Vinnerliste

Hei, denne rapporten handler om en liten tur jeg gjorde i slutten av September. Det tok litt tid for å bestemme meg å publisere den, (og her kunne jeg finne på mange utflykter...) men det finnes så mange veldig gode og velskrevete turrapporter i forumet at jeg kviet meg litt. Det har seg nemlig slik at jeg bega meg ut på skikkelig fjelltelttur, alene og for første gang. For den flatlandstyskeren jeg opprinnelig er, var dette en mildt sagt spennende utfordring. Riktignok bor jeg allerede noen år i Norge og har blitt glad i å utforske fjellet på mangfoldige dagsturer, men å gå med tung sekk og overnatte i villmarka ga meg en skikkelig Bear Grills feeling. Disse dagsturene gjorde at jeg var godt kjent med en del områder i Hallingdal og det står skrevet i boka Monsen (ikke Moses hvis jeg husker riktig) at man kan gjerne starte med alvorlig friluftsliv i nærområde. Så gjorde jeg det. Siden jeg ikke ville bruke bil, for da måtte jeg jo gå i en sirkel, men ville heller gå fra A til B, så ble A nødvendigvis Nesbyen. Så starten var på "Nesflata" og gikk rett opp til fjells den første dagen. En etappe på ca. 1,5mil lengde og opp på ca. 1100 høydemeter. Alltid med utsikten langs Hallingsdalselva. Målet var et område som heter Skrivarfjell. Der er det knallfint, ingen mennesker å se og vi fant en fin plass til å slå leir. Jeg var nemlig ikke helt alene. Sprit Helt så fint som jeg tenkte var leirplassen ikke likevel viste det seg. Teltet var utsatt for mye vind som kom i løpet av natten. Selvfølgelig leste jeg mye i FF før turen og trodde jeg var godt forberedt, men ørepropper hadde jeg ikke med meg. Mye bråk, lite søvn. Så i denne lekjsonen lærte jeg at det er lønnsomt å bruke mer tid til å finne leirplass i le, og/eller øve seg på skikkelig bardunering og å huske øreproppene. Særlig når man er sliten som meg og trenger søvn. Blodig nybegynner. Andre dagen måtte jeg krysse et kjempe myrområde. Det hadde regnet flere uker i strek før min turhelg. Slitsomme greier disse myrene... Vi beveget oss mot Hallingnatten, men skulle ikke opp dit. Vi holdt oss øst for den og gikk langs Øyvatnet til en liten topp som heter Korpenatten. Noen elver måtte vi vade over og det var rene eventyret. Har jo sett slik bare på film. Skikkelig mestringsfølelse etterpå. De våte støvlene var ikke til bry så lenge man er i bevegelse, men det skulle hevne seg senere. Vi slo opp leir ved et lite vatn. I le denne gangen. Under teltoppsettningen kom det noen eldre folk forbi. Vi holdt en liten, hyggelig prat (me svalla halling...). Jeg syntes noen jeg hørte noen nevnte at det blir kaldt i natt, men kanskje jeg husket feil. Jeg våknet flere ganger i løpet av natta. Ikke pga. vind, men jeg måtte ta på meg mer klær. Stakkars bikkja hutret også. Neste morgen, sterk tissetrengt, måtte jeg inn i mine støvlene som så slik ut: Å få fyr på rødspriten tok også litt tid...Lærdom fra denne dagen: Jeg SKAL ha leirsko og jeg kjøpte meg multifuelbrenner. Nytt liggeunderlag og dunsovepose (eller quilt) står høyt oppe på ønskelista. Også må man jo en gang tømme ryggen. Ingen særlig spesiell sak, men bikkja, som alltid i strålende humør, gikk på full lekeangrep mens lårene mine begynte å skrike av melkesyre. Jeg var veldig glad for at vi var virkelig alene på fjellet denne morgen. Av forståelige grunner finnes det ingen dokumentasjon av denne hendelsen... Den siste dagen gikk vi langs Reinsjøen og så ned til Søre Buhovd hyttefelt hvor kona skulle møte og hente oss. Hallingskarvet: Reinsjø: Litt sliten var vi, må jeg innrømme, men det betyr lite i forhold til mestringsfølelsen, tilfredsheten og de inntrykkene og erfaringene etter denne liile turen. Det blir flere. 01.cpt

