Vinnerliste

Turene trenger ikke å være lange, man trenger ikke alltid å være så kritisk til hva man pakker i sekken, og det er faktisk ikke alltid man gidder å ta med seg fiskeutstyret. Av og til, eller egentlig som oftes, er det enkle friluftsliv det beste. Et bål, et telt, eller kanskje bare en duk. I kombinasjon med mørke kalde kvelder, stjernehimmel og høstfarger som setter sitt preg på skogen. Det er alt som skal til for å kose seg glugg i hjel. Det enkle friluftsliv. Det enkle friluftsliv. Vi nærmet oss slutten av oktober. En onsdag ettermiddag etter jobb trasket jeg og Christoffer oss opp til Perlevatnet på Emblemsfjellet. Det ble tidlig mørkt nå som høsten hadde kommet og klokken hadde blitt stilt tilbake. Hodelyktene måtte på, så vi kunne se hvor vi gikk. Etter et litt kronglete rutevalg av undertegnede var vi fremme. Det måtte en times jobbing til med vedhogging før bålet kunne fyres opp, og det ble servert Fjordland potetball. Det var ikke en lyd å høre i skogen, nesten som om alt liv hadde gått i vinterdvale. Så var det bare å sitte der, stirre inn i flammene, kanskje en liten runde etter mer brensel, noe godt i koppen og mye spekulering på alt og ingenting. Slik kan en høstkveld brukes. Å våkne i gapahuken til slik utsikt er en bra start på dagen. Av og til er det lov å unne seg presskannekaffe på tur Typisk nok så vi en storfisk vake helt med land. Litt surt at fiskeutsyret lå hjemme Perlevatnet. Teltet til Chris og gapahuken jeg brukte kan så vidt skimtes til høyre. Vi spekulerte lenge på hvor stor fisken kunne være. Konklusjonen? Den var diger. Winter is coming. Chris peiler ut ruta hjem. Det som er helt sikkert er at neste gang vi tar turen hit, skal fiskutstyret pakkes med. Litt surt å stå å se at storfisken vaker og ikke kunne gjøre annet enn å spekulere i hvor stor den var. Etter hvert som diskusjonen gikk ble fisken større og større. Og før vi hadde pakket sammen utstyret og begynte turen hjem, var den heldige ørreten allerede over kiloen. Ja ja, neste gang, neste tur, da skal den lures. Og du skal ikke se bort i fra at den har blitt enda større når våren kommer. [url={url}]Vis artikkelen på bloggen[/url]

En finfin dag for en tur i dag, strålende solskinn og fin temperatur. Stadig ikke på godfot med skia, så det ble tur på bena. Har kjøpt kjetting til skoa (snowline, fungerer helt utmerket), så da var det bare å legge i vei. Dyp snø og fottur er liksom ikke den beste kombinasjonen, men men. Har jo vært der tusen ganger før, men ikke om vinteren. Planen var å se om man kunne følge (sommer)veien oppover. Den er ikke brøyta om vinteren så visste ikke hvordan forholdene var. Null problem! den blir brukt som snøscootervei på vinteren så det var fint å gå så lenge man holdt seg i sporet. Kom man litt utenfor sporet var snøen temmelig råtten så det hadde vært tungt å gå uten (av og til er det kjekt med snøscooterspor også :P) Innså når jeg kom en 3 km opp i bakken at jeg burde tatt med rattkjelke, 3 km nedoverbakke tilbake til bilen med trekkhund kunne vært artig. Holde igjen 60 kg med hund som drar som et uvær (verre nedover enn oppover), helt grei treningsøkt for bena merka jeg. Kjente det godt i anklene når jeg nærmet meg bilen igjen. Bra tur var det i alle fall!

Fått snø, mer en 14 grader og Fjellski på Selsi natten, Kongsberg område. Ultra lett vekt: først drikke etterpå gjøre mat.

