Vinnerliste

Fra Finnmarksvidda til Polarsirkelen, etappe 5, fra Saltoluokta til Sulitjelma 25. august – 4. september Overnattinger: Pietsaure (telt) Nienndo, Sarek (telt) Øvre Rapadalen, Piela, Sarek (telt), 3 netter Alggavagge (telt) Alajavre (telt) Staloluokta, Virihaure (STF) Staddajåkkastugorna (Svenska Naturvårdsvärket) Sorjushytta (DNT) Sulitjelma hotell Det er 42 turdager siden jeg startet fra Alta, og turen har gått over Finnmarksvidda, gjennom Reisadalen, via Finland og ut til Helligskogen, indre Troms, Dividalen og Narviksfjellene. Jeg har hatt en hviledag på Ritsem fjellstasjon ved Akkajaure. Herfra kunne jeg tatt båt over innsjøen og fortsatt sørover gjennom Padjelanta. I stedet har jeg lyst til å bruke ei ukes tid på å gå gjennom Sarek nasjonalpark fra øst til vest. Været har vært nydelig de siste to ukene, så jeg har nesten glemt at det straks er september måned. Saltoluokta fjellstation (STF) på grensen til nasjonalparken er en flott fjellstasjon med butikk og full service, og her er fullt av folk. Jeg spiser lunsj i restauranten med en svenske jeg har blitt kjent med på Ritsem, vi har tatt buss til Kebnats og deretter båt over hit. Butikken tar seg godt betalt, men de har alt jeg trenger så jeg provianterer for ei uke, det vil si rundt 6 kg mat. De siste to ukene har det vært fantastisk fint vær, og jeg håper på en topptur inne i Sarek-massivet. Svarta Spetsen (1626 moh) er utpekt som et bra mål, det skal være ganske greit å gå opp på ryggen, og et lite platå på toppen med fantastisk fin utsikt. Det skal ikke bli helt som jeg planlegger, for den neste uka blir det skikkelig møkkavær, med mye regn, lave temperaturer og lavt skydekke, så både toppturen og et par andre planer går i vasken. Men sola skinner når jeg forlater fjellstasjonen med kurs for innsjøen Pietsaure, sekken er full og jeg er mett og klar for ei uke med teltliv i villmarka. Jeg følger Kungsleden en liten kilometer, det blir den eneste på hele turen. Kungsleden er bred som en motorvei, og jeg møter flere folk på den ene kilometeren enn jeg vanligvis møter på ei uke. Så det er godt å komme på mindre stier, og ved Pietsaure slår jeg leir noen hundre meter fra et annet telt, jeg vil jo nødig virke innpåsliten. Tar en ettermiddagslur utenfor teltet i kveldssola, og våkner av at naboene, et trivelig ungt sveitsisk par, lurer på om jeg har lyst på varm sjokolade og en prat. De har nettopp vært på vandring ei uke i Sarek, med fantastisk fint vær og lav vannstand i elvene. Kvelden blir hyggelig, og overskuddslageret deres av sveitsisk sjokolade tilfaller meg. Flott tur inn mot fjellmassivene i Sarektjåhkka (må innrømme at jeg bruker et filter på kameraet her) Det er en egen villmarksklang over Sarek. Her er ingen hytter, ingen merkede stier og det er kun noen få elver det er bygget bro over. Her finnes alle de store rovdyrene, og det drives verken jakt eller fiske her. Hund får man heller ikke medbringe, så det er en del restriksjoner. De neste dagene blir de kaldeste og våteste på hele turen. Jeg ser værskiftet komme på vei innover mot Pielastugan og den øverste delen av Rapadalen. Etter to uker uten et regndrypp, setter styrtregnet inn. Det varer uavbrutt i over et døgn, og aldri har jeg sett små tørre bekkeløp bli strie elver på samme måte. Vannet fosser ned fjellsidene, det er plutselig bekkeløp overalt. Jeg blir liggende tre netter i telt nord i Rapadalen, et par kilometer sør for Pielastugan, i påvente av lavere vannstand i elvene jeg skal krysse oppover dalen. Det blir rolige dager med mye lesing og podcasts, krydret med en dagstur opp til Låddebakte, der det er utsikt mot Rapaselet og videre sørover Rapadalen. I 1982 lå vi fire unggutter inne ved Rapaselet, med daglig nærkontakt med de store elgoksene som Rapadalen er kjent for. Vi hadde kjørt en gammel russebil fra Oslo til Jokkmokk, før vi tok sommerferien i villmarka. Den gang ble vi også lurt av elvene, men da var det snøsmeltinga og ikke regnværet som skapte trøbbel. Nå er det regn og dårlig sikt, og jeg finner ingen av Sareks velvoksne elger i kikkerten. Om været ikke er på min side, så har jeg i det minste en av de mest spektakulære teltplassene jeg noen gang har hatt, kun 3-4 meter fra kanten til hundre meters loddrett stup ned til Rapaelva. Når jeg ligger ute på kanten, ser jeg ned på kongeørnene som seiler under meg, det er fantastisk, og ved én anledning står jeg utenfor teltet når ”kungsörnen” kommer stigende forbi, kanskje 6-7 meter fra meg. Den gløtter såvidt bakover mot meg mens den fortsetter å stige, og jeg innbiller meg at den vipper litt med vingene som en hilsen. Et herlig syn. Elvefast. LIgger her i tre dager mens jeg venter på lavere vannstand etter regnskyllet. På kanten bak teltet kan jeg ligge og se ned på kongeørnene. Utsikt mot Rapaselet fra Låddebakte. Kaldt og regn, men godt med dagstur. Jeg bruker alt jeg har av klær, pluss fjellduken. Jeg har gjort et forsøk på å krysse Bielajåhka, men valgte å snu i den strie strømmen. Nå er det dagen etter, 30. august, og jeg er overmotivert for å komme meg videre. Planen er å følge Rapadalen nordvestover til Mikkistugan/Skårja, deretter vestover Guohpervagge og så sørvestover ut Alggavagge i retning Alkavarre kapell. Det har regnet minimalt den siste natta, og vannstanden er betydelig redusert. Jeg vet at det er tre ”crux”; først Bielajåhka, så en vading før Skårja (Mahttujåhka) og så elveløpet ved inngangen til Alggavagge, rett ovenfor renvaktarstugan der. Jeg starter grytidlig etter nok ei kald natt i for tynn sovepose, kommer meg trygt over elvene og kan ta tidlig lunsj på Skårja. Hytta her er åpen, men er knøttliten og ikke egnet for overnatting. Her passerer et par grupper med folk, både fra Kutjavre og Alkavarre, det er flere som har tatt det med ro og ventet på mindre vann. To tyskere bærer med sammenleggbare kajakker og har tenkt