JULEKALENDER 12. DESEMBER TURRAPPORT FRA KENYA Dette er kanskje en litt uvanlig turrapport, siden den handler om en studietur til Randago, Siaya, Kenya. Du kan lese mer detaljert om hva jeg og medstudenten gjorde på bloggen min (brukernavnet mitt dot com) Forskjellen på det som står på bloggen min og turrapporten blir at jeg vil se mer på naturen og folket vi møtte, og mindre på hva barnehagearbeidet gikk ut på. Jeg vil også selvfølgelig ha med mange bilder, som forhåpentligvis faller i smak. Jeg kan si med en gang at det var en helt fantastisk tur, med mange nye opplevelser Først en liten oversikt over pakklisten min: 1 > Sony Vaio 13" Bærbar PC. 2 > Tenaya Ra, Klatresko*. 3 > Skinnsko. 4 > Mammut, tursko. 5 > Norønna Dri1 Bitihorn Jakke + Fjellreven Greenland No.1 SE Jakke. 6 > 3 skjorter. 7 > 3 skjortser. 8 > 5 t-skjorte. 9 > 2 gensere. 10 > et silkeskjerf + to bukser. 11 > 7 boksere. 12 > En Berganslue og en Helly Hansen Fleecejakke. 13 > Fotostativ. 14 > 6 par sokker. 15 > Skinnbelte. 16 > Myggnetting. 17 > Tre bøker. 18 > To og en halv solkremflasker. 19 > Nakkepute. 20 > Water2Go drikkeflaske. 21 > Førstehjelp. 22 > Hengekøye med tarp og myggnetting. 23 > 500 mm FF objektiv. 24 > Gorillateip. 25 > To flasker Mygga. 26 > Toalettsaker. 27 > Solbriller. 28 > Mus. 29 > Olympus XZ-1. 30 > Harddisk. 31 > Nikon D90. 32 > 10 m tau. 33 > Skissebok. 34 > Kabler til kamera, lader og musikk. 35 > Suprabeam Hodelykt. 36 > Koss Hodetelefoner. 37 > Sackit Bluetooth Høytaler. 38 > Tamron 90 mm FF objektiv. 39 > Nikon SB900 Blitz. 40 > Nikon 50 mm FX objektiv. 41 > Nikon 10 mm FX fisheye objektiv. 42 > Musematte. 43 > Skrivesaker. 44 > Ekstra batteri. 45 > Kortstokk. 46 > Øretelefoner. 47 > Ørepropper. * Etter samtale med studenter som var på samme turen året før, tok jeg ikke med klatreskoene. Oi, oi, oi som jeg kom til å angre på dette... Ingenting spennende å rapportere frem til vi skulle ta fly fra Amsterdam til Nairobi. Nå skal det sies at jeg ikke er så fryktelig verdensvant fra før av, så dette var et vanvittig stort fly for meg. Og innsjekkingskøen var sikkert flere hundre meter lang, det så i alle fall sånn ut. Etter vi kom ombord var det bra med underholdning på underholdningssenteret hvert sete hadde. Turen fra Amsterdam til Nairobi skulle ta rundt 8 timer. Den lengste flyturen jeg noensinne har vært med på. Men etter å ha skrollet meg gjennom hvilke filmer og serier som var tilgjengelig, ble jeg beroligget. Setene var heller ikke så ukomfortable at det var klageverdig. Men jeg fant fort ut at nakkeputen kjøpt på Clas Ohlson var ubrukelig. Ventilen ville ikke være tett og luften sev ut. Som du ser var det ganske stort fly. Og det tok lang tid å fylle opp alle setene, selv etter vi satt lenge ved innsjekkingen og ventet før vi gikk inn. Det var flyvertinner over alt, og det var ingen problemer å finne setet. Noe jeg kan innrømme jeg var bittelitt nervøs for i starten... Vi landet heldigvis trygt i Nairobi. Men vi måtte ta buss fra flyet og til terminalen, og siden det var så mange passasjerer, måtte vi vente en stund på å få plass på en buss. Vi måtte også vente relativt lenge på å få bagasjen vår av samlebandet. Vi fikk omsider alt, og fant oss en drosje som tok oss til der vi skulle overnatte. Vi ville gjerne ha en ekstra dag i Nairobi enn det skolen hadde planlagt, men vi kunne ikke endre flybillettene våre. Løsningen ble å booke et annet fly en dag senere, og heller betale for det selv. Det er ikke så dyrt å reise innenlands i Kenya. Dagen i Nairobi brukte vi stort sett på en rundtur i byen. Det meste turistrettet er ganske dyrt for to fattige studenter. Vi fikk likevel sett litt av hvordan lokalbefolkningen levde. Sjåføren vår var litt tilbakeholden med å ta oss til de lokale markedene, og ville heller at vi skulle holde oss til mer turistvennlige områder. Men vi insisterte og det var ganske interessant! Bildet over viser et ganske gjennomsnitlig permanent marked (det er også de som flytter seg fra sted til sted hver uke), med trange smug og mye blikk. Det var utrolig støyete. Dette er en annen type marked. Her leier de hver sin bod hvor de selger tingene sine fra. Disse var mye mer innpåslitne, siden de bare har råd til å leie boden en viss periode, og mange av de har reist ganske langt for å få solgt varene sine. Jeg gikk derfra uten å kjøpe noe. Eneste jeg fikk med meg var en utrolig ubehagelig følelse av for mye folk over for liten tid. Jeg er dårlig på store folkemengder, spesielt når de er så innpåslitne som det var her. Det som var desidert mest av på alle markeder var klær. De lå strødd overalt. Og det mest overraskende var at det meste var barneklær. Etter hvert forsto vi at det mest sannsynlig er klær donert fra muligens Norge som havner på slike markeder. Vi fant beklagligvis ingen med norsk skrift. Etter en lang og travel dag med altfor innpåslitne kenyanere, var det godt med noe kaldt å drikke! Dagen etter dro vi med småfly til Kisumu, Kenyas nest største by, og den nærmeste der hvor vi skulle bo de neste fem ukene. Det var ganske stor forskjell på dette flyet og det forrige vi tok. Dette flyet kunne bare ta 23 passasjerer, og all bagasjen ble stuet i halen. Det var en del mer turbulens på dette flyet, men siden det fløy mye lavere enn jumbojeten fikk vi se mye mer av landet og geografien. Det var ganske stilig. Infrastrukturen i Kenya er kanskje ikke den beste i verden. Fortau finnes ikke utenfor byene, og folk gikk langs veiene rett som det var. Det var heller ikke noe særlig til trafikkskilt eller regler generelt, som jeg kunne observere. Fartsgrensen lå på rundt hundre, men det ville vise seg senere at de fleste fartsmålere i bilene ikke fungerte. Kenya er ikke overraskende ganske nær toppen når det kommer til antallet døde på grunn av trafikkuhell. Tidligere har Kenya bare vært flatt, men her nært Viktoriasjøen er det mer åser. Og akkurat i dette område er det en haug steiner spredd utover. Husker du at jeg ikke tok med meg klatreskoene mine? Det var omtrent på dette tidspunktet jeg begynte å banne lavt. Det var også mye fattigere her enn i storbyene. Dette er i nærheten av Siaya. Vel fremme i hyttene vi skulle bo på var vi raske med å sette opp en slakkline. Jeg var og er veldig dårlig på dette, men utover ukene ble jeg fort bedre, og det er jo ganske gøy! Det blir fort mørkt rundt ekvator, så vi spiste alltid middag i mørket. Men det gjorde det bare mye koseligere. Og maten var helt fantastisk! Vi hadde våre personlige kokk som lagde frokost, lunsj, snacks og middag til oss hver dag, og som var og handlet inn mat og kunne gjerne ta med seg noe drikkevarer i samme slengen. Jeg begynte å føle at vi var litt vel privligerte her, hvis en sammenligner innsiden og utsiden av område vi bodde på. Når jeg ikke kunne klatre skikkelig på stenene som slang rundt her, måtte jeg klatre på andre ting. Vanntårnet som forsynte oss med vann var et naturlig førstevalg. Det var omtrent ti meter høyt og bevegde seg litt da vi spaserte rundt på det. Ut på tur en ettermiddag før det ble mørkt. Vi hørte mye synging og roping, og snublet plutselig over en liten kirke. Bleke som vi er ble vi fort lagt merke til og invitert inn. Med alle advarslene om å aldri gå alene i bakhodet ble vi litt nervøse. Det viste seg å være ganske harmløst, som det også senere viste seg at det alltid var. De ville bare hilse på og vise oss den flotte kirken de hadde bygget med egne hender av materialer fra nærområdet. Skjønner det godt, og det var en ganske fin, kanskje litt simpel, kirke. Vi hadde vanntårn, med vannpumpe fra grunnvannet. Det hadde ikke de fleste andre, og de måtte gå eller sykle ganske langt hver dag for å hente vann. Barnehagen vi jobbet hos hadde også vanntårn fra samme pumpe, og solgte vannet de ikke brukte, men ganske mange hadde dessverre ikke råd til dette. Ganske mange som bor i Randago har aldri penger, men bytter til seg råvarer alt etter hva folk trenger. Det er litt rart å tenke på at de har vannmangel når dette er daglig to sesonger av året. Hver dag rundt klokken tre, rett etter vi var ferdig på jobb, kom det kraftlige regnskyll. Vi ble gjennomvåte på sekunder. Derfor hadde jeg alltid min trofaste Bitihorn med meg. Noen turer er mer suksessfulle enn andre. Denne turen var litt spesiell. Vi var veldig fascinert av naturen og alle de koselige menneskene som ropte Mzungo! Noe som betyr hviting eller utlending. Alle vi møtte på var skikkelig hyggelige og synes det var helt fantastisk at lille Randago ble besøkt av folk fra Norge. Og ikke minst at en av barnehagene hadde oss som assistenter. Men det var ikke det som var spesielt. Det som var spesielt var at vi gikk oss vill... Vi spurte folk om hvor vi var, og det viste seg at vi ikke var så langt fra hovedveien. Hovedveien har alltid mye folk, og vi kunne helt sikkert få skyss der. Og det fikk vi! Vi betalte en Boda boda til å kjøre oss til Siaya. Der handlet vi mer av de essensielle drikkevarene og tok en Matatu tilbake til hyttene vi bodde i. Alt i alt gikk det fryktelig bra. Men hadde det ikke vært fordi vi hadde noe kontanter på oss hadde vi nok hatt en litt verre situasjon. Vi hadde også våre trofaste Water2Go-flasker, med filter. Så vi hadde heller ikke problemer med å få i oss vann. Når jeg først nevner Boda boda, kan jeg fortelle at det er navnet på disse syklene, og det er gjerne hele familier på de på én gang. Ofte er også sjåføren bare rundt seksten år gammel. En Matatu er en stasjonsvogn med plass til rundt tolv passasjerer, men har vanligvis rundt femogtyve. Det var skuffende nok veldig lite dyreliv rundt der vi bodde. Det skulle bo noen aper i noen trær like ved, og vi hørte de ofte, men de var veldig vanskelig å få øye på. Men jeg fikk tatt noen bilder av noen insekter. Vi besøkte Kit Mikayi. En stor steinformasjon hvor vi kunne klatre halveis opp til toppen, og gjennom en hulegang rundt på andre siden. Det var ganske kult. Husker du klatreskoene jeg lot være å pakke med meg? Det var omtrent på dette tidspunktet jeg bannet mindre lavlyndt. Det var utrolig mye fin natur i dette området. Og mange morsomme steinformasjoner å tafse på. Selv uten klatreskoene klarte jeg å komme meg opp på en del av stenene. Utsikten var også helt fantastisk og vi kunne nesten se helt tilbake til hvor hyttene våre var! Vi kom oss også ut på sjøen. Vi tok båt over til en øy, Ndere. Her gikk vi tur over flere timer, men måtte kutte den kort fordi det skulle komme et forrykende uvær, og båtene var ikke designet til tåle noe særlig bølger. Boda boda begynte etter hvert å bli vår go-to transportmiddel. Det gikk ikke så fort, men vi skulle sjelden langt. Det var billig, og de var over alt. I løpet av oppholdet vårt fikk vi også lov å besøke en av barnehagebarna hjemme. De bodde som folk flest i leirhytter laget av foreldrene, med stråtak som av og til holdt ute regnet. Som du ser på bildet flakker pussen av, og de må hele tiden legge på ny for at veggen skal holde. Av og til må de også rive hele hytten og bygge ny. Det er ganske mye termitter i området og de spiser opp reisverket inne i veggen. På innsiden av leirhytten er det bare et stort rom, delt med en gardin på midten. Det er ikke bare elendighet og fattigdom i Kenya. En av dagene tok vi en utflukt til et rikmannsresort. Her kostet det fort 3-4 000 kroner per natt per person. De serverte dyr mat og var skikkelig staselige. Vi bestilte tre av den billigste kyllingen de hadde og delte denne på tre voksne og to barn. Det skal sies, det var skikkelig fint der. For å komme oss ut på øyen måtte vi ta ferge. Denne var selvfølgelig for sen, og vi måtte vente en time på den. Vi hadde etter hvert blitt vant med at alt var for sent og med all ventingen. På vei hjemmover tok vi også en dag i Nairobi. Her besøkte vi et barnehjem for elefanter og andre foreldreløse dyr. Parken tok inn dyr som hadde mistet flokken sin og som ikke ville ha klart seg på egenhånd. David Shadrack Wildlife Trust. Tusen takk for at du leste rapporten min! Det er bare å stille spørsmål om det er noe du lurer på! Ha en helt fantastisk fin jul alle sammen!!

