Gå til innhold
  • Bli medlem

Vinnerliste

Populært innhold

Viser innholdet med mest poeng fra 17. jan. 2016 i alle områder

  1. Det har blitt ordentlig kaldt igjen på Østlandet, men det er bare utrolig deilig - det er ikke så mange i verken bakken eller skogen da! Fire timer brett fredag kveld - helt magisk! Tlf ville jo selvfølgelig ikke være med, så bilde ble det ikke... Men på toppen av bakken stod trærne som marshmallows dekket med snø, det var såå tettpakket og kaldt, ubeskrivelig vakkert Lørdag og søndag var det skogstur på 2,5 mil, innmari tungt, men bare såå vakkert.
    11 poeng
  2. Slitsom tur jeg undervurderer hver eneste gang.. Men jeg syntes det er verdt det. Hver eneste gang...
    9 poeng
  3. Panorama fra Kvaløya, Troms tatt 14.01.16 (Sony RX100iii)
    7 poeng
  4. Etter å ha blitt overbevist av en kammerat om at truger er konge på vinterturer så var det påtide og teste. Et par nyinnkjøpte Tubbs Mountaineer var klare til bruk! Været virket lovende denne lørdagen så bestemte meg for å legge ut på langtur Terrenget som skulle pløyes har jeg gått mye i om sommern og mange av rutene er blåmerkede populære tur ruter her i bygda - deler av turen måtte dog tas på GPS kurs. Her er oversikt over ruta jeg hadde planlagt: (start er nede i bunn av skisenteret og brekker da nordvest mot rognestulen) Ruta tok totalt 5 timer inkludert stopp på de forskjellige del målene. Første delen av ruta gikk fra det lokale skisenteret og opp på Rognestulen - denne delen er veldig grei å gå og tar deg opp en flott åskam i glimrende tur terreng. Det føltes veldig deilig og vasse oppover i snøen med trugene og jeg fikk ingen problemer oppover. Fantastisk hvor bra nye truger er blitt kontra de gamle jeg gikk på for 10-15 år siden Her kommer noen bilder fra veien til skisenteret og opp til stulen: Vel oppe på Rognestulen var det på tide med en rast, litt vann, nøtter og kaffe fra Thermosen er aldri feil Så var det å fundere litt over neste etappe som jeg viste kom til å bli litt mere pes da den må gåes på GPS kurs opp en åsside gjennom tykk gammel skog - Jeg satset på å finne naturlige leier gjennom skogen i dyretråkk og andre natrulige lysninger. Rognestulen ligger skikkelig vakkert til oppi åssiden med god utsikt nedover i bygda: Så da var det bare og feste truger, sekk og kamerabag og stake en kurs måt neste delmål som er en lokal topp kalt Oppsalfjell. Vel fremme der så er resten av ruta blåmerket Det skulle bli rimelig tungt dog denne etappen viser det seg, det er mye snø inne i skogen og vanskelig og bedømme hvor dyp den er på forskjellige steder. Det gikk ikke raskt men relativt gjevnt fremover. Sjekket stadig GPS på telefonen (TopoMaps m/offline norgeskart og gpx spor lagt inn) - Etter å ha tråkket både oppver åsen, ned et dalsøkke og videre oppover kom jeg endelig inn på den blåmerkede stien til Oppsalfjell! Denne klarte jeg elegant og overskyte Så da ble det litt trasking frem og tilbake for å finne igjen blåmerker. Du verden så lett denne stien er på sommern men på vinteren så er det jaggu ikke alltid lett å finne merkene og den naturlige stien! Kom omsider godt i driv på blåmerked løype og både kropp, hode og ben føltes fortsatt veldig bra! Her er et par bilder fra Ruta mellom Rognestulen og Oppsalfjellet: Det føltes skikkelig digg å endelig komme frem til postkassen på Oppsalfjellet! Den mest usikre biten av ruta var tilbakelagt uten de helt store vimseriene Men den hadde vært tung og slitsom så det var deilig og få litt varm kaffe i kroppen og skrive seg inn i turboka, lenge siden det hadde vært folk her nå Bilder fra Oppsalfjellet: Skylaget som tidligere hadde ligget ganske tungt over åsene hadde sprukket opp og det var riktig så trivelig med sol igjen - føltes ut som det var ukesvis siden den hadde blitt observert på tur Etter 10 minutter var det kalrt for neste etappe som gik ned til toppen av skisenteret, denne har store deler av veien tydelig lende og god blåmerking så jeg regnet med den skulle blit lett. Selvfølgelig klarte jeg og vimse meg bort etter kun 2 minutter ned fra toppen her!!! Gode gud som jeg rotet rundt oppi fjellsida her for å desperat finne frem til blåmerker igjen. Etter 15 minutter med endel bannskap, to skikkelig tryningser i dypsnøen og graving i snøen etter mistet iphone fant jeg endelig igjen blåruta! Puh! Det var en skikkelig lettelse og resten av ruta ned mot skisenteret gikk uten videre komplikasjoner. Men jeg merket at jeg burde fylt på med litt energi i kroppen, bena føltes litt tunge og hodet litt lett - klassisk feil! Melkesyra hadde begynt å bygge seg opp i benmuskulaturen.... Heldigvis var det ikke altfor langt frem til skisentertoppen og ruta var tydelig og fin. Her er et bilde fra ruta mellom Oppsalfjellet og skisenteret: Vel fremme på toppen av skisenteret var det første på timeplanen og få i seg mat! Hadde et ferdigsmurt pitabrød i sekken med masse godsaker i. Du verden hvor godt det var og få litt påfyll av energi Resten av vannet og kaffen ble intatt - begynte å bli litt kald både på fingre og tær så bestemte meg raskt for og komme meg videre til neste mål. Bilder fra skisenteret: Neste delen av turen var en ganske kjapp avstikker ute på en åskam som kalles Askimåsen, dette er en populær liten tur siden den går innover i ganske flatt lende fra skisenteret. Her er det også godt blåmerket og det var truge spor fra en kammerat som hadde gått denne avstikkern for noen dager siden. Vel inne på Askimåsen ble det en kjapp stopp for og føre meg inn i turboken og ta noen flere bilder. Kjente at selv om påfyll av energi hadde gjort underverker begynte nesten 5 timer med trugetrasking i løssnøen og tære litt på kreftene Et par bilder fra Avstikkern til Askimåsen: Nå var jeg ganske klar for og komme meg tilbake ned den slakkeste bakken i skisenteret og ned på parkeringen hvor bilen ventet Nedover i løypa ser jeg at noen har vært og lekt seg med en slik firhjuling med belter - bruker derfor beltesporene til og raskt gå ned løypa, helt greit og slippe løssnøen! (Skisenteret gikk forresten nylig konkurs og det er derfor ingen prepping eller aktivitet i bakkene) Vel nede på parkeringen kjenner jeg at turen ikke skulle ha vært veldig mye lenger. Det føltes deilig å være litt stiv og støl i kroppen. GPS klokka mi viser rett i overkant av 5 timer totalt med stoppene underveis. Det kommer ikke til å bli siste gang jeg går i dette terrenget og definitivt vil det bli mer trugegåing! Neste gang håper jeg på og få turfølge og kanskje ikke gå like langt Tilbake til utgangspunktet i Svarstad Skisenter: Trugeturer er noe jeg varmt anbefaller til andre turgåere - fint å kunne bruke turterrenget hele året
    6 poeng
  5. Jeg må tilstå at jeg liker sommertemperatur bedre enn vintertemperatur, men med 3 lag ull og termodress så kan man jo være ute likevel Må en liten tur ut med kamera, kaldt men fint ute nå. På den positive siden: helt myggfritt. Vinterlandskap og frostrøyk ved elva. Utedag først, og hyggelig middag (innendørs) på kvelden med damene i jeger- og fiskerforeningen på lørdag. Solnedgang ved Nessjøen i Eidskog. Var kaldt, så det gjorde seg å fyre opp i bålpanna. Liten tur på myra på søndag, egentlig bare for å se om man kunne få brukt kamera litt, finfint og kaldt
    5 poeng
  6. Etter å ha tilbrakt formiddagen med hodet under panseret på min gamle Subaru i et fåfengt forsøk på å få ut den hersens startmotoren som døde på meg på fredag, avsluttet jeg med noen kraftige gloser og smekket panseret ned mørk til sinns. Det var på tide med litt sol-og-fjell-terapi, kjente jeg Fikk samtidig testet de nye broddene mine - Snowline Chainsen Light på et par lette gummistøvler (som koster halvparten av broddene...). Det funket veldig bra, rett og slett. Gikk stort sett i opptråkket sti, med halvhard snø og is - bare et lite stykke gikk ruten min sånn at jeg var førstemann til å gå opp sporet. Gikk over Holefjellet og opp til Olsokfjellet, der jeg tok en pause. Været var flott og Fyllingsdalen badet i sol: For aller aller første gang skulle jeg lage snøkaffe med min selvbygde spritbrenner, altså smelte snø og bringe det opp til kokepunktet. Fylte på ca 0,7 dl sprit på brenneren (så godt som full), og en bittelien skvett vann i kjelen for øke varmeovergangen til snøen som jeg øste oppi. Etterfylte snø et par ganger. Etter ca 15 minutter hadde jeg ca 3,5 dl kokende vann og brenneren fortsatte i ennå 5-6 minutter før den ga seg. Kaffen var både god og varm, men gummistøvler blir gjerne kalde om man blir stillestående for lenge, så det var på tide å komme seg videre til Damsgårdfjellet og gå ned derfra - toppen av det ligger midt i bildet: Stoppet på et utsiktpunkt på turen nedover Damsgårdsfjellet, og knipset Fjellsiden i Bergen i ettermiddagssolen: En flott tur som jagde irritasjon og mørksinn bort til fordel for god kaffe og masse lys
    5 poeng
  7. Tur til en eller annen myr mellom Lørenseter og kobberhaughytta sammen med @Mossy og @qwer993 fra lørdag til søndag. Flott vær og grønn swix. Ble 21 grader i 20:00 tiden, som holdt seg til morgenkvisten. Men bra fyring i teltet og liten innabords varmet godt. Mye folk i marka, noe som tidvis blir interessant når man trekker pulk.
    4 poeng
  8. Ble en fem kilometer lang utstyrscheck på Nordseter i dag i forkant av vår lille ekspedisjon i Langsua om et par dager. Kjøpt mye nye klær, samt nye fjellski, og vi syns det er greit å forberede seg så mye som mulig før man legger ut på slikt. Finne ut om skoene gir gnagsår, hvor man blir kald, om det er noe vi har glemt etc. Konklusjonen er vel at vi er så klare som vi kan få blitt. Ble uten pulk i dag ettersom den er testet for litt siden. Nydelig vær og 13 blå. Vindstille og lite folk. Sånn vi liker det aller beste. Selv om de få som passerte oss stussa litt over å møte folk med skikkelige klær i marka og ikke heldress fra Swix, Dæhlie-lue og Johaug-hansker.
    4 poeng
  9. Det beste kameraet er det som er så hendig og lett å betjene, at du har det med deg.......................
    4 poeng
  10. denne helga har det vært litt vinteraktiviteter. Hele gårsdagen var jeg i Tryvann vinterpark. I dag våknet jeg opp til strålende sol heiv meg i bilen og tok et par timer til oppe på Tryvann. Deretter tok dama og meg en fin langrennstur langs Maridalsvannet i kulda. Langrenns hanskene var ikke akkurat varme kjente jeg i dag,burde nok brukt alpinhansker
    3 poeng
  11. Hei, På lørdag var en kompis og jeg på vår første vintertur i år. Værvarselet har ligget på mørkeblått hele uken, men på torsdag så virket det litt bedre med klarvær og -14 grader på natten. Vi kliner til og går for å overnatte og siden det skal være såpass "varmt" pakket jeg ikke den varmeste soveposen. Den gamle fjellpulken som forsatt har det orginale bambus draget ble lastet med mitt Hilleberg Unna telt, zpacks 10' quilt, reactor lakenpose, mitt trofaste thermarest neoair og et tynt skumgummi underlag. Selvfølgelig lastet vi også med en del godt drikke og mat. Tilleggs utstyr som blei med var en tarp og nødteppe. Ferden gikk til et øde skogsområde i indre Østfold. Planen var at vi skulle gå et par kilometer i skog, krysse et mellomstort tjern også komme til noe store myrområder hvor vi skulle ha camp. Når vi gikk ut av bilen så skjønte vi vel at værvarselet kanskje ikke stemte, men været var jo helt konge. Etter en del slit gjennom skogen så kom vi frem til vannet vi skulle krysse. Isen virket trygg, og snøen virket også mye hardere der så vi gikk på med friskt mot og fikk endelig litt fart på skia. Farten stoppet plutselig. Det var som om pulken og skia satt på bremsene og det var jo egentlig det som skjedde også. Jeg snudde meg rundt og så at sporene våre var brune. Yes, overvann og massive isklumper under skia og pulken. Planer er til for å endres så vi gikk til nærmeste egnede plass for å sette opp camp. Campen var flott, med vidt utsyn over tjernet og masse ved i nærheten. Vi satt opp telt og startet med bålplassen og ved. På bålplassen hang vi opp en tarp og på tarpen tapet vi opp nødteppe. Teipet endene, lagde hull i teipet sånn at vi fikk festet det til bakken som en gardin ca 30 cm bak ryggen vår. Tanken var at stråle varmen fra bålet som var lovlig nærme skulle varme ryggen litt også. Vi ble fornøyd med oppsettet og kommer garantert til å gjøre det en annen gang. Når veden var brent opp så gikk vi i hvert vårt telt. Unna er et lite telt og jeg fikk varmen ganske fort. Posen er beregnet på temperaturer ned til -12 grader, men jeg var varm hele natten. Sikkert litt pga at jeg la to håndvarmere inne i posen. De skulle varme i 10 timer og når jeg våknet var de fortsatt varme. På hodet hadde jeg en balaclava og zpacks dunhette. Anbefaler det når man ligger med quilt. Erfaringer fra turen er at værvarselet ofte ikke stemmer. I bilen var det 22 minus når vi dro hjem og jeg trur vel kanskje at det var ennå kaldere på natten når vi sov. Batteriet på telefonen sa takk for seg iløpet av de første timen siden jeg glemte den i kulden så derfor fikk jeg ikke tatt noen bilder.
