Vinnerliste

Jeg starter en ny tråd om mine oppussingsprosjekter, siden den opprinnelige Svea123-tråden sporet rimelig av:) Jeg fikk som sagt pakke i forrige uke, med en 00, en 111 og en 210. Bilder og detaljer kommer her: Pakken er ankommet. Det store spørsmålet er tilstanden til sakene Pent pakket, det lover godt! Høvik 210. Nok av rust, både på kjelestøtte, vindskjerm og esken. Jeg trengte ikke ha solbriller på for å se på tanken Pumpelæret var tørrere enn knekkebrød og like porøst. Nytt er bestillt. Optimus 00. Mye rust på det av jern, men messingen er relativt fint. Optimus 111! Kanskje den matteste messingen jeg har sett, og garantert den styggeste kassa i mitt eie. Brenneren og hendelen er ulik de to andre 111'ene jeg har, og denne brenneren har hull for rødsprit. Har den et navn? Hunden vår gir uttrykk for at gammel, grøtete parafin ikke dufter roser... Demontering og oppretting av bøyde brennerdeler. Alt av jern går i elektrolysebadet. Rensenåler tredd på en gjengestav. Dette er ikke bra pga overflatebehandlingen på gjengestanga. Det kan dannes noen stygge gasser ut av det under elektrolyseprosessen. Men jeg hadde god ventilasjon, hoster ikke og er fremdeles nogenlunde tilregnelig... Flere rustne detaljer som venter på sin tur i karet. Er vel egentlig ikke nødvendig å si at denne stakkaren også måtte i badekaret! Jeg padler kajakk, har snekke og er mye på sjøen, men en slik sel har jeg aldri sett før... (Tørr vits? ) Krystallsoda og batterilader fjerner rust og maling uhyre effektivt. Sjekk robotroom.com eller noe sånt for fullstendig oppskrift. Enkle saker! Her tømmer jeg en lerduepatron med stålhagl inn i tanken, skrur på lokka og rister løs gammel dritt fra innsiden. Enkelt og effektivt dette også! Samme prosessen med denne tanken, primusvaskevann og stålhagl. Gørret som kom ut tettet sila i trakta... Greit å få det ut på dette tidspunktet. Primusvaskevann både inni og utenpå, tørkes i stekeovn, og messingpuss til slutt. Brenner fint og rent etter sammensetting igjen. Mer trykk i tanken her, brenner fortsatt fint og rent. Esken er vaska med vann og såpe, og smurt inn i et tynt lag tynn olje. Samme med vindskjermen, etter elektrolysebad og puss med stålbørste. Fastnøkkelen ble jo nesten som ny etter elektrolysebadet og kjelestøttene ble svært mye bedre. Dette er 111T, den som hadde grønn kasse. Tre lag grunning, tre strøk maling som var litt blåere enn jeg hadde tenkt meg, og tre strøk klarlakk. Jeg synes fargen ble kul uansett, og beholder den slik. Veldig blå, men pen alikevel! Fortsettelse følger på den 111'en med bråkebrenner med hull, og selkasse. Den skal bli grønn med militær skrift på kassa. God helg til alle primushoder der ute!

