Vinnerliste

Vandring i Atlas fjellene og jakten på min første 4000 meter! Etter å ha lett mye på nett etter en topptur høyere en Galdhøpiggen og med mindre kø gåing enn Kilimanjaro endte valget til slutt på nord Afrikas høyeste fjell Jebel Toubkal som ligger i Atlas fjellene. Da jeg pakket gledet jeg meg stort til å komme bort fra pollen sesongen i Norge.Traske i støvete fjell i Marocco med behagelig temperaturer,et spennende folkeslag og få andre turister. Jeg gikk igjennom en utstyrsliste vi hadde fått der både dun pose og ullundertøy ble anbefalt da det kunne være kaldt om natten. Og jeg som er en veldig frøsen person pakket med meg en ordentlig varm pose. og to ulltrøyer steden for flere t- skjorter . - Dette skulle jeg senere angre mye på! Dag 1 Turen begynte med at vi startet i en liten landsby kalt Imioughlad. Vi går gjennom denne lille landsbyen og oppover mot fjellene. I skyggen sitter flere menn og slapper av og nikker til hilsen i det vi går forbi. Bortsett fra noen små gutter som er ute og gjeter geiter møter vi ingen på veien opp mot vandringens første fjellpass Tizi n`Tacht på 2000 meter. Det er stålende sol og stigningen kjennes godt i varmen, men da vi kommer opp blir vi ganske overasket over å møte en Cola selger under et tre. Vi tar en pause her og handler litt av selgeren. Jeg er overasket over utsikten, på den ene siden titter vi ned på landsbyen, mens på den andre siden er det grønt og frodig og alt annet en det tørre fjellet jeg og allergien min hadde sett for oss… Vi rusler så nedover et stykke og plutselig får vi øye på en piknik med mye god mat som guidene har ordnet i stand. Utrolig luksus og få slikt servert på tur! Etter ca 5 timers gange på en liten grus vei gjennom flere landsbyer ankommer vi Tizi Oussem der vi skal ha vår første overnatting i et beberhus. Vi ankommer støvete og svette og blir veldig positivt overasket over at det finnes dusj her med varmt vann for det hadde vi ikke ventet! Like positivt overasket er vi riktig nok ikke etter å ha funnet et hull i gulvet som toalett. Men rart hvor fort vi ble vandt med det også- . Dag 2 Etter en lang natt i alt for varm sovepose og med mye lyder fra 5 andre som også sov på samme rommet er det deilig å kunne begynne på turen videre. Det er like varmt i dag og guiden forteller meg at det er unormalt at det er så varmt på denne tiden av året og tar av seg boblejakken og knyter den rundt livet… Vi andre går i T-skjorte og har foreløpig ikke en gang tenkt tanken på å dra frem noen dun jakke. Jeg begynner nå å forstå at anbefalingen om at man må ta med en ekstra varm sovepose også kommer fra denne guiden og at en lett sommer pose og eventuelt ullundertøy siste natten hadde holdt i massevis for oss nordmenn! Dagens mål i dag er bare å ta det rolig og vandre mot hytta refuge Azib Tamsoult. På veien dit går vi opp til 3000 meter. Man merker jo riktig nok ikke noe til høyden her, men det er ganske gøy og endelig ha vært høyere enn Galdhøpiggen og dette feires med en fersk presset juice hos en selger som har installert seg langs stien. Det er ikke så mange turister i dette området så vi støtter alle ”kiosker” vi kommer over. Dagens tur går for det meste oppover på stier og vi går gjennom flere små landsbyer der berbere stopper opp for å se på oss før de går videre med dagens gjøremål. Jeg syntes det er ganske spennende og se hvordan de bor i enkle små murhus og at matlaging forgår over åpen ild i et lite mørkt rom farget av sot og at kles vasken må tas i bekker på nedsiden av husene. Mens vi trasker videre er jeg ganske lykkelig over og eie både komfyr, ventilator og vaskemaskin – Vi ankommer hytta ganske tidlig på ettermiddagen og sliter litt med å få tak i en til å åpne. De som passer hytta hadde ikke ventet oss så tidlig. Vi innlosjerer oss på et stort fellesrom før vi krabber opp på hyttas takterrasse. Her sitter vi resten av kvelden og leser spiser middag og snakker med et par fra Tyskland som også er på tur med guide, men som skal gå en litt annen rute enn oss. Dag 3 Etter nok en natt oppå soveposen bærer det videre. I dag blir dagen da vi skal høyere opp og vi får i dag for første gang på turen øye på Jebel Toubkal. Jeg har lenge gruet meg litt til denne etappen fordi jeg har fått høre at den er ganske lang og slitsom. Turen begynner veldig lett med stier i sikk sakk oppover fjellet før vi går ned til byen Imill før vi igjen begynner på turen opp over mot fjellet. Vi har så langt på turen bare møtt 2 andre par på tur. Men denne dagen forandres dette.Etter at vi har kommet ned til Imill og så beveger oss oppover mot fjellet igjen møter vi stadig flere turister og esler som er på vei opp. Stiene her er mye bredere og det er flere kiosker der man kan få kjøpt sjokolade og brus. Noen av kioskene har ordnet seg med noen ”Reodor Felgen” løsninger og fikset det slik at de får vann i en slange fra en foss i nærheten som så vanner og kjøler de ned flaskene. Ganske smart og veldig deilig med noe kaldt og drikke selv om vi nå merker at det blir stadig kjøligere jo lenger opp vi kommer. Jeg syntes turen opp går overraskende greit men merker at etter 8 timers gange at det skal bli godt å komme frem til den siste hytta. Vi ankommer Refuge du Toubkal som har en veldig enkel standard, men som ligger fint til oppe på 3207 meter. Her er det fullt av folk overalt som skal på topptur, så her gjelder det bare å stille seg i kø så man får en seng for natten. Vi havner til slutt på et rom med 8 dobbelt køyesenger. For første gang på turen er det stapp fullt av folk i spisesalen og overalt i hele hytta.Jeg kjenner jeg blir ganske sliten av så mange folk, så etter å ha vinglet litt rundt med i phonen for å få ladet denne så går jeg til sengs. Det tar vel ikke mer en 2 timer så er hele hytta mørk og alle har tatt kvelden. Jeg sliter veldig med å få sove, men for en gangs skyld er soveposen passe varm og jeg slipper å fryse selv om vinduet står på vidt gap på begge sider av rommet. Rommet er helt fullt og det er nok flere enn meg som ligger og venter på at klokka kan bli 03 slik at vi kan stå opp, spise og begynne på oppstigningen. Vi står opp kl 03 og jeg merker at jeg har vondt i hodet og ikke orker noe særlig frokost så jeg setter meg ute med hodelykten på og ser på snøen, stjernene og landskapet rundt meg. Og venter på at de andre skal bli ferdige med å spise. Jeg ser også lysene fra hodelyktene til en annen gruppe snirkle seg oppover fjellsiden – Det er ganske fint og sitte sånn. Da alle er klare begynner vi å gå. På rekke og rad med stegjern, hodelykter og staver begynner vi å gå oppover i snøen. Det er tungt og gå. Etter hvert som vi går kommer sola mer tilsynet og vi kan pakke bort hodelyktene. Det er et magisk lys og akkurat passe temperatur å gå oppover i. Etter en stund blir tempoet litt for høyt for meg da jeg til slutt begynner med å få problemer med å puste rolig. Jeg hiver etter pusten og syntes plutselig at det er kjempe slitsomt å gå.Gruppen deles opp og jeg og en til blir gående bakerst sammen med guiden. Guiden spøker, ler og peker ut retningen jeg skal gå. Alt jeg klarer å tenke på er at jeg får så vondt i hodet av at han prater så fælt. Jeg blir også etter hvert svimmel og er veldig glad for at jeg går med staver for etter at vi tok av oss steg jernene er det en sti vi går på og trår du utenfor kan man fort skli et stykke ned ( ikke skummelt) Men bare tanken på å skli noen meter ned for så å måtte gå de opp igjen er nok til at jeg må ta en pause og konsentrere meg enda mer. Jeg er ganske overasket over at jeg kjenner høyden når jeg ikke er høyere oppe enn 4100 meter. Men jeg kommer meg i hvert fall opp!! Tar det obligatoriske jeg er på toppen bildet og titter litt rundt før jeg i grunnen er klar for å gå ned igjen. Guiden derimot har lyst til å peke og forklare hvor det ene og det andre er og er kjempe fornøyd med at vi er så heldige med å ha toppen helt for oss selv. Vi 3 sitter en liten stund på toppen alene og titter utover landskapet. Det rare er at jeg ikke husker noe av utsikten på toppen alt jeg tenkte på var at jeg hadde vondt i hodet, var svimmel og at solen varmet veldig – Jeg som normalt går turer for utsikt og gjerne sitter en stund på toppen bare for å se, brydde meg plutselig ikke i det hele tatt... (heldigvis var de andre flinke til å ta bilder ) Veien ned gikk fort. Det blir etter hvert utrolig varmt, solen og snøen reflekterer godt og man kjenner det brenner i huden selv med faktor 30. Da vi kommer ned igjen til refuge Toubkal spiser vi lunsj før vi forsetter videre nedover. Jeg merker at formen fortsatt ikke er noe særlig så jeg dropper å spise og konsentrerer meg heller om å drikke det jeg klarer. På turen nedover er jeg som aldri bruker staver veldig glad jeg har disse å støtte meg på. Og sender en varm tanke til turvennen som ga meg stavene. For hadde jeg ikke fått disse hadde jeg nok muligens ikke hatt med noen staver..Jeg henger på stavnene og sliter fortsatt med hodepine og skjønner vel ikke helt selv hva som er galt. Da vi tar en pause lenger ned er det plutselig som om noen slår på ”lyset ” mitt. Hodepinen blir borte og jeg får lyst på både vann og sjokolade. Vi er nå kommer ned på 2800 meter og etter litt snacks er jeg helt fin og får plutselig masse energi, stavene kan pakkes bort og vandringen videre går veldig lett. Resten av turen videre ned til Imill går ned fra fjellet og langs elven i byen til hotellet vi skal sove på. Etter en god dusj, en bedre middag og en natt i en god seng er fjellturen over for denne gangen og jeg gleder meg allerede til neste tur

