Vinnerliste

På Fingeren 1180 moh og på Storhornet på 497 moh.

Saksa (1073 moh). Populær topp på Sunnmøre for tida. Relativt lett tur med mykje utsikt fra toppen. Urke camping kan anbefalast. Enkle hytter men veldig koselig. Hyggeleg pris og alt ein treng.

Turvideo fra en av sommerens småturer. Igjen falt valget på Hardangervidda. Hadde et veldig hyggelig møte med en annen "Fjellforumer" og det ble et par koselige timer rundt kaffe' bålet hans før jeg fortsatte videre alene. Som tidligere erfart kan fisket være høyest variabelt også på Hardangervidda. Men det er ikke lenger så viktig for meg. Når fjellet ligger foran meg føler jeg meg privilegert som får lov å nyte late dager på tur.

@Gauken, Hehe, jeg har irritert meg over ventetiden jeg også. Først mailet jeg webmaster der, og spurte om de ikke kunne gjøre noe med ressursene campaigns og products, det ser ut som om det er de som tar lang tid. HTML-koderen som svarte sa noe om roadmap og sånt... Seks uker hadde det ikke skjedd noe, så da twitret jeg til Anton og spurte. Ikke noe svar. Så mailet jeg Sport1 og spurte. Der fikk jeg svar fra en slags salgssjef som skulle se på det. Så vidt jeg skjønner er det samme problemet på Anton Sport også. Om jeg virkelig skal spekulere (og her står publikum fritt til å illustrere med scener fra tegneserien "Lunsj"), kan det ha gått for seg omtrent sånn: Manager: Vi må selge mer! Ekspeditør: Men ehandelsløsningen vår er så utdatert. Manager: Hvordan da? Ekspeditør: Bla bla bla, HÆSHTÆGGS, bla bla bla. Noen dager senere møtes Manager og ehandelseløsningsutvikler: Manager husker én detalj av det Ekspeditør klagde på. Manager: Vil ha HÆSHTÆGGS! Utvikler: Skyhøyt tall. Manager: Kan vi ikke få det billigere? Utvikler: Skal prøve. Og i databasen oppretter Utvikler en ekstra kolonne i produkt-tabellen, for emneknagger. Det lagres som kommaseparert tekst. Nå kan produkter vises med relevante stikkord. Det ser jo bra ut. Inntil en oppdager at det ikke er så opplagt å lure databasen til å indeksere på en kommaseparert suppe av emneknagger. Og oppslag etter dagens røver går tregt. Nå legges jobben med å lage to tabeller, produkt_tag og tag, på det såkalte Roadmap, og prioriteres i prioriteringsmøtene stadig _nesten_ tilstrekkelig til å bli utført på en "sprint". Men uke etter uke er det noe som er litt viktigere. Så der sitter vi brukerne av sportsnett.no og er glade for at det bare tar fem-seks sekunder hver gang vi laster forsida for å se om drømmevarene er "røver" akkurat i dag. Venter fortsatt på Dynafit Dy.N.A Evo i 27, jeg.

