Vinnerliste

Det er en snørik vinter, og knea funker igjen (hvertfall godt nok), så da er prosjekt skiglede/skiteknikk på banen igjen. Her et par bilder fra denne uken. Ett fra Nordmarka i Klæbu utenfor Trondheim en helt vanlig mandag (fridag) og ett fra dagens tur på fjellet fra hytta.

Skurvefjell, Hemsedal

Ble 3 høye topper idag. Lavangstinden - Tverrfjellet og Årsteinhornet

Jeg er ikke noen skribent, men siden jeg setter stor pris på å lese om andres turer vil jeg prøve å skrive noen ord fra turen i nord. Det har vært ei fantastisk uke øvre Pasvik. Denne gangen var det kun Ulva og meg, så jeg var litt spent hvordan det kom til å bli. De andre turene jeg har vært på har jeg alltid vært sammen med andre, så dette er en ny erfaring. Spesielt med tanke på navigering, det er ærlig talt noe jeg ikke er spesielt god på! Etter å ha pakket bilen full av utstyr satte vi kursen nordover, ca 100 mil. Men når en gleder seg til tur, virker det ikke så langt. Jeg parkerte litt sør for Vaggetem, og fulgte skutersporet innover. Klokka var nesten 16 når vi var klare til å gå, så hodelykta måtte på ganske kjapt. Jeg hadde håpet at det kanskje gikk et spor inn mot Holmenkoia, men siden det ikke så slik ut gikk vi videre mot Ellenvannet og Ellenkoia. Etter ca 4 timer, og ca 12 tilbakelagte kilometer med en godt lastet tung pulk var det fantastisk godt å komme fram. Det er flott å kunne få bruke disse åpne koiene. Teltet er selvfølgelig med på tur, men jeg må innrømme at jeg liker den luksusen det er å komme innendørs etter å ha gått seg sliten og svett. I helga som kom var det en til familie innom hytta. I tillegg til et par som sov ute første natta, og neste i koia. De neste par dagene går jeg turer i området, og jeg forsøker meg blant annet mot Grenseparvann. Det går veldig greit uten pulk, så neste dag tenker jeg at vi prøver oss med pulk. Dagen byr på snøbyger, og det helt fram til kvelden. Men jeg tenker at vi prøver oss likevel. Det blir en kilometer, før Ulva parkerer. Hun liker ikke de dårlige sporene, og ikke nysnøen som er kommet. Derfor bestemmer jeg at vi returnerer i retninga der vi har bilen parkert. Det går veldig greit, det er mye bedre spor i denne retninga, og Ulva trekker som bare det. Noen kilometer før parkeringsplassen finner vi et skuterspor som tar av fra løypa, og vi bestemmer oss for å prøve det. Jeg håper at det går mot Holmenkoia. Det fører oss mot Ellentjern, og vi går mot Ellentjernkoia. Jeg ser ikke spor i retning Holmenkoia. Jeg booker oss inn for natta på campingen i Vaggetem. Når jeg kommer mot Ellentjern treffer jeg en trivelig mann som kan fortelle at hvis jeg følger sporene over vannet vil jeg finne spor i den vestlige delen av vannet som går til Holmenkoia og Høvasskoia. Jeg går videre mot parkeringa, henter bilen og kjører ned til campingen for en natt der. Forresten ei veldig hyggelig og hjelpsom dame som driver campingen. Dagen etter våkner jeg til et strålende vær. Sola skinner, det er stilla og -15 grader. Vi går mot Holmenkoia hvor vi fyrer opp, og tar lunsjpause et par timer. Det er kaldt, og denne hytta tar det lang tid å varme opp. Men et greit husvære likevel. Vi går videre mot Høvasskoia, og kommer dit i 15.30 tida. Dette er ei utrolig fin koie, og det tar ikke langt tid å få opp temperaturen. Et utrolig flott sted. Neste dag er det frokost,kaffe og rydding og klargjøring av hytta til de neste som er så heldige å besøke et slikt fredfullt og vakkert sted. Jeg tar fatt på de ca. 8 kilometrene tilbake til Vaggetem hvor bilen står parkert. Denne etappen pakker jeg pulken litt smartere, slik at den ikke fungerer som en brøyteplog.. utrolig for en forskjell! Turen i Pasvik går mot slutten for denne gang, og det er vemodig å dra, spesielt i dette utrolig flotte været. Men jeg tror, og håper at jeg får muligheten til å komme tilbake. Mange fine minner, og erfaringer rikere er konklusjonen etter denne turen. Jeg har snudd kartet ganske mange ganger, og trykket på gps en, men det har gått veldig greit å finne fram. På grunn av mye snø, måtte vi rett og slett følge de skuterspora som vi fant. Men har erfart at gps også er en grei ting å ha med seg. I tillegg har jeg måttet stole på meg selv. Jeg har turt å bruke gassen på hyttene (er jevnt over redd for sånt), og til og med lært å bruke den nyinnkjøpte msr brenneren. Tusen takk til hyggelige Pernille som lærte meg å bruke denne, og som også viste hvordan en kan overnatte ute på vinterstid uten telt, stilig. Takk nydelige Pasvik for denne gang. Kanskje ses vi til sommeren

Her er noen bilder av MIL1 LT.

Ok, det er jo litt begrensa hvor gøy det er å gå tur på et hogstfelt. Men sannelig ble det utsikt på flateste Østlandet også når trærne forsvant (Låveggåsen er vel ikke mer enn 200-og-noen meter, og dette er ikke på toppen). Fått beita her noen år så blir det bra.

De andre har kommet med mye fornuftig, mye viktig og mye som alle burde ta til seg. Jeg har selv en hund som hopper mot og bjeffer på andre hunder, det er pga usikkerhet, kjefting og straff ville gjort ting MYE verre (og det vet jeg utifra perioder jeg har vært sliten, trøtt lei og blitt utolmodig og tydd til det fordi jeg er frustret). Men en ting har jeg lært etter å ha oppdratt to spisshunder (som er noen sære små saker og artige å trene opp ), jeg vil ha hunder som hører på meg og vil gjøre ting fordi de syntes det er gøy og vil gjøre meg glad, ikke fordi de er redd for å få kjeft og ubehag! Jeg skaffet meg denne boken etter tips fra andre og hunden min har gått fra å være et rent helvette etter angrep fra en annen hund, til å syntes andre hunder i det minste er positive selv om lydnivået er høyt! https://ahimsadogtraining.com/store/proddetail.php?prod=MCH-0167

