Vinnerliste

Første gangen jeg møtte andre fjellforumere var på et forumtreff på Dovrefjell Mars 2013. Etter denne turen har jeg fått noen veldig flotte turkamerater som jeg fremdeles er på tur sammen med den dag i dag. Det startet med at jeg ble plukket opp i Trondheim stasjon før vi satte snuten mot Dovrefjell. Når vi kom dit vi skulle gå fra var det en annen en som kom med sørgående tog fra Oslo som jeg skulle hente på Kongsvoll stasjon. Det ble avtalt at de andre skulle gå i forveien og vi skulle forsøke å nå igjen de andre på vei inn til Reinheim. Vi kom oss i gang i skumringen, men det ble fort mørkt og kaldt, og kreftene holdt på å ebbe ut. Vi besluttet da å slå telt og legge oss i soveposene halvveis inn til Reinheim. Det ble en kald natt med rundt 20-25 minusgrader. Om morgenen pakket vi sekken og gikk siste stykke inn mot Reinheim hvor vi møtte de andre. Foto: @Kjell Iver For meg personlig er Dovrefjell mitt hjertebarn. Ikke bare fordi mitt første møte med de andre fjellforumerene var på dovrefjell, men til tross for at jeg vokste opp i gudbrandsdalen var jeg aldri på Dovrefjell før i voksen alder. Bare kjørt over med tog eller bil. Når man da kjører over dovrefjell så mange ganger ser man all den flotte naturen så langt øyet kan se. I tillegg har mine studier vært i Trondheim, og det har derfor også blitt endel togturer med dovrebanen. Det er litt vemodig her jeg nå sitter på dovrebanen over Dovrefjell når det er den 23. desember og vet at jeg ikke kan komme meg ut på tur før neste forumtreff som også skjer på Dovrefjell 22. til 24. januar 2016. Etter turen til Dovrefjell har det blitt flere turer, og jeg har blitt kjent med enda flere fjellforumere, noe som kan anbefales sterkt for nye og gamle medlemmer. De jeg har møtt gjennom Fjellforum har jeg så og si hatt utelukkende fine turer sammen med. Mange sitter inne med mye forskjellig kunnskap, og ikke minst røverhistorier. Det har blitt mye latter og flere timer med trasking i fjellet sammen med de andre fjellforumerne noe som har gitt meg veldig mye tilbake. Jeg håper også at flere ser verdien det er i å møte andre mennesker på denne måten. Om ikke nødvendigvis på fjellforum, men i fjellet uansett. En opplevelse jeg husker godt var i Rondane (naboen til Dovrefjell nasjonalpark) Der gikk jeg og en til ned på baksiden av Rondeslottet. Et par hundre meter før vi nådde elva som gikk lengre nede, var det tre personer som hadde slått leir og ropte til oss: "Kaffe?!". Hva i all verden er det som får folk til å ta av skyggelappene så fort man kommer til fjells? Jeg opplever mennesker som mer trivelige og bryr seg om andre enn det er ellers i samfunnet. I Oslo har det også vært noen pågangsdrivere til å ha treff i bynære strøk som jeg gjerne skulle ha vært med på. Jeg håper det lar seg gjøre for meg i tiden fremover å kunne ta del i disse treffene, men jeg håper også andre fra andre landsdeler starter opp med noe sånt, for her er mulighetene mange. Jeg håper flere kan se verdien av å møte andre mennesker på et slikt møtested som fjellforum og i fjellet. Det er virkelig hyggelig å være sammen med fjellforumere likevel om du har neglesprett eller er søkkvåt. Vi er der for hverandre og der hvor noen har behov for veiledning, trår andre til. Jeg håper også dette kan appellere til småbarnsforeldre som tror at det blir mye styr med å ha med de minste på tur, men jeg vet allerede at det er flere som forsøker å få til noe sånt. Å møte andre på fjellturer tror jeg kan gi veldig mye tilbake til alle parter, uten at man har noen spesifikke forveninger. Fjellforumturene har gitt meg minner for livet, og jeg ser frem til flere!

