Vinnerliste

I perioden 10-21 august fikk jeg prøve meg som gjeter ved Vinstervatn i Øystre Slidre kommune. Været viste seg fra sin beste side, jeg og gjeterhunden Swippi hadde noen fantastiske dager i fjellet. Jeg kom til setra gjennom arrangementet Grønt Spatak som har vært drevet av Natur og Ungdom og Norsk Bonde- og Småbrukarlag siden 1993. Grønt Spatak bygger bro mellom unge og bønder, for et miljøvennlig jordbruk i Norge. Jeg fikk et unikt innblikk i det å være sauebonde i Norge, i en tid hvor mange velger å avvikle driften har Ragnhild og Ole valgt å satse. De tror på det de driver med og har full oversikt over driften i alle ledd. De viser stor omsorg for dyrene og er opptatt av at de har det bra. Utrolig inspirerende og lærerikt å ta del i deres hverdag.

Det ble en liten sopptur i dag. Men fangsten ble ikke så liten. 7 liter traktkantareller ligger i fryseren nå, pluss de 6,5 literne vi plukket på søndag. Og enda er det mer igjen, vi måtte slutte å plukke da det ble mørkt. Tilbake igjen til lørdag med en vennefamilie, håper soppen holder seg til da.

Jeg fortsetter å poste litt kontrastbilder sammenlignet med det som er her, jeg. Vært en langhelg i Zimbabwe i helgen. 30 timer i buss frem og tilbake fra her jeg bor i Namibia. Aldri mer buss, i hvert fall. Victoria Falls. Lite vann på denne årstiden. Er vår/tidlig sommer nå. Solnedgang over Zambezi River som danner Victoria Falls noen kilometer lenger ned. Afrikas fjerde lengste elv.

SV, AP og MDG satser nå på å redusere inngrep i marka, og bebygging av frilfutsareal legges i grus.

Saken er grei! Har man ekte kjærlighet til naturen er man imot rekreasjonskjøring med snøscooter, en god snøscooter er en død snøscooter! Hvis scooterfantastene er så lovlydige, hvorfor har de ikke vært det før og hvorfor skal de plutselig bli det nå liksom? Erfaringer fra Vinje viser at ulovlig kjøring fortsetter. All erfaring tilsier at folk som bryter loven om motorferdsel fortsetter med dette sia det er vanskelig å bli tatt. På tross av god informasjon om reglene! Har sett det i andre sammenhenger også, tok hyttenaboen på fersken med ATV, prøvde å snakke til tullingen men han turte ikke stoppe - feigingen.. Går ikke av veien for å anmelde hyttenaboene om nødvendig..

Det vert ikkje alltid slik ein har tenkt. Vi valde utsikt framom skodde, sjølv om dei høgaste toppane kanskje stakk over. Nydelege haustfargar, i den grad ein får det på Nord-Vestlandet. Vi kom oss aldri til Åvasstind, men erobra ein namlaus knatt på 968 moh. Søndag på Sunnmøre er heilt innafor - uansett turmål. Bomullsdammen i Ørstaskaret Mot Romedalstinden frå høgde 968 moh Retur på nordre enden av Romedalstraversen http://lenesintur.blogspot.no/2015/10/forsk-nr-2-pa-avasstinden.html

