Vinnerliste
Populært innhold
Viser innholdet med mest poeng fra 20. feb. 2016 i alle områder
-
4 poeng
-
En Fjällräven Keb bukse på ryddesalg i Turbutikken i dag. Muligens en størrelse for stor, men når prisen ble 450,- er jeg villig til å se stort på det - har jo lest at mange er fornøyde, så det skal bli morsomt å prøve den ut på tur som en vår-/høstbukse. Skulle egentlig bare ha en Breeze ullboxer, og klarte faktisk å huske den også før jeg avsluttet handelen3 poeng
-
For mange år siden var jeg i Skottland og før jeg besteg Ben Nevis så kjøpte jeg et par høye gamasjer. Jeg tror merket var Dalesman, men jeg er ikke sikker. De var veldig gode til sommerbruk fordi de var laget av et tykt nylonstoff og de holdt seg oppe selv om de ikke ble snøret inn i toppen. Dette var spesielt bra om sommeren når det var varmt og jeg gikk med nikkers uten knestrømper. Disse gamasjene har jeg savnet litt og for et par uker siden oppdaget jeg at COOP OBS hadde en type gamasjer som var nesten identiske, bare at de var svarte i stedet for grønne. Nå har jeg kanskje en tendens til "ikke å ri den dagen jeg saler", så disse gamasjene fikk ligge i butikken en stund til, men i dag hadde jeg bestemt meg for å kjøpe dem. Kanskje ikke så underlig, på siste dag i vinterferien, så var de selvfølgelig utsolgt. Så i dag har jeg ikke kjøpt nye gamasjer.3 poeng
-
I påsken 2015 var vi i Italien. Jeg tog min packraft med og vi besluttede at opleve Venedig på en lidt anderledes måde. At padle rundt mellem gondolerne i Venedig var fantastisk. Jeg kan kun anbefale at tage sit outdoor udstyr med på storbysferie. Man kan læse lidt mere her http://urbanpackrafter.com/Packrafting-in-Venice3 poeng
-
Jeg har lagt mine turer til Femundsmarka til starten av skoleferien. Har fått fisk på alle turene. I fjor kanskje den beste fiskemessig, men også en av de kjøligste. Man treffer folk i F.marka, men jeg opplever ikke det som veldig sjenerende. De er stort sett likesinnede.2 poeng
-
Strandtinden, Lødingen Veldig populært toppturfjell vinterstid. Mange nedkjøringsmulighter og rutevalg oppover. Sånn sett er det flere fjell i fjellet God helg2 poeng
-
Er godt fornøyd med mine to Thermos Light & Compact termoser. Holder godt på varmen og har slank/pakkvennlig utforming. Havner ikke sa langt bak Thermos Work i DinSide sin termostest; http://www.dinside.no/927998/her-er-termoskongen2 poeng
-
2 poeng
-
I dag ble det tur igjen, men ikke med flyktninger denne gangen. Det ble tur til Månafossen og videre inn til friluftsgården Mån sammen med en dansk venn og hans datter på 11 år. Vi var ganske heldige med været. Temperaturen var vel så vidt under null og det føk litt snø i luften, men ikke mer enn at det så vidt ble et fint "melisdryss" på fjellknausene og issvullene oppover mot fossen. Det var ikke så mye vann i fossen men den var ganske fin med all isen som hadde bygget seg opp rundt fossen og nedover i elven. Vel fremme på Mån ble det spist matpakke i kjelleren / varmestuen på hovedhuset og jeg gjorde et tappert forsøk på å steke pannekaker. http://jarenfri.no/no/steder/friluftsgarden-man/ Jeg hadde forberedt pannekakerøre i en flaske og i tillegg hadde jeg med favorittstekepanna av støpejern. Det eneste jeg hadde gjort som ikke var helt vanlig var at jeg, i et forsøk på å spare tid før jeg skulle dra, hadde laget pannekakerøre av en sånn pose som bare skal tilsettes vann. Da jeg stod og strevde med disse pannekakene kom jeg til å tenke på at dette har jeg opplevd før, og da var konklusjonen akkurat den samme som nå. ALDRI mer pannekaker fra pose. Det ble bare noe graps som til slutt ble skrapt ut av panna og lignet da mer på en haug mislykket eggerøre enn på pannekaker. Vel hjemme gjorde jeg et nytt forsøk inne på induksjonskomfyren, men selv om jeg da klarte å få frem en pannekake som lignet litt på bildet utenpå posen så fikk den ikke ståkarakter av noen av familiemedlemmene her i huset. Da får vi bare håpe at jeg husker dette neste gang jeg skal på tur med pannekakerøre og stekepanne. Pannekaker lages enklest av f.eks. 3 egg, 2 -3 ss sukker, 6 dl hvetemel og 7 dl melk. Alle de kjemikaliene som står listet opp på posene fra Toro er både unødvendige og helt uegnet til pannekaker.2 poeng
-
2 poeng
-
2 poeng
-
Heisann folkens, noen andre enn meg som synes de grønne Stanley termosene er alt annet enn gode? Er det mulig? En termos bør ikke klare å gjøre en kokvarm kaffi ISKALD på kun 3 timer!?!?!? Makan til løgn, kan ikke kalle noe sånt for termos. Jeg vet ikke hva antonymet til termos er, men det burde vært det ordet som stod bak produktnavnet. OG om ikke det var nok, så reklameres det med Stanley termoser her på forumet???? makan.... jeg som virkelig trodde Stanley var kvalitet. Jeg har blitt lurt opp i stry. Noen som kan anbefale en TERMOS? edit: måtte flire når jeg trykte "publiser" på denne posten, så kom det PINADØ opp en stanley reklame rett under! ROFLMAO! makan til ironi!1 poeng
-
1 poeng
-
Et wild stove som jeg ser frem til at teste imod mit honey stove, er ret glad for træ brændere1 poeng
-
Takk til Taomas for tips i røverkjøptråden om Jerven Extreme, da har jeg fått på plass en bursdagsgave jeg lenge har fundert på.1 poeng
-
En aldri så liten førjulstur ble det tid til på en fridag fra jobben. Dro fram kartet og fant et lite tjern som lå litt bortgjemt. Omgitt av av mer eller mindre høye åser på alle kanter tror jeg ikke det er det mest besøkte tjernet i kommunen. Ingen tekst, bare noen minutter med film.1 poeng
-
Heriks: du sier noe der. Har vært på Finse, men bare i nærområdet rundt Finsehytta. Men jeg tar det med på listen Lompa: Austheiene er notert!1 poeng
-
Takker ja. Nei denne ovnens konstruktør er nok ikke meg. Den nevenyttige karen som står bak produktet er @Tom42her på forumet. Ovnen fungerer helt utmerket og produserer både kos, varm mat og drikke kun med kongler og småkvist. i tillegg er den til å ta fra hverandre og blir da på størrelse med ei lommebok. Med andre ord helt perfekt.1 poeng
-
Jeg har samme erfaring med en Stanley termos. Kona kom hjem med en sånn Stanley termos som hun hadde fått på jobben. Den var dyr, tung og så ganske robust ut, men ubrukelig som termos. Dette var for mer enn 20 år siden og jeg hadde forestilt meg at dagens Stanley termoser var bedre, men et raskt søk på nettet bekrefter misstanken. Dårlig isolasjonsevne og høy vekt. Jeg har en termos som ble kjøpt på IKEA for sikkert 30 år siden og den er i bruk enda. Det eneste jeg ikke liker med den er at du må skru korken helt ut for å helle ut innholdet. Da mister du mer varme enn om det hadde vert en sånn patent som det f.eks. er på kaffekanna som kona setter på bordet når vi har gjester Ellers så røk håndtaket på en av de første turene, men det betyr ingen ting. Jeg har sydd et trekk av tynt bomullstoff til denne termosen. Det er så stort at jeg først ruller et sitteunderlag rundt termosen og så putter jeg hele stasen ned i trekket. Det øker sikkert isolasjonen noe, men det er mest praktisk når jeg tar en pause. Da har jeg både sitteunderlag og varm drikke i samme pakken. Jeg har testet denne termosen i romtemperatur og da gikk temperaturen ned 24 grader på 24 timer. Altså en grad pr. time. Den mister kanskje litt mer temperatur når temperaturen kryper ned på minussiden, men det er den beste termosen jeg har hatt.1 poeng