God mat er viktig på de turene hvor det er gjennomførbart. Klart, når man er på lengre turer sier det seg selv at man ikke drasse med seg alskens kulinariske herligheter. Men på 3-5 dagers turer er det uproblematisk. Kokkelering av skikkelig mat i felt er så vanvittig verdt den ekstra lille vekten. Blir stusslig med knekkebrød, potetmos og drytech i lengden.

Mitt år 2015 Nyttårsaften i Oslo velkomsthilsen til det nye året 2015. Fin ski sesong i Kongsberg ikke så mye snø men gode preparete løyper. Tradisjonell i Februar: natt wherigo - geocaching med erfarne veidefolk. Lyst til å vandre i høyfjellet? Reise til Sächsische Schweiz i Tyskland Sandstein fjell varmt vær i Februar. Veldig fordringsfulle stier og avvekslende natur. En tur fra Tsjekkia til Tyskland nær elva Elbe. Mars i Kongsberg ikke noen snø heller. Lange turer alene ellers med foreldere. Hva fungerer gang på gang? Riktig Geocaching! Om du liker å vite mer om området ditt foretar deg med caching. Et område med mye historie ( for eksempel Kongsberg Sølvverk) som gikk en stund i glemmeboka, men finnes nå igjen med hyggelig beskrivelse på et muggent ark i en boks. (husk, Spoiler!) Sommer i April ? Klinkende klart - Spania! En måned og 600 km til foots fra Burgos til Cap Finisterra. Veien er siktemålet, det var innstilling fra første dagen. Tankeutveksling med andre pilegrimer og lærer seg selvrespekt, internalisering av gode forsetter til nyåret … Stempler på veien, viktig for dokumentasjon... senere for å minne. Ankommst på verdens ende (i det minste det til middelalder). Ende av reisen. Tilbake til Norge første Mai: 31.5 grader. Fint gjensyn! ...fra topp til tå lykkelig. Juni og det andre Geocaching: Turorientering. Hvis du ikke vet hvor finnes mye og store blåbær eller kantareller, gå og søk flagger i skogen. Vann temperaturen er 16 grader nedenfor Jonsknuten i et tjern som heter Kongensdammen. Masse gøy i Juli! Lage et bål er ikke tillatt i Tyskland...jeg nytter det hver gang, selv om jeg lenge har bodd i Norge nå. I August står min blomsterbed endelig i flor. Disse blomstene er veldig spesielle. På norsk: Agurkurt urt (Borago officinalis) er en krydder- og medisinplante i rubladfamilien. Viktig for bier. Turorientering svarer seg.. åtte kilo blåbær i August for kake eller krem eller spise eller... September og broren kom med venner til Norge. Planlegging av mange turer avhengig av værvarsel, veldig fleksibel på reise gjennom hele Norge. Vi hadde strålende vær i Urke område i en uke. Etterpå tok vi topp turer i Hemsedal. Meldte meg på Fjellforum i Oktober, lette etter tur venner og har funnet noen. Hele bunten i godt humør og åpenhjertig! Takk! En går med åpne øyne i naturen så en kan se somme fjes av nisse. Ser du en? I November er vandring sammen med nye venner, kjempefint. Kulinariske måneder er November og Desember. Spesielt på turen på Kyststien, Skrim og Nordmarka. Fjellforum og folks gir meg motivasjon til å lære norsk og derfor forstår jeg hvert treff mye mer. Takk for turen!

Dvergpuddel. God turkamerat.

Har for tiden 8 hunder, 7 er alaska husky og en gjeterhund. 3 av huskyene er her for denne sesongen. På(mobil-)bildet er kun fem representert ☺

