Vinnerliste

Kommunetopp nr. 200 ble Storheia 566 moh i Trondheim. Så var det også bursdag nr. 60 og starten på pensjonisttilværelsen. Det burde bli noen fine år framover !

Enda en tur fra Bergensområdet i dag - fikk meg nok en tur "Over vidden", denne gangen fra Fløyen til Ulriken i flott turvær. Her har jeg passert Øvre Jordalsvannet (til høyre) og kommet meg opp på Trappefjellet for et tilbakeblikk: Som man ser, er der ikke en snøflekk å se, til tross for at november går mot slutten. Litt issvuller hist og pist, og alle myrer og gjørmehull er stivfrosne, men det nærmeste man kommer snø er små klynger med rimete gress: Mistenker at det var inversjon i dag, altså at det var varmere i høyden enn nede ved sjøen - jeg trivdes i hvertfall godt med en tynn langermet ullvarmet ullskjorte under en tynn vindjakke mesteparten av turen. Og typisk ved inversjon er tendensen til et lokk over Bergen: Det obligatoriske kaffekoke-bildet: Da jeg nærmet meg Ulriken (gikk via "Seterjenten") rakk jeg å knipse en paraglider som gled ut fra toppen og svingte ut mot sjøen: Har en vemodig mistanke om at dette kan være siste vidde-tur i år, i hvert fall til fots - og det ble i så fall en fin avslutning på årets viddeturer

Tok en kort søndagstur på Nattlandsfjellet i Bergen

Ble en tur til Hvalebykampen på Hadeland, 771 m.o.h. Hadde kjempeutsikt til Blefjell, Gaustadtoppen, Norefjell og endel andre fjell jeg ikke kan navnet på. Bildet er tatt sørover mot Roa på veien ned. En frisk tur i -8, men helt ok når jeg tok på meg det samme som jeg ville brukt på skitur. Måtte kjøre gjennom beryktede Viggadalen på vei til turstart, hvor det var -13, fem grader kaldere enn på resten av Hadeland.

I dag vi var i nærhet av Kongsberg. Dit kan gjøre med ski eller bruke apostlenes hester. I midtpunkt "Haus Sachsen" og gruve dammen. Vann i vannrenne frosset. Nå temperatur er nedsette til - 8 grader. Ski senter skyte på skibakke med kunst-snø. Natt farge er gull i Kongsberg...

"Svalbard-brodder" - Snowline Pro - http://www.dntbutikken.no/main.aspx?page=article&artno=1401890 - https://www.gsport.no/produkt/687302/snowline-spikes-chainsen-pro-brodder-xl Holder evig lenge. Knallgode på alt i fra by-is til enkel bruk på breer/bregrotter. Vi bruker de MYE her oppe. Kan være litt tunge å dra på i begynnelsen, men etterhvert tar det deg to sekund. Største minuset er vel at du høres ut som en beltevogn når du kommer gående.

Undrer på hva folk her skal med sine kniver og jeg undrer også TS sitt søprsmål, om at samekniven er overvurdert. Til hva? Forutsetter nå, at det dreier seg om store samekniver, som,. +/- 8 " kniver. De har et marginalt bruksområde for friluftsfolk. Er det til normalt friluftsliv, eller tenker folk her på "survaiel knives" (beregnet for jungelområder), eller at de er fallskjermjegere/soldater, eller er de umodne og uerfarne friluftsfolk som trenger store kniver? Til hva? Drepe andre, eller til å smøre en brødskive? Har sett mang en tråd på div. forum, der det diskuteres tulllette ting som "batonering", o.l. Batonering av hva? Har dere med mortorsag, "bågaesag", eller hva? Å hugge ned trær, er også ulovlig! Så, hva skal dere dere med kniver for batonering? Tror det er for mange her, som ikke kan bruke kniv og vet hva en kniv til friluftsliv betyr. Selvfølgelig så er det litt avhengig av, hvilket friluftsliv. Men er det med dagers/ukers overnatting og bruk av kniv i leier/camp (eller på vandring), bør fokuset være.noe annet enn bl.a . batonering og andre utfordrende sære oppgaver. Undrer dere ikke på hvotfor erfarne friluftsfolk (30 - 60 års erfaring), benytter relativit små kniver, med bladlender på fra 6 - 10 cm? De kan brukes til alt, unntatt felling/kapping av store trær. Til lovlig nedfall, så brukes små økser og samenleggbare sager og ikke store kbniver! Tror det er for mange såkalte friluftsfolk her, som er mer på internett/you tube, enn i naturen! Og de burde vel få seg noen tusen timer i naturen, før de er så basatante når det gjelder både kniver, og utstyr.

Gratulerer med både de 60 og med de 200,

Det må du gjerne være, men det blir litt meningsløst når jeg begynte innlegget slik jeg gjorde. Det finnes eksempler på støvler som motbeviser din bastante påstand. Jeg har slike selv. Men du har absolutt rett i at, som oftest, så er støvler som er ment å være tette uten membran mer gjennomtenkt i så henseende. Jeg ser og at jeg kunne formulert meg en smule mer presist senere i innlegget. Jeg burde skrevet "kan være" i steden for "er".

Har denne i herre versjon - tåler alt av vær og er varm og god. https://www.fjellsport.no/produkter/dameklaer/jakker/parkas/fjallraven-barents-parka-w-dark-navy.html Du får også 15% fjellforumrabatt - men så er det jo black friday til uka så kanskje billigere da.