å padle Rapaelva og etter hvert helt ut til Østersjøen. Mikkastugan, en av få åpne buer i Rapadalen. Ikke egnet for overnatting, men her finnes nødtelefon. Øverst i Rapadalen, her starter det karakteristiske elvedeltaet. Rapadalen har fascinerende natur, med sitt karakteristiske elvedelta. Jeg ser masse rein, men ingen elg. Vadinga over Guohperjåhka går også greit, men jeg skjønner virkelig hvorfor ”Sarekstaven” er et begrep. Vannet er helt grått så det er ingen sjanse å se bunnen der man setter ned foten. Uten et ”tredje bein” i form av solid kjepp ville det blitt trøblete. Jeg har gått med blaute sokker i flere dager, og har teipet beina skikkelig for å unngå gnagsår. Huden truer med å forlate foten, men holder seg på av gammel vane. Matposen begynner å bli slunken, og jeg begynner å drømme om å komme til Staloluokta i morgen kveld. Har også et håp om at det er mulig å overnatte inne på Alkavarre kapell, og styrer mot gudshuset som fra 1600-tallet. Utpå kvelden blir jeg dyktig sliten, og velger ei natt i telt midt i Alggavagge. Kun en times gange igjen til kapellet. Uka i Sarek blir våt og kald, men også opplevelsesrik. Støvlene og sokkene blir aldri tørre, og temperaturen ligger rundt 3-4 grader på dagtid og ned mot null på nettene. Soveposen er for tynn, jeg bruker primaloftjakka som nattbukse og bestemmer meg for å få sendt opp en bedre sovepose til Sulis. Jeg fryser mye, og må gå tur om morgenen for å få varmen. En skikkelig bensinprimus og et par liter drivstoff hadde hjulpet betydelig, så jeg innser at det var et dårlig valg å kun ha gassprimus, og dessuten ikke mer gass enn jeg trenger til matlagingen. Jeg inntat kapellet, og får åpnet vindusskoddene som nærmest er beiset igjen. 31. august når jeg høyfjellskapellet, det er bygget i stein på 1600-tallet, som kapell for gruvearbeidere, men har fått nytt tak og en ansiktsløfting i nyere tid. Jeg legger meg i soveposen og lager mat inne i kapellet, som dessverre ikke har noen fyringsmulighet. Vindusskoddene har fått en runde med brun beis i sommer, og beiseren har like godt tatt med hengsler og hasper, så de sitter godt fast. Jeg gir meg ikke så lett, en solid stein fungerer som hammer, Guds hus trenger lys, og lys blir det. Så snart skoddene er åpne, kvitterer sjefen sjøl med sollys. Mange har overnattet i kapellet gjennom årene, men etter 3-4 timer vil jeg videre, så det blir en kortere tur til Staloluokta neste dag (som ikke må forveksles med Saltoluokta). Vadestaven har vært god å ha over et par strie elver. Jeg plasserer den her og sier takk for følget. Brua over elva nedenfor kapellet er ødelagt, men her er det lagt ut tre båter, og jeg er så heldig at to av dem ligger på min side. Da slipper jeg unna med én rotur, og nyter sol og motbakke opp på sørsiden av Nuortap Rissavarre (1153 moh). Jeg går til mørket kommer, og slår leir inne ved innsjøen Alajavrre. Har til og med såpass mye gass igjen at jeg tillater meg litt kveldsfyring i teltet, og morgenfyring neste morgen. Små gleder varmer! Jeg merker meg at noen har vardet ei rute på nordsiden av innsjøen Alajavre, så jeg følger den og kommer meg til Stalo utpå ettermiddagen. Det er siste uka med hyttevakt, hun har fyrt opp badstua, og det er såpass seint på året at jeg får enerom med god seng og madrass. Kjenner at det er fortjent, og når kveldssola duver over Virihavre, av mange regnet som Sveriges vakreste innsjø, er det ikke mye som kan dempe stemningen. Ikke en gang at den lille butikken her nærmest er tom for varer. Hermetiserte kjøttbullar i gräddsås er den eneste middagsmaten han kan by på. Da er menyen klarlagt for de tre neste dagene frem til Sulis. Butikken i Stalo har ikke så mye annet enn hermetiserte köttbullar og tørkede plommer. Da slipper jeg å diskutere menyvalget. Sauna til forrett, bullar til hovedrett og plommer til dessert. Kveldssol over Virihavre. Staloluokta. Tørkerommet ble fullt, vekta på støvlene ble halvert. Naturen i Padjelanta er helt annerledes enn i Sarek. Åpent, lettgått, slake fjellsider. Jeg følger merket løype mot Kvikkjokk, tar av vestover mot Sulis. Det er blitt september, og nettene er blitt mørke. Her har jeg Staddajåkkastugorna for meg selv, stugvärden har reist, det er kun én stuga som er åpen. Consul Persons stuga er en liten perle, overnatter gjerne her ved en annen anledning. Jeg gikk videre til Sorjus på norsk side, men hadde en trivelig lunsj med "Der von Draussen" Tony, som gikk Norge på langs med stø kurs for Nordkapp. Ei mil på god sti fra Stalo til Staddajåkkastugorna i lettgått terreng, med tørre støvler, det er som en hviledag å regne. Godværet er tilbake, jeg følger merket sti videre til Sårjas (Consul Persons stuga, en liten perle men dessverre tom for ved), spiser lunsj i hytteveggen sammen med en trivelig tysker med kurs for Nordkapp, han går Norge på langs nordover. Ei natt på den flotte DNT-hytta Sorjus er virkelig luksus, en blid sørlending serverer konjakk på terrassen ved ankomst. Her prøver jeg fisket igjen for første gang på lenge, men det blir kjöttbullar i gräddsås her også. Sesongen er over, på Ny-Sulitjelma fjellstue er det tomt for folk, så jeg stopper heller en lokal hanggliderentusiast med bil, og får skyss ned til Sulitjelma hotell. Dusj, basseng og sauna, stor og god seng, skinkesteik og en kald øl – ei hotellnatt her er verdt hver krone, og vel så det. Sulitjelma-fjellene. Den snøen som ikke har smeltet nå (4. sept) blir nok liggende. Behagelig å følge DNT-merket rute igjen. På postkontoret i det gamle gruvesamfunnet ligger pakka med varmere sovepose, tykkere jakke, hodelykt, nye strømper, nye kart og et par andre ting jeg har bestilt hjemmefra. Returpakka blir like tung, jeg sender like godt hjem gassprimusen også. Kompis Børge skal slå følge den siste uka på Saltfjellet, han har med primus, så rundt Balvannet og ut Junkerdalen får jeg heller fyre bål.

