Vinnerliste

Dette skal handle om min andre natt alene i skogen. Ei lang og ensom natt, men for å fortelle om den må jeg nesten ta med litt om den første. Jeg var vel 12-13 år eller noe sånt, og løp meg vill under et orienteringsløp. Det var treningsløp en ukedag, og dermed tok det ikke så lang tid fra jeg gikk meg vill til det var mørkt. Det ble mange kalde og livredde timer i tynt treningstøy før jeg til slutt ble funnet skjelvende og gråtende en gang langt utpå natta. Det var haugevis av folk ute og lette etter meg. Skrekken satt i kroppen i flere år, og jeg klarte ikke å dra ut i skogen alene. Jeg likte allikevel å fiske og være ute sammen med kamerater, så jeg var desperat etter å komme over denne redselen. Flaut var det også, og jeg hadde nok problemer med å innrømme at jeg var redd. Det er ikke greit for en ungdom på bygda å innrømme at han er redd i skauen. Så da jeg var omtrent 17 var dette blitt så vanskelig at jeg bestemte meg for å komme over det. Dette måtte fikses, og den eneste medisinen jeg kunne tenke meg var å dra på tur alene. Jeg hadde ikke hørt om psykologer eller eksponeringsterapi, men hadde en slags intuitiv forståelse av at ei natt alene i skogen var det som skulle til. Vettskremt pakket jeg sekken en sommerdag, sa hjemme at jeg skulle på fisketur med en kamerat, og syklet i vei. Jeg måtte så langt at det ikke var mulig å gå hjem i mørket. Etter en halvtime på sykkelen var jeg ved en skummel nok skog, og jeg gikk vel en time innover. Det virket i alle fall sånn den gangen. På forhånd hadde jeg bestemt meg for ikke å ligge noe sted det var sjanse for å komme folk, så jeg fant en bekk og fulgte den til et tørt sted å sette opp teltet. Det var enda lys, men jeg var allerede på gråten. Det var ikke utsikt til noe annet enn skog, og det var lyder over alt. Flere ganger var jeg overbevist om at det kom elg tråkkende langs bekken, men det var bare småfugl som hoppet rundt på bakken. Jeg pustet bare med toppen av lungene, og pulsen gikk sikkert i 200, og enda var det ikke blitt mørkt. Sommerkveldene er lyse i Norge, men mørket kom krypende. Jeg visste ikke hva som var verst, sitte ute og se på de stadig større og mørkere skyggene mellom trærne, eller ligge inni teltet og høre på lydene rundt. Ikke så mange år tidligere hadde det vært ulv på disse traktene, og det var nok den jeg var mest redd for. Og elgen. Den hadde jeg møtt før og blitt skikkelig skremt av. De er store. Jeg aner ikke hvor mange ganger og hvor høyt jeg gråt, og en gang måtte jeg til og med stikke hodet ut av åpningen for å spy. I løpet av natta løsnet det likevel litt, og jeg klarte å få ned pulsen ganske mye. Tror kanskje jeg nådde et punkt hvor jeg ga blaffen i om jeg overlevde eller ikke. Lydene var verst. Bare litt tassing et sted i skogen, og jeg lå i fosterstilling. Til slutt puttet jeg bomull i ørene og trakk lua ned over både øyne og ører. Å ikke høre hjalp faktisk mye, og jeg klarte å roe meg gradvis. Jeg tror ikke jeg sov noe den natta. Husker da jeg tok ned teltet på morgenen og gikk tilbake mot og sykkelen. Roen kom gradvis og da jeg nådde sykkelen husker jeg ikke annet enn glede. Jeg skal ikke si at all skogskrekk var kurert, men den natta var et vendepunkt i forhold til å være ute i skogen alene på dagen. Det var ikke så mye å være redd for lenger.

Dro fra jobb i to-tiden for å få litt sol og naturgløtt inn på netthinnen igjen Valgte lave sko med stålpigger og små lette gamasjer og såpass tynt kledd at jeg måtte ha litt tempo for å holde varmen (riktignok med en ekstra ullskjorte sammen med kameraet i hoftesekken). Her er Askøy, Byfjorden og Sandviken sett fra Damsgårdsfjellet: På dette bildet er masten på Rundemanen til venstre og masten på Ulriken til høyre - og midt i mellom er "Vidden", som så ut til å ha minst like fint turvær som på Olsokfjellet, der jeg befant meg: Og her er varden på Olsokfjellet, med Fyllingsdalen, Flesland, Raunefjorden og en synkende sol i bakgrunnen: Flott tur!

