Vinnerliste
Populært innhold
Viser innholdet med mest poeng fra 16. mars 2016 i alle områder
-
Før fødselsdagen min i 2014 kjøpte min kone en Silva hodelykt hos G sport på Kilen i Tønsberg. Pris ca 700. Etter hvert fikk jeg problemer med låsingen, slik at batteriene falt ut. Her forleden tok jeg mot til meg, tok med lykten og viste den frem. Uten kvittering 5 min etter på gikk jeg glad og fornøyd ut med en ny hodelykt. All ære til en hyggelig butikk.9 poeng
-
Jepp - våren nærmer seg med høyfrekvente babysteg. I går syklet jeg til og fra jobb og på hjemturen var jeg faktisk iført shorts - mine vinterbleke bein ga høy synlighet i trafikken, antok jeg Gikk hjem fra jobb i dag - over Lyderhorn til Skjenafjellet, der dette forrædersk lovende bildet viser mine elementære kokkeleringsforsøk med realmiddag og kaffe på spritbrenneren: Like etter at jeg knipset bildet, konstaterte jeg at sporken lå igjen hjemme (i stedet hadde jeg stappet en PowerHoudi ned i 16-liters-sekken, den tok bortimot halve plassen, og det var varmt nok til at tanken på å ta den på ikke engang var i nærheten av å sneie innom utkanten av bevisstheten min) - hvordan få i meg real-maten nå? Aha - jeg kunne jo bruke kjeleklypen på lokket til kaffefilteret, og få noe som liknet en skje for en storkjeftet fyr, dette var jo bra improvisert! Det spilte liten rolle, viste det seg, siden jeg hadde plassert brenneren på en noenlunde fotogen plass i stedet for på en fornuftig stødig plass... Et vindkast inn fra venstrekanten av bildet veltet brenner, vindskjerm og kjele på et blunk Varmt vann rant utover, mens brennende sprit svidde korkplaten som alt sto på (den fikk som fortjent for ikke å ha vært stivere). Jeg ga opp matprosjektet umiddelbart, men fikk reist opp brennern (som fortsatt brant og hadde noen minutter sprit igjen), satt på kjelen, etterfylte vann og bestemte meg for at kaffe, det skulle jeg i alle #¤@%§ fall ha! Og slik ble det. On another note: Jeg hørte en humle brumme forbi meg da jeg drakk kaffen min6 poeng
-
Jeg hadde lovet jr en teltovernatting med isfiske i lang tid og i helgen lå det an til lite vind og forholdsvis mildt i Vest-Finnmark så da dro vi av gårde. Desverre ble det såpass mildt at det ble en del regn, men vi koste oss både på isen og i teltet med radio og kortspill. Slenger på et tips i tillegg: Underlaget på bildet er skåret som en T slik at man kan ha god armslag og likevel slippe å legge armene ut i snøen/sørpa. Med et hull midt i T-krysset kan man også kikkefiske med pannen liggende oppe på underlaget. Trekk hette eller fjellduk over hodet så kan man holde ut forholdsvis lenge også i dårlig vær. Om man jevnlig rører litt havregryn eller lignende fòr i hullet så tiltrekker det seg ofte mye småfisk og ungene underholdes i vesentlig lengre tid enn om de sitter på isen og fisker og ikke kan se noe av hva som skjer....5 poeng
-
Første brunørretene er landet, både med fluestang og på sluk! Endelig går det mot rette årstid!5 poeng
-
Nei, det ble ikke fjellet i dag heller. Elbilen inne på service, konemor trengte skyss til jobben og minstemann skulle på møte i ungdommens bystyre. Mye av formiddagen ble brukt til transport, men så ble det endelig ble min tur. En tur langs Jærens kyst er aldri bortkastet tid og i dag var det faktisk nesten vindstille. Borestranden lå der badet i sol, og i dag var jeg faktisk helt alene. Det sies at på den stilleste dagen på Jæren så blåser det av tre høns, men i dag var det nok ingen ting som blåste av. Bare lyden av bølger og ellers ingen ting.5 poeng
-
Reiste til Canada for over en måned siden ihåp om noen toppturer i områder med litt anna fjell og snø enn her hjemme. Desverre fikk jeg en infeksjon i tarmen allerede på dag 1 på ski der borte. Det ble til ei forstoppelse som varte i 13 dager før jeg fikk ut noe med god hjelp av avføringsmiddel og klyster. Men da kom det såpass mye at endetarmen revna. Så nå har det vært noen lite hyggelige uker, og det kommer til å bli noen lite hyggelige uker frammover før jeg kan dra på tur igjen. Uansett, her er noen få bilder fra Canada. Calgary, Alberta Fikk 1 og 1/2 dag på ski i Revelstoke. Her har det kommet over 800cm snø så langt i vinter og har fått på seg ett rykte av å være Nord-Amerikas kanskje mest snørike alpinsenter. Kjørte over denne stakkaren i skogen, hanhun ble såpass sjokkert at hanhun ble sittende der hanhun landa. Fjell ved Revelstoke.4 poeng
-
Finse - Haukeli februar 2016 Turen var allerede bestemt i fjor, men pga dårlig vær gikk uka jeg hadde satt av fiseføyka. Nå hadde det kriblet i hele vinter i skibeina, og pulken hadde følt seg ganske så ensom på boden litt vel lenge nå. Ruta ble mer eller mindre ferdig rundt juletider, og mye tid hadde blitt brukt rundt kartene for å bestemme ruta. Ettersom jeg skulle reise alene, ønsket jeg å få litt følelsen av "ensomhet", og å gå stier alle andre ikke fulgte. Dette hadde sammen med rotasjonen min på arbeid mye av skylden for at det ble nettopp denne tiden av året. En tid da de fleste løypenett ennå ikke er kvistet, og det fortsatt er skikkelig vinter! Kartene ble skrevet ut fra tjenesten her på forumet. Skrev ut i A4, laminerte og hadde da ett pasende format som passet i jakkelomma som var vanntett. Av de siste forberedelsene, var det å lage 60cm teltplugger av brøytestikker. Dette var den sorte typen, som ikke er helt hul, men har forsterkninger innvendig. Angrer på at jeg ikke lagde flere, for dette var genialt i sterk vind, og for kalde fingre. Litt kjapt om utstyret jeg benyttet på turen. Fjellpulken 144 Åsnes Nansen m/kortfell Artic bedding 2 posesystem. Syntetisk Ytre, dun innerst. OmniTi m/ Silencer og Coleman 550B Toaks 2L Titankjele m/hjemmelaget cosy Kart, kompass og GPS Inreach SE 2 batteribanker, 10W solcellepanel, AA og AAA Litium batterier 1 Gravlykt Kindle Helsport Patagonia Exped 7LW og skumunderlag Leke plastspade til snøsmelting Snøspade 2x hodelykter 5L Bensin Oakley Googles Skismøring Førstehjelpsutstyr, (strips, sportstape, tensoplast osv) Speilrefleks og Gopro Klær: Bergans Antartic Expedition Jakke (fantastisk!!!) Norrøna Recon Gtex bukse 2x tykke ullsokker 2x linere 1x tynnere ullsokker (ble ikke brukt) Brynje netting (satt på hele turen) 2x ull Lag 2 1 tynn fleecegenser 1 tykk fleecejakke 1 Marmot dunjakke (UL) Balaclava 2x ansiktsmasker 1x Ullvangsgenser Mat: 6 Real middag 6 Real frokost 2x Bixit 2x skivet brunost Rett i koppen Sjokolade og Solbertoddy 3x Hot Imago øl pølser 3x komaposer med sjoko og salte nøtter 3x store sjokoladeplater 4x poser sølandschips Jeg kommer mere tilbake med noen av utstyrs erfaringene