Når man er 4 år, så er julenissen en veldig viktig ting når det er jul. Og dei som har vært snill, dei får pakke med han! Men for at julenissen skal vite kva lillemann ønsker seg, så er det vel viktig at han får et brev med ønskene hans? Dermed så planlegger mor og lillemann en liten jakt på julenissen. Og det må være mørkt ute, for et er da julenissen er ute for at ingen skal sjå han. Og det må være natt før julaften, sånn at han rekker å få ønskene. Planen er å lage grøt til han, pluss litt dessert, og så gjemme seg i gapahukteltet, være musestille, og håpe han dukker opp.... Været er elendig for tiden, det regner og blåser, stakkars julenissen må jo bli våt der ute? Så drar til gapahuken på setra Kolda, for der kan han spise og ha det godt og varmt. Og så ligg Kolda 2km langt inn i skogen også, langt ifra folk, slik at han kanskje tør å lande der. Det gjelder å gjere det ganske så koselig til han, så et juletre er vel på sin plass? Lillemann er ivrig på å pynte treet, alle kulene skal på. Korleis få julekulene høgt nok opp på treet? Ingen problem, klatre oppå bordet! Skal han ha kulene på toppen, så finn han ei løysing Glitter er også viktig, og lillemann hjelper mor med å henge dei opp over heile gapahuken. Ikkje heilt ferdig enda lillemann? Ekstra mange kuler på toppen, et heilt lass vart det! Men så blir det riktig så koselig også da. Det henger glitter og lys her, pent pyntet juletre, og når mor og lillemann har nisseluer på, så må vel julenissen skjønne at her er det litt jul? Fått fyr på bålet, for julenissen skal få litt mat også, han jobber så hardt at han kanskje glemmer å spise? Sambo hjelper til med å varme grøten, og der det er bål, der er lillemann også. Gapahuken er no ferdig pyntet, grøten er varm, bålet brenner godt, og julen har inntatt Kolda. Litt regn og vind, men du hører ingen biler her langt uti skogen, ser ingen lys, og alt er fredelig og koselig her. Lillemann koser seg, og syns at no er det fint nok til at julenissen like seg her. Viktig at det er nisser på skåla til julenissen, og så må han få veldig masse grøt, for han er sikkert kjempe sulten! Tenk han skal reise så langt! Rekke alle ungene må være utrulig slitsomt. Så lillemann lesser nedpå skåla, være sikker på at det er nok. Og så er det ei skål til lillemann også, for han er jo mini-nisse idag. Da er alt lagt klart for mat til julenissen: grøt med kanel og sukker, og viktig, masse smør! Dessert er julekaker, er ikkje sikker kva sort han liker, så legger på forskjellige. Og så er det en liten pakke, for julenissen må også få julegave. Lillemann har plukket det ut sjøl, han valgte noe han syns er veldig godt, nemlig en sjokolade nisse! Og så et julekort, med lillemann sine ønsker til jul. Mor måtte hjelpe til med å skrive det, for som han sa sjøl, er jo berre 4 år og kan ikkje skrive enda. Mor forsikra han med at julenissen skjønner når han skreiv navnet sitt sjøl. Smake litt på grøten sin, før skal gjemme seg. Mmmmmm... smakte veldig godt! Litt utenfor gapahuken har mor satt opp gapahukteltet og skal ha fronten litt lukket og kikke forsiktig ut. Der skal mor og lillemann gjemme seg, for da ser ikkje julenissen dei. Og så må dei være musestille! Mor og lillemann sitter i gapahukteltet og kikker rett inn i gapahuken. Det ser riktig så koselig ut, og lillemann er veldig spent. Det er jo juletre der, glitter hengende over alt, henger julelys, er ei lampe så julenissen kan sjå, bål og mat. Så hører lillemann noe hard banking!! Kven er det som er der? Han kikker spent ut... Dette her er nervepirrende for en liten Lillemann kviskrer høgt til mor, "Sjå, det er julenissen! Han kjem!" Ansiktet hans lyser opp, og han måtte virkelig ta seg hardt sammen for å ikkje hoppe opp og ned! Dette her vart så spennende!! Julenissen lister seg forsiktig bort til gapahuken, kikker seg litt nervøst rundt. Kanskje han er redd for at noen skal sjå han? Lillemann seier ikkje et eineste ord de han sitter, han held pusten. Kjem julenissen til å gå inn tru? Lillemann sitter heilt stille, så stille som han kan for å ikkje skremme julenissen. Og så er han så spent sjøl at mor må sjekke om han puster. Julenissen gikk faktisk inn! Og han spiser grøt! Lillemann stråler som ei sol! Mor er sikker på at om nissen hadde kikket hitover, så hadde han sett et smil som hadde lyst "Sjå, han spiser grøten! Det er julenissen der, han kom!" Lillemann er så fornøgd og glad, at han har problemer med å holde seg stille nok, og sitte stille. Tenkt at han kom! Lillemann og mor hører at julenissen smatter og småprater der borte. Koser seg med grøten. Lillemann strekker seg litt ut for å sjå kva det han gjer no, for julenissen begynte å gå rundt der inne. Finner han pakken sin tru, og kortet? "Mamma, julenissen fann pakken sin, og no spiser han julekaker...." lillemann kviskrer. Dette her er sååå spennende! Litt skummelt også, det er tross alt julenissen som er der. Tenk at julenissen er her! Kva er det han gjer no tru? Lillemann drar i mor, for dette her er så spennende at lillemann nesten ikkje holder ut! Mor også lurer på kva han gjer på, mystisk. Lillemann er så opptatt at han helt har glemt sin egen grøt. Mor måtte ta vekk skåla sånn at lillemann ikkje hoppet oppi den i rein glede. "Mamma, eg ser skjegget til julenissen! Sjå kor stort det er!" Lillemann jobber hardt med å ta seg sammen for å ikkje snakke høgt, veldig vanskelig det når det er så spennende! Dermed så lister julenissen seg ut av gapahuken. Han holdt på ei stund der inne, småprata med seg sjøl, spiste og så dreiv han på med et eller annet der inne også. Julenissen forsvant i mørkret, men ropte "Ho ho ho"og sa "God jul!" Lillemann begynte å svare, men kom så på at han skulle være stille jo! Og dermed så held han seg fort for munnen. Tenk om julenissen hadde hørt han! Lillemann satt heilt stille i påvente på om julenissen hadde hørt han. Men han kom ikkje, heldigvis. Mor sjekket at det var klar bane, og var heilt sikker på at julenissen var vekk. Dermed så var lillemann rask med å komme seg inn i gapahuken! Han setter skåla sin med grøt på bordet ilag med julenissen sin. "Sjå mamma, han har spist masse!" Lillemann peker. men han kunne ikkje heilt huske det kortet der og den nisseskoen der? Lillemann måtte sjekke ut kva det der var for noe, dette hadde ikkje han lagt der, og kven sin det er? Glemte julenissen den tru? Mor sier at ho skal lese kortet, så kanskje finner ut av det. Men det er jo til lillemann! Gleden vart stor inni gapahuken, julenissen hadde laga kort og godteri til han! En fornøgd gut som åpnet opp og smakte på sjokoladen han har fått. Tenk at julenissen vart så glad Trur julefølelsen er sikret hos lillemann no. Da er det tid for litt julekos for resten også, ikkje berre julenissen. Varm kakao, julekaker og grøt, en heilt perfekt kveld ute på julenissejakt. Sambo kjem tilbake etter vært hos onkel, og lillemann forteller ivrig om julenissen, og stapper i han også ei julekake. Måtte jo vise han bilder av julenissen for at han skulle tru lillemann. Stakkars som ikkje fekk sett julenissen! Lillemann er fremdeles oppglødd, og prater i vei. Det er en utrulig glad gutt som surrer rundt no, at julenissen faktisk kom! Han syns fremdeles at det er heilt magisk alt sammen! Lillemann tar en stille stund ved bålet, hans måte å roe seg ned på. Kva han tenker på, det kan mor berre tippe, men han er i konsentrasjon der har roter rundt med pinnen. Litt Askeladd må han få tid til i all spenningen som har vært. Det er en glad lillemann, og like fornøgd mor som no tar juleferie Så ifra mor og lillemann, nok en gang ute på tur, en riktig god jul alle sammen, og godt nyttår! Måtte julefreden senke seg, og det nye året gi masse glede og eventyr <3 GOD JUL!