-
Sitronsyre og zalo fungerer fint på messingdelene. Men selve kassa må jo i elektrolysebad, eller sauses i malingsfjerner, eller under neg*rkuse på drillen. Elektrolysebad var artig, veldig artig å prøve, og det fungerte fint. Mer enn fint. Når lakken slapp, viste det seg at 111-kasse nr to, den olivengrønne, opprinnelig var lys grønn (typisk O-111-grønn), men den svarte(sorte), den var svart tvers gjennom. Så da blir det å lakkere kasse nr.2 i grønn hammerlakk, eller hva forumets medlemmer anbefaler.1 poeng
-
Det trenger ikke være en konspirasjonsteori for å stemme. Bias som er en grunnleggende menneskelig egenskap. Vi mennesker har en utrolig evne til å unnskylde, bortforklare eller ignorere negative standpunkter til personer man har et godt forhold til uten at man selv innser det.1 poeng
-
Fottur fra Alta til Mo i Rana, sommeren 2015 Etappe 3: Saraelv til Rostadalen 22. – 31. juli Overnattinger: Cavajavri (telt) Somashytta (Statskog) Pitsusjärvi (finske turistforeningen) Loassuhytta (Statskog/Reindriftsforvaltninga) Helligskogen vandrerhjem Goldahytta (DNT) Pältsästugan (STF) Rostahytta (DNT) Turen er inne i sin tredje uke. Jeg har vært noen dager under tregrensa i Reisadalen og lengter etter å komme opp på fjellet igjen. De to første ukene av turen har vært fantastisk fine; mye bra vær, ingen gnagsår eller skader, og kjenner at jeg har funnet roen på tur alene. Det eneste stedet jeg kjente litt på ensomheten, var på Nedrefosshytta. Merker at det har med forventning å gjøre, jeg hadde regnet med å treffe folk der, og når hytta i tillegg har 4 soverom og ei kjempediger stue, er det ikke like artig å være alene. Da foretrekker jeg heller telt eller ei lita bu. Nå har tingene funnet sin faste plass i sekken, og jeg har funnet en god løsning på å feste fiskestanga (teleskopstang med ferdig montert snelle) utenpå sekken, så den både er beskyttet og samtidig klar for fiske på kort tid. Jeg liker teleskopstanga, den er så enkel å ta frem at jeg faktisk gidder å fiske når jeg tar en liten pause ved et elveos. Har med kun ei snelle, men to spoler, slik at jeg kan skifte fra sluk- til markfiske uten å knyte knuter. Jeg har satset på kun ett underlag, et 14 mm tykt Exped (ikke oppblåsbart) som veier rundt 250 gram. Hardt å ligge på i starten, men kroppen venner seg til det meste, dessuten hjelper det å legge primaloftjakka under ryggen og rompa. Har allerede sendt hjem mye unødvendig utstyr, til tross for at jeg trodde jeg hadde skåret hardt ned i utgangspunktet. Sekken veier nå 14 kg før proviant, da bærer jeg ikke lenger turshorts, reservesokker, solbriller, fotostativ, fluestang eller håndkle. Derimot har jeg med ei halvkilos aluminumssteikepanne med høye kanter og kaffekjele med kobberbunn, samt kikkert, satelittelefon, solcellelader, halvkilos kamera og skikkelige hodetelefoner, og jeg ble nødt til å kjøpe en skikkelig samekniv i Masi, etter å ha ødelagt lilleputtkniven ved første forsøk på å hogge ved med den. Selve sekken er heller ikke noen lettvekter, den veier 3 kg før jeg har puttet noe i den, men jeg har bevisst valgt en sekk med skikkelig bæresystem (95 liters Gregory). Teltet veier under kiloen og soveposen kun 450 gram. Ekstra klær har jeg knapt med, så når jeg vasker klær er det ikke så mye å ha på. Enkelt liv, og det er jo akkurat det som er meningen. Tilbake til turen, etappe 3 starter i Saraelv, der jeg har fått forsyninger via en gammel turkompis som er bosatt i Tromsø. Han har egenhendig levert varene, dermed slapp jeg å bære med konjakken inn i Finland. I tillegg forsynte han meg med en kilo elgkjøtt for egen regning, så jeg er rett og slett stappmett når jeg starter oppstigningen fra Ovi Raishin med retning Somashytta og finskegrensa. Ovi Raishin senteret er forresten et imponerende opplegg, og driverne har servert kaffe, kake og gode historier til en ensom vandrer. Og anbefalt å ta ruta som går rett opp i høyden, opp mot Carajavri, fremfor å følge Nordkalottleden som går i en lengre trasé. Jeg er svak for tips fra lokalkjente, men kjenner den bratte stigningen godt i kroppen. Slår leir ved Carajavri etter 8 tunge kilometer i motbakke. Veldig godt å komme opp i høyden igjen, og jammen får jeg kontakt med røya i vannet også. Vanskelig å ikke trives. Fremdeles mye snø, selv om det er 23. juli, her ved Cavajavri. Neste dag er det godvær, jeg tar en lang formiddag ved Carajavri, leser, fisker, hører podcast og tar livet med ro. Dermed blir det seint før jeg kommer meg de rundt 15 km inn til Somashytta (Statskog/Reindriftsforvaltninga). Jeg bruker aldri insektsnett når jeg går, men denne dagen vurderer jeg å gjøre et unntak. Små fluejævler i store svermer er utrolig hissige, og skal helst inn i ører og nese. Jeg tar det som en øvelse i selvbeherskelse, og tar frem nettet kun når jeg har pause. Da vektreduksjonen var på sitt hardeste, vurderte jeg å sende hjem kikkerten, men er glad den ble med. Jeg har aldri vært noen særlig flittig kikkertbruker, men nå er den tilgjengelig og brukes kontinuerlig. Ofte ser jeg rovfugl, musvåken er der daglig, men også kongeørna er på jevnlige visitter. Heiloen er med hele tida, noen ganger tenker jeg at det er den samme heiloen som har fulgt meg siden Finnmarksvidda med sine karakteristiske skrik, men de kjører nok en slags stafett. Og det er mye rype, og kyllingene vokser for hver dag. Den finske fjellrypa er gråere enn sin norske bror, eller kanskje er det innbilning? Jeg får Somashytta for meg selv, det er ei trivelig hytte med steinharde madrasser (isopor) i sengene. Nå har ryggen vennet seg til å ligge steinhardt, så det spiller ingen rolle. Piiiiip. Noen ganger tenker jeg at det er den samme heiloen som har fulgt meg hele veien, men de har nok arrangert en slags stafett. På Somashytta trenger du ikke medbringe egne kjeler og panner. God og lang formiddag ved Somas. Hytta har en åpen og en avlåst del. Mye ved på Somas, men du må skjære den siste centimeteren og kløyve den sjøl. Finland. Første stopp er lunsj på hytta Kopmajoki. Det er to ting jeg merker meg på den andre siden