Vinnerliste

https://www.norrona.com/nb-NO/Products/4010-16/2355/svalbard-gore-tex-jacket-m/ Endeleg ei lang jakke med skikkelege lommer, også i damemodell. No er det berre å håpe på at kvaliteten held! Dette var på høg tid.

Etappe 4, fra Frihetsli til Ritsem (Akkajavre) 9. til 24. august 2015 Overnattinger: Ole Nergård bua (Statskog) Vuomahytta (Troms turlag DNT) Gaskahytta (Troms turlag DNT) Altevannhytta (Troms turlag DNT) Lappjordhytta (Troms turlag DNT) Gapahuken ved Vokterboligen (NOT DNT) Hunddalshytta (NOT DNT) Cunojavrihytta (NOT DNT) 2 netter Cunojohka (telt) Caihnavaggihytta (NOT DNT) Gautelishytta (NOT DNT) Hukejavristugan (STF) Sitasjavre (telt) Ritsem fjellstation (STF) Oppover langs Dividalselva fra Frihetsli, fantastisk fin natur. Det er søndag 9. august, og den 26. dagen på tur. Jeg er på vei oppover langs Dividalselva, og etter å ha passert noen tusen multekart den siste måneden, finner jeg endelig den første modne molta. Bred sti gjennom furuskogen, ingen tvil om at det ferdes en del folk her. Dette er skikkelig urskog, med tørre furutrær på kryss og tvers, og skogbunnen er myk om du tar av fra stia. Til de mest brukte leirplassene har Statskog kjørt inn vedsekker for å bevare furuskogen. Etter ei ukes pause i langturen, har jeg sendt familien sørover igjen og er i ferd med å koble tilbake til turmodus. Det pleier å gå raskt, og jeg gleder meg til noen dager i Øvre Dividal nasjonalpark før jeg skal videre sørover gjennom Narviksfjellene. Støvlene er nysmurte, klærne nyvasket og soveposen luftet. Her i indre Troms er det såpass kort avstand mellom åpne hytter at jeg kommer til å ta de fleste nettene under tak. En lokal gårdbruker i Målselv har gitt meg skyss opp til Frihetsli, og jeg har pekt ut Ole Nergård bua som et passende mål for kvelden. Skulle det være folk der, overnatter jeg i telt eller kan gå videre opp til Dividalshytta. På Ole Nergård bua er det ledig, og jeg har heller ikke møtt folk på turen opp hit fra Frihetsli. Bua ligger der den lå da Monsen/Strømdal feiret julaften her på sin klassiske Norge på langs-tur rundt 1990. Den ligger tett inntil Dividalselva, men er mørk og ganske skitten med vedovnen full av søppel, så jeg fyrer heller opp et kveldsbål på bålplassen utenfor. Det er en nydelig kveld med godvær, og jeg merker at det raskt blir mørkere om nettene nå. Myggen er av en eller annen grunn helt fraværende, og jeg har tatt med tapasrestene fra gårsdagens kveldsmat med familien. Her ved bua er det neppe spist mye oliven, chili og italiensk ost opp gjennom årene, men en gang må være den første. Og bålkaffen smaker som den skal. Vannføringen i elva er god, og det er mange fine kulper. Prøver noen halvhjertede kast med spinner i elva, uten å få kontakt med noe annet enn bunnen. En ny spinner sitter bom fast, og siden jeg ikke er så lysten på kveldsbad, velger jeg å stramme bremsen maks og gå bakover til snøret ryker. 8 gram mindre å bære i morgen. Like greit å vente med fersk fangst til matposen er mer slunken. Med elvesuset som bakgrunnsmusikk, blir det ei god natt i bua. Noen har lagt igjen et Pondus-blad som passende kveldslektyre. Jeg har valgt å vente med hodelykt til jeg får en forsendelse lenger sør, og leser i lyset fra mobiltelefonen. Kveldsbål utenfor Ole Nergård bua. Statskog kjører inn ved til leirplassene for å skjerme furuskogen. Et av målene med turen har vært å finne kroppens naturlige døgnrytme. Jeg våkner som vanlig i sjutida, og er på vei videre før ni. Her lukter det tyri og furuskog, fuglene kvitrer og ivrige ekorn raser opp og ned trestammene. Foreløpig er det ikke så mange moltene som er modne, men jeg spiser de få jeg finner. Hærens Ingeniørkompani har bygget bro over Dividalselva, den har stått i mot vårflommen hvert år siden 1984, så jeg krysser elva og følger Anjavassdalen i retning Vuomajavri og Vuomahytta. Naturen her er vill og fascinerende, med flotte fosser og en dyp elvecanyon. Jeg har alt for meg selv, inntil jeg rundt lunsjtid møter en underlig skrue som lukter britisk lang vei; med krittpipe, hatt og tweedbukse. Han er på langtur i motsatt retning, og forteller meg om en annen underlig fyr på Vuoma; en ung kar som fisker med selvlaget flåte styrt med liner fra land. Jeg kommer til Vuomahytta utpå ettermiddagen, der fiskeren tar i mot med røkt storrøye og et bredt glis. Flåten viser seg å være en liten konstruksjon av vedkubber surret med gaffatape, den fungerer som ei slags oterfjøl der den frakter fluene rundt på vannet, med en tapepatent som løser ut snøret når fisken tar, slik at storfisken kan kjøres fra fluestanga. Ikke så ulikt en plannerboard som man bruker ved trollingfiske fra båt. Flåtefiskeren byr på røkt røye med soppsuppe til forrett. Jeg takker ja til fisken, men er skeptisk til suppa. Det skal vise seg å bli et smart valg. Utpå kvelden får storfiskeren sterke magesmerter, og jeg ser ingen annen utvei enn å ringe AMK i Tromsø fra satelittelefonen. En halvtime etterpå har vi besøk av tre mann i rød kjeledress, de har brukt 24 minutter luftveien fra Tromsø, og tar med soppspiseren og en enorm mengde med pikkpakk. Jeg får drittjobben med å vaske hytta for spy og fiskerester, men er uansett glad for at jeg takket nei til å spise sopp plukket av folk jeg ikke kjenner. Jeg får ikke sove etter litt for mye action, så jeg tar heller en nattlig fisketur, uten at jeg får kontakt med storrøyene i Vuoma. Men de er her, det har jeg sett både denne gangen og da jeg var her på skitur i mars 2015. Luftambulansen bruker akkurat 24 minutter fra Tromsø til Vuomahytta. Soppspiseren kom fra det uten varige mén. Smårøyene i Gaskamus sto i kø for å komme på land. Sprøstekt smaker de nydelig. Turen videre går via Gaskashytta og til Altevannhytta. I elvedraget Gaskkamus vest for Vuoma står smårøyene i kø, jeg får 4 stykker på ti minutter, og kunne antagelig fylt en pose. Småfisken blir med til Gaskahytta, der det blir potetmos og sprøstekt røye til middag. Turen gjennom Gaskasvaggi er flott, med bratte fjellsider og etter hvert utsikt mot Altevannet. Turen gjennom bjørkeskogen langs Altevannet dagen etter er ikke så spennende. Jeg overnatter på Altevannhytta, og har et lite søppelprosjekt. Posen med ikke-brennbart søppel veier et par kilo, etter at jeg måtte ha en skikkelig opprydding etter han som forsvant luftveien fra Vuoma. Jeg har regnet med at det finnes ei søplekasse her hvor det både er båthavn og tett med hytter, men der tar jeg feil. Etter en times kveldsrunde på forgjeves leting etter ei søppelkasse, søker jeg kontakt med et par karer i båthavna som skjønner problemet og tar med søpla. På Altevannhytta er det god mobildekning, så jeg prøver å ringe datteren min på 11. Hun har ikke tid til å snakke med fatteren på tur, sånn er livet… Altevannet. En del myr langs Altevann, klopp i myra gjør livet enklere. Mens turen fra Gaskas til Altevannhytta ble en tretimers transportetappe, er det 25 km videre til Lappjordhytta. Været er ruskete, så jeg er mer innstilt på tak over hodet enn telt. Turen gjennom Salvasvaggi og Lairevaggi mot Lappjord blir en av turens aller friskeste, med kraftig vind, skiftende vær, flotte regnbuer, knallharde regnbyger og nysnø på toppene. Til og med et par minutter med sommervarme når jeg har passert vannskillet, så jeg får samtlige fire årstider på 9 timer, inkludert lunsj i den kombinerte regnponsjoen/vindsekken. Dette er virkelig en dag hvor jeg kjenner at jeg lever, og skydekket beveger seg så raskt at himmelen virker som en time-lapse-film. Jeg møter to godt voksne damer med kurs mot Altevann, men været innbyr ikke til lange samtaler. Da har jeg vel sett rundt ti personer siden jeg startet fra Frihetsli for fem dager siden, så det er ikke folksomt. 4 årstider mellom Altevannet og Lappjordhytta, fjellduken kan like godt være på hele dagen. Langs elva ved Salvasvaggi. Crocksene er gull verdt når jeg skal over elvene. Neglespretten gir seg etter hvert. Lappjordhytta er forøvrig en perle, med flott utsikt mot Torneträsksjøen. Jeg forsøker å overtale en tysker til å skrive seg inn i protokollen og betale 30 kroner i dagsbesøk, siden han har slått rot inne på hytta og nyter godt av varme, gass og andre goder. Jeg liker ikke å leke sheriff, men det må være lov å påminne folk om hvordan det tillitsbaserte systemet til DNT faktisk fungerer. Han forsvinner brummende ut i teltet sitt, og oppfører seg som den rake motsetning til en trivelig sveitser på langtur. Jeg har merket meg navnet, han har ligget en dagsmarsj foran meg på de siste hyttene, og jeg har blitt imponert over den fine tilstanden han forlater hyttene i. Sveitseren bærer med seg et 50 år gammelt speilreflekskamera og bruker fremdeles lysbildefilm og manuell lysmåler. Jeg er imponert, og det blir en lang fotoprat mens vi deler rester av te og hasselnøtter. Han har vært på tur i tre uker uten å proviantere underveis, og jeg skjønner etter hvert at han er vel bevandret i skandinaviske fjell. Jeg henter frem Sarek-kartet, der han har mange råd for ruter og elvekryssinger, råd som jeg skal få stor glede av om et par-tre uker. Et norsk par i sikringshytta er på tur nordover fra Hellemobotn, de forteller at de høyestliggende vannene i Narviksfjellene fremdeles er islagt. Da vet jeg litt om hva jeg har i vente. Det blir første tur i Narviksfjellene for min del, og jeg gleder meg til et enda mer alpint landskap og hytter som ligger høyere i terrenget. Fra Lappjordhytta mot Torneträsksjøen. Sveitseren starter tidlig neste dag, da har han allerede vasket over kjøkkenet og hugget tennved. En flott kongeørn seiler på luftstrømmene nedenfor Lappjordhytta mens jeg nyter morgenkaffe i hytteveggen. Gårsdagens ”all seasons” har kulminert med en skyfri himmel og sommertemperatur, et høytrykk som skal vise seg å bli stabilt liggende over fjellområdene i nord de neste to ukene. Ned mot Torneträsksjøen og grensegata treffer jeg reinsdyr i småflokker, og her møter jeg også glade svensker på dagstur. Mot Bjørkliden legger jeg turen innom rallarkirkegården. Her bygde rallarene malmbanen fra Narvik til Kiruna for et hundreår siden, og hadde neppe tid til å vandre i fjellene for moro skyld. Planen min er å ta ettermiddagstoget fra Bjørkliden til Katterat stasjon, og så fortsette turen inn i Narviksfjellene derfra. Dagens tog er av en eller annen grunn innstilt, men derimot går det en buss til Bjørnfjell, så jeg hiver meg på den. Heldigvis rekker jeg en tur innom landhandelen på jernbanestasjonen, som har elgkjøtt, is, cola, sjokolade og alt jeg ønsker meg. Og et par mellanøl som jeg kan smugle over grensa. Skikkelig harryhandel. Rallarkirkegården ved Bjørkliden. Lanthandelen på Bjørkliden har alt jeg trenger. Bussjåføren fyller hele bussetet og minner meg om de verste skurkene i Kruttrøyk, men han serverer kaffe og 40 år gamle fiskehistorier før han slipper meg av på Bjørnfjell. Derfra følger jeg rallarveien ned mot vokterboligen, som Narvik og omegn turistforening overtok for noen år siden. Den er låst og må bestilles, men NOT har bygget en veldig fin gapahuk 200 meter unna, med flott utsikt. Turen langs rallarveien fra Bjørnfjell og hit gir et imponerende innblikk i et lite stykke jernbanehistorie, det er stupbratt og skilt advarer mot steinblokker som kan komme deisende. Artig tur, jeg er nesten glad for at toget var innstilt. I gapahuken er det tørr ved som gir fyr i bålpanna, og jeg lager ei stor gryte med elgskav, løk, creme fraiche og mye annet godis, pluss en velfortjent svenskeøl mens en rød kveldshimmel varsler om nok en godværsdag i morgen. Turen langs rallarveien fra Bjørnfjell til Katterat er en leksjon i jernbanehistorie. Brua her ble bygget utelukkende for å ha muligheten til å sprenge banen ved et angrep på landet. Nå er banen lagt utenom brua. Takk til NOT for lån av gapahuken ved Vokterboligen. Noen gamle venner sørfra har avtalt å slå følge fra Katterat til Skjomdalen, 4 dager i Narviksfjellene. Jeg har lovet dem møkkavær og en tøff tur med våte elvevadinger, men de har ikke latt seg stoppe, og belønnes med shortsvær hele turen. Narviksfjellene viser seg virkelig fra sin beste side, med et mye mer alpint enn lenger nord. Hyttene er også fine, små, sjarmerende, og i motsetning til i Troms ligger de over bjørkebeltet. Lettgått langs den gamle anleggsveien fra Katterat til Hunddalshytta. Turfølget har med forsyninger til meg, og med tunge sekker velger vi å følge den gamle anleggsveien inn til Hunddalshytta fremfor stien over Langryggen. Hytta ligger virkelig fint til mellom høye fjell, og jeg skjønner at mange toppturentusiaster drar hit om vinteren. Turen derfra til Cunojavri er nærmere to mil, i lettgått og nydelig fjellterreng gjennom Oallavaggi, krydret med et par friske elvevadinger. Jeg har fått litt for høy selvtillit på vadingene og prøver meg på å krysse Oallajohka uten å ta av støvlene. Det går bra på steinene ei stund, helt til jeg går skikkelig på snørra og får ei skikkelig lårhøne, pluss får duppet kameraet i elva. Jeg venter to dager før jeg slår det på igjen, og det fungerer heldigvis som det skal. Lårhøna kjenner jeg i flere uker, som en påminnelse om at elvevadinger er tryggest med crocks på beina, langs bunnen og helst med vadestokk. På Cunojavri er sikringsbua revet, men det er kun et par belgiere i tillegg til oss, så det er plass til alle. Lovende vaking i innsjøen, og ørreten viser seg å være villig. Sprek ørret i halvkilosklassen blir kveldsmat, og vi bestemmer oss for å ta ei natt til på samme plassen. En dagstur med lett sekk til Storsteinshytta og brekanten der oppe er ikke noe dårlig alternativ. Hovedhytta der er låst og må reserveres, mens det er ei lita hytte med gassbluss og to senger. Vi koker te og nyter sola, utsikten er fantastisk med sammenhengende fjellområder mot Kebnekaise-fjellene og i alle himmelretninger. Det blir seint før vi kommer oss ned til Cuno igjen. DNT-hytta ved Cunojavri, virkelig et flott sted. Og med sprek ørret. Denne tomannshytta ved Storsteinsbreen står åpen, mens den større hytta her må reserveres. Det er tirsdag 18. august, og søringene blir hentet ved demningen (Vuostagorzi) øverst i Skjomdalen. Det blir litt for langt å gå til Caihnavaggihytta i dag, så jeg vader noen småelver og tar ei natt i telt ved Cunojohka. Jeg har fått høre at broa over Steinelva er ødelagt, så jeg går lavere i terrenget og vader der elva har delt seg i flere småelver. Møter en lokal fyr med fiskestang, han påstår at han aldri har fått fisk under kiloen her. Jeg har ingenting i mot kilosfisk, og prøver meg først på sildesluk og opphengerflue. Da det ikke fungerer, skifter jeg til favorittsluken, en 12 grams Kulpen fra bambusstengenes tid. Dagens nedtur blir at jeg mister den, og jeg velger heller å gå i hi for hissig mygg. Fire dager med mye folk er akkurat passe, og det er godt å avslutte dagen i teltet med kun elvesuset som selskap. På vei opp mot Caihnavaggi. På andre siden av dette vannet dukket jerven opp. Utrolig mye snø i fjellet til å være 19. august. Neste dag fortsetter jeg mot Caihnavaggihytta. Rett ovenfor vannet en kilometer før hytta (938 moh) blir jeg oppmerksom på et grått dyr som beveger seg raskt i steinura, 3-400 meter unna. Vanskelig å bedømme størrelsen på den lange avstanden, og først tenker jeg at det må være en fjellrev eller kanskje en ulv. Kikkerten avslører imidlertid at det er en reinskalv i fullt driv aleine. Årsaken til hastverket dukker straks opp; en jerv på reinsjakt. Jerven stresser ikke med å komme innpå, det virker som om strategien er å henge på til kalven ikke orker å løpe lenger. Her er oversiktlig med enkelte morenerygger, og jeg ser de flere ganger den neste halvtimen, før de blir borte. Jerven gir seg nok ikke så lett når den først har skilt ut kalven fra flokken, så jeg tipper den kan avslutte jaktdagen med ferskt kjøtt. Caihnavaggi. Klesvaska tørker på en time i godværet. Caihnavaggi får et halvt års forsyninger av gass og ved på et kvarter. Jeg synes Caihnavaggihytta er en av de fineste hytteplassene på turen. Den ligger på akkurat 1000 moh, høyt og åpent i terrenget, ved et lite fjellvann og med bratte fjell rundt, goldt og steinete, og fremdeles med mye snø. Været er utrolig, den siste uka har jeg knapt sett ei sky på himmelen, og jeg vasker tøy som er tørt i sola og vinden på en time. ”Sverige på langs”-Mats dukker plutselig opp fra intet, han startet i Skåne i april og har siden det fått flere tusen følgere på sin turblogg. Artig kar, han forteller at han har brukt Tyvek-kartet som akebrett nedover ei snødekt li, og viser meg kartet som er krøllete, men fremdeles like helt. Jeg spanderer en pose Real turmat på langtursvensken, som vandrer videre nordover mot Treriksrøysa det turen hans avsluttes. Isen går seint i år. Gautelisvannet mot Gautelishytta. De neste dagene i Narviksfjellene blir blant de beste på hele turen, med godvær, daglige bad og et landskap som kan ta pusten fra en. Jeg tar noen avstikkere, fint å forlate den merkede løypa innimellom, legge turen på andre siden av et fjellvann. Flere ganger letter det rype så snart jeg har forlatt stia, så fuglene vet nok godt hvor folk ferdes. Stemningen er god på Gautelishytta, der pensjonistene i NOT snekrer ny bu. De setter garn og lover fisk til frokost, men røya har andre planer. Etter ei natt med mye folk både på Gautelishytta og på Hukejavrestugan (STF), tar jeg av fra stien og følger vannene Kaisejavre og Guojujavri. Det er for varmt å gå midt på dagen, så jeg tar noen timer siesta og bading i samebyen ved Guojujavri, før jeg fisker meg nedover langs Lihtijohka mot Sitasjavri. Der bærer naturen sterkt preg av vannkraftutbygging, med stor demning og svære kraftlinjer i terrenget. Har et håp om skyss de to milene fra Sitas til Ritsem neste dag, men samene har visstnok fått forbud mot å skysse folk. Og den eneste bilen som passerer, gir full gass når jeg forsøker å gi tegn. Så det blir 20 kilometer rask gange på grusvei fram til Ritsem. Fjellstationen ligger ved Akkajavre, med den fjellkjeden Akka som utsiktspunkt mot Sarek. Ritsem bærer et visst preg av å ha blitt bygget som arbeiderkaserne under vannkraftutbygginga, men butikken er åpen, betjeningen trivelig, dusjen har varmt vann, senga er god og jeg får enerom. Ingen vanskelig beslutning å takke ja til rent sengetøy og stort håndkle for 150 svenske kroner. Hviledag er påkrevd, så jeg tar to netter her, før turen fortsetter inn i Sarek. Sein kveld ved Sitasjavre, der kraftutbyggingen har satt sitt preg. No wheel drive ved Akkajaure. Akka, inngangen til Sarek. Utsikt fra Ritsem fjellstation. Blir stadig imponert over folk jeg møter. Ei ung svensk jente har først gått ”Hvita bandet” på ski fra Treriksrøysa til Grøvelsjøen sist vinter, så nordover igjen langs Østersjøen før hun nå skal gå ”Gröna bandet”. Hun har gått hele turen aleine, jeg kjenner at det er mye å strekke seg etter. Men aller best er det å strekke seg i ei god seng og med skikkelig sengetøy, etter 41 dager på tur.

