Vinnerliste

Hva gjør to middelaldrende menn langt fra noen atleter i verdens hardeste skirenn? Med et mål om å være fornøyd med å fullføre meldte vi oss på sammen med et koppel av langrennsløpere, triatlonutvøvere, ultraløpere og andre hardhauser. Høsten i fjor ble det anskaffelse av bildekk for trekktrening rundt Stokkavannet. 2-3 turer hver uke var oppskriften for å dekke opp for manglende grunntrening. Treningsplanen gikk noenlunde greit fram til andre helga i januar da jeg gikk på en kraftig overtreningssmell etter to harde treningshelger på Haukeliseter på rad. Resten av januar og februar føltes kroppen sliten og lite samarbeidsvillig. To uker før start ble det en ny treningstur til Viersla og endelig løsnet det litt igjen, kanskje skulle det la seg gjøre å fullføre likevel? Lagkompis, Jarle, i godt driv ved Mannevatn på en av treningsturene Leir ved Tverrgavlen på treningstur til Viersla Onsdag 24 februar lastet vi bilen full av ski, pulk og utstyr og satte kursen mot Eidfjord. I Eidfjord var det utstyrssjekk og veiing av pulk. Vi veide inn på 92 kg totalt, 12 kg over minimumskravet til målgang, men alt av mat, drikke og fuel som brukes underveis teller ikke i minimumsvekten. Utstyrssjekk og innveiing. Prerace meeting i Eidfjord Etter innveiing var det klart for informasjonsmøte for alle deltakerne, siste påminnelser om sikkerhet, vær og føre ble gitt. Værvarselet var bra, men mye nysnø på vidda var en ekstra utfordring for de som skal gå i tett (heldigvis ingen fare for oss mao). Natta ble tilbrakt på hotell før bussene tok oss til startpunktet på Haukeliseter. Siste klargjøring på Haukeliseter Individuell klasse starter kl 12:30 en halvtime før oss og det var imponerende og se hvor fort de første forsvant oppover den bratte bakken fra Haukeliseter. 13:00 var det vår tur og vi la oss litt godt bak i mengden av lag som skulle ut samtidig. Da startskuddet gikk var det bare å finne seg en plass i rekka. Litt tendenser til kaos oppover når ca 150 stk skulle flettes inn i de 4 spora som de i individuelt allerede hadde tråkka opp så det var bare å ta de første meterne helt rolig. 40 minutt senere var vi på toppen av den første kneika og kunne bytte fra langfelleskiene over til kortfeller. Tett i første bakken Etterhvert fordelte folk seg godt utover og trengselen opphørte. Det gikk greit over Venaretjønn og videre innover. Opp mot Veslenup er det igjen bratt og det blir bytte til langfeller, vi gikk med to skipar for å rakst kunne bytte noe veldig mange andre også gjorde. De som gikk på kortfeller hele veien slet godt i de bratteste bakkene. På toppen av skaret før Mannevatn ble det igjen skibytte og en liten drikke og matpause. Fra toppen av skaret under Veslenup Det gikk raskt ned mot Mannevatn og videre nedover mot Slirdokkhølen før løypa gikk videre oppover mot Årmotvatn. Her er det stort sett slakt oppover hele veien. Ved Årmotvatn ble det ny pause og vi demonstrerte at vi tok det hele som en tur ved å drikke kuli og spise medbrakt appelsin Kuli og appelsin ved Årmotvatni Etter at sola gikk ned begynte det også å blåse opp litt. Det var meldt liten kuling på torsdagskvelden og denne fikk vi rett i mot så det ble litt tyngre å gå. Første planen var at vi skulle gå forbi Hellevassbu og campe mellom sjekkpunktene, men pga været og at det allerede var blitt godt mørkt når vi kom til Hellevassbu valgte vi å campe der. Jeg mistet også ene kortfellen min i nedkjøringen mot Hellevassbu. Heldigvis var det noen bak som fant den og plukket den opp, men metallfestet var borte og limet frosset. Vi ble på Hellevassbu fra 20:30 og kom oss ikke avgårde før 06:15 på fredagsmorgen. Første timen gikk i mørket, men etterhvert kom sola såvidt fram. Jeg smurte skiene siden jeg ikke fikk festet kortfellene og det ble en mix av dårlig feste, klabbing og glipptak. 6 timer senere var vi framme på Litlos og der varmet sola i leveggen og vi unte oss en god time før vi gikk videre. Siste biten mot Viersla ble tung og kald. Vinden blåste opp igjen sammen med noe kaldere temperatur. Kvennsjøen og Litlosvannet føltes som en evig lang motbakke og med nesten 40 km på en dag kombinert med dårlig feste på skiene ble dette den desidert tyngste etappen. Da vi kom fram til Viersla 21:15 sammen med et annet lag ble vi møtt av crewet der med bølgen og varm velkomst. Vi fikk opp teltet og var begge så utmattet at vi satt og skalv før vi fikk opp varmen tilstrekkelig i teltet. Planen om en kort stopp på Viersla ble nedstemt da vi begge var enige om at vi trengte noen timers søvn før siste etappe. Soloppgang ved Bjørnadalen Neste morgen tapet jeg på kortfellene igjen for å prøve å få bedre feste enn dagen før. Vi kom oss avgårde fra Viersla 06:45 og gikk vel i en time før gaffatapen rullet seg av. Men da hadde ihvertfall limet på fellene satt seg til skiene igjen og jeg klarte å holde de på med kun et par runder i front på ene fellen. Dette gav vesentlig bedre glid og vi fikk opp farten betraktelig opp Sildabudalen. Vi gikk forbi 3-4 lag denne etappen og hadde mye bedre snittfart enn dagen før. Moro å kjenne at kroppen fungerte selv etter to dager med hardt kjør. Fra Tverrgavlen er det utforkjøring og da forsvant også sikten. Tåke og jordmørkt gjorde det ekstra utfordrende og med en pulk som dytter godt ble det mange trynn nedover før vi endelig kunne krysse målgangen 48 timer 20 minutter etter start. Flagget plantes i heltehaugen etter målgang ved Maurset Neste år blir det reservefeller og ekstra fellelim i pulken...

