerteltet litt romsligere enn unna, kortveggene er litt brattere. Jeg kommer til å sette pris på det lille forteltet. Stengene er like sterke som i Unna, stangkanalene er i solid materiale så selv om ytterduken virker litt skjør har alle stresspunkter god styrke, burde gå fint med vinterturer i skog. Ventilasjonen er jeg litt spent på, men når jeg ser hvor høyt over bakken ytterteltet er kan jeg ikke skjønne annet enn at luftstrømmen blir god. Tror ikke det er dårligere enn Unna. Gulv i innertelt har god høyde så selv om det regner horisontalt tror jeg det vil være tørt innvendig. Målt vekt uten merkelapper og bruksanvisning er 1762 g. Enkelt og raskt å slå opp, bruker under 3 minutter fra pakket til det er klart til bardunering. Jeg er ganske varsom med tinga mine så jeg regner med å ha Niak'en i lang tid. Er du litt røffere med tinga er nok Unna (eller noe annet) å foretrekke.

Fra Finnmarksvidda til Polarsirkelen, etappe 5, fra Saltoluokta til Sulitjelma 25. august – 4. september Overnattinger: Pietsaure (telt) Nienndo, Sarek (telt) Øvre Rapadalen, Piela, Sarek (telt), 3 netter Alggavagge (telt) Alajavre (telt) Staloluokta, Virihaure (STF) Staddajåkkastugorna (Svenska Naturvårdsvärket) Sorjushytta (DNT) Sulitjelma hotell Det er 42 turdager siden jeg startet fra Alta, og turen har gått over Finnmarksvidda, gjennom Reisadalen, via Finland og ut til Helligskogen, indre Troms, Dividalen og Narviksfjellene. Jeg har hatt en hviledag på Ritsem fjellstasjon ved Akkajaure. Herfra kunne jeg tatt båt over innsjøen og fortsatt sørover gjennom Padjelanta. I stedet har jeg lyst til å bruke ei ukes tid på å gå gjennom Sarek nasjonalpark fra øst til vest. Været har vært nydelig de siste to ukene, så jeg har nesten glemt at det straks er september måned. Saltoluokta fjellstation (STF) på grensen til nasjonalparken er en flott fjellstasjon med butikk og full service, og her er fullt av folk. Jeg spiser lunsj i restauranten med en svenske jeg har blitt kjent med på Ritsem, vi har tatt buss til Kebnats og deretter båt over hit. Butikken tar seg godt betalt, men de har alt jeg trenger så jeg provianterer for ei uke, det vil si rundt 6 kg mat. De siste to ukene har det vært fantastisk fint vær, og jeg håper på en topptur inne i Sarek-massivet. Svarta Spetsen (1626 moh) er utpekt som et bra mål, det skal være ganske greit å gå opp på ryggen, og et lite platå på toppen med fantastisk fin utsikt. Det skal ikke bli helt som jeg planlegger, for den neste uka blir det skikkelig møkkavær, med mye regn, lave temperaturer og lavt skydekke, så både toppturen og et par andre planer går i vasken. Men sola skinner når jeg forlater fjellstasjonen med kurs for innsjøen Pietsaure, sekken er full og jeg er mett og klar for ei uke med teltliv i villmarka. Jeg følger Kungsleden en liten kilometer, det blir den eneste på hele turen. Kungsleden er bred som en motorvei, og jeg møter flere folk på den ene kilometeren enn jeg vanligvis møter på ei uke. Så det er godt å komme på mindre stier, og ved Pietsaure slår jeg leir noen hundre meter fra et annet telt, jeg vil jo nødig virke innpåsliten. Tar en ettermiddagslur utenfor teltet i kveldssola, og våkner av at naboene, et trivelig ungt sveitsisk par, lurer på om jeg har lyst på varm sjokolade og en prat. De har nettopp vært på vandring ei uke i Sarek, med fantastisk fint vær og lav vannstand i elvene. Kvelden blir hyggelig, og overskuddslageret deres av sveitsisk sjokolade tilfaller meg. Flott tur inn mot fjellmassivene i Sarektjåhkka (må innrømme at jeg bruker et filter på kameraet her) Det er en egen villmarksklang over Sarek. Her er ingen hytter, ingen merkede stier og det er kun noen få elver det er bygget bro over. Her finnes alle de store rovdyrene, og det drives verken jakt eller fiske her. Hund får man heller ikke medbringe, så det er en del restriksjoner. De neste dagene blir de kaldeste og våteste på hele turen. Jeg ser værskiftet komme på vei innover mot Pielastugan og den øverste delen av Rapadalen. Etter to uker uten et regndrypp, setter styrtregnet inn. Det varer uavbrutt i over et døgn, og aldri har jeg sett små tørre bekkeløp bli strie elver på samme måte. Vannet fosser ned fjellsidene, det