Vinnerliste

Hei jeg skal ikke komme med en liste over mitt innhold som tilfeldigvis motsvarte "Elginnens" førstehjelps innhold - og hun har jobbet som intensiv sykepleier. Multifunksjon kan være et nøkkelord, og jeg ser flere har trekanttørklæ med til fatle - og har heldigvis aldri brukt det.. Mye andre kledningstykker kan jo brukes til dette. Andre tar fra den militære nødhjelp pakk, men jeg forventer altså ikke akutte skuddskader på fjelltur. Jeg fik dog noe kvalifisert inspirasjon fra denne video hos utemagasinet: http://www.utemagasinet.no/Magasin/Plastfolie-den-nye-livredderen Hilsen Elgen

Har krysset vidda 2 ganger nå i februar/mars, og Spot'en har vært min følgesvenn begge gangene, er super fornøyd med dette systemet. Selvfølgelig kan to veis kommunikasjon være et bedre alternativ, men legger man inn rett type mld på de ulike knappene på Spot og bruker de riktig og med vett, er dette etter min mening mer enn godt nok. Selv har jeg et slikt oppsett: Knapp 1: Alt ok, pluss diverse annen info man ønsker. Knapp 2: Alt ok men blir forsinket, pluss annen info Knapp 3: Trenger hjelp til min posisjon, men IKKE livsviktig. Denne brukes ved feks ved ødelagt utstyr eller skader som ikke er livsviktig men man klarer ikke fortsette turen Knapp SOS: Brukes selvfølgelig ved nød Da vet de hjemme hva de har og forholde seg til. Hver kveld når jeg har satt opp telt sender jeg OK melding. Jeg har også satelitt tlf, men har den aldri med lenger på tur. Hadde løpende abb i flere år og brukte den kun over vidda i løpet av en måned pr år, hvilket er veldig unødvendig og kostbart. Kontant kort et også en falsk trygghet fordi man aldri vet hvor mye man har igjen av ringetid. Vil også fortelle at grunnen til at jeg kjøpte spot/satelitt tlf. En vinter jeg krysset kom det så mye snø og jeg ble kraftig forsinket. Pariseren med taudrag forsinket meg også, siden den veltet for hver 20 meter. Men ellers var alt ok. Jeg var utstyrt for å klare meg alene på vidda i minst 14 dager. Så ble jeg vekket av Røde Kors klokke 23 på kvelden, mens jeg lå i posen mett og varm. Hun hjemme var blitt bekymret og siden jeg ikke dukket opp på Haukeli som avtalt pluss 1 dag, så ringte hun politiet, naturlig nok. Jeg er selvfølgelig lei meg for at jeg utløste en redningsaksjon, men veldig gla for at vi har et system som fungerer. Lenge leve Spot!

Saken viser for det første at SPOT virker, og at nødetatene tar slike meldinger seriøst (ref. en tidligere diskusjon). Så er det jo mulig å etterpå evaluere situasjonen, noe sikkert både redningsmannskap og turgruppen gjorde. Kankje kunne omfanget av redningsaksjonen vært redusert med toveiskommunikasjon, eller ved bruk av "trenger assistanse" melding (om en har lagt inn en slik). Media har en tendens til å overforenkle og vinkle historier slik at det ut fra artiklene er det vanskelig å si hva som skjedde. Men det er ikke snakk om en turgruppe på hyttetur som ikke gadd å gå tilbake. At de sendte nødmelding fra relativ trygghet på en hytte, i stede for å forsøke å ta seg til vei under forholdene som var virker fornuftig. Kanskje sørget SPOT senderen for at vi unngikk en katastrofe på fjellet.

Kanskje løsningen heller er å forby nederlendere? Er enig i at det hadde vært bedre med mulighet for toveis kommunikasjon, men enveis er bedre enn nullveis.. Selv har jeg kvittet meg med SPOTen.

det var kanskje overkill med resurser som ble brukt i forhold til hva som var problemet. Det har jeg ingen problemer med og forstå. Men samtidig så blir det for dumt og forby det,er en i nød hva skal en da gjøre uten mobil dekning. Jeg har skaffet meg en inreach selv pga toveiskommunikasjon. Men det er helst for å kunne gi mindre beskjeder tilbde som er hjemme. Jeg har hørt at redningshelikopter har blitt tilkalt igjennom mobil veldig kort vei fra ei hytte med bilvei pga overtråkk. Så det er ikke sånn at bare det er toveiskomunikasjon så vil alle unødvendige aksjoner bli lagt døde. Har veldig mye og si hvem som har utstyret som en komuniserer med. Alle kan rope ulv enten det er med mobil, inreach, plb eller spot. Tror nok heller mer på at folk burde lære at nødknapp eller nødmelding til redningssentral kun er for nød når og ikke fordi det hadde vært greit og bli henta fordi det er litt slitsomt og gjøre ting på egenhånd.

Erfaring viser visstnok at man da ofte venter med å utløse signal til situasjonen er verre med større sjanse for liv tapt og mer kostbare redninger.

