Vinnerliste

I dag ble det tur igjen, men ikke med flyktninger denne gangen. Det ble tur til Månafossen og videre inn til friluftsgården Mån sammen med en dansk venn og hans datter på 11 år. Vi var ganske heldige med været. Temperaturen var vel så vidt under null og det føk litt snø i luften, men ikke mer enn at det så vidt ble et fint "melisdryss" på fjellknausene og issvullene oppover mot fossen. Det var ikke så mye vann i fossen men den var ganske fin med all isen som hadde bygget seg opp rundt fossen og nedover i elven. Vel fremme på Mån ble det spist matpakke i kjelleren / varmestuen på hovedhuset og jeg gjorde et tappert forsøk på å steke pannekaker. http://jarenfri.no/no/steder/friluftsgarden-man/ Jeg hadde forberedt pannekakerøre i en flaske og i tillegg hadde jeg med favorittstekepanna av støpejern. Det eneste jeg hadde gjort som ikke var helt vanlig var at jeg, i et forsøk på å spare tid før jeg skulle dra, hadde laget pannekakerøre av en sånn pose som bare skal tilsettes vann. Da jeg stod og strevde med disse pannekakene kom jeg til å tenke på at dette har jeg opplevd før, og da var konklusjonen akkurat den samme som nå. ALDRI mer pannekaker fra pose. Det ble bare noe graps som til slutt ble skrapt ut av panna og lignet da mer på en haug mislykket eggerøre enn på pannekaker. Vel hjemme gjorde jeg et nytt forsøk inne på induksjonskomfyren, men selv om jeg da klarte å få frem en pannekake som lignet litt på bildet utenpå posen så fikk den ikke ståkarakter av noen av familiemedlemmene her i huset. Da får vi bare håpe at jeg husker dette neste gang jeg skal på tur med pannekakerøre og stekepanne. Pannekaker lages enklest av f.eks. 3 egg, 2 -3 ss sukker, 6 dl hvetemel og 7 dl melk. Alle de kjemikaliene som står listet opp på posene fra Toro er både unødvendige og helt uegnet til pannekaker.

Bynuten, høyeste fjellet i Sandnes. Flott tur! @MonjaHD

Min første topptur med lånt randonee-utstyr (merk første - ikke siste). Slettfjell i Lærdal. Jeg har knapt stått på nedoverski på 20 år men alt går når man storkoser seg maks.

Tja, kanskje DNTs ytelse til Thon i denne sammenhengen er å la være å protestere på hans utbyggingsplaner? Det er ingen som helst tvil om at det vil være vanskeligere for DNT å protestere høylytt overfor Olav Thon enn det vil være overfor hvem som helst andre i dette landet..

"HAN BLÆSE I DAG" Det er sannsynligvis det svaret du ville få fra en jærbu hvis du hadde truffet på en i dag. Etter at vinden hadde gjort det den kunne for å blåse huset mitt av grunnmuren og meg opp av senga i natt, så klarte jeg ikke holde meg hjemme lenger. Jæren i slikt ruskevær er bare en opplevelse. Jeg kjørte ut til Bore stranden og forventet å være helt alene, men der tok jeg feil. Noen ungdommer drev og filmet hverandre, stormen og havet og syntes tydeligvis at dette var en flott opplevelse. Det var bare et problem. Sand, og det er det mye av her. Etter en liten halvtime så hadde jeg sand i øynene, nesen, munnen, ørene, håret og ellers alle andre steder hvor det var en åpning i bunaden. Sist gang jeg var her så var det noen surfere som drev og lekte seg i bølgene, men i dag når det virkelig var bølger da var det ingen. Jærstrendene er et fantastisk syn i slikt vær. Selv om vindretningen var litt for mye på sør til å gi de helt store bølgene så var det ganske mektig å stå på stranden og se hvordan sjøen kokte. MOV_0421[1].mp4 Det er bare en ting som ikke er så bra når vinden får herje som den vil og det er att alt av løs sand som ligger på stranden blir blåst opp av vinden og man blir lettere sandblåst av å være ute. Når så den tørre hvite sanden begynner å fly rundt så kommer baksiden av medaljen frem, nemlig Olje. Det er liksom det vi har levd av her vest i over femti år og resten av landet har vel også fått sin del av velstanden. Men hvor blir det av den oljen som ikke omsettes på fat? Ikke godt å si, men noe ligger i hvert fall igjen langs strendene på Jæren. Man kan bare lure på hvorfor Statoil må dra til USA for å jobbe med oljesand når det er så mye her hos oss. Olja ligger i sanden på samme måte som den ligger i sandsteins-reservoarene dypt nede i havbunnen. Tynne fine svarte striper, men når den hvite sanden som dekker over uhumskhetene blåser bort så kommer sannheten for en dag. Hvor denne oljen kommer fra er ikke så godt å si, men det er nok ikke råolje fra plattformene vest i havet. Jeg tror heller at det er tungolje fra skip som tar sjansen på spyle tankene sine når de er passe langt fra land. Men nå er jo en del av strendene beskyttet ved at det er opprettet landskapsvernområder, men det er vel vanskeligere å håndheve lovbruddene til en tanker langt ute på havet enn en løshund på stranden. Men jærbuen lar seg ikke styre av litt vind. Har mann først skaffet seg en flaggstang så skal den brukes, uansett vær og vind.

