Vinnerliste

Fra Finnmarksvidda til Polarsirkelen, etappe 5, fra Saltoluokta til Sulitjelma 25. august – 4. september Overnattinger: Pietsaure (telt) Nienndo, Sarek (telt) Øvre Rapadalen, Piela, Sarek (telt), 3 netter Alggavagge (telt) Alajavre (telt) Staloluokta, Virihaure (STF) Staddajåkkastugorna (Svenska Naturvårdsvärket) Sorjushytta (DNT) Sulitjelma hotell Det er 42 turdager siden jeg startet fra Alta, og turen har gått over Finnmarksvidda, gjennom Reisadalen, via Finland og ut til Helligskogen, indre Troms, Dividalen og Narviksfjellene. Jeg har hatt en hviledag på Ritsem fjellstasjon ved Akkajaure. Herfra kunne jeg tatt båt over innsjøen og fortsatt sørover gjennom Padjelanta. I stedet har jeg lyst til å bruke ei ukes tid på å gå gjennom Sarek nasjonalpark fra øst til vest. Været har vært nydelig de siste to ukene, så jeg har nesten glemt at det straks er september måned. Saltoluokta fjellstation (STF) på grensen til nasjonalparken er en flott fjellstasjon med butikk og full service, og her er fullt av folk. Jeg spiser lunsj i restauranten med en svenske jeg har blitt kjent med på Ritsem, vi har tatt buss til Kebnats og deretter båt over hit. Butikken tar seg godt betalt, men de har alt jeg trenger så jeg provianterer for ei uke, det vil si rundt 6 kg mat. De siste to ukene har det vært fantastisk fint vær, og jeg håper på en topptur inne i Sarek-massivet. Svarta Spetsen (1626 moh) er utpekt som et bra mål, det skal være ganske greit å gå opp på ryggen, og et lite platå på toppen med fantastisk fin utsikt. Det skal ikke bli helt som jeg planlegger, for den neste uka blir det skikkelig møkkavær, med mye regn, lave temperaturer og lavt skydekke, så både toppturen og et par andre planer går i vasken. Men sola skinner når jeg forlater fjellstasjonen med kurs for innsjøen Pietsaure, sekken er full og jeg er mett og klar for ei uke med teltliv i villmarka. Jeg følger Kungsleden en liten kilometer, det blir den eneste på hele turen. Kungsleden er bred som en motorvei, og jeg møter flere folk på den ene kilometeren enn jeg vanligvis møter på ei uke. Så det er godt å komme på mindre stier, og ved Pietsaure slår jeg leir noen hundre meter fra et annet telt, jeg vil jo nødig virke innpåsliten. Tar en ettermiddagslur utenfor teltet i kveldssola, og våkner av at naboene, et trivelig ungt sveitsisk par, lurer på om jeg har lyst på varm sjokolade og en prat. De har nettopp vært på vandring ei uke i Sarek, med fantastisk fint vær og lav vannstand i elvene. Kvelden blir hyggelig, og overskuddslageret deres av sveitsisk sjokolade tilfaller meg. Flott tur inn mot fjellmassivene i Sarektjåhkka (må innrømme at jeg bruker et filter på kameraet her) Det er en egen villmarksklang over Sarek. Her er ingen hytter, ingen merkede stier og det er kun noen få elver det er bygget bro over. Her finnes alle de store rovdyrene, og det drives verken jakt eller fiske her. Hund får man heller ikke medbringe, så det er en del restriksjoner. De neste dagene blir de kaldeste og våteste på hele turen. Jeg ser værskiftet komme på vei innover mot Pielastugan og den øverste delen av Rapadalen. Etter to uker uten et regndrypp, setter styrtregnet inn. Det varer uavbrutt i over et døgn, og aldri har jeg sett små tørre bekkeløp bli strie elver på samme måte. Vannet fosser ned fjellsidene, det er plutselig bekkeløp overalt. Jeg blir liggende tre netter i telt nord i Rapadalen, et par kilometer sør for Pielastugan, i påvente av lavere vannstand i elvene jeg skal krysse oppover dalen. Det blir rolige dager med mye lesing og podcasts, krydret med en dagstur opp til Låddebakte, der det er utsikt mot Rapaselet og videre sørover Rapadalen. I 1982 lå vi fire unggutter inne ved Rapaselet, med daglig nærkontakt med de store elgoksene som Rapadalen er kjent for. Vi hadde kjørt en gammel russebil fra Oslo til Jokkmokk, før vi tok sommerferien i villmarka. Den gang ble vi også lurt av elvene, men da var det snøsmeltinga og ikke regnværet som skapte trøbbel. Nå er det regn og dårlig sikt, og jeg finner ingen av Sareks velvoksne elger i kikkerten. Om været ikke er på min side, så har jeg i det minste en av de mest spektakulære teltplassene jeg noen gang har hatt, kun 3-4 meter fra kanten til hundre meters loddrett stup ned til Rapaelva. Når jeg ligger ute på kanten, ser jeg ned på kongeørnene som seiler under meg, det er fantastisk, og ved én anledning står jeg utenfor teltet når ”kungsörnen” kommer stigende forbi, kanskje 6-7 meter fra meg. Den gløtter såvidt bakover mot meg mens den fortsetter å stige, og jeg innbiller meg at den vipper litt med vingene som en hilsen. Et herlig syn. Elvefast. LIgger her i tre dager mens jeg venter på lavere vannstand etter regnskyllet. På kanten bak teltet kan jeg ligge og se ned på kongeørnene. Utsikt mot Rapaselet fra Låddebakte. Kaldt og regn, men godt med dagstur. Jeg bruker alt jeg har av klær, pluss fjellduken. Jeg har gjort et forsøk på å krysse Bielajåhka, men valgte å snu i den strie strømmen. Nå er det dagen etter, 30. august, og jeg er overmotivert for å komme meg videre. Planen er å følge Rapadalen nordvestover til Mikkistugan/Skårja, deretter vestover Guohpervagge og så sørvestover ut Alggavagge i retning Alkavarre kapell. Det har regnet minimalt den siste natta, og vannstanden er betydelig redusert. Jeg vet at det er tre ”crux”; først Bielajåhka, så en vading før Skårja (Mahttujåhka) og så elveløpet ved inngangen til Alggavagge, rett ovenfor renvaktarstugan der. Jeg starter grytidlig etter nok ei kald natt i for tynn sovepose, kommer meg trygt over elvene og kan ta tidlig lunsj på Skårja. Hytta her er åpen, men er knøttliten og ikke egnet for overnatting. Her passerer et par grupper med folk, både fra Kutjavre og Alkavarre, det er flere som har tatt det med ro og ventet på mindre vann. To tyskere bærer med sammenleggbare kajakker og har tenkt å padle Rapaelva og etter hvert helt ut til Østersjøen. Mikkastugan, en av få åpne buer i Rapadalen. Ikke egnet for overnatting, men her finnes nødtelefon. Øverst i Rapadalen, her starter det karakteristiske elvedeltaet. Rapadalen har fascinerende natur, med sitt karakteristiske elvedelta. Jeg ser masse rein, men ingen elg. Vadinga over Guohperjåhka går også greit, men jeg skjønner virkelig hvorfor ”Sarekstaven” er et begrep. Vannet er helt grått så det er ingen sjanse å se bunnen der man setter ned foten. Uten et ”tredje bein” i form av solid kjepp ville det blitt trøblete. Jeg har gått med blaute sokker i flere dager, og har teipet beina skikkelig for å unngå gnagsår. Huden truer med å forlate foten, men holder seg på av gammel vane. Matposen begynner å bli slunken, og jeg begynner å drømme om å komme til Staloluokta i morgen kveld. Har også et håp om at det er mulig å overnatte inne på Alkavarre kapell, og styrer mot gudshuset som fra 1600-tallet. Utpå kvelden blir jeg dyktig sliten, og velger ei natt i telt midt i Alggavagge. Kun en times gange igjen til kapellet. Uka i Sarek blir våt og kald, men også opplevelsesrik. Støvlene og sokkene blir aldri tørre, og temperaturen ligger rundt 3-4 grader på dagtid og ned mot null på nettene. Soveposen er for tynn, jeg bruker primaloftjakka som nattbukse og bestemmer meg for å få sendt opp en bedre sovepose til Sulis. Jeg fryser mye, og må gå tur om morgenen for å få varmen. En skikkelig bensinprimus og et par liter drivstoff hadde hjulpet betydelig, så jeg innser at det var et dårlig valg å kun ha gassprimus, og dessuten ikke mer gass enn jeg trenger til matlagingen. Jeg inntat kapellet, og får åpnet vindusskoddene som nærmest er beiset igjen. 31. august når jeg høyfjellskapellet, det er bygget i stein på 1600-tallet, som kapell for gruvearbeidere, men har fått nytt tak og en ansiktsløfting i nyere tid. Jeg legger meg i soveposen og lager mat inne i kapellet, som dessverre ikke har noen fyringsmulighet. Vindusskoddene har fått en runde med brun beis i sommer, og beiseren har like godt tatt med hengsler og hasper, så de sitter godt fast. Jeg gir meg ikke så lett, en solid stein fungerer som hammer, Guds hus trenger lys, og lys blir det. Så snart skoddene er åpne, kvitterer sjefen sjøl med sollys. Mange har overnattet i kapellet gjennom årene, men etter 3-4 timer vil jeg videre, så det blir en kortere tur til Staloluokta neste dag (som ikke må forveksles med Saltoluokta). Vadestaven har vært god å ha over et par strie elver. Jeg plasserer den her og sier takk for følget. Brua over elva nedenfor kapellet er ødelagt, men her er det lagt ut tre båter, og jeg er så heldig at to av dem ligger på min side. Da slipper jeg unna med én rotur, og nyter sol og motbakke opp på sørsiden av Nuortap Rissavarre (1153 moh). Jeg går til mørket kommer, og slår leir inne ved innsjøen Alajavrre. Har til og med såpass mye gass igjen at jeg tillater meg litt kveldsfyring i teltet, og morgenfyring neste morgen. Små gleder varmer! Jeg merker meg at noen har vardet ei rute på nordsiden av innsjøen Alajavre, så jeg følger den og kommer meg til Stalo utpå ettermiddagen. Det er siste uka med hyttevakt, hun har fyrt opp badstua, og det er såpass seint på året at jeg får enerom med god seng og madrass. Kjenner at det er fortjent, og når kveldssola duver over Virihavre, av mange regnet som Sveriges vakreste innsjø, er det ikke mye som kan dempe stemningen. Ikke en gang at den lille butikken her nærmest er tom for varer. Hermetiserte kjøttbullar i gräddsås er den eneste middagsmaten han kan by på. Da er menyen klarlagt for de tre neste dagene frem til Sulis. Butikken i Stalo har ikke så mye annet enn hermetiserte köttbullar og tørkede plommer. Da slipper jeg å diskutere menyvalget. Sauna til forrett, bullar til hovedrett og plommer til dessert. Kveldssol over Virihavre. Staloluokta. Tørkerommet ble fullt, vekta på støvlene ble halvert. Naturen i Padjelanta er helt annerledes enn i Sarek. Åpent, lettgått, slake fjellsider. Jeg følger merket løype mot Kvikkjokk, tar av vestover mot Sulis. Det er blitt september, og nettene er blitt mørke. Her har jeg Staddajåkkastugorna for meg selv, stugvärden har reist, det er kun én stuga som er åpen. Consul Persons stuga er en liten perle, overnatter gjerne her ved en annen anledning. Jeg gikk videre til Sorjus på norsk side, men hadde en trivelig lunsj med "Der von Draussen" Tony, som gikk Norge på langs med stø kurs for Nordkapp. Ei mil på god sti fra Stalo til Staddajåkkastugorna i lettgått terreng, med tørre støvler, det er som en hviledag å regne. Godværet er tilbake, jeg følger merket sti videre til Sårjas (Consul Persons stuga, en liten perle men dessverre tom for ved), spiser lunsj i hytteveggen sammen med en trivelig tysker med kurs for Nordkapp, han går Norge på langs nordover. Ei natt på den flotte DNT-hytta Sorjus er virkelig luksus, en blid sørlending serverer konjakk på terrassen ved ankomst. Her prøver jeg fisket igjen for første gang på lenge, men det blir kjöttbullar i gräddsås her også. Sesongen er over, på Ny-Sulitjelma fjellstue er det tomt for folk, så jeg stopper heller en lokal hanggliderentusiast med bil, og får skyss ned til Sulitjelma hotell. Dusj, basseng og sauna, stor og god seng, skinkesteik og en kald øl – ei hotellnatt her er verdt hver krone, og vel så det. Sulitjelma-fjellene. Den snøen som ikke har smeltet nå (4. sept) blir nok liggende. Behagelig å følge DNT-merket rute igjen. På postkontoret i det gamle gruvesamfunnet ligger pakka med varmere sovepose, tykkere jakke, hodelykt, nye strømper, nye kart og et par andre ting jeg har bestilt hjemmefra. Returpakka blir like tung, jeg sender like godt hjem gassprimusen også. Kompis Børge skal slå følge den siste uka på Saltfjellet, han har med primus, så rundt Balvannet og ut Junkerdalen får jeg heller fyre bål.