Jeg har stort sett bare trent opp myke hunder, eller generelt lydhøre hunder. Eneste var vel eksens harehund med en skalle av stål. Han var for sterk for meg på tur så der brukte jeg litt tid på å få han til å slutte å trekke i båndet. Men det gikk fint det. Jeg stoppet hver gang båndet fikk et spesielt drag og vi gikk ikke før kontakten med båndet var så mykt som jeg ville ha det. Jeg sa aldri noe men var bare konsekvent og tålmodig. Og jeg brukte fort en halv time på 50 meter i begynnelsen Min filosofi er enkel. Hverken mer eller mindre. Dvs alltid å være konsekvent og ha enkle regler for alt. Ikke trekke i båndet, ikke hoppe på folk, sitte pent før vi åpner døra, gå bak i bratte bakker/trapper. Dette er noe jeg sjeldent har måtte lære hundene. Jeg har bare forventa det og ikke gjort så mye ut av det. Det er bare sånn det er. Men jeg har brukt positiv forsterkning i innlæring av en del momenter. Spesielt ved innlæring av LP-øvelser og kontakt. Kontakt er viktig! God og positiv kontakt. Jeg har også brukt klikker når det har vært snakk om å avtraumatisere nervøs hund. Min siste hund hadde noen hang-ups hvor hun gikk helt i vranglås (omplasseringshund) og om jeg klikka henne da, eller hoppa og spratt med pølsebiter, så fikk hun helt kortslutning i hue. Her måtte jeg bare dempe så godt det lot seg gjøre. Og heller nærme meg disse triggerne på god avstand og bygge opp hunden sakte men sikkert. Ett skritt av gangen. Om jeg skulle ha straffet den hunden der noen gang, så hadde hun gått enda mer i stykker. Jeg klarte å bygge henne opp men jeg trente gjerne flere timer om dagen (buhund/BC++ så hun orker mye) Jeg tror ikke på nakkeskinnristing eller brøling. Men jeg synes også at hurrajippipølsebitkasting kan bli litt vel mye også. Derfor er jeg for det enkle og konsekvente med en stor dose tålmodighet. Har trent og ridd inn flere hester og gjør det samme her, men bruker nok mer tid på å lage en solid grunnmur i treningen min. Første bud er å lære dyret hvordan det kan lære. Men aldri gjøre det komplisert. Gjøre det enkelt for dem å gjøre det riktig og vanskelig å gjøre det feil. Og så vet jeg også at trening av dyr, uansett hva, går veldig mye på vårt kroppsspråk. Små ting som hvor vi har vekta vår fordelt på føttene, hvordan vår holdning er og hvordan våre skuldre og bekken er vinklet osv. Dyr er helt rå på å lese vårt kroppsspråk. Man har faktisk godt av å bli filmet mens man trener et dyr slik at man kan studere seg selv nøye.

Tok en tur opp på Løvstakken fra bussholdeplassen i Solheimviken etter jobb i dag, det skyet litt over etterhvert - men det var da fortsatt blå himmel hist og pist da jeg kom til toppen: Vel oppe, kllipset jeg sammen PirateBug-en og la opp to-tre håndfulle porsjoner med tørt trevirke jeg hadde med. Fyrte opp (jukset med litt rødsprit ), og varmet kaffevann samt tre pølser. Det var en kald trekk der oppe, så det var godt med noe varmt å bite i, og å varme hendene nær flammene: Spekulerer for tiden på om jeg skal pensjonere den enkle PirateBug-en i semi-rustfritt stål, og oppgradere til titanbasert løsning - men det koster jo en del, og jeg har begynt å mistenke meg selv for at det egentlige ønsket mitt er å kunne skryte av en fancy konisk rentbrennede løsning med godt navn, istedet for å tusle rundt med en billig kinakopi av en bålbeholder... Bug-en veier jo bare 135g med pakkposen (uten bunnlokk, ved, kjele etc), så det er jo grenser for hvor mye en titanløsning kan spare meg av vekt. Og den funker jo faktisk helt fint som bålbeholder med kjelestøtte Nåvel, titanløsningen er garantert noen hakk bedre, men om den er så mye bedre at det er verdt pengene er jeg fortsatt i tvil om. Etter at pølser var fortært og kaffen skylt ned, gikk turen ned til Melkeplassen - her er et tilbakeblikk fra nedturen, toppen av Løvstakken til venstre: Fin tur!

Da har jeg unnagjort en uke med skiturer på Blefjell, på mandag til torsdag etter jobb og en litt lengre tur på lørdag (23km) og min lengste skitur hittil på 34km nå på søndag. Totalt ca 10 mil på ski. Føler virkelig jeg har fått utnyttet skiføret. Siden det er vinterferie, så har det også vært kjørt opp hver eneste dag, med så å si perfekte løyper. I dag startet turen litt over kl 11 fra Storli, rett opp til Solobua og derfra til Strutåsen. Sistnevnte strekning var det helt utrolig masse folk. Jeg og kjæresten gikk nesten å vasset i folk. Løypa tok oss fra Strutåsen mot Fagerfjell, og det ble plutselig nesten folketomt etter at vi tok til høyre i krysset mot Fagerfjell i stedet for den mest brukte løypa mot Krøkla, Vasshølet og Bletoppen. Vi gikk ikke helt ned til Fagerfjell, men tok bakveien opp til Krøkla. Det var der vi sjekket GPS-en som da viste 20km. What? Det hadde vært en veldig lett tur så langt, og ingen av oss var spesielt sliten. Utsiken fra Krøkla var helt fantastisk. Turen gikk derfra rett ned til Strutåsen, Solobua og ned til Storli. Bildene er fra ovennevnte tur og turen dagen før til Gunnulfsbua og Vasshølet.