Til ettertanke "Han gikk alltid med gummistøvler når det regnet To ganger om dagen pusset han tennene med en internasjonalt anerkjent tannpasta. Doktoren undersøkte han to ganger i året Han sov med vinduene åpne og sørget daglig for å spise frike og sunne grønnsaker Han spilte tennis, men overdrev aldri Han passet på at han fikk nok søvn - minst åtte timer om natten Han hverken røkte eller drakk alkohol. og han ble aldri sint. Hver dag hadde han morgengymnastikk og hadde et håp om å bli 100 år. -------------------- Han skal begraves på onsdag - håpet om de hundre brast med god margin Før han døde ble han behandlet av åtte spesialister og rundt ham sto bokser med helsedrikker og antiseptiske medisiner. Men han gjorde en feil - han levde ikke"!

Ingenting er som uforutsette episoder/hendelser på tur, de brenner seg ekstra godt inn på den medfødte minnebrikka. Spontanpakking og dårlig tid kan medføre slike minner. Her fra en orreleik-tur til heiene ved Gjøvdal, Aust-Agder helt i starten av april.. Omtrent det siste jeg spør madamen om før jeg jeg setter meg i bilen er: "Helt sikker på at den nye soveposen er for voksne?" "Jada. Ikke no problem!" hørtes det tørt ifra stua. OK, da blir den gode gamle mammuten av en Ajungilakklassiker fra 80-tallet, Tyin, liggende hjemme og den nye lette og svært så komprimerte posen skal få sin debut på orreleik. Uten Tyin-posen og med mye mindre snø enn ifjor i liene, forserer jeg åsene opp til myra "lekende lett", men svært svett. Myra lå der snøfri omkranset av små pytter, knauser og lyng. Perfekt! Så var det på tide å rydde ut av sekken.....soveposen blir trukket ut av omslaget og ut kommer.... et MEGET kort eksemplar av arten! Jajamen, påsan rekker meg til øvre del av magan. Høylytt latter runger utover myra. Så høres ivrige tastetrykk på telefonen. En svært så forbauset "frue" høres deretter i telefonen. I "familieråd" finner vi ihvertfall ut av at posen kan forlenges i fotenden med ca 30 cm. Men lenger enn det ble den absolutt ikke Et bål til pølsesviing ble så anrettet. Samtidig tar en brennende himmel farvel med meg og min nye stutte følgesvenn her i orrfuglens rike. En flott kveld går over til natt. I skumringstimen høres det plutselig baksing. To orrhaner setter seg på myra, bare 20m fra bålet. De tsjoer og buldrer i ca 10 min så er det hele over. Det lå forventninger i lufta da jeg forsiktig krøyp oppi min stutte sovepose...ekstra godt kledd for anledningen! Følte meg litt som Michelin-mannen da jeg la meg. En perleugle hukret i heia og dysset meg i søvn..... Med ett begynner forestillingen. Litt logistikk inne i dog-houset og man er klar. Teppet går opp og jeg kan skimte en høne på leiken, samt en åtte- ti kamerater med kamplyst. Men det er fortsatt for mørkt til å fange moroa på minnebrikka. Idet høna forsvinner blir det relativt tamt der ute. To "alfahanner" holder stand, men de slåss ikke lenger, bare viser seg fram. Disse blir behørig foreviget, men fortsatt på 1600-800 ISO da sola la seg trygt bak et skyteppe i øst. Uansett lys, forventninger av leiken og stutte soveposer var dette nok en herlig opplevelse i orrfuglens rike.....og jeg kommer tilbake.....der perleuglene hukrer og orrfuglen tsjoer og buldrer......villmarken kaller! En ekstra stor takk til den stutte "sove"-innretningen!

Daglig skuespill på frosset natt himmelen. Fotografert ut fra vinduskarm.