Trekning foretatt lille julaften kveld - annonsert 24/12 kl 1015 - vinnere vil bli tilskrevet kl 17 i dag

Takk til alle som har deltatt i julekalenderen, det har vært flotte og lesverdige innlegg! Dette må bli en tradisjon God jul!

@trudep Jeg lever litt av barndommen min, som jeg skulle ønske kunne ha opplevd den, gjennom innleggene dine. En barndom og oppvekst og jul jeg sjøl ikke fikk hjemme med alkohol og mishandel før jeg kasta faren min ut 17år gammal. Så synes jeg det er fantastisk artig at dere har med dere kanin på tur! Hvorfor ikke? De har sikkert bra av det de også og ikke bare være i en innhegning hele tida! Fint for barna å utvikle omsorg og empati for andre og anna liv, flotte verdier - natur og dyr! God jul til dere også!

Dette skal handle om min andre natt alene i skogen. Ei lang og ensom natt, men for å fortelle om den må jeg nesten ta med litt om den første. Jeg var vel 12-13 år eller noe sånt, og løp meg vill under et orienteringsløp. Det var treningsløp en ukedag, og dermed tok det ikke så lang tid fra jeg gikk meg vill til det var mørkt. Det ble mange kalde og livredde timer i tynt treningstøy før jeg til slutt ble funnet skjelvende og gråtende en gang langt utpå natta. Det var haugevis av folk ute og lette etter meg. Skrekken satt i kroppen i flere år, og jeg klarte ikke å dra ut i skogen alene. Jeg likte allikevel å fiske og være ute sammen med kamerater, så jeg var desperat etter å komme over denne redselen. Flaut var det også, og jeg hadde nok problemer med å innrømme at jeg var redd. Det er ikke greit for en ungdom på bygda å innrømme at han er redd i skauen. Så da jeg var omtrent 17 var dette blitt så vanskelig at jeg bestemte meg for å komme over det. Dette måtte fikses, og den eneste medisinen jeg kunne tenke meg var å dra på tur alene. Jeg hadde ikke hørt om psykologer eller eksponeringsterapi, men hadde en slags intuitiv forståelse av at ei natt alene i skogen var det som skulle til. Vettskremt pakket jeg sekken en sommerdag, sa hjemme at jeg skulle på fisketur med en kamerat, og syklet i vei. Jeg måtte så langt at det ikke var mulig å gå hjem i mørket. Etter en halvtime på sykkelen var jeg ved en skummel nok skog, og jeg gikk vel en time innover. Det virket i alle fall sånn den gangen. På forhånd hadde jeg bestemt meg for ikke å ligge noe sted det var sjanse for å komme folk, så jeg fant en bekk og fulgte den til et tørt sted å sette opp teltet. Det var enda lys, men jeg var allerede på gråten. Det var ikke utsikt til noe annet enn skog, og det var lyder over alt. Flere ganger var jeg overbevist om at det kom elg tråkkende langs bekken, men det var bare småfugl som hoppet rundt på bakken. Jeg pustet bare med toppen av lungene, og pulsen gikk sikkert i 200, og enda var det ikke blitt mørkt. Sommerkveldene er lyse i Norge, men mørket kom krypende. Jeg visste ikke hva som var verst, sitte ute og se på de stadig større og mørkere skyggene mellom trærne, eller ligge inni teltet og høre på lydene rundt. Ikke så mange år tidligere hadde det vært ulv på disse traktene, og det var nok den jeg var mest redd for. Og elgen. Den hadde jeg møtt før og blitt skikkelig skremt av. De er store. Jeg aner ikke hvor mange ganger og hvor høyt jeg gråt, og en gang måtte jeg til og med stikke hodet ut av åpningen for å spy. I løpet av natta løsnet det likevel litt, og jeg klarte å få ned pulsen ganske mye. Tror kanskje jeg nådde et punkt hvor jeg ga blaffen i om jeg overlevde eller ikke. Lydene var verst. Bare litt tassing et sted i skogen, og jeg lå i fosterstilling. Til slutt puttet jeg bomull i ørene og trakk lua ned over både øyne og ører. Å ikke høre hjalp faktisk mye, og jeg klarte å roe meg gradvis. Jeg tror ikke jeg sov noe den natta. Husker da jeg tok ned teltet på morgenen og gikk tilbake mot og sykkelen. Roen kom gradvis og da jeg nådde sykkelen husker jeg ikke annet enn glede. Jeg skal ikke si at all skogskrekk var kurert, men den natta var et vendepunkt i forhold til å være ute i skogen alene på dagen. Det var ikke så mye å være redd for lenger.

Nei du dæven!

Kjære The Lone Wolf <3 Føler med deg og den barndommen du ikkje fekk. Kjenner alt for godt til din situasjon via nærmeste familie, og den oppveksten dei dessverre hadde. Er veldig glad for, og litt sårt, at du leser mine innlegg og lever din barndom gjennom dei. Har hatt med en gut tidligere på diverse, for det var ting han ikkje fekk oppleve med sine foreldre. Prøver så godt eg kan å gi mine barn en god og trygg oppvekst, og gi de gode verdier. Tenåringene er av og til med på tur fremdeles, men da skriver eg ikkje blogg, dei ønsker det ikkje, og da lar eg være også. Kanin på tur syns eg er heilt ypperlig! Den er liten og søt, rolig, og trenger å vises omsorg og taes hensyn til. For lillemann som da kun har eldre søsken, så er en kanin veldig greitt for at han skal lære seg at han ikkje er aleine om oppmerksomheten, og lære seg å ta hensyn og vise omsorg. Og kvifor være som alle andre å ha hund foreks? Man trenger ikkje være A4 alltid Håper du får ei aldeles nydelig jul, og et godt nytt år Måtte det nye året gi deg mange gleder <3

God jul folkens!

