Vinnerliste

Med motivasjonen for å plukke litt mer alpine 2000-metringer pluss å få noen kule natt- og soloppgangsbilder i spenstig terreng ble det så jeg våkna tidlig på lørdag morgen for å sjekke om yr.no fortsatt hadde bevart den store sola og minimalt med vind for søndagen. Joda, det lovte godt det her, så kjørte fra Trondheim så snart sekken var pakka. Fikk med meg noen gode klær, soveposen og en pressenning (i tilfelle vind å snøfokk) i 65l-sekken. Startsted: Spiterstulen (1100m) Avstand: 26.9km Høydemeter: 2060m Gikk ut fra Spiterstulen og fulgte kjent sti opp Visdalen og inn Urdadalen. Ut fra kartet og det jeg hadde sett av bilder å slikt så det ut som det var best å legge seg til mellom Midtre (2339m) og Store Hellstugutinden (2346m), flotte motiv derfra, og kanskje kunne jeg lett bestige Midtre om natta i ett langeksponeringsbilde? Høstfarger ved Spiterstulen Snøfokk på Midtre Urdadalstinden (2060m) Snøen hadde lagt deg dypt, så jeg vurderte aldri å gå over Nørdre for å komme meg til målet for kvelden. Jeg gikk rett inn til den nordligste Urdadalstjønne og skrådde øst og rett opp. Lå allerede noe nysnø på 1400m, men det var fast snødekke fra 1600m. Det gikk greit helt til rundt 1800m da det plutselig ble ganske mye snø, stedvis knehøyde. Heldigvis fast snø nederst med pudder oppå, så det var fint feste. Men endel fall ble det da det ble vanskelig/umulig å se om det var stein eller sprekker jeg trampa på. Så turen opp ble slitsom og noe tidkrevende, men kom meg opp nederst på traversen mellom Midtre og Store. Fant fort ett perfekt sovested under en liten pinakkel på Midtre sin side, der det var noe overheng og i le for nordvestvinden. Skyer og litt snø kom inn på ettermiddagen og kvelden Endelig opp på traversen Midtre Hellstugutinden (2339m) sett fra Søre Hellstugubreahesten (2111m) Men før jeg la meg gikk jeg ut på breen og ned til Søre Hellstugubreahesten for å bare få plukka med meg den å i farta. Gikk fint å gå ned dit, men på returen opp igjen fant jeg ut at nå var det nok oppoverbakke for idag. Jeg la meg kl 21.00 å satte vekkerklokka på 03.00 før jeg rulla meg inn i soveposen og presenningen. Ble kanskje 4 timer med søvn, noe vind rundt midnatt holdt meg våken. Pga vinden ble jeg halvveis begravde i nysnø som hadde samlingspunkt der hvor jeg hadde lagt meg til, så jeg var våken litt for å holde presenningen i ro og orden. Vokna kl 03, overasket over at jeg hadde sovet som ett barn de siste to timene. På med klær og noen bilder av sovestedet før jeg fortsatte med å ta ett bilde mens jeg gikk opp på toppen av Midtre. Det var nesten fullmåne, så natta var lys og klar som bare det, hadde ikke trengt hodelykt om det ikke var for at jeg skulle lage lysbane i bildet jeg tok! Camp og Store Hellstugutinden bak Nattbestigning av Midtre Månelys fra fullmånen Hurrungane nattestid Da jeg var ferdig med Midtre og noen bilder var det bare å sette seg ned å vente på soloppgangen. Fikk i meg noe mat og smelta opp 2l vann. Sola sto etterhvert opp og det var helt vanvittig flott. Utsikten fra disse toppene er noe av det fineste jeg har opplevd må sies! Venta til sola starta å varme godt på ansiktet før jeg la ivei mot Store H. La fort merke til at det hadde vært kaldt inatt, for den harde snøen som det var godt hold i igår hadde blitt porøs og bare gikk i oppløsning eller eksploderte under skoene. Lite hyggelig, da det var stedvis ganske bratt og utsatt, spesielt i all snøen opp mot Store. Brukte laaaaang tid opp til Store, alt for lang tid, men kom meg opp tilslutt etter utalje runder pauser underveis der risikovurdering ble reflektert! Der ble det ett varmt måltid, og over en time med pause mens jeg nøt utsikten. Det ble utrolig varmt og sola smelta snø helt opp til varden. Store Hellstugutinden i blåtimen før soloppgangen Uranostinden (2157m) i sørvest Bukkehøe (2314m) Semelholstinden (2147m, nærmest), Visbreatinden (2234m) og Store Austanbottstinden (2204m) bakerst På vei mot toppen av Store Panorama fra Store Hellstugutinden (2346m) Store Veotinden (2240m) Hadde egentlig planlagt å ta med Nestsøre og kanskje Søre, men nå var jeg mettet på oppoverbakker etter alt slitet opp hit. Hadde også sett for meg ei renne som raskt ville ta meg rett ned på kort tid så de andre toppene får stå til siden. Fikk på meg sekken og gikk ned fra Store H. På det femte skrittet mitt neddover treffer høyrefoten min luft under snøen, ikke stein og jeg faller enda engang. Denne gangen var det kneskåla på venstre bein som tok imot støyten før tok neddi med armene. Fy f... som det gjorde vondt! Ble noe blod og kjente at dette kommer til å bli ett helvettes stivt kne etterhvert, så var bare å gasse på ned til bilen mens kneet fortsatt var gangbart. Tre timer senere var jeg framme og kjørte hjem, meget fornøyd med turen, kanskje en av de fineste turene jeg har hatt så langt. Fikk i meg en burger på Lom, og innen jeg var tilbake i Trondheim var kneet så stivt å vondt som bare det, menmen! Retur ned bratt renne

