Gå til innhold
  • Bli medlem

Vinnerliste

Populært innhold

Viser innholdet med mest poeng fra 18. feb. 2016 i alle områder

  1. En dagstur med hund og kamera i skikkelig rufsevær, til å være på østlandet, langs kysten ved Eftanglandet i Larvik igår. Er ikke mye som minner om vinter lenger i disse traktene, sist jeg var her gikk jeg på ski.
    7 poeng
  2. Fakta fra DNTs Årsrapport 2014: Totale inntekter i 2014 var 88 mill, av dette utgjorde "innsamlede midler og gaver" 296 000. Det er en minimal prosentandel, og det er ikke bare Thons gaver. Til sammenlikning utgjorde inntekter fra samarbeidsavtaler med One Call, Bergans, Mondelez Europe (Kvikk Lunsj), NSB, Devold, Gjensidige, Norgesmøllene og Norsk Tipping til sammen 10,61 mill. Thons navn er nevnt i rapportens side 53, sammen med "viktige bidrag til hytteprosjekter og nye madrasser". Mine personlige meninger: DNT har ingen samarbeidsavtale med Thon. Dersom man skulle følge logikken i denne tråden, der man nærmest blir smittet av en samarbeidspartners eventuelle dårlige PR, er det vel viktigst hvordan folk oppfatter de "ekte" og inntekstsmessig mye større samarbeidspartnerne? Og når "samarbeidet" består i at Thon (via sin stiftelse) gir DNT penger til det han har lyst til å støtte og snører igjen når han ikke har lyst - ja, da er det jo ikke noe samarbeid å bryte (utover å nekte å ta i mot støtte, og få litt mindre gjort)? For øvrig er DNT en privat aktør (riktig nok med tilgang til det offentlige rom, på lik linje med ørten rosabloggere) basert på frivillighet og medlemskontigenter, mens det er lov- og regelverk og en haug med offentlige instanser som er opprettet for å verne naturen - noen av dem til og med med direkte innsigelsesrett i plan- og bygningssaker. DNT er en friluftsorganisasjon, ikke en offentlig naturverninstans, ikke en gang en privat naturvernorganisasjon (dog med interesse for natur som fundamentet for friluftslivet). Hvis noen får lov til å bygge ned naturen, er det ikke DNT som er å klandre. Og jeg tror altså at folk flest forstår det - i den grad Thon ter seg på en måte som folk oppfatter som naturfiendtlig, er det Thon som får skitt på vingene, ikke DNT. DNT kan gå ut å drive markeringspolitikk i media, selvsagt. Det blir mye skrik og lite ull. Hvis de derimot benytter de seteplassene de har fått for fremme sine synspunkter rolig og poengtert til beslutningstakerne, kan det faktisk bli ull ut av det. Men lite skrik.
    4 poeng
  3. Byttet ut Fjellpulken 144 med 168 (vurderte 188 også, men det var kanontilbud på 168 så da ble det den + Arctic Bedding for da sparer jeg den pakkeplassen jeg hadde trengt nede i pulken og legger det på toppen) Det blir en del mindre volum nede i selve pulken når jeg kan flytte Exped 7 LW + tilleggsunderlag + Mammut Denali EXP 5 (tåler ikke dun). Med pulktrekk til teltet i tillegg så bør det bli mer kurant pakking til vinterturene fremover... I samme slengen ble det ny Primus Stormlighter som erstatning for min gamle som etter mange trofaste år fikk seg en knekk i sommer) Og så ble det litt påfyll av lette turbestikk (skje+gaffel). Slengte på en ny Nalgene flaske med målebeger i da den gamle fikk påskriften IKKE MAT midt på natten ved forrige vintertelttur etter å ha glemt en annen flaske hjemme
    4 poeng
  4. Steget til siden. Det er kanskje det alt handler om. Det lille steget som tvinger hjernen til å se noe nytt, til å ikke passivt motta informasjon den har mottatt tusen ganger tidligere, men til å analysere, ta valg og være til stede. Det er kanskje der, i det ene klare øyeblikket, at eventyret ligger. Vinden dundrer inn i bakhodet mitt. Fokksnøen knitrer mot jakkehetta. Dytter meg videre. Det er som om den roper «Vestover!». Ikke meg imot. Ikke i det hele tatt. Denne turen har en pol. Ett mål som overskygger alle andre. Og det er ikke Norefjell. Det er ikke engang Blefjell, på tross av at det liksom er det endelige målet. Denne turens pol, stedet der jeg ville plantet flagg om jeg hadde et, tatt et minutts stillhet og gitt pokker i om jeg noen gang kom derfra, er Trillemarka. Forventningene til denne ansamlingen av vann, fjell og lier mellom Sigdal og Numedal er så høye at jeg er sikker på å bli skuffa. For hvordan kan den egentlig leve opp til beskrivelser som «Helt klart et av Østlandets mest magiske steder – Vassfaret når ikke opp til støvelkanten engang»? Kan det virkelig forsvares at den står på en amerikansk nettsides liste over the most unique forests of the world? Eller er jeg på vei mot et aldri så lite antiklimaks? Kanskje ikke. Utsikten fra åskammen under Norefjell er i hvert fall lovende. Selv om skydekket er lavt, løftes det nok til å gi et inntrykk av hva som venter. På den andre siden av dalen bukter landskapet seg i et høydedrag så bredt at det er umulig å se enden av det. Fjelltopper hviler i tåkesløret. Mørke og forlokkende. Jeg sitter på sekken i en snøfonn og sammenligner kartet med terrenget. Drar en finger fra topp til topp. Bak fjellene ligger daler og vidstrakte høyder med forbausende få hytter og veier. Om man er selektiv i rutevalget, kan man gå flere mil der oppe uten å møte andre tekniske inngrep enn én høyspentlinje. Det er mildt sagt ganske uvanlig i områder som hovedsakelig består av skogsterreng. Så er nok ikke Trillemarka (eller Trillemarka-Rollagsfjell naturreservat som det egentlig heter) et vanlig område. Vernearealet alene er større enn Oslo by og rommer det som betegnes som den mest verdifulle skogen i Sør-Norge. Her finnes store naturskoger, lommer av steingammel urskog og ikke mindre enn 136 rødlistearter. Og vernearealet dekker grovt målt kun en halvpart av hele høydedraget. Helt rått. Og best av alt: Jeg skal henge der i en uke. Opplevelsen skal til og med deles. Noen timer senere. – Ikke verst at man ikke må reise lenger for å komme på fjellet! utbryter Thomas mens han traver i veikanten lengst nord i Sigdal. I hendene har han ski og staver, på ryggen en fullstappet sekk. Over oss ruver toppene blåhvite i skumringen. – Nåja, svarer han seg selv. – Det tok tre forskjellige busser, men det er ikke verst likevel! Thomas er den første av tre kamerater som slenger seg med i turfølget i løpet av de neste dagene. Det er godt å prate litt. Vi har allerede vært gjennom generelle betraktninger om damer, mat og norske medier, og rekker oppstart av en diskusjon rundt mayakalenderen og klodens nylig avlyste undergang, før vi tar inn på en smal skogsvei. På veiskiltet står det «Madonnaen». Dette peker mot en høy granittskulptur som for noen år siden ble reist på toppen av fjellet Bjørneskornatten på grensa til Trillemarka. Med 1020 meter over havet er plassen sannsynligvis blant de mer spektakulære stedene man har hamret ned en skulptur her til lands. Statuen, som viser en mor med barn på fanget, er et spennende mål for den som vil kombinere tur med kunstopplevelse. Vi lar likevel kunst være kunst, spenner skiene under føttene og tar inn på en enda smalere skogsvei, legger kraft i takene og brøyter spor videre. Rundt oss åpner stadig skrinnere fjellskog opp for landskap med nyanser og stemninger som ingen kunstner vil klare å fange. En av våre mest populære malere og tegnere, Theodor Kittelsen (1857–1914), gjorde likevel et ærlig forsøk. Han bodde i Sigdal og brukte sin nære natur da han blant mye annet laget klassikeren Soria