Sitt nok en gang på Torghatten opphold!! Ufattelig mye regn og vind de siste dagene

Denne lille epistel handler om en sensommertur for en del år siden. Denne sommeren hadde jeg som plan om å være mest mulig ute på tur sammen med hunden min. Jeg satt med et kart foran meg og tenkte planer og turer da det slo meg; hva med å gå fra grensen i Sverige, gjennom Femundsmarka, via Alvdal og ende opp i Rondane? Dette måtte være en god plan, det ville jeg gjøre. Som tenkt så gjort. Jeg pakket sekk, ordnet med togbillett til Røros for dagen etter og la meg spent den kvelden. Planen var å starte å gå fra østsiden av Femunden, nordover for så å komme inn i Flensmarka, gå sørvestlig og sneie innom Tufsingdalen. Deretter gikk turen til Tylldal sør for Tynset og over til Alvdal. Turmålet var satt til hytta ved Atnsjøen ved foten av Rondane. Nå er ikke denne historien ment å være en rapport om hvor langt jeg gikk hver dag, ei heller har den bilder da jeg ikke prioriterte å pakke kamera. Nei, denne lille historien skal handle om en hendelse. Når jeg er på tur alene og har med meg hund, så blir det, i alle fall for meg, naturlig å snakke med hunden. Jeg sier f.eks. ting som: "Her var det jaggu meg bratt, Taisa" eller "Nå er det på tide å få seg litt mat. Skal tro om dette er et fint sted å slå leir?". Slik går jeg altså og småpludrer. Godt jeg er alene, har jeg tenkt. Folk som hadde sett eller hørt meg må jo tro at: Han der, han er ikke helt god. Da jeg hadde vært ute å gått alene i nesten tre uker uten å ha snakket med at annet medmenneske, sa jeg til hunden min Taisa, formet som et spørsmål: "Skal vi ta en stopp og spise lunsj?" Nå er jo det en ting at spørsmålet i seg selv er idiotisk, hunden min gaflet jo i seg mat dersom den fikk lov. Men det som var skikkelig idiotisk var min reaksjon da hun stoppet og så på meg. For jeg ble irritert over at hun ikke svarte, det kom ingen replikk tilbake. Bare et litt undrende blikk. Jeg ble nesten litt sint og amper. Der og da innså jeg at jeg måtte finne folk, gjerne på en hytte hvor man kunne få seg en pils eller liknende. Dersom hunden derimot hadde replisert verbalt, burde jeg nok ikke oppsøke folk, muligens oppsøke fagfolk... Som tenkt så gjort. Jeg gikk til nærmeste DNT-hytte, slo opp teltet og sosialiserte samt kommuniserte meg glugg ihjel i samfulle to dager. Så gikk jeg, mettet av inntrykk og folk, videre mot hytta for to uker til med deilig alenetid. På tampen av denne lille julehilsen vil jeg dele med dere andre FFere et lite dikt, som beskriver det som jeg tror får mange av oss her inne å søke ut. Skal hilse fra fjellet av Jon Østeng Hov Skal hilse fra fjellet jeg kommer med bud; det lyste så herlig der inne. På floene vogga myrduna brud, mens viddene lekte så linne. Det let i kvar busk, det var slikt et kor, og sang til mitt øre seg søkte. Og rypa, min elskede, møtte mitt spor, hvor sti langs med bekken seg krøkte. Det glitret i stryket, det blinket i vak, og gleden i brystet mitt bruste. Over aurete botn storfisken rak, mens fjellbrisen vasskorpa kruste. Værhardt sto fjellbjørka, vindvridd og låg, mens nevera trivelig smilte. Og under dens lauvheng med glede jeg såg, at villreinen stille seg kvilte. Skal hilse fra fjellet - det evige land, hvor moskus og jerven har bolig. Min lengsel dit inn er blitt som en brann. Kun der får jeg fred og blir rolig. Kilde: Øyeblikk i naturen, Adresseavisens forlag, 1990,

Mens jeg venter på ekte snø i høyfjellet blir det litt samling av skogtopper i nærheten til Trondheim for tiden. Lite snø under 400m, men blir fort 20-30cm pil råtten snø over 500m. Stemning på Langåsåsen (536m) Blåvær på Vedløset (578m)

Siden alle er stressa og maser fortiden og to-do lista er alt for lang, så gjorde jeg det mest fornuftige og vimsa meg bort.

En tidlig morgen i Trillemarka i midten av september. Våkner av orrhanenes buldring borte i fra lia, det er høstting på orremyra. Storlomens villmarksrop ljomer gjennom disen over speilblankt vann. En god måte å våkne på. Det knitrer under fjellstøvlene når jeg forlater teltet, frosten setter sitt knugende preg på omgivelsene. Frostdisen har innhyllet gammalskauen i sitt mystiske slør. Så dukker morgenens første varmende solstråler over åsene i øst. Konfrontasjon.

I går morges gikk turen tidlig opp i Bymarka, da vi kom til skogen sprang et rådyr over veien. Det er endel is på stiene, så det ble bare en liten tur siden husbond hadde glemt broddene hjemme. Vi gikk korteste veien til et bord ved Kobberdammen, glovarm kaffe og kakao smakte godt mens vi satt der og så dagen gry. Stille og fredelig. Litt mat til fuglene ble strødd her og der.

Endelig skulle jeg på tur igjen. Sist jeg var av gårde var ca 15 august, hvor jrg vaklet de siste kilometerne med en skadd Akilles. Etter Mr og sykehusdbesøk, og en kirurgs kostbare pekefinger faretruende nær min nese, og med worst case trusler, hadde jeg ikke noe valg. I lang tid fikk jeg ikke ta lengre turer enn til Fjellforum. Men siden det var en stund siden jeg kastet krykkene tenkte jeg - nå dra jeg. Et lite skjær i sjøen er at legen min lurer på at jeg har en skjult lungebetennelse, men jeg måtte jo teste min nyeste kreasjon "lett feltovn" Og så var jeg på vei, men det var totalt chrash mellom ønske og en utrent kropp. Jeg må visst lære meg at jeg ikke er 72 lenger. Første dag gikk jeg ikke lenger enn til en gamme hvor jeg slo meg til for natten, men neste dag skulle det skje. Og igjen var jeg på vei, og hadde tenkt meg et sted hvor jeg skulle ha "en natt ved bålet". Vel, det gikk ikke som jeg hadde tenkt, godt å ha en hodelykt å skylde på, men jeg kom skikkelig ute av kurs. og da jeg samtidig måtte hvile for hver 50 meter, så slo jeg leir. Så var det frem med sagen og ut å sanke brensel for natten. Og da det etter hvert, alt er relativt, brant tilfredsstillende var turen kommet til mat. Og da var det ordentlig deilig å ta frem feltovnen. Etter tredve sekunder var den klar og hadde jeg vært en større løgner selv til sportsfisker å være, for jeg hadde jeg tenkt å skrive at snart flammet bålet opp, men sannheten var at også løgnen har en grense. Jeg tilstår, jeg monterte gassbrenneren, og den også fungerte meget tilfredsstillende. Nå skulle jeg selvfølgelig tatt skrytebilder, men å ta frem fotoapparatet -----, jeg skal gjøre det neste gang. Men uansett en tur som ikke stod i forhold til kondisen, gledet jeg meg likevel. Jeg kom meg på tur, jeg fungerte sånn nogenlunde tross dårlig trening, utstyret fungerte, det var deilig å ligge ute. Deilig er vel et for svakt uttrykk; så jeg opp, så jeg inn i den stjernehimmelen, og til venstre et livskraftig bål. Og så sov jeg jo litt inni mellom. Og nå etter å ha blitt ønsket velkommen hjem med et smil, roast beef og te, har jeg allerede begynt å planlegge neste tur, men først skal jeg ta noen turer i pensjonistløypa.

Egentlig skulle jeg på tur sist fredag til lørdag, for å teste nytt telt og nye ullklær. Men så skulle jeg bare sove litt først… Vips så var det kveld. I går skulle jeg egentlig på tur til i dag, for å teste det nye teltet og ullklærne som jeg skulle teste forrige helg. Men så skulle jeg bare sove litt først… Vips, så var det kveld. Men i dag, i motsetning til lørdag forrige helg, kom jeg meg ut på tur! En kort padletur i frisk vær, sågar hagl i fleisen. Herlig. Resten i bloggen HER.

Det regna på formiddagen, men Yr lovet bedre vær utpå dagen så jeg tok en tur opp til Styggemann og spiste middag idag Været ble som lovet og turen ble suksess

