Gå til innhold
  • Bli medlem

Vinnerliste

Populært innhold

Viser innholdet med mest poeng fra 10. des. 2015 i alle områder

  1. Mitt år 2015 Nyttårsaften i Oslo velkomsthilsen til det nye året 2015. Fin ski sesong i Kongsberg ikke så mye snø men gode preparete løyper. Tradisjonell i Februar: natt wherigo - geocaching med erfarne veidefolk. Lyst til å vandre i høyfjellet? Reise til Sächsische Schweiz i Tyskland Sandstein fjell varmt vær i Februar. Veldig fordringsfulle stier og avvekslende natur. En tur fra Tsjekkia til Tyskland nær elva Elbe. Mars i Kongsberg ikke noen snø heller. Lange turer alene ellers med foreldere. Hva fungerer gang på gang? Riktig Geocaching! Om du liker å vite mer om området ditt foretar deg med caching. Et område med mye historie ( for eksempel Kongsberg Sølvverk) som gikk en stund i glemmeboka, men finnes nå igjen med hyggelig beskrivelse på et muggent ark i en boks. (husk, Spoiler!) Sommer i April ? Klinkende klart - Spania! En måned og 600 km til foots fra Burgos til Cap Finisterra. Veien er siktemålet, det var innstilling fra første dagen. Tankeutveksling med andre pilegrimer og lærer seg selvrespekt, internalisering av gode forsetter til nyåret … Stempler på veien, viktig for dokumentasjon... senere for å minne. Ankommst på verdens ende (i det minste det til middelalder). Ende av reisen. Tilbake til Norge første Mai: 31.5 grader. Fint gjensyn! ...fra topp til tå lykkelig. Juni og det andre Geocaching: Turorientering. Hvis du ikke vet hvor finnes mye og store blåbær eller kantareller, gå og søk flagger i skogen. Vann temperaturen er 16 grader nedenfor Jonsknuten i et tjern som heter Kongensdammen. Masse gøy i Juli! Lage et bål er ikke tillatt i Tyskland...jeg nytter det hver gang, selv om jeg lenge har bodd i Norge nå. I August står min blomsterbed endelig i flor. Disse blomstene er veldig spesielle. På norsk: Agurkurt urt (Borago officinalis) er en krydder- og medisinplante i rubladfamilien. Viktig for bier. Turorientering svarer seg.. åtte kilo blåbær i August for kake eller krem eller spise eller... September og broren kom med venner til Norge. Planlegging av mange turer avhengig av værvarsel, veldig fleksibel på reise gjennom hele Norge. Vi hadde strålende vær i Urke område i en uke. Etterpå tok vi topp turer i Hemsedal. Meldte meg på Fjellforum i Oktober, lette etter tur venner og har funnet noen. Hele bunten i godt humør og åpenhjertig! Takk! En går med åpne øyne i naturen så en kan se somme fjes av nisse. Ser du en? I November er vandring sammen med nye venner, kjempefint. Kulinariske måneder er November og Desember. Spesielt på turen på Kyststien, Skrim og Nordmarka. Fjellforum og folks gir meg motivasjon til å lære norsk og derfor forstår jeg hvert treff mye mer. Takk for turen!
    10 poeng
  2. Ankomst Lønsdal stasjon etter 16 timers togtur. Stasjonsbygget på Lønsdal lyser rødt mot blått i morgensolen. Noen parkerte biler, ingen mennesker, ingen lyder. Litt ompakking, før jeg krysser jernbanesporet og tilslutt greier å finne stien. Den følger noen flotte svaberg oppover og jeg snur meg og tar et bilde tilbake mot Lønsdal. I Saltfjellet, ja faktisk i hele Nord-Norge, har det allerede vært finvær en hel uke. Nå håper jeg det holder en uke til. Jeg er spesielt spent på snøforholdene, få kan huske at det har vært så mye snø i fjellet som det er denne sommeren. Stien går inn forbi Kjemåvatnet som ligger 626 moh. Her må jeg ha første skikkelige pause. Allerede har pådratt meg hudløse gnagsår fra hoftebeltet. Hvordan det kunne skje så raskt vet jeg ikke, må bli mer nøye med at sekken sitter riktig. Den veier vel rundt 23 kilo, så det er nok noe av forklaringen. Fjellbjørkeskogen rundt Kjemåvatnet strekker seg litt oppover i lia, men så er det slutt på den. Herlig høyfjell vider seg utover. I bekkefaret og søkk ligger det fremdeles litt snø. Jeg ser Lønstinden i det fjerne, og merker at det er mye insekter i luften. På vei mot Lønstinden står et ensomt Fjellheimen 3Camp og jeg lurer på om det kan være en fjellforumer på tur? Teltet skal bli det eneste tegn til mennesker jeg ser på denne turen. Oppe ved Kjemåbekken er myggplagen blitt såpass sterk at det er såvidt jeg rekker å stoppe for ta et bilde av Ørfjellet. Det er flott kjegle fra denne vinkelen. Det er stille og varmt, kroppen er tung og sekken også. Hoftebeltet gnager og jeg er sliten etter kun noen få timers vandring. Solen står høyt på himmelen, og etter at jeg forlot myggen nede ved Kjemåbekken er jeg helt klar for å slå leir. Men partiet langsmed Lønstinden er ikke særlig godt egnet som leirplass. Det er mest stein og snødekke som jeg stadig plumper igjennom. Plutselig får jeg øye på en reinflokk som renner ned siden av Lønsfjellet. Kanskje det er kleggen som gir dem hastverk? Tamrein kan også være et flott skue! Ved bekken etter stiskillet finner jeg en grei leirplass. Det er tørt og varmt og lite vann i bekken, som sikkert er en stri elv til andre årstider. Dag 2 Dag 3 Dag 4 Dag 5 Dag 6 og 7
    2 poeng
  3. Kan gå god for BBC Radio 4s programserie "In Our Time". http://www.bbc.co.uk/programmes/b006qykl
    2 poeng
  4. Har meldt meg ut av Skiforeningen tidligere i år pga av alt for mye "tilrettelegging".
    2 poeng
  5. Jeg er enig i at dødt er dødt og har det samme synet på min kropp som deg (ergo en selvfølge å være organdonor). Men et liv skal leves så fullverdig som mulig og også avsluttes med respekt. Dette gjelder all livsform. Men å gi et rovdyr et fullverdig liv kontra et byttedyr, er milevis forskjellig. Og derfor kan heller ikke pelsdyr i dagens næring ha et fullverdig liv. Det blir ikke tilrettelagt for deres primære behov. Og at nå regjeringen ikke vil legge ned industrien går imot Mattilsynets gjeldene regler om at alle dyr har krav på et fullverdig liv.
    2 poeng
  6. Skal folk krangle bare for å krangle, eller var for eksempel det siste innlegget ironisk ment? Det hender jeg sliter med å ta ironi på fora som dette, men når en person går ut og sammenligner to ting (bruk av goretex og bruk av pels), for at det deretter påstås at vedkommende kun er opptatt av én av disse, så synes jeg det er litt snodig. Dette gjelder forresten i så godt som samtlige debatter der et eller annet problem tas opp, så snart noen engasjerer seg i noe, så kan du banne på at noen lurer på hvorfor de da ikke engasjerer seg om noe annet også. Har for øvrig aldri eid et pelsplagg, men rent etisk sett ser jeg ikke så veldig stor forskjell på å ha dyr for skinn, pels og mat, vi bruker dyrene for våre behov (behov som kan dekkes på andre måter enn å ta livet av dyr (og jada, jeg vet at mange mener man tar livet av mange dyr ved å bruke alternativene også, dette går litt på det jeg snakket om i første avsnitt)), og hvis dyrene har det bra så lenge de lever, og slaktes på en human måte, så tror jeg helt ærlig at dyret selv gir blaffen i om det er huden eller kjøttet som blir brukt av oss mennesker etterpå.
    2 poeng
  7. Da er det jo litt komisk at du også kun var opptatt av én ting da. Utslipp av fluorkarbonforbindelser. Det er veldig rart å snakke ned andres engasjement for andres liv. Det er et argument som kommer til stadighet. "Hvorfor bry seg om x, når y......etc". Det blir litt som å rakke ned på folks hat mot IS. For Boko Haram er jo minst like bestialske! I tillegg har de tatt ENDA flere liv (uten sammenligning forøvrig). Sånn kan du holde det gående ut i evigheten. Det er, uavhengig av hva man selv har konkludert med, en etisk problemstilling om det er OK å ta et liv for å ha ei lita remse med pels rundt hetta di, når man kunne latt vær. Det å ta liv for vår egen forfengelighet burde være lov å diskutere isolert sett. Uansett hva man måtte mene om saken. Eller man kan la vær. PS jeg er også opptatt av miljøet, og vi er sikkert ikke så uenige når det kommer til et stykke..