Fottur fra Alta til Mo i Rana, sommeren 2015 Etappe 3: Saraelv til Rostadalen 22. – 31. juli Overnattinger: Cavajavri (telt) Somashytta (Statskog) Pitsusjärvi (finske turistforeningen) Loassuhytta (Statskog/Reindriftsforvaltninga) Helligskogen vandrerhjem Goldahytta (DNT) Pältsästugan (STF) Rostahytta (DNT) Turen er inne i sin tredje uke. Jeg har vært noen dager under tregrensa i Reisadalen og lengter etter å komme opp på fjellet igjen. De to første ukene av turen har vært fantastisk fine; mye bra vær, ingen gnagsår eller skader, og kjenner at jeg har funnet roen på tur alene. Det eneste stedet jeg kjente litt på ensomheten, var på Nedrefosshytta. Merker at det har med forventning å gjøre, jeg hadde regnet med å treffe folk der, og når hytta i tillegg har 4 soverom og ei kjempediger stue, er det ikke like artig å være alene. Da foretrekker jeg heller telt eller ei lita bu. Nå har tingene funnet sin faste plass i sekken, og jeg har funnet en god løsning på å feste fiskestanga (teleskopstang med ferdig montert snelle) utenpå sekken, så den både er beskyttet og samtidig klar for fiske på kort tid. Jeg liker teleskopstanga, den er så enkel å ta frem at jeg faktisk gidder å fiske når jeg tar en liten pause ved et elveos. Har med kun ei snelle, men to spoler, slik at jeg kan skifte fra sluk- til markfiske uten å knyte knuter. Jeg har satset på kun ett underlag, et 14 mm tykt Exped (ikke oppblåsbart) som veier rundt 250 gram. Hardt å ligge på i starten, men kroppen venner seg til det meste, dessuten hjelper det å legge primaloftjakka under ryggen og rompa. Har allerede sendt hjem mye unødvendig utstyr, til tross for at jeg trodde jeg hadde skåret hardt ned i utgangspunktet. Sekken veier nå 14 kg før proviant, da bærer jeg ikke lenger turshorts, reservesokker, solbriller, fotostativ, fluestang eller håndkle. Derimot har jeg med ei halvkilos aluminumssteikepanne med høye kanter og kaffekjele med kobberbunn, samt kikkert, satelittelefon, solcellelader, halvkilos kamera og skikkelige hodetelefoner, og jeg ble nødt til å kjøpe en skikkelig samekniv i Masi, etter å ha ødelagt lilleputtkniven ved første forsøk på å hogge ved med den. Selve sekken er heller ikke noen lettvekter, den veier 3 kg før jeg har puttet noe i den, men jeg har bevisst valgt en sekk med skikkelig bæresystem (95 liters Gregory). Teltet veier under kiloen og soveposen kun 450 gram. Ekstra klær har jeg knapt med, så når jeg vasker klær er det ikke så mye å ha på. Enkelt liv, og det er jo akkurat det som er meningen. Tilbake til turen, etappe 3 starter i Saraelv, der jeg har fått forsyninger via en gammel turkompis som er bosatt i Tromsø. Han har egenhendig levert varene, dermed slapp jeg å bære med konjakken inn i Finland. I tillegg forsynte han meg med en kilo elgkjøtt for egen regning, så jeg er rett og slett stappmett når jeg starter oppstigningen fra Ovi Raishin med retning Somashytta og finskegrensa. Ovi Raishin senteret er forresten et imponerende opplegg, og driverne har servert kaffe, kake og gode historier til en ensom vandrer. Og anbefalt å ta ruta som går rett opp i høyden, opp mot Carajavri, fremfor å følge Nordkalottleden som går i en lengre trasé. Jeg er svak for tips fra lokalkjente, men kjenner den bratte stigningen godt i kroppen. Slår leir ved Carajavri etter 8 tunge kilometer i motbakke. Veldig godt å komme opp i høyden igjen, og jammen får jeg kontakt med røya i vannet også. Vanskelig å ikke trives. Fremdeles mye snø, selv om det er 23. juli, her ved Cavajavri. Neste dag er det godvær, jeg tar en lang formiddag ved Carajavri, leser, fisker, hører podcast og tar livet med ro. Dermed blir det seint før jeg kommer meg de rundt 15 km inn til Somashytta (Statskog/Reindriftsforvaltninga). Jeg bruker aldri insektsnett når jeg går, men denne dagen vurderer jeg å gjøre et unntak. Små fluejævler i store svermer er utrolig hissige, og skal helst inn i ører og nese. Jeg tar det som en øvelse i selvbeherskelse, og tar frem nettet kun når jeg har pause. Da vektreduksjonen var på sitt hardeste, vurderte jeg å sende hjem kikkerten, men er glad den ble med. Jeg har aldri vært noen særlig flittig kikkertbruker, men nå er den tilgjengelig og brukes kontinuerlig. Ofte ser jeg rovfugl, musvåken er der daglig, men også kongeørna er på jevnlige visitter. Heiloen er med hele tida, noen ganger tenker jeg at det er den samme heiloen som har fulgt meg siden Finnmarksvidda med sine karakteristiske skrik, men de kjører nok en slags stafett. Og det er mye rype, og kyllingene vokser for hver dag. Den finske fjellrypa er gråere enn sin norske bror, eller kanskje er det innbilning? Jeg får Somashytta for meg selv, det er ei trivelig hytte med steinharde madrasser (isopor) i sengene. Nå har ryggen vennet seg til å ligge steinhardt, så det spiller ingen rolle. Piiiiip. Noen ganger tenker jeg at det er den samme heiloen som har fulgt meg hele veien, men de har nok arrangert en slags stafett. På Somashytta trenger du ikke medbringe egne kjeler og panner. God og lang formiddag ved Somas. Hytta har en åpen og en avlåst del. Mye ved på Somas, men du må skjære den siste centimeteren og kløyve den sjøl. Finland. Første stopp er lunsj på hytta Kopmajoki. Det er to ting jeg merker meg på den andre siden av grensa. Det ene er flytrafikk, for det er mye sjøflytrafikk fra Kilpisjärvi og inn i fjellene. Det andre er at det er søppelhåndtering