Vintertelting i 18 minus sammen med ungene, @MonjaHD og hunden vår. Koselig. Ådneram er fint.

Et mål for meg i 2016 er et dusin turer "over vidden", og inntil i dag lå jeg litt "etter skjema" som Per Jorsett ville sagt det, med en tur på to måneder. Da jeg våknet i morges , så det ikke ut som det skulle bli noen tur i dag - det var "ertesuppe" utenfor, kunne knapt se nabohuset over gaten. Slo fra meg turen, og slappet av - og først etter at en god kopp kaffe hadde sparket i gang hjernen, slo det meg at tåke nede i Bergen ikke betyr tåke 5-600 meter høyere opp. Sjekket webkamera på Ulriken, og der var det strålende sol. Pakket på 15 min og rakk bussen til byen med to minutters margin, jogget fra Festplassen til Fløibanen og rakk den med ett minuttsmargin - og fem kvarter etter at jeg gikk ut døra, tok jeg et bilde nær toppen av Rundemanen av en fortsatt tåkefylt Bergensdal/Puddefjord, jeg startet i tåkesmørja helt til høyre i bildet: Det var lett gåføre helt til jeg kom ned fra Rundemanen og skulle bryte av mot Jordalen - da ble det blytungt når man ikke hadde ski eller truger. Måtte ha en liten stopp for å få igjen pust, knaske i meg litt frukt og mote meg opp til turen opp Trappefjellet: Etter å kommet meg halveis opp der, begynte jeg å vurdere fjellvettregelen om snuing og null skam etc med fornyet interesse - men heldigvis ble det litt lettere å gå etter å ha kommet opp på toppen. Men jeg var bekymret fordi jeg anslo at jeg da hadde brukt en knapp time på den siste kiilometeren - og det er ti av dem mellom mastene på Rundemanen og Ulriken... Det viste seg imidlertid at lettere terreng og føre hjalp godt på farten, selv om jeg stadig ble forbikjørt av skigåere. Tok en pause på Vardegga ca to timer etter Rundemanen, med kaffekoking og litt varm mat - det gjorde godt i en småtrøtt skrott Da var også tåkelaget nede i sentrum dunstet bort, på den annen side begynte det å dukke opp flere høytflyvende skyer: Turen gikk videre mot Ulriken, og når jeg gikk der i gummestøvler med brodder påsatt, og stadig sank ned til knærne i snø, og så på utsikter som dette...: ... så tenkte jeg med meg selv "Du har ikke prioritert skiutstyr ennå, nei? Idiot!"