Videre nevner hun hvilke resurser som ble satt inn, og det var ikke lite, skulle nesten tro at nødmeldingen gav mer informasjon enn den egentlig kan To helikopter, En bandvogn En tråkkemaskin 7 snøscooterpatruljer skredeksperter , Politi+++ De 13 var trygge inne i en hytte, men slet med å komme ut de 12 km pga mye løs snø, faregrad 3 med snøskred. – Det kom over en meter snø på kort tid, og det fant de ut at ble tungt for dem. Dermed søkte de om hjelp, sier Lunde. http://www.nrk.no/ho/nederlendere-tilbake-pa-grotli-1.12823643 ------------------------------------- Er dette et nytt angrep fra "antiSPOTmafian"? Slik jeg oppfatter det skaper en SPOT melding ganske store negative reaksjoner her på forumet. To veis kommunikasjon. Ja, SPOT er enveiskjørt, men selv om andre systemer gir muligheten for kommunikasjon, så er det slett ikke sikkert at vedkommende som utløser 911 knappen er i stand til å kommunisere. Tillegg 15 mars En ting er å diskutere dette trygt hjemme på gutte - eller jenterommet. Noe ganske annet er når man ligger hardt skadet alene ute i terrenget. Da tror jeg at den enkelte er "glad" for at han eller hun i det hele tatt er i stand til å trykke nødknappen. Eller for å sitere Miamarias utmerkede innlegg: Sitat "Er du imot alle former for nødsignal som ikke sier noe om hva som er problemet? Det var en litt pussig argumentasjon. Den rammer jo også for eksempel PLB, som jeg har fått konkret anbefaling på fra folk i redningsapparatet. Samme vedkommende er også skeptisk til Spot, men av helt andre årsaker enn det som er argumentet her. Nødraketter er et annet eksempel. Dem har det vært utløst unødige redningsaksjoner på grunn av, men da er det jo bruken som er problemet – ikke dingsen". Sitat slutt --------------------------- Jeg elsker min SPOT. Skal om et par timer på tur, og da er SPOTen med. MEN, og det er det som er saken og som tklami skriver: Sitat: "Tror nok heller mer på at folk burde lære at nødknapp eller nødmelding til redningssentral kun er for nød når og ikke fordi det hadde vært greit og bli henta fordi det er litt slitsomt og gjøre ting på egenhånd". Sitat slutt: Jo, jeg elsker min SPOT, men å trykke på nødknappen sitter langt inne, så langt inne at da jeg virkelig hadde behov, klarte jeg mot alle odds å få moblikontakt med politiet, som sendte helikopter. Moralen må derfor bli: Tenk, og kanskje tenk lenge før du aktiviserer hele systemet. ---------------------- Og til slutt ett spørsmål og en kommentar til matpakken med utrykningsenheter som hytteturistene utløste. Spm : Dersom de leide en hytte, ble den glatt leid ut, uten at utleier vurderte deres kvalifikasjoner? Kommentar: På veien i nærheten av hjemstedet mitt så jeg følgende utrykningskjøretøyer: 2 politibiler, to ambulanser, og en brannbil. Hva hadde hendt? Jo en liten kollisjon uten personellskade, og med små materielle skader. Tillegg 1 mars. Om trådstarter ønsker å raljere over utrykningens omfang synes jeg hun skyter lang over målet. Til syvende og sist skal vi være glade for at det ikke var en situasjon med fatalt utfall.

Læigastinden 1332moh Gratangen/Narvik

Jeg er veldig glad min far hadde en SPOT da han ble sittende fast i fjellet med en syk engelskmann. Han utløste en melding om hjelp, ikke SOS, så vi informerte redningssentralen om at det da sannsynligvis ikke sto om liv, men at de trengte hjelp for å komme seg ut. Dette var korrekt og denne betydningen har siden blitt en fast avtale. Det var ikke telefondekning i området og været var veldig dårlig. Jeg kan ikke se hvordan et forbud mot SPOT hadde gjort denne situasjonen bedre.

Som en apropos til trådens emne - om mye ulovlig kjøring. Jeg snakket med politiet i dag i forbindelse med ulovlig kjøring. Når man varslet tidligere så kom dette i den åpne politiloggen - slik at en halvtime etterpå kom det i lokalavisen. Dette slipper man nå - så det blir loggført for videre oppfølging. Spesielt mhp påsken nå. De vil prioritere oppfølgingen. Men først og fremst - de anbefaler at man benytter nettsiden politi.no og melder inn ulovlig kjøring der. Dette kan man også gjøre anonymt på nettsiden - veldig bra. Syns det er en holdningsendring hos politiet vedrørende oppfølging av dette nå.

Jeg selger Utility Flame og er veldig inhabil. Men her er en liten filmsnutt fra i høst som viser geleen og ovnen i bruk. Jeg har alltid med meg den lille ovnen og etterfyller med kvist for å få godlukt og ekstra varme til vannkoking. Bruker bare geleen når jeg må. Et annet poeng med denne er at du ikke etterlater spor. (Jeg har 10 pakker liggende hvis noen forumister vil teste. Rabattkode forumild gir -20% her nå.)

Trening hjelper... Etter en rolig uke når det gjelder trening, så var jeg virkelig spent på hvordan achillesen ville oppføre seg om jeg tok den vanlige lørdagsturen. Det var i hvert fall ikke snakk om å gå noen skikkelig langtur. En tur rundt Li – to og en halv til tre timer fikk være mer enn nok. Det var faktisk så spennende at jeg gikk rundt og ikke helt visste hva jeg skulle finne på og startet derfor tidligere enn vanlig. Jeg valgte andre sko enn de vanlige fjellstøvlene… Det var vel fortsatt snø over toppen på Li. Forrige uke var det helst skiføre, og det så ikke ut som alt det hvite hadde forsvunnet. Det fikk nå så være. Det ville uansett være mulig å komme fram, og i sørhellingene ville det nesten sikkert være lite snø. Alle bakker nedover ligger i sørhellingen. Så, antakelig ingen problemer. Det var heller ikke noe problem i starten, selv om jeg tok det litt med ro for å «varme opp» hælen. Det var til en forandring tørt, selv om sola ikke riktig var igjennom skydekket. Nesten alle sko henger på tørt fjell, så jeg tok stien oppe i henget. Det gikk merkelig lett opp de første bakkene. Nedover mot Revesdal, i brattbakken, gikk det greit. Lett på foten og myk i knærne. Var det sånn å bli 70, skal jeg ikke klage. Det var ikke vanskelig å finne årsaken. Jeg hadde skulket trening i to dager og hadde bare hatt styrketrening på torsdagen den uka. En tur til Blåfjellenden – på scooter – ordnet overskuddet. Utover langs sjøen, med tørt fjell, og overskudd var en fornøyelse. Riktig en godtur. Spørsmålet var hvor mye is og snø det ville være i nordhellingen opp mot toppen. I hvert all ikke nok til å hindre meg denne dagen. Hovmot står som kjent for fall. Midt i bakken kom det to jenter og sprang forbi. Så mye for god form – det er likevel forskjell på å være 30 mot nesten 70…. Jeg tok snarveien oppe ved skogsbrynet, og var på toppen lenge før jenten, og kom helt ned til bilen før jeg så de igjen. En liten oppmuntring i hvert fall. Med overskudd og god fart meldte spørsmålet seg ganske kjapt: kan jeg komme rundt på en grei tid? Jentene i bakken, hjalp i så måte godt på. Jeg tok det ikke akkurat rolig oppover – det merket jeg på pusten. Og pulsen, det dunket fort og tungt i brystkassa en stund. Jeg stoppet på toppen for en liten pause – og for å se om jenten kom. Jeg tok nedover mot Revesdal uten å få øye på de. I «den forsømte bakken» var det selvsagt is og snø. Jeg måtte ta det litt rolig. Det er ikke greit med «glipptak» i bratthengene. Nedover mot Dalevann var det igjen greit, og knær og bein var fortsatt myke. Det var ingen grunn for å spare på kruttet. Det gikk kjapt nedover bakkene. På flaten kunne jeg kjenne at hælen ikke akkurat syntes det var greit, men det var bare en bagatell i denne sammenhengen. Å kunne storme nedover bakkene med myke knær og fortsatt kraft i beina, var morsomt. Å kjenne at det fortsatt er liv i en gammel kropp er kjekt. Jeg ble stiv og støl utover kvelden. [url={url}]Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden[/url]