De fleste turene jeg har hatt de siste årene har naturlig nok blitt noe annerledes enn tidligere. Med først èn, så året etter to smårollinger med på lasset kreves en helt annen tilnerming til friluftslivet. Først må endel utstyr på plass, det skal bæres og dras og ungene skal holdes varme og tørre. Den største endringen befinner seg likevel på helt andre plan. Man lærer fort at det beste er å ta det som det kommer, ungenes opplevelse av turen er topp-prioritet. De fleste turer har kun ETT mål: ungene skal ha en udelt positiv inntrykk av å være på tur, og skal etter enhver tur ha lyst til å dra på tur i morgen også! Dette resulterer selvsagt i mange turer der man stopper lenge før man har kommet halvveis, at man går ned til et vann og kaster stein i vatnet i stedet for til den planlagte toppen, eller man ender opp med å ha brukt store deler av turen med å finne noe å balansere på i stedet for å gå den planlagte ruta og å nå bestemmelsesstedet. Vi bestemte oss tidlig for å unngå å gi belønning i form av sjokolade eller rosiner underveis, og tar heller små pauser der det tilbys vann -og kanskje undersøkes en kongle eller de balanserer litt på en stokk, så er de plutselig klar til å gå videre. Men stadig vekk når vi også målet og vel så det, med unger som løper eller klatrer forran med foreldrene slentrende et stykke bak. Som liten ble også jeg dratt med på tur, og ser at utfordringen som voksen er å fremelske de tingene som er grunnen til at jeg dras ut i fjellet, ved sjøen eller til skogen i alle årstider. Noe av det som da stikker seg frem er fellesskap- både med naturen og de man evt. deler turen med, den store roen, og mestring. Jeg prøver å fokusere på dette grunnleggende, og heller droppe tanken på at vi ikke nådde toppen denne gangen, eller at dette var en skikkelig dum plass å stoppe. Å klare å videreformidle dette på en god måte til mine barn er for meg viktig, og jeg håper dette både kan gi dem gode opplevelser og hjelpe dem i vanskelige perioder i livet, slik det har gjort for meg. Noe vi også - som de fleste andre - har fokus på når turskoene snøres, er å ha med noe godt å spise! Da er det "skikkelig" mat som gjelder, det hender vi har med sjokolade eller kjeks i sekken, men oftest glemmer vi faktisk det. Vi koser oss med god mat, og barna er gjerne med på pakkingen. Av alle turer vi har gått sammen med barna er det faktisk den hittill aller lengste turen som sitter mest i, og som de har mest lyst til å gjenta. Jenta på fem år spurte senest for et par uker siden om vi ikke kan gå i Børgefjell fra Norge til Sverige igjen neste sommer. "Og nå er vi så store at vi kan gå eeenda lengre enn sist. Og jeg kan bære maten, så blir det plass til det gule teltet i din og pappas sekker" Herlig. Gleder oss til til flere turer sammen. Henger til slutt på en oppskrift på kanelsnurrer på bål, disse ble godt mottatt av både store og små i høst, en fin "dessert" både sommer og vinter. Oppskrift 2 1/2 kopper mel 1/2 ts salt 2 ts bakepulver 1 kopp melk 5 ss smør Rør sammen deigen. Ha sukker og kanel i en pose. Når du har snurret deigen på pinnen rulles den i sukker og kanel. Jeg foretrekker i grunn å steike denne i panna; en liten klatt smør eller olje i panna, legg på en ikke for tykk "pannekake" av deigen, strø sukker og kanel over og steik over "middels varme". Jeg brukte en blanding av grovt og fint mel. Neste gang skal jeg forsøke å presse noen tynne skiver eple ned i deigen også, tror det vil funke! Ønsker alle Fjellforumere en riktig god jul og et godt nytt år

IKEA Slependen. Rett bekledning. Bergans MilPol feltbukse og Scarpa jeg kom riktignok fra Semsvann og hundeleik.