Lørdagstur på ski. Skitur? Tanken slår meg plutselig på fredagskvelden. Det er ikke ski og snø jeg først og fremst tenker på. Slike turer kommer ganske langt bak i min prioritering. Det må dessverre av og til trenes for turene inn til Blåfjellenden. Og når værgudene skuffer med et tynt lag nysnø på plenen hjemme, må det tenkes alternativ. Kunne ikke den globale oppvarmingen, ha tatt seg av snøen i lavlandet i det minste? Nå er litt nysnø, melding om gode forhold i Brekkå og lørdag, ingen dårlig kombinasjon. Det blir stort sett en tur eller to i Brekkå hvert år. Og da kan det godt være gode forhold. Som vanlig ble det litt frem og tilbake før ski støvler og staver var på plass. Sko? De jeg fant, liknet da ikke på mine sko? De passet både på skiene og føttene – jeg prøvde…. Etter en stund kom svaret på mysteriet – nye sko i fjor, nettopp fordi jeg ikke fant de gamle. (Hukommelse er rare greier, bestyrerinnen husker det jeg har glemt.) Det ble nytt kjøretøy i januar, og da måtte jeg jo finne ut av hvordan jeg skulle få skiene i bilen. Her har Toyota tenkt for meg, og laget en luke i baksetet. Enkelt og greit. Det var omtrent bar vei helt opp, bare den siste bakken var dekket av is og snø. Jeg var heller ikke alene, det var nesten fullt på parkeringsplassen. Pris 30 kroner. Jeg kikket meg forsiktig rundt. Ikke mange på min alder. Det var helst familier med unger, akebrett, ski og utstyr. Noen av ungene delt min skepsis til snø og ski, protestene var hørbare. I tillegg til familier, var det også noen ganske få med skikkelig utstyr og teknikk. Antakelig brukte de anledningen til å trene for større oppgaver. Ingen andre med sekk, grønt fjellutstyr og langsom takt på skiene. Jeg følte meg litt alene og utenfor. Det ble ikke bedre ned første bakke. Bakke? Egentlig bare slakt nedover. Det var nok for meg, sånn med en gang. Skiene ville liksom ikke lystre helt. Og ploging var ikke noe som kom av seg selv. Jeg kom ned uten å lage skandale, men hva med den bratte bakken (en helt grei bakke for de fleste) litt lengre inne? Med skien i plog hele veien ned, gikk det greit, og etter hvert fikk jeg litt selvtillit, og kunne sette utfor en del småkneiker. I den neste lange slake bakken var det folk. Det krever kontroll – på farten – ikke sant? Neste runde gikk bedre. Jeg kjørte elegant forbi mange – på tre fire år, og antakelig på sin første tur…. Føret og forholdene var imidlertid slik at det etter en stund faktisk var kjekt å gå på ski. Selv om folk antakelig synes jeg mest lignet på en nisse fra forrige århundre. (Jeg er en nisse fra forrige århundre.) Det ble tre runder. Og det var så avgjort nok. Innsiden av lårene protesterte heftig på slutten av siste runden. Det må være noen muskler eller sånt som ikke brukes på annet enn skiturer. Det var fortsatt folk på vei opp da jeg kjørte nedover. Blir det, som meldt, fint vær på søndagen, så vil det bli kaos, men uten meg. Det får holde med en skitur i uka. [url={url}]Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden[/url]