    2 poeng
  8. (Dette innlegget er lagt inn av Kjell Iver på vegne av @Tom 42 - med utgangspunkt i et Worddokument.) At den er ny og lettere kan jeg stå inne for, men om den er forbedret tviler jeg på. Men , jeg setter den sammen på 30 sekunder og flatpakker den på 10 så det er en forbedring. På den andre siden om tiden var avgjørende så hadde jeg vel lite på fjellet å gjøre. Men hensikten med den nye kreasjonen var at den ble skrueløs, at jeg slipper å holde orden på 8 skruer – i lyngen. Om du vil bygge den tar det ikke så veldig lang tid. Det som tok tid var all prøvingen og feilingen. Og ikke minst; det har vært en morsom prosess Den originale feltovnen finner du her på lenken "Gjør det selv" I morgen skal jeg ha en «natt ved bålet» tur og da skal den testes. Siden jeg ikke har et bilde av den «in action» legger jeg ved et bilde fra Hardangervidda sist augusr. Da dette bildet ble tatt regnet det voldsomt, men under baldakinen var det tørt og trivelig. På ovnen ligger en stein og godgjør seg. Til natten skal den pakkes inn i et klede og varme frosne tær gjennom natten. Den første utgaven som fungerte meget godt, bestod av i alt 5 løse deler som ble skrudd sammen ved hjelp av (vha) 8 plateskruer. For å lette skruingen hadde jeg montert en vingemutter på hver skrue. Se «Gjør det selv Tommetrix nr Feltovnen har overtruffet alle mine forventninger. Siden den ble et fast inventar i sekken bruker jeg den i 90% av tilfellene. Fordelen med ovnen vs bål er at med ovnen brenner mye bedre enn et bål. I tillegg har jeg også bålkosen. Likevel, ønsket jeg å konstruere den skrueløse feltovn. Og nå har jeg endelig kommet så langt at jeg kan presentere prototypen. Den settes sammen på 30 sekunder og demontere på 10. Og så slipper man å holde styr på 8 skruer. Vekten av ovnen er kun 145 gram, og materialet er blikk fra gamle malingsbokser, som jeg har fått av en lokal malermester. Det er litt arbeide med å fjerne malingsrester, men det går. Og når ovnen fyres opp blir den helt ren. Kona holder på med å bake til jul, og av henne fikk jeg et stikkord: kakebokser! Kanskje jeg sniker meg ned en kveld og----- UTSTYR OG MATREIALER Blikket i malingsspann er ca 0,4 mm tykt. Det er lett i vekt, lett å klippe i med en vanlig saks og det brenner ikke opp, i motsetning til f eks aluminium Du trenger en syl/skrue for å slå ut hullene. Dette gjør at boringen blir mer presis En drill og ett 8mm, 5 mm og et 3mm bor. Å bore så mange hull gjøres lettere med en søyleboremaskin. En skrustikke og 2 stk 15 cm lange vinkeljern for plateknekking. En hammer Saks. En blikksaks er også nyttig. Biltemakvalitet er OK Poppetang og popnagler eller maskinskruer. Poptang kjøper du billig på Biltema Kontaktlim på sprayflaske for å lime malen til metallet. Et trestykke 10 cm bredt, 14 cm langt og 20 mm tykt. Brukes ved boring av naglefetene Plaster. Her er ovnen avbildet med bunnplate og endeplatene. Endeplatene er festet med 3 mm popnagler til vingene på bunnplaten. NB! Påse at endeplatene kan felles inn. Klipp om nødvendig litt ekstra av vingenes skråkant Utfordringen var å få ovnen like kompakt som første utgaven , 14 cm lang, 10 cm høy og 10 cm bred. Dette løste jeg ved å lage den ene endeplaten litt bredere øverst enn den andre, slik at de overlapper hverandre når den flatpakkes.. Endeplate 1 har en bredde på 10,2, oppe og nede. Endeplate 2 har nederst en bredde på 10,2 cm, men for at de skal overlappe hverandre er bredden øverst 10,5. cm ARBEIDSBESKRIVELSE Skjær av bunn og topp på malingsspannet. Først borer jeg et 8 mm hull ved bunn og topp, og skjærer med en elektrisk stikksag, eller bruker blikksaks/saks Tegn opp delene på et ruteark Lim dette fast til platen vha kontaktlim. Klipp platen litt større enn risset viser Vha sylen slår du ut 8 hull på utenfor selve risset. For feste ved boring. Skru platen fast til en plankebit Slå «ledehull» for boringen vha sylen Før boring skru en skrue fast i midten av platen. Dermed blir platen helt «død», og ligger fast under boringen. Bruk kvalitetsbor og bor i vei ved lav hastighet. NB!! Ikke bor uten at platene er skrudd fast. Jeg har gjort det en gang og måtte sy 8 sting i hånden, fordi platen plutselig roterte, da boret satte seg fast. Etterpå skrur du platen løs og vha hammeren slår du vekk gradene på baksiden Skru fast platen i skrustikken og knekk iht risset Når alle hull er boret og nødvendig klipping er utført, plasser trestykket inne i bunnplaten. Plasser endestykkene på plass og lås dem fast vha en lite tvinge Slå hull for popnaglene/skruene og bor et hull på 3 mm Etter at endestykkene er montert settes sidestykkene på plass. Juster om nødvendig Og så er det bare å fyre opp og koke din første kopp kaffe på selvlaget ovn. Bunnplaten med vinger som skal knekke 90 grader oppover og lepper på endene som skal knekkes 90 grader nedover. Utfør all boring før platen gjøres ferdig. Riss av bunnplaten Målene på platen er 10 x 14 cm. Langsidene har to vinger, 1,5 cm som skal knekkes 90 grader opp. Disse vingene danner støtte for sideplatene og feslet for popnaglene til endestykkene. På begge kortsider er det to lepper. Disse skal bøyes 90 grader ned, og skal fungere som stopper for endeplatene. Uten disse leppene vil ikke endeplatene stå riktig når ovnen er montert. Leppene bidrar også til å løfte ovnen litt opp, slik at trekken kommer inn på undersiden. I midten av bunnplaten har jeg boret et 8 mm hull for gassbrenneren til Trangia stormkjøkken Endestykke 1 Ilegget Endestykke2 har kun luftehuller Riss av erndestykkene Endestykkene er tilnærmet like, men for at ovnen skal kunne flatpakkes må bredden på endeplate 2 være 10, 5cm øverst Begge har vinger som er 1,5 cm brede. Legg merke til at vingene øverst er klippet litt kortere øverst fordi vingene på sideplatene vil bygge litt. Øverst på endeplatene.Skravert felt er er 5 mm høyt. Denne knekkes i skrustikka og bankes flat. Hensikten er å forsterke endestykket. Nederst et det en leppe som er 10 mm høy. Da det også er nødvendig å forsterke nedre del også skal den 5 mm som er skarvert knekkes og bankes parallelt med selve leppen Helt neders bores et hull, 3 mm, i hver vinge, . For å også bore gjennom bunnplaten har jeg tilpasset et tresstykke, 10 cm bredt, slik at det er lett og bore huller til popnaglene. Popnaglene. Ikke bruk popnagler av aluminium. De brenner opp. Ponagler av stål fås i en velassotert jernvareImaskinforretning. 3 mm mutterskruer kan også brukes. Jeg har også gjort plass til Trangia gassbrenneren. Denne skrur jeg fast med en mutter på undersiden. Gjengene på brenneren er litt spesielle, meg siden jeg ikke hadde originalmutter kjøpte jeg en stålmutter med fingjenger og «truet» den på, slik at det ble nye gjenger. Eller hvorfor ikke bruke en colaboxovn. Sideplatene er tilnærmet like, bortsett fra at den ene har flere huller for trekkens skyld, og et sideilegg, mens den andre siden bare har luftehuller opp og ned lik den ene endeplaten. Dette for å ha en side som kan settes «mot vinden» Sideplatene monteres på utsiden, med vingene inn. Nederst på sideplatene har jeg klippet bort et rektangel, slik at den nederste delen kan plasseres på innersiden av bunnplatens vinger. Og nå skal jeg pakke sekken ferdig.
    1 poeng
  9. Desember og Januar er de viktigste måndene med trening av bikkjene i gjennom en sesong. Kom hjem fra Fjellet i går og reiser opp i morra igjen. Vi hadde 40 mil på bikkjene fordelt på 3 dager, ikke så veldig gøy når man trener så langt men det er en jobb som må gjøres. Stort sett dårlige forhold i hele Norge nå, men det var helt greit føre i Rauland Som dere ser bruker jeg sitteslede som er utrolig behagelig når man skal trene så mange mil
    1 poeng
  10. Med motivasjonen for å plukke litt mer alpine 2000-metringer pluss å få noen kule natt- og soloppgangsbilder i spenstig terreng ble det så jeg våkna tidlig på lørdag morgen for å sjekke om yr.no fortsatt hadde bevart den store sola og minimalt med vind for søndagen. Joda, det lovte godt det her, så kjørte fra Trondheim så snart sekken var pakka. Fikk med meg noen gode klær, soveposen og en pressenning (i tilfelle vind å snøfokk) i 65l-sekken. Startsted: Spiterstulen (1100m) Avstand: 26.9km Høydemeter: 2060m Gikk ut fra Spiterstulen og fulgte kjent sti opp Visdalen og inn Urdadalen. Ut fra kartet og det jeg hadde sett av bilder å slikt så det ut som det var best å legge seg til mellom Midtre (2339m) og Store Hellstugutinden (2346m), flotte motiv derfra, og kanskje kunne jeg lett bestige Midtre om natta i ett langeksponeringsbilde? Høstfarger ved Spiterstulen Snøfokk på Midtre Urdadalstinden (2060m) Snøen hadde lagt deg dypt, så jeg vurderte aldri å gå over Nørdre for å komme meg til målet for kvelden. Jeg gikk rett inn til den nordligste Urdadalstjønne og skrådde øst og rett opp. Lå allerede noe nysnø på 1400m, men det var fast snødekke fra 1600m. Det gikk greit helt til rundt 1800m da det plutselig ble ganske mye snø, stedvis knehøyde. Heldigvis fast snø nederst med pudder oppå, så det var fint feste. Men endel fall ble det da det ble vanskelig/umulig å se om det var stein eller sprekker jeg trampa på. Så turen opp ble slitsom og noe tidkrevende, men kom meg opp nederst på traversen mellom Midtre og Store. Fant fort ett perfekt sovested under en liten pinakkel på Midtre sin side, der det var noe overheng og i le for nordvestvinden. Skyer og litt snø kom inn på ettermiddagen og kvelden Endelig opp på traversen Midtre Hellstugutinden (2339m) sett fra Søre Hellstugubreahesten (2111m) Men før jeg la meg gikk jeg ut på breen og ned til Søre Hellstugubreahesten for å bare få plukka med meg den å i farta. Gikk fint å gå ned dit, men på returen opp igjen fant jeg ut at nå var det nok oppoverbakke for idag. Jeg la meg kl 21.00 å satte vekkerklokka på 03.00 før jeg rulla meg inn i soveposen og presenningen. Ble kanskje 4 timer med søvn, noe vind rundt midnatt holdt meg våken. Pga vinden ble jeg halvveis begravde i nysnø som hadde samlingspunkt der hvor jeg hadde lagt meg til, så