Finse - Haukeli februar 2016 Turen var allerede bestemt i fjor, men pga dårlig vær gikk uka jeg hadde satt av fiseføyka. Nå hadde det kriblet i hele vinter i skibeina, og pulken hadde følt seg ganske så ensom på boden litt vel lenge nå. Ruta ble mer eller mindre ferdig rundt juletider, og mye tid hadde blitt brukt rundt kartene for å bestemme ruta. Ettersom jeg skulle reise alene, ønsket jeg å få litt følelsen av "ensomhet", og å gå stier alle andre ikke fulgte. Dette hadde sammen med rotasjonen min på arbeid mye av skylden for at det ble nettopp denne tiden av året. En tid da de fleste løypenett ennå ikke er kvistet, og det fortsatt er skikkelig vinter! Kartene ble skrevet ut fra tjenesten her på forumet. Skrev ut i A4, laminerte og hadde da ett pasende format som passet i jakkelomma som var vanntett. Av de siste forberedelsene, var det å lage 60cm teltplugger av brøytestikker. Dette var den sorte typen, som ikke er helt hul, men har forsterkninger innvendig. Angrer på at jeg ikke lagde flere, for dette var genialt i sterk vind, og for kalde fingre. Litt kjapt om utstyret jeg benyttet på turen. Fjellpulken 144 Åsnes Nansen m/kortfell Artic bedding 2 posesystem. Syntetisk Ytre, dun innerst. OmniTi m/ Silencer og Coleman 550B Toaks 2L Titankjele m/hjemmelaget cosy Kart, kompass og GPS Inreach SE 2 batteribanker, 10W solcellepanel, AA og AAA Litium batterier 1 Gravlykt Kindle Helsport Patagonia Exped 7LW og skumunderlag Leke plastspade til snøsmelting Snøspade 2x hodelykter 5L Bensin Oakley Googles Skismøring Førstehjelpsutstyr, (strips, sportstape, tensoplast osv) Speilrefleks og Gopro Klær: Bergans Antartic Expedition Jakke (fantastisk!!!) Norrøna Recon Gtex bukse 2x tykke ullsokker 2x linere 1x tynnere ullsokker (ble ikke brukt) Brynje netting (satt på hele turen) 2x ull Lag 2 1 tynn fleecegenser 1 tykk fleecejakke 1 Marmot dunjakke (UL) Balaclava 2x ansiktsmasker 1x Ullvangsgenser Mat: 6 Real middag 6 Real frokost 2x Bixit 2x skivet brunost Rett i koppen Sjokolade og Solbertoddy 3x Hot Imago øl pølser 3x komaposer med sjoko og salte nøtter 3x store sjokoladeplater 4x poser sølandschips Jeg kommer mere tilbake med noen av utstyrs erfaringene jeg gjorde på turen, og hva jeg angrer på. Endel av oppsettet er jeg fornøyd med, andre ting var fullstendig bortkastet. Men ha i bakhodet, at dette var en solo-tur i februar, og hvor jeg setter sikkerheten uten tvil i første rekke. Og JA, dette resulterte i en kanskje unødvendig tung pulk Finse - Krækja Jeg kom hjem fra arbeid på vestlandet tirsdag kveld, og håpet var å rekke morgentoget mot Finse onsdag morgen. Men det ble litt vel tight, så ble nattoget isteden. Fikk en kamerat til å kjøre meg til Larvik togstasjon da dette gjorde transport av pulken noe lettere. Selvom jeg ikke hadde bestilt plass til pulken ordnet dette seg fint. Men fikk beskjed om at ikke alle tog var satt opp til å ta med gods, slik at man egentlig ikke kunne forvente dette. Pulken veide da i underkant av 50kg, og var ikke særlig håndterbart for en person heller, som også var kravet. Det store spm var om jeg rakk å komme fra spor 1 til spor 5 innen de 16min overgangen min var i Drammen. Det gikk med nød og neppe, etter litt tigging om hjelp Som andre før meg, gikk jeg trøtt i trynet av på Finse stasjon 04:04 og fant frem til postbua. Lite ante jeg at Finsehytta lå nesten vegg i vegg. Da hadde jeg nemlig gått dit for å tømt ryggen, isteden for å trippe rundt på 3kvm i villrede over hva jeg skulle gjort. I panikken gikk jeg bortover stasjonen for å se om det kunne være ett åpent toalett. En dør var åpen, og rett på innsiden lå den en død rev å kikket på meg.... Ja jeg slapp faktisk nesten å leite videre etter ett toalett...Men bare nesten..... I påvente av litt lys, gjorde jeg de siste forberedelsene før avreise. Fylling av drivstoff på primusene, pakke dunjakke og votter i Artic beddingen lett tilgjengelig, og satt på fellene på skia. Når det endelig lysnet så jeg Finsestua, og gikk bort dit for tømming av rygg, og en bedre frokost før turen startet rundt 0930. Må si jeg hadde litt sommerfugler i magen når ski og pulk var spent på, og det føyket snø rundt ørene mine. Jeg har vært endel på tur før, både vinter og sommer, men dette ble liksom litt annerledes. Marginene virket liksom litt mindre der man plutselig sto og skulle ta sine første stavtak.... Som sagt så blåste det som vanlig på Finse, og det var frem med GPS allerede ved Finsevatnet. Det skulle være kvistet løype opp til Midtnutvatnet, og etter hvert havnet jeg inn på denne løypa. Må jo innrømme at det er ganske behagelig å følge disse kvistene, selvom det var heller dårlig med spor å følge. Jeg kjente at det var uvant å dra pulk igjen, er jo snart 20år siden sist. Og å dra pulk er ICKE som å sykle, det glømmer man....Iallefall muskelaturen Mot slutten av dagen løyet vinde, og det ble ett nydelig vær. Jeg bare gikk der og nøt omgivelsene. Det var bare så ufattelig vakkert over alt!! Jeg var nå på veg ned mot Finsbergvatnet, og her fikk jeg min første lille lærepenge. Egentlig gammel enkel lærdom, men man glemmer fort litt på vinteren, da alt liksom er vasket over. Alt ser liksom så glatt å fint ut, med unntak av en eller annen stein som stikker opp. Jeg stopper litt opp over en liten kul. Lurer på om det bare er å sette utfor. Heldigvis for meg, så er jeg såpass dårlig på ski, at jeg faktisk vurderer nedkjøringene mine.... Jeg syns det virker i bratteste laget, og velger å gå litt tilbake og å ta en annen rute ned. Da jeg kommer mer ut på siden, ser jeg at rett nedenfor der jeg i stad vurderte å kjøre, var en skavel, og ett fall på ca 3m. 3m er ikke mye, men alene med pulk kan det fint være nok til ett brekt bein eller arm. Dette fikk meg til å innse det innlysende, at mye står uskrevet mellom høydekotene på 20m på kartet!!! Her gjelder det å følge med.... (ja jeg veit...Noe mellomdramatisk!! Men jobben min er å tenke risiko og konsekvens HVER DAG!! :D) Turen over Finsbergvatnet var fin, og i nydelig lys. Men må innrømme at jeg fikk ett aldri så lite sjokk når jeg kom i østenden! "Er det meninga at jeg skal opp der med pulk??!!??#$" må jeg innrømme å ha tenkt. Får det var virkelig en kraftanstrengelse å komme seg opp. Var andre stigninger som også var tunge, men denne var den bratteste, og det gikk SVÆRT smått opp den bakken der Etter dette var den en fin grei tur ned mot Drageidfjorden, som også ble stoppestedet mitt for denne dagen ca 8 timer etter start. Været ble fantastisk utover dagen! Den ene pausa jeg hadde, hvor det smakte fortreffelig med kakao Teltplassen ute på Drageidfjorden, ca 3km fra Kræskja. Krækja -mot Stigstuv Dag 2 starte med en liten bris, og nydelig vær. Etter en god frokost ble pulken spent og neste etappe mot R7 startet. Må si at jeg ble overrasket over hvor bratt det også var etter Krækja og opp mot toppen før det igjen gikk ned mot R7. Pulken var i tyngste laget, og kroppen rett og slett ikke helt i form. Jeg begynte også å bli litt nervøs for gnagesår, ettersom jeg var såpass idiot at jeg hadde lagt på langtur med splitter nye Svartisen skisko.... Nede ved Halne Fjellstova, møtte jeg to unge herremenn som også skulle mot Haukeli, men disse gikk i raskeste laget for meg, så jeg hilste hyggelig og ønsket dem god tur. Jeg hadde dem stort sett innenfor synsfeltet hele dagen, helt til vi nermet oss stigningen opp mot Hårsteinen og platået før nedstigningen til Stigstuv. Da jeg kom hit, så jeg to stk langt oppe i fjellet, og jeg må innrømme at jeg tenkte mitt om det fjellet der så seint på dagen. Jeg hadde bommet ganske kraftig med vannbeholdningen min, og begynte å bli tom. Ikke nok med det, var det nå 45min til det ble mørkt, og det begynte å blåse opp. Dette kom ikke akkurat som en overraskelse, da jeg hadde fått værvarsel av frua på Inreachen kvelden i forvegen. Det som derrimot overrasket meg, var at litt opp i stigningen ble alt hvitt, og jeg så kun skituppene mine. Jeg var på en måte "Pot Comitted" for de som spiller poker. Det var alt for bratt til annet enn å dra frem vindsekken, og for bratt til at jeg ville kjøre ned i blinde. Det ble med fiskebein oppover i ett ganske trått og smått tempo, og jeg må innrømme at dette var en av de gangene jeg ikke følte meg helt sikker. Tankene kom tilbake om de skavlene dagen i forvegen, og de små bratte hengene som ikke ofte er merket på kartene. Etter en 40min og ca 4kg pungbrokk, kjente jeg at det begynte å flate litt ut. Og etter enda 20 min kunne jeg se på GPS`n at det værste nå var over. Jeg var nå på 1380m, og det var stort sett nedover til Stigstuv. Lenge hadde jeg presset meg selv, og drømt om å komme meg inn å få varmen. Men jeg var nå så kald og med null sikt virket det ikke forsvarlig å fortsette nedover med tung pulk. Jeg satte fra meg pulken på tvers for vinden, dro av teltposen, festet karabinen jeg hadde festet i telte i pulken og fikk teltet ut. Er da overlykkelig for at alt var gjort klart hjemme med teipede teltstenger og karabin i enden mot vinden. Spaden min var fryst sammen slik at jeg ikke fikk spadd levegg, men måtte satse på at teltoppsettet mitt var godt nok. Og må si jeg var glad for at det var Patagonia med doble teltstenger jeg hadde med. Sammen med de hjemmesnekra teltpluggene gikk teltoppsettet raskt, og jeg var ute av vinden. Heldigvis! Man merker ofte ikke hvor nedkjølt man er før man slutter å ha behov for de store musklene. Jeg hadde store problemer med å få frem primus, og å bytte klær. Da min OmniliteTi begynte å streike, og min resevere primus Coleman 550B ikke ville bygge opp trykk, så jeg ganske mørkt på det hele. Jeg skalv nå ukontrollert, så ukontrollert at jeg hadde store problemer med å klare å holde på delene når jeg demonterte omniLiteTi for 2 gang. Men da kom den iallefall på halv fart....Nok til å smelte snø, og å få inn varmt vann i en kald skrott. Jeg hadde påmontert den orginale Silenceren til Omniliten, og den var visst ikke så veldig glad i ekstra forvarming og kaldt vær. Benyttet vanlig grønn kanne med miljøbensin fra Statoil, og det sotet og tettet igjen primusen. Prisen for å strekke strikken litt for langt denne dagen var frostskader på tre fingre og ei nese. Ikke det helt store, men hadde da fått blemmer på 3 fingre, og har åpent sår på nese når jeg skriver dette. Jeg var aldri redd for kulden før ture, ettersom det føler jeg at jeg har rimelig god kontroll på. Men det kommer så snikende, at det er fort gjort å dra strikken i lengste laget. Og det burde jeg nok heller ikke gjort når jeg var alene. Men følte meg litt bondefanga Det ble heller dårlig med bilder denne dagen, da jeg hadde mer enn nok med å komme meg igjennom dagen... Stigstuv - Sandhaug Fristet lite å ta på seg denne bunnfrosne ansiktsmasken på morran Det blåste godt på morgenkvisten også, men rundt kl 0900 bestemte jeg meg allikevel for å rive leir, og å gå etter GPS. Sikten var fortsatt begredelig og whiteout. Og når jeg prøvde å gå uten gps, gikk jeg 180grader allerede etter 5min. Men kom meg nå ned fra fjellet med nesa godt trykket ned i GPS`n, og svært rolig gange. Da jeg kom ned til Stigstuv sto de to gutta og reiv telt. De lurte på hvordang det hadde gått med meg, for det hadde blåst godt der nede, enda de hadde ligget i lé i natt. Etter litt tørrprat, tenkte jeg å prøve å henge meg på herremennene så langt jeg klarte mot Sandhaug. Der skulle rutene våre skilles uansett. Jeg skulle mot Hansbu og dem mot Litlos. Lange seige flate oppoverbakker, men dette var noen virkelige vidder! Gud hvor vakkert! Da vi kom til Sandhaug, så jeg at håpet om å rekke frem på lørdagen var sprekt som en dårlig svartebørsendong, og jeg bestemte meg for å ta inn på Sandhaug for å tørske klær og å spise godt. Den timen jeg tapte på å gå ekstra denne dagen, ville jeg ta igjen på morgenen tenkte jeg. Inne i hytta satt det to tyskere som var på vidda for sin n`te gang, og etterhvert kom det jammen 3 hundesleder også. De to gutta jeg hadde slått følge med, fikk varmen i seg, kapitulerte og endte natta på Sandhaug de også. Tror de også innså at selv søndagen sto i fare med ruta de hadde valgt, slik at det endte med at de slo følge med meg mot Hansbu og en drøy neste dag isteden. Og kanskje var det nettop dette som gjorde at dem rakk søndagsmiddagen Sandhaug - Hellevassbu Denne dagen hadde vi som mål å komme til Hellevassbu, selvom vi visste dette var en drøy etappe. Jeg la igjen både noe mat og drivstoff på Sandhaug for å lette pulken mot dagens etappe. Men hadde allikevel ekstra mat i pulken. Vi satte avgårde halv åtte, noget forsinket men allikevel innenfor hva vi kunne makte på en dag. Ruta gitt Vestre Lakadalen mot Hansbu, Jacobsbudalen, mot Bjørnanutane, Urevatna og Hellevatnet med Hellevassbu til slutt. Mener dette var en etappe på 33km. Nå var finværet kommet for turen, og det gjaldt å NYTE hvert eneste øyeblikk! Og jeg må si at jeg storkoste meg denne etappen! Sandhaug - Hansbu var rett og slett fantastisk! Jacobsbudalen og Bjørnanutane/Urevatna var en ganske så tung affere, og mye tyngre enn jeg hadde forestilt meg. At jeg hadde en tung pulk ettesom jeg var alene kan være noe av årsaken selvfølgelig. Men TUNGT var det Men samtidig er det jo nettopp derfor man er der, nyte og slite, alt omhverandre! Vi gikk til venstre for Nibba som stikker høyest midt i bildet. Var en bratt opplevelse Hansbu Mellom Uravatna var det tungt å gå, ettersom det var dypere og løsere snø her. Men vi kom nå til slutt frem til Hellevassbu etter 11,5 timer. Vi hadde en litt lengre pause på ca 20 min ved Hansbu, ellers var det småpauser bare for å drikke og å få i seg litt nøtter o.l. Uten tvil en tung etappe, men en fin og variert etappe. Var egentlig bare to tøffe stigninger, ellers var ruta relativt lettgått Utrolig fint ble det å gå i kveldslyset! Teltplassen rett nedenfor stigningen etter Hellevassbu Hellevassbu -Haukeliseter Nok en dag hadde vi klokka på halv seks for å komme avgårde tidlig. Pakkinga gikk lekende lett, og de 33km kjentes faktisk ganske lette ut i kroppen. Det finnes ikke tvil om at man går seg litt i form etterhvert! Fra Hellevassbu og hele veien ned til de tunge stigningene opp mot Mannevatn var rett og slett magiske! En utrolig fin etappe! Og det skadet heller ikke med ett skuterspor å følge. Dette gjør fremdriften så utrolig mye bedre enn å stampe i løssnø Til gjengjeld så var stigningene mot og forbi Mannevatn av det tunge kaliberet. I allefall jeg syntes det. Og når man endel var ferdig med dette, ble jeg overrasket over det som på kartet så relativt flatt ut, ikke på langtnær var flatt mellom første og siste nedstigningen mot Haukeli. Var noen bratte koller her også. Kanskje virket de ekstra sure og tunge, ettersom det var på slutten av turen. Den siste nedkjøringen mot Haukeli akte jeg ned. Ja jeg er mann nok til å innrømme at mine skiferdigheter rett og slett ikke er gode nok Alt i alt må jeg si at jeg er superfornøyd med turen. Det er uten tvil tungt å reise på solotur, ettersom man må ta alt av utstyr alene. Men man er virkelig glad for at man tok med den ekstra primusen når den første fusker!. Når det gjelder klær, så er jeg egentlig ganske fornøyd med oppsettet. Brukte alt utenom ett par sokker. Og jeg kunne klart meg lenger. Når det gjelder mat og fuel, så hadde jeg alt for mye føler jeg. Så på Polarklokka mi, og den lå på mellom 5000 og 7000kcal. Dette klarer man ikke å spise uansett! Potetgull, sjokolade, bixit med brunost var gull. Lett å få inn nødvendige kcal. Og Real funka som det alltid gjør. Nøtteposene ble jeg møkk lei av, og kommer ikke til å lage like mye neste gang. Når det gjelder fuel, så holder det med en halv liter om dagen til både kosefyring og snøsmelting. Iallefall hvis øktene dine ligger på 7-10timer som det gjorde her. Da vil man gjerne ned i "soverten" etter ett par timer i forrteltet Hadde med meg for mye strømkilder, og kunne fint klart meg med den ene batteribanken på 12000mah. Speilrefleksen ble svært lite brukt. Ble stort sett mobil eller gopro. Så enten blir det med ett enklere kamera nestegang, eller så fortsetter jeg med mobilen, selvom det blir dårligere bilder. Artic bedding er genialt! Og benyttet denne også til å ha varme votter, lett dunjakke til pauser og vannflaske tilgjengelig under etappene. Fungerte toppers! Er iallefall en tur jeg virkelig kan annbefale! Her er en link til en kort filmsnutt fra turen