I dag ble det tur fra Rollag kirke, over mot Fulsåsgrenda og samme vei tilbake med en liten avstikker opp på Kirkeåsen rett ovenfor kirka. Snøføre på mesteparten av stien/veien, men var såpass hardpakket at det gikk fint å gå på bena. Avstikkeren opp i skogen var så å si snøfri. Finfin liten tur.

Zip-off bukse i pustende stoff og vanntett bukse i sekken så er man klar for det meste

Tørr pakning er sannsynlig, husk å smøre med silikonfett. dsk

For å parafrasere en kjent fysiker: "Det flotte med fakta er at det er sant enten du tror på det eller ikke." Om du skal ha mer energi i maten din (nå snakker vi potensiell energi i mat) så er fett det som gir mest per vekt. Om det er opplevd energi (følelsen) så er det stimulanter du trenger. Av de lovlige, reseptfrie, finner man teobromin i sjokolade og koffein i kaffe. Lettopptagelige karbohydrater gir også en viss (midlertidig) eufori. Smaken derimot, er som baken, delt. Om du ikke liker å tilsette noe i tørrmaten så går jo det, som du foreslår, an å spise noe etter eller før. En må jo ikke på død og liv blande det sammen. Så lenge energiforbruket er høyt, og proteininntaket er tilstrekkelig, så spiller det egentlig ingen rolle om du topper energiinntaket med karbohydrater eller fett.