Julekalender 21 desember Det var en vakker høstdag den 1 september. Endelig skulle jeg på tur igjen igjen, på tur til Govatnet i Eventyrlandet. Jeg skulle egentlig dra i lag med en kompis, men pga diverse omstendigheter så ble ikke han med likevel. Å la være å dra var likevel aldri et tema for meg. Denne turen hadde jeg planlagt og lengtet etter så lenge at det aldri var noe alternativ for meg å vurdere å droppe den engang, enten turkompiser ble med eller ikke. Jeg fikk derfor ingen bærehjelp denne gangen og måtte bære både telt, primus, parafin og kasseroller sjøl. Øl ble derfor droppet og etter å ha proviantert opp satte jeg meg i bilen og kjørte i retning xxx. Regnet piska på bilruta og vindusviskerne gikk for fullt. Den 7-9 timers lange gåturen hjem til fjells lå an til å bli ei blaut og kald affære, i tillegg til den vanlige energitappinga med dertilhørende komplett utmattelse, melkesyre og kramper i lår og leggmuskler og intense smerten i skuldrene. Men hva betyr vel det for en fjellfant som ikke har vært på Govatnet på et år?! MOTIVASJONEN har det så langt aldri vært nå galt med. Men da jeg nærmet meg startstreken så skjedde det som jeg innerst inne hadde ganske så store forhåpninger om at skulle skje akkurat her, det har nemlig skjedd mer enn en gang før. Pessregnet begynte å minke i styrke og noen få kilometer før jeg var framme så begynte det også å klarne opp! Dette er et ikke helt uvanlig fenomen inne i disse trakter. Jeg parkerte bilen, slengte ut ryggsekken og skiftet til turklær. Sekken var røslig, men ikke direkte blytung. Men det skulle nok likevel gjøre vondt nok å bære den hele veien til Govatnet... Jeg startet ut i rolig tempo og kroppen kjentes OK ut, ja jeg hadde ikke gått langt før jeg fikk trua på å komme fram i dag. Målet var å få opp teltet og fiske seg en fiskepinne til middag før mørket satte inn. Etter noen kilometer så tok jeg en pause, fyrte opp et bål for å holde varmen, spiste et par brødskiver og drakk ½ liter Coca Cola. Jeg trasket videre og da skrotten hadde gått seg varm igjen så begynte formen å kjennes direkte bra ut! Det var åpenbart at forrige tur hadde hjulpet drastisk på formen. Jeg gira opp tempoet flere hakk og småsprang faktisk litt til tider! Jeg langet ut og da jeg nærmet meg halvveis så jeg at det røk fra et bål et lite stykke lengre fram. Ved bålet satt det ei dame som bød meg på kaffe. Jeg ble sittende ei stund og ho fortalte at det var en skoleklasse lengre opp som også var på tur. Da tenkte jeg at nå var det bare å peise på for å prøve å ta dem igjen og gå forbi. Jeg fikk etterhvert los på skoleklassen da jeg igjen fikk gått meg varm og jeg hompet avgårde i jervetempo! Pga delegasjonen som hadde gått før meg så var det ikke noe ryper eller andre dyr å se langs stien. Det førte til at all konsentrasjonen ble brukt på å gå så fort jeg klarte i timevis. Etterhvert kom jeg høgere opp i fjellet og fikk videre utsyn. Til slutt så gikk det også opp for meg at skoleklassen nok var for langt forran meg i løypa til at jeg kom til å klare å ta dem igjen. Motivasjonen hadde likevel ført til at jeg hadde gått steikanes fort og lå an til å klare å komme fram før mørkets frambrudd. Etterhvert kom jeg så langt ut i gokk at stien begynte å bli dårlig og nå begynte jeg virkelig å kjenne det. Stien forsvant og jeg måtte kjempe meg gjennom melkesyresugende myrer, kratt og kjerr. Den ene tverrstående moreneryggen etter den andre tappet ut de siste kreftene da jeg gikk opp og ned fra de. Og myrer og kratt i mengder fulgte mellom hver morenerygg. De siste kilometrene inn mot vatnet byr på et usedvanlig tunggått terreng som virkelig tapper ut de siste kreftene av en stakkars skrott. Jeg hadde gått halvveis i koma og tempoet var redusert til sneglefart. Det gjør SÅÅÅÅ vondt å gå det siste stykket! Men da jeg omsider så det forjettede vatnet ligge der borte med ei mystisk gråa på overflata så ble smerte overdøvet av ei intens spenning, kom jeg til å få på storørreten denne gangen? Omsider så kom jeg også fram til teltplassen min i skumringa. Det var intens smerte i skuldrene og jeg gikk rundt som ei gammel kjærring som er dårlig til beins... Men fytti hvor godt det var å endelig være framme og bare stå å skue utover vatnet atter en gang. Det var en fantastisk følelse. Følelsen ble også enda bedre av at jeg ikke trengte å stresse nå. Jeg hadde ikke bestemt meg for hvor lenge jeg skulle være. Kanskje bare noen dager, til storfangsten var berget? Kanskje over ei uke til jeg var tom for parafin? Den følelsen er den ultimate følelsen av frihet for meg. Frigjort fra klokka, kalenderen og sivilisasjonen på ubestemt tid. Jeg stappa i meg litt godteri, vrengte av meg storskoene, fikk på meg tørre lester og crocs og slo opp teltet. Jeg rigget fiskestanga og det var ikke mange kastene som skulle til før jeg dro en ørret som bikka kiloet opp i fjærsteinene. Fisken var av den nydeligste kvalitet og jeg vurderte å spise litt sushi der og da. Det var rukket å bli helt mørkt da jeg krøp inn i teltet, la meg i posen og fyrte opp primusen. Snakk om god timing! Jeg må si jeg var meget godt fornøyd med å omsider være her inne i starten av september. Nå fikk jeg endelig muligheten til å utnytte sommerens siste pust på ei årstid som er skikkelig lavsesong – sommerferien var for lengst over og jakta hadde ikke starta enda. Jeg hadde hele vatnet for meg sjøl og fikk virkelig muligheten til å oppleve den sanne stillheta her inne nå. Da jeg entret drømmeland kakla rypa rett utfor teltdøra. Dagen etterpå våknet jeg opp til en av årets siste sommerdager. Jeg skulle også få oppleve den mest romantiske morran en ørretfisker kan forestille seg. Sola varmet opp teltet og det ble plutselig for varmt i posen, så jeg måtte opp og ut for å slå lens. Jeg skuet utover vatnet som lå blikkstilla på verdens vakreste plass. Noen få, uregelmessige vak åpenbarte seg spredt på vatnet. Jeg kokte opp en god kjele med kaffe og la meg ned i lyngen og bare nøt følelsen av å være her inne. Jeg tok med meg en kaffekjelen opp i skråninga bak teltet og så ned på flere pene ørreter fra 1 til drøye 2 kg som seg sakte langs land og spiste marflo. Noen fisker forsvant ut i dyprenna, mens andre kom sigende opp i ”fjærsteinan”. Jeg bare stod der og drakk den ene koppen kokekaffe etter den andre og nøt dette Guds under som åpenbarte seg for meg på denne nydelig høstmorran. Det var som å kvælle gull i strupen! Jeg bare stod der og nøt øyeblikket, livet og Eventyrlandet. Det falt meg ikke engang inn å skulle renne etter stanga akkurat nå for å prøve å få has på en av fiskene som svømte rett forran nesetippen min. Jeg bare slappa av. Det gikk