Det hender jeg legger igjen en lapp i frontruta med navn, telefonnummer og info om hvor lenge jeg skal parkere med nok slingringsmonn. Det enkle er ofte det beste, selv i disse elektroniske tidene.

Da har jeg fått både Hilleberg Enan og nytt titan kjøkken hjem i stuen. Nå er det bare å komme seg ut på tur snart. Jeg kjenner straks at disse tingene er lette Jeg lurte på om jeg hadde fått en tom eske i posten når det gjelder brenneren Vil benytte sjansen til å takke Allrando.no for kjempeflott service. Jeg hadde bestilt Fire Maple FMS-117T og et kjelesett Keith KP6012. Men så viser det seg at de ikke hadde KP6012 på lager. Da sendte de meg et KP6014 som inneholder en 1,2 liters kjele i tillegg. Det var en oppgradering på to hakk uten kostnad. Dette synes jeg var kjempeflott service. De kunne jo bare sagt at de var tom for den jeg skulle ha. Tommel opp for Allrando.no om jeg får lov å skryte her

En finfin dag for en tur i dag, strålende solskinn og fin temperatur. Stadig ikke på godfot med skia, så det ble tur på bena. Har kjøpt kjetting til skoa (snowline, fungerer helt utmerket), så da var det bare å legge i vei. Dyp snø og fottur er liksom ikke den beste kombinasjonen, men men. Har jo vært der tusen ganger før, men ikke om vinteren. Planen var å se om man kunne følge (sommer)veien oppover. Den er ikke brøyta om vinteren så visste ikke hvordan forholdene var. Null problem! den blir brukt som snøscootervei på vinteren så det var fint å gå så lenge man holdt seg i sporet. Kom man litt utenfor sporet var snøen temmelig råtten så det hadde vært tungt å gå uten (av og til er det kjekt med snøscooterspor også :P) Innså når jeg kom en 3 km opp i bakken at jeg burde tatt med rattkjelke, 3 km nedoverbakke tilbake til bilen med trekkhund kunne vært artig. Holde igjen 60 kg med hund som drar som et uvær (verre nedover enn oppover), helt grei treningsøkt for bena merka jeg. Kjente det godt i anklene når jeg nærmet meg bilen igjen. Bra tur var det i alle fall!