Når er tid til lange sol skinner...

Er du imot alle former for nødsignal som ikke sier noe om hva som er problemet? Det var en litt pussig argumentasjon. Den rammer jo også for eksempel PLB, som jeg har fått konkret anbefaling på fra folk i redningsapparatet. Samme vedkommende er også skeptisk til Spot, men av helt andre årsaker enn det som er argumentet her. Nødraketter er et annet eksempel. Dem har det vært utløst unødige redningsaksjoner på grunn av, men da er det jo bruken som er problemet – ikke dingsen.

Jeg ser ingen større moralske problemer med å være for nyttekjøring og mot fornøyelseskjøring. Problemet ligger kanskje i at den skjønnsmessige vurderingen etter loven om begrepet "særlige behov" etter § 6 i forskriften kan dras vel langt (politisk avgjørelse). Men transport av varer til og fra turisthytter er godt innafor.

Skurvefjell, Hemsedal

Fant denne på Finn.no. Er dette noe å ha i sekken f eks som sikkhetsutstyr? Hver pakke koster kr 39,- (uten ovn) så billig er den ikke, http://www.nettkaup.no/mx-sport-haukeli/turutstyr/gass-og-brensel Utility Flame 3 pk med ovn Varenr. 975003 Pris kr 169,00 . Tre pack med ovn Bare tennpakker: kr 39 pr stk Kvantumsrabatt Utility Flame 3 pk. med ovn, "Ultimate Fire Solution" gjør at du kan koke vann, tennebål, varme turmat, sterilisere, gi varme og mye annet uansett hvor du er og i all slags vær. Utility Flame er genialt for alle friluftsfolk, som utstyr i overlevelsessett, liggende på hytta, militært personell eller nødhjelpsorganisasjoner. Utility Flame er en allsidig og miljøvennlig gel fra USA som er enkel å pakke med seg og den er ekstremt allsidig. Utility Flame brenner uten lukt og røyk og med høy temperatur (737 grader celsius), selv ved ekstrem høyde og kulde. Produktet er giftfritt og etter bruk er det bare sand igjen, de eneste andre biproduktene i Utility Flame er vann og karbondioksid. Det tar ca 3,5 minutter å varme opp en (standard) kaffekopp, og en pose på 37 ml brenner i ca. 20 minutter, og kan skukkes med vann. Emballasjen er laget for å møte militære standarder. Utility Flame kan tas med på fly og sendes som post. Tenn alltid Utility Flame på et godt ventilert sted. Selv om produktet er giftfritt så unngå kontakt med øyne og munn. Ved kontakt; bruk vann til å skylle godt. Utility skal ikke spises! Hold det unna barn og dyr.

Tullprat er det første som hopper inn i hodet, selv om du har noen greie poeng. At mange har lite erfaring med å vurdere risiko er nok riktig. At dette igjen kan føre til at folk sette seg i uheldige situasjoner, går seg fast eller utløser redningsaksjoner stemmer. Men når du drar det dit at turfolk som går alene, og har med SPOT som en ekstra sikkerhet kanskje ikke burde gå på tur alene, overdriver du litt. Uansett hvor erfaren DU er, er det alltids en mulighet for at uhellet kan skje, og du vil trenge hjelp. Det er tross alt ikke mulig å vurdere, undersøke og teste hver enkelt stein du sette foten på når du er på tur. En kan også si det samme om skredsøker, søkestang og spade når en kjører på ski. Har en bruk for slikt, så kanskje en ikke burde kjøre på ski... Jeg går forøvrig mye på tur alene, og har med både SPOT og plaster.

Bor ikke Oslo, men prøver allikevel ;D på bildet er min 170 lastet med vinterutstyr for 2 voksne og 2 barn, inklusiv 2 reinskinn, 5 vanlige liggeunderlag, 2 oppblåsbare, 4 snøspader, 3-4 bæreposer mat, fullt kokesett, 5 liter bensin og sikkert noe småtteri som kosebamser som har lura seg med innimellom ;d Hovedforskjellen på pulkene er vel at 170 har bedre stabilitet om volumet av lasten er den samme. På bildet har jeg vel fyllt opp til randen og litt til. Vekt ca 60 kg som var nok for en slapp småbarnsfar på jakt etter junior oppover bakkene på finse. Bildet er fra snøhuletråden. Mvh Magne

Forbud ditt og forbud datt. Hva som kanskje kunne trenges er tydelige retningslinjer for bruken av SPOT og lignende. Historien om nederlenderne synes ikke å peke i den retningen (med alle forbehold om at media har gjort en halvgod jobb); 12 km på truger i dyp, løs snø blir fort blytungt og de sendte vel melding på vegne av de svakeste i følget. Har ikke selv SPOT o.l., men hadde jeg hatt det ville jeg fulgt opplegget til @JonDee - dvs standard SPOT. Det man vel skal være litt forsiktig med er å bevege seg etter å ha sendt ut nødsignalet. Ikke morsomt når hjelpemannskapene kommer frem til signalets GPS-koordinater og du har kravlet to-tre kilometer i en eller annen retning. Der gjetter jeg på at nederlenderne gjorde det riktige og oppdaterte utenverdenen da de var på hytta.