av grensa. Det ene er flytrafikk, for det er mye sjøflytrafikk fra Kilpisjärvi og inn i fjellene. Det andre er at det er søppelhåndtering på hyttene, eget søppelskur med kildesortering, og alt hentes sikkert ut med fly eller helikopter. Tre finner kommer fra sjøflyet som nettopp landet på Somasjavri. De kommer ikke gående, men nærmest slepende, med store bagger mellom seg og enorme sekker på ryggen. Det klirrer i baggene, og de har et lass med fiskeutstyr som tyder på at de skal være her lenge. De klarer ikke skjule gleden over å høre at jeg skal videre, slik at de slipper å dele Kopmajoki-hytta med meg denne natta, og jeg får med noen finske hilsninger (eller kanskje det motsatte) på min vei i retning Pitsusjärvi, en annen hytte langs Nordkalottleden. Finnene har en merkelig måte å merke stiene på, de er merket med små pinner som for sikkerhets skyld er malt i en naturfarget gulfarge. Her kunne de lært litt av DNT, med litt tåke ser du knapt pinnen før du snubler i den. Terrenget er imidlertid lettgått, med oversiktlige daler og det er lett å følge høydekurvene i terrenget. Selv om det er langt ut i juli, ligger det mye snø. Kanskje er det den sene våren som gjør at det knapt er mennesker å se, for jeg møter ikke et menneske mellom Kopmajoki og Pitsusjärvi. Den viser seg å være er liten perle, tømret hytte med to rom, det ene er avlåst og må visstnok forhåndsbestilles. Et rom holder i massevis for meg, og jeg møter et estlandsk par i døra. De er på vei videre, selv om det er langt ut på ettermiddagen. Et par kilometer fra Pitsusjærvi ligger en sameleir, og de har tydeligvis invitert mye folk denne kvelden. Og de kommer luftveien, så ikke mindre enn tre flylaster med folk ankommer brygga nedenfor hytta. De finske hyttene holder høyere standard enn jeg hadde hørt rykter om, og jeg har Pitsus for meg sjøl, i hvert fall til klokka 3 på natta, da 5 finner ankommer alt annet enn lydløst. De skal for sikkerhets skyld lage mat, tørke tøy og smake på vodkaen før de køyer, og her er det kun ett rom. Jeg får valuta for å bære med meg gode hodetelefoner, og hevner meg ved å stå opp og lage frokost i 7-tida. Kopmajoki, de finske hyttene langs Nordkalottleden holder ganske grei standard. God vedovn og gassbluss, men ingen madrasser i sengene. Planen for dagen er å forlate Kalottireiti og i stedet krysse Bichosjohka, gå på nordsiden av Rimmajavri og vestover langs Urtasjohka, for å ende opp på Loassuhytta ved grensa, der det ligger ei hytte både på finsk og norsk side. Dagens utfordring blir kryssing av Bichosjohka, jeg finner et sted hvor noen har merket med varde på hver side av elva, og satser på at det er det beste stedet å krysse. Det er det sikkert også, når vannstanden er en halvmeter lavere enn nå. Steinene folk vanligvis tråkker på, ligger 20 cm under strie vannstrømmer. Jeg bruker en time på leting etter en vadestokk langs reingjerdet, men finner ikke noe som kan brukes. Med lav vannstand kan man antagelig gå tørrskodd på store steiner, men nå er det ingen annen mulighet enn å gå på bunnen. Ikledd kun crocks og badeshorts, og med vann opp til livet kommer jeg meg over. Vannet er iskaldt og strømmen stri, så jeg er glad når jeg kommer meg opp på vestsida. Det tar en halvtime å bli kvitt neglespretten, men så kommer godværet innover dalen, og ved ei gammel hytte merket Urtas hotell ved Rimmajavri blir det solid lunsj og tre timer i sola. Her tar jeg en av livets aller raskeste dukkerter. Litt tjuvfiske (har ikke finsk fiskekort, kun Norgeskortet) straffes med styrtregn oppover dalen mot Loassu. På den finske hytta er det badstutemperatur og to skrytete finner, så jeg velger i stedet Loassuhytta (Statskog/Reindriftsforvaltninga) på norsk side, Den er alt annet enn ren, og søpla ligger i berg utenfor, men her er i hvert fall tørr ved og en god vedovn. Hotell Urtas ved Rimmajavri i Finland. Du finner det neppe i Lonely Planet. Et godt sted for lang lunsj, og jeg vurderte å overnatte. Lettgått terreng i de finske fjell. Jeg har tatt av fra Nordkalottleden og følger dalen langs Urtasjohka i retning Loassuhytta og norskegrensa. Ikke bare pen natur rundt Loassuhytta. Ned mot Helligskogen får jeg et par småørreter i elva og kjenner lukta av mat og skikkelig seng. Har forhåndsbestilt rom på Helligskogen, inkludert godt selskap for de neste fire dagene. Vi legger igjen telt, kokeutstyr og en del andre ting på Helligskogen vandrerhjem, og tar noen sosiale lettvektsdager med god mat via Goldahytta, Treriksrøysa, Pältsästugan (Sverige), Moscanjavri (Statskog) og Rostahytta. Turen inn til Golda går i skikkelig tåke, og jeg er glad for at det er DNTs varder og ikke finnenes gule pinner som viser vei. Planen var egentlig å legge turen om Gappohytta og Isdalen, men beretninger om store snømengder og vanskelig fremkommelighet endrer litt på planene. 25 dager etter starten fra Alta, får jeg skyss ut Rostadalen. Kjenner at noen pausedager er fortjent, før jeg planlegger å fortsette turen sørover fra Frihetsli. Tåke tjukk som graut mot Goldahytta. Greit med god varding. Pältsästugan er en liten perle. Hytta har stugvärd, men ingen proviant. Men badstua var varm da vi ankom. Kveldsstemning ved Pältsä. Statskog-hytta ved Moscanjavri. Et par fiskere hadde varmet den opp før vi ankom. Hardt liv å være mygg, enten du er på den ene eller andre siden av glasset på Moscan. Etter å ha vadet noen kalde elver, setter man ekstra stor pris på DNTs hengebruer. Her er vi straks framme på Rostahytta. Loassuhytta på norsk side av finskegrensa.1 poeng
-
Steget til siden. Det er kanskje det alt handler om. Det lille steget som tvinger hjernen til å se noe nytt, til å ikke passivt motta informasjon den har mottatt tusen ganger tidligere, men til å analysere, ta valg og være til stede. Det er kanskje der, i det ene klare øyeblikket, at eventyret ligger. Vinden dundrer inn i bakhodet mitt. Fokksnøen knitrer mot jakkehetta. Dytter meg videre. Det er som om den roper «Vestover!». Ikke meg imot. Ikke i det hele tatt. Denne turen har en pol. Ett mål som overskygger alle andre. Og det er ikke Norefjell. Det er ikke engang Blefjell, på tross av at det liksom er det endelige målet. Denne turens pol, stedet der jeg ville plantet flagg om jeg hadde et, tatt et minutts stillhet og gitt pokker i om jeg noen gang kom derfra, er Trillemarka. Forventningene til denne ansamlingen av vann, fjell og lier mellom Sigdal og Numedal er så høye at jeg er sikker på å bli skuffa. For hvordan kan den egentlig leve opp til beskrivelser som «Helt klart et av Østlandets mest magiske steder – Vassfaret når ikke opp til støvelkanten engang»? Kan det virkelig forsvares at den står på en amerikansk nettsides liste over the