på hyttene, eget søppelskur med kildesortering, og alt hentes sikkert ut med fly eller helikopter. Tre finner kommer fra sjøflyet som nettopp landet på Somasjavri. De kommer ikke gående, men nærmest slepende, med store bagger mellom seg og enorme sekker på ryggen. Det klirrer i baggene, og de har et lass med fiskeutstyr som tyder på at de skal være her lenge. De klarer ikke skjule gleden over å høre at jeg skal videre, slik at de slipper å dele Kopmajoki-hytta med meg denne natta, og jeg får med noen finske hilsninger (eller kanskje det motsatte) på min vei i retning Pitsusjärvi, en annen hytte langs Nordkalottleden. Finnene har en merkelig måte å merke stiene på, de er merket med små pinner som for sikkerhets skyld er malt i en naturfarget gulfarge. Her kunne de lært litt av DNT, med litt tåke ser du knapt pinnen før du snubler i den. Terrenget er imidlertid lettgått, med oversiktlige daler og det er lett å følge høydekurvene i terrenget. Selv om det er langt ut i juli, ligger det mye snø. Kanskje er det den sene våren som gjør at det knapt er mennesker å se, for jeg møter ikke et menneske mellom Kopmajoki og Pitsusjärvi. Den viser seg å være er liten perle, tømret hytte med to rom, det ene er avlåst og må visstnok forhåndsbestilles. Et rom holder i massevis for meg, og jeg møter et estlandsk par i døra. De er på vei videre, selv om det er langt ut på ettermiddagen. Et par kilometer fra Pitsusjærvi ligger en sameleir, og de har tydeligvis invitert mye folk denne kvelden. Og de kommer luftveien, så ikke mindre enn tre flylaster med folk ankommer brygga nedenfor hytta. De finske hyttene holder høyere standard enn jeg hadde hørt rykter om, og jeg har Pitsus for meg sjøl, i hvert fall til klokka 3 på natta, da 5 finner ankommer alt annet enn lydløst. De skal for sikkerhets skyld lage mat, tørke tøy og smake på vodkaen før de køyer, og her er det kun ett rom. Jeg får valuta for å bære med meg gode hodetelefoner, og hevner meg ved å stå opp og lage frokost i 7-tida. Kopmajoki, de finske hyttene langs Nordkalottleden holder ganske grei standard. God vedovn og gassbluss, men ingen madrasser i sengene. Planen for dagen er å forlate Kalottireiti og i stedet krysse Bichosjohka, gå på nordsiden av Rimmajavri og vestover langs Urtasjohka, for å ende opp på Loassuhytta ved grensa, der det ligger ei hytte både på finsk og norsk side. Dagens utfordring blir kryssing av Bichosjohka, jeg finner et sted hvor noen har merket med varde på hver side av elva, og satser på at det er det beste stedet å krysse. Det er det sikkert også, når vannstanden er en halvmeter lavere enn nå. Steinene folk vanligvis tråkker på, ligger 20 cm under strie vannstrømmer. Jeg bruker en time på leting etter en vadestokk langs reingjerdet, men finner ikke noe som kan brukes. Med lav vannstand kan man antagelig gå tørrskodd på store steiner, men nå er det ingen annen mulighet enn å gå på bunnen. Ikledd kun crocks og badeshorts, og med vann opp til livet kommer jeg meg over. Vannet er iskaldt og strømmen stri, så jeg er glad når jeg kommer meg opp på vestsida. Det tar en halvtime å bli kvitt neglespretten, men så kommer godværet innover dalen, og ved ei gammel hytte merket Urtas hotell ved Rimmajavri blir det solid lunsj og tre timer i sola. Her tar jeg en av livets aller raskeste dukkerter. Litt tjuvfiske (har ikke finsk fiskekort, kun Norgeskortet) straffes med styrtregn oppover dalen mot Loassu. På den finske hytta er det badstutemperatur og to skrytete finner, så jeg velger i stedet Loassuhytta (Statskog/Reindriftsforvaltninga) på norsk side, Den er alt annet enn ren, og søpla ligger i berg utenfor, men her er i hvert fall tørr ved og en god vedovn. Hotell Urtas ved Rimmajavri i Finland. Du finner det neppe i Lonely Planet. Et godt sted for lang lunsj, og jeg vurderte å overnatte. Lettgått terreng i de finske fjell. Jeg har tatt av fra Nordkalottleden og følger dalen langs Urtasjohka i retning Loassuhytta og norskegrensa. Ikke bare pen natur rundt Loassuhytta. Ned mot Helligskogen får jeg et par småørreter i elva og kjenner lukta av mat og skikkelig seng. Har forhåndsbestilt rom på Helligskogen, inkludert godt selskap for de neste fire dagene. Vi legger igjen telt, kokeutstyr og en del andre ting på Helligskogen vandrerhjem, og tar noen sosiale lettvektsdager med god mat via Goldahytta, Treriksrøysa, Pältsästugan (Sverige), Moscanjavri (Statskog) og Rostahytta. Turen inn til Golda går i skikkelig tåke, og jeg er glad for at det er DNTs varder og ikke finnenes gule pinner som viser vei. Planen var egentlig å legge turen om Gappohytta og Isdalen, men beretninger om store snømengder og vanskelig fremkommelighet endrer litt på planene. 25 dager etter starten fra Alta, får jeg skyss ut Rostadalen. Kjenner at noen pausedager er fortjent, før jeg planlegger å fortsette turen sørover fra Frihetsli. Tåke tjukk som graut mot Goldahytta. Greit med god varding. Pältsästugan er en liten perle. Hytta har stugvärd, men ingen proviant. Men badstua var varm da vi ankom. Kveldsstemning ved Pältsä. Statskog-hytta ved Moscanjavri. Et par fiskere hadde varmet den opp før vi ankom. Hardt liv å være mygg, enten du er på den ene eller andre siden av glasset på Moscan. Etter å ha vadet noen kalde elver, setter man ekstra stor pris på DNTs hengebruer. Her er vi straks framme på Rostahytta. Loassuhytta på norsk side av finskegrensa.