Sådant löser man genom att dom som okynneskallar in räddningspersonal får betala för hämtningen.

Virker som om prinsippet for lufting er det samme som for Enan, men ikke fullt så mye "Villa gjennomtrekk" Det er mulig du har lest dette hos Hilleberg. "Den enda absiden kan rullas upp för att maximera luftflödet genom innertältsdörren i myggnät. Ventilationsöppningarna längs nedre kanten av yttertältet skapar utrymme som både möjliggör ett konstant luftflöde och ser till att yttertältet sträcks ordentligt för optimal funktion.

Ja det må være uendlig bedre med en unødvendig aksjon for mye en en redningsaksjon for lite! Uansett hvilket system man snakker om så vil det prosentvis forekomme såkalte "unødige" aksjoner. Nå er slike aksjoner heller ikke helt bortkastede da slike redningsaksjoner også er med på og trene mannskap og etater og holde kunnskap ved like. Problemet kan på sikt bli at prosenten med unødige aksjoner overstiger langt den prosenten for nødvendige aksjoner, men pr nå er vel ikke dette en problemstilling. Blir litt samme problemstilling som husalarmer/brannalarmer tidligere, disse helautomatiske systemene som varslet direkte - altfor mange bruker genererte feilmeldinger som igjen førte til et for stort antal utrykninger. I dag går disse systemene gjennom et "feilfilter" (system levrandør) før eventuelle etater varsles. Men det er jo enkelere når levrandøren enkelt kan ringe opp kunden og kontrollsjekke hvorvidt alarmen er reel eller ikke. Med enveis kommunikasjon har man ikke denne luksusen. Kanskje om endel år (10-15?) hvis både dekning og nett blir bedre og billigere så vil det være bedre med toveissystemer men i dag så vil jeg si at enveissystemer fortsatt er langt bedre en ingen kommunikasjon.

Har du sjekket Hilleberg Niak, et 3 sesongstelt som i prinsipp et Unna, men med fortelt og litt bredere. (kun 10cm) Det er litt lettere og litt dyrere.

Om de satt på hytta og ventet ville leteaksjonen startet mye senere - når de ble meldt savnet på vanlig måte. Et alternativ hadde selvsagt vært at de hadde meldt "Alt OK", - og levd noen dager der på hytta. Men enig i at selve Spot'en ikke er å skylde på her.

Mitt utgangspunkt er et lite førstehjelpssett hvor jeg har lagt til compeed og sportstape, i tillegg til et par Ibux og Dispril. Den siste er faktisk ikke så dum å ha. Den er litt blodfortynnende, og kan gis (etter telefon til lege) hvis noen får hjerteproblemer. En potensiell livredder på et par gram.. Alt dette "nål og tråd-greiene" har jeg også, men det hører hjemme i rep-settet. Ikke i førstehjelpssettet.

I dag er en dag jeg er veldig glad. Jeg har også lyst til å grine. Mine foreldre satt å så på gamle bilder fra 1940-1960 på papir. Jeg har 2 terrabite med bilder på hardisken men ingen å vise familie eller de som kommer etter meg. Jeg får lyst på å finne fram mitt analoge kamera. Få fram de bildene jeg synes ikke er så bra som min sønn kan vise sine barn osv. Kanskje jeg bare er en teit gammel mann? Lasse. http://www.lassemyrdal.com/423943309

Nå har jeg over 20 års aktivt medlemskap i Røde Kors Hjelpekorps og de lagveskene (førstehjelpspakkene) vi brukte var nesten på størrelse med en gjennomsnitts skoleransel og inneholdt ganske mye gammelt materiell som sjelden ble brukt. Jeg skal ikke påstå at jeg har mer peiling enn andre når det gjelder førstehjelpsutstyr, men en sånn pakke bør ikke inneholde mer enn det en er i stand til å bruke. Det er liten vits i å ha mye flått utstyr hvis man blir blek i ansiktet, får svettedråper på pannen og begynner å svaie ved synet av blod eller andre skader. Kunnskap om førstehjelp er viktigere enn all verdens fancy utstyr. Mitt førstehjelpsskrin består av: En rull sportstape (Den fra apoteket. Kan nesten brukes til taping av alle typer småskader) En liten bunke gaskompresser (Mesoft 5 x 5 cm) Litt Selvheftende fikseringsvev. (Brukes over gaskompressene. https://www.apotek1.no/produkter/dermicare-selvheftende-vev-15cmx25m-1stk-937087p ) Et lite utvalg Mepore selvheftende bandasjer. (Brukes på skrubbsår i stedet for plaster. http://www.molnlycke.no/sarbandasjer/selvheftende-bandasjer/mepore-pro/ ) En enkeltmannspakke / trykkbandasje. Og så er der et trekanttørkle som har ligget der siden tidenes morgen uten å bli brukt. Spjelkemateriell etc. blir det som oftest lite bruk for siden det som regel ikke er aktuelt å begynne å flytte på eller transportere pasienter med skade som gjør at personen selv ikke kan forflytte seg. Jeg har selv brukket leggbeinet ute i felt og da fikk jeg laget meg en provisorisk krykke og så kom jeg meg tilbake til bil og sivilisasjon ved egen hjelp. Det er utrolig hva som kan fikses med f.eks. en T-skjorte, en ekstra jakke, en del av en ryggsekk eller lignende. Evnen til å improvisere øker ofte proporsjonalt med førstehjelpskunnskapene. Det er tre ting som det er viktig å huske på ved Førstehjelp og det er pust, puls og blødning. "Førstehjelp" er den første livreddende hjelpen før de profesjonelle kommer med "annen hjelp". Og selvfølgelig fiksing av småskader som ikke trenger annen hjelp. Pinex forte er et "morfinpreparat" og selges ikke uten resept. Ved større skader som f.eks. kompliserte og kanskje åpne brudd i større knokler så blir smertestillende preparater, som svelges, som regel bare liggende i magen til de eventuelt kastes opp igjen. I slike tilfeller bør smertestillende settes intramuskulært eller rektalt. Ciproxin selges vel heller ikke fritt og en skal være litt forsiktig med selvmedisinering uten inngående kunnskap om medisin / lidelse uansett hvilke medisiner det gjelder. Spesielt ved bruk av antibiotika på grunn av fare for utvikling av resistens hos bakterier. Ciproxin har også liten effekt mot streptokokk innfeksjoner og har ingen effekt ved virusinnfeksjoner i f.eks. nese og hals. P.s. Jeg har en del erfaring som sanitets vakt på fotballkamper i aldersgruppen 5, 6, 7, 8 . . .år og den beste medisinen der var Donaldplaster, isspray og en bit sjokolade.