Etter den fantastiske første jaktturen i september, hadde jeg ekstremt lyst til å ta en ny tur opp til samme område i nord-Troms litt seinere utpå høsten. Denne gangen traff vi ikke så sabla godt med været, for å si det sånn. Regnet regelrett hamra ned i perioder. Voldsomme nedbørsmengder. Glad jeg brukte tid på å impregnere lagsteltet mitt, og sette inn alle sømmer med Seam Sealer i fjor. Jaktmessig var det generelt meget vanskelige forhold. Rypa viste seg kun glimtvis, og var veldig "skjær" (lett på vingene). Det ble ikke mange jakttimer disse dagene totalt, men til gjengjeld mye særs bra tid tilbragt med vedovn, reinskinn, god mat og drikke i telt. En av de relativt korte oppholdsperiodene i været Tett skodde i fjellet ga vanskelige jaktforhold *** Denne turen ble gjennomført i midten av november, på Kvaløya utenfor Tromsø. Nok en tur hvor hagla var med, men den ble vel tilnærmet som dødvekt å regne. Til dels veldig mye fugl å se fjellet, men veldig vanskelig å komme på hold av (som flere turer denne seinhøsten). Ingen fugl ble med ned, men man fikk seg igjen en ny fantastisk tur i fjellet. Det har ingen prislapp. Natt til søndag falt det snø, som farget hele landskapet hvitt. Atter et tegn på en vinter i anmarsj.

En aldri så liten førjulstur ble det tid til på en fridag fra jobben. Dro fram kartet og fant et lite tjern som lå litt bortgjemt. Omgitt av av mer eller mindre høye åser på alle kanter tror jeg ikke det er det mest besøkte tjernet i kommunen. Ingen tekst, bare noen minutter med film.

Nye Bergans Dermizax gamasjer i str. medium.. Bemerkelsesverdig lite klam og svett enda med tjukke ullsokker, stillongs av ull og turbukse under. Holder seg godt opp på leggen og tette og fine nede ved støvelen. 600,- på Sport 1.. http://www.dntbutikken.no/main.aspx?page=article&artno=1500010 Her er tilsvarende fra DNT

Den mest brukte målestokken for turkart er 1:50 000, men også målestokkene 1:25 000 og 1:100 000 er mye brukt. Jeg bruker selv 1:100 000, det holder til mitt bruk. Mer om kart finner du her http://www.kartverket.no/Kart/Turkart/Artikkel-4-om-turkart/ Til planlegging bruker jeg kartet på ut.no, her er det også en funksjon for å måle avstand. Lykke til,

Hei alle sammen! Sjekk; arildkrovoll.no Helt i starten, håper på å få det iorden til tursesongen 2016 (mars/april - jeg går ikke på ski pga balanse problem) Alt jeg har og hadde på itrollheimen.net skal være på plass, om ikke på forsiden. Jeg måtte slippe det domenet (og et par til) fordi en gjøk i USA spammet/ stjal det fra meg Flytta meg videre til arildkrovoll.net alt ihop. Men jeg valgte feil webhotell, så det ble umulig å kjøre skikkelig. Etter 2010 har jeg hatt en serie med alvorlige sykdommer og psykoser som følge. Jeg og legene innser at å slutte med fjelltur var en dårlig ide. Jeg håper med dette at noen interesserte kan hjelpe meg igang igjen. Jeg kan så mye om Trollheimen og omegn. Problemet nå er logistikken, jeg har hatt et år som "blind" men kjører nå bil på butikken Men tør ikke å kjøre til Resdalen, Heldalen, Folldalen Hadde jeg bare fått til det, eller fått em venn som kunne sparka meg ut og på tur - så ville alt løsnet

Bare hyggelig! Legger ved to bilder for inspirasjon; riktig god tur!

TS. etterspør lokket for å justere flammen. Og for slike spritbrennere, er de viktige. At du mener slike brenner har for dårlig effekt, er opp til deg. Personlig så bruker jeg primært rødsprit apparat, hele somerhalvåret (inkludert høsten) og er godt fornøyd. Jeg venter aldri på at slike apparat skal koke, så jeg kaster ikke bort noe tid, som noen bruker å skylde på. Jeg gjør noe annet i mellomtiden. Lokket (m/justering)egner seg godt etter oppkok, for å "småkoke" div, retter. Samt "ting", som skal ha en forsiktig oppvarming. Og ikke kun for å slukke flammen. Undrer meg stadig over personer, som teller sekunder på et oppkok.

Nå husker jeg. For mange år siden møtte jeg elg ved Møsvatn. Også da tenkte jeg på hva nå om elgen angriper? Så jeg gjemte fluestanga mi i et kratt.

Et år er gått og jeg er som alltid takknemlig for det gamle. Jeg har samlet et knippe bilder fra våre turer rundt om i Hurum, og vil gjerne vise frem det vi har å by på. Dette er kun et lite utvalg - vi har så mye mer! Kom til Hurum! Værsågod. Nyt 4 minutter av flotte Hurum akkompagnert av Johann Sebastian Bach - Air.