Finse - Haukeli februar 2016 Turen var allerede bestemt i fjor, men pga dårlig vær gikk uka jeg hadde satt av fiseføyka. Nå hadde det kriblet i hele vinter i skibeina, og pulken hadde følt seg ganske så ensom på boden litt vel lenge nå. Ruta ble mer eller mindre ferdig rundt juletider, og mye tid hadde blitt brukt rundt kartene for å bestemme ruta. Ettersom jeg skulle reise alene, ønsket jeg å få litt følelsen av "ensomhet", og å gå stier alle andre ikke fulgte. Dette hadde sammen med rotasjonen min på arbeid mye av skylden for at det ble nettopp denne tiden av året. En tid da de fleste løypenett ennå ikke er kvistet, og det fortsatt er skikkelig vinter! Kartene ble skrevet ut fra tjenesten her på forumet. Skrev ut i A4, laminerte og hadde da ett pasende format som passet i jakkelomma som var vanntett. Av de siste forberedelsene, var det å lage 60cm teltplugger av brøytestikker. Dette var den sorte typen, som ikke er helt hul, men har forsterkninger innvendig. Angrer på at jeg ikke lagde flere, for dette var genialt i sterk vind, og for kalde fingre. Litt kjapt om utstyret jeg benyttet på turen. Fjellpulken 144 Åsnes Nansen m/kortfell Artic bedding 2 posesystem. Syntetisk Ytre, dun innerst. OmniTi m/ Silencer og Coleman 550B Toaks 2L Titankjele m/hjemmelaget cosy Kart, kompass og GPS Inreach SE 2 batteribanker, 10W solcellepanel, AA og AAA Litium batterier 1 Gravlykt Kindle Helsport Patagonia Exped 7LW og skumunderlag Leke plastspade til snøsmelting Snøspade 2x hodelykter 5L Bensin Oakley Googles Skismøring Førstehjelpsutstyr, (strips, sportstape, tensoplast osv) Speilrefleks og Gopro Klær: Bergans Antartic Expedition Jakke (fantastisk!!!) Norrøna Recon Gtex bukse 2x tykke ullsokker 2x linere 1x tynnere ullsokker (ble ikke brukt) Brynje netting (satt på hele turen) 2x ull Lag 2 1 tynn fleecegenser 1 tykk fleecejakke 1 Marmot dunjakke (UL) Balaclava 2x ansiktsmasker 1x Ullvangsgenser Mat: 6 Real middag 6 Real frokost 2x Bixit 2x skivet brunost Rett i koppen Sjokolade og Solbertoddy 3x Hot Imago øl pølser 3x komaposer med sjoko og salte nøtter 3x store sjokoladeplater 4x poser sølandschips Jeg kommer mere tilbake med noen av utstyrs erfaringene jeg gjorde på turen, og hva jeg angrer på. Endel av oppsettet er jeg fornøyd med, andre ting var fullstendig bortkastet. Men ha i bakhodet, at dette var en solo-tur i februar, og hvor jeg setter sikkerheten uten tvil i første rekke. Og JA, dette resulterte i en kanskje unødvendig tung pulk Finse - Krækja Jeg kom hjem fra arbeid på vestlandet tirsdag kveld, og håpet var å rekke morgentoget mot Finse onsdag morgen. Men det ble litt vel tight, så ble nattoget isteden. Fikk en kamerat til å kjøre meg til Larvik togstasjon da dette gjorde transport av pulken noe lettere. Selvom jeg ikke hadde bestilt plass til pulken ordnet dette seg fint. Men fikk beskjed om at ikke alle tog var satt opp til å ta med gods, slik at man egentlig ikke kunne forvente dette. Pulken veide da i underkant av 50kg, og var ikke særlig håndterbart for en person heller, som også var kravet. Det store spm var om jeg rakk å komme fra spor 1 til spor 5 innen de 16min overgangen min var i Drammen. Det gikk med nød og neppe, etter litt tigging om hjelp Som andre før meg, gikk jeg trøtt i trynet av på Finse stasjon 04:04 og fant frem til postbua. Lite ante jeg at Finsehytta lå nesten vegg i vegg. Da hadde jeg nemlig gått dit for å tømt ryggen, isteden for å trippe rundt på 3kvm i villrede over hva jeg skulle gjort. I panikken gikk jeg bortover stasjonen for å se om det kunne være ett åpent toalett. En dør var åpen, og rett på innsiden lå den en død rev å kikket på meg.... Ja jeg slapp faktisk nesten å leite videre etter ett toalett...Men bare nesten..... I påvente av litt lys, gjorde jeg de siste forberedelsene før avreise. Fylling av drivstoff på primusene, pakke dunjakke og votter i Artic beddingen lett tilgjengelig, og satt på fellene på skia. Når det endelig lysnet så jeg Finsestua, og gikk bort dit for tømming av rygg, og en bedre frokost før turen startet rundt 0930. Må si jeg hadde litt sommerfugler i magen når ski og pulk var spent på, og det føyket snø rundt ørene mine. Jeg har vært endel på tur før, både vinter og sommer, men dette ble liksom litt annerledes. Marginene virket liksom litt mindre der man plutselig sto og skulle ta sine første stavtak.... Som sagt så blåste det som vanlig på Finse, og det var frem med GPS allerede ved Finsevatnet. Det skulle være kvistet løype opp til Midtnutvatnet, og etter hvert havnet jeg inn på denne løypa. Må jo innrømme at det er ganske behagelig å følge disse kvistene, selvom det var heller dårlig med spor å følge. Jeg kjente at det var uvant å dra pulk igjen, er jo snart 20år siden sist. Og å dra pulk er ICKE som å sykle, det glømmer man....Iallefall muskelaturen Mot slutten av dagen løyet vinde, og det ble ett nydelig vær. Jeg bare gikk der og nøt omgivelsene. Det var bare så ufattelig vakkert over alt!! Jeg var nå på veg ned mot Finsbergvatnet, og her fikk jeg min første lille lærepenge. Egentlig gammel enkel lærdom, men man glemmer fort litt på vinteren, da alt liksom er vasket over. Alt ser liksom så glatt å fint ut, med unntak av en eller annen stein som stikker opp. Jeg stopper litt opp over en liten kul. Lurer på om det bare er å sette utfor. Heldigvis for meg, så er jeg såpass dårlig på ski, at jeg faktisk vurderer nedkjøringene mine.... Jeg syns det virker i bratteste laget, og velger å gå litt tilbake og å ta en annen rute ned. Da jeg kommer mer ut på siden, ser jeg at rett nedenfor der jeg i stad vurderte å kjøre, var en skavel, og ett fall på ca 3m. 3m er ikke mye, men alene med pulk kan det fint være nok til ett brekt bein eller arm. Dette fikk meg til å innse det innlysende, at mye står uskrevet mellom høydekotene på 20m på kartet!!! Her gjelder det å følge med.... (ja jeg veit...Noe mellomdramatisk!! Men jobben min er å tenke risiko og konsekvens HVER DAG!! :D) Turen over Finsbergvatnet var fin, og i nydelig lys. Men må innrømme at jeg fikk ett aldri så lite sjokk når jeg kom i østenden! "Er det meninga at jeg skal opp der med pulk??!!??#$" må jeg innrømme å ha tenkt. Får det var virkelig en kraftanstrengelse å komme seg opp. Var andre stigninger som også var tunge, men denne var den bratteste, og det gikk SVÆRT smått opp den bakken der Etter dette var den en fin grei tur ned mot Drageidfjorden, som også ble stoppestedet mitt for denne dagen ca 8 timer etter start. Været ble fantastisk utover dagen! Den ene pausa jeg hadde, hvor det smakte fortreffelig med kakao Teltplassen ute på Drageidfjorden, ca 3km fra Kræskja. Krækja -mot Stigstuv Dag 2 starte med en liten bris, og nydelig vær. Etter en god frokost ble pulken spent og neste etappe mot R7 startet. Må si at jeg ble overrasket over hvor bratt det også var etter Krækja og opp mot toppen før det igjen gikk ned mot R7. Pulken var i tyngste laget, og kroppen rett og slett ikke helt i form. Jeg begynte også å bli litt nervøs for gnagesår, ettersom jeg var såpass idiot at jeg hadde lagt på langtur med splitter nye Svartisen skisko.... Nede ved Halne Fjellstova, møtte jeg to unge herremenn som også skulle mot Haukeli, men disse gikk i raskeste laget for meg, så jeg hilste hyggelig og ønsket dem god tur. Jeg hadde dem stort sett innenfor synsfeltet hele dagen, helt til vi nermet oss stigningen opp mot Hårsteinen og platået før nedstigningen til Stigstuv. Da jeg kom hit, så jeg to stk langt oppe i fjellet, og jeg må innrømme at jeg tenkte mitt om det fjellet der så seint på dagen. Jeg hadde bommet ganske kraftig med vannbeholdningen min, og begynte å bli tom. Ikke nok med det, var det nå 45min til det ble mørkt, og det begynte å blåse opp. Dette kom ikke akkurat som en overraskelse, da jeg hadde fått værvarsel av frua på Inreachen kvelden i forvegen. Det som derrimot overrasket meg, var at litt opp i stigningen ble alt hvitt, og jeg så kun skituppene mine. Jeg var på en måte "Pot Comitted" for de som spiller poker. Det var alt for bratt til annet enn å dra frem vindsekken, og for bratt til at jeg ville kjøre ned i blinde. Det ble med fiskebein oppover i ett ganske trått og smått tempo, og jeg