Moria, et maleri av en vandringsmann som står her nede i dalen og ser Norefjell gløde som et slott i horisonten. Kittelsen illustrerte også norske folkeeventyr og har siden fått æren for å ha vist hvordan troll egentlig ser ut. Han var opptatt av mystikk og har preget generasjoner av nordmenns oppfattelse av fabelvesener. Mens vi stiger opp i terrenget, tenker jeg at han også må ha brukt nærområdene til å forme inntrykket av trolsk natur. Mitt bilde av eventyraktig terreng er i hvert fall akkurat som dette. Treløse knauser, bratte bergsider, klynger av krokete furuer og lav bjørkeskog. Et sted hvor man ser langt, men aldri vet hva neste sving skjuler. – Ikke verst plass, det her, sier Thomas da vi slår leir i et lunt skogholt. Snart blander knitring i kubber seg med lyden av lange samtaler mens tusser, troll, nisser og huldre tasser i mørket. Dagen etter er været krystallklart. Ikke et vindpust i lufta. Sola varmer, selv Thomas går i en slags imponert stillhet mens vi sklir over vann og sletter under Sølandsfjellet. Så bikker vi over en høyde, glir utfor i en slak bakke og stanser foran et loddrett stup mot dalbunnen. Fremme. Antiklimakset er avlyst. Trilledalen, inngangsporten til Trillemarka i nord, er muligens flottere enn forventet. En vid dal mellom høye fjellrygger. Der nede står skogen mellom små og store vann omgitt av kuperte hyller av bart berg. Overalt veksler vegetasjonen mellom store og små trær og tørre kjemper som står som grå fyrtårn i alt det hvite og mørkegrønne. I kulissene strekker Gaustatoppen hals blant Hardangerviddas sukkertopper som ligger som et gjerde lenger vest. Over oss svever en ørn i vide sirkler bare for å understreke villmarksfølelsen. – Rett og slett vakkert, sier jeg. – Absolutt ikke verst, sier Thomas. I dalen skal vi bli i tre døgn. På grunn av vernereglene (som kun tillater å fyre bål med tørrkvist fra bakken og dermed i praksis forbyr bål vinterstid) graver vi grop utenfor reservatet, på et utspring rett under tregrensa. Beliggenheten er av typen som hadde kostet millioner om den var en hyttetomt. Og så får vi selskap. Først av Sindre (eller Finnskogen-Sindre som vi hadde kalt ham om dette var et realityshow). Han kommer subbende gjennom vinternatta, utslitt og kald, tar plass i gropa og sovner midt i en setning. Dagen etter dukker Øistein opp. Han er storebroren min, har jobbet overtid i en uke for å få tid til tur og er vilt klar for meningsløst uteliv. Det skal han få. I to dager skal vi utforske dalen, gå toppturer og skravle rundt flammene, før vi den tredje morgenen våkner nedsnødde og smilende, pakker sekkene og glir videre sørover gjennom snøføyka. Hele veien imponeres vi over hvor urørt alt virker. Ikke at det aldri er løftet en stein her. Du finner også i Trillemarka spor etter mennesker. Setervoller, fløtningsdammer, en og annen hytte og mange tegn etter hogst gjennomført rundt forrige århundreskifte. Likevel skiller marka seg fra andre nære skogsområder med sine store avstander mellom nyere inngrep. For selv om andre østlandske strøk har vel så gode naturkvaliteter, er det størrelsen som gir Trillemarka stjerne i margen. Det og lommene med virkelig gammel vegetasjon. De eldste skogene, som har en blanding av dødt og levende planteliv lik den man finner i opprinnelig urskog, står spredt i området. Noen ligger nede i smådaler, andre rager værbitt på utsatte høyder. Over det 950 meter høye Vardefjell passerer vi furuer som har stått her så lenge at menneskeliv blir forsvinnende korte. Mange av trærne er grå og døde, men ruver fremdeles som majestetiske landemerker. Noen av dem har vokst i inntil 500 år, og så dødd og stått her, trosset vær og vind i enda et par århundrer. Altså kan noen av dem ha begynt å spire før Columbus gjenoppdaget Amerika. De er fulle av kvae og ville nærmest eksplodert på et leirbål, men å brenne dem for én natts varme ville være som å lappe en bukse med et Munch-maleri. Da lar vi dem heller stå. En dag får kanskje også tippoldebarna våre oppleve de samme kjempene. Nesten uansett hvor sliten man er på dagen: Rundt bålet er stemninga på topp. I gropa ligger alle med hodet mot flammene, noe som gir god utnyttelse av varmen og plass til matlaging og lignende. I og med at ikke alle kan prioritere samfunnsnyttige gjøremål som å vase rundt i skauen i ukevis, må halve gruppa etter noen dager dra hjemover. Øistein og jeg fortsetter gjennom Trillemarka og klarer fint å nyte stillheten. Her fra Gamleseterdalen. I Minneskleiv, en kupert dal sør i Trillemarka-Rollagsfjell, vokser Norges eldste levende gran. Treet er en hengslete krabat som forskerne mener er 533 år gammel. Vi finner ikke selve treet, men hilser på mange jevngamle naboer. Leir på Seteråsen over Minneskleiv. Virker ting for idyllisk? Jeg er nemlig litt redd for det. At du skal tro at jeg bare koser meg. Og, vel, jeg gjør jo egentlig det. Men det betyr ikke at alt bare er kos. Forvirrende? Helt sikkert. Men jeg mener at kosen i stor grad ligger i å ikke kose seg. Uten at det nødvendigvis gjør deg mindre forvirret. La oss ta et eksempel. En torsdag kveld over Numedal er ganske representativ for en typisk tursituasjon som ikke alle vil mene er direkte koselig. Da er jeg igjen alene ute. Rundt meg dempes lyset. De siste timene er brukt til å stige mange hundre høydemeter med en sekk som på ny er fullstappet. Den er så tung at jeg etter pauser står paralysert i flere minutter og manner meg opp til å løfte djevelskapen på ryggen. Når den så er på, blir alle bevegelser mer uforutsigbare. Sånn som nå, da jeg ned en slak bakke anstrenger all kjernemuskulatur, likevel mister balansen, tryner som en toåring og dynkes i løssnø. Bare et enkelt fall som dette starter en møysommelig prosess, der sekken må av og jeg må trampe en liten plattform i puddersnøen for å få balansert den på plass igjen. Dermed er flere dyrebare minutter med dagslys tapt, før jeg brøyter vei (i meningen «stamper langsomt av sted med pudder til knærne») over et vann og bare så vidt registrerer at Blenutens hvite profil tårner over meg. Det er mørkt da jeg en halvtime senere vingler ned i et elvejuv. I slike juv skjer overraskende mange rasulykker, så alle veivalg tas etter nøye vurderinger. Det samme gjelder over selve elva. Den brummer under isen, men slipper meg over i et bredt parti. Og så står jeg der, i bunnen av en kald gryte, med en lysende pære i panna og bratte snøsider på alle kanter. Utveien blir å følge en smal bekkekløft oppover, noe som føles logisk helt til jeg må krysse selve kløfta, isen brister, jeg detter gjennom med snø til over hofta, støvlene fylles av bekkevann og jeg banner så høyt at elgkuer i mils omkrets spontanaborterer. Da er ikke turlivet like fett lenger. Først etter cirka tusen forsøk på å fortsette, har jeg trampet nok snø til at skiene får feste. Og så er det bare å gyve løs videre, mens svetten siler og fryser til isbiter over ansiktet. Nå skal det hele gjentas et par ganger, før toppen er nådd og det blir en siste kamp mot vinden for å reise teltet uten at duken blåser tilbake til Numedal. Høres koselig ut? Det er faktisk det. For i dette latterlige strevet ligger en slags ro og forventning. Når man i mange år gradvis har presset kroppen mot grensene av hva den tåler, er det en slags hyggelig gjenkjennelse i å bli utslitt, kald og gjennomvåt. Jeg går