Lørdagstur på ski. Skitur? Tanken slår meg plutselig på fredagskvelden. Det er ikke ski og snø jeg først og fremst tenker på. Slike turer kommer ganske langt bak i min prioritering. Det må dessverre av og til trenes for turene inn til Blåfjellenden. Og når værgudene skuffer med et tynt lag nysnø på plenen hjemme, må det tenkes alternativ. Kunne ikke den globale oppvarmingen, ha tatt seg av snøen i lavlandet i det minste? Nå er litt nysnø, melding om gode forhold i Brekkå og lørdag, ingen dårlig kombinasjon. Det blir stort sett en tur eller to i Brekkå hvert år. Og da kan det godt være gode forhold. Som vanlig ble det litt frem og tilbake før ski støvler og staver var på plass. Sko? De jeg fant, liknet da ikke på mine sko? De passet både på skiene og føttene – jeg prøvde…. Etter en stund kom svaret på mysteriet – nye sko i fjor, nettopp fordi jeg ikke fant de gamle. (Hukommelse er rare greier, bestyrerinnen husker det jeg har glemt.) Det ble nytt kjøretøy i januar, og da måtte jeg jo finne ut av hvordan jeg skulle få skiene i bilen. Her har Toyota tenkt for meg, og laget en luke i baksetet. Enkelt og greit. Det var omtrent bar vei helt opp, bare den siste bakken var dekket av is og snø. Jeg var heller ikke alene, det var nesten fullt på parkeringsplassen. Pris 30 kroner. Jeg kikket meg forsiktig rundt. Ikke mange på min alder. Det var helst familier med unger, akebrett, ski og utstyr. Noen av ungene delt min skepsis til snø og ski, protestene var hørbare. I tillegg til familier, var det også noen ganske få med skikkelig utstyr og teknikk. Antakelig brukte de anledningen til å trene for større oppgaver. Ingen andre med sekk, grønt fjellutstyr og langsom takt på skiene. Jeg følte meg litt alene og utenfor. Det ble ikke bedre ned første bakke. Bakke? Egentlig bare slakt nedover. Det var nok for meg, sånn med en gang. Skiene ville liksom ikke lystre helt. Og ploging var ikke noe som kom av seg selv. Jeg kom ned uten å lage skandale, men hva med den bratte bakken (en helt grei bakke for de fleste) litt lengre inne? Med skien i plog hele veien ned, gikk det greit, og etter hvert fikk jeg litt selvtillit, og kunne sette utfor en del småkneiker. I den neste lange slake bakken var det folk. Det krever kontroll – på farten – ikke sant? Neste runde gikk bedre. Jeg kjørte elegant forbi mange – på tre fire år, og antakelig på sin første tur…. Føret og forholdene var imidlertid slik at det etter en stund faktisk var kjekt å gå på ski. Selv om folk antakelig synes jeg mest lignet på en nisse fra forrige århundre. (Jeg er en nisse fra forrige århundre.) Det ble tre runder. Og det var så avgjort nok. Innsiden av lårene protesterte heftig på slutten av siste runden. Det må være noen muskler eller sånt som ikke brukes på annet enn skiturer. Det var fortsatt folk på vei opp da jeg kjørte nedover. Blir det, som meldt, fint vær på søndagen, så vil det bli kaos, men uten meg. Det får holde med en skitur i uka. [url={url}]Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden[/url]