Høsten er virkelig og er en av det fineste årstidene å være på tur. Alle høstens farger som preger naturen, den kalde lufta som tar knekken på siste rest av blodsugerne og mørke kvelder med krystallklar stjernehimmel. Da Christoffer spurte om jeg ville bli med på en tur til Bløvatnet tok det ikke lang tid før avtalen var spikret. At det skulle lures en og anna storfisk i vatnet der oppe, gjorde ikke beslutningen noe vanskeligere. Lørdag morgen stod jeg klar med sekken og ble hentet av Chris. Det var bare å "gi na havre" mot Midsund, eller nærmere bestemt Midøya der turen skulle starte. Høsttur ut mot havet. Etter ei ferge og handling på nærbutikken gikk vi i forholdsvis rolig tempo oppover mot Bløvatet. Dette er et godt besøkt område og vi ble passert av flere personer som skulle ta turen til Bløkallen. Dette er en av få topper her, og hever seg 522 meter over havet. Det rolige tempoet skyldtes generell dårlig form i kombinasjon med fullastet sekker med øl, kjøtt og potetgull. Kanskje ikke den beste kombinasjonen det. Heldigvis var det ikke lange biten å gå opp hit, og etter en drøy time kunne vi legge oss i lyngen og sprette den første kalde. Det tok lang tid før vi kom i gang med fiskeriet, mye skulle diskuteres og vi måtte finne en egnet plass å slå opp gapahuken. Etter et par timer var pliktene gjort og fiskeutstyret ble montert. Fangsten ble ikke så mye å snakke om. Christoffer fikk en på ca 300 gram, det var alt. Da det begynte å mørkne var det bare å sette seg godt til rette i gapahuken, og nyte kvelden med god mat og drikke. Som bestilt kom stjernehimmelen og satte den velkjente prikken over i-en. Høsttur er absolutt anbefale. Klar for tur. Det pustes og peses. Bløvatnet. En velfortjent pause. Så skulle det fiskes. Ca 300 gram. Nattas krypinn. Dagens lunsj bestod av utgått frysetørket. Høststemning ved Bløvatnet. Christoffer hadde med flugestanga. Det var få vak å se. Det ble lite fisk på denne karen. Stjerneklar høstkveld. Høsten er fin, Bløvatnet var fint og turen ble fin. Med andre ord var begge fornøyd. Så får vi se om det blir flere turer med fiskestanga i år. Nå gleder jeg meg til vinteren kommer, og at isbor og pilkestikke skal bli tatt i bruk. Pudderkjøring og toppturer står også høyt på lista, og ikke minst planlegging av neste sommer. Slik jeg tenker nå kan det fort bli en ny tur til Nordkalotten, det er aldri feil. Men før bestemmelsen blir tatt skal det brukes timesvis på å studere kart for å finne den turen som frister mest. Det blir litt av en jobb. Takk for turen Christoffer. [url={url}]Vis artikkelen på bloggen[/url]

@Dag G - Evje Min Siberian Husky jeg hadde het også Balder! Fint navn! Artig at du har valgt en rase som ikke er for vanlig, har sett en Eurasier her i Drammen en gang bare.

Tusen takk for raskt og relevant svar! Jeg har tenkt å gå samme retning som de beskriver i toppturer på senja-online - fra riksveien og opp til hyttene. Flere av oversiktsbildene er veldig hjelpsomme, og hvis noen andre har flere bilder fra traseen tas de imot med stor takk!

I fjelldalene er det ganske greit å ferdes, men i liene kan det være storsteinur (det er det nok av på Senja) og toppene er alpint bratte på nordsiden. Er 20 år siden jeg var der og jeg lette ikke etter toppene, men gikk en del i hengedalene. Tranøy kommune i sør har et ganske rullende landskap - litt trøndelagsaktig, mens på nordsiden - både øst og vest er det alpintbratt sånn helt generelt. Jeg har bodd i Senjahopen og vært oppe ved ei av de hyttene avmerket ved Svartholvatnet. Jeg vet det er sti ned ura fra de hyttene til riksveien. Det er et grisete område, så om du ikke finner sti der du har tegnet rute så anbefaler jeg å gå ned til hyttene og så følge stien fra dem til riksveien. På koter over hyttene der ved Svartholvatnet er det sannsynligvis bare dvergbjørk såvidt jeg husker. Sånn som jeg erindrer terrenget er det ikke vegetasjonen som hindrer fritt veivalg i høyfjellet, men nervene, kotene og underlaget. Sjekk bilder fra området her: (De nederste bildene er mest aktuelle for å få et inntrykk.) http://www.senjavandrer.no/Middles/Lasset/Lasset.html Linken under viser "stien" fra riksveien og opp til Svartholvatnet - i motsatt retning av ruta di. Du kan se hvorfor jeg anbefaler å finne fram til stien for å komme ned. Veivalg for å komme opp på Breitind er beskrevet (er klar over at det ikke er det du spør om, men du får bra terrengvurdering gjennom å finlese og du kan dra nytte av 2/3 av rutebeskrivelsen, men i motsatt retning). http://www.senja-online.com/no/toppturer/breitind/ Videre får du mange flotte terrengbilder fra området i linken og de hyttene, hvorav jeg besøkte en av dem på 90-tallet. Kjenner jeg er "bittelitt" (sånn ca en mil vidt) misunnelig nå. Edit: jeg tror ikke du får problemer med det området du spør om.

Åja, jeg synes det er SÅ komfortbelt å skifte til e behageligere, så jeg har med en fleecebukse, i allefall høst/vinter/vår.