nå gleder jeg meg bare mer og mer til sol og sommer tuuusen takk snille dere må nok stikke hodet innom trådene med pakklister osv så ser jeg om det er noe mer jeg trenger

"Det er forskjell på å barbere seg og skjære av seg haka". Det som var saken slik jeg oppfattet det var at "noen" ønsket å bidra til å bryte noen ulykkelige menneskers hverdag: Å gå dag ut og dag inn - uten å gjøre noe meningsfylt. Og hva var mer naturlig siden disse "noen" også var friluftsmennesker, og at det de kunne bidra med var å invitere "ut på tur". Men det "sure" var at de ikke hadde ressurser til å kjøpe inn utstyr. Derfor oppfordret de oss her på FF til å bidra med overskuddsmateriell. Og det blir helt feil, etter min mening, å bringe innvandringsdebatten inn i dette arbeide, for dette arbeidet blant og for flyktninger startet lenge før vi fikk de siste tiders voldsomme eskalering. Det er også, og fremdeles etter min mening, at dette arbeidet som "pathlem" startet hverken hadde eller har politiske undertoner, snarere tvert i mot, de er ganske muntre. Ugh, jeg har talt!

Tull og tøys! Her er det en som jobber med flyktninger og tar de med seg på tur og med denne tråden prøver vedkommende og skaffe utsyr til fremtidige turer. Så godt jeg har klart og følge denne tråden her har ikke tematikken innvandring blitt nevnt før blant annet Per Fredrik og en eller to til begynte og kritisere tråden for nettopp dette. Jeg ønsker overhodet ikke og sette den ene gruppen opp mot den andre, men Per Fredrik, om en skulle følge dine påstander så kan en altså ikke som ansatt på den ene eller andre institusjonen starte en tråd for og tigge utstyr, tips etc. det være seg om en jobber med rusmisbrukere, innsatte, barnevernsinstitusjoner etc? Som sagt, det første politiske innlegget jeg ser i denne tråden er det jeg har limt inn over her av Per Fredrik...

Ingen av delene, tror jeg. Jeg gjorde ingenting på et par dager og funderte på om jeg bare skulle prøve å møte opp på avgangen fredag ettermiddag og satse på at det ordnet seg. Kom fram til at det nok kommer til å bli veldig fullt på toget fredag ettermiddag før palmehelga, så jeg fikk heller bytte til avgang lørdag og bestille pulkplass. Da jeg ringte for å bytte billettene, spurte jeg for ordens skyld først om det likevel var plass på fredags-avgangen. Og det var det jammen! Antar det er en eller annen som ikke har hentet ut sin billett, og dermed ordnet det seg på beste vis for meg. Og dermed er ble jeg så turinspirert at jeg har brukt kvelden på å bake energibarer og for øvrig planlegge maten til tur. Gleder meg nå!

Selvfølgelig er ikke dette ment som innvandringspropaganda, men siden jeg i årenes løp har introdusert både polakker, rumenere, indere og dansker for norsk friluftsaktivitet med det resultat at en del av dem nå er ivrigere enn meg selv på å besøke norsk natur, så skader det ikke å drive litt "friluftsmisjonering" blant en gruppe flyktninger som allerede er bosatt her og har papirene i orden. Det er bedre at de sitter et sted ute i naturen og spikker kvister til bålet, enn at de henger rundt i byen og bruke kniven på tilfeldige forbipasserende. @Thoreau Jeg er kanskje ikke så blåøyd som det kan se ut noen ganger, og jeg kan godt være med på en innvandringsdebatt et eller annet sted hvis det er interesse for det, og da er det ikke sikkert at vi hadde vert så veldig uenige like vel.

Tok en tur opp på Løvstakken fra bussholdeplassen i Solheimviken etter jobb i dag, det skyet litt over etterhvert - men det var da fortsatt blå himmel hist og pist da jeg kom til toppen: Vel oppe, kllipset jeg sammen PirateBug-en og la opp to-tre håndfulle porsjoner med tørt trevirke jeg hadde med. Fyrte opp (jukset med litt rødsprit ), og varmet kaffevann samt tre pølser. Det var en kald trekk der oppe, så det var godt med noe varmt å bite i, og å varme hendene nær flammene: Spekulerer for tiden på om jeg skal pensjonere den enkle PirateBug-en i semi-rustfritt stål, og oppgradere til titanbasert løsning - men det koster jo en del, og jeg har begynt å mistenke meg selv for at det egentlige ønsket mitt er å kunne skryte av en fancy konisk rentbrennede løsning med godt navn, istedet for å tusle rundt med en billig kinakopi av en bålbeholder... Bug-en veier jo bare 135g med pakkposen (uten bunnlokk, ved, kjele etc), så det er jo grenser for hvor mye en titanløsning kan spare meg av vekt. Og den funker jo faktisk helt fint som bålbeholder med kjelestøtte Nåvel, titanløsningen er garantert noen hakk bedre, men om den er så mye bedre at det er verdt pengene er jeg fortsatt i tvil om. Etter at pølser var fortært og kaffen skylt ned, gikk turen ned til Melkeplassen - her er et tilbakeblikk fra nedturen, toppen av Løvstakken til venstre: Fin tur!