må innrømme at dette var en av de gangene jeg ikke følte meg helt sikker. Tankene kom tilbake om de skavlene dagen i forvegen, og de små bratte hengene som ikke ofte er merket på kartene. Etter en 40min og ca 4kg pungbrokk, kjente jeg at det begynte å flate litt ut. Og etter enda 20 min kunne jeg se på GPS`n at det værste nå var over. Jeg var nå på 1380m, og det var stort sett nedover til Stigstuv. Lenge hadde jeg presset meg selv, og drømt om å komme meg inn å få varmen. Men jeg var nå så kald og med null sikt virket det ikke forsvarlig å fortsette nedover med tung pulk. Jeg satte fra meg pulken på tvers for vinden, dro av teltposen, festet karabinen jeg hadde festet i telte i pulken og fikk teltet ut. Er da overlykkelig for at alt var gjort klart hjemme med teipede teltstenger og karabin i enden mot vinden. Spaden min var fryst sammen slik at jeg ikke fikk spadd levegg, men måtte satse på at teltoppsettet mitt var godt nok. Og må si jeg var glad for at det var Patagonia med doble teltstenger jeg hadde med. Sammen med de hjemmesnekra teltpluggene gikk teltoppsettet raskt, og jeg var ute av vinden. Heldigvis! Man merker ofte ikke hvor nedkjølt man er før man slutter å ha behov for de store musklene. Jeg hadde store problemer med å få frem primus, og å bytte klær. Da min OmniliteTi begynte å streike, og min resevere primus Coleman 550B ikke ville bygge opp trykk, så jeg ganske mørkt på det hele. Jeg skalv nå ukontrollert, så ukontrollert at jeg hadde store problemer med å klare å holde på delene når jeg demonterte omniLiteTi for 2 gang. Men da kom den iallefall på halv fart....Nok til å smelte snø, og å få inn varmt vann i en kald skrott. Jeg hadde påmontert den orginale Silenceren til Omniliten, og den var visst ikke så veldig glad i ekstra forvarming og kaldt vær. Benyttet vanlig grønn kanne med miljøbensin fra Statoil, og det sotet og tettet igjen primusen. Prisen for å strekke strikken litt for langt denne dagen var frostskader på tre fingre og ei nese. Ikke det helt store, men hadde da fått blemmer på 3 fingre, og har åpent sår på nese når jeg skriver dette. Jeg var aldri redd for kulden før ture, ettersom det føler jeg at jeg har rimelig god kontroll på. Men det kommer så snikende, at det er fort gjort å dra strikken i lengste laget. Og det burde jeg nok heller ikke gjort når jeg var alene. Men følte meg litt bondefanga Det ble heller dårlig med bilder denne dagen, da jeg hadde mer enn nok med å komme meg igjennom dagen... Stigstuv - Sandhaug Fristet lite å ta på seg denne bunnfrosne ansiktsmasken på morran Det blåste godt på morgenkvisten også, men rundt kl 0900 bestemte jeg meg allikevel for å rive leir, og å gå etter GPS. Sikten var fortsatt begredelig og whiteout. Og når jeg prøvde å gå uten gps, gikk jeg 180grader allerede etter 5min. Men kom meg nå ned fra fjellet med nesa godt trykket ned i GPS`n, og svært rolig gange. Da jeg kom ned til Stigstuv sto de to gutta og reiv telt. De lurte på hvordang det hadde gått med meg, for det hadde blåst godt der nede, enda de hadde ligget i lé i natt. Etter litt tørrprat, tenkte jeg å prøve å henge meg på herremennene så langt jeg klarte mot Sandhaug. Der skulle rutene våre skilles uansett. Jeg skulle mot Hansbu og dem mot Litlos. Lange seige flate oppoverbakker, men dette var noen virkelige vidder! Gud hvor vakkert! Da vi kom til Sandhaug, så jeg at håpet om å rekke frem på lørdagen var sprekt som en dårlig svartebørsendong, og jeg bestemte meg for å ta inn på Sandhaug for å tørske klær og å spise godt. Den timen jeg tapte på å gå ekstra denne dagen, ville jeg ta igjen på morgenen tenkte jeg. Inne i hytta satt det to tyskere som var på vidda for sin n`te gang, og etterhvert kom det jammen 3 hundesleder også. De to gutta jeg hadde slått følge med, fikk varmen i seg, kapitulerte og endte natta på Sandhaug de også. Tror de også innså at selv søndagen sto i fare med ruta de hadde valgt, slik at det endte med at de slo følge med meg mot Hansbu og en drøy neste dag isteden. Og kanskje var det nettop dette som gjorde at dem rakk søndagsmiddagen Sandhaug - Hellevassbu Denne dagen hadde vi som mål å komme til Hellevassbu, selvom vi visste dette var en drøy etappe. Jeg la igjen både noe mat og drivstoff på Sandhaug for å lette pulken mot dagens etappe. Men hadde allikevel ekstra mat i pulken. Vi satte avgårde halv åtte, noget forsinket men allikevel innenfor hva vi kunne makte på en dag. Ruta gitt Vestre Lakadalen mot Hansbu, Jacobsbudalen, mot Bjørnanutane, Urevatna og Hellevatnet med Hellevassbu til slutt. Mener dette var en etappe på 33km. Nå var finværet kommet for turen, og det gjaldt å NYTE hvert eneste øyeblikk! Og jeg må si at jeg storkoste meg denne etappen! Sandhaug - Hansbu var rett og slett fantastisk! Jacobsbudalen og Bjørnanutane/Urevatna var en ganske så tung affere, og mye tyngre enn jeg hadde forestilt meg. At jeg hadde en tung pulk ettesom jeg var alene kan være noe av årsaken selvfølgelig. Men TUNGT var det Men samtidig er det jo nettopp derfor man er der, nyte og slite, alt omhverandre! Vi gikk til venstre for Nibba som stikker høyest midt i bildet. Var en bratt opplevelse Hansbu Mellom Uravatna var det tungt å gå, ettersom det var dypere og løsere snø her. Men vi kom nå til slutt frem til Hellevassbu etter 11,5 timer. Vi hadde en litt lengre pause på ca 20 min ved Hansbu, ellers var det småpauser bare for å drikke og å få i seg litt nøtter o.l. Uten tvil en tung etappe, men en fin og variert etappe. Var egentlig bare to tøffe stigninger, ellers var ruta relativt lettgått Utrolig fint ble det å gå i kveldslyset! Teltplassen rett nedenfor stigningen etter Hellevassbu Hellevassbu -Haukeliseter Nok en dag hadde vi klokka på halv seks for å komme avgårde tidlig. Pakkinga gikk lekende lett, og de 33km kjentes faktisk ganske lette ut i kroppen. Det finnes ikke tvil om at man går seg litt i form etterhvert! Fra Hellevassbu og hele veien ned til de tunge stigningene opp mot Mannevatn var rett og slett magiske! En utrolig fin etappe! Og det skadet heller ikke med ett skuterspor å følge. Dette gjør fremdriften så utrolig mye bedre enn å stampe i løssnø Til gjengjeld så var stigningene mot og forbi Mannevatn av det tunge kaliberet. I allefall jeg syntes det. Og når man endel var ferdig med dette, ble jeg overrasket over det som på kartet så relativt flatt ut, ikke på langtnær var flatt mellom første og siste nedstigningen mot Haukeli. Var noen bratte koller her også. Kanskje virket de ekstra sure og tunge, ettersom det var på slutten av turen. Den siste nedkjøringen mot Haukeli akte jeg ned. Ja jeg er mann nok til å innrømme at mine skiferdigheter rett og slett ikke er gode nok Alt i alt må jeg si at jeg er superfornøyd med turen. Det er uten tvil tungt å reise på solotur, ettersom man må ta alt av utstyr alene. Men man er virkelig glad for at man tok med den ekstra primusen når den første fusker!. Når det gjelder klær, så er jeg egentlig ganske fornøyd med oppsettet. Brukte alt utenom ett par sokker. Og jeg kunne klart meg lenger. Når det gjelder mat og fuel, så hadde jeg alt for mye føler jeg. Så på Polarklokka mi, og den lå på mellom 5000 og 7000kcal. Dette klarer man ikke å spise uansett! Potetgull, sjokolade, bixit med brunost var gull. Lett å få inn nødvendige kcal. Og Real funka som det alltid gjør. Nøtteposene ble jeg møkk lei av, og kommer ikke til å lage like mye neste gang. Når det gjelder fuel, så holder det med en halv liter om dagen til både kosefyring og snøsmelting. Iallefall hvis øktene dine ligger på 7-10timer som det gjorde her. Da vil man gjerne ned i "soverten" etter ett par timer i forrteltet Hadde med meg for mye strømkilder, og kunne fint klart meg med den ene batteribanken på 12000mah. Speilrefleksen ble svært lite brukt. Ble stort sett mobil eller gopro. Så enten blir det med ett enklere kamera nestegang, eller så fortsetter jeg med mobilen, selvom det blir dårligere bilder. Artic bedding er genialt! Og benyttet denne også til å ha varme votter, lett dunjakke til pauser og vannflaske tilgjengelig under etappene. Fungerte toppers! Er iallefall en tur jeg virkelig kan annbefale! Her er en link til en kort filmsnutt fra turen