er plutselig bekkeløp overalt. Jeg blir liggende tre netter i telt nord i Rapadalen, et par kilometer sør for Pielastugan, i påvente av lavere vannstand i elvene jeg skal krysse oppover dalen. Det blir rolige dager med mye lesing og podcasts, krydret med en dagstur opp til Låddebakte, der det er utsikt mot Rapaselet og videre sørover Rapadalen. I 1982 lå vi fire unggutter inne ved Rapaselet, med daglig nærkontakt med de store elgoksene som Rapadalen er kjent for. Vi hadde kjørt en gammel russebil fra Oslo til Jokkmokk, før vi tok sommerferien i villmarka. Den gang ble vi også lurt av elvene, men da var det snøsmeltinga og ikke regnværet som skapte trøbbel. Nå er det regn og dårlig sikt, og jeg finner ingen av Sareks velvoksne elger i kikkerten. Om været ikke er på min side, så har jeg i det minste en av de mest spektakulære teltplassene jeg noen gang har hatt, kun 3-4 meter fra kanten til hundre meters loddrett stup ned til Rapaelva. Når jeg ligger ute på kanten, ser jeg ned på kongeørnene som seiler under meg, det er fantastisk, og ved én anledning står jeg utenfor teltet når ”kungsörnen” kommer stigende forbi, kanskje 6-7 meter fra meg. Den gløtter såvidt bakover mot meg mens den fortsetter å stige, og jeg innbiller meg at den vipper litt med vingene som en hilsen. Et herlig syn. Elvefast. LIgger her i tre dager mens jeg venter på lavere vannstand etter regnskyllet. På kanten bak teltet kan jeg ligge og se ned på kongeørnene. Utsikt mot Rapaselet fra Låddebakte. Kaldt og regn, men godt med dagstur. Jeg bruker alt jeg har av klær, pluss fjellduken. Jeg har gjort et forsøk på å krysse Bielajåhka, men valgte å snu i den strie strømmen. Nå er det dagen etter, 30. august, og jeg er overmotivert for å komme meg videre. Planen er å følge Rapadalen nordvestover til Mikkistugan/Skårja, deretter vestover Guohpervagge og så sørvestover ut Alggavagge i retning Alkavarre kapell. Det har regnet minimalt den siste natta, og vannstanden er betydelig redusert. Jeg vet at det er tre ”crux”; først Bielajåhka, så en vading før Skårja (Mahttujåhka) og så elveløpet ved inngangen til Alggavagge, rett ovenfor renvaktarstugan der. Jeg starter grytidlig etter nok ei kald natt i for tynn sovepose, kommer meg trygt over elvene og kan ta tidlig lunsj på Skårja. Hytta her er åpen, men er knøttliten og ikke egnet for overnatting. Her passerer et par grupper med folk, både fra Kutjavre og Alkavarre, det er flere som har tatt det med ro og ventet på mindre vann. To tyskere bærer med sammenleggbare kajakker og har tenkt å padle Rapaelva og etter hvert helt ut til Østersjøen. Mikkastugan, en av få åpne buer i Rapadalen. Ikke egnet for overnatting, men her finnes nødtelefon. Øverst i Rapadalen, her starter det karakteristiske elvedeltaet. Rapadalen har fascinerende natur, med sitt karakteristiske elvedelta. Jeg ser masse rein, men ingen elg. Vadinga over Guohperjåhka går også greit, men jeg skjønner virkelig hvorfor ”Sarekstaven” er et begrep. Vannet er helt grått så det er ingen sjanse å se bunnen der man setter ned foten. Uten et ”tredje bein” i form av solid kjepp ville det blitt trøblete. Jeg har gått med blaute sokker i flere dager, og har teipet beina skikkelig for å unngå gnagsår. Huden truer med å forlate foten, men holder seg på av gammel vane. Matposen begynner å bli slunken, og jeg begynner å drømme om å komme til Staloluokta i morgen kveld. Har også et håp om at det er mulig å overnatte inne på Alkavarre kapell, og styrer mot gudshuset som fra 1600-tallet. Utpå kvelden blir jeg dyktig sliten, og velger ei natt i telt midt i Alggavagge. Kun en times gange igjen til kapellet. Uka i Sarek blir våt og kald, men også opplevelsesrik. Støvlene og sokkene blir aldri tørre, og temperaturen ligger rundt 3-4 grader på dagtid og ned mot null på nettene. Soveposen er for tynn, jeg bruker primaloftjakka som nattbukse og bestemmer meg for å få sendt opp en bedre sovepose til Sulis. Jeg fryser mye, og må gå tur om morgenen for å få varmen. En skikkelig bensinprimus og et par liter drivstoff hadde hjulpet betydelig, så jeg innser at det var et dårlig valg å kun ha gassprimus, og dessuten ikke mer gass enn jeg trenger til matlagingen. Jeg inntat kapellet, og får åpnet vindusskoddene som nærmest er beiset igjen. 