    3 poeng
  12. Suverent! Fin tur og flotte bilder. Neste gang er jeg med
    2 poeng
  13. Det ble lørdagstur likevel. Det holdt nesten på å ikke bli noen lørdagstur. Slikt blir jeg stresset av. Årsaken er direkte komplisert. Ny bil og snøfall. Jeg har kjøpt ny bil, den blir levert på mandag – i Egersund. Og er bestilt med sommerdekk. Vinterdekk har jeg, - i gårdsrommet. Jeg har ikke skiftet dekk, nettopp fordi jeg skal skifte bil. Sommerdekk og snøfall er en dårlig kombinasjon. Værmeldingen hadde ikke nevnt noe om snø, og jeg beholdt sommerdekkene på bilen. Nå måtte jeg skifte. Det tar tid, men ved hjelp av en arving ordner det meste seg. Noe sent. Klokka var over ett, da jeg endelig kunne tenke på tur. Og hvor skulle jeg ta ut. Selv om det endelig var vinterdekk på bilen, kunne det ikke bli snakk om lang kjøring. Is og snø la også hindringer i veien for noen av de vanlige valgene. Jeg valgte å kjøre ned til Reve. Det var andre som også hadde tenkt på tur denne dagen. Det var biler parkert og spor utover. Ikke så merkelig egentlig. Været var som skapt for tur – bortsett fra litt vind og temperatur langt under null. Det var sol, ikke en sky å se. Jeg fikk trekken i ryggen utover, og godt var det. Det var kaldt. Det var ingen hindring for karen som kom med surfebrett under armen. Stranden hadde endret seg på bare en uke. Det var kommet grushauger ute ved sjøkanten. Sanden var tilbake enkelte plasser, og stranden var bred. Det første stykket gikk jeg i ensomhet, men på vei mot Revtangen dukket det opp flere turgåere. Og sporene i snøen viste at det hadde vært mye folk tidligere. På Orrestranden var det flere gjenger – familier med unger som hadde slått seg ned. På parkeringsplassen ved Orrestranden var det en god del biler, og det på en lørdag. For egen del tok jeg fatt på tilbakeveien uten pause, selv om det var fristende å sitte ned i sola. På tilbaketuren holdt jeg meg innenfor selve sanddynene. På vei mot Orre, gikk jeg på selve sanden. Løs sand et tungt… Selv om turen ikke er lang, blir det opp mot et par timer, og i løs sand ble det høy puls og pusting og pesing på flate stranden. God trening i det minste. En fin tur i det fine været, men på tilbaketuren oppe på toppen av sanddynene ble det kaldt. Temperaturen var ned mot -5 grader, og med vindfaktoren føltes det adskillig kaldere. Det ble tur, og jeg kunne kjenne at jeg hadde vært på tur, da jeg kom tilbake til bilen. [url={url}]Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden[/url]
    2 poeng
  14. Øvre Anárjohka har vært en årelang drøm for meg. Hvorfor det?, har jeg spurt meg selv noen ganger. Hvorfor ikke Pasvik eller Stabbursdalen, eller et annet virkelig naturskjønt område? Hvorfor ikke Laksfjordvidda eller Ifjordfjellet, eller et annet område som er kjent for godt fiske? Jeg må nok innrømme at det er noe tilfeldig at det ble Øvre Anárjohka, og Lemmenjoki, som ble valgt som åsted for vår første skikkelige villmarkstur, men det har nok noe med dragningen mot den virkelig dype villmarka å gjøre. Øvre Anárjohka er kanskje ikke den mest billedskjønne nasjonalparken, men det er nok den mest utilgjengelige og urørte. I tillegg har man variasjonen - man kan fiske i høyfjellsvann, fyre bål i skogen, og padle i vassdragene. Det er noe jeg virkelig setter pris på. Hele dette villmarkseventyret har jeg delt med Arne. Det gjelder alt fra ide-unnfangelse til gjennomføring. Arne og jeg har en felles oppfatning av hvordan en slik tur ska se ut. Vi deler villmarksverdier. Ingen av oss er fanatisk opptatt av å ta flest mulig og størst mulig fisk, så opplevelsen står ikke og faller kun på fiskelykken, men det er samtidig uhørt å dra på tur uten fiskestang. Begge er også av den oppfatning av at bålet er den viktigste ingrediensen på en slik tur. Dessuten er ingen av oss fremmede for å bære tungt og å gå langt, så lenge dette gir avkastning i form av en fin tur. Vi var begge enige om at vi skulle være avhengige av å ta fisk til maten, men at vi samtidig skulle bære med oss nok til av vi slapp å fiske døgnet rundt. Vi ønsket å gi turen vår et preg av ekspedisjon. Ikke i den forstand at vi setter liv og helse på spill for å utforske nye områder, men at vi skal ta oss fra A til B, gjerne via C og D, gjennom urørt, variert villmark, med navigasjon, leirliv og opplevelser knyttet til ny natur og dyreliv. Ellers har det vært svært lite krangling om rutevalg og gjennomføringsplan. Vi ønsket begge en variert tur, med vandring i skog, myr og på vidde, med padling av vassdrag og vann, og sist men ikke minst med mest mulig urørt terreng og mest mulig oppdagerfølelse. Jo mindre bekk å padle i, jo bedre, om jeg skal sette det litt på spissen. Melkeruta opp til Alta gikk knirkefritt, og vi ble hentet av Olaf på flyplassen. Samme mann sto for overnatting og transport inn til Finland og Kalmankaltio, en tur på nesten 30 mil. En stor takk til Olaf! For meg som aldri har vært nord for Namsskogan, var det mange nye inntrykk allerede på bilturen. Det var en ny landskapstype, og jeg følte jeg var fryktelig langt hjemmefra. Men været var strålende og lysten på å fyre første kveldsbål i Øvre Anárjohka var veldig stor. Etter en siste stopp i Nunnanen og noen kilometer på dårlig grusveg kunne vi endelig parkere på parkeringsplassen som markerer siste utpost før et av Nord-Europas største sammenhengende villmarksområder brer seg ut. Vår eneste bekymring var hvordan det ville bli å bære den tunge børa vi hadde med oss, men det skulle f... meg alvor til før det skulle forskiple turplanen vår. Etter flere år med drømmer og planlegging hadde vi Kalmankalitos sandgrunn under føttene og Allyen på ryggen, og var på tur mot Gállojohka. Og det beste med alt - vi skulle være på tur i nesten fjorten dager, uten å vite noe om hva disse dagene skulle bringe. Frodig. Etter denne vegen trasket vi de første kilometerne. Løs sandbunn, men ellers flatt og lettgått. Fra Kalmankaltio til grensa er det omtrent en mil. Første drikkestasjon når vi krysser Käkkälöjoki, som nettopp har starten sin ferd sørover mot Bottenviken. Tung bør, men godt humør, som man alltid har i starten av turen. Det stiger svakt innover mot grensa, og vi fikk etter hvert litt utsyn utover småbjørkeskogen. Været var upåklagelig. Der hvor stien deler seg ble vi tatt igjen av en finne som vi også så på parkeringsplassen. Denne hyggelige karen fra Rovaniemi tok stien til venstre, som går mot de vestlige områdene av Øvre Anárjohka nasjonalpark. Han hadde nemlig vært der inne på vinters tid, og fått stor ørret. På vår ferd innover mot grensa skremte vi opp flere røyer og ryper (om det var fugl eller mann som ble mest skremt, kan dog diskuteres). Røyene hadde kull med kyllinger, og prøvde alltid å avlede vår oppmerksomhet vekk fra barna ved å løpe hodeløst rundt omkring, som om kameralinsa var et haglegevær og et nærbilde i fokus var en byge med blyhagl. Vi kom etter hvert inn i en rytme hvor vi bar Allysekken omtrent halvannen kilometer hver før vi byttet. Det var det skuldrene våre klarte. Når sekken bikker 35 kg er mangelen på magebelte høyst merkbar. Ved hver pause var det bare å kollapse ned i lyngen og få igjen pusten, før det var å hjelpe turkameraten med å få Allydjevelskapen opp på ryggen igjen. Joda. Klopplagte myrer ved Kalmakaltionjärvet. Vi nærmer oss grensa. Vi fant ut at det beste var å følge stien over toppen av Jorbavárri. Várri betyr fjell, men toppene her på vidda er ikke av det alpine slaget. Allikevel var stigningen fra Kalmakaltionjärvet og opp på Jorbavárri en voldsom kraftanstrengelse. Arne var så heldig å få Allyen på denne etappen, og bestemte seg for å sette opp et helsikes tempo for å få gjort unna slitet så raskt som mulig. Arne er på føttene igjen etter å ha fått igjen pusten på toppen av Jorbavárri. Jorbavárri er ikke rare fjellet, men for en fantastisk utsikt man får ved å bare bevege seg 70-80 høydemeter over myrdragene. Her ser vi for første gang Gállojávrrit foran oss i nord. Dit er det bare en kort bæreetappe igjen. Når vi forlot kjerrevegen på toppen av Jorbavárri entret vi stiløst terreng, og vi skulle ikke følge oppgåtte stier før vi kom til Vaskojokihytta om over en uke. Arne sjekker kartet for n-te gang. På etappen fra Kalmankaltio til grensa benyttet vi et kart vi printet fra et finsk nettsted. Her var alle stier tegnet inn, og det å kunne følge den riktige stien var et must i dette relativt myrete terrenget med så få holdepunkter å navigere etter. Sørover var utsikten enormt vid, men det var ikke mange fjellformasjoner eller holdepunkter i terrenget å se. Den siste kilometeren ned mot Gállojávrrit var seig. I det jeg slengte av meg sekken ved det største Gállojávrritvannet, visst jeg at nå skulle vi stort sett bare kose oss helt til vi skulle bære til Ravadasjärvi om en uke eller så. Endelig framme i villmarka! Etter en lunsj og en kopp bålkaffe begynte det å klø i fiskemuskelen. Vi valgte oss det minste vannet, da dette så dypest og mest innbydende ut. Innoset som så veldig lovende ut gav null resultat. Men - i en bukt i nordenden ble det en gjedde på Arne og en harr på meg. Harren var faktisk tett oppunder trekvart kilo og svært morsom å ta. Etter en del prøving og feiling med fileteringsteknikker - vi er ikke vant med harr og gjedde - var det duket for det første fiskemåltidet. Ikke mye smak på hvitfisken, men med Arnes spesielle krydderblanding ble det riktig så godt - og jeg vil slett ikke si at hvitfisken er så dårlig matfisk som mange vil ha det til. Etterlengtet leirliv. Starten på turen ble akkurat slik vi håpte. Bæringa var ferdig, fisken bet, og vi kunne bare slappe av og glede oss til fortsettelsen. Det er fantastisk med slike øyeblikk hvor man bare ligger i lyngen, mett og god, når været er godt, og man kjenner hvordan alt stemmer. Formiddagen på dag to bestemte vi oss for å vie til en utflukt ned til riksrøys 341, Finnmarks sørligste punkt. I dette området følger landegrensa i stor grad vannskillet, og flere av de store vassdragene i Nord-Skandinavia starter her, i denne lille tappen av Norge som stikker sørover inn i Finnland. Noen går sørover og renner ut i Bottenviken, mens andre, f. eks. Tanaelva, ender sin ferd i Nordishavet. Det er fascinerende å tenke på at 50 m her inne ved Finnmarks sørligste punkt kan avgjøre om en vanndråpe ender opp i Bottenviken eller i Nordishavet. Reinsgjerdet markerer ikke grensa, men ligger 5-10 m inn på norsk side. Veldig mye myr i dette området, men lettgått om man klarer å unngå de. Dette, mine damer og herrer, er starten på Tanaelva. En sannhet med modifikasjoner naturligvis, men dette lille oppkommet ovenfor et av de små pyttene inne ved riksrøys 341 er trolig Tanaelvas fjerneste kilde. Våre grundige undersøkelser tyder i alle fall på dette. Den ene myrpytten som ligger nærmest riksrøysa ligger noe høyere, men så ut til å drenere østover, mot Kietsimäjoki. Kietsimäjoki, grenseelva som kalles Skiehččanjohka på norsk, blir også til Tanaelva, men denne vannveien skal være noe kortere enn Gállojohka, etter hva jeg har lest. Det er lite trolig at storlaksen beveger seg helt opp hit, men det er tatt laks helt opp til samløpet mellom Njuolasjohka og Skiehččanjohka. Mot Gállojávrrit. Endelig skulle padleekspedisjonen starte! Allyen er sjøsatt på det minste Gállojávrritvannet. Nesten hele Gállojohka skulle padles, samt hele Njuolasjohka. Rekognoseringen vår tydet på at Gállojohka var rimelig paddelbar ut fra vannet. Det stemte, i omtrent 100 meter. Deretter ble det mer steinete. Da måtte vi ut av kanoen, og skyve og dra den nedover bekken. Vannføringen var såpass stor at kanoen gikk av seg selv innimellom, så dette ble egentlig en ganske behagelig måte å transportere bagasjen på. Vi gikk på hver vår side av bekken skøyv og dro over grunne partier, og i noen partier kunne vi til og med sette oss i kanoen og padle. Uansett betydelig lettere enn å bære bagasjen på ryggen. Den første egentlige bæringen rundt en foss. Totalt på vår ferd ned Gállojohka, Njuolasjohka og Vaskojoki bar vi ikke kanoen mer enn maksimalt 3-4 ganger, om man ser bort fra bæringene mellom vassdragene. Det må sies å være helt greit. Det gir en slags oppdagerfølelse å ta seg fram i kano i slike små bekker. Rett og slett artig, selv om det tidvis kan være litt slitsomt. Det er nok ikke mange, om noen, som har ferdes nedover de øvre delene av Gállojohka med kano. Det fine med å starte øverst i et vassdrag og padle seg nedover, er selvfølgelig at man vet at det bare blir lettere og lettere for hver meter. En del krangling i tett vegetasjon nedover Gállojohka. Dette er et syn som fans