jeg gjorde på turen, og hva jeg angrer på. Endel av oppsettet er jeg fornøyd med, andre ting var fullstendig bortkastet. Men ha i bakhodet, at dette var en solo-tur i februar, og hvor jeg setter sikkerheten uten tvil i første rekke. Og JA, dette resulterte i en kanskje unødvendig tung pulk Finse - Krækja Jeg kom hjem fra arbeid på vestlandet tirsdag kveld, og håpet var å rekke morgentoget mot Finse onsdag morgen. Men det ble litt vel tight, så ble nattoget isteden. Fikk en kamerat til å kjøre meg til Larvik togstasjon da dette gjorde transport av pulken noe lettere. Selvom jeg ikke hadde bestilt plass til pulken ordnet dette seg fint. Men fikk beskjed om at ikke alle tog var satt opp til å ta med gods, slik at man egentlig ikke kunne forvente dette. Pulken veide da i underkant av 50kg, og var ikke særlig håndterbart for en person heller, som også var kravet. Det store spm var om jeg rakk å komme fra spor 1 til spor 5 innen de 16min overgangen min var i Drammen. Det gikk med nød og neppe, etter litt tigging om hjelp Som andre før meg, gikk jeg trøtt i trynet av på Finse stasjon 04:04 og fant frem til postbua. Lite ante jeg at Finsehytta lå nesten vegg i vegg. Da hadde jeg nemlig gått dit for å tømt ryggen, isteden for å trippe rundt på 3kvm i villrede over hva jeg skulle gjort. I panikken gikk jeg bortover stasjonen for å se om det kunne være ett åpent toalett. En dør var åpen, og rett på innsiden lå den en død rev å kikket på meg.... Ja jeg slapp faktisk nesten å leite videre etter ett toalett...Men bare nesten..... I påvente av litt lys, gjorde jeg de siste forberedelsene før avreise. Fylling av drivstoff på primusene, pakke dunjakke og votter i Artic beddingen lett tilgjengelig, og satt på fellene på skia. Når det endelig lysnet så jeg Finsestua, og gikk bort dit for tømming av rygg, og en bedre frokost før turen startet rundt 0930. Må si jeg hadde litt sommerfugler i magen når ski og pulk var spent på, og det føyket snø rundt ørene mine. Jeg har vært endel på tur før, både vinter og sommer, men dette ble liksom litt annerledes. Marginene virket liksom litt mindre der man plutselig sto og skulle ta sine første stavtak.... Som sagt så blåste det som vanlig på Finse, og det var frem med GPS allerede ved Finsevatnet. Det skulle være kvistet løype opp til Midtnutvatnet, og etter hvert havnet jeg inn på denne løypa. Må jo innrømme at det er ganske behagelig å følge disse kvistene, selvom det var heller dårlig med spor å følge. Jeg kjente at det var uvant å dra pulk igjen, er jo snart 20år siden sist. Og å dra pulk er ICKE som å sykle, det glømmer man....Iallefall muskelaturen Mot slutten av dagen løyet vinde, og det ble ett nydelig vær. Jeg bare gikk der og nøt omgivelsene. Det var bare så ufattelig vakkert over alt!! Jeg var nå på veg ned mot Finsbergvatnet, og her fikk jeg min første lille lærepenge. Egentlig gammel enkel lærdom, men man glemmer fort litt på vinteren, da alt liksom er vasket over. Alt ser liksom så glatt å fint ut, med unntak av en eller annen stein som stikker opp. Jeg stopper litt opp over en liten kul. Lurer på om det bare er å sette utfor. Heldigvis for meg, så er jeg såpass dårlig på ski, at jeg faktisk vurderer nedkjøringene mine.... Jeg syns det virker i bratteste laget, og velger å gå litt tilbake og å ta en annen rute ned. Da jeg kommer mer ut på siden, ser jeg at rett nedenfor der jeg i stad vurderte å kjøre, var en skavel, og ett fall på ca 3m. 3m er ikke mye, men alene med pulk kan det fint være nok til ett brekt bein eller arm. Dette fikk meg til å innse det innlysende, at mye står uskrevet mellom høydekotene på 20m på kartet!!! Her gjelder det å følge med.... (ja jeg veit...Noe mellomdramatisk!! Men jobben min er å tenke risiko og konsekvens HVER DAG!! :D) Turen over Finsbergvatnet var fin, og i nydelig lys. Men må innrømme at jeg fikk ett aldri så lite sjokk når jeg kom i østenden! "Er det meninga at jeg skal opp der med pulk??!!??#$" må jeg innrømme å ha tenkt. Får det var virkelig en kraftanstrengelse å komme seg opp. Var andre stigninger som også var tunge, men denne var den bratteste, og det gikk SVÆRT smått opp den bakken der Etter dette var den en fin grei tur ned mot Drageidfjorden, som også ble stoppestedet mitt for denne dagen ca 8 timer etter start. Været ble fantastisk utover dagen! Den ene pausa jeg hadde, hvor det smakte fortreffelig med kakao Teltplassen ute på Drageidfjorden, ca 3km fra Kræskja. Krækja -mot Stigstuv Dag 2 starte med en liten bris, og nydelig vær. Etter en god frokost ble pulken spent og neste etappe mot R7 startet. Må si at jeg ble overrasket over hvor bratt det også var etter Krækja og opp mot toppen før det igjen gikk ned mot R7. Pulken var i tyngste laget, og kroppen rett og slett ikke helt i form. Jeg begynte også å bli litt nervøs for gnagesår, ettersom jeg var såpass idiot at jeg hadde lagt på langtur med splitter nye Svartisen skisko.... Nede ved Halne Fjellstova, møtte jeg to unge herremenn som også skulle mot Haukeli, men disse gikk i raskeste laget for meg, så jeg hilste hyggelig og ønsket dem god tur. Jeg hadde dem stort sett innenfor synsfeltet hele dagen, helt til vi nermet oss stigningen opp mot Hårsteinen og platået før nedstigningen til Stigstuv. Da jeg kom hit, så jeg to stk langt oppe i fjellet, og jeg må innrømme at jeg tenkte mitt om det fjellet der så seint på dagen. Jeg hadde bommet ganske kraftig med vannbeholdningen min, og begynte å bli tom. Ikke nok med det, var det nå 45min til det ble mørkt, og det begynte å blåse opp. Dette kom ikke akkurat som en overraskelse, da jeg hadde fått værvarsel av frua på Inreachen kvelden i forvegen. Det som derrimot overrasket meg, var at litt opp i stigningen ble alt hvitt, og jeg så kun skituppene mine. Jeg var på en måte "Pot Comitted" for de som spiller poker. Det var alt for bratt til annet enn å dra frem vindsekken, og for bratt til at jeg ville kjøre ned i blinde. Det ble med fiskebein oppover i ett ganske trått og smått tempo, og jeg må innrømme at dette var en av de gangene jeg ikke følte meg helt sikker. Tankene kom tilbake om de skavlene dagen i forvegen, og de små bratte hengene som ikke ofte er merket på kartene. Etter en 40min og ca 4kg pungbrokk, kjente jeg at det begynte å flate litt ut. Og etter enda 20 min kunne jeg se på GPS`n at det værste nå var over. Jeg var nå på 1380m, og det var stort sett nedover til Stigstuv. Lenge hadde jeg presset meg selv, og drømt om å komme meg inn å få varmen. Men jeg var nå så kald og med null sikt virket det ikke forsvarlig å fortsette nedover med tung pulk. Jeg satte fra meg pulken på