Glemte helt å svare etter turen jeg! (litt uforskammet) kremt! Det var en helt fantastisk tur! Hadde kjempefint vær og fint føre. Gikk med smørefrie turski, så merket jo at med 12 kilo på ryggen var det ikke så mye gli på disse. Første dag gikk jeg fra Venabu til Jammerdalsbu. Traff faktisk ett nederlandsk ektepar som ventet på taxi på Ringebu skysstasjon, som også skulle gå Trolløypa. De hadde startet på Høvringen, men måtte gi seg på slutten i nærheten av Eldåbu eller Gråhøgdbu, da de vasset i mange meter snø med tung pulk og sekker. Delte taxi med de, men de hadde pulk og telt, så de så jeg ikke resten av turen. Været var topp og Jammerdalsbu var like sjarmerende som jeg husker fra Rondanestien i sommer. Ikke en sjel verken på sikringshytten (hundehytten) eller hovedhytten. Dag to gikk jeg fra Jammerdalsbu og til Vetåbua. Supert vær og fint føre i dag også. Traff litt folk i ny og ne underveis, men ikke en sjel på Vetåbua heller. Her også er det egen hytte for oss med hund og en hovedhytte. Ingen dekning på telefonen og må si det var litt herlig det også! Hytta var faktisk noenlunde varm når jeg kom, da det hadde overnattet noen her natten før ifølge hytteboka. Neste dag var jeg litt usikker på om jeg skulle gå til Djupslia eller ta turen til Hornsjøen som noen anbefalte. Været og føret var kjempefint og var allerede på Djupslia ca kl.12.00. Med sol og så god tid fant jeg ut at jeg heller ville slå til med en lang etappe på litt over 4 mil. Gikk selvfølgelig feil på slutten og 4 ble til 6 mil, men med snilt terreng gikk det helt fint det også. Skiløypene var lagt om i år pga bilveien, og jeg stolte litt blindt på kartet på slutten og trodde jeg hadde lenger igjen enn det jeg faktisk hadde. På Hornsjø var det 3 retters middag, badstu og badebasseng. Gammelt, men sjarmerende! Leste litt om knivdrapet der når det var en kristen resiende høyskole som holdt til der. Sjarmerende plass uansett! Det var meg og ca 4 andre som bodde der. Veldig hyggelige folk og rimelig overnatting og mat. Siste dagen gikk superfort fra Hornsjø via Sjusjøen og til Birkebeinerstadion på Lillehammer. Totalt ble turen ca 140 km! Kan absolutt anbefale denne turen til alle!

Men hva meldte de ifra om uroen med, disse på denne hytta? Telefon? Forby telefon!!! Eller er det kanskje hytter vi skal forby? Kjør debatt!

Takk. Jo turrapporter og bilder skal komme. Kan jo være artig for andre og se hvordan en "newbe" i lettpakker verden føler forandringen. Men jeg er ikke like flink på vandreturer om vinteren. Heldigvis begynner det og våres her i Vest og det kribler i kroppen for årets første telttur. En oppdatering når det gjelder sekk. Jeg klarer ikke å få plass i min Osprey 46L Exos sekk, sikkert på grunn av syntetposens og Trollveggen fleecens volum. Jeg har i den forbindelse bestilt en ny Exos sekk på 58L. Den nye Exos serien veier kun 40g mer på tross av 12 liter mer volum og et litt sterkere bæresystem. Jeg stod i valget mellom den nye Bergans Helium sekken på 55L og Osprey Exsos på 58L. Bergans sekken skal være 90g lettere, men jeg liker godt Exos sekken sitt ventilerte bæresystem og litt større volum. http://www.ospreyeurope.com/no_nb/backpacking/exos-58 Jeg vet det finnes ultralett sekker og at jeg kunne valgt en ny dun pose. Men jeg er i begynner fasen som lettpakker og som med teltet; jeg er litt for konservativ. Vil ikke ha dun og velger helst produsenter jeg kjenner godt til. Som jeg sikkert har nevnt før i tråden er vel trådtittel blitt litt misvisende. Men ser man på trådens startfase og at tittelen kan lokke alternative lesere til deg, så kan den kanskje ligge

God barbering dette. Mangler bare før og etter bilde. Uansett, håper det kommer en liten turrapport eller to med lenke tilbake til denne tråden. Nyttig, selv om de letteste teltene ikke helt kom på banen før Hilleberg slo til igjen

Turene trenger ikke å være lange, man trenger ikke alltid å være så kritisk til hva man pakker i sekken, og det er faktisk ikke alltid man gidder å ta med seg fiskeutstyret. Av og til, eller egentlig som oftes, er det enkle friluftsliv det beste. Et bål, et telt, eller kanskje bare en duk. I kombinasjon med mørke kalde kvelder, stjernehimmel og høstfarger som setter sitt preg på skogen. Det er alt som skal til for å kose seg glugg i hjel. Det enkle friluftsliv. Det enkle friluftsliv. Vi nærmet oss slutten av oktober. En onsdag ettermiddag etter jobb trasket jeg og Christoffer oss opp til Perlevatnet på Emblemsfjellet. Det ble tidlig mørkt nå som høsten hadde kommet og klokken hadde blitt stilt tilbake. Hodelyktene måtte på, så vi kunne se hvor vi gikk. Etter et litt kronglete rutevalg av undertegnede var vi fremme. Det måtte en times jobbing til med vedhogging før bålet kunne fyres opp, og det ble servert Fjordland potetball. Det var ikke en lyd å høre i skogen, nesten som om alt liv hadde gått i vinterdvale. Så var det bare å sitte der, stirre inn i flammene, kanskje en liten runde etter mer brensel, noe godt i koppen og mye spekulering på alt og ingenting. Slik kan en høstkveld brukes. Å våkne i gapahuken til slik utsikt er en bra start på dagen. Av og til er det lov å unne seg presskannekaffe på tur Typisk nok så vi en storfisk vake helt med land. Litt surt at fiskeutsyret lå hjemme Perlevatnet. Teltet til Chris og gapahuken jeg brukte kan så vidt skimtes til høyre. Vi spekulerte lenge på hvor stor fisken kunne være. Konklusjonen? Den var diger. Winter is coming. Chris peiler ut ruta hjem. Det som er helt sikkert er at neste gang vi tar turen hit, skal fiskutstyret pakkes med. Litt surt å stå å se at storfisken vaker og ikke kunne gjøre annet enn å spekulere i hvor stor den var. Etter hvert som diskusjonen gikk ble fisken større og større. Og før vi hadde pakket sammen utstyret og begynte turen hjem, var den heldige ørreten allerede over kiloen. Ja ja, neste gang, neste tur, da skal den lures. Og du skal ikke se bort i fra at den har blitt enda større når våren kommer. [url={url}]Vis artikkelen på bloggen[/url]

Sist helg, som så mange andre helger, i urørt østlandsskog. Blåtime i et vårlig vinterlandskap. En vinteren som går mot slutten. Men årets mest optimistiske tid står for døren og jeg gleder meg til fugleleik, åpne vann og vekst.