uansett bare og slurer på omtrent tre fjerdedeler av kapasiteten, vet at kroppen har mer å gi, og kan triksene for å bli tørr og varm. Altså trenger jeg ikke å være redd for å møte veggen. Og hva blir alt slitet da? Egentlig bare friske utfordringer, noe som uansett er ganske kos. Selv om den virkelige kosen nok ligger i belønningen når sola treffer teltduken i morgen, og jeg kan brette soveposen til side og bare være. All denne nattevandringa er selvfølgelig ikke å anbefale. Den skyldes kun at undertegnede er en slask av et B-menneske. Det er mer fornuftig å bevege seg i dagslys. Litt tryggere og mye mer behagelig. Særlig når været er så strålende som da jeg dagen etter glir over treløse høyder rundt vannet Fiskeløysen. Da henger sola uforstyrret på himmelen. Til venstre for meg utsikt over ås etter ås, til høyre bølgende, hvite fjellformasjoner mot en knallblå bakgrunn. Så er det altså nådd. Blefjell. I enden av vannet glir skiene inn i en oppkjørt løype, noe som føles som å akselerere inn på en motorvei etter noen mils brøyting for egen motor. Endelig kan jeg rutsje nynnende videre uten å tenke veivalg og orientering bak hver minste haug. Løypa skal følges et godt stykke sørover gjennom stor granskog langs store vann, forbi stadig lavere trær opp en elvedal, opp over tregrensa på en forblåst fjellrygg og frem til platået foran Vassholet, hvor skogen ender, vinden pisker, og bare avblåste fjell leder videre. En reise gjennom et fantastisk spenn av variasjoner. Variasjon er blant karaktertrekkene som gjør det lett å bli bergtatt av Blefjell. Til tross for at området ikke akkurat er gigantisk, har mange rangert det som et av våre vakreste fjellmassiver. Blant dem var polarfareren og nasjonalhelten Fridtjof Nansen (1861–1930), som sammen med kona Eva kjøpte en fjellgård like nord for Blefjell i 1899. «På denne plett av Guds jord valgte jeg mitt kongerike … Jeg lenges ingen steder på jorden», skrev senere mannen som hadde reist til noen av klodens ytterste hjørner. Han omtalte årene her oppe som noen av de lykkeligste i sitt liv. Lokalt deles gjerne Blefjell i områdene Vesle Ble og Store Ble. Førstnevnte er et platå rett over tregrensa i sørøst, hvor man på toppen finner sletter av myrer og vann. Området har vid utsikt og er sannsynligvis det nærmeste vi kommer en vidde øst for Hardangervidda. Ikke minst er det kjent for å være hovedstadsområdets beste sted for vindseiling. Sportsfiskere kaller også strøket «det glemte fiskeområdet», noe som vitner om uutnyttede villmarksressurser til tross for relativt mye trafikk fra mange nære hyttefelt. Likevel. Store Ble er det virkelige Blefjell. Den drøyt 16 kilometer lange fjellrekka fra Blenuten i nord til Sigridsfjell i sør troner over Vesle Ble. Her inne er den 1342 meter høye Bletoppen høyeste punkt blant en mengde fjell over 1100 og 1200 meter. En lett tilgjengelig lekegrind for en hver toppturentusiast. Og et perfekt sted å avslutte et eventyr. Om du er en ørn og svever lydløst over Store Ble en lørdag morgen midt i februar, er landskapet under deg dekket av lange skygger og et kritthvitt teppe av nysnø. Nesten ingen spor noe sted. Du runder Åklinuten omtrent midt i massivet og seiler ned over Fjelldalen og Åklivatna, der en tynn stripe av røyk stiger fra pipa på turistforeningshytta Eriksbu. Under deg piler mus og gnagere i sikkerhet i huler under snøen, før du sirkler på luftstrømmer over Uverudfjellet og seiler over vann og skar sørover. Så kommer du over mektige Gråfjell på 1320 meter, sirkler noen ganger og lander med brede vinger på den høyeste av Brørsteinan, to enorme flyttblokker som tårner i terrenget. Navnet har de fått fordi de (med god fantasi) ligner to personer. Et sagn sier at de var to trollbrødre som ble til stein da de gikk seg vill og ble truffet av sollyset. Den typen menneskelige fabler er du totalt uinteressert i, så du letter med tunge vingeslag, vrir inn i en smal dal, surfer på oppdriften over avrundede topper og stuper ned i et trangt juv, et juv som snart vider seg ut i en åpen fjelldal der jeg løfter hånda for øynene, skygger for sola, og ser deg suse forbi. Snart er du en svart prikk mot himmelen. Jeg senker hånda og dytter primusen ut av teltåpningen. Så tenner jeg en fyrstikk, stikker den borti brenneren, vrir rundt gassventilen og plasserer en gryte bredfull av snø over den hvesende, blå flammen. Deretter er det bare å pakke seg tilbake i posen, nyte sola og vente på frokosten. Enmannsteltet er ikke større enn at jeg ligger inne og likevel er ute. Behagelig, selv om 17 kuldegrader og lett vind ikke gjør morgenen til noen direkte kokheit opplevelse. – Hva tror du? Får vi se folk i dag? spør jeg sekken, som av plasshensyn er forvist utenfor teltet under matlagingen. Den er allerede dekket av finkornet fokksnø og stirrer bare trassig tilbake. – Ikke? Tror du ikke folk drar ut når det er så fint helgevær? Jeg har ikke sett folk på dagevis. Ikke hørt noen heller. Bare rådet grunnen alene her i Vassholet, den vanligvis mest brukte inngangsporten til Store Ble. I dalen går nedsnødde skitråkk i alle retninger. Alle er mine. De er tråkket til topper og utsiktspunkter, på kveldsturer, rutsjeturer og generell basing i dalsidene. Jeg har rett og slett hatt noen solide hviledager, noe som har føltes fortjent etter en måneds tråkking gjennom årets kaldeste årstid. Nok en tur er snart over. Jeg har allerede begynt å forberede meg på følelsen. Av at sekken står i gangen hjemme, mens soveposen, den som har vært det mobile hiet og eneste sted å slappe fullstendig av i 30 hustrige dager, henger til tørk på loftet. Av at hverdagen kommer. Med kjøleskap, vannkoker og servise nok til et dusin gjester. Ikke en svartsota kjele og en halv plastskje. Vet allerede at det plutselig vil være litt som om jeg ikke var her ute. Som om siste måned var et blaff av et øyeblikk, noe man med fektende armer prøvde å gripe tak i og la vare, men som slet seg løs og bare etterlot litt bållukt og øm leggmuskulatur. Snart vil også det være borte. Så hva står igjen? Forhåpentligvis noen minner. Innsikt i natur jeg må og skal tilbake til. En følelse av ro og mestring, kanskje. Noen erfaringer å ta med videre. En haug med notater og fire fylte minnekort der minnene måles i pixler og bytes. Og akkurat nå: den boblende lyden av kokende vann. Løfter kjelen av varmen, men bråstopper bevegelsen da fire skikkelser kommer til syne nede i dalen. Jeg gliser mot sekken, som snart ligner en ganske ordinær snøhaug. – Der ser du! Nå lar vi dem gå foran. Med litt flaks tråkker de spor helt til Bletoppen.
    2 poeng
  5. Det ble reinskinn på meg gitt, unna meg endelig den! også solbriller til Tundra mi da, så ho er klar til påsketur fikk også med et par blå linser til den også
    2 poeng
  6. Å tro at en endring på nesten 30% på dollarkursen! ikke får innvirkning på salgsprisen er! tror jeg er noe optimistisk.
    2 poeng
  7. Bilde fra sommeren. Sannelig ikke mange månder igjen
    2 poeng
  8. Drittvær er vakkert. Regn. Tåke. Sludd. Snø. Is. Som vestlending har jeg lært meg å elske det. Aursjøveien i ekte novembervær. Geiranger i november. Det er det ikke ofte man ser bilder av! Dette var en av de siste dagene før fjellveien over til Stryn stengte for vinteren. På vei oppover Romsdal, mot Bjorli. Motlys og tunge regndråper skapte en magisk scene.