Årets fjelltursesong går mot slutten for meg. Der andre gleder seg til å ta frem fjellskiene, sier jeg «takk for i år, vi sees igjen neste sommer». Men helt slutt er det ikke enda. Sola fortsetter å skinne over Trøndelag, og nysnø er hittil ikke observert i noe fjellområde nær meg, så fredag morgen var sekken pakket med alt jeg trengte for et døgn i fjellet. Jeg valgte telt denne gangen. Jeg ville være alene i fjellet. Denne helgen er nemlig siste åpningshelg i sommersesongen for de betjente hyttene i TT sitt rutenett, og med det været som var spådd, antok jeg at det kom til å bli fullt på hyttene. Etter en, til meg å være, uvanlig sosial sommer på fjellturfronten, ville jeg ha en solotur. Det er noe helt eget ved å være alene på tur. Naturen oppleves nærmere og tydeligere, og jeg kan høre meg selv tenke. Innimellom trengs det. Sylmassivet slik man ser det på veien mellom Stugudal og Nedalshytta. Allerede på veien opp fra Stugudal kjente jeg forventning og glede spre seg i kroppen. Utsikten innover Sylan og mot Skarvan og Roltdalen er ubetalelig, og man skal være bra følelsesdød om man ikke lar seg berøre. Turen startet ved Nedalshytta hvor det fredag formiddag enda var godt med parkeringsplasser. Til tross for det valgte jeg å parkere slik at jeg lett kunne komme meg ut dagen etter, uansett hvordan andre måtte parkere. Himmelen var blå, ispedd spredte skyer da jeg begynte stigningen opp den T-merkede stien mot Syltjønna. Det var relativt varmt i sola, men vinden hadde et umiskjennelig høstpreg i seg, så et stykke opp på snaufjellet måtte jeg dra på meg en ullgenser med vindtett front. Siden jeg forlot Nedalshytta hadde jeg ikke sett noe levende vesen, verken menneske eller dyr. Stien mot Syltjønna er lettgått, med klopper over (potensielt) våte områder. Så tørt som det har vært i sommer er det mange klopper som virker unødvendige nå, men fra tidligere turer, vet jeg at de er gode å ha i et mer normalt år. Landskapet er åpent og man ser vidt og langt, men jeg synes likevel ikke det er et kjedelig landskap å gå i. Det er alltid noen høye fjell eller vann å feste blikket på, og det bidrar til variasjon i det lettgåtte terrenget. Denne turen hadde to formål: Det ene var rett og slett bare å sove i telt og være alene på tur. Det er en deilig frihetsfølelse i det. Det andre var en topptur på Bandaklumpen, ett av Storsylens nabofjell. Bandaklumpen er et hesteskoformet fjell med ikke mindre enn fem topper fra 1376 til 1553 moh, og jeg ønsket å gå hele hesteskoen. Teltet hadde jeg derfor en plan om å sette opp inni hesteskoen hvis mulig. Og mulig var det. Jeg fant en relativt flat og tørr lyngrabb ved en bekk et stykke fra stien. Fin utsikt hadde jeg også mot Esandsjøen og Nesjøen. Godt fornøyd med valget av teltplass spiste jeg sen lunch etter at jeg hadde fått opp teltet og gjort klart soveplassen inni det. Alltid greit å få opp teltet med det samme man kommer til leirplassen. Klokka hadde rukket å bli nesten fire på ettermiddagen før jeg begynte på bestigningen av Bandaklumpen. Jeg siktet meg inn mot den nordre toppen (1380 moh) og kløv bratt oppover fra leirplassen. Litt steinur havnet jeg også i, men ikke noe som forårsaket problemer. Vel oppe er det relativt flatt over mot 1396-toppen som ligger litt sørvest. Herfra ser man ned på Syltjønna hvis man går ut på kanten av fjellet, og Storsylen virker å rage over fjellet jeg selv sto på. Fra denne vinkelen ser det nesten umulig ut å bestige Storsylen. Steinura virker stupbratt, og jeg kunne ikke helt forstå at jeg i juli hadde beveget meg opp og ned nettopp der. Ingen «walk in the park» akkurat, å bestige Storsylen fra Syltjønna. Fra 1396-toppen siktet jeg meg inn mot ryggen av 1553-toppen. Her er det drøyt 150 høydemetre som skal forseres på liten avstand, så det er bratt og en god del stein. Likevel greit å komme seg opp. Oppe på toppen er det storslagen utsikt i nesten alle retninger. Storsylen skygger selvsagt for utsikten mot nordøst, men det gjør ingenting for Storsylen er så fantastisk å se på i seg selv. Hele Syltraversen (fra Storsola til Nordsylen) er godt synlig og man ser langt innover i Sverige. Rester av en gammel hytte ligger også på toppen. Klikk på lenken for litt historie om denne hytta. Sola begynte nå å stå ganske lavt på himmelen, men jeg tok meg likevel tid til en liten kaffepause på toppen. Sol, varmt og vindstille på topptur i Sylan i september er ikke dagligdags kost og må nytes som best man kan. Dessverre kunne ikke pausen bli så lang som jeg ønsket. Turen rundt på Bandaklumpens topper hadde tatt lenger tid enn jeg trodde, og idet jeg begynte å bevege meg nedover i sørvestlig retning mot 1427-toppen innså jeg at jeg neppe ville rekke alle toppene før sola gikk ned. Å måtte ta meg ned den bratte skråningen på sørsiden av «klumpen» i tusmørke var definitivt noe jeg ikke ønsket, så idet jeg kom ned i skaret mellom 1553-toppen og 1427-toppen bestemte jeg meg for å komme meg ned i dalen med en gang. De to siste toppene måtte vente til en annen gang. Typisk meg presterte jeg å velge en høyst ugrei rute ned i dalen. Jeg havnet i et område fullt av skrenter og stein, men det er jammen ikke så lett å se når man står langt oppe, og på kartet så det helt greit ut. Skjønt… på vanlige kart med høydekoter på 20 meter kan man faktisk oppleve skrenter på 19 meter uten at dette gir noe utslag på kartet annet enn en enkelt høydekote…. Jeg kom meg omsider ned, men det tok tid, og jeg var tilbake ved teltet bare 20 minutter før sola gikk ned. Idet sola gikk ned så jeg 3 vandrere på stien på vei mot Syltjønna. De første og eneste menneskene jeg så denne dagen etter at jeg forlot Nedalshytta. Foruten disse tre, hadde jeg skremt opp to flotte ryper på Bandaklumpen, men disse var ikke videre interessert i noen nærkontakt med meg. Det var betydelig kjøligere da jeg kom ned til teltet. Heldigvis hadde jeg en leirplass hvor jeg hadde sola helt til den gikk ned (i motsetning til om jeg hadde teltet ved Syltjønna. Da ville jeg mistet sola mye tidligere), men direkte varmt var det likevel ikke i den lave høstsola. I tillegg hadde vinden frisknet til, så jeg tok på meg sommerdunjakka mens jeg kokte vann til dagens middag; chili con carne fra Real Turmat. Jeg er egentlig ganske lei denne typen mat, men når jeg har pakket sekken med alt jeg trenger av telt, sovepose, liggeunderlag, primus, gass, ekstra klær, sikkerhets/førstehjelpsutstyr og toalettsaker, så er det fint lite plass igjen til luksus som mat, og da er Real Turmat greit. Tar nesten ingen plass, veier lite og metter godt nok. Jeg trenger rett og slett en større sekk om jeg skal drive med dette teltlivet. Pga kulden og vinden krøp jeg inn i teltet rett etter at jeg hadde spist. Den lille gradestokken jeg har hengende på sekken viste 4 grader, men vinden nullet nok ut de 4 gradene, så følt temperatur var nærmere null. Heldigvis har jeg en varm og god sovepose, spesialdesignet for damer, så jeg fikk fort varmen i meg. Men sove, nei det fikk jeg ikke. Jeg sover aldri godt i sovepose, og denne kvelden verket i tillegg venstre kne. På turen hadde jeg knapt merket noe til knærne, men det tok ikke lange tiden ved teltet før jeg kjente at spesielt det venstre kneet hadde fått hard medfart på toppturen. Uansett stilling klarte jeg ikke å få det til å slutte å verke, så det var langt på natt før jeg omsider sovnet. Man skulle tro det ville bli bekmørkt i teltet når solen gikk ned, men nei… Det var en stjerneklar natt og etterhvert kom også en stor måne opp. Ikke helt full, men stor nok til at den lyste opp teltet med en dus nattbelysning. Hadde jeg orket å sitte mer ute denne natten, hadde jeg kanskje sett nordlys også, for det hadde visst vært et spektakulært skue rett på andre siden av Storsylen (fra Sylstationen). Tidlig neste morgen våknet jeg til nok en vakker dag. Skyfritt, men fortsatt en del vind. Sola hadde enda ikke rukket å komme opp over Bandaklumpen, så det var kjølig i teltet. Jeg ble derfor liggende lenge i soveposen med åpen teltdør mens jeg drakk kaffe, hørte på lydbok og kikket på utsikten. Kvart på ni så jeg de to første vandrerne på stien mot Syltjønna og Storsylen. Utover formiddagen skulle de bli mange. Jeg skulle ingenting annet enn å komme meg tilbake til bilen. Kneet var skitondt og alle planer jeg måtte ha hatt om en runde til Syltjønna og oppom Neklumpen på vei tilbake, måtte skrinlegges. Her gjaldt det kun å komme seg tilbake til bilen for egen maskin. Jeg hadde det imidlertid ikke travelt og latet meg lenge ved teltet. Vinden hadde løyet, så temperaturen begynte å bli riktig så trivelig. Jeg spiste frokost utendørs etterhvert, nøt utsikten og kikket på de mange vandrerne som passerte på stien 2-300 meter nedenfor meg. Samtlige på vei mot Syltjønna. I tolvtiden begynte jeg å pakke sammen leiren og halv ett var jeg på vei mot Nedalshytta. Kneet verket, men det gikk greit å gå. Jeg måtte jo tilbake til bilen, så det var bare å ta det med ro og unngå brå bevegelser og for mye vridning på kneet. Rett etter at jeg begynte å gå hørte jeg 4 skudd. Det hørtes ut som de kom fra Bandaklumpen. Kanskje rypene «mine» snart er noens middag? Sylan i høstdrakt. Utsikt mot Storsola og Ekorrdørren. Tilbake ved Nedalshytta konstaterte jeg kjapt at jeg hadde valgt rett da jeg valgte telt fremfor hytteliv denne natten. Parkeringsplassen var overfylt, og for å si det rett ut: enkelte parkerer som idioter, helt uten tanke for hvordan andre skal komme seg ut. Heldigvis hadde jeg parkert sånn at jeg klarte å lirke meg ut mellom en svær campingbil (som definitivt IKKE burde ha vært parkert der den sto) og en Audi som sto halvveis ute i veien. Teltplassen ved hytta var også stappfull med to store lavoer og 3 fem- eller seksmannstelt, så her hadde det nok vært folksomt i går kveld. Det kan virke som om knærne har bestemt at fjelltursesongen 2014 er over, men FOR en sesong det har vært! Supervær, superturer og mange flotte mennesker har jeg hatt gleden av å være på tur med. Har «plukket» noen topper i løpet av sommeren og utfordret min frykt for luftige egger og stupbratte steinurer, og er både stolt, glad og takknemlig for de opplevelsene jeg har fått i sommer, enten det har vært toppturer eller vandreturer. Nå håper jeg bare at knærne kommer seg med litt hvile, så er jeg tilbake i fjellet neste sommer. Helst før! Livet er for kort til å sitte inne! ----------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------- Original blogginnlegg med flere bilder finnes her: http://stifinner.wordpress.com/2014/09/14/telttur-med-innlagt-topptur-pa-bandaklumpen/