Etappe 4, fra Frihetsli til Ritsem (Akkajavre) 9. til 24. august 2015 Overnattinger: Ole Nergård bua (Statskog) Vuomahytta (Troms turlag DNT) Gaskahytta (Troms turlag DNT) Altevannhytta (Troms turlag DNT) Lappjordhytta (Troms turlag DNT) Gapahuken ved Vokterboligen (NOT DNT) Hunddalshytta (NOT DNT) Cunojavrihytta (NOT DNT) 2 netter Cunojohka (telt) Caihnavaggihytta (NOT DNT) Gautelishytta (NOT DNT) Hukejavristugan (STF) Sitasjavre (telt) Ritsem fjellstation (STF) Oppover langs Dividalselva fra Frihetsli, fantastisk fin natur. Det er søndag 9. august, og den 26. dagen på tur. Jeg er på vei oppover langs Dividalselva, og etter å ha passert noen tusen multekart den siste måneden, finner jeg endelig den første modne molta. Bred sti gjennom furuskogen, ingen tvil om at det ferdes en del folk her. Dette er skikkelig urskog, med tørre furutrær på kryss og tvers, og skogbunnen er myk om du tar av fra stia. Til de mest brukte leirplassene har Statskog kjørt inn vedsekker for å bevare furuskogen. Etter ei ukes pause i langturen, har jeg sendt familien sørover igjen og er i ferd med å koble tilbake til turmodus. Det pleier å gå raskt, og jeg gleder meg til noen dager i Øvre Dividal nasjonalpark før jeg skal videre sørover gjennom Narviksfjellene. Støvlene er nysmurte, klærne nyvasket og soveposen luftet. Her i indre Troms er det såpass kort avstand mellom åpne hytter at jeg kommer til å ta de fleste nettene under tak. En lokal gårdbruker i Målselv har gitt meg skyss opp til Frihetsli, og jeg har pekt ut Ole Nergård bua som et passende mål for kvelden. Skulle det være folk der, overnatter jeg i telt eller kan gå videre opp til Dividalshytta. På Ole Nergård bua er det ledig, og jeg har heller ikke møtt folk på turen opp hit fra Frihetsli. Bua ligger der den lå da Monsen/Strømdal feiret julaften her på sin klassiske Norge på langs-tur rundt 1990. Den ligger tett inntil Dividalselva, men er mørk og ganske skitten med vedovnen full av søppel, så jeg fyrer heller opp et kveldsbål på bålplassen utenfor. Det er en nydelig kveld med godvær, og jeg merker at det raskt blir mørkere om nettene nå. Myggen er av en eller annen grunn helt fraværende, og jeg har tatt med tapasrestene fra gårsdagens kveldsmat med familien. Her ved bua er det neppe spist mye oliven, chili og italiensk ost opp gjennom årene, men en gang må være den første. Og bålkaffen smaker som den skal. Vannføringen i elva er god, og det er mange fine kulper. Prøver noen halvhjertede kast med spinner i elva, uten å få kontakt med noe annet enn bunnen. En ny spinner sitter bom fast, og siden jeg ikke er så lysten på kveldsbad, velger jeg å stramme bremsen maks og gå bakover til snøret ryker. 8 gram mindre å bære i morgen. Like greit å vente med fersk fangst til matposen er mer slunken. Med elvesuset som bakgrunnsmusikk, blir det ei god natt i bua. Noen har lagt igjen et Pondus-blad som passende kveldslektyre. Jeg har valgt å vente med hodelykt til jeg får en forsendelse lenger sør, og leser i lyset fra mobiltelefonen. Kveldsbål utenfor Ole Nergård bua. Statskog kjører inn ved til leirplassene for å skjerme furuskogen. Et av målene med turen har vært å finne kroppens naturlige døgnrytme. Jeg våkner som vanlig i sjutida, og er på vei videre før ni. Her lukter det tyri og furuskog, fuglene kvitrer og ivrige ekorn raser opp og ned trestammene. Foreløpig er det ikke så mange moltene som er modne, men jeg spiser de få jeg finner. Hærens Ingeniørkompani har bygget bro over Dividalselva, den har stått i mot vårflommen hvert år siden 1984, så jeg krysser elva og følger Anjavassdalen i retning Vuomajavri og Vuomahytta. Naturen her er vill og fascinerende, med flotte fosser og en dyp elvecanyon. Jeg har alt for meg selv, inntil jeg rundt lunsjtid møter en underlig skrue som lukter britisk lang vei; med krittpipe, hatt og tweedbukse. Han er på langtur i motsatt retning, og forteller meg om en annen underlig fyr på Vuoma; en ung kar som fisker med selvlaget flåte styrt med liner fra land. Jeg kommer til Vuomahytta utpå ettermiddagen, der fiskeren tar i mot med røkt storrøye og et bredt glis. Flåten viser seg å være en liten konstruksjon av vedkubber surret med gaffatape, den fungerer som ei slags oterfjøl der den frakter fluene rundt på vannet, med en tapepatent som løser ut snøret når fisken tar, slik at storfisken kan kjøres fra fluestanga. Ikke så ulikt en plannerboard som man bruker ved trollingfiske fra båt. Flåtefiskeren byr på røkt røye med soppsuppe til forrett. Jeg takker ja til fisken, men er skeptisk til suppa. Det skal vise seg å bli et smart valg. Utpå kvelden får storfiskeren sterke magesmerter, og jeg ser ingen annen utvei enn å ringe AMK i Tromsø fra satelittelefonen. En halvtime etterpå har vi besøk av tre mann i rød kjeledress, de har brukt 24 minutter luftveien fra Tromsø, og tar med soppspiseren og en enorm mengde med pikkpakk. Jeg får drittjobben med å vaske hytta for spy og fiskerester, men er uansett glad for at jeg takket nei til å spise sopp plukket av folk jeg ikke kjenner. Jeg får ikke sove etter litt for mye action, så jeg tar heller en nattlig fisketur, uten at jeg får kontakt med storrøyene i Vuoma. Men de er her, det har jeg sett både denne gangen og da jeg var her på skitur i mars 2015. Luftambulansen bruker akkurat 24 minutter fra Tromsø til Vuomahytta. Soppspiseren kom fra det uten varige mén. Smårøyene i Gaskamus sto i kø for å komme på land. Sprøstekt smaker de nydelig. Turen videre går via Gaskashytta og til Altevannhytta. I elvedraget Gaskkamus vest for Vuoma står smårøyene i kø, jeg får 4 stykker på ti minutter, og kunne antagelig fylt en pose. Småfisken blir med til Gaskahytta, der det blir potetmos og sprøstekt røye til middag. Turen gjennom Gaskasvaggi er flott, med bratte fjellsider og etter hvert utsikt mot Altevannet. Turen gjennom bjørkeskogen langs Altevannet dagen etter er ikke så spennende. Jeg overnatter på Altevannhytta, og har et lite søppelprosjekt. Posen med ikke-brennbart søppel veier et par kilo, etter at jeg måtte ha en skikkelig opprydding etter han som forsvant luftveien fra Vuoma. Jeg har regnet med at det finnes ei søplekasse her hvor det både er båthavn og tett med hytter, men der tar jeg feil. Etter en times kveldsrunde på forgjeves leting etter ei søppelkasse, søker jeg kontakt med et par karer i båthavna som skjønner problemet og tar med søpla. På Altevannhytta er det god mobildekning, så jeg prøver å ringe datteren min på 11. Hun har ikke tid til å snakke med fatteren på tur, sånn er livet… Altevannet. En del myr langs Altevann, klopp i myra gjør livet enklere. Mens turen fra Gaskas til Altevannhytta ble en tretimers transportetappe, er det 25 km videre til Lappjordhytta. Været er ruskete, så jeg er mer innstilt på tak over hodet enn telt. Turen gjennom Salvasvaggi og Lairevaggi mot Lappjord blir en av turens aller friskeste, med kraftig vind, skiftende vær, flotte regnbuer, knallharde regnbyger og nysnø på toppene. Til og med et par minutter med sommervarme når jeg har passert vannskillet, så jeg får samtlige fire årstider på 9 timer, inkludert lunsj i den kombinerte regnponsjoen/vindsekken. Dette er virkelig en dag hvor jeg kjenner at jeg lever, og skydekket beveger seg så raskt at himmelen virker som en time-lapse-film. Jeg møter to godt voksne damer med kurs mot Altevann, men været innbyr ikke til lange samtaler. Da har jeg vel sett rundt ti personer siden jeg startet fra Frihetsli for fem dager siden, så det er ikke folksomt. 4 årstider mellom Altevannet og Lappjordhytta, fjellduken kan like godt være på hele dagen. Langs elva ved Salvasvaggi. Crocksene er gull verdt når jeg skal over elvene. Neglespretten gir seg etter hvert. Lappjordhytta er forøvrig en perle, med flott utsikt mot Torneträsksjøen. Jeg forsøker å overtale en tysker til å skrive seg inn i protokollen og betale 30 kroner i dagsbesøk, siden han har slått rot inne på hytta og nyter godt av varme, gass og andre goder. Jeg liker ikke å leke sheriff, men det må være lov å påminne folk om hvordan det tillitsbaserte systemet til DNT faktisk fungerer. Han forsvinner brummende ut i teltet sitt, og oppfører seg som den rake motsetning til en trivelig sveitser på langtur. Jeg har merket meg navnet, han har ligget en dagsmarsj foran meg på de siste hyttene, og jeg har blitt imponert over den fine tilstanden han forlater hyttene i. Sveitseren bærer med seg et 50 år gammelt speilreflekskamera og bruker fremdeles lysbildefilm og manuell lysmåler. Jeg er imponert, og det blir en lang fotoprat mens vi deler rester av te og hasselnøtter. Han har vært på tur i tre uker uten å proviantere underveis, og jeg skjønner etter hvert at han er vel bevandret i skandinaviske fjell. Jeg henter frem Sarek-kartet, der han har mange råd for ruter og elvekryssinger, råd som jeg skal få stor glede av om et par-tre uker. Et norsk par i sikringshytta er på tur nordover fra Hellemobotn, de forteller at de høyestliggende vannene i Narviksfjellene fremdeles er islagt. Da vet jeg litt om hva jeg har i vente. Det blir første tur i Narviksfjellene for min del, og jeg gleder meg til et enda mer alpint landskap og hytter som ligger høyere i terrenget. Fra Lappjordhytta mot Torneträsksjøen. Sveitseren starter tidlig neste dag, da har han allerede vasket over kjøkkenet og hugget tennved. En flott kongeørn seiler på luftstrømmene