noen timer før jeg startet fisket denne dagen og jeg fikk heller ikke så mye som et eneste napp. Det var blikkstilla over hele vatnet hele dagen og forholdene lå ikke akkurat til rette for slukfiske. Noen russefluer og døgnfluer var å se, men det var ikke nok til å initialisere noen regelmessig vakaktivitet. Marfloa var nok for altoppslukende. Andre halvpart av fisken som jeg fikk kvelden i forveien sørget for middagen utpå kveldinga. Jeg prøvde også å fiske litt etter mørkets frambrudd, men det ble med forsøket. Fisken hadde tatt kveld. Dagen etterpå fisket jeg uten suksess hele dagen. Først utpå kveldinga skjedde det noe og det var ei liiiita gråa på vatnet da en pen fisk høgg til! Jeg hadde ikke med håv på denne turen og jeg stod på en kinkig plass mtp landing av fisken så jeg måtte slite den ut skikkelig før jeg til slutt klarte å få satt inn det dødelige nakketaket på en flott ørret på 1,2 kg. Dette var med helsa som innsats! Det var bratt ned til vannkanten og jeg var nær ved å gå på trynet uti vatnet på de algegrodde, sleipe og runde steinene. Nytt kast og ny fisk! Denne var vel ca 0,8 kg. Akkurat denne plassen har jeg aldri før fått fisk på. Jeg fisket meg et langt stykke langs land, men nå var alt plutselig dødt igjen. Denne avstikkeren var likevel ikke bortkastet! Jeg kom over den mest velfylte moltemyra jeg har sett i år! Jeg lå langflat i myra og jafset i meg molte som om jeg var en bjørn. Da jeg kom tilbake til den nyoppdagede goplassen så var det skikkelig skjømt og da hogg det i enda en 1,2 kilos. Raskt etterfulgt av en på 0,6 kg. Fisken på 0,6 var proppfull av rogn, alle de andre fiskene på turen var enten gjeldsfisk eller kvilere. Dette var også punktum for kvelden. Jeg prøvde litt til, men det var slutt og nå var det bare å finne veien tilbake til teltet før det ble bekmørkt i den overskyete høstkvelden. Den påfølgende fiskedagen var heller ikke akkurat noe å skrive heimatt om. Resultatet var mye frisk luft og en fersk kilosfisk til middag. Dagen etterpå derimot! Det var rett og slett surt da jeg våknet. En bris fra nordvest og kaldt regn var ikke akkurat så veeeeldig fristende å dra seg ut av soveposen i så jeg ble liggende leeeenge i påsan å bare trøkke som ei redd rype. Utpå formiddagen fikk jeg likevel kokt meg både en dugelig porsjon havregraut og hodepinen ble jagd vekk av ½ kaffekanne. Jeg hyrte meg og kom meg opp og ut. Været var surt, men det var da slett ikke så ille at en sugen fisker ikke frister lykken i timesvis. Dette skulle virkelig vise seg å bli turen der alle gamle godplasser sviktet, men nye plasser skulle vise sin fortreffelighet! Fisken går virkelig i absolutt HELE vatnet. Det er antakeligvis ikke snakk om at noen plasser er bedre eller dårligere enn andre her, det gjelder snarere å finne fisken! Jeg blir stadig overrasket. Jeg kom til en ny plass der jeg aldri før har slengt uti sluken og vips først DA hogg han i! GULLFISKEN. En usedvanlig flott og velproporsjonert ørret med fantastisk flotte farger. Bildet får fram fargene høvelig greit, men den var rett og slett et magisk skue å se til med sine egne øyne der og da. Buken glinset i gull og det var et blåskjær i hodet, langs sidelinja og opp mot ryggen. Gullfisken ga seg ikke uten en seig kamp. Også her var det særs ekle landingsforhold uten håv. Men når jeg først får satt i et nakketak så berger jeg som oftest fangsten. Gullfisken var en hviler på 1,5 kg, den hadde en dyp rød kjøttfarge og et tjukt isterlag rundt innvollene. Men historien om denne minneverdige dagen stopper ikke med Gullfisken. Ei stund etterpå befant jeg meg på enda en helt ny godplass der jeg fortsatt hadde til gode å få fisk, da det skjedde noe som fikk Gullfisken til å blekne! Lett iskaldt yr fra nordvest, noen få plussgrader og så godt som vindstilla er tilnærmet fullstendig forferdelige og umulige forhold for fjellfiske. Men plutselig og uten forvarsel vil storingen likevel! Stanga var ikke langt ifra å forsvinne ut av nævvan mine da det plutselig hogg til så hardt at jeg nesten mistet balansen! Her var det heller ikke snakk om å vinne noen meter med snøre! Det var langt ute det hogg til og jeg hadde litt lite snøre på spolen også, men fisken bare raste utover med utras så heftige at de fleste fiske(porno)filmer blekner! Jeg var helt skjelven og fiskefeberen kokte som aldri før. Snella var nært ved å tømmes og jeg strammet inn bremsa så hardt som jeg turte og stanga stod i helspenn. Jeg lykkes også å snelle inn noen meter før det neste utraset kom! Men bekymringene tårnet seg opp i form av kvasse og spisse steiner som stakk opp av vannflata der ute. Fisken raste skrått utover, jeg hadde ikke sjans til å holde den igjen, og så slipte den snøret rett av mot en av steinene laaaaangt der ute. Jeg hadde ikke engang hatt den nært nok land til å anslå ca vekt, men at vi her snakket om en som nok hadde passert 4 kilo. Jeg tuslet resignert tilbake til teltet. Det ble en mørk kveld, til og med nordlyset uteble i den krystallklare høstnatta. Det var nysnø på fjelltoppene neste morran. Vinteren var ubønnhørlig på vei, men regnværet var over og en lett bris gjorde forholdene for slukfiske noe bedre sammenlignet med dagen i forveien, det var dog kaldt og helt ”feil” vindretning. Det bringer ro i sjela å bare være på fjellet og eksistere mens man observerer forandringa i årstidene. Angrepslysten var det derimot ingenting galt med! Nå gjalt det bare å få i seg frokosten og morrakaffen og springe tilbake til goplassen. Jeg fisket ei god stund før det skjedde noe, men jeg fikk etterhvert en på 1,9 og en på 2 kg. Rett utfor stuedøra fikk jeg enda en rundt kiloen og alle var røde og fine i kjøttet. Etter 6 netter hadde jeg etterhvert lite parafin igjen og fisketilbehøret var spist opp. Jeg skjønte at tida mi på tur nærmet seg sluten for denne gangen og at sommersesongen 2015 var over nesten før den rakk å starte, men jeg hadde da berget noen flotte ørreter. Nå var det på tide å returnere heimatt og gjøre seg klar for jakta som startet om noen få dager. Jeg hadde sett godt med ryper denne sommeren så jeg hadde store forventninger til jakta også! Jeg drøya morrakaffen i det lengste før jeg pakka ned teltet. Kokekaffen så ut som råolje og smakte som gull. Jeg bare satt i stillhet og nøt kaffen mens jeg gruet meg til å pakke ned teltet og til å traske hele den lange turen heimatt. Hjemturen herifra har den merkelige effekten at den føles betydelig lengre enn turen opp! Vanligvis er det jo motsatt?! Noen dager etterpå ble det likevel nye glis da de første rypene fant veien ned i sekken! Det er alltid nye opplevelser å se fram til for en veidemann, uansett årstid!