av en viss villmarkskjendis muligens vil dra kjensel på. Vi kjente det igjen i det vi passerte i bekken nedenfor. En markert utvidelse av dalen der det kommer inn en bekk østfra. Nydelig teltplass oppe på ryggen, med fin utsikt over canyonen. Restene av bålgrua til Monsen var fremdeles "inntakt". Etter dette punktet ble Gállojohka mye lettere å padle. Det var vel ikke helt tilfeldig at Monsen valgte å bære helt hit. Her passerer bekken mellom noen bergknauser som stikker opp i dagen. Mye dype, mørke loner, men fremdeles en del stryk og masse bjørkekratt. Vi var usikre på hvor fort padlingen ville gå, men vi så fort at vi i løpet av dagen kunne klare Gállojohka helt ned til det punktet der hvor den samløper med Sieiddegorsa og begynner å svinge østover, uten problemer - selv om været var noe skiftende. Vi hadde hatt ganske mye regn på denne padleetappen, men det skinte etter hvert opp, og været ble riktig så bra. Her på et av vannene i Gállojohka. Vi fisket raskt over, men det gav intet resultat. Midt i bildet står det en relativt nyfødt elgkalv. Det tok lang tid før vi skjønte hvilket dyr det var, men bare et halvt sekund etter at bildet ble knipset bykser moder elgku ut i bekken med et plask og tar med seg kalven og legger på flukt. Irriterende at jeg ikke fikk bilde av opptrinnet, for å komme såpass tett på elg i Øvre Anárjohka er neimen ingen selvfølge. Gállojohka begynner å likne på en elv. Ved det nest siste vannet før bekken svinger østover sitter det jaggu en kar på bredden og røyker pipe. Vi hadde slett ikke forventet å se folk her inne. Han svarer på svensk når vi roper til ham fra kanoen. Han blir nok minst like overrasket som vi ble, når han ser to tullinger i en kano her inne. Skal tro hvor han hadde gått fra for å komme inn hit. Svensken blir det siste mennesket vi ser på åtte dager. Vi slår leir ved enden av vannet i Gállojohka som ligger like sør for samløpet med Sieiddegorsa. Vi fant en nydelig plass på enden av en høy morenerygg med utsikt over området hvor Gállojohka svinger østover. Dette er et slags veikryss her inne i marka; her kan du velge å svinge østover og følge Njuolasjohkas stille, mørke loner mot Lemmenjoki og Finland, eller du kan ta beina fatt og traske vestover, mot Kárášjohka og de høyereliggende viddeområdene med hundrevis av spennende fiskevann. Dersom ingen av disse alternativene frister, kan du vende nesen nordover og følge Heavvujohka ned til selveste Anárjohka og kanskje videre mot kysten. Uante muligheter, og en fantastisk frihetsfølelse å kunne sitte her og velge og vrake i villmarksområder. Vi satset på å få med oss begge de to førstnevnte alternativene. Et par gjedder ble lurt opp fra vannet og forvandlet til kveldsmat. En trofast venn fulgte sin gjeddekompis helt inn i døden. Herlig villmarksfølelse. Fra leirplassen oppe på ryggen fikk vi litt utsyn, og vi så den dype, markerte kløfta som Heavvujohka renner igjennom, og noe lengre øst så vi et parti av Njuolasjohka. Utsynet over de uendelige skogsområdene som lå foran oss gjorde at følelsen av å befinne seg i ordentlig ødemark sank inn. Det var herlig å sitte ved bålet og kjenne på dimensjonene av denne villmarka, og vite at alt dette var vårt i nesten to uker. Ingen sivilisasjon så langt øyet kunne se, bare Øvre Anárjohka i nord og vest, og Lemmenjoki i øst. I løpet av natta blåste det opp, og jeg måtte ut for å ta ned tarpen som lagte det fryktelig leven. Det var kaldt og regn, så idet jeg krøyp tilbake inn i soveposen tenkte jeg at dette blir en tung dag. Heldigvis våknet jeg noen timer senere til sol. Etter frokost ble det en halvtime i teltet mens vi sto av nok en regnskur. Når solen atter kom tilbake startet vår utflukt vestover. Mot vest - mot ørreten! Som mange andre finnmarksfarere bar vi på en drøm om stor fisk, da av type ørret eller røye, og vi visste at sjansen økte jo lengre vest i nasjonalparken man beveget seg. Nordvestover fra Gállojohka ligger det et hopetall med vann, og vi ønsket å utforske dette området. Vi trasket en times tid i lyng, myr, kratt og steinur før terrenget begynte å stige. Arne sjekker kursen. Etter hvert kom vi opp på fjellet, eller vidda. Været var nydelig, sekkene var lette, og livet var herlig, selv om det blåste friskt. Selvutløser ved et lite vann like over toppen på Sieiddečearru. Dessverre var vannet grunt og trolig fisketomt. Hva i alle....? Her gikk vi og lovpriste denne urørte villmarka, også står det forsyne meg ikke en campingvogn her, midt på vidda?! Dette var et svært spesielt syn, og vi måtte se mange ganger før vi trodde våre egne øyne. Forklaringen er selvsagt at samene benytter en campingvogn som reingjeterhytte. Den ødela litt for villmarksfølelsen vår, men vidda er tross alt samenes utmark, og de må få bruke den, selv om det skjemmer utsikten for en og annen turist. Det tok uansett ikke lang tid før vi fant igjen villmarksfølelsen. Sieiddejávri. Bak dette store vannet ligger Rávdojávri, målet vårt. Rávdo betyr røye, og Rávdojávri skal etter sigende være det eneste vannet i nasjonalparken som huser røye. Lettgått terreng. Flatt, skrinn vegetasjon, og mye reinmose. Null problem å finne leirplass her. Marsjen tok noen timer, og det var herlig med en matbit og et kaffebål når vi endelig hadde funnet en strøken leirplass. Her skulle vi bli i to netter. Rundt Rávdojávri fant vi ingen opparbeidede leirplasser eller bålgruer. Det tyder på at det er svært få som ferdes inn hit. Vi fisket opp langs den østre bredden, uten napp. Arne gikk over på Sieiddejávri og fisket seg tilbake der, mens jeg tok en pust i bakken. Sol og pent, men relativt lav temperatur og en etter hvert ganske kraftig vind. Rávdojávri skulle etter hvert vise seg å leve opp til sitt navn, men allikevel skuffe litt. På turen tilbake til leiren var smårøya plutselig svært bitevillig, men å kalle det matfisk vil være å overdrive. Jeg fant etter hvert ut at jeg trengte maten, så jeg begynte å ta opp smårøyene allikevel, og stekte dem på bålet til kvelds. Herlig med "skikkelig" fisk etter å ha spist gjedde et par dager. Maten smaker unektelig litt bedre når man har slitt litt for den. Bekymringene om matmangel forsvant, i hvert fall for en stakket stund. I kveldinga ble det en utflukt i motsatt retning fra leiren. Arne måtte bære meg på ryggen over denne grunne vika for at jeg skulle slippe å bli våt på beina. Da måtte jeg bite i meg gummistøvelkritikken min. I den østre vika fant vi dette oppkommet. Vannet fosset bokstavelig talt opp av bakken. Uten sammenlikning det beste vannet jeg har smakt. Det ble noen kopper fra denne kilden i løpet av dagene våre ved Rávdojávri. Det er rart hvordan man kan smake forskjell på godt vann og virkelig godt vann. Oh yeah! Røye, denne gangen av akseptabel størrelse. Utover fra odden i den nordre vika strekker det seg en lang grunne, og der var det mye røye å få. Etter en morsom liten kamp måtte en røye på 6-7 hekto finne seg i å bli kveldsmat. Moro å ta fisk når vannet er så klart at man kan se fisken ta sluken flere titalls meter ut i vannet. Herlig kveldssol. Midnattssol og bålklar røye. Røye og sprøstekt løk smaker fortreffelig! Klarværet holdt seg utover kvelden, og det ble etter hver bikkjekaldt. Sen sommer i år. Det ble dårlig søvn den natta. Neste dag bestemte vi oss for å forlenge turen vår enda lengre mot vest - snart måtte vi da vel nå bort til ørretland? Etter en rolig frokost la vi i vei mot Nuorttit Livlánjavri, som ligger sør for Gavdnjajávri. Arne kikker seg tilbake mot Rávdojávri. Opp mot toppen av Rávdoaivi fikk vi en fantastisk utsikt nordover, og vi kunne skimte den karakteristiske konturen av Noarrváš, og til og med Gavdnjajávri, nasjonalparkens største vann, i det fjerne. Utsynet utover vidda gjør at man føler seg liten - det gir en respekt for naturen. Samtidig gir det en glede og en frihetsfølelse av en annen verden. Her kan vi ferdes fritt uten befatning med sivilisasjonen i ukevis. I slikt godvær er det fantastisk å ferdes her, men på vinterstid kan dette være et ugjestmildt område, og jeg tok meg selv i å fantasere om hvordan det er å være her i snøstorm og 40 kalde. Etter å ha konstatert at også dette vannet kun inneholdt gjedde, fikk jeg meg rett og slett en liten knekk, både fysisk og mentalt. Det var nok ikke mest på grunn av skuffelsen over å ha gått langt kun for å finne et dårlig gjeddevann, men mer en reaksjon på alt det fysiske slitet vi hadde utsatt oss for de siste dagene. Marsjen inn til Gállojávrrit var et kapittel for seg, men også i de påfølgende dagene hadde vi forflyttet oss mye til fots. Det tok litt nuven av en kropp som knapt nok hadde vært i marka så langt i år. Det er rart hvordan man lærer seg selv å kjenne når man er på tur over lang tid. Man kommer nærmere sin egen natur. Man blir mer bevist seg selv, i den forstand at man i større grad merker at man er sliten og sulten. Slike ting ignorerer man ofte i det vanlige livet. Man får rett og slett tid til å lytte til kroppen. Kroppen responderer på det som var viktig for urmennesket; næringsinntak, fysisk arbeid, og vær. Lite næring og dårlig vær er synonymt med dårlig humør og lav motivasjon. Så snart man får en gjeddebit i magen og sola titter fram, har man det som plommen i egget. Det er delig å være litt urmenneske igjen. Det ble en gjeddelunsj før vi tok fatt på hjemveien. Relativt ferskt reinsdyrkadaver. På tross av sliten kropp bestemte vi oss for å gå innom noen av de mindre vannene litt lengre nord på turen tilbake til Rávdojávri. Det er nesten for galt å ikke prøve litt flere vann, når man først er i området. Etter litt feilnavigering og rot med kompasskurs - det kan virkelig være vanskelig å orientere på vidda, fikk vi erfare - fant vi omsider fram til vannene vi ville prøve. Disse vannene, som ser så innbydende ut på kartet, viste seg å være grunne myrpytter med bare gjedde, dersom det var fisk der i det hele tatt. En stor skuffelse, men på en slik tur gjennom upløyd mark hører det med å få noen negative overraskelser. Nå vet vi at dette området er lite innbydende fiskemessig. Det fant vi ut gjennom å utforske området på egen hånd. Å lære nasjonalparken å kjenne var et av målene våre for denne turen. Tilbake på Rávdojávri. Stein på kroken. Men så ble det heldigvis en småpen stekerøye til kveldsmat. En god fiskeopplevelse og en kopp vann fra oppkommet bedret humøret, som hadde vært på bunn hele ettermiddagen. Vi gikk tidlig i teltet denne kvelden, og en 11-timersnatt gjorde susen for en sliten kropp. Marsjen tilbake til kanoen ventet. Vi var nå ferdige med de høyereliggende, sentrale delene av Øvre Anárjohka nasjonalpark, og nye områder ventet i øst. Det er vanskelig å beskrive den gleden man føler når man vet at man de neste dagene skal reise gjennom et nytt, ukjent villmarksområde. En kriblende spenning knyttet til det å oppdage ny natur, uten på forhånd å vite hva de kommende dagene vil bringe, men samtidig vite at det vil bli fantastiske dager. Vi satset på å gå litt lengre nord i terrenget på tilbaketuren, på den andre siden av myrdragene som strekker seg vestover fra de nedre delene av Gállojohka. Etter litt morsom finorientering mellom myrer og småvann på østsiden av Sieiddejávri, kom vi opp i "fjellet" igjen, og marsjen gikk lett. Vi siktet oss inn på den første lonen i Njuolasjohka, en kilometer eller to nedstrøms fra der hvor kanoen lå. En kløft i terrenget, midt på vidda. Heavvujohka renner nordover i bunnen av kløfta. Arne poserer på en snodig bergknast som isen og erosjonen har latt stå igjen. Vi fant etter hvert ut at vi hadde valgt et ugunstig punkt å krysse på. Bratte fjellvegger og dyp bekk. Først litt balansekunster nedover bekken. Deretter klatring. Fjellklatring med 20 kg på ryggen er utenfor min komfortsone. Forseringen av denne, tja, 5 meter høye fjellveggen, var nok den største risikoen vi utsatte oss for på denne turen. Men det var korteste og raskeste veg, og det gikk bra. På toppen, og med utsikt sørover. Allyen ligger og venter i Gállojohka, som skimtes i det fjerne til venstre i bildet. Ørn. Lunsj ved Njuolasjohka. Her la vi igjen sekkene før vi gikk oppover og hentet kanoen. Arne er noe betenkt fordi han nettopp har mistet tannbørsten sin på bålet. Nå venter en stor uke uten tannpuss. På turen opp for å hente kanoen, kom vi over denne, like ved Njuolasjohkas bredd. Meget snodig å finne en båt her inne, så langt fra folk. Hvem kan ha hatt nytte av å ro på Njuolasjohka? Hvem har sett seg råd for å transportere den inn hit? Eller er den rett og slett bygd her inne? Et aldri så lite mysterium fra fortiden, langt, langt inn i