most unique forests of the world? Eller er jeg på vei mot et aldri så lite antiklimaks? Kanskje ikke. Utsikten fra åskammen under Norefjell er i hvert fall lovende. Selv om skydekket er lavt, løftes det nok til å gi et inntrykk av hva som venter. På den andre siden av dalen bukter landskapet seg i et høydedrag så bredt at det er umulig å se enden av det. Fjelltopper hviler i tåkesløret. Mørke og forlokkende. Jeg sitter på sekken i en snøfonn og sammenligner kartet med terrenget. Drar en finger fra topp til topp. Bak fjellene ligger daler og vidstrakte høyder med forbausende få hytter og veier. Om man er selektiv i rutevalget, kan man gå flere mil der oppe uten å møte andre tekniske inngrep enn én høyspentlinje. Det er mildt sagt ganske uvanlig i områder som hovedsakelig består av skogsterreng. Så er nok ikke Trillemarka (eller Trillemarka-Rollagsfjell naturreservat som det egentlig heter) et vanlig område. Vernearealet alene er større enn Oslo by og rommer det som betegnes som den mest verdifulle skogen i Sør-Norge. Her finnes store naturskoger, lommer av steingammel urskog og ikke mindre enn 136 rødlistearter. Og vernearealet dekker grovt målt kun en halvpart av hele høydedraget. Helt rått. Og best av alt: Jeg skal henge der i en uke. Opplevelsen skal til og med deles. Noen timer senere. – Ikke verst at man ikke må reise lenger for å komme på fjellet! utbryter Thomas mens han traver i veikanten lengst nord i Sigdal. I hendene har han ski og staver, på ryggen en fullstappet sekk. Over oss ruver toppene blåhvite i skumringen. – Nåja, svarer han seg selv. – Det tok tre forskjellige busser, men det er ikke verst likevel! Thomas er den første av tre kamerater som slenger seg med i turfølget i løpet av de neste dagene. Det er godt å prate litt. Vi har allerede vært gjennom generelle betraktninger om damer, mat og norske medier, og rekker oppstart av en diskusjon rundt mayakalenderen og klodens nylig avlyste undergang, før vi tar inn på en smal skogsvei. På veiskiltet står det «Madonnaen». Dette peker mot en høy granittskulptur som for noen år siden ble reist på toppen av fjellet Bjørneskornatten på grensa til Trillemarka. Med 1020 meter over havet er plassen sannsynligvis blant de mer spektakulære stedene man har hamret ned en skulptur her til lands. Statuen, som viser en mor med barn på fanget, er et spennende mål for den som vil kombinere tur med kunstopplevelse. Vi lar likevel kunst være kunst, spenner skiene under føttene og tar inn på en enda smalere skogsvei, legger kraft i takene og brøyter spor videre. Rundt oss åpner stadig skrinnere fjellskog opp for landskap med nyanser og stemninger som ingen kunstner vil klare å fange. En av våre mest populære malere og tegnere, Theodor Kittelsen (1857–1914), gjorde likevel et ærlig forsøk. Han bodde i Sigdal og brukte sin nære natur da han blant mye annet laget klassikeren Soria Moria, et maleri av en vandringsmann som står her nede i dalen og ser Norefjell gløde som et slott i horisonten. Kittelsen illustrerte også norske folkeeventyr og har siden fått æren for å ha vist hvordan troll egentlig ser ut. Han var opptatt av mystikk og har preget generasjoner av nordmenns oppfattelse av fabelvesener. Mens vi stiger opp i terrenget, tenker jeg at han også må ha brukt nærområdene til å forme inntrykket av trolsk natur. Mitt bilde av eventyraktig terreng er i hvert fall akkurat som dette. Treløse knauser, bratte bergsider, klynger av krokete furuer og lav bjørkeskog. Et sted hvor man ser langt, men aldri vet hva neste sving skjuler. – Ikke verst plass, det her, sier Thomas da vi slår leir i et lunt skogholt. Snart blander knitring i kubber seg med lyden av lange samtaler mens tusser, troll, nisser og huldre tasser i mørket. Dagen etter er været krystallklart. Ikke et vindpust i lufta. Sola varmer, selv Thomas går i en slags imponert stillhet mens vi sklir over vann og sletter under Sølandsfjellet. Så bikker vi over en høyde, glir utfor i en slak bakke og stanser foran et loddrett stup mot dalbunnen. Fremme. Antiklimakset er avlyst. Trilledalen, inngangsporten til Trillemarka i nord, er muligens flottere enn forventet. En vid dal mellom høye fjellrygger. Der nede står skogen mellom små og store vann omgitt av kuperte hyller av bart berg. Overalt veksler vegetasjonen mellom store og små trær og tørre kjemper som står som grå fyrtårn i alt det hvite og mørkegrønne. I kulissene strekker Gaustatoppen hals blant Hardangerviddas sukkertopper som ligger som et gjerde lenger vest. Over oss svever en ørn i vide sirkler bare for å understreke villmarksfølelsen. – Rett og slett vakkert, sier jeg. – Absolutt ikke verst, sier Thomas. I dalen skal vi bli i tre døgn. På grunn av vernereglene (som kun tillater å fyre bål med tørrkvist fra bakken og dermed i praksis forbyr bål vinterstid) graver vi grop utenfor reservatet, på et utspring rett under tregrensa. Beliggenheten er av typen som hadde kostet millioner om den var en hyttetomt. Og så får vi selskap. Først av Sindre (eller Finnskogen-Sindre som vi hadde kalt ham om dette var et realityshow). Han kommer subbende gjennom vinternatta, utslitt og kald, tar plass i gropa og sovner midt i en setning. Dagen etter dukker Øistein opp. Han er storebroren min, har jobbet overtid i en uke for å få tid til tur og er vilt klar for meningsløst uteliv. Det skal han få. I to dager skal vi utforske dalen, gå toppturer og skravle rundt flammene, før vi den tredje morgenen våkner nedsnødde og smilende, pakker sekkene og glir videre sørover gjennom snøføyka. Hele veien imponeres vi over hvor urørt alt virker. Ikke at det aldri er løftet en stein her. Du finner også i Trillemarka spor etter mennesker. Setervoller, fløtningsdammer, en og annen hytte og mange tegn etter hogst gjennomført rundt forrige århundreskifte. Likevel skiller marka seg fra andre nære skogsområder med sine store avstander mellom nyere inngrep. For selv om andre østlandske strøk har vel så gode naturkvaliteter, er det størrelsen som gir Trillemarka stjerne i margen. Det og lommene med virkelig gammel vegetasjon. De eldste skogene, som har en blanding av dødt og levende planteliv lik den man finner i opprinnelig urskog, står spredt i området. Noen ligger nede i smådaler, andre rager værbitt på utsatte høyder. Over det 950 meter høye Vardefjell passerer vi furuer som har stått her så lenge at menneskeliv blir forsvinnende korte. Mange av trærne er grå og døde, men ruver fremdeles som majestetiske landemerker. Noen av dem har vokst i inntil 500 år, og så dødd og stått her, trosset vær og vind i enda et par århundrer. Altså kan noen av dem ha begynt å spire før Columbus gjenoppdaget Amerika. De er fulle av kvae og ville nærmest