Hvis noen kan ikke bestemme seg... her er en liten sammenligne om Turmat fra Internett shops: :

Helt klart vil vi ha bilder! Har et par "sorte" 111 selv som kanskje burde hatt et bad. Kommer nok til å starte med sitronsyre og salo først;) En dag når jeg får ånda så skal det mekkes en no:9 i titan. Brennerdelene ser jo ganske kjente ut:) Venter bare på større garasje/furtebod..

Jeg har forresten laget et elektrolysebad der det i skrivende stund ligger en 111-kasse og bobler. Malinga forsvarets menn hadde klabbet på løsnet raskt, og det blir spennende å se om spor fra "tusen HV-bål" lar seg fjerne når lokket er ferdig. Fant ikke spor av annen maling enn grønn; altså ingen typisk Optimus-blå eller -grønn lakk under. Samme med en 111-kasse jeg tok i går, et delbart lokk som er svartlakket, uten spor av andre farger under. Disse kan derfor være opprinnelig militære, og vil lakkeres hhv olivengrønn og svart. Hvis det er interessant, kan jeg legge ut bilder av elektrolyseprosjektet og 111-kassene?

Få håpe mange nok protesterer på dette - og finner frem kjettingene fra Stilla... Jeg har vandret i dette terrenget i 20 år. Limer inn noe jeg fikk på epost med nettadresser til ulike måter å protestere på: Hei, til informasjon (se vedlegg). Det er nå etablert en underskriftskampanje: "Si nei til Olav Thon's gigantiske utbyggingsprosjekt nær Vassfaret" http://www.opprop.net/nei_til_olav_thons_gigantiske_utbyggingsprosjekt_ved_vassfaret Du kan underskrive anonymt så ingen får se ditt navn ("Navn" o.s.v må gis inn, men trykk "Nei" til spørsmålet "Vise din signatur offentlig?" så forblir du anonym). Så, skriv under, ”lik” og ”del” denne siden for å bekjentgjøre den for venner og bekjente … Hensikten er altså å få redusert denne svært natur- og friluftslivsødeleggende utbyggingen, slik at den blir i tråd med Fylkesmannens meget sterke anbefalinger. I vedlagte skriv finnes bl.a. linker til mer info om saken, som f.eks: - "Vassfaret” FB-siden: http://www.facebook.com/Vassfaret-128497650556037/ - Sørvestre Vassfaret Vel: http://svvassfaretvel.no/ Men helst, send inn din personlige kommentar/klage til [email protected]<mailto:[email protected]> innen 26/2-2016 som er frist for kommentarer til 2. gangs høring. Merk ePosten "Kommentarer til arealdel av kommuneplan for Flå 2015-2027". Det er svært ønskelig at dere videresender denne ePosten til venner og bekjente (med vedlegg).

Her er det jo eventuelt den lokale DNT foreningen som må komme med høringsinnspill, og det har de såvidt jeg kan se gjort gjennom sitt medlemskap i FNF (forum for natur og friluftsliv) Høringsuttalelse til Flå kommune i anledning «OFFENTLIG ETTERSYN – KOMMUNEPLANENS AREALDEL FLÅ KOMMUNE» Hvis DNT sentralt skulle komme med høringssvar og innspill til alle utbyggingsaker og hyttefelter i dette landet ville de få det travelt på hovedkontoret. Sentralleddet skal konsentrere seg om prinsippsakene, lovendringene, sakene på nasjonalt nivå. Saker i de enkelte fylker og kommuner må lokallagene ta seg av.

Rensenålen måtte brukes litt i starten da det var litt irr inni men nå er det langt imellom de gangene jeg må ta den frem. Ikke vinterprimus men passer veldi fint resten av året. Primusdilla kan fort bli kostbart ja:) Kunne ha strekt meg langt etter en Optimus Halmia nr9..