Gratulerer med de 60 @Dag G - Evje - da har du bare resten igjen på kommunetoppfronten :)

Ville vurdet tanken med hundespann lenge og nøye! og drive med hundekjøring krever mye tid, trening og er veldig dyrt. Vanskelig og reise vekk på ferie siden man skal ha hundepass. Jeg har selv drevet kennel med 50 Alaska Husky og ikke hatt noe liv utenom hund. Jeg trente 5 dager på og hadde 1 dag av med spannet, den 1 dagen av ble brukt med valpene. Hadde 1600 mil før Finnmarksløpet på trening og var egentlig dritt lei. Det mange tror er at det er jo bare skaffe seg hunder så går alt lett som en lek, men det mange ikke tenker på er at dette koster en del penger. Som feks ATV til trening, sleder, seler, sokker, hundefor, vetrinær, bensin osv i tilegg til veldig mye tid. Før du går til anskaffelse av ett helt spann ville jeg tatt kontakt med noen seriøse kennler og spurt om du fikk lov å være med på treninger osv. Spurt hva som måtte til, hva budsjettet for 1 år var i kennelen, og hva ting kostet. Mange som har kjørt hund noen få ganger og går og drømmer om dette finner mange ganger ut av at det ble ikke som de hadde trodd og det er ikke noe for de. Så prøv deg frem før du skaffer deg eget spann Mvh Øyvind

Samme som jeg beskriver ovenfor. Kan ikke annet enn å anbefale dem.

Jeg lurte litt på om jeg skulle prøve Chainsen pro-helårsbrodd neste gang noen som kjenner til dem?

Søkt ja.

Flott tur i flott vær. Det merkes ganske fort på formen om treningen ikke holdes vedlike. En av fordelene ved å gå på jobb var regelmessigheten. Tirsdag var trening, onsdag fridag, torsdag trening igjen og lørdag-søndag var turdager. Alt i alt et program med faste tider for det meste, og det ga meg etter hvert et godt grunnlag for turer i heia i sommerhalvåret. Til sammen ble det 2-3 timer kondisjonstrening og 1-2 timer styrketrening i uka. Så kom turene i tillegg - om disse teller som trening. Som pensjonist har det ikke vært like enkelt å legge opp et regelmessig program. Jeg har selvsagt bedre tid, og flere muligheter, men det er forbasket enkelt å tenke at “det kan jeg ta i morgen…”. Nå ser jeg etter hvert konturene av et “program”. Styrketrening 1,5 time tirsdag og torsdag. Kort tur onsdag og fredag, Og tur som vanlig lørdag og søndag. Problemet er at dette gir glatt en total treningsmengde på 12-15 timer i uka og en hviledag mindre. - Om turene teller som trening. Det tilsvarer omtrent tidsbruken på sommerstid, og vinteren burde vel helst bety litt “hviletid”? Med tanke på turene rundt Gruda, kommer spørsmålet på spissen. Er dette trening? Eller hva er egentlig “trening”. Turen tar godt over en time, og det er lite bakker. Jeg må ta skikkelig i, for å få pulsen på topp i de få stigningene som finnes. Jeg vet godt at intervall-trening vil kunne gi bedre kondisjon med mindre tidsbruk. Intervall-trening betyr imidlertid høy puls, og for meg (dette er sikkert individuelt) har restitusjonstiden gått kraftig opp de siste årene - om jeg altså tar meg skikkelig ut. Og lang restitusjonstid vil bety at jeg antakelig ikke kan gjennomføre alle turene. Og hva er det jeg egentlig trener for? - nettopp. Turene. Jeg kjenner folk, nesten på min alder, som drar på dekk. Som trening til vinterens pulkturer. Overhendig profesjonelt med dekk og drag på stranden - i sommerhalvåret, men neppe noe for enhver. Tredemølle er for egen del i bruk, både til oppvarming, og av og til som erstatning for tur om forholdene (Les: været) er helt på styr. Dørgende kjedelig…. For meg blir det derfor tur rundt Gruda. Om det altså er trening. Men kjekt er det, og kan gjennomføres uten lang kjøring til og fra. Dagens tur gikk i fint vær med sol og nesten uten vind. Temperaturen godt over 10 grader. Det var grønt på markene, men YR melder om frost og kulde fremover, så dette kan lett bli siste høst tur. Som et lite apropos til de tankene jeg gjorde meg om turen og trening, dagens tur gikk kjappere enn tidligere.[url={url}]Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden[/url]

Jag har massor av bilder från Kolsåstoppen, men ingen sådan där med lite lätt dis. Det måste jag skaffa. Värt att baxa upp spegelreflexkameran för att ta några bra biler, om ljuset är rätt.