jeg var våken litt for å holde presenningen i ro og orden. Vokna kl 03, overasket over at jeg hadde sovet som ett barn de siste to timene. På med klær og noen bilder av sovestedet før jeg fortsatte med å ta ett bilde mens jeg gikk opp på toppen av Midtre. Det var nesten fullmåne, så natta var lys og klar som bare det, hadde ikke trengt hodelykt om det ikke var for at jeg skulle lage lysbane i bildet jeg tok! Camp og Store Hellstugutinden bak Nattbestigning av Midtre Månelys fra fullmånen Hurrungane nattestid Da jeg var ferdig med Midtre og noen bilder var det bare å sette seg ned å vente på soloppgangen. Fikk i meg noe mat og smelta opp 2l vann. Sola sto etterhvert opp og det var helt vanvittig flott. Utsikten fra disse toppene er noe av det fineste jeg har opplevd må sies! Venta til sola starta å varme godt på ansiktet før jeg la ivei mot Store H. La fort merke til at det hadde vært kaldt inatt, for den harde snøen som det var godt hold i igår hadde blitt porøs og bare gikk i oppløsning eller eksploderte under skoene. Lite hyggelig, da det var stedvis ganske bratt og utsatt, spesielt i all snøen opp mot Store. Brukte laaaaang tid opp til Store, alt for lang tid, men kom meg opp tilslutt etter utalje runder pauser underveis der risikovurdering ble reflektert! Der ble det ett varmt måltid, og over en time med pause mens jeg nøt utsikten. Det ble utrolig varmt og sola smelta snø helt opp til varden. Store Hellstugutinden i blåtimen før soloppgangen Uranostinden (2157m) i sørvest Bukkehøe (2314m) Semelholstinden (2147m, nærmest), Visbreatinden (2234m) og Store Austanbottstinden (2204m) bakerst På vei mot toppen av Store Panorama fra Store Hellstugutinden (2346m) Store Veotinden (2240m) Hadde egentlig planlagt å ta med Nestsøre og kanskje Søre, men nå var jeg mettet på oppoverbakker etter alt slitet opp hit. Hadde også sett for meg ei renne som raskt ville ta meg rett ned på kort tid så de andre toppene får stå til siden. Fikk på meg sekken og gikk ned fra Store H. På det femte skrittet mitt neddover treffer høyrefoten min luft under snøen, ikke stein og jeg faller enda engang. Denne gangen var det kneskåla på venstre bein som tok imot støyten før tok neddi med armene. Fy f... som det gjorde vondt! Ble noe blod og kjente at dette kommer til å bli ett helvettes stivt kne etterhvert, så var bare å gasse på ned til bilen mens kneet fortsatt var gangbart. Tre timer senere var jeg framme og kjørte hjem, meget fornøyd med turen, kanskje en av de fineste turene jeg har hatt så langt. Fikk i meg en burger på Lom, og innen jeg var tilbake i Trondheim var kneet så stivt å vondt som bare det, menmen! Retur ned bratt renne
    1 poeng
  11. Jeg har alltid vært barnslig glad i jula. Jeg liker å skrive kort, jeg liker å bake, jeg liker å planlegge gaver, jeg liker alle selskapelighetene og jeg liker tradisjonene. I alle fall var det sånn lenge, helt til jeg for en del år siden kjente at det ble litt for mye. Det var ikke tid igjen til å nyte jula i det hele tatt, organiseringen tok helt overhånd. Det var på tide å justere litt. Første forsøk var å bruke en ferieuke til juleforberedelser. Det fungerte for så vidt fint, jeg fikk god tid og vi kunne kose oss med pepperkakebaking og alt som skulle skje. Problemet var at jeg i grunnen hadde veldig mye annet jeg ville bruke den ferieuka til, så det kunne ikke bli en varig løsning. Jeg måtte finne på noe annet. Året etter var julaften på en mandag. Det var det lett å drømme om en førjulshelg og ikke minst en julemorgen i skogen. Når mine snille foreldre inviterte til julaften var forutsetningene perfekte. De bor nemlig i skogkanten i Drammen og jeg så for meg å starte og slutte turen hos dem. Jeg måtte være ferdig med alle juleforberedelser før den siste helga, lørdag 22. desember kunne vi dumpe all julebagasjen hos dem og stikke til skogs. Det kom til å bli kjempebra! Jeg foreslo en juletur for Dina, den førskolejente og nesten 6 år. Hun var usikker. «Tenk om nissen ikke finner oss! Han vet jo hvor vi bor, men ikke at vi er på tur.» Vi visste jo ikke en gang selv hvor vi skulle sove, så hvordan skulle vi få gitt nissen beskjed? Og hvis nissen ikke fant oss ble det jo ikke noe godteri i julestrømpa og ingen pakke på morgenen. Den risikoen var hun ikke sikker på at hun var klar til å ta. Vi diskuterte litt fram og tilbake og hun lot seg etter hvert overbevise om nissens navigasjonstalenter. Uten nissebekymringer var hun entusiastisk. Dette kom til å bli så bra! På dette tidspunktet hadde vi bare vært på et par vinterturer, så jeg tenkte mye på hvordan vi skulle gjennomføre turen i praksis. Oppunder jul er det ofte mørkt og kaldt, så det aller viktigste var å holde varmen. Ønskelista til jul var full av turutstyr, men enn så lenge måtte vi klare oss med det vi hadde. Det burde gå likevel, vi fikk kompensere for manglende vinterposer med en kombinasjon av tresesongs- og sommerposer og ellers ta med oss litt ekstra av det meste. Litt uvanlig turutstyr måtte også med: julestrømpene og juletrepynt. Heldigvis skulle vi ikke gå langt og med pulken skulle vi få med oss hele lasset. Det fikk heller være at det ble tungt for meg å gå. Det var en idyllisk vinterverden vi beveget oss inn i. Det var kaldt og det hadde snødd mye. Puddersnøen lå tungt over furutrærne. Det var lite folk ute, selv om det var lørdag. De fleste holdt nok på med juleinnspurten, enten det var kakebaking eller julehandel. Vi ruslet oppover og innover i skogen. Jeg ville til Skimtheia en tur på omtrent en mil. Det gikk ikke alt for fort med oss, og som vanlig var vi senere ute enn vi egentlig hadde planlagt. Det var ikke så farlig, vi var på tur for å finne roen. Vel oppe tok vi av fra skiløypa og bakset oss ut i løssnøen. Her var det skikkelig tungt å ta seg fram, men heldigvis trengte vi ikke å gå langt før vi fant en fin leirplass. Vi ville sove under åpen himmel, med tarpen som beskyttelse for mer snø og bål foran soveplassen. Det var bare å ta fram spaden, men jeg hadde ikke kommet langt før Dina stoppet meg. «Mamma, er det ikke lurere å ha åpningen andre veien?» Hun hadde helt rett, vi fikk festet tarpen bedre den veien og bålplassen ble vel så bra. Det var en del jobb å få alt på plass og mørket kommer fort i desember. Jeg prøvde meg så vidt på vedleting i mørke og løssnø, men innså fort at det ikke kom til å bli noe fornuftig resultat av det. Det fikk bli middag på brenner i stedet, og så fikk vi varme oss i soveposene. Dina hadde ikke en skikkelig vinterpose, så jeg hadde tenkt mye på hvordan vi skulle sove for å være sikre på å holde varmen. Løsningen ble koselig: Vi hadde to voksne sommerposer som kunne kobles sammen. Disse la vi inne i to voksne tresesongsposer, som også ble koblet sammen og utenpå det igjen hadde vi to sammenkoblede ytterposer. Vi fikk dermed en svært varm dobbelpose, jeg kunne lett holde kontrollen på at Dina var varm nok og hun kunne ligge i armkroken hele natten. Det var ordentlig koselig. Neste morgen lekte vi rundt leiren. Jeg tok fram juletrepynten, men klarte ikke å få hengt den opp. Alle trærne var dekket av så mye snø at det ikke var plass til pynt. Vi var enige om at naturens juletrepynt var minst like vakker som den vi hadde med, og hengte i stedet opp julestrømpene i to staver. Så var det tid for en skitur, men en av Dinas staver hadde forsvunnet i løssnøen. Vi lette en stund, men Dina syntes ikke det var noe problem. Ronja Røverdatter går jo også på ski med bare en stav, og hun kunne godt tenke seg å være Ronja. Jeg ble tildelt rollen som Birk Borkason og så la vi ut på eventyr. Vi møtte bare noen få skiløpere. Det passet bra, for i leken var andre mennesker futeknekter vi måtte passe oss for. Fugler var villvetter, men heldigvis var det ikke mange av dem å se heller. Vi kom oss helt til Skimtvarden uten å bli fanget eller angrepet, og der forvandlet vi oss tilbake til Dina og mamma, plukket fram GPSen og gikk på skattejakt. Det var nemlig flere geocacher i nærheten. Litt snacks hadde jeg også med meg, så vi koste oss med utsikten her på Drammensmarkas høyeste punkt. Så ble det julaften. Dina våknet grytidlig og så rett opp på en full julestrømpe som var festet i staven: «Han har vært her!» Det ble stor jubel, Nissen hadde virkelig funnet oss midt i skogen. I Dinas strømpe lå det diverse godteri og en pakke. Papiret ble revet av i rasende fart, og ut kom drømmegaven: en Merida-dukke. Dina var helt overveldet, men jeg nektet å stå opp. Det var fortsatt mørkt og jeg ville sove litt til. I stedet tok hun med seg dukken ned i dobbelposen og lekte og slumret og spiste godteri til dagen kunne begynne. Julefrokosten må være ekstra god, og julegrøt passer godt. Jeg hadde kokt opp grøten kvelden før, slik at den hadde trukket hele natten. Dermed gikk det fort å få den ferdig nå. Jeg tilsatte tørrmelken og ga den et nytt oppkok og så var alt klart til spising. Vi koste oss med grøt og varm solbærtoddy, men Dina ble fort utålmodig. Nå var hun klar for julefeiring! Vi pakket sammen alt utstyret og satte av sted nedover bakkene. Det gikk mye fortere nå, turen som tok tre timer opp klarte vi på én time ned igjen. Det var kaldt, vakkert og stille. Dina jublet høyt i de bratteste bakkene og skravlet engasjert på flatene. «Tror du Nissen kommer i kveld også?» Etter en siste susende bakke tok vi av oss skiene og åpnet døra hos mormor og morfar. Jeg kjente lukten av ribbe og surkål og gledet meg til julemiddagen. Dina hadde ikke tid til å tenke på sånt. Hun ropte inn døra: «Mormor! Morfar! Nissen fant oss!» **** Juleturen har blitt en tradisjon. Vi har minimert kakebakingen og pakking av turutstyr har blitt en fast del av juleforberedelsene. De siste årene har det vært for lite snø til at vi har kunnet gå på ski, men fint har vi hatt det likevel. Fordelen er at vi har kunnet pynte et juletre ved leiren uten at snøen har kommet i veien. Vi har hatt bål, vi har pratet og vi har lekt. Nissen har funnet oss hvert eneste år, og det håper vi han gjør i år også. For selvsagt skal vi ut! GOD JUL!