I går ble en mann hardt skadd av en elg. Kan jo være nyttig å vite hva man skal gjøre. I korte trekk sier forskeren at det er bare å løpe så fort man bare kan! http://www.nrk.no/nordland/dette-ma-du-gjore-nar-elgen-angriper-1.12703462

Dette var fin lesing Trude Lillemann får opplevelser som jeg unner alle, det du får igjen må gi deg mye. Takker så masse.

Fjellfiske kan være så mangt. Fisker du mest i litt større vann med pen fisk og over skoggrensa er green spirit stengene nevnt ovenfor glimrende. Samme med andre lignende stenger selvsagt. Fine å kaste sildesluker laangt ut med I mindre vann, elver og tjern ville jeg valgt noe lettere og kortere. Samme hvis du fisker i skogen. Og hvis du foretrekker lette sluker. Er det mest fisk opp til 500g med enkelte større slengere ville jeg også valgt noe lettere. Kjedelig å dra småfisk på kraftig utstyr. Legg minst like mye penger i snella som i stanga! Skulle jeg personlig valgt ei stang til alt ørretfiske ville det blitt en 9-foter med kastevekt på 5-20g. Gjerne 5- delt for kort transportlengde.

Takk det samme til deg og dere også!! Og tusen takk for fine ord, jeg tar de med meg!!

Leste gjennom denne tråden som avveksling til julefeiring, og deler gjerne mine erfaringer med Enan. Vi gikk deler av Kungsleden i sommer, så dette blir subjektive erfaringer utfra hva jeg vektla til denne turen. Jeg hadde ønske om et telt med lav vekt. I forkant har jeg testet lettvektstelt fra MSR, Big Agnes og Helsport uten at jeg har kjent meg like hjemme som i mitt Hilleberg Nallo 2 GT. Med en gang jeg slo opp teltet i hagen så kjente jeg igjen følelsen med Nallo. Dette var et telt jeg hadde troen på. På denne turen skulle vi gå langt, bruke teltet kun på nettene og lav vekt var pri. 1. I tillegg hadde vi en Tarp på deling hvis det var behov for å sitte under tak. Om teltets størrelse: Jeg er 190 cm. Dette er et telt hvor jeg må inngå en del kompromisser (stort fortelt, bra plass innvendig, takhøyde, etc) for å få det jeg er ute etter (lav vekt og lite pakkvolum). Jeg har ingen problemer med liggelengden, men på en annen side så ligger jeg på siden om nettene og krøller meg sammen:-). Takhøyden kunne med en fordel vært noen centimeter høyere, men det kan jeg leve med. Meget bra bagasjeplass i forteltet (ift teltets størrelse). Lett å organisere utstyret. Om lufting: Jeg opplever ikke mesh i kortenden og mesh i døren som noen utfordring. Det var ikke trekkfullt etter min mening. Så her er jeg enig med Rune H. ovenfor. Det oppleves heller som meget varmt. Den ene natten på et eksponert platå nedenfor Kebnekaise så hadde vi meget sterk vind om natten. 3-4 telt blåste i vei denne natten fikk vi høre av andre etterpå. Det kan nok være flere grunner til at disse teltene blåste i vei (dårlig plugging, dårlige kvalitet på teltene, lite egnede telt, etc), men ingen av våre fire telt (3 nordiske og et MSR) hadde utfordringer med vinden. Med tanke på resten av turen så er heller ankepunktet mitt at det ble vel mye kondens i løpet av de nettene jeg brukte teltet. Om oppsett/pakking: Glimrende! Lett å sette opp, lett å ta ned Betjenes enkelt av en mann. Dette var det teltet i vår gruppe som hadde det raskeste oppsettet. Ikke at det hadde betydning på en tur hvor vi hadde all verdens tid, men i andre situasjoner kan det ha verdi. Kunne tenkt meg en forbedring hvor det var enklere å ta ut stengene i enden. Det ville gjort det lettere å komprimere på pakkelengden. Om kvalitet: Ser det er mange spørsmål om kvalitet i tråden. Det er nok andre telt som er både sterkere og mer vindstabile. Men jeg vil nok uten betenkeligheter ta med teltet til Børgefjell som et tresesongtelt . Jeg brukte ikke bunnduk, og fikk heller ikke noe hull i bunnen underveis. Men jeg var nøye på leirplass ift kvister og stein. Bunnduk er nok verdt å vurdere. Dette er nok ikke teltet man slår opp på plenen og lar stå gjennom sommeren. Men med vanlig vedlikehold så vil nok dette være et telt man har glede av i mange år med mitt bruk. Det perfekte teltet er ikke laget enda og telt er kompromisser. Hva som skal tillegges vekt må hver enkelt vurdere. Hadde formålet med turen vært et annet. Eksempelvis etablere en Basecamp for fisking, toppturer el. så ville jeg brukt et Nallo teltet mitt. Men når formålet var å gå langt, bo alene, lett vekt, etc så var teltet genialt til mitt bruk. I tillegg ser jeg for meg dette som det perfekte teltet å ha med seg til turer på skogen hvor storfisken skal tas og man trenger en sted å sove noen timer mens man venter på vak God jul i påvente av lysere tider

Takk for et supert innlegg og flott og passelig avslutning på julekalenderen 2015!

Hvordan skal det trekkes? Blir det videofilming av lapper som blir puttet oppi en bolle, og rørt rundt?

En annen ting som er fin å lage på bålet er Muffins. Kjøp en pakke som inneholder alt det som trengs. Så blander du røren hjemme og tar den med i en flaske, Så fyller du røra i formene og setter dem i en gryte. Ha noe sand eller stein, min. en tomme tykt lag, i bunnen av gryta, og så er det bare å sette gryta på bålet og legge på et lokk. Ikke sett formene helt ut til kanten for da blir de brendt. Det tar bare noen minutter så er godsakene ferdige.