På høgjæren. En kjekk søndagstur sammen med min eldste sønn og broderen. De siste ukene har min sønn ønsket å bli med på våre søndagsutflukter. Nå er gutten ingen ungdom akkurat. Men fortsatt i 30 årene. Det er så avgjort greit å ha med arvinger på tur. Det eneste er at vi, det vil si broderen og jeg, fort blir minnet om at årene har gått, og at det er forskjell på oss og de som ikke har levd så mange år. Det er en klar forskjell på kondisjon mellom oss og han som er en god del yngre. For egen del må alder og resultater av mange års vandring tas i betraktning når ungdommen spaserer opp bakkene der vi må pese og puste. Likevel er det greit å ha med neste generasjon. Det er hyggelig å få anledning til å snakke med den oppvoksende slekt. Synspunkter og holdninger kan nok avvike, men for egen del synes jeg å likevel gjenkjenne meg selv og mine foreldre i mangt. Denne gangen ble det en liten diskusjon på hvor ferden skulle gå. Broderen har den siste tiden hatt et hytteprosjekt gående. Det har tatt mye av den tilgjengelige tiden og hindret treningen. Og trening er nødvendig for å beholde kondisjonen… Han så derfor helst at vi tok en tur uten de lange og bratte bakkene. En tur på høgjæren er nettopp slik. Vi ble fort enige om å starte litt senere enn vanlig. YR mente det ville bli til dels bra vær en stund midt på dagen. Og for en gang skyld fik YR rett. Det var riktignok kaldt og litt trekk ved start, men ikke langt oppe i bakken fikk vi sol og kunne kjenne varmen i ansiktet. Oppover mot Synesvarden gikk det greit. Bakken er ikke bratt, men lang nok til at vi alle ble varme i trøya. Nedover mot Holmavatn ble det litt forsiktig tråkking mellom steiner og over pytter. Steinene var glatte og sorpa var ikke til å stole på. I le av skogen nede ved Holmavatn og med sola i ansiktet ble det nesten sommerlig. Sola var likevel så pass lav at den skinte rett i fleisen og det ble vanskelig å se. Vi var ikke alene. Det var godt med biler på parkeringsplassen ved Holmavatn, men vi så i grunnen få folk. Vi snudde ved Steinkjerringå, og kunne da se en regnbue opp mot Synesvarden der vi kom fra. Det regnet der oppe. Det var også mørke skyer i vest, og de kom rullende innover mot oss. Vi fikk ikke regn på oss før et godt stykke opp mot Synesvarden, og da bare en hissig byge. På slutten av bygen kom sola igjen gjennom og folk ved Steinkjerringå kunne antakelig se en ny regnbue. Denne søndagsturen er godt over to mil tråkking, og selv om vi har gjort turen ganske mange ganger, blir det tungt på slutten. Den siste bakken opp, før vi igjen ser bilen, får pulsen opp of for egen del kunne jeg kjenne melkesyra. Det er kjekt å stå ved bilen å se opp stien vi kom fra, og etter tre timer tenke på hvor neste tur skal gå. Trøtt og tilfreds.[url={url}]Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden[/url]

Var en tur i Skrimfjella sammen med noen av my peeps @tronn og @Mossy 1,5km i lett regn fra parkeringa inn til Ivarsbu på fredag kveld, 5-6km videre til Store Kongstjern på lørdag i tåke som lettet omtrent da vi anla camp og 6-7km tilbake til Ivarsbu parkering på søndag i strålende sol. Minus 5 grader om natta og isete terreng å navigere, men masse godteri og god stemning ved Monsenbålet. Søndag-morgen-frokost-bål-med-over-natta-is-på-vannet-i-motlys-fra-klar-himmelbilde Var en helt grei dag utendørs

Lifjellet i Sandnes. Broderen hadde kalt inn til en innsats på hytta. Begivenheten skulle finne sted på lørdag, og det ville gjøre en normal lørdagstur vanskelig. Det måtte derfor bli en fredagstur i stede. Nå antydet “YR” at det ville være både vindfullt og snø i heia, så det ser ut som om vinteren endelig har kommet, I hvert fall opp i heia. Det var fortsatt godt med varmegrader i lavlandet, og fredagen skulle ikke bli så ille - sånn rent værmessig. Det finnes en del turmuligheter, men jeg liker godt å gjenta samme tur. Det er forskjellige årsaker til dette, men det betyr ikke mye hvor turen går, mer å være på tur. Denne gangen ble det en tur rundt Lifjell i Sandnes. Det er kort kjøring, og turen har til nå, stor sett kunnet gjøres på mellom to og tre timer. Tidsbruken er avhengig av forholdene og formen. For tiden er formen elendig. Og forholden heller ikke bra… På Dale var det noen biler. Muligens lokket været andre på tur. Det var snakk om minimalt med regn og lite vind. Utover langs sjøen var det greit, men det var for det meste fuktig på berget. Det gjorde at jeg gikk forsiktig og sikret nesten hele veien. Det hjelper heller ikke at det er lenge siden jeg hadde tatt denne turen. I skogen var det bløtt. Sorpa var dyp og det tok litt tid å komme fram. Hele området hadde fått nye skilter som viste vei. Opplysningene på skiltene er etter ny standard. Og oppgir avstanden i kilometer og ikke timer. Turen rundt Li er så vidt under en mil. Det gir, sammenliknet med andre turer, en noe lavere hastighet selv under gode forhold. Årsaken er selvsagt at turen er “tung”. Det er mye småbakker opp og ned, og det er lite “god” sti. Selv om værmeldingen var brukbar, var det mørke skyer rundt om kring, og ute ved Einerneset var det regn ikke langt ute i sjøen. Det startet tre stykker nesten samtidig med meg. De tok opp den bratte men korte stien mot toppen. Jeg fortsatte rundt til Bymarka. Jeg antar det var denne gjengen jeg tok igjen nede ved Dalevann på veien ned. Ute ved Bymarka ble det et surt gjensyn med forberedelsene til “monstermastene”. Det sto fortsatt merkepinner med rødt på toppen. Oppe i bakken så jeg nok en slik “prøveplass”. Disse merkene sto et godt stykke fra turstien, og her vil antakelig ikke “monstermastene” merkes på samme måte - spesielt ikke om sommeren med blader på trærne og busker langs bakken. Det er alltid litt kjekt å sjekke kristtorn buskene langs stien. Denne gangen var det en busk i en liten dal før Bymarka som hadde mest bær. Det hang rødt i rødt. Jeg lurer på om det er et tegn på mye eller lite snø. Omtrent som rognebær? Alt i alt en grei tur, selv om det tok lengre tid en det jeg hadde håpet. Da er det bare å ønske at holder seg vekk og det blir anledning til flere turer - rundt Lifjellet. [url={url}]Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden[/url]