Glemte helt å svare etter turen jeg! (litt uforskammet) kremt! Det var en helt fantastisk tur! Hadde kjempefint vær og fint føre. Gikk med smørefrie turski, så merket jo at med 12 kilo på ryggen var det ikke så mye gli på disse. Første dag gikk jeg fra Venabu til Jammerdalsbu. Traff faktisk ett nederlandsk ektepar som ventet på taxi på Ringebu skysstasjon, som også skulle gå Trolløypa. De hadde startet på Høvringen, men måtte gi seg på slutten i nærheten av Eldåbu eller Gråhøgdbu, da de vasset i mange meter snø med tung pulk og sekker. Delte taxi med de, men de hadde pulk og telt, så de så jeg ikke resten av turen. Været var topp og Jammerdalsbu var like sjarmerende som jeg husker fra Rondanestien i sommer. Ikke en sjel verken på sikringshytten (hundehytten) eller hovedhytten. Dag to gikk jeg fra Jammerdalsbu og til Vetåbua. Supert vær og fint føre i dag også. Traff litt folk i ny og ne underveis, men ikke en sjel på Vetåbua heller. Her også er det egen hytte for oss med hund og en hovedhytte. Ingen dekning på telefonen og må si det var litt herlig det også! Hytta var faktisk noenlunde varm når jeg kom, da det hadde overnattet noen her natten før ifølge hytteboka. Neste dag var jeg litt usikker på om jeg skulle gå til Djupslia eller ta turen til Hornsjøen som noen anbefalte. Været og føret var kjempefint og var allerede på Djupslia ca kl.12.00. Med sol og så god tid fant jeg ut at jeg heller ville slå til med en lang etappe på litt over 4 mil. Gikk selvfølgelig feil på slutten og 4 ble til 6 mil, men med snilt terreng gikk det helt fint det også. Skiløypene var lagt om i år pga bilveien, og jeg stolte litt blindt på kartet på slutten og trodde jeg hadde lenger igjen enn det jeg faktisk hadde. På Hornsjø var det 3 retters middag, badstu og badebasseng. Gammelt, men sjarmerende! Leste litt om knivdrapet der når det var en kristen resiende høyskole som holdt til der. Sjarmerende plass uansett! Det var meg og ca 4 andre som bodde der. Veldig hyggelige folk og rimelig overnatting og mat. Siste dagen gikk superfort fra Hornsjø via Sjusjøen og til Birkebeinerstadion på Lillehammer. Totalt ble turen ca 140 km! Kan absolutt anbefale denne turen til alle!

Har kun gått der i billige bukser helt uten merke kjøpt på Coop. Og en tynn regnbukse i sekken. Zip off er å anbefale. Og solfaktor. Tror ingen av mine tidligere turbukser kosta mer enn 200,- men de har da fiksa flere turer over der, samt mye klatring også og teltturer. Men du kan sjekke ut Arc'teryx sin Gamma bukse. Tynn shoft Shell. Den har jeg forelsket meg i

Mote, hva skal man nå blande det bort i klær til praktisk bruk for da Bare den er dyr nok og av riktig merke blir man sikkert tilgitt for den eventuelle glippen det måtte være (sånn motemessig altså). Prøv Fjällräven Keb Gaiter eller noe sånt, har ikke prøvd selv så kan ikke anbefale men liker de andre fjällrävenbuksene mine.

Hei, Haakon! Planlegger du flere turer fremover? Jeg har det siste året fantasert mye om høye fjell, men det har stoppet der primært pga. økonomi og mangel på nettverk. Jeg har sett litt på kommersielle ekspedisjoner, men jeg føler turopplevelsen og mestringen blir mye mer komplett om man får bidratt mer til gjennomføringen selv. Si gjerne i fra om hvordan fremtidsutsiktene ser ut. Jeg tar også i mot alt av tips og triks du kan bidra med hva gjelder å skaffe seg nettverk, erfaring og "How to get started"! -Petter

Gratulerer! I et innlegg på forrige side linket @Aron123 til en fin beskrivelse fra en fyr på ClassicCampStoves som skrudde en 442 fra hverandre og sammen igjen. Leser du starten, ser du at han klager over at Coleman nå bruker O-ringer i stedet for gamle dagers blypakninger... Uansett - det er nok ikke så dumt å få fikset lekkasjen før du tar den med på tur. Lykke til!

Tror det der må være verdens mest utbredte Svea 123-modifikasjon - har gjort det samme selv

Mja, fortsatt skeptisk. 1 av 12: https://www.fjellsport.no/produkter/dameklaer/hodeplagg.html Kan underskrive på at antallet snåle personer øker markert i trafikkerte nærområder. Songsvann - Ullevålseter? Åpent galehus. Golfbaner? Smil og vink forsiktig.

Kviger og oksekalver er aldri noe problem. Gode gamle kuer med mange år på baken kan derimot bli litt gretne. Men jeg har kun møtt en slik og da red jeg heldigvis en kjapp ponni som hadde en ønskedrøm om å være en cutting horse. Det ble litt voldsomt. Men helt enig i deg om mer ku og mindre Gore-tex Har forresten ikke sett en eneste grønn lue her til fjells nå. Men i Oslo kryr det av disse. Har folk missa poenget? Må jeg reise hjem?

Da har jeg fått prøvekjørt min 123R! Brukte Colman bensin og flammen var usynlig på dagtid og 5 grader. Skjønner hvorfor man forelsker seg i denne ja Har gjort en liten forbedring vedr. festet til "nøkkelen". Denne er nå flyttet til utsiden på vindskjermen. Enhenten går fortsatt fint ned i Optimus terra weekend. (Får vurdere på sikt om jeg fester den på etasjeskillet ved å borre et ekstra hull som gjør at jeg kan skru den fast der. Da vil ikke noe av kjeden henge utenfor)

Er det noen som vet hvis man kan finne frysetørket turmat med litt større porsjoner her i Norge (på nett går fint)? Jeg har funnet Speider Sport, men hadde gjerne hatt litt mer variasjon. Finnes en del å velge på i utlandet (f.eks. Mountain House), men jeg har ikke veldig mye tid, så det hadde vært veldig bra med norsk butikk. Andreas

Også tak herfra, for endnu en flot tur rapport.