Da har jeg unnagjort en uke med skiturer på Blefjell, på mandag til torsdag etter jobb og en litt lengre tur på lørdag (23km) og min lengste skitur hittil på 34km nå på søndag. Totalt ca 10 mil på ski. Føler virkelig jeg har fått utnyttet skiføret. Siden det er vinterferie, så har det også vært kjørt opp hver eneste dag, med så å si perfekte løyper. I dag startet turen litt over kl 11 fra Storli, rett opp til Solobua og derfra til Strutåsen. Sistnevnte strekning var det helt utrolig masse folk. Jeg og kjæresten gikk nesten å vasset i folk. Løypa tok oss fra Strutåsen mot Fagerfjell, og det ble plutselig nesten folketomt etter at vi tok til høyre i krysset mot Fagerfjell i stedet for den mest brukte løypa mot Krøkla, Vasshølet og Bletoppen. Vi gikk ikke helt ned til Fagerfjell, men tok bakveien opp til Krøkla. Det var der vi sjekket GPS-en som da viste 20km. What? Det hadde vært en veldig lett tur så langt, og ingen av oss var spesielt sliten. Utsiken fra Krøkla var helt fantastisk. Turen gikk derfra rett ned til Strutåsen, Solobua og ned til Storli. Bildene er fra ovennevnte tur og turen dagen før til Gunnulfsbua og Vasshølet.

Jeg er ikke noen skribent, men siden jeg setter stor pris på å lese om andres turer vil jeg prøve å skrive noen ord fra turen i nord. Det har vært ei fantastisk uke øvre Pasvik. Denne gangen var det kun Ulva og meg, så jeg var litt spent hvordan det kom til å bli. De andre turene jeg har vært på har jeg alltid vært sammen med andre, så dette er en ny erfaring. Spesielt med tanke på navigering, det er ærlig talt noe jeg ikke er spesielt god på! Etter å ha pakket bilen full av utstyr satte vi kursen nordover, ca 100 mil. Men når en gleder seg til tur, virker det ikke så langt. Jeg parkerte litt sør for Vaggetem, og fulgte skutersporet innover. Klokka var nesten 16 når vi var klare til å gå, så hodelykta måtte på ganske kjapt. Jeg hadde håpet at det kanskje gikk et spor inn mot Holmenkoia, men siden det ikke så slik ut gikk vi videre mot Ellenvannet og Ellenkoia. Etter ca 4 timer, og ca 12 tilbakelagte kilometer med en godt lastet tung pulk var det fantastisk godt å komme fram. Det er flott å kunne få bruke disse åpne koiene. Teltet er selvfølgelig med på tur, men jeg må innrømme at jeg liker den luksusen det er å komme innendørs etter å ha gått seg sliten og svett. I helga som kom var det en til familie innom hytta. I tillegg til et par som sov ute første natta, og neste i koia. De neste par dagene går jeg turer i området, og jeg forsøker meg blant annet mot Grenseparvann. Det går veldig greit uten pulk, så neste dag tenker jeg at vi prøver oss med pulk. Dagen byr på snøbyger, og det helt fram til kvelden. Men jeg tenker at vi prøver oss likevel. Det blir en kilometer, før Ulva parkerer. Hun liker ikke de dårlige sporene, og ikke nysnøen som er kommet. Derfor bestemmer jeg at vi returnerer i retninga der vi har bilen parkert. Det går veldig greit, det er mye bedre spor i denne retninga, og Ulva trekker som bare det. Noen kilometer før parkeringsplassen finner vi et skuterspor som tar av fra løypa, og vi bestemmer oss for å prøve det. Jeg håper at det går mot Holmenkoia. Det fører oss mot Ellentjern, og vi går mot Ellentjernkoia. Jeg ser ikke spor i retning Holmenkoia. Jeg booker oss inn for natta på campingen i Vaggetem. Når jeg kommer mot Ellentjern treffer jeg en trivelig mann som kan fortelle at hvis jeg følger sporene over vannet vil jeg finne spor i den vestlige delen av vannet som går til Holmenkoia og Høvasskoia. Jeg går videre mot parkeringa, henter bilen og kjører ned til campingen for en natt der. Forresten ei veldig hyggelig og hjelpsom dame som driver campingen. Dagen etter våkner jeg til et strålende vær. Sola skinner, det er stilla og -15 grader. Vi går mot Holmenkoia hvor vi fyrer opp, og tar lunsjpause et par timer. Det er kaldt, og denne hytta tar det lang tid å varme opp. Men et greit husvære likevel. Vi går videre mot Høvasskoia, og kommer dit i 15.30 tida. Dette er ei utrolig fin koie, og det tar ikke langt tid å få opp temperaturen. Et utrolig flott sted. Neste dag er det frokost,kaffe og rydding og klargjøring av hytta til de neste som er så heldige å besøke et slikt fredfullt og vakkert sted. Jeg tar fatt på de ca. 8 kilometrene tilbake til Vaggetem hvor bilen står parkert. Denne etappen pakker jeg pulken litt smartere, slik at den ikke fungerer som en brøyteplog.. utrolig for en forskjell! Turen i Pasvik går mot slutten for denne gang, og det er vemodig å dra, spesielt i dette utrolig flotte været. Men jeg tror, og håper at jeg får muligheten til å komme tilbake. Mange fine minner, og erfaringer rikere er konklusjonen etter denne turen. Jeg har snudd kartet ganske mange ganger, og trykket på gps en, men det har gått veldig greit å finne fram. På grunn av mye snø, måtte vi rett og slett følge de skuterspora som vi fant. Men har erfart at gps også er en grei ting å ha med seg. I tillegg har jeg måttet stole på meg selv. Jeg har turt å bruke gassen på hyttene (er jevnt over redd for sånt), og til og med lært å bruke den nyinnkjøpte msr brenneren. Tusen takk til hyggelige Pernille som lærte meg å bruke denne, og som også viste hvordan en kan overnatte ute på vinterstid uten telt, stilig. Takk nydelige Pasvik for denne gang. Kanskje ses vi til sommeren