Var innom Platou her i Bergen i dag (mange gode tilbud der for tiden, men jeg kunne ha lagt inn en laaang post i "IKKE-kjøpt-tråden" etter besøket ), og la jeg merke til at ett 3-literssystem hang i butikken. De har det på nett også: http://www.platousport.com/sekker-bagger/drikkesystemer/osprey-hydraulics-3l-reservoir. Ikke noen av de mindre, dessverre.

Dag 26: Ulupınar - Erenkolu Gediği Utsikt fra ruten på vei opp mot Erenkolu Gediği og Tahtalı Dağı. http://tarjeiskrede.blogspot.no/2015/10/ulupinar-erenkolu-gedigi.html En fantastisk dag med klatring opp mot det høyeste punktet på Den Lykiske Veien (1815moh), høyere opp overtar mer og mer de forbløffende seder-trærne landskapet. Vi teltet på toppen av passet (det høyeste punktet) for å kunne klatre opp til toppen av Mount Olympus neste morgen (etter en viss tid begynner skyer å danne seg over toppen, så det er best å klatre opp om morgenen). Dag 27: Tahtalı Dağı Utsikt i retning Cape Gelidonya på vei opp mot toppen av Tahtalı Dağı. http://tarjeiskrede.blogspot.no/2015/10/tahtali-dagi.html Klatring opp fra Erenkolu Gediği til toppen av Tahtalı Dağı (2365moh). Ikke en sky på himmelen når vi var på toppen, så utsikten var upåklagelig. Spiste frokost på kaféen på toppen (selv om vi synes det ville vært bedre uten den stygge bygningen på toppen), med en kald efes til, mens vi bivånte paragliderne som seilte nedover fra toppen. Vi ankom før alle andre og hadde toppen for oss selv en god stund. Dag 27: Erenkolu Gediği - Yayla Kuzdere Over Cukur Yayla på vei ned fra Olympos. http://tarjeiskrede.blogspot.no/2015/10/erenkolu-gedigi-yayla-kuzdere.html Etter å ha vært på toppen av Olympos / Tahtalı Dağı pakket vi ned teltene og bega oss på en rolig tur ned til Yayla Kuzdere, i starten gjennom et tøft fjellandskap midt blant sedertrær. Dag 28: Yayla Kuzdere - Gölbastığı Ruinene av en gammel Genovesisk borg i Gedelme, med Tahtalı Dağı i bakgrunnen (du kan se den stygge bygningen på toppen). http://tarjeiskrede.blogspot.no/2015/10/yayla-kuzdere-golbastigi.html En mindre begivenhetsrik vandring, hvor høydepunktet var ruinene av en gammel Genovesisk borg i Gedelme. Under ruinene var det og en liten hule en kunne krype gjennom. Ellers en veldig fin kveld i Gül Mountain Lodge. Dag 29: Gölbastığı - Göynük Göynük-dalen sett høyt ovenfra, lengst nede kan man se elven man krysset, samt videre opp mot Göynük Yaylasi. http://tarjeiskrede.blogspot.no/2015/10/golbastigi-goynuk.html En flott og tøff vandring ned Göynük-dalen. Ruten gikk både nede i dalbunnen over elven som renner gjennom dalen, samt langs fjellsiden høyt ovenfor dalen. Ruten ender opp nede i Göynük hvor de fleste starter og slutter fra.