eksplodert på et leirbål, men å brenne dem for én natts varme ville være som å lappe en bukse med et Munch-maleri. Da lar vi dem heller stå. En dag får kanskje også tippoldebarna våre oppleve de samme kjempene. Nesten uansett hvor sliten man er på dagen: Rundt bålet er stemninga på topp. I gropa ligger alle med hodet mot flammene, noe som gir god utnyttelse av varmen og plass til matlaging og lignende. I og med at ikke alle kan prioritere samfunnsnyttige gjøremål som å vase rundt i skauen i ukevis, må halve gruppa etter noen dager dra hjemover. Øistein og jeg fortsetter gjennom Trillemarka og klarer fint å nyte stillheten. Her fra Gamleseterdalen. I Minneskleiv, en kupert dal sør i Trillemarka-Rollagsfjell, vokser Norges eldste levende gran. Treet er en hengslete krabat som forskerne mener er 533 år gammel. Vi finner ikke selve treet, men hilser på mange jevngamle naboer. Leir på Seteråsen over Minneskleiv. Virker ting for idyllisk? Jeg er nemlig litt redd for det. At du skal tro at jeg bare koser meg. Og, vel, jeg gjør jo egentlig det. Men det betyr ikke at alt bare er kos. Forvirrende? Helt sikkert. Men jeg mener at kosen i stor grad ligger i å ikke kose seg. Uten at det nødvendigvis gjør deg mindre forvirret. La oss ta et eksempel. En torsdag kveld over Numedal er ganske representativ for en typisk tursituasjon som ikke alle vil mene er direkte koselig. Da er jeg igjen alene ute. Rundt meg dempes lyset. De siste timene er brukt til å stige mange hundre høydemeter med en sekk som på ny er fullstappet. Den er så tung at jeg etter pauser står paralysert i flere minutter og manner meg opp til å løfte djevelskapen på ryggen. Når den så er på, blir alle bevegelser mer uforutsigbare. Sånn som nå, da jeg ned en slak bakke anstrenger all kjernemuskulatur, likevel mister balansen, tryner som en toåring og dynkes i løssnø. Bare et enkelt fall som dette starter en møysommelig prosess, der sekken må av og jeg må trampe en liten plattform i puddersnøen for å få balansert den på plass igjen. Dermed er flere dyrebare minutter med dagslys tapt, før jeg brøyter vei (i meningen «stamper langsomt av sted med pudder til knærne») over et vann og bare så vidt registrerer at Blenutens hvite profil tårner over meg. Det er mørkt da jeg en halvtime senere vingler ned i et elvejuv. I slike juv skjer overraskende mange rasulykker, så alle veivalg tas etter nøye vurderinger. Det samme gjelder over selve elva. Den brummer under isen, men slipper meg over i et bredt parti. Og så står jeg der, i bunnen av en kald gryte, med en lysende pære i panna og bratte snøsider på alle kanter. Utveien blir å følge en smal bekkekløft oppover, noe som føles logisk helt til jeg må krysse selve kløfta, isen brister, jeg detter gjennom med snø til over hofta, støvlene fylles av bekkevann og jeg banner så høyt at elgkuer i mils omkrets spontanaborterer. Da er ikke turlivet like fett lenger. Først etter cirka tusen forsøk på å fortsette, har jeg trampet nok snø til at skiene får feste. Og så er det bare å gyve løs videre, mens svetten siler og fryser til isbiter over ansiktet. Nå skal det hele gjentas et par ganger, før toppen er nådd og det blir en siste kamp mot vinden for å reise teltet uten at duken blåser tilbake til Numedal. Høres koselig ut? Det er faktisk det. For i dette latterlige strevet ligger en slags ro og forventning. Når man i mange år gradvis har presset kroppen mot grensene av hva den tåler, er det en slags hyggelig gjenkjennelse i å bli utslitt, kald og gjennomvåt. Jeg går uansett bare og slurer på omtrent tre fjerdedeler av kapasiteten, vet at kroppen har mer å gi, og kan triksene for å bli tørr og varm. Altså trenger jeg ikke å være redd for å møte veggen. Og hva blir alt slitet da? Egentlig bare friske utfordringer, noe som uansett er ganske kos. Selv om den virkelige kosen nok ligger i belønningen når sola treffer teltduken i morgen, og jeg kan brette soveposen til side og bare være. All denne nattevandringa er selvfølgelig ikke å anbefale. Den skyldes kun at undertegnede er en slask av et B-menneske. Det er mer fornuftig å bevege seg i dagslys. Litt tryggere og mye mer behagelig. Særlig når været er så strålende som da jeg dagen etter glir over treløse høyder rundt vannet Fiskeløysen. Da henger sola uforstyrret på himmelen. Til venstre for meg utsikt over ås etter ås, til høyre bølgende, hvite fjellformasjoner mot en knallblå bakgrunn. Så er det altså nådd. Blefjell. I enden av vannet glir skiene inn i en oppkjørt løype, noe som føles som å akselerere inn på en motorvei etter noen mils brøyting for egen motor. Endelig kan jeg rutsje nynnende videre uten å tenke veivalg og orientering bak hver minste haug. Løypa skal følges et godt stykke sørover gjennom stor granskog langs store vann, forbi stadig lavere trær opp en elvedal, opp over tregrensa på en forblåst fjellrygg og frem til platået foran Vassholet, hvor skogen ender, vinden pisker, og bare avblåste fjell leder videre. En reise gjennom et fantastisk spenn av variasjoner. Variasjon er blant karaktertrekkene som gjør det lett å bli bergtatt av Blefjell. Til tross for at området ikke akkurat er gigantisk, har mange rangert det som et av våre vakreste fjellmassiver. Blant dem var polarfareren og nasjonalhelten Fridtjof Nansen (1861–1930), som sammen med kona Eva kjøpte en fjellgård like nord for Blefjell i 1899. «På denne plett av Guds jord valgte jeg mitt kongerike … Jeg lenges ingen steder på jorden», skrev senere mannen som hadde reist til noen av klodens ytterste hjørner. Han omtalte årene her oppe som noen av de lykkeligste i sitt liv. Lokalt deles gjerne Blefjell i områdene Vesle Ble og Store Ble. Førstnevnte er et platå rett over tregrensa i sørøst, hvor man på toppen finner sletter av myrer og vann. Området har vid utsikt og er sannsynligvis det nærmeste vi kommer en vidde øst for Hardangervidda. Ikke minst er det kjent for å være hovedstadsområdets beste sted for vindseiling. Sportsfiskere kaller også strøket «det glemte fiskeområdet», noe som vitner om uutnyttede villmarksressurser til tross for relativt mye trafikk fra mange nære hyttefelt. Likevel. Store Ble er det virkelige Blefjell. Den drøyt 16 kilometer lange fjellrekka fra Blenuten i nord til Sigridsfjell i sør troner over Vesle Ble. Her inne er den 1342 meter høye Bletoppen høyeste punkt blant en mengde fjell over 1100 og 1200 meter. En lett tilgjengelig lekegrind for en hver toppturentusiast. Og et perfekt sted å avslutte et eventyr. Om du er en ørn og svever lydløst over Store Ble en lørdag morgen midt i februar, er landskapet under deg dekket av lange skygger og et kritthvitt teppe av nysnø. Nesten ingen spor noe sted. Du runder Åklinuten omtrent