Jeg må innrømme et jeg ikke har så mye til overs for denne catch and releace kulturen. Noen steder i U.K. har jeg sett at de fisker den samme fisken om og om igjen, år etter år. Noen steder har også store eksemplarer av arten også fått eget navn. Jeg har vert ivrig sportsfisker siden jeg var i stand til å betjene en fiskestang og når jeg ble eldre så begynte jeg også med småviltjakt. Moralen har alltid vert at det ikke er noen vits å fange noe som ikke blir spist, og derfor har jeg, til min mors fortvilelse, skutt stær og trost fra stuevinduet og forlangt at de skulle i gryta. Vi nordmenn har en jakt- og fisketradisjon, men det har alltid vert for å skaffe mat , klær eller redskaper. (I nyere tid er disse tingene blitt erstattet av penger, men fremdeles brukes fangsten stort sett til noe "nyttig".) Altså det vi fanger skal vi bruke og det er derfor vi fanger det. I 1852 sendte "The US President in Washington" et brev til indianernes Chif Seattle og ville kjøpe den amerikanske prærien. Svaret fra høvding Seattle er ganske langt og er ofte ikke gjengitt i sin helhet, men det er gjennomsyret av respekt for naturen og alt som lever og gror i den. Indianerne i Nord Amerika fanget ikke vilt for moroskyld. De hvite som invaderte indianernes land hadde et helt annet syn på disse tingene. Et eksempel på dette er også gjengitt i Høvding Seattles svar: I am a savage and do not understand any other way. I have seen a thousand rotting buffaloes on the prairie, left by the white man who shot them from a passing train. I am a savage and do not understand how the smoking iron horse can be made more important than the buffalo that we kill only to stay alive. http://www.snopes.com/quotes/seattle.asp (Men nå er vel amerikanerne litt annerledes enn oss. Først nesten utrydder de Nordamerikas indianere og etterpå setter de opp monumenter og statuer for å hedre og minnes de samme menneskene.) Bronze statue of Chief Noah Sealth (Chief Seattle) erected 1908, Tilikum Place, Seattle, Washington. The statue is on the National Register of Historic Places. Den fisken jeg slipper ut er stort sett bare den som jeg ikke anser som passende til mat. Enten den er for liten eller av feil sort så går den stort sett tilbake i vannet, og jeg fisker stort sett ikke mer enn jeg spiser opp. Enten med en gang når jeg er på tur eller så blir fangsten spist av familien når jeg kommer hjem. Kanskje ikke helt sammenlignbart, men jeg lurer på hva som hadde skjedd hvis noen ville begynne å skyte storvilt med bedøvelsespiler bare for å vekke dem opp igjen for så å skyte dem igjen en annen gang? Men det er litt rart hvor mye "bambifaktoren" betyr for folk flest. Her hos oss får brannvesenet, hver eneste vinter, telefon fra folk som tror at svaner som ligger på isen har frosset fast, men jeg har aldri hørt at noen har ringt etter hjelp til en skadet kråke. Men her får jeg vel stoppe før jeg sporer helt av.

Hmm... trykk på skriverikonet rett til høyre for søkefeltet, og vel "lag turkart for utskrift" så plasserer du det gule feltet der hvor du vil ha kart, og trykker på "Lag kartet!" til venstre. Da vil du få kunne laste ned en PDF, som er i målestokk om du skriver ut i A4 uten å skalere utskriften til skriveren din. PDF-en vil ha en fremside med oversikt over alle kartbladene, og ett og ett kartblad på hver side. Du kan selv velge om du vil ha med tegnforklaringer eller ikke.

Langs Jærkysten. Værmelding er en fin ting. Etter å ha meldt om finvær, null regn, lite vind, sol, men litt kalt i lengre tid, hender det at bestyrerinnen finner ut at hun vil på tur. På fredagskvelden ble det gitt klar melding om at det måtte bli tur på lørdagen. Helst langs sjøen, fra Hå til Varhaug for eksempel. Kjekt det, og det kunne for så vidt passe greit med en tur nede i strandkanten. Jeg tok kontakt med broderen, og han ville ta opp turforslaget med sin frue. Planen for søndagen ble også luftet med svoger og svigerinne på fredagen. Søndagsmorgen ble det klart at vi ville bli 6 stykker på turen. Det var også enkelt å fastslå at turen måtte starte på Hå gamle prestegård. Og at v i måtte ha transportmulighet fra Varhaug tilbake til Hå. Resten av opplegget lå mer i tåka. Hvor mange som skulle gå begge veier, om noen, og hvor vi skulle treffes. Hvilken bil som skulle stå igjen. Ikke alle kunne kjøre alle bilene… Logistikken kom på plass, men ikke uten en viss forvirring og diskusjon. Jeg så ikke syn på en skitur. Legger og lår var stive og vonde etter lørdagens tur. Det var ikke helt enkelt å krølle seg inn i bilen, men humøret steg adskillige hakk etter som hele gjengen kom sammen på Hå. Været var usedvanlig samarbeidsvillig. Sol, lite vind og temperaturen steg etter hvert til over null. Turfølget var på samme måte samarbeidsvillig. Det gikk greit fra start. Vi holdt et mer enn greit tempo. Alle hadde likevel pust nok til å holde praten gående. Fint vær, godt selskap, flate veien og skikkelig fin natur, hva mer skal til for å ha det bra? Det gikk fort og lett over Komedelen og ned til Reimebukta. I hvert fall syntes jeg det. Ved sjøhusene, nede i vannkanten er det laget sitteplasser og bord. Vi hadde omtrent gått halve turen. En pause var på sin plass. Vi skremte antakelig vekk et par som hadde slått seg ned her, men forhåpentlig vis ikke for brutalt. Når bestyrerinnen er med på tur, er det obligatorisk med kaffe og kjeks. Og prat. Det var mulig med en skikkelig pause denne gangen, for sola sørget for passe varme. Videre nedover mot Varhaug, måtte vi ta det litt mer forsiktig. Sola hadde tint det øverste laget, og gjort det skikkelig sleipt. Det var noen lange spor et par plasser, men heldigvis var det ingen av oss som skled ut. På Varhaug ble det tatt midlertidig farvel med damene. De satte seg i bilen for å kjøre tilbake. For oss ble det å gå. Nå var vi ikke alene. Det var mange andre på tur, og med folk foran, blir det lett litt høyt tempo – for å komme forbi, selvsagt… Det gikk greit unna, og det tok ikke så veldig lang tid før vi atter var ved Reimebukta. Der sa broderen fra om at vi nok måtte ta det litt med ro. Han har skulket treningen en del i det siste. Hytteprosjektet krever sitt. Det ble ikke så veldig mye roligere videre, og jeg tror vi alle var glade for å se Hå gamle prestegård dukke opp bak neset. En kjekk søndagstur i godt selskap, og med et skikkelig bra vær. [E1] [url={url}]Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden[/url]

Når jeg flyttet til Elverum fikk jeg høre om Hedmarksvidda. Det område har jeg siklet på lenge, og for noen helger siden ble det mulig å komme seg en liten tur dit. Jeg hadde endelig fått kjøpt meg en egen pariser pulk og Åsnes fjellski. Meg og ei venninne reiste opp til Gåsbu for å starte ferden. Når vi kom til fram til parkering, så vi nok ut som to forvirrede høner. Vi skjønte ikke hvordan vi skulle betale for parkeringen, det er jo ikke det turfolk driver med. Så da måtte vi gå til det nærmeste huset og ringe på. Damen der var veldig hyggelig og hjalp oss. Vi ble forsikret om at det var betalingssystemet som var litt gammelt. Vi fikk lesset alt ut av bilen, og turen kunne starte. Vi fant fort ut at Gåsebu var et populært turområde i sola. Vi møtte masse folk på turen, og følte oss til tider litt i veien, men vi passet på å holde oss i en fil, slik at alle kunne komme forbi oss. Det ble en skikkelig kosetur. Vi gikk i turtempo, og nøt solen. Vi campet når det begynte å mørkne, spiste middag, og brownies. Leste litt i soveposen og skravlet masse. Det var stjerneklart ute og månen lyste opp. Dagen etter var det nok en nydelig dag, vi tok den som to turister, og bare nøt dagen. Vi ble der en natt til, før vi måtte tilbake for å rekke forelesning på skolen. Jeg ble imponert over Hedmarksvidda. En skulle ikke tro at jeg kunne føle at jeg var på fjellet så nærme paddeflate Elverum. Det var nydelig natur der, variert med både skog og naken vidde.