@7homas: eBay er din venn Kjøpte 10 stk SMALL PLASTIC BOTTLE HDPE - 100ml - SWIPE - NATURAL med Twist top for et drøyt år siden, og bruker dem til både ketchup, sennep, rødsprit og alkylkatbensin. Sistnevnte er litt på kanten, av de 10 flaskene jeg kjøpte var det en topp som ikke var helt god - og jeg er glad det ikke var bensin på den... I tillegg er ikke bensin en av væskene som er nevnt som tålbare. Men de har holdt over ett år nå, da Trenger jeg mer enn å etterfylle Svea èn eller to ganger på turen, tar jeg heller en større Trangiaflaske for bensinen. Da risikerer jeg heller ikke å spyle pølsene med bensin når jeg skulle ha sennep... Ellers er jo PirateBug-en (som jeg har døpt det fordi den ser ut som en forenklet kopi av forseggjorte Littlbug Junior fra USA) også kjøpt på eBay: Outdoor Cooking Camping Stainless Steel Wood Stove Pocket Alcohol Stove. Leveres helt flat, men sidene i blir krumme etter første fyring. Kjelestøttene er i duktilt stål og man bøyer dem til selv. På eBay finnes også en versjon med rette kjelestøtter som tres i et kryss (har den også), den er mer tungvint å pakke både fordi man da får en miks av krumme og flate metalldeler og fordi pakkposen er et lite hakk mindre.

Har erfart at det muligens ikke er nødvendig å la seg rive med når ryggen på anorakken skal impregneres. Ble veldig fuktig der på forrige tur, har vurdert trening, men velger å revidere impregneringsregimet.

Hei poenget mitt er, at du kan etablere samme betinget refleks med stemmen som med klikkeren som hjelpemiddel. Når hundene springer er de heller ikke interessert i godbiter. På turene er det jo meget (vedlikeholds)trening med skryt med høyre, venstre, langsom mm. Snob tar vi så i pausene, når vi sitter sammen i snøen og koser oss! Gamle buhunden kunne jeg kalle inn på rådyrjakt, men ikke på muse- og lemmenjakt, - men ikke de 2 huskyer, selv om innkalling er viktig. Så blir de 2 målsøkende raketter (fokuserte). Derfor er huskyene bandhunder, som jeg i øvrig er kjempefornøyd med. Og de er 2 meget harmoniske og snille hunder. Til merke i lydighet er det mye konvensjoner. Fx "på plass" alltid på venstre side. Dette er vel gammel jakt tradisjon med børsa over armen på høyre. Vel og bra, men hva hvis du er links skytter? Som i annet innlegg er det vel ikke så viktig om hunden sitter korrekt på snø bare den vet "stå". Hilsen Elgen

"Det er forskjell på å barbere seg og skjære av seg haka". Det som var saken slik jeg oppfattet det var at "noen" ønsket å bidra til å bryte noen ulykkelige menneskers hverdag: Å gå dag ut og dag inn - uten å gjøre noe meningsfylt. Og hva var mer naturlig siden disse "noen" også var friluftsmennesker, og at det de kunne bidra med var å invitere "ut på tur". Men det "sure" var at de ikke hadde ressurser til å kjøpe inn utstyr. Derfor oppfordret de oss her på FF til å bidra med overskuddsmateriell. Og det blir helt feil, etter min mening, å bringe innvandringsdebatten inn i dette arbeide, for dette arbeidet blant og for flyktninger startet lenge før vi fikk de siste tiders voldsomme eskalering. Det er også, og fremdeles etter min mening, at dette arbeidet som "pathlem" startet hverken hadde eller har politiske undertoner, snarere tvert i mot, de er ganske muntre. Ugh, jeg har talt!

Til OP: Hvis alle hundeskoler mener at din filosofi mht hundetrening er forkastelig, så har kanskje disse hundeskolene såpass mye kompetanse at du bør revurdere din egen filosofi? Kanskje det er slik at ja, det tar lengre tid å få en hund til å sitte i snøen med hundeskolens metoder, men at resultatet totalt sett blir bedre?

Hei Hundeoppdragelse er et vepsebol å diskutere. Men jeg vover meg. Jeg er som du vokst opp med hund og har hatt hund store deler av og er nå på hunder nr. 7+8 i livet. Dermed kan du regne ut at jeg formentlig er noe eldre enn faren din. Men du har altså ikke lagt merke til at det har vært et skifte i hundeoppdragelse. Før var det mye skryt og mye juling. Nå er det bare skryt og overse negative handlinger. Begge deler er vel ytterpunkter. Før mente man også at hunde bare reagerte pr. instinkt og refleks. Etologen Konrad Lorentz var vel den første som betvilte dette allerede i 1930-tallet. Og nå har man vel påvist evner til tankevirksomhet og logiske slutninger - kanskje av begrenset omfang. For det første har Knutis helt rett i at hunde er individer! Noen er harde i hodet, andre myke. Så er noen raser mer mottakelige for godbiter fx. labrador og retriever mfl. Mine huskyer er fullstendig likegyldige for godbiter, hvis noe annet spennende foregår. Men lærenemme nok med det de selv finner relevant. De kommer såmen pent nok, når jeg kaller, men er de gått på jakt etter alt fra mus til elg, andre hunder mm. kommer de først når de er ferdig. Derfor er nesten alle enige i at huskyer er bandhunder. Det er ok for som regel skal de trekke meg på ski, slede eller sykkel. Innlæring er etter min mening forholdsvis greit, men skal tas på rette tid. Fx. har valpen/unghunden har en naturlig reaksjon med å sette sig, når en holder godbit i hånden litt over den. Dras hånden mot gulvet vil den som regel legge sig. Altså kommando sitt eller dekk + godbit, så du får en betinget refleks. Den ene husky kan dette. Den annen var 1,5 år direkte fra hundegård hos hundekjører og var altså vokset fra disse naturlige reaksjoner. Den lærer det ikke. Den forstår simpelthen ikke vitsen med det. Og det er ellers en smart og slu hund! Jeg har ikke noen stor tro på, at hunden forstår sammenhengen med å bli tvunget i posisjon + kommando + godbit. Den vil formentlig oppleve tvang + godbit =forvirring. Nå er sitt og dekk ikke så viktig for meg. Der i mot kan de høyre og venstre, stå, langsom (kjedelig!), gå bak (under voldsom uling og protest, men de gjør det) og andre nyttige husky-ting. Høyre venstre er enkelt å innlære. Si høyre eller venstre hver gang du går i retningen i sti kryss. I løpet av en måneds tid har de skjønt det. Ren militær pedagogikk. Dette er bare eksempler. Avlæring av ulike unoter er en besværligere sak. Det er litt vanskelig å vente med huskyer til korrekt adferd innfinner sig. Med visse ting kunne jeg vente i årevis. Her har jeg ingen patent løsning, men ser heller annen vei enn negativ respons ved "feil" handling. Renslig inne er en valpe ting, hvor jobben mest består i å bære ut hver gang den skal inne+ ros+godbit. Når de blir litt større kanskje et NEI, hvis de viser tegn til å sette sig. Moren min fikk faktisk stort sett valpe renslige på en drøy uke. Først og fremmest må en forsøke å forstå hundens reaksjoner og måte å resonnere på. En del bøker om hunde dressur har en bestemt patent løsning på alle problemer. fx. klikker trening. Den kan være OK for dette er også bare en betinget refleks som etableres hos hunden. Som hundekjører kan jeg ikke manøvrere ski/slede/sykkel og samtidig klikke i vei, men jeg kan si noe med munnen, positivt eller negativt. Sådanne "patentmetoder" har er litt motepreget og har sine perioder. Når jeg bruker mine huskyer som eksempel er det fordi du tenker å få en malamute. De er formentlig som polare spisshunder noe sta, fylt med jakt og særlig de er noe skarpe mot andre hunder. Jeg tror det er meget vanskelig å opplære huskyer mfl., som jakthunder, selv om de har masse jakt lyst. De jager for egen del. De gir ikke los og er "silent killers". Kanskje som bandhund eller schweisshund til sporing av anskutt vilt? Nesen og sporevnen feiler ikke noe. Rednings-, lavinehund? Kanskje, men de vil sikkert først undersøke de andre hunder i søket. Bortsett fra dette har jeg et par meget rolige og harmoniske huskyer inne og et par trekkbeister ute og trivelige å ha med på telt tur, hvor de etter litt knuffing hurtig finner sig til rette i teltet, gjerne godt og varmt opp av soveposen min. hilsen elgen