    1 poeng
  12. http://paulkirtley.co.uk/Topics/pkpodcast/ "Your number one podcast resource for all things related to wilderness bushcraft, survival skills and outdoor life. Interviews, discussions, reviews, advice, tips and tricks." Ikke beskjeden denne karen(!), en av Ray Mears sine studenter og tidligere ansatte http://paulkirtley.co.uk/about/ ... Interessant å høre på. Har også blogg (http://paulkirtley.co.uk/ ) + kanal på youtube ( https://www.youtube.com/user/ThePKirt ). Av generelle podcaster, dvs ikke relatert til friluftsliv, så har jeg et langvarig forhold til "Philosophy Bites" som jeg med glede lytter til. http://www.philosophybites.libsyn.com/rss . Filosofiske biter altså (eller "filosofi som biter", som jeg først leste det som): http://philosophybites.com http://philosophybites.com/about_us.html
    1 poeng
  13. Til jakt og fiske aktiviteter syntes jeg en samekniv blir alt for stor og klumpete, men jeg er hundekjører og om vinteren når jeg kjører slede har jeg alltid en samekniv i samebelte. En Strømeng 8 tommer er perfekt til hundekjøring! Da har man bruk for en knis med litt lengde på bladet og litt tyngde så man kan dele kjøtt og fisk til hundeforinger og snacking. Men resten av året bruker jeg Brusletto Femund til jakt og fiske
    1 poeng
  14. Og igjen, jeg er enig, jeg bare liker å ta litt filosofiske diskusjoner av og til. Og er selvfølgelig også organdonor
    1 poeng
  15. Jeg ser likevel ingen realitet i en menneskehet basert på veganisme. Jeg tror det er mer pragmatisk å strekke seg mot oppnåelige mål enn å bomme helt. Så kan de som vil gå skrittet helt ut gjerne gjøre det. Når det gjelder å ha oppdrett av pelsdyr hvor dyrene ivaretas ser jeg på det som utopisk rett og slett på grunn av arealbehovet til det som er solitærdyr vs flokk dyr som har vært dojmestisert i mange hundrevis av år. Som et tankeeksperiment eller "en forutsetning" er det selvfølgelig mulig å diskutere det... men i form av en realistisk mulighet ser jeg det ikke.
    1 poeng
  16. Men dyret har det jo ikke bra. Få produksjonsdyr har det. Prior kylling er helt krise. Pelsdyr er også krise. Og norske produksjonsdyr har det allikevel bedre enn i mange andre land. Ja til god forvaltning av vilt. Og ja til mer frittgående produksjonsdyr og til å begrense overforbruk. Nøysomhet eksisterer ikke i dagens samfunn og dette må så mange andre lide for.
    1 poeng
  17. Der tenker jeg annerledes. For meg er det verre å bruke dyr til noe som løses like bra eller så godt som like bra på en annen måte - og som forhåpentligvis gir et mindre marktrykk på kloden totalt sett. Mat må vi ha og jeg ser ingen realitet i at vi alle skal leve som veganere. Så der er det for meg mest etisk riktig å velge mat fra det jeg oppfatter som et forsvarlig husdyrhold og spise så mye av dyret som mulig. Oppdrettspels klarer jeg ikke å forsvare - det er snakk om dyr som ikke er domestisert sånn at de i det hele tatt kan ha det bra på den måten de holdes (i motsetning til gris, sau, kyr som har enklere behov). Når det gjelder "vill pels" så ser jeg ikke noe problem i å utnytte en bærekraftig bestand. Men jeg er mye mer usikker på signaleffekten av den pelsbruken ... Det beste sånn sett etter mitt hode ville være å benytte saueefell eller reinpels. Det er dyr som vi ville utnyttet mer av iom at vi spiser kjøttet også. Jeg liker tanken om å "ikke la gå til spille". Vi er altfor rause med ressursbruken på denne kloden til at det kan vare - med så mange av oss. Om pelsen fra rein eller sau er like egnet vet jeg dog ikke. Den er ikke så vakker... men forfengelighet ligger langt nede på prioriteringen for meg i denne sammenhengen.
    1 poeng
  18. Langs Kyst-stien: Vollen - Sætre 28.11.15 Våren kommer igjen! Med 8 grader og sol alt snø er smeltet. Vi hadde lyst på en fottur langs Oslo fjorden. Første gang: hvor kan jeg parkere bilen? - På skolens parkeringsplass, i helgene er det alltid fritt. Bussen og @hesthov kom snart. Fint! Så gikk vi opp på kyststien i skogen til utsiktspunktene. Den første utsikten var fantastisk sol rik. Vår veien var litt myknet på grunn av snøen, men tross det, veldig behagelig å gå. Kyststien fra Ramton fører direkte til fjorden og rett til Hovikvollen stranda. Som man kan se, en perfekt badeplass: Der spiste vi lunsj og @hesthov opp tente bål. Hun gjorde det uten fyrstikker men bare med flintestein, ved og never. Vi hadde noen varme grillpølser (med 90% kjøtt ) ; Julekake med hjemmelagt blåbærsaus; stekt epler; brød med pultost og en mirakuløs solnedgang. Etter vi var forsynd, vi gikk videre på Kyststien via Båtstø til Åros. I Åros var det allerede mørkt, så tok vi bussen tilbake hjem. Takk for at du var med! Stien.gpx
    1 poeng
  19. Den lua Hansjo viser til kalles ofte Loslua, og brukes fortsatt i noen deler av forsvaret. Bruker selv også denne og en Balaklava/Finnlandshette hvis været skulle bli for dårlig. Frosvarsbrukt selger brukte og ubrukte Losluer, men da bare fra størrelse 55-61, https://www.forsvarsbrukt.no/p-269-loslue-nyubrukt.aspx . Jeg var heldig og ble innkalt til Sivilforsvaret for videre tjeneste, og fikk dermed den størrelsen jeg trenger :). Det eneste stedet jeg fant noe av det Gauken kanskje prater om var på en luguber koreansk side av noe slag, men det er vell kanskje noe slike du ser etter? http://www.aliexpress.com/item/Men-s-winter-hat-Korean-tidal-outdoor-Lei-Feng-velvet-hat-with-ski-masks-ear-elderly/32257395868.html Ville heller da ha kjøpt en Loslue og fåttt noen til å sy på den ekstra delen. Edit- Søkte på "hat with integrated face mask", og fant dette http://www.outdoorresearch.com/en/frostline-hat.html , se bildene under det første så har man klaffen over nesen. Er mulig dette er mere likt Finselua? Er usikker på hvordan det fungerer med fleece, men kan kanskje være noe?
    1 poeng
  20. Reinsfjell X-trem 2 skal visstnok komme i 2016 etter det jeg har lest. Ser veldig spennende ut, men "overlapper" litt med Storsylen etter det jeg kan skjønne. Mulig denne modellen skal erstatte Storsylen. Ellers kan jeg varmt anbefale Reinsfjell SL til tresesongsbruk, men det var jo ikke det du spurte etter
    1 poeng
  21. Takk! Mener å huske vi ble der 2-3 dager. Var veldig trivelig vær å sitte inne å drikke kaffe i. Lykke til videre, ser frem til å lese flere gode turrapporter
    1 poeng
  22. Har sett at vann blir mer flytende i tåke enn ellers, der tror jeg vi nærmer oss verdensrekorden i tett tåke
    1 poeng
  23. Det går i BBC Worldservice sine podcaster hos meg. Dokumentarer: http://www.bbc.co.uk/programmes/p02nq0lx/episodes/downloads Historier fra de som var der-Witness: http://www.bbc.co.uk/programmes/p004t1hd/episodes/downloads Vitenskapens oppdagelser: http://www.bbc.co.uk/programmes/p002w557/episodes/downloads Og så mye mer
    1 poeng
  24. Flott turrapport! Takk for sist forresten. Teltet ble fiksa;)
    1 poeng
  25. Da har jeg hatt min første telt-tur på ca. 20-25 år... Jeg valgte en enkel tur, kort vei og gå, og sletta i Røssdalen er vel mer og regne som campingplass. Men det drar ikke ned inntrykket av en flott og mektig natur. Som skrevet i en annen post ( http://www.fjellforum.no/forums/topic/37776-telttur-p%C3%A5-budsjett/#comment-344888 ) så var teltlivet mer regelen en unntaket når jeg var yngre, men dette livet ble av forskjellige grunner nedprioritert i løpet av årene som gikk. Men nå, i en alder av 49, etter og ha blitt uføretrygdet på grunn av dårlig rygg så trengte noe og fylle livet med igjen. Det var muligens et merkelig valg og hive sekken på den dårlige ryggen og satse på dette livet. Men jeg har lært ryggen og kjenne og vet hvor begrensingene er. Som sagt, jeg tok en test-tur til Røssdalen og jeg angrer ikke Først og fremst var turen for og kjenne på om dette livet fremdeles var noe for meg. Livet ute i naturen og teltet er definitivt noe som fremdeles er ment for meg, roen og sjelefreden som følger med dette livet er verd utrolig mye. Denne gangen tok jeg bare to netter i teltet, og jeg valgte ikke det beste turværet, men pyttsan, det var jo meningen og teste meg selv også, så natt til mandag ble ei livlig natt med sterk storm i kasta Men teltet holdt ut og det gjorde jeg også Men det var også en teknisk test.. Fungerte utstyret jeg er i besittelse av ? Er det noe som bør skiftes ut til fordel for noe nyere og muligens lettere ? Savnet jeg noe utstyr ? En ting er klart..selv om teltet holdt ut stormen så har det nok sett bedre dager, det flasser voldsomt på innsiden av ytterteltet, og i bunnen på innerteltet. Men foreløpig får det holde.. Jeg ser nok at min gode gamle sovepose ( en militær utgave fra tyskland ) også er moden for utskifting, dette først og fremst pga. vekta ( er ikke sikker på hvor mye den veier, men tung er den) Men fremdeles holder den meg varm.. Jeg hadde med meg en liten gassbrenner og primus sin vintergass og det fungerte helt fint, så det beholder som det er. Som teltlys hadde jeg med meg en billig-sak fra Jula ( http://www.jula.no/catalog/fritid/friluftsliv/telt-og-camping/campinglamper-batteri/campinglykt-957018/ ). Denne hadde jeg testa på forhånd ved og sette ute i hagen for og se hvor lenge batteriene holdt ut ved forholdsvis lav temperatur ( 3 døgn ved 4-5 plussgrader ). Denne fungerte greit og blir med på neste tur. Jeg hadde ikke med meg noen lette sko til bruk i teltet, det savna jeg litt, greit og ha når en må en «snartur» utforbi. Teltet mitt er forøvrig et gammalt Helsport «Tri-sport», dette teltet er det minimalt med «uteplass» i, det vil si plass til og sette sko og annet i, det hadde også vært greit med litt mer plass til matlaging osv. Så på toppen av ønskelista står et nytt telt, eventuelt en skikkelig god tarp.. Men alt i alt..det blir ikke lenge til neste tur
    1 poeng
  26. Link til film: https://www.youtube.com/watch?v=uq076IJsRqk Friluftslivets år 2015 går mot slutten og noen fine opplevelser har det blitt. Trollet har vært på tur i Jotunheimens rike og har satt sammen en liten film akkompagnert av bla. færøysk musikk. Kanskje blir det nettopp DEG som finner litt innspirasjon til å ta turen ut. Det er ihvertfall tanken Fra youtube: "I august tilbragte jeg 5 dager i Jotunheimen Nasjonalpark, hvor jeg bla. gikk over Besseggen. De første dagene hadde jeg nydelig vær og sol fra skyfri himmel. Den siste natta fikk jeg oppleve hvor fort været kan skifte i fjellet."