ødemarka. Sieiddegorsa kommer inn i Njuolasjohka fra sørvest. Den har sitt utspring i Ahvenjärvi på finsk side. Allyen lå og ventet på oss ved det lille vannet helt nederst i Gállojohka. Padlingen i Njuolasjohka kan starte. Når jeg er på lengre turer, tar det ofte noen dager, kanskje så mange som 4-5, før kroppen og hodet girer ned og gir seg hen til villmarkslivet. Men visshet om at det nå ventet noen fine, lette dager i kanoen, kom roen sigende, som et høytrykk etter en kuldeperiode, og jeg klarte etter hvert å nyte tilværelsen slik man skal gjøre. Der høres ut som en floskel, men der man de første dagene føler seg fremmed og litt utrygg i det ukjente, nye terrenget, vil man etter noen dager føle at man hører hjemme, og finne en trygget og ro. Den følelsen kom nå. Njuolasjohka er i all hovedsak stille, dype loner... ... som avbrytes av latterlig grunne og smale stryk. Arne prøver fisken i kulpen nedenfor styrket. Nedover Njuolasjohka finnes et utall slike kulper i enden av smale stryk. Svært innbydende fiskeplasser. I de grunne strykene hoppet vi ut av kanoen og bare lot den gli nedover. Noen ganger stoppet ikke kanoen før den var ute i kulpen, og da var det bare å stille seg til å vente på at den skulle drive i land. Utover dagen begynte det å gå opp for meg at jeg kanskje hadde litt knapt med mat. Vi var usikre på fisket nedover Njuolasjohka, og en eventuell matmangel var en bekymring som gnagde meg litt. Jeg ble derfor svært lettet da gjedda hogg til i en av de små kulpene. Man kan si hva man vil om gjedda, men den er lett å ta og gir mye mat. Jeg trodde aldri jeg skulle bli så glad for å ta en gjedde, og var oppriktig redd for å miste den. Heldigvis ble den landet trygt. Nå kunne vi slå leir i visshet om at Njuolasjohka var en glitrende padleelv, og at det var uproblematisk å ta fisk til maten. En herlig dag avsluttes med at vi slår leir på et platå ovenfor elva på vestsiden av Skiehččanoaivi, like før Njuolasjohka svinger seg rundt nevnte topp. Vi var fornøyd med dagsetappen, og følte vi hadde kontroll med forflytningen vår. Der er jo litt usikkerhet knyttet til hvor fort man kan transportere seg i ukjente vassdrag, men Njuolasjohka kan i aller høyeste grad anbefales som padleelv. Den eneste nedturen i dag, er at Arne knekker fiskestanga si. Fiskestengene ligger i kanoen, og i et trangt parti i bekken, hvor vegetasjonen er tett, hekter sena seg fast og stanga knekker. Irriterende, men vi har heldigvis med en ekstra. Som om ikke knekkingen er nok, presterer Arne å rote bort den knekte stanga et sted langs bredden av bekken. Helt greit egentlig - nå har vi en slags unnskyldning for å dra oppover igjen en gang. Ekspedisjon "Finne igjen fiskestang 2023" er i støpeskjeen. Nok en kveld med herlig villmarksliv. En nydelig leir, med lett tilgang til ved, fint vær og nydelig utsikt. På menyen til villmarksrestaurant Njuolasjohka står gjeddefileter, potetmos og sprøstekt løk. Denne kvelden kom drammen fram. Anledningen? Joda, oppe på denne fjellhylla ved Njuolasjohka kunne Arne meddele meg nyheten om at han om samboeren venter sin førstefødte i juletidene. Stas! Ny dag og ny padleetappe. Vi bestemte oss for å rett og slett gå for Vaskolompolo denne dagen! Dersom Njuolasjohka var like lettpadlet videre, burde det være overkommelig. Njuolasjohka er et gjeddeeldorado, for den som liker gjeddefisket. For meg er ordet gjeddeeldorado en slags motsigelse i seg selv. Men for all del, gjedda er morsom å ta og gir godt med mat, og smaker da slett ikke verst om man er flink til å variere tilbehøret. Vi ville blitt svært sultne om det ikke var for gjedda. Her er nok et eksemplar i tokilosklassen landet i en av Njuolasjohkas utallige kulper. Njuolasjohka fortsatte i samme stil, med veksling mellom dype loner og stryk. Heldigvis begynte vannføringen å bli såpass stor at vi knapt nok måtte ut av kanoen denne dagen. Her er et av unntakene. Flere ganger overrasket vi intetanende svanefamilier i det vi plasket ut i kulpene. Mor og far tok av opp i lufta, sikkert for å avlede vår oppmerksomhet, mens barna prøvde å gjemme seg i vegetasjonen ved vannkanten. I dette tilfellet ble et av barna hengende igjen, og mistet kontakten med resten av søskenflokken. Den stakkars svanekyllingen var tydelig redd og svømte forfjamset rundt i kulpen når vi passerte. Åpenbart Ikke dagligdags med menneskelig intervensjon i habitatet. Får håpe familien ble gjenforent igjen. Svaneflukt. Dessverre fikk vi oss en liten nedtur også denne dagen. Tror du ikke vi presterte å knekke nok en stangtupp, på samme måte som første gang. Snakk om å være klumsete og uforsiktige. Heldigvis hadde vi én hel stang igjen, og den ene knekte stanga, den som vi ikke rotet bort, var fremdeles til nød brukbar. Her padler vi på Skiehččanjohka, eller Kietsimäjoki, som er grenseelv i mange mil nordover fra samløpet med Njuolasjohka, før den løper sammen med Anárjohka og blir til Tanaelva. Ikke rare bekken her inne, men det skal visst være tatt laks helt opp hit. Dette var faktisk den eneste strekningen hvor vi forflyttet oss motstrøms på hele turen - fra vannet i Njuolasjohka helt inne ved grensen og opp til Doggejavri og Kietsimäjärvet. Ikke mange hundre meterne som måtte lines. En helt topp padledag. Gjedde og sjalottløk helt inne ved grensa - siste måltid i fedrelandet. Dermed kan jeg si til deg, Jan-Eilert Pedersen; ja, jeg har sittet ved Skiehččanjohkas bredd. Dersom du ikke tar referansen anbefaler jeg Pedersens glimrende bok "Nord i villmarka", en bok som senker hjertefrekvensen med ti slag bare du tar i den. En båt-/kanoflyktning tar seg inn i EU. Grensestasjon ved Doggejavri på finsk side. Å være utstasjonert her må være en drøm dersom man liker ødemarkslivet, men det er nok lenge i mellom hver gang denne utposten er bemannet, særlig sommers tid. Arne tok seg den friheten å benytte den luksuriøse utedassen til høyre i bildet. Kietsimäjärvet så ut som et godt fiskevann, men det kom en regnskur, og vi ville komme oss til Vaskolompolo. Fiskestanga (entall) ble derfor liggende i kanoen. Arne i utgangsposisjon med kart og kompass. Gudene vet at vi skulle komme til å trenge et godt tilløp for å komme igjennom den forestående etappen. Kietsimäjärvet -Vaskolompolo var et usikkerhetsmoment på denne turen. Svært lettgått de første hundre meterne. Planen var å bære over til dette myrdraget, som starter noen hundre meter øst for nordenden av Kietsimäjärvet. I dette myrdraget er det tegnet en blå strek på kartet, og vi hadde vel basert oss på å padle og/eller line kanoen i denne blå streken. Dessverre - og dette måtte vi, urutinerte som vi er, lære "the hard way" - er ikke alle blå streker på kartet reelle bekker eller elver. Denne bekken viste seg å være en litt bløt myr, som ikke i det hele tatt var paddelbar, og som var for bløt til å gå i. Etter en rådslagning bestemte vi oss for å gjøre et forsøk på å dra og skyve kanoen med noe av bagasjen oppi over myrdraget. En gikk foran og dro i tauet, mens en gikk bak og skøyv. Dette gikk svært bra, i omtrent femti meter. Etter en runde for å se etter paddelbare vannflater framover i myrdraget, ble det vedtatt at det ikke fantes noen vei utenom bæring. Det ble to vendinger á halvannen kilometer fram til det som kan minne om et vann ca. to kilometer øst for Kietsimäjärvet. Vi brukte drøyt to timer på halvannen kilometer. Når vi endelig fikk sjøsatt Allyen på dette vannet, viste det seg å være så grunt at det knapt nok var paddelbart. Vi hadde håpet å kunne cruise på dette vannet fram til den siste bæringen over mot Vaskolompolo, men også padleetappen skulle bli et slit. Den finske myggen var hundretusen ganger mer intens en den norske, og denne myra var åpenbart Lemmenjokimyggens arnested. Det begynte å bli sent, vi var dyktig slitne, og vi hadde enda en bæreetappe å se fram til denne kvelden. Humør og motivasjon var på et bunnivå. I det vi skal dra kanoen ut i den siste tjønna i enden av myrdraget, hører jeg et knekk, og registrerer at det ligger en stangtupp i bunnen av kanoen. Det går utrolig mange sekunder før det går opp for meg at vi nettopp har prestert å knekke fiskestang nr. 3 av 3. På nøyaktig samme måte som de to andre - snøret henger seg fast i vegetasjonen og knekker stanga. Vi blir begge stående helt paralyserte en god stund, mens hjernen prøver å akseptere og forstå konsekvensen av det som nettopp har skjedd. Vi er helt avhengig av å ta fisk til maten. Kvelden er i ferd med å gli over i natt, og finskmyggen gjør sitt aller, aller beste for å gjøre situasjonen til den komplette misère. Det var nesten så det grenset til det tragikomiske. Dagen som startet så utrolig bra med fin flyt nedover hele Njuolasjohka, endte med at vi sto møkk slitne på et trist myrdrag innerst i Lemmenjoki nasjonalpark med tre knekte fiskestenger og med en tung bæring foran oss. I duskregn. Jeg følte meg fryktelig liten, og hadde mest lyst til å drukne meg i den forbanna myra vi sto mitt oppi. Definitivt en kontrastenes dag. Villmarkslivet er ikke alltid fint. Men så; VASKOLOMPOLO! Det nærmet seg midtnatt før vi var framme, men jaggu klarte vi det ikke! For en herlig følelse det var å se denne koia ligge idyllisk til ved siden av det lille vannet øverst i Vaskojokivassdraget. Og ikke en kjeft å se. Vi vedtok å la Allyen bli liggende igjen oppe ved helvetesmyra, så marsjen gjennom bjørkeskogen fram til Vaskolompolo gikk bra. Lemmenjokiskogen er veldig lettgått, med flat, hard bunn og lite høy vegetasjon mellom bjørkene. Arne uttrykker den generelle stemningen i det lille turfølget vårt fullkomment på dette bildet. Til kveldsmat ble det pannekaker, akkompagnert av sukkerbiter vi fant på kjøkkenet i hytta. Godt å få en natt i en hytte etter mange netter i telt. Vaskolompolo var kanskje den største milepælen på turen, og det var enormt deilig å komme fram hit. Nå ventet et nytt land, en ny nasjonalpark, et nytt vassdrag, og nye muligheter. Fryktelig spennende! Lesing av hytteboka hører med, og jaggu fant jeg ikke navnet til en kjenning fra jobb i boka. Ikke veldig mange nordmenn som hadde vært her siden 2011. Vi leste om flere som klaget over mye mygg i hytta. Det var liketil en som måtte slå opp teltet inne i hytta på grunn av myggen. Det lo vi godt av - har ikke folk noe toleranse? Her fantes da ikke en eneste mygg! Natta i Vaskolompolo ble et sant mareritt. Når varmen fra ovnen begynte å virke, våknet en horde av mygg til live. De suste rundt ørene på oss hele natta. Vi måtte ligge fullt påkledd for ikke å bli oppspist, og det ble etter hvert fryktelig varmt, siden vi hadde lagt i ovnen i alt for mye før vi krøp til køys. Etter å ha plagdes lenge nok slo Arne opp myggteltet sitt i underkøya, og sovnet fredfullt, mens jeg fikk svært lite søvn der oppe i overkøya. Men atter en ny, fin dag rant, og jaggu ble det ikke harr på knekt stang! Dette var en liten triumf for meg. En svært vellykket spjelking av stanga resulterte i en stekeharr på dupp og tørrflue. En seig bjørkekvist ble formspikket og brukt som skjøtestykke, og en litt kraftigere kvist ble brukt som spjelk. Det hele ble stramt bundet sammen med ducttape. Aksjonen ble noe endret, men stanga fikk en voldsom snert og ble utrolig nok mer langkastende enn før. Den tålte kast med tung dupp, mothugg på harr, samt kjøring av voksen gjedde i Vaskojoki. Det ble etter hvert flere småharr, alle på dupp og flue. Det er ikke utstyret det skal stå på! Arne ved Vaskolompolo. Med vellykket reparasjon av fiskestangstang slapp vi forhåpentligvis å sulte resten av turen. Arne svinger øksa. Et skikkelig Juha Mieto-øyeblikk, som han kalte det selv. Huslige sysler - "vask" av kopper og kar. Dette arbeidet besto av å tørke vekk den verste skitten med litt papir. Vi lever etter regelen om at "alt er rent i villmarka". Faktum er jo at det er svært lite som kan gjøre deg syk ute i ødemarka, så renholdet av spiseutstyr står ikke så høyt på prioriteringslista. På tur tilbake til helvetesmyra for å hente kano. Vi prestere å gjøre en navigasjonblunder av en annen verden på tur over dit. En 20 minutters marsj ble til en og en halv time. Helt unødvendig og uforståelig at det var mulig å bomme så grovt. Dette området var virkelig ikke enkelt å ha med å gjøre. Heldigvis er terrenget lettgått. Ingen har stukket av med Allyen over natta. Så var det tid for å ta fatt på Vaskojoki. Vi var meget spente på hvordan denne bekken så ut - var det mulig å padle? Ville det bli mye bæring? Hvordan var terrenget? Hvordan var fisket? Selve bekken var liten og klar, og vekslet mellom parti med litt fart og dypere loner. De dype partiene var paddelbare. Bekken