nedenfor Lappjordhytta mens jeg nyter morgenkaffe i hytteveggen. Gårsdagens ”all seasons” har kulminert med en skyfri himmel og sommertemperatur, et høytrykk som skal vise seg å bli stabilt liggende over fjellområdene i nord de neste to ukene. Ned mot Torneträsksjøen og grensegata treffer jeg reinsdyr i småflokker, og her møter jeg også glade svensker på dagstur. Mot Bjørkliden legger jeg turen innom rallarkirkegården. Her bygde rallarene malmbanen fra Narvik til Kiruna for et hundreår siden, og hadde neppe tid til å vandre i fjellene for moro skyld. Planen min er å ta ettermiddagstoget fra Bjørkliden til Katterat stasjon, og så fortsette turen inn i Narviksfjellene derfra. Dagens tog er av en eller annen grunn innstilt, men derimot går det en buss til Bjørnfjell, så jeg hiver meg på den. Heldigvis rekker jeg en tur innom landhandelen på jernbanestasjonen, som har elgkjøtt, is, cola, sjokolade og alt jeg ønsker meg. Og et par mellanøl som jeg kan smugle over grensa. Skikkelig harryhandel. Rallarkirkegården ved Bjørkliden. Lanthandelen på Bjørkliden har alt jeg trenger. Bussjåføren fyller hele bussetet og minner meg om de verste skurkene i Kruttrøyk, men han serverer kaffe og 40 år gamle fiskehistorier før han slipper meg av på Bjørnfjell. Derfra følger jeg rallarveien ned mot vokterboligen, som Narvik og omegn turistforening overtok for noen år siden. Den er låst og må bestilles, men NOT har bygget en veldig fin gapahuk 200 meter unna, med flott utsikt. Turen langs rallarveien fra Bjørnfjell og hit gir et imponerende innblikk i et lite stykke jernbanehistorie, det er stupbratt og skilt advarer mot steinblokker som kan komme deisende. Artig tur, jeg er nesten glad for at toget var innstilt. I gapahuken er det tørr ved som gir fyr i bålpanna, og jeg lager ei stor gryte med elgskav, løk, creme fraiche og mye annet godis, pluss en velfortjent svenskeøl mens en rød kveldshimmel varsler om nok en godværsdag i morgen. Turen langs rallarveien fra Bjørnfjell til Katterat er en leksjon i jernbanehistorie. Brua her ble bygget utelukkende for å ha muligheten til å sprenge banen ved et angrep på landet. Nå er banen lagt utenom brua. Takk til NOT for lån av gapahuken ved Vokterboligen. Noen gamle venner sørfra har avtalt å slå følge fra Katterat til Skjomdalen, 4 dager i Narviksfjellene. Jeg har lovet dem møkkavær og en tøff tur med våte elvevadinger, men de har ikke latt seg stoppe, og belønnes med shortsvær hele turen. Narviksfjellene viser seg virkelig fra sin beste side, med et mye mer alpint enn lenger nord. Hyttene er også fine, små, sjarmerende, og i motsetning til i Troms ligger de over bjørkebeltet. Lettgått langs den gamle anleggsveien fra Katterat til Hunddalshytta. Turfølget har med forsyninger til meg, og med tunge sekker velger vi å følge den gamle anleggsveien inn til Hunddalshytta fremfor stien over Langryggen. Hytta ligger virkelig fint til mellom høye fjell, og jeg skjønner at mange toppturentusiaster drar hit om vinteren. Turen derfra til Cunojavri er nærmere to mil, i lettgått og nydelig fjellterreng gjennom Oallavaggi, krydret med et par friske elvevadinger. Jeg har fått litt for høy selvtillit på vadingene og prøver meg på å krysse Oallajohka uten å ta av støvlene. Det går bra på steinene ei stund, helt til jeg går skikkelig på snørra og får ei skikkelig lårhøne, pluss får duppet kameraet i elva. Jeg venter to dager før jeg slår det på igjen, og det fungerer heldigvis som det skal. Lårhøna kjenner jeg i flere uker, som en påminnelse om at elvevadinger er tryggest med crocks på beina, langs bunnen og helst med vadestokk. På Cunojavri er sikringsbua revet, men det er kun et par belgiere i tillegg til oss, så det er plass til alle. Lovende vaking i innsjøen, og ørreten viser seg å være villig. Sprek ørret i halvkilosklassen blir kveldsmat, og vi bestemmer oss for å ta ei natt til på samme plassen. En dagstur med lett sekk til Storsteinshytta og brekanten der oppe er ikke noe dårlig alternativ. Hovedhytta der er låst og må reserveres, mens det er ei lita hytte med gassbluss og to senger. Vi koker te og nyter sola, utsikten er fantastisk med sammenhengende fjellområder mot Kebnekaise-fjellene og i alle himmelretninger. Det blir seint før vi kommer oss ned til Cuno igjen. DNT-hytta ved Cunojavri, virkelig et flott sted. Og med sprek ørret. Denne tomannshytta ved Storsteinsbreen står åpen, mens den større hytta her må reserveres. Det er tirsdag 18. august, og søringene blir hentet ved demningen (Vuostagorzi) øverst i Skjomdalen. Det blir litt for langt å gå til Caihnavaggihytta i dag, så jeg vader noen småelver og tar ei natt i telt ved Cunojohka. Jeg har fått høre at broa over Steinelva er ødelagt, så jeg går lavere i terrenget og vader der elva har delt seg i flere småelver. Møter en lokal fyr med fiskestang, han påstår at han aldri har fått fisk under kiloen her. Jeg har ingenting i mot kilosfisk, og prøver meg først på sildesluk og opphengerflue. Da det ikke fungerer, skifter jeg til favorittsluken, en 12 grams Kulpen fra bambusstengenes tid. Dagens nedtur blir at jeg mister den, og jeg velger heller å gå i hi for hissig mygg. Fire dager med mye folk er akkurat passe, og det er godt å avslutte dagen i teltet med kun elvesuset som selskap. På vei opp mot Caihnavaggi. På andre siden av dette vannet dukket jerven opp. Utrolig mye snø i fjellet til å være 19. august. Neste dag fortsetter jeg mot Caihnavaggihytta. Rett ovenfor vannet en kilometer før hytta (938 moh) blir jeg oppmerksom på et grått dyr som beveger seg raskt i steinura, 3-400 meter unna. Vanskelig å bedømme størrelsen på den lange avstanden, og først tenker jeg at det må være en fjellrev eller kanskje en ulv. Kikkerten avslører imidlertid at det er en reinskalv i fullt driv aleine. Årsaken til hastverket dukker straks opp; en jerv på reinsjakt. Jerven stresser ikke med å komme innpå, det virker som om strategien er å henge på til kalven ikke orker å løpe lenger. Her er oversiktlig med enkelte morenerygger, og jeg ser de flere ganger den neste halvtimen, før de blir borte. Jerven gir seg nok ikke så lett når den først har skilt ut kalven fra flokken, så jeg tipper den kan avslutte jaktdagen med ferskt kjøtt. Caihnavaggi. Klesvaska tørker på en time i godværet. Caihnavaggi får et halvt års forsyninger av gass og ved på et kvarter. Jeg synes Caihnavaggihytta er en av de fineste hytteplassene på turen. Den ligger på akkurat 1000 moh, høyt og åpent i terrenget, ved et lite fjellvann og med bratte fjell rundt, goldt og steinete, og fremdeles med mye snø. Været er utrolig, den siste uka har jeg knapt sett ei sky på himmelen, og jeg vasker tøy som er tørt i sola og vinden på en time. ”Sverige på langs”-Mats dukker plutselig opp fra intet, han startet i Skåne i april og har siden det fått flere tusen følgere på sin turblogg. Artig kar, han forteller at han har brukt Tyvek-kartet som akebrett nedover ei snødekt li, og viser meg kartet som er krøllete, men fremdeles like helt. Jeg spanderer en pose Real turmat på langtursvensken, som vandrer videre nordover mot Treriksrøysa det turen hans avsluttes. Isen går seint i år. Gautelisvannet mot Gautelishytta. De neste dagene i Narviksfjellene blir blant de beste på hele turen, med godvær, daglige bad og et landskap som kan ta pusten fra en. Jeg tar noen avstikkere, fint å forlate den merkede løypa innimellom, legge turen på andre siden av et fjellvann. Flere ganger letter det rype så snart jeg har forlatt stia, så fuglene vet nok godt hvor folk ferdes. Stemningen er god på Gautelishytta, der pensjonistene i NOT snekrer ny bu. De setter garn og lover fisk til frokost, men røya har andre planer. Etter ei natt med mye folk både på Gautelishytta og på Hukejavrestugan (STF), tar jeg av fra stien og følger vannene Kaisejavre og Guojujavri. Det er for varmt å gå midt på dagen, så jeg tar noen timer siesta og bading i samebyen ved Guojujavri, før jeg fisker meg nedover langs Lihtijohka mot Sitasjavri. Der bærer naturen sterkt preg av vannkraftutbygging, med stor demning og svære kraftlinjer i terrenget. Har et håp om skyss de to milene fra Sitas til Ritsem neste dag, men samene har visstnok fått forbud mot å skysse folk. Og den eneste bilen som passerer, gir full gass når jeg forsøker å gi tegn. Så det blir 20 kilometer rask gange på grusvei fram til Ritsem. Fjellstationen ligger ved Akkajavre, med den fjellkjeden Akka som utsiktspunkt mot Sarek. Ritsem bærer et visst preg av å ha blitt bygget som arbeiderkaserne under vannkraftutbygginga, men butikken er åpen, betjeningen trivelig, dusjen har varmt vann, senga er god og jeg får enerom. Ingen vanskelig beslutning å takke ja til rent sengetøy og stort håndkle for 150 svenske kroner. Hviledag er påkrevd, så jeg tar to netter her, før turen fortsetter inn i Sarek. Sein kveld ved Sitasjavre, der kraftutbyggingen har satt sitt preg. No wheel drive ved Akkajaure. Akka, inngangen til Sarek. Utsikt fra Ritsem fjellstation. Blir stadig imponert over folk jeg møter. Ei ung svensk jente har først gått ”Hvita bandet” på ski fra Treriksrøysa til Grøvelsjøen sist vinter, så nordover igjen langs Østersjøen før hun nå skal gå ”Gröna bandet”. Hun har gått hele turen aleine, jeg kjenner at det er mye å strekke seg etter. Men aller best er det å strekke seg i ei god seng og med skikkelig sengetøy, etter 41 dager på tur.