JULEKALENDER 12. DESEMBER TURRAPPORT FRA KENYA Dette er kanskje en litt uvanlig turrapport, siden den handler om en studietur til Randago, Siaya, Kenya. Du kan lese mer detaljert om hva jeg og medstudenten gjorde på bloggen min (brukernavnet mitt dot com) Forskjellen på det som står på bloggen min og turrapporten blir at jeg vil se mer på naturen og folket vi møtte, og mindre på hva barnehagearbeidet gikk ut på. Jeg vil også selvfølgelig ha med mange bilder, som forhåpentligvis faller i smak. Jeg kan si med en gang at det var en helt fantastisk tur, med mange nye opplevelser Først en liten oversikt over pakklisten min: 1 > Sony Vaio 13" Bærbar PC. 2 > Tenaya Ra, Klatresko*. 3 > Skinnsko. 4 > Mammut, tursko. 5 > Norønna Dri1 Bitihorn Jakke + Fjellreven Greenland No.1 SE Jakke. 6 > 3 skjorter. 7 > 3 skjortser. 8 > 5 t-skjorte. 9 > 2 gensere. 10 > et silkeskjerf + to bukser. 11 > 7 boksere. 12 > En Berganslue og en Helly Hansen Fleecejakke. 13 > Fotostativ. 14 > 6 par sokker. 15 > Skinnbelte. 16 > Myggnetting. 17 > Tre bøker. 18 > To og en halv solkremflasker. 19 > Nakkepute. 20 > Water2Go drikkeflaske. 21 > Førstehjelp. 22 > Hengekøye med tarp og myggnetting. 23 > 500 mm FF objektiv. 24 > Gorillateip. 25 > To flasker Mygga. 26 > Toalettsaker. 27 > Solbriller. 28 > Mus. 29 > Olympus XZ-1. 30 > Harddisk. 31 > Nikon D90. 32 > 10 m tau. 33 > Skissebok. 34 > Kabler til kamera, lader og musikk. 35 > Suprabeam Hodelykt. 36 > Koss Hodetelefoner. 37 > Sackit Bluetooth Høytaler. 38 > Tamron 90 mm FF objektiv. 39 > Nikon SB900 Blitz. 40 > Nikon 50 mm FX objektiv. 41 > Nikon 10 mm FX fisheye objektiv. 42 > Musematte. 43 > Skrivesaker. 44 > Ekstra batteri. 45 > Kortstokk. 46 > Øretelefoner. 47 > Ørepropper. * Etter samtale med studenter som var på samme turen året før, tok jeg ikke med klatreskoene. Oi, oi, oi som jeg kom til å angre på dette... Ingenting spennende å rapportere frem til vi skulle ta fly fra Amsterdam til Nairobi. Nå skal det sies at jeg ikke er så fryktelig verdensvant fra før av, så dette var et vanvittig stort fly for meg. Og innsjekkingskøen var sikkert flere hundre meter lang, det så i alle fall sånn ut. Etter vi kom ombord var det bra med underholdning på underholdningssenteret hvert sete hadde. Turen fra Amsterdam til Nairobi skulle ta rundt 8 timer. Den lengste flyturen jeg noensinne har vært med på. Men etter å ha skrollet meg gjennom hvilke filmer og serier som var tilgjengelig, ble jeg beroligget. Setene var heller ikke så ukomfortable at det var klageverdig. Men jeg fant fort ut at nakkeputen kjøpt på Clas Ohlson var ubrukelig. Ventilen ville ikke være tett og luften sev ut. Som du ser var det ganske stort fly. Og det tok lang tid å fylle opp alle setene, selv etter vi satt lenge ved innsjekkingen og ventet før vi gikk inn. Det var flyvertinner over alt, og det var ingen problemer å finne setet. Noe jeg kan innrømme jeg var bittelitt nervøs for i starten... Vi landet heldigvis trygt i Nairobi. Men vi måtte ta buss fra flyet og til terminalen, og siden det var så mange passasjerer, måtte vi vente en stund på å få plass på en buss. Vi måtte også vente relativt lenge på å få bagasjen vår av samlebandet. Vi fikk omsider alt, og fant oss en drosje som tok oss til der vi skulle overnatte. Vi ville gjerne ha en ekstra dag i Nairobi enn det skolen hadde planlagt, men vi kunne ikke endre flybillettene våre. Løsningen ble å booke et annet fly en dag senere, og heller betale for det selv. Det er ikke så dyrt å reise innenlands i Kenya. Dagen i Nairobi brukte vi stort sett på en rundtur i byen. Det meste turistrettet er ganske dyrt for to fattige studenter. Vi fikk likevel sett litt av hvordan lokalbefolkningen levde. Sjåføren vår var litt tilbakeholden med å ta oss til de lokale markedene, og ville heller at vi skulle holde oss til mer turistvennlige områder. Men vi insisterte og det var ganske interessant! Bildet over viser et ganske gjennomsnitlig permanent marked (det er også de som flytter seg fra sted til sted hver uke), med trange smug og mye blikk. Det var utrolig støyete. Dette er en annen type marked. Her leier de hver sin bod hvor de selger tingene sine fra. Disse var mye mer innpåslitne, siden de bare har råd til å leie boden en viss periode, og mange av de har reist ganske langt for å få solgt varene sine. Jeg gikk derfra uten å kjøpe noe. Eneste jeg fikk med meg var en utrolig ubehagelig følelse av for mye folk over for liten tid. Jeg er dårlig på store folkemengder, spesielt når de er så innpåslitne som det var her. Det som var desidert mest av på alle markeder var klær. De lå strødd overalt. Og det mest overraskende var at det meste var barneklær. Etter hvert forsto vi at det mest sannsynlig er klær donert fra muligens Norge som havner på slike markeder. Vi fant beklagligvis ingen med norsk skrift. Etter en lang og travel dag med altfor innpåslitne kenyanere, var det godt med noe kaldt å drikke! Dagen etter dro vi med småfly til Kisumu, Kenyas nest største by, og den nærmeste der hvor vi skulle bo de neste fem ukene. Det var ganske stor forskjell på dette flyet og det forrige vi tok. Dette flyet kunne bare ta 23 passasjerer, og all bagasjen ble stuet i halen. Det var en del mer turbulens på dette flyet, men siden det fløy mye lavere enn jumbojeten fikk vi se mye mer av landet og geografien. Det var ganske stilig. Infrastrukturen i Kenya er kanskje ikke den beste i verden. Fortau finnes ikke utenfor byene, og folk gikk langs veiene rett som det var. Det var heller ikke noe særlig til trafikkskilt eller regler generelt, som jeg kunne observere. Fartsgrensen lå på rundt hundre, men det ville vise seg senere at de fleste fartsmålere i bilene ikke fungerte. Kenya er ikke overraskende ganske nær toppen når det kommer til antallet døde på grunn av trafikkuhell. Tidligere har Kenya bare vært flatt, men her nært Viktoriasjøen er det mer åser. Og akkurat i dette område er det en haug steiner spredd utover. Husker du at jeg ikke tok med meg klatreskoene mine? Det var omtrent på dette tidspunktet jeg begynte å banne lavt. Det var også mye fattigere her enn i storbyene. Dette er i nærheten av Siaya. Vel fremme i hyttene vi skulle bo på var vi raske med å sette opp en slakkline. Jeg var og er veldig dårlig på dette, men utover ukene ble jeg fort bedre, og det er jo ganske gøy! Det blir fort mørkt rundt ekvator, så vi spiste alltid middag i mørket. Men det gjorde det bare mye koseligere. Og maten var helt fantastisk! Vi hadde våre personlige kokk som lagde frokost, lunsj, snacks og middag til oss hver dag, og som var og handlet inn mat og kunne gjerne ta med seg noe drikkevarer i samme slengen. Jeg begynte å føle at vi var litt vel privligerte her, hvis en sammenligner innsiden og utsiden av område vi bodde på. Når jeg ikke kunne klatre skikkelig på stenene som slang rundt her, måtte jeg klatre på andre ting. Vanntårnet som forsynte oss med vann var et naturlig førstevalg. Det var omtrent ti meter høyt og bevegde seg litt da vi spaserte rundt på det. Ut på tur en ettermiddag før det ble mørkt. Vi hørte mye synging og roping, og snublet plutselig over en liten kirke. Bleke som vi er ble vi fort lagt merke til og invitert inn. Med alle advarslene om å aldri gå alene i bakhodet ble vi litt nervøse. Det viste seg å være ganske harmløst, som det også senere viste seg at det alltid var. De ville bare hilse på og vise oss den flotte kirken de hadde bygget med egne hender av materialer fra nærområdet. Skjønner det godt, og det var en ganske fin, kanskje litt simpel, kirke. Vi hadde vanntårn, med vannpumpe fra grunnvannet. Det hadde ikke de fleste andre, og de måtte gå eller sykle ganske langt hver dag for å hente vann. Barnehagen vi jobbet hos hadde også vanntårn fra samme pumpe, og solgte vannet de ikke brukte, men ganske mange hadde dessverre ikke råd til dette. Ganske mange som bor i Randago har aldri penger, men bytter til seg råvarer alt etter hva folk trenger. Det er litt rart å tenke på at de har vannmangel når dette er daglig to sesonger av året. Hver dag rundt klokken tre, rett etter vi var ferdig på jobb, kom det kraftlige regnskyll. Vi ble gjennomvåte på sekunder. Derfor hadde jeg alltid min trofaste Bitihorn med meg. Noen turer er mer suksessfulle enn andre. Denne turen var litt spesiell. Vi var veldig fascinert av naturen og alle de koselige menneskene som ropte Mzungo! Noe som betyr hviting eller utlending. Alle vi møtte på var skikkelig hyggelige og synes det var helt fantastisk at lille Randago ble besøkt av folk fra Norge. Og ikke minst at en av barnehagene hadde oss som assistenter. Men det var ikke det som var spesielt. Det som var spesielt var at vi gikk oss vill... Vi spurte folk om hvor vi var, og det viste seg at vi ikke var så langt fra hovedveien. Hovedveien har alltid mye folk, og vi kunne helt sikkert få skyss der. Og det fikk vi! Vi betalte en Boda boda til å kjøre oss til Siaya. Der handlet vi mer av de essensielle drikkevarene og tok en Matatu tilbake til hyttene vi bodde i. Alt i alt gikk det fryktelig bra. Men hadde det ikke vært fordi vi hadde noe kontanter på oss hadde vi nok hatt en litt verre situasjon. Vi hadde også våre trofaste Water2Go-flasker, med filter. Så vi hadde heller ikke problemer med å få i oss vann. Når jeg først nevner Boda boda, kan jeg fortelle at det er navnet på disse syklene, og det er gjerne hele familier på de på én gang. Ofte er også sjåføren bare rundt seksten år gammel. En Matatu er en stasjonsvogn med plass til rundt tolv passasjerer, men har vanligvis rundt femogtyve. Det var skuffende nok veldig lite dyreliv rundt der vi bodde. Det skulle bo noen aper i noen trær like ved, og vi hørte de ofte, men de var veldig vanskelig å få øye på. Men jeg fikk tatt noen bilder av noen insekter. Vi besøkte Kit Mikayi. En stor steinformasjon hvor vi kunne klatre halveis opp til toppen, og gjennom en hulegang rundt på andre siden. Det var ganske kult. Husker du klatreskoene jeg lot være å pakke med meg? Det var omtrent på dette tidspunktet jeg bannet mindre lavlyndt. Det var utrolig mye fin natur i dette området. Og mange morsomme steinformasjoner å tafse på. Selv uten klatreskoene klarte jeg å komme meg opp på en del av stenene. Utsikten var også helt fantastisk og vi kunne nesten se helt tilbake til hvor hyttene våre var! Vi kom oss også ut på sjøen. Vi tok båt over til en øy, Ndere. Her gikk vi tur over flere timer, men måtte kutte den kort fordi det skulle komme et forrykende uvær, og båtene var ikke designet til tåle noe særlig bølger. Boda boda begynte etter hvert å bli vår go-to transportmiddel. Det gikk ikke så fort, men vi skulle sjelden langt. Det var billig, og de var over alt. I løpet av oppholdet vårt fikk vi også lov å besøke en av barnehagebarna hjemme. De bodde som folk flest i leirhytter laget av foreldrene, med stråtak som av og til holdt ute regnet. Som du ser på bildet flakker pussen av, og de må hele tiden legge på ny for at veggen skal holde. Av og til må de også rive hele hytten og bygge ny. Det er ganske mye termitter i området og de spiser opp reisverket inne i veggen. På innsiden av leirhytten er det bare et stort rom, delt med en gardin på midten. Det er ikke bare elendighet og fattigdom i Kenya. En av dagene tok vi en utflukt til et rikmannsresort. Her kostet det fort 3-4 000 kroner per natt per person. De serverte dyr mat og var skikkelig staselige. Vi bestilte tre av den billigste kyllingen de hadde og delte denne på tre voksne og to barn. Det skal sies, det var skikkelig fint der. For å komme oss ut på øyen måtte vi ta ferge. Denne var selvfølgelig for sen, og vi måtte vente en time på den. Vi hadde etter hvert blitt vant med at alt var for sent og med all ventingen. På vei hjemmover tok vi også en dag i Nairobi. Her besøkte vi et barnehjem for elefanter og andre foreldreløse dyr. Parken tok inn dyr som hadde mistet flokken sin og som ikke ville ha klart seg på egenhånd. David Shadrack Wildlife Trust. Tusen takk for at du leste rapporten min! Det er bare å stille spørsmål om det er noe du lurer på! Ha en helt fantastisk fin jul alle sammen!!