    1 poeng
  27. Har nylig oppgradert liggeunderlag, håper det blir bedre nattesøvn med Exped downmat 9 LW. Kjøpte også ny jakke, Mountain Equipment Triton. Ser lovende ut, passe tykk dunjakke, med ganske kraftig (og vanntett) ytterstoff. Også julegave til kona, Sir Joseph Shiprock Lady 2. Fjellsport er skumle greier
    1 poeng
  28. Jeg har samme Lansky-settet, men med diamantbryner. Anbefales varmt - det fungerer ypperlig. Enkelt i bruk, og med diamantbryner går slipingen relativt fort unna.
    1 poeng
  29. Drittvær er vakkert. Regn. Tåke. Sludd. Snø. Is. Som vestlending har jeg lært meg å elske det. Aursjøveien i ekte novembervær. Geiranger i november. Det er det ikke ofte man ser bilder av! Dette var en av de siste dagene før fjellveien over til Stryn stengte for vinteren. På vei oppover Romsdal, mot Bjorli. Motlys og tunge regndråper skapte en magisk scene.
    1 poeng
  30. What The hell are you doing here? This is a private room!" Jeg har nettop våknet etter halvanne times hvile, en stresset dame står foran meg å skriker. Vi er på første sjekkpunkt i Yukon Quest, Braeburn. Løpet har såvidt startet, og jeg har allerede klart å dumme meg ut. "Musher sleeping" er rundt hjørne fikk jeg beskjed om fra sjekkpunktansvarlig. Vell, jeg ma ha gått rundt feil hjørnet isåfall. Jeg hadde sovet i en privat leilighet tydeligvis, og hadde å komme meg rett ut, de som hadde leid her hadde nettop ankommet. Med parkas i hendene, og sko hengende løst om fottene loper jeg ut til hundene. De ligger fortsatt rolig å hviler på halmen. Knytter skoene skikkelig på, og begynner å jobbe meg igjennom den lange rekken av hunder. Jeg har store problemer med a holde spannet igjen, så jeg kan signere ut, flere ganger drar de ankeret ut, og sjekkpunkt ansvarlig må løpe etter meg. Braeburn til Pelly Vell ute av løpets første sjekkpunkt klarer jeg å roe meg ned. Løpet er virkelig i gang, og foreløpig har jeg ikke gjort noen forferdelig store tabber. Jeg setter på litt Pink Floyd, mens solen sakte begynner å titte over horisonten. Tida går mens jeg nyter det vakre landskapet, og hjelper hundene med skistaven når det trengs. Inn til Carmacks sjekkpunkt begynner jeg å skjenne meg igjen, «Der campet jeg i sommer, rett der ved elvekanten» sier jeg til meg selv, ettersom vi suser forbi, på vei mot sjekkpunktet. Ved innsjekking står Sebastian Schnuelle, tidligere YQ champion, nå dommer. Han stiller noen spørsmål om Solo, en hannhund jeg har i mitt spann, som han tidligere har hatt i sitt spann, når han fortsatt kjørte. Solo var en av de beste hundene i spannet, så kun gode ord var å si. Ellers kommenterer han at jeg har «Everything but the kitchen sink, and then some» i sleden min. Vell, jeg måtte le, sleden var stappfull, selvom etappen ikke var veldig lang. Med en stor vintersovepose, dekken som ikke komprimerer bra, alt snack, koker osv tar ting plass. Itilegg var det så varmt, at jeg hadde parkasen, og Neos overskoene mine i sleden. Jeg blir ikke lenge i Carmacks, bare nok til å rive med meg litt mat og snacks fra depotbaggene mine, før jeg kjører videre. Jeg skal til McCabe Creek før jeg stopper. Sporet videre til McCabe går mye på en stengt vei, og mye slake opp og ned bakker. Det sparkes, løpes og synges. Humøret er på topp, og stjernene skinner ettersom det begynner å mørkne. Bakfra kommer Lance Mackey (4 ganger YQ champion, 4 ganger Iditarod champion), jeg stopper å slipper han forbi. Jeg vil riktignok ikke slippe ryggen hans, så jeg gjør alt jeg klarer for å beholde han i synsrekkevidde. Tidvis forsvinner hodelykta rundt en sving, men ikke lenge etter er den synlig på lange sletter. En times tid senere tar jeg helt innpå, og passerer, som selfølgelig føles helt ok. Inn til McCabe kommer jeg akkurat idet Jake Berkowitz gjør seg klar til å kjøre ut. Vi er begge fokusert på hvert vårt løp, så vi utveksler ingen ord. Ingen av hundene mine er skadet, men jeg har tre hunder som får massasje på hvert stopp, ettersom de har vært skadet i fjorårets løp, og vist små tegn til samme skade i årets korte løp. Her tar vi ingen sjanser. Ingen av hundene viste noen gang i Quest tegn til skade, men jeg fortsatte å massere for å forhindre dette fra å skje. Vell inn i sjekkpunktet hiver jeg innpå litt suppe og brød, før jeg ruller sammen bak vedovnen for å sove. Handleren min, Marjin er der og gir meg litt informasjon, før han må dra. Foreløpig er min handler i samme bil som Jake sine handlere, så de må løpe for å rekke Jake ved neste sjekkpunkt. Etter litt hvile, og småsnakk med Abby West, er det ut til hundene igjen. På med potesokker, koble til bakliner, avsted vi går. På vei ut passerer jeg Jodi Baily, som i år er handler for mannen sin, Dan Kaduce, mens rollene byttes om i Iditarod, hvor Jodi skal på sporet. Sporet til Pelly er vakkert. Så snart vi kommer over noen bratte oppoverbakker, er det mye flatt og kjøring på forskjellige vann. Jeg begynner sakte men sikkert å ta igjen Allie Zirkle, som deltar i Yukon Quest 300. Kommer helt innpå henne når hun stopper for å snacke, men ikke lenge etter drar hun sakte ifra meg. Før jeg vet ordet av det er jeg i Pelly. «You shouldnt be here yet!» roper handleren min. Jeg hadde tydeligvis gjort etappen litt raskere en forventet, og overrumplet de. Vell, spannet kommer på halm, og jeg kan forberede etappen til Dawson, løpets lengste etappe. Pelly Crossing til Første camp. På vei ut fra Pelly er sleden stappet til bristepunktet. Foran meg har jeg 330 km uten forsyningsmuligheter. Med meg har jeg mat nok til tre campinger, pluss to snackinger per etappe. I et desperat forsøk på å lette på vekta, la jeg igjen et par ting i Pelly, vell vitende at jeg ved neste sjekkpunkt, Dawson, kunnen få det igjen. Blant tingene jeg la igjen var selskinnsvottene. Sola synker og gjemmer seg under horisonten, kun dens siste lysstråler er nå synlige. Hodelykta fiskes fram fra sleden, og trykkes på. Vi følger en brøyta vei første del av etappen, ettersom de ikke klarte å sette spor på elva - for mye overvann. Ettersom vi er på en fin og flat vei, føler jeg meg kanskje litt for selvsikker. Idet jeg skal sette på litt musikk, legger jeg bare fra meg skistaven løst oppå sleden. Skistaven er av det avanserte slaget, med håndrem som nå også holder hansken min på plass. Med en bar hånd trykker jeg fram på iPod'en litt musikk for å holde meg våken igjennom natten. Det tar noen minutter før jeg merker at noe er galt, min venstre hånd fryser, jeg har ikke noe hanske, og hvor er det blitt av skistaven? Panisk slenger jeg ankeret i bakken, og stopper spannet. Bak meg ser jeg ingen stav og ingen hanske. Jeg prøver å ankre spannet, og begynner å gå bakover et par meter. Nei, det tørr jeg ikke! Jeg er på en brøyta vei, det er elendig ankerfeste, jeg har absolutt ikke lyst å miste spannet mitt her. Å snu spannet rundt er heller ikke fristende, da det kan være svært dumt og få en veldig effekt på humør og fart. Vell, det er varmt og "bare" 300 km igjen til Dawson. Med en hånd i lomma på parkasen, og en på sleden fortsetter jeg. Nattemørket byr på et fantastisk lysshow på himmelen. Fargene danser til takten av potene som løper nedover sporet. Klokka nærmer seg det vanskelige nattevakt skiftet, 3-6 på natta. Øynene glir sakte igjen, før jeg røsker dem opp. Heldigvis begynner vi å nærme oss dit jeg har planlagt å campe, og så snart jeg ser et passende sted kommanderes hundene av sporet, og ankeret festes. Nå gjøres alt raskest mulig. Fra ankeret settes, til hundene får mat, bør det være kortest mulig tid, helst bare en halvtime. Går det lengre tid er det stor fare for at hundene vil være for søvnige til å spise. Front ankeret settes for å holde de utstrekt, på vei tilbake til sleden løsnes alle bakliner, så hundene har mindre dra kraft. Ved sleden rives kokeren ut, og fås igang. Det tar tid å smelte snø, så det er om å gjøre å få igang smeltingen raskest mulig. Mens snøen smelter, tar jeg potesokker av, legger ut halm til hundene og gjør klar maten i kjøleboksen. Biff strimler, kyllingskinn og tørrfor står på menyen. Så snart hundene har fått mat, pakkes sleden igjen, og det er tid for en vil. På toppen av sleden ligger jeg, over meg er en fantastisk stjernehimmel Its incredible how much 2 hours of sleep can help out on the trail. Well, Im not really sleeping. Several teams which stopped at the last hospitality stop, where I blew through, are now passing me, including Lance Mackey. Dan Kaduce passes my parked team, and parks his own dogs just 20 feet ahead, and as I later run passed him, I see he has made a nice camp fire. If my memory serves me correctly, it is a 4 hour break I took at this camp. We are now coming into the early morning hours, wich is always a motivating thought. The dark and tiring night is coming to an end, soon the sun will rise. On the way to Scroggie Creek hospitality stop, we climb some beautiful hills, just as the sun rises over the mountains. It is breathtaking, literally! Im running up the hills, to help the dogs preserve power. Im throwing some trail mix in my mouth as we run down in a valley, and I can enjoy some easy sled driving before we close up on Scroggie. Just an hour out I pass Lance Mackey, he have parked his team on the side on the trail, and made a big bon fire. This is definitely not a planned stop, Lance is having trouble. Im so perplexed by the sight, so I forget to ask if he needs help. He comes in to Scroggie a couple hours after me, not in a good mood.He is having some problems with the team, and ends up scratching in Dawson a day later. Scroggie is a small cabin, 4 beds in the corner and a table by the wood stove. I get a hot meal, before I go to bed. My legs are aching, and it feels wonderful to lay down for a moment. My feet have been soaking in sweat for the last two days, Im never staying long enough at any checkpoint to get them dry. An hour before Im scheduled to leave, I get up. Another cup of coffee, five of water and a biscuit is all I want. While I get my wet boots and gear on, I talk with Abbey West, and Susan Rogan, who is also sitting at the table. Susan is running behind, while Abby is in front of me. One visit to the outhouse, it is cold outside! The temperature have dropped considerably since I got in to the checkpoint, at least it feels that way. Cold and tired I walk down to my team, and start getting booties on the dogs. Fellow musher Cody Strathe is parked next to me. The dog lot is getting crowded, and he jokes about how he left me a tiny whole between his dogs for me to run out of. He also comments on how good my dogs look, as they start barking, and pulling on the line as Im getting ready. I get booties on my leaders, detach the front hook and start walking back to the sled, on the way grabbing a wrist wrap and a shoulder coat, throwing them in the sled bag. Pull the hook and off we go. Abbie left while I was booting dogs, probably 15 minutes ahead of me. Not long after departure, as we hit some big cross back hills, I see Abbies headlamp, just as Im getting something to eat. I shake my head, irritated because this means Ill have to wait with eating for another hour. We got alot of hills ahead of us, and I want to run all the way, to pull away from Abbie. And so we do, I start kicking and skipoling, we pass, and slowly pull away as we climb the hills. The parka gets ripped off and stuffed in the sled bag, Im getting hot. Finally on top, and after a five minute "catch the breath while the dogs continue to run", I find my snacks again, and continue the eating that Abbie "disturbed". One more camp I have one more camping scheduled before I will arrive to the safe haven called Dawson. A 4 hour stop, around halfway from Scroggie Creek to Dawson. The people at the checkpoint says it should be good camping at a creek, with a road crossing about half way. The front pack was planing to camp there, so I