Det jeg tror det er størst fare for nå er at du blir fryktelig hekta. Men turplanlegging og pakklister osv er supergøy. Vi hadde en sakte start i fjor, men jeg kjenner jeg begynner å bli ivrig på å komme igang igjen nå i år - både med turer med og uten barn og med og uten andre voksne.

Noen få og dårlige bilder fra høstens tur til Ådneram. Jeg vet, jeg vet... disse bildene er bent ut elendige, og bildene fra vinterturen er vel heller ikke akkurat noe å skryte av:/ Det SKAL komme flere fra Ådneramturen, men er avhengig av at andre rådgivere som var med på turen faktisk gir meg disse bildene... Om ikke annet, er det i alle fall et bevis på at vi faktisk har vært ute av byen, @Tom42 Vil uansett benytte anledningen til å skryte av Madlaspeiderne, som tok med en svær gjeng med deltakere opp til deres nye base Frikvarteret. De stod for innlosjering, transport, kost, flotte aktiviteter... og tok HELE regninga. Ikke verst!!!

Til OP: Hvis alle hundeskoler mener at din filosofi mht hundetrening er forkastelig, så har kanskje disse hundeskolene såpass mye kompetanse at du bør revurdere din egen filosofi? Kanskje det er slik at ja, det tar lengre tid å få en hund til å sitte i snøen med hundeskolens metoder, men at resultatet totalt sett blir bedre?

Mange som trener "tradisjonelt" har så utrolig mange fordommer mot (oss) som trener positivt og tror på en hel del usannheter ("Når hunden biter seg fast i armen til en fremmed, står vi og venter til hunden slipper, så vi kan belønne den")... Det trenger ikke å være pusete og dullete, man må ikke bruke klikker, selvsagt irettesetter vi hunden ibland, poenget er at vi bruker ikke positiv straff. Man kan komme på landslaget i lydighet med begge metodene, men den ene hunden kommer til å være mye mer glad og motivert for å trene en den andre, det er jeg sikker på. For bare tenk, en hund som er trent positivt vil prøve å gjøre alt for å få belønning. Fordi hunden lever for belønning (alle hunder gjør det, bare ofte er belønningen forskjellige fra hund til hund). En hund som er vandt med å bli straffet vil være redd for å gjøre feil, fordi den vet aldri når straffen kommer. Straff kan virke veldig bra, men da må den gjøres riktig, og det klarer vi sjeldent. Vi er ikke kjappe nok til å straffe hunden for det den gjør feil/galt, vi straffer for noe etter det. Et selvopplevd eksempel: En mann hadde hunden sin løs, den sprang bort til min løse hund og de lekte. Mannen ropte og ropte, hunden kom ikke. Vi gikk, og når mannens hund endelig kom til han tok han tak i hundens nakkeskinn og dengte den i bakken, som straff for å ikke komme på innkalling. Det eneste hunden tenker er "Jeg får straff for å komme til eieren min" og selvsagt vil den ikke komme da. Det er ikke hundens feil at innkallingen ikke sitter som den skal. Siste året jeg hadde hund var jeg mye med de som trente positivt, der det var redningshunder, agilityhunder, lydighetshunder, fuglehunder og IPOhunder. Ingen av de hadde problemer med å bli trent positivt. IPOhunden var en malle i sin mest hormonelle alder, fantastisk å se på hvordan den jobbet og ble trent, utelukkende positivt. Som regel pleier jeg å lukke ørene og øynene når dette diskuteres og jeg biter tennene sammen når jeg ser hunder bli straffet, fordi det som regel ikke er mulig å snakke eieren til fornuft. Jeg baserer min hundetrening på ny forskning og kunnskap om hund, noe positiv trening/forsterkning er. Dessuten har jeg ikke hjerte til å påføre et dyr(eller menneske for den saks skyld) unødvendig vondt.

Hei Hundeoppdragelse er et vepsebol å diskutere. Men jeg vover meg. Jeg er som du vokst opp med hund og har hatt hund store deler av og er nå på hunder nr. 7+8 i livet. Dermed kan du regne ut at jeg formentlig er noe eldre enn faren din. Men du har altså ikke lagt merke til at det har vært et skifte i hundeoppdragelse. Før var det mye skryt og mye juling. Nå er det bare skryt og overse negative handlinger. Begge deler er vel ytterpunkter. Før mente man også at hunde bare reagerte pr. instinkt og refleks. Etologen Konrad Lorentz var vel den første som betvilte dette allerede i 1930-tallet. Og nå har man vel påvist evner til tankevirksomhet og logiske slutninger - kanskje av begrenset omfang. For det første har Knutis helt rett i at hunde er individer! Noen er harde i hodet, andre myke. Så er noen raser mer mottakelige for godbiter fx. labrador og retriever mfl. Mine huskyer er fullstendig likegyldige for godbiter, hvis noe annet spennende foregår. Men lærenemme nok med det de selv finner relevant. De kommer såmen pent nok, når jeg kaller, men er de gått på jakt etter alt fra mus til elg, andre hunder mm. kommer de først når de er ferdig. Derfor er nesten alle enige i at huskyer er bandhunder. Det er ok for som regel skal de trekke meg på ski, slede eller sykkel. Innlæring er etter min mening forholdsvis greit, men skal tas på rette tid. Fx. har valpen/unghunden har en naturlig reaksjon med å sette sig, når en holder godbit i hånden litt over den. Dras hånden mot gulvet vil den som regel legge sig. Altså kommando sitt eller dekk + godbit, så du får en betinget refleks. Den ene husky kan dette. Den annen var 1,5 år direkte fra hundegård hos hundekjører og var altså vokset fra disse naturlige reaksjoner. Den lærer det ikke. Den forstår simpelthen ikke vitsen med det. Og det er ellers en smart og slu hund! Jeg har ikke noen stor tro på, at hunden forstår sammenhengen med å bli tvunget i posisjon + kommando + godbit. Den vil formentlig oppleve tvang + godbit =forvirring. Nå er sitt og dekk ikke så viktig for meg. Der i mot kan de høyre og venstre, stå, langsom (kjedelig!), gå bak (under voldsom uling og protest, men de gjør det) og andre nyttige husky-ting. Høyre venstre er enkelt å innlære. Si høyre eller venstre hver gang du går i retningen i sti kryss. I løpet av en måneds tid har de skjønt det. Ren militær pedagogikk. Dette er bare eksempler. Avlæring av ulike unoter er en besværligere sak. Det er litt vanskelig å vente med huskyer til korrekt adferd innfinner sig. Med visse ting kunne jeg vente i årevis. Her har jeg ingen patent løsning, men ser heller annen vei enn negativ respons ved "feil" handling. Renslig inne er en valpe ting, hvor jobben mest består i å bære ut hver gang den skal inne+ ros+godbit. Når de blir litt større kanskje et NEI, hvis de viser tegn til å sette sig. Moren min fikk faktisk stort sett valpe renslige på en drøy uke. Først og fremmest må en forsøke å forstå hundens reaksjoner og måte å resonnere på. En del bøker om hunde dressur har en bestemt patent løsning på alle problemer. fx. klikker trening. Den kan være OK for dette er også bare en betinget refleks som etableres hos hunden. Som hundekjører kan jeg ikke manøvrere ski/slede/sykkel og samtidig klikke i vei, men jeg kan si noe med munnen, positivt eller negativt. Sådanne "patentmetoder" har er litt motepreget og har sine perioder. Når jeg bruker mine huskyer som eksempel er det fordi du tenker å få en malamute. De er formentlig som polare spisshunder noe sta, fylt med jakt og særlig de er noe skarpe mot andre hunder. Jeg tror det er meget vanskelig å opplære huskyer mfl., som jakthunder, selv om de har masse jakt lyst. De jager for egen del. De gir ikke los og er "silent killers". Kanskje som bandhund eller schweisshund til sporing av anskutt vilt? Nesen og sporevnen feiler ikke noe. Rednings-, lavinehund? Kanskje, men de vil sikkert først undersøke de andre hunder i søket. Bortsett fra dette har jeg et par meget rolige og harmoniske huskyer inne og et par trekkbeister ute og trivelige å ha med på telt tur, hvor de etter litt knuffing hurtig finner sig til rette i teltet, gjerne godt og varmt opp av soveposen min. hilsen elgen

Positiv innlæring funker på alle hunder. Jeg vet om maller som trenes positivt. Det er blitt veldig populært de siste årene og det er mange som trener positivt feil. Man har positiv og negativ straff. Når man trener positivt bruker man negativ straff (ta vekk en gode i motsetning til positiv straff som tilfører ubehag) og forteller dermed hunden at dette ikke er riktig. Mange som ikke helt husker denne delen eller får det til riktig. Hundetrening har på samme måte som barneoppdragelse utviklet seg over tid. Før var det ikke uvanlig å slå barn. Det gjør man ikke lengre så hvorfor skal man gjøre dette med dyr? Jeg anser meg selv som såpass mye smartere enn hundene mine at jeg klarer å få de til å gjøre det jeg vil uten å måtte ty til vold og brøling. Skal man ta en hund fysisk har man millisekunder på å time dette riktig. Gjør du det feil risikerer du å oppnå mye annet enn det du ønsket. F.eks å forverre redsel og usikkerhet.