Søndagstur i skiftende vær i dag: La inn en matstopp med en Real Viltgryte på toppen av Gravdalsfjellet. Satset på at jeg skulle få varmet vann og spist i ro og mak før regnet kom - denne regnbygen ble jeg for øvrig varslet om på vakkert vis: Det gikk fint det - og da regnet kom, viste det seg å bare være duskregn. Har nylig kjøpt meg en Arc'teryx Squamish vindjakke (tilbud hos Fjellsport) med vannavvisende egenskaper - og den tålte fint bortimot halvtimen i duskregnet uten antydning til gjennomslag. Pustet godt gjorde den også, så foreløpig er jeg meget godt fornøyd Turen gikk videre inntil det var tid for ettermiddagskaffe. Bruker fortsatt min lettvektsversjon av en Fancee Feest spritbrenner, og jeg enda ikke klart å brenne i stykker RedBull-boksen som funker som kjelestøtte i midten av den, selv om jeg mistenker at aluminiumen før eller siden vil si takk for seg: Den varme kaffen gjorde godt, siden det begynte å bli kjøligere og tiden for solnedgang nærmet seg. Fant fram en buff og hansker i sekken før jeg gikk nedover, og rakk fint å være nede i tide til å se de første gatelysene tenne. Fin tur, ble både trening og avslappende pauser

En rask tur opp Kolsåstoppen på morgenkvisten for å teste ut nye støvler. Det ble en bra tur gitt men så alt for kort. Trenger lengre døgn og mer natur.

hadde en liten tur i Vrådal i dag sammen med dama. Fikk med det gått på snø for første gang denne sesongen

Tenkte å prøve meg på den gamle normalruta opp til Hovsnebba, nemlig det som blir kalt for Tjuvstigen/Tjuvstien. Etter å ha snakket med gårdseier ved Furu om å få parkert der fikk jeg noen beskrivelser på ruta. Han sa også, slik som jeg hadde lest i andre turrapporter at det ikke finnes noen sti lenger, og nederst er skogen så tett at det er relativt utrivelig der! Grov rutebeskrivelse av Tjuvstigen (bildet har jeg tatt ved en tidligere anledning) Får å unngå skogen tenkte jeg å prøve meg på ei litt anna rute forby skogen, så jeg fulgte en gammel vei fra krigens dager fram til en tysk bunkers på Oreima hvor snørasene fra Kufonna lander. Her var det ikke skog, men mange klipper og bratte svaberg for å komme seg opp på selve Tjuvstigen. Det gikk greit å komme seg opp her, mange alternative ruter for å unngå klatring i stupene. Kom meg opp i Tjuvstigen og fortsatte forby ett lett klyvepungt før jeg kom opp til ei hule ved ett nytt kort og enkelt klyvepunkt. Fra avstand, eller fra Sunndalen ser disse tre klyvepungtene meget utsatt og bratt ut, men det viste seg at de var nokså enkel å passere, nesten litt for enkelt, da det ikke gav meg noen utfordringer! Det gjaldt også det øverste klyvepartiet, som var ca 30 høydemetre med bratt gange på ett ødelagt svaberge. Etter det fulgte enda ei stor bratt gress-slette før jeg måtte opp på Høgslåa (1000-1300m). Her ble det synlig sti ett stykke, men den forsvant ned mot Bjønnalauvet og normalruta til Hovsnebba. Fortsatte oppover, men i stedet for å følge ruta markert på kart fikk jeg rett på ei renne og kom ganske enkelt opp på ryggen mellom V1 og V2. Herfra å opp til toppen var det glassert is over alle steiner, så jeg løp ikke opp! Retur samme vei, men ettersom det blir så mørkt i disse dager prøvde jeg meg på skogen mot Furuveita, da det er vanskelig å finne ei rute ned stupene i Kufonna i mørket. Fikk konstanter at den her skogen var av verste sort, type ugjennomtrengelig kratt på 2-3m høyde, nesten så ille som noe av krattet som møtte oss i Alaska i fjor. Trærene lå selvsagt på skrått, så å bevege seg langs var vanskelig. Jeg kom meg litt ned mot stupene hvor trærene var høyere og snart kunne jeg krype/treklatre meg langs mot Furutveita. Sendte ned endel steiner hele veien for å sjekke hvor langt unna stupene jeg var. Flott med sonar! Det funka fint å jeg peila meg inn på Furutveita og kom meg ned til bilen igjen.

Først ut. Med meg på reisen hadde jeg en liten Legomann, som fort fikk navnet Lycia-Bill. Lycia-Bill gikk jo ruten han og, så godt som noen, og her er hans fortelling fra turen: Lycia-Bill's Adventure On The Lycian Way: http://legowalks.blogspot.no/2015/11/lyciabill.html inne på siden, trykk på bildet for å starte slideshow. (en feil på siden gjør at jeg ikke får lagt til lenken på bildet).