    2 poeng
  9. Sterkt inspirert av Hillebergs snøplugger og Andrejo sin DIY-løsning (http://andrebjo.blogspot.no/2012/12/sn-plugger-av-pvc.html) gikk jeg i gang og lagde mine egne snøplugger. Brøytestikker er lagd for å tåle kulda, veier ikke så mye, og kroken gjør det anvendelig å bruke pluggen både vertikalt og grave den ned horisontalt. Lengde: valgfritt, jeg lagde noen á 40 cm og noen á 50 cm. Vekt: ca 50 cm = ca 50 gram Oppskriften er ikke så avansert. En pakke med 6 brøytestikker på biltema til 100 kr (http://www.biltema.no/no/Fritid/Hage/Vinter/Broytestikker-6-stk-2000033849/) To pakker med 10 små s-kroker (9 kr pakken) Statisk tau Lighter til å smelte endene I tillegg trenger du sag, borr og en knipetang med litt størrelse på. Sag i lengden du ønsker, skrå den ene enden og borr hull der du ønsker hull. Pass på å ikke lag noen skarpe kanter i hullene, evt puss bort. S-krokene presset jeg helt sammen i den ene enden, og presset den også litt smalere i den andre. Tauet festet jeg i kroken med en løkke (bowline), og i brøytestikken lagde jeg en enkel knute på baksiden av hullet. Her passet jeg på at tauet ble slakt nok til at jeg fikk plassert kroken i den skrå enden under oppbevaring, men stram nok til at den ikke dingler. Blir knuten din for slakk - ta en enkel liten knute inntil knuten til den er i ok lengde. Når jeg oppbevarer pluggene setter jeg kroken i den skrå enden som på bildet, og deretter snurrer den en runde over kanten for at den blir littegrann strammere. Ryddig og fint. Erfaringer gjort etter ett døgn med testing: - De fungerer overraskende bra! - Jeg kommer til å lage en løkke i toppen slik som Andrejo også har gjort. Med denne vil jeg A lettere kunne dra opp pluggen og B kunne dra tauet med S-kroken gjennom, for å få et høyere festepunkt når jeg stikker pluggen rett ned i bakken. - Fordel med skarp farge. Da finner man de lett i snøen. Tauet kunne forsåvidt også hatt en annen farge enn hvit. - Nå har bare 6 av pluggene refleks. Jeg vil nok kjøpe refleksteip og merke resten. Muligens to reflekser i toppen på de lengste og én på de kortere, for enklere å skille de. - De KAN knekke, om du drar sikkelig hardt i bare tauet og pluggen ikke rikker. En hadde kilt seg mellom noen røtter og styr når jeg la den ned horisontalt. I arg tok jeg i og dro i tauet, og den snappet i to. - Selv om de er lette tar de stor plass.
    1 poeng
  10. Har fått meg lavvo med ovn, og tenkte dra en tur på fjellet for å stå på ski, med lavvoen som base. Spørsmålet er hvor? Og da lurer jeg på om noen har gode forslag. Har laget en infografikk over mine behov. Forslag mottas med takk
    1 poeng
  11. Fottur fra Alta til Mo i Rana, sommeren 2015 Etappe 3: Saraelv til Rostadalen 22. – 31. juli Overnattinger: Cavajavri (telt) Somashytta (Statskog) Pitsusjärvi (finske turistforeningen) Loassuhytta (Statskog/Reindriftsforvaltninga) Helligskogen vandrerhjem Goldahytta (DNT) Pältsästugan (STF) Rostahytta (DNT) Turen er inne i sin tredje uke. Jeg har vært noen dager under tregrensa i Reisadalen og lengter etter å komme opp på fjellet igjen. De to første ukene av turen har vært fantastisk fine; mye bra vær, ingen gnagsår eller skader, og kjenner at jeg har funnet roen på tur alene. Det eneste stedet jeg kjente litt på ensomheten, var på Nedrefosshytta. Merker at det har med forventning å gjøre, jeg hadde regnet med å treffe folk der, og når hytta i tillegg har 4 soverom og ei kjempediger stue, er det ikke like artig å være alene. Da foretrekker jeg heller telt eller ei lita bu. Nå har tingene funnet sin faste plass i sekken, og jeg har funnet en god løsning på å feste fiskestanga (teleskopstang med ferdig montert snelle) utenpå sekken, så den både er beskyttet og samtidig klar for fiske på kort tid. Jeg liker teleskopstanga, den er så enkel å ta frem at jeg faktisk gidder å fiske når jeg tar en liten pause ved et elveos. Har med kun ei snelle, men to spoler, slik at jeg kan skifte fra sluk- til markfiske uten å knyte knuter. Jeg har satset på kun ett underlag, et 14 mm tykt Exped (ikke oppblåsbart) som veier rundt 250 gram. Hardt å ligge på i starten, men kroppen venner seg til det meste, dessuten hjelper det å legge primaloftjakka under ryggen og rompa. Har allerede sendt hjem mye unødvendig utstyr, til tross for at jeg trodde jeg hadde skåret hardt ned i utgangspunktet. Sekken veier nå 14 kg før proviant, da bærer jeg ikke lenger turshorts, reservesokker, solbriller, fotostativ, fluestang eller håndkle. Derimot har jeg med ei halvkilos aluminumssteikepanne med høye kanter og kaffekjele med kobberbunn, samt kikkert, satelittelefon, solcellelader, halvkilos kamera og skikkelige hodetelefoner, og jeg ble nødt til å kjøpe en skikkelig samekniv i Masi, etter å ha ødelagt lilleputtkniven ved første forsøk på å hogge ved med den. Selve sekken er heller ikke noen lettvekter, den veier 3 kg før jeg har puttet noe i den, men jeg har bevisst valgt en sekk med skikkelig bæresystem (95 liters Gregory). Teltet veier under kiloen og soveposen kun 450 gram. Ekstra klær har jeg knapt med, så når jeg vasker klær er det ikke så mye å ha på. Enkelt liv, og det er jo akkurat det som er meningen. Tilbake til turen, etappe 3 starter i Saraelv, der jeg har fått forsyninger via en gammel turkompis som er bosatt i Tromsø. Han har egenhendig levert varene, dermed slapp jeg å bære med konjakken inn i Finland. I tillegg forsynte han meg med en kilo elgkjøtt for egen regning, så jeg er rett og slett stappmett når jeg starter oppstigningen fra Ovi Raishin med retning Somashytta og finskegrensa. Ovi Raishin senteret er forresten et imponerende opplegg, og driverne har servert kaffe, kake og gode historier til en ensom vandrer. Og anbefalt å ta ruta som går rett opp i høyden, opp mot Carajavri, fremfor å følge Nordkalottleden som går i en lengre trasé. Jeg er svak for tips fra lokalkjente, men kjenner den bratte stigningen godt i kroppen. Slår leir ved Carajavri etter 8 tunge kilometer i motbakke. Veldig godt å komme opp i høyden igjen, og jammen får jeg kontakt med røya i vannet også. Vanskelig å ikke trives. Fremdeles mye snø, selv om det er 23. juli, her ved Cavajavri. Neste dag er det godvær, jeg tar en lang formiddag ved Carajavri, leser, fisker, hører podcast og tar livet med ro. Dermed blir det seint før jeg kommer meg de rundt 15 km inn til Somashytta (Statskog/Reindriftsforvaltninga). Jeg bruker aldri insektsnett når jeg går, men denne dagen vurderer jeg å gjøre et unntak. Små fluejævler i store svermer er utrolig hissige, og skal helst inn i ører og nese. Jeg tar det som en øvelse i selvbeherskelse, og tar frem nettet kun når jeg har pause. Da vektreduksjonen var på sitt hardeste, vurderte jeg å sende hjem kikkerten, men er glad den ble med. Jeg har aldri vært noen særlig flittig kikkertbruker, men nå er den tilgjengelig og brukes kontinuerlig. Ofte ser jeg rovfugl, musvåken er der daglig, men også kongeørna er på jevnlige visitter. Heiloen er med hele tida, noen ganger tenker jeg at det er den samme heiloen som har fulgt meg siden Finnmarksvidda med sine karakteristiske skrik, men de kjører nok en slags stafett. Og det er mye rype, og kyllingene vokser for hver dag. Den finske fjellrypa er gråere enn sin norske bror, eller kanskje er det innbilning? Jeg får Somashytta for meg selv, det er ei