Ingenting er som uforutsette episoder/hendelser på tur, de brenner seg ekstra godt inn på den medfødte minnebrikka. Spontanpakking og dårlig tid kan medføre slike minner. Her fra en orreleik-tur til heiene ved Gjøvdal, Aust-Agder helt i starten av april.. Omtrent det siste jeg spør madamen om før jeg jeg setter meg i bilen er: "Helt sikker på at den nye soveposen er for voksne?" "Jada. Ikke no problem!" hørtes det tørt ifra stua. OK, da blir den gode gamle mammuten av en Ajungilakklassiker fra 80-tallet, Tyin, liggende hjemme og den nye lette og svært så komprimerte posen skal få sin debut på orreleik. Uten Tyin-posen og med mye mindre snø enn ifjor i liene, forserer jeg åsene opp til myra "lekende lett", men svært svett. Myra lå der snøfri omkranset av små pytter, knauser og lyng. Perfekt! Så var det på tide å rydde ut av sekken.....soveposen blir trukket ut av omslaget og ut kommer.... et MEGET kort eksemplar av arten! Jajamen, påsan rekker meg til øvre del av magan. Høylytt latter runger utover myra. Så høres ivrige tastetrykk på telefonen. En svært så forbauset "frue" høres deretter i telefonen. I "familieråd" finner vi ihvertfall ut av at posen kan forlenges i fotenden med ca 30 cm. Men lenger enn det ble den absolutt ikke Et bål til pølsesviing ble så anrettet. Samtidig tar en brennende himmel farvel med meg og min nye stutte følgesvenn her i orrfuglens rike. En flott kveld går over til natt. I skumringstimen høres det plutselig baksing. To orrhaner setter seg på myra, bare 20m fra bålet. De tsjoer og buldrer i ca 10 min så er det hele over. Det lå forventninger i lufta da jeg forsiktig krøyp oppi min stutte sovepose...ekstra godt kledd for anledningen! Følte meg litt som Michelin-mannen da jeg la meg. En perleugle hukret i heia og dysset meg i søvn..... Med ett begynner forestillingen. Litt logistikk inne i dog-houset og man er klar. Teppet går opp og jeg kan skimte en høne på leiken, samt en åtte- ti kamerater med kamplyst. Men det er fortsatt for mørkt til å fange moroa på minnebrikka. Idet høna forsvinner blir det relativt tamt der ute. To "alfahanner" holder stand, men de slåss ikke lenger, bare viser seg fram. Disse blir behørig foreviget, men fortsatt på 1600-800 ISO da sola la seg trygt bak et skyteppe i øst. Uansett lys, forventninger av leiken og stutte soveposer var dette nok en herlig opplevelse i orrfuglens rike.....og jeg kommer tilbake.....der perleuglene hukrer og orrfuglen tsjoer og buldrer......villmarken kaller! En ekstra stor takk til den stutte "sove"-innretningen!

Etter å ha jobbet nesten konstant og sittet mye inne halvannen månde var det virkelig var godt å komme seg ut. Er ingen tvil at å komme seg i naturen er sunt for mennesket.

Siden vi skulle handle likevel på Lade så tok vi frokost og kakao og kaffe på Ladestien først. Utstyrt med brodder i fleng, som vi ikke fikk bruk for. Helt isfritt på ladestien, iallfall der vi gikk, så broddene fikk ligge i sekken. Vi møtte ingen, fredelig var det og frisk luft i massevis. Fint å veksle mellom sjøluft og skogens ro. Kan ikke klage på frokostutsikten!

I det sluken landet var det bom stopp. Jeg jordet et rykk for å få løs sluken. Da begynte sena å skjære gjennom vannet. En rolig plog skar tvers over den lille myrdammen, rett mot en stein på andre siden. Da plogen traff steinen ble det fart på både fisk og blodpumpe. En grov kubbe gikk i lufta to ganger før hylet av snellebremsen fylte stillheten på fjellet. Sørøya. Norges fjerde størst øy ble akkurat som jeg håpet. Rekke på rekke med fristende fiskevann helt for meg selv. Grønne daler og snøflekker oppe i høyden. Med kaldt vann, og is i kantene på mange av vannene var fisket litt treigt, men jeg hadde ingen problemer med å spise meg mett. Den største fisken var en kubbe av en ørret på 1,4 kilo som tok sluken i en liten myrdam. Ellers ble det både små og store ørreter, og et par kilosfisker som hoppet i lufta og spyttet ut sluken. Her er noen bilder fra turen. Jeg satte opp teltet to ganger på turen. Ved Gjertrudvannet hadde jeg hovedleir to netter, og gikk dagsturer rundt om. På vei ned mot fjorden fra Gjertrudvatnet mot Offervatnet. Mye av fisken jeg fikk var «svartørret». Sikkert fordi bunnen av vannet var mørk. På Jutulvatnet lå det is ved kanten innerst, og fisken var så sky at vakene forsvant med en gang sluken landet i vannet. Stor Ørret fra en liten pytt. Teltet ved Gjertrudvatnet Et lite ST. Hans bål på fjellet fyrt på bjørkekratt. Når stekepanna blir for liten vet du at du fortsatt kommer til å være stapp mett når du våkner neste morgen. Frokost. Utstyret klart for riving av telt og pakking av sekk. Et av de mange navnløse vannen jeg var innom. Dette lå på ca. 250 moh og jaggu var det en bitevillig halvkilosørret rett ved iskanten. Historien fra turen får komme senere en gang, for nå pakkes sekken for en uke i Femudnsmarka. Vis hele artikkelen

(Dette innlegget er lagt inn av Kjell Iver på vegne av @Tom 42 - med utgangspunkt i et Worddokument.) At den er ny og lettere kan jeg stå inne for, men om den er forbedret tviler jeg på. Men , jeg setter den sammen på 30 sekunder og flatpakker den på 10 så det er en forbedring. På den andre siden om tiden var avgjørende så hadde jeg vel lite på fjellet å gjøre. Men hensikten med den nye kreasjonen var at den ble skrueløs, at jeg slipper å holde orden på 8 skruer – i lyngen. Om du vil bygge den tar det ikke så veldig lang tid. Det som tok tid var all prøvingen og feilingen. Og ikke minst; det har vært en morsom prosess Den originale feltovnen finner du her på lenken "Gjør det selv" I morgen skal jeg ha en «natt ved bålet» tur og da skal den testes. Siden jeg ikke har et bilde av den «in action» legger jeg ved et bilde fra Hardangervidda sist augusr. Da dette bildet ble tatt regnet det voldsomt, men under baldakinen var det tørt og trivelig. På ovnen ligger en stein og godgjør seg. Til natten skal den pakkes inn i et klede og varme frosne tær gjennom natten. Den første utgaven som fungerte meget godt, bestod av i alt 5 løse deler som ble skrudd sammen ved hjelp av (vha) 8 plateskruer. For å lette skruingen hadde jeg montert en vingemutter på hver skrue. Se «Gjør det selv Tommetrix nr Feltovnen har overtruffet alle mine forventninger. Siden den ble et fast inventar i sekken bruker jeg den i 90% av tilfellene. Fordelen med ovnen vs bål er at med ovnen brenner mye bedre enn et bål. I tillegg har jeg også bålkosen. Likevel, ønsket jeg å konstruere den skrueløse feltovn. Og nå har jeg endelig kommet så langt at jeg kan presentere prototypen. Den settes sammen på 30 sekunder og demontere på 10. Og så slipper man å holde styr på 8 skruer. Vekten av ovnen er kun 145 gram, og materialet er blikk fra gamle malingsbokser, som jeg har fått av en lokal malermester. Det er litt arbeide med å fjerne malingsrester, men det går. Og når ovnen fyres opp blir den helt ren. Kona holder på med å bake til jul, og av henne fikk jeg et stikkord: kakebokser! Kanskje jeg sniker meg ned en kveld og----- UTSTYR OG MATREIALER Blikket i malingsspann er ca 0,4 mm tykt. Det er lett i vekt, lett å klippe i med en vanlig saks og det brenner ikke opp, i motsetning til f eks aluminium Du trenger en syl/skrue for å slå ut hullene. Dette gjør at boringen blir mer presis En drill og ett 8mm, 5 mm og et 3mm bor. Å bore så mange hull gjøres lettere med en søyleboremaskin. En skrustikke og 2 stk 15 cm lange vinkeljern for plateknekking. En hammer Saks. En blikksaks er også nyttig. Biltemakvalitet er OK Poppetang og popnagler eller maskinskruer. Poptang kjøper du billig på Biltema Kontaktlim på sprayflaske for å lime malen til metallet. Et trestykke 10 cm bredt, 14 cm langt og 20 mm tykt. Brukes ved boring av naglefetene Plaster. Her er ovnen avbildet med bunnplate og endeplatene. Endeplatene er festet med 3 mm popnagler til vingene på bunnplaten. NB! Påse at endeplatene kan felles inn. Klipp om nødvendig litt ekstra av vingenes skråkant Utfordringen var å få ovnen like kompakt som første utgaven , 14 cm lang, 10 cm høy og 10 cm bred. Dette løste jeg ved å lage den ene endeplaten litt bredere øverst enn den andre, slik at de overlapper hverandre når den flatpakkes.. Endeplate 1 har en bredde på 10,2, oppe og nede. Endeplate 2 har nederst en bredde på 10,2 cm, men for at de skal overlappe hverandre er bredden øverst 10,5. cm ARBEIDSBESKRIVELSE Skjær av bunn og topp på malingsspannet. Først borer jeg et 8 mm hull ved bunn og topp, og skjærer med en elektrisk stikksag, eller bruker blikksaks/saks Tegn opp delene på et ruteark Lim dette fast til platen vha kontaktlim. Klipp platen litt større enn risset viser Vha sylen slår du ut 8 hull på utenfor selve risset. For feste ved boring. Skru platen fast til en plankebit Slå «ledehull» for boringen vha sylen Før boring skru en skrue fast i midten av platen. Dermed blir platen helt «død», og ligger fast under boringen. Bruk kvalitetsbor og bor i vei ved lav hastighet. NB!! Ikke bor uten at platene er skrudd fast. Jeg har gjort det en gang og måtte sy 8 sting i hånden, fordi platen plutselig roterte, da boret satte seg fast. Etterpå skrur du platen løs og vha hammeren slår du vekk gradene på baksiden Skru fast platen i skrustikken og knekk iht risset Når alle hull er boret og nødvendig klipping er utført, plasser trestykket inne i bunnplaten. Plasser endestykkene på plass og lås dem fast vha en lite tvinge Slå hull for popnaglene/skruene og bor et hull på 3 mm Etter at endestykkene er montert settes sidestykkene på plass. Juster om nødvendig Og så er det bare å fyre opp og koke din første kopp kaffe på selvlaget ovn. Bunnplaten med vinger som skal knekke 90 grader oppover og lepper på endene som skal knekkes 90 grader nedover. Utfør all boring før platen gjøres ferdig. Riss av bunnplaten Målene på platen er 10 x 14 cm. Langsidene har to vinger, 1,5 cm som skal knekkes 90 grader opp. Disse vingene danner støtte for sideplatene og feslet for popnaglene til endestykkene. På begge kortsider er det to lepper. Disse skal bøyes 90 grader ned, og skal fungere som stopper for endeplatene. Uten disse leppene vil ikke endeplatene stå riktig når ovnen er montert. Leppene bidrar også til å løfte ovnen litt opp, slik at trekken kommer inn på undersiden. I midten av bunnplaten har jeg boret et 8 mm hull for gassbrenneren til Trangia stormkjøkken Endestykke 1 Ilegget Endestykke2 har kun luftehuller Riss av erndestykkene Endestykkene er tilnærmet like, men for at ovnen skal kunne flatpakkes må bredden på endeplate 2 være 10, 5cm øverst Begge har vinger som er 1,5 cm brede. Legg merke til at vingene øverst er klippet litt kortere øverst fordi vingene på sideplatene vil bygge litt. Øverst på endeplatene.Skravert felt er er 5 mm høyt. Denne knekkes i skrustikka og bankes flat. Hensikten er å forsterke endestykket. Nederst et det en leppe som er 10 mm høy. Da det også er nødvendig å forsterke nedre del også skal den 5 mm som er skarvert knekkes og bankes parallelt med selve leppen Helt neders bores et hull, 3 mm, i hver vinge, . For å også bore gjennom bunnplaten har jeg tilpasset et tresstykke, 10 cm bredt, slik at det er lett og bore huller til popnaglene. Popnaglene. Ikke bruk popnagler av aluminium. De brenner opp. Ponagler av stål fås i en velassotert jernvareImaskinforretning. 3 mm mutterskruer kan også brukes. Jeg har også gjort plass til Trangia gassbrenneren. Denne skrur jeg fast med en mutter på undersiden. Gjengene på brenneren er litt spesielle, meg siden jeg ikke hadde originalmutter kjøpte jeg en stålmutter med fingjenger og «truet» den på, slik at det ble nye gjenger. Eller hvorfor ikke bruke en colaboxovn. Sideplatene er tilnærmet like, bortsett fra at den ene har flere huller for trekkens skyld, og et sideilegg, mens den andre siden bare har luftehuller opp og ned lik den ene endeplaten. Dette for å ha en side som kan settes «mot vinden» Sideplatene monteres på utsiden, med vingene inn. Nederst på sideplatene har jeg klippet bort et rektangel, slik at den nederste delen kan plasseres på innersiden av bunnplatens vinger. Og nå skal jeg pakke sekken ferdig.