Nei, jeg mener ikke og si at Nordenstam filosofien tar til orde for en "hard" oppdragelse, men den åpner for negativ påvirkning f.eks i forbindelse med avlæring av uønska atferd. Videre skiller den seg fra Fjellanger filosofien ved at en ved innlæring ikke driver med godbiter, men positiv oppmerksomhet og ros når hunden gir ønsket respons. En risikerer og få ulykkelige, farlige, usikre og nervøse hunder om en gjør store feil, uavhengig av hvilken av disse to (eller andre) metodene en har holdt seg til. En hund som blir tatt for hardt risikerer og bli skadd og en valp/unghund som er i ferd med og utvikle dominante trekk overfor deler av en familie (altså menneskene i familien) vil meget sannsynlig bli et stort problem om denne oppførselen puses med og unnskyldes som valpelek, trassalder og gud vet hva. En kan få inntrykk av at ettersom jeg mener det i treningssituasjoner kan forsvares og ta i hunden så har jeg samtidig forsvart alle former for negativ påvirkning, fra alle hundeiere og i en hvilket som helst setting og situasjon. Skal en f.eks. lære hunden sin at den ikke skal storme frem når en møter venner og bekjente på tur må en konsekvent kreve at den holder seg i ro til den har fått klarsignal til noe annet, konsekvent betyr 10 av 10 ganger BOKSTAVELIG TALT, jeg lover deg at den ene gangen det gis slækk her så er timevis med trening spolert og slækker du på denne gjør du gjerne det med andre ting du innlærer eller avlærer og alt tar lengre tid, hunden blir forvirra og er det avlæring av uønska atferd og du bruker negativ påvirkning forlenger du hele denne prosessen og i verste fall holder på mer eller mindre hele hundens levetid uten og komme i mål. Jeg har overhodet ingenting imot bruk av godbiter, klikkertrening etc. Får en ønsket resultat er det jo rett og slett bevist at det virker, verre er det ikke. Men så er det like fullt ut en del hunder som har atferd som må avlæres og der er jeg ikke like sikker på at godbiter fører frem. Avlæring av agressivitet er vanskelig og krevende uansett og skal en her da bruke negativ påvirkning må en gå hundre prosent inn og være konsekvent i ordets rette betydning, du må være helt til stede i situasjonen, ha kontroll på omgivelsene og ikke holde på med dette sånn halvveis i byparken med masse forstyrrende elementer og eventuell korreks må komme i rett tid. Her ser en mye rart og jeg tror det er deler av grunnen til at metoden av mange ses på som "den slemme metoden". Mange slurver, tar hunden for hardt og er rett og slett ikke konsekvent. Og ha hund er en stor jobb og krever ganske mye tid og kunnskap og kanskje er det en del hundeiere som rett og slett aldri skulle hatt hund, i begge leire...

Jeg bruker mye klikker i treninga av hund og synes det er utrolig artig. Jeg shaper da ting inn og ikke bare klikker før belønning. Veldig gøy å se hvor fort hunden tar nye ting og hvor gøy han faktisk synes det er.

Og her dukket det opp litt flere (og bedre) bilder fra høstturen til Ådneram

Bilder fra tur i vinterferien, Nodhagen på Bersagel. Kraftig vind og minusgrader med påfølgende snøvær bidro til at undertegnede var den eneste som sov i telt... resten trakk innomhus. Åsmund fra NJFF tok turen ut, hadde med fiskestenger, bålpanne og ingredienser til å lage pizza over bålet. Alt i alt en fin tur denne gangen også!

Hei og velkommen! Høres ut som du har en helt naturlig frykt knyttet til uvante situasjoner og omgivelser. Slik er vi nå alle sammen skrudd sammen. Skumle menn med skumle baktanker er som regel å finne på nachspiel i "siviliserte" omgivelser. Aldri hørt at de gidder å stryke til fjells for å drikke seg til mot før så den kan du nok ta med ro. Enslige jenter er heller ikke akkurat ofte å finne i villmarka så det må i såfall være en særdeles sta fyr som måtte prøve seg på et slikt prosjekt. Dessuten skjer det noe med folk når de kommer seg ut i relativt folketomme omgivelser. Er du det første mennesket man møter på noen dager så er nok sjansen stor for at du tilbys en kopp kaffe kokt på fjellvann men det er nok heller motivert av at man er sosialt utsultet og lei av å prate med seg selv, vil dele erfaringer om terrenget, høre siste rykter om værvarsel og fiskebett. Etter min erfaring er det bare hyggelige folk i fjellet. Redselen for ulv og bjørn er nå både forståelig og ikke minst instinktiv. Slik frykt holdt jo våre forfedre i live på savannen lenge nok til at de greide å få hele denne reproduksjonsgreia til å gå rundt så vi kom dit vi er i dag. Den reelle risikoen på en svipptur ut i naturen her i Norge er veldig, veldig lav. Skulle du være så heldig å få sett en ulv eller en bjørn håper jeg du har med deg kamera! Faren for at de angriper deg er forsvinnende liten og sjansen for at de flykter så fort de får sett deg er overveldende. Mennesket har jo i tusener av år vært deres største fiende og det har gjort dem temmelig instinktivt skeptiske til dette merkelige dyret som alltid går på bakbeina. (Isbjørn derimot...) Noen få situasjoner kan gjøre deg mer utsatt. Hund som går løs og terger på seg en bamse brakar og så flykter tilbake til deg med en rasende bamse i hælene er kanskje den mest klassiske og ikke helt ukjent (men sjelden) i forbindelse med jakt. Samme om du kjører på ski gjennom døra og inn i hiet til en sovende bjørn. Det gikk virkelig ille for en svenske som klarte akkurat det kunsstykket. Men leser man statistikken over antall angrep fra rovdyr mot mennesker og ser det opp mot hvor mange teltdøgn som gjennomføres i norden så er det helt klart reisen dit turen starter og turen hjem igjen som er farligst. Men klart, den instinktive frykten ligger nå der og er helt naturlig og en viss respekt for dyr som er sterkere enn seg selv skal man ha. Min erfaring er at frykten er mest til stede på høsten. Det er noe med å gå fra dagslys og full oversikt døgnet rundt til å brått måtte forholde seg til mørket igjen. Har kjent det ise godt nedover ryggen i sene kveldstimer alene på rypejakt i oktober når vinden rister litt i busker bak meg. Mentaler bilder av blodtørstige villdyr og øksemordere flimrer forbi et kjapt øyeblikk. Men det er selvsagt aldri noe der og det gir seg mye allerede etter første kvelden. Alene på tur så mener jeg at SPOT kan være noe å vurdere. Spesielt i folketomme områder og om man skal være lenge borte slik at det vil ta tid før man blir savnet. Ganske traurig å ligge i teltet og vansmekte med en kraftig forstuvet ankel eller mer alvorlige greier om det er et par dager eller uker til noen vil begynne å klø seg i hodet der hjemme. Selv foretrekker jeg InReach som gir 2-veis komunikasjon via satelitt (ikke bare utgående meldinger slik som SPOT). Fordelen er mulighet for å motta oppdaterte værmeldinger og slikt underveis. Ulempen er at komunikasjon med de hjemme fort kan medføre et støkk av hjemlengsel og trekke fokus vekk fra å kose seg med turen. Litt av gleden med tur kommer jo også av at man slipper å forholde seg til slike tekniske dippedutter. Det er overraskende hvor lett det er å ta en pause fra den avhengigheten egentlig. Mine tips er å starte rolig ikke så alt for langt unna så retrettmuligheten er der. Det i seg selv gir trygghet og kan være det som skal til for at man får sove på natta. Men ikke benytt deg av den. Da har du bare fortalt deg selv at dette ble for skummelt og må begynne på nytt. Krabb inn i teltet når det mørkner. Gå på do først så du slipper å gå ut i mørket etterpå. Fyr opp noen te-lys og finn frem en god bok. Litt musikk på øret kan også være til hjelp. Sov godt. Andre natta er best etter min erfaring. Det er noe med å venne seg til lyden av vind som suser og bekker som klukker. Slikt har man jo ikke på soverommet. Utvid rekkevidden ut over våren og ta flere netter på rad i takt med at det blir lysere. Det er liksom turer med to overnattinger som virkelig er gull etter min mening. Da har man den dagen i midten der man bare har villmarka å forholde seg til og der klokka er helt uvesentlig. Det blir en egen ro med det. Et mål for turen er også kjekt. Dagen kan bli lang om man bare skal sitte på en stubbe og venne seg til å være i villmarka. Alt fra å øve på ferdigheter som bålfyring, til toppturer, til fotografering og fiske kan være greie prosjekt. Anbefaler å pløye gjennom turrapportene her på forumet, lese blogger (som det finnes mange av) og se gjennom noen bøker. Maria Grøntjernet er alt nevnt, Lars Monsen synes jeg også skal nevnes og flere finnes Da finner du fort inspirasjon til både "prosjekter", turmål og rutevalg. Og spør spør spør. Alle her på forumet er til tider overivrige på å dele erfaringer og kunnskap. Da er det bare å glede seg til dager som dette:

Hei alle sammen! Jeg jobber til daglig som rådgiver for flyktninger på et voksenopplæringssenter i Rogaland. Vi har (foruten ordinær norskopplæring og utplassering i praksis på arbeidsplasser) ansvaret for konstruktive, inkluderingsfremmende tiltak i skolenes ferier. Fornuftige lesere ser hvor jeg vil hen... I høstferien dette året dro vi med oss 15 introdeltakere (flyktninger i Statens Introduksjonsprogram) ut på telttur og overnatting: Storm i kastene og temperatur rundt nullpunktet la knapt noen demper på entusiasmen: Turen som sådan var en kjempesuksess! Vi ordnet oss et samarbeid med Jeger- og Fiskeforbundet, hvor en representant fra dem "droppet innom" camp'en og delte ut fiskestenger, hadde litt kursing om fisk og slukeknuter, og lagde bålpizza m.m. Dagen etter hadde flere av deltakerne stjerner i øynene, og kan knapt vente til neste tur. Ledelsen ved læringssenteret har godkjent at vi fortsetter i samme sporet inn mot vinterferien og sommeren som kommer. Turen var altså en kjempesuksess: Jeg fikk være på telttur med lønn ( ), deltakerne ble frelste på friluftsliv (les: "ble integrerte"), og alle var glade! Det er allikevel noen skjær i sjøen: Vi har nullbudsjett. Kommunen foretar kutt, og deltakerne selv lever på 2G, altså 176.000 i året, som skal dekke leilighet i leiemarkedet i Stavanger, barnehage, SFO etc. Hvor enn frelste deltakerne er blitt, er det lite sannsynlig at de begynner å bidra aktivt i "Hva har du kjøpt nå"-tråden her på forumet, med tanke på budsjettet deres. Alle teltene er mine eller kollegers private utstyr. Så også liggeunderlag, noen av soveposene, primuser, panner, sekker og noen regntøy. Vi fikk heldigvis lånt noen ekstra stormkjøkken og gamle soveposer av en lokal speidertropp ( ), og kolleger på huset var som sagt generøse med tanke på utlån. Nå til vinteren er det selvfølgelig uaktuelt å reise på telttur (300-kroners telt, 200-kroners sovepose mm. + storm på vinterfjellet, er en dårlig kombinasjon), så vi forsøker å skrape sammen nok til å leie et eller annet krypinn. OK, det var den lange fortellingen: Så til spørsmålene: Har noen av fjellforums distingverte lesere tips til hvordan vi kan anskaffe utstyr til skolen? Har noen av dere erfaringer med tilsvarende problemstillinger? Vi tenker i første omgang å forsøke å søke midler via ordinære ordninger (fylkeskommune, kommune, IMDi etc.), men dette tar både lang tid og er vanskelig å nå igjennom med. Kjenner dere til produsenter eller sportskjeder som kan være "hyggelige" mtp. store rabatter eller endog donasjoner? Noen som kjenner noen som kjenner noen som vil like mediaoppslag om bedriftens bidrag til integrering til friluftsliv av type "unge jenter fra Afghanistan" eller "politiske opposisjonelle fra Iran" på tur? Send evt. PM om dere foretrekker det: Alle tips og idéer mottas med stor takk!

Jeg vokste opp med 2 fuglehunder(irsksetter), og en oppdrettskennel(münsterländer+welsh springer), samt i tenårene og tidlig 20årene pass av et par fuglehunder(gordon), og fikk en del hundefilosofi gjennom oppvekst, familie og venner. Nå har jeg flyttet til Oslo, og dama har hund, som jeg har blitt med å oppdra, men har fått klar beskjed at det hovedsakelig er positiv innlæring som gjelder. Nesten alle på min alder(27) som jeg kjenner i Oslo vil kun ha positiv innlæring, og når jeg på diskusjon.no(et allmennforum hovedsakelig bosatt av folk fra storbyene med data-interesse), så slo samtlige av brukerne seg vrange og kalte meg nærmest et moster for å foreslå å bruke BÅDE gulrot og pisk. Min filosofi om hunder: Utelukkende positiv innlæring(godbiter og ros) så lenge den er valp Etterhvert som den blir eldre, kan ting den skal utføre innlæres ved godbiter og ros så lenge det fungerer(som å få den til å forstå hva "sitt" betyr. Nekter den konsekvent å sette seg kan den tvinges ned fysisk, og så roses). Når den har klart og forstått kommandoen på en 3-4 forskjellige settinger, kan jeg begynne å kjefte om den ikke følger ordre, samtidig som den får belønning når den lystrer. Når den begynner å bli eldre, begynne å kjefte på den og ta den ganske hardt(ta den i halsbåndet, presse den ned mot bakken, bruke kjeft etc(alt avhengig av situasjon selvfølgeig)), om den blir tatt på fersken i å gjøre ting som å tisse inne, eller biter(inkludert lekebiter) ved å lukke kjeven rundt et lem. Tissing inne straffes såppas konsekvent at den straffes selv om det var min egen feil(dvs ventet litt for lenge med å gå tur). Ved tissing inne skal straffen umiddelbart oppfølges med å ta den ut pronto asap, hvor tissing ute kan roses. Uønsket adferd (som å bykse mot andre hunder, bjeffing osv) slåes ned på som nevnt ovenfor personlig foretrekker jeg at kommandoer sies med normal(min stemme er naturlig ganske dyp) og bestemt stemme(men ikke sint), mens belønning selvfølgelig kan gå så høyt det stakkars stemmebåndet mitt makter. Dette gjorde meg altså til en dyremishandler. På hundeskolen dama går på lærer jeg derimot: Aldri kjefte på hunden om den gjør noe feil, om den ikke har lært hva den bør gjøre riktig. Å tisse inne skal man f.eks ikke kjefte, men heller bare utelukkende bære den ut,og SPESIELT ikke gi den kjeft om det var din egen feil at du ventet for lenge med å gå ut Kommandoer skal være "dullete" og lyde som ros, for at hunden skal synes det er gøy å adlyde Dersom hunden din bykser mot andre hunder når du passerer dem på tur, så kan du ikke kjefte på den - da er det du som hundeeier sin feil, som ikke har gjort deg spennende nok. Den eneste unskyldningen for å bruke kjeft(og da kun å snakke med litt morsk stemme), er om hunden glefser eller knurrer på deg, eller om den har lært en kommando i alle settinger på forhånd. F.eks må man først lære hunden å høre på deg istedenfor å løpe etter en annen hund, før du kan kjefte på den for å bykse etter den andre hunden. Dette til tross for at hunden din kan og utfører kommandoen når andre hunder ikke er i nærheten. Eksempel: Hunden vår nekter å sette seg ned i snøen, fordi den synes det er litt ubehagelig. Den setter seg ned hvor som helst(på stua, på gresset, på kjøpesenteret osv), men ikke på snøen. Den begynner å senke rumpa, men så spretter den opp igjen når den finner ut at det var litt ubehagelig. Her kan vi ifølge positiv innlæringsskolen ikke kjefte på bikkja, eller fysisk dytte hunden til den sitter på snøen(for å deretter belønne). Isteden har vi stått med godbit i time etter time uten resultat. Om hunden skal lære "sitt", men ikke vil sette seg til tross for bruk av godbit, så kan man ikke sette den i riktig posisjon med makt. Da skal man isteden prøve å stå med godbiten i hånda helt til hunden prøver alle posisjoner selv, eller tilfeldigvis setter seg, og da stå slik og vente i flere timer om nødvendig. Årsaken til at jeg spør her, er at alle kontakter jeg har nå i livet, alle hundeskoler jeg har vært borti, og forumet jeg postet på, mener at min måte å oppdra hunder på er helt forkastelig. Jeg begynner å få inntrykk av familien min og mine voksne bekjente fra barndommen var de eneste som gjorde dette og oppdro hundene feil. Og det gjør meg bekymret, for hunden til dama er ganske liten, og jeg ønsker å kjøpe meg en større hund(Alaskan malamute) om et par år. Og selv om den lille hunden dama har er helt håndterbar med oppdragelsen den har fått, så kan ikke en Malamute på 40-60kg det. Den kan rett og slett ikke lekebite, hoppe opp, storme mot alle bikkjer den møter på tur, nekte å sette seg ned om det er snø, eller la være å høre på meg om jeg ikke har en godbit i hånda. Jeg er ikke i tvil om at enkelte andre greier å oppdra enkelte hunder med utelukkende positiv innlæring, men jeg klarer ikke, og vil ikke ta kjangsen på det med en Malamute.