Jeg tok sjansen på overskriften. http://www.firda.no/politi/friluftsliv/luster/leitar-etter-far-og-to-born-i-fjellheimen/s/5-15-193592 Med tråden om Spot og mulig unødvendig søk etter noen nederlendere friskt i minne - hvordan kan man sikre seg at andre forstår at man er forberedt på storm og uvær?

Det har omtrent gått ett år siden jeg dro til Sør-Korea og gikk Baekdudaegan. Det betyr at høsten har kommet igjen og en ny langtur står for døren. I år reiste jeg til Tyrkia for å gå The Lycian Way. For de som har lest 'Gå, Eller Kunsten Å Leve Et Vilt Og Poetisk Liv', så er det deler av denne ruten Tomas Espedal gikk på i boken. Jeg fant ut om ruten i et fly-magasin på flyturen tilbake fra Seoul av alle steder. Lovnadene var fjell, strender, blått hav, natur og antikke ruiner. Offisielt så starter ruten fra Ovacık, men jeg valgte å gå fra Fethiye. Ruten følger så Tekke-halvøyen til Geyikbayırı ikke så langt unna Antalya, og er 540km lang ifølge guideboken (det er veldig motstridene informasjon rundt dette omkring). Jeg brukte 31 dager på ruten. Det ble ikke til at jeg gikk de lengste dagsetappene denne gangen. Ruten i seg selv er ikke så vanskelig, selv om den innehar sin del av bratt opp- og nedstigninger, samt deler med vondt underlag og gå på (i tillegg til dårlig merking som ofte førte en på villspor). Jeg hadde nok valgt å starte for tidlig på året og ble straffet for det, varmen ble til tider veldig høy og jeg slet med å tilpasse meg å gå i den. Spesielt å få sove skikkelig. Jeg hadde opprinnelig tenkt å telte mer, men det ble for varmt i teltet mitt og jeg så raskt at jeg måtte belage meg på å overnatte på gjestehusene man kommer til langs ruten. Jeg møtte få andre som gikk hele ruten, men flere grupper som gikk utvalgte deler av ruten. En litt morsom observasjon er at på den vestlige delen av ruten møtte jeg på flere tyskere, noen engelskmenn og franskmenn, europeere med andre ord. Mens på den østlige delen møtte jeg på definitivt flest russere, samtidig som at de gikk i motsatt vei. I forhold til forventningene mine holdt ikke ruten helt mål, men jeg får legge godviljen til og si at noen av årsakene til at alt ikke helt føltes så bra var at jeg sleit med varmen og ikke sov så godt i starten pga det, i tillegg til at jeg hadde noen mageproblemer. Når jeg ser tilbake på turen, er jeg mer fornøyd. Av høydepunkter var de første dagene og spesielt den første 'offisielle' dagen på ruten mellom Ovacık og Faralya, overnatting ved fyrtårnet på Gelidonya med solnedgang og soloppgang der, ruinene av en gammel kirke høyt oppe i fjellene (Alakilise) og klatringen opp til og overnattingen på Tahtali Dagi / Mt. Olympos (2365moh). Den verste dagen på turen var da jeg gikk fra ruinene av Sura til ruinene av Myra, og møtet med en veldig aggresiv hund hvor jeg måtte gå ut av mitt vanlige sinn og skrike høyt til for å holde den på avstand, med påfølgende tur der ruten gikk gjennom en lang strekning med tornekratt. Merkingen på ruten er ett kapittel for seg selv, den veksler fra god til helt håpløs. Og det var omtrent minst en gang om dagen hvor jeg fant ut at jeg hadde gått feil og måtte gå tilbake for å finne ruten igjen. Merkingen kunne fint peke til venstre, mens ruten gikk til høyre. Stort sett greit nok, når det ikke var snakk om lange avstandene. Men når jeg var på etappen høyt oppe i fjellene hvor det ikke er noe sted å overnatte eller å få mat og usikkerhet rundt tilgang til vann, var det noe annet. Bærende på fem liter med vann ble det frustrerende å måtte klatre opp igjen, etter å ha begitt seg ett stykke nedover på feil grunnlag. I etterkant vil jeg faktisk anbefale folk som tenker å gå ruten og ta med seg en GPS med ruten lagt inn på. Likevel, så er jeg fornøyd med ruten. For de som er interessert så vil jeg legge ut dagsrapporter på bloggen min, oversiktssiden min finner dere her: http://tarjeiskrede.blogspot.no/p/the-lycian-way.html (legger nok ut info om ny dagsrapport på forumet og). Bilder finner dere her: https://picasaweb.google.com/tarjei.skrede/TheLycianWayTeaser?authkey=Gv1sRgCNrrwLjfq5botgE. Noen utvalgte bilder: Fra andre dagen på ruten (offisielt første dag) mellom Ovacık og Faralya, gående nedenfor Baba Dagi med utsikt over Middelhavet og kysten og stranden ved Olüdeniz. Mens jeg spiste frokost på bryggen i Simena svømte denne caretta caretta skilpadden forbi. I ruinene av Myra utenfor Demre. Man får sin dose ruiner i løpet av vandringen. Soloppgang fra fyrtårnet ved Gelidonya, det sydligste punktet på kysten til Tyrkia. Teltplassen nedenfor toppen av Tahtali Dagi / Mount Olympos. Jeg og en til campet her, før vi tidlig neste morgen klatret opp til toppen av fjellet.

Ja, akkurat det med vindstøy er faktisk det eneste jeg bekymrer meg med mitt nye Enan telt, men jeg har lært at noe komfort må man legge igjen for å få ned vekten mest mulig. Tanken om Akto var der, men så leste jeg at Enan hadde bedre plass og litt bedre lufting. Er jeg ikke fornøyd, så selger jeg det akkurat som jeg gjorde med mitt Unna telt i fjor. Hilleberg holder seg godt i pris heldigvis, og eneste måten å finne noe man blir fornøyd med er å få egen erfaring. Andre sin erfaring har jeg lært meg at ikke alltid er riktig, selv om man skal lytte til erfarne fjellfolk Når det gjelder vindstøy så har jeg en "fordel". Jeg er nesten døv på ene øret og når kjerringen snorker eller det er andre lyder jeg ikke vil høre, så ligger jeg det hørende øret ned mot underlaget og har det ganske så stille

Haha, noen sier at det ikke er størrelsen det kommer an på Men jeg har tenkt tanken på å snekre et stativ med vandrestaver eller noe slikt.