Jeg og Tor Erik har lenge snakket om en rute fra Rauberflaket, en topp der Vestfold, Buskerud og Telemark møtes, til Styggemann på Skrim. Helgen 16-18. Oktober hadde begge mulighet og værmeldingen var strålende. Det måtte bli tur denne helgen! Fredag ettermiddag kommer vi oss oppover og har planlagt kun de to kilometerne til Rauberflaket for å tilbringe kvelden der og starte på turen Lørdag morgen. Vi tusler oppover den godt merkede stien, sola skinner fra skyfri himmel og bakken er faktisk litt frossen i skyggepartiene. På toppen tar vi den obligatoriske runden rundt varden for å være innom alle tre fylker før vi begynner å leite etter kveldens leir. Det eneste vi vet er at vi vil ha utsikt over Raudberen. Vi rusler derfor vestover gjennom skauen og plutselig åpenbarer det seg flott glissen furuskog og en vestvendt, flott hylle, akkurat med den utsikten vi ønsker. Kvelden nærmer seg og vi slår opp teltene. Innenfor en radius på 50 meter er det tørr furuved til å fyre i ukesvis. Vi samler sammen det vi trenger for kvelden og fyrer bålet. Kvelden tilbringes ved bålet og vi nyter klar, frisk høstluft og stjerneklar himmel. Klokka blir midnatt før vi finner soveposen. Bålet har en fantastisk avslappende effekt og tida flyr uten at man tenker eller bekymrer seg for noe som helst. Morgenen etter våkner vi til det samme flotte været. Tor-Erik er oppe tidlig og vekker meg i tide til soloppgangen. Vi tar det rolig, får med oss den flotte soloppgangen og litt frokost før leir brytes i 10-tida. Vi glemte begge å ta med noe særlig ekstra vann opp til toppen og er forholdsvis tørste. Vi rusler nedover fra Rauberflaket og gjør et stopp ved første bekk. Camelbak og flasker fylles opp og vi er klare for å starte på oppstigningen mot Pikstein, som vi håper skal være en fin topp før vi går innover mot Vindoren. Kartet viser sti mot toppen og vi prøver å finne denne. Tar ut kurs, men kommer aldri over noen sti. Antagelig er det en gammel "traktorvei" fra 60-70 tallet etter uttak av tømmer som er merket av på kartet, men denne er det få spor igjen av. Vi får en litt røff start på turen, med forholdsvis tett gammelskog, myrer og bratter. Følelsen er god når vi kommer oss over og ned mot Jomfruvassdalen hvor vi går skiløypa mot Vindoren. Det er mye myr og tungt å gå, men forholdsvis åpent og i skyggepartiene er det såvidt frosset til. Ved Trytetjern går vi på blåmerket sti og følger denne til toppen av Vindoren (651 moh). Ingen av oss har vært på Vindoren før, så det er fint å få med seg. Utsikten er bra og optimismen er stor om å nå litt inn på Omholtfjell før kvelden kommer. Ferden går videre og vi sikter på å komme litt vest for Darrebu for å kunne fortsette å følge "ryggen" innover. Det er et virrvarr av stier og merker i området og man skal holde tunga rett i munnen og følge godt med på retningen. Det er fort gjort å la seg lure av skiløype-merker og gamle tråkk. Vi klarer oss imidlertid bra og kommer til Fjellsetertjernet rundt fem. Leir etableres og ved sankes. Det merkes godt at dette er et forholdsvis populært område. Det meste av tørrved i nærheten er allerede sagd ned. Det er også kappet en del topper og greiner av friske trær. I tillegg er det fyrt bål både her og der, selv om det er etablert en fin bålplass. Slikt er unødvendig! Lag så få spor som mulig. Kvelden er fin, men kroppen er litt i ulage etter dagens etappe. Starten var nok litt i tøffeste laget for meg som ikke har gått særlig langt siden Hardangervidda i Juli. Tor-Erik tar imidlertid ansvar for middagen og etter et godt måltid kommer varmen og god-følelsen tilbake. Jeg er imidlertid forholdsvis trøtt og legger meg tidlig for å være klar til etappen over Styggemann. Sovner raskt og får mange timer i posen. Det gjør underverker for kroppen. Søndag morgen kjører vi på med egg og pølser til frokost. I 10-tida er vi igjen klare for avmarsj. Turen starter med lettgått terreng på blåmerket sti. Vi får med oss Fantefjell (700 moh) før vi ved Kongstjern finner ut at vi skal gå skiløypa på østsida istedet for blåmerket fra sør. Terrenget er forholdsvis tungt og mot toppen blir det forholdsvis bratt. Uansett morsomt å komme opp på toppen med storsekker fra den siden. Det er ikke mange andre storsekker å se blant de som er på toppen denne søndags ettermiddagen. Jeg har aldri vært på Styggemann før og var ikke klar over at utsikten var så flott! Her ser man blant annet Gaustatoppen, Lifjell og Blefjell. Tintin er ikke veldig glad i andre hannbikkjer og det blir et svare leven på toppen. Jeg spiser noen nøtter og tar noen bilder før jeg går litt i forveien nedover mot Sørmyr. Nedstigningen er litt bratt i starten og nedover bærer det preg av at dette er en populær rute. Det er godt nedtråkket og sølete. Tor-Erik tar meg igjen litt nede i lia og vi går til Sørmyr før vi legger videre sørover mot Mykle. Terrenget her er stort sett lettgått og de siste kilometerne tilbakelegges i godt tempo. Ved Mykle blir vi plukket opp og kan hvile bein og skuldre etter snaue 30 kilometer i svært variert terreng og flott vær! Flere bilder på bloggen: http://www.gjetrang.org/blog/tur-fra-rauberflaket-til-styggemann/