Ofte går livet i perioder; inn og ut av modus - man forandrer seg og situasjoner rundt seg endres. Noen ganger kommer en ut av modusene en kanskje ikke skjønner hvorfor skjedde, eller avbrutt av noe som ikke var så bra for en, av og til er det vanskelig å komme inn i modusen igjen for noe en egentlig liker. Noe som kanskje framstår som et paradoks, men vanskelig å forklare eksakt hvorfor det er slik - mye bortgjemte kriker og kroker i den menneskelige psyke. Men kanskje et frø er sådd nå, lykke til med turtankene!

Presisjon. Det er ikke helsa som stopper meg. Det som stopper meg er det ingen liker men alle må ha. Bilen. Det har satt seg i hue at jeg ikke tør å kjøre mer enn i ti min max. Helsa. Hvor mange har gått ti timers bratt fjelltur når en er i dialyse og det er to uker til nyretx . Stolt av det, eller... Det var Svarthetta, muligens Trollheimens vakreste og beste skitur. Fem timer moderat motbakke fra Sørøyåsen på Nerskogen En fantastisk 2-3 times uanstrengt nedkjøring med sola i auan! Og alltid vakker kveldsol ved parkeringa Folk flest går fra Jøldalen, som er et sammenhengende slit hele året, og man kjem alltid nedatt med sola forlengst gått ned. Folk aner ikke hva de går glipp av.

Hei. Ta kontakt med Alaskan Husky Tours (Os i Hedmark). Det er hundekjører Ketil Reitan som er eier. http://www.huskytour.no/hjem/

Publisert som luke 7 i Fjellforums julekalender 2015 Sensommeren 2013 dro @arnnie1980 og undertegnede på en kort, men innholdsrik tur over Sørøya. Med bare fem dager til rådighet var det begrenset hvor mye vi ville få med oss, men med god hjelp fra en lokal fjellfant la vi opp en perfekt rute som ville gi oss gode fiskevann, topper med utsikt og mektig natur. Sørøya er virkelig alt på en gang. Her har du sjø og hav, bratte fjell, dype daler og uendelig med fiskevann. Selv om Sørøya kanskje først og fremst er kjent for fantastisk havfiske er mulighetene for å lande ørret i fjellet meget gode, med nærmere 1000 vann spredd over landets fjerde største øy. Onsdag 28. august landet vi på Hasvik med sekker på ryggen og pågangsmot i kroppen. Vi var de eneste som ankom Hasvik med fly denne dagen, så det bød ikke på store problemer å finne vår lokale fjellfant i ankomsthallen der han ventet på oss med primusgass og øl. Turen ned til brygga var kort og like etter var vi på vei mot Øyfjorden i båt! Været var litt ruskete, men det skulle ikke stoppe oss, og vær skulle vi få nok av på denne turen. Øyfjorden Innerst i Øyfjorden Innerst i Øyfjorden gikk vi i land og herfra la vi kursen mot Langvatnet, langs et høydedrag ovenfor Offervatnet. Planen var å ta det rolig, nyte naturen og fiske og slappe av hver eneste dag. Været ble mer og mer ruskete etterhvert som vi nærmet oss dagens mål, og da det var på tide å slå opp teltet var det minst stiv kuling og horisontalt regnvær. Det bød på en del utfordringer å få slått opp teltet, tunnelteltet la seg flatt ned på bakken i stedet for å stå oppreist, men etter tilstrekkelig bardunering kunne vi endelig nyte en øl og Real Turmat Kebab i teltet. Det ble noen kast i Langvatnet, men ingenting bet på. Arne sjekker terrenget mens reinsdyr beiter i det fjerne Langvatnet nærmer seg Torsdag våknet vi til vekslende vær og vi kom oss raskt ut etter frokost for å prøve fiskelykken på nytt, men det var fremdeles ingenting som bet på. En eller annen gang i løpet av morgenen klarte jeg å legge fra meg fiskestangen i lyngen og det gikk som det måtte gå, en av oss tråkket på den så tuppen knakk. Stanga ble gaffateipet etter beste evne før vi pakket telt og sekker og dro videre. Leir ved Langvatnet Med litt gaffateip repareres fiskestanga Vi passerte Gjertrudvatnet, men været var nå så dårlig at vi ikke så noe poeng i å fiske her så vi fortsatte videre til Vegvatnet. Her møtte vi to karer med hunder, de hadde hatt en strabasiøs natt, teltet hadde nemlig revnet i vindkastene og de var nå på vei til en gamme for å sy telt og tørke opp. Våre planer var ganske sammenfallende, men vi visste det var to små gammer i samme område, så vi lot dem gå i forveien mens vi prøvde noen kast i Vegvatnet. Det ble med noen få kast, mest for å gi dem et lite forsprang, det var uansett ikke så gøy å fiske i stiv kuling. Ruta vi hadde sett oss ut gikk over Gaska Borggastat. Det ble en tung tur opp med mye vær, haglbyger og enda mer regnbyger, jeg var helt klart i verst form og slet fælt oppover den bratte ruta vi hadde valgt. Gjertrudvatnet Etter litt leting og somling endte vi ved Bjørgebu, ei fin lita bu ved noen navnløse vann. Her var det helt perfekt for oss: en liten Jøtulovn, to køyesenger og en liten kjøkkenbenk og en utedass. Fyringsved var det verre med, men vi klarte å tyne mye ut av de få plankene som lå igjen i vedkurven og utpå kvelden hadde vi 22C innendørs, ute var det bare 4C. Det meste vi hadde av tøy var gjennomvått etter to dager med regn, så det var godt å få tørket opp litt. Kvelden ble tilbragt med fotballkamp på radioen og øl og cognac på bordet. Bjørgebu Fredag våknet vi til tett tåke og generelt guffent vær, så vi brukte god tid på frokost og kaffe. Dagen gikk med på å utforske området oppe rundt Gaska Borggastat. Vi trakk etterhvert nedover mot Mattisvatnet i håp om at det skulle være mer ly for været der, men det var like ruskete der nede. Vi forsøkte noen kast i diverse vann, men fisken ville fremdeles ikke bite, noe som var skuffende og som også betød at maten ville bli ganske kjedelig, vi hadde nemlig regnet med fisk og kun kjøpt tilbehør som ris og couscous til disse dagene. Vi fikk med oss noen topper i løpet av dagen og fikk se mye flott utsikt. Lørdagen våknet vi til bedre vær og ettersom vi skulle plukkes opp dagen etter langs veien over Sluskfjellet var det bare å komme seg videre så fort frokost og kaffe var inntatt. Vi tok oss god tid og fisket oss forbi samtlige små navnløse vann på veien. Her lå vannene som perler på en snor, med små bekker mellom. Ved en bitteliten pytt valgte jeg å stoppe for et kast, mens @arnnie1980 gikk i forveien. Vår lokale fjellfant hadde anbefalt sluker med "store aua" så jeg fant fram en liten sluk med gigantiske øyne, og på første kastet i en pytt på snaue 20x20m hogg det til! "JA Der satt den!" ropte jeg så høyt at @arnnie1980 hørte meg og han kom løpende tilbake med håv og kamera! Endelig ble det fisk, en lekker Sørøya-ørret! Etter noen mer eller mindre vellykkede poseringer med fangsten gikk vi videre, mot Sluskfjellet. Det gjaldt å suge til seg inntrykk, noe som ikke var særlig vanskelig, her var det utrolig pent, vilt og vakkert. Grønt og frodig og små vann overalt. Vi tok noen turer oppom noen topper langs ruta for å få sett mest mulig av naturen, fantastiske kontraster mellom sjø og fjell var synet som møtte oss hver gang. Vi kom oss ned til Korsvatnan og fikk opp teltet. Her var det blåbær i store mengder, og flere spennende fiskeplasser som ble utprøvd utover kvelden, dessverre uten hell. Det ble med den ene fisken, men den var stor nok til å gi begge en nydelig fiskesuppe utpå kvelden. De siste restene av cognacen gikk ned, endelig var det vær så vi kunne sitte utenfor teltet! Søndag tok vi det med stor ro, veien vi skulle plukkes opp ved var bare noen få kilometer unna og avtalen var å forsøke å sende en melding når vi var klare. Etter noen timer i lyngen hvor vi bare nøt naturen og fjellet dukket det opp en bil og Sørøya-eventyret var over. For denne gang. Hit skal vi definitivt tilbake!