Fin historie @martin.m! Jeg har ikke hund, men prater masse med meg selv på tur. Selv på dagsturer... Er jo bare trivelig det

Bare koselig å prate med bikkja si, gjort det masse - hver dag, hele dagen om mulig Prater en mjukt med fine ord til bikkja så responderer den med logring, det er svar godt nok for meg. Men for en lone wolf som meg så er eget selskap mer enn nok, men uten bikkje går det ikke i lengda. Som nå.. Men mitt sosiale behov røper seg likevel med at jeg prater med bikkja, så mer asosial er jeg nok ikke Artig historie!

Denne hendelsen skjedde for 7 år siden. Den gangen var jeg veldig aktiv med kajakkpadling, men etter denne historien har det blitt mindre havkajakk. Om det var/er et bevisst valg eller ikke er jeg litt usikker på, men jeg fikk da kjenne på kroppen at det å være alene langt til havs kan være en stor utfordring. Man er ganske så prisgitt elementene og at marginene er på rett side. Heldigvis for meg var de det denne gangen. Det finnes av forståelige grunner ikke bilder fra denne turen da speilrefleksen min forsvant i ulykken. 23 Juli 2007 Planene for tur var å legge ut kajakken på Horn og padle nordover mot Tjøtta og Dønna - Herøy. Varselet var bra, men en nordlig bris var meldt dagen etterpå. For å få en oversikt over hvordan området ser ut legger jeg ut et bilde tatt på en helt annen tur. Som man ser er det veldig åpent og det blir fort en del sjø når vinden får blåse over en viss tid. Jeg har første pause i fjæresteinene på nordsiden av Hamnøya. En dryg økt på 2 mil før jeg tok pause. Jeg fortsatte så forbi Mindlandet og fant meg en holme med en noenlunde fin slette som jeg slo opp teltet på for natta. Det var en kald nordavind hele natta - og det var med spenning jeg sjekket værvarselet på mobilen på morningen. Det var meldt nordlig frisk bris og jeg var veldig spent på forholdene. Jeg forsøkte å padle nordover i mot Herøy i le av holmene, men valgte til slutt å snu og legge sjøen i hekken. Valget var nå å padle sørover i mot Igerøya og Vega og ta ferja hjem igjen derifra. Jeg holder god fart, men det er ikke til å unngå at jeg stadig må støtte opp når sjøen kommer inn på hekken. Plutselig er det som en kjempehånd tar tak i kajakken og svinger den over til styrbord, samtidig som en sjø velter inn over bakdekket og opp mot ryggen min. Jeg er ikke kjapp nok til å støtte opp, og før jeg vet ordet av det er jeg i vannet. Åresnora! Jeg som alltid bruker åresnor, men ikke denne dagen! - nå reker kajakken ut av min rekkevidde i løpet av noen få sekunder. Jeg har ikke sjans til å få tak den uten å slippe åren - men da er jeg uansett "fortapt" i den forstand at jeg vil trenger åre for å komme meg til land. Reserveåre bruker jeg ikke. Nå er gode råd dyre. Sjøen slå over hodet mitt - og jeg finner meg en slags posisjon med hodet i mot været - og kroppen utstrakt - med årene som en stabilisator tvers over magen. Jeg har selvsagt redningsvest, men de største hvite skumskavlene slår over hodet mitt. Jeg ser meg rundt - ser et skjær under en kilometers vei mot øst - men usannsynlig langt å svømme i disse forholdene på tvers av elementene. Jeg har dobbel sett med ullklær men ellers vanlige fjellklær på meg. Vanntemperaturen er ca 14° - det samme som lufttemperauren. Jeg rekker å tenke en del de minuttene jeg ligger i sjøen der. Det er faktisk ganske behagelig. Jeg fryser ikke - og kjenner at fjellklærne kombinert med ullsettet isolerer vannet og varmer det opp. Dette er ikke min siste time - tenker jeg.. Rundt halsen har jeg hengende en telefon som er pakket inn i vanntett beholder - noe lignende som dette: Spenningen er stor når jeg løfter opp det vanntette hylsteret - ligger telefonen med tastaturet og mikrofonen mot blåsiden eller mot den blanke siden - flaks! Heldigvis ligger telefonen rett vei. Jeg ville ikke hatt mulighet til å åpnet plasten og snudd den i den posisjonen jeg lå i der - med hodet delvis nede i vannet, og med sjø som skvulpet alle plasser. Jeg får slått på telefonen - og det første som slår meg er å ringe hjem. @LillM tar telefonen og er roligheten selv. Hun skal ringe politiet. Jeg anslår distansen til Igerøya for 4000 meter, noe som viser seg å stemme veldig godt. Jeg ringer Politiet selv - og de har varslet redningsskøyta som ligger i Sandnessjøen. Jeg snakker med de - og blir stadig brutt når sjøen slår over meg. Jeg begynner å bruke de små grå. Kjenner jeg ikke noen der inne på Vega - som kunne være til hjelp. Jeg ringer hjem - og nevner en person som jeg kjenner som hun kunne ringe til. Og så slår det meg - jeg har jo GPS'en hengende rundt halsen! GPS har jo vært påslått hele tiden også - så den viser nøyaktig hvor jeg er. Jeg ringer Politiet og oppgir posisjonen nøyaktig. Etter noen få minutter får jeg telefon hjemmefra om at hun har fått tak i vedkommende. Han var tilfeldigvis hjemme og en kjenning av han var ned havna med en fiskerbåt. Flaks.... Jeg får ringt opp vedkommende og de er da på vei ut for å se etter meg. Det blir lange minutter i sjøen der - mens de kjører mot posisjonen min. For meg var det nesten surrealistisk å se den båten komme i mot meg - og snakke med han i telefonen - og de kunne ikke se meg. Enda jeg hadde på rød redningsvest var de helt klin oppi meg før de kunne se meg. Jeg kunne bare dirigere de slik at de kom rett. Jeg fikk karret meg om bord - og får kansellert eventuelle redningsoppdrag. Det var godt å få fast grunn under føttene (etter at vi berget kajakken) når vi kom i land på Igerøya. Jeg bestiller noen kostbare edle dråper fra polet som blir levert på adressene til de to som hentet meg på min utsatte plass 4 km nord for Igerøy Epilog Jeg slo på GPS'en midtveis ved Mindlandet - og resten av turen. Det er på grunnlag av sporloggen at jeg kunne se avstandene etc så godt i etterkant. Man kan se av sporloggen når GPS'en var under vann eller ikke. Fakta fra GPSloggen - til ettertanke: Jeg lå i vannet i 47 minutter. Da drev jeg 430 meter. Det er ca 0,3 knop, mens kajakken drev 1,6 km på nesten en time. Det er nesten en knop. De forskjellige punktene er merket i kartet med et strek. Jeg slo ikke av GPS før jeg var inne på land.