Nå har jeg forsøkt teltet i stuen Fikk selvfølgelig ikke strammet teltet tilstrekkelig uten barduner og plugger, men fikk likevel et inntrykk. - Duken var tynn men på langt nær slik som jeg hadde forventet ut fra "skrekkhistoriene" her inne. Stoffet virker veldig elastisk, noe jeg kan tenke meg er en fordel styrkemessig. Synes ikke den virker mer bråkete enn duken i Hilleberg Unna, men jeg har dog ikke teltene ved siden av hverandre. Vet heller ikke hvordan jeg vil reagere i vinden, som sagt er jeg nesten døv på det ene øret - Veldig enkelt å slå opp selv om jeg er vant til selvstående telt en stund nå - Plassen var som forventet når man er godt vant til plassen i Fjellreven Akka Dome 2, kan selvfølgelig ikke sammenlignes og det virker helt klart trangt. Likevel sitter jeg greit oppreist i midten av teltet med mine 181 cm og ser da fint ut åpningen. Jeg ser selvfølgelig at duken både ved føttene og ved hodet er mye nærmere kroppen enn i Akka teltet, men likevel ikke kontakt. Jeg er en sideligger og synes det var fint at man også kunne ligge i "fosterstilling" eller i bue på grunn av den lille "trekantutformingen" i midten. Jeg tror dette skal gå bra - Forteltet er stort for et så lite telt og utsikten er fin. - Ventilasjonen er jeg spent på siden det ikke er noen åpninger i innerteltet bortsett fra myggnettingen i døren. Her tror jeg det fort kan bli varmt I Fjellreven Akka Dome er det ikke mindre enn 3 store åpninger (både i sidene og i taket) med myggnett i tillegg til de to dørene. Her er jeg også spent og vurderer et mesh innertelt. Noen som vet om vektbesparelser på et slik bytte av innertelt? - Hvis det er noe å spare vektmessig på et Mesh innertelt, så vurderer jeg dette siden jeg egentlig har lyst på en bunnduk. Bunnduken veier 230g og da er jo teltet oppe i 1.33 kg med standard innertelt.

Herlig lesing med fine bilder, kjenner det begynner å rykke i gamle turføtter, gleder meg til neste rapport

Les gjerne mine erfaringer med Enan (forrige side). Jeg er 190 cm og sover godt i dette teltet selv med DM 7:-) Liten tvil om at det er minimalt med plass i teltet, så dette må vurderes ut fra individuelle preferanser. Ville forsøkt å fått teltet oppslått hos forhandler eller hos noen som har teltet hvis du er usikker. Eller rett å slett kjøpe hos en nettbutikk og returnere teltet hvis det ikke passer. Som Opas er jeg fornøyd med Brukås. De sa jeg kunne returnere om jeg ikke ble fornøyd. Bor du i Trondheim (eller i nærheten) så er du velkommen på "visning":-)

Jeg har ikke Enan...men leser i følgende tråd ("Får jeg plass i et Hilleberg Soulo eller Akto?) www.fjellforum.no/forums/topic/34756-får-jeg-plass-i-ett-hilleberg-soulo-eller-akto/ og vil da tippe at svaret er at det blir for snaut. Akto og Soulo er som du sikkert har sett oppgitt med 220cm i lengderetningen.

Det hender jeg legger igjen en lapp i frontruta med navn, telefonnummer og info om hvor lenge jeg skal parkere med nok slingringsmonn. Det enkle er ofte det beste, selv i disse elektroniske tidene.

Gå for noe superenkelt Plug´n Play er min anbefaling! I allefall hvis du har like mangelfull teknisk innsikt som meg... Der bomma jeg når jeg svei av penger på et fancy kamera med masse funksjoner. Simplicity is key.

Säcken skall: - Rymma dina saker. - Ge bra bärkomfort och stöd för ryggen. En säck som är bra men väger 1 kg mer är mycket lättare att bära än en som är dålig och superlätt. Ta den säck som passar volymmässigt och som sitter bra på din rygg. Viktigt att testa med last i säcken! Om möjligt - köp i en lokal butik. Går inte det, köp av någon som erbjuder full bytesrätt. Säcken egenvikt är av underordnad betydelse.