Positiv innlæring funker på alle hunder. Jeg vet om maller som trenes positivt. Det er blitt veldig populært de siste årene og det er mange som trener positivt feil. Man har positiv og negativ straff. Når man trener positivt bruker man negativ straff (ta vekk en gode i motsetning til positiv straff som tilfører ubehag) og forteller dermed hunden at dette ikke er riktig. Mange som ikke helt husker denne delen eller får det til riktig. Hundetrening har på samme måte som barneoppdragelse utviklet seg over tid. Før var det ikke uvanlig å slå barn. Det gjør man ikke lengre så hvorfor skal man gjøre dette med dyr? Jeg anser meg selv som såpass mye smartere enn hundene mine at jeg klarer å få de til å gjøre det jeg vil uten å måtte ty til vold og brøling. Skal man ta en hund fysisk har man millisekunder på å time dette riktig. Gjør du det feil risikerer du å oppnå mye annet enn det du ønsket. F.eks å forverre redsel og usikkerhet.

Hva mener du med å kjefte på da? Når jeg hører kjefte på ser jeg for meg en lang seanse hvor man forteller noen alt som er galt med heftig stemmebruk. Innen du er ferdig med det vil hunden for lenge siden ha glemt hva du begynte å kjefte for og bare bli usikker på deg. Kort og presis korreksjon som er tilpassa hunden trenger ikke å være galt. Det er, etter min mening, fornuftig å fortelle hunden hva som er galt, akkurat som vi forteller den hva som er rett (gjennom ros og belønning). Men det er noe med hvordan det gjøres. Å korrigere valper som tisser inne er bare ufint uansett. Å korrigere valper som tisser inne fordi man ikke har lufta dem ofte nok syns jeg er direkte stygt gjort. De kan ikke fysisk holde seg.

Tør du kjøre bil? Tør du gå hjem fra noen i mørket? Tør du være hjemme aleine i huset til tross for at de fleste ulykker skjer i hjemmet? Svarer du ja på disse spørsmålene så tør du være på fjellet eller langt innpå skauen aleine! De farene vi omgir oss med til hverdags tenker vi knapt over, men det ukjente er likevel "farligere" fordi vi ikke er vant til det, og derfor føler oss usikre. Så kan jeg berolige deg med at de færreste menn er voldsovergripere, og det er enda lenger mellom dem ute i naturen - men dessverre så finnes drittsekker overalt. Det er en av risikoene en omgir seg med sålenge en ikke er aleine på planeten. Men uansett er det tryggere i naturen enn i byen!

Nå har jeg klart å skaffe meg en inreach se,så får en håpe en aldri trenger sos knappen på den. Har også kjøpt microringer til fluefiske. Og bjeller til markstanga som bare skal hente fisk

Vintertelting i 18 minus sammen med ungene, @MonjaHD og hunden vår. Koselig. Ådneram er fint.

Et mål for meg i 2016 er et dusin turer "over vidden", og inntil i dag lå jeg litt "etter skjema" som Per Jorsett ville sagt det, med en tur på to måneder. Da jeg våknet i morges , så det ikke ut som det skulle bli noen tur i dag - det var "ertesuppe" utenfor, kunne knapt se nabohuset over gaten. Slo fra meg turen, og slappet av - og først etter at en god kopp kaffe hadde sparket i gang hjernen, slo det meg at tåke nede i Bergen ikke betyr tåke 5-600 meter høyere opp. Sjekket webkamera på Ulriken, og der var det strålende sol. Pakket på 15 min og rakk bussen til byen med to minutters margin, jogget fra Festplassen til Fløibanen og rakk den med ett minuttsmargin - og fem kvarter etter at jeg gikk ut døra, tok jeg et bilde nær toppen av Rundemanen av en fortsatt tåkefylt Bergensdal/Puddefjord, jeg startet i tåkesmørja helt til høyre i bildet: Det var lett gåføre helt til jeg kom ned fra Rundemanen og skulle bryte av mot Jordalen - da ble det blytungt når man ikke hadde ski eller truger. Måtte ha en liten stopp for å få igjen pust, knaske i meg litt frukt og mote meg opp til turen opp Trappefjellet: Etter å kommet meg halveis opp der, begynte jeg å vurdere fjellvettregelen om snuing og null skam etc med fornyet interesse - men heldigvis ble det litt lettere å gå etter å ha kommet opp på toppen. Men jeg var bekymret fordi jeg anslo at jeg da hadde brukt en knapp time på den siste kiilometeren - og det er ti av dem mellom mastene på Rundemanen og Ulriken... Det viste seg imidlertid at lettere terreng og føre hjalp godt på farten, selv om jeg stadig ble forbikjørt av skigåere. Tok en pause på Vardegga ca to timer etter Rundemanen, med kaffekoking og litt varm mat - det gjorde godt i en småtrøtt skrott Da var også tåkelaget nede i sentrum dunstet bort, på den annen side begynte det å dukke opp flere høytflyvende skyer: Turen gikk videre mot Ulriken, og når jeg gikk der i gummestøvler med brodder påsatt, og stadig sank ned til knærne i snø, og så på utsikter som dette...: ... så tenkte jeg med meg selv "Du har ikke prioritert skiutstyr ennå, nei? Idiot!"

Taraldsviktinden, Kongsvika En tur innom Taraldsviktunnelen. Noe mere snø enn antatt for å kunne kjøre gjennom

Sen tur på Søndagen

Nå kommer snart en av lettpakkerne våre og fortellr at han tørker smøret for å spare vekt