Så lenge BSIS holdt til på Heistadmoen hadde de sin opplæring i klatring / sikringsteknikk i "sørveggen" på Skrimtoppen. Rutene var merket med maling, i hvertfall der de kom opp. Dette er jo etterhvert mange år siden, så jeg skal ikke påstå at malingen er synlig fortsatt. Eirik W

Fixed Å holde på med "unyttige" ting bare fordi du liker det og synes det er gøy og interessant, er topp!

Hei. Jeg spør etter erfaringer rundt disse underlagene. Selv har jeg en del erfaring med begge to. Mest med thermarest neoair. Jeg kjøpte thermarest for mange år siden, og har ihvertfall 50 døgn på den. Var veldig fornøyd egentlig, men så var det et tilbud på fjellsport som gjorde at jeg gikk på en smell å kjøpte eped downmat 9 ul. Forventningene var enorme, men mine netter på dette har ikke vært så positive som jeg hadde håpet på. Misforstå meg rett, underlaget er veldig bra, men det burde vel slå KO på mitt gamle thermarest. Erfaringene tilsier at liggekomforten er bedre på thermaresten. Kan være gammel vane, men synes jeg sklir mye mindre og det føles mykere. På en kald vinternatt synes jeg også at exped underlaget brukte usedvanlig lang tid på å bli varmt. Jeg hadde da pumpet opp expeden 5 timer før jeg la meg og var kald i kroppen når jeg la meg. Så erfaringen til nå er at thermaresten blir fortere varmt i teltet, man sklir mindre og er mykere. PS, sist helg droppet jeg expeden og lå heller på min gode gamle neoair under tarpen og sov som en baby.

Garmin og Suunto jobber så klart med å melke markedet, og det å "merge" funksjoner fra ulike segment fungerer jo ofte.. folk kjøper, de som digger trenings-GPS vil helt sikkert se behov for denne og prisen er jo satt for "early adopters", hvor gadget, kulhetsfaktor og "bare må ha det siste" teller kanskje like mye som økt praktisk nytte. De som vurderer ut fra tursegmentet og som aktivt bruker GPS for navigering vil nok mene størrelsen på displayet blir smått, mens de som bruker GPS kun for støtte i tillegg til kart, så holder jo størrelsen i massevis. Min vurdering er at dette overhode ikke er noe jeg trenger. Jeg har trenings-GPS fra Garmin, men ikke kart og touch. 99% av treninga foregår allikevel uten behov for kart. Og dersom jeg er i nytt område og trenger en rute, er den rask å legge inn fra PC. På tur siden faller jeg tilbake på robust, driftsikkert og gjennomtesta, ikke touch, god nok skjerm også i sollys osv... og Garmin 60 CSx er fortsatt av de aller beste funksjonlet. Nyere varianter har sålangt ikke levd opp til mine ønsker om batteritid, skjerm robusthet, vottebruk i kulde..etc.. men vi vurderer jo alle litt ulikt..

440C heter stålet du finner i Lars Monsen knivene, Brusletto Villmann, ja de fleste knivene fra Brusletto etter det jeg forstår. "En samekniv skal være i karbonstål. Dette er ikke på grunn av overtro, men fordi karbonstålene stort sett er seigere enn rustfrie stål. Dette er spesielt viktig på vinterstid da den lavere temperaturen gjør at stålet oppfører seg sprødere. Hugger du noe med en samekniv i 440C bør du ikke bli overrasket om den knekker." - skriver Metallurgen i et innlegg i den første av de to trådene jeg linket til, Det er ikke bare et "nick name", han har en PhD i metallurgi og jobber som metallurg til daglig. Mange som mener og synser ja , men det han sier er altså fundert på ikke så rent lite fagkunnskap og erfaring.

Hei! Og gratulerer med flott primus! Siden du ikke har brukt slike før er det naturlig at du har spørsmål. Her i Primushjelpetråden finner du nok svar på det meste av det du lurer på. Bare søk opp Primus Omnifuel i tråden, så sparer du mye tid. Tråden er nemlig lang som en trontaledebatt. Vel, jeg søkte like godt opp for deg siden jeg nå var i gang: http://www.fjellforum.no/index.php?app=core&module=search&do=search&fromMainBar=1 Skulle du fortsatt lure på noe er det sikkert mange her som kan hjelpe deg. Edit: tråden med søkeresultatet viste seg å være unyttig da den bare kommer opp med ei søkeside, hehe. Men jeg forsøkte, det skal jeg ha.