For to år siden leste jeg om John Muir Trail i California. Og etter å ha sett endel bilder fra området bestemte jeg meg raskt for at dette var noe jeg måtte gjøre. Etter endel planlegging og litt problemer med å få tillatelse til å gå John Muir Trail i full lengde endte jeg opp på en alternativ rute med ca halvparten på John Muir Trail og halvparten på mindre brukte stier og utenfor stier. Turen startet i Yosemite og gikk gjennom Ansel Adams Wilderness, John Muir Wilderness, Kings Canyon National Park og til slutt med å bestige US48 høyeste fjell, Mt Whitney i Sequia National Park. Turen var på 400 km, 20000 høydemeter og 24 dager. Dette er de første 9 dagene. Dag 1, Ten Lakes Trailhead - Ten Lakes 11 km Våknet med fortsatt feber og forkjøla etter å ha slitt meg ut litt for mye på en av avklimatiseringsturene dagene før. Ble en kjapp frokost på hotellet før jeg tok bussen til fra Mammoth Lakes til Tuolumne Meadows. Der brøt bussen sammen og jeg måtte bytte til en skyttelbuss som tok meg videre til startpunktet. Startet ved Ten Lakes Trailhead 11:30. Første delen var det tett skog og det ble raskt stille i skogen. Etterhvert åpnet det seg litt til et flott skogslandskap typisk for denne høyden. Høyeste punktet var Ten Lakes Pass på ca 2950 moh. Kroppen føltes veldig tung og jeg måtte ha mange pauser før jeg kom fram til Ten Lakes. Sekken var også i tyngste laget med basevekt på rundt 8 kg og mat for 8 dager som jeg ikke vet nøyaktig vekt på, men tipper 6 kg. Campet ved det øverste av de 10 vannene som utgjør Ten Lakes. Var et flott område som sikkert hadde fortjent litt mer utforsking, men relativt slapp i formen ble hvile prioritert. Flere bilder: Dag 2 Ten Lakes - Sunrise Lakes jct 27 km Startet dagen med en liten stigning før det bar ned en dalside med noen imponerende bartrær som på mirakuløstvis holdt seg fast i den nakne fjellsiden. Et par steder med meget flott utsikt ned i Tuolumne Grand Canyon. Nede i dalen ble skogen tettere og det gikk slakt oppover til toppen av dalen hvor stien svinger av opp over ryggen til Tuolumne Peak. Her steg pulsen kjapt og det ble også stadig varmere og mindre skygge. Traff de første folkene denne dagen på vei opp her og på toppen av ryggen traff jeg et annet par, men ellers var der lite folk. Flott utsikt mot Polly Dome og Tenaya Lake fra toppen, men de fleste steder var utsikten sperret av høye trær. Stien ned ryggen gikk i sikksakk nedover, selv om det var slakt nok til at den gjerne kunne gått rett ned. Dette tredoblet avstanden og det tok evigheter før jeg var nede. På andre siden av ryggen viste kartet at det var flere bekker og jeg bar derfor bare på en flaske vann. Stien gikk videre forbi Polly Dome Lakes som er en liten avstikker jeg ikke gadd å ta og skulle så følge Murphys Creek, hvor jeg planla å fylle vann og ta en pause. Men jeg traff aldri bekken, men krysset den ene tørre sidebekken etter den andre. Da gikk det opp for meg hvorfor bekken har fått sitt navn Murphys Lov sier at den alltid er tørr noe jeg fikk bekreftet senere når jeg var nesten nede ved tenaya lake. Bekken hadde der et par kulper med stillestående vann. Nede ved Tenaya Lake hadde jeg lagt igjen en pose med mat noen dager før i en bjørneboks på parkeringsplassen. Men når jeg kom til enden av vannet og så parkeringsplassen der kjente jeg meg ikke helt igjen, jeg måtte ha lagt den på feil sted. Etter å ha gått et stykke videre og funnet ut at det var bomtur fant jeg ut at det nok måtte vært på plassen som var sperret av av et spirituelt indianer arrangement. Besluttet å gi blaffen, har sannsynligvis