should see straw along the trail. At this point, Im slightly unsure of the trail ahead. We have already climbed a mountain, where I passed Abbie. But there was supposed to be a big summit, was that it? King Solomons Dome is the name, and its the highest mountain along the whole trail. I camp halfway, unsure whats ahead, more mountains, or a flat and easy trail. To be honest, I think its a flat trail. I camp along a closed road, and it looks like it will be a 5 hour run on some old unmaintained roads into Dawson. We are so close to Dawson, a long rest, good food, dry boots. Im having problems getting some needed rest for my self, and Im very eager to get going again. The dogs get a easy fish broth, before we rattle the forces for a last run into Dawson. One more mountain, a big one Well, surprise, I still had King Solomons Dome ahead. I really should have brought a trail description with me in the sled, but anywho. After another hour maybe, running on the flat road, we start climbing, and climbing, and climbing. It is the tallest mountain, but not the steepest climb, Eagle Summit has that one. But, no point in making a big deal of it, just keep on trucking. We make our way up the mountain, just a short ways from the Summit, we pass Kelley Griffin, she is parked on the trail, resting her dogs. She says something to me, but I cant catch what it was. Later, in Dawson, I found out that Kelley scratched before arriving in Dawson, not fun. We spend some time on the summit, before actually getting over it, and finally start the long way down. Im tired, very tired. I drink a 5 hour energy shot, and eats a thing of chocolate. It is dark, and a long time of down hill, not easy to keep awake. We are making our way down the mountain, stopped towards the bottom by a fallen tree, if covers the whole trail. I stop the team, and is not totally sure what to do. Should i get my axe out, or get my team and sled over it. We cant get under it, and the tree is right under my chest in hight, so we cant just jump it. I pull my team over to the left side, where the height is smallest. I start lifting one dog after the other over the tree, carefully so the dogs don't get there feet stuck in between branches. With the whole team over, its time for the sled. I give the dogs the go command, and we role. Over the tree with the sled, and back on the trail. Dawson Suddenly I see street light, Oh Glory! We are approaching Dawson City, the halfway point of the Yukon Quest. Not long after I start to recognize buildings from last summer when I was here. Coming of the Yukon, there is a short and steep climb, that turns quickly around some bushes. Only half a mile out of the checkpoint, and we have to deal with this stupid thing. Luckily it isn't to big of a problem. The sled got stuck in the bushes, with the steep turn as we were going slow up the climb. I have to go off the sled, and try to drag it to the opposite side of what the dogs are pulling. Not the easiest, but after a couple of minutes, we are running along the road, and can see the Yukon Quest banner. People are cheering, and I can only smile, halfway. I sign in, and immediately gets asked if I know anything about Kelley Griffin. I tell them that I passed her at the summit, and that there is a slightly inconveniently positioned tree blocking the trail. I sign in, complete the gear check, axe, cooker, heat, booties etc. Everything is there, Im good to continue to the campsite. Oh, and the 36 hour mandatory rest is now extended to a 40 hour, because of logistical problems with getting people out on the trail ahead. I have no problem with that, I can handle a 40 hour brake. The dogs gets bedded down under a tarp, protected from the surroundings. Everybody gets a thorough vet check, a good meal and massage. Every couple of hours they get walked, fed and massaged. This is the time to really take care of the team, before its back on the trail. After my vet check, I head over to Jake´s campsite. He is laying in his Arctic Oven tent, and havent left the campsite since he got in, several hours ahead. We talk about the race so far, and he gives me some tips on how to do things coming up. Back to my dogs i gather up everything I want to dry out in the hotel room, and empty the sled, so it can dry out in the local fire hall. For the next 40 hours I have several good meals, a lot of sleep, and spends several hours treating the dogs as best as I can. I came into Dawson with 14 dogs, it is a sad decision I have to take and drop two of my dogs here. Frosty, one of my main leaders and best buddies. I waited until the absolutely last minute with dropping this guy, it was not fun. Rock, a big and red dog from John Baker, also one of my best friends in the team. I was more ready to drop him though, so that wasn't as big of a hit. Leaving Dawson with 12 strong and well rested dogs, after 40 hours of siesta. They are barking and tails are wagging. We are ready! Out of Dawson my sled was packed for 1 camping. Exactly half way to Eagle, a stretch of 100 miles (160km) lays 40 mile cabin. A small cabin along the river, opened for the race and operated by a young couple from Dawson. This would come to be a special checkpoint for me. For the first time in the race, we were so spread out, that I arrived to an empty checkpoint (Scott Smith went straight through all the way to Eagle), and it took a few hours before the next musher arrived. This I really enjoyed, as I could take care of my dogs in peace and quiet. My team was parked right outside the door of the cabin, so it was only a few steps from my sled, to the warm cabin. Inside I was greeted welcome, and offered some delicious warm beef stew, together with coffee and a bunch of cookies. No other musher around still, so we had a peaceful conversation about this and that, before I retreated to a bed in the corner. As Abbie West arrived a couple hours later I awoke, but just stayed in bed and listened to there conversation. Abbie had some problems with here cooker which had filled with ice, so it wouldn't light properly. As I later got up, she went out to feed her dogs, and Hans Gatt's girlfriend, Susan Rogan came in. Some more small talk, coffee and cookies before I got out to my dogs. As I bootied up, Norman Cassavant pulled in next to me, a musher I would see more of later in the race. We shared a few words before I pulled the hook and headed for Eagle. 40 mile - Eagle The run to Eagle is all continuing on the Yukon River. I remember listening to Johnny Cash as I skipoled down the trail, and eating some delicious "Kvikk Lunsj" I had gotten sent from Norway (A Norwegian chocolate similar to Kit Kat, just way better!). The trail is here pretty boring, and you are coming back and forth across the river, depending on where the ice is good. I had been in Eagle before, as we descended the notorious American Summit in the Top of the World 350 race around New Years. Even though the Quest checkpoint was held in a different part of town, I still felt I was headed into a familiar place, out of the unknown for a short period. Towards the end I would look at my gps every 20 minutes or so, to see how much closer we had gotten. A few miles before Eagle, we crossed the border. Flags and a sign declared that we now entered Alaska. I congratulated the dogs on that feat and we spead up into the checkpoint. Again, the checkpoint was empty and I could easily pull into the big dog lot and park wherever I wanted. Straw down, booties off. As I cooked up a meal, the veterinarians at the checkpoint completed the mandatory check, after leaving Dawson. No big issues, and the vet that had checked my team in Dawson, gave me a clap on the shoulder and said they looked great, and I had done a good job working on some issues I had coming into Dawson. This was really nice to hear, and I was in a extra good mood as I later entered the checkpoint for some food and sleep. "Pick what you want from the menu, Ill make you whatever you want" says one of the voluntaries as I enter. "Oh, great, ill have a burrito for starters" is my answer, before I throw in cookies and all kind of goodies. Well fed, I retreat to the sleeping area for some good sleep. As I get up later, Abbie is just about to go to sleep, and Susan Rogen (driving Hans Gatt's team) has apparently just gotten in and is being interviewed by the radio as she tries to get some food. I now notice a note on the chalk board, it gives some details of a cabin that is open halfway between Eagle and Slavens. They have hot water and coffee. "YAY!" Is my response, I will get a warm place to sleep. Leaving Eagle is the last stretch in the race were your sled is packed heavy for camping. I'm carrying food and snacks for two stops, one at this Trout Creek cabin, and one stop at Slavens hospitality stop. The next official checkpoint is Circle City, a good ways down river. Eagle - Trout Creek Cabin I leave the checkpoint in the dark, and is quickly back on the Yukon River. I'm lucky, and get treated to a beautiful show of Northern lights as we run down the river, and leave Eagle behind. The river, well, it is a river, just as I've been travelling on for the last days now. Easy to get sleepy on such a trail. I do my best to stay awake and keep the speed up. I'm not able to remember to many details from this trail though. After some time I get to a small sign "Trout creek cabin", that must be my resting place. I "haw!" my dogs off the main trail and onto the trail leading to the cabin. After some zig zagging in the bush, we arrive. Again, checkpoint empty. I hook the dogs down, booties and straw undone and put down, then I take my big water pot into the cabin. The guy is sleeping, but wakes up and welcomes me. I help myself to the dog water on the stove, and gets back to the dogs as quickly as I can. The meal gets cooked as I walk back and forth to keep warm, it's a cold morning in the Alaskan interior. Back in the cabin I make some chicken curry from my sponsor Eldorado, and a cup of warm coffee. The guy gives me the updates, Jake following Brent Sass at some distance (or was it the other way around?). The leaders was here about a day before me, at that point I believe Hugh Neff arrived before Allan Moore, and Allan also banked a bit more rest, before he continued the chase of the defending champion. This update received, the conversation continues on to the man himself. I notice an accent in his voice, and he proves to be German. He moved to Alaska many years ago, and lived in this cabin as a trapper for many years in the 70's(?). Now he lives in Fairbanks (?) and took plane and snow machine out here solely to support the race. A great guy! Retreating to the loft, I get some sleep before its back out to the dogs. Abbie takes over my bed as I leave, and as I bootie the Susan Rogan and Norman Cassavant duo pulls in. I begin to fear if this Norman guy can do something scary. Therefor I make sure to tighten my lobens as tight as possible, before leaving. I'm gonna kick and run all what I'm worth. Trout Creek - Slavens Another run without to much detail, and a lot of river running. We get treated to a bunch of pai plate signs along the trail, wich I though was great fun. Phrases as "you can do it", "Go doggies go", "you can't stop now, you are so close" is placed out along the trail. As we close up on Slavens cabin it gets really cold, I don't know how cold, but later they say it was the coldest it got on the race. The wind also picks up. I take on everything I got of clothing, and kicks to keep warm. I give out a big cheer as I see the sign "Slavens Hospitality Stop - 1 mile", and I thank the dogs for yet again doing the job with such awesomeness. Arriving at the checkpoint I take them by surprise, I wasn't expected there for at least an hour. Apparently my spot tracking