Hei poenget mitt er, at du kan etablere samme betinget refleks med stemmen som med klikkeren som hjelpemiddel. Når hundene springer er de heller ikke interessert i godbiter. På turene er det jo meget (vedlikeholds)trening med skryt med høyre, venstre, langsom mm. Snob tar vi så i pausene, når vi sitter sammen i snøen og koser oss! Gamle buhunden kunne jeg kalle inn på rådyrjakt, men ikke på muse- og lemmenjakt, - men ikke de 2 huskyer, selv om innkalling er viktig. Så blir de 2 målsøkende raketter (fokuserte). Derfor er huskyene bandhunder, som jeg i øvrig er kjempefornøyd med. Og de er 2 meget harmoniske og snille hunder. Til merke i lydighet er det mye konvensjoner. Fx "på plass" alltid på venstre side. Dette er vel gammel jakt tradisjon med børsa over armen på høyre. Vel og bra, men hva hvis du er links skytter? Som i annet innlegg er det vel ikke så viktig om hunden sitter korrekt på snø bare den vet "stå". Hilsen Elgen

Styr unna er mitt råd. Min erfaring tilsier at det i lengden er dyrt å kjøpe billig. Om man skal bruke posen to netter i året i moderat temperatur går det sikkert fint, men sjansen for at den ikke holder mål er stor. Dessverre er det, stort sett, sånn at man får det man betaler for.

Flott! Gode gamle ting blir som nytt, ingenting er bedre! Har selv en gammel to bluss parafinbrenner i en båt-bysse jeg skal forsøke og få liv i før båtsesongen...

Skillnad I pris ligger också på sådant som: Stora international aktörer som måste tjäna extra för att betala overhead till en ledning med mångmiljonlöner. Firmor som G-sport och XXL kan köpa direkt från kineiska producenter under eget märke och slipper då en massa extra kostander. Dom slipper också pålägget från en importör eftersom det är dom själva som är importören (förklaringen till varför diamir kostar nästan dubbelt så mycket i Norge som i Sverige fick jag när jag av misstag besökte importörens kontor. Ingen av bilarna utanför kontoret kostade mindre än 1 miljon. Så jag köpte i Sverige istället). Sedan har vi det här med arbetsvilkår och miljöhänsyn.. Men det gäller även när du köper från stora märken. Små fabrikat som Valandé som bara använder dun från djur som ändå mördas för att ätas upp, har helt andra priser.

Nå kjenner ikke jeg disse merkene men det er dessverre ofte sånn at man får det man betaler for, forskjellen ligger i produksjonkvalitet, vekt, kvalitet på glidelåser osv. Man må selvfølgelig selv vurdere hva som er bra nok, men hadde jeg vært deg hadde jeg heller satset på å finne et av kvalitetsmerkene på tilbud. Sjekk f.eks Fjellsport eller Hekta på tur. Jeg har gått i den "billig og bra" fella mange ganger, det viser seg stort sett at det ikke er så bra likevel. Når det gjelder merkingen der vil jeg tro, uten at jeg skal si det sikkert at komforttemperatur er - 5 grader og ekstrem er -36, jeg synes det var et veldig stort spenn ellers ...

Den boka skal jeg ha meg når jeg får meg bikkje igjen! Og en klikker...

http://www.canis.no/bibliotek/artikkel.php?artid=226 Prøvd noe sånt?

Artig å se god gammeldags rehabilitering, nyttige tips her som sikkert flere kan benytte til ymse prosjekter

Det kommer! Venter på pumpelær

b.t.c serien til shimano bør også vurderes, pakker ned lite og er nydelig stenger til lettspinn/sluk

Alle hundeskoler forkaster ikke trådstarters sin filosofi, de som springer ut i fra Nordenstam filosofien er vel det som ligger nærmest trådstarter sine tanker rundt hundehold, motstykket er Fjellanger. Ut av begge disse springer det flere skoler/sentre og miljøer. Og si at den ene er feil og den andre er riktig blir rett og slett for enkelt. Det er feil og tukte hunden sin for hardt og utsette den for sterkere påvirkning enn den har godt av og det kan med enkelte hunder forverre og forlenge problemene og "puse" for mye med dem. Her må hundefolk være voksne og lære seg sitt dyr og kjenne.

I såfall kan jeg gå god for Skarven. Tunge, men varer tilnærmet evig ved normal bruk. Litt avhengig av årsmodell og gummiblanding.

http://www.skittfiske.no/Avdelinger/FISKEUTSTYR/Fiskesett/Haspelsett/Beastmaster-Mitchell-Reisesett-%C3%98rret-UL-Kj%C3%B8pt-l%C3%B8st-1598-144018-p0000125902 den stanga som er linket til der skal være ganske god og er delt i mange deler slik at den ikke tar så mye plass. Stenger kommer ofte ikke i de billigste klassene når en skal ha 4-5 delte stenger. Når du skriver billig kan det nå være at den stanga jeg linket til er over budjsett.

Hunder herjer seg imellom og valper blir irettesatt. Hundene er kjempeflinke til å bruke og lese språket sitt, slik at de sjeldent trenger å irettesette hverandre. VI er ikke hunder, selv om vi etterligner deres språk. Og jeg tror ikke man kan rettferdig gjøre å ta hunden i nakkeskinnet fordi valpemor gjør det, før man lukter hunden i baken når man hilser på den. Jeg sier ikke at ALLE hunder ALLTID vil være redd for å gjøre feil, men jeg vil påstå at mange hunder ikke vil ta like mye initiativ, i fare for å gjøre feil.

Jepp, men har vel brukt hele vinteren på å vurdere opp og ned i mente og alle mulige parametre fra helårstelt til tarp, dyre, tunge,billige, lette, helårstelt, sesongtelt og jeg vet ikke hva jeg ikke har vurdert. Til slutt blir det stort sett en avveiing hvor pris teller endel. Satser på at det blir bra, skal jo ikke mye til for å være bedre enn det jeg har. Så får jeg heller kjøpe noe annet om jeg skulle få grådig lyst til å begynne å telte vinterstid (så lite glad som jeg er i kulde er det vel ikke overveiende sannsynlig) ... Leste brukererfaringer på rei.com og så ut som de fleste var fornøyd. Og det er jo flere + enn - i første innlegget her også

Min søster har i de siste 10 årene vært minst 1 uke alene på fjelltur hvert år om sommeren, hun overnatter på hytter eller bor i telt. Det samme har hun gjort i påskeferien, og gått fra hytte til hytte på fjellet. Hun har mer eller mindre rukket over alle fjellområdene sør for Trondheim. Har aldri hørt et ord om at det har vært noen skumle situasjoner, eller at det har vært tenkt på noen "skumle" scenarioer før noen av turene. Bare pur glede for at hun skal avgårde. Den som jeg tror har vært mest nervøs er nok moderen.. Søsteren gir en overordnet oversikt hvor hun har tenkt seg, og sender tekstmlding stort sett en gang om dagen hvis det er dekning for å fortelle hvor langt hun er kommet. Hun har ikke med seg noe annet en telefonen å kommunisere med. Husk også at dersom du tar ut sim-kortet fra telefonen vil nødanrop være uavhengig av hvilken tele operatør du har. Ikke la frykt for "noe" du egentlig ikke vet kommer til å skje forhindre deg i å dra på tur!