Da har jeg lagt inn en oppdatert versjon øverst i tråden. Som dere ser har jeg nå tatt ut pris, da dette er ferskvare og også avhengig av kurs (som har forandret seg drastisk siden sist sommer).

Jeg har alltid sagt at en gjeng på tre-fire til sammen har med mer førstehjelpsutstyr enn de har på et middels stort sykehus i et utviklingsland. Og mesteparten er totalt unødvendig. Det er beina det går ut over, og omtrent alle skader her (etter min erfaring) krever assistanse "utenfra". Merkelig nok inneholder listen i innlegget ovenfor ikke de to tingene jeg virkelig har fått bruke for (utenom IBUX og plaster) i løpet av 30 år på tur. Det er pinsett og sårstrips.

Me har no eit alternativ i spelsauen, som betre vil greie seg i rovdyrterreng. Men, igjen, det er kjent at slaktevekta på denne er noko lågare enn Dalasauen. At slaktevekta ikkje har betydning for hardt pressa bønder er tull. Spør du meg så skulle me subsidiert bøndene på eit vis som gjer at dei kan halde sau som har betre eigenskapar mtp terreng og rovdyr. Og sluttbrukaren må være viljug til å betale for det, både over skatteseddel og i butikk. At det kan finnast alternativ til slik løysingane i dag er, er det ingen tvil om. Kanskje ikkje perfekte løysingar, men betre. Men det er med dette som med vel med distriktspolitikken og busetnad. Alle vil ha fleire folk i utkantane, men ingen vil ha naboar. Føler denne rovdyrdebatten ofte dreg i same retninga, anten det er på for eller motsida. Dumt. Dei potesielt gode løysingane får ikkje kome fram i lyset når polariseringa er så sterk.

Det beviser jo bare at de ikke forholder seg til reglene uansett, jmf at de har konsekvent brutt reglene i prøveprosjektkommunen Vinje i Telemark. Forutsatt at alle holdt seg til de lovlige løypene så ville såklart den ulovlige kjøringa bli redusert, men det er jo fordi det er blitt lov å kjøre. Med forbud hadde de samme kjørt likevel, som det blir nevnt. Og hvorfor skulle folk som har etablert en kultur for å bryte regler plutselig bli lovlydige? Dette den største tragedien for stille natur som har skjedd Norge i de siste åra!

Jeg er en av de som irriterer meg grønn over folk som ikke bruker blinklysa, men en ser forskjell på de som glemte seg bort en gang og de som gir blanke eff i det om en kjører ei tid etter dem. Det er ikke snakk om glemsomhet om man kjører utenfor lovlig løype dersom dette eksisterer i området, eller i utmark uten dispensasjon. Når hele fjellsider er kjørt opp og ned med scooter, og anna leik, glemte at dere ikke hadde lov til å kjøre der? Eller veit ikke dere scooterfolk hva dere gjør? Er dere helt bevisstløse? Videre holder ikke argumentet om motorbåter i skjærgården dere scootertilhengere pleier å dra fram; om en natur er ødelagt av de så er det desto mindre grunn til å ødelegge mer natur ved å åpne opp for rekreasjonskjøring med scooter der. Jeg forstyrrer ikke dere men dere forstyrrer oss uten disse helvetesmaskinene.. Videre fører scooterkjøring mer søppel da disse drar med seg mer med seg. Deretter er det irreversibelt når en først åpner for scootertraseer; folk har som har kjøpt scootere nettopp pga de traseene vil neppe stoppe å kjøre sjøl om tradeene avvikles seinere, og all rekreasjonskjøring blir forbudt uten særlige grunner og etter særlige begrensninger. Ulovlig kjøring vil skje uavhengig om lovlige traseer eller et forbud, særlig høyere tilfeller av det nettopp pga flere folk som har kjøpt scooter etter åpninga for rekreasjonskjøring i lovlige traseer. Hva trådstarter funderer over så synes jeg det var under kategorien nyttekjøring. Man må skille mellom det og rekreasjonskjøring, nyttekjøringa har systemet mer kontroll over og det må inneha godkjenning ol så det er sjelden noen bryter det disposisjonen sier de har fått godkjenning til. Dette er uansett en begrensa kjøring ift det som myndighetene nå vil åpne for at kommunene evt vil bestemme om de vil ha scootertraseer.

Er det vanlig i Finnmark å kjøre rundt på scooter og slå ryper ihjel med trekjepp?

Hei Siden dette er en tråd for småturer vi går daglig så kommer det en her. Den er ekstremt kort. Så kort at den normalt ikke kan klassifiseres som tur, overhode. Men den skjedde like fult i dag. So here it goes: Jeg har en fast rutine når det gjelder en del ting. Søppel og vedbæring er to av disse. Begge er særdeles viktig. Ikke vil jeg ha huset fullt av gammelt søppel og ved må jeg ha for ikke fryse spent ihjæl. I dag bestemte jeg meg for å gå ut med søpla. Samle sammen knyte poser osv. Proviant for turen unødvendig. Jises det er jo bare 50 meter tur retur. Sandaler og shorts passet kanskje litt dårlig men det funket. Selv om det er 1,30 cm med snø rundt meg. Kamera med for å dokumentere reisen. Rundt 0 grader og delvis sol. Turen gikk meget bra. Søppel ble avlevert, bilde tatt og returen like så. Blir nok en tur i skålen etter ved seinere i dag. Så hvorfor i huleste lage en tur rapport av å gå med søpla? Jo, jeg har nettopp blitt sånn noenlunde i form. Gått mange mil på truger i løs snø siste ukene. Så for en uke siden fikk jeg influensa. Det er det flere tiår siden jeg hadde sist. Ei uke i senga med 40 i feber. Herre Jesus som jeg synes synd på meg sjøl. Orket ikke en eneste matbit. Selv vårt gode fjell kildevann smaker metall. Måtte sitte å tisse, skalv så mye av frost rier at det å stå å tisse var helt uaktuelt. Ja, bla bla bla... Nå er jeg på bedringens vei, klarere å holde på nudler og tynn kaffe, yuhuuu... Derfor folkens er faktisk en tur ut med søpla helt sjef. Skålen neste. Bilde er fra dagens tur Kos dere Lasse http://www.lassemyrdal.com/423943309