tvers for vinden, dro av teltposen, festet karabinen jeg hadde festet i telte i pulken og fikk teltet ut. Er da overlykkelig for at alt var gjort klart hjemme med teipede teltstenger og karabin i enden mot vinden. Spaden min var fryst sammen slik at jeg ikke fikk spadd levegg, men måtte satse på at teltoppsettet mitt var godt nok. Og må si jeg var glad for at det var Patagonia med doble teltstenger jeg hadde med. Sammen med de hjemmesnekra teltpluggene gikk teltoppsettet raskt, og jeg var ute av vinden. Heldigvis! Man merker ofte ikke hvor nedkjølt man er før man slutter å ha behov for de store musklene. Jeg hadde store problemer med å få frem primus, og å bytte klær. Da min OmniliteTi begynte å streike, og min resevere primus Coleman 550B ikke ville bygge opp trykk, så jeg ganske mørkt på det hele. Jeg skalv nå ukontrollert, så ukontrollert at jeg hadde store problemer med å klare å holde på delene når jeg demonterte omniLiteTi for 2 gang. Men da kom den iallefall på halv fart....Nok til å smelte snø, og å få inn varmt vann i en kald skrott. Jeg hadde påmontert den orginale Silenceren til Omniliten, og den var visst ikke så veldig glad i ekstra forvarming og kaldt vær. Benyttet vanlig grønn kanne med miljøbensin fra Statoil, og det sotet og tettet igjen primusen. Prisen for å strekke strikken litt for langt denne dagen var frostskader på tre fingre og ei nese. Ikke det helt store, men hadde da fått blemmer på 3 fingre, og har åpent sår på nese når jeg skriver dette. Jeg var aldri redd for kulden før ture, ettersom det føler jeg at jeg har rimelig god kontroll på. Men det kommer så snikende, at det er fort gjort å dra strikken i lengste laget. Og det burde jeg nok heller ikke gjort når jeg var alene. Men følte meg litt bondefanga Det ble heller dårlig med bilder denne dagen, da jeg hadde mer enn nok med å komme meg igjennom dagen... Stigstuv - Sandhaug Fristet lite å ta på seg denne bunnfrosne ansiktsmasken på morran Det blåste godt på morgenkvisten også, men rundt kl 0900 bestemte jeg meg allikevel for å rive leir, og å gå etter GPS. Sikten var fortsatt begredelig og whiteout. Og når jeg prøvde å gå uten gps, gikk jeg 180grader allerede etter 5min. Men kom meg nå ned fra fjellet med nesa godt trykket ned i GPS`n, og svært rolig gange. Da jeg kom ned til Stigstuv sto de to gutta og reiv telt. De lurte på hvordang det hadde gått med meg, for det hadde blåst godt der nede, enda de hadde ligget i lé i natt. Etter litt tørrprat, tenkte jeg å prøve å henge meg på herremennene så langt jeg klarte mot Sandhaug. Der skulle rutene våre skilles uansett. Jeg skulle mot Hansbu og dem mot Litlos. Lange seige flate oppoverbakker, men dette var noen virkelige vidder! Gud hvor vakkert! Da vi kom til Sandhaug, så jeg at håpet om å rekke frem på lørdagen var sprekt som en dårlig svartebørsendong, og jeg bestemte meg for å ta inn på Sandhaug for å tørske klær og å spise godt. Den timen jeg tapte på å gå ekstra denne dagen, ville jeg ta igjen på morgenen tenkte jeg. Inne i hytta satt det to tyskere som var på vidda for sin n`te gang, og etterhvert kom det jammen 3 hundesleder også. De to gutta jeg hadde slått følge med, fikk varmen i seg, kapitulerte og endte natta på Sandhaug de også. Tror de også innså at selv søndagen sto i fare med ruta de hadde valgt, slik at det endte med at de slo følge med meg mot Hansbu og en drøy neste dag isteden. Og kanskje var det nettop dette som gjorde at dem rakk søndagsmiddagen Sandhaug - Hellevassbu Denne dagen hadde vi som mål å komme til Hellevassbu, selvom vi visste dette var en drøy etappe. Jeg la igjen både noe mat og drivstoff på Sandhaug for å lette pulken mot dagens etappe. Men hadde allikevel ekstra mat i pulken. Vi satte avgårde halv åtte, noget forsinket men allikevel innenfor hva vi kunne makte på en dag. Ruta gitt Vestre Lakadalen mot Hansbu, Jacobsbudalen, mot Bjørnanutane, Urevatna og Hellevatnet med Hellevassbu til slutt. Mener dette var en etappe på 33km. Nå var finværet kommet for turen, og det gjaldt å NYTE hvert eneste øyeblikk! Og jeg må si at jeg storkoste meg denne etappen! Sandhaug - Hansbu var rett og slett fantastisk! Jacobsbudalen og Bjørnanutane/Urevatna var en ganske så tung affere, og mye tyngre enn jeg hadde forestilt meg. At jeg hadde en tung pulk ettesom jeg var alene kan være noe av årsaken selvfølgelig. Men TUNGT var det Men samtidig er det jo nettopp derfor man er der, nyte og slite, alt omhverandre! Vi gikk til venstre for Nibba som stikker høyest midt i bildet. Var en bratt opplevelse Hansbu Mellom Uravatna var det tungt å gå, ettersom det var dypere og løsere snø her. Men vi kom nå til slutt frem til Hellevassbu etter 11,5 timer. Vi hadde en litt lengre pause på ca 20 min ved Hansbu, ellers var det småpauser bare for å drikke og å få i seg litt nøtter o.l. Uten tvil en tung etappe, men en fin og variert etappe. Var egentlig bare to tøffe stigninger, ellers var ruta relativt lettgått Utrolig fint ble det å gå i kveldslyset! Teltplassen rett nedenfor stigningen etter Hellevassbu Hellevassbu -Haukeliseter Nok en dag hadde vi klokka på halv seks for å komme avgårde tidlig. Pakkinga gikk lekende lett, og de 33km kjentes faktisk ganske lette ut i kroppen. Det finnes ikke tvil om at man går seg litt i form etterhvert! Fra Hellevassbu og hele veien ned til de tunge stigningene opp mot Mannevatn var rett og slett magiske! En utrolig fin etappe! Og det skadet heller ikke med ett skuterspor å følge. Dette gjør fremdriften så utrolig mye bedre enn å stampe i løssnø Til gjengjeld så var stigningene mot og forbi Mannevatn av det tunge kaliberet. I allefall jeg syntes det. Og når man endel var ferdig med dette, ble jeg overrasket over det som på kartet så relativt flatt ut, ikke på langtnær var flatt mellom første og siste nedstigningen mot Haukeli. Var noen bratte koller her også. Kanskje virket de ekstra sure og tunge, ettersom det var på slutten av turen. Den siste nedkjøringen mot Haukeli akte jeg ned. Ja jeg er mann nok til å innrømme at mine skiferdigheter rett og slett ikke er gode nok Alt i alt må jeg si at jeg er superfornøyd med turen. Det er uten tvil tungt å reise på solotur, ettersom man må ta alt av utstyr alene. Men man er virkelig glad for at man tok med den ekstra primusen når den første fusker!. Når det gjelder klær, så er jeg egentlig ganske fornøyd med oppsettet. Brukte alt utenom ett par sokker. Og jeg kunne klart meg lenger. Når det gjelder mat og fuel, så hadde jeg alt for mye føler jeg. Så på Polarklokka mi, og den lå på mellom 5000 og 7000kcal. Dette klarer man ikke å spise uansett! Potetgull, sjokolade, bixit med brunost var gull. Lett å få inn nødvendige kcal. Og Real funka som det alltid gjør. Nøtteposene ble jeg møkk lei av, og kommer ikke til å lage like mye neste gang. Når det gjelder fuel, så holder det med en halv liter om dagen til både kosefyring og snøsmelting. Iallefall hvis øktene dine ligger på 7-10timer som det gjorde her. Da vil man gjerne ned i "soverten" etter ett par timer i forrteltet Hadde med meg for mye strømkilder, og kunne fint klart meg med den ene batteribanken på 12000mah. Speilrefleksen ble svært lite brukt. Ble stort sett mobil eller gopro. Så enten blir det med ett enklere kamera nestegang, eller så fortsetter jeg med mobilen, selvom det blir dårligere bilder. Artic bedding er genialt! Og benyttet denne også til å ha varme votter, lett dunjakke til pauser og vannflaske tilgjengelig under etappene. Fungerte toppers! Er iallefall en tur jeg virkelig kan annbefale! Her er en link til en kort filmsnutt fra turen3 poeng