31. august når jeg høyfjellskapellet, det er bygget i stein på 1600-tallet, som kapell for gruvearbeidere, men har fått nytt tak og en ansiktsløfting i nyere tid. Jeg legger meg i soveposen og lager mat inne i kapellet, som dessverre ikke har noen fyringsmulighet. Vindusskoddene har fått en runde med brun beis i sommer, og beiseren har like godt tatt med hengsler og hasper, så de sitter godt fast. Jeg gir meg ikke så lett, en solid stein fungerer som hammer, Guds hus trenger lys, og lys blir det. Så snart skoddene er åpne, kvitterer sjefen sjøl med sollys. Mange har overnattet i kapellet gjennom årene, men etter 3-4 timer vil jeg videre, så det blir en kortere tur til Staloluokta neste dag (som ikke må forveksles med Saltoluokta). Vadestaven har vært god å ha over et par strie elver. Jeg plasserer den her og sier takk for følget. Brua over elva nedenfor kapellet er ødelagt, men her er det lagt ut tre båter, og jeg er så heldig at to av dem ligger på min side. Da slipper jeg unna med én rotur, og nyter sol og motbakke opp på sørsiden av Nuortap Rissavarre (1153 moh). Jeg går til mørket kommer, og slår leir inne ved innsjøen Alajavrre. Har til og med såpass mye gass igjen at jeg tillater meg litt kveldsfyring i teltet, og morgenfyring neste morgen. Små gleder varmer! Jeg merker meg at noen har vardet ei rute på nordsiden av innsjøen Alajavre, så jeg følger den og kommer meg til Stalo utpå ettermiddagen. Det er siste uka med hyttevakt, hun har fyrt opp badstua, og det er såpass seint på året at jeg får enerom med god seng og madrass. Kjenner at det er fortjent, og når kveldssola duver over Virihavre, av mange regnet som Sveriges vakreste innsjø, er det ikke mye som kan dempe stemningen. Ikke en gang at den lille butikken her nærmest er tom for varer. Hermetiserte kjøttbullar i gräddsås er den eneste middagsmaten han kan by på. Da er menyen klarlagt for de tre neste dagene frem til Sulis. Butikken i Stalo har ikke så mye annet enn hermetiserte köttbullar og tørkede plommer. Da slipper jeg å diskutere menyvalget. Sauna til forrett, bullar til hovedrett og plommer til dessert. Kveldssol over Virihavre. Staloluokta. Tørkerommet ble fullt, vekta på støvlene ble halvert. Naturen i Padjelanta er helt annerledes enn i Sarek. Åpent, lettgått, slake fjellsider. Jeg følger merket løype mot Kvikkjokk, tar av vestover mot Sulis. Det er blitt september, og nettene er blitt mørke. Her har jeg Staddajåkkastugorna for meg selv, stugvärden har reist, det er kun én stuga som er åpen. Consul Persons stuga er en liten perle, overnatter gjerne her ved en annen anledning. Jeg gikk videre til Sorjus på norsk side, men hadde en trivelig lunsj med "Der von Draussen" Tony, som gikk Norge på langs med stø kurs for Nordkapp. Ei mil på god sti fra Stalo til Staddajåkkastugorna i lettgått terreng, med tørre støvler, det er som en hviledag å regne. Godværet er tilbake, jeg følger merket sti videre til Sårjas (Consul Persons stuga, en liten perle men dessverre tom for ved), spiser lunsj i hytteveggen sammen med en trivelig tysker med kurs for Nordkapp, han går Norge på langs nordover. Ei natt på den flotte DNT-hytta Sorjus er virkelig luksus, en blid sørlending serverer konjakk på terrassen ved ankomst. Her prøver jeg fisket igjen for første gang på lenge, men det blir kjöttbullar i gräddsås her også. Sesongen er over, på Ny-Sulitjelma fjellstue er det tomt for folk, så jeg stopper heller en lokal hanggliderentusiast med bil, og får skyss ned til Sulitjelma hotell. Dusj, basseng og sauna, stor og god seng, skinkesteik og en kald øl – ei hotellnatt her er verdt hver krone, og vel så det. Sulitjelma-fjellene. Den snøen som ikke har smeltet nå (4. sept) blir nok liggende. Behagelig å følge DNT-merket rute igjen. På postkontoret i det gamle gruvesamfunnet ligger pakka med varmere sovepose, tykkere jakke, hodelykt, nye strømper, nye kart og et par andre ting jeg har bestilt hjemmefra. Returpakka blir like tung, jeg sender like godt hjem gassprimusen også. Kompis Børge skal slå følge den siste uka på Saltfjellet, han har med primus, så rundt Balvannet og ut Junkerdalen får jeg heller fyre bål.