midt i massivet og seiler ned over Fjelldalen og Åklivatna, der en tynn stripe av røyk stiger fra pipa på turistforeningshytta Eriksbu. Under deg piler mus og gnagere i sikkerhet i huler under snøen, før du sirkler på luftstrømmer over Uverudfjellet og seiler over vann og skar sørover. Så kommer du over mektige Gråfjell på 1320 meter, sirkler noen ganger og lander med brede vinger på den høyeste av Brørsteinan, to enorme flyttblokker som tårner i terrenget. Navnet har de fått fordi de (med god fantasi) ligner to personer. Et sagn sier at de var to trollbrødre som ble til stein da de gikk seg vill og ble truffet av sollyset. Den typen menneskelige fabler er du totalt uinteressert i, så du letter med tunge vingeslag, vrir inn i en smal dal, surfer på oppdriften over avrundede topper og stuper ned i et trangt juv, et juv som snart vider seg ut i en åpen fjelldal der jeg løfter hånda for øynene, skygger for sola, og ser deg suse forbi. Snart er du en svart prikk mot himmelen. Jeg senker hånda og dytter primusen ut av teltåpningen. Så tenner jeg en fyrstikk, stikker den borti brenneren, vrir rundt gassventilen og plasserer en gryte bredfull av snø over den hvesende, blå flammen. Deretter er det bare å pakke seg tilbake i posen, nyte sola og vente på frokosten. Enmannsteltet er ikke større enn at jeg ligger inne og likevel er ute. Behagelig, selv om 17 kuldegrader og lett vind ikke gjør morgenen til noen direkte kokheit opplevelse. – Hva tror du? Får vi se folk i dag? spør jeg sekken, som av plasshensyn er forvist utenfor teltet under matlagingen. Den er allerede dekket av finkornet fokksnø og stirrer bare trassig tilbake. – Ikke? Tror du ikke folk drar ut når det er så fint helgevær? Jeg har ikke sett folk på dagevis. Ikke hørt noen heller. Bare rådet grunnen alene her i Vassholet, den vanligvis mest brukte inngangsporten til Store Ble. I dalen går nedsnødde skitråkk i alle retninger. Alle er mine. De er tråkket til topper og utsiktspunkter, på kveldsturer, rutsjeturer og generell basing i dalsidene. Jeg har rett og slett hatt noen solide hviledager, noe som har føltes fortjent etter en måneds tråkking gjennom årets kaldeste årstid. Nok en tur er snart over. Jeg har allerede begynt å forberede meg på følelsen. Av at sekken står i gangen hjemme, mens soveposen, den som har vært det mobile hiet og eneste sted å slappe fullstendig av i 30 hustrige dager, henger til tørk på loftet. Av at hverdagen kommer. Med kjøleskap, vannkoker og servise nok til et dusin gjester. Ikke en svartsota kjele og en halv plastskje. Vet allerede at det plutselig vil være litt som om jeg ikke var her ute. Som om siste måned var et blaff av et øyeblikk, noe man med fektende armer prøvde å gripe tak i og la vare, men som slet seg løs og bare etterlot litt bållukt og øm leggmuskulatur. Snart vil også det være borte. Så hva står igjen? Forhåpentligvis noen minner. Innsikt i natur jeg må og skal tilbake til. En følelse av ro og mestring, kanskje. Noen erfaringer å ta med videre. En haug med notater og fire fylte minnekort der minnene måles i pixler og bytes. Og akkurat nå: den boblende lyden av kokende vann. Løfter kjelen av varmen, men bråstopper bevegelsen da fire skikkelser kommer til syne nede i dalen. Jeg gliser mot sekken, som snart ligner en ganske ordinær snøhaug. – Der ser du! Nå lar vi dem gå foran. Med litt flaks tråkker de spor helt til Bletoppen.1 poeng
-
Jeg har ligget ved Revsjøen, sammen med 7 kanoer! Og i Grislehåen, men 5 telt. Men det var St.hans så ikke verdens beste timing. Enig med det som er sagt. Nedre del av Røa er folksomt. Unngår du Reva/ Revsjøen og Røa er det ikke mye folk.1 poeng
-
Vært der 2 ganger i fellesferien og det er ikke så mye folk. Første tur var med kano fra svensk side. Traff 2-4 pers en dag, ingen en annen dag. Ved noen vann kan det være man ser noen på andre siden. andre turen var til fots. Gikk fra storvika og opp på røvollfjellet. Traff 4 stk der som hadde leir i grøtådalen og som var på dagsfisketur. Så noen til på lqng avstand på andre siden av vannet. Slo leir ved skogtjønna, så ingen flere. Neste dag til roasten, traff noen folk ved koiene der, gikk videre til grislehåen og slo leir der. To kanoer som passerte på vei nedover Røa. Ellers hadde vi hele håen for oss selv. Neste etappe var til Krokåthåen. Slo leir der, så ingen folk. Til slutt var det å gå tilbake over fjellet til Haugen Gård. Så ingen på den turen før vi kom til Haugen. Så maks 10 stk på 5 dager, synes ikke, det, er ille. Stedene det er mest folk er nedre deler av Røa. Går du opp til Roasten er det straks mindre folk. Så vil du alltid se noe kanotrafikk hvis du camper langs Røa. På Røvollfjellet vil du også se noen da det ofte er første stopp for mange før de sprer seg videre innover området. Har vel hørt at det er mindre folk i områdene nord for Røa, så lenge en unngår Revsjøen. I grøtådalen er det som regel god plass. Oppe i krattland ovenfor grøtadalen er det, vel enda færre folk. Så det blir litt hvor langt en vil gå men greit å finne mindre besøkte områder. Hele marka der bærer riktitnok preg av ferdsel med stier og bålplasser. Men jeg synes det fungerer fint alikevel. Siste turen var det kun de 2 kanoene vi så folk når vi var i camp, alle andre møtte vi under vandring. Vi hadde også supert vær med badetemp i alle vann og tskjortevær til 22-23 om kvelden,, så det var ikke lite folk generelt innover.1 poeng
-
"HAN BLÆSE I DAG" Det er sannsynligvis det svaret du ville få fra en jærbu hvis du hadde truffet på en i dag. Etter at vinden hadde gjort det den kunne for å blåse huset mitt av grunnmuren og meg opp av senga i natt, så klarte jeg ikke holde meg hjemme lenger. Jæren i slikt ruskevær er bare en opplevelse. Jeg kjørte ut til Bore stranden og forventet å være helt alene, men der tok jeg feil. Noen ungdommer drev og filmet hverandre, stormen og havet og syntes tydeligvis at dette var en flott opplevelse. Det var bare et problem. Sand, og det er det mye av her. Etter en liten halvtime så hadde jeg sand i øynene, nesen, munnen, ørene, håret og ellers alle andre steder hvor det var en åpning i bunaden. Sist gang jeg var her så var det noen surfere som drev og lekte seg i bølgene, men i dag når det virkelig var bølger da var det ingen. Jærstrendene er et fantastisk syn i slikt vær. Selv om vindretningen var litt for mye på sør til å gi de helt store bølgene så var det ganske mektig å stå på stranden og se hvordan sjøen kokte. MOV_0421[1].mp4 Det er bare en ting som ikke er så bra når vinden får herje som den vil og det er att alt av løs sand som ligger på stranden blir blåst opp av vinden og man blir lettere sandblåst av å være ute. Når så den tørre hvite sanden