Nå blir det julaften igjen når jeg kommer hjem fra sjøen.. Nytt telt, Bergans helium dome 3 , Skisko Alfa Polar APS,Ullkartanker, Exped downmat 7 LW , 2 stk Forlengere til Isbor, en god del nye kart over Finnmark.

Om jeg var i samme situasjon ville jeg kikket på denne, evt med halvt innertelt. https://www.hyperlitemountaingear.com/ultamid-4.html mvh Magne.

Jeg tror ikke at fisken slutter å spise fordi om en av de blanke fristelsene som den har gapt over viste seg å være en fiskekrok. Da jeg enda ikke var gammel nok til å kjøre moped så syklet jeg og en kamerat ut til Figgjoelva for å fiske. Under 16 år, ingen fiskekort. I flere år var det noen som hadde drevet med oppdrett av regnbueørret i et landanlegg like ved elva, og i en stor høstflom så raste en av vollene ut og fisken forsvant i elva. Både laksefiskere og eierne langs elva var milt sagt forbannet på denne "ufisken", men vi guttunger syntes det var helt topp å fiske disse fiskene som etter hvert var både en og to kilo. Min kamerat fisket med egen stang, men, etter hva jeg forstod, så lånte han sluker og spinnere av sin far, og var "dritredd" for å miste dem. Jeg forstod aldri hvorfor. Det er jo en del av gamet at man mister en sluk eller to i ny og ne. En dag vi stod og fisket så fikk han på en av disse store regnbueørretene og i kampens hete så stakk fisken like godt av med hele spinneren. Da var det stor sorg i leiren, men tro det eller ei, før vi reiste hjem den dagen så dro jeg på land en regnbueørret på ca. 1,5 kg som hadde spinneren hans sittende fast i munnviken. Jeg tror ikke fisken er så lur at den lærer av sine feil. P.s. En forsker ble en gang, etter en bil mot elg ulykke, spurt av en journalist om hvor lang tid det ville ta for evolusjonen å lære elgen å passe seg for bilene. Svaret var kort men klart: "Cirka ti tusen år".

skal på topptur neste uke. Noen som vet noe om snøforhold, og hvem side som egner seg best for nedkjøringer?

Vi har ett med innebygd pumpe og ett med posepumpe. Det jeg har lagt merke til er at den innebygde pumpa er forholdsvis ueffektiv når det er kaldt. Pumpeposen derimot blåser opp matta på kun to-tre fyllinger. Fantastisk god den. Men når det er sagt, spiller dt noen rolle om du bruker 2 min eller 2 sec å pumpe det opp på? har ikke testet winterlite, og jeg har heller ikke kjøpt det, i frykt for at beina skal falle av matta i løpet av natta, og dermed begynne å fryse.

Osprey blærer er vel å få tak i på ebay hele året? kan anbefale Osprey sine på det sterkeste. Har både Camelbak og Osprey selv, men velger alltid Osprey sine. Gullfin magnet og enkelt og billig å skifte munnstykket når ungene har tygd det opp.

Ja, det var ikke meningen og tråkke noen på tærne. Jeg ble bare interressert i hva du la i "Fryktelig tungt, men verd alt når jeg skal se/bruke bildene senere." Trodde da at du mente at 5D MkI og 28-300 zoomen tok bedre bilder enn et lettere kamera. Og den absolutte sannhet er den siste setningen din

Nå har jeg klart å skaffe meg en inreach se,så får en håpe en aldri trenger sos knappen på den. Har også kjøpt microringer til fluefiske. Og bjeller til markstanga som bare skal hente fisk

Mulig jeg har missforstått denne linken. Men jeg hadde ikke tenkt å fortelle alle dem som tar bilder at de bruker feil utstyr. Jeg sammenligner ingen ting. Jeg sier ikke at det blir bedre bilder med mitt kameraoppsett. Jeg bare tar bilder med det utstyret jeg liker

Et kamera er stort sett aldri bedre enn den som holder i det. Fotografer ødelegger vesentlig flere bilder enn kameraene gjør. Jeg er også av dem som gjerne sleper med meg en 5D på tur. Om du lurer på forskjellen kontra ditt eget kamera så er det bare å lese tester for de to individuelt eller steder de sammenlignes. Her vil du normalt hovedsaklig finne forskjeller i tekniske spesifikasjoner. Det er også noen flere parametere. Jeg synes fullformat har et dynamisk omfang og uttrykk som ikke kan etterlignes ved hjelp av etterbehandling. For meg er det veldig tydelig selv om det sjelden er noe jeg kan sette pekefingeren på i et bilde og forklare, men likefeullt meget tydelig. tillegg benytter jeg de ekstra megapixler selv om jeg på langt nær en noen megapixeljeger. Jeg selger en del bilder via galleri i størrelser som 120x80 cm osv. Og har også levert bilder til en hotellkjede i opp til 250x100cm. Når man ønsker å levere i den størrelsen og den kvaliteten man trenger for å kunne få levere til slike oppdrag så tar jeg aldri sjansen på å reise uten. Jeg tar også bilder med andre kameraer, men er avhengig av å ha en base med bilder hvor størrelsen er stor nok og kvaliteten høy nok til å kunne plukke nære fritt i arkivet. Bilder til FB osv fra turer kan jeg like godt ta med mobilen, men for å være dekket når de mer spennende motivene dukker opp velger jeg å dra på litt ekstra kameravekt. Jeg har stor forståelse for at dersom man hovedsaklig benytter bildene til mindre utskrifter og nettvisning så holder det aller meste av kameraer så lenge bildene taes utenfor kameraenes "problemområder"- som hovedsaklig er fotografering i dårlig eller lite lys som natt-/kveldsbilder av bevegelige motiver og andre nattbilder som f.eks nordlys. Derfor er alltid mitt første spørsmål når jeg får spørsmål om å dele ut kameratips: "Hva skal du bruke bildene til"? Jeg har for øvrig i svært liten grad opplevet at forskjeller sett med lupe på en utskrift har vært avgjørende for noe valg jeg har gjort av kamerautstyr PS. Skjermen din er normalt 72 pixel/inch uansettt hvilket kamera du har tatt med... PPS. De aller fleste kameraer tåler kulde og rim meget godt bare de blir riktig behandlet.....

Nå har jeg generelt handlet meg mye ila vinteren (det siste året egentlig i det hele tatt), så nå begynner vi å bli godt rustet for både dagsturer og lengre turer, året gjennom, det gjenstår bare å få tatt alt i bruk. Av de nyeste innkjøpene er en parispulk. Den ble testet i helga, uten noe spesiell gjennomtent oppakking. Kom fram til at bager er et must, og det hadde vært praktisk med en arctic bedding. Men nå begynner pengekassa å gå veldig tom så har googlet litt pakkeløsninger for pulk. Fant en som hadde brukt fjellduk i stede for arctic bedding - det kjøpte jeg jo tidligere i vinter I dag kom jeg over 90 liters duffelbager fra HH (Vanntette) på Sport1 til 499,- og 2 sånne passet perfekt som pulkbager, så da er begge deler i boks, og alt har flere bruksområder.

Kombinerer du dette kamaera (imponerende værtetting) med https://www.scandinavianphoto.no/produkt/1009544329/peak-design/capture-pro-camera-clip-v2-med-pro-plate i bryststroppa på sekken, så har du kameraet lett tilgjengelig på tur. Har selv Olympus OMD E-M1 hengene i bryststroppa uansett vær og nedbør.

Har all verden forståelse for at du liker å fiske. Det gjør svært mange av oss, men jeg synes det er litt tynn grunn som legitimering av å dra opp fisk for moro skyld, for så å slippe dem ut igjen.. Jeg setter også ut igjen fisk innimellom. Vinterstøinger, småfisk, store rovfisk i vann med for mye småfisk, osv. Men hvis jeg er sikker på at jeg ikke skal spise mer fisk, så kan jeg ikke forsvare å fiske videre. Heldigvis har jeg lært meg å filetere og salte, slik at jeg kan ta med meg fisk ned fra fjellet. Da kan jeg forsvare å fiske litt mer, selv om jeg er mett.

Har dessverre ikke noe reserve bag. Åsnes leverer kun fellene med "klistremerkepapir, og ikke noe netting. Jeg limer bare fellene sammen lim mot lim, det fungerer fint. Passer du på å lime de sammen nøyaktig er der ikke noen limflater som fellene kan sette seg fast i, da er behovet for bagen også mindre.

Takk Res for hva du skriver. Jeg tror at du og jeg er på samme planet. Fangst og slipp! En hver fisker på Hardangervidda som var oppe på samme tid som meg i fjor høst telte ikke fisk, men vak. Tillater meg å sakse et innlegg jeg skrev for noen år siden. Og jeg mener hvert ord, den dag i dag, både om kjedelige foredrag, stereotype bilder, og gleden av å leke med levende liv, for det er det det er. Men for å få det hele til å høres litt penere ut fornorsker man uttrykket og kaller det Catch and Release. Og nå tar jeg på meg stålhjelmen for å tåle alle blysøkkene som jeg mer enn aner er på vei, til surpumpen som elsker å fiske, men som kun høster det han kan spise. Og, og, og. Vedr om fangst og slipp fungerer, så gjør det nok det ------------------------------ Den ‎10‎.‎04‎.‎2011 at 12.23, torø skrev: La meg bare si innledningsvis at dette er ikke mitt standpunkt. (Hverken eksotiske steder, lodger, kokker, og fangst og slipp. (Parentesen er lagt til i dag) Men for meg ser det ut som dette er trenden. I årevis har jeg møtt opp på fluefiskeforeninger og sett på de samme stereotype lysbildeshowene. Bilde etter bilde av blide fluefiskere på Gardermoen på vei til England, Argentina, Island, Grønnland--- Så lander de på et eksotisk sted, blir hentet på flyplassen av en blid innfødt, kjørt til en eller annen lodge, hvor kokken disker opp. Så er tiden kommet for å fiske, og så starter en ny kjøretur, inntil guiden forteller at her er det. Det neste vi får se er tilslaget, og etter ha moret seg noen minutter med å pine det levende vesenet, noe kaller det kamp, blir fisken landet. Så plasseres fluestangen i munnen, tennene vises, og fisken holdes frem. Så blir det tatt en uendelighet av bilder, som vi senere blir plaget med, fisken blir veid, og så sluppet ut igjen. Etter diverse repetisjoner, blir de slitne fiskerne vel plassert i bilen og så bærer det tilbake til lodgen, hvor kokken på ny disker opp, og de fornøyde fiskerne skåler til fotografen. Her en kveld foreslo jeg å dra til Sjåk, og/eller Hardangervidda. Jeg presenterte det så godt og entusiastisk jeg kunne, men jeg rimelig raskt så jeg på blikkene at her var det motforestillinger. Og da jeg trakk pusten litt dypere enn vanlig kom de vantro kommentarene: Ligge i telt??!!, Gå så langt??!!. Det var da jeg skjønte at min presentasjon var fullstendig feil. Jeg pratet om storslagen natur, om isbreer, om regn på teltduken, om stillheten, om kaffekos rundt bålet, og om sprelsk fjellørret, om, om, om. Men Sjåk og Hardangervidda var ikke eksklusivt nok. Hadde jeg ordnet med en bærere, en komfortabel teltleir, kokk og ------ Men nå har jeg skjønt. Heldigvis har jeg bikkja. Hun elsker naturen, teltet, ja, til og med bålet, og får hun en fiskebit i ny og ned er hun såre fornøyd

Det er, etter min mening, to former for sportsfiske: Skal du ut for å fiske, eller skal du ut for å få fisk? Når jeg drar ut for å fiske så er ikke fangsten så viktig, men utstyret og opplevelsen. Da tar jeg med meg det fineste / dyreste utstyret, drar til de fineste stedene og nyter livet og naturen. Da blir fangsten en bonus som spises mens jeg minnes en flott opplevelse. Det samme gjelder for de få rypene jeg har skutt. De ble som regel spist av meg og min familie sammen med jaktkameraten og hans familie. Da var det vanligvis ikke plass for konemor til å diskutere strikketøy eller stell av småbarn. Nei da skulle det mimres om alle de flotte opplevelsene vi hadde hatt, og alle strabasene vi måtte gjennom for å få tak i disse rypene. Men drar jeg ut for å få fisk så er ofte utstyret en harpe fra sølvkroken til femti kroner, en svenskepilk, eller en trollingstang fra Biltema pluss en isoporkasse til fangsten. Denne fangsten blir spist av familien, til og med minstemann som helst spiser fisk som han har fisket selv eller vert med på å fiske. Da er ikke opplevelsen så viktig, men maten.

