Vinnerliste
Populært innhold
Viser innholdet med mest poeng fra 09. nov. 2015 i alle områder
-
Det har omtrent gått ett år siden jeg dro til Sør-Korea og gikk Baekdudaegan. Det betyr at høsten har kommet igjen og en ny langtur står for døren. I år reiste jeg til Tyrkia for å gå The Lycian Way. For de som har lest 'Gå, Eller Kunsten Å Leve Et Vilt Og Poetisk Liv', så er det deler av denne ruten Tomas Espedal gikk på i boken. Jeg fant ut om ruten i et fly-magasin på flyturen tilbake fra Seoul av alle steder. Lovnadene var fjell, strender, blått hav, natur og antikke ruiner. Offisielt så starter ruten fra Ovacık, men jeg valgte å gå fra Fethiye. Ruten følger så Tekke-halvøyen til Geyikbayırı ikke så langt unna Antalya, og er 540km lang ifølge guideboken (det er veldig motstridene informasjon rundt dette omkring). Jeg brukte 31 dager på ruten. Det ble ikke til at jeg gikk de lengste dagsetappene denne gangen. Ruten i seg selv er ikke så vanskelig, selv om den innehar sin del av bratt opp- og nedstigninger, samt deler med vondt underlag og gå på (i tillegg til dårlig merking som ofte førte en på villspor). Jeg hadde nok valgt å starte for tidlig på året og ble straffet for det, varmen ble til tider veldig høy og jeg slet med å tilpasse meg å gå i den. Spesielt å få sove skikkelig. Jeg hadde opprinnelig tenkt å telte mer, men det ble for varmt i teltet mitt og jeg så raskt at jeg måtte belage meg på å overnatte på gjestehusene man kommer til langs ruten. Jeg møtte få andre som gikk hele ruten, men flere grupper som gikk utvalgte deler av ruten. En litt morsom observasjon er at på den vestlige delen av ruten møtte jeg på flere tyskere, noen engelskmenn og franskmenn, europeere med andre ord. Mens på den østlige delen møtte jeg på definitivt flest russere, samtidig som at de gikk i motsatt vei. I forhold til forventningene mine holdt ikke ruten helt mål, men jeg får legge godviljen til og si at noen av årsakene til at alt ikke helt føltes så bra var at jeg sleit med varmen og ikke sov så godt i starten pga det, i tillegg til at jeg hadde noen mageproblemer. Når jeg ser tilbake på turen, er jeg mer fornøyd. Av høydepunkter var de første dagene og spesielt den første 'offisielle' dagen på ruten mellom Ovacık og Faralya, overnatting ved fyrtårnet på Gelidonya med solnedgang og soloppgang der, ruinene av en gammel kirke høyt oppe i fjellene (Alakilise) og klatringen opp til og overnattingen på Tahtali Dagi / Mt. Olympos (2365moh). Den verste dagen på turen var da jeg gikk fra ruinene av Sura til ruinene av Myra, og møtet med en veldig aggresiv hund hvor jeg måtte gå ut av mitt vanlige sinn og skrike høyt til for å holde den på avstand, med påfølgende tur der ruten gikk gjennom en lang strekning med tornekratt. Merkingen på ruten er ett kapittel for seg selv, den veksler fra god til helt håpløs. Og det var omtrent minst en gang om dagen hvor jeg fant ut at jeg hadde gått feil og måtte gå tilbake for å finne ruten igjen. Merkingen kunne fint peke til venstre, mens ruten gikk til høyre. Stort sett greit nok, når det ikke var snakk om lange avstandene. Men når jeg var på etappen høyt oppe i fjellene hvor det ikke er noe sted å overnatte eller å få mat og usikkerhet rundt tilgang til vann, var det noe annet. Bærende på fem liter med vann ble det frustrerende å måtte klatre opp igjen, etter å ha begitt seg ett stykke nedover på feil grunnlag. I etterkant vil jeg faktisk anbefale folk som tenker å gå ruten og ta med seg en GPS med ruten lagt inn på. Likevel, så er jeg fornøyd med ruten. For de som er interessert så vil jeg legge ut dagsrapporter på bloggen min, oversiktssiden min finner dere her: http://tarjeiskrede.blogspot.no/p/the-lycian-way.html (legger nok ut info om ny dagsrapport på forumet og). Bilder finner dere her: https://picasaweb.google.com/tarjei.skrede/TheLycianWayTeaser?authkey=Gv1sRgCNrrwLjfq5botgE. Noen utvalgte bilder: Fra andre dagen på ruten (offisielt første dag) mellom Ovacık og Faralya, gående nedenfor Baba Dagi med utsikt over Middelhavet og kysten og stranden ved Olüdeniz. Mens jeg spiste frokost på bryggen i Simena svømte denne caretta caretta skilpadden forbi. I ruinene av Myra utenfor Demre. Man får sin dose ruiner i løpet av vandringen. Soloppgang fra fyrtårnet ved Gelidonya, det sydligste punktet på kysten til Tyrkia. Teltplassen nedenfor toppen av Tahtali Dagi / Mount Olympos. Jeg og en til campet her, før vi tidlig neste morgen klatret opp til toppen av fjellet.4 poeng
-
Tenkte å prøve meg på den gamle normalruta opp til Hovsnebba, nemlig det som blir kalt for Tjuvstigen/Tjuvstien. Etter å ha snakket med gårdseier ved Furu om å få parkert der fikk jeg noen beskrivelser på ruta. Han sa også, slik som jeg hadde lest i andre turrapporter at det ikke finnes noen sti lenger, og nederst er skogen så tett at det er relativt utrivelig der! Grov rutebeskrivelse av Tjuvstigen (bildet har jeg tatt ved en tidligere anledning) Får å unngå skogen tenkte jeg å prøve meg på ei litt anna rute forby skogen, så jeg fulgte en gammel vei fra krigens dager fram til en tysk bunkers på Oreima hvor snørasene fra Kufonna lander. Her var det ikke skog, men mange klipper og bratte svaberg for å komme seg opp på selve Tjuvstigen. Det gikk greit å komme seg opp her, mange alternative ruter for å unngå klatring i stupene. Kom meg opp i Tjuvstigen og fortsatte forby ett lett klyvepungt før jeg kom opp til ei hule ved ett nytt kort og enkelt klyvepunkt. Fra avstand, eller fra Sunndalen ser disse tre klyvepungtene meget utsatt og bratt ut, men det viste seg at de var nokså enkel å passere, nesten litt for enkelt, da det ikke gav meg noen utfordringer! Det gjaldt også det øverste klyvepartiet, som var ca 30 høydemetre med bratt gange på ett ødelagt svaberge. Etter det fulgte enda ei stor bratt gress-slette før jeg måtte opp på Høgslåa (1000-1300m). Her ble det synlig sti ett stykke, men den forsvant ned mot Bjønnalauvet og normalruta til Hovsnebba. Fortsatte oppover, men i stedet for å følge ruta markert på kart fikk jeg rett på ei renne og kom ganske enkelt opp på ryggen mellom V1 og V2. Herfra å opp til toppen var det glassert is over alle steiner, så jeg løp ikke opp! Retur samme vei, men ettersom det blir så mørkt i disse dager prøvde jeg meg på skogen mot Furuveita, da det er vanskelig å finne ei rute ned stupene i Kufonna i mørket. Fikk konstanter at den her skogen var av verste sort, type ugjennomtrengelig kratt på 2-3m høyde, nesten så ille som noe av krattet som møtte oss i Alaska i fjor. Trærene lå selvsagt på skrått, så å bevege seg langs var vanskelig. Jeg kom meg litt ned mot stupene hvor trærene var høyere og snart kunne jeg krype/treklatre meg langs mot Furutveita. Sendte ned endel steiner hele veien for å sjekke hvor langt unna stupene jeg var. Flott med sonar! Det funka fint å jeg peila meg inn på Furutveita og kom meg ned til bilen igjen.4 poeng
-
Med motivasjonen for å plukke litt mer alpine 2000-metringer pluss å få noen kule natt- og soloppgangsbilder i spenstig terreng ble det så jeg våkna tidlig på lørdag morgen for å sjekke om yr.no fortsatt hadde bevart den store sola og minimalt med vind for søndagen. Joda, det lovte godt det her, så kjørte fra Trondheim så snart sekken var pakka. Fikk med meg noen gode klær, soveposen og en pressenning (i tilfelle vind å snøfokk) i 65l-sekken. Startsted: Spiterstulen (1100m) Avstand: 26.9km Høydemeter: 2060m Gikk ut fra Spiterstulen og fulgte kjent sti opp Visdalen og inn Urdadalen. Ut fra kartet og det jeg hadde sett av bilder å slikt så det ut som det var best å legge seg til mellom Midtre (2339m) og Store Hellstugutinden (2346m), flotte motiv derfra, og kanskje kunne jeg lett bestige Midtre om natta i ett langeksponeringsbilde? Høstfarger ved Spiterstulen Snøfokk på Midtre Urdadalstinden (2060m) Snøen hadde lagt deg dypt, så jeg vurderte aldri å gå over Nørdre for å komme meg til målet for kvelden. Jeg gikk rett inn til den nordligste Urdadalstjønne og skrådde øst og rett opp. Lå allerede noe nysnø på 1400m, men det var fast snødekke fra 1600m. Det gikk greit helt til rundt 1800m da det plutselig ble ganske mye snø, stedvis knehøyde. Heldigvis fast snø nederst med pudder oppå, så det var fint feste. Men endel fall ble det da det ble vanskelig/umulig å se om det var stein eller sprekker jeg trampa på. Så turen opp ble slitsom og noe tidkrevende, men kom meg opp nederst på traversen mellom Midtre og Store. Fant fort ett perfekt sovested under en liten pinakkel på Midtre sin side, der det var noe overheng og i le for nordvestvinden. Skyer og litt snø kom inn på ettermiddagen og kvelden Endelig opp på traversen Midtre Hellstugutinden (2339m) sett fra Søre Hellstugubreahesten (2111m) Men før jeg la meg gikk jeg ut på breen og ned til Søre Hellstugubreahesten for å bare få plukka med meg den å i farta. Gikk fint å gå ned dit, men på returen opp igjen fant jeg ut at nå var det nok oppoverbakke for idag. Jeg la meg kl 21.00 å satte vekkerklokka på 03.00 før jeg rulla meg inn i soveposen og presenningen. Ble kanskje 4 timer med søvn, noe vind rundt midnatt holdt meg våken. Pga vinden ble jeg halvveis begravde i nysnø som hadde samlingspunkt der hvor jeg hadde lagt meg til, så jeg var våken litt for å holde presenningen i ro og orden. Vokna kl 03, overasket over at jeg hadde sovet som ett barn de siste to timene. På med klær og noen bilder av sovestedet før jeg fortsatte med å ta ett bilde mens jeg gikk opp på toppen av Midtre. Det var nesten fullmåne, så natta var lys og klar som bare det, hadde ikke trengt hodelykt om det ikke var for at jeg skulle lage lysbane i bildet jeg tok! Camp og Store Hellstugutinden bak Nattbestigning av Midtre Månelys fra fullmånen Hurrungane nattestid Da jeg var ferdig med Midtre og noen bilder var det bare å sette seg ned å vente på soloppgangen. Fikk i meg noe mat og smelta opp 2l vann. Sola sto etterhvert opp og det var helt vanvittig flott. Utsikten fra disse toppene er noe av det fineste jeg har opplevd må sies! Venta til sola starta å varme godt på ansiktet før jeg la ivei mot Store H. La fort merke til at det hadde vært kaldt inatt, for den harde snøen som det var godt hold i igår hadde blitt porøs og bare gikk i oppløsning eller eksploderte under skoene. Lite hyggelig, da det var stedvis ganske bratt og utsatt, spesielt i all snøen opp mot Store. Brukte laaaaang tid opp til Store, alt for lang tid, men kom meg opp tilslutt etter utalje runder pauser underveis der risikovurdering ble reflektert! Der ble det ett varmt måltid, og over en time med pause mens jeg nøt utsikten. Det ble utrolig varmt og sola smelta snø helt opp til varden. Store Hellstugutinden i blåtimen før soloppgangen Uranostinden (2157m) i sørvest Bukkehøe (2314m) Semelholstinden (2147m, nærmest), Visbreatinden (2234m) og Store Austanbottstinden (2204m) bakerst På vei mot toppen av Store Panorama fra Store Hellstugutinden (2346m) Store Veotinden (2240m) Hadde egentlig planlagt å ta med Nestsøre og kanskje Søre, men nå var jeg mettet på oppoverbakker etter alt slitet opp hit. Hadde også sett for meg ei renne som raskt ville ta meg rett ned på kort tid så de andre toppene får stå til siden. Fikk på meg sekken og gikk ned fra Store H. På det femte skrittet mitt neddover treffer høyrefoten min luft under snøen, ikke stein og jeg faller enda engang. Denne gangen var det kneskåla på venstre bein som tok imot støyten før tok neddi med armene. Fy f... som det gjorde vondt! Ble noe blod og kjente at dette kommer til å bli ett helvettes stivt kne etterhvert, så var bare å gasse på ned til bilen mens kneet fortsatt var gangbart. Tre timer senere var jeg framme og kjørte hjem, meget fornøyd med turen, kanskje en av de fineste turene jeg har hatt så langt. Fikk i meg en burger på Lom, og innen jeg var tilbake i Trondheim var kneet så stivt å vondt som bare det, menmen! Retur ned bratt renne3 poeng
-
Hvordan du vet at du har valgt rett teltplass... A moment in time by Espen Ørud, on Flickr3 poeng
-
Dag 1: Fethiye - Ovacık: Karmylassos, en spøkelsesby. http://tarjeiskrede.blogspot.no/2015/09/fethiye-ovacik.html Første dag på ruten er en rolig start, hvor undertegnede får føle på varmen og besøker en spøkelsesby som høydepunkt på vandringen. Dag 2: Ovacık - Faralya: Baba Dagi, Pappa-fjellet. http://tarjeiskrede.blogspot.no/2015/09/ovacik-faralya.html Offisielt så starter ruten fra Ovacık, så dette var den egentlige første dagen på den lykiske veien, det var og den desidert fineste dagen, hvor ruten gikk oppover mot Baba Dagi med fantastisk utsikt over Middelhavet og kysten rundt Olüdeniz. Dag 3: Faralya - Alınca: Utsikt ned mot Yedi Burun fra Alınca, teltplassen min nedenfor. http://tarjeiskrede.blogspot.no/2015/09/faralya-alinca.html En dag som startet rolig, men var veldig varm. Etter en svømmetur i vannet ved Kabak, var det en hard, men flott, klatretur opp til Alınca. Dag 4: Alınca - Bel: Utsikt fra den lykiske veien der den går bratt ovenfor Middelhavet, her nedenfor Alınca. http://tarjeiskrede.blogspot.no/2015/09/alinca-bel.html Nok en veldig flott dag, men med noen problemer med veimerkingen. Passerte ruinene av Sidyma og endte opp i en liten fjellandsby hvor det var bekmørkt om kvelden, bare noen lys her og der kunne sees i mørket, ingenting annet. Dag 5: Bel - Pydnai: Utsikt over Patara-stranden med ruinene av Pydnai i forgrunnen. http://tarjeiskrede.blogspot.no/2015/09/bel-pydnai.html Den første dagen hvor vandringen ikke var av det store, lite søvn, vondt i magen og varmt, men gjestehuset jeg kom til var fantastisk.2 poeng
-
Og så må jeg bare fortelle en liten historie fra turen med engelske skolebarn som illustrerer litt hva du kan havne opp i som turleder. Det var med en gutt som var veganer, https://no.wikipedia.org/wiki/Veganisme , og selvfølgelig måtte denne gutten falle og skrubbe opp kneet sitt. Han fikk panikk når han så blod og et par av lederne besluttet straks at to voksne måtte følge ham tilbake til huset vi bodde i for å rense og bandasjere kneet hans. Som gammel hjelpekorpsmann og speider så er jeg vandt til å improvisere og mente at mitt lille lommeapotek kunne berge situasjonen. Nei, gutten hadde egne bandasjer og "medisiner" og kunne ikke behandles med vanlige antiseptiske midler fra apoteket. Ok, jeg tok på meg en litt strengere mine og refererte til sikkerheten til de gjenværende barna hvis to leder skulle forlate gruppen og da fikk jeg selvfølgelig spørsmålet i retur, "hva vil du da foreslå"? Svaret var enkelt. Jeg hentet opp noen sterile gas-kompresser fra lommeapoteket og fjernet innpakningen. Så bad jeg gutten tygge forsiktig på en kompress mens jeg brettet opp buksebeinet for å komme til såret. Det stod noen spørsmålstegn rundt og så på, men når såret ble renset med guttens eget spytt og bandasjert med gas som var sterilt og helt sikkert ikke laget av verken dyr, fugl eller fisk, så kunne det vel ikke bli bedre. Det syntes i hvert fall faren til gutten når han ble hentet noen dager senere og gutten fortalte hva som hadde skjedd.2 poeng
-
Først ut. Med meg på reisen hadde jeg en liten Legomann, som fort fikk navnet Lycia-Bill. Lycia-Bill gikk jo ruten han og, så godt som noen, og her er hans fortelling fra turen: Lycia-Bill's Adventure On The Lycian Way: http://legowalks.blogspot.no/2015/11/lyciabill.html inne på siden, trykk på bildet for å starte slideshow. (en feil på siden gjør at jeg ikke får lagt til lenken på bildet).2 poeng
-
Tåken ligger tungt utenfor vinduene, men likevel må en ut. Å vandre, selv om en ikke kan se. Jeg legger turen opp mot stødige Hattefjell, i Seljord, og forsvinner inn i skyene. Før skyene omslynger meg for godt kan jeg fra stien se skyene som river gjennom trærne og fjellsidene. Så dempes lydene, ting blir og så dempet i tåken. Som landskapet dukker de først fram igjen når de sakte kommer til syne igjen. Oppe på Hattefjell er alt grått, jeg kan se lydene nedenfra bare. Noen har hengt opp bønneflagg på toppen, de henger der våte av dugg, små perler. Intet å se. Jeg går videre til Hattfjelltjørn, velger rent tilfeldig å gå videre dit. Det er helt stille, ikke noe vind. Skodden ligger tett. Jeg kan ikke skille vannet fra skyene, de glir i ett, glir sammen. Man kunne like gjerne ha gått ut i et tåkehav, som i vann. Når jeg nærmet meg vannet så det ut som kanten på en klippe. Neste dag ligger det fortsatt et tykt lag med skyer over Seljord og vannet til Ørmen. Jeg og min far kjører opp i Kivledalen, ved Heimkleiv kommer vi over skyene og solen skinner. Vi skal gå til Høna ved inngangen til Finndalen, opp dit er det en nydelig sti. Høyt oppe kan vi se skyhavet som strekker seg så langt vi kan se i horisonten, Lifjell stiger bratt opp av havet. Ved Høna blåser det friskt. Nede gjør skyene et forsøk på å flykte, men blir raskt blåst ned på plass igjen. Finndalen ligger der, nå i høstdrakt. Landskap i tåke... På toppen av Hattefjell, ikke mye utsikt. Hattfjelltjørn, vannet og tåken går i ett. Skyene ligger lavt om morgenen. Utsikt over Seljordsvann som ligger skjult under ett hav av skyer. Skyene strekker seg langt bak i horisonten. Surrealistisk landskap...2 poeng
-
Etter å ha kommet hjem fra Caminoen i Spania hadde jeg lyst til å få meg en tur i fjellene her hjemme, men hadde ikke all verdens tid til planlegging og forberedelser. Så valget falt på Langsua, eller tidligere Huldreheimen (jeg liker igrunn det navnet best), etter at jeg i flere år hadde ment at det ville være et fint område å gå i for foreldrene mine. Det skulle være kortere avstander mellom hyttene der og lettgått terreng. Det slo liksom aldri helt an, så jeg måtte gå der selv. For kort tid til å planlegge en skikkelig telttur og, så det ble fra hytte til hytte (igjen). Jeg startet turen med å gå fra Espedalen Fjellhotell til Storhøliseter, en kort tur bare. En kort tur i mye regn, men jeg liker av og til å gå i skikkelig rufsevær. Les mer om dag en på turen her: http://tarjeiskrede.blogspot.no/2015/08/fjellhopping-i-langsua-nasjonalpark-dag.html. Siden det er korte avstander mellom hyttene i Langsua, planla jeg med å gå dobble 'etapper'. Fra Storhøliseter valgte jeg å gå til Liomseter. Jeg likte meg godt på stien mellom disse to hyttene. Litt mer fjell i starten, så mer vidde mot slutten, variasjon. Hadde en liten avvik fra vanlig t-merket rute i starten da jeg ville gå en rute mellom Storhøpiggen og Storhøa, hvor jeg endte opp med å ta feil av stien jeg fulgte (umerket) og ett mer tydeligere sauetråkk. Jeg endte opp i tåken, og måtte sette kompasskurs mot vest for å komme tilbake på rett kjøl igjen. I starten var det overskyet, tåkete, grått og vekselsvis regn, men mot slutten lettet været og det ble fint. Les mer om dag to på turen her: http://tarjeiskrede.blogspot.no/2015/08/storhliseter-liomseter.html. I min opprinnelige plan hadde jeg tenkt å gå om Storeskag, men kartet sa jo ikke noe om at hytta der var nedlagt. Etter litt revurdering fant jeg ut at det var greiest å gå tilbake igjen til Storhøliseter for å nå min tanke om å komme meg til Gjendesheim på lørdag. Det går heldigvis flere ruter til Storhøliseter, så tilbake gikk jeg om Skriurusten. En fin vandring med god utsikt mot fjelltoppene til jotnene, men det var vått å gå det siste stykket tilbake til Storhøliseter. Les mer om dag tre på turen her: http://tarjeiskrede.blogspot.no/2015/08/liomseter-storhliseter.html. Fjerde dagen føltes mer som en transportetappe etterhvert, da stien gikk en liten stund på en grusvei langs Øyangen. Jeg gikk mot Sikkilsdalsseter, og nok engang luksus i fjellheimen. Været var stort sett fint. Høydepunktet var Vangstulkampen og utsikten fra toppen. Les mer om dag fire på turen her: http://tarjeiskrede.blogspot.no/2015/08/storhliseter-sikkilsdalsseter.html. Siste dagen på turen gikk mot dørene til Jotunheimen, og var den flotteste på turen. Går sikkert ut på tynn is her for noen, men drister meg til å si at turen over Sikkilsdalshøa ikke står noe tilbake for folkevandringen over Besseggen. Fra toppen får man og en nydelig utsikt over hele Jotunheimen. Og man får relativt gå i fred her, i forhold til naboen. Folkehav på Gjendesheim. Les mer om dag fem på turen her: http://tarjeiskrede.blogspot.no/2015/08/sikkilsdalsseter-gjendesheim.html. Jeg var godt nok fornøyd med turen min i Langsua, den ble gjort litt på sparket. Hadde egentlig mest lyst på en skikkelig telttur, men fant ut at jeg hadde litt for lite tid til å gjennomføre det (jeg liker nok å være litt mer nøye før en sånn tur). (Dette innlegget kommer lovlig sent, men tiden har vært kort etter sommerferien, så har ikke fått gjort så mye skriving for denne turen før nå.)1 poeng
-
Det er ikke, nødvendigvis, noe annerledes å slipe en slik kniv, enn en "vanlig" kniv(karbonstål). Det kan gjøres på akkurat samme måten. Det tar bare litt lenger tid1 poeng
-
Kondisjonstest for broderen. Vi diskuterte hvor søndagsturen skulle gå på lørdagskvelden. Broderen ønsket en litt lengre tur for å teste formen, og jeg ville helst et stykke opp i høyden. Vi ble eninge om å prøve Bynuten. Det viste seg at vi ikke mente helt det samme med å “prøve”. Broderen har, på grunn av en hytte på Stavtjørn, ikke fått gått noe særlig det siste halve året. Det har blitt en god del turer rundt på høgjæren, men ikke mange “langturer” Han ville derfor sjekke om formen fortsatt var god. Jeg mente å sjekke om forholdene var slik at vi kom til topps…. Værmeldingen var ikke helt gal. Litt sol, ikke regn og lite vind. På parkeringsplassen var det likevel så pass kaldt at vi hadde på fleecen. Det ble selvsagt varmt i bakkene oppover, men aldri så varmt at vi vurderte å gå i ullblusene. Oppe i høyden var det flott. Småtjernene lå speilblanke. Men over kantene trakk det kaldt. Det var vått på berget, slik at vi måtte sikre hele tiden for å unngå fall. I tillegg var sorpa - som vanlig - en utfordring. Det ble litt forsiktig gåing utover og oppover. Et stykke ute langs Trodlabærtjønnet traff vi to stykker som ville fiske. De hadde rigget seg til med bål og greier, og skulle bruke dagen. Vi traff karene igjen på vår vei nedover, bålet var nedbrent, men de fisket fortsatt. Resultat: to fisker… Det var andre som ville til topps som oss. Vi så og passerte - så vidt - en gjeng og holdt følge med et par. På vei nedover ble det til at vi sikret ennå mer. Stien var oppgått og det var omtrent ikke hold i sorpa overhodet. Det ble litt lavere tempo enn “normalt” etter en stund. Broderen fikk problemer med tempoet i bakkene, og vi måtte ta det litt roligere. Men vi kom opp. Slik jeg forsto broderen, hadde han ikke vært helt sikker på det ved start. Kondisjonen forsvinner fort om den ikke holdes vedlike. Oppover hadde vi noen solglimt, på toppen kunne vi se mørke skyer som rullet innover. De var så pass mørke at jeg trodde vi ville få regn på oss, men vi kom ned uten å ha kjent dråpen. Det må jo egentlig noteres som en grei søndagstur i november, når vi ikke får regn på oss overhode. Som vanlig møtte vi far og mor og unger på tur. Omtrent halvveis. De på vei opp og vi på vei ned. Da var klokka rundt to og det ville bli mørkt rundt fem. Antakelig ikke nok tid til å komme helt opp og ned før mørket. Vi forsøkte å vaske buksene i bekken ved parkeringsplassen. De var helt svarte med et tykt lag sorpe omtrent til knærne. Og litt over viste det seg. Vi fikk bare av det verste, det var nok igjen til at det laget merker på bilsete. Vi kom opp - og ned… [url={url}]Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden[/url]1 poeng
-
Jeg har tenkt samme tanken som deg i mange mange år, men nå tror jeg ikke at jeg gidder å prøve, men er du ung og sprek og ikke har andre forpliktelser enn deg selv så kan jeg gi deg noen tips. Hvis du skal gjøre dette til noe mer enn en hobby så er det f.eks. et marked som betaler bra og en potensiell kundegruppe som ikke har så mange tilbud. Ja og først så må du skaffe deg en god forsikring så du ikke risikerer søksmål i millionklassen for en forstuet tommel eller en brukket ankel eller i verste fall en fatal ulykke. De som betaler bra er næringslivet. Å arrangere turer, ja gjerne tematurer for næringslivet vil nok gi mer stål i kassen en å forsøke seg mot norske menigmann. Vanlige nordmenn er ikke villige til å betale noe særlig for et tilbud som ellers er gratis. Jeg har en del erfaring fra Turistforeningen og de turene går nesten ikke i pluss. Like vel er det mange som synes at det er mye å betale noen få tusenlapper for en helg med både mat, transport og overnatting. Skal du tjene penger på nordmenn så må du nok satse på turer som ligger helt i toppsjiktet av hva fysikk og utstyr angår. Så har du en turistgruppe som kommer hit med bobil, De kommer hit for å oppleve norsk natur, men kommer seg sjelden lenger ut i naturen enn at de kan se bobilen sin. De er ofte, i alder, over middagshøyden, har nok av penger og er ofte villige til å betale det det koster hvis de bare får kvalitet. De trenger ikke å bevege seg så veldig langt, men liker veldig godt hvis de kan bli transportert på en trygg, og gjerne litt spesiell måte. Så kan du vise frem litt natur som enten er litt spesiell eller spektakulær, planter eller dyr og så servere et måltid med spekemat, øl og norsk akevitt. Og hvis du har noen bunadskledde budeier til å servere så setter gjerne det krona på verket. Min kone var med firmaet sitt til Lillehammer under OL og da et planlagt arrangement gikk i vasken så fikk de i all hast hyret inn noen hester og sleder og dro på sledetur inn i skogen. Mange minusgrader, måneskinn og med en klar stjernehimmel så var kulissene på plass. Min kone ble sittende sammen med direktøren, pluss frue, for E.ON Ruhrgas som er det største børsnoterte gas og energiselskap i verden. En person som sikkert ville beholdt masken om så hele verden gikk opp i røyk, men å oppleve et norsk vinterlandskap med revespor og harespor i snøen og at min kone hadde så mye naturkunnskap at hun kunne se hva slags dyr som hadde gått der og i hvilken retning de hadde gått, gjorde nesten mannen rørt til tårer. Det er en del ting som vi tar som en selvfølge men som er veldig eksotisk for folk som ikke kommer lenger borte fra enn et stykke syd i Europa. Ja og så har du japanere og kinesere, men de opptrer som regel i store flokker. Jeg har også vert med engelske skolebarn på dagstur i syd Engeland, og det som av dem ble beskrevet som en nær døden opplevelse var ikke mer enn en tur i en liten bekk som kanskje var 20 til 30 cm dyp på det dypeste og hvor man måtte krype under noen trær som hadde falt over bekken. Jeg har også vert med på en del firmaturer rundt om i landet og det er utrolig hva en del mennesker er villige til å ta seg godt betalt for, og firmaene betaler. En vikinghjelm i plast, noen hjemmesydde "vikingklær", benker med sauefeller langs bordene og et under middels hjemmebrygget øl i glassene. En mer eller mindre "sann" og lokal røverhistorie fra vikingtiden sammen med litt spekemat og hundrelappene strømmet inn, Et siste tips kan også være å samarbeide med noen hoteller. De kan selge produktet ditt, skaffe kundene og så ringer deg når alt er klart. En enkel og grei måte å starte på som ikke tenger å koste for mye i form av markedsføring og reklame. Ref. http://callofthewild.no/ Lykke til.1 poeng
-
IKke spesielt vanskelig å bryne/slipe syns jeg. Bruker litt lengre tid enn på en kniv i karbonstål, gitt like verktøy (+ at denne (les: min) har ingen sekundæregg, bruker vel litt mer tid på kniver uten sekundæregg (*), da det jo blir litt mer stål å slipe bort.). Ellers kan man jo ty til litt hardere slipemidler (enn det du ellers behøver til karbonstål kniver), se f.eks http://morethanjustsurviving.com/sharpening-stainless-steel/. Ikke miljøvennlig? Du tenker på at den har skaft og slire av plast kanskje? Får bare passe på ikke å miste den ute i naturen da! Edit: *Mulig det er tertiæregg jeg snakker om, microbevel kaller de det på engelsk.1 poeng
-
Med kun bevegelse i bindingen vil gåbevegelsen være med stiv ankel. Har du gåfunksjon i støvelen i tillegg vil du også få et utslag i ankelen, dette gjør at bevegelsen mer naturlig og behagelig. 60 graders utslag er tilstrekkelig, og det holder med utslag kun i bindingen, men med utslag i begge deler blir det altså totalt sett lettere å gå. Når det gjelder midjebredde, så er sikkert 100mm fint om du kan "shoppe" pudderdager, altså stå bare på de dagene det er dypt pudder. På hardere føre er det bedre med smalere ski, de er både mindre slitsomme å kante og sitter bedre på hardt underlag. Det er flere dager med hardt underlag enn pudder gjennom en sesong. En rådgiver i en bank er egentlig en selger, det er lett å glemme. En butikkmedarbeider er selvsagt en selger, men har vedkommende god kunnskap og du legger godt frem dine behov, så er det det forhåpentligvis utstyr som oppfyller dine behov blir foreslått. Og du har alltd valget om å kjøpe eller ikke.1 poeng
-
Lim fast et gammelt tynt sitteunderlag under så fryser det ikke så lett fast og det vil ligge mer stabilt på ujevne underlag når det ikke er snø (Jeg bruker det under min treplate og er godt fornøyd)1 poeng
-
Sent i sesongen, men fortsatt tur i heia. Vinter? Om noen nevnte at november er vintermåned? Snø? Is? Temperaturen fredagsmorgen var 7 grader. Hjemover viste termometeret i bilen 14 grader. Det minner lite om vinter, men mer om sommer… Det føles ekstra godt å få en tur inn til Blåfjellenden i november. Nesten som om jeg skulle ha lurt naturen og fått noe ekstra. Været er selvsagt avgjørende. Tidligere var turen også bundet til helgene. Av en eller annen grunn mente arbeidsgiveren at jeg burde møte på jobben i arbeidstiden. Her er NAV adskillig mer medgjørlig. Denne uka ville det være brukbart heiavær torsdag og fredag. Hvorfor ikke utnytte været og dra på tur? På parkeringsplassen i Hunnedalen var det ikke andre biler enn min. Og jeg trodde heller ikke det ville være andre innover så sent på året. Det var spor i sorpa - både inn og ut. Antakelig en gjeng som hadde vært på dagstur. Det spesielle med novemberturer er lyset. Det blir liksom ikke skikkelig dagslys, og med start i tre-tiden ble det kveldslys hele veien innover. Denne gangen gjorde skodde og litt yr det skikkelig mørkt. Jeg gikk og tenkete på når mørket kommer. Jeg mente det ville være lyst nok til å gå, til rundt 5. Etter hvert som jeg kom innover i heia, sjekket jeg oftere og oftere klokke. Jeg vet hvor lang tid denne turen tar, men likevel…. Jeg fikk vann og ved på plass i hytta før mørket kom, men jeg måtte tenne stearinlys for å se hva jeg holdt på med, da ovnen skulle fyres opp. Da var klokka ikke mye over 5. Når dagslyset forsvinner så pass tidlig blir det en lang kveld. Alene på hytta. Det er godt selskap i en radio, og lesestoff og soduku gjør også at tiden rusler av gårde mot sengetid. Det lysner i 7-8 tiden på morgenen. Frokost og rengjøring tar tid, men denne gangen tok jeg det litt med ro. Jeg synes det er greit å ha hytta for meg selv. Tiden ble også benyttet til å fundere over om dette ble siste gangen i år. Og til å ta farvel med Blåfjellenden for i år, for sikkerhets skyld. Høytidlig selvsagt, med lua i hånden og et stille øyeblikk for meg selv.. Det hadde blåst litt opp i løpet av natten. Selvsagt sto vinden rett i mot. Det var i tillegg litt yr i lufta, som gjorde det litt utrivelig sånn helt i starten. Egentlig var turen tilbake helt grei. Mer enn grei til å være i november. Litt yr og vind er sjelden noe problem. Det viste seg at jeg ikke var alene i heia. Halvveis tilbake kom det tre gutter friskt joggende. De var på dagstur og skulle inn til hytta. De hadde tenkt seg rundt litla Fidjadalen og til Brådlansdalen på tilbakevei. Med tåke på toppen og uten merking, syntes jeg det ville være litt på kanten. Jeg tror de tok samme vei tilbake. Som om ikke det var nok, møtte jeg 8 ungdommer på parkeringsplassen som ville innover. Utlendinger - de har ikke helt samme forhold til kalenderen som “oss”. Denne gangen ville det ikke være problem å komme frem og tilbake. Det er jo nesten sommerforhold.[url={url}]Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden[/url]1 poeng
-
Haha! De fleste bildene til @tklami ser ut til å bli tatt på Plata rett før snuten jagde oss bort :D1 poeng
-
En rask tur i dag også, med inntak av et dusin novemberblåbær. Disse var i en hellning mot nordøst, ikke særlig høyt. Så de har blitt sent modne, og unngått nattefrost. De aller fleste var jo begynt å råtne, men de som fortsatt kjentes "spretne" og uskadet ut, smakte faktisk godt : På tur oppover litt høyere, bare rundt 300 høydemeter opp, ser jeg at løvtrærne begynner å bli løvfrie - her har det nok allerede vært en og annen frostnatt og vinden er mer hardhent med greioner og blader. Det er nesten bare snøen som mangler før vinterlandskapet tar over stafettpinnen fra høstlandskapet:1 poeng
-
Hei! Aller først; veldig bra tema på denne tråden! Etter år som speiderleder i Furnes Speiderleder, Hedmark Krets med diverse ansvar for vinterutstyret, ser jeg at småspeidere og bevere bør få all mat tilberedt av voksne på tur. Stifinnere og vandrere bør starte forsiktig med gass i sommerhalvåret. Ja, faktisk vandrere bør ha en del opplæring på gassutstyr før man slipper dem løs alene. Skikkelig primus for vinterbruk for vandrere og rovere; Let etter gammel Optimus 111 bråk på militært overskuddslager. Gi peffene like god opplæring som vernepliktige soldater med praktisk prøve før de lærer videre til sin patrulje! Ja, 111 er solid og tåler en del brukerfeil, men jammen er det en del smådeler som trenger varsom og øvet hånd. Grafittpakningen er kritisk punkt! Jeg ville også vurdert innkjøp av de helt få messingprimusene som dukker opp på Finn.no ved jevne mellomrom. Dersom selger er et turmenneske og ikke en skrotnisse som skal prakke på dere en antikvitet, er man i trygge hender hos en entusiast som kan gi gode råd på kjøpet! Speidere bør vite noe om gjenbruk og ressursutnyttelse og vil ha en del argumenter når unge speidere fra dott.com-generasjonen rynker på nesa over 50 år gammel messing. Dersom nymotens løsninger er eneste mulighet, er Kovea Booster +1 importert og solgt av drevne speiderledere som fremdeles finnes på bisontelt.no. For å støtte egne rekker; https://speider-sport.no/turutstyr/matlaging/kokeapparat/kovea-multifuelbrenner-booster.html Innenfor lovlig periode i sommerhalvåret bør åpen ild for matlaging være et naturlig alternativ for alle speidere. Faktisk ikke det mest miljøvennlige, men bålet sitter i ryggmargen på oss lenge før yoggi-yoggi-yoggi brøles ut i skogen når leirkosen skal begynne...1 poeng
-
Etter litt tidligsne for en tid siden kommer det nuh endelig et snøfall igjen her så da blir det vel ut og jage de litt lysere nordlysbildene. Det er forholdsvis stor forskjell i utfordringer med snedekket kontra bart terreng. Capturing Aurora by Espen Ørud, on Flickr1 poeng
-
Her må du nesten kjenne deg selv. En liten glød er typisk 20 lumen. For meg er det nok til å orientere meg frem i mørket i greit terreng, men det blir lite dersom det er er svært ulendt. 250 holder stort sett i massevis for meg, men det er sikkert en del på forumet som må ha over 1000 lumen. Folk har forskjellig nattesyn, og hodelykt bør velges deretter. Jeg vil uansett anbefale deg å velge en lykt som er behagelig å ha på kroppen. Dvs et ikke for stort batteri festet til hodet. Jeg har selv magicshine-lykt på 2000 lumen med stort, løst batteri som jeg kjøpte til sykling. Det var gøy å bruke den et par ganger på gåtur i nærområdet, men man går fort lei av noe som er stort og klumpete. Kraftig lys når man går eller fikler litt rundt teltet har sjelden noen praktisk hensikt annet enn å brenne batteriet raskere.1 poeng
-
Blir fort mye prat om membraner og vannsøyler her. Vel og bra det, og du har fått mye god informasjon fra kunnskapsrike folk! Vil bare minne om at folk har gått i fjellet lenge før "membranalderen", og de har klart seg veldig bra En vanlig vindtett anorakk (som du med litt flaks finner på loftet hjemme) + en regnjakke i sekken, og du er godt rustet til fine opplevelser i fjellet. Om turene i sommer skulle gi mersmak kan du etterhvert investere litt penger i utstyr som dekker behovene dine God tur!1 poeng
Vinnerlisten er satt til Oslo/GMT+01:00