Les testen på bloggen min ved å trykke her! Dette teltet ble kjøpt inn primært til vinterturer og nå har det fått være med på turer i all slags vær de to siste vintrene. Her er mine erfaringer med teltet så langt. Bergans Helium Dome er et 4-sesongers kuppeltelt på cirka 5 kilo. Forholdsvis lett tatt i betrakning 5 stenger og store storm-matter. Jeg bruker teltet kun vinterstid da jeg syntes det blir for stort og tungt å ha i sekken. Kuppelformen gir både fordeler og ulemper. Den største fordelen er stabilitet i vind og innvendig romfølelse. Særlig høyden er fantastisk. Her er det 130cm innvendig høyde, noe som gjør det komfortabelt å sitte og svært anvendelig å tørke klær på det medfølgende, store tørkeloftet. De fire kryssende stengene gjør at duken presses godt ut og skaper forholdsvis rette vegger som gjør romfølelsen god. Bergans annonserer teltet som et tremanns. Sommerstid kan det fungere med tre personer med normalbredde underlag. Vinterstid er teltet best egnet for to. Da har man god plass, som man trenger med alt plasskrevende utstyr og bekledning vinterstid. Oppsett Teltet er konstruert litt motsatt av det vi er vant til fra nordiske telt. Dette teltet settes opp med innerteltet først. Det er verdt å merke seg at også innerteltet er vanntett, så det er ikke noe problem om det regner når teltet sette opp. Det er fire fargekodede stenger som krysser hverandre og de er forholdsvis enkle å tre, men det lønner seg å tre inn de «innerste» først og man trer alle stenger før man begynner å spenne opp teltet. Når innerteltet er spent opp trekker man ytterduken over og klipser fast i innerteltet med plastklips. Dette kan være en litt selsom opplevelse i sterk vind. Man er da relativt avhengig av å være to slik at den ene kan klipse og den andre holde teltet Når ytterduken er festet i innerteltet setter man inn den siste stanga som spenner opp forteltet. Teltet har svært store storm-matter rundt hele så det er enkelt å få spent duken skikkelig ut. Dette sikrer godt feste og et lunt inneklima. Praktisk bruk Teltet har et forholdsvis lite forelt med inngang fra begge sider, i tillegg til inngang fra baksiden av teltet. Dette sikrer at man alltid har en inngang i le for vinden. Mellom dørene i forteltet er det et lite «vindu» som gjør at man enkelt kan sjekke været uten å måtte åpne teltdøren. Smart! Når det er nok snø til å grave ut en skikkelig grop oppleves forteltet som stort nok til at det er enkelt å komme seg ut og inn samt smelte snø i forteltet. Er det lite snø blir det litt i trangeste laget å snirkle seg ut og inn de forholdsvis små døråpningene. Særlig når det er kaldt og man er kledd i mange lag. Innerteltet er romslig og takhøyden svært god. Dørene på begge sider kan åpnes helt og er todelt slik at det blir helt tett, eller helt åpent med bare myggnetting. I toppen av teltet er det to store lufteluker som kan justeres og lukkes innenfra. Om det blåser mye er det praktisk å kunne åpne luken bare på lesiden for å unngå føykesnø inn. Teltet oppleves som veldig lunt, men det er viktig å være klar over at det kreves god lufting når man fyrer med primus. Om man ikke har åpne luker i taket og dørene er helt igjen blir innerteltet i praksis helt tett. Dette er farlig! Jeg pleier derfor alltid å ha en glippe på begge dørene og minst en av taklukene åpne. Da sikrer man god gjennomlufting samtidig som teltet oppleves lunt og fint. Har faktisk oppnådd opp mot +20 grader inne når det har vært under -10 ute, bare ved å fyre lett med brenneren i forteltet. Teltet leveres med et stort «tørkeloft» som henges opp i taket. Dette fungerer svært godt når man fyrer med brenner siden man får god luftgjennomstrømning mellom loftet og ut luftelukene i toppen, i tillegg til at varmen naturlig nok strømmer opp i toppen av teltet. Her legger jeg hansker, luer, sokker og annet som er fuktig og det meste tørker raskt til neste gang man skal ut. Dimensjonene på innterteltet er 22 0x 195 cm. Det går greit med to Arctic Beddings og to smale bagger, men det er ikke mer plass enn det må i lengderetningen for en kar på 190. At teltet blir markedsført som vintertelt til tre personer er ikke riktig i mine øyne. Kort oppsummert: Pluss: Robust konstruksjon som tåler mye vind og snø. Romslig innvendig med svært god takhøyde. Generelt høy kvalitetsfølelse. Minus: Litt tungvint å sette opp, særlig alene i sterk vind. Plastklipsene som fester yttertelt er ikke optimale. Litt knotete å feste og kan fryse om man får snø i dem når man klipser. Litt lite fortelt. Teltet er ganske aggresivt priset, så dette er mye vintertelt for pengene! Les testen på bloggen min ved å trykke her!

Tur opp til saubua i dag på isete og harde forhold. Heiberg og Puma stod for mesteparten av jobben oppover, fra 695 MOH til 950 MOH iløpet av kort tid. På fjellet blåste det friskt, opp mot kuling kan jeg tenke. På vei ned var det tidvis interesant med såpass harde forhold, og vanskeligheter med å ploge i skogen, men vi kom oss nå ned Flott tur med et par ryper som spratt opp rett foran skituppen.