Takk. Jo turrapporter og bilder skal komme. Kan jo være artig for andre og se hvordan en "newbe" i lettpakker verden føler forandringen. Men jeg er ikke like flink på vandreturer om vinteren. Heldigvis begynner det og våres her i Vest og det kribler i kroppen for årets første telttur. En oppdatering når det gjelder sekk. Jeg klarer ikke å få plass i min Osprey 46L Exos sekk, sikkert på grunn av syntetposens og Trollveggen fleecens volum. Jeg har i den forbindelse bestilt en ny Exos sekk på 58L. Den nye Exos serien veier kun 40g mer på tross av 12 liter mer volum og et litt sterkere bæresystem. Jeg stod i valget mellom den nye Bergans Helium sekken på 55L og Osprey Exsos på 58L. Bergans sekken skal være 90g lettere, men jeg liker godt Exos sekken sitt ventilerte bæresystem og litt større volum. http://www.ospreyeurope.com/no_nb/backpacking/exos-58 Jeg vet det finnes ultralett sekker og at jeg kunne valgt en ny dun pose. Men jeg er i begynner fasen som lettpakker og som med teltet; jeg er litt for konservativ. Vil ikke ha dun og velger helst produsenter jeg kjenner godt til. Som jeg sikkert har nevnt før i tråden er vel trådtittel blitt litt misvisende. Men ser man på trådens startfase og at tittelen kan lokke alternative lesere til deg, så kan den kanskje ligge

En finfin dag for en tur i dag, strålende solskinn og fin temperatur. Stadig ikke på godfot med skia, så det ble tur på bena. Har kjøpt kjetting til skoa (snowline, fungerer helt utmerket), så da var det bare å legge i vei. Dyp snø og fottur er liksom ikke den beste kombinasjonen, men men. Har jo vært der tusen ganger før, men ikke om vinteren. Planen var å se om man kunne følge (sommer)veien oppover. Den er ikke brøyta om vinteren så visste ikke hvordan forholdene var. Null problem! den blir brukt som snøscootervei på vinteren så det var fint å gå så lenge man holdt seg i sporet. Kom man litt utenfor sporet var snøen temmelig råtten så det hadde vært tungt å gå uten (av og til er det kjekt med snøscooterspor også :P) Innså når jeg kom en 3 km opp i bakken at jeg burde tatt med rattkjelke, 3 km nedoverbakke tilbake til bilen med trekkhund kunne vært artig. Holde igjen 60 kg med hund som drar som et uvær (verre nedover enn oppover), helt grei treningsøkt for bena merka jeg. Kjente det godt i anklene når jeg nærmet meg bilen igjen. Bra tur var det i alle fall!

Jepp - våren nærmer seg med høyfrekvente babysteg. I går syklet jeg til og fra jobb og på hjemturen var jeg faktisk iført shorts - mine vinterbleke bein ga høy synlighet i trafikken, antok jeg Gikk hjem fra jobb i dag - over Lyderhorn til Skjenafjellet, der dette forrædersk lovende bildet viser mine elementære kokkeleringsforsøk med realmiddag og kaffe på spritbrenneren: Like etter at jeg knipset bildet, konstaterte jeg at sporken lå igjen hjemme (i stedet hadde jeg stappet en PowerHoudi ned i 16-liters-sekken, den tok bortimot halve plassen, og det var varmt nok til at tanken på å ta den på ikke engang var i nærheten av å sneie innom utkanten av bevisstheten min) - hvordan få i meg real-maten nå? Aha - jeg kunne jo bruke kjeleklypen på lokket til kaffefilteret, og få noe som liknet en skje for en storkjeftet fyr, dette var jo bra improvisert! Det spilte liten rolle, viste det seg, siden jeg hadde plassert brenneren på en noenlunde fotogen plass i stedet for på en fornuftig stødig plass... Et vindkast inn fra venstrekanten av bildet veltet brenner, vindskjerm og kjele på et blunk Varmt vann rant utover, mens brennende sprit svidde korkplaten som alt sto på (den fikk som fortjent for ikke å ha vært stivere). Jeg ga opp matprosjektet umiddelbart, men fikk reist opp brennern (som fortsatt brant og hadde noen minutter sprit igjen), satt på kjelen, etterfylte vann og bestemte meg for at kaffe, det skulle jeg i alle #¤@%§ fall ha! Og slik ble det. On another note: Jeg hørte en humle brumme forbi meg da jeg drakk kaffen min

Ikke vær lei deg Tom42, det er ikke størrelsen som teller sies det Om dette er altfor dårlig humor...så tar jeg selvkritikk...

Gå på tur alene som jente? Tja, det skulle jeg gjerne prøvd - da min erfaring begrenser seg til å gå på tur alene som mann. Men når det er sagt, så er det ingen ting som virker mer befriende og avstressende enn å være alene ute i naturen. Frisk luft i lungene, roen, hjertet som dunker hardt i brystet når du tråkker til. Mestringsfølelsen som følger når du når dine mål, små som store. Og så maten da - som smaker så godt ute, uansett hva du har med. Sansefornemmelsene som står i kø - og som får deg til å stopp opp, kjenne etter, at du lever, her og nå. Vann rett fra fjellbekken, lukten av bål, mose, gress. Problemene og bekymringene legger du hjemme, eller så faller de ut av hodet av seg selv når du går. Da handler det om hvor du skal sette foten ned, når du skal ta neste rast, hvilke veivalg du skal gjøre, hvor du kan fylle vannflaska igjen. Helt konkrete og nære ting. Deilig og overkommelig. Så ja, gå på tur alene! Som jente eller gutt, kvinne eller mann.