He, he - når jeg har satt opp det knøttlille teltet mitt, er det nøyaktig dèt jeg ikke kan gjøre - siden "stativet" mitt (en TrekPod) er nødvendig for å få teltet til å stå (Kan muligens spikke til noen teltstaver i tre om det skulle bli veldig påkrevet med brife-selfies foran teltet, da.)

Gode tips der a_aa. Det minner litt om løsningen jeg har med fotosekken. Nå skal det sies at jeg kun har behov for stativ når det faktisk må stå fjellstøtt. Bildestabiliseringen i EM-5 MKII er helt rå og tar fint 4-5 trinn faktisk, og den virker i 5 retninger. Faktisk ganske fascinerende. Når jeg i tillegg bruker optikk som fint kan brukes på åpne blendere ved f2.8 så blir stativet sjlden brukt. Det eneste som kan være fint med et stativ er at jeg får kameraet opp i høyden når bilder av meg selv skal tas Brife bilder der man sitter foran teltet når ingen andre kan ta bildet. Om jeg faktisk vil trives uten stativet eller med det lille Gorilla stativet er usikkert. Men jeg får prøve.

@opas: Som deg tar også jeg ofte med meg kamera på tur, har en gammel Oly Pen E-P1. Du har garantert funnet din måte å ordne kamerahåndteringen på - likevel skriver jeg noen ord om hvordan jeg gjør det, siden utformingen og dimensjonene på ryggsekken er avgjørende. Jeg har sekker med glidelåstilgang inn til hovedrommet, og nær den åpningen legger jeg kameraet. Når jeg går tur med kameraet i sekken (ikke i stropper foran) og øyner et motiv, åpner jeg remmene og vrir ryggsekken rundt slik at den henger foran. Slipper å finne en tørr/ren plass å sette sekken, og ingen bøy, tøy eller løft opp og ned. Tar ut kameraet fra glidelåsåpningen og støtter det på sekktoppen. Det blir meget stabilt - ikke som en tripod, selvsagt, men til god hjelp ved lengre lukkertider/brennvidder. Cluet er at dersom sekken blir for høy, blir kamera-på-vridd-sekketopp ikke særlig gunstig lenger. For meg synes det som grensen ligger rundt 50 liter - når jeg vrir rundt min 65 liter, ser jeg rett i topplokket i stedet for å akkurat kunne se over det. Godt mulig at det finnes større sekker som er bredere og dypere, og derfor ikke så høye?

Blir nok en sånn hd på meg også. På pulkertur med ungene blir det mye stasj, og tar tid å organisere alt. Men var på biltur med telt i stappfull bil i fjor. Denne må jo også være genial til å ha alle disse tingene i da. Bare å putte den full rett inn i skiboks en

Säcken skall: - Rymma dina saker. - Ge bra bärkomfort och stöd för ryggen. En säck som är bra men väger 1 kg mer är mycket lättare att bära än en som är dålig och superlätt. Ta den säck som passar volymmässigt och som sitter bra på din rygg. Viktigt att testa med last i säcken! Om möjligt - köp i en lokal butik. Går inte det, köp av någon som erbjuder full bytesrätt. Säcken egenvikt är av underordnad betydelse.

Jeg står på mailinglisten deres allerede. Må være perfekt dersom man skal ha en basecamp på fjellet hvor det ikke er noen trær til hengekøye.e

Dette har vært en artig tråd å følge. Dog bør vel tittelen på tråden endres

HD er veldig stor og rommer veldig mye, Jeg har dunallergi og har derfor en ekstremt voluminøs kunststoff vinterpose. Sist helg hadde jeg med meg minstegutten på tur og da hadde heg følgende inne i HD`en: 1 stk Syntmat 7 LW 2 stk bamseunderlag 1 stk Mammut Denali EXP 5-Season 1 stk Ajungilak Iglo 3 sesong 1 stk juniorsovepose Og enda var det ikke noe problem å skulle stappe lommene eller hovedrommet med mere. I helgen gikk vi ikke så langt og det var fint vær så følte ikke for å stroppe ned så mye, men skal jeg på langtur vil jeg nok stroppe mer for å "få ned tårnet" og lavere tyngdepunkt. Og fordi jeg har flyttet det meste av underlag osv ut av pulken så kan jeg pakke denne vesentlig flatere enn før og jeg tror det vil gjøre at jeg velter mindre også. (Harn en Fjellpulken Explorer 168). Hovedgrunnen til mine velt er når jeg er lat til å pakke og legger det meget tunge og ustabile isborret på toppen av lasset eller øverst under beddingen. Om jeg legger borret i bunn og pakker godt rundt det for å få tyngden i bunn av pulken så velter jeg ekstremt sjelden.... Full termos osv foretrekker jeg å kunne få tak i via glidelåsen bakerst på fjellpulken fremfor å legge de oppe i lommene på beddingen. Det gir en unaturlig følelse å stable såpass tunge remedier på toppen

Rundt 3000,- med ekstra pipelengder. Skal prøve å summere opp erfaringene. Det er en ovn i rustfritt, med en "stekeovn" Den brukte vi med ett toastjern med stort hell. Vanntanken med tappekran er funksjonell, men det kunne vært en større åpning for fylling med snø. Støttebeina under er lave, men det oppleves som fordel med lav varme. Derfor er det greit med noen forholdsregler med en helle under slik at bunnduk/gress ikke blir skadet eller tar fyr. Jeg kjøpte en sveiseduk med alufolie på den ene siden. La den under med alufolie opp. Dette er en duk som brukes for å beskytte omliggende gjenstander mot sveisesprut. Den tåler høy temp. Bare lag den stor nok til å dekke under ovnsdør i tilfelle noen glør skulle falle ut. Fin å pakke ned i baggen som følger med. Det er en bunnrist inne i ovnen som veden skal ligge på under. Jeg har brukt ovnen med og uten, men du får mer ved inn uten. Veden må uansett splittes i noen mindre deler en hva som er normalt. En "standard" kubbe ble kvøyvd i rundt 4 deler. for å få plass inne i ovnen. Dette er ett kompromiss med "stekeovnen" som stikker noe ned inne i ovnen. Dog ikke merket noen forskjell i trekk med eller uten rist. Døra er lett å håndtere og justere trekk. Trodde at ringen ble varm, men det gikk greit. Skulle ønske det var en mulighet å legge en pakning der slik at døra ble tett. Piperørene er tynne, og skarpe så bruk hansker ved montering og nedmontering. Anbefaler at du tar en fil og fjerner gradekanter på endene av rørene når ovnen ankommer deg. Lettere å montere rørene sammen. Burde kanskje vært gjort under produksjon? Jeg forlenget også gjennomføringen i toppen for bedre tilpassning og sikkerhet. Det ble gjort med ett skjøtestykke og spirorør som passet perfekt sammen. En blikkenslager har dette, bare fjern gummi pakningen i skjøtestykke. Liker at gjennomføring kommer så høyt at det ikke er noen mulighet for topphatt på utsiden kommer i kontakt med pipa ved vindfulle dager. De kombinerte bære håndtak og siderist fungerer bra. Fine til sette flere kjeler der, eller varme noen pølsebrød eller lignende, men ville vært forsiktig med å bruke det til å tørke sokkene. Kan fort bli for varmt. Tørkestativet kunne med fordel hatt litt lengre kroker, men fungerer fint til å feste pipa til teltstang. Og i å med Varanger har ett eget tørkestativ, fungerer det for meg. Det er ingen gnistfanger i toppen av pipa og har heller ikke opplevd at det kommer gnister ut, men på sikt ønsker jeg å få til en løsning der. Selve fyringen gikk bra, men om jeg heiv inn for mye ved, kunne det bli meget varmt i teltet. (6 minus på utsiden). Og det ble fort kaldt når veden ble brukt opp, så den som har ansvaret for ovnen må nok regne med litt jobb med justering, etterfyll av ved, osv. Den ble ganske så varm, og man kunne ane en rødfarge i metallet, og veldig synlig i mørke. Derfor er sikkerhet absolutt prioritert. Det går sinnsykt fort å få brannsår om en skulle være så uheldig kommer bort i pipa eller ovnen. Oppsummert er dette en ovn med gjennomtenkte ideer, og fungerer utmerket til å varme opp en 8 - 10 manns lavvo. Matlagingen gikk som en lek, og med vann som koker raskt i tanken. "Stekeovnen" har sin misjon, men er vel for liten til å utføre de helt store kulinariske kunststykker. Men med ett pizzastykke, brødskive med ost, eller som jeg gjorde brukte ett toastjern, fungerer den. Vekt og pris havner vel sånn litt over midtpunktet skulle jeg mene. Kan være at produsent har endret noe siden jeg kjøpte min ovn, og det har jeg ikke sjekket. Har prøvd å få med meg det meste, og skulle du trenge noe mer info fjellbekk, så ikke nøl med å ta kontakt på PM. Så kan jeg legge igjen mitt tlf. nummer om ønskelig.