unit was maybe not working, and I had run the distance from Trout creek faster than Jake and Brent. The race judge noticed me pull in mostly by accident, as he had gone out to pee. I'm tired and cold, I do my dog care as efficient as possible, and get inside. What a nice place! I get a super good ham and cheese sandwich, thinking about it my mouth still gets filled with water and I instantly get hungry. I eat until I can't eat anymore, and drink until I can't possibly drink much more. As I do this, I overhear an interesting conversation between the veterinary and some of the volunteers. They had worked on Greenland, and several places in the arctic doing bird studies. They serve some, probably very interesting facts about some bird only hatching at some specific place, or something like that. The details slip my mind now though.. Well fed and humoured by interesting conversations I crawl to bed. We roll out of Slavens in the early hours, it's dark and cold. We are heading for the checkpoint of Circle City. The first place since Dawson were handlers are available. While we have been running on the Yukon River into Alaska, all the handlers have to backtrack from Dawson, down to Whitehorse and into Alaska. We roll out of Slavens in the early hours, it's dark and cold. We are heading for the checkpoint of Circle City. The first place since Dawson were handlers are available. While we have been running on the Yukon River into Alaska, all the handlers have to backtrack from Dawson, down to Whitehorse and into Alaska. My sled is light, almost empty. Just some fish snacks for the dogs, and all my mandatory gear. I have managed to eat all the snacks I brought from Eagle, and my iPod battery is empty. I have been told the trail goes back and forth on a very windy river, I can't remember much myself. Somewhere between Slavens and Circle I'm starting to have some problems staying awake. I hallucinate and think I'm running dogs with Jake, and that we are shuttling gear for Lance Mackey. He is apparently running a tourist operation, and we are helping bringing the gear in to the first camp. Several times I have stop the team and focus my eyes as to figure out what's happening. I have never experienced anything like it, I really had to think hard to remember I was running the Yukon Quest, and had to continue to the next checkpoint. In my head, we were running back and forth between the truck and the campsite, so I'm very glad I actually didn't turn my team around. Understandably it was a great relief when we finally came into Circle. I sign in, and my handler helps to lead the team to my parking spot. The dogs gets quickly laid down on beds of straw, and gets some food. I head into the checkpoint building to get some food and sleep. As I wait for my awesome food (can't remember what it was, other than the guy who made it was a professional chef, so it has to be good) I talk with Jay Cadzow. I ran with him in the Top of the world race, and now he is handling for Abby West, who is 1-2 hours behind me. As soon as I'm fed, I set my alarm clock for two hours later, and find a dark room to get some much needed sleep. Circle - Central Out of Circle my sled is packed to do one camping along the trail, halfway to Central. Eager to get to Central and the last stopping before Eagle Summit, I miss my turn. We run 1-2 miles to far on the road, before I realize my mistake. Irritated I turn the team around, and we are quickly back on track. Just 20 miles out there is a warm cabin for camping. For the longest time I try to argue with myself to find a logical reason to camp there, instead of halfway. Luckily I'm not able to convince myself, and pass the cabin, sending a longing stare towards the smoke that comes from its chimney. Along the race trail, there is several snowmobile trails leading of, and coming back onto the main trail 50 feet longer down. Its a local trapper who is checking his traps along the river. Right before the halfway point I see such a trail, I gee the dogs off, and set the hook as soon as my sled is out of the race trail. I grab my extra snow hook and walk along the team to anchor them down in front. As I do so, my foot goes through the ice, and into the water bellow. Luckily I'm wearing my overboots, and my toes are no more wet then what they already were. I check the ground where my team is, and I conclude its safe. The big positive is that now I have access to running water, and I don't have to melt snow for the dogs and myself. I take my big pot and thermos and fills up with water. The cooker is lit and I sit down to warm myself by the fire. The dogs get a good meal with beef, kibble and chicken fat, I have one portion of Spaghetti Bolognese and one of Curry Chicken from my sponsor Eldorado. The weather has warmed considerably, and I'm very comfortable where I now sit on top of my cooler, eating and drinking as best as I can. As I lay down to sleep on top of my sled, Norman Cassavant and Abbie West passes by. They are both running straight to Central without camping. It's hard to see them pass, but I bite my lip and try to get some sleep. Four hours after setting the hook, we are reenergized and ready to run again. It's not long before I see Abbie's headlamp far ahead, and 1 hour out of Central I pass her again. She is carrying a 70 pound dog, and not very happy obviously. The trail into town follows the highway in the ditch. Oh how tempted I am to command my team out of the ditch, and onto the highway. I only see one car on the road, and the trail in the ditch is horrible. Sugary snow and lots of bushes sticking up, making the dogs jump around to find best footing. Central - Mile 101 : Eagle Summit Into Central I'm met by the checkers and race judge Sebastian Schnuelle. Sebastian informs me that its blowing very hard on the summit. Saying its possible to get across, but its gonna be tough. After informing me that Scott Smith was the last to make it over, a couple hours before, he continue to ask me how long I camped on the river, no doubt trying to do some math in his head. As I grab a steak to eat in the bar, I start talking with Norman Cassavant. He offers me to run the summit together. With how the weather is reported to be, and him having more experience, I happily accept. It means I have to rest a bit shorter than originally planned, but I figure I will hopefully gain that by helping each other over. I also know that he ran straight from Circle to Central, while I camped 4 hours halfway, my team is strong and should be ready to go. We catch some sleep and dry our boots, before we get up at around 3-4 am. Our teams is parked next to each other, and we start to prepare for leaving. As I'm done booting earlier, I get to exchange some words with my great handler Marijn before I take off. Norman signs out first, and then me a minute later. I follow at his back as we start climbing towards the summit. My dogs eager and chasing his team, so I have to stand on the drag pad up the hills. As we stop to snack the dogs, we can hear the wind howling on the summit. The sun is just starting to light the day as we close up on the foot of the mountain. The first part of Eagle Summit has a lot of side hilling, so I'm running on the up side of the sled, and trying to steer it along the trail. We keep a good pace up, breathing heavily and extremely tired in our legs, we finally reach the first "summit". The trail goes a bit to the side, before we run a small down hill. We stop to snack the dogs again, and cheer them up for the final and steepest push to the top. Ahead is a short, but extremely steep hill to the summit. I take a second to enjoy the view, before I lift the hook, and follow behind Norman's team. Everything is going fine, and we're trucking along up the mountain. As we reach the steepest and final climb, Norman's team stops. He tries to get them going again, without much luck. The snow is deep and sugary, with several snow machine tracks leading of in different directions to both sides, while the race trail goes straight up. I try to get my team to pass his team, but its gonna take something to pull that off. We have already been standing behind waiting for some time. I get my team to come up alongside his team, but not any further. (At this point I obviously keep wondering if I would have made it up without problems, if I would have been alone, and not behind his team. But in the end, I'd doesn't really matter). We decide we will have to take one team at a time. I pull my sled up sideways, and anchor down my leaders. Then with Norman in front, I go behind his sled and push all I can. We get the team moving, and after a couple of minutes, we have them anchored to a tripod up on the summit. I'm beat! I sit down in the snow for a minute to catch my breath, before I walk down to get my team up. This time Norman at the back, and I'm in the front with my leaders, holding on to my snow hook. In the combination of understanding that we are close to the top, and that Norman's team is up there, they start firing on all cylinders. Barking and launching into there harnesses. No pushing the sled is needed here, and for the most part the leaders literally pull me up the mountain with the snow hook, as I'm unable to keep up the pace. We run my team in front of Norman's team, before we park them. If I was tired after leading his team up, that's nothing to how I feel now. My dogs got "to excited" and I used all my energy trying to keep up there pace. Once I can breath again, we let out a big cheer and waving our hands in the air - We made it! We thank each other for the work, I thank the dogs, and take of some booties. From the summit, it's just a short ways to Mile 101, and I'm ready for some warm coffee and food! I pull the hook, and prepare for the descend. With all my power I stand on the brake, trying to keep the speed somewhat under control. Without to much problem we get down, and start making our way to the checkpoint. Some overwater and glare ice makes it interesting for a short period, but not long after can I spot the YQ banner, and a group of people waiting. Happy and relieved I sing and thank the dogs as we enter, I sign in and park my team. Since the highway was closed during the snowstorm, my handler has not yet arrived. I start with my dog care, feed them and get a veterinarian to look at a dog. As quickly as possible I leave my dogs, so they can get as much rest as possible. Inside I find warm burritos, coffee and cookies galore. I'm in heaven! For a long time, I'm just sitting there, eating and drinking. Stopping to answer a question or two, and then eating some more. As I get out to look after my dogs, the sun is shining beautifully. The highway has opened and my handler arrives. It's great to see him, and I get to talk a few minutes with him, telling him about the summit, and hearing how Jake got over it. I also learn that Allan Moore won the race. Abbie West arrives, and I welcome her to the checkpoint and exchange a few words about the summit. I'm tired, but in a great mood. The weather is beautiful and its only a short ways to the finish line. Mile 101 - Two Rivers I don't really get any sleep at Mile 101. I spend to much time eating and drinking, that by the time I wanna sleep, it's only 20 minutes until I have to start preparing to leave. So I end up just getting a quick power nap under the table, before I start gathering up all my clothes and head out to the dogs. By this point, my movements are pretty slow and sluggish. My handler comments that I look kinda tired, and I say something like "Yeah, I think you get tired in a 1000 mile race, I read something about that somewhere.." Tired, but happy I yet again pull the hook. As I was preparing to leave, Norman was still sleeping. I overheard the checker saying he had a