Hmm... trykk på skriverikonet rett til høyre for søkefeltet, og vel "lag turkart for utskrift" så plasserer du det gule feltet der hvor du vil ha kart, og trykker på "Lag kartet!" til venstre. Da vil du få kunne laste ned en PDF, som er i målestokk om du skriver ut i A4 uten å skalere utskriften til skriveren din. PDF-en vil ha en fremside med oversikt over alle kartbladene, og ett og ett kartblad på hver side. Du kan selv velge om du vil ha med tegnforklaringer eller ikke.

Det beste kameraet er det som er så hendig og lett å betjene, at du har det med deg.......................

Takk Det med magneten har gjort at jeg har mest lyst på Osprey sin vannblære. Tålmodighet? Hmm. Lenge å vente på sommervarene, men er vel verdt det?

Imponert. Har du mulighet til å legge ut en pakkeliste? Liker ideen om å ta det som en tur, så dere har sikkert pakket litt fornuftig, og ikke jaget grammene. En liten digresjon om skifeller. Fellelim på tur er dårlig idee, må stå en natt. Ekstra feller er veldig lurt. Ellers kan jeg anbefale sportstape. Varm skia i posen 15 min, et langt drag under hele med sportstape, og litt støttesurringer hver 30 cm. Sitter som berget. Igjen, Imponert!

Rab neutrino endurance I size xl og xxl (farge beluga dvs grå) til 1330 kr på fjellspor . Fullpris ca 4000.

Det ser ut som om Dragonfly har en annen pumpe enn de andre MSR brennerene, det er mulig art denne var først ute for jeg kan ikke se noen endring på pumpene jeg har funnet bilder av på nettet i nyere tid. Ta en kikk på denne tråden: http://classiccampstoves.com/threads/msr-pumps.7167/ Spesielt innlegget til Doc Mark som har en del bilder. Doc er en absolutt pålitelig kilde. dsk

Respekt! Alexander Gamme endte med å skru fellene fast til skiene på en av Sydpolturene, mener jeg å ha lest et sted.. Kanskje ikke dumt. Det er vanskelig å få feller og nytt lim til å funke på kalde ski, men det er jo mulig å få skiene inn og varme dem i teltet under en av sovepausene..