Det har omtrent gått ett år siden jeg dro til Sør-Korea og gikk Baekdudaegan. Det betyr at høsten har kommet igjen og en ny langtur står for døren. I år reiste jeg til Tyrkia for å gå The Lycian Way. For de som har lest 'Gå, Eller Kunsten Å Leve Et Vilt Og Poetisk Liv', så er det deler av denne ruten Tomas Espedal gikk på i boken. Jeg fant ut om ruten i et fly-magasin på flyturen tilbake fra Seoul av alle steder. Lovnadene var fjell, strender, blått hav, natur og antikke ruiner. Offisielt så starter ruten fra Ovacık, men jeg valgte å gå fra Fethiye. Ruten følger så Tekke-halvøyen til Geyikbayırı ikke så langt unna Antalya, og er 540km lang ifølge guideboken (det er veldig motstridene informasjon rundt dette omkring). Jeg brukte 31 dager på ruten. Det ble ikke til at jeg gikk de lengste dagsetappene denne gangen. Ruten i seg selv er ikke så vanskelig, selv om den innehar sin del av bratt opp- og nedstigninger, samt deler med vondt underlag og gå på (i tillegg til dårlig merking som ofte førte en på villspor). Jeg hadde nok valgt å starte for tidlig på året og ble straffet for det, varmen ble til tider veldig høy og jeg slet med å tilpasse meg å gå i den. Spesielt å få sove skikkelig. Jeg hadde opprinnelig tenkt å telte mer, men det ble for varmt i teltet mitt og jeg så raskt at jeg måtte belage meg på å overnatte på gjestehusene man kommer til langs ruten. Jeg møtte få andre som gikk hele ruten, men flere grupper som gikk utvalgte deler av ruten. En litt morsom observasjon er at på den vestlige delen av ruten møtte jeg på flere tyskere, noen engelskmenn og franskmenn, europeere med andre ord. Mens på den østlige delen møtte jeg på definitivt flest russere, samtidig som at de gikk i motsatt vei. I forhold til forventningene mine holdt ikke ruten helt mål, men jeg får legge godviljen til og si at noen av årsakene til at alt ikke helt føltes så bra var at jeg sleit med varmen og ikke sov så godt i starten pga det, i tillegg til at jeg hadde noen mageproblemer. Når jeg ser tilbake på turen, er jeg mer fornøyd. Av høydepunkter var de første dagene og spesielt den første 'offisielle' dagen på ruten mellom Ovacık og Faralya, overnatting ved fyrtårnet på Gelidonya med solnedgang og soloppgang der, ruinene av en gammel kirke høyt oppe i fjellene (Alakilise) og klatringen opp til og overnattingen på Tahtali Dagi / Mt. Olympos (2365moh). Den verste dagen på turen var da jeg gikk fra ruinene av Sura til ruinene av Myra, og møtet med en veldig aggresiv hund hvor jeg måtte gå ut av mitt vanlige sinn og skrike høyt til for å holde den på avstand, med påfølgende tur der ruten gikk gjennom en lang strekning med tornekratt. Merkingen på ruten er ett kapittel for seg selv, den veksler fra god til helt håpløs. Og det var omtrent minst en gang om dagen hvor jeg fant ut at jeg hadde gått feil og måtte gå tilbake for å finne ruten igjen. Merkingen kunne fint peke til venstre, mens ruten gikk til høyre. Stort sett greit nok, når det ikke var snakk om lange avstandene. Men når jeg var på etappen høyt oppe i fjellene hvor det ikke er noe sted å overnatte eller å få mat og usikkerhet rundt tilgang til vann, var det noe annet. Bærende på fem liter med vann ble det frustrerende å måtte klatre opp igjen, etter å ha begitt seg ett stykke nedover på feil grunnlag. I etterkant vil jeg faktisk anbefale folk som tenker å gå ruten og ta med seg en GPS med ruten lagt inn på. Likevel, så er jeg fornøyd med ruten. For de som er interessert så vil jeg legge ut dagsrapporter på bloggen min, oversiktssiden min finner dere her: http://tarjeiskrede.blogspot.no/p/the-lycian-way.html (legger nok ut info om ny dagsrapport på forumet og). Bilder finner dere her: https://picasaweb.google.com/tarjei.skrede/TheLycianWayTeaser?authkey=Gv1sRgCNrrwLjfq5botgE. Noen utvalgte bilder: Fra andre dagen på ruten (offisielt første dag) mellom Ovacık og Faralya, gående nedenfor Baba Dagi med utsikt over Middelhavet og kysten og stranden ved Olüdeniz. Mens jeg spiste frokost på bryggen i Simena svømte denne caretta caretta skilpadden forbi. I ruinene av Myra utenfor Demre. Man får sin dose ruiner i løpet av vandringen. Soloppgang fra fyrtårnet ved Gelidonya, det sydligste punktet på kysten til Tyrkia. Teltplassen nedenfor toppen av Tahtali Dagi / Mount Olympos. Jeg og en til campet her, før vi tidlig neste morgen klatret opp til toppen av fjellet.

Dag 30: Göynük - Hisarçandır Kale Utsikt fra klippene som huser Hisarçandır Kale. http://tarjeiskrede.blogspot.no/2015/10/goynuk-hisarcandir-kale.html Jeg startet den nest siste dagen på ruten med å bli overhøvlet av advarsler om vanskelig ruten over til Hisarçandır var og at jeg måtte regne med å gå meg vill og bli hentet av redningshelikopter. Advarselen føltes virkelighetsfjern når jeg gikk, for ruten var flott, uten noen som helst problemer med å finne veien. Jeg endte opp med å sette opp teltet mitt nedenfor ruinene av Hisarçandır Kale, som ligger på toppen av noen klipper med god utsikt mot dalen nedenfor og i retning av Antalya. Dag 31: Hisarçandır Kale - Geyikbayırı Ved skiltet som angir slutten på den Lykiske Veien (selv om det jo mer ser ut som starten på ruten). http://tarjeiskrede.blogspot.no/2015/10/hisarcandir-kale-geyikbayiri.html Siste dagen på vandringen ble en variert affære. Fin tur fram til Karabel-passet (siste passet på vandringen). Nedstigningen fra passet var forferdelig, hvor jeg gjentatte ganger gikk feil og ruten stort sett føltes som en meningsløs vandring gjennom busker og kratt. Høydepunktet var ruinene av Trebenna, som var tøffe. Kvelden i Geyikbayırı var derimot veldig hyggelig (i Jo-si-to) og jeg var godt fornøyd med vandringen likevel.