... veeeeldig langt fra utenkelig, faktisk : Bratt men så å si isfritt på oppturen fra sør, og slakere men isete på nedturen nordover. Begge deler gikk flott i finværet

Ble 3 høye topper idag. Lavangstinden - Tverrfjellet og Årsteinhornet

Det er en snørik vinter, og knea funker igjen (hvertfall godt nok), så da er prosjekt skiglede/skiteknikk på banen igjen. Her et par bilder fra denne uken. Ett fra Nordmarka i Klæbu utenfor Trondheim en helt vanlig mandag (fridag) og ett fra dagens tur på fjellet fra hytta.

Unna fungerer slik for meg, alene. Er da forsiktig med varmen, fortrekker gass- eller rødsprit brenner når jeg ligger i posen og lager mat i det virtuelle forteltet/åpningen. Med bensin eller parafin fyrer jeg helst opp i en avstand fra teltet, og trekker inn mot åpningen når brenner/flammene har "roet seg". Men med hund? Tja, om den ligger rolig...? Har ikke hund selv. Men om du har lagt din elsk på Unna (som jeg og mange andre) så kanskje vurdere en lett tarp/poncho/fjellduk som "overseil" over teltet så du får litt tak over åpningen. Se f.eks. dette innlegget av Tom42 med bilde av hans "camp" med Hilleberg Akto og en forholdsvis stor tarp over. Trenger ikke være så stor tarp som den han viser der, men du får nå en ide om hvordan det kan gjøres. Fjellreven sin nye/kommende Abisko Lite serie kjenner jeg ikke, men de ser jo fine ut, god plass i lengderetningen ser jeg. (1-manns versjonen ligner Hillebergs Akto) Men med skrå endevegger i forteltene i Abisko Lite 3 (og 2) blir vel "kokeplassen" ikke så stor likevel? Tenker på at det jo er en fordel med litt takhøyde over brenneren.. Vel, det var bare noen tanker fra min side. Sikkert andre som mener noe om dette og ev. har litt andre erfaringer....

Et mål for meg i 2016 er et dusin turer "over vidden", og inntil i dag lå jeg litt "etter skjema" som Per Jorsett ville sagt det, med en tur på to måneder. Da jeg våknet i morges , så det ikke ut som det skulle bli noen tur i dag - det var "ertesuppe" utenfor, kunne knapt se nabohuset over gaten. Slo fra meg turen, og slappet av - og først etter at en god kopp kaffe hadde sparket i gang hjernen, slo det meg at tåke nede i Bergen ikke betyr tåke 5-600 meter høyere opp. Sjekket webkamera på Ulriken, og der var det strålende sol. Pakket på 15 min og rakk bussen til byen med to minutters margin, jogget fra Festplassen til Fløibanen og rakk den med ett minuttsmargin - og fem kvarter etter at jeg gikk ut døra, tok jeg et bilde nær toppen av Rundemanen av en fortsatt tåkefylt Bergensdal/Puddefjord, jeg startet i tåkesmørja helt til høyre i bildet: Det var lett gåføre helt til jeg kom ned fra Rundemanen og skulle bryte av mot Jordalen - da ble det blytungt når man ikke hadde ski eller truger. Måtte ha en liten stopp for å få igjen pust, knaske i meg litt frukt og mote meg opp til turen opp Trappefjellet: Etter å kommet meg halveis opp der, begynte jeg å vurdere fjellvettregelen om snuing og null skam etc med fornyet interesse - men heldigvis ble det litt lettere å gå etter å ha kommet opp på toppen. Men jeg var bekymret fordi jeg anslo at jeg da hadde brukt en knapp time på den siste kiilometeren - og det er ti av dem mellom mastene på Rundemanen og Ulriken... Det viste seg imidlertid at lettere terreng og føre hjalp godt på farten, selv om jeg stadig ble forbikjørt av skigåere. Tok en pause på Vardegga ca to timer etter Rundemanen, med kaffekoking og litt varm mat - det gjorde godt i en småtrøtt skrott Da var også tåkelaget nede i sentrum dunstet bort, på den annen side begynte det å dukke opp flere høytflyvende skyer: Turen gikk videre mot Ulriken, og når jeg gikk der i gummestøvler med brodder påsatt, og stadig sank ned til knærne i snø, og så på utsikter som dette...: ... så tenkte jeg med meg selv "Du har ikke prioritert skiutstyr ennå, nei? Idiot!"

Haukebøtinden, Tjeldsund Eneste fjellet jeg observerte sola traff. Er de små øyeblikkene som teller

Taraldsviktinden, Kongsvika En tur innom Taraldsviktunnelen. Noe mere snø enn antatt for å kunne kjøre gjennom

Blir snaskens å komme seg på tur med ungene nå. Alle kan bære sitt eget utstyr, så får heller far ta den tunge børa med telt, kokeutstyr og mat en stund til

Dessuten, sånn generelt, gitt at tiåringen ikke skal på solo-ekspedisjon på et par år, i alle fall: Hvis "lettpakking" på noe område skulle være en dyd, så er det vel nettopp på tur med barn: Få voksne synes det er helt superdupert å slite seg avgårde kilometer etter kilometer med reconpack og 30kg på ryggen, men takler det fordi "belønningen" i camp liksom er verdt det (les: myke underlag, fire pils, biff, maaasse fiskeutstyr etc.). Barn er generelt dårlige på "delayed gratification", og vil nok fort synes at oppoverbakken med 8-10-15kg på ryggen blir uoverkommelig, samme "hvor fint vi skal få det" i kveld. Min filosofi er å forsøke å pakke slik at selve gåinga blir gøy, så slipper jeg masse klaging og grining, så får heller jeg eller andre voksenpersoner ta oss av den tunge bæringa. De ekstra kiloene med klesskift, pannekaker, stekepanne, sluker og godteri gjør dessuten at min fart blir desto bedre tilpasset barna, så sånn sett er jo det vinn-vinn.