trivelig hytte med steinharde madrasser (isopor) i sengene. Nå har ryggen vennet seg til å ligge steinhardt, så det spiller ingen rolle. Piiiiip. Noen ganger tenker jeg at det er den samme heiloen som har fulgt meg hele veien, men de har nok arrangert en slags stafett. På Somashytta trenger du ikke medbringe egne kjeler og panner. God og lang formiddag ved Somas. Hytta har en åpen og en avlåst del. Mye ved på Somas, men du må skjære den siste centimeteren og kløyve den sjøl. Finland. Første stopp er lunsj på hytta Kopmajoki. Det er to ting jeg merker meg på den andre siden av grensa. Det ene er flytrafikk, for det er mye sjøflytrafikk fra Kilpisjärvi og inn i fjellene. Det andre er at det er søppelhåndtering på hyttene, eget søppelskur med kildesortering, og alt hentes sikkert ut med fly eller helikopter. Tre finner kommer fra sjøflyet som nettopp landet på Somasjavri. De kommer ikke gående, men nærmest slepende, med store bagger mellom seg og enorme sekker på ryggen. Det klirrer i baggene, og de har et lass med fiskeutstyr som tyder på at de skal være her lenge. De klarer ikke skjule gleden over å høre at jeg skal videre, slik at de slipper å dele Kopmajoki-hytta med meg denne natta, og jeg får med noen finske hilsninger (eller kanskje det motsatte) på min vei i retning Pitsusjärvi, en annen hytte langs Nordkalottleden. Finnene har en merkelig måte å merke stiene på, de er merket med små pinner som for sikkerhets skyld er malt i en naturfarget gulfarge. Her kunne de lært litt av DNT, med litt tåke ser du knapt pinnen før du snubler i den. Terrenget er imidlertid lettgått, med oversiktlige daler og det er lett å følge høydekurvene i terrenget. Selv om det er langt ut i juli, ligger det mye snø. Kanskje er det den sene våren som gjør at det knapt er mennesker å se, for jeg møter ikke et menneske mellom Kopmajoki og Pitsusjärvi. Den viser seg å være er liten perle, tømret hytte med to rom, det ene er avlåst og må visstnok forhåndsbestilles. Et rom holder i massevis for meg, og jeg møter et estlandsk par i døra. De er på vei videre, selv om det er langt ut på ettermiddagen. Et par kilometer fra Pitsusjærvi ligger en sameleir, og de har tydeligvis invitert mye folk denne kvelden. Og de kommer luftveien, så ikke mindre enn tre flylaster med folk ankommer brygga nedenfor hytta. De finske hyttene holder høyere standard enn jeg hadde hørt rykter om, og jeg har Pitsus for meg sjøl, i hvert fall til klokka 3 på natta, da 5 finner ankommer alt annet enn lydløst. De skal for sikkerhets skyld lage mat, tørke tøy og smake på vodkaen før de køyer, og her er det kun ett rom. Jeg får valuta for å bære med meg gode hodetelefoner, og hevner meg ved å stå opp og lage frokost i 7-tida. Kopmajoki, de finske hyttene langs Nordkalottleden holder ganske grei standard. God vedovn og gassbluss, men ingen madrasser i sengene. Planen for dagen er å forlate Kalottireiti og i stedet krysse Bichosjohka, gå på nordsiden av Rimmajavri og vestover langs Urtasjohka, for å ende opp på Loassuhytta ved grensa, der det ligger ei hytte både på finsk og norsk side. Dagens utfordring blir kryssing av Bichosjohka, jeg finner et sted hvor noen har merket med varde på hver side av elva, og satser på at det er det beste stedet å krysse. Det er det sikkert også, når vannstanden er en halvmeter lavere enn nå. Steinene folk vanligvis tråkker på, ligger 20 cm under strie vannstrømmer. Jeg bruker en time på leting etter en vadestokk langs reingjerdet, men finner ikke noe som kan brukes. Med lav vannstand kan man antagelig gå tørrskodd på store steiner, men nå er det ingen annen mulighet enn å gå på bunnen. Ikledd kun crocks og badeshorts, og med vann opp til livet kommer jeg meg over. Vannet er iskaldt og strømmen stri, så jeg er glad når jeg kommer meg opp på vestsida. Det tar en halvtime å bli kvitt neglespretten, men så kommer godværet innover dalen, og ved ei gammel hytte merket Urtas hotell ved Rimmajavri blir det solid lunsj og tre timer i sola. Her tar jeg en av livets aller raskeste dukkerter. Litt tjuvfiske (har ikke finsk fiskekort, kun Norgeskortet) straffes med styrtregn oppover dalen mot Loassu. På den finske hytta er det badstutemperatur og to skrytete finner, så jeg velger i stedet Loassuhytta (Statskog/Reindriftsforvaltninga) på norsk side, Den er alt annet enn ren, og søpla ligger i berg utenfor, men her er i hvert fall tørr ved og en god vedovn. Hotell Urtas ved Rimmajavri i Finland. Du finner det neppe i Lonely Planet. Et godt sted for lang lunsj, og jeg vurderte å overnatte. Lettgått terreng i de finske fjell. Jeg har tatt av fra Nordkalottleden og følger dalen langs Urtasjohka i retning Loassuhytta og norskegrensa. Ikke bare pen natur rundt Loassuhytta. Ned mot Helligskogen får jeg et par småørreter i elva og kjenner lukta av mat og skikkelig seng. Har forhåndsbestilt rom på Helligskogen, inkludert godt selskap for de neste fire dagene. Vi legger igjen telt, kokeutstyr og en del andre ting på Helligskogen vandrerhjem, og tar noen sosiale lettvektsdager med god mat via Goldahytta, Treriksrøysa, Pältsästugan (Sverige), Moscanjavri (Statskog) og Rostahytta. Turen inn til Golda går i skikkelig tåke, og jeg er glad for at det er DNTs varder og ikke finnenes gule pinner som viser vei. Planen var egentlig å legge turen om Gappohytta og Isdalen, men beretninger om store snømengder og vanskelig fremkommelighet endrer litt på planene. 25 dager etter starten fra Alta, får jeg skyss ut Rostadalen. Kjenner at noen pausedager er fortjent, før jeg planlegger å fortsette turen sørover fra Frihetsli. Tåke tjukk som graut mot Goldahytta. Greit med god varding. Pältsästugan er en liten perle. Hytta har stugvärd, men ingen proviant. Men badstua var varm da vi ankom. Kveldsstemning ved Pältsä. Statskog-hytta ved Moscanjavri. Et par fiskere hadde varmet den opp før vi ankom. Hardt liv å være mygg, enten du er på den ene eller andre siden av glasset på Moscan. Etter å ha vadet noen kalde elver, setter man ekstra stor pris på DNTs hengebruer. Her er vi straks framme på Rostahytta. Loassuhytta på norsk side av finskegrensa.
    1 poeng
  12. Planlegger en lettere sommer og har bestilt følgende: - MSR Freelite 2 - RAB Neutrino 200 - Exped Synmat Hyperlite LW
    1 poeng
  13. Med mill mener du milliarder. Med kjøpe tenkte jeg egentlig ikke bokstavelig talt Men hele diskusjonen går på om Dnt tør å kritisere Thon i slike stygge utbyggingssaker. Jeg har mine tvil i hvert fall.. Jeg syns ellers det er litt snedig at man prøver å tone ned samarbeidet mellom Dnt og Thon. Boka om samarbeidet ligger på samlige turistforeningshytter og svært mange utbygginger av hytter har vært prisgitt hans finansiering. Spesielt på Nord Møre..
    1 poeng
  14. Var en tur innom mammutsalget i dag, fikk rasket med meg en bok. Norges beste helgeturer av Per Roger Lauritzen til kr149
    1 poeng
  15. Samarbeid betyr at man har en avtale om å arbeide sammen om noe, mener nå jeg. Her har Thon ensidig opprettet en stiftelse, og denne stiftelsen støtter de tiltak den vil støtte. Det er ikke et samarbeid, det er donasjonsvirksomhet. Og utfra regnskapsført mottatt støtte i DNT årsrapporter, er det ikke mye penger det er snakk om, i årene 2012-2013-2014 er det litt over 1 mill (se side 41 i rapporten jeg linket til over). Kanskje fyren er misfornøyd?