Åpnet du ventilen som var nærmest boksen med gassboksen stående "rett vei"? Hvis du åpner den med boksen på siden eller opp-ned vil du få flytende drivstoff inn i slangen. Selv om du snur boksen riktig før du åpner spindelen ved brenneren, så er det som kommer ut flytende. Trykket på dette er så stort at det er "selvslukkende". Altså det er som om du bruker et annet flytende drivstoff og du trenger forvarming. Så skru av boksen fra brenneren, åpne begge ventilene for å tømme slangen. Steng ventilene, skru fast boksen ved å holde den rett vei, sett den på bakken, åpne ventilen ved boksen, åpne spindelen litt, tenn på når det fisler. Det burde fungere. Symptomene du beskriver er som da jeg fyrte Omnifuelen min på gass i -15 som er eksperiment, da snudde jeg boksen før jeg tente på for å beholde propanandelen, etter å ha forvarmet med bensin brant den fint. Mener å ha lest at Wintergas har en slags "liner" på innsiden av boksen som gjør at de har fått godkjent den med høyere trykk enn vanlige bokser. Dermed kan de øke propanandelen i blandingen. Siden propan har lavt kokepunkt vil den fungere bedre i kulde, men bare til propanen er brukt opp om boksen står oppreist. Men det betyr også at den har høyere trykk liggende. Når jeg gjorde eksperimentet mitt så virket det som om den flytende "gassen" ble "knust" av trykket når den traff flammesprederen, og den "forsvant" i dråpeform bort fra bernneren uten å gå over i gassform og antenne. Altså pga det høye trykket blåste gassen nærmest ut flammen på fyrstikken. Altså gass kan også behøve forvarming alt etter som.

Ny helg på hytta er over og lørdagen ble brukt til en vandring i området rundt Olavsgruva og Stotwartz gruvene. Qvintushøgda ble også avlagt et kort besøk.

I dag gikk jeg mellom bussholdeplasser nærmere bestemt en kronglete rute mellom Solheimsviken og Nipedalen snuplass. Med en velvoksen porsjon godvilje kan dette kalles en 7-fjellstur - med Strandafjellet, Løvstakken, Ravnefjellet, Damsgårdsfjellet, Olsokfjellet, Holefjellet og Gravdalsfjellet. Faktisk kunne ruten lett ha vært utvidet med ytterligere to toppavstikkere, Nygårdsnipa og Lyngbønipa, men der strakk ikke tiden fram til bussavgangen til - det fikk holde med 4 timer. Bildet under er knipset på toppen av Løvstakken (477 moh), jeg har gått opp i strålende høstvær utenfor høyrekanten på bildet. Ser ryggen på Ravnefjellet til høyre som jeg skal nedover mot Melkeplassen og oppover igjen på andre siden. Midt i bildet ligger toppen av Damsgårdfjellet (344 moh), og litt til venstre for det ligger Olsokfjellet (353 moh) - ikke store marsjen mellom dem Går ned fra Olsokfjellet på baksiden, så opp på Holefjellet og fortsetter mot venstre i bildet over Gravdalsfjellet. Helt til venstre er Lyderhorn, men der var jeg på fredag, så i dag får hornet være i fred fra meg På Olsokfjellet ble det kaffestopp, og nyting av solvarmen - det var virkelig flott og avstressende der. Og spritbrenner for å koke kaffe er behagelig udramatisk og stille (men kjedelig i et bilde...), det eneste som bråkte var utrulling og sammenrulling av titanskjermen (som strengt tatt var overflødig, denne plassen lå i ly for den lille nordavinden som var), kanskje jeg skal prøve med en filtskjerm i stedet: På tur ned fra Gravdalsfjellet gledet det meg å se at det var kommet på plass en grunnmur på branntomta etter Viggohytten, som brant ned uten at noen oppdaget brannen i juli 2014 - en forunderlig sak. Var godt med folk der, og grunnmuren var tatt i bruk som kjøkkenbenk. I bakgrunnen sees Løvstakken. Droppet som sagt avstikkerne til de to nipene mot slutten av turen, hvilket betydde at jeg var ved holdeplassen 3-4 min før avgang Enda en flott tur - men nå tror jeg nok det blir litt tid før neste, godværsperioden er snart over og jobben vil nok kreve sitt fremover...

Hadde flere overnattinger i Canada de to siste ukene, med temperaturer rundt 0c på natten. Jeg bruker en Roberts Superlight 400 sovepose. Dette fungerte utmerket. Ellers er det selvsagt lurt å henge posen luftig når man kommer hjem, slik at den får tørke godt ut.

Så akkurat i det jeg hadde publisert svar at det står hordaland på profilen din. Da ville jeg gått for både stålkant og kortfell.