begynner å fly rundt så kommer baksiden av medaljen frem, nemlig Olje. Det er liksom det vi har levd av her vest i over femti år og resten av landet har vel også fått sin del av velstanden. Men hvor blir det av den oljen som ikke omsettes på fat? Ikke godt å si, men noe ligger i hvert fall igjen langs strendene på Jæren. Man kan bare lure på hvorfor Statoil må dra til USA for å jobbe med oljesand når det er så mye her hos oss. Olja ligger i sanden på samme måte som den ligger i sandsteins-reservoarene dypt nede i havbunnen. Tynne fine svarte striper, men når den hvite sanden som dekker over uhumskhetene blåser bort så kommer sannheten for en dag. Hvor denne oljen kommer fra er ikke så godt å si, men det er nok ikke råolje fra plattformene vest i havet. Jeg tror heller at det er tungolje fra skip som tar sjansen på spyle tankene sine når de er passe langt fra land. Men nå er jo en del av strendene beskyttet ved at det er opprettet landskapsvernområder, men det er vel vanskeligere å håndheve lovbruddene til en tanker langt ute på havet enn en løshund på stranden. Men jærbuen lar seg ikke styre av litt vind. Har mann først skaffet seg en flaggstang så skal den brukes, uansett vær og vind.1 poeng
-
1 poeng
-
Siden du snakket om Setesdalsheiene og fiske, så vil jeg slå et slag for Austheiene. Flott natur og lite folk. Mange gode fiskevann.1 poeng
-
1 poeng
-
Bilde fra sommeren. Sannelig ikke mange månder igjen1 poeng
-
I dag ble min mor luftet i skogen der hun dro meg med ut gjennom hele barndommen. Det var disse turene som ga meg gleden av å være ute i naturen. Så da fortjente mor en tur ut med kaffe og bollepause på morsdagen. Hun er såpass voksen nå, så å gå tur i bratt terreng vil hun helst ikke gjøre alene. Turen gikk langs gamle Kongsveien Oslo sydøst med utsikt mot Nesodden.1 poeng
-
Ah, fant endelig skikkelig info fra Scandinavian Outdoor Group Nye Helium kommer for salg fra andre kvartal 2016: Helium PRO kommer til høsten: Ser bra ut detta..1 poeng
-
Ser det er en stund siden denne sekken ble diskutert, men etter litt surfing rundt på nettet og lest om nytt utstyr for 2016 fra diverse internasjonale friluftsmesser begynner jeg å bli rimelig forvirret men begeistret: Bergans slipper nå to-tre nye modeller av Helium, og har tydeligvis "splittet" sekken etter denne trådens respektive brukergrupper. Gammel modell? Gammel Helium 40?: Den "gamle nye" modellen, e.g. i allefall 2013 (når jeg kjøpte min): Tilsynelatende ny modell, kalt Helium PRO 55. Her er det tydeligvis vinterbrukerne som skal ivaretas: godt med fester og kraftige remmer. Jeg gjetter på at sekken kanskje blir litt tyngre(?) enn den eksisterende modellen. Ser allikevel ingen D-ringer til pulkfeste (jf. Gamme og Skogs antarktisekspedisjoner), men Bergans har jo før tilbudt å sy dette på for de som ønsker det. Så, sekken(e) jeg kanskje sikler mest på (Nei, nei -- jeg vet: trenger ikke ny sekk... men...). Ekte lettvektere! Nye Bergans Helium 55: Og nye Bergans Helium 40: Se DET var en sexy sekk, ja! Sekken skal etter sigende veie UNDER kiloet for 55L modellen (ref. http://www.bergleben.de/news/p/2433/a/613319/weniger-als-ein-kilo-leicht--bergans-helium-55-speckt-ab) Det ser i tilleg ut til at Bergans har forstått at når du selger lettvektssekker, så er det greit om det går an å fjerne overflødige remmer og festeanordninger fra sekken -- uten å ødelegge muligheten for å feste dem på igjen. Isøksfeste? Avtagbart. Strikkremmer oppe og nede? Avtagbare. Én stor glidelås i front går sannsynligvis til et ytterrom hvor man lett kan stappe inn jakke/poncho/tarp eller no'. Sekken ser immari fet ut! Vil ha!1 poeng
-
Etter å ha blitt overbevist av en kammerat om at truger er konge på vinterturer så var det påtide og teste. Et par nyinnkjøpte Tubbs Mountaineer var klare til bruk! Været virket lovende denne lørdagen så bestemte meg for å legge ut på langtur Terrenget som skulle pløyes har jeg gått mye i om sommern og mange av rutene er blåmerkede populære tur ruter her i bygda - deler av turen måtte dog tas på GPS kurs. Her er oversikt over ruta jeg hadde planlagt: (start er nede i bunn av skisenteret og brekker da nordvest mot rognestulen) Ruta tok totalt 5 timer inkludert stopp på de forskjellige del målene. Første delen av ruta gikk fra det lokale skisenteret og opp på Rognestulen - denne delen er veldig grei å gå og tar deg opp en flott åskam i glimrende tur terreng. Det føltes veldig deilig og vasse oppover i snøen med trugene og jeg fikk ingen problemer oppover. Fantastisk hvor bra nye truger er blitt kontra de gamle jeg gikk på for 10-15 år siden Her kommer noen bilder fra veien til skisenteret og opp til stulen: Vel oppe på Rognestulen var det på tide med en rast, litt vann, nøtter og kaffe fra Thermosen er aldri feil Så var det å fundere litt over neste etappe som jeg viste kom til å bli litt mere pes da den må gåes på GPS kurs opp en åsside gjennom tykk gammel skog - Jeg satset på å finne naturlige leier gjennom skogen i dyretråkk og andre natrulige lysninger. Rognestulen ligger skikkelig vakkert til oppi åssiden med god utsikt nedover i bygda: Så da var det bare og feste truger, sekk og kamerabag og stake en kurs måt neste delmål som er en lokal topp kalt Oppsalfjell. Vel fremme der så er resten av ruta blåmerket Det skulle bli rimelig tungt dog denne etappen viser det seg, det er mye snø inne i skogen og vanskelig og bedømme hvor dyp den er på forskjellige steder. Det gikk ikke raskt men relativt gjevnt fremover. Sjekket stadig GPS på telefonen (TopoMaps m/offline norgeskart og gpx spor lagt inn) - Etter å ha tråkket både oppver åsen, ned et dalsøkke og videre oppover kom jeg endelig inn på den blåmerkede stien til Oppsalfjell! Denne klarte jeg elegant og overskyte Så da ble det litt trasking frem og tilbake for å finne igjen blåmerker. Du verden så lett denne stien er på sommern men på vinteren så er det jaggu ikke alltid lett å finne merkene og den naturlige stien! Kom omsider godt i driv på blåmerked løype og både kropp, hode og ben føltes fortsatt veldig bra! Her er et par bilder fra Ruta mellom Rognestulen og Oppsalfjellet: Det føltes skikkelig digg å endelig komme frem til postkassen på Oppsalfjellet! Den mest usikre biten av ruta var tilbakelagt uten de helt store vimseriene Men den hadde vært tung og slitsom så det var deilig og få litt varm kaffe i kroppen og skrive seg inn i turboka, lenge siden det hadde vært folk her nå Bilder fra Oppsalfjellet: Skylaget som tidligere hadde ligget ganske tungt over åsene hadde sprukket opp og det var riktig så trivelig med sol igjen - føltes ut som det var ukesvis siden den hadde blitt observert på tur Etter 10 minutter var det kalrt for neste