Vel REs, det er nå en gang begrenset hvor mye mat en stakkar kan få i seg på tur. Jeg liker å fiske, og når jeg har fått til maten, så vil jeg gjerne fortsette å fiske. Løsningen er da å slippe ut resten av fisken.

Var dritlei Casio G-shock klokken min så røyk på en Suunto Traverse Black på XXL idag til 2500kr, syns ikke det var så ille så da måtte man bare..

Hva gjør to middelaldrende menn langt fra noen atleter i verdens hardeste skirenn? Med et mål om å være fornøyd med å fullføre meldte vi oss på sammen med et koppel av langrennsløpere, triatlonutvøvere, ultraløpere og andre hardhauser. Høsten i fjor ble det anskaffelse av bildekk for trekktrening rundt Stokkavannet. 2-3 turer hver uke var oppskriften for å dekke opp for manglende grunntrening. Treningsplanen gikk noenlunde greit fram til andre helga i januar da jeg gikk på en kraftig overtreningssmell etter to harde treningshelger på Haukeliseter på rad. Resten av januar og februar føltes kroppen sliten og lite samarbeidsvillig. To uker før start ble det en ny treningstur til Viersla og endelig løsnet det litt igjen, kanskje skulle det la seg gjøre å fullføre likevel? Lagkompis, Jarle, i godt driv ved Mannevatn på en av treningsturene Leir ved Tverrgavlen på treningstur til Viersla Onsdag 24 februar lastet vi bilen full av ski, pulk og utstyr og satte kursen mot Eidfjord. I Eidfjord var det utstyrssjekk og veiing av pulk. Vi veide inn på 92 kg totalt, 12 kg over minimumskravet til målgang, men alt av mat, drikke og fuel som brukes underveis teller ikke i minimumsvekten. Utstyrssjekk og innveiing. Prerace meeting i Eidfjord Etter innveiing var det klart for informasjonsmøte for alle deltakerne, siste påminnelser om sikkerhet, vær og føre ble gitt. Værvarselet var bra, men mye nysnø på vidda var en ekstra utfordring for de som skal gå i tett (heldigvis ingen fare for oss mao). Natta ble tilbrakt på hotell før bussene tok oss til startpunktet på Haukeliseter. Siste klargjøring på Haukeliseter Individuell klasse starter kl 12:30 en halvtime før oss og det var imponerende og se hvor fort de første forsvant oppover den bratte bakken fra Haukeliseter. 13:00 var det vår tur og vi la oss litt godt bak i mengden av lag som skulle ut samtidig. Da startskuddet gikk var det bare å finne seg en plass i rekka. Litt tendenser til kaos oppover når ca 150 stk skulle flettes inn i de 4 spora som de i individuelt allerede hadde tråkka opp så det var bare å ta de første meterne helt rolig. 40 minutt senere var vi på toppen av den første kneika og kunne bytte fra langfelleskiene over til kortfeller. Tett i første bakken Etterhvert fordelte folk seg godt utover og trengselen opphørte. Det gikk greit over Venaretjønn og videre innover. Opp mot Veslenup er det igjen bratt og det blir bytte til langfeller, vi gikk med to skipar for å rakst kunne bytte noe veldig mange andre også gjorde. De som gikk på kortfeller hele veien slet godt i de bratteste bakkene. På toppen av skaret før Mannevatn ble det igjen skibytte og en liten drikke og matpause. Fra toppen av skaret under Veslenup Det gikk raskt ned mot Mannevatn og videre nedover mot Slirdokkhølen før løypa gikk videre oppover mot Årmotvatn. Her er det stort sett slakt oppover hele veien. Ved Årmotvatn ble det ny pause og vi demonstrerte at vi tok det hele som en tur ved å drikke kuli og spise medbrakt appelsin Kuli og appelsin ved Årmotvatni Etter at sola gikk ned begynte det også å blåse opp litt. Det var meldt liten kuling på torsdagskvelden og denne fikk vi rett i mot så det ble litt tyngre å gå. Første planen var at vi skulle gå forbi Hellevassbu og campe mellom sjekkpunktene, men pga været og at det allerede var blitt godt mørkt når vi kom til Hellevassbu valgte vi å campe der. Jeg mistet også ene kortfellen min i nedkjøringen mot Hellevassbu. Heldigvis var det noen bak som fant den og plukket den opp, men metallfestet var borte og limet frosset. Vi ble på Hellevassbu fra 20:30 og kom oss ikke avgårde før 06:15 på fredagsmorgen. Første timen gikk i mørket, men etterhvert kom sola såvidt fram. Jeg smurte skiene siden jeg ikke fikk festet kortfellene og det ble en mix av dårlig feste, klabbing og glipptak. 6 timer senere var vi framme på Litlos og der varmet sola i leveggen og vi unte oss en god time før vi gikk videre. Siste biten mot Viersla ble tung og kald. Vinden blåste opp igjen sammen med noe kaldere temperatur. Kvennsjøen og Litlosvannet føltes som en evig lang motbakke og med nesten 40 km på en dag kombinert med dårlig feste på skiene ble dette den desidert tyngste etappen. Da vi kom fram til Viersla 21:15 sammen med et annet lag ble vi møtt av crewet der med bølgen og varm velkomst. Vi fikk opp teltet og var begge så utmattet at vi satt og skalv før vi fikk opp varmen tilstrekkelig i teltet. Planen om en kort stopp på Viersla ble nedstemt da vi begge var enige om at vi trengte noen timers søvn før siste etappe. Soloppgang ved Bjørnadalen Neste morgen tapet jeg på kortfellene igjen for å prøve å få bedre feste enn dagen før. Vi kom oss avgårde fra Viersla 06:45 og gikk vel i en time før gaffatapen rullet seg av. Men da hadde ihvertfall limet på fellene satt seg til skiene igjen og jeg klarte å holde de på med kun et par runder i front på ene fellen. Dette gav vesentlig bedre glid og vi fikk opp farten betraktelig opp Sildabudalen. Vi gikk forbi 3-4 lag denne etappen og hadde mye bedre snittfart enn dagen før. Moro å kjenne at kroppen fungerte selv etter to dager med hardt kjør. Fra Tverrgavlen er det utforkjøring og da forsvant også sikten. Tåke og jordmørkt gjorde det ekstra utfordrende og med en pulk som dytter godt ble det mange trynn nedover før vi endelig kunne krysse målgangen 48 timer 20 minutter etter start. Flagget plantes i heltehaugen etter målgang ved Maurset Neste år blir det reservefeller og ekstra fellelim i pulken...

Rab neutrino endurance I size xl og xxl (farge beluga dvs grå) til 1330 kr på fjellspor . Fullpris ca 4000.

Nei, det er ikke det. Et alternativ er selvsagt å bruke gammeldags regntøy som ikke puster.

Kjøpte ikke nye innervotter til påsketuren jeg har planlagt på Hardangervidda. Lærte meg å pjone i stedet, og har nå pjonet og tova fantastiske innervotter i ull til hele familien Utgifter: ca en femtilapp per vottepar - og da snakker vi ubehandlet ullgarn i topp kvalitet!

Jo større kamera jeg har med på tur jo mindre blir det brukt, som flere sier, definer bruken så kjøp kamera. Sony RX 100.

Totalt sett virker Fjellreven og Klattermusen som de der tar både miljø- og dyreverd ansvar mest på alvor. Mange søk på nettet viser dette, og mange organisasjoner følger med. Her er en artig side, men dette eksempelet viser dyrevelferd rundt sine produkter. http://down.four-paws.org/en/?locale=en_US Og så har Greenpeace en grundig sjekk på gang: http://www.greenpeace.org/norway/no/press/releases/2016/Flere-populare-friluftsprodukter-er-fulle-av-skadelige-kjemikalier/

Jeg vil uttrykke min glede over at Jarle Andøy og Berserk har vunnet i retten denne uken! http://www.vg.no/rampelys/jarle-andhoey/frikjent-jarle-andhoey-jakten-paa-berserk-fortsetter/a/23625800/ Det er en gledens dag! Det er en like stor menneskerett å kunne seile i arktiske farvann som det er å vandre på fjell og vidde.

Nå har jeg drevet med seiling i en del år. Vi var 5 kamerater som seilte regatta i flere år. De fleste sesongene seilte vi halvtonn, og noen sesonger med Express. Med utgangspunkt idet jeg lærte i løpet av denne tiden så ville jeg vert svært skeptisk til å seile til Antarktis med det mannskapet Jarle nå har skaffet seg. Når vinden er sterk og bølgene høye så er det så store krefter i sving i både båt og rigg at det ofte ikke er plass for å feile eller nøle noe sted. En gang fikk vi med en ny "matros". Han var fra Finnland og sa at han hadde seilt noe tidligere. Det tok ca. fem minutter å overbevise oss andre om at han hadde seilerfaring. Det første han gjorde når han kom ombord var å gå frem til klemmene, fem på styrbord og fem på babord side, hvor de tauene som står permanent på båten var festet. Han tok i hvert tau og kikket opp i riggen for å se hva de forskjellige tauene var. Når det ikke er seil på båten så er det stort sett bare fall som er montert og når han hadde sett hvilket fall de forskjellige tauene var så hadde han kontroll. Skjøter og braser til forseil og spinnaker kommer på dekk når seilene heises og da kan jo alle se hvor disse er. Denne mannen har nå seilt to ganger rundt jorden på Intrum Justitia den gang da denne regattaen hette Whitbread ocean race. Det mannskapet Jarle har fått ombord, i hvert fall tre av dem, vet knapt nok hva et fall, en bras eller en skjøte er, og hvem av dem skal passe på å mate kjølsvinet? Når mann seiler i hardt vær så er marginene små og da trenger man mer rutine enn det et par småturer med sjøsykt mannskap kan gi. Jeg har opplevd å "broache" ikuling, bare fordi den ene av de som kjørte spinnaker nølte noen sekunder fordi han ikke viste sikkert om han holdt i skjøten eller brasen når skipperen brølte ut sin ordre. Jarle er ganske tøff som tør å ta ut på en sånn tur, med dette mannskapet, etter alt han har opplevd, men om mannskapet kan man vel bare si "Forlat dem for de vet ikke hva de gjør". Heldig vis så vet vi at det gikk bra, for ellers hadde vel ikke filmen blitt laget.