var ofte svært smal, og framdriften måtte skje ved at vi staket oss fram ved å sette årene mot bredden. Ganske morsom padling som gav litt ekspedisjonsfølelse. Naturtypen her inne var virkelig av sorten som appellerer til meg. Relativt flatt og vidt, og lave morenerygger med småbjørkeskog langsetter bekken nedover. I de grunnere partiene måtte vi ut av kanoen, og la den drive på strømmen nedover. Dette var egentlig bare kjærkomne avbrekk med mulighet til å strekke på beina, løfte blikket, og ta inn over seg den fantastiske naturen her oppe. Vi stresset på ingen måte, og bare storkoste oss på ferden nedover Vaskojoki. Allikevel holdt vi større fart enn vi hadde turt å drømme om, og det gjorde oss trygge på at tidsrammen vår var mer enn tilstrekkelig. Nok et usikkerhetsmoment var ute av verden. Strålende vær. Vi observerte til stadighet fisk i den lille bekken, både gjedde og harr. Noen få partier ble linet, rett og slett fordi de var fryktelig steinete. Noe jobbing var det med å få kanoen nedover den lille bekken, men det var allikevel ikke ofte vi måtte uti bekken for å skyve og dra. Etter at det kom inn en sidebekk, ble Vaskojoki etter hvert forvandlet fra fjellbekk til elv. De dype lonene dominerte, og de korte styrkene ble striere og mer utfordrende. Vi padlet allikevel de aller fleste. Kun en gang måtte vi bære kanoen rundt et styrk. Øvre Vaskojoki er virkelig en villmarksperle som trygt kan anbefales, både til kano- og fottur. Det er hverken skog eller vidde, men noe midt i mellom. Vidt nok til å få litt utsyn og åpenhet, men du kan samtidig søke skogens trygghet og med den største enkelhet finne virke til et bål. I sentrum av det hele renner en klar bekk med masse fisk i. Så mange fine leirplasser på ryggene langs bekken at det gjorde vondt å dra forbi. Og det beste med det hele; ikke et menneske å se. Ikke antydning til sti eller brukte bålgruer langs bekken. Kilometer på kilometer med ekte, urørt villmark. Det eneste jeg angrer på er at vi ikke brukte enda mer tid i dette området. Vi sa oss fornøyd med dagsetappen et par kilometer oppstrøms for Vaskojarvi. Da hadde vi padlet en liten mil, og lagt bak oss strekningen vi på forhånd fryktet mest, sånn padlemessig. Den fryktede strekningen viste seg å bli den fineste på hele turen. Vi fant en perfekt leirplass ved elvebredden. På vår ferd nedover Vaskojoki registrerte vi stadig flere og flere furukroner blant bjørketrærne. Ved leirplassen hadde vi griseflaks og fant masse tørr furuved. Det første bålet på furu ble fyrt, og det gav en varme, en lukt, og en lyd som er en helt annen enn det man får fra et bjørkebål. Etter en Real-porsjon landet Arne turens største fisk, en gjedde på over 4 kg. En fryktelig morsom kamp. Da er det lov med ekte, finsk fellingsdram. Gjedda ble fortært med godt krydder og chili. Villmarkslivet slik det skal være. I likhet med gårdagen, en kontrastenes dag. En aldeles perfekt dag rundes av på en aldeles perfekt leirplass. Det er slike dager man drømmer om under planleggingen. Det er rart hvor fort det svinger når man er ute i naturen. For et døgn siden ville vi grave oss ned i myra. Nå satt vi bare og håpet at dette øyeblikket ville vare lenge, lenge. Da vi satt der ved bålet og filosoferte over leirplassens fortreffelighet, fant vi ut at dette var leiren hvor vi befant oss lengst unna sivilisasjonen. 3 mil til Nunnanen i sør, 3 mil til Angeli i nord, 4 mil til Njurgalahti i øst - og 10 mil til Kautokeino i vest. Innenfor dette området finnes det ikke bilveier eller annen infrastruktur, bare en og annen ødemarkshytte, og svært sparsomt med oppgåtte stier. Tilsvarende finnes vel knapt nok i hele Europa. Neste dag vet vi skal bli den første rene padledagen vår. Det er herlig. Dagen starter med en elg som ligger og tar morgenbadet i enden av den lange lonen vi lå ved. Den skvetter opp så vannskura står i det den oppdager oss. Dette gjentar seg flere ganger på vår ferd nedover Vaskojoki. Åpenbart mye elg i Lemmenjoki nasjonalpark. En drøm å padle her. Vaskojarvi derimot, ble en kraftanstrengelse da vi fikk kraftig motvind over det lange vannet. Pause ved Ylimmäinen Sulajoki. Kartet studeres ofte for å ha kontroll på hvor vi befinner oss. Arne hadde markert potensielt problematiske stryk på kartet på forhånd, og vi fryktet disse noe. Det var ikke fritt for at det var noen grunne partier i elva også, men det opplevdes aldri som problematisk eller slitsomt. Vannføringen var stor nok til at det som oftest holdt at en eller begge gikk ut av kanoen. Jeg er glad Arne er en særpeis som insisterer på å bruke høye gummistøvler på alle slags turer. Det gjorde at jeg kunne sitte tørrskodd i kanoen, mens Arne sto i elva og dro meg av steiner og grunner. Etter denne turen er jeg virkelig overbevist om at Ally er en helt fantastisk ekspedisjonskano. Jeg vet ikke hvor mange ganger vi kjøre over spisse steiner og grunner i stor fart, og jeg tenkte at "nå revner hele driten". Men det gikk bra hver gang, og Allyen tåle det jeg vil kalle store påkjenninger både på ramme og duk. Etter hvert sluttet vi å tenke tanken på at Allyen ikke tålte de steinete partiene foran oss. Terningkast seks. Vi står av et regnskyll under noen bergnabber. Da blir det tid til en snus. En storokse ved Vaskojokis bredd. Den viste ingen tegn til frykt før vi ropte og skremte den vekk. Angret i ettertid litt på at vi ikke ventet med å skremme den før vi var litt nærmere, sånn for bildenes skyld. Men det kan jo være greit å være lit forsiktig med okser som ikke viser tegn til frykt. Ny leir etter en fortreffelig padledag, omtrent på det nordligste punktet før Vaskojoki svinger sørøstover mot Siikajärvi. Noe skiftende vær gjorde at tarpen kom opp. Furuskogen ble mer og mer dominerende jo lengre ned vi kom, og det gav gode bål. En gjedde tok på dupp og en liten tørrflue i kulpen nedenfor leiren, og middagen var sikret. Ny, ren padledag med herlig vær. En fornøyelse å kunne transportere seg på en så lettvint måte - bare hoppe i kanoen i leiren og padle til man kommer til neste leir. På Siikajärvi. Her ble det en fiskestopp for å se om vannet levde opp til sitt navn, men det ble ingen sik på oss. Noen litt slitsomme partier, men ikke mange. Vi ble etter hvert gode til å lese elva og finne de dypeste partiene. Det er en kunst det også. Vi gjorde nesten litt sport ut av det å forsere grunne partier uten å måtte ut av kanoen. Elva hadde nå vokst seg såpass stor at styrkene begynte å bli i største laget for reddharer som oss. Allikevel padlet vi de fleste. Mange var lite krevende og var rett og slett svært gøyale å padle, mens vi noen ganger hadde mer hell en strengt tatt fortjent. Elva er heldigvis ikke så stor at det er farlig å padle strykene, på langt nær, men det man frykter er jo at man kan velte å bli våt. Det var ikke mange styrkene vi linet oss ned, men det burde kanskje vært flere. Flere ganger ble vi hengende på steiner i strie stryk, uten mulighet til å gå ut av kanoen. Heldigvis perfeksjonerte vi etter hvert "jukketeknikken". Uansett ble det en svært morsom dag i kanoen, og vi lærte mye om det å lese elv og forsere styrk i Allykano. En helt fersk elgkalv ved elvebredden. Vi fikk komme helt innpå kalven. Den var nok for fersk til å ha vett til å være redd. Mor var ikke å se, uansett hvor mye vi rope og hoiet. Kalven forsvant etter hver inn i skogen. Får håpe mor var i live og ventet inne i bushen. Postjoki kommer inn fra sørøst. Et mulig fremtidig padleeventyr, kanskje? Vaskojokihytta! Også denne fant vi helt forlatt. Denne hytta ligger jo faktisk like utilgjengelig til som Vaskolompolo, så slik sett var det vel ingen overraskelse. Vi var fremdeles svært langt fra nærmeste parkeringsplass. Arnes uttykk skyldes en voldsom haglskur som feide over oss rett etter at vi kom til Vaskojokihytta. Svært liten forekomst av det finske ordet "taimen" i hytteboka bidro også til surtrynet. Vi hadde ønsket oss en ørretkubbe i Vaskojoki. Vi visste den fantes, men var usikre på hvor høyt opp den gikk. Men så skinte solen igjen, og vi la i vei oppover mot fjellene. Vi hadde bestemt oss for å bære kanoen og noe av det tyngre utstyret opp til vannskillet denne ettermiddagen, slik at forflytningen over til Ravadasjärvi skulle bli litt lettere. For første gang på dagevis fulgte vi en sti. Etter å ha ferdes gjennom Øvre Anárjohkas ødemark, var det nesten som å komme til New York. Vi valgte å følge stien et stykke opp i høyden, selv om vi ikke var sikre på hvor det bar. Vi kom litt på avveie, men hentet oss fint inn igjen. Herlig å komme litt opp i høyden. Utsikt nedover Vaskojokidalen. Tung bør, men vi var uthvilte etter noen lette dager i kanoen. Oppover Vaskojokidalen. Fint med litt utsikt, etter noen dager på elv. Det er voldsomme dimensjoner på denne ødemarka. Herlig å kunne slenge Allyen ned i lyngen og ta seg tid til å se tilbake oppover Vaskojokidalen som vi hadde padlet nedover de siste dagene. Mil på mil med urørt, skogkledd elvedal. Man har ikke så mange muligheter her i Skandinavia, og særlig ikke i Norge, om man ønsker å padle nedstrøms i et vassdrag gjennom skikkelig urørt villmark i over en uke sammenhengende. Som Jan-Eilert Pedersen skriver i "Nord i villmarka"; "Å padle kano ned en elv gjennom en skogkledd dal, blir kun en drøm de fleste steder i Norge. Det går veier gjennom nesten alle elvedalene, og det er kun noen få slike øde elver igjen på Nordkalotten. [...] På mine turer i ødemarka søkte jeg ofte etter de øde, skogkledde elvedalene. Underbevisst ble disse skogkledde elvedalene selve definisjonen på villmark. Elver som for eksempel Munkelva, Kárášjohka, Skiehččanjohka og Anárjohka i Norge. [...] Å oppdage disse gav meg en ekstrem følelse av rikdom og tilfredshet". Etter bare én slik tur må jeg si meg hjertens enig med Pedersen. På lista over slike elver vil jeg nå tilføye Gállojohka, Njuolasjohka og Vaskojoki. Etter å satt igjen bagasjen på vannskillet oppe i fjellene, valgte vi å følge Roavvejohka nedover igjen. En fin, grønn bekkedal som snirkler seg nedover dalsiden og renner ut i Vaskojoki like ved Vaskojokihytta. Vaskojokihytta minnet i stor grad om Vaskolompolo, med unntak av myggen, heldigvis. Det var to hytter her, en åpen og en til utleie. Idyllisk beliggenhet ved Roavvejohkas utløp i Vaskojoki, og et fint opparbeidet uteområde rundt. På tur opp mot Latnjoaivi igjen neste dag. Vi fulgte samme stien som dagen før, men børa var betydelig lettere denne dagen. Man tar seg tid til å nyte litt mer når man ikke bærer seg halvt i hjel. Fantastisk terreng vi gikk gjennom - først mellom de ranke furuleggene i Lemmenjokis urskog, så oppover en frodig bekkedal, før vi kom opp på det golde fjellet og fikk utsikten. Noen store myggjævler holdt følge selv om det blåste friskt oppe i høyden. Her står vi like under toppen av Latnjoaivi og ser mot Soabbegealdinoaivi. Allysekken ligger og venter på oss i skjæringa mellom de to toppene der fremme. Over vannskillet og plutselig tyngre bør. Heldigvis lettgått terreng her oppe i fjellene. Lunsjbål. Vi er nå inne i de høyereliggende områdene i sentral-Lemmenjoki - gullgraverland. Vi fikk virkelig den varierte naturen vi søkte etter - vi fikk skog, vidde, fjell, dal, vann, bekk, elv, myr og alt som ligger i mellom dette. Ravadasjärvi! Vi fant dette lille vannet i et dalsøkk mellom flere små topper. Vi fryktet litt for bæringen over hit, men det viste seg å bli piece of cake - kun to timer fra vannskillet ned hit. Vi valgte å bære over til Ravadasjärvi framfor å fortsette nedover Vaskojoki - som var den opprinnelige planen. Dette valget tok vi fordi vi ville se mer av nasjonalparken enn det vi ville få fra kanoen. På denne måten fikk vi sett fjellområdene, i tillegg til at vi fikk padle på selve Lemmenjokivassdraget. Rykter om stor ørret i Ravadasjärvi hadde også spredd seg. Da fikk det bare være at turen ble noe tyngre fysisk. Litt av grunnen til at vi kom hit - ørret! En fin halvkilos av bra kvalitet. Arne sin "middagsfisk" ligger også i panna. På en måte kan man si at villmarksferden vår endte her ved Ravadasjärvi. Rundt vannet, særlig på østsiden, var det latterlig mange brukte leirplasser og bålgruer. Ja, rett og slett helt fantastisk mange. Det så nesten ut som at folk hadde gjort opp bål midt i mellom gamle bålplasser på trass, bare for å ha sin egen leirplass. Dette la en liten demper på villmarksfølelsen. Mulig vi var noe bortskjemt etter å ha ferdes gjennom urørt terreng i over en uke, men det får da være måte på. Vi møtte forøvrig det første mennesket på åtte døgn her - en svært lite snakkesalig finne som forlot vannet like