Takk for fin histore!

Dassen på bildet er kanskje ikke verdens høystliggende, men den installert på 4900m på den siste leirplassen før toppen på Kilmanjaro. Formidabel utsikt, og aldri behov for å tømme akkurat dette i alle fall.. vet ikke høyden, men det man måtte finne på å legge igjen der forsvant sikkert 200m loddrett nedover.. Så de har insett problemet der også og snekret toaletter ved alle leirene, i tillegg bar i alle fall gruppen min med seg et Porta Potti med et eget lite telt på 1m2 med ståhøyde. Det var alltid tømt og reint når jeg kom til leiren etter en dagsetappe. Kanskje de skal bygge et tilsvarende på kanten av Preikestolen

Jeg har tenkt litt på dette temaet nå og har vel kommet fram til at det er nødvendig med en del tiltak på de mest utsatte plassen, det er ingen vei utenom.. Og ja Robinson..jeg fikk meg også en støkk når jeg så at det var satt opp toalett i Røssdalen, men det det har jo blitt et voldsomt "press" der også, for og si det sånn Jeg hadde meg jo en tur der første adventshelga, rigga meg til med teltet og hadde jo en fin tur, men det blir liksom ikke det samme når en sitter med bålet og ser på utedassen Så jeg må nok finne meg nye plasser..det er nok og ta av

Jeg bruker normalt 45 (44.5), Alfa Skarvet har jeg i 46, de er egentlig alt for store til meg, men med et par innleggssåler (Sole, moldable), gikk de greit. Så iallefall Skarvet er true size (skulle hatt de i 45) Men jeg har sluttet å bekymre meg for størrelsen på de fordi jeg byttet de ut etter mindre enn 1 sesong. Alfa Skarvet var i alle fall alt for myke, og gav 0 skikontroll. Om Quest Advance skal jeg ikke uttale meg, men at de omtales som arvtakeren til Skarvet gjør meg skeptisk. Om du planlegger å kjøpe Q A, så ville jeg gått et sted hvor de har de, både for å se om de passer, men også for å se på hvordan vridninstivheten er på de. På Skarvet er den i alle fall totalt fraværende. Jeg gikk for Crispi Stetind, det var som natt og dag. Der jeg før knapt greide å komme meg helskinnet og livredd ned, kjører jeg svinger med Amundsen skiene som egentlig ikke regnes som lettkjørte. En annen forskjell er at Skarvet ikke greide å holde nedreste ski på kant når jeg gikk på tvers i en bakke på hardt føre, det var ganske slitsomt.. Eneste ankepunktet jeg har mot Stetind er at jeg opplever en slags knekk over tærne på venstre fot, og litt "hardhet" midt bak på begge hælen (føles som en slags kant), men selv på turer på 35 og 45km har jeg ikke fått gnagsår. Selv om jeg har 2 par Amundsen fordi jeg har to steder å ha fjellski (gir enklere logistikk), har jeg kjøpt et par Crispi Svartisen i BC også, de har jeg ikke prøvd enda, men jeg har samme i 75mm og de er super komfortable, så jeg håper det blir bra. Som du forstår strekker jeg meg langt for å unngå å bruke Skarvet noe mer, vurdere heller ikke å selge de, fordi jeg ikke ønsker at noen andre skal slite med de..heldigvis betalte jeg egentlig kun for skiene siden jeg kun gav 2000 for Amundsen med BC manuell og skarvet, så det er ikke så farlig at jeg fikk et par ubrukelige støvler på kjøpet. Så, gå i butikken, prøv, vri (se om de har en ski du kan spenne støvlene fast på, vri på støvelen med den på foten og skien, sammenlign stivheten med andre støvler). Gjør så vurderinene dine ut fra det. Google test av fjellskisko og les testen i UTE av 15 forskjellige skistøvler (fikk ikke limt inn linken)

Det var en flott turrapport, tusen takk for at du delte den. Det er så fint å bli introdusert for nye steder, jeg har aldri vært i Hallingdal, og fikk veldig lyst å dra dit. Jeg liker aller best turrapportene her i forumet, vi har så uendelig mange fine områder å dra til her i Norge. Korte og lange turer, vinter eller sommer, skrevet i forskjellige forfatterstiler, jeg er altetende!

Takk for at du delte denne turen. Det er akkurat denne typen turer som de fleste av oss drar på, og både bilde og tekst beskriver situasjoner som veldig mange av oss kjenner seg igjen i. Jeg gjør i hvert fall det. Håper turen ga mersmak

Alle "må" minst en gang pr.dag. Slik er det bare. Også jeg når jeg er på tur. Problemet med plasser som Prekestolen , er at flere titalls tusenvis skal samme turen i løpet av noen sommeruker.Og så er naturen der oppe stein , stein og atter stein. Det er ingen vei utenom å bygge toalett anlegg. Fatter ikke at de ikke har gjort det for lenge siden. Oppe i Røssdalen er det kommet toalettanlegg. Jeg syntes det var trist da jeg så det første gang, men innser at det måtte bare komme. Ikke en så populær plass som Prekestolen, men likevel merktes det etterhvert at for mange "måtte" på ett ganske begrenset område. Nå er det bedre...

Jepp - jeg sendte de en forsiktig forespørsel for å høre om de kunne være intr i et samarbeide.. Kan jo uansett være greit å gjøre seg til kjenne - selv om Fjellforum kanskje blir små i den sammenhengen.

Mange fine turer starter alltid med begrepet "snarveier". Der noe utbryter "Enn om vi bare..." og "Da sparer vi sikkert flere...". Dette går deretter over i en lengre læreperiode om hvorfor ruter gjennom områder med kotelinjer tette som hagl kan være utfordende, at blautmyr og elvekryssinger faktisk tar ganske lang tid, og at det er vanligvis en meget god grunn til at stien går der den går, selv om det ser lengre ut på kartet. Men alt er glemt til neste tur, hvor noe utbryter "Enn om vi bare...".

Da var det vist på tide med Krokfots julekalenderbidrag. Planen var å krote ned nokre gloser etter ein tur i helga men den planen gjekk skeis på grunn av julebordsesongen og ein påfølgjande tungt indisponibel tilstand. Etter å ha dykka litt i turarkivet kom eg oppatt med ein tur frå November 2010. Det året hadde snøen latt vente på seg og utolmoda hopa seg opp. På frilyt.no fant eg ein turartikkel med pudderkøyring på Fanaråki og dimed var det lett å rekruttere eit par til som turfølgje. Værmeldinga var stabil men bikkjekaldt og med fullmåne for helga kom forslaget om overnatting på toppen. Dagen før avreise fant eine turfølgje det forgått å skamfere seg noko med ein kniv så plutseleg var det berre eg og ei veninne att. Værmeldinga lova fortsatt femogtjuge blå, null vind og blå himmel så vi drog likevel. Teltet for anledninga var mitt femten år gamle Helsport sumartelt og snøplugger stogga vi å spikka på vegen... Parkerte på Turtagrø og i eit idiotisk forsøk på å framstå galant enda vist både telt, kjøkkenutstyr, mat, teltpluggar og brensel i og på min sekk (Kvinnfolk: Vær så snill å les dette som eit råd til seinare turar der kavaleren forsøker å ta all vekt for å tøffe seg, berg litt av sjølvrespekta vår ved å ta litt vekt og redd oss frå den audmjukinga vi blindt utsett oss for berre for å imponere dykk...). Snøen frå friflytrapporten mangla innover Helgedalen så det vart skibæring innover og oppover anleggsvegen. Men toppen var kvit så vi rekna med å finne føre etterkvart. Håpe sank derimot når vi byrja å ta høgde og fortsatt ikkje fant noko skiføre. Eit stykke etter at vi forlot anleggsvegen foreslo eg at vi skulle sette att skia til returen da det nok ikkje vart nokon bruk for dei likevel. Som sagt så gjort og eit parhundre høgdemeter seinare nådde vi skiføre. Vi diskuterte litt men klokka gjekk og vi hadde ikkje tid til å hente dei å fortsatt ta toppen. Dermed framover. No vart tempoet noko redusert da eg, i utgangspunktet adskillige vektklassar over turfølgje og i tillegg supplert med ein sekk som lettpakkarmafiaen her på forumet ville hatt mareritt om i mange år framover, til tider vassa i snø til livet mens turfølgje kosa seg oppå skaren. Det var allereie tunge tak og for å gjere ting perfekt kom det også vind, mykje vind. Vi trøysta oss med at yr.no fortsatt hadde litt rett da sikten var grei men ikkje lenge etterpå kom skylaget drivande og i skylaget kom også snø. Kraftig vind, snø, ingen sikt og snart ville også mørkje gjera ting verre. Vi diskuterte og vart einige om å fortsette. For meg var det stort sett ti meter, pustepause, ti meter, pustepause oppover så mørkje kom kjapt. Sumarteltet mitt var no ubrukeleg men nede på Turtagrø hadde vi prata ved ein kar som sa det stod ei ope bu på toppen så vi satsa på overnatting der. Terrenget flata ut til slutt og plutseleg fekk vi auga på eit bygg langt, langt borte i snøføyka. 20 meter seinare stod vi ved hytta. Etter ei inspeksjonsrunde fant vi eit bygg med slåer for døra. Slåane var isa fast men etter ein del ishakking kom vi oss inn i det som viste seg å være matlageret. Dette var ikkje dagen å være storforlangande på standarden så vi var storfornøgde til tross for skøytebane på golvet. Kokkelerte litt mat og gjekk raskt til sengs mens vinden vart verre og verre utanfor. Det vart lite søvn. Det piska og slo, knirka og knaka heile natta gjennom. Eg låg og vurderte forskjellige evakueringscenario når vinden reiste med herberget vår. Midt utpå natta ein gong kom det nokre svært distinkte og karakteristiske bankelydar som om nokon ville inn. Eg er i liten grad av den overtruiske typa men klarte ikkje la vær tenkje på episoda med ein stakkar som fraus ihjel på Fanaråki, godt mogleg i den bua vi låg i, nokre år tidlegare. Tankespinnet mellom øyrane mine gjekk frå dårleg til utriveleg dårleg. Men alle dårlege net har ein ende, så også denne. Fyrste spørsmålet eg fekk om morgon var om eg hadde høyrt bankelyden om natta. Eg kunne bekrefte det og da eg fortalte om han som fraus ihjel var turfølgje svært glad for at ho ikkje kjente til den detaljen tidlegare. Vi ordna oss frokost og beundra utsikta. Det var svært kaldt og kraftig vind ute men eit fantastisk ljos med skyer som dreiv forbi og ga oss trolske syn av fjella rundt. Ljoset på denne årstida er av det finaste ein kan oppleve på tur og dette var vel verdt alt slitet på oppturen. Etter ein del fotografering og pakking la vi i veg nedover att. Spora frå oppturen var forlengst borte men vi hadde grei sikt nedover og sjølv om eg datt gjennom heile vegen er ikkje det noko problem på nedturen. Nede att på Turtagrø viste termometeret i bilen 28 kaldegrader. Det hadde vært ein av dei verre fryseturane mine men samstundes ein av dei finaste om enn litt vel spanande til tider.