De kan bare definere så mye ordlyd de bare ønsker. Mitt kaffebål kommer til å brenne livlig uansett. Fortsatt lov med sunn fornuft hva vurdering av forhold angår.

En enda drøyere tolkning vil jo være at det også er røykeforbud utendørs på sommeren. Et par uheldige episoder senere så innføres det krav om pyroteknisk utdanning for å anses kvalifisert til å vurdere dette.

Dette blir gøy. Tenk når alle selv skal avgjøre hvordan loven skal tolkes og om det er fare for brann eller ikke. Det neste blir vel fartsgrensene. Fartsgrense 50 med underskilt som sier: Det er likevel tillatt å kjøre fortere hvis det åpenbart ikke kan medføre fare. Jeg tror nok at jeg uansett vil fortsette å tenne bål som før, når og hvor det måtte passe meg.

Tirsdag 29. desember reiste jeg og ungene til Hallingskeid i 4 dager. To gutter på 12 og 16. Vi la oss inn på Dnt hytten og hadde som plan å gå litt på ski, samt at guttene skulle grave sin egen snøhule og overnatte i den. Været var langt fra det beste, med ca. 22-25 m/s og snøflyk. Men onsdagen begynte vi å grave på omgang inn i en stor snøskavl nedenfor hytten. Han på tolv var svært entusiastisk og spadde i vei mens han planla hvordan hulen skulle bli. Vi erfarte at det var tre forskjellige hardhetsgrader på snøen vi gravde ut, og at vi hele tiden måtte være to som spadde. En inni hulen og en i utgangen som spadde snøen videre ut. Det ble et par timers graving som fortsatte nyttårsaften. Og etter pinnekjøttet var spist, kort var spilt og snop fortært tok de med seg soveposene, liggeunderlag, pute og varmeflakser og la seg i snøhulen. Jeg dekket åpningen 3/4 med et snøbrett og forseglet det med snøblokker. Endelig skulle de sove i snøhule, noe de hadde gledet seg til lenge. Stormen raste utenfor, men inni snøhulen var det nesten helt stille. Veldig rart. Hodelykt og noe isolerende å ha under knærne når du graver er smart. Photos (1).zip