wake up call in 10 minutes, so I made sure to be out of the checkpoint before that. Again, my knowledge of the trail was failing me. I had asked the checkers about "this Rosebud Summit" that was ahead, and understood that it was about halfway on the way to Two Rivers. I don't really know what to expect from the summit, but I guess there is only one way to find out. The dogs need some time to warm up out of the checkpoint, but a group of hundreds of caribou helps that process. Suddenly we are flying along as the caribou cross the trail just few feet ahead of us. What an amazing sight! I'm awe struck, and feel truly blessed to get to experience it. As we run along the trail, I talk a lot with the dogs. And I very kindly inform them that this is the next to last run of the race, and it would be fun if we could do it fast. I don't know how far back Norman is, and I get the feeling of having him right behind me all the run. As we cross a small river I start to see the mountain ahead, what I can only presume is the mighty Rosebud. Slowly, but surely we start climbing. The snow is deep and its heavy going. When I stop to snack the dogs, I sink down to far above my knees as I walk up to my leaders. It's a warm day, and as we near the summit it actually starts to rain. We get enclosed in a thick fog, and I do my best to keep moving fast, I don't wanna get stuck up here in thick fog. As we work our way over the mountain, I remember some information I've heard. One of the summits on the Quest have several "fake" summits, and this must be the one! Just as we reach what I believe to be the top, and start descending again, I can see a trail marker far ahead, and the trail is going up another summit. This goes on for a while, summit after summit. We are all tired, and the bad weather obviously doesn't help the mood. I do my best to cheer up, and keep moving. Finally we reach the final summit, or "finally" is the wrong word. The descent of Rosebud is, well, it goes straight down. It is perfectly comparable to sitting in a roller coster. As you reach the top, and see the wagons in front of you disappear down the big descent. My team just disappears in front of me, and half a second later we are flying straight down the mountain. I scream some obscene words, almost in disbelief that the trail actually goes down this steep. I quickly try to calm down, so i can calm the dogs down and keep the speed safe. But its almost impossible. I get the feeling that I'm gonna tip head forward. With some luck I manage to keep on the runners, and get down the mountain without any injury. The trail further into Mile 101 goes through a swampy area with some glare ice and overflow, before we follow a old road for the last part. Buildings start to appear, and suddenly a road with driving cars is visible through the trees. Yet another time I thank the dogs for the great work they did, and prepare for arriving at the checkpoint. Two Rivers - Fairbanks Finish Pulling into Two Rivers I see nobody. A big empty dog yard, and no sign of any humans. I stop my team in the middle of the dog yard, and look around for a checker. Up on the hill I see the veterinarian, and soon enough the checker comes running out of the tent. He had gone in to see how I spelled my last name, before he figured he might as well just ask me how to do it. He says I had a good and fast run, but as usual I don't take much notice, and assumes he's just trying to be polite. Looking at the numbers later, I actually had one of the fastest times among the front teams. My handler comes down and welcomes me, as I start preparing food for the dogs, and emptying out my sled. Only the few mandatory items will be brought to the finish line, and a big pile of stuff gets left behind. The sled emptied out, runner plastic changed and dogs taken care of, I make my way to the checkpoint tent. More food than I can manage to eat, and lots of delicious hot chocolate is presented to me. I get a trail report for the last stretch, some overwater at different places. Shoot, I can't leave my overshoes behind! I hate to wear my overboots, as they make my feet heavy and hard to run, but with reports of overwater I don't have much choice. My wool Lobens won't hold water out for a second. Well fed I make my way to the sauna of a sleeping area. Ripping of my clothes as fast as possible, so I won't melt away completely, and finding the coldest corner in the building I fall asleep. I sleep as long as possible, and get up just in time to bootie my dogs, and leave on time. Before leaving I sign out, and receive my bib that I have to wear when I cross the finish line. The trail is broad and easy driving. No big hills up or down, nothing to interesting to be honest. After a while we drop down onto the Chena (?)River that we are gonna follow all the way to the finish line. At this point it feels like your almost at the finish line, as the river curls its way into the outskirts of town, and passing several houses. You are certainly close, but I think it still took me 2 hours to reach the finish line, and those two hours felt really long! As we are running along, several helicopters fly right over our heads, apparently there is a big military practice going on. As we get closer, we start passing fans along the river that cheers us along. What a great feeling! My co handler and partner in crime Alex Beutow's family has a house just a 1-2 miles from the finish line, and I'm curious if he will be there. Sure enough, as I round a corner in the river, I see two people sitting along the river, and as I get closer they start jumping up and down. The dogs gets excited, starts barking and goes into a full lope as we close up on them. A pad on the back and a beer in my hand, we are close to the finish line. I'm smiling form ear to ear, and start tearing up thinking of how well the dogs have done. The beer tastes awesome, and for the last mile I stop kicking, just relaxing and drinking my beer. Around another bend, and there, the big yellow Yukon Quest banner is hanging, and the metal fencing leading into the finish line. I pass under a bridge, talking to my dogs, thanking them and telling them how amazing they are, as we run into the finish line. A small group of people have gathered on the outside of the fencing, as well as the media, veterinarians and the Apex crew awaits me. Hook down, "Welcome to Fairbanks!", "Thanks, it's nice to be here". I do my best to keep any tears away, as I make my way to the dogs with some well deserved snacks. Jake congratulates me and hands me a bottle of champagne. Again, I thank all my dogs, and gets my sled checked. All my mandatory gear is there, I'm an official finisher of the Yukon Quest, coming in at 6th place. I'm trying my best to answer the questions from the media, but I'm not sure how good any of my answers were. It was an unreal feeling, not quit sure what to say or do. After a couple of minutes, I pull the hook again, and we run to the dog truck waiting. The dogs get a warm meal of beef, kibble and chicken fat, before they get loaded into the trailer. We all go out for lunch at a Mexican restaurant, before Co handler Alex drives all the dogs back to the kennel in Big Lake. Just hours after finishing, the dogs was back at there comfortable dog houses in the yard. The perfect way for them to rest and recuperate after the long race, and extremely nice for us left in Fairbanks, being able to just relax and sleep, not having to drop dogs several times a day. We stay in Fairbanks for a small week, until the Finishers banquet is held. We manage to relax, take many showers, sleep many hours, eat lots of good food and visit some bars. We had a great and relaxing time, so thanks to Alex for taking care of the dogs! Big thanks to Jake and Robin at Apex kennels for letting me run the B-team in the race, and my handler Marijn who came all the way from Belgium to help. Thanks also to my sponsors: Eldorado, Idium and Alfa. It was a great race, giving me memories for a lifetime. I hope to someday come back and run the race again!
    1 poeng
  31. Helgen tur kommer nu som turrapport! Lagom tills det är helg igen (hurra!)... Så, efter många om och men så kom jag mig äntligen iväg på tur för att testa mitt tält som det var avsett: För cykelcamping. Givetvis blev jag uppehållen på jobbet på fredagen, så jag hann inte ens handla mat på vägen hem. Det löste sig genom att svänga in på Kiwi på väg ut på turen på lördag morgon. Färden gick vidare till Sørkedalen där jag tog en specialfruktost på kaféet/butiken som finns där. Bra ställe. Gulrotskakan är nästan, men inte riktigt, i klass med Gupu gårds. Så hade dom något slags smörgåsar också, med salladsblad och någon klet på. Kleten visade sig vara räksallad och troligen den bästa räksallad jag ätit. Färden gick vidare till Kikut. Mycket folk i området och vid Kikut var det fullt med cyklister.Det verkar som att vanligt folk också upptäckt dom fina cykelmöjligheterna i Nordmarka. Inte bara kolfibercyklar har utan även helt vanliga. Och så jag, med full packning och en Kona Cinder Cone från 1989... Planen att åka till Katnosa ändrades till Gjerdinge damm, i första hand, kanske med fortsättning norrut. Vid ett vägskäl tar jag sedan fel väg. Inser snart att något är galet eftersom det är nedför och solen kommer från höger istället för rakt bakifrån som den borde. Vänder tillbaka till korsningen. Troligen har skylten, om det någonsin suttit någon där, avlägsnats i samband med det otäcka kallhygget som nyligen gjorts i området. Vid nästa korsning tar jag en rövare och provar en annan väg til Gjerdinge damm än den jag cyklat förut. Detta visar sig fungera bra. Framme. Sol och fint, men en del vind. Jag känner mig sliten men bestämmer att det räcker med cykling för idag, fast klockan bara är 14-någonting. När jag skall sätta upp tältet upptäcker jag att jag på något sätt bara fått med mig 5 pluggar istället för dom 6 som behövs. Snabbt och elegant DIY-ar jag mig en ny plugg av en pinne som praktiskt låg i skogskanten. Det fungerade ganska bra med tältet bortsett från kondensen. Men vad annat är att vänta i ett endukstält, vid en strand, med temperatur runt nollan? Klart som fan att det blir kondens. Men det här var i mesta laget. Lärdom: Vid liknande plats och temperatur så bör man ha 2-dukstält eller tarp. Och eftersom det är bikepackning vi talar om här så blir ett 2-dukstält på tok för tungt och stort. Tarp alltså. Skall testas inom kort, men på annan plats. Dagen efter började fint med bacon till brödet och kaffet. Någon hade ställt upp ett bord med sittplatser vid stranden. Trevligt. Nu gick färden till Katnosa. Planen var att låna en kanot och paddla lite, om bara vinden gav sig. Men det gjorde den inte, snarare tvärtom. Så jag torkade mitt tält och lite annat i solen på läsidan om huset. Några gånger tänkte jag "fan, det blåser ju inte mycket nu, och varmt och skönt, jag skall nog paddla lite i alla fall." Så gick jag runt hörnet på huset ut i nordanvinden och konstaterade att, nej, det skall jag inte alls. Så småniongom gav jag mig av söderut och tog lunch vid sjön där man svänger ned mot Sørkedalen. Eftersom jag hade så lite bensin kvar i köket och det fanns torr ved så plockade jag fram mitt pocket-stove. Så kom det till nytta också... Så, ja... Efter lunch så var det bara att rulla hem då. Kikut. Massa folk som tagit sig dit. Framme! ... och tältet uppe! Kvällssol We're on the road to nowhere... Kyparn, kan vi få in en bacon, tack! Katnosa. Oerhört elegant med kablen dragen just där alla skall ta foto... Lunch. Pocket stove igång. Ett litet djur landade på min svettiga sko...
    1 poeng
Vinnerlisten er satt til Oslo/GMT+01:00
×
×
  • Opprett ny...

Viktig informasjon

Ved å bruke dette nettstedet godtar du våre Bruksvilkår. Du finner våre Personvernvilkår regler her.