Tidlig morgentur i skogen, lykta hadde fått nye batterier og da så jeg faktisk hvor jeg gikk Men akk og ve, ikke alltid godt lys hjelper, plutselig satt ene foten min blegg fast i et myrhull som var helt usynlig under nysnøen. Jeg halte og dro, men foten og skoen ville ikke rikke seg. Husbond kom raskt med en hjelpende hånd, men her måtte det sterkere lut til. Et skikkelig Heimlichgrep ble løsningen, og med ett løsnet foten fra skoen og vi ramlet bakover begge to, og vi kunne ikke annet enn le. Så var det å finne skoen nedi myrhullet, jeg lette i et hull, men ingen sko og husbond i et annet, og dypt nedi kjente han kanten på skoen. Begge hender måtte til for å frarøve myren sitt bytte, og den jamret fælt og sukket dypt da den måtte gi slipp på skoen. Heldigvis var vi rett ved Dreiers Minne og kom oss raskt inn og fikk fyr på ovnen. Den var ikke særlig medgjørlig, men med åpen koiedør ble vi iallfall ikke kvalt av all røyken. Og ja, det røyk fra pipa ute også, så noe røyk trakk rette vegen. Ivrig leting etter tørre sokker i sekken var resultatløs, dagstursekken har sommerinnhold enda, Men jeg fant en ekstra lue, så to luer fikk være sokker på hjemturen. Det funket ganske bra i våt sko, heldigvis er det ikke lange biten å gå til bilen! Det har kommet nysnø, såpass at det er skiføre, men yr sier at fredag blir det regn, så her får vi nyte det hvite mens vi har det.

Mye av det du siterer passer på meg.... Jeg må nok innrømme at jeg er blitt mye mer forsiktig etter som årene går. Det hindrer ikke alene turer og forsåvidt friluftslivet. men, som deg, jeg ønsker å leve best mulig lengst mulig. Foreløpig betyr det flest mulig turer i heia.... Men en av mine kjepphester (og jeg rir mange) gjelder mat. Jeg tenker aldri på om maten er "sunn"eller "farlig". Mat er mat, og det er de som eventuelt spiser feil som er "usunne".

"Ingen glede er mer ekte enn gleden over andres ulykke". Fin film. Jeg har også et Gopro kamera som jeg planla å lage film med. men det ligger fremdeles her hjemme på bordet. Jeg pleier å unnskylde meg med at jeg mangler diverse festeanordninger til å bruke under opptak, men nå er det snart jul så kanskje det skjer noe ut på nyåret en gang.

Lørdag ettermiddag alene med Hengekøye til Bærum / Lommedalen og til Øyervann. På tjern: -6 grader på solrik toppen: 2 grader I dag vi ( @hesthov, og kollega og @Xperiment ) hadde en spektakulære turene til Mørkgonga, en smal kløft som snor seg opp i bergveggen. Stien begynner Åsaveien rett i vannkanten av Steinsfjorden og parkerningsplass er snart på veien. Vi gå først til mørkgonga-sti men det er for mye is for gå opp. Så vi tok andre stien til toppen. Mørkgonga er en dyp kløft som skjærer gjennom åssiden. En faktisk utsikt på toppen! Takk for at du var med!