Denne lille epistel handler om en sensommertur for en del år siden. Denne sommeren hadde jeg som plan om å være mest mulig ute på tur sammen med hunden min. Jeg satt med et kart foran meg og tenkte planer og turer da det slo meg; hva med å gå fra grensen i Sverige, gjennom Femundsmarka, via Alvdal og ende opp i Rondane? Dette måtte være en god plan, det ville jeg gjøre. Som tenkt så gjort. Jeg pakket sekk, ordnet med togbillett til Røros for dagen etter og la meg spent den kvelden. Planen var å starte å gå fra østsiden av Femunden, nordover for så å komme inn i Flensmarka, gå sørvestlig og sneie innom Tufsingdalen. Deretter gikk turen til Tylldal sør for Tynset og over til Alvdal. Turmålet var satt til hytta ved Atnsjøen ved foten av Rondane. Nå er ikke denne historien ment å være en rapport om hvor langt jeg gikk hver dag, ei heller har den bilder da jeg ikke prioriterte å pakke kamera. Nei, denne lille historien skal handle om en hendelse. Når jeg er på tur alene og har med meg hund, så blir det, i alle fall for meg, naturlig å snakke med hunden. Jeg sier f.eks. ting som: "Her var det jaggu meg bratt, Taisa" eller "Nå er det på tide å få seg litt mat. Skal tro om dette er et fint sted å slå leir?". Slik går jeg altså og småpludrer. Godt jeg er alene, har jeg tenkt. Folk som hadde sett eller hørt meg må jo tro at: Han der, han er ikke helt god. Da jeg hadde vært ute å gått alene i nesten tre uker uten å ha snakket med at annet medmenneske, sa jeg til hunden min Taisa, formet som et spørsmål: "Skal vi ta en stopp og spise lunsj?" Nå er jo det en ting at spørsmålet i seg selv er idiotisk, hunden min gaflet jo i seg mat dersom den fikk lov. Men det som var skikkelig idiotisk var min reaksjon da hun stoppet og så på meg. For jeg ble irritert over at hun ikke svarte, det kom ingen replikk tilbake. Bare et litt undrende blikk. Jeg ble nesten litt sint og amper. Der og da innså jeg at jeg måtte finne folk, gjerne på en hytte hvor man kunne få seg en pils eller liknende. Dersom hunden derimot hadde replisert verbalt, burde jeg nok ikke oppsøke folk, muligens oppsøke fagfolk... Som tenkt så gjort. Jeg gikk til nærmeste DNT-hytte, slo opp teltet og sosialiserte samt kommuniserte meg glugg ihjel i samfulle to dager. Så gikk jeg, mettet av inntrykk og folk, videre mot hytta for to uker til med deilig alenetid. På tampen av denne lille julehilsen vil jeg dele med dere andre FFere et lite dikt, som beskriver det som jeg tror får mange av oss her inne å søke ut. Skal hilse fra fjellet av Jon Østeng Hov Skal hilse fra fjellet jeg kommer med bud; det lyste så herlig der inne. På floene vogga myrduna brud, mens viddene lekte så linne. Det let i kvar busk, det var slikt et kor, og sang til mitt øre seg søkte. Og rypa, min elskede, møtte mitt spor, hvor sti langs med bekken seg krøkte. Det glitret i stryket, det blinket i vak, og gleden i brystet mitt bruste. Over aurete botn storfisken rak, mens fjellbrisen vasskorpa kruste. Værhardt sto fjellbjørka, vindvridd og låg, mens nevera trivelig smilte. Og under dens lauvheng med glede jeg såg, at villreinen stille seg kvilte. Skal hilse fra fjellet - det evige land, hvor moskus og jerven har bolig. Min lengsel dit inn er blitt som en brann. Kun der får jeg fred og blir rolig. Kilde: Øyeblikk i naturen, Adresseavisens forlag, 1990,

Dette skal handle om min andre natt alene i skogen. Ei lang og ensom natt, men for å fortelle om den må jeg nesten ta med litt om den første. Jeg var vel 12-13 år eller noe sånt, og løp meg vill under et orienteringsløp. Det var treningsløp en ukedag, og dermed tok det ikke så lang tid fra jeg gikk meg vill til det var mørkt. Det ble mange kalde og livredde timer i tynt treningstøy før jeg til slutt ble funnet skjelvende og gråtende en gang langt utpå natta. Det var haugevis av folk ute og lette etter meg. Skrekken satt i kroppen i flere år, og jeg klarte ikke å dra ut i skogen alene. Jeg likte allikevel å fiske og være ute sammen med kamerater, så jeg var desperat etter å komme over denne redselen. Flaut var det også, og jeg hadde nok problemer med å innrømme at jeg var redd. Det er ikke greit for en ungdom på bygda å innrømme at han er redd i skauen. Så da jeg var omtrent 17 var dette blitt så vanskelig at jeg bestemte meg for å komme over det. Dette måtte fikses, og den eneste medisinen jeg kunne tenke meg var å dra på tur alene. Jeg hadde ikke hørt om psykologer eller eksponeringsterapi, men hadde en slags intuitiv forståelse av at ei natt alene i skogen var det som skulle til. Vettskremt pakket jeg sekken en sommerdag, sa hjemme at jeg skulle på fisketur med en kamerat, og syklet i vei. Jeg måtte så langt at det ikke var mulig å gå hjem i mørket. Etter en halvtime på sykkelen var jeg ved en skummel nok skog, og jeg gikk vel en time innover. Det virket i alle fall sånn den gangen. På forhånd hadde jeg bestemt meg for ikke å ligge noe sted det var sjanse for å komme folk, så jeg fant en bekk og fulgte den til et tørt sted å sette opp teltet. Det var enda lys, men jeg var allerede på gråten. Det var ikke utsikt til noe annet enn skog, og det var lyder over alt. Flere ganger var jeg overbevist om at det kom elg tråkkende langs bekken, men det var bare småfugl som hoppet rundt på bakken. Jeg pustet bare med toppen av lungene, og pulsen gikk sikkert i 200, og enda var det ikke blitt mørkt. Sommerkveldene er lyse i Norge, men mørket kom krypende. Jeg visste ikke hva som var verst, sitte ute og se på de stadig større og mørkere skyggene mellom trærne, eller ligge inni teltet og høre på lydene rundt. Ikke så mange år tidligere hadde det vært ulv på disse traktene, og det var nok den jeg var mest redd for. Og elgen. Den hadde jeg møtt før og blitt skikkelig skremt av. De er store. Jeg aner ikke hvor mange ganger og hvor høyt jeg gråt, og en gang måtte jeg til og med stikke hodet ut av åpningen for å spy. I løpet av natta løsnet det likevel litt, og jeg klarte å få ned pulsen ganske mye. Tror kanskje jeg nådde et punkt hvor jeg ga blaffen i om jeg overlevde eller ikke. Lydene var verst. Bare litt tassing et sted i skogen, og jeg lå i fosterstilling. Til slutt puttet jeg bomull i ørene og trakk lua ned over både øyne og ører. Å ikke høre hjalp faktisk mye, og jeg klarte å roe meg gradvis. Jeg tror ikke jeg sov noe den natta. Husker da jeg tok ned teltet på morgenen og gikk tilbake mot og sykkelen. Roen kom gradvis og da jeg nådde sykkelen husker jeg ikke annet enn glede. Jeg skal ikke si at all skogskrekk var kurert, men den natta var et vendepunkt i forhold til å være ute i skogen alene på dagen. Det var ikke så mye å være redd for lenger.