etter at vi kom. Så kom uværet - alle lavtrykks mor la seg over Ravadasjärvi. Det ble beinkaldt, og det var hvitskjær i nedbøren. Da gidder man ikke foreta seg så mye annet enn å henge ved bålet. Heldigvis godt med furuved her. Selv om området bar preg av noe slitasje, var det ikke noe problem å samle nedfallsved til bålet. Et svært innbydende fiskevann, Ravadasjärvi, men bettet var ikke all verden i kulda. Toppene rundt vannet gjemmer seg i den tykke tåka. Vi bestemte oss etter hvert for å barrikadere oss i teltet og vente på at uværet passerer. Ikke etter boka å bruke åpen gass i teltet, men med en stødig hånd på brenneren var vi trygge. Det ble svært lite søvn på meg den natta, på grunn av kulda. Neste morgen var tåka fremdeles tykk, og vi var inne på tanken om å droppe hviledagen her oppe og bare komme oss ned mot Lemmenjokivassdraget og hytta ved Ravadasköngäs. Men vi valgte å bli, og litt fiske ble det i kulda. Kalde fingre gjorde at vi tydde til latmannsfiske og dro fram markboksen. Det viste seg å være et effektivt trekk. Vi dro opp flere fine stekefisker og spiste oss mett på ørret flere ganger denne dagen. Den store ruggen uteble dessverre. Vi satt med en følelse av at dette vannet har vært hardt beskattet. Ajajaj! Blodbad og dramatikk. Arne presterer å kutte seg skikkelig i et forsøk på å spikke seg en ny tannbørste. Da må doktoren fram med renseserviett og plaster. Så kom sola! Den hadde vi ikke sett på noen dager, og det gjorde underverker for humøret. Det er rart hvor påvirket man blir av været når man er ute over lengre tid. Kroppen justerer åpenbart energinivået etter skydekke, temperatur og nedbør. Da ble den en fiskerunde rundt vannet. Innoset i nordenden av vannet. Nok en ørretpanne. Exit Ravadasjärvi. Vi forlater Ravadasjärvi til fordel for Ravadasjärvi i Lemmenjokivassdraget (lite oppfinnsomme mtp. navn disse finnene). Vi beveger oss etter hvert inn i basissonen i Lemmenjoki nasjonalpark. Her er det det tilrettelagte friluftslivet som råder - her er det oppgåtte stier, oppmurte bålgruer, ferdighugget ved og gapahuker. Et fint område, for all del, men vi mistet fort villmarksfølelsen. Et spørsmål som dukket opp i hodet på turen ned langs den idylliske Ravadasjoki, var om Ravadasjärvi også burde inkluderes i basissonen. Slitasjen der oppe begynte å bli betydelig, og det var noe som sa oss at det var fisket hardt der oppe de senere år. Nå skal vel ikke vi være de første til å rette pekefingeren mot hverken villmarkskjendiser eller de som går i deres fotspor, men det spørs om Monseneffekten er betydelig her oppe. Null gull i Ravadasjoki. Máttit og Davit Ravadasjoki møtes, noen få kilometer ovenfor Ravadasköngäs, fossen som kaster vannet i Ravadasjoki ut i Lemmenjokivassdraget. Fantastisk god tilrettelegging. Når man tenker på at dette faktisk er ganske langt ute i villmarka, spør man seg om dette strengt tatt er nødvendig. Man må kjøre i milevis, ta båt noen mil, og så gå noen kilometer for å komme inn hit. Men skal man dømme etter hvordan det så ut oppe ved Ravadasjärvi, er det på sin plass med litt styring av trafikken. Det er tross alt tusenvis av turister som skysses inn til Ravadasköngäs hver sommer. Typisk Lemmenjokiskog. Nede ved Ravadasjärvi, det innerste vannet i den trange Lemmenjokidalen. Hit kommer tusenvis av turister til fots og med elvebåt årlig. Vi møtte bla. tyskere og japanere. Det ble en tøff tur ned hit, med tung bør og litt for høyt tempo for min del. Nå var vi begge svært glade for at all den tunge bæringen var over, og vi skulle kose oss i kanoen de siste dagene. Ravadasköngäs. Helt ok attraksjon, men at denne er regnet for å være en av Finnlands fineste naturattraksjoner kan jeg ikke helt forstå. Padling på stort sett flatt vann resten av dagen - Lemmenjoki er mer et langt vann enn en elv. Ikke mye å se her, bare skogkledde lier helt ned mot det smale, mørke vannet. Vi slo leir omtrent halvveis til Njurgalahti, endeholdeplassen vår. Her var det opparbeidede leirplasser på begge sider av vannet, men ferdig kløyvd ved og fin bålgrue. En innretning med en stålwire og en båt gjorde at man kunne transportere seg fram og tilbake over elva. Snedig patent, som vi så flere steder nedover vassdraget. Arne prøver fisket i Lemmenjoki. En sik! Ikke stor, men like fordømt en sik. Min første av slaget, og det femte fiskeslaget på turen. Med denne siken fulgte en irritasjon over at vi ikke maktet å lande en abbor. Abboren var den eneste av de seks vanligste ferskvannsfiskene vi ikke fikk på turen. Arne landet en liten harr i den samme strømmen, og disse utgjorde forretten til kveldsmaten. Siste leir, og underbuksa brennes. Han undret nok litt, finnen som vi delte leirplass med. En hyggelig fyr som åpenbart ikke var så ofte ute i marka, men som så ut som om han hadde et behov for å komme seg vekk og være alene en stund. Denne siste leiren ble ikke en leir i ordentlig forstand. Vi følte at vi var tilbake i sivilisasjonen, og bare transporten bort til parkeringen gjensto. Den ferdigkappede veden gav lite varme i forhold til furua ved Vaskojoki. Om det var det faktum at turen var over, eller om det var mangelen på ekte villmarksfølelse som gjorde at humøret datt litt, er ikke godt å si. Siste padleetappe mot Njurgalahti. Strandhugg for drikkepause. Padlingen på Lemmenjoki var relativt kjedelig, i hvert fall sammenlignet med all moroa vi hadde på de andre vassdragene. Terrenget var kjedelig, det var lite å se på, og det blåste kraftig motvind. En elvebåt på tur opp mot Ravadasköngäs. Like etter at denne passerer forlater vi Lemmenjoki nasjonalpark. For første gang på 13 dager befinner vi oss utenfor nasjonalpark. Njurgalahti. En siste utpost før ødemarka når man kommer nord- eller østfra. Campingplass, turiststasjon, og utgangspunkt for mang en tur i Lemmenjoki nasjonalpark. En ubeskrivelig deilig cola. Nå ventet halvannen time i drosje til Ivalo. På hotellet i Ivalo pakker vi ut sekkene, og oppdager at den eneste tingen vi bar med oss på turen som ikke ble brukt, var såpa... Jeg skal ikke begi meg ut på omfattende oppsummeringer, annet enn å si at Øvre Anárjohka og Lemmenjoki nasjonalparker er enorme, og at du trolig kan finne akkurat den typen villmarksliv du ønsker. Men dette området er først og fremst roen, ensomheten, ektheten og ikke minst urørtheten. Søker du dette, kan jeg trygt anbefale en tur oppover. Øvre Anárjohka er ikke stedet for de spektakulære opplevelsene som fjellfanten søker, og definitivt ikke noe for adrenalinjunkien. For en svak fotograf som meg er det vanskelig å finne de utrolige landskapsmotivene. Som Sigmund Sivertsen skriver om Øvre Anárjohka i DNTs årbok 1969: "Mange vil nok kalle dette landskapet monotont, og det mangler det meste av den villskap vi kan finne i andre deler av dette landet, men det virker storslagent i sin uendelige ro. Her har tiden mistet sin betydning". En treffende karakteristikk etter min mening. Det jeg er mest fornøyd med i ettertid er at vi klarte å finne en så utrolig fin rute, nedover milevis med urørte vassdrag, her hjemme i Skandinavia. Mye flaks, naturligvis - da tenker jeg først og fremst på hvor fine elvene var å padle i, for det hadde vi ikke peiling på før vi dro. Njuolasjohkas og Vaskojokis fortreffelighet som padleelver må virkelig fremheves, men det skal sies at vannføringen nok var litt over middels - og det er man ganske avhengig av i mange partier. Vi kom nordover for den totale naturopplevelsen. Vi kom for vidda, skogen, vassdragene, kveldsbålene, fisken. Vi fikk alt, i et monn vi ikke hadde turt å håpe på. Det er denne typen friluftsliv du finner her - det enkle villmarkslivet. Det eneste jeg er redd for nå, er at vi allerede på vår første virkelig villmarkstur "brukte opp" den beste ruta. Det skal noe til å toppe dette.
    1 poeng
  15. Hei Planlegger en tur fra Cambridge Bay til Gjoa Haven i april 2017. Dette er vel etter hvert blitt en klassiker, så regner med at noe her har gått denne før. Noen som vet hva som kreves av tillatelse fra Canadiske myndigheter for å gjennomføre turen? Tilleggsforsikringer som medisinsk evakuering osv. er vel uansett smart å tegne, men er dette noe som kreves? Om noen vet hvilke offentlig instans som skal kontaktes hadde det vært til stor hjelp. Vanskelig å finne info på nett, i motsetning til Grønnlandskryssing hvor informasjon er veldig lett oppdrive. Setter stor pris på svar! Hilsen Alex
    1 poeng
  16. Var et eventyr-vinterland i marka i helgen. Ble skitur både lørdag og søndag, med lørdagen som den desidert vakreste og mest vellykkede. Lørdagen ble en storslått tur gjennom Krokskogen og Nordmarka fra Skansebakken til Sognsvann, om Løvlia, Storflåtan, Langli, Fyllingen og Bjørnsjøhelvete. Søndagen ble en litt dårligere opplevelse, hovedsaklig pga litt dårlig rutevalg og at mine idiotfingre slo seg komplett vrange etter en pause på Sinober. Turen gjennom Lillomarka, hvor jeg ellers elsker å gå, ble ikke like fin da jeg hele tiden gikk med iskalde og vonde hender. Gikk fra Hakadal og endte opp på Kjelsås, via Holmetjern, Ørfiske, Nittedal, Movatn, Sinober, Griseputten, Solemskogen og siden jeg ikke rakk bussen der, Kjelsås. Bilder fra lørdagen: Bilder fra søndagen: Flere bilder: http://tarjeiskrede.blogspot.no/2016/01/vinter-eventyrland-i-marka.html http://tarjeiskrede.blogspot.no/2016/01/vinter-eventyrland-i-marka-2.html
    1 poeng
  17. For BC - autobindinger, eller andre bindinger med lignende mekanismer, spray jevnlig silikonolje i de bevegelige delene da fryser de ikke så lett! De bindingene har også blitt bedre enn de var i starten ift frysing! Har de på fjellskia, som jeg har gått med både igår og idag både utenfor og i løypene til noens ergrelse , fornøyd med de igjen etter mange år med 75mm. Sistnevnte slites høla under i filler eller kabelen gnager seg gjennom læret avhenhig av bindinger, så det er ikke bare positivt med 75mm heller. Sålebrekk kan en oppleve også, det slipper en med BC.
    1 poeng
  18. Ja det er nok sannhet i det - har jobbet noen år på skole og de auto bindingene som er på skiene til ungene kunne være et herk å få på...
    1 poeng
  19. BC er mye mer lettgått enn 75mm, men mye mer uforgivelig mot dårlige støvler. Er støvelen myk i sålen/forfoten mister du mye skikontroll. 75mm er mer tilgivelig siden sålen ligger nedi bindingen. Så skal du ha BC, så legg så mye du kan i støvlene, Crispi Stetind og Svartisen er gode støvler. Jeg har BC på skiene jeg bruker til lengre turer (Amundsen), og 75mm for de litt kortere og høyere. Voile 3pin overgår den gamle Rottefella Telemark, den er kraftigere i tåjernet og det er vidje på den som stiver av mye mer enn du kan oppnå med BC. Vidjene har du i sekken og huker de på ved behov. De psser rett i skruehullene i skiene du har. 3pin Traverse er samme, men med 10mm oppbygningsplater. Jeg har disse på Ingstad skiene mine.
    1 poeng
  20. Det er vel som "å banne i kjerka", men jeg glemmer aldri mitt første speilreflekskamera - Nokon FM. Analogt, manuelt og ikke minst batterifritt. (Nesten) . En nyttårsften i Drammen var det 25 mørkeblå grader og jeg skulle ta bilder av fyrverkeriet. En time før midnatt satte jeg kameraet ut i en kald gang, og etter en halv time bar det ut i friluft. Og så tok jeg de blidene jeg ville ha, og reverserte prosessen. Kanskje jeg skal se litt på finn.no og kjøpe meg et FE, eller et kamera jeg hadde på 80 og 90 tallet. Nikon 801 tror jeg det het. Riktignok trengte det batterier, men de var vanlige AA batterier, lette å holde varme, og så går jeg aldri tom for strøm.
    1 poeng
  21. Har brukt BC Magnum noen år nå og har aldri hatt problemer med mine bindinger. Opplevd et par ganger at skoen frøys fast i bindingen så vi måtte ta alt med inn i hytta for å tine.. Greit å ikke skulle overnatte i telt når sånnt skjer.. Det eneste slitasjen jeg har sett er at plasten foran kan få en del juling - kona sine knakk faktisk av men fungerte greit likevel men valgte å bytte de.. Har ikke opplevd noen svakheter med bolten og festemekanismen heller.
    1 poeng
  22. Har kjøpt Laika kløv (rød) til Brutus så nå må voffsene belage seg på å bære maten sin selv på tur ...
    1 poeng
  23. @a_aa snørkaffe? Ja takk edit - SNØkaffe... Dropp r-en :/
    1 poeng
  24. Min erfaring med LedLenser er heller miserabel. Jeg har hatt 2 stk H7, det var mildt sagt noe dritt. Spinkle ledninger som løsner, idiotisk batteriskift, slår seg på av seg selv i sekken, og andre irritasjonsmomenter. Aldri mer LedLenser på meg. Generelt unngår jeg nå hodelykter med ledninger og batteripakker - både løsthengende og fast i bakhodet.