SIBIR, eller for å si det mer presist: det inderste av Sletteldvatni. Egentlig ikke så langt, men dette ligger godt utenfor de vanlige løypene. Første gang var i 1979, og så vi ikke noen andre. Dette bildet er ganske morsomt. Per, min gode venn som er avbildet her gransket nøye hvert eneste vann med kikkert for å være sikker på at det ikke var noen andre der. Og han hadde rett, vi så ikke et menneske i løpet av en uke. Senere, avhengig av hvor jeg bodde i landet, var det hit jeg jeg alltid dro, og de aller fleste ganger så vi/jeg ingen andre, I fjor f eks traff jeg tre karer på dag 4, og på hjemturen pratet jeg litt med tklami som lå ved Viketjønn. på dag 7, så det er ikke særlig folksom der. Og DET er jeg glad for. (Om du scroller litt ser du teltet hans i begynnelsen av odden)

Ikke ulovlig med ståsnøre. Grunneier kan ha og har ofte begrensninger i vilkårene sine i forhold til salg av fiskekort. Det kan være antall stenger tillatt i bruk, regler rundt garn og f.eks. ståsnøre som dette. Du bryter ingen lov men du bryter muligens vilkårene for fiskekortet. Anbefaler uansett å holde oppsyn med redskapen. Blant annet kan en del fugler og annet vilt hekte seg fast i snøre som ligger uten tilsyn. Ufint.

Sist helg, som så mange andre helger, i urørt østlandsskog. Blåtime i et vårlig vinterlandskap. En vinteren som går mot slutten. Men årets mest optimistiske tid står for døren og jeg gleder meg til fugleleik, åpne vann og vekst.

Jasså, var det du som satt der og kokte kaffe(?) i går! Passerte dere 2 ganger med trekkvillig labrador. Det var like fint på fjellet i dag. EirikW

Da har jeg fått både Hilleberg Enan og nytt titan kjøkken hjem i stuen. Nå er det bare å komme seg ut på tur snart. Jeg kjenner straks at disse tingene er lette Jeg lurte på om jeg hadde fått en tom eske i posten når det gjelder brenneren Vil benytte sjansen til å takke Allrando.no for kjempeflott service. Jeg hadde bestilt Fire Maple FMS-117T og et kjelesett Keith KP6012. Men så viser det seg at de ikke hadde KP6012 på lager. Da sendte de meg et KP6014 som inneholder en 1,2 liters kjele i tillegg. Det var en oppgradering på to hakk uten kostnad. Dette synes jeg var kjempeflott service. De kunne jo bare sagt at de var tom for den jeg skulle ha. Tommel opp for Allrando.no om jeg får lov å skryte her

Jeg fikk lagd tre versjoner av denne ovnen etter å ha surfet litt på siden du lenker til. Morsom liten sak. Dessverre ble den ikke så lett som jeg håpte på - Har tre stykker, 2 i 1mm SS og en i 0,5mm SS, der to er i fullskala etter målene i malen som er tilgjengelig i linken, og en som er ca halv størrelse av fullskala. I tillegg kan jo kanskje denne "testen" av en "Wood Gas Stove" inspirere litt:

En kort og grei tur. Sol, krokus som blomstrer og tulipaner som stikker opp. Gradestokken over 10 grader. Det ble plutselig vår. På en onsdag. Det ble selvsagt helt umulig å sitte hjemme å se ut på finværet. Jeg måtte på tur. Men burde jeg, Det virker som om det ikke tar så mye på achillesen å gå i bakker og terreng som langs vei. Det blir stivt og vondt om jeg går på asfalt – og det er selvsagt umulig å holde et rolig tempo på flate veien. I fjor, for lenge siden, da jeg lurte på om jeg i det hele tatt kom på tur igjen, tok jeg noen turer til Bjørndalsnuten. Opp og ned på noe over en time. Det kunne passe – tror jeg. Håper jeg… Da beslutningen først var tatt, tok det ikke lange stunden før sekken var pakket, turklærene på og jeg satt i bilen. Jeg synes normalt ikke noe om en tur der kjøring frem og tilbake tar lengre tid enn selve turen. Denne gangen fikk det gå. Ett var sikkert, det var ikke bare meg som fikk vårfornemmelser og ville på tur. Det var mange biler på parkeringsplassen ved Gramstad Jeg kunne se folk på toppen av Dalsnuten – en enda kortere tur. Det kom folk nedover som alt hadde vært på toppen. Og karen som mente det nesten ikke var is i stien, hadde bare delvis rett. Det var ikke bare isen som var glatt. Det øverste laget av sorpa hadde tint, og det var omtrent ikke hold enkelte plasser. Jeg måtte ta det med ro oppover, og jeg stoppet og sjekket noen ganger for å finne beste vei i tråkket. Jeg stoppet selvsagt ikke for å trekke pusten. Et stykke opp i bakken gikk jeg på fire karer. De hadde tatt en rundtur i det fine været. Og om det ikke var kjentfolk, så hadde vi i hvert fall felles kjente og en av karene hadde vært tilsyn på Børsteinshytta. Vi fikk en hyggelig prat. En av karene bemerket at jeg bar på sekk, en annen påsto han hadde «sekken» på magen. Det er egentlig det samme hvordan kiloene kommer på, det blir tungt samme om sekken er foran eller bak. Utenom disse fire karene, møtte jeg en del jenter på tur – alene. Den ene riktignok med hund. Jeg har i det siste faktisk truffet flere jenter som gå alene enn gutter – gamle mannfolk derimot… Det ble sommervarmt i liene oppover mot toppen. Selv helt oppe var det ikke nødvendig med jakke. Småvannene lå blanke og det var ikke mye bevegelse i trærne nedover. Finere vær er det nesten ikke mulig å få. Det går raskere nedover enn opp. Selv om jeg tok det svært forsiktig enkelte plasser, var jeg nede på veien «alt for tidlig». Denne gangen kunne turen godt ha vart lengre. [url={url}]Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden[/url]