nok mat og sekken er ihvertfall mer enn tung nok så jeg gikk videre etter å ha kvittet meg med litt søppel og en 110 volts kabel jeg ikke skjønner hvorfor havnet i sekken. Stien opp mot sunrise Lakes er bratt og stiger drøyt 300 meter på et pr km. Jeg rekker ikke opp før solnedgang og tar derfor en liten avstikker ut på ryggen for å fotografer Clouds rest og half Dome i solnedgangen. Det har nesten blitt helt mørkt når jeg kommer til topps og der tar jeg av fra stien for å lete etter en teltplass på pynten. Finner en finn plass med god utsikt og fint underlag og tar kvelden der. 27 km ble en drøy dag, forkjøla, stekende sol og i den høyden. Flere bilder: Dag 3 Sunrise jct - Echo Valley Våknet tidlig med kondens på soveposen og ikke helt lysten på å stå opp. Sovnet igjen og våknet ikke før over åtte. Bare å få pakket ned og komme seg av gårde. Kom et par dagsturister før jeg kom meg avsted som hadde gått feil og havnet inn i campen min de skulle til Clouds Rest i dag. Det var også mitt store mål for dagen. Stien fikk først litt nedover mot en liten tjønn før det bar slakt oppover mot Clouds rest. Var en del dagsturister med lette sekker som tok meg igjen og jeg gikk forbi noen andre med oppakning. Ikke før helt mot toppen ble det særlig bratt og siste biten gikk på en smal rygg. På toppen var det fantastisk utsikt ned i yosemite valley og ikoniske half Dome. Utsikten fra Clouds rest er så bra at det var herfra yosemite ble kartlagt. Gikk tilbake litt samme vei før jeg tok av på Forsynth trail. Denne går gjennom området som brant i fjor høst og det var imponerende å se hvilke krefter som har stått på. Skogen som stod igjen var som tatt fra en fantasyfilm. Videre gikk jeg inn på stien mot Echo Lake og fulgte den til litt under vannet hvor jeg fant en nydelig campplass rett i nærheten av en kulp hvor jeg fikk tatt et velfortjent bad. Flere bilder: Dag 4 Echo Valley - Harriet Lake 21 km. Våknet relativt tidlig og kom meg avgårde ca halv åtte. På stien opp mot Merced lake var der to hjort som krysset elva. Hadde dessverre på ultravidvinkelen så ble ikke noe bra bilde. Gikk forbi Merced Lake High Sierra camp og tok av stien mot Vogelsang. Det ble en drøy stigning på ca 700 høydemeter gjennom en flott sidedal. Halvveis opp tok jeg av på stien til Isberg Pass. Oppe på høyden skjulte trærne det meste av utsikten, men en liten avstikker gav mye bedre utsikt ned mot dalen. Nedstigningen til Lyel Fork var fantastisk. Fra et par utsiktspunkter kunne en se fjellrekkene både i sør og nord. Fra Lyel Fork bar det igjen oppover og etterhvert inn i tett skog igjen før det åpnet seg mer og mer og jeg til slutt kom over tregrensa ved Harriet Lake. Forlot stien litt nedenfor Harriet Lake, herfra er det ingen stier og svært lite folk som ferdes. Prøvde fiskelykken og fikk min første Sierra ørret som var en regnbue på snaue 200 gram. Flere bilder: Dag 5 Harriet lake - Upper Twin Island Lakes. Våknet til blå himmel og flott vær. Kom meg raskt på beina og var igang med harriet lake pass halv åtte. Det tok en time og komme til topps uten særlige utfordringer. Utrolig fin utsikt på toppen av passet både nord mot yosemite og sør mot ansel Adams wilderness. Gikk litt opp i sida for å få enda bedre utsikt og det endte med st jeg gikk helt opp til det som viste seg å være en false summit. Selve toppen var en kort rygg unna, men den virket litt for eksponert for meg. V: Utsikt fra Harriet Lake Pass mot Rockbound Lakes H: Koselig steinrøys mellom passet og Blue Lake Fra passet skulle jeg skrå meg ned mot blue lake og det viste seg å være vanskeligere