Hardangervidda - Kvennadalen Jeg bråvåkner, alarmen på mobilen jamrer løs for å minne meg på at jeg ikke har mer tid til søvn - dagen var kommet, eller rettere sagt natten var kommet for å bli plukket opp av en god kamerat og kollega om en halvtimes tid - klokken viser 03:00. Akkurat litt for tidlig kjenner jeg på blyloddet i hodet, selv for en skiftarbeider og småbarnsfar som ellers er vant med å være våken til alle døgnets tider. Men trøtthøten går fort over i iver og glede når jeg kommer på hva jeg skal den neste uken. Sekken er pakket dagen før med litt for mye (u)nødvendigheter for at man skal ha det trivlig på tur, den har bikket 30 kg og av erfaring vet jeg det blir tungt etter to tre timer - heldigvis skal vi ikke gå så langt før hovedcamp med lavvo settes tenker jeg mens pusser tennene og finner frem biltøyet. Husk rent undertøy, t-skjorte og sokker som skal legges igjen i bilen nå da, glemte det sist. Jeg hører kameraten min kjøre opp i oppkjørselen. Jeg rusler ned trappa og får på meg de slitne joggeskoene som er så evig behaglig på beina, løfter med meg sekken og hiver meg inn i bilen. Morratrynet til Martin, som jeg også heter, vitner om at det er flere som har hatt en litt for tidlig start på dagen. Han nikker til meg og sier med rolig stemme - Ja, da er vi klare for tur og alt er med?. Alt er med sier jeg så durer vi av gårde mot Skinnarbu for å rekke båten til Mogen. Etter tre-fire timer med frokoststopp og møte med den andre bilen som er fylt med eventyrlystne karer, står vi klare og venter på Fjellvåken II som skal frakte oss over Møsvatn rett inn i idyllen på Mogen. Turen tar 2 timer og koster rundt 300 kroner, en nydelig båttur over norges niende største innsjø. Kapteinen holder noen informerende taler om Liv Vollane - Fjellviddens herskerinne og om stedene vi passerer, ordene hans blir lengre og lengre borte før jeg dupper av etter den klinkende lyden fra Yatzy terningene til nabobordet. Før jeg vet ordet av det er vi (5 karer og en hund) iland ved Mogen, båten stanser 3 km fra turisthytta for vannstanden er for lav. Men vertskapet varter opp med transport av både ryggsekk og menneskekropp inn til hytta, helt greit tenker jeg - det blir nok av kilometer å bruke beina på ila denne uka. Fremme ved hytta så røsker vi med oss fiskekort og gjør de siste justeringene på sekker før vi legger i vei vestover langs Kvennavassdraget med Sandhøl som mål. Himmelen er faretruende mørk og varsler om at det kommer til å komme regnbyger før eller siden, det har regnet hele helgen før vi kom og yr.no melder om usikkert vær de første dagene. Vi velger ruten opp rundt Halvorsnuten lenger frem istedenfor ned langs Kvenna hvor det kan være veldig bløtt og gjørmete etter en regnfull helg. Men det gjør at vi må opp og oppover i ulendt med 30kg+ i sekken betyr tungt arbeid, noe vi var klare for. Vi sliter oss opp stigningen til Halvorsnuten - puster ut på toppen, hiver innpå med raske karbohydrater og iste før vi forsetter over platået. Ned gjennom lyng, vierkratt, myr, skog og noen timer senere står vi ved steinhytta ved Sandhøl - nå er vi rimlig slitne og stive i kroppen og klare for å sette camp. Vi sender en mann over myra og ned til bredden for å få oversikt over hvor vi kan bo, han kommet tilbake litt senere og melder om perfekt campsite - det hadde han rett i. Han fører oss ned til Sandhølvannet og viser oss en perfekt plass ved vannbredden med flat tørr grunn, ferdig rigga bålplass og sitteplasser. Mer enn nok plass til to lavvoer og idyllisk utsikt over Sandhøl med sine små øyer og fjellene i bakgrunn, jeg puster ut og nyter mens jeg kommer på at vi må få opp lavvoene før regnet ramler ned over oss. Og ikke før siste plugg og bardun er plantet i bakken pøser det ned, snakk om timing tenker jeg mens jeg titter ut gjennom åpningen ut i det grå regnværet. Atlas, hunden til Martin, har funnet seg til rette på teppet sitt i enden av lavvoen og jeg finner frem primus, kaffekjelen og en plastflaske med VSOP. Nå er det tid for ankerdram og senke skuldrene mens uværet pågår, regnet varer utover dagen frem til kvelden. Utpå kvelden lysner det og vi beveger oss ut av lavvoene, noen finner frem fiskestengene og andre samler kvist og kvast til bålet. Magnus er kjapt ute med å utforske elven og vannet med fluestanga, men kommer tomhendt tilbake dog mer vis over hvor steiner, høl og renner fisken kan stå i ved en senere anledning. Etterhvert samles vi rundt bålplassen for å fyre opp våt ved og diskutere hvor dagsturene skal gå de neste dagene, vi blir enig om utløpet til Vollevatnet over en pose Real og at før og etter fossen kan det stå fin fisk. Fluehuene kikker over boksene sine med bustete tøyfiller mens blydengerne går over slukene og meite utstyret, vi har dekket det meste av linja over fiskemetoder - hva vil den bite på? Kvelden farger skyene rosa over vidda og tiden er kommet for å krype ned i posen etter solen har gått ned bak fjellene, kroppene er slitne og klare for å få hvile før turen imorgen. Tidlig neste morgen steiker sola på duken og jeg ser opp gjennom topphatten at himmelen er blå, perfekt tenker jeg mens jeg hiver på meg jaktdressen og finner frem primus og pannekakemiks. Denne dagen skal bli fin! Folk kommer tuslende ut av lavvoene til lukten av nystekte pannekaker og kaffe, for en herlig morgen hører jeg Christoffer si og det har han jammen rett i. Christian henter seg drikkevann og speider utover Sandhøl på denne solfylte morgenen Etter frokost, kaffekos og nødvendige ærend borti lyngen så pakker vi fiskeutstyr og mat/drikke og setter kursen mot Vollevatnet. Alle vandrer glade over myrkrattet mot hovedstien før vi oppdager plutselig at vi ikke lenger bor på fastlandet - vi bor nå på en øy! Vannstanden har steget betraktlig over natten og det tørrlagte elvestrekket som vi gikk over for å komme hit har fylt seg opp snor seg rundt campen vår til andre enden av det som nå er en øy. Heldigvis er ikke dybden mer enn en drøye halvmeteren på det dypeste så jeg snører buksa godt rundt ankelen på Viking Getti støvlene mine og forserer lett over de noe spisse steinene på bunnen. Goretexmembran i dress og støvler er kjekt tenker jeg mens jeg kommer tørrskodd over til andre siden, de andre følger på. Noen barbeinte og jeg er livredd for at de skal skli og vrikke eller brekke ankelen, og minner dem på konstant om å være forsiktig. Alle mann på andre siden og ler litt av øya vår som har oppstått, forsetter vi videre mot destinasjonen. Drikkepauser og solkrem påførsel må til under blå himmel Etter en fin gåtur i noe myrete lende kommer vi frem til Vollevatnet, fossen bruser og buldrer oss velkommen. Fluehuene finner frem dagens plysjkledde våpen som kanskje skal sikre dem dagens prikkete trofeer. Jeg tar selv noen titalls kast med hver sluk før jeg setter meg til ro med kaffen og følger spent med på fluefiskerne om de kan få lurt til seg noen Ørreter fra vakene de kaster på. Etter en god stund med kun en liten prikkepetter innser vi at det kanskje ikke blir det helt store idag, vi fortsetter rundt omkring ved vannet kaster sporadisk på vak og områder det kan stå pen fisk uten større resultat. Vi får nøyer oss med to små og rusler tilbake til campen når dagen drar