Link til film: https://www.youtube.com/watch?v=uq076IJsRqk Friluftslivets år 2015 går mot slutten og noen fine opplevelser har det blitt. Trollet har vært på tur i Jotunheimens rike og har satt sammen en liten film akkompagnert av bla. færøysk musikk. Kanskje blir det nettopp DEG som finner litt innspirasjon til å ta turen ut. Det er ihvertfall tanken Fra youtube: "I august tilbragte jeg 5 dager i Jotunheimen Nasjonalpark, hvor jeg bla. gikk over Besseggen. De første dagene hadde jeg nydelig vær og sol fra skyfri himmel. Den siste natta fikk jeg oppleve hvor fort været kan skifte i fjellet."

Har silencer til Dragonflyen fra Bernie og shapeways, enorm forskjell! Anbefales på det sterkeste og helt klart verdt de ca kr 500,- det kostet inkl fortolling.

Un tur i helga med frua. Nydelig ute når minusgradene endelig har sneket seg på. Var vel rundt -8 her oppe, og ei tyrirot holdt oss varme mens Cantarellsuppa sto og putra over rødspritbrenneren IMG_3161 by Robert Råmundsen, on Flickr

...med fly, drosje, til fots, ferje, Hurtigruta og bil. 12. juli landa jeg i Hasvik på Sørøya. Planen var fottur med overnatting i telt. Sekken kjentes på ryggen. Mat for en uke og klær for 15 dager fylte opp sekken. Manglet bare gass og det fikk jeg kjøpt i Breivikbotn der Joker heldigvis var opp på søndag! Været var flott og la i vei først lang grusveg før jeg fant et tråkk å følge opp mot et vann som så ut til å være fint å telte ved. Flott terreng å gå i. Ble vekt tidlig om morgenen av rein som ville passere vannet jeg lå ved. De lager ganske mye lyder og oppdaget ikke meg før jeg stakk hodet ut av teltet. Mange kalver også. Flott. Dessverre snudde de og tok en litt annen veg ned forbi vannet. Gikk videre mot Dønnesfjorden. Gikk en del turer langs strandkanten og innover i fjellet de neste dagene. Flotte fjell, elvegjel, fjellrype, havørn, masse blomster, solskinn og litt vind. Traff flere som fiska og fikk fisk. Jeg hadde ikke med fiskestang... Flotte fjell og vann alle steder en gikk. En del stein ser det ut til på avstand, men det var lettgått mark å finne de fleste steder. Nesten utrolig at alt får plass i sekken. Siste overnatting før ut mot kysten igjen. Nordsandfjorden ble jeg anbefalt og flott var det. 800 m strand m bratte klipper på alle sider, rare steinformasjoner, svære sanddyner, bølgeskvulp, flott teltplass Men alt har en ende og ferje og hurtigruta tok meg til Mehamn. Mer stein, men også her var det frodig. Fant teltplass ved et vann og gikk ut over mot havet igjen langs bergryggen. Mer å mer stein. Neste stopp var Vardø og Hamningberg. De fleste turene ble i havgapet. Mye rar stein, utrolig frodig med blomster vi ikke har i sør. Så havørn leike seg i vinden. Fuglekoloni ut på en svaberg. Kan ha vært skarv. Dårlige bilder av fuglene dessverre. Måtte innover i fjellet også. Langstrakt terreng og svært lettgått. Ble flere turer innover fra kysten. Fine vann og bekkedaler brøt opp landskapet. En dag kom en reinflokk med kalver å kryssa dalen. Det er alltid stas å se. Tåka kom på vei tilbake til teltet en kveld. Så ingen av høydene rundt. Heldigvis var kompasset med så kom trygt tilbake noen hundre meter lenger sør enn utgangspunktet. Siste bergpartiet kom jeg nok litt for nær et fjellvåkpar som utrykte stor misnøye over søring på tur. Kommer gjerne igjen til Finnmark.