Her er en liten turbeskrivelse fra en deilig tur på Hardangervidda 28/7-1/8 2008. Hardangervidda lå badet i sol da jeg stoppet på Kalhovd turisthytte mandag formiddag. Den deilige lukten av snaufjell og sommer strømmet mot meg idet jeg stoppet ved Kalhovd for og løse fiskekort for den neste uken. Prisen for en ukes fiskekort var på 500kr for området jeg skulle inn i, noe jeg syntes er litt i overkant mye. Til sammenligning er prisen for ukes kortet i hele Børgefjell nasjonalpark på 300kr! Men men, en skal ikke henge seg opp i detaljer som man alikevell ikke kan få gjort noe med. Utgangspunktet for denne turen var Synken som er en parkeringsplass på sydvest enden av innsjøen Mår. Parkeringen koster 25 kr døgnet, men er tilgjenjeld et perfekt utgangspunkt for turer innover fjellet. Her kan man enten gå de merkede stiene til turistforeningen mot Stordalsbu,Mogen,Lågaros osv, eller gjøre som jeg gjorde; gå inn i de mer øde områdene mot nordvest, inn i Vikbekkfjellene og videre vestover. Et område som er helt fri for tilrettelagt turisme. Det var nettop en av grunnene til at jeg valgte nettop dette området for denne turen, være helt alene uten og måtte "gå i kø". Den første dagen gikk turen på øst siden av Mårsnos og videre opp i selve Vikbekk fjellet. Vi (Labradoren Buddy og jeg) gikk via et lite vann ved navn Holken som ligger nermest i et krater med Grytselberget ruvende på vest siden. Til tross for mange vak lot fiken seg ikke lure av min krok her, men det var jo midt på dagen og tempen var på nermere 30 grader så det er kansje ikke så rart. Vi slo leir ved Viktjønn som ligger på 1258 moh. Området var preget av stor steinur, men vi fant en liten åpning på en "tunge" som stakk ut i syd enden av vannet. Kvelden forløp med total avslapping og resultatløs fisking tross mange vak også her. Dag to gikk turen over nordsiden av Grytselberget som med sine 1442 mtr hadde nydelig utsikt sydover mot bla Nordfjorden og Reksjåeggi. Videre gikk turen via to navnløse vann 1357 og 1254 og opp skardet mot østre Sletteidvatn som er det største av de tilsammen tre vannene kalt Sletteidvattna. Jeg fant kjapt ut at det var enklest og gå langs syd enden av det østre vannet da terenget på nordsiden var preget av stor steinur. Det var flatt og fint å gå her. Vi slo leir på nord siden av det vestre Sletteidvatne som til motsetning til det første vannet, var enklest å forsere på nordsiden. Det bygget seg opp med massive mørke skyer i nordvest så jeg var kjapp med å sette opp teltet og fikk inn allt utstyret. Det viste seg etterhvert at regnet lot vente på seg til natten,noe jeg ikke var lei for. Da leieren var satt gikk jeg en tur med stanga. Det skulle bli en stor opplevelse. På første kastet satt det på en ørret på ca 300g og ett par minutter etterpå var enda en på samme størelse landet. Det var en deilig følelse etter mange resultatløse kast tidligere på turen. Men det var ikke slutt enda; ca fem min. etterpå strammet sena seg igjen,denne gangen mye tyngre enn de to første. Jeg løsnet litt på bremsen på snella så fisken skulle få mulighet å slite seg ut, jeg holdt stram sene hele tiden og fulgte spillet til fisken. Ca to minutter etter på lå en deilig ørret og sprellet i gresset forran meg. Jeg hadde ikke vekt med,men tror ikke jeg tar munnen for full om jeg antyder at den nermet seg den magiske kilos grensa. Kveldsmaten var berget. Etter en deilig natts søvn våknet vi til nok en nydelig sommer dag på fjellet. Jeg syntes personlig at morgen stunden er best. Man våkner,kjenner solen steke på teltduken, drar opp glidelåsen på teltet og ligger og nyter synet av høye fjell,nuter og vann som ligger badet i sol samtidig som man kjenner den deilige lukten av ren natur. Det er livet det!! Dagens marsj skulle by på litt dramatikk. Vi brøt opp og fortsatte videre i retning Viuvasseggi som ligger på østsiden av den lange tynne sjøen Kallugsjåen. Her er det fint flatt vidde-tereng som er en drøm og gå på, men når det bygger opp til tordnevær er det ikke alltid like lurt å være på flatt høyfjellstereng. Jeg så skyene komme, men tok ikke afære før det var litt for seint. På ett blunk var det helt kølsvart over meg og regnet kom som sluppet ut av et basseng. Bare de som har opplevd lyn og tordenvær på høyfjellet vet hva det er snakk om. Jeg var nå på cå 1350 mtr med bare slette vidder rundt meg. Det er ubeskrivelig hvor høy lyden er når skyene torder sammen og lynet spiller opp i denne høyden. Vi var jo bokstavelig talt oppe i skyene. Det første jeg gjorde var og ta ned fiskestangen som var festet til sekken som en antenne, så satt jeg kursen hurtig ned skråningen mot Kallungsjåen, men det tok sin tid. Vell nede ved vannet fant jeg ly under en stor stein som tydligvis var brukt til husly tidligere for det var stablet noen steiner ved inngangen. Her var vi trygge. Buddy og jeg lå der til det værste var over.(ca tre timer) Det er mulig jeg overdriver faren med å være på fjellet i slikt vær, men jeg har ikke opplevd det før og tok mine forhåndsregler. Skal finne mer ut om dette seinere. Da været roet seg og vi alikevell var nede ved Kallungsjåen, fortsatte vi sydover på østsiden av vannet for og finne leir for kvelden. Planen var egentlig å dreie nordøst over ved Viuvasseggi, men slik ble det altså ikke. Det gjør ikke noe. Veien blir til mens man går heter det jo. Vi havnet i Slettedalen. Et idyllisk sted hvor det er fint og slå leir samt at det snirkler seg en rolig elv gjennom der med mye fin små ørret. Det ble tre små eksemplarer før kvelden var omme og sammen med en pose potetstappe ble det et rent herremåltid. Dag fire var intet unntak fra de tre foregående værmessig. Nydelig vær og varmt. Litt i overkant varmt for Buddy, men han holdt tappert ut. Han bærer kløv med teltet og leir-tøyet mitt i, allt pakket i vanntette pakkposer. Dagens marsj gikk opp skaret syd av Slettebunuten videre opp på østsiden av Reinskardtindan. Her åpenbarte det søndre av de tre tidligere nevnte Sletteidvanna seg i en nydelig liten dal. Videre gikk vi via Prestetjønn og rundet rundt Reksjåbarget på vest og senere syd siden. Her åpenbarte den mektige Nordfjorden seg med tilhørende Midtfjoren og Sudfjorden. Et fantastisk område. Store vannflater omkranset av høye fjell og gress-sletter, perfekt for leirslåing. Vi slo leir midt mellom Nord og Midtfjorden. Da det det var overhengende fare for tordnevær også denne kvelden, slo jeg opp teltet ved en stor høy stein som kunne ta av for eventuelt lyn. Det ble riktig nok litt regn utpå kvelden, men tordeværet holdt seg heldigvis unna. Da leieren var satt tok jeg som vanlig en tur med stanga. Etter to kast med den sølvblanke sølvkroken spesial med røde prikker satt stor fisken på. Herlig!! Den var omtrent like stor som den jeg fikk i Sletteidvatne. Av en eller annen grunn var det bare denne sluken som fisken i området jeg hadde gått i bet på. Jeg har prøvd med mark,flue og spinner, men her er det vist bare spesial som gjelder. Etter fisken var landet var det svart hav resten av kvelden, men det gjorde ikke noe for kveldsmaten var jo berget. Dag fem våknet vi utrolig nok til nok en strålende dag. Vannet lå speilblankt og fjella rundt speilte seg i vannflaten. Jeg koste meg med en god lang frokost bestående av risengrynsgrøt og kaffe mens jeg nøt livet. Ikke vanskelig i slike omgivelser. Det er en uforklarlig bastant ro man får etter noen dager slik alene. Og roen blir bare sterkere og sterkere for vær dag som går. Ikke tenke,ikke planlegge, bare nyte nuet til fulle. Denne siste dagen la jeg kursen sydvestover mellom Reksjåeggi og Osenuten, videre forbi Bakketjønn og Kongstjønn hvor den kjente røde T`n til turistforeningen åpenbarte seg for første gang på turen. Rundet rundt Mårsenos og tilbake til utgangspunktet;Synken. Det har vært en utrolig fin tur. Det er endel stor steinur i området, men ungår man dem så er det en drøm og færdes her inne. Man får være alene og nyte stillheten og tilværelsen. De eneste jeg møtte denne uken var et hyggelig ektepar fra Nøtterø som hadde leir ikke langt fra min i Slettedalen. Fisket har også vært bra etter min målestokk. En med erfaring kan nok lure mange fler nydelige fjellørreter enn det jeg klarte, men jeg er fornøyd. En tur inn i Vikbekkfjellområde er og anbefale! PS:Et lite tips: IKKE legg GPSn på taket av bilen når du skal ta av deg sekken og støvlene etter en tur. Jeg gjorde det og glemte den. Så finner noen en Garmin 60CSX mellom Synken og Kalhovd så blir jeg veldig glad om dere tar kontakt.

Hei!! Dette var nok en herlig tur!! Har ikke vært på Hardangervidda på mange år så dette vekket gamle minner. Når både vær og fiske er på din side er livet på vidda herlig. Enig med deg...våkne på morran og ordne seg frokost i godt vær....forventningsfull til fisket...joda jeg har kjent den følelsen mange ganger og nå er det jaggu snart på tide igjen....