enn selve passet. Mye steinur og løs grus, men det gikk relativt greit med tiden til hjelp. Ved Blue Lake traff jeg to fra en større gruppe, de tok meg seg ungdommer ut i villmarka og ungdommene var i ferd med å klatre Foerster Peak. Fra Blue Lake gikk turen videre ned Bench Canyon. Et fantastisk flott sted som virker helt uberørt. Etter hvert som jeg kom nedover ble det noen trær som livet opp landskapet her og der. Bench Canyon Før der Bench Canyon gjør et stort fall gikk jeg opp i fjellsida igjen og prøvde så godt jeg kunne å følge ruten jeg hadde blitt forklart til Twin Lakes. Vekselvis var det fjell, ur, løsmasser og gresssletter som måtte forseres. Vinden begynte å blåse opp og den tok med seg røyk fra "the willow fire" som pågår lengre vest. Dette sperret mye av sikten og jeg kjente en klar eim av røyklukten. Når jeg nærmet meg Twin Lakes begynte det også å tordne og jeg skynte meg for å rekke fram til en trygg plass. Heldigvis drev det forbi i det fjerne og jeg fikk en rolig time med fisking i vannet før vinden snudde og blåste opp til kraftig kuling. Da vinden fortsatte utover kvelden ble det en tidlig kveld i soveposen. Flere bilder: Dag 6 Twin Island Lakes - Thousand Island Lake 12 km Vinden roet seg utover natta og når jeg først fikk sove så sov jeg så godt at jeg like godt forsov meg. Ikke før ti på ni var jeg klar til å gå. Strekningen denne dagen bærer preg av mye rutevalg og navigering i kupert fjellterreng. Det ble mye opp og ned bare for å komme forbi de to Twin Lakes. V: Upper Twin Island Lake H: Utløpet fra Lower Twin Island Lake Fra nedre Twin Island Lakes starter klatringen mot lake Catherine som ligger rett under North Glacier pass som er utgangspunktet for å klatre Mount Davis, Mount Ritter og Banner Peak. Jeg hadde fått beskrevet en rute som skulle være noe enklere enn den roper beskriver i Sierra high route og den stemte ganske bra. En plass valgte jeg å gå noe lavere for så å ta stigningen litt lengre borte og det viste seg å være et greit valg. Om enn tidkrevende sånkom jeg meg omsider greit fram til Lake Catherine. Der ble det en liten pause før den siste steinura rundt vannet og over passet. Nedstigningen ned mot Thousand Island lake var også preget av mye steinur før det etterhvert ble gresskledd og derfra var det også en sti å følge. Hadde flott vær hele dagen selv om det var meldt regn og torden også denne dagen. Thousand Island lake er et nokså populært campsted. Vannet ligger langs John Muir Trail og er også bare en dagsmarsj unna Agnew Meadow som nås med skyttelbuss fra Mammoth Lakes. Var derfor flere som campen her og de første jeg traff var på vei opp til North Glacier pass på dagstur fra campen de hadde ved vannet. Thousand Island lake er regnet som en av de vakreste innsjøene i Sierra Nevada så det forklarer kanskje populariteten. Fant meg en teltplass litt over fem og første gjøremål ble å gjøre opp status over matforådet. Viste seg at jeg hadde mye mer igjen enn jeg trenger for de tre dagene til nedre resupply så da bør det etegilde med stringcheese i tortillalompe til forrett og både potetmos og frysetørket kylling i ris et eller annet med m&m og larabar til dessert. Har planer om å trø ned et par barer før jeg legger meg, men vet ikke om jeg orker... Melkeveien over Thousand Island Lake Flere bilder: Dag 7 Thousand Island lake - Iceberg Lake 11 km Våknet av at sola var kommet opp noe den gjør ganske tidlig ved thousand Island lake siden det ikke er noen høye fjell mot øst. Tok meg god tid på morgenen og tørket alt av sovepose, liggeunderlag og telt for kondens og fukt. Litt