-
Jeg har ingen tips, men må bare kommentere at du har vært svart heldig med valget av kone!3 poeng
-
Tur rundt Li - i skjortearmene. Søndagsmorgen var det lett å kjenne at jeg hadde brukt føttene dagen før. Ikke helt de samme lette og greie beina. Det var selvsagt ingen hindring, derimot hadde bestyrerinnen andre planer. Søndagstur med barnebarn – for en gang skyld. Jeg burde selvsagt ha hoppet opp og ned av glede, men det er ikke lett å endre inngrodde vaner som en skikkelig søndagstur i terreng og over flere timer. Vi ble enige om at jeg tok en kort tur på formiddagen og så skulle vi ta en liten tur etterpå. At det ikke ble noe av ettermiddagsturen får så være, jeg måtte i hvert fall ta en kjapp tur – og hva passe bedre enn en fort tur rundt Li – igjen. Broderen sviktet, det b le søndagstur alene. Det er noe med en hytte – som skulle være ferdig til påske. Det er selvsagt morsommere å gå en annen plass enn den samme som på lørdagen, men turen har sine gode sider. Den er ikke for lang, det er egentlig kort kjøring frem til Dale og det er så avgjort en tur i terrenget. Ikke flatt som på stranden. Det mener jeg er en fordel for achilleser som ikke oppfører seg skikkelig. I hvert fall kjenner jeg mindre til problemet om jeg går i terreng, og det er jo noe. På Dale var det som vanlig en del biler. Det virker som om det blir mer og mer folk i dette området. Det kommer biler lenge etter at jeg har startet og faktisk kom det et par da jeg tok på hjemvei. Den «lange» stien rundt, ut langs sjøen, rundt Einerneset og opp til toppen fra Bymarka og tilbake, er satt opp med 5 timer. Det er god tid. Likevel er det ikke mange som tar turen. Jeg treffer helst folk som springer – og det er ikke SÅ kjekt å se at alle andre er i bedre form…. En springtur rundt tar vel litt over en time. Som vanlig var det ikke mange rundt. Jeg traff to karer som kom i mot, det tror jeg var alt. Oppe på toppen og ned mot Dale, er det alltid folk, og her hender det at stien ikke er bred nok for alle. Det kan bli venting på å komme opp eller ned de bratteste klyvene. Nedover mot Dalevann kunne jeg høre folk i lia. Jeg tok igjen tre-fire, men kunne fortsatt høre folk foran. Nede ved demningen var det en hel forsamling fra Austrått fjellvandrar & turkompani. Det var en glad og blid gjeng. Og i flokken dukket det opp kjentfolk. Tannlegen er liksom ikke det en venter å treffe på tur… Det tok en stund før jeg klarte å plassere mannen. Det er alltid kjekt å treffe folk på heia. Vi er i midten av mars, noen år har det vært grønt på denne tiden. Det var ei bjørk, som jeg vet er «tidlig», nede ved sjøen med knopper, men eller er det skralt med vårtegn. Det har likevel ikke vært en kald vinter. Det er fortsatt bær på kristornbuskene, og da har fuglene funnet annen mat. Selv om vårtegnene manglet, gikk nesten hele turen i skjortearmene, og en slik tur er alltid grei. Nå meldes det om varme og sol framover, så vi får stole på at våren kommer – en gang. [url={url}]Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden[/url]3 poeng
-
Kanon Robert! Du er velkommen til Finnmark for å trekke fellesutstyr når som helst2 poeng
-
Min utrolig snille kone har kjøpt meg en packraft som bursdagpresang, så nå må jeg jo kjøpe meg en åre og en god vest. Har noen en anbefaling på hvilken åre jeg bør kjøpe, eller for den saks skyld hvilke årer jeg ikke burde kjøpe? Jeg tar gjerne også anbefalinger på en vest som er god å bruke i packraft.2 poeng
-
Tror nok heller det forteller litt om hvor strenge/nøye de er, at de tar ut hunder ved minste tegn til skade/svakhet. På Finnmarksløpet i år kunne vi se at vetrinærene var ekstremt nøye, noe som jo er veldig bra!2 poeng
-
Dallas Seavey (29) satt ny rekord da han vant Iditarod for fjerde gang på fem år. http://www.highnorthnews.com/dallas-seavey-29-satt-ny-iditarodrekord-da-han-vant-for-fjerde-gang-pa-fem-ar/1 poeng
-
De har endra forskriften så nå sier den: Det er i tidsrommet 15. april til 15. september forbudt å gjøre opp ild i eller i nærheten av skog og annen utmark uten tillatelse fra kommunen. I veilederen til forskriften presiseres: (7) Med skog og annen utmark menes alt unntatt innmark. Eksempler på innmark er gårdsplasser, hustomter, dyrket mark, engslått, kulturbeite og skogplantefelt, samt liknende områder hvor allmenn ferdsel vil være til hinder1 poeng
-
Ikke helt rett, fra 1.jan, 2016: "[...] Det gamle uttrykket "på eller i nærheten av skogsmark» er nå erstattet med at forbudet mot å gjøre opp ild gjelder » i eller i nærheten av skog og annen utmark «. Dette dekker langt større områder enn tidligere": [...] se: http://allemannsretten.no/2016/01/08/nytt-om-balreglene/1 poeng
-
Skittfiske.no har 2 stk Helsport Svea 4 camp til 5499,- http://www.skittfiske.no/Avdelinger/Helsport-Svea-4-Camp-r%C3%B8d-gul-Stort-tunneltelt-for-hel%C3%A5rsbruk136872-p00001206801 poeng
-
Ser for meg ut som at den kommunale forskriften primært er ment å regulere avfallsbrenning og ymse åpen brenning, primært s.k. "hagebrenning" i tettbygd strøk vil jeg tro det gjelder det. Når den samtidig gjør unntak for grilling, brenning av avfallstrevirke i vedovn og for kaffebål, alle under forutsetning om at det brennes rent trevirke, så tror jeg at du og din Kelly Kettle kan ta det med knusende ro. I alle fall så lenge du også forholder deg til den alminnelige bestemmelsen som esw linker til i brannforskriften. Se også tidligere relevant tråd www.fjellforum.no/forums/topic/29658-b%C3%A5l-eller-ild-i-naturen/?page=11 poeng
-
Akku Akkurat den der kan det hende jeg takker ja til Espen!!1 poeng
-