Hei, denne rapporten handler om en liten tur jeg gjorde i slutten av September. Det tok litt tid for å bestemme meg å publisere den, (og her kunne jeg finne på mange utflykter...) men det finnes så mange veldig gode og velskrevete turrapporter i forumet at jeg kviet meg litt. Det har seg nemlig slik at jeg bega meg ut på skikkelig fjelltelttur, alene og for første gang. For den flatlandstyskeren jeg opprinnelig er, var dette en mildt sagt spennende utfordring. Riktignok bor jeg allerede noen år i Norge og har blitt glad i å utforske fjellet på mangfoldige dagsturer, men å gå med tung sekk og overnatte i villmarka ga meg en skikkelig Bear Grills feeling. Disse dagsturene gjorde at jeg var godt kjent med en del områder i Hallingdal og det står skrevet i boka Monsen (ikke Moses hvis jeg husker riktig) at man kan gjerne starte med alvorlig friluftsliv i nærområde. Så gjorde jeg det. Siden jeg ikke ville bruke bil, for da måtte jeg jo gå i en sirkel, men ville heller gå fra A til B, så ble A nødvendigvis Nesbyen. Så starten var på "Nesflata" og gikk rett opp til fjells den første dagen. En etappe på ca. 1,5mil lengde og opp på ca. 1100 høydemeter. Alltid med utsikten langs Hallingsdalselva. Målet var et område som heter Skrivarfjell. Der er det knallfint, ingen mennesker å se og vi fant en fin plass til å slå leir. Jeg var nemlig ikke helt alene. Sprit Helt så fint som jeg tenkte var leirplassen ikke likevel viste det seg. Teltet var utsatt for mye vind som kom i løpet av natten. Selvfølgelig leste jeg mye i FF før turen og trodde jeg var godt forberedt, men ørepropper hadde jeg ikke med meg. Mye bråk, lite søvn. Så i denne lekjsonen lærte jeg at det er lønnsomt å bruke mer tid til å finne leirplass i le, og/eller øve seg på skikkelig bardunering og å huske øreproppene. Særlig når man er sliten som meg og trenger søvn. Blodig nybegynner. Andre dagen måtte jeg krysse et kjempe myrområde. Det hadde regnet flere uker i strek før min turhelg. Slitsomme greier disse myrene... Vi beveget oss mot Hallingnatten, men skulle ikke opp dit. Vi holdt oss øst for den og gikk langs Øyvatnet til en liten topp som heter Korpenatten. Noen elver måtte vi vade over og det var rene eventyret. Har jo sett slik bare på film. Skikkelig mestringsfølelse etterpå. De våte støvlene var ikke til bry så lenge man er i bevegelse, men det skulle hevne seg senere. Vi slo opp leir ved et lite vatn. I le denne gangen. Under teltoppsettningen kom det noen eldre folk forbi. Vi holdt en liten, hyggelig prat (me svalla halling...). Jeg syntes noen jeg hørte noen nevnte at det blir kaldt i natt, men kanskje jeg husket feil. Jeg våknet flere ganger i løpet av natta. Ikke pga. vind, men jeg måtte ta på meg mer klær. Stakkars bikkja hutret også. Neste morgen, sterk tissetrengt, måtte jeg inn i mine støvlene som så slik ut: Å få fyr på rødspriten tok også litt tid...Lærdom fra denne dagen: Jeg SKAL ha leirsko og jeg kjøpte meg multifuelbrenner. Nytt liggeunderlag og dunsovepose (eller quilt) står høyt oppe på ønskelista. Også må man jo en gang tømme ryggen. Ingen særlig spesiell sak, men bikkja, som alltid i strålende humør, gikk på full lekeangrep mens lårene mine begynte å skrike av melkesyre. Jeg var veldig glad for at vi var virkelig alene på fjellet denne morgen. Av forståelige grunner finnes det ingen dokumentasjon av denne hendelsen... Den siste dagen gikk vi langs Reinsjøen og så ned til Søre Buhovd hyttefelt hvor kona skulle møte og hente oss. Hallingskarvet: Reinsjø: Litt sliten var vi, må jeg innrømme, men det betyr lite i forhold til mestringsfølelsen, tilfredsheten og de inntrykkene og erfaringene etter denne liile turen. Det blir flere. 01.cpt

Tidlig morgen og klokka har såvidt passert 7 da vi kjører mot Bymarka. Nesten fremme kommer husbond på at ..LYKTENE...jo, de ligger igjen hjemme! Seriøst?? Morgentur i kølmørk skog uten hodelykter? Jaha...dette kan jo bli festlig. Skal vi snu og kjøre hjem og hente lyktene? Næsj, rushtrafikk og gjennom byen igjen frister ikke. Rask leting i bilen resulterer i en liten håndlykt fra clas ohlson - ikke beste lykta akkurat. Men litt lys gir den, sånn ca en meter på sitt beste. Nå er ikke lykta helt på sitt beste siden batteriene ikke akkurat er nye, men optimistisk trasker vi avgårde. Vi har brodder, + ekstra brodder i sekken og det var nå et hell i uhellet. Det er is og enda litt mer is på Driftsveien. Så fort som mulig finner vi stien og det er mye bedre. Mer bløtt og sørpete, men isfritt. Myrene er vekselsvis is og sørpe. Men etter ca dobbelt så lang tid som vanlig ankommer vi Dreiers minne uten å ha ramlet en eneste gang. Der spiser vi frokost i skinnet av levende lys, vi fyrer ikke, det er noe galt med pipa på ovnen. Det går mer røyk uti koia enn opp pipa. Ser i hytteboka at flere har erfart det samme. Vi drikker kakao og nyter stillheten til det lysner av dag, vi har god tid siden det er fridag og ingenting haster. Veien tilbake er mye enklere i dagslys, bare så det er sagt

20.12. Tyskland, Saxonian Sveits nasjonalpark... unik Sandstein fjell. Ta en titt på "Domwächter". "Frienstein" sti til grotte. Mer bilder: her. Veldig god for klatring og vandring Kart er målestokk 1:10.000. Veldig presis med alt stier også noen som er bare et spor. Med disse kart du vil ikke gå bort. (kart tok fra denne siden) Hvis du liker se hvor Saxonian Sveis nasjonalpark er : https://goo.gl/maps/GSk2NKvvg9o

Dæven! Om du må ha øks til å knerte ørreten må det jaggu være storfisk du driver å haler inn