Generelt for at folk skal kunne gjøre farlige ting så lenge de kjenner risikoen og ikke skader andre. Så lenge alle involverte skjønte at polområdene er farlige greier, så ser jeg ikke hva en dynge byråkrater skulle kunne bidra med - bortsett fra å kaste bort tid og penger på en totalt unødig rettssak.

Jerven original er fast følgesvenn i fjellene på Helgeland der været skifter raskt. Allsidige bruksområde og tåler det meste.

Som du skriver kommer Fjellreven med en bukse du kan like av mange grunner, bortsett fra prisen. Jeg har kjøpt 3 slike bukser totalt nå etter den første, av den grunn at jeg opplever de som slitesterke i forhold til det jeg driver med.. Rundt meg er det ofte 2 eller mange flere hunder som hopper opp på meg og lignende uten at de klarer og ødelegge klærne. I tillegg til dette er de gode på å avstøte fukt om du bruker den voksen som du kan kjøpe.. Jeg opplever av en merkelig grunn at med ull under så blir man ikke så forferdelig kald med den, kan kanskje være at den er tett, og om det er positivt eller negativt vil jo være opp til hver enkelt i forhold til hvordan den skal brukes. Jeg har bare brukt den i vinter, og ikke den vaterte buksen min. Min subjektive mening: Buksen er verdt pengene, og best for MEG.. Norønna Fjørå (tror den heter det) er jo en mye mer funksjonell bukse, jeg har ikke prøvd den, men sett at der er det mer pustende materiell, og andre løsninger sammenlignet med fjellreven.. Jeg hører mye godt om den også, så jeg har tenkt å prøve den etter hvert.. men igjen så er det jo dette med pris, den er heller ikke billig..

Bruksområdene for en fjellduk er nok større enn hva du kan bruke vindsekken til vil jeg tro. Jeg har Helsports fjellduk med på de fleste av turene mine.

Jeg har en jervenduk hunter, den er utrolig kjekk når man sitter på post (med våpen eller kamera) og fin å bruke som ekstra dyne over soveposen når man er litt ekstra frossen. Men man kommer jo ikke unna at den med sine 1500 gram veier litt mer enn det dobbelte av en jervenduk orginal. Hvis bruksområdet først og fremst er å bære med seg som sikkerhet på lange turer hadde jeg sett på hvilket produkt som kan gjøre jobben, og valgt det som er lettest ... sekken min blir alltid tung nok uansett.

Ok. Da bør isen være grei de fleste steder ja Sitter nå på toget, og lurer på hvordan jeg skal få med meg pulken til nytt spor, med kort overgangstid.....:-P

Hei Tom. Jeg trykket "liker" på innlegget ditt. Ikke fordi jeg jeg liker at du har vært uheldig og ligger på sykehus, men fordi jeg synes turrapporten din var velskrevet, underholdende og interessant. Må innrømme at jeg blir veldig nysgjerrig på hva slags gift du har fått i deg, og ikke minst hva slags "lurium" de pumper i deg flere ganger om dagen. En ren faglig nysgjerrighet, for det er å anse som taushetsbelagt, og jeg vil ikke ha svar. Selvom jeg ikke har fletta peiling på hvem du er, ønsker jeg deg god bedring og at sykepleiernes turnus resulterer i senoritas resten av oppholdet (det er et sunnhetstegn).

Bekymringen er velbegrunnet, men det finnes heldigvis kurante løsninger. Alternativ 1: Underlag/"Groundcloth". Bruk som gulv, spenn fast med plugger, steiner eller fest til hjørner på tarp med tau. Kan fås i forskjellige materialer, som f.eks polyester, nylon etc., evt billigbillig i tyvek. Letteste alternativ er vel for tia polycryo (tynn, gjennomsiktig plastikk). Uansett en smal sak, og billig. Alternativ 2: Bivy. Vanntett bunn og vannavstøtende topp, evt myggnett foran ansiktet. Gamle Ajungilak grevling er en traver i denne kategorien, men skal du dra på med lettvektsmanien, finnes det bedre, lettere og langt dyrere alternativer å få skaffet fra over dammen.

Strandtinden, Lødingen Veldig populært toppturfjell vinterstid. Mange nedkjøringsmulighter og rutevalg oppover. Sånn sett er det flere fjell i fjellet God helg