før åtte var jeg på vei. Møtte mange folk lang med vannet, tipper nok det må ha vært en 30 stk som teltet der totalt. V: Thousand Island Lake og Banner Peak H: Bro over utløpet til Thousand Island Lake I enden av vannet tok jeg inn på John muir trail. Spesielt denne delen av jmt er veldig folksomt siden det er så kort vei til mammoth Lakes, så jeg møtte mye folk på veien og også en fyr på hest med 8 muldyr på slep fullastet med hva det måtte være. Sikkert en grei måte å lettpakke på, trenger ikke ha noe i egen sekk ihvertfall. Ved ruby lake så jeg noen store regnbueørreter som svømte langs land så jeg tok meg en pause og prøvde fiskelykken litt. Den store ville dessverre ikke ta, men det ble tre stykk på tre-fire hekto. Videre passerte jeg Garnet Lake, også det en utrolig billedskjønn innsjø med både banner Peak og Mount ritter tronende i bakgrunnen. Et stykke etter garnet lake tok jeg av fra jmt og inn på stien mot ediza lake. Shadow Creek kommer ned fra Ediza og den skaper utrolig mange fine settinger. Det var en opplevelse å gå oppover der og når jeg kom til en flott kulp ble det også anledning til et lite bad. Jeg var litt i tvil om jeg skulle campe allerede med Ediza Lake, men det var allerede noen som hadde tatt den finest teltplassen og det var flere på vei oppover bak meg så jeg valgte å gå videre etter å ha fotografert det utrolig vakre vannet fra de fleste vinkler. V: Ediza Lake H: Iceberg Lake Stien videre mot Iceberg Lake er ikke lang, men det er noen høydemeter og en del switchbacks som amerikanerne kaller sikksakkstiene opp de bratte partiene. Framme ved Iceberg fant jeg en teltplass litt ovenfor vannet og brukte ettermiddagen til å fiske litt uten det store hellet. Flere bilder: Dag 8 Iceberg lake - ovenfor Johnson Meadow Starter fra Iceberg lake kl åtte. Fulgte stien gjennom steinura opp til Cecil lake. Er drøyt 35 grader og selv om det er sti ble det litt hopping fra steinblokk til steinblokk noen steder. På toppen av stien rett før jeg kom til vannet så jeg det svermet døgnfluer og på vannet vaket det så jeg tok en pause og prøvde meg litt med fluestanga klokka var bare ni så jeg hadde god tid. Det ble en liten bekkerøye før jeg gikk videre. Utrolig flott plass å prøve fiskelykken med Minarets i bakgrunnen. Cecil Lake Er endel steinur også langs med Cecil lake og der gikk litt tid før jeg kom til andre siden av vannet. Møtte to eldre herremenn som hadde kommer opp fra minaret lake og to andre grupper også som var på vei motsatt vei av meg. Dette er en nokså populær offtrailrute, men nesten alle går opp fra minaret lake og grunnen er en 7-8 meter klatreetappe som er særdeles mye vanskeligere å gå ned enn opp, ihvertfall uten tau. Jeg stod en stund på toppen og vurderte mulighetene, det hadde nok sikkert gått bra siden det var endel fester både for føtter og hender, men et fall hadde blitt ganske fatalt, så jeg valgte å ikke ta sjansen. Istedet fant jeg et bekkefar litt lengre borte som var mulig å gå ned, det ble en mye lengre tur med køyring i stein og busker, men ihvertfall mye tryggere. Minaret Lake Nede ved Minaret Lake ble det tid for et bad og en matbit. Minaret lake er nydelig plassert under minarets med frodig vegetasjon langs kantene. Fra Minaret Lake gikk turen inn i skogen mot Nancy Pass. Her var første del jeg har gått utenfor sti i skogen her, og jeg hadde ikke gått lenge før jeg fikk øye på en hjort. Hjorten var ikke særlig brydd av å ha meg i nærheten og jeg rakk fint å bytte fra vidvinkelen til zoomlinsa. Etterhvert fikk jeg øye på enda en hjort like i nærheten og den første la seg