Da blir det Raufoss - Lygna (/Skarvåsbu) - Råbjørnhytta - Hakadal fra imorra til tirsdag. Takk for svar!

Turene trenger ikke å være lange, man trenger ikke alltid å være så kritisk til hva man pakker i sekken, og det er faktisk ikke alltid man gidder å ta med seg fiskeutstyret. Av og til, eller egentlig som oftes, er det enkle friluftsliv det beste. Et bål, et telt, eller kanskje bare en duk. I kombinasjon med mørke kalde kvelder, stjernehimmel og høstfarger som setter sitt preg på skogen. Det er alt som skal til for å kose seg glugg i hjel. Det enkle friluftsliv. Det enkle friluftsliv. Vi nærmet oss slutten av oktober. En onsdag ettermiddag etter jobb trasket jeg og Christoffer oss opp til Perlevatnet på Emblemsfjellet. Det ble tidlig mørkt nå som høsten hadde kommet og klokken hadde blitt stilt tilbake. Hodelyktene måtte på, så vi kunne se hvor vi gikk. Etter et litt kronglete rutevalg av undertegnede var vi fremme. Det måtte en times jobbing til med vedhogging før bålet kunne fyres opp, og det ble servert Fjordland potetball. Det var ikke en lyd å høre i skogen, nesten som om alt liv hadde gått i vinterdvale. Så var det bare å sitte der, stirre inn i flammene, kanskje en liten runde etter mer brensel, noe godt i koppen og mye spekulering på alt og ingenting. Slik kan en høstkveld brukes. Å våkne i gapahuken til slik utsikt er en bra start på dagen. Av og til er det lov å unne seg presskannekaffe på tur Typisk nok så vi en storfisk vake helt med land. Litt surt at fiskeutsyret lå hjemme Perlevatnet. Teltet til Chris og gapahuken jeg brukte kan så vidt skimtes til høyre. Vi spekulerte lenge på hvor stor fisken kunne være. Konklusjonen? Den var diger. Winter is coming. Chris peiler ut ruta hjem. Det som er helt sikkert er at neste gang vi tar turen hit, skal fiskutstyret pakkes med. Litt surt å stå å se at storfisken vaker og ikke kunne gjøre annet enn å spekulere i hvor stor den var. Etter hvert som diskusjonen gikk ble fisken større og større. Og før vi hadde pakket sammen utstyret og begynte turen hjem, var den heldige ørreten allerede over kiloen. Ja ja, neste gang, neste tur, da skal den lures. Og du skal ikke se bort i fra at den har blitt enda større når våren kommer. [url={url}]Vis artikkelen på bloggen[/url]

Sist helg, som så mange andre helger, i urørt østlandsskog. Blåtime i et vårlig vinterlandskap. En vinteren som går mot slutten. Men årets mest optimistiske tid står for døren og jeg gleder meg til fugleleik, åpne vann og vekst.

Første dag med klister, shorts og mer enn 17 grader i solen. Blefjell blikk: .

Første brunørretene er landet, både med fluestang og på sluk! Endelig går det mot rette årstid!

Viktig å alltid tenke: Trenger jeg EGENTLIG denne tingen her? Den jeg allerede har gjør jo jobben. Og disse pengene gir jo en del biff

I dag ble det pakket ned nystekte rundtstykker, litt kjeks og kakao/te, før vi spente på oss skiene og gikk litt inn i skogen. Nyoppkjørte skiløyper bare et par hundre meter fra huset (jeg kommer aldri til å flytte til byen, det er helt klart) og blide unger som føk avgårde i full fart. Målet var et jakttårn jeg har gått forbi noen ganger. Det viste seg å være lite og trangt, så ikke det drømmestedet jeg så for meg at det skulle være, men vi fikk spist opp maten vår, og hadde en fin og passe lang tur tilpasset onsdag kveld og barn på tur. Jeg fikk testet lånte langfeller også før helgens Finsetur, og vi fikk ødelagt hodelykten vår i tide til å rekke å skaffe en ny før avreise fredag.

Skulle verkeleg ønske meg at Helsport kutta dei siste gramma på noko anna enn myggnetting. Desse telt, spesielt Fonnfjell og Fjellheimen tiltalar meg, men får fnatt av telt utan fulldør-myggnetting.