Fottur fra Alta til Mo i Rana, sommeren 2015 Etappe 3: Saraelv til Rostadalen 22. – 31. juli Overnattinger: Cavajavri (telt) Somashytta (Statskog) Pitsusjärvi (finske turistforeningen) Loassuhytta (Statskog/Reindriftsforvaltninga) Helligskogen vandrerhjem Goldahytta (DNT) Pältsästugan (STF) Rostahytta (DNT) Turen er inne i sin tredje uke. Jeg har vært noen dager under tregrensa i Reisadalen og lengter etter å komme opp på fjellet igjen. De to første ukene av turen har vært fantastisk fine; mye bra vær, ingen gnagsår eller skader, og kjenner at jeg har funnet roen på tur alene. Det eneste stedet jeg kjente litt på ensomheten, var på Nedrefosshytta. Merker at det har med forventning å gjøre, jeg hadde regnet med å treffe folk der, og når hytta i tillegg har 4 soverom og ei kjempediger stue, er det ikke like artig å være alene. Da foretrekker jeg heller telt eller ei lita bu. Nå har tingene funnet sin faste plass i sekken, og jeg har funnet en god løsning på å feste fiskestanga (teleskopstang med ferdig montert snelle) utenpå sekken, så den både er beskyttet og samtidig klar for fiske på kort tid. Jeg liker teleskopstanga, den er så enkel å ta frem at jeg faktisk gidder å fiske når jeg tar en liten pause ved et elveos. Har med kun ei snelle, men to spoler, slik at jeg kan skifte fra sluk- til markfiske uten å knyte knuter. Jeg har satset på kun ett underlag, et 14 mm tykt Exped (ikke oppblåsbart) som veier rundt 250 gram. Hardt å ligge på i starten, men kroppen venner seg til det meste, dessuten hjelper det å legge primaloftjakka under ryggen og rompa. Har allerede sendt hjem mye unødvendig utstyr, til tross for at jeg trodde jeg hadde skåret hardt ned i utgangspunktet. Sekken veier nå 14 kg før proviant, da bærer jeg ikke lenger turshorts, reservesokker, solbriller, fotostativ, fluestang eller håndkle. Derimot har jeg med ei halvkilos aluminumssteikepanne med høye kanter og kaffekjele med kobberbunn, samt kikkert, satelittelefon, solcellelader, halvkilos kamera og skikkelige hodetelefoner, og jeg ble nødt til å kjøpe en skikkelig samekniv i Masi, etter å ha ødelagt lilleputtkniven ved første forsøk på å hogge ved med den. Selve sekken er heller ikke noen lettvekter, den veier 3 kg før jeg har puttet noe i den, men jeg har bevisst valgt en sekk med skikkelig bæresystem (95 liters Gregory). Teltet veier under kiloen og soveposen kun 450 gram. Ekstra klær har jeg knapt med, så når jeg vasker klær er det ikke så mye å ha på. Enkelt liv, og det er jo akkurat det som er meningen. Tilbake til turen, etappe 3 starter i Saraelv, der jeg har fått forsyninger via en gammel turkompis som er bosatt i Tromsø. Han har egenhendig levert varene, dermed slapp jeg å bære med konjakken inn i Finland. I tillegg forsynte han meg med en kilo elgkjøtt for egen regning, så jeg er rett og slett stappmett når jeg starter oppstigningen fra Ovi Raishin med retning Somashytta og finskegrensa. Ovi Raishin senteret er forresten et imponerende opplegg, og driverne har servert kaffe, kake og gode historier til en ensom vandrer. Og anbefalt å ta ruta som går rett opp i høyden, opp mot Carajavri, fremfor å følge Nordkalottleden som går i en lengre trasé. Jeg er svak for tips fra lokalkjente, men kjenner den bratte stigningen godt i kroppen. Slår leir ved Carajavri etter 8 tunge kilometer i motbakke. Veldig godt å komme opp i høyden igjen, og jammen får jeg kontakt med røya i vannet også. Vanskelig å ikke trives. Fremdeles mye snø, selv om det er 23. juli, her ved Cavajavri. Neste dag er det godvær, jeg tar en lang formiddag ved Carajavri, leser, fisker, hører podcast og tar livet med ro. Dermed blir det seint før jeg kommer meg de rundt 15 km inn til Somashytta (Statskog/Reindriftsforvaltninga). Jeg bruker aldri insektsnett når jeg går, men denne dagen vurderer jeg å gjøre et unntak. Små fluejævler i store svermer er utrolig hissige, og skal helst inn i ører og nese. Jeg tar det som en øvelse i selvbeherskelse, og tar frem nettet kun når jeg har pause. Da vektreduksjonen var på sitt hardeste, vurderte jeg å sende hjem kikkerten, men er glad den ble med. Jeg har aldri vært noen særlig flittig kikkertbruker, men nå er den tilgjengelig og brukes kontinuerlig. Ofte ser jeg rovfugl, musvåken er der daglig, men også kongeørna er på jevnlige visitter. Heiloen er med hele tida, noen ganger tenker jeg at det er den samme heiloen som har fulgt meg siden Finnmarksvidda med sine karakteristiske skrik, men de kjører nok en slags stafett. Og det er mye rype, og kyllingene vokser for hver dag. Den finske fjellrypa er gråere enn sin norske bror, eller kanskje er det innbilning? Jeg får Somashytta for meg selv, det er ei trivelig hytte med steinharde madrasser (isopor) i sengene. Nå har ryggen vennet seg til å ligge steinhardt, så det spiller ingen rolle. Piiiiip. Noen ganger tenker jeg at det er den samme heiloen som har fulgt meg hele veien, men de har nok arrangert en slags stafett. På Somashytta trenger du ikke medbringe egne kjeler og panner. God og lang formiddag ved Somas. Hytta har en åpen og en avlåst del. Mye ved på Somas, men du må skjære den siste centimeteren og kløyve den sjøl. Finland. Første stopp er lunsj på hytta Kopmajoki. Det er to ting jeg merker meg på den andre siden av grensa. Det ene er flytrafikk, for det er mye sjøflytrafikk fra Kilpisjärvi og inn i fjellene. Det andre er at det er søppelhåndtering på hyttene, eget søppelskur med kildesortering, og alt hentes sikkert ut med fly eller helikopter. Tre finner kommer fra sjøflyet som nettopp landet på Somasjavri. De kommer ikke gående, men nærmest slepende, med store bagger mellom seg og enorme sekker på ryggen. Det klirrer i baggene, og de har et lass med fiskeutstyr som tyder på at de skal være her lenge. De klarer ikke skjule gleden over å høre at jeg skal videre, slik at de slipper å dele Kopmajoki-hytta med meg denne natta, og jeg får med noen finske hilsninger (eller kanskje det motsatte) på min vei i retning Pitsusjärvi, en annen hytte langs Nordkalottleden. Finnene har en merkelig måte å merke stiene på, de er merket med små pinner som for sikkerhets skyld er malt i en naturfarget gulfarge. Her kunne de lært litt av DNT, med litt tåke ser du knapt pinnen før du snubler i den. Terrenget er imidlertid lettgått, med oversiktlige daler og det er lett å følge høydekurvene i terrenget. Selv om det er langt ut i juli, ligger det mye snø. Kanskje er det den sene våren som gjør at det knapt er mennesker å se, for jeg møter ikke et menneske mellom Kopmajoki og Pitsusjärvi. Den viser seg å være er liten perle, tømret hytte med to rom, det ene er avlåst og må visstnok forhåndsbestilles. Et rom holder i massevis for meg, og jeg møter et estlandsk par i døra. De er på vei videre, selv om det er langt ut på ettermiddagen. Et par kilometer fra Pitsusjærvi ligger en sameleir, og de har tydeligvis invitert mye folk denne kvelden. Og de kommer luftveien, så ikke mindre enn tre flylaster med folk ankommer brygga nedenfor hytta. De finske hyttene holder høyere standard enn jeg hadde hørt rykter om, og jeg har Pitsus for meg sjøl, i hvert fall til klokka 3 på natta, da 5 finner ankommer alt annet enn lydløst. De skal for sikkerhets skyld lage mat, tørke tøy og smake på vodkaen før de køyer, og her er det kun ett rom. Jeg får valuta for å bære med meg gode hodetelefoner, og hevner meg ved å stå opp og lage frokost i 7-tida. Kopmajoki, de finske hyttene langs Nordkalottleden holder ganske grei standard. God vedovn og gassbluss, men ingen madrasser i sengene. Planen for dagen er å forlate Kalottireiti og i stedet krysse Bichosjohka, gå på nordsiden av Rimmajavri og vestover langs Urtasjohka, for å ende opp på Loassuhytta ved grensa, der det ligger ei hytte både på finsk og norsk side. Dagens utfordring blir kryssing av Bichosjohka, jeg finner et sted hvor noen har merket med varde på hver side av elva, og satser på at det er det beste stedet å krysse. Det er det sikkert også, når vannstanden er en halvmeter lavere enn nå. Steinene folk vanligvis tråkker på, ligger 20 cm under strie vannstrømmer. Jeg bruker en time på leting etter en vadestokk langs reingjerdet, men finner ikke noe som kan brukes. Med lav vannstand kan man antagelig gå tørrskodd på store steiner, men nå er det ingen annen mulighet enn å gå på bunnen. Ikledd kun crocks og badeshorts, og med vann opp til livet kommer jeg meg over. Vannet er iskaldt og strømmen stri, så jeg er glad når jeg kommer meg opp på vestsida. Det tar en halvtime å bli kvitt neglespretten, men så kommer godværet innover dalen, og ved ei gammel hytte merket Urtas hotell ved Rimmajavri blir det solid lunsj og tre timer i sola. Her tar jeg en av livets aller raskeste dukkerter. Litt tjuvfiske (har ikke finsk fiskekort, kun Norgeskortet) straffes med styrtregn oppover dalen mot Loassu. På den finske hytta er det badstutemperatur og to skrytete finner, så jeg velger i stedet Loassuhytta (Statskog/Reindriftsforvaltninga) på norsk side, Den er alt annet enn ren, og søpla ligger i berg utenfor, men her er i hvert fall tørr ved og en god vedovn. Hotell Urtas ved Rimmajavri i Finland. Du finner det neppe i Lonely Planet. Et godt sted for lang lunsj, og jeg vurderte å overnatte. Lettgått terreng i de finske fjell. Jeg har tatt av fra Nordkalottleden og følger dalen langs Urtasjohka i retning Loassuhytta og norskegrensa. Ikke bare pen natur rundt Loassuhytta. Ned mot Helligskogen får jeg et par småørreter i elva og kjenner lukta av mat og skikkelig seng. Har forhåndsbestilt rom på Helligskogen, inkludert godt selskap for de neste fire dagene. Vi legger igjen telt, kokeutstyr og en del andre ting på Helligskogen vandrerhjem, og tar noen sosiale lettvektsdager med god mat via Goldahytta, Treriksrøysa, Pältsästugan (Sverige), Moscanjavri (Statskog) og Rostahytta. Turen inn til Golda går i skikkelig tåke, og jeg er glad for at det er DNTs varder og ikke finnenes gule pinner som viser vei. Planen var egentlig å legge turen om Gappohytta og Isdalen, men beretninger om store snømengder og vanskelig fremkommelighet endrer litt på planene. 25 dager etter starten fra Alta, får jeg skyss ut Rostadalen. Kjenner at noen pausedager er fortjent, før jeg planlegger å fortsette turen sørover fra Frihetsli. Tåke tjukk som graut mot Goldahytta. Greit med god varding. Pältsästugan er en liten perle. Hytta har stugvärd, men ingen proviant. Men badstua var varm da vi ankom. Kveldsstemning ved Pältsä. Statskog-hytta ved Moscanjavri. Et par fiskere hadde varmet den opp før vi ankom. Hardt liv å være mygg, enten du er på den ene eller andre siden av glasset på Moscan. Etter å ha vadet noen kalde elver, setter man ekstra stor pris på DNTs hengebruer. Her er vi straks framme på Rostahytta. Loassuhytta på norsk side av finskegrensa.

Dag 21: Finike - Karaöz I Finike, ved starten på den tre mil lange turen på en strand. http://tarjeiskrede.blogspot.no/2015/10/finike-karaoz.html Den dagen på ruten jeg hadde sett minst fram til, tre mil på en strand og langs vei, selv guideboken gikk så langt og foreslo at man tok en buss istedet. Ikke så ille som først antatt, men ble noe kjedelig etterhvert. Siste strekningen langs kysten på en vei var hyggelig og kvelden i Karaöz ble av det hyggelige slaget. Dag 22: Karaöz - Gelidonya Fyrtårnet ved Cape Gelidonya, teltplassen min lå ved siden av trærne og benken til høyre for fyrtårnet. http://tarjeiskrede.blogspot.no/2015/10/karaoz-gelidonya.html En kort dag, da jeg lenge hadde lyst til å overnatte ute på Gelidonya-odden ved siden av fyrtårnet som ikke lengre er i bruk. I solnedgangen farges hele tårnet nesten rødt. Dag 23: Gelidonya - Adrasan Den Lykiske Veien går her langs kysten nedenfor ryggen, Eren Tepe er toppen i bakgrunnen. http://tarjeiskrede.blogspot.no/2015/10/gelidonya-adrasan.html Etter en nydelig soloppgang i Gelidonya gikk jeg til Adrasan, på en rute som ikke var spesielt spektakulær, men i besittelse av sin egen lille sjarm. Dag 24: Adrasan - Olympos Ruinene av en kirke i Olympos. http://tarjeiskrede.blogspot.no/2015/10/adrasan-olympos.html En mer spennende dag igjen hvor ruten gikk over Moses-fjellet (Musa Dagi) og endte opp i ruinene av Olympos. Disse ruinene var de største og mest imponerende så langs på vandringen. Overnattet i et trehus i Kadir's Tree Houses. Dag 25: Olympos - Ulupinar De kontinuerlig brennende flammene i Chimaera. http://tarjeiskrede.blogspot.no/2015/10/olympos-ulupinar.html En heller merkverdig dag hvor jeg først brukte en god del tid på å komme meg til en minibank, for så å finne ut at det var en minibank på neste sted på ruten (selv om alle jeg spurte sa at det ikke fantes noen minibank der). Høydepunktet for dagen var å komme til de kontinuerlig brennende Chimaera-flammene.

Har dette egentlig noe for seg? Er det nesten ikke bare å bruke disse når det ikke regner, og heller ta med en overtrekksbukse/jakke som er regntett. Det er ikke for å være nesevis at jeg spør om dette. Jeg trives dårlig i goretex, og leter egentlig etter alternativer. Så langt har jeg gått tilbake til poly/cotton blandinger med ull under. Ulempen er selvsagt at dette blir vått. Goretex-plaggene gjør meg like våt fra innsiden, da er litt av vitsen borte.

Det beste kameraet er det som er så hendig og lett å betjene, at du har det med deg.......................

Det er ikke batteriet som er på bærtur, men telefonen som er programmert til å slå seg av når den når en viss temperatur. Hvis dere prøver å ringe med den, og kun det, mens den er kald, vil dere se at det funker. Hvis jeg bare MÅ ta bilde, bruker jeg den kameraknappen nede i høyre hjørne på låst-skjermen. Da dør den ikke like fort. Hvis jeg på død og liv må på snapchat pleier jeg å legge den på magen i noen minutter først. Da blir den varm. Hvis telefonen din dør er det bare å varme den opp igjen, så skrur den seg på. Pleier å gå med den i ei lomme langt oppå låret. Evt i brystlomme (men da risikerer du fuktskader).