Vel, Thon ble jo ikke rik ved å drive DNT hytter ihvertfall, så jeg synes sammenligningen er litt søkt. Thon forøvrig er jo navnet på den store hotellkjeden, så det burde vel ikke overraske noen at det lå kapitalistiske motiver bak der et sted. DNT har tatt imot penger fra Thon stiftelsen. Disse bidragene har ført til at folk kan nyte det enkle friluftslivet over store områder av landet. Selv skal jeg til helgen dra til Skorgedalsbu, en av de nyeste Thon støttede hyttene i nettet. Det vil jeg ikke ha det grann dårlig samvittighet for, og jeg skal ikke bruke tiden min der på å spekulere i Thons motiver. Betyr det at jeg er enig i utbyggingen av Vassfaret? Selvfølgelig ikke. Men jeg klarer å se at det ikke har noe som helst med DNT å gjøre. DNT som organisasjon tar i mot støtte fra Thon og bruker midlene til å bygge opp om det enkle friluftslivet. Så får Thon selv avgjøre hva han ønsker å gjøre med sine egne penger på fritiden. I stedet for å henge ut DNT urettmessig på et forum, så burde dere heller melde dere inn og stille på generalforsamlingen i lokalforeningen for å tale Vassfarets sak. Det er slik man vinner kamper. DNT? Det er alle oss det. Ikke en mystisk gjeng som tar avgjørelser på bakrommet.

Har klippet ut et par tre kartbiter og tegnet inn ruter på de. Jeg har gått alt unntatt Svarthetta til Svartjlønna. Den prikka linja fra Skrikdalen til toppen av Svarthetta er mitt gps spor fra 2009 -- det er den aller beste toppruta til Svarthetta! Og legger ved et bilde av rasteplassen. Det å sitte på den steinen der du, bare sitte å myse ut i eventyret, kjenne den varme fjellbrisen, høre bekken suse like ved, rypene kakler, ro og fred, helt alene, kjenne at du er til, dette er livet! Hadde ikke så mange bilder av steinen viste det seg, det er så fint der at jeg glemmer å ta bilda

Første skitur alene i Skrimfjella. Parkeringsplass med bompenger (i nærheten av Passebekk og hytte område). En bratt stigning til fjell høye. Mindre folk sammenligne til Blefjell løyper. Man kan gå også fra hytte til hytte for overnatte. Tørk snø og 80-120 cm dyppe.

Er godt fornøyd med mine to Thermos Light & Compact termoser. Holder godt på varmen og har slank/pakkvennlig utforming. Havner ikke sa langt bak Thermos Work i DinSide sin termostest; http://www.dinside.no/927998/her-er-termoskongen

Ja, har akkurat samme erfaring med Stanley termoser jeg også. Iskald kaffe etter kort tid, selv med forvarming av termos. Termos work holder derimot bra, og jeg kommer aldri til å kjøpe noe annet.

Ja ser at den er testvinner to plassa. Må nok skaffe meg en slik. Utvilsomt.

Thermos Work. Varm på pulken helt til kvelden.

Optimus Nr. 9 er jo selve "Holy Grale" Kunne strekt meg svææært langt jeg også

Det trenger ikke være en konspirasjonsteori for å stemme. Bias som er en grunnleggende menneskelig egenskap. Vi mennesker har en utrolig evne til å unnskylde, bortforklare eller ignorere negative standpunkter til personer man har et godt forhold til uten at man selv innser det.

Fordi noen få rike skal berike seg enda mer, og vi andre skal bli fattigere på fri natur.. Jeg lå en gang ved det tjernet med noe størrelse på til høyre i bildet nedenfor det bare fjellet. Det blir vel en ødelagt idyll det også ja...

Gode gamle Godwins's Law viser fortsatt sin gyldighet For øvrig tror jeg at heller fortsetter å poste turrapporter, ispedd en og annen utstyrsspørsmål/-erfaring for fremtiden - samfunnsdebatt ender fort opp med å bli helt absurd statiske.

Da har valget falt, og det blir en Sogra ettersom ingen her har den virker det som, så skal jeg poste mine erfaringer etter at jeg har fått testen den. Nå er det bare og vente på pakke.

Det var noe is på stien ovenfor fossen før du kommer til den første broa, men ikke mer enn at en vandt fjellvandrer klarer å passere. Den minste av gjestene mine hadde derimot problemer og endte opp med å gå i skråningen ovenfor stien og noen steder ovenfor gjerdet. Det var litt snø på toppene rundt Mån, men så langt jeg kunne se opp Fidjadalen så var det bart. Det var ikke snø på ura nedenfor Månsvatnet.

Hæ? Jeg benytter AirBnB og alpinanlegg både titt og ofte. Anbefales å teste ut! Åneidda, Thon har donert en hel bråte med midler som har kommet DNT og fellesskapet til gode, det bestrider ingen. Men det er litt spesielt å kalle det for et tett samarbeid. Hva yter DNT tilbake til Thon? Det blir spekulert noe voldsomt her, men det blir jo også poengtert at DNT ikke har noen reell makt. Kan godt hende jeg er for ung og uvitende om gamle dager. Både mannen og foreningen har eksistert lenge før min tid Men jeg ser ikke helt hva DNT yter tilbake, utover å sørge for enkelt friluftsliv for allmennheten.

Med mill mener du milliarder. Med kjøpe tenkte jeg egentlig ikke bokstavelig talt Men hele diskusjonen går på om Dnt tør å kritisere Thon i slike stygge utbyggingssaker. Jeg har mine tvil i hvert fall.. Jeg syns ellers det er litt snedig at man prøver å tone ned samarbeidet mellom Dnt og Thon. Boka om samarbeidet ligger på samlige turistforeningshytter og svært mange utbygginger av hytter har vært prisgitt hans finansiering. Spesielt på Nord Møre..