jaggu godt man har blå lue og foretrekker whisky

Du reagerts rett! For noen år siden leste jeg en artikkel i VG om hvordan menn bør oppføre seg ovenfor damer. Så vidt jeg husker: "Gå ikke etter enslig dame på fortauet, bytt fortau, Ikke forlat damen før hun er innenfor entredøren (sukk). Velg å vente på neste heis osv". Disse reglene var ikke noe VG hadde laget selv med de var fra Det britiske innenriksdepartementet. Ellers opplevde jeg følgende da jeg hadde gikk på befalsskolen og var på vinterøvelse. "Var litt for sent ute en kveld og nå var jeg på vei på ski til campen. Men foran meg i mørket skimtet jeg inspiserende befal. Gode råd var dyre, jeg måtte nå frem før han. Så jeg la godt ut til venstre og speedet på det jeg kunne. Men, dessverre, han hadde nok sett meg, for han holdt unna. Men da vi kom frem og møttes var vi to befalselever som var ute i samme ærend. Begge trodde vi at den andre var inspiserende befal".

Er godt fornøyd med mine to Thermos Light & Compact termoser. Holder godt på varmen og har slank/pakkvennlig utforming. Havner ikke sa langt bak Thermos Work i DinSide sin termostest; http://www.dinside.no/927998/her-er-termoskongen

Leste gjennom denne tråden som avveksling til julefeiring, og deler gjerne mine erfaringer med Enan. Vi gikk deler av Kungsleden i sommer, så dette blir subjektive erfaringer utfra hva jeg vektla til denne turen. Jeg hadde ønske om et telt med lav vekt. I forkant har jeg testet lettvektstelt fra MSR, Big Agnes og Helsport uten at jeg har kjent meg like hjemme som i mitt Hilleberg Nallo 2 GT. Med en gang jeg slo opp teltet i hagen så kjente jeg igjen følelsen med Nallo. Dette var et telt jeg hadde troen på. På denne turen skulle vi gå langt, bruke teltet kun på nettene og lav vekt var pri. 1. I tillegg hadde vi en Tarp på deling hvis det var behov for å sitte under tak. Om teltets størrelse: Jeg er 190 cm. Dette er et telt hvor jeg må inngå en del kompromisser (stort fortelt, bra plass innvendig, takhøyde, etc) for å få det jeg er ute etter (lav vekt og lite pakkvolum). Jeg har ingen problemer med liggelengden, men på en annen side så ligger jeg på siden om nettene og krøller meg sammen:-). Takhøyden kunne med en fordel vært noen centimeter høyere, men det kan jeg leve med. Meget bra bagasjeplass i forteltet (ift teltets størrelse). Lett å organisere utstyret. Om lufting: Jeg opplever ikke mesh i kortenden og mesh i døren som noen utfordring. Det var ikke trekkfullt etter min mening. Så her er jeg enig med Rune H. ovenfor. Det oppleves heller som meget varmt. Den ene natten på et eksponert platå nedenfor Kebnekaise så hadde vi meget sterk vind om natten. 3-4 telt blåste i vei denne natten fikk vi høre av andre etterpå. Det kan nok være flere grunner til at disse teltene blåste i vei (dårlig plugging, dårlige kvalitet på teltene, lite egnede telt, etc), men ingen av våre fire telt (3 nordiske og et MSR) hadde utfordringer med vinden. Med tanke på resten av turen så er heller ankepunktet mitt at det ble vel mye kondens i løpet av de nettene jeg brukte teltet. Om oppsett/pakking: Glimrende! Lett å sette opp, lett å ta ned Betjenes enkelt av en mann. Dette var det teltet i vår gruppe som hadde det raskeste oppsettet. Ikke at det hadde betydning på en tur hvor vi hadde all verdens tid, men i andre situasjoner kan det ha verdi. Kunne tenkt meg en forbedring hvor det var enklere å ta ut stengene i enden. Det ville gjort det lettere å komprimere på pakkelengden. Om kvalitet: Ser det er mange spørsmål om kvalitet i tråden. Det er nok andre telt som er både sterkere og mer vindstabile. Men jeg vil nok uten betenkeligheter ta med teltet til Børgefjell som et tresesongtelt . Jeg brukte ikke bunnduk, og fikk heller ikke noe hull i bunnen underveis. Men jeg var nøye på leirplass ift kvister og stein. Bunnduk er nok verdt å vurdere. Dette er nok ikke teltet man slår opp på plenen og lar stå gjennom sommeren. Men med vanlig vedlikehold så vil nok dette være et telt man har glede av i mange år med mitt bruk. Det perfekte teltet er ikke laget enda og telt er kompromisser. Hva som skal tillegges vekt må hver enkelt vurdere. Hadde formålet med turen vært et annet. Eksempelvis etablere en Basecamp for fisking, toppturer el. så ville jeg brukt et Nallo teltet mitt. Men når formålet var å gå langt, bo alene, lett vekt, etc så var teltet genialt til mitt bruk. I tillegg ser jeg for meg dette som det perfekte teltet å ha med seg til turer på skogen hvor storfisken skal tas og man trenger en sted å sove noen timer mens man venter på vak God jul i påvente av lysere tider