Jepp - våren nærmer seg med høyfrekvente babysteg. I går syklet jeg til og fra jobb og på hjemturen var jeg faktisk iført shorts - mine vinterbleke bein ga høy synlighet i trafikken, antok jeg Gikk hjem fra jobb i dag - over Lyderhorn til Skjenafjellet, der dette forrædersk lovende bildet viser mine elementære kokkeleringsforsøk med realmiddag og kaffe på spritbrenneren: Like etter at jeg knipset bildet, konstaterte jeg at sporken lå igjen hjemme (i stedet hadde jeg stappet en PowerHoudi ned i 16-liters-sekken, den tok bortimot halve plassen, og det var varmt nok til at tanken på å ta den på ikke engang var i nærheten av å sneie innom utkanten av bevisstheten min) - hvordan få i meg real-maten nå? Aha - jeg kunne jo bruke kjeleklypen på lokket til kaffefilteret, og få noe som liknet en skje for en storkjeftet fyr, dette var jo bra improvisert! Det spilte liten rolle, viste det seg, siden jeg hadde plassert brenneren på en noenlunde fotogen plass i stedet for på en fornuftig stødig plass... Et vindkast inn fra venstrekanten av bildet veltet brenner, vindskjerm og kjele på et blunk Varmt vann rant utover, mens brennende sprit svidde korkplaten som alt sto på (den fikk som fortjent for ikke å ha vært stivere). Jeg ga opp matprosjektet umiddelbart, men fikk reist opp brennern (som fortsatt brant og hadde noen minutter sprit igjen), satt på kjelen, etterfylte vann og bestemte meg for at kaffe, det skulle jeg i alle #¤@%§ fall ha! Og slik ble det. On another note: Jeg hørte en humle brumme forbi meg da jeg drakk kaffen min

Problemet er vel ikke SPOT'en, men brukerne?

Irrelevant. Vi er ikke i 1965 lenger. Ser ingen grunn til å ikke benytte moderne teknologi om man har mulighet til det. Det er egentlig ganske fantastisk at vi som privatpersoner nå har tilgang til denne teknologien. Jeg er ganske sikker på at folk i 1965 ville gjort det samme om de hadde hatt muligheten på samme måte som man har tatt i bruk kjøleskapet, fjernsynet, datamaskiner og annen teknologi som har blitt tilgjengelig for almennheten

Tullprat er det første som hopper inn i hodet, selv om du har noen greie poeng. At mange har lite erfaring med å vurdere risiko er nok riktig. At dette igjen kan føre til at folk sette seg i uheldige situasjoner, går seg fast eller utløser redningsaksjoner stemmer. Men når du drar det dit at turfolk som går alene, og har med SPOT som en ekstra sikkerhet kanskje ikke burde gå på tur alene, overdriver du litt. Uansett hvor erfaren DU er, er det alltids en mulighet for at uhellet kan skje, og du vil trenge hjelp. Det er tross alt ikke mulig å vurdere, undersøke og teste hver enkelt stein du sette foten på når du er på tur. En kan også si det samme om skredsøker, søkestang og spade når en kjører på ski. Har en bruk for slikt, så kanskje en ikke burde kjøre på ski... Jeg går forøvrig mye på tur alene, og har med både SPOT og plaster.

Jeg er veldig glad min far hadde en SPOT da han ble sittende fast i fjellet med en syk engelskmann. Han utløste en melding om hjelp, ikke SOS, så vi informerte redningssentralen om at det da sannsynligvis ikke sto om liv, men at de trengte hjelp for å komme seg ut. Dette var korrekt og denne betydningen har siden blitt en fast avtale. Det var ikke telefondekning i området og været var veldig dårlig. Jeg kan ikke se hvordan et forbud mot SPOT hadde gjort denne situasjonen bedre.