I natt ble det en skikkelig spontantur Lørdag kveld, vennegjengen har juleverksted, og vi lager noen heidundrandes dorullnisser og julekort. Når klokka nærmer seg halv tolv, sjekker jeg yr på mobilen og ser at skydekket kanskje klarner opp klokken ett. Adresseavisa har nemlig meldt om meteorsverm i natt. "Noen som blir med på å sove ute i natt?" spør jeg etter å ha sittet litt i mine egne tanker. Det hører ikke de andre helt riktig, og svarer at nei, de vil ikke ut på byen i natt. Jeg smiler og spør en gang til, men føyer til at det er meldt meteorstorm. En øredøvende stillhet bryter frem, men denne gangen hører de ikke feil. Stillheten fortsetter, men spørrende fjes skifter ansiktsuttrykk. Noen ansikt blir skikkelig skeptiske, noen smiler stadig bredere. "Ja, dette vil jeg! Jeg har telt", kommer det fra hun som først hørte feil. "Så bra, men jeg har lavvo", sier jeg og legger til "Hvem andre blir med?" Det ender opp med at vi er fire stykker som skal på tur, og vi avslutter juleverkstedet brått. Jeg tar på refleksvest på meg selv og hunden min. Sykkelen står utenfor, og snart er jeg hjemme. Låse opp, kveldsmat til hunden. Hva piper? Alarmen! Sånn. Noe turutstyr ligger i leiligheten, noe nede i boda. Kanskje jeg må ha en stilongs? Litt tau er kjekt å ha. Kniv, sportstape, hodelykt. Kniv ja, da må jeg definitivt ha førstehjelpsutstyr og plaster også. Ned i boda, sekk, lavvo, sovepose. Det kommer en melding "Har du ekstra liggeunderlag?" Det har jeg. Liggeunderlaget går i sekken, enda ett. Ny melding: "Eller to?" Jeg har et skumunderlag i leiligheten, det må jeg huske. Opp igjen. Vannflaske, jervehiet og et dekken, pakkpose med en ullgenser og buff. Votter er nok kjekt å ha. Sånn. Skumunderlaget, ja. Hva har jeg glemt nå? Hvor kaldt er det? Tar med ekstra ullundertøy. Hunden skal jammen få kose seg med en dentastix. Jeg slenger med en pose smash til oss på to bein. Sender melding "kjører nå". Hunden skjønner at vi skal på tur, og halen går som en propell. Tilbake igjen dit hvor juleverkstedet nå er delvis ryddet sammen. I gangen står to kofferter, hun ene skal nemlig ta fly i morgen tidlig. Vi andre forsikrer henne om at det går bra; vi kjører to biler slik at hun kan ta den ene ved morgengry. Bilen blir full, og vi henter bil nr to før vi kjører en 20-minutters tur til Bymarka. Vi er enige om at dette er litt "crazy", men skikkelig moro. Klokka er halv to, fremme på parkeringsplassen og det begynner å snø. Ikke akkurat supre værforhold, men vi er fortsatt glade for at vi var spontane og dro. De vanvittig dårlig pakkede sekkene slenges på ryggen, og vi spaserer de 100 meterne til bålplassen. Idet sekken treffer bakken letter vi på blikket, og sannelig åpner det seg en luke i skyene med glitrende stjerner. Bål tennes og lavvoen settes opp. Hodet peker like mye oppover mot Orions belte som ned på pluggene som må hamres ned i den frosne bakken. Tiden stanser. Livet nytes. En kvart stjernehimmel akkompagneres av bålknitring og lyden av fire trippende glade poter. Livet er nydelig, det er den vakreste kvarte stjernehimmelen jeg har sett på lenge. Etterhvert kryper vi i poser og jervehi. En stakkar av oss står opp bare noen timer etter vi la oss for å rekke et fly, men tekstmeldinger i ettertid forteller at det var verd det. Det tok to timer fra ideen ble klekt til vi var fremme, og det var utrolig moro. Og meteorstormen? Tja. Vi så omtrent 3 stjerneskudd, men det er langt mer enn jeg ville sett fra soverommet i leiligheten. Har kun ett bilde tilgjengelig nå, kanskje det blir en edit med noen flere bilder senere. Edit: Lagt til flere bilder

Jeg og dama hadde bushet oss på kryss og tvers av nordre Blefjell ved hjelp av en GPS og turbeskrivelser jeg hadde funnet på nett. Hadde klart å navigere ganske greit opp til Hesten (stor hvit stein), Blenuten (som også har et mer beskrivende navn: Viermyrnuten) og Åklinuten. Fulgte en sti ned fra Åklinuten, men den så ut til å skulle svinge litt for langt syd for der vi skulle, også var det en fin rett sti som gikk i riktig retning på kartet. Så den ikke i terrenget, men regnet med at vi kom til å treffe på den ganske så snart. Etter ti minutter begynte jeg å ane ugler i mosen, sjekket GPS-en en gang til, og kom fram til at rette lang-stiplede linjer neppe er stier, men kommunegrenser e.l. Så stien vi skulle inn på ca en km unna, og tenkte som så at sååå ille kunne det ikke bli. Turen gikk da ned noen bratte skrenter, ned på et flatt område med to-tre bekker vi måtte hoppe over der de slanget seg fram og tilbake. For å komme oss opp på stien så var det et fint stykke bjørkekratt. Det var da ingen av oss orket noe mer av det vaset, eller brøy oss om å bli våte på veien opp til stien. Vi fulgte den første og beste myren vi fant opp til stien. Gjør ikke så mye å bli våt på beina når det er 25 varmegrader og sol... Vimseturer er forresten den helt klart beste måten å utforske nærmiljøet sitt på. Ellers kommer du aldri til å finne alle de rare stiene som folk har laget, eller de "hemmlige" utsiktspunktene. På høsten etter at myrene har frosset til, men før det blir for dyp snø er perfekt til vimseturer.