    1 poeng
  16. Der tror jeg muligens du tar feil. Dnt har hatt et langvarig samarbeid med thon. Alt i 2008 var pengegavene oppe i 60 millioner. Gavene i fondet kan bety mange hundre millioner til Dnt senere. Selv i den artikkelen jeg lenket til over hadde Thon en stor andel av finansieringen. Se f.eks. herhttp://www.nettavisen.no/na24/3728168.html Det har veldig mye med troverdighet og gjøre - alle kan kjøpes - også Dnt.
    1 poeng
  17. Synd han ikke dropper utbygginga ved Vassfaret istedet av de to alternativene.. DNT setter seg sjøl i dårlig lys ved å samarbeide med slike utbyggere av naturen, dersom DNT mener seg opptatte av å verne om naturen. Trudde dette var rimelig innlysende...
    1 poeng
  18. Takk for alle svar, jeg setter pris på å høre deres erfaringer. Det blir nok en eldre 123 uten rensenål på meg. Og en 96. Og en 210, og en Army no.7 og, og... Jeg skulle aldri forvillet meg inn på dette forumet.
    1 poeng
  19. På 64s ligger det endel valg under Oppsett -> Visning det du kan velge tidsavbrudd for bakgrunnsbelysning. Tror også det er et valg der som gjør at skjermen skrur seg av når den automatisk skrur av skjermen også, tror det bare heter batterisparemodus eller noe slikt. Vil vel tippe det finnes noe tilsvarende på 62. Tastelås tror jeg dessverre ikke finnes.
    1 poeng
  20. Min är köpt ny för några år sedan och producerad i Portugal. Fungerar helt OK.
    1 poeng
  21. Bukseserien heter Tur - litt lett her å tro at det bare er en (av altfor mange) orddelingsfeil i omløp. De fører også en jakke i samme serie: https://www.fjellrevenshop.no/fjellreven-tur-jacket Shopen selger buksa for 2999,- så du har et godt tilbud der.
    1 poeng
  22. Ligner veldig på den jeg kjøpte for noen måneder siden.
    1 poeng
  23. Hvorfor blander dere DNT inn i dette?
    1 poeng
  24. Jeg har en PAK kopi av 123 uten rensenål. Funker like godt som 123, men er lettere, og i tynnere blikk. Egentlig ikke redd for å bruke den, men den har ikke gått så mange timene i mitt eie. Når jeg bruker SIGG TOURIST så er det SVEA 123 R som blir med. Det har bare blitt sånn, uten at jeg har tenkt så mye på det. dsk
    1 poeng
  25. Vi har hatt en del år nå med stillstand, eller nesten nedgang i prisnivået, så dette måtte jo komme før eller siden. Mitt svar på dette er å prøve å bruke opp alle klærne og utstyret, og vente med å erstatte til det er helt nødvendig.
    1 poeng
  26. Kjøpte en pen "garasjeprimus" på Ebay:) Såg veldi pen ut men bar preg av å stått lenge, Nå ser den veldi brukt ut og funker som juling. Handlet en silentcap som gjør at man kan fortsette praten under matlagingen og bonusen er at brenneren ikke går seg like varm som med orginal plate.
    1 poeng
  27. Hei, Det er fordi at denne buksen er faset ut av sortimentet til fjellreven. Sarek BIB har tatt over. Jeg kjøpte denne for en mnd. siden. Og er så langt veldig fornøyd med buksen. Eneste jeg har å utsette er "gamasje låsen" som festes i skoen. Elendig konstruksjon som røyk med engang. Men laget med stropper å ha under skoen i stede.
    1 poeng
  28. Det viktigste du kan gjøre for å få en god friluftshund skjer faktisk før du får hund i det hele tatt. Du har et stort forarbeid å gjøre i å velge rase, riktig oppdretter og så riktig valp fra et kull. Å få en god hund skyldes ikke tilfeldigheter, men godt grunnarbeid. Uavhengig av rase eller type hund du velger, vil de medfødte mentale egenskapene ha alt å si for hvor velfungerende hunden blir som voksen. Hunders mentalitet har langt høyere arvbarhet enn mange er klar over og kommer til syne svært tidlig i individet. Allerede i valpekassen er det mulig å langt på vei forutsi hvilke grunnleggende egenskaper som bor i valpen. Det er store sjanser for at valpen får de fleste av egenskapene som en eller begge foreldre viser. Dette gjelder både gode og dårlige egenskaper. Etter at du har valgt den rase eller type som du ønsker, kontakt så mange oppdrettere som mulig. Dra hjem og besøk så mange oppdrettere som mulig og bli så godt kjent med valpens foreldre som du klarer. Om du kan treffe begge foreldrene, så har du et godt utgangspunkt for å anslå hvilke egenskaper du kan forvente hos valpen. Om valpemoren er sky, nervøs, usikker eller redd, så bør du unngå valp fra det kullet. Dette er egenskaper som er veldig arvelige og helt klart egenskaper som ikke er ønskelige hos en hund som skal fungere godt i det moderne samfunnet og til et aktivt friluftsliv. Du bør se etter en valp som er kontaktsøkende, avbalansert og selvsikker. Ikke tilbakeholden, men heller ikke utpreget dominant. Gjerne fysisk aktiv og energisk siden det er en turhund du skal ha. Spør og grav så mye som mulig om valpens slektninger. Kontakt gjerne andre som har kjøpt valp fra samme oppdretter. Om det er en seriøs oppdretter er de ikke redd for å gi deg referanser. De vil også oppleve deg som seriøs som etterspør det. Om det er en registrert rase du velger, kontakt gjerne raseklubben og forhør deg om både rasen og oppdrettere. Mange raseklubber har både valpelister over fødte kull og oppdretterlister med kontaktinformasjon til aktive oppdrettere. Finn,no er ikke beste stedet for å finne en god hund.
    1 poeng
  29. Tenkte helst på at det kanskje gikk fortere hull på posen når Svea'n lå løst oppi kasserollen, men det er kanskje ikke ett reelt problem. Kanskje jeg skal teste ut symaskinen og lage en pose til Svea'n samtidig som jeg lager pluggposer og stangposer og tarp og floorsheet til Kiva teltet og og og...
    1 poeng
  30. Hei Du kan ha flaks å få tak i en til 100 kroner . Akkurat nå ligger de på Ebay fra 200 til 1700 kr. Følg med på Finn.no etc. Plutselig dukker det opp noe Å bli bitt av primusbasillen kan være "krevende". jenspetter
    1 poeng
  31. He, he - skal man først samle, må man jo ha en med skrå spindel uten rensenål, en med rensenål "Made in SWEDEN" og en med rensenål med pynteskrift "SWEDEN" Selv har jeg to av sistnevnte, og antar at de er asiatisk - begge kjøpt på samme sted og vilkår som @Omnilite kjøpte sin. Den første jeg kjøpte får meg til å tro at det nok er litt større sjanse for å få et uoptimalt eksemplar nå - der var det en feil med dysen som gjorde at den brant skjevt og jeg la også merke til at messingstøpen ikke var 100% god der gjengene for å skru fast brennerhodet er. Men grunndesignet er jo bombesikkert og har masse slakk for feil - og etter at jeg fikk ny dyse fra Optimus, funker den flott på Biltemas alkylatbensin Tror imidlertid det er laget en liten batch med "skjeve" dyser som man med uflaks kan risikere å få, men du får ny tilsendt fra Optimus om du sier i fra. Den neste (som jeg kjøpte fordi jeg ønsket å ha en Svea tilgjengelig en flyreise unna uten å risikere krangel med flyselskap) var helt perfekt fra esken og er det fortsatt.
    1 poeng
  32. Jeg har en ny Svea123r kjøpt på cdon for 799,- var det vel den kostet. Den fungerer brillefint, spindelen er litt tung å skru på, men det blir sikkert bedre med enda mer bruk.