Har krysset vidda 2 ganger nå i februar/mars, og Spot'en har vært min følgesvenn begge gangene, er super fornøyd med dette systemet. Selvfølgelig kan to veis kommunikasjon være et bedre alternativ, men legger man inn rett type mld på de ulike knappene på Spot og bruker de riktig og med vett, er dette etter min mening mer enn godt nok. Selv har jeg et slikt oppsett: Knapp 1: Alt ok, pluss diverse annen info man ønsker. Knapp 2: Alt ok men blir forsinket, pluss annen info Knapp 3: Trenger hjelp til min posisjon, men IKKE livsviktig. Denne brukes ved feks ved ødelagt utstyr eller skader som ikke er livsviktig men man klarer ikke fortsette turen Knapp SOS: Brukes selvfølgelig ved nød Da vet de hjemme hva de har og forholde seg til. Hver kveld når jeg har satt opp telt sender jeg OK melding. Jeg har også satelitt tlf, men har den aldri med lenger på tur. Hadde løpende abb i flere år og brukte den kun over vidda i løpet av en måned pr år, hvilket er veldig unødvendig og kostbart. Kontant kort et også en falsk trygghet fordi man aldri vet hvor mye man har igjen av ringetid. Vil også fortelle at grunnen til at jeg kjøpte spot/satelitt tlf. En vinter jeg krysset kom det så mye snø og jeg ble kraftig forsinket. Pariseren med taudrag forsinket meg også, siden den veltet for hver 20 meter. Men ellers var alt ok. Jeg var utstyrt for å klare meg alene på vidda i minst 14 dager. Så ble jeg vekket av Røde Kors klokke 23 på kvelden, mens jeg lå i posen mett og varm. Hun hjemme var blitt bekymret og siden jeg ikke dukket opp på Haukeli som avtalt pluss 1 dag, så ringte hun politiet, naturlig nok. Jeg er selvfølgelig lei meg for at jeg utløste en redningsaksjon, men veldig gla for at vi har et system som fungerer. Lenge leve Spot!

Videre nevner hun hvilke resurser som ble satt inn, og det var ikke lite, skulle nesten tro at nødmeldingen gav mer informasjon enn den egentlig kan To helikopter, En bandvogn En tråkkemaskin 7 snøscooterpatruljer skredeksperter , Politi+++ De 13 var trygge inne i en hytte, men slet med å komme ut de 12 km pga mye løs snø, faregrad 3 med snøskred. – Det kom over en meter snø på kort tid, og det fant de ut at ble tungt for dem. Dermed søkte de om hjelp, sier Lunde. http://www.nrk.no/ho/nederlendere-tilbake-pa-grotli-1.12823643 ------------------------------------- Er dette et nytt angrep fra "antiSPOTmafian"? Slik jeg oppfatter det skaper en SPOT melding ganske store negative reaksjoner her på forumet. To veis kommunikasjon. Ja, SPOT er enveiskjørt, men selv om andre systemer gir muligheten for kommunikasjon, så er det slett ikke sikkert at vedkommende som utløser 911 knappen er i stand til å kommunisere. Tillegg 15 mars En ting er å diskutere dette trygt hjemme på gutte - eller jenterommet. Noe ganske annet er når man ligger hardt skadet alene ute i terrenget. Da tror jeg at den enkelte er "glad" for at han eller hun i det hele tatt er i stand til å trykke nødknappen. Eller for å sitere Miamarias utmerkede innlegg: Sitat "Er du imot alle former for nødsignal som ikke sier noe om hva som er problemet? Det var en litt pussig argumentasjon. Den rammer jo også for eksempel PLB, som jeg har fått konkret anbefaling på fra folk i redningsapparatet. Samme vedkommende er også skeptisk til Spot, men av helt andre årsaker enn det som er argumentet her. Nødraketter er et annet eksempel. Dem har det vært utløst unødige redningsaksjoner på grunn av, men da er det jo bruken som er problemet – ikke dingsen". Sitat slutt --------------------------- Jeg elsker min SPOT. Skal om et par timer på tur, og da er SPOTen med. MEN, og det er det som er saken og som tklami skriver: Sitat: "Tror nok heller mer på at folk burde lære at nødknapp eller nødmelding til redningssentral kun er for nød når og ikke fordi det hadde vært greit og bli henta fordi det er litt slitsomt og gjøre ting på egenhånd". Sitat slutt: Jo, jeg elsker min SPOT, men å trykke på nødknappen sitter langt inne, så langt inne at da jeg virkelig hadde behov, klarte jeg mot alle odds å få moblikontakt med politiet, som sendte helikopter. Moralen må derfor bli: Tenk, og kanskje tenk lenge før du aktiviserer hele systemet. ---------------------- Og til slutt ett spørsmål og en kommentar til matpakken med utrykningsenheter som hytteturistene utløste. Spm : Dersom de leide en hytte, ble den glatt leid ut, uten at utleier vurderte deres kvalifikasjoner? Kommentar: På veien i nærheten av hjemstedet mitt så jeg følgende utrykningskjøretøyer: 2 politibiler, to ambulanser, og en brannbil. Hva hadde hendt? Jo en liten kollisjon uten personellskade, og med små materielle skader. Tillegg 1 mars. Om trådstarter ønsker å raljere over utrykningens omfang synes jeg hun skyter lang over målet. Til syvende og sist skal vi være glade for at det ikke var en situasjon med fatalt utfall.