Bra jobba!

Kjøpte ikke nye innervotter til påsketuren jeg har planlagt på Hardangervidda. Lærte meg å pjone i stedet, og har nå pjonet og tova fantastiske innervotter i ull til hele familien Utgifter: ca en femtilapp per vottepar - og da snakker vi ubehandlet ullgarn i topp kvalitet!

Jeg har nylig kjøpt mitt første hjem, et koselig småbruk på Svatsum, i Gausdal. Eiendommen ligger på sørsida av Gausa, på sida mot Hornsjøen og Langsua nasjonalpark. I vår glede over dette, tenkte jeg å høre med dere om turtips, små områder, buer, gode fiskeplasser osv i området. Alle tips og bilder motas med takk:) Flytter i Juni.

Jo større kamera jeg har med på tur jo mindre blir det brukt, som flere sier, definer bruken så kjøp kamera. Sony RX 100.

Mange takk for en flott turrapport

Har testa i dag. Fylt kokende vann Ca 100 grader på to termoser. En Primus 0,5 liter og en Thermos Work 1,2 liter. Ingen forvarme og med koppen skrudd på. Satt dem ut på verandaen i dag kl 1000 og tok dem inn kl 2200. Temperatur ute startet på -18 og er nå -1,9 grader. Primus 0,5 liter har nå 58 graders vann Thermos work 1,2 liter har nå 74 graders vann. Ble positivt overrasket av dem begge. Hadde forventet pissvarmt vann i begge.

http://www.hektapatur.no/soveposer-1/4-sesongsposer/mountain-hardware-lamina-z-bonfire Mountain Hardweare lager prisbelønte syntetiske poser. Denne veier rett over 2 kilo og klarer minus 34 til godt under halv pris for en tilsvarende dunpose. Har ikke testet Bonfire, men har testet MH Hyperlamina Flame som er en bra pose som holder hva den lover.

Haukebøtinden, Tjeldsund Eneste fjellet jeg observerte sola traff. Er de små øyeblikkene som teller

Totalt sett virker Fjellreven og Klattermusen som de der tar både miljø- og dyreverd ansvar mest på alvor. Mange søk på nettet viser dette, og mange organisasjoner følger med. Her er en artig side, men dette eksempelet viser dyrevelferd rundt sine produkter. http://down.four-paws.org/en/?locale=en_US Og så har Greenpeace en grundig sjekk på gang: http://www.greenpeace.org/norway/no/press/releases/2016/Flere-populare-friluftsprodukter-er-fulle-av-skadelige-kjemikalier/

En kort men lang tur til Gursli gruvene og videre til Øvre Myssa med min stefar og familiens unge ungarer. Selve turen er ikke lengre enn omtrent 5 km, men vi tok en avstikker til en topp hvor vi brente bål og grilla pølser, drakk kakao og spiste "stekt" banan med sjokolade. På turens høyeste punkt var det egentlig perfekt skiføre (etter det lille jeg vet om ski og føre). Herlig tur i helt fantastisk vær! Lenge siden jeg har gått i det området selv, men så at det var satt opp nye skilt, i regi av Opplev Dalane, og godt markerte stier. Planen utover våren blir å utforske nærområdet samtidig som jeg blir friluftslivvandt

Taraldsviktinden, Kongsvika En tur innom Taraldsviktunnelen. Noe mere snø enn antatt for å kunne kjøre gjennom

Stadig småturer i nærområdet, men det regner heldigvis ikke hver gang.

Jeg tror en større kilde til fluorforbindelser i naturen, er skivoks og glidere. Dette slites jo av mens man går, og det har blitt pekt på dette som syndebukk tidligere. Det blir liggende i vegetasjonen, som blir spist av lemen, som i sin tur blir spist av reven, og da samler fluorforbindelsene seg i store konsentrasjoner. Av den grunn bruker jeg ikke fluorprodukter på skiene mine.