Fått snø, mer en 14 grader og Fjellski på Selsi natten, Kongsberg område. Ultra lett vekt: først drikke etterpå gjøre mat.

Første dag med klister, shorts og mer enn 17 grader i solen. Blefjell blikk: .

Jepp - våren nærmer seg med høyfrekvente babysteg. I går syklet jeg til og fra jobb og på hjemturen var jeg faktisk iført shorts - mine vinterbleke bein ga høy synlighet i trafikken, antok jeg Gikk hjem fra jobb i dag - over Lyderhorn til Skjenafjellet, der dette forrædersk lovende bildet viser mine elementære kokkeleringsforsøk med realmiddag og kaffe på spritbrenneren: Like etter at jeg knipset bildet, konstaterte jeg at sporken lå igjen hjemme (i stedet hadde jeg stappet en PowerHoudi ned i 16-liters-sekken, den tok bortimot halve plassen, og det var varmt nok til at tanken på å ta den på ikke engang var i nærheten av å sneie innom utkanten av bevisstheten min) - hvordan få i meg real-maten nå? Aha - jeg kunne jo bruke kjeleklypen på lokket til kaffefilteret, og få noe som liknet en skje for en storkjeftet fyr, dette var jo bra improvisert! Det spilte liten rolle, viste det seg, siden jeg hadde plassert brenneren på en noenlunde fotogen plass i stedet for på en fornuftig stødig plass... Et vindkast inn fra venstrekanten av bildet veltet brenner, vindskjerm og kjele på et blunk Varmt vann rant utover, mens brennende sprit svidde korkplaten som alt sto på (den fikk som fortjent for ikke å ha vært stivere). Jeg ga opp matprosjektet umiddelbart, men fikk reist opp brennern (som fortsatt brant og hadde noen minutter sprit igjen), satt på kjelen, etterfylte vann og bestemte meg for at kaffe, det skulle jeg i alle #¤@%§ fall ha! Og slik ble det. On another note: Jeg hørte en humle brumme forbi meg da jeg drakk kaffen min

Første brunørretene er landet, både med fluestang og på sluk! Endelig går det mot rette årstid!

Nei, det ble ikke fjellet i dag heller. Elbilen inne på service, konemor trengte skyss til jobben og minstemann skulle på møte i ungdommens bystyre. Mye av formiddagen ble brukt til transport, men så ble det endelig ble min tur. En tur langs Jærens kyst er aldri bortkastet tid og i dag var det faktisk nesten vindstille. Borestranden lå der badet i sol, og i dag var jeg faktisk helt alene. Det sies at på den stilleste dagen på Jæren så blåser det av tre høns, men i dag var det nok ingen ting som blåste av. Bare lyden av bølger og ellers ingen ting.

Ein kan definitivt si det samme om skredutstyr - ikke minst det siste nye "ballong sekkene". Det er kjent at "sikkerhetsutstyr" kan endre adferdsmønstre og beslutningsprosesser. Dette er der i øvrig flere studier som forsøker å kartlegge. Jeg har intet imot at du har med deg SPOT på tur, eller at du går alene. Jeg går selv mye alene, uten SPOT, men nytter samme "sikkerhetsnett" som de lokale har brukt i generasjoner - sir fra om hvor jeg går og så er jeg ultra konservativ på tur. Uansett hvor mye utstyr som er i sekken kan ingen eliminerer faren i naturen, å holde gode marginer slikt turen blir etter evne og med overskudd krever kunnskap og erfaring. På skredkurs når temaet er beslutningsprosesser og risikovurdering, utfordrer jeg ofte folk med spørsmålet: La skred-ballong-sekken ligge igjen, ta av skredsøker og kast bort skovl og søkestang. Vil du fortsatt kjører/gå inn i det terrenget? Går skredet kan du dø - uansett hvilke dingser du har på/med deg. Jeg nytter det samme i andre situasjoner, hvor en elektronisk dings virker til å ha avgjørende betydning for beslutningen. Hva ville du gjøre uten? Om du vil ha med SPOT på tur, og det ikke endre på de beslutninger du gjør på en tur, som ellers er passende for erfaring og kunnskap - da er det selvsagt fint å eliminerer så mye som mulig av restrisikoen. Men det er jo da nødvendig å kunne skille mellom "objektiv" rest risiko, og subjektiv risiko av alle typer, en må kunne gjenkjenne hva som er reel fare og hva som "bare" er besværlige eller krevende situasjoner - det krever erfaring og kunnskap i omgangen med fare. Det øyeblikk en SPOT, sat.telefon eller en annen dings for den del, blir avgjørende for om en reiser på tur alene eller ikke - da bør kanskje ikke en reise alene - på den turen om ikke annet. Det mener no jeg.

Jeg kjenner ikke til sagen her, og vil ikke kommenterer ut fra slik mediedekning. Men eg liker ikke SPOT, og enveis kommunikasjon. Det er ikke dingsen jeg misliker, men dingsen og utviklingen i "folk" sin atferd. De fleste av os er idag skjermet for alle mulige fare i hverdagen, så skjermet at vi ikke er i stand til å vurderer de reelle fare når dette egentlig må til, og da blir alvorlige utfordringer plutselig til livsfare eller umulige situasjoner som krever hjelp. Folk tar sjanser, men trur de "kalkulerer" risiko. I virkeligheten er dei bare så urutinerte/uvitende at de ikke har peiling på hva de driver med, hva som faktisk kan skje og hvordan en takler det om nået da skulle skje. Turfolk overvurderer seg sjølve, og med "vissheten" om at en alltid kan få hjelp, blir slikt atferd og risiko "legalisert" for en selv og andre. Eg hører ofte argumentet, "jamen jeg er mye alene på tur, da er det en ekstra sikkerhet". Ja, men kanskje du ikke skulle gå alene på tur da. Dersom du er usikker på om du har kompetansen og erfaringen til det... SPOT er ikke problemet, men SPOT i kombinasjon med adferden til et skjermet samfunn, som møter naturens livsfare uten erfaring og kompetanse - det er et problem! Problemet er ikke belastende stort enda, men utviklingen ser litt skremmende ut...

Slitasje på sti og myrer, men det ser ikke disse kondomdraktkledde fartsfantomene - eller vil ikke se. Jeg er drittlei av å gå på stier og må passe meg for idioter på sykler som skal sette rekordtid ned stier jeg går opp og knapt rekker å kaste meg unna, eller må være på alerten mens jeg går. Jeg går på alerten i trafikken, når jeg er på skauen eller fjellet forventer jeg, faktisk, å kunne slippe å måtte værw på alerten som om jeg går langs en trafikkert vei. Sykling i skiløyper derimot etterlater seg ikke slitasje og gjørmehelvete, personlig har jeg mindre imot fatbike i skiløypa enn en del andre har. Utenfor verneområder må det kompromisser til fra alle i form at endel stier og områder lå være åpne for gående og syklister men etter visse hensyn (sykkelbud finnes men hva myrer og fuktige partier angår gir alle jeg observerer faen i å trille forbi - og dermed gi unødvendige slitasje skader), men i verneomtåder må det opprettholdes et fortsatt forbud mot stisykling - verneområdene må være til for å verne området mot mindre skånsom bruk enn den eksisterende fotturismen. Det er ingen hemmelighet her at jeg hater utviklinga i friluftslivet fra naturopplevelser til at målet er aktivitsformen..

Flott film, inspirasjon i massevis. Brukte dere gass på hele turen?