Tråden minnet meg på en tur hvor det ble en del vimsing i Nordmarka og jeg kom over følgende skilt på et temmelig usannsynlig sted. Hvis noen ba meg finne igjen dette så hadde jeg slitt.

Da var det vist på tide med Krokfots julekalenderbidrag. Planen var å krote ned nokre gloser etter ein tur i helga men den planen gjekk skeis på grunn av julebordsesongen og ein påfølgjande tungt indisponibel tilstand. Etter å ha dykka litt i turarkivet kom eg oppatt med ein tur frå November 2010. Det året hadde snøen latt vente på seg og utolmoda hopa seg opp. På frilyt.no fant eg ein turartikkel med pudderkøyring på Fanaråki og dimed var det lett å rekruttere eit par til som turfølgje. Værmeldinga var stabil men bikkjekaldt og med fullmåne for helga kom forslaget om overnatting på toppen. Dagen før avreise fant eine turfølgje det forgått å skamfere seg noko med ein kniv så plutseleg var det berre eg og ei veninne att. Værmeldinga lova fortsatt femogtjuge blå, null vind og blå himmel så vi drog likevel. Teltet for anledninga var mitt femten år gamle Helsport sumartelt og snøplugger stogga vi å spikka på vegen... Parkerte på Turtagrø og i eit idiotisk forsøk på å framstå galant enda vist både telt, kjøkkenutstyr, mat, teltpluggar og brensel i og på min sekk (Kvinnfolk: Vær så snill å les dette som eit råd til seinare turar der kavaleren forsøker å ta all vekt for å tøffe seg, berg litt av sjølvrespekta vår ved å ta litt vekt og redd oss frå den audmjukinga vi blindt utsett oss for berre for å imponere dykk...). Snøen frå friflytrapporten mangla innover Helgedalen så det vart skibæring innover og oppover anleggsvegen. Men toppen var kvit så vi rekna med å finne føre etterkvart. Håpe sank derimot når vi byrja å ta høgde og fortsatt ikkje fant noko skiføre. Eit stykke etter at vi forlot anleggsvegen foreslo eg at vi skulle sette att skia til returen da det nok ikkje vart nokon bruk for dei likevel. Som sagt så gjort og eit parhundre høgdemeter seinare nådde vi skiføre. Vi diskuterte litt men klokka gjekk og vi hadde ikkje tid til å hente dei å fortsatt ta toppen. Dermed framover. No vart tempoet noko redusert da eg, i utgangspunktet adskillige vektklassar over turfølgje og i tillegg supplert med ein sekk som lettpakkarmafiaen her på forumet ville hatt mareritt om i mange år framover, til tider vassa i snø til livet mens turfølgje kosa seg oppå skaren. Det var allereie tunge tak og for å gjere ting perfekt kom det også vind, mykje vind. Vi trøysta oss med at yr.no fortsatt hadde litt rett da sikten var grei men ikkje lenge etterpå kom skylaget drivande og i skylaget kom også snø. Kraftig vind, snø, ingen sikt og snart ville også mørkje gjera ting verre. Vi diskuterte og vart einige om å fortsette. For meg var det stort sett ti meter, pustepause, ti meter, pustepause oppover så mørkje kom kjapt. Sumarteltet mitt var no ubrukeleg men nede på Turtagrø hadde vi prata ved ein kar som sa det stod ei ope bu på toppen så vi satsa på overnatting der. Terrenget flata ut til slutt og plutseleg fekk vi auga på eit bygg langt, langt borte i snøføyka. 20 meter seinare stod vi ved hytta. Etter ei inspeksjonsrunde fant vi eit bygg med slåer for døra. Slåane var isa fast men etter ein del ishakking kom vi oss inn i det som viste seg å være matlageret. Dette var ikkje dagen å være storforlangande på standarden så vi var storfornøgde til tross for skøytebane på golvet. Kokkelerte litt mat og gjekk raskt til sengs mens vinden vart verre og verre utanfor. Det vart lite søvn. Det piska og slo, knirka og knaka heile natta gjennom. Eg låg og vurderte forskjellige evakueringscenario når vinden reiste med herberget vår. Midt utpå natta ein gong kom det nokre svært distinkte og karakteristiske bankelydar som om nokon ville inn. Eg er i liten grad av den overtruiske typa men klarte ikkje la vær tenkje på episoda med ein stakkar som fraus ihjel på Fanaråki, godt mogleg i den bua vi låg i, nokre år tidlegare. Tankespinnet mellom øyrane mine gjekk frå dårleg til utriveleg dårleg. Men alle dårlege net har ein ende, så også denne. Fyrste spørsmålet eg fekk om morgon var om eg hadde høyrt bankelyden om natta. Eg kunne bekrefte det og da eg fortalte om han som fraus ihjel var turfølgje svært glad for at ho ikkje kjente til den detaljen tidlegare. Vi ordna oss frokost og beundra utsikta. Det var svært kaldt og kraftig vind ute men eit fantastisk ljos med skyer som dreiv forbi og ga oss trolske syn av fjella rundt. Ljoset på denne årstida er av det finaste ein kan oppleve på tur og dette var vel verdt alt slitet på oppturen. Etter ein del fotografering og pakking la vi i veg nedover att. Spora frå oppturen var forlengst borte men vi hadde grei sikt nedover og sjølv om eg datt gjennom heile vegen er ikkje det noko problem på nedturen. Nede att på Turtagrø viste termometeret i bilen 28 kaldegrader. Det hadde vært ein av dei verre fryseturane mine men samstundes ein av dei finaste om enn litt vel spanande til tider.