Jeg har en eldre versjon av denne: http://www.thermos.com/products/vacuum-insulated-34-oz-stainless-steel-beverage-bottle.aspx min er på 1 liter. Forvarmet denne i 5 min. Satte den så ut på tregulv i 1 grad. Hentet den inn igjen etter 12 timer. Ute temp var da minus 7. Så la oss derfor anta at gjennomsnitts temp var minus 3 grader. Jeg målte en vann temp. på 71 grader !!! Dette er signifikant bedre enn testen jeg gjennomførte og som nevnt tidligere i denne tråden.

Nå har jeg drevet med seiling i en del år. Vi var 5 kamerater som seilte regatta i flere år. De fleste sesongene seilte vi halvtonn, og noen sesonger med Express. Med utgangspunkt idet jeg lærte i løpet av denne tiden så ville jeg vert svært skeptisk til å seile til Antarktis med det mannskapet Jarle nå har skaffet seg. Når vinden er sterk og bølgene høye så er det så store krefter i sving i både båt og rigg at det ofte ikke er plass for å feile eller nøle noe sted. En gang fikk vi med en ny "matros". Han var fra Finnland og sa at han hadde seilt noe tidligere. Det tok ca. fem minutter å overbevise oss andre om at han hadde seilerfaring. Det første han gjorde når han kom ombord var å gå frem til klemmene, fem på styrbord og fem på babord side, hvor de tauene som står permanent på båten var festet. Han tok i hvert tau og kikket opp i riggen for å se hva de forskjellige tauene var. Når det ikke er seil på båten så er det stort sett bare fall som er montert og når han hadde sett hvilket fall de forskjellige tauene var så hadde han kontroll. Skjøter og braser til forseil og spinnaker kommer på dekk når seilene heises og da kan jo alle se hvor disse er. Denne mannen har nå seilt to ganger rundt jorden på Intrum Justitia den gang da denne regattaen hette Whitbread ocean race. Det mannskapet Jarle har fått ombord, i hvert fall tre av dem, vet knapt nok hva et fall, en bras eller en skjøte er, og hvem av dem skal passe på å mate kjølsvinet? Når mann seiler i hardt vær så er marginene små og da trenger man mer rutine enn det et par småturer med sjøsykt mannskap kan gi. Jeg har opplevd å "broache" ikuling, bare fordi den ene av de som kjørte spinnaker nølte noen sekunder fordi han ikke viste sikkert om han holdt i skjøten eller brasen når skipperen brølte ut sin ordre. Jarle er ganske tøff som tør å ta ut på en sånn tur, med dette mannskapet, etter alt han har opplevd, men om mannskapet kan man vel bare si "Forlat dem for de vet ikke hva de gjør". Heldig vis så vet vi at det gikk bra, for ellers hadde vel ikke filmen blitt laget.

Fant dette http://www.google.no/url?sa=t&rct=j&q=&esrc=s&source=web&cd=7&cad=rja&uact=8&ved=0ahUKEwj9xqCaiZbLAhUwb5oKHWdjBesQFghAMAY&url=http%3A%2F%2Fwww.framtiden.no%2Fgronne-tips%2Fklar%2Fslik-kler-du-deg-miljovennlig-pa-tur.html&usg=AFQjCNHj3vQ2mR2jsSXv2ogQhRGRzPME0A Ellers kan jo ventile bomull være et alternativ

Nesten til Korset, Kongsberg, 20.02.2016 ( -2 grader; 20cm nysnø)

Min første topptur med lånt randonee-utstyr (merk første - ikke siste). Slettfjell i Lærdal. Jeg har knapt stått på nedoverski på 20 år men alt går når man storkoser seg maks.

Har ingen erfaringer med andre ovner enn Tentipi Eldfell, men den kan en fyre Faan sjøl ut av Helvete med...ulempen er at den er på størrelse med reaktoren i et middels kjernekraftverk og jeg blir ofte i dårlig humør av å bære rundt på den. I følge kjerringa er den fin å lage mat på...