Høsten er virkelig og er en av det fineste årstidene å være på tur. Alle høstens farger som preger naturen, den kalde lufta som tar knekken på siste rest av blodsugerne og mørke kvelder med krystallklar stjernehimmel. Da Christoffer spurte om jeg ville bli med på en tur til Bløvatnet tok det ikke lang tid før avtalen var spikret. At det skulle lures en og anna storfisk i vatnet der oppe, gjorde ikke beslutningen noe vanskeligere. Lørdag morgen stod jeg klar med sekken og ble hentet av Chris. Det var bare å "gi na havre" mot Midsund, eller nærmere bestemt Midøya der turen skulle starte. Høsttur ut mot havet. Etter ei ferge og handling på nærbutikken gikk vi i forholdsvis rolig tempo oppover mot Bløvatet. Dette er et godt besøkt område og vi ble passert av flere personer som skulle ta turen til Bløkallen. Dette er en av få topper her, og hever seg 522 meter over havet. Det rolige tempoet skyldtes generell dårlig form i kombinasjon med fullastet sekker med øl, kjøtt og potetgull. Kanskje ikke den beste kombinasjonen det. Heldigvis var det ikke lange biten å gå opp hit, og etter en drøy time kunne vi legge oss i lyngen og sprette den første kalde. Det tok lang tid før vi kom i gang med fiskeriet, mye skulle diskuteres og vi måtte finne en egnet plass å slå opp gapahuken. Etter et par timer var pliktene gjort og fiskeutstyret ble montert. Fangsten ble ikke så mye å snakke om. Christoffer fikk en på ca 300 gram, det var alt. Da det begynte å mørkne var det bare å sette seg godt til rette i gapahuken, og nyte kvelden med god mat og drikke. Som bestilt kom stjernehimmelen og satte den velkjente prikken over i-en. Høsttur er absolutt anbefale. Klar for tur. Det pustes og peses. Bløvatnet. En velfortjent pause. Så skulle det fiskes. Ca 300 gram. Nattas krypinn. Dagens lunsj bestod av utgått frysetørket. Høststemning ved Bløvatnet. Christoffer hadde med flugestanga. Det var få vak å se. Det ble lite fisk på denne karen. Stjerneklar høstkveld. Høsten er fin, Bløvatnet var fint og turen ble fin. Med andre ord var begge fornøyd. Så får vi se om det blir flere turer med fiskestanga i år. Nå gleder jeg meg til vinteren kommer, og at isbor og pilkestikke skal bli tatt i bruk. Pudderkjøring og toppturer står også høyt på lista, og ikke minst planlegging av neste sommer. Slik jeg tenker nå kan det fort bli en ny tur til Nordkalotten, det er aldri feil. Men før bestemmelsen blir tatt skal det brukes timesvis på å studere kart for å finne den turen som frister mest. Det blir litt av en jobb. Takk for turen Christoffer. [url={url}]Vis artikkelen på bloggen[/url]

Med Egil på jobb. Det er egentlig sent i sesongen. Høsten har vært skikkelig bra. Og det har blitt noen turer i finværet. Egil ringte og spurte om jeg hadde anledning til å bli med til Kvitlen. Han ville opp for å få på plass en del lamper og lys - på dassen. Det var snakk om to overnattinger. Finværet må jo ta slutt en gang, og værmeldingen mente at vi ville få en fin dag opp, men tirsdag og onsdag ville bli mer grå - med nedbør. Det eneste positive med væromslaget ville være at frosten i bakken ville bli borte. Avtalen var at vi skulle ta av gårde rundt 9 på mandagsmorgen. Heldigvis ble det en liten utsettelse - veien ville være stengt i timer av gangen, og med start 11, ville vi komme greit igjennom. Det var en kar på parkeringsplassen ved Bjordal. Han kunne fortelle at det i tillegg til ham, hadde vært to andre på hytta den natten. Det er med andre ord fortsatt folk i heia. Bakken opp fra Bjordal til Brattabø ser enkel ut på kartet. Ikke mer enn et par - tre hundre meter stigning, og forholdsvis greit. Mellom kotene på kartet gjemmer det seg en del bratte kneiker og kanter som jeg synes er litt “utsatt”. Oppover og på tørt fjell, er det selvsagt helt geit, men nedover med regn - en helt annen historie. Vi hadde fint vær oppover. Det var sol og siden dalsiden vender mot sør, tørr bakke. Det eneste vi slet med var tunge sekker. Egil bar en god del utstyr. Høstsola var skarp, og kontrasten mellom lys og skygge, stor. Fargene var likevel slik at det måtte tas noen bilder. Hytta ligger på en kolle med utsikt nedover dalen. Den er utstyr med noen stor panoramavinduer, og det må bli et standardbilde å fotografere utsikten innenfra hytta og nedover. (Men hvem pusser vinduene?) Det er sent i sesongen men det var folk utenom oss - midt i uka. Vi var 5-6 stykker begge nettene. Og vi var ikke de eldste på tur. Mandag fikk vi besøk av en eldre kar - 78 år, som var på tur for sjekke opp den nye hytta. Egil fikk gjort det meste at det som var planlagt. Onsdagen sto det bare igjen noen timers arbeid. Helt i tråd med værmeldingen slo været om i løpet av natten. Morgenen var våt. Bakken var bløt, steinene glatte og sorpa var det heller ikke hold i. Og høsten var på hell. Bladene var mer eller mindre havnet på bakken, men fortsatt var det enkelte trær med blader i gule og røde farger. Regnet gjorde lyset mye bløtere, og det ble enklere å få fram høstfargene. Det er, for meg, ikke enkelt å komme seg ned bakken til Bjordal. Egil, - “bare” 4-5 år eldre enn meg, for nedover som det ikke fantes glatte steiner og bratte bakker. Jeg kom forsiktig etter - som en 80 åring. Vi kom ned, og nådde, med god margin, å komme gjennom tunnelen en god timer før vi hadde planlagt.[url={url}]Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden[/url]

Fjellforum har blitt stedet for deg som vil berette hvordan du presser gram ut av den mikroskopiske anatomiske sekken din. For å ha rett til å uttale seg, må man jobbe steinhardt for å redusere all vekt ned til minste minimum, og være så kreativ som mulig for klare å oppnå dette. Man skal ete næringspulver og tørka kaviar. Skylle det ned med vann fra bekken. Naturligvis ikke i en kopp. Den veier for mye. Man bruker hendene. Viktig å tørke hendene før man løper videre (ja – løper! For det er kult, og det gjør turen så gøy som den aldri før har vært!) Viktige gram å hente på å ha tørre hender! Skoene skal være av typen super-ultra-nano lightweight, naturligvis. Ankelstøtte og høye skaft er helt unødvendig. Gjerne beskjær sålen for unødvendig gummi. Man skal kutte av overflødige centimeter fra reimene på sekken, og vha kniv eller syl utvide alle luftehull og reimhull, her er det mye å hente! Man skal kappe skaftet på tannbørsten og file ned børstehøyden. Man skal brenne av halve månedslønna på å kjøpe det hippeste dyreste utstyret i signalfarvede state-of-the art lettvektsmaterialer på E-Bay. Skal man ha telt, må det være type Superlight-utgave.. Hvis det også blir for tungt, sover man i en ultratynn hengekøye, eller bare under et kroppsformet stykke super-ultra-nano lightweight presenning som man har skåret av den originale man kjøpte, fordi originalen veide for mye. Skal man fiske, holder det med noen meter ultratynt snøre. Fisken sløyer man vha en smal type tapetkniv med supertynt blad. Liggeunderlag? Det trenger man ikke. Klær? Kompresjonstights og pannebånd holder i massevis. ************************************************ ************************************************ Er det satt på spissen? Kanskje litt. Men jeg sitter med oppfatning av at for å være litt kul på Fjellforum, må du helst tilhøre den rase som sokner til en eller annen lettpakkerkategori. Er du av den trauste typen med canadaskjorte og mygghatt..Som slenger storsekken din på ryggen, og i høyskaftede jegerstøvler trasker av gårde med tre fiskestenger, en svartkjele og et par poser kokekaffe, noen stykker bacon og en pakke egg, et par flasker drivstoff til primusen, en samekniv, en foldesag og en liten kniv, en flaske whisky og en boks pils eller tre, et komfortabelt og romslig telt, en pose 50cm vinterplugger, et robust underlag og en fjellduk - ja så er du en raring. Et aldri så lite utskudd. En av de gamle skrullingene som sokner til fossile måter å leve livet ute i det fri på. Og som er primitiv nok til å bære 25kg + på ryggen. Jeg tilhører sistnevnte kategori, og ønsker med dette å understreke at jeg ser fornuften i å bytte ut det 7 kilo gamle bomullsteltet med et telt som veier 3,5kg i stedet, uten at det går på bekostning av egenskaper. Jeg ser fornuften i å bytte ut den gamle 1,5kg tunge primusen, som du må drasse med deg både rødsprit til forvarming, drivstoff og et solid skrin med reservedeler og pakninger til. Jeg ser også fornuften i å bytte ut saueskinnssoveposen med en pose i dun eller fiber som veier det halve. Såpass ser jeg gevinsten i. Selv jeg. Men jeg er jævla glad i bacon. Og elgkjøttgryte m/sopp og løk, basert på crème fraiche. Jeg er jævla glad i whisky. Jeg er tilhenger av å strekke ut beina og kose meg med en cigar etter å ha inntatt et bedre måltid i fjellet etter en lang fiskeøkt. Kanskje rusle ned til bekken å hente en boks iskald Mack-øl jeg tok med. Den smaker himmelsk i fjellheimen…Jeg vil ha samekniven og foldesaga. Ser faktisk nytteverdien i begge, og bruker de til alt mulig rart. Nytteverdi ser jeg også i primusunderlaget i aluminium, fjøla og den store termokoppen jeg bærer med meg. Jeg bærer ei flaske ekstra drivstoff til MSR’en fordi jeg anser det som en sikkerhetsfaktor å være robust på drivstoff i vinterfjellet. Det gir meg også komfort når jeg er i vinterbase. Så bærer jeg heller ned en halv flaske for mye, som jeg ikke rakk bruke opp. Jeg liker lyset fra levende lys i forteltet. Derfor bærer jeg gladelig med meg et par kronlys og noen telys. Og jeg er glad i å lese villmarkslitteratur når jeg er der ute blant elementene..Derfor har jeg med meg Thorbjørn Tufte-boka mi på 300 sider. Jeg tør hevde at det er svært lite av det jeg bærer med meg, som kan kategoriseres som ”unødvendig skjit” (hentet fra en annen tråd her på forumet). Såpass felterfaring tør jeg påstå at jeg har, at jeg føler meg rimelig komfortabel med at det jeg putter oppi min Bergans Alpinist 110 både har en hensikt og en funksjon for meg der ute i villmarka. Så er det sagt! Jeg er en vandrende motpol til det jeg, på generelt grunnlag, mener er et ekstremistisk overfokus på utstyr og vektreduksjon, om det er ”ultra lightweight” eller annen form for ”lightweight”. Når jeg leser implisitt nedlatende kommentarer rundt omkring på nettet, som omtaler meg og mine ”artsfrender av norske konservative storsekkdinosaurer”, får jeg avslutningsvis lyst til å si: Piss off! Det finnes fortsatt noen lidenskapelige naturmennesker der ute, som bærer sin storsekk med stolthet, og som verken har lyst, eller for den saks skyld kanskje råd til, å etterstrebe vekthysteriet.

Da jeg var på Rema 1000 i går, la jeg merke til 250ml-bokser med Red Bull, de så jo ut til å være temmelig lik tomatpure-bokser i diametermål? En rask tur bort til hermetikken bekreftet at de var temmelig like, ja. Og siden utførelsen var i aluminium istedet for jernblikk, kunne det kanskje gå en å få redusert vekten på Fancee Feest-en? Red Bull-boken ble med hjem for testing. (Aller første test var smak, to slurker og rett i vasken med resten...) Jeg forsøkte først å åpne toppen som om boksen var en hermetikkboks - med boksåpner. Fikk skrudd åpneren hele veien rundt, men knivhjulene fikk ikke skjært av "lokket" ordentlig - derimot ble det litt småbulker på den øverste centimeteren på boksen. Fant så fram en kort lett krummet saks for personlig pleie, og med den fikk jeg klippet av "lokket" helt ute i kanten samtidig som jeg beholdt den forsterkede toppen. Effekten av denne forsterkningen var imidlertid mindre enn jeg ventet, syntes toppkanten var ganske løs i fisken. Jeg klippet til med rett høyde, borret noen hull og kjørte i gang en testfyring uten kjele på toppen. For å sjekke at den tålte litt, tok jeg en skje og ga den noen slappe dask på toppen mens det brant. Resultatet: Ikke å anbefale Toppkanten er for svak, særlig når den blir utsatt for sterk varme. Dette er ikke noe å ha med seg på tur, selv om vekten kom ned fra 25g til 14g. Litt betuttet la jeg fra meg tanken om å lage en lettere versjon av Fancee Feest - inntil jeg skulle hive bunndelen av Red Bull-boksen i dag. Hadde en konisk trinnbor (6-20mm) for plater liggende, og med den lagde jeg kjapt et hull midt på bunnen for å helle sprit gjennom - og selv etter at hullet var tatt, kjentes selve kanten ganske så stiv ut. Klippet til, borret noen hull og har siden testet både med og uten kjele på toppen. Den ser nå sånn ut: Så langt synes det faktisk for meg som at den er fullt brukbar "Fancee Red UL" veier 14g. Den delen av Red Bull-boksen som er nederst, støttes av filt og kattematboksen, mens den øverste delen stiver av seg selv - svakeste området er altså fra toppen av filen og opp til et stykke under toppen. Oppbevarer man boksen sånn at den ikke får trøkker i det svake området, tror jeg den kan holde lenge. Og hvis man ønsker større soliditet, er det jo bare å sette inn 11g ekstra ved å bytte ut til fordel for tomatpureboks-løsningen

@whistler: Dette så ut som en super tur, og hvilket vær da Kan være tøft om man står på hardt og det er en tid siden siste tur men som du beskriver, etter mat og hvile tar godfølelsen opp igjen og ting både ser lysere ut og føles bedre fysisk. Del gjerne flere turer med oss.

Nei, stemmer ikke de grønne. Stemmer ikke på miljøpolitikken her i Norge sia det stort sett dreier seg om "rein luft" på bekostning av urørt natur. Når du først drar opp temaet.. Du skal jobbe hardt for å overbevise meg om at snøscooterkjøring er et naturnært friluftsliv. Når det er snakk om mentalitet må du og dine gå kraftig i dere sjøl; foruten å være gedigne egoister så bryter dere reglene over en lav sko. Ikke alle som kjører snøscooter gjør det ulovlig, men de fleste som bryter loven om motorferdsel i utmark vinterstid er scooterkjørere.. Hvorfor skal jeg måtte godta støy og å passe meg for fartsidioter (nei, de kjører ikke nødvendigvis kun der det anlegges trasé - jmf.mitt ovenstående innlegg) bare fordi du og dine ikke gidder å gå innover? Hvorfor skal dere plage meg og mine like med kjøringa deres fordi dere ikke gidder å gå innover? En av grunnverdiene i friluftslivet er stillhet og avkobling fra støy og trafikk, hvorfor skal ikke vi andre her få lov til å ha dette ifred? Hvorfor må vi påprakkes støyen og trafikken fordi dere ikke gidder å gå innover? Hva gjør du på et forum som detta om du ikke er genuint interessert i naturen? Om du hadde hatt en genuin interesse for naturen og naturnært friluftsliv så kommer du deg fint ut i den uten å bli snurt for ikke å kjøre scooter.

Siden modifisering så har jeg fått testet teltet på diverse turer og må si det ble mye bedre. Det å løfte opp ytterduken i hodeenden har helt klart løst problemet med sammenklistring og det har også resultert i langt mindre kondens generelt på innerduken, antagelig fordi det har økt luftgjennomstrømmingen mye bedre der. De ekstra pluggfestene har også gjort teltet langt mere fleksibelt med tanke på og få det til å blir stramt på diverse ulendt terreng, samtidig som det blir betraktlig bedre plass i "forteltet" om man kan kalle det noe sånt Må si jeg har blitt utrolig glad i dette lette og gode teltet. Det er kjapt og sette opp og det tar utrlogi liten plass i sekken. For tre sesongers bruk betyr det at jeg totalt sett har rett i overkant av ca 2kg for bo og sove delen

Når det gjelder stekepanner så er GSI sine panner helt fantastiske om du skal gjøre litt mere enn å svi pølser. De fåes i både 8 og 10 størrelse. Er ikke lettvekt men svir seg nesten aldri ! http://www.fjellsport.no/gsi-pinnacle-10-frypan-10.html

Ja, men så korte drag er gjerne til truger. Det må være plass til å løfte en fjellski ut av snøen bak deg uten at den slår borti kanten på brettet. Når draget er 1,8 meter (6 fot), og det skal opp rundt hoften, som for meg er ca en meter, så er det ikke mye plass bak...

På Hillebergteltene (Black Label) er det strammere på endene ved stangkoppene, disse skal strammes helt inn når stangen er tredd inn, da ligger duken helt ned til bakken. På motsatt side er duken festet helt nederst på den tette enden på stangkanalen (av forsterket stoff). På hempene i endene av teltet (som regel to i hver ende) er det også strammere. På sommeren kan det gi ekstra lufting å beholde litt lengde på disse (men likevel stramme teltet). Strammes disse helt inn ligger pluggnen helt inn til teltduken, og dermed blir teltduken også her liggende helt ned mot bakken. Jeg fester alltid ene enden på mitt Keron 3GT først, så trekker jeg første stangbue så lang "unna" som mulig så det blir helt stramt, så gjør jeg det med neste stangbue, så neste og neste igjen. Så faster jeg endene på det andre forteltet og strammer båndene max. Altså jeg drar teltet ut maksimalt. Deretter tar jeg og strammer opp endebardunene som også holder ventilene oppe. Bardunene fester jeg mot vindretningen, hverfall de i den enden som er mot vinden. Da ligger duken helt ned mot bakke rundt hele, det er vanskelig å få hendene under med flat hånd, og skal det være glippe så må det være et søkk i bakken, kuler gjør ikke noe. Til vinterbruk er det ikke mye snø som trengs å legges inntil duken. Men uansett telt bør det bygges en "mur" rundt deler av teltet for vindbeskyttelse. En ting som er genialt med Keron GT teltene, Nammatj GT og Saitaris, det er den buede døra i det store forteltet, den kan åpnes i toppen og det kan stå igjen en liten "dørstokk" nederst som det bare er å stige over når en skal ut. Det betyr at det er mulig å legge snø inntil duken rundt hele teltet, også døra. Ventilene er høyt plassert og er store, de kan stenges med et snøtett stoffpanel som likevel slipper gjennom luft.

Dessverre tenker Oslo-bystyret hovedsakelig på nedbygging av infrastruktur uten å tilby fullgode alternativer. Jeg er veldig glad jeg ikke bor i Oslo.

Det Oslo trenger er bedre kollektivtransport og å være bedre egnet for syklister. Jeg har vært på endel jobbreiser til København i det siste og de har svært mye bedre opplegg for syklister. Der blir de ikke behandlet som annenrangs trafikanter. Når det kommer til kollektivtransporten, så må f.eks jernbanekapasiteten økes drastisk. Det er nok mange som velger bil nå fordi det er smekk fullt på toget i rushtiden. Det blir ikke billig, men det er en veldig mye mer langsiktig løsning.

Det hender jeg blir spurt om hva som egentlig er så bra med Blåfjellenden. Og det er et spørsmål som ikke er så lett å svare på. Kan det være turen inn? Eller utsikten? Muligens hytta, som er usedvanlig koselig? Kan det være menneskene som jeg møte? Turen inn er ikke spesiell, og i hvert fall ikke etter 100 vis av ganger på samme sti. Utsikten er formidabel, men det finnes også andre hytter med god beliggenhet og utsikt. Hytta er spesiell, kan det være årsaken? Menneskene da? Det er jo stort sett samme sort mennesker på alle hyttene. Jeg har, etter en grundig overveielse, kommet til at det er totalen. Pakken…. Turen inn, sammen med koselig hytte, med fantastisk utsikt, men først og fremt menneskene jeg treffer. Denne fredagen tok jeg turen inn til hytta i selskap med Bengt. Vi fikk en svært hyggelig tur innover, og på hytta kom - og var det, et knippe med kjekke folk. Noen kjente fra tidligere besøk, en gammel skolekamerat og en som kjente min yngste bror. Ut på kvelden, mens mørket snek seg inn i kriker og kroker, og stearinlysene ble tent, satte vi oss ved det runde bordet. Lyset forsvinner sist her og utsikten bør tas med og samtidig med at mørket senket seg ute, kom “den gode samtalen” i gang. Det ble pratet om løst og fast - stor ting og mindre saker. Ikke så mye for å finne løsninger eller gi gode råd. Helst fortellinger og historier fra forskjellige turer eller hytter. Selv gamle Lysebu, som ble brent i 75, ble nevnt. En slik kveld knytter oss sammen på en forunderlig måte. Det blir nesten som å ta farvel med venner når de forlater hytta om morgenen. Underlig tomt etter at folkene er gått.

Har prøvd meg litt på lengre eksponeringsbilder, her er noen av dem der jeg selv prøver å lage litt aktivitet i bildet med lommelykt(er). Kult eller ødelegger det bildene? Lengste eksponeringstid her er vel omkring 40min.

Takk for tips, da er en ny Arc'teryx Theta SVX på vei

Du må som regel opp en "ekstra mann" på et vintertelt. En standard Exped Downmat er 52cm bred og 183 lang, skal du ha 3stk, trenger du 156cm bredde i teltet i 183 lengde, da skal heller ikke teltet skrå i enden. Har du LW er bredden 65 og lengden 197, da trenger du 195 cm bredde og 197 lengde. Skal du ligge så tett i et for smalt telt så MÅ også sideveggene være rette, ellers ligger de to ytterste og tar oppi innerteltet på sidene, husk også at du kommer ca 10 cm høyere eller mer på grunn av tykkelsen på underlaget. Som Helsport så har også Hilleberg flere kategorier telt, Black Label er den tøffeste kategorien, og her er detaljnivået på sitt aller høyeste. Red Label (som Kaitum tilhører) er tynnere og lettere (men fortsatt sterkt og 4 sesongers), her er enkelte detaljer droppet for å spare vekt. Har teltet to innganger unngår man våte soveposeender, det er også mulig å ligge motsatt vei om en bruker liggeunderlag som ikke er rektangulære, men gir en "foot in face feel". Høyden bør være såpass at det er mulig å sitte oppreist midt i OPPÅ liggeunderlagene, det gjør det lettere å kle på seg uten for store C-momenter. Er været bra kan førstemann kle på seg og gå ut og vente, men det er ikke like trivelig å måtte vente ute i drittvær, er forteltet stort nok kan man også vente der, kle på seg de største plaggene der. Jeg har flere Hillebergtelt, valgte det første fremfor Helsport fordi det gav en mye bedre kvalitetsfølelse når jeg kikket på dem, det var et Keron 3GT, så på Helsport Svalbard 3 High og Svea 3 camp. Fordi jeg har vært storfornøyd med Keron, har jeg kjøpt flere Hillebergtelt etterpå. Keron 3GT er 160 bredt i innerteltet i hele lengden, sideveggene er omtrent helt rette og det har to innganger og stort fortelt, men som vintertelt for 3 personer er det nok akkurat litt for lite, det hadde nok gått med et nødskrik, det er nok det teltet som har rettest sidevegger i innerteltet av alle telt, men det er ikke noe plass igjen på sidene i det hele tatt. Av hillebergteltene kan jeg nevne: Nammatj er et Keron med bare 1 inngang, det er vesentlig lettere fordi et har en stang mindre, men det skrår i enden. Tarra er et selvstående kuppeltelt med tunellfasong, dette er det mest bombesikre Hillebergteltet, det har to innganger med like store fortelt, dette er 140cm bredt inni, så dette er et 2manns vintertelt som det er plass til to i. (TNF VE25 er nevnt her, det ligger også i kategorien bombesikkert) Kaitum er nevnt, det er 180 bredt i halve lengden, men skrår litt fra midten.

En Tarp er kjekk å ha når det er litt kjedelig vær. Men nå det er også greit å ta en ting om gangen når man er fersk i gamet. Kunsten å være tørr i teltet når det er drittvær er viktig å lære seg. Det vil gi fine turopplevelser uansett hva som skjer.

Jada, det ble en kort tur fra fredag til lørdag til Svarttjern på Skrim. Været var lett yr fredag kveld, rått og fuktig på natta, men på lørdagen lysnet det etterhvert. Tåka lå tjukk som graut på morgenen ved vannet. Fant en fin teltplass ved Svarttjern etter tips her på forumet. Det ble mørkt da jeg kom frem så jeg gikk for den selv om det var veldig fuktig i bakken her. Opp med telt og skifte til tørre ullklær og varm mat. Satte alle luker på fullt gap. Det ble en del kondens i løpet av natta og posen kjentes fuktig ut på utsiden, men tørket greit opp utover morgenkvisten med åpen teltdør. Jeg så på morgen at noen av pluggene hadde løsnet litt i bakken da jorda var veldig løs og fjell under. Burde vel ha lagt på noen stener eller noe. Positivt overrasket at det ikke ble noen form for frysing. Det beste ved teltet var vel egentlig og åpne opp hele siden av teltet på morgenen, strekke ut armen og fyre opp primus og sette på morgenkaffe. Satt i posen med en atom lt hoody på overkroppen. Forøvrig veldig fornøyd med den. Ble et par timer med kaffe og frokost Legger ved et mobilbilde av Svarttjern her. Når jeg gikk tilbake passerte jeg en leir oppe på en kolle. Det var to mindre telt med en tarp imellom. Ser i ettertid at det var nok et smartere valg under slike værvalg; vekk fra den verste morgentåka som samlet seg rundt vannet og mer lufting. Men alt i alt en positiv opplevelse og en erfaring rikere. Takk for bistand dere