Fakta fra DNTs Årsrapport 2014: Totale inntekter i 2014 var 88 mill, av dette utgjorde "innsamlede midler og gaver" 296 000. Det er en minimal prosentandel, og det er ikke bare Thons gaver. Til sammenlikning utgjorde inntekter fra samarbeidsavtaler med One Call, Bergans, Mondelez Europe (Kvikk Lunsj), NSB, Devold, Gjensidige, Norgesmøllene og Norsk Tipping til sammen 10,61 mill. Thons navn er nevnt i rapportens side 53, sammen med "viktige bidrag til hytteprosjekter og nye madrasser". Mine personlige meninger: DNT har ingen samarbeidsavtale med Thon. Dersom man skulle følge logikken i denne tråden, der man nærmest blir smittet av en samarbeidspartners eventuelle dårlige PR, er det vel viktigst hvordan folk oppfatter de "ekte" og inntekstsmessig mye større samarbeidspartnerne? Og når "samarbeidet" består i at Thon (via sin stiftelse) gir DNT penger til det han har lyst til å støtte og snører igjen når han ikke har lyst - ja, da er det jo ikke noe samarbeid å bryte (utover å nekte å ta i mot støtte, og få litt mindre gjort)? For øvrig er DNT en privat aktør (riktig nok med tilgang til det offentlige rom, på lik linje med ørten rosabloggere) basert på frivillighet og medlemskontigenter, mens det er lov- og regelverk og en haug med offentlige instanser som er opprettet for å verne naturen - noen av dem til og med med direkte innsigelsesrett i plan- og bygningssaker. DNT er en friluftsorganisasjon, ikke en offentlig naturverninstans, ikke en gang en privat naturvernorganisasjon (dog med interesse for natur som fundamentet for friluftslivet). Hvis noen får lov til å bygge ned naturen, er det ikke DNT som er å klandre. Og jeg tror altså at folk flest forstår det - i den grad Thon ter seg på en måte som folk oppfatter som naturfiendtlig, er det Thon som får skitt på vingene, ikke DNT. DNT kan gå ut å drive markeringspolitikk i media, selvsagt. Det blir mye skrik og lite ull. Hvis de derimot benytter de seteplassene de har fått for fremme sine synspunkter rolig og poengtert til beslutningstakerne, kan det faktisk bli ull ut av det. Men lite skrik.

Forsøk å google "turistforeningen i mot utbygging". Det er side opp og side ned der turistforeningen er på "vår" side når det gjelder kamp i mot utbygging og nedbygging av norsk natur. Det vil være merkelig om ikke turistforeningen går i mot disse planene også? Men jeg er redd saker slik som det store spleiselaget (se lenke til vassfaret) gjør at milliardæren har kjøpt seg fripass. Turistforeningene lokalt har veldig stor makt, og mange lokalpolitikere lytter om de kommer på banen i utbyggingssaker. Jeg er spent på om de gjør det denne gangen.

Byttet ut Fjellpulken 144 med 168 (vurderte 188 også, men det var kanontilbud på 168 så da ble det den + Arctic Bedding for da sparer jeg den pakkeplassen jeg hadde trengt nede i pulken og legger det på toppen) Det blir en del mindre volum nede i selve pulken når jeg kan flytte Exped 7 LW + tilleggsunderlag + Mammut Denali EXP 5 (tåler ikke dun). Med pulktrekk til teltet i tillegg så bør det bli mer kurant pakking til vinterturene fremover... I samme slengen ble det ny Primus Stormlighter som erstatning for min gamle som etter mange trofaste år fikk seg en knekk i sommer) Og så ble det litt påfyll av lette turbestikk (skje+gaffel). Slengte på en ny Nalgene flaske med målebeger i da den gamle fikk påskriften IKKE MAT midt på natten ved forrige vintertelttur etter å ha glemt en annen flaske hjemme

Et blikk mot nordvest i går ettermiddag, fra Ørnafjellet på tur over Lyderhorn til Loddefjord, avslørte at knallsolperioden var i ferd med å bli avløst av skyer: Ikkeno' depping pga dagens uteblevne blåhimmel, ei heller pga det kommende døgnet med permanent regn/sludd - jeg er heller glad og fornøyd med å ha fått utnyttet godværsperioden til mange fine turer og opplevelser. Nå blir det slaraffenliv i sofaen noen dager, før rastløsheten (og kanskje godværet?) sniker seg innpå igjen

I går ble det strandtur igjen og jeg var nesten helt alene på stranden. Et par andre individer var der og luftet hunden sin, men bortsett fra det så var jeg alene. Jeg plukket opp noe material som sjøen hadde kastet på land og nå gjenstår bare å spyle bort litt sand, la materialene tørke litt mer og så er de klar for en ny kolleksjon fuglekasser. Jeg har mange ganger lurt på hvor mange hoteller det ville ha vert langs strendene på Jæren hvis vi hadde hatt samme temperaturen som strendene langs middelhavet.

Det ble to turer på Blefjell denne helgen, en fra Storli - Solobua - Strutåsen - Random ås og så tilbake, og dagen etterpå fra Liatoppen til Krøkla. Fantastisk føre med 5cm nysnø etter sist periode med plussgrader, så skikkelig blått (eller egentlig grønt) føre. Ganske varmt på lørdagen med bare -5 grader og -8 på søndagen. Ikke noe vind noen av dagene og sol fra skyfri himmel på søndag. Må si jeg liker helger hvor jeg kan være ute på ski til jeg er sliten nok til å ville hjem.