Skal du ha ski og støvler som fungerer utenfor løype bør du se på fjellski eller litt kraftige markaski. Dette kalles gjerne back-country-ski og merkes BC. BC-bindinger er bredere og sterkere enn vanlige langrennsbindinger, og krever egne støvler. Selv har jeg prøvd litt forskjellige støvler. Jeg skal ikke komme med noen konklusjon annet enn at jeg ville styrt unna støvler med plastbøyler for ekstra støtte. Dette fungerer på skøyteski, men på turski syes jeg det var vondt og ubehagelig. Den skoen jeg har nå er Alfa Quest Advance BC. Den er stiv uten å være vond. Jeg er veldig fornøyd, men det er nok veldig personlig. Den passer rett og slett mine bein. Jeg ville valgt så brede ski som det er plass til i maskinspor. Gjerne med litt innsving, slik at de er styrbare utenfor løype. Du sier ikke noe om hvor i landet du skal gå på ski, men dette kan avgjøre om du bør velge ski med eller uten stålkant, og med eller uten kortfellsystem. På snaufjellet blir det fort skare og is, så da kan stålkant være på sin plass. Dersom det er fjellturer med mye klatring opp, og lange bakker ned kan et kortfellsystem være verdt å vurdere. For marka eller vidde blir dette unødvendig og fordyrende. Litt på siden: - Ikke la deg friste over på rene langrennsski hvis du ikke er sikker på at det er det du vil ha. Det er veldig gøy å gå fort med gode racing-ski, men de er nesten ubrukelige til alt annet. De har for stivt spenn når man går sakte, vanskelig å styre utenfor spor og bærer ikke i det hele tatt i løs snø. Lykke til, og god tur...

Innså tidlig at det ble mange forskjellige svar og flere spørsmål etter dette innlegget. Følger man feil tips og råd når det gjelder hund så kan man gjøre vondt verre. Jeg leste alle innleggene men gjorde ikke stort mer enn det. I de siste ukene har Max som hunden heter ikke laget en lyd mot forbipasserende. Det eneste jeg gjorde var å ikke gi han oppmerksomhet når han bjeffet og knurret. Om det er derfor han har blitt stillere eller om han bare var i en fase vites ikke, men det er ivertfall ikke lengre noe problem. Takker for alle tips jeg har fått. en del av dem har gitt meg mer forståelse hvordan man skal takle situasjoner, utfordringer og forstå hundens tankegang

En Tarp er kjekk å ha når det er litt kjedelig vær. Men nå det er også greit å ta en ting om gangen når man er fersk i gamet. Kunsten å være tørr i teltet når det er drittvær er viktig å lære seg. Det vil gi fine turopplevelser uansett hva som skjer.

I helgen ble det Østmarka på tvers. Fra Bysetermåsan til Fladeby, vandring på (gjengrodde) stier, blant kvist, kvast og myk høstgrønn skogbunn med hint av blåbær her og der. Overnatting på Kjerringhøgda, med natt-besøk opp i tårnet fredag kveld. Lørdag labbet jeg videre mot Deliseter. Skogens katedral gir en andektig stemning i Deliseterdalen. Fikk oppleve det sammen med @steingrd, som senere vartet opp med bål og kaffe. Ferden gikk videre i historiske tråkk. Teigen i Østmarka er til tider hard å vandre i, det går mye opp og ned. Tankene går lett tilbake til det som må ha vært harde og mørke år, hvor mange gikk for livet gjennom disse traktene.. Å vandre i fotsporene til Max Manus på slippstedet "Akeleie" forsterker bare inntrykket, og det gjør dypt inntrykk å se rester fra slippet til Milorg 121. Søndag bar det mot Fladeby etter en fantastisk natt under torvtak. Takk for lånet av Kneika, dit skal vi tilbake @steingrd! Jeg drister meg til å avslutte med en sekvens fra Reidar Mullers bok "Det som ble Norge", og betraktninger rundt naturen, typisk norsk og fremmedordet geofromhet. At boken anbefales på det varmeste taler for seg selv. "Typisk norsk: Naturen er noe vi tar for gitt, likevel dras vi mot den. Den polsk-norske professoren Nina Witoszek kaller den norske tilhørigheten til naturen for «geofromhet» i sin bok Norske naturmytologier. Det er en følelse av nær og dyp tilknytning til et landskap og dets tradisjoner. Geofromheten skaper «erstatningsguder som for eksempel fjell, fjorder eller bjørker i storm», skriver hun. Men til tross for vår geofromhet, naturen er likevel noe som bare er, noe mange av oss ikke er opptatt av å forstå. Det er som å lytte til et vakkert musikkstykke gang på gang uten å bry seg om hvem som har skrevet det eller hvilken epoke det tilhører. Vitner det om kunnskapsløshet hos nordmenn? Er det en slags ignoranse? Er kunnskap om naturen uviktig eller uinteressant?" Håper vi ses paa gjengrodde stier der ute