seg til ettermiddag, kanskje kveldsfiske ved Sandhøl kan gi bedre resultater. Hjemme ved Sandhøl har vannet roet seg og elva rundt øya vår synket i vannmengde, nå er det ikke mer enn til midten av leggen og de barbeinte syns det er helt greit. Fremme ved campen gjør vi klar til middag og primusen suser en velkjent lyd, Omnifuelen med bensin høres vel mer ut som en F16 som skjærer gjennom himmelen enn et behaglig gassbluss. Men lyden minner meg på at det er kalorier i vente, og det er noe man er klar for etter en svett gåtur i steikende sol. Plutselig hører jeg et hyl! Turkameratene min står stive av skrekk og peker ut i elva, blikket mitt følger pekefingerenes anvisning og får øye på et elvemonster som velter seg rundt i strømmen. Skrekkslagen som jeg er finner jeg frem speilrefleksen og telezoomen for å dokumentere. Etter ting har roet seg og elvemonsteret har forsvunnet nedover i vannet, så går jeg ned til bredden for å hente vann. Der finner jeg bortgjemt skatt som noen har lagt til kjøling, slike røde skatter trenger 10-12 grader for å være på sitt beste har jeg hørt. Jeg kjenner på temperaturen og den virker perfekt, til glede for alle åpner vi flasken med det mørkerøde innholdet og fyller koppene til alle mann. Når mat og væske er fortært sitter vi rundt det nylagde bålet mens sola farger himmelen rød når mørket faller på, bålet knitrer med sine gule flammer som slikker seg rundt kubbene og varmen brer seg i kroppen. Livet er herlig tenker jeg.. Neste morgen er gråere og fuktigere, men det gjør ingenting - det er en fryd å være på Hardangervidda og jeg nyter hvert eneste sekund av omgivelsene og stemning som brer seg over slettene - eller gjennom dalen i dette tilfelle. Vi fisker i Sandhøl denne dagen og det skal lønne seg. Det kommer et lett værskifte og vakene blir flertallige over hele vannet og i elven, Christian plasserer nøye ut en tørrflue ved et vak, flua ligner veldig på insektene som svever rundt over vannet, og smukk så kommer en lur Ørret og momser i seg godbiten. Ingen store, men flere mindre steikefisk blir lunch denne dagen og så lenge det biter kan man vel ikke klage. Sola kommer frem tilslutt og lager som alltid fantastiske farger på himmelen ved regnskyll, jeg roper til Martin at han må komme hit så jeg får et artig bilde av han. Opp med armene og strekk deg etter regnbuen roper jeg mens speilet klikker taktfullt inne i kamerahuset, regnbuen varer ikke lenge men jeg rekker å få noen riktig eksponerte bilder av fenomenet. Takk for opplevelsen kjære natur tenker jeg. Jeg slenger meg nedpå magen å speider ned på noen blomster nede ved vannet som speiler seg i riktig lys, objektivbytte i en fei og et par drag på innstillingshjulet og litt av Hardangerviddas flora er foreviggjort. Fotografering er halve turen for min del, andre halvdel er fordelt opplevelsen, stemningen, naturen og sportsfiske. Sistnevnte gikk ikke akkurat min vei denne gangen, men godt det ikke er kun det som er hele turen. Neste dag er det topptur, som jeg også er veldig glad i. Det trenger ikke være den høyeste toppen eller den mest tidkrevende turen, men bare veien opp er givende og naturen er flott. Utsikten bør være god og været må været klart - og denne dagen var den det. Lett overskyet med lite vind er været jeg foretrekker når man skal opp på en topp, liten eller stor. Blå himmel med steikende sol kan fort bli for varmt og bildene kan blir litt kjedelig med helt blå himmel, en lett overskyet himmel gir litt mer dimensjon i bilde og mer interresse syns jeg. Jeg fikk med meg Magnus, Christian og hunden Atlas med på tur til nærmeste topp, det var Sandhølnutan. De to andre ville være igjen å fiske. Med noen hundre meter stigning i til tider bratt terreng med myr og skog den første biten så tok det en drøy time opp til eggen og en fin rusletur bort til varden som representerte toppen av nuten. Flott tur i nydelig omgivelser for å si det mildt. Atlas ble rimelig tørst på turen opp og vi fant et lite fjellvann nedi eggen på vei bort. Undertegnede på den lille toppen med Vollevatnet i bakgrunnen og Honserudfossen lengst bak. Kvennavassdraget ned mot Møsvatn i bakgrunnen. Oversikt over Sandhøl med lavvocampen (hvis dere finner den) Magnus nyter utsikten og været. Fjell så langt øyet kan se Tid for litt sprell, toppninjaen dukker opp Det ble en liten blund i lyngen i fjellsiden, deilig å bare slappe av. Veien ned igjen tok en liten halvtime, vi spiste multer og drakk fjellvann og hadde så bra som det går an å ha det. Undertegnede ville også prøve å være litt toppninja. Det ble også litt mageligge for å fange litt mer av blomstene som beriket dette område på vei ned. Vel nede løpte Atlas ivrig over myra og utforsket hvert eneste gjørmehull han kunne finne, med snuten godt begravd langt nedi våt jordmasse plystret jeg på han. Som om han skjønte at jeg ville ha han i poserings posisjon hoppet han opp på nærmeste stein og stilte seg opp for fotografen. Vi koste oss resten av dagen ved campen med mat og drikke. Utover kvelden begynte vakene og vise seg i mangfold, til tider stor fisk som var oppe og snappet insekter eller slåss om plassen etter plaskene å bedømme. Vadere ble tatt på i all hast og fluene ble plassert ute på vannoverflaten, jeg lot slukene og markene ligge til fordel for fluefiskerne.Plutselig hogger det på en bedre Ørret i andre enden av snøret til Christian. Ropene tyder på bra fisk. Han kaller på bistand og Christian kommer ut til han med håven og jeg knipser ivrig med kameraet. Etter en fin fight ender fisken i håven og med et bredt glis har Christian fått turen hittils største Ørret som snuser på kilos grensa. Utrolig vakker sak og rødere i kjøttet går det nesten ikke an å få dem. Kveldsfiske forsetter til sola går ned, noen voldsomme plask tyder på at denne strekningen huser en mye større fisk. Den får vi aldri på kroken, og svømmer i Sandhøl ennå om ingen andre har lurt den. Solnedgangen viser seg fra sin bedre side denne kvelden også, og jeg er kjapt ute med reisestativet og vidvinkelen for å fange fargene på bildebrikken. Etter mørket har falt på er bålet i full fyr og Ørreten til Christian legges i folie med masse smør og krydder og nytes til det fulle. Alle får en god smakebit og bedre Ørret har jeg sjelden smakt. Dagene forsetter med vandring og utforskning både med og uten fiskestang ut fra campen i alle retninger, det er så behaglig å gå rundt i denne naturen og bare nyte inntrykkene. Den siste ekspedisjonen gikk til Skvetta, elva som renner inn i Vollevatnet nordfra. Terrenget var krevende langs bredden med mye kratt og buskas, og stien bort var veldig utydlig til tider men vi fant greit frem. Her var det mange fine høl og kulper som fluefiskerne fant seg til rette i. Også her får Christian en flott Ørret på kiloen, litt større en den ved campen. Han er overbegeistret over fangsten og fornøyd med uttellingen. Han var den eneste som fikk fisk av grei størrelse, resten av gjengen måtte nøye seg med pinner ikke større enn håndflaten. Turen ble avsluttet etter en uke og vel tilbake på Mogen i vente på Fjellvåken II sitter vi å tenker tilbake på for en fantastisk uke vi har hatt inne i Kvennadalen. Tusen takk for denne gang Hardangervidda, vi ses igjen ! Mvh