    1 poeng
  25. Julekalender 21 desember Det var en vakker høstdag den 1 september. Endelig skulle jeg på tur igjen igjen, på tur til Govatnet i Eventyrlandet. Jeg skulle egentlig dra i lag med en kompis, men pga diverse omstendigheter så ble ikke han med likevel. Å la være å dra var likevel aldri et tema for meg. Denne turen hadde jeg planlagt og lengtet etter så lenge at det aldri var noe alternativ for meg å vurdere å droppe den engang, enten turkompiser ble med eller ikke. Jeg fikk derfor ingen bærehjelp denne gangen og måtte bære både telt, primus, parafin og kasseroller sjøl. Øl ble derfor droppet og etter å ha proviantert opp satte jeg meg i bilen og kjørte i retning xxx. Regnet piska på bilruta og vindusviskerne gikk for fullt. Den 7-9 timers lange gåturen hjem til fjells lå an til å bli ei blaut og kald affære, i tillegg til den vanlige energitappinga med dertilhørende komplett utmattelse, melkesyre og kramper i lår og leggmuskler og intense smerten i skuldrene. Men hva betyr vel det for en fjellfant som ikke har vært på Govatnet på et år?! MOTIVASJONEN har det så langt aldri vært nå galt med. Men da jeg nærmet meg startstreken så skjedde det som jeg innerst inne hadde ganske så store forhåpninger om at skulle skje akkurat her, det har nemlig skjedd mer enn en gang før. Pessregnet begynte å minke i styrke og noen få kilometer før jeg var framme så begynte det også å klarne opp! Dette er et ikke helt uvanlig fenomen inne i disse trakter. Jeg parkerte bilen, slengte ut ryggsekken og skiftet til turklær. Sekken var røslig, men ikke direkte blytung. Men det skulle nok likevel gjøre vondt nok å bære den hele veien til Govatnet... Jeg startet ut i rolig tempo og kroppen kjentes OK ut, ja jeg hadde ikke gått langt før jeg fikk trua på å komme fram i dag. Målet var å få opp teltet og fiske seg en fiskepinne til middag før mørket satte inn. Etter noen kilometer så tok jeg en pause, fyrte opp et bål for å holde varmen, spiste et par brødskiver og drakk ½ liter Coca Cola. Jeg trasket videre og da skrotten hadde gått seg varm igjen så begynte formen å kjennes direkte bra ut! Det var åpenbart at forrige tur hadde hjulpet drastisk på formen. Jeg gira opp tempoet flere hakk og småsprang faktisk litt til tider! Jeg langet ut og da jeg nærmet meg halvveis så jeg at det røk fra et bål et lite stykke lengre fram. Ved bålet satt det ei dame som bød meg på kaffe. Jeg ble sittende ei stund og ho fortalte at det var en skoleklasse lengre opp som også var på tur. Da tenkte jeg at nå var det bare å peise på for å prøve å ta dem igjen og gå forbi. Jeg fikk etterhvert los på skoleklassen da jeg igjen fikk gått meg varm og jeg hompet avgårde i jervetempo! Pga delegasjonen som hadde gått før meg så var det ikke noe ryper eller andre dyr å se langs stien. Det førte til at all konsentrasjonen ble brukt på å gå så fort jeg klarte i timevis. Etterhvert kom jeg høgere opp i fjellet og fikk videre utsyn. Til slutt så gikk det også opp for meg at skoleklassen nok var for langt forran meg i løypa til at jeg kom til å klare å ta dem igjen. Motivasjonen hadde likevel ført til at jeg hadde gått steikanes fort og lå an til å klare å komme fram før mørkets frambrudd. Etterhvert kom jeg så langt ut i gokk at stien begynte å bli dårlig og nå begynte jeg virkelig å kjenne det. Stien forsvant og jeg måtte kjempe meg gjennom melkesyresugende myrer, kratt og kjerr. Den ene tverrstående moreneryggen etter den andre tappet ut de siste kreftene da jeg gikk opp og ned fra de. Og myrer og kratt i mengder fulgte mellom hver morenerygg. De siste kilometrene inn mot vatnet byr på et usedvanlig tunggått terreng som virkelig tapper ut de siste kreftene av en stakkars skrott. Jeg hadde gått halvveis i koma og tempoet var redusert til sneglefart. Det gjør SÅÅÅÅ vondt å gå det siste stykket! Men da jeg omsider så det forjettede vatnet ligge der borte med ei mystisk gråa på overflata så ble smerte overdøvet av ei intens spenning, kom jeg til å få på storørreten denne gangen? Omsider så kom jeg også fram til teltplassen min i skumringa. Det var intens smerte i skuldrene og jeg gikk rundt som ei gammel kjærring som er dårlig til beins... Men fytti hvor godt det var å endelig være framme og bare stå å skue utover vatnet atter en gang. Det var en fantastisk følelse. Følelsen ble også enda bedre av at jeg ikke trengte å stresse nå. Jeg hadde ikke bestemt meg for hvor lenge jeg skulle være. Kanskje bare noen dager, til storfangsten var berget? Kanskje over ei uke til jeg var tom for parafin? Den følelsen er den ultimate følelsen av frihet for meg. Frigjort fra klokka, kalenderen og sivilisasjonen på ubestemt tid. Jeg stappa i meg litt godteri, vrengte av meg storskoene, fikk på meg tørre lester og crocs og slo opp teltet. Jeg rigget fiskestanga og det var ikke mange kastene som skulle til før jeg dro en ørret som bikka kiloet opp i fjærsteinene. Fisken var av den nydeligste kvalitet og jeg vurderte å spise litt sushi der og da. Det var rukket å bli helt mørkt da jeg krøp inn i teltet, la meg i posen og fyrte opp primusen. Snakk om god timing! Jeg må si jeg var meget godt fornøyd med å omsider være her inne i starten av september. Nå fikk jeg endelig muligheten til å utnytte sommerens siste pust på ei årstid som er skikkelig lavsesong – sommerferien var for lengst over og jakta hadde ikke starta enda. Jeg hadde hele vatnet for meg sjøl og fikk virkelig muligheten til å oppleve den sanne stillheta her inne nå. Da jeg entret drømmeland kakla rypa rett utfor teltdøra. Dagen etterpå våknet jeg opp til en av årets siste sommerdager. Jeg skulle også få oppleve den mest romantiske morran en ørretfisker kan forestille seg. Sola varmet opp teltet og det ble plutselig for varmt i posen, så jeg måtte opp og ut for å slå lens. Jeg skuet utover vatnet som lå blikkstilla på verdens vakreste plass. Noen få, uregelmessige vak åpenbarte seg spredt på vatnet. Jeg kokte opp en god kjele med kaffe og la meg ned i lyngen og bare nøt følelsen av å være her inne. Jeg tok med meg en kaffekjelen opp i skråninga bak teltet og så ned på flere pene ørreter fra 1 til drøye 2 kg som seg sakte langs land og spiste marflo. Noen fisker forsvant ut i dyprenna, mens andre kom sigende opp i ”fjærsteinan”. Jeg bare stod der og drakk den ene koppen kokekaffe etter den andre og nøt dette Guds under som åpenbarte seg for meg på denne nydelig høstmorran. Det var som å kvælle gull i strupen! Jeg bare stod der og nøt øyeblikket, livet og Eventyrlandet. Det falt meg ikke engang inn å skulle renne etter stanga akkurat nå for å prøve å få has på en av fiskene som svømte rett forran nesetippen min. Jeg bare slappa av. Det gikk noen timer før jeg startet fisket denne dagen og jeg fikk heller ikke så mye som et eneste napp. Det var blikkstilla over hele vatnet hele dagen og forholdene lå ikke akkurat til rette for slukfiske. Noen russefluer og døgnfluer var å se, men det var ikke nok til å initialisere noen regelmessig vakaktivitet. Marfloa var nok for altoppslukende. Andre halvpart av fisken som jeg fikk kvelden i forveien sørget for middagen utpå kveldinga. Jeg prøvde også å fiske litt etter mørkets frambrudd, men det ble med forsøket. Fisken hadde tatt kveld. Dagen etterpå fisket jeg uten suksess hele dagen. Først utpå kveldinga skjedde det noe og det var ei liiiita gråa på vatnet da en pen fisk høgg til! Jeg hadde ikke med håv på denne turen og jeg stod på en kinkig plass mtp landing av fisken så jeg måtte slite den ut skikkelig før jeg til slutt klarte å få satt inn det dødelige nakketaket på en flott ørret på 1,2 kg. Dette var med helsa som innsats! Det var bratt ned til vannkanten og jeg var nær ved å gå på trynet uti vatnet på de algegrodde, sleipe og runde steinene. Nytt kast og ny fisk! Denne var vel ca 0,8 kg. Akkurat denne plassen har jeg aldri før fått fisk på. Jeg fisket meg et langt stykke langs land, men nå var alt plutselig dødt igjen. Denne avstikkeren var likevel ikke bortkastet! Jeg kom over den mest velfylte moltemyra jeg har sett i år! Jeg lå langflat i myra og jafset i meg molte som om jeg var en bjørn. Da jeg kom tilbake til den nyoppdagede goplassen så var det skikkelig skjømt og da hogg det i enda en 1,2 kilos. Raskt etterfulgt av en på 0,6 kg. Fisken på 0,6 var proppfull av rogn, alle de andre fiskene på turen var enten gjeldsfisk eller kvilere. Dette var også punktum for kvelden. Jeg prøvde litt til, men det var slutt og nå var det bare å finne veien tilbake til teltet før det ble bekmørkt i den overskyete høstkvelden. Den påfølgende fiskedagen var heller ikke akkurat noe å skrive heimatt om. Resultatet var mye frisk luft og en fersk kilosfisk til middag. Dagen etterpå derimot! Det var rett og slett surt da jeg våknet. En bris fra nordvest og kaldt regn var ikke akkurat så veeeeldig fristende å dra seg ut av soveposen i så jeg ble liggende leeeenge i påsan å bare trøkke som ei redd rype. Utpå formiddagen fikk jeg likevel kokt meg både en dugelig porsjon havregraut og hodepinen ble jagd vekk av ½ kaffekanne. Jeg hyrte meg og kom meg opp og ut. Været var surt, men det var da slett ikke så ille at en sugen fisker ikke frister lykken i timesvis. Dette skulle virkelig vise seg å bli turen der alle gamle godplasser sviktet, men nye plasser skulle vise sin fortreffelighet! Fisken går virkelig i absolutt HELE vatnet. Det er antakeligvis ikke snakk om at noen plasser er bedre eller dårligere enn andre her, det gjelder snarere å finne fisken! Jeg blir stadig overrasket. Jeg kom til en ny plass der jeg aldri før har slengt uti sluken og vips først DA hogg han i! GULLFISKEN. En usedvanlig flott og velproporsjonert ørret med fantastisk flotte farger. Bildet får fram fargene høvelig greit, men den var rett og slett et magisk skue å se til med sine egne øyne der og da. Buken glinset i gull og det var et blåskjær i hodet, langs sidelinja og opp mot ryggen. Gullfisken ga seg ikke uten en seig kamp. Også her var det særs ekle landingsforhold uten håv. Men når jeg først får satt i et nakketak så berger jeg som oftest fangsten. Gullfisken var en hviler på 1,5 kg, den hadde en dyp rød kjøttfarge og et tjukt isterlag rundt innvollene. Men historien om denne minneverdige dagen stopper ikke med Gullfisken. Ei stund etterpå befant jeg meg på enda en helt ny godplass der jeg fortsatt hadde til gode å få fisk, da det skjedde noe som fikk Gullfisken til å blekne! Lett iskaldt yr fra nordvest, noen få plussgrader og så godt som vindstilla er tilnærmet fullstendig forferdelige og umulige forhold for fjellfiske. Men plutselig og uten forvarsel vil storingen likevel! Stanga var ikke langt ifra å forsvinne ut av nævvan mine da det plutselig hogg til så hardt at jeg nesten mistet balansen! Her var det heller ikke snakk om å vinne noen meter med snøre! Det var langt ute det hogg til og jeg hadde litt lite snøre på spolen også, men fisken bare raste utover med utras så heftige at de fleste fiske(porno)filmer blekner! Jeg var helt skjelven og fiskefeberen kokte som aldri før. Snella var nært ved å tømmes og jeg strammet inn bremsa så hardt som jeg turte og stanga stod i helspenn. Jeg lykkes også å snelle inn noen meter før det neste utraset kom! Men bekymringene tårnet seg opp i form av kvasse og spisse steiner som stakk opp av vannflata der ute. Fisken raste skrått utover, jeg hadde ikke sjans til å holde den igjen, og så slipte den snøret rett av mot en av steinene laaaaangt der ute. Jeg hadde ikke engang hatt den nært nok land til å anslå ca vekt, men at vi her snakket om en som nok hadde passert 4 kilo. Jeg tuslet resignert tilbake til teltet. Det ble en mørk kveld, til og med nordlyset uteble i den krystallklare høstnatta. Det var nysnø på fjelltoppene neste morran. Vinteren var ubønnhørlig på vei, men regnværet var over og en lett bris gjorde forholdene for slukfiske noe bedre sammenlignet med dagen i forveien, det var dog kaldt og helt ”feil” vindretning. Det bringer ro i sjela å bare være på fjellet og eksistere mens man observerer forandringa i årstidene. Angrepslysten var det derimot ingenting galt med! Nå gjalt det bare å få i seg frokosten og morrakaffen og springe tilbake til goplassen. Jeg fisket ei god stund før det skjedde noe, men jeg fikk etterhvert en på 1,9 og en på 2 kg. Rett utfor stuedøra fikk jeg enda en rundt kiloen og alle var røde og fine i kjøttet. Etter 6 netter hadde jeg etterhvert lite parafin igjen og fisketilbehøret var spist opp. Jeg skjønte at tida mi på tur nærmet seg sluten for denne gangen og at sommersesongen 2015 var over nesten før den rakk å starte, men jeg hadde da berget noen flotte ørreter. Nå var det på tide å returnere heimatt og gjøre seg klar for jakta som startet om noen få dager. Jeg hadde sett godt med ryper denne sommeren så jeg hadde store forventninger til jakta også! Jeg drøya morrakaffen i det lengste før jeg pakka ned teltet. Kokekaffen så ut som råolje og smakte som gull. Jeg bare satt i stillhet og nøt kaffen mens jeg gruet meg til å pakke ned teltet og til å traske hele den lange turen heimatt. Hjemturen herifra har den merkelige effekten at den føles betydelig lengre enn turen opp! Vanligvis er det jo motsatt?! Noen dager etterpå ble det likevel nye glis da de første rypene fant veien ned i sekken! Det er alltid nye opplevelser å se fram til for en veidemann, uansett årstid!