Læigastinden 1332moh Gratangen/Narvik

I dag ble det pakket ned nystekte rundtstykker, litt kjeks og kakao/te, før vi spente på oss skiene og gikk litt inn i skogen. Nyoppkjørte skiløyper bare et par hundre meter fra huset (jeg kommer aldri til å flytte til byen, det er helt klart) og blide unger som føk avgårde i full fart. Målet var et jakttårn jeg har gått forbi noen ganger. Det viste seg å være lite og trangt, så ikke det drømmestedet jeg så for meg at det skulle være, men vi fikk spist opp maten vår, og hadde en fin og passe lang tur tilpasset onsdag kveld og barn på tur. Jeg fikk testet lånte langfeller også før helgens Finsetur, og vi fikk ødelagt hodelykten vår i tide til å rekke å skaffe en ny før avreise fredag.

Her kommer en kort test med mine tanker om Arctic Bedding HD Les testen på bloggen ved å trykke her! På vintertur med pulk spiller ikke vekt like stor rolle som den gjør når utstyret skal bæres i sekk. Vinterstid er det viktigere at ting er enkelt å håndtere i kulda slik at det blir minst mulig «knot» når man slår og bryter leir. Etter litt prøving og feiling med pakking av pulk fant jeg ut at jeg måtte ha så få kolli som mulig. Valget har derfor falt ned på en stor bag som inneholder alt, bortsett fra liggeunderlag, sovepose, dunjakke og andre småting man bør ha lett tilgjengelig. Det er her Piteraqs Arctic bedding kommer inn i bilde. På ønskelista til jul satte jeg derfor opp denne godbiten, som ingen skjønte hva var, men jeg var allikevel så heldig at den havnet under juletreet. Siden jul har den fått være med på 3 turer på høyfjellet. Piteraq Arctic Bedding HD er siste versjon fra Piteraq med noen forbedringer fra forrige modell, samt kraftigere stoff. Kvalitetsinntrykket er godt og stoffet virker robust nok til at jeg stoler på den. I tillegg har HD versjonen noen smarte lommer som gjør det enkelt å oppbevare f.eks. Dunjakke, litt vann / mat, GPS, hodelykt og ekstravotter. Det er en stor lomme med borrelås og tre mindre lommer med glidelås. Veldig kjekt å bruke til de tingene man trenger underveis og umiddelbart etter at man stopper opp og skal slå leir. Inne i beddingen legger jeg et godt gammeldags «Bamse» skumplastunderlag nederst for ekstra isolasjon og backup om det oppblåsbare skulle punktere. Over bamseunderlaget kommer Exped Downmat 7LW og Mammut Tyin Exp. 5 season (Les test her). Oppå soveposen legger jeg klart det jeg skal ha på meg når jeg kommer inn i teltet slik at jeg slipper å leite det frem fra baggen. Det kan også være lurt å legge brenneren her, slik at man kan fyre opp med engang teltet er oppe.Så fort teltet er slått opp trekker jeg enkelt inn den store baggen og beddingen, åpner beddingen og jeg er klar til å legge meg i soveposen i løpet av 30 sekunder. Særlig mer smidig kan det umulig gjøres. I godt vær spiller ikke disse tingene så stor rolle, men ved uvær kan det være avgjørende å komme seg inn og i soveposen så fort som mulig for å få tilbake varmen. Beddingen har glidelås på tre sider, slik at det er enkelt å åpne den og brette bort «lokket». Når man så skal bryte leir er det like enkelt å bare lukke beddingen, trekke den ut av teltet og stroppe på pulken. Ute i fjellet har det ikke stått på morsomme kommentarer når man kommer trekkende på denne «sengen». Artige spørsmål som «Har du svigermor med på tur» er bare morsomt! Folk er tydelig nysgjerrige på den og skjønner fort hvor smart det faktisk er. Dette er et forholdsvis rimelig og utrolig nyttig produkt. Verdt å merke seg er imidlertid at man bør bruke et stort oppblåsbart underlag som for eksempel Exped Downmat i LW størrelse for å fylle ut beddingen skikkelig. Anbefales på det sterkeste! Kort oppsummert: Pluss: Enkelt og greit genial løsning på tur med pulk! Minus: Ikke noe spesielt bortsett fra at den kanskje burde vært helt vanntett. (Ser imidlertid ikke på dette som noe stort problem da det stort sett er tørt og kaldt når denne brukes. Les testen på bloggen ved å trykke her!