Debuterer som "blogger" med denne rapporten fra Hardangervidda. Mest for egen del, samt familen, men det kan jo være av interesse for andre også. Les gjerne turrapporten her: http://www.gjetrang.org/blog/hardangervidda-2015/ Tilbakemeldinger, ris og ros tas i mot med takk. Ellers følger rapporten under, litt rar i formateringen Fra 19-22. Juli hadde jeg, Tor-Erik, Øyvind og Tintin vår første «langtur» på Hardangervidda. Turen har vært planlagt lenge og vi gledet oss som guttunger til noen stressfrie dager med kun fokus på basisbehovene… Dag 1 – Kalhovd til Syvretjønni Søndag 19. Juli pakket vi bilen til Tor-Erik og satte kurs mot Kalhovd. Turen som har vært planlagt lenge var endelig i gang. Jeg og Tor-Erik er vante «skaumenn», men har ikke så mye erfaring med lengre turer i høyfjellet, så dette skulle bli spennende. Selv i midten av Juli kan fjellet været mer lunefullt enn en senhøst-dag i skogsterrenget vi er vant til. Øyvind har heller ikke mye erfaring med høyfjellet, så «langtur» i høyfjellet er nytt for alle sammen. Tintin – min strihårete dachs er med. Tintin er vant til tur og jeg er ikke bekymret for fysikken, men han har stort jaktinstinkt og jeg er spent på om det kommer til å bli mye «stress» i camp. Forhåpentligvis slapper han av etter lange dagsetapper. I bilen på vei til Kalhovd finner Tor-Erik ut at han har glemt mellomlagsplagg. Fleecejakka er lagt igjen hjemme etter siste-liten-ompakk. Han har i utgangspunktet bare ullundertøy og skalljakke. Etter litt frem og tilbake kommer han frem til at soveposen får duge som varmelag i camp. Både jeg og Øyvind har pakket bare det absolutt mest nødvendige og har ikke ekstra mellomlagsplagg å låne bort. Vi ankommer Kalhovd turisthytte rundt klokka ett, får på oss sekkene og går med friskt mot i retning Mårbu. Planen for dagen er å gå 10-15 kilometer for å starte pent og finne en fin leirplass når vi syntes det passer. Etter noen kilometer kommer vi til en liten elv som er for stor til å gå tørrskodd over. Vi tar sjansen på å ta av støvlene og gå barbeinte over. Passeringen går fint og det passer bra med lunsj på andre siden. Føtter tørkes og den første lunsjen inntas. Gleden over å være i gang er stor. Vi pakker ivrig sammen igjen og trasker videre. Etter cirka 15 kilometer ser vi oss fornøyde i det vi kommer til et lite men idylisk vann, Syvretjønni, cirka 5 kilometer sørøst for Mårbu. Første leir etableres og livet er herlig. Vi har kostet på oss et par halvlitere i sekken, alle sammen. Det smaker nydelig! Vi knekker begge to og tenker at sekken er enda en kilo letter i morgen. Tintin virker til å være litt sliten etter dagens marsj og han får krype opp i jervehiet sitt. Tidligere har han ikke vært så interessert i posen men nå slapper han godt av inne i posen og jaktinstinktet ser ut til å være satt på pause. Været er bra og temperaturen fin. Lite vind betyr en del insekter og myggsprayen gjør ikke særlig forskjell. Jeg og Øyvind slenger på myggnettet under capsen. Jeg husker imidlertid at jeg har tatt med myggspiral og fyrer optimistisk opp en, midt i leiren. Både mygg og knott skygger banen og gjør høyfjellslivet enda bedre. Tor-Erik plages lite av myggen og gjør noen kast med fiskestanga. Etter en timestid kommer han fornøyd tilbake med en fin steikeørret. Ørreten blir kveldssnacks før vi tar kvelden. Før turen har jeg testet et Therm-a-rest Xlite liggeunderlag på bare 350 gram. I lettpakkerhodet mitt hadde dette vært for perfekt, men det viser seg å bli for lite for meg og jeg har derfor heller tatt med det trofaste, ekstremt komfortable Exped Downmat Lw7, på tross av stive 1100 gram. Det angrer jeg ikke på nå. Det er kjølig og underlaget er utrolig komfortabelt. Jeg sovner raskt og sover godt. Tintin koser seg i jervehiet. Bilder fra dag 1: Dag 2 – Syvretjønni til Viuvatn Vi våkner til flott turvær i åttetiden. Det vil si, jeg og Øyvind våkner da. Tor-Erik har nok vært oppe et par timer allerede. Vi tar en rolig morgen med kaffe og frokost. Hverdagsstresset begynner å forlate kroppen og vi bruker god tid på å bryte leir. I 10-tida er vi klare for neste etappe som planlegges i retning Lågaros. Etter snaue fem kilometer går vi innom Mårbu for en liten prat om værmelding og føre. Værmeldingen har holdt seg og det er varslet en del regn dagen etter. Vi får også greie på at det er folk ute for å legge ut bru over neste elv. Forhåpentlig er de ferdige innen vi kommer. Hvis ikke blir det omvei og vading til livet. Jeg benytter sjansen til å ordne litt på føttene. Jeg bommet litt i går med for løse sokker og for løst snørte støvler så den ene hælen har fått litt juling. Plastrer godt opp og satser på å holde det i sjakk. Vi forlater Mårbu og går videre i retning Lågaros. Terrenget er stort sett lettgått og vakkert. Vi ankommer elva og ser at brua er lagt ut. Tørrskodde og fornøyde rusler vi over. Etter noen kilometer kommer vi til en flott bekk der det passer fint å ta lunsjen. Mat ordnes og føtter sjekkes igjen. Vi pakker sammen og går videre. Terrenget endrer seg litt og det stiger nå jevnt og trutt. Vi møter etterhvert på et par som kommer fra Lågaros. Det første de spør om er om brua er lagt ut. De blir strålende fornøyde når de får nyheten om at de slipper å vade til livet. Vi treffer ikke mange mennesker hver dag, men de man treffer er alltid blide og hyggelige og det er ålreit å kunne utveksle litt informasjon om føre og veivalg. Etter en dagsetappe på litt over 19 kilometer sier vi oss fornøyde i det vi går langs Viuvatn. Fint, passe stort vann med fine campmuligheter. Teltet opp, mat til bikkja og så ble det avslapning i sola til den gikk ned. Jeg våkner i to tiden på natta og hører det regner godt. En del vind er det også. Deilig å ligge tørt og godt i teltet når uværet herjer utenfor. Jeg sovner raskt igjen og sover godt til morgenen. Bilder fra dag 2: Dag 3 – Viuvatn til Lågaros Vi våkner forholdsvis tidlig på morgenen og alle er enige om å ligge litt på været. Det blåser godt og regnet pisker. Vi har ikke dårlig tid og ser ingen grunn til å bli våte og kalde. Klokka blir to på ettermiddagen før vi kommer oss avgårde. Det regner og blåser fortsatt, men det roer seg gradvis utover dagen. Uansett er ikke været særlig trivelig. Vi fryser så fort vi stopper opp og vi nøyer oss med å gå til Lågaros denne dagen. Når vi nærmer oss kommer en ivrig hyttevokter som lurer på om vi ønsker å overnatte på hytta. Vi forteller at vi satser på telt og hyttevokter meddeler at hytta uansett er full. Like greit. Teltet er topp, uansett vær, så fort det er kommet opp. Vi rusler litt forbi Lågaros og finner oss en OK teltplass. Det er kaldt og vi fryser, så teltet kommer opp i ekspressfart. Ihvertfall mitt og Tor-Erik sitt. Øyvind blir ikke helt fornøyd med teltplassen, men får det etterhvert opp. Øyvind er egentlig ikke helt fornøyd med sitt nyinnkjøpte Helsport Ringstind Superlight. Han syntes det er for lite og litt for «slapt» i vinden. Jeg har full forståelse, min allergi for tunelltelt tatt i betraktning. Tor-Erik er imidlertid veldig fornøyd med sitt Ringstind Superlight. Det beviser bare at meninger og opplevelsen av slikt utstyr er høyst individuelt. Alle trekker raskt inn for middag og for å få igjen varmen i soveposen. Tintin syntes synd på seg selv og legger seg rett ned i jervehiet. Det ble bare drøye 10 kilometer i dag. Jeg koser meg i teltet, spiser og studerer litt på kartet for siste etappe ned mot Mogen. I utgangspunktet hadde vi planer om å gå fra Mogen og over til Kalhovd igjen, men ser våre egne begrensninger og velger å legge opp til at Mogen blir siste stopp til fots. Tor-Erik har fått en betennelse i leggen og beinet er ikke særlig godt å gå på. Jeg er forsåvidt i OK forfatning, men føttene er ømme etter tabben på dag 1. Mogen etter en total distanse på 65 kilometer virker fornuftig. Øyvind er i desidert best form av oss og kunne uten problem gått tilbake til Kalhovd. Jeg skulle også klart det greit, men det hadde tatt litt mer tid enn vi hadde sat av til turen. Dag 4 – Lågaros til Mogen Planen er å ta Fjellvåken fra Mogen til Skinnarbu 14:45. Vi må derfor komme oss avgårde i god tid fra morgenen. Jeg sover godt som jeg pleier og blir først vekket av Tor-Erik i åttetida. Vi har cirka 20 kilometer til Mogen og burde egentlig gått allerede for å være på den sikre siden. Litt over ni kommer vi oss i gang. Øyvind er utålmodig og begynner å gå. Problemet er bare at retningen ikke blir sjekket. Øyvind begynner å gå på røde T-er og tenker ikke noe over det. Tor-Erik og jeg henger oss på etterhvert som vi blir klare. Jeg stusser heldigvis ganske raskt og sier at jeg tror vi går vestover, ikke sørover som vi skal. En kjapp sjekk på kartet avslører at vi er på villspor. Vi snur og går på kompasskurs mot Gjuvsjå. Det koster oss 2.5 kilometer ekstra. Ingen sure mine av den grunn. Det dårlige været fra i går henger igjen litt, men vi trasker på videre og skydekket blir gradvis lettere. I dag føler jeg meg veldig bra og har masse overskudd. Kommer nok av at vi bare gikk 10 kilometer i går. Terrenget er først ganske greit. Litt steinete, men forholdsvis lettgått. Etterhvert blir det imidlertid våtere og våtere. Vi kommer inn i et skikkelig myrete og vått parti og det suger krefter ut av beina. Når vi etterhvert kommer oss til Gjuvsjåen blir det lettere og vi begynner snart å se nedover dalen mot Mogen. Vinden avtar og terrenget er nydelig. På noen få kilometer går vi fra forblåst høyfjellsterreng og kommer ned mot tregrensa med trivelig småbjørk, høyere temperatur, mindre vind og terrenget går på svaberg et godt stykke. Nærmere Mogen kommer vi inn i spredt småbjørkskog og fin sti. Det merkes at dette er «dagsturterreng». Her er det til og med klopper over myrene. Cirka en halvtime før Fjellvåken har avgang kommer vi ned til turisthytta og møter på en hyggelig kar som lurer på om han skal kjøre ned sekkene den siste kilometern. Vi takker glatt ja og får en deilig sekkfri kilometer. Litt venting og så er det på båten. Beina er møre og det var perfekt med en båttur nå. Etter en liten halvtime trekker vi ned i «salongen» og ser det står «Øl» på menyen. Fristelsen blir for stor og vi kjøper hver vår halvliter. Aldri noensinne har en halvliter smakt så godt! Selv ikke den som ble bært med i sekken til første kvelden var i nærheten. Vel fremme på Skinnarbu får vi tak i en Taxi fra Rjukan Taxi som velvillig kjører oss tilbake til bilen på Kalhovd. Utrolig trivelig sjåfør og god service! Eventyret er over for denne gang. Litt deilig, litt vemodig. Det er definitivt ikke siste høyfjellsturen. Det meste klaffet, både med mat og bekledning. Sett i ettertid var det lite unødvendig i sekken, med unntak av litt mye mat. I tillegg kommer nok Tor-Erik til å huske mellomlagsplagg neste gang. Det ble totalt i underkant av 65 kilometer i svært varierende terreng og vær. Neste gang legger vi nok på en dag og får enda bedre tid til å fiske og leve det gode liv i camp. Bilder fra dag 4: