Vinnerliste

Tenkte å prøve meg på den gamle normalruta opp til Hovsnebba, nemlig det som blir kalt for Tjuvstigen/Tjuvstien. Etter å ha snakket med gårdseier ved Furu om å få parkert der fikk jeg noen beskrivelser på ruta. Han sa også, slik som jeg hadde lest i andre turrapporter at det ikke finnes noen sti lenger, og nederst er skogen så tett at det er relativt utrivelig der! Grov rutebeskrivelse av Tjuvstigen (bildet har jeg tatt ved en tidligere anledning) Får å unngå skogen tenkte jeg å prøve meg på ei litt anna rute forby skogen, så jeg fulgte en gammel vei fra krigens dager fram til en tysk bunkers på Oreima hvor snørasene fra Kufonna lander. Her var det ikke skog, men mange klipper og bratte svaberg for å komme seg opp på selve Tjuvstigen. Det gikk greit å komme seg opp her, mange alternative ruter for å unngå klatring i stupene. Kom meg opp i Tjuvstigen og fortsatte forby ett lett klyvepungt før jeg kom opp til ei hule ved ett nytt kort og enkelt klyvepunkt. Fra avstand, eller fra Sunndalen ser disse tre klyvepungtene meget utsatt og bratt ut, men det viste seg at de var nokså enkel å passere, nesten litt for enkelt, da det ikke gav meg noen utfordringer! Det gjaldt også det øverste klyvepartiet, som var ca 30 høydemetre med bratt gange på ett ødelagt svaberge. Etter det fulgte enda ei stor bratt gress-slette før jeg måtte opp på Høgslåa (1000-1300m). Her ble det synlig sti ett stykke, men den forsvant ned mot Bjønnalauvet og normalruta til Hovsnebba. Fortsatte oppover, men i stedet for å følge ruta markert på kart fikk jeg rett på ei renne og kom ganske enkelt opp på ryggen mellom V1 og V2. Herfra å opp til toppen var det glassert is over alle steiner, så jeg løp ikke opp! Retur samme vei, men ettersom det blir så mørkt i disse dager prøvde jeg meg på skogen mot Furuveita, da det er vanskelig å finne ei rute ned stupene i Kufonna i mørket. Fikk konstanter at den her skogen var av verste sort, type ugjennomtrengelig kratt på 2-3m høyde, nesten så ille som noe av krattet som møtte oss i Alaska i fjor. Trærene lå selvsagt på skrått, så å bevege seg langs var vanskelig. Jeg kom meg litt ned mot stupene hvor trærene var høyere og snart kunne jeg krype/treklatre meg langs mot Furutveita. Sendte ned endel steiner hele veien for å sjekke hvor langt unna stupene jeg var. Flott med sonar! Det funka fint å jeg peila meg inn på Furutveita og kom meg ned til bilen igjen.

Jeg skriver en liten turrapport fra turen min på Hardangervidda. Mest for egen del, men kanskje noen tips for de som ønsker å gå tilsvarende tur? Forberedelser: Jeg gikk Solheimstulen - Ustaoset i desember for et par år siden. Da brukte jeg sekk, og den ble vel tung syns jeg. Derfor hadde jeg bestemt meg for pulk denne gangen. Jeg er ingen gramjeger så vekta endte på ca 37kg i pulk og 10 kg i sekken. Da hadde jeg egenkomponert mat og familiens 4-mannstelt på 6 kg med meg. Det manglet ikke fuel heller, for å si det sånn. Jeg skulle gå med Spot - som hadde funket fint på tidligere turer. Før denne turen hadde den bestemt seg for å streike. Den er på vei til Irland as we speak - og forhåpentligvis får jeg en fungerende i retur. Spot-1 begynner å bli gammel, og jeg er spent på hva de sier hos Spot (hadde utallige samtaler med supporten deres for å få dritten til å virke, men til ingen nytte). Det interessante er at jeg kjøpte en annen spot da min ikke virket - og den virket heller ikke! På tross av at eieren aldri hadde brukt den (lå ny i eska). Enden på visa var at turen ble uten spot, noe jeg likte dårlig. Det føles alltid bedre at de hjemme vet at alt er ok. Pulk har jeg liten erfaring med, utenom noe hating i Forsvaret og på videregående. Men mye bra info om rigging av paris pulk å finne på nettet. Min løsning fungerte bra - med taudrag og egenkomponert brems på draget (som faktisk fungerte veldig bra) Slik så pulken ut før avreise: Jeg pakket i to vanlige bager, tapet teltstengene og la teltet sammenrullet oppå bagene. Sovepose og liggeunderlag lå ferdig utrullet i en jervenduk. Dette gjorde at pulken så ganske stor ut, men den var ikke altfor tung. I tillegg var all vekt lavt nede i pulken, noe som gjorde at jeg (nesten) ikke opplevde pulkvelt. Reisen: Verdt å merke seg at pulken går som spesialbagasje på toget, noe som koster ekstra. På buss er pulken med gratis. Dette var jeg ikke klar over før turen startet, men til Finse er det ikke mange alternativer til toget da. Den tyngste etappen jeg hadde på hele turen var fra Bussterminalen i Drammen - til togstasjonen. Ville ikke slepe pulken på asfalten så det ble lange armer med bæring av pulk. Fikk hjelp inn på toget av en hjelpsom Hønefossing som nettopp var skrevet ut av sykehuset og skulle hjem. Prøvde å nekte ham å løfte, men han ville ikke høre på det øret:-) Dag 1: Ankomst Finse kl 13.00 i dette været: Helt fantastisk vær, og blå swix føre. Spikerfeste i stigningene med tørrvoks. Traff masse folk som koste seg i påskeværet. Gikk til Andersbunatten, ca 17 km, før jeg slo leir. Dette var rett før nedkjøringa mot vannet ved Krækkja og det begynte å bli mørkt, så jeg hadde bestemt meg for å slå leir der. Da jeg kom frem oppdaget jeg et par som allerede hadde slått opp telt (på den beste plassen) så jeg følte meg litt påtrengende da jeg slo opp teltet 100-150 meter unna. Verdt å nevne fra denne dagen er stigningen opp fra Finsbergvannet - 60 høydemeter "rett opp". Jeg hadde med truger som backup ved skiproblemer og disse måtte på for å komme opp denne kneika. Alternativet hadde vært å ta ut vekt av pulken, og gå to turer for å få med alt opp. Med truger gikk det med et nødskrik! Hjemmemekka gryte med løk, sopp, paprika og kjøttdeig (+ smør og potetmos da): Utsikt ved teltet: Dag 2: Våknet 06.00 (sovna 21.00) og slumra lenge i posen. Å bryte leir gikk smidig, med "pulkpakking" av både telt og pose/underlag. Jeg Fylte to termoser, samt en liters Nalgenflaske før jeg gikk. Været var like bra som dag 1 - og det var varmt å gå. I løpet av dagen ble det varme vannet brukt til å fylle Nalgenflaska - for å ha kaldt vann tilgjengelig! Etter Fagerheim blåste det opp til 6-7 m/s tipper jeg og det ble veldig fristende å finne le ved rasting. Denne dagen ble den tyngste - syns det var rett og slett slitsomt å gå, selv om dette var den flateste etappa på turen. Gikk til Selstjønnlægret og dagsetappen ble på 22-23 km(?). Der traff jeg en fyr i godt driv, med lett sekk. Han hadde gått fra Ustaoset til Rauhelleren på morgenen og nå var han på vei tilbake. Det blir ca 70km på en dag! Dag 3: Fra Heinsæter/Seltjønnslægret hadde jeg tenkt litt på å ta "snarveien" over Geitsjøen, og ned Skjortedalen til Mårbu, men da jeg våknet var det overskyet - og nærmest Whiteout. Ble svimmel av å gå, og uten stikkene var det vanskelig å holde balansen. Satte derfor kursen mot Rauhelleren langs kvista løype. Det ble litt bedre etterhvert og jeg stakk over brua ved Hansbu og tok igjen kvistinga ned mot Reinavatnet. Dette ble den eneste avstikkeren fra merka løype på hele turen! Mot Mårbu ble været dårligere med vind og underkjølt regn som frøys på skallbekledningen og på brillene. Føret holdt seg imidleritd godt, og hadde fint feste opp Krossvasshovda. Da jeg kom ned Grøntjønnsdalen begynte jeg å se etter leirplass, for vinden var såpass at jeg var litt urolig for teltingen. Med 4-mannstelt var jeg klar over at i sterk vind ville jeg kanskje ikke klare å få det opp. Backup planen da var da å finne le og ligge i jervenduken inntil det var mulig å telte. Jeg hadde derfor radaren på for fine legroper bak store steiner, i tilfelle vinden skulle øke på. Nede ved Kosadalsvatnet fant jeg imidlertid perfekt ly bak ei hytte:-) og benyttet meg av det. Håpet det var ok siden hytteeieren ikke var der - men vil jo helst litt lengre unna private hytter. Dagsetappe ca 22-23 km. Dag 4: Turen til Mårbu ble ganske ufyselig! Regnværet dagen før hadde glasert hele vidda og det var nærmest umulig å gå på ski! Skia gled like mye sidelengs og stålkantene fikk ikke tak i den harde isen. Håpet var at det skulle bli bedre nede på Mår, men det ble det ikke. Måtte til sist gi opp og ta av meg skiene - store deler av Mår ble forsert gående på beina. Her er et bilde av "skiføret": Over mot Kalhovd smurte jeg med rødt, til noe bedring, men også Haraldsjå-isen måtte forseres gående. Nedkjøringen til Kalhovd burde kanskje ikke funnet sted, men jeg tok det så pent som mulig. Bratt og isete som en alpinbakke, med 35kg pulk i taudrag og stålkanter som kjentes som tyggis var ingen hyggelig opplevelse. Men jeg kom ned uten pulkvelt eller fall - men like sliten i låra og føttene som om jeg hadde gått bakken opp. Endte på ca 25 km denne dagen. Slitsomt at ingen av disse kilometrene kunne gås "vanlig" på ski! Dag 5: Dette skulle bli siste dagen. Jeg hadde egentlig tenkt å gå til Helberghytta og ta en rolig siste dag - men var så tidlig fremme at jeg likegodt gikk ned til Gvepseborg. Her var planen å overnatte og ta banen ned neste dag - men fristelsen ble for stor siden jeg så at jeg ville rekke Rjukanekspressen. Så det endte med at jeg gikk ned Ryes vei. Det var en interessant opplevelse med pulken - men en kombinasjon av pulken foran, pulken bak og alle ting midt imellom fikk jobben gjort. De siste svingene var det dårlig med snø, så det ble mest trekking på grusen. Her fikk Parispulken kjørt seg, og den holdt sammen bra! Tåler mye juling og ufin bruk:-). Føret i dag var klister (som jeg hater) og vel hjemme hadde jeg klister på klær overalt etter å ha bært pulk og ski til og fra buss. Distansen ble ca 35 km med turen ned ryes vei. Oppsummering: Fuelforbruk: 1,2 liter (hadde med 3 liter) - Turen var mild, så lite behov for å fyre i teltet utover å tørke opp kondens Feller var med men ble ikke benyttet. Godt feste så og si hele turen med tørrvoks og klister Hadde vært fint å pakket lettere. Selv om pulken var forholdsvis lett var det merkbart i stigningene. Hardangervidda er flat - men det nærmet seg 1000 høydemeter på de fem dagene. Klarte ikke å unngå gnagsår selv med taping før turen startet. Hælene fikk mye belastning ved å trekke pulk i oppoverbakke. Crispi Stetind har også en merkelig kant bak i skoen, akkurat der jeg får gnagsår. Mulig de skal byttes ut. Pulk med taudrag fungerer utmerket - med brems på draget går nedoverbakkene også strøkent. Lett å fiksere lasten med strikktau og karabinere. Kakeboks til primusen var glimrende for pulkpakking - se eget svar i "primusunderlag - tråden" Maten jeg hadde med fungerte stort sett fint - men kunne vært litt lettere (hadde ikke tørket noe av maten jeg lagde): Frokoster: Barnegrøt - havre + pannekakemiks(har alltid fungert bra før, ikke nå - ble bare kvalm og kastet resten) Lunsj: Grove Polarbrød med ost/skinke og Salami - meget bra! Mellommåltider: Nøtteblanding med marsipan. Sjokolade (savnet muslibarer - helst hjemmelagde) Middag: 3x Kjøttdeigblanding og potetmos - 3x Pepperonipølse og kålrabistappe (min favoritt turmat) Desserter: Gele og popcorn + Sjokolade Real x 3-4 som "nødrasjoner"

Hei Planlegger en tur fra Cambridge Bay til Gjoa Haven i april 2017. Dette er vel etter hvert blitt en klassiker, så regner med at noe her har gått denne før. Noen som vet hva som kreves av tillatelse fra Canadiske myndigheter for å gjennomføre turen? Tilleggsforsikringer som medisinsk evakuering osv. er vel uansett smart å tegne, men er dette noe som kreves? Om noen vet hvilke offentlig instans som skal kontaktes hadde det vært til stor hjelp. Vanskelig å finne info på nett, i motsetning til Grønnlandskryssing hvor informasjon er veldig lett oppdrive. Setter stor pris på svar! Hilsen Alex

Helt magisk, Geitå. Takker og bukker. Det løste problemet (fant ikke svar når jeg googlet det, men fjellforumet sviktet ikke). Har lest at dette skjer gjentatte ganger for enkelte, håper ikke det blir tilfellet for meg også. Men om andre har det samme problemet, håper jeg dette kan fungere for de også.

Jeg har vert leder både i speideren, ungdommens røde kors (Som ble drevet som en speidergruppe) og så har jeg vert medlem av et hjelpekorps nesten halve mitt voksne liv. Når det gjelder koking vinterstid så sverger jeg til parafin, eller jetfuel Jet A-1 hvis du får tak i det. Når det gjelder barn og primus så er det bedre at det er litt plundrete å få fyr enn at de ender opp med svidd lugg og røde nese. Gass er veldig uberegnelig siden en liten lekkasje lett kan forårsake en stor smell. Bensin fordamper lett og en bensinlekkasje blir lett en liten bombe, spesielt inne i et telt eller lignende. Parafin kan vel kanskje klassifiseres som "sikkerhetsdrivstoff" akkurat som TNT som i forsvaret ble karakterisert som "sikkerhetssprengstoff". På en lansdsleir for ungdommens røde kors så ble det opplyst at alle skulle benytte propanbrennere til koking. Jeg nektet å kjøpe inn gassutstyr bare for denne leiren og vi dro med oss våre Optimus 111. Alle medlemmene hadde god trening i å bruke disse og vi hadde ingen problemer, men etter bare tre dages så smalt det i kjøkkenteltet. En ungdom skulle skifte gasbeholder på kokeapparetet, noe han sikkert ikke hadde videre god trening i, og dermed slapp han ut nok gass til at den første fyrstikken han dro av fyrte opp hele teltet. Teltet var bygget av presenning og hadde bare tre vegger og tak, noe som sikkert berget gutten som heldigvis bare fikk en tur innom legevakten. En svidd frisyre og en kraftig rødfarge som etter en skitur i påsken uten solfaktor. Optimus nova burde være et bra valg, og med litt fingerferdighet så kan du bruke den som brenner til Trangia hvis det skulle være aktuelt.. http://www.pluennenkreuzer.de/001_Landgaenger/409_Adapter_Optimus_Nova/optimus_adapter_01.html Alle brennere vil begynne å fuske litt etter en tids bruk hvis de ikke blir vedlikeholdt. Skaff deg et reservedelssett, selv om det koster "en arm og et øye", så har du det du trenger for lang tid fremover.

Kondisjonstest for broderen. Vi diskuterte hvor søndagsturen skulle gå på lørdagskvelden. Broderen ønsket en litt lengre tur for å teste formen, og jeg ville helst et stykke opp i høyden. Vi ble eninge om å prøve Bynuten. Det viste seg at vi ikke mente helt det samme med å “prøve”. Broderen har, på grunn av en hytte på Stavtjørn, ikke fått gått noe særlig det siste halve året. Det har blitt en god del turer rundt på høgjæren, men ikke mange “langturer” Han ville derfor sjekke om formen fortsatt var god. Jeg mente å sjekke om forholdene var slik at vi kom til topps…. Værmeldingen var ikke helt gal. Litt sol, ikke regn og lite vind. På parkeringsplassen var det likevel så pass kaldt at vi hadde på fleecen. Det ble selvsagt varmt i bakkene oppover, men aldri så varmt at vi vurderte å gå i ullblusene. Oppe i høyden var det flott. Småtjernene lå speilblanke. Men over kantene trakk det kaldt. Det var vått på berget, slik at vi måtte sikre hele tiden for å unngå fall. I tillegg var sorpa - som vanlig - en utfordring. Det ble litt forsiktig gåing utover og oppover. Et stykke ute langs Trodlabærtjønnet traff vi to stykker som ville fiske. De hadde rigget seg til med bål og greier, og skulle bruke dagen. Vi traff karene igjen på vår vei nedover, bålet var nedbrent, men de fisket fortsatt. Resultat: to fisker… Det var andre som ville til topps som oss. Vi så og passerte - så vidt - en gjeng og holdt følge med et par. På vei nedover ble det til at vi sikret ennå mer. Stien var oppgått og det var omtrent ikke hold i sorpa overhodet. Det ble litt lavere tempo enn “normalt” etter en stund. Broderen fikk problemer med tempoet i bakkene, og vi måtte ta det litt roligere. Men vi kom opp. Slik jeg forsto broderen, hadde han ikke vært helt sikker på det ved start. Kondisjonen forsvinner fort om den ikke holdes vedlike. Oppover hadde vi noen solglimt, på toppen kunne vi se mørke skyer som rullet innover. De var så pass mørke at jeg trodde vi ville få regn på oss, men vi kom ned uten å ha kjent dråpen. Det må jo egentlig noteres som en grei søndagstur i november, når vi ikke får regn på oss overhode. Som vanlig møtte vi far og mor og unger på tur. Omtrent halvveis. De på vei opp og vi på vei ned. Da var klokka rundt to og det ville bli mørkt rundt fem. Antakelig ikke nok tid til å komme helt opp og ned før mørket. Vi forsøkte å vaske buksene i bekken ved parkeringsplassen. De var helt svarte med et tykt lag sorpe omtrent til knærne. Og litt over viste det seg. Vi fikk bare av det verste, det var nok igjen til at det laget merker på bilsete. Vi kom opp - og ned… [url={url}]Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden[/url]

Nordøst av Bodø i Tjerndalen ved Steigtind ligger fortsatt litt rester etter en F86F Sabre som styrtet der i 1961.

Kjøpt som julegaver til meg selv, av meg selv, fra familiemedlemmer: Thermarest Neoair Trekker Thermarest Compact Chair Kit Thermarest Universal Sheet

Hei igjen. Takker for tips Vrimmel. Men det eneste jeg trenger å gjøre er å holde fingrene av fatet. Skogen har stått mer eller mindre urørt svært, svært lenge og bærer preg av det. Jmf dette tilfeldige bildet jeg har liggende på Mac`n: Det er masse fugl og annet vilt i gammalskau som dette, men ofte helt andre arter enn hva vi er vant til å se i mere "domestisert" landskap. Feks vanlige meiser finnes knapt, men Fuglekonge har jeg sett flere ganger. Og mange forskjellige spetter, de har nok av gamle og døde trær å holde på med. Og ravn, ørn, ender, skriker etc etc. Også skogsfugl da. Mye Orrfugl og storfugl Urørt skog er svært viktig biotop for mange arter. Det er derfor den må taes vare på. Har flere ganger funnet skogsfuglmøkk på trappa til koia, så jeg satt opp et viltkamera sist vinter i håp om å få et bilde. Det var en annen kar som kom på besøk (PS absolutt ikke min intensjon med noen form for overvåkning, det er ingen stier til koia, og neppe folk som ferdes der): Dro inn en tur etter jobb i går og har nettopp kommet hjem igjen. Det er mao bare noen timer siden jeg hørte orrfuglen spille tretoppene. Det er en tråd på forumet som heter "Hvor har du vært på tur....". Jeg har ikke mye å bidra med der, for det siste året har jeg bare dratt på tur til samme stedet hver gang. Har gjort meg lommekjent, noe som er en stor fordel på jakt etter skogsfugl. Men som nevnt, jeg jakter på dem, kun unntaksvis skyter jeg dem. Det er aktiviteten som er målet, ikke resultatet. Ang pris har nok det lite med flaks å gjøre. Flaksen har man hvis man får mulighet til å kjøpe, og hvis man blir godkjent av respektive kommuner som kjøper. Masse byråkrati det der. Prisen fastsettes av takstmann etter verdien på tømmeret. Det er "forbudt" å selge for annet enn takst, dvs da blir salget stoppet av kommunen. Siv & co har sagt de skal endre på dette. Jeg håper av hele mitt hjerte de mislykkes selvom det kanskje kunne gjort meg til en rik mann. Kommersialisering og privatisering av natur, vilt, fauna og økosystemer må motarbeides. Med alle tilgjengelige midler.

Jeg bruker poser fra Mountain Equipment som er smale og har elastiske sømmer så de suger seg inntil kroppen.

Støtter JanRH i at Mammut Sphere UL er slank i formen, har spring utgaven og er betydelig smalere enn andre poser jeg har prøvd.

Noen visuals fra første rypejakthelga i år. Et kraftig og langvarig høytrykk førte til sommertemperaturer i det karrige høyfjellet. Lufta stod dønn i ro, og sola stekte. Absurd å vandre i shorts i 1000 moh med hagla beredt. Fjellet bugna av fugl, og det var uproblematisk å få fylt kvota. Det beste er dog å vite at det satt igjen store mengder fugl etter oss: Et godt rypeår. Området vi pleier å være i denne helga er også tillatt for garnfiske, og røya gikk villig i garnene. Denne turen er en av få "luksusturer" jeg drar på, med 10-manns lagstelt med vedovn, båt og mengder av god mat og drikke. En fantastisk langhelg i en enorm natur sammen med fadern og to kamerater. Verktøyet: Remington 1100 halvautomat Høytrykk fra første dag: Fjellet øste av sin rikdom: Basen står alltid på sin faste plass. Hvert eneste år. Neste jaktdag bød på de samme forholdene. Varme, høytrykk, septembersol. Is fra en evigvarende snø/isflekk ble brukt til kjøling av røye og øl. Litt av fangsten. Råvarer for vidunderlige middager utover vinteren. Vannpause, underveis på en lang jaktdag i høyfjellet. Nattestid, ved bålet. Sløying og rensing av fjellrøye.

To tråder om det samme, her ja... Mekka egen til min Whisperlite Universal: 4mm plexiglass, 3mm skruer og (superlimte) muttere som fester. Superlimt borrelås som feste for parafinflaska. Skruene er faset inn i baksiden så de ikke stikker ut. Som første forsøk er jeg godt fornøyd, men skal nok runde av kantene mtp pakking, samt muligens feste på noe aluminiumsbrannisolasjonsstoffgreier (liten bit liggende til høyre i bildet) jeg har liggende.

Eg har skrive litt om ein barnepose på bloggen vår: http://urtur.wordpress.com/utstyrsprat/soveposar/