Jeg har ikke venner som deler interesser, men til slutt ble jeg lei av å kjede meg alene og ville imponere venner med en telttur, helt alene. For å vise hvor koselig dette så ut som tok jeg med kompakt fotoapparatet mitt og tok 3 bilder på turen. Et av leiren, et av en gammel vannmølle som var ved bekken og et bilde inni teltet. Disse bildene ble postet i et blogg-innlegg som jeg har delt med venner på Facebook. Jeg har mange venner som liker å spille tv-spill og dataspill, men noe så enkelt som en gåtur eller sykkeltur ute er ikke diskutabelt, uansett hvor korte turene måtte være. For å nå ut til venner med hva jeg gjør på fritiden, skriver jeg en personlig blogg og det er en del venner som følger den. Derfor laget jeg en tur-rapport og har skrevet om hva som skjedde megge dagene, på en oversiktlig måte. Rapporten hadde neppe kunnet friste noen uten bildene! Dette er innlegget med bildene http://smsindre.wordpress.com/2013/07/26/forste-teltturen-alene-2/ Mange tørr ikke å reise ut på telttur alene. Jeg var selv en av de. Utstyret er dyrt å kjøpe, men jeg ville ikke utsette erfaringene og hadde fra før teltutstyret og ryggsekk. Uten bil, men med buss, kom jeg meg raskt ut av byen og raskt tilbake til byen. Med bildene håper jeg at jeg klarer å få med venner på en telttur i framtiden! Jeg har allerede delt bildene...