Send en mail til Helsport, da får du korrekt informasjon på første forsøk De er veldig behjelpelige og har en utmerket service.1 poeng
-
Her er en på kun 500gram: http://thinkkayak.com/shop/uncategorized/think-pfd/1 poeng
-
1 poeng
-
En vinner ikke slike konkuranse, med å ha med alle "vrakhunder" inn til mål. Det skal jo godt gjøres, om alle individene i et spann er like gode. Og at alle har de egenskapene som trengs, i ulikt terreng og vekt. Og her utnyttes også de forskjellige egenskapene til hudene. Eks. Er det tunge løyper i begynnelsen (også mer last i begynnelsen på Iditarod), er det fordel med noen store/sterke huder. Og når de har gjort jobben sin og det blir lettere (terreng/pulk), taes de ut. I tilegg taes det ut hunder som har skader/betennelser, er slitne, o.l. Så i første rekke dyrevelferd, dernest takktikk. På slutten her er pulken ganske lett og en trenger ikke mange hundene. Da er det viktigst å ha igjen nok hunder og som er raske. Dallas Seavey hadde de raskeste etappene på slutten og det viser at han hadde de rette hundene igjen og valgte rett. Angående din kommentar, "piska skinn". En klarer aldri å få hunder til å løpe med tvang/komando, det må skje med lyst. Når de er slitne, eller lei, legger de seg bare ned og en får såkalt "parkering". Far og sønn Seavey, hadde god kontroll på slutten. En med lite hunder og en med middels antall.1 poeng
-
1 poeng
-
akkurat der med vesten var jeg litt rask på avtrykkeren selv og handla en veldig god padlevest. Den sitter fint på og er robust,men den veier litt. Men ja,pass på at det blir en padlevest som er lagd for at du bruker armene og ikke kommer i veien ellers1 poeng
-
Når det gjelder vest, en kompakt padlevest er bra. Du ønsker ikke en vest som går langt nedover ryggen, det blir clash med ryggstø/sete på baten. Også der må du tenke vekt, alt skal jo bæres.1 poeng
-
til min packraft kjøpte jeg denne http://www.westsystem.no/p/11951/werner-tybee-padleaare det er en åre som som funker bra syns jeg. Karbon skaft så den aldri blir kald og holde i. Alu blir fort kaldt. Nylon bladene er greie for de tåler mye juling.1 poeng
-
Når jeg hadde Packraft så kjøpte jeg bare en slik https://www.xxl.no/point65-point65-easy-tourer-kajakkare-220cm/p/1072875_2_style Billig og grei aluåre. Veide den før kjøp og den veide 1,1 kilo. Altså 50 gr mer enn den som Packrating selger til over kr 2000,-. Den fungerte fint når jeg brukte den. En ulempe for noen kan være at den bare er 2 delt. For meg var ikke det noe problem da jeg går med Recon pakke så det gikk fint å plassere en på hver siden bak sidenlommene sammen med fiskestenger.1 poeng
-
Jeg har brukt litt forskjellig slipeutstyr gjennom årene. Det jeg brukte i mange år var en Lansky brynesett. Fungerte bra og ga skarpe kniver men det tok en den tid å bruke. På øks har jeg aldri testet det men ned ganske små slipsteiner så kan jeg ikke tenke meg at det er spesielt egnet. Det slipesettet gir en rett egg. til øks bruker jeg vanlig bryne eller en sliper fra Fiskars. I fjor kjøpte jeg en elektrisk sliper som jeg synes har fungert veldig bra http://www.worksharp.no/knivslipere.php . Jeg kjøpte standardnodellen. Den sliper knivene kjapt og skarpt. Har ikke testet øks på den men det er nok mulig å bruke den da en kan tilte slipebåndet i flere vinkler. Bør nok feste øks i en skrustikke eller noe. Denne sliperen lager en konveks egg. kort om de forskjellig type egg så er det vel mest vanlig med rett egg her hjemme, kalles vel også skandinavisk egg. Da er slipen helt rett mot selve eggen. På konveks egg så buer slipen svakt utover ned mot selve eggen. Noen mener det gjør eggen sterkere. Konkav egg så buer slipen innover mot eggen. Hatt en kniv med slik egg en gang men syntes det var kjipt å slipe. Vet ikke hva utstyr som er best egnet til konkav egg.1 poeng
-
Joar Leifseth Ulsom på 6. plass og Ralph Johannessen på 8. plass og Robert Sørlie på 13. plass. Flott innsats!1 poeng
-
Er bildet speilvendt eller er det bare en sjelden utgave av bamsemums?1 poeng
-
Ta det rolig nå! Slett ikke sikkert at noe behøver å byttes, men det kan hende det er OK for å lære den å kjenne igjen. Bare sleng brenneren med slange i oppvaskmaskinen sammen med noe annet du skal kjøre på program for gryter etc. Etter at den har tørket er det antagelig fortsatt vann inni, så pump rikelig med luft i ei tom brenselflaske og blås systemet tomt. Fyll flaska minst halvfull. Siden vi nå kan være bekymret for pakningenes kvalitet etter både alder og sjokkbehandling i oppvaskmaskinen så bør man teste med et trygt drivstoff, f.eks tennvæske for grill. Pass på at brennerplata sitter rett, forvarm med (rød)sprit (full kopp). I det flammen dør ut tenn brenneren på vanlig måte med fyrstikk og forsiktig åpning på reguleringen. Så fort du eventuelt merker lekkasjer stopp prosedyren og forsøk å utbedre. Når det endlig brenner så fyr på til du har brukt opp drivstoffet. Er alt OK hele veien behøver du ikke bytte pakninger. dsk1 poeng
-
1 poeng
-
Irrelevant. Vi er ikke i 1965 lenger. Ser ingen grunn til å ikke benytte moderne teknologi om man har mulighet til det. Det er egentlig ganske fantastisk at vi som privatpersoner nå har tilgang til denne teknologien. Jeg er ganske sikker på at folk i 1965 ville gjort det samme om de hadde hatt muligheten på samme måte som man har tatt i bruk kjøleskapet, fjernsynet, datamaskiner og annen teknologi som har blitt tilgjengelig for almennheten1 poeng
-
det nå fullt mulig og brekke beinet eller få andre skader på 100% flat bakke. Har en bror som akkurat klarte å knekke beinet tre plasser når han gikk rundt bilen på asfalt og sklei da på en liten flekk med is. Han kunne da ringe til noen for å få hjelp fordi han var i sivilisasjonen. Jeg vil ikke si at han overvurderte sine evner da han gikk rundt bilen. Ulykker kan skje,og skulle det skje noe så ser jeg ingen grunn til å velge og legge igjen utstyr som kan redde livet mitt bare fordi jeg har tenkt å være forsiktig.1 poeng
-
1 poeng
-
I dag er en dag jeg er veldig glad. Jeg har også lyst til å grine. Mine foreldre satt å så på gamle bilder fra 1940-1960 på papir. Jeg har 2 terrabite med bilder på hardisken men ingen å vise familie eller de som kommer etter meg. Jeg får lyst på å finne fram mitt analoge kamera. Få fram de bildene jeg synes ikke er så bra som min sønn kan vise sine barn osv. Kanskje jeg bare er en teit gammel mann? Lasse. http://www.lassemyrdal.com/4239433091 poeng
-
1 poeng
-
Er det vanlig i Finnmark å kjøre rundt på scooter og slå ryper ihjel med trekjepp?1 poeng
-