    1 poeng
  26. Jeg er forsåvidt mer interessert i hvilken variant du bruker av den løsningen der du fester kamera til skulderstroppen på sekken din. Syns det høres ganske så genialt ut.
    1 poeng
  27. Ortlieb har noe tilsvarende, bare vanntett. Ortlieb Aqua Zoom med bæresele.
    1 poeng
  28. Sony RX100, en av modellene.
    1 poeng
  29. Var på G sport og kjøpte cheinsen. de har de på xxl også, til samme pris Gikk opp en styggbratt skogsvei i går. Sammenhengende speilhålke oppover, poenget var at isen var dekt av 2 cm nysnø Ti minusgrader. Altså uten brodder ville det det ikke blitt tur nei. Med chainsen på og mine gode vandrestaver ble turen riktig hyggelig, det var som tørrt sommerføre oppover veien:)
    1 poeng
  30. Den er grei, blir forhåpentelig mange muligheter. Vi kan jo vurdere å ta med pulkene og campe på Oppsalfjell
    1 poeng
  31. Litt usikker på hvor du mener? Det går uansett en tømmervei rett nedenfor demningen ved Skjærsjøen. Den går opp mot "krysset" til Kamphaug, Hønefoten og Båhushøgda. Her har det aldri vært kjørt opp løyper (ikke frem til nå i hvert fall). Denne brukes flittig av ryttere. Og fra krysset og ned til Hønefoten i Maridalen så holdes stien åpen hele året av ryttere. Her har vi en avtale om å rydde stien hele året og for da å bruke denne fritt. Eksen kjørte løyper i marka og vi hadde begge full oversikt over hvor ski kontra hest kunne ferdes. Vi har foresten fått mye positive tilbakemeldinger fra folk til fots fordi vi har holdt stier åpne hele vinteren. Ikke alle vil gå på ski og det er ikke enkelt å bevege seg i marka til fots akkurat nå. Hilsen en som surra seg ut i skisporet i dag uten ski på beina Men å ri i skiløyper er uaktuelt. Der jeg hadde hest kunne man risikere å bli kasta ut av stallen om man red i skiløyper.
    1 poeng
  32. Crispi Sydpolen tilsvarer Stetind i 75mm. De får du sikkert billig, da de er på vei ut. Crispi Bre heter den som skal ta over.
    1 poeng
  33. Da er det jo som det egentlig alltid har vært. Det er lov å tenne bål så lenge det ikke skjer uhell. Du har ikke gjort noe ulovlig før du har satt fyr på skogen
    1 poeng
  34. Det er også ekstremt dårlig folkeskikk å snakke til andre folk med den tonen du har her. Hvis du har så dyre ski at folk ikke skal få ploge i løypa, bør du kanskje få deg bedre råd eller kjøpe billigere ski...
    1 poeng
  35. Det ble en trivelig omvei hjem fra jobb i dag også Først litt buss, så litt vandring på asfalt, deretter litt grusvei, og så kom jeg fram til en av badestrendene ved Tennbekktjørna, da var det på tide å grave frem piggsko fra sekken og gjøre et lite skobytte i strålende solskinn: Spaserte over vatnet forbi glade folk på skøyter, og satt kursen opp mot Gravdalsfjellet fra Nipedalen. En del issvuller i bratthengene, men det gikk som vanlig greit med OK fottøy - og på toppen var det selvsagt tid for lage en kopp kaffe. "En kaffe på toppen" har nå nesten blitt det "en røyk på toppen" var før jeg stumpet den permanent for fem år siden - og så liker jeg å bruke utstyret jeg har, så jeg blir godt kjent med det. Har fortsatt ikke greid å ta knekken på kjelestøtten i tyyyynnn aluminium på DIY-lettvekstsspritbrenneren min. Selv om jeg her ennå har solskinn, ser man jo skyene lurer i nordøst bak masten på Rundemanen, og snart var jeg omringet av skyer - i sørvest senket snart solen seg ned i skyene som snek innpå derfra. Da var det bare å svelge kaffen, kle på seg litt mer klær, pakke sammen og vandre videre hjemover. Etter en sånn tur hjem fra jobb smaker det ekstra godt med en middag og en dupp på sofaen etterpå
    1 poeng
  36. Kald skitur over bæråsen med @Henrik og @graham. Minus 26 river I nesa! No venter badstue og Henrik sin selvskutte rudolf
    1 poeng
  37. Jula er vel hos de fleste nordmenn preget av mat og familiesamvær, hvis alt foregår etter boka. Derfor var det befriende å stikke avgårde sammen med et annet fjellforum-medlem mot fjelltraktene i nord-Troms for en seksdagers vintertur. Romjula og nyttårsaften skulle tilbringes mellom spredt bjørkeskog, furutrær og et bølgende og variert fjellandskap. Det skulle også bores noen hull i de nærliggende vannene for å se om det var noe gang i fisken på denne tida. Vi startet denne turen med en halvannen times vandring oppover li og fjell, med en voksen last på ryggen og fjellski med feller. Hadde sett oss ut et vann på ca 280 moh, relativt lunt beliggende, hensyntatt klarvær, streng kulde og sterk vind som dominerte langtidsprognosene. Og nettopp denne lumske kombinasjonen gjorde at vi valgte å holde oss i samme baseområde hele tiden, og ikke iverksette forflytning. Så tok vi heller dagsturer rundt omkring for å utforske områdene. Har bl.a en stygg plan om å gjøre et seriøst fremstøt mot et tilliggende ørretvassdrag til sommeren. Da er det gunstig med litt forhåndsrekognosering. Undertegnede på fremmarsj gjennom en fullemåneopplyst furuskog Turkompanjongen like ved der vi etablerte base. Teltet slo vi opp i et nordvendt skogholt like ved det nevnte vannet. Pri 1 var å finne et lunt sted som var nogenlunde skjermet for den sterke vinden, som tidvis nok ihvertfall kunne være oppe i sterk kuling i de heftigste periodene. Med temperaturer ned i 8-12 minusgrader (det er friskt ut mot kysten) er dette en værkombinasjon å være på vakt ovenfor, og ta hensyn til. Vi bygde derfor en stor mur (som vi kalte "berlinmuren") til vern mot vinden. Dette hadde enorm betydning både ift lunhet i teltet, og det å oppholde seg i og ved teltet, bålplass og latrine. Været hele uka var for øvrig fantastisk, med klar himmel, stor måne og nordlys. Periodene med vindstille/rolig vind var magisk. Frokost dag 2 Festningen Telt og bålplass Ettermiddagskaffe på bålet (høyeste prioritet å få sota ned den nye kaffekjelen til kompanjongen!) Dagene ble ellers brukt til mye turing på fjellski rundt omkring i området, utforske landskap og natur, nyte de fantastiske lysforholdene og fargene, ta litt bilder, fiske litt og rekognosere. Vi kjørte en ganske ambisiøs middagsplan, som besto av følgende: Dag 1 elgkjøttwok. Dag 2 wraps m/røkt laks. Dag 3 finnbiffgryte. Dag 4 pannekaker med bacon. Dag 5 omelett med krydderpølser. Dag 6 primuspizza med chorizo og lammepølser. Ellers spiste vi nytrukket fjellfisk, diverse brødmat og pålegg, lassevis med sjokolade og hjemmebakte kaker + drakk whisky, kakao m/minttu og litervis med kaffe. Mat er viktig i felt. Fiskemessig var det altså ikke den helt store innsatsen som ble lagt igjen. I vannet nærmest teltet hadde jeg stående et par ståbruk noen dager, før jeg ved ifm et nedslipp plutselig fikk en røye. Følte meg ganske sikker på at det var et ørretvann, og fisket altså passivt etter ørret primært. Så feil kan man altså ta. Ellers dro jeg et par ørreter i et lite vann lengre opp i lendet. Aktivt fiske var det særs lite med, vind og temperatur tatt en del i betraktning. Det var nok mer turopplevelsen, turselskapet, ro og velvære ute i vinterfjellet som var fokus denne turen.
    1 poeng
  38. Fra Søndagsturen til Lifjellet i Sandnes. Majestetisk synes jeg
    1 poeng
  39. (igår, 03.01) Gikk på kjentmannsjakt gjennom Deledalen, den distinkte og kronglete dalen mellom Kobberhaugene og Vindernhøgda. Les om hele turen her: http://tarjeiskrede.blogspot.no/2016/01/deledalen.html.
    1 poeng
  40. I dag skulle julegavene testes. Ullundertøy (hvordan har jeg klart meg så lenge uten ull-BH?) sekk, jakke og belte skulle få sin første tur. Så da måtte det bli de såkalte Maridalsalpene i Oslo. Turen gikk en fin runde fra Vaggestein og opp til Gaupekollen, Mellomkollen og Skar i nydelig fluffy puddersnø og perfekt temperatur på ca 7-8 minus. Deler av turen er på umerket sti, men opp til Gaupekollen så var det ett sett med fotspor vi fulgte. Men derfra og videre til Mellomkollen så er det mer rufsete terreng. Heldigvis møtte vi to damer som gikk motsatt vei og de lovet oss at det var trygt å følge deres spor. Så da gjorde vi det. Problemet var bare at de hadde med seg 9 (!) aktive hunder, og med dalende pudder, så ble det veldig mange utydelige spor. Men det gikk ganske fint med kun en plump i ei myr. Turen er kjempefin. Det går mye opp og ned og hit og dit og rundt en liten bit i rufsete terreng. Helt perfekt en søndag med nydelig pudder.
    1 poeng
  41. Jeg anbefaler "frokostblanding" og "sjokolademüsli" fra REAL turmat
    1 poeng
  42. Fortsatt i Nore & Uvdal .. Var nesten så man kunne se utsikten i dag, og jeg blir ikke lei. Samme hvor mange ganger jeg har sett den før. Men nå er det vel bare å innse at ferien er over og man må sette kursen mot mer befolkede områder igjen.
    1 poeng
  43. En tidlig morgen i Trillemarka i midten av september. Våkner av orrhanenes buldring borte i fra lia, det er høstting på orremyra. Storlomens villmarksrop ljomer gjennom disen over speilblankt vann. En god måte å våkne på. Det knitrer under fjellstøvlene når jeg forlater teltet, frosten setter sitt knugende preg på omgivelsene. Frostdisen har innhyllet gammalskauen i sitt mystiske slør. Så dukker morgenens første varmende solstråler over åsene i øst. Konfrontasjon.
    1 poeng
  44. Det finnes ikke noe "beste kamera"! De fleste kameraene har potensiale til å levere bilder i verdensklasse om bare brukeren er kompetent. Du må først bestemme deg for om du skal ha speilrefleks(1), speilløst systemkamera(2) eller kompaktkamera(3). Til tross for det jeg skrev i første setning vil jeg rangere kameratyper i den rekkefølgen. Når du har bestemt dette er det bare å dra til en butikk med godt utvalg og kjøpe det du synes passer best ergonomisk...
    1 poeng
  45. Jeg har et Explorer S4, varianten med ett fortelt. Det er fra 2004 tror jeg, så det er noen år gammelt nå. Varianten med to fortelt var ikke oppfunnet enda da jeg kjøpte mitt. Jeg har aldri savnet et ekstra fortelt, men hadde muligheten vært tilstede når jeg kjøpte teltet hadde jeg sikkert valgt to innganger. Generelt er jeg veldig fornøyd med teltet og har brukt det på mange turer. Vi har brukt det både som familietelt og som telt på litt lengre turer med to til fire voksne. Som slagordet sier er dette virkelig telt du kan bo i. Det er stort og romslig og derfor svært komfortabelt innendørs. Jeg har brukt teltet mest på vinteren og pakker da teltet i hundesleden, så vekten har jeg aldri tenkt noe over. For meg er det noen få, men klare bakdeler med et telt av denne størrelsen: - Teltet har er et stort vindfang og er derfor krevende og kanskje umulig å reise i sterk vind. Tre voksne karer reiste relativt greit teltet i liten kuling, men om vi hadde kommet ut for sterkere vind som sterk kuling eller liten storm hadde vi nok kanskje endt opp uten overnattingsplass. Når teltet først er reist og bardunert tror jeg det står støtt selv i svært sterk vind. - Takhøyden gjør at det kan være vanskelig å få komfortabel temperatur i gulvhøyde når det er skikkelig kaldt ute. Da tenker jeg primært -20 og kaldere. På lengre turer med hundespann har vi som regel to og noen ganger tre primuser tilgjengelig. Da er det ikke så merkbart, men er det kun én enkelt brenner i bruk blir det litt kjølig i liggehøyde. Samlet sett er jeg veldig fornøyd med dette teltet. Særlig som familietelt til to voksne og to barn er det ypperlig. Det er ikke noe problem å ha lange fine kvelder i teltet og gjør familieturer lune og trivelige. Det er gode forhold for klestørk i toppen av teltet, noe som er viktig på tur med barn. Er man bare to voksne på tur så har man jo et hav av plass i teltet. Det er fort gjort å bli bortskjemt slik at andre telt virker små i etterkant. Bilde av teltet i liten kuling. Vinden kommer inn fra venstre side i bildet. Med tre primuser får du laget et respektabelt måltid og holder samtidig greit varmen.
    1 poeng
  46. Hei Mads Dersom du går for Paris'en nevnt ovenfor har vi en tråd her i forumet hvor det er presentert forskjellige løsninger for drag. Fimax og jeg lagde for en del år siden en løsning som er helt ok og er basert på ting du kan kjøpe på biltema for under 200 kr. http://www.fjellforum.no/topic/6264-trekk-til-paris-pulkskibrett/?hl=drag+til+paris#entry138828
    1 poeng
Vinnerlisten er satt til Oslo/GMT+01:00
×
×
  • Opprett ny...

Viktig informasjon

Ved å bruke dette nettstedet godtar du våre Bruksvilkår. Du finner våre Personvernvilkår regler her.