Fikk en forespørsel fra USA om jeg kunne skaffe en slik Optimus Ranger 10. Så nå er den gull verdt. Hvis du skal selge så kan jeg forsyne deg med epostadresse til han spurte, Pris har ikke jeg noe med. dsk

Takk for tilbakemeldinger. Hyggelig at litt enkle skildringer og bilder kan virke inspirerende for lysten til å komme seg utendørs, og ut i den verdenen som for meg betyr mest av alt. Oktober og november 2015 har vært preget av mye turaktivitet, både med og uten overnattinger. Selv om det er høst, tildels ruskete vær og kortere dager, er det ingenting som tilsier at en ikke skal komme seg ut i naturen. Har fått gjennomført noen fine jaktturer i kyststrøkene utenfor Tromsø, samt litt nordover og innover i fylket. Disse bildene er tatt fra en jakttur i oktober, utenfor Tromsø, i et område hvor jeg er i besittelse av et sesongkort som jeg får fordi jeg er aktiv i et fiskekultiveringslag innenfor det aktuelle grunneierlagets arealer. Et snøfall førte til at de hvite rypene hadde trukket opp i høyden, og var å finne helt oppi de øverste "flågan". De var ikke enkle å komme på hold av. Tildels ganske sterk vind på sine plasser forenklet ikke jakta heller. Men det ble fugl i sekken, og det kronet en knallfin 7-timers tur oppi høyden. Denne turen gikk jeg ikke så lenge etterpå. Snøen hadde stort sett smeltet vekk, og hvite (eller delvis hvite) ryper svirret godt synlige rundt omkring. Veldig lette på vingene, og ikke så enkle å komme innpå. Oppsøkte steinurer, og fant fugl nok til at jeg fikk felt to fjellryper før jeg tok del i innsamling av noen villsauer som beiter i fjellene i området. Kommer litt mer påfyll etterhvert.

Helt unødvendig. Kan ikke tenke meg en eneste gang jeg har tenkt tanken "nå skulle jeg jaggu hatt en samekniv". En liten til middels slirekniv er anvendelig til det meste. Har man i tillegg en sammenleggbar liten sag skaffer man effektivt ved til bålet.

Face your fears! Sett opp telt i hagen til begynne med! Kort vei innatt viss det skulle vere behov. Å vere redd for ting man ikkje føler seg trygg på, ukjente ting osv er helt naturlig! Men det er trist når det ødelegger både liv og opplevelser. Her eg bur, går eg mykje tur i nærområdene. Elsker å komme meg ut, både på dagstur og overnattinger i telt. Har hunden min med på alle turer☺ Lykke til med å overvinne frykten! Hugs; kvifor sitte inne når alt håp er UTE?