Kjapp ettermiddagstur i dag - i nydelig vær! På bildet har jeg kommet meg opp på Damsgårdfjellet, og under solen ligger Gravdalsfjellet - og over der gikk ferden i dag. Men siden det var mer "firefjellsvær" enn "tofjellsvær", gikk ruten dit via avstikkere til Olsokfjellet og Holefjellet . Fin tur, og den gikk i propert tempo, synes jeg Veldig lett å gå, hardpakket snø/is perfekt for brodder. Siden det blir mer gråvær fra onsdag av, er det ikke utenkelig at jeg legger opp til å gå hjem fra jobb i morgen ettermiddag - en tur over Lyderhorn (over hodet mitt på bildet) kan jo bli en fin måte å nyte resten av finværet på.1 poeng
-
Steget til siden. Det er kanskje det alt handler om. Det lille steget som tvinger hjernen til å se noe nytt, til å ikke passivt motta informasjon den har mottatt tusen ganger tidligere, men til å analysere, ta valg og være til stede. Det er kanskje der, i det ene klare øyeblikket, at eventyret ligger. Vinden dundrer inn i bakhodet mitt. Fokksnøen knitrer mot jakkehetta. Dytter meg videre. Det er som om den roper «Vestover!». Ikke meg imot. Ikke i det hele tatt. Denne turen har en pol. Ett mål som overskygger alle andre. Og det er ikke Norefjell. Det er ikke engang Blefjell, på tross av at det liksom er det endelige målet. Denne turens pol, stedet der jeg ville plantet flagg om jeg hadde et, tatt et minutts stillhet og gitt pokker i om jeg noen gang kom derfra, er Trillemarka. Forventningene til denne ansamlingen av vann, fjell og lier mellom Sigdal og Numedal er så høye at jeg er sikker på å bli skuffa. For hvordan kan den egentlig leve opp til beskrivelser som «Helt klart et av Østlandets mest magiske steder – Vassfaret når ikke opp til støvelkanten engang»? Kan det virkelig forsvares at den står på en amerikansk nettsides liste over the most unique forests of the world? Eller er jeg på vei mot et aldri så lite antiklimaks? Kanskje ikke. Utsikten fra åskammen under Norefjell er i hvert fall lovende. Selv om skydekket er lavt, løftes det nok til å gi et inntrykk av hva som venter. På den andre siden av dalen bukter landskapet seg i et høydedrag så bredt at det er umulig å se enden av det. Fjelltopper hviler i tåkesløret. Mørke og forlokkende. Jeg sitter på sekken i en snøfonn og sammenligner kartet med terrenget. Drar en finger fra topp til topp. Bak fjellene ligger daler og vidstrakte høyder med forbausende få hytter og veier. Om man er selektiv i rutevalget, kan man gå flere mil der oppe uten å møte andre tekniske inngrep enn én høyspentlinje. Det er mildt sagt ganske uvanlig i områder som hovedsakelig består av skogsterreng. Så er nok ikke Trillemarka (eller Trillemarka-Rollagsfjell naturreservat som det egentlig heter) et vanlig område. Vernearealet alene er større enn Oslo by og rommer det som betegnes som den mest verdifulle skogen i Sør-Norge. Her finnes store naturskoger, lommer av steingammel urskog og ikke mindre enn 136 rødlistearter. Og vernearealet dekker grovt målt kun en halvpart av hele høydedraget. Helt rått. Og best av alt: Jeg skal henge der i en uke. Opplevelsen skal til og med deles. Noen timer senere. – Ikke verst at man ikke må reise lenger for å komme på fjellet! utbryter Thomas mens han traver i veikanten lengst nord i Sigdal. I hendene har han ski og staver, på ryggen en fullstappet sekk. Over oss ruver toppene blåhvite i skumringen. – Nåja, svarer han seg selv. – Det tok tre forskjellige busser, men det er ikke verst likevel! Thomas er den første av tre kamerater som slenger seg med i turfølget i løpet av de neste dagene. Det er godt å prate litt. Vi har allerede vært gjennom generelle betraktninger om damer, mat og norske medier, og rekker oppstart av en diskusjon rundt mayakalenderen og klodens nylig avlyste undergang, før vi tar inn på en smal skogsvei. På veiskiltet står det «Madonnaen». Dette peker mot en høy granittskulptur som for noen år siden ble reist på toppen av fjellet Bjørneskornatten på grensa til Trillemarka. Med 1020 meter over havet er plassen sannsynligvis blant de mer spektakulære stedene man har hamret ned en skulptur her til lands. Statuen, som viser en mor med barn på fanget, er et spennende mål for den som vil kombinere tur med kunstopplevelse. Vi lar likevel kunst være kunst, spenner skiene under føttene og tar inn på en enda smalere skogsvei, legger kraft i takene og brøyter spor videre. Rundt oss åpner stadig skrinnere fjellskog opp for landskap med nyanser og stemninger som ingen kunstner vil klare å fange. En av våre mest populære malere og tegnere, Theodor Kittelsen (1857–1914), gjorde likevel et ærlig forsøk. Han bodde i Sigdal og brukte sin nære natur da han blant mye annet laget klassikeren Soria Moria, et maleri av en vandringsmann som står her nede i dalen og ser Norefjell gløde som et slott i horisonten. Kittelsen illustrerte også norske folkeeventyr og har siden fått æren for å ha vist hvordan troll egentlig ser ut. Han var opptatt av mystikk og har preget generasjoner av nordmenns oppfattelse av fabelvesener. Mens vi stiger opp i terrenget, tenker jeg at han også må ha brukt nærområdene til å forme inntrykket av trolsk natur. Mitt bilde av eventyraktig terreng er i hvert fall akkurat som dette. Treløse knauser, bratte bergsider, klynger av krokete furuer og lav bjørkeskog. Et sted hvor man ser langt, men aldri vet hva neste sving skjuler. – Ikke verst plass, det her, sier Thomas da vi slår leir i et lunt skogholt. Snart blander knitring i kubber seg med lyden av lange samtaler mens tusser, troll, nisser og huldre tasser i mørket. Dagen etter er været krystallklart. Ikke et vindpust i lufta. Sola varmer, selv Thomas går i en slags imponert stillhet mens vi sklir over vann og sletter under Sølandsfjellet. Så bikker vi over en høyde, glir utfor i en slak bakke og stanser foran et loddrett stup mot dalbunnen. Fremme. Antiklimakset er avlyst. Trilledalen, inngangsporten til Trillemarka i nord, er muligens flottere enn forventet. En vid dal mellom høye fjellrygger. Der nede står skogen mellom små og store vann omgitt av kuperte hyller av bart berg. Overalt veksler vegetasjonen mellom store og små trær og tørre kjemper som står som grå fyrtårn i alt det hvite og mørkegrønne. I kulissene strekker Gaustatoppen hals blant Hardangerviddas sukkertopper som ligger som et gjerde lenger vest. Over oss svever en ørn i vide sirkler bare for å understreke villmarksfølelsen. – Rett og slett vakkert, sier jeg. – Absolutt ikke verst, sier Thomas. I dalen skal vi bli i tre døgn. På grunn av vernereglene (som kun tillater å fyre bål med tørrkvist fra bakken og dermed i praksis forbyr bål vinterstid) graver vi grop utenfor reservatet, på et utspring rett under tregrensa. Beliggenheten er av typen