Dette er slik jeg selv fort kunne (kan) ende opp.... Så lenge jeg klarer å holde meg til fornuften tror jeg har nok med han ene. Man trenger ikke ha to for at det skal være lapsk vallhund all over the place ute på tur!

Jeg jobbet som handler og guide på Alaskan Husky Tours i fjor. Der er ypperlige muligheter for å få oppleve det å kjøre eget spann samt overnatting enten ute langs trail eller på selve stedet, i f.eks. lavvo. Støtter derfor forslaget om Alaskan Husky Tours på Narjordet. Markus og Laura som driver det er særs hyggelige folk og kan sikkert få ordnet tur etter dine ønsker . Man kan enten ta toget til Os eller Røros og bli hentet for en liten sum eller kjøre bil selv. Ketil er i Alaska for jakt samt forberedelser til Iditarod. @Markus Ingebretsen som driver stedet nå, sammen med Laura Zalm , er en hundekjører på toppnivå.

Ingenting er som uforutsette episoder/hendelser på tur, de brenner seg ekstra godt inn på den medfødte minnebrikka. Spontanpakking og dårlig tid kan medføre slike minner. Her fra en orreleik-tur til heiene ved Gjøvdal, Aust-Agder helt i starten av april.. Omtrent det siste jeg spør madamen om før jeg jeg setter meg i bilen er: "Helt sikker på at den nye soveposen er for voksne?" "Jada. Ikke no problem!" hørtes det tørt ifra stua. OK, da blir den gode gamle mammuten av en Ajungilakklassiker fra 80-tallet, Tyin, liggende hjemme og den nye lette og svært så komprimerte posen skal få sin debut på orreleik. Uten Tyin-posen og med mye mindre snø enn ifjor i liene, forserer jeg åsene opp til myra "lekende lett", men svært svett. Myra lå der snøfri omkranset av små pytter, knauser og lyng. Perfekt! Så var det på tide å rydde ut av sekken.....soveposen blir trukket ut av omslaget og ut kommer.... et MEGET kort eksemplar av arten! Jajamen, påsan rekker meg til øvre del av magan. Høylytt latter runger utover myra. Så høres ivrige tastetrykk på telefonen. En svært så forbauset "frue" høres deretter i telefonen. I "familieråd" finner vi ihvertfall ut av at posen kan forlenges i fotenden med ca 30 cm. Men lenger enn det ble den absolutt ikke Et bål til pølsesviing ble så anrettet. Samtidig tar en brennende himmel farvel med meg og min nye stutte følgesvenn her i orrfuglens rike. En flott kveld går over til natt. I skumringstimen høres det plutselig baksing. To orrhaner setter seg på myra, bare 20m fra bålet. De tsjoer og buldrer i ca 10 min så er det hele over. Det lå forventninger i lufta da jeg forsiktig krøyp oppi min stutte sovepose...ekstra godt kledd for anledningen! Følte meg litt som Michelin-mannen da jeg la meg. En perleugle hukret i heia og dysset meg i søvn..... Med ett begynner forestillingen. Litt logistikk inne i dog-houset og man er klar. Teppet går opp og jeg kan skimte en høne på leiken, samt en åtte- ti kamerater med kamplyst. Men det er fortsatt for mørkt til å fange moroa på minnebrikka. Idet høna forsvinner blir det relativt tamt der ute. To "alfahanner" holder stand, men de slåss ikke lenger, bare viser seg fram. Disse blir behørig foreviget, men fortsatt på 1600-800 ISO da sola la seg trygt bak et skyteppe i øst. Uansett lys, forventninger av leiken og stutte soveposer var dette nok en herlig opplevelse i orrfuglens rike.....og jeg kommer tilbake.....der perleuglene hukrer og orrfuglen tsjoer og buldrer......villmarken kaller! En ekstra stor takk til den stutte "sove"-innretningen!

Fine bilder, måtte klikke meg inn på smugmugsiden din også ... wow .. utrolig flott

Jeg klikket liker på innlegget forrige gang jeg var innom, men jeg må si det også. De bildene der likte jeg! På hver sin måte. Med underholdning i form av kort sovepose også så må jo det der virkelig ha vært en tur for senere mimring.

Takk! En i overkant stutt sovepose skulle på ingen måte få ødelegge stemninga på denne vårturen nei, tror faktisk den tilførte en ekstra dæsj god stemning i form av en god og lang latter

Djisez.. Egg bacon og tomatbønner er frokost numero uno på tur! laktosefritt, freerange og fornybar energi

Se her; http://arildkrovoll.no/2006/12/29/29des2006/ 10 år sida, på samme tida.. Kan ikke skjønne at jeg greide dette, men det er vel ikke forsent å begynne på igjen? Jeg er utdannnet botaniker, kan jo litt om det som veks i fjell og skog Litt usikker på hva jeg gjør med hjemmesida mi Er det noe interesse for slikt i dagens facebook/twitter tid? Det får nå stå som det er, så får vi se hvis jeg begynner å gå. Igjen.

Jeg har ikke den brenneren så jeg kan ikke få målt, men her er et par youtubesnutter http://tinyurl.com/zulso84 og http://tinyurl.com/j7ygzmz dsk "stjålet fra en av snuttene over: Specs on the "Full-size" Military Trangia Weight: 175.5 grams = 6.19 oz Height: 1.86 inches Diameter (Body): 3.27 inches Diameter (Jets): 1.86 inches Number of jets: 23 Fuel Capacity: 4.46 fl oz (approx 2/3 full) Fuel Type: Only Use Denatured Alcohol or Methanol Material : brass Specs on the Mini Trangia Weight (with simmer ring): 112.5 grams = 3.97 oz Weight (w/o simmer ring): 89.0 grams = 3.14 oz Height: 1.65 inches Diameter (Body): 2.71 inches Diameter (Jets): 1.83 inches Number of jets: 24 Fuel Capacity: 2.98 fl oz (approx 2/3 full) Fuel Type: Only Use Denatured Alcohol or Methanol Material : brass

http://nerskogen.net/ut-pa-tur/trollheimen-husky/

Fantastiske bilder! Med ei så flott stemning skal det mye til for å forringe opplevelsen.