Trådstarter tar opp et viktig og relevant tema, eksemplene dine og ditt syn på hundeoppdragelse synes på meg og være helt innafor. Enkelte hunder krever tettere og "røffere" hold enn andre, får en gjennomført hundeholdet sitt med kun positiv påvirkning er jo det kjempefint det, men har du en hund som av en eller annen grunn har en atferd som må avlæres og den ikke responderer på den "snille" metoden må det hardere lut til. Ja, det kan være hundeeiers egen feil som har frembrakt denne atferden, men den må like fordømt vekk. Når hunden så skal utsettes for en negativ påvirkning er det greit og se til dyrenes naturlige oppvekstvilkår, hva gjør hundemor med valpene sine når hun skal få de til og slutte med og nappe henne her og der? Jo, hun rister de i nakkeskinnet og biter de i ørene, det kan vi og innenfor det rimelige gjøre. Gjøres dette i rett tid, med rett styrke og intensitet lærer hunden hvor grensene går uten og ta skade av det og sjansen for at dette er noe en slipper og drive med til evig tid minsker. Disse teoriene har forskjellige leirer i diverse hundemiljøer krangla om i årevis, og personlig tror jeg de meste bastante på begge sider er for enspora. Seriøse hundefolk kjenner og leser hunden sin og klarer denne balansegangen, de tilfellene hvor det gåes over streken med overdrevent maktmisbruk handler ikke om feil metode, men snarere om dyremishandling.

Hunder er ulike. Noen kan det være nødvendig å være rimelig bestemt med. Andre er så myke at de blir vettskremte om du tar dem hardt. Du må derfor se an hunden. En viktig kommando å lære er "nei". Et godt innlært nei når du ser hunden er i ferd med å gjøre noe den ikke får lov til vil langt på vei kunne gjøre at du slipper å "ta den hardt". Og ikke minst er det viktig at hunden ser på deg som sjef. Dette betyr ikke å banke opp hunden, men å trene lederskap bevisst i det daglige. Ikke ta mat før du sier ja. Vente på signal før den får gå ut av døra. Det er du som bestemmer hvor dere går tur osv.

Ok, det er jo litt begrensa hvor gøy det er å gå tur på et hogstfelt. Men sannelig ble det utsikt på flateste Østlandet også når trærne forsvant (Låveggåsen er vel ikke mer enn 200-og-noen meter, og dette er ikke på toppen). Fått beita her noen år så blir det bra.

Jeg gikk fra Heinseter en gang, mot Tuva , og oppdaget at jeg startet kanskje ett par hundre meter bak ei ganske ung jente, alene, med samme kurs mot Tuva. Vi holdt vel samme fart noen kilometer , men jeg hadde lyst å øke litt på farten. Likevel fikk jeg meg ikke til det for jeg tenkte akkurat på dette at hun kanskje syntes det var litt skummelt at en middelaldrene mann tok henne igjen der inne på nakne vidda når hun var helt alene. Så på ett punkt da vi var ute av syne for hverandre bestemte jeg meg for å ta en pause. Fyrte opp primusen og laget kaffe og stoppet sikkert i snart en halv time , slik at avstanden mellom oss kunne bli så pass at at jeg kunne gå på litt uten å kome helt opp i ryggen på henne. Da jeg pakket sammen og begynte å gå igjen oppdaget jeg til min forbauselse at hun hadde stoppet også. Da hun så meg komme , tok hun sekken på ryggen og begynte å gå hun også. Vi holdt akkurat samme avstand hele veien til Tuva og det slo meg at hun kanskje var redd for å gå alene , men at det ikke var store stygge menn hun var redd for...

Da har jeg unnagjort en uke med skiturer på Blefjell, på mandag til torsdag etter jobb og en litt lengre tur på lørdag (23km) og min lengste skitur hittil på 34km nå på søndag. Totalt ca 10 mil på ski. Føler virkelig jeg har fått utnyttet skiføret. Siden det er vinterferie, så har det også vært kjørt opp hver eneste dag, med så å si perfekte løyper. I dag startet turen litt over kl 11 fra Storli, rett opp til Solobua og derfra til Strutåsen. Sistnevnte strekning var det helt utrolig masse folk. Jeg og kjæresten gikk nesten å vasset i folk. Løypa tok oss fra Strutåsen mot Fagerfjell, og det ble plutselig nesten folketomt etter at vi tok til høyre i krysset mot Fagerfjell i stedet for den mest brukte løypa mot Krøkla, Vasshølet og Bletoppen. Vi gikk ikke helt ned til Fagerfjell, men tok bakveien opp til Krøkla. Det var der vi sjekket GPS-en som da viste 20km. What? Det hadde vært en veldig lett tur så langt, og ingen av oss var spesielt sliten. Utsiken fra Krøkla var helt fantastisk. Turen gikk derfra rett ned til Strutåsen, Solobua og ned til Storli. Bildene er fra ovennevnte tur og turen dagen før til Gunnulfsbua og Vasshølet.

Flere bilder:

Skulle verkeleg ønske meg at Helsport kutta dei siste gramma på noko anna enn myggnetting. Desse telt, spesielt Fonnfjell og Fjellheimen tiltalar meg, men får fnatt av telt utan fulldør-myggnetting.

Jo, jeg har litt problemer når jeg ikke finner ting. Holdt på å skrive til deg om en grønn militærgenser, men til slutt fant jeg den. På den andre siden; om den var i din besittelse så skulle jeg selvfølgelig ikke ha den tilbake (glorie) Men det er en annen ting jeg ikke finner og det er trusselen om bilder fra høstens turer. Dessverre ser ut som du ikke er alene om dette. En viss annen med tilknytning til flyktningsarbeidet, som jeg prøver så godt det er mulig å holde annomym, lider tydeligvis også av samme syken etter en tur på Hardangervidda. Likevel, det finnes tilgivelse om de kommer rimelig raskt. (Etter min definisjon er det i går)

I går var jeg ute på tur med en gjeng flyktninger. Noen hadde bare vert her et par måneder, mens andre var i stand til å føre en enkel samtale på norsk. Formålet med turen var at disse "våre nye landsmenn" skulle få praktisert det norske språket. I et klasserom er de heldige hvis de får anledning til å si et par norske setninger i løpet av en time, men ute på tur får de 2 - 3 timer sammen med en nordmann som kun snakker norsk og som knapt har hørt om f.eks. Uigurene fra republikken Øst-Turkestan, og som definitivt ikke snakker språket deres. En fin anledning til å prøve og så et friluftsfrø hos folk som stort sett bare har bodd i en eller annen form for by / landsby før de kom hit.

Ingen!

Jeg er litt sånn som rotta, samler på alt, man kan aldri vite hva man kan få bruk for. Men i disse tider da hotellene gnir seg i nevene og leier ut rommene sine til Hero så kan det kanskje tenkes at det kan bli behov for litt mer enn sekker og telt. Kunnskap kan være tung å tilegne seg, men den er lett å bære så hvis det skulle være behov og interesse for noe av det jeg har inne i hodet og som er samlet gjennom et langt friluftsliv, så er det gratis. Det er bare å ta kontakt.

Jeg tror jeg har skrevet om dette tidligere, men jeg gjorde følgende: Gikk først inn i en sportsforretning og tyvtittet - og målte avstanden fra bindingen til sporene. Filte til et Feinblad slik at det ble en millimeter bredere enn "metalleppene" på kortfellen til Åsnes. Deretter boret jeg et 3 mm hull gjennom metallplaten og skien Og så forsenket jeg hullet i metallplaten og filte ned skruehodet slik at det gikk parallelt med metallplaten Til slutt var det bare å montere kortfellen og skrien og skru fellen fast vha en vingemutter på oversiden. Maskinskruene, vingemutterene, og skivene fikk først en omgang med hvit sparaylakk, og etter at det var tørt sparayet jeg dem med orange fluoriserende lakk. For å hundre å miste dem i snøen legger jeg alltid (burde det hvert fall) en lite duk av et grønt teltstoff under. Og som om ikke det er nok har jeg med et lite reservelager på en 15 - 20 skruer, vingemuttere og skiver. Så møter du meg og har mistet dine skruer så bare spør. Om jeg har klart å eliminere fukt vet jeg sannelig ikke, men jeg har brukt rikelig med klar sparylakk i sårene på skiene. Dette er sikket lurt å gjøre med jevne mellomrom, evt bruke vaselin eller tilsvarende når man er ute på langtur. Sier jeg som sitter i åttende etasje i et apartementhus i Benidorm og vet ikke om jeg skal ta på meg blå eller beige shorts når jeg skal rusle ned til kjøpmannen og kjøpe et rykende ferskt brød til frokost, Og etterpå blir det vel å ta en tur på playaen. Men det er verd prisen å være her, for nå har jeg opparbeidet meg så mange plusspoeng at det holder til mange turer når jeg kommer hjem. Inntrykkspekulant heter det visst. Hadde tenkt å legge ved et bilde, spurte et par shiamuslimer på gata, men de gikk på Madshus. Så det eneste bilde jeg har er fra verandaen