Fortsatt frost og vinterforhold. Værmeldingen var ikke mye i tvil om hvordan været ville bli for søndagen. Hele uka hadde de slengt fram på med sol og lite vind, omtrent som for lørdagen – og fredagen. De klarer selvsagt ikke å holde det de lover i så mange dager. Lørdagen var det overskyet. Men noe mildere, og fortsatt tørt. Gode forhold med andre ord. Broderen ringte, og det ble en diskusjon om hvor søndagens tur burde gå. Broderen så for seg en tur på høgjæren. Jeg ville fortsatt til Dale, for en sedvanlig tur rundt Li. Og årsaken var achillesen, som jeg fryktet ville ta «kontrollen» i nok et halvår om jeg ikke la om til mer terrengturer. Acillesen vant. Det var mange biler på Dale denne morgenen også. Vi kjente røklukt et stykke før Dalsvågen, og nede ved sjøkanten var det en familie som hadde tent opp bål. Det så avgjort koselig ut, men vi skulle videre. Ut over langs sjøen tok vi stien nede, og ikke oppe i henget. På den måten unngår vi en del partier med is. Det tar noe lengte tid, men det tar vi igjen med å korte inn turen andre plasser. Med tørt berg og lite is, var det enkelt å gå over flyene og svabergene utover mot Einernestet. Vi kunne se spor av folk, og ett stykke utover satt det en kar. Vi fortsatte videre, og kunne se flere spor, men vi så ikke flere folk før i den lange bakken. Der tok vi igjen en gjeng, men ble samtidig tatt igjen av karen vi tidligere hadde gått forbi. Denne gangen tok vi følge et stykke og fikk en liten prat. Før han forsvant oppover lia. Også søndagen stillet opp med gode forhold. Det var selvsagt litt is enkelte plasser, men i det store og hele var det svært greit å komme fram. Vi kom derfor opp til toppen i god stil og uten for mye pusting og pesing. Det har hendt at en pause har vært helt nødvendig. Ikke slik denne dagen. En kjapp stopp for å drikke litt saft, og så videre nedover mot Øksendal og Revesdal. Der venter «den fordømte bakken». Med noen års erfaring bak oss, starter vi aldri for fullt her. Det gir garantert høy puls lengre oppe. Bakken er ikke bratt, men bratt nok til at den krever litt – og helst mer enn det ser ut til nedenfra. Det var mye is i "den fordømte bakken". Heldigvis er det enkelt å gå rundt de verste plassen, og her går det så pass mange folk at det ikke bare er vi som ser med skepsis på is og glatte partier. Det er omtrent god sti på «omveiene». Nedover mot Dalevann kom det en gjeng imot oss. En av mennene takket for sist. Jeg har store problemer med å ta igjen folk, så dessverre, helt uten peiling på hvem det kan ha vært. Bakken fra Dalevann og ned gikk kjapt. Det ble helst småjogging nedover lia. Vi var enige om at vi egentlig hadde tatt det med ro, i hvert fall første halvdel, og selv om vi nok hadde gitt på ned siste bakken, så var det ingen tung og anstrengende tur vi hadde bak oss. Vi ble gledelig overrasket da vi så på klokka – turen hadde gått unna i et mer enn bra tempo. [url={url}]Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden[/url]

Det nærmer seg vår. Hva er det med været. Finvær hele fredagen, og ikke tur? Det kjentes i foten etter hvert. Håpet var at det ville komme seg - om jeg tok det litt med ro. Achillesproblemer er ikke helt å spøke med, og nå er det omtrent et år siden de ble akutt. Det ble meldt om like bra vær på lørdagen og det skulle fortsette på søndagen. Ingen tvil om det ville bli tur på lørdagsmorgen. Hvor turen skulle gå, ga seg nesten selv. Det er en mindre påkjenning å gå i terreng enn på flate veien. I hvert fall mener jeg å kunne kjenne det – onsdagens tur rundt Gruda i god fart kjentes. Lørdagens vær? Sol og frost. Ikke vind, ikke nedbør, ikke varme. Spenningen ligger i hvor mye is det er i stien. På vei mot Dale, i fjellveggen langs veien, var det mye is. Helt dekket. Det betyr ikke at det er ufremkommelig, bare at det antakelig blir nødvendig å få rundt noen plasser. På Dale ventet en liten overraskelse. Det var en masse biler. Og folk. Selv om jeg ikke kunne se så mange på parkeringsplassen. Denne gangen var det masse enslige med hunder – i band. Og det selv om det faktisk ikke er båndtvang. Utover langs sjøen gikk det greit. Tørt fjell, ikke sorpe og lite is. Og best av alt røttene er heller ikke glatte. De kan skape problemer av og til, der de ligger usynlig og er skikkelig glatte. Det gikk mer enn greit. Det var skikkelig kjekt. Selv litt klyving for å komme rundt issvuller kunne ikke ødelegge humøret og gleden av å være på en skikkelig tur i finvær på bra føre. Det gikk et menneske foran meg, med hund i band. Og jeg tok langsomt innpå. Det er et par «snarveier» der jeg tok vedkommende igjen. Karen var på treningstur (selv om han ikke sa det slik direkte) for større oppgaver. Han hadde, sammen med andre, vært på flere ekspedisjoner i utlandet, som Kilimanjaro og rundt Mont Blanc. Og til sommeren sto nye eventyr for døren. Noen er heldige som kan ta ut på slike ting. For egen del, kan slikt bli vanskelig. Vi tok følge et stykke. Han var ikke klar over stien opp gjennom skogen. Opp bakken gikk det for egen del greit. Med hviledag på fredagen, var det overskudd på lørdagen. Bakker og brattheng var ikke noe hindring. Her var det bare å ta sats og komme seg opp. Slikt er morsomt. På toppen var det folk. Flesteparten hadde tatt veien opp, men det var også en del som var på fjelltur. Videre nedover ble det helst folksomt til å være lørdag. Selv fine vårdager (dette var en vinterdag…) har jeg møtt færre folk. I bratthenget ned mot Øksendalen kom det en jente i mot. I god fart – hun hadde målet klart foran seg. Hun skulle til topps, og helst først… Faren kom etter, med stor oppakning. Jeg tror han strevde litt med å ta igjen jentungen – og hun var ikke gammel. Litt lengre nede kom mor med en yngre søster. Vi kom i prat, og det viste seg at vi hadde vært på Blåfjellenden sammen. Det er skikkelig hyggelig å treffe folk igjen på denne måten. Videre nedover gikk i bra fart. Skoene hang jo. Det var mulig å slippe seg nedover i et høyere tempo en vanlig. Det er også morsomt. Nede ved bilen viste klokka at turen hadde gått unna på en grei tid. Denne gangen kunne den faktisk ha vart lengre. [url={url}]Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden[/url]