Dro fra jobb i to-tiden for å få litt sol og naturgløtt inn på netthinnen igjen Valgte lave sko med stålpigger og små lette gamasjer og såpass tynt kledd at jeg måtte ha litt tempo for å holde varmen (riktignok med en ekstra ullskjorte sammen med kameraet i hoftesekken). Her er Askøy, Byfjorden og Sandviken sett fra Damsgårdsfjellet: På dette bildet er masten på Rundemanen til venstre og masten på Ulriken til høyre - og midt i mellom er "Vidden", som så ut til å ha minst like fint turvær som på Olsokfjellet, der jeg befant meg: Og her er varden på Olsokfjellet, med Fyllingsdalen, Flesland, Raunefjorden og en synkende sol i bakgrunnen: Flott tur!

Et år er gått og jeg er som alltid takknemlig for det gamle. Jeg har samlet et knippe bilder fra våre turer rundt om i Hurum, og vil gjerne vise frem det vi har å by på. Dette er kun et lite utvalg - vi har så mye mer! Kom til Hurum! Værsågod. Nyt 4 minutter av flotte Hurum akkompagnert av Johann Sebastian Bach - Air.

Tidlig morgentur i skogen, lykta hadde fått nye batterier og da så jeg faktisk hvor jeg gikk Men akk og ve, ikke alltid godt lys hjelper, plutselig satt ene foten min blegg fast i et myrhull som var helt usynlig under nysnøen. Jeg halte og dro, men foten og skoen ville ikke rikke seg. Husbond kom raskt med en hjelpende hånd, men her måtte det sterkere lut til. Et skikkelig Heimlichgrep ble løsningen, og med ett løsnet foten fra skoen og vi ramlet bakover begge to, og vi kunne ikke annet enn le. Så var det å finne skoen nedi myrhullet, jeg lette i et hull, men ingen sko og husbond i et annet, og dypt nedi kjente han kanten på skoen. Begge hender måtte til for å frarøve myren sitt bytte, og den jamret fælt og sukket dypt da den måtte gi slipp på skoen. Heldigvis var vi rett ved Dreiers Minne og kom oss raskt inn og fikk fyr på ovnen. Den var ikke særlig medgjørlig, men med åpen koiedør ble vi iallfall ikke kvalt av all røyken. Og ja, det røyk fra pipa ute også, så noe røyk trakk rette vegen. Ivrig leting etter tørre sokker i sekken var resultatløs, dagstursekken har sommerinnhold enda, Men jeg fant en ekstra lue, så to luer fikk være sokker på hjemturen. Det funket ganske bra i våt sko, heldigvis er det ikke lange biten å gå til bilen! Det har kommet nysnø, såpass at det er skiføre, men yr sier at fredag blir det regn, så her får vi nyte det hvite mens vi har det.

Landet noen myke pakker iløpet av natten. Så da dro man rett ut for å teste den nye hodelykta og skiene. Meget fornøyd.

I natt ble det en skikkelig spontantur Lørdag kveld, vennegjengen har juleverksted, og vi lager noen heidundrandes dorullnisser og julekort. Når klokka nærmer seg halv tolv, sjekker jeg yr på mobilen og ser at skydekket kanskje klarner opp klokken ett. Adresseavisa har nemlig meldt om meteorsverm i natt. "Noen som blir med på å sove ute i natt?" spør jeg etter å ha sittet litt i mine egne tanker. Det hører ikke de andre helt riktig, og svarer at nei, de vil ikke ut på byen i natt. Jeg smiler og spør en gang til, men føyer til at det er meldt meteorstorm. En øredøvende stillhet bryter frem, men denne gangen hører de ikke feil. Stillheten fortsetter, men spørrende fjes skifter ansiktsuttrykk. Noen ansikt blir skikkelig skeptiske, noen smiler stadig bredere. "Ja, dette vil jeg! Jeg har telt", kommer det fra hun som først hørte feil. "Så bra, men jeg har lavvo", sier jeg og legger til "Hvem andre blir med?" Det ender opp med at vi er fire stykker som skal på tur, og vi avslutter juleverkstedet brått. Jeg tar på refleksvest på meg selv og hunden min. Sykkelen står utenfor, og snart er jeg hjemme. Låse opp, kveldsmat til hunden. Hva piper? Alarmen! Sånn. Noe turutstyr ligger i leiligheten, noe nede i boda. Kanskje jeg må ha en stilongs? Litt tau er kjekt å ha. Kniv, sportstape, hodelykt. Kniv ja, da må jeg definitivt ha førstehjelpsutstyr og plaster også. Ned i boda, sekk, lavvo, sovepose. Det kommer en melding "Har du ekstra liggeunderlag?" Det har jeg. Liggeunderlaget går i sekken, enda ett. Ny melding: "Eller to?" Jeg har et skumunderlag i leiligheten, det må jeg huske. Opp igjen. Vannflaske, jervehiet og et dekken, pakkpose med en ullgenser og buff. Votter er nok kjekt å ha. Sånn. Skumunderlaget, ja. Hva har jeg glemt nå? Hvor kaldt er det? Tar med ekstra ullundertøy. Hunden skal jammen få kose seg med en dentastix. Jeg slenger med en pose smash til oss på to bein. Sender melding "kjører nå". Hunden skjønner at vi skal på tur, og halen går som en propell. Tilbake igjen dit hvor juleverkstedet nå er delvis ryddet sammen. I gangen står to kofferter, hun ene skal nemlig ta fly i morgen tidlig. Vi andre forsikrer henne om at det går bra; vi kjører to biler slik at hun kan ta den ene ved morgengry. Bilen blir full, og vi henter bil nr to før vi kjører en 20-minutters tur til Bymarka. Vi er enige om at dette er litt "crazy", men skikkelig moro. Klokka er halv to, fremme på parkeringsplassen og det begynner å snø. Ikke akkurat supre værforhold, men vi er fortsatt glade for at vi var spontane og dro. De vanvittig dårlig pakkede sekkene slenges på ryggen, og vi spaserer de 100 meterne til bålplassen. Idet sekken treffer bakken letter vi på blikket, og sannelig åpner det seg en luke i skyene med glitrende stjerner. Bål tennes og lavvoen settes opp. Hodet peker like mye oppover mot Orions belte som ned på pluggene som må hamres ned i den frosne bakken. Tiden stanser. Livet nytes. En kvart stjernehimmel akkompagneres av bålknitring og lyden av fire trippende glade poter. Livet er nydelig, det er den vakreste kvarte stjernehimmelen jeg har sett på lenge. Etterhvert kryper vi i poser og jervehi. En stakkar av oss står opp bare noen timer etter vi la oss for å rekke et fly, men tekstmeldinger i ettertid forteller at det var verd det. Det tok to timer fra ideen ble klekt til vi var fremme, og det var utrolig moro. Og meteorstormen? Tja. Vi så omtrent 3 stjerneskudd, men det er langt mer enn jeg ville sett fra soverommet i leiligheten. Har kun ett bilde tilgjengelig nå, kanskje det blir en edit med noen flere bilder senere. Edit: Lagt til flere bilder

Steinformasjoner, lurer på hva som har laget disse. Hos oss er det siste istid som har plassert svære steiner på de merkeligste steder, men her har de vel ikke hatt så mye is som vi har hatt. Spennende reportasje. Kanskje det skulle vært obligatorisk for oss Nordmenn å ta en periode av livet på en sånn plass. Så hadde det kanskje ikke blitt så mye klaging over bagateller som vi fra tid til annen registrerer her hos oss.

Etter å ha jobbet nesten konstant og sittet mye inne halvannen månde var det virkelig var godt å komme seg ut. Er ingen tvil at å komme seg i naturen er sunt for mennesket.

Mens jeg venter på ekte snø i høyfjellet blir det litt samling av skogtopper i nærheten til Trondheim for tiden. Lite snø under 400m, men blir fort 20-30cm pil råtten snø over 500m. Stemning på Langåsåsen (536m) Blåvær på Vedløset (578m)

Siden alle er stressa og maser fortiden og to-do lista er alt for lang, så gjorde jeg det mest fornuftige og vimsa meg bort.

I går morges gikk turen tidlig opp i Bymarka, da vi kom til skogen sprang et rådyr over veien. Det er endel is på stiene, så det ble bare en liten tur siden husbond hadde glemt broddene hjemme. Vi gikk korteste veien til et bord ved Kobberdammen, glovarm kaffe og kakao smakte godt mens vi satt der og så dagen gry. Stille og fredelig. Litt mat til fuglene ble strødd her og der.