TrekPod-en er blitt enda tyngre! Den har fått 95 g ekstrautstyr i form av et 12'' langt 1' aluminiumsrør - det skal vanligvis ligge i sekken. Røret sees på bakken under TrekPoden på det første bildet under, og det sees satt inn som erstatning for "håndtaksrøret" på det neste bildet. Forklaringen på røret befinner seg i posen. Der ligger et Shangri-La 1 telt som jeg nylig kjøpte brukt. Det trenger to staver/stenger/pinner for å kunne settes opp, en i front på ca 115 cm, og en bak på ca 70 cm. TrekPoden er temmelig nøyaktig 115 cm høy nar den er felt ned i monopod-modus og kulehodet tatt av - men da har jeg jo ingen 70 cm Så viser det seg at "håndtaksrøret" er 70 cm uten kulehodet, når det tas ut av underdelen - og siden underdelen er 90 cm høy, trenger jeg å bygge på den ca 25 cm - og der kommer ekstrarøret inn i bildet Voila! Funket helt greit, gitt - da kan jeg vel si at jeg i dag har satt opp telt vha fotoutstyr Døpte mitt nye palass for "Konkursboet", siden både GoLite (som lagde Shangri-La) og TrekTech (som lagde TrekPod) gikk konkurs... Satte også inn innerteltet - det var litt knotete å henge på plass, men jeg skal finne løsninger på det. Størrelsen er vel det som på nynorsk heter "snug fit" når man er 190 cm - det er i minste laget i lengderetning, men det går akkurat bra Må spekulere litt på hva røret kan fungere som når det ikke er teltstav - muligens teltpluggbeholder elns?

Jeg var innom noen av Numedal Statsallmennings åpne steinbuer på turen min på Hardangervidda forrige uke. Tanken var å overnatte i noen av buene dersom forholdene lå til rette for det, men jeg hadde selvsagt med telt også. Like greit egentlig viste det seg. Knutsbu Det var godt med snø ved Knutsbu. Kun toppen av pipehatten stakk opp av snøen. Inngangen befinner seg trolig under kvisten bak andre hundepar. Pipehaten sees litt lengre bak. Muran Denne buen ligger nydelig til ved Geitvatnet mellom Rauhelleren og Lågaros. Jeg ankom sent på ettermiddagen og det hadde derfor passet utmerket med en overnatting her. Alt så også tilforlatelig og innbydende ut da jeg kjørte opp foran buen, men forrige gjest hadde dessverre ikke lukket døren forsvarlig så buen var føykete full av snø. Av kulturvernhensyn burde jeg sikkert måket ut snøen og fyrt godt for å tørke ut buen, men jobben var i heftigste laget for en sliten mann utstyrt med en liten snøspade. Det ble overnatting i telt i stedet. Bakkehytta Neste bu var Bakkehytta og navnet sier egentlig det meste om buas plassering. Det er kun i underkant av 5 km fra Muran og hit, så det var aldri aktuelt med overnatting. Like greit egentlig for det ville blitt et stykke ned til egnet oppstallingsplass for hundene. Råstugu Like nord for Lågaros turisthytte ligger Råstugu. Kvistet løype går nesten rett forbi buen og det ser ut som om plasseringen i terrenget i stor grad holder den fri for snø. Det var fortsatt tidlig på dagen så jeg valgte å fortsette videre. Elsjålægeret Et stykke vest for Råstugu og Lågaros ligger Elsjålægeret. Her var det også godt med snø og bare møne og pipen stakk opp av snøen. Nå hadde jeg derimot bestemt meg for overnatting i steinbu og påbegynte derfor utgravingen. På en halvmeters dyp fikk jeg konstatert at døren var i samme gavlvegg som pipe/ovn. På halvannen meters dybde kom jeg til midt på døren og kunne med stor glede fastslå at det var stalldør, altså todelt dør. Neste utfordring var at døren var trutnet godt igjen og dørhåndtaket lå i snøen ved siden av døren. Etter litt fintenking fikk jeg skrudd dørhåndtaket på baklengs og fikk lirket døren forsiktig opp. Når jeg først var kommet inn var det å skrape vekk et cm tjukt lag med rim fra alle flater, både tak, senger, benker og gulv. Deretter var det å fyre opp og så bare vente på at varmen skulle spre seg og tørke opp lægeret. Innvendig er Elsjålægeret kledd med trepanel og er kanskje isolasjon mellom panel og mur i tillegg. jeg opplevde i hvert fall buen som lun og varm. Sengene utgjør om lag halvarten av arealet og er like lang som buen er bred. De passet ypperlig til meg, men blir fort i korteste laget for personer vesentlig over 170 høy. Det virker som om steinbuene er lite besøkt det meste av året og naturlig nok kanskje minst om vinteren. I Elsjålægeret var forrige gjest innom under reinsjakten i september. Etter det jeg så var også alle buene godt forsynt med ved og hadde en haug med oppkappede grankubber like bortom. Dette er skikkelig trivelige husvære som er vel verdt et besøk. Jeg hadde en aldeles nydelig tur i strålende vårvær de fleste dager, perfekt føre for hundespann og ski og jeg hadde vidda nesten for meg selv hele uken.