    1 poeng
  33. Dæven så nydelig! Detta bør du få i glass og ramme
    1 poeng
  34. Nei. Faktisk ikke - og det til tross for at sidene kan bli rødglødende. Men da fyrer vi også oppå risten som ligger inni og ikke i bunn av ovnen. Har sjekket temp på duken mange ganger til å begynne med og aldri noe problem. Men normalt så oppbevarer vi ved (til tørking) osv under ovnen og da er det i hvert fall ikke noe problem. Jeg bruker normalt et telt til vinterturene da de gjerne er lengre og på mer vindutsatte steder på fjellet enn det jeg bruker lavvoen til ellers. Men jeg har laget en plate i brannsikkert materiale (som ofte brukes som underlag ved legging av varmekabler) i tilfelle jeg skal bruke den på vinteren. Hovedsaklig fordi det da er mykere underlag og ovnen derfor trenger noe å stå på for å ikke synke nedi + for å unngå at det smelter grop under ovnen...
    1 poeng
  35. Hallingdal ligger ikke langt unna. Der finnes det mange fine plasser som utgangspunkt for turer. Du må kanskje regne med å gå noen meter innover for å slå opp lavvoen. Ivhertfall er det rikelig med løyper her. Slik så det ut på siste helgetur: (utsikt mot Hallingskarvet)
    1 poeng
  36. Godt spørsmål! Jeg har ikke noe spesifikt forslag. Men tenker det kan være muligheter på Øyerfjellet eller Ringebufjellet. Men jeg tenker at du bør ha med pulk eller lignende.
    1 poeng
  37. Jeg har sett de bildene ja, men har hele tiden antatt at det er Altaværinger ettersom de har brukt pluggene opp ned...
    1 poeng
  38. Omsider ble det rom for litt kvalitetstid med teltet, pulken og skiene igjen... Arctic tent pegs by Espen Ørud, on Flickr
    1 poeng
  39. Panorama fra Kvaløya, Troms tatt 14.01.16 (Sony RX100iii)
    1 poeng
  40. Fin tur i nysnøen i dag. Fjellene er Vasstindane øst for Romsdal.
    1 poeng
  41. Da er det snart klart for den kalde fine telttiden igjen. Forhåpentlig blir det kjapt snødybde nok til å grave ut kjøkkenkrok/kuldegrop i ståhøyde. Det er så snadder med ståkjøkken i telt at det nesten er fristende å grave hull på sommern også
    1 poeng
  42. Har prøvd meg litt på lengre eksponeringsbilder, her er noen av dem der jeg selv prøver å lage litt aktivitet i bildet med lommelykt(er). Kult eller ødelegger det bildene? Lengste eksponeringstid her er vel omkring 40min.
    1 poeng
  43. Ett ganske så imponerende nordlys over Trondheim igår kveld. Langt fra noen ekspert på nordlysfotografering, og mangler objektivet som hadde gjort jobben mye bedre, men uansett, her er forsøket på å få ett brukbart nordlysbilde med masse bylys.
    1 poeng
  44. Eg har ingen problem med å sjå dette noko nyansert. Eg opererar sjølv som turleiar for den lokale foreininga innimellom, utan at det betyr at eg er gift med Dnt eller ikkje kan være ueinig. Som nokre allereie har vore inn på, er det fleire instansar som skal koplast på når det gjeld forvaltning av arael, også nasjonalparkane. Nasjonalparkstyret skal nok også forhalde seg til fleire i sine prosessar, ein har reglar for høyring og medverknad osv, så det er vel ikkje heilt beinkløyvd, og ikkje berre Dnt som sviktar, når ein begår det enkelte betraktar som overtramp. Sjølv dauar eg ikkje av å gå meg frampå ein raud T, og går gjerne langs rutenettet om det er formålstenleg. Men den aukande andelen av inngrep som er vanskeleg å reversere, ser eg på med bekymring. Både i nasjonalparkane og i randsonene, som openbart i enkelte områder skal utviklast til reine tivolia (dont even get me started kva gjeld den hersens via-ferrata moten). Eg arbeidar også som guide, innanfor reiselivet, i eit lite enkeltmannsforetak. Eg har sagt nei til arbeid, som for meg har vore i strid med å tenke miljø og bærekraftig produktutvikling innanfor reiselivet. Til tross for at det kunne gitt ein pangstart og finare tal i rekneskapen min. Dette er ikkje fordi at eg må ha fjellet for meg sjølv. Det handlar om at eg unner borna mine og komande generasjonar moglegheitene til å å ferdast i og oppleve urørte områder (i den grad dei er att). Mine born kosar seg på Dnthytter, med sosialt liv, nye bekjentskap, hyggeleg stemning osv. Likevel er det ikkje til å kome frå, at veksten eg såg hjå borna mine denne sommaren, eit par veker på tur utanfor alt som heiter alfarveg og sti, var av ein heilt annan karakter. Opplevinga var enorm, og eg trur den er med dei langt inn i vaksenlivet, og dels formar kven dei vert. Eg snakkar ikkje nødvendigvis berre om naturopplevinga "utover", men også det som skjer innover. Eg såg nærast lyspæra gå opp over hovudet på dei, og mange av livets små og store spørsmål fekk nok sine svar, utan at dei nødvendigvis vart stilte. For å ta i bruk ein klisje: det var sjelsettande. Dotter mi sa, på dag to av turen: "Mamma, du likar slike stader der det er lite folk og ingen hus. Eg likar ikkje det så godt. Eg kjenner meg liksom litt liten. Eg trur eg likar betre å sjå litt av sivilisasjonen. Ikkje så mykje, men litt". Vi snakka om det, og eg anerkjente kjenslene hennar. Eg hørte ikkje meir om dei. Det skjedde noko med henne i løpet av turen. Kva gjeld folkehelse er eg usikker på om det i det heile bør være eit gyldig kort i Dnt diskusjonen. Eg arbeidar delvis med folkehelse gjennom mitt virke med frisktrening og til dels rehabilitering. At ein kan bidra i dette perspektivet, ved å senke terskelen for å komme seg avgarde er det ikkje tvil om, men i eit folkehelseperspektiv, skal ein verkeleg få sving på dei som har tungt for det, er det så mykje anna som må på plass før dette er eit tema. For dei som nyttar seg av eit utbygd alternativ.....vel, så ville dei vel kanskje nytta seg av det utan også. Eg skulle faktisk ynskje meg data på kven som er brukarane av dei ulike tilboda etterkvart, gjerne litt nøyaktige data. Eg har ein mistanke om at folkehelsekortet då hadde blitt sterkt svekka. Edit: 5 minutt etter eg posta dette inlegget for andre gong (det første forsvann, grrrrr) fekk eg denne linken tilsendt av ei vennine på Fb. Som ein link tilbake til mi dotters utsegn? http://harvest.as/artikkel/Kontroll
    1 poeng
  45. Av alle de alvorlige sakene i dagsrevyen, så var det kosesaken om skyssbåten over Gjende du hang deg opp i? Jeg kan tenke meg et par andre vinkler: Så fantastisk at den norske middelklassen har så mye overskudd og fritid, at de kan valfarte i store strømmer til norsk natur! Så fantastisk at nordmenn velger å oppleve Jotunheimen istedet for de sydlige strender. Så fantastisk at folkehelsen er på vei opp. Så fint at alle samler seg på ett område. Så får jeg resten av Jotunheimen for meg selv DNT er en fin fin organisasjon. Vi har flere valgmuligheter så dersom du ikke liker høyfjellshotellene med ølservering og tre-retters, så har vi alltids betydelig flere ubetjente og selvbetjente hytter til fri disposisjon. Selv foretrekker jeg de små og koselige hyttene, og det er alltids hyggelig når det kommer andre fjellfolk rekende innom med røverhistorier og opplevelser å berette om. Om båten over Gjende er en stor miljøtrussel vet jeg ikke. Men vi kan sammenligne med at ett flysete til Gran Canaria bruker 143,85 liter drivstoff én vei. Så en familie på fem som ferierer en uke i syden kan forbruke så mye som 1438,5 kun i flyreise. Til sammenligning kan vi kjøre 29.960 kilometer til og fra norske fjell med en vanlig norsk stasjonsvogn med plass til alle fem inkludert ryggsekker, før vi når det samme drivstoff forbruket. Kjør til fjells med god samvittighet, hvis du dropper sydenturen
    1 poeng
  46. Grønnkålstappe: Dette er en variant av en nederlandsk tradisjonsrett. Til 2 porsjoner: - en pakke grønnkål, hakket i biter, kokt noen minutter til spiselig. - 1,5 pose potetmos - evt melkepulver om potetmosen ikke inneholder det. - karbonadedeig med lite fett, tørrstekt i stekepanna. - 2 cups med fond fra Maggi. Ta med hele cupen, den åpnes på tur. - sort pepper - buljongpulver I opprinnelig tradisjonsrett brukes det en feit røkepølse som Vossakorv. Siden mattørking anbefales uten fett, har jeg bytter den ut med kjøttdeig. Men om du tar med fett pølse, har du droppe kjøttdeigen.