Da var det vist på tide med Krokfots julekalenderbidrag. Planen var å krote ned nokre gloser etter ein tur i helga men den planen gjekk skeis på grunn av julebordsesongen og ein påfølgjande tungt indisponibel tilstand. Etter å ha dykka litt i turarkivet kom eg oppatt med ein tur frå November 2010. Det året hadde snøen latt vente på seg og utolmoda hopa seg opp. På frilyt.no fant eg ein turartikkel med pudderkøyring på Fanaråki og dimed var det lett å rekruttere eit par til som turfølgje. Værmeldinga var stabil men bikkjekaldt og med fullmåne for helga kom forslaget om overnatting på toppen. Dagen før avreise fant eine turfølgje det forgått å skamfere seg noko med ein kniv så plutseleg var det berre eg og ei veninne att. Værmeldinga lova fortsatt femogtjuge blå, null vind og blå himmel så vi drog likevel. Teltet for anledninga var mitt femten år gamle Helsport sumartelt og snøplugger stogga vi å spikka på vegen... Parkerte på Turtagrø og i eit idiotisk forsøk på å framstå galant enda vist både telt, kjøkkenutstyr, mat, teltpluggar og brensel i og på min sekk (Kvinnfolk: Vær så snill å les dette som eit råd til seinare turar der kavaleren forsøker å ta all vekt for å tøffe seg, berg litt av sjølvrespekta vår ved å ta litt vekt og redd oss frå den audmjukinga vi blindt utsett oss for berre for å imponere dykk...). Snøen frå friflytrapporten mangla innover Helgedalen så det vart skibæring innover og oppover anleggsvegen. Men toppen var kvit så vi rekna med å finne føre etterkvart. Håpe sank derimot når vi byrja å ta høgde og fortsatt ikkje fant noko skiføre. Eit stykke etter at vi forlot anleggsvegen foreslo eg at vi skulle sette att skia til returen da det nok ikkje vart nokon bruk for dei likevel. Som sagt så gjort og eit parhundre høgdemeter seinare nådde vi skiføre. Vi diskuterte litt men klokka gjekk og vi hadde ikkje tid til å hente dei å fortsatt ta toppen. Dermed framover. No vart tempoet noko redusert da eg, i utgangspunktet adskillige vektklassar over turfølgje og i tillegg supplert med ein sekk som lettpakkarmafiaen her på forumet ville hatt mareritt om i mange år framover, til tider vassa i snø til livet mens turfølgje kosa seg oppå skaren. Det var allereie tunge tak og for å gjere ting perfekt kom det også vind, mykje vind. Vi trøysta oss med at yr.no fortsatt hadde litt rett da sikten var grei men ikkje lenge etterpå kom skylaget drivande og i skylaget kom også snø. Kraftig vind, snø, ingen sikt og snart ville også mørkje gjera ting verre. Vi diskuterte og vart einige om å fortsette. For meg var det stort sett ti meter, pustepause, ti meter, pustepause oppover så mørkje kom kjapt. Sumarteltet mitt var no ubrukeleg men nede på Turtagrø hadde vi prata ved ein kar som sa det stod ei ope bu på toppen så vi satsa på overnatting der. Terrenget flata ut til slutt og plutseleg fekk vi auga på eit bygg langt, langt borte i snøføyka. 20 meter seinare stod vi ved hytta. Etter ei inspeksjonsrunde fant vi eit bygg med slåer for døra. Slåane var isa fast men etter ein del ishakking kom vi oss inn i det som viste seg å være matlageret. Dette var ikkje dagen å være storforlangande på standarden så vi var storfornøgde til tross for skøytebane på golvet. Kokkelerte litt mat og gjekk raskt til sengs mens vinden vart verre og verre utanfor. Det vart lite søvn. Det piska og slo, knirka og knaka heile natta gjennom. Eg låg og vurderte forskjellige evakueringscenario når vinden reiste med herberget vår. Midt utpå natta ein gong kom det nokre svært distinkte og karakteristiske bankelydar som om nokon ville inn. Eg er i liten grad av den overtruiske typa men klarte ikkje la vær tenkje på episoda med ein stakkar som fraus ihjel på Fanaråki, godt mogleg i den bua vi låg i, nokre år tidlegare. Tankespinnet mellom øyrane mine gjekk frå dårleg til utriveleg dårleg. Men alle dårlege net har ein ende, så også denne. Fyrste spørsmålet eg fekk om morgon var om eg hadde høyrt bankelyden om natta. Eg kunne bekrefte det og da eg fortalte om han som fraus ihjel var turfølgje svært glad for at ho ikkje kjente til den detaljen tidlegare. Vi ordna oss frokost og beundra utsikta. Det var svært kaldt og kraftig vind ute men eit fantastisk ljos med skyer som dreiv forbi og ga oss trolske syn av fjella rundt. Ljoset på denne årstida er av det finaste ein kan oppleve på tur og dette var vel verdt alt slitet på oppturen. Etter ein del fotografering og pakking la vi i veg nedover att. Spora frå oppturen var forlengst borte men vi hadde grei sikt nedover og sjølv om eg datt gjennom heile vegen er ikkje det noko problem på nedturen. Nede att på Turtagrø viste termometeret i bilen 28 kaldegrader. Det hadde vært ein av dei verre fryseturane mine men samstundes ein av dei finaste om enn litt vel spanande til tider.

Noko paranoid og i etterpåklokskapens ljos temmeleg sært, men min einaste tanke var irritasjon over at breøksa stod parkert mot sekken utanfor rekkevidde i andre enden av rommet. Til mitt forsvar må det kommenterast at døra kunne berre stengast med slåer frå utsida. Vi hadde berre stabla opp nokre matkasser mot døra på innsida så den som ville inn hadde lett kome inn. Skal også nemnast at å opne ein god, varm sovepose når det er grusamt kaldt ute krevjar litt meir viljestyrke enn eg hadde der og da. Dessutan hadde eg lagt ut ei dørmatte med teksta: Stå ikkje der å frys, gå heller heim! Så det så.

Noen visuals fra første rypejakthelga i år. Et kraftig og langvarig høytrykk førte til sommertemperaturer i det karrige høyfjellet. Lufta stod dønn i ro, og sola stekte. Absurd å vandre i shorts i 1000 moh med hagla beredt. Fjellet bugna av fugl, og det var uproblematisk å få fylt kvota. Det beste er dog å vite at det satt igjen store mengder fugl etter oss: Et godt rypeår. Området vi pleier å være i denne helga er også tillatt for garnfiske, og røya gikk villig i garnene. Denne turen er en av få "luksusturer" jeg drar på, med 10-manns lagstelt med vedovn, båt og mengder av god mat og drikke. En fantastisk langhelg i en enorm natur sammen med fadern og to kamerater. Verktøyet: Remington 1100 halvautomat Høytrykk fra første dag: Fjellet øste av sin rikdom: Basen står alltid på sin faste plass. Hvert eneste år. Neste jaktdag bød på de samme forholdene. Varme, høytrykk, septembersol. Is fra en evigvarende snø/isflekk ble brukt til kjøling av røye og øl. Litt av fangsten. Råvarer for vidunderlige middager utover vinteren. Vannpause, underveis på en lang jaktdag i høyfjellet. Nattestid, ved bålet. Sløying og rensing av fjellrøye.

Jeg har en shiba og en akita. De er hovedgrunnen til at jeg har fått smaken på å tusle rundt i skogen og på fjellet. Blir hovedsakelig dagsturer, men i våres røyk siste rest av lånekassepengene på et telt og en skikkelig tursekk, så nå blir det nok litt lengre turer. De er veldig glad i sau og alt annet som kryper og går, så det blir for det aller meste turer i bånd. Akitaen bruker også å hjelpe meg litt med bæringen i kløven sin. Shibaen Kuma, 5 år Akitaen Tanuki, snart tre år:

For 1,5 år siden fikk jeg en Lapsk vallhund. Ble så forelsket at i vinter måtte jeg ha en til. Storesøsteren til nr 1 en moren til nr 2. Faren til nr 2 kjente jeg også fra før og er verdens største sjarmør. Pga foreldrene valgte jeg å få en til før førstemann var blitt voksen. Hadde tro på kombinasjonen. Resultatet er et hakke galt, men også mykt, troll. Full av liv, nysgjerrighet og motor Nå har jeg to lapske hanner, en langhåret og en korthåret. Vi har det veldig fint sammen Begge trener spor, smeller og lydighet og elsker teltturer og snø Bedre kompiser finnes ikke.