Skrim - Omholtfjell Jeg har aldri helt fått helt taket på Ørret eller Brunørret om du vil, denne prikkete luringen av en rovfisk som har forbauset og trollbundet sportfiskere i generasjoner. Jeg har heller hatt mer lykke på den salte versjonen som freser rundt langs kysten vår året rundt. Fra neglsprekk og ising i ringene om vinteren til solbrent nakke og klamme lår om sommeren, har jeg alltid fått Sjøørreten til å bite på - til tider bra eksemplarer. Men Ørret i ferskvann, til skogs eller til fjells, har jeg sjeldent fått noe voldsomt ut av. En stekepinne eller to på noen hundre gram har det blitt, men aldri noe mer. Nå skal det sies at jeg aldri satser så besluttsomt etter Brunørret som jeg gjør etter Sjøørret, jeg tror at det er fordi det er en annen setting når jeg er på tur hvor jeg gjør andre ting og ikke kun er på fisketur. Men nå skulle jeg på en dedikert fisketur etter Prikkepetter på Skrim, og med ørretentusiast Jørn så satset jeg på at dette skulle bli bra Vi hadde satt av en tredagerstur til Omholtfjell området på Skrim, der er det mange gode fiskevann som ligger i kort avstand til hverandre. Jeg har vært på vandretur på Skrim flere ganger før og vet hvor flott det er der oppe, med variert terreng fra myr til trollskog til fjell. Jørn hadde ikke vært her oppe før og gledet seg stort til å besøke fjellet, vi hadde studert kartene og lagt en plan på hvilke vann som skulle besøkes. Sekkene ble pakket med alt det nødvendige samt godsaker til bålkosen, det er viktig å kose seg når man er på tur og skal man ikke gå altfor langt er det rom for litt ekstra vekt Vi kjørte på opp Lågendalen til Passebekk og inn til Skrim Nord hvor vi parkerte på parkeringen i enden av veien, turen tar ikke mer en drøy time med bil fra Sandefjord. Vi hiver på sekkene og starter å gå på grusvei langs Stulstjernet mot Omholtsetra, masse vak fra Ørret som plukker insekter fra vannoverflaten ønsker oss velkommen til fjells. Jeg kjenner på kroppen at jeg har lyst til å ta noen kast, men alt er pakket ned i storsekken så vi får vente til vi kommer frem til målet. Jørn er litt svett i luggen og stiller som modell etter vi har gjort unna kneika opp til platået. Etter noen kilometer er vi fremme ved vannet hvor vi skal ha leiren vår, Fjellsetertjernet. En skikkelig flott plass med helt geniale flate svaberg som stikker seg ut i vannet og danner en naturlig fiskeplattform hvor man kan fiske alle veier, vi ser umiddelbart noen vak og får trua med en gang. Jeg har stort håp om å perse på Ørret her oppe, noe som ikke er så veldig vansklig siden den er på fattige 300 gram Og vi vet at det er mye Ørret her oppe og flere av fin størrelse opp mot kiloen også. Vi får rigget leir og det er akkurat plass til hvert av teltene på hver side av odden - noe sparsomt med mykt dekke for å banke ned teltpluggene, men det er ikke meldt vind av dimensjoner så det går. Vi har begge selvstående kuppeltelt som vi flytter rundt på får å få utnyttet plassen best mulig, jeg har blitt veldig glad i denne type telt. Er så kjekt å kunne løfte det rundt og sette det ned der det står perfekt De veier relativt lite og liten plass tar de også, min Husky Sawaj 2 ligger på 2,5 kg og Jørn sin Helsport Reinsfjell Superlight 2 ligger på 2 kg. Min plass til venstre og Jørn sin til høyre, herlig å ligge så nærme vannet Pakket ut og ferdig rigga så setter vi oss ned og tar en ankerdram mens vi studerer vannet og ser på vak, det ser ut på flere av vakene at det kan være større fisk. Etter en liten stund så tar vi tak i fiskestengene og gjør unna noen nødvendig kast med favorittslukene for å få unna de verste abstinensene. Vi kjenner noen napp, men ingen fast fisk. Magen sier ifra at den vil ha føde så jeg fester en markklyse på duppen og hiver den uti, den får ligger der mens vi tar oss litt å spise. Jørn hygger seg med en liten en etter ankomst Etter litt mat så fisker vi oss rundt hele Fjellsetertjernet, vi overlapper hverandre mens vi går langs kanten og kaster systematisk på vak og plasser hvor fisken kan gjemme seg. I andre enden av vannet er det en gjeng fluefiskere som har gjort leir, de vader rundt på grunna og pisker fluene sine i håp om at Ørreten har lyst på insektimitasjonene deres. Sikkert irritert på vår blydenging og forstyrrelse av stillheten rundt dem så går vi videre forbi dem og fortsetter fiske på andre siden av campen deres. Etter en god runde så har vi nesten kommet oss rundt vannet før det smeller på hos Jørn, han vinker fornøyd til meg som står litt unna og indikerer at det blir Ørret til middag ikveld En fin steikefisk på rundt 400 gram blir landet i håven. Jørn sjekker ut en kulp rett ved Fjellsetertjernet uten hell Smørstekt Ørret sammen med vårløk og potetmos med bacon oppi til middag = nam ! Etter en heidundrende god middag så samler vi brensel til et kveldsbål, vi finner en lang furustokk som noen har hogd på fra før samt noen granstokker. Den blir sagd opp i passe lengder og kløyvd opp til ved, den er full av harpiks og den gode lukta av tyrived brer seg i nesa. Kvelden senker seg over Skrim og himmelen blir farga rød mens vi koser oss med bål, kaffe og attåt Morgenen etter bråvåkner jeg klokka seks og må ut av dunposen og teltet, det er grådig varmt. Jeg drar opp glidlåsen på teltet og ser en blå himmel med steikende sol på et blikkstille vann, det er morgenstund slik som vi vil ha det. Jeg rusler bort til teltet til Jørn og leker apekatt utenfor for å vekke han, jeg hører en liten latter og så har har han fått opp øyene. Idag skal det bli tur og fiskes hele dagen i alle vannene området har å by på, er rimlig klar for å få en fin Ørret til å bite på. Blikkstille morgen. Vi har planen klar og etter frokost pakker vi dagstursekken med fiskeutstyr, mat og drikke og setter kursen for Øyangen. Det er et godt ørretvann med tilhørende kultiveringsarbeid i en bekk hvor det lagt ut gytegrus og tilrettelagt for et godt ørretsamfunn, slikt gleder en fisker på tur. Vi kjører samme taktikken her ved å fiske oss rundt vannet og overlappe hverandre mens vi fisker langs kanten. Vi stopper på potensielt gode plasser og odder hvor det er bra å fiske fra. Jørn fisker fra en fin plass ved Øyangen i bildet til venstre og verdens største maurtue på 18 meter i bildet til høyre. Halveis rundt vannet kommer vi til en gammel bålplass hvor det er en holme uti vannet, det skaper et sund mellom land og holmen. Jeg tenker inne i meg at mellom der står fisken jeg er ute etter! Jeg stikker snuta ned i slukboksen og finner en klassisk Lilleauren 12 gram i sølv med røde og grønne detaljer. Jeg gjør et kast og sluken lander midt i det smale sundet, noen meter med sveiving etter den vanngjennomtrenging smeller det til i sluken. Jeg gjør mothugg og der sitter han endelig, jeg blir litt stressa men får finstilt bremsen slik at fisken får jobbe. Jørn er like bak meg og står klar med håven, rolig nå sier han og la den slite seg ut litt. Etter litt fighting og kjøring av fisk så glir den pent inn i håven til Jørn, en ny pers er satt på 520 gram Deilig! Denne blir middag ikveld Så glad kan bli av en halvkilos - meg selv og Prikkepetter. Etter vi har kommet oss rundt Øyangen så fortsetter vi ferden gjennom skog og myr til vannene Fiskelaus, Krokvannet, Taraldsvannet og Svarttjern før vi returnerer tilbake til leiren vår ved Fjellsetertjernet. Gode ni timer bruker vi på fisketur og resultatet totalt blir 9 fisk fordelt på oss to med 2 på meg og 7 på Jørn. Jeg tar nok en pers hvor vekta stopper på 600 gram. Den største til Jørn er drøye 600 gram den og. Dette var en skikkelig deilig turdag med masse fisking og utforsking i fantastisk natur Jørn er enig med meg at det er utrolig fint her oppe hvor ørretvannene ligger tett i tett som perler på en snor. Her fisker vi i Fiskelaus, ikke la deg lure av navnet Og her prøver vi å lure Ørreten i Svarttjern, fisk ble det her også. Ørret fra Fjellsetertjernet Etter en lang dag på tur så rusler jeg bort til en kulp bak en stein hvor vi har plassert noen kalde bokser med himmelsk godt innhold, plukker opp et par og slenger en bort til Jørn. Det må være den beste halvlitern jeg noen gang har smakt, Jørn er ikke uenig med meg i den saken. Etter litt mat og drikke blir vi litt sløve og tar en oss en liten siesta på luftunderlaget, det er deilig å sløve i skyggen av teltduken i et nydelig vær. Venstre: Jørn nyter til de grader en kald en. Høyre: Mine trofaste Viking Vetti II støvler har nok en gang gjort unna et godt stykke arbeid og holdt meg tørr på beina gjennom myr og gjørme. Resten av denne dagen går med til å fiske i Fjellsetertjernet og kose oss i campen. Vi fyrer bål til kvelden igjen og hygger oss til kroppen har lyst på sovepose. Dagen etter er det retur og på vei hjem stopper vi ved en minnestein som er satt for å hedre Tor Stenersen - jeg lar bildet under fortelle historien og lar det bli avslutningen på denne turrapporten fra Skrim Takk for følge.

Før sommeren lovte jeg å komme med erfaringene mine med Helsport Reinsfjell superlight 2. Nå i sommer har jeg prøvd det 6-7 netter. http://www.helsport.no/reinsfjell-superlight-2 Mest i finvær (vanskelig å finne dårlig vær i nord denne sommeren), men en natt i lett regn og et døgn i tildels veldig sterk vind. Teltet er et selvstående kuppeltelt med to innganger. Målet er 120 x 230 cm innvendig, med ca 110 cm høyde. To fortelt og innganger er perfekt særlig på fine morgener når man kan lukke opp teltet og "slippe utsikten inn" i teltet. Jeg er veldig fornøyd med dette teltet. Plassen er kjempebra om man er alene på tur, og absolutt akseptabel om man er to stykker. To stykker og et barn skal faktisk også gå, men da er man på grensen (barnet kan jo eventuelt sove i en av forteltgangene). Fin takhøyde er det også. Siden jeg selv bruker liggeunderlaget Exped synmat ul i 65 cm bredde er det dog ikke plass til to slike store underlag Var ikke i nærheten av å komme borti noen av veggene i løpet av natten (er selv 182 cm høy). Teltet presterte fint hele tiden jeg brukte det. Fikk selvfølgelig ikke prøvd det i "dynkregn", men tror det skulle holdt bra da også. En av kveldene på tur i Åselidalen blåste det plutselig sterkt opp, og hele den natten og neste formiddag blåste det sterkt med tildels veldig sterke kast. Teltet motsto alt dette med ingen skader. Med 25 grader og vindstille da jeg ankom teltplassen hadde jeg ikke festet det altfor bra i starten, slik at jeg måtte ut og legge tunge steiner oppå pluggene/bardunene utpå kvelden da de sterke kastene kom. Da dette var gjort sto det bunnstøtt. Som uerfaren telter var sikkert ikke barduneringen perfekt heller, men teltet sto bra likevel. Basert på mine erfaringer med den sterke kastevinden så tror jeg absolutt at dette teltet kan brukes på høyfjellet sommerstid. Teltet veier på kjøkkenvekten 1995 gram inkludert alt. Reparasjonssettet veier 100 gram og kommer i tillegg. Kombinasjonen selvstående kuppeltelt, vekten og den gode plassen var det som i utgangspunktet førte til at jeg kjøpte akkurat dette teltet. Ventilasjonen virket å fungere bra. Jeg hadde flere drømmemorgener hvor det bare var å åpne opp begge inngangene og ligge og dra seg i solen og se på utsikten til begge sider.