som hadde kostet millioner om den var en hyttetomt. Og så får vi selskap. Først av Sindre (eller Finnskogen-Sindre som vi hadde kalt ham om dette var et realityshow). Han kommer subbende gjennom vinternatta, utslitt og kald, tar plass i gropa og sovner midt i en setning. Dagen etter dukker Øistein opp. Han er storebroren min, har jobbet overtid i en uke for å få tid til tur og er vilt klar for meningsløst uteliv. Det skal han få. I to dager skal vi utforske dalen, gå toppturer og skravle rundt flammene, før vi den tredje morgenen våkner nedsnødde og smilende, pakker sekkene og glir videre sørover gjennom snøføyka. Hele veien imponeres vi over hvor urørt alt virker. Ikke at det aldri er løftet en stein her. Du finner også i Trillemarka spor etter mennesker. Setervoller, fløtningsdammer, en og annen hytte og mange tegn etter hogst gjennomført rundt forrige århundreskifte. Likevel skiller marka seg fra andre nære skogsområder med sine store avstander mellom nyere inngrep. For selv om andre østlandske strøk har vel så gode naturkvaliteter, er det størrelsen som gir Trillemarka stjerne i margen. Det og lommene med virkelig gammel vegetasjon. De eldste skogene, som har en blanding av dødt og levende planteliv lik den man finner i opprinnelig urskog, står spredt i området. Noen ligger nede i smådaler, andre rager værbitt på utsatte høyder. Over det 950 meter høye Vardefjell passerer vi furuer som har stått her så lenge at menneskeliv blir forsvinnende korte. Mange av trærne er grå og døde, men ruver fremdeles som majestetiske landemerker. Noen av dem har vokst i inntil 500 år, og så dødd og stått her, trosset vær og vind i enda et par århundrer. Altså kan noen av dem ha begynt å spire før Columbus gjenoppdaget Amerika. De er fulle av kvae og ville nærmest eksplodert på et leirbål, men å brenne dem for én natts varme ville være som å lappe en bukse med et Munch-maleri. Da lar vi dem heller stå. En dag får kanskje også tippoldebarna våre oppleve de samme kjempene. Nesten uansett hvor sliten man er på dagen: Rundt bålet er stemninga på topp. I gropa ligger alle med hodet mot flammene, noe som gir god utnyttelse av varmen og plass til matlaging og lignende. I og med at ikke alle kan prioritere samfunnsnyttige gjøremål som å vase rundt i skauen i ukevis, må halve gruppa etter noen dager dra hjemover. Øistein og jeg fortsetter gjennom Trillemarka og klarer fint å nyte stillheten. Her fra Gamleseterdalen. I Minneskleiv, en kupert dal sør i Trillemarka-Rollagsfjell, vokser Norges eldste levende gran. Treet er en hengslete krabat som forskerne mener er 533 år gammel. Vi finner ikke selve treet, men hilser på mange jevngamle naboer. Leir på Seteråsen over Minneskleiv. Virker ting for idyllisk? Jeg er nemlig litt redd for det. At du skal tro at jeg bare koser meg. Og, vel, jeg gjør jo egentlig det. Men det betyr ikke at alt bare er kos. Forvirrende? Helt sikkert. Men jeg mener at kosen i stor grad ligger i å ikke kose seg. Uten at det nødvendigvis gjør deg mindre forvirret. La oss ta et eksempel. En torsdag kveld over Numedal er ganske representativ for en typisk tursituasjon som ikke alle vil mene er direkte koselig. Da er jeg igjen alene ute. Rundt meg dempes lyset. De siste timene er brukt til å stige mange hundre høydemeter med en sekk som på ny er fullstappet. Den er så tung at jeg etter pauser står paralysert i flere minutter og manner meg opp til å løfte djevelskapen på ryggen. Når den så er på, blir alle bevegelser mer uforutsigbare. Sånn som nå, da jeg ned en slak bakke anstrenger all kjernemuskulatur, likevel mister balansen, tryner som en toåring og dynkes i løssnø. Bare et enkelt fall som dette starter en møysommelig prosess, der sekken må av og jeg må trampe en liten plattform i puddersnøen for å få balansert den på plass igjen. Dermed er flere dyrebare minutter med dagslys tapt, før jeg brøyter vei (i meningen «stamper langsomt av sted med pudder til knærne») over et vann og bare så vidt registrerer at Blenutens hvite profil tårner over meg. Det er mørkt da jeg en halvtime senere vingler ned i et elvejuv. I slike juv skjer overraskende mange rasulykker, så alle veivalg tas etter nøye vurderinger. Det samme gjelder over selve elva. Den brummer under isen, men slipper meg over i et bredt parti. Og så står jeg der, i bunnen av en kald gryte, med en lysende pære i panna og bratte snøsider på alle kanter. Utveien blir å følge en smal bekkekløft oppover, noe som føles logisk helt til jeg må krysse selve kløfta, isen brister, jeg detter gjennom med snø til over hofta, støvlene fylles av bekkevann og jeg banner så høyt at elgkuer i mils omkrets spontanaborterer. Da er ikke turlivet like fett lenger. Først etter cirka tusen forsøk på å fortsette, har jeg trampet nok snø til at skiene får feste. Og så er det bare å gyve løs videre, mens svetten siler og fryser til isbiter over ansiktet. Nå skal det hele gjentas et par ganger, før toppen er nådd og det blir en siste kamp mot vinden for å reise teltet uten at duken blåser tilbake til Numedal. Høres koselig ut? Det er faktisk det. For i dette latterlige strevet ligger en slags ro og forventning. Når man i mange år gradvis har presset kroppen mot grensene av hva den tåler, er det en slags hyggelig gjenkjennelse i å bli utslitt, kald og gjennomvåt. Jeg går uansett bare og slurer på omtrent tre fjerdedeler av kapasiteten, vet at kroppen har mer å gi, og kan triksene for å bli tørr og varm. Altså trenger jeg ikke å være redd for å møte veggen. Og hva blir alt slitet da? Egentlig bare friske utfordringer, noe som uansett er ganske kos. Selv om den virkelige kosen nok ligger i belønningen når sola treffer teltduken i morgen, og jeg kan brette soveposen til side og bare være. All denne nattevandringa er selvfølgelig ikke å anbefale. Den skyldes kun at undertegnede er en slask av et B-menneske. Det er mer fornuftig å bevege seg i dagslys. Litt tryggere og mye mer behagelig. Særlig når været er så strålende som da jeg dagen etter glir over treløse høyder rundt vannet Fiskeløysen. Da henger sola uforstyrret på himmelen. Til venstre for meg utsikt over ås etter ås, til høyre bølgende, hvite fjellformasjoner mot en knallblå bakgrunn. Så er det altså nådd. Blefjell. I enden av vannet glir skiene inn i en oppkjørt løype, noe som føles som å akselerere inn på en motorvei etter noen mils brøyting for egen motor. Endelig kan jeg rutsje nynnende videre uten å tenke veivalg og orientering bak hver minste haug. Løypa skal følges et godt stykke sørover gjennom stor granskog langs store vann, forbi stadig lavere trær opp en elvedal, opp over