Ja denne er helt konge, sett den mange ganger nå de siste månedene og gleder meg skikkelig til sommersesong

Først ut. Med meg på reisen hadde jeg en liten Legomann, som fort fikk navnet Lycia-Bill. Lycia-Bill gikk jo ruten han og, så godt som noen, og her er hans fortelling fra turen: Lycia-Bill's Adventure On The Lycian Way: http://legowalks.blogspot.no/2015/11/lyciabill.html inne på siden, trykk på bildet for å starte slideshow. (en feil på siden gjør at jeg ikke får lagt til lenken på bildet).

Siden jeg ikke skal være med å henge på høsthenget nå til helgen så tenkte jeg istedenfor å få slått ett par fluer i ett smekk med dagens tur. Det ble atskillig flere smekk enn hva jeg først antok, men mer om det senere. 1. Få tatt en titt på Askevannet. 2. Gått inn Salomon skoene mine. ( Fikk nye etter en reklamasjon, det første paret fikk ilddåpen løpet av høstens langtur, 11 dager på tur satte sine spor for å si det mildt.) 3. Jeg ville teste Wood Gas Stoven jeg kjøpte i sommer. Siden jeg bor på Mortensrud har jeg kort vei til Østmarka og inngangsporten jeg som regel bruker ligger på Dal/Brenna. Her sykla jeg via Grønmo Parkering til Trollvannet, parkerte sykkelen der og spaserte så ned til Askevannet via Svartkulp. Gikk samme ruta tilbake, gikk dog på østsiden av Svartkulp. Ruta jeg gikk Når man vandrer inn i skogen og det ser slik ut så blir ihvertfall jeg glad, og smilet kommer fort. Hjertet på treet til høyre så jeg faktisk ikke før jeg så igjennom bildene hjemme. Når jeg farter rundt i marka, så ser jeg ofte etter plasser hvor det kan passe å ta med barna på overnatting, og i så måte fant jeg faktisk det ved Svartkulp. Om jeg skal tippe, så er det jentungen som kommer til å plumpe uti her om vi legger turen til Svartkulp og følger denne stien. Gjelder å passe på Er ikke alltid så lett å finne teltplass til større telt inne i marka, men her ved Svartkulp fant jeg en lite perle. Hjortelusflua. - No. 38 Den første landet vel på meg ca 100 meter nord for Svarkulp, og det ble ikke mindre av dem etterhvert som jeg gikk sørover. Jommen sa jeg 2 fluer i ett smekk…. Drøye 50 min etter at jeg begynte å gå fra Trollvannet skimtet jeg Askevannet fremfor meg. Plenty plass til folk rundt bålet! Askevannet er ett pent lite vann med en enkel sti hele veien rundt. På veien rundt vannet var det lett å se at det er relativt godt besøkt, og at mange velger å lage sin egen bålplass fremfor å benytte den som er vist på bildet ovenfor… Bildet er tatt fra østsiden av vannet / ved bålplassen De skal bli rimelig mange til helgen på Høsthenget for ikke å finne ett tre å henge i... Noen som kan fortelle meg hva dette skiltet betyr ? Er vel kanskje derfor det heter Stokkmaur ? eller kanskje hærverk ? Satte stolpen opp mot ei bjørk, så får de som vil, finne feilen. Bildet er tatt fra Sørvest siden av vannet Fikk observert en hjortelusflue som landet på sekken min og i god tro valgte å kvitte seg med vingene før den skulle ut å suge blod. Iflg Wikipedia så Men det så mere ut som den rett og slett brukte de bakerste bena til å slite/sparke av seg vingene. Noe man kan se antydning til på bildene. Etter at Hjortelusflua hadde kastet vingene og derpå fått seg en flygetur uten vinger bort fra bålplassen, var det klart for litt testing Ble egentlig litt forundret over hvor korte jeg jeg måtte brekke kvistene og hvor lite av dem som gikk oppi brennkammeret. Først ble det røyk…. Masse røyk…! Og så begynte det å skje ting Woooop Woooop! Vannet på kok ble nok til en Real pose og en kopp kaffe. Jeg tok ikke tiden, men det gikk rimelig kjapt å koke vannet (drøye 6-7 dl) og ikke fikk jeg bruk for de "store" kvistene jeg hadde klargjort. Her ligger delene til avkjøling, gikk relativt kjapt. - Asken som ble igjen etter oppkoket ligger på steinen under kjelen. Ikke rare greiene. En liten bildepresentasjon av delene og hvordan de passer i hverandre når man pakker den sammen. Alt i alt så må jeg si meg fornøyd etter første forsøk, det var bra futt i den, samt at det er lett å mate på med kvister etterhvert som man kokkelerer. Ble veldig overrasket over hvor lite ved som skulle til for å få kokt vannet og ikke minst hvor lite aske og rester det ble igjen etterpå. Jeg bruker som regel å holde meg til å lage små bål som dekker behovet for matlagingen, og så bruker jeg klær eller soveposen til å holde varmen. Så jeg gleder meg til å fortsette teste denne denne stoven, og spesielt sammen med Wokpanna mi. Så nå kan jeg komme hjem å få kjeft for å lukte bål, og det uten å måtte fyre Monsen bål….. På tur hjemover knipsa jeg ett siste bilde fra nordsiden av Svartkulp - Herlig å være på tur i marka når det er slikt vær altså! Bildene ble tatt med en iPhone.