Uten vinter. Så var det endelig tid for en vanlig lørdagstur. Det har faktisk vært et par uker uten. Det ble selvsagt oppveid av fottur hver dag i «ferien.» På denne tiden av året er været mer viktig enn ellers. Været legger sterke føringer for hvor turen kan tas. Vind og frost, eller drittvær – tinvær og regn, kan hindre at det blir tur. Ikke denne lørdagen. Forholdsvis tørt. Forholdsvis varmt. Lite vind. Fare for solgløtt… Det er egentlig så bra vær som det blir på denne tiden av året. Og siden jeg helst tar turer oppe i heia, og ikke så mye toppturer, passer det bra med en tur rundt Li. Det blir liksom den «beste» treningsturen på vinterstid. Et par-tre timer i terrenget, og det er så avgjort ikke lettgått, med småbakker og en skikkelig stigning, gir godt grunnlag for «heie»turer. Siden værgudene denne uken var så smått gavemilde, gikk jeg og gledet meg til turen. For en gangs skyld holdt værgudene og værmeldingen hva den så gavmildt hadde lovet. Det ble en vintertur uten vinter. Jeg så en liten flekk med gammel is en plass, det var alt. Turen gikk i skjortearmene, selv helt øverst var det ikke nødvendig å hive på mer klær. Noe på hode og fingrene – se det er en annen sak. Det ble jo litt kjølig sånn helt øverst. Lørdagsmorgen var det ingen grunn til å dra ut avgangen. Alt rundt 10 var jeg på vei innover mot Sandnes. Det er normalt på sommeren, men nå på vinteren blir det litt senere avgang. Selv om været var bra, så manglet det ikke på vann. Alt regnet siste uken, hadde ikke nådd havet, noe var fortsatt på vei. Bekkene var store. Jeg savner ikke akkurat andre mennesker på disse turene rundt Li i midten av Sandnes. Det forundrer meg likevel at ikke flere tar turen. Det er en del som løper, og noen få som går. Denne lørdagen traff jeg tre karer som kom fra Li og ville til topps for så å ta ned bakken mot Bymarka og Li. Jeg traff de samme karene på andre siden av toppen – de på vei opp og jeg på vei ned. På toppen var det noen stykker, som hadde kommet opp veien, og litt lengre nede, under Dalevann ble jeg stoppet av et par som spurte om jeg hadde kommet helt rundt. Det kunne virke som de var på sin første tur i området. Siden jeg hadde startet tidlig, var det fortsatt mange timer til det ble mørkt, jeg hadde ikke problemer med å anbefale hele runden. Denne runden ble litt spesiell på flere måter. Alt fra start, ble det til at jeg satset i bakkene, og prøvde å holde farten opp på flatene. Det er lenge siden jeg har forsøkt meg på et slikt stunt. La meg bare si at pulsen i den lange bakken fra Bymarka til topps ble «tung». Pulsen kom nok helt opp et par ganger. Og hva tjente jeg av tid på dette? Omtrent ingen ting. Antakelig noe over 5 minutter på hele runden, selv om det er vanskelig å sammenlikne forskjellige turer. Det gir likevel en egen tilfredshet å gi på litt, og fortsatt kjenne at det er mulig. Resultatet i forhold til å «ta det rolig» står ikke i forhold til innsatsen. Og så tar det mange dager før kroppen igjen kjennes grei. Nei, slike ting får overlates til ungdommen. Men problemet er jo at jeg føler meg som en ungdom en gang i blant…. [url={url}]Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden[/url]

Jeg har sett de bildene ja, men har hele tiden antatt at det er Altaværinger ettersom de har brukt pluggene opp ned...

Omsider ble det rom for litt kvalitetstid med teltet, pulken og skiene igjen... Arctic tent pegs by Espen Ørud, on Flickr

Hei.. Har en julenøtt jeg ikke klarer å knekke. Hvis man ser bort i fra batterilevetiden. Kan en turgps app erstatte en fullblods turGPS? Er jo hendig med mobil da den nå har et mer en godt nok kamera. Så har man dette med SPOT e.l. Hvorfor finnes ikke denne funksjonaliteten i en GPS eller i en App?? Når man har GPS signal på mobil, så burde man vel kunne sende meldiger over satelitt der og?? Geir