etappe som gik ned til toppen av skisenteret, denne har store deler av veien tydelig lende og god blåmerking så jeg regnet med den skulle blit lett. Selvfølgelig klarte jeg og vimse meg bort etter kun 2 minutter ned fra toppen her!!! Gode gud som jeg rotet rundt oppi fjellsida her for å desperat finne frem til blåmerker igjen. Etter 15 minutter med endel bannskap, to skikkelig tryningser i dypsnøen og graving i snøen etter mistet iphone fant jeg endelig igjen blåruta! Puh! Det var en skikkelig lettelse og resten av ruta ned mot skisenteret gikk uten videre komplikasjoner. Men jeg merket at jeg burde fylt på med litt energi i kroppen, bena føltes litt tunge og hodet litt lett - klassisk feil! Melkesyra hadde begynt å bygge seg opp i benmuskulaturen.... Heldigvis var det ikke altfor langt frem til skisentertoppen og ruta var tydelig og fin. Her er et bilde fra ruta mellom Oppsalfjellet og skisenteret: Vel fremme på toppen av skisenteret var det første på timeplanen og få i seg mat! Hadde et ferdigsmurt pitabrød i sekken med masse godsaker i. Du verden hvor godt det var og få litt påfyll av energi Resten av vannet og kaffen ble intatt - begynte å bli litt kald både på fingre og tær så bestemte meg raskt for og komme meg videre til neste mål. Bilder fra skisenteret: Neste delen av turen var en ganske kjapp avstikker ute på en åskam som kalles Askimåsen, dette er en populær liten tur siden den går innover i ganske flatt lende fra skisenteret. Her er det også godt blåmerket og det var truge spor fra en kammerat som hadde gått denne avstikkern for noen dager siden. Vel inne på Askimåsen ble det en kjapp stopp for og føre meg inn i turboken og ta noen flere bilder. Kjente at selv om påfyll av energi hadde gjort underverker begynte nesten 5 timer med trugetrasking i løssnøen og tære litt på kreftene Et par bilder fra Avstikkern til Askimåsen: Nå var jeg ganske klar for og komme meg tilbake ned den slakkeste bakken i skisenteret og ned på parkeringen hvor bilen ventet Nedover i løypa ser jeg at noen har vært og lekt seg med en slik firhjuling med belter - bruker derfor beltesporene til og raskt gå ned løypa, helt greit og slippe løssnøen! (Skisenteret gikk forresten nylig konkurs og det er derfor ingen prepping eller aktivitet i bakkene) Vel nede på parkeringen kjenner jeg at turen ikke skulle ha vært veldig mye lenger. Det føltes deilig å være litt stiv og støl i kroppen. GPS klokka mi viser rett i overkant av 5 timer totalt med stoppene underveis. Det kommer ikke til å bli siste gang jeg går i dette terrenget og definitivt vil det bli mer trugegåing! Neste gang håper jeg på og få turfølge og kanskje ikke gå like langt Tilbake til utgangspunktet i Svarstad Skisenter: Trugeturer er noe jeg varmt anbefaller til andre turgåere - fint å kunne bruke turterrenget hele året1 poeng
-
1 poeng
-
Jeg vil gjerne gi en liten forsvarstale til bivy-bags, som er mye utskjelt og misforstått. Min erfaring med bivy-bag er en pent brukt USMC gore-tex bivy kjøpt på ebay, den er slitesterk, vanntett, pustende og billig. Går vi ikke på tur for å være i naturen? Leter du ikke etter fine leirplasser? Hender det at du timer turen til et tidspunkt hvor det er meldt klarvær? Hvorfor legger du deg da inne i et nylonhus når du endelig er kommet frem til leiren? Hva er da bedre enn å legge seg i bivy-posen ved et lite bål om kvelden, ligge og se på solnedgang, stjerner, nordlys og kanskje til og med skimte noe dyreliv? Jeg lå selv i en bivy-bag inatt, det var stjerneklart, og plustelig oppdaget jeg nordlyset danse derborte i nord, hadde jeg ligget i teltet hadde jeg kanskje gått glipp av hele skuet? Også utrolig praktisk å ligge ved bålet i posen omkvelden, kanskje får du tatt noen natur-bilder mens du sitter i posen. Når det da er tid for å sove er det bare å legge seg ned, kanskje ta en titt på stjernene der opp før søven tar deg. Kommer det en regndråpe eller blir det lyst for tidlig, så ruller jeg hode-enden på bivyen opp slik at den dekker hodet, siden jeg sover på siden er det ikke klaustrofobisk, jeg ligger med nesa mot glidelåsåpningen, lukker øynene og glir avsted i drømmeland. Om morgenen er det bare å rulle seg til siden og sette en fyrstikk til bålet, uten å forlate posen, og se på soloppgangen mens kaffen putrer i kjelen. Bivyen er fin til å beskytte posen mot trekk og mot duggfallet, samt hindrer at du faller av underlaget eller at du er uheldig kommer borti bløt lyng med posen. Det er klart at det kan bli upraktisk med en bivy-bag i nedbør, derfor har jeg med en liten nylon tarp, som jeg setter opp i som en pyramide, så kan jeg flytte meg inn dit om været snur. Det er sikkert også trivelig å kunne flykte inn i et innertelt hvis det er mye mygg, noe som ikke er så aktuelt på denne tiden av året. Så kan man såklart si at 1 kg bivy + tarp og plugger på kanskje 500-800 gram, til den vekten kunne du tatt med et telt, men til det vil jeg svare at ikke alt handler om vekt.1 poeng
-
Man kan godt være uenige, men det er MiaMaria som har observert riktig. Turistforeninga har blitt en usmakelig, kommersiell bedrift tuftet idag på profitt - jo fler som kommer seg jo fler potensielle medlemmer og inntekter. Så kommer inntekter fra å få folk på tur. Da jeg var i Turistforeninga her i Drammen fikk vi ikke et rødt øre for å arrangere turer, det var på frivillig basis - nå tjener den samma foreninga(bare med nytt navn fordi folk trudde Drammen lå i Oppland pga det tidligere navnet Drammen og oplands Turistforening..) flere titusener på den såkalte "7-toppturen". Hva sitter så vi andre igjen med? Jo et gjørmehelvete etter årets arrangement, slitasjeskader etter at 1000personer uten fantasi til å klare å komme seg ut på tur sjøl når som helst ved anledning har tråkka over dissa toppene. Nei ikke funnet så mye søppel, det er jo bra - men søppel kan fjernes. Man kan ikke fjerne slitasjeskader like effektivt.. Det er noe misforstått ved det å få enhver ut for enhver pris her i landet, folkehelsa kan de få ved å trene på et helsestudio også, og det er ingen beviselig sammenheng mellom økt bruk av naturen og økt naturvern. Heller det motsatte, folk forgriper seg på regler i naturvernområder og hogger trær de ikke har lov til for å leike Monsen, vi har sykkelorganisasjoner (kommer ikke på navnet i farta) som jobber for å åpne naturreserrvater for sykling. Et sted må det stoppe og et sted må grensa gå.1 poeng
-
Min helium har gliselås langs hele siden av sekken fra topp til bunn så jeg kan åpne hele hovedrommet uten problem. Mulig det er en ny/gammel modell (jeg kjøpte den ubrukt på finn.no av en privatperson så jeg vet ikke hvor gammel den er).1 poeng
Vinnerlisten er satt til Oslo/GMT+01:00