tregrensa på en forblåst fjellrygg og frem til platået foran Vassholet, hvor skogen ender, vinden pisker, og bare avblåste fjell leder videre. En reise gjennom et fantastisk spenn av variasjoner. Variasjon er blant karaktertrekkene som gjør det lett å bli bergtatt av Blefjell. Til tross for at området ikke akkurat er gigantisk, har mange rangert det som et av våre vakreste fjellmassiver. Blant dem var polarfareren og nasjonalhelten Fridtjof Nansen (1861–1930), som sammen med kona Eva kjøpte en fjellgård like nord for Blefjell i 1899. «På denne plett av Guds jord valgte jeg mitt kongerike … Jeg lenges ingen steder på jorden», skrev senere mannen som hadde reist til noen av klodens ytterste hjørner. Han omtalte årene her oppe som noen av de lykkeligste i sitt liv. Lokalt deles gjerne Blefjell i områdene Vesle Ble og Store Ble. Førstnevnte er et platå rett over tregrensa i sørøst, hvor man på toppen finner sletter av myrer og vann. Området har vid utsikt og er sannsynligvis det nærmeste vi kommer en vidde øst for Hardangervidda. Ikke minst er det kjent for å være hovedstadsområdets beste sted for vindseiling. Sportsfiskere kaller også strøket «det glemte fiskeområdet», noe som vitner om uutnyttede villmarksressurser til tross for relativt mye trafikk fra mange nære hyttefelt. Likevel. Store Ble er det virkelige Blefjell. Den drøyt 16 kilometer lange fjellrekka fra Blenuten i nord til Sigridsfjell i sør troner over Vesle Ble. Her inne er den 1342 meter høye Bletoppen høyeste punkt blant en mengde fjell over 1100 og 1200 meter. En lett tilgjengelig lekegrind for en hver toppturentusiast. Og et perfekt sted å avslutte et eventyr. Om du er en ørn og svever lydløst over Store Ble en lørdag morgen midt i februar, er landskapet under deg dekket av lange skygger og et kritthvitt teppe av nysnø. Nesten ingen spor noe sted. Du runder Åklinuten omtrent midt i massivet og seiler ned over Fjelldalen og Åklivatna, der en tynn stripe av røyk stiger fra pipa på turistforeningshytta Eriksbu. Under deg piler mus og gnagere i sikkerhet i huler under snøen, før du sirkler på luftstrømmer over Uverudfjellet og seiler over vann og skar sørover. Så kommer du over mektige Gråfjell på 1320 meter, sirkler noen ganger og lander med brede vinger på den høyeste av Brørsteinan, to enorme flyttblokker som tårner i terrenget. Navnet har de fått fordi de (med god fantasi) ligner to personer. Et sagn sier at de var to trollbrødre som ble til stein da de gikk seg vill og ble truffet av sollyset. Den typen menneskelige fabler er du totalt uinteressert i, så du letter med tunge vingeslag, vrir inn i en smal dal, surfer på oppdriften over avrundede topper og stuper ned i et trangt juv, et juv som snart vider seg ut i en åpen fjelldal der jeg løfter hånda for øynene, skygger for sola, og ser deg suse forbi. Snart er du en svart prikk mot himmelen. Jeg senker hånda og dytter primusen ut av teltåpningen. Så tenner jeg en fyrstikk, stikker den borti brenneren, vrir rundt gassventilen og plasserer en gryte bredfull av snø over den hvesende, blå flammen. Deretter er det bare å pakke seg tilbake i posen, nyte sola og vente på frokosten. Enmannsteltet er ikke større enn at jeg ligger inne og likevel er ute. Behagelig, selv om 17 kuldegrader og lett vind ikke gjør morgenen til noen direkte kokheit opplevelse. – Hva tror du? Får vi se folk i dag? spør jeg sekken, som av plasshensyn er forvist utenfor teltet under matlagingen. Den er allerede dekket av finkornet fokksnø og stirrer bare trassig tilbake. – Ikke? Tror du ikke folk drar ut når det er så fint helgevær? Jeg har ikke sett folk på dagevis. Ikke hørt noen heller. Bare rådet grunnen alene her i Vassholet, den vanligvis mest brukte inngangsporten til Store Ble. I dalen går nedsnødde skitråkk i alle retninger. Alle er mine. De er tråkket til topper og utsiktspunkter, på kveldsturer, rutsjeturer og generell basing i dalsidene. Jeg har rett og slett hatt noen solide hviledager, noe som har føltes fortjent etter en måneds tråkking gjennom årets kaldeste årstid. Nok en tur er snart over. Jeg har allerede begynt å forberede meg på følelsen. Av at sekken står i gangen hjemme, mens soveposen, den som har vært det mobile hiet og eneste sted å slappe fullstendig av i 30 hustrige dager, henger til tørk på loftet. Av at hverdagen kommer. Med kjøleskap, vannkoker og servise nok til et dusin gjester. Ikke en svartsota kjele og en halv plastskje. Vet allerede at det plutselig vil være litt som om jeg ikke var her ute. Som om siste måned var et blaff av et øyeblikk, noe man med fektende armer prøvde å gripe tak i og la vare, men som slet seg løs og bare etterlot litt bållukt og øm leggmuskulatur. Snart vil også det være borte. Så hva står igjen? Forhåpentligvis noen minner. Innsikt i natur jeg må og skal tilbake til. En følelse av ro og mestring, kanskje. Noen erfaringer å ta med videre. En haug med notater og fire fylte minnekort der minnene måles i pixler og bytes. Og akkurat nå: den boblende lyden av kokende vann. Løfter kjelen av varmen, men bråstopper bevegelsen da fire skikkelser kommer til syne nede i dalen. Jeg gliser mot sekken, som snart ligner en ganske ordinær snøhaug. – Der ser du! Nå lar vi dem gå foran. Med litt flaks tråkker de spor helt til Bletoppen.1 poeng
-
1 poeng
-
Jeg hadde et Synmat 7LW, som jeg hadde i litt over 3 år. Dette underlaget hadde jeg iallefall 125 netter på, og var aldri forsiktig med det. Lappa det 2 ganger etter bålglo. Etterhvert fikk jeg en lekkasje inne i ventilen. Da var det såpass gammelt, og såpass hardt behandlet, at reklamasjon ikke var et tema. Kjøpte da et nytt UL7, som var "sprengt" allerede når jeg fikk det. Tok kontakt med forhandler og ble tilbudt nytt underlag uten problemer. Jeg valgte da å få et nytt Synmat 7LW. Det ble brukt ca 40 netter i sommer, og fungerer fint enn så lenge iallefall. Jeg har ingen problemer med å anbefale disse underlagene, iallefall ikke om man handler nytt hos forhandler, sånn at kvittering og garanti er på stell. Flere kompiser som har handla, og alle er fornøyde.1 poeng
-
Omsider ble det rom for litt kvalitetstid med teltet, pulken og skiene igjen... Arctic tent pegs by Espen Ørud, on Flickr1 poeng
-
Dårlige rutiner og dårlig kommunikasjon skaper mistillit. Gjør nok at de taper salg dersom de får det ryktet på seg.1 poeng
-
Bare vær klar over at får du først fisk på flue, blir slukfiske aldri det samme igjen. Veldig ofte er det slik... Lykke til1 poeng
-
Skogsmark må regnes som produktiv skog, dvs produksjonsevne min. 1 m3 trevirke/hektar/år.1 poeng
Vinnerlisten er satt til Oslo/GMT+01:00