    1 poeng
  47. To oppskrifter fra www.utsidan.se/ Det är ingen slump att frystorkad mat är så populär. Den är lätt att ta med sig, hållbar och dessutom snabblagad. Det går faktiskt att göra sin egen ”frystorkade" mat som du bara häller vatten över för att tillaga. För att kunna tillaga måltiden genom att hälla hett vatten över den så måste den bestå av ingredienser som tillagas väldigt snabbt eller ingredienser som redan är tillagade. I det här fallet använder jag snabbris, tonfisken är från burk och redan tillagad. Så här gjorde jag denna rätt: 1. Först torkade jag 150 gram tonfisk i vatten i en torkugn, jag lät tonfisken ligga på teflonpapper men det går lika bra att lägga den på nät om den får rinna av en stund. 70 grader i cirka sex timmar. 2. Efter torkningen smulade jag den torra tonfisken, då kommer den att blötas upp snabbare. 3. Jag packade 15 ml olja i en vaccpåse som jag förslöt med en vakuumpackare, portionspåsen med sweet chilisås behöver jag inte göra något med. 4. Sedan är det bara att blanda allt och lägga till lite salt – färdigt! Påsen jag blandade i är en återvunnen (läs diskad) påse för frystorkat. De brukar gå att använda en gång till, sedan blir det hål i dem. Det som är bra är att de går att använda när du tillagar maten, det vill säga när du häller vatten över maten. Men det går förstås att tillaga maten i en kastrull. 5. När du tillagar maten lägger du i oljan allra sist när maten ät tillagad, annars absorberar maten vattnet sämre. VIKT OCH ENERGI 160 g utan förpackning Energi 690 kcal Protein 40 g, fett 20 g, kolhydrater 85 g Energiprocent (protein 24%, fett 26%, kolhydrater 50% INGREDIENSER 140 g tonfisk i vatten som torkas 3 dl snabbris (3 min) 1 liten påse sweetchilisås 15 ml olja Lite salt & peppar + 3 dl hett vatten Torkad tonfisk 15 ml olja och 10 ml sweetchilisås Snabbris och torkad tonfisk En färdig rätt. Det är nu bara att ta ur påsarna och hälla på vatten! Här kommer andra delen om hur man kan göra sin egen ”frystorkade mat”. I den förra artikeln gav jag en inblick i hur man kan göra egna rätter som du bara häller vatten över vid tillagning – precis som med frystorkad mat. I artikeln gav ett jag exempel med lufttorkad tonfisk, snabbris och sweetchilisås. Man man kan förstås göra mycket mer än så. Därför tänkte jag gå igenom olika smarta ingredienser som du kan använda till dina egna rätter. GENERELLT OM INGREDIENSER TILL SNABBA RÄTTER Tunna och porösa. Ingredienserna till rätter som du bara häller vatten över för att tillaga måste antingen vara färdiglagade eller tillagas på kort tid. Om de ska tillagas bör de vara tunna och/eller porösa för att blötas tillagas snabbt när du häller hett vatten över maten. Om vi tar pasta som exempel så fungerar det bra med nudlar som har två-tre minuters koktid men dåligt med penne-pasta som har en koktid på över tio minuter. Grönsaker som torkats bör förvällas. Energirika. Ingredienserna till friluftsmat bör vara energirika för att maten ska bli så lätt som möjligt. Energirika ingredienser är till exempel torkad korv, matfett, couscous och gräddpulver. DELARNA I EN MÅLTID En måltid bör innehålla protein, kolhydrater, fett och förstås kryddor för den goda smakens skull. 1. Protein - protein bygger upp dina muskler och är bra för återhämtning av kroppen: (vegetariskt): kokta, torkade och finkrossade bönor, linser & ärter; äggpulver, tahini (i påse), nötter & frön, torkad ost. (kött): torkad korv & salami, torkat kött, beef jerky... 2. Kolhydrater - utgör ofta basen i vår mat. Kolhydraterna är bra för matsmältningen och kostar inte mindre än mat med mycket protein: kokt torkad potatis i strimlor eller krossad, potatismos, snabbris, couscous, snabbnudlar.... 3. Fett - superviktigt för att få tillräckligt med energi på din tur och för att hålla ner vikten på maten. Det är speciellt viktigt om du bär din mat eller om den måste packas kompakt, till exempel vid vandring eller cykling. Antingen portionspackar du fettet eller så har du en större burk/flaska som du tar ur allterftersom: matolja, olivolja, smör (fungerar vid kalla årstider), ghee (klarat smör), kokosolja, gräddpulver, kokosmjölkpulver... 4. Smak - glöm inte bort smaken! Här är några tips på goda smakgivare:vanliga torkade kryddor (ofta på burk), egna lufttorkade örter och kryddor, varma koppen, soppulver, ghee, torkad ost, torkad korv i skivor, torkade oliver... 5. Konsistensgivare - dessa ingredienser ger konsistens och i vissa fall även smak: äggpulver, gräddpulver, mjölkpulver, arrowrot, potatismos, snabbris krossat till fint pulver, varma koppen, sopppulver, vetemjöl, torkad ost... Superenkel rätt med snabbris, spiskummin och torkad köttfärs (mortlad). HUR SÄTTER MAN IHOP ETT RECEPT? En rätt bör landa på cirka 600 KCAL. Det är inte helt lätt att räkna ut men det är inte jättenoga. En gramvåg är bra att ha. Sedan är det bara att väga och ta reda på energiinnehållet på livsmedlets förpackning, du kan även söka på energiinnehåll och ett specifikt livsmedel på nätet. Om du använder ingredienser som tillagas på tio minuter med kokande vatten så kan det inte gå så fel. Det som kan hända är: Det blev en soppa istället för en gryta - du har använt för mycket vatten. Gör om gör rätt (testa hemma!) Maten blev för fast eller blöttes inte upp ordentligt - du har för lite vatten - Klart bättre är det ovan då du kan lägga till mer vätska. Maten smakar inte - experimentera med kryddor som smakar mer. Du kan t.ex. torka senap och tomatpuré. Maten har en tråkig konsistens - experimentera med olika konsistensgivare och/eller torkade grönsaker, nötter m.m. PACKA DIN RÄTT Packa maten i en gammal frystorkat-påse eller i en vaccpåse. Du kan också packa i en vanlig tunn plastpåse men då kan du inte tillaga direkt i påsen (utan får tillaga i en kastrull eller kåsa). Vakuumpacka rätten om den innehåller fett och om den ska förvaras länge. Här hittar du några recept på snabba rätter! OVAN. En snabb rätt med torkad korv, snabbris och torkat ägg. OVAN. Cashew, mynta, couscous, aprikoser, torkad mortlad ost... http://www.utsidan.se/cldoc/gor-din-egen-frystorkade-mat-del.htm http://www.utsidan.se/cldoc/gor-egna-frystorkade-ratter-del-2.htm
    1 poeng
Vinnerlisten er satt til Oslo/GMT+01:00
×
×
  • Opprett ny...

Viktig informasjon

Ved å bruke dette nettstedet godtar du våre Bruksvilkår. Du finner våre Personvernvilkår regler her.