like godt ned i gresset. Selve Nancy pass var relativt enkelt selv om det var ganske bratt i steinur og noen løse partier. Det var imidlertid aldri noe eksponert. Utsikten fra toppen var flott mot minarets og kanskje litt mer beskjeden sydover ned mot superior lake. Nedturen var det endel løsere masse, men det gikk likevel helt greit. Kom meg ned til Superior Lake og fortsatte et stykke videre på stien mot Reds Meadow før jeg slo leir nede i skogen. Flere bilder: Dag 9 Johnson Meadow - Mammoth Crest 16 km Kom meg opp relativt tidlig for å få best mulig tid ved Reds Meadow. Turen nedover gikk greit med nedoverbakke hele veien. Kom inn på jmt ved minaret falls. Devils postpile ligger like før Reds Meadow og der er en obligatorisk stopp for litt bildetaking. Klarte å gå feil etter devils postpile og endte oppe på veien, gikk tilbake noen hundre meter og var snart tilbake på rett spor. Om litt var jeg framme ved Reds Meadow og kvart over ni fikk jeg servert egg og bacon i restauranten der. V: Devils Postpile H: Reds Meadow Resort Fikk satt batteriene til kameraet til lading og gikk for å hente bøtta med mat jeg hadde vært innom med der en drøy uke tidliggere. Fikk med meg en øl og en pose chips fra butikken og gikk i gang med sortering av maten. Endel barer og en pose m&m gikk i "hiker barrel" en bøtte hvor en kan legge igjen mat en har til overs og hvor andre gratis kan forsyne seg. Etter en stund var det klart for nytt besøk i restauranten, dobbel cheeseburger med ekstra bacon og potetsalat ved siden, et og kuler is ble det også til dessert. Rett før avgang ble det tredje besøk i restauranten, denne gangen nøyde jeg meg med en enkel cheeseburger med en fruktsalat ved siden. Så var det omsider klart for å komme seg videre igjen. Målet var å komme seg opp på Mammoth Crest. Fulgte stien mot mammoth pass som går gjennom området for "the rainbow fire" som herjet i 20xx. Det hadde begynt å spire opp nye trær mellom de brente. Her klarte jeg å miste et stidele og havnet mye lengre syd enn jeg skulle vært. Endte opp på å forsøke meg å ta meg gjennom skogen, men det var et virrvarr av veltede trær og et mareritt å komme seg igjennom. Til slutt kom jeg opp under der stigningen til mammoth crest begynner, riktignok fra en ganske annen plass enn der stien går opp. Det var ganske bratt og veldig løs sand som underlag så jeg gikk delvis å sklei halvveis ned igjen for hvert steg. Ikke rart trærne velter i vinden når underlaget er så løst. Etterhvert kom jeg meg opp til der stien kommer opp mammoth crest og fulgte denne videre. Det begynte å bli utpå kvelden og solen farget himmelen rød i vakre nyanser. Ble mange stopp for å snu meg og fotografere minarets i stadig skiftende fargenyanser. V: Himmel over Minarets H: Stien langs Mammoth Crest Jeg fant til slutt et fint platå midt oppe på mammoth crest og slo opp teltet på 3230 moh. Håpte på å få tatt noen bilder av teltet med Melkeveien i bakgrunnen, men det var dessverre en sky som lå litt over horisonten som sperret endel. Senere på natta våknet jeg og da var det skyfritt, men jeg orket ikke gå ut for å ta noe skikkelig bilde så jeg tok bare et ut av teltdøra. Flere bilder:

Hva skal fakturaen da dekke? Størstedelen av slike "taxa-oppdrag" og største del av rednings apparatet er frivillige i Alpineredningsgrupper, Røde Kors o.l (langt de fleste av slike tilfeller blir hentet ned av Røde Kors, ikke med fugler). Der er ikke så mange ekstra omkostninger knyttet til helikoptret heller, mannskap og materiell står nu der og skal betales uansett. Er det rødekors som skal sende faktura? Det tror jeg ikke dei er interessert i - tross økt belastning innad i disse resursgruppene. Ved grov uaktsomhet er der forøvrigt flere tilfeller av at folk må betale en "symbolsk pris/bøte". Men det som er "kjernen" i slike turistfeller, er jo at det ikke er grov uaktsomhet fra turisten sin site - dei vet ikke bedre, handler ikke mot bedrevitende. Den økte tilretteleggingen i norsk natur, fører til at flere og flere uten peiling bruker den - tersklene for å begi seg ut i naturen langt fra folk blir lavere for både turister fra utlandet og innenlandske (I området her, har størstedelen av taxa-kundene norsk legitimasjon). Trolltunga og Besseggen er ikke for hvem som helst, og klatring i høgfjellet krever mer end å gå 7'er på plastikk. (http://www.nrk.no/sognogfjordane/turfolk-overvurderer-seg-sjolve-1.12474219) Jeg mener helt klart, at turistnæringen i alle led har et ansvar, og det ansvar er kanskje å avstå fra å markedsfører og i neste led tilrettelegge for krevende turer til en bred målgruppe, som reelt sett ikke hører hjemme langt ute i fjellet. Men det er selvsagt dårlig økonomi for hotellet, fjellhytter og campingen... Men redningstjenesten mener jeg skal forbli gratis! Eller skal bilister som krasjer med for høg fart o.l., eller hjertepasienter med livsstilssykdommer og betale om en helikopter skal hente dei - det er da om nået uaktsomt...?

Av vannvare sto mobilen på auto modus i går ser jeg, så da velger den selv hva som er mest rett mtp innstillinger. bildet er og tatt med instagram sin photoapp, så de vanlige kamera instillingene blir vel borte. Ja, satt rolig og gjetta på når bilen passerte:P De blir naturlig nok utbrente i de lyseste partiene, sola styo rett i mot bilene/min rygg. Fokuset er bak bilen.

Litt farger, men fortsatt mildt. Det blir høst i år også. Trist men pent. Det ligger noe treverk ute i myra mot Sandvatn. Det skulle ha vært lagt på plass. Greit å ha en unnskyldning til tur innover. Og Blåfjellenden ligger jo der, klar til å ta i mot oss glade vandrere. Jeg pakket for et par dager på fredagen. Før jeg kunne ta fatt på turen opp mot Hunnedalen, var det sosiale forpliktelser. Gamle mødre må besøkes. Det er fortsatt blader på bjørka, og den er fortsatt stort sett grønn. Det har så langt i år ikke vært frost. Med blogg er det enkelt å sjekke hvordan været var de siste årene. Og noen år var det fortsatt blader på bjørka, mens i andre var trærne bare. Tidligere år har ofte hatt en frostnatt eller to i september. Jeg klager ikke, og håper vinteren holder seg vekk en stund til. Det må derimot kulde til for at bjørka skal få den riktige fine høstfargen. På denne turen var det en regnbue som sto for fargespillet. Det var meldt vekslende vær. Jeg fikk regn på meg helt i starten, men innover var det stor sett opphold og noen glimt av sol. At det regnet rundt om, viste jo regnbuen. Andre som kom innover hadde hatt dårligere vær med skikkelige bøyer. Det var ikke bare sekken som var tung denne dagen. Med masse jobbing de siste dagene + trening og tur, kjentes beina skikkelig tunge. Turen innover gikk i et rolig tempo. Det merkelige er at det ikke er større tidsforskjell på “rolig” og “full fart". Det som normalt går unna på litt over to timer, blir adskillig lettere i “rolig” tempo, og bare 5-10 minutter lengre. Inne på hytta satt det to par. De hadde gått fra Flørli tidlig - ferja går i 6 tiden. Og hadde hatt en del regn. Men syntes det likevel hadde vært en grei tur. Lørdagsmorgen ble det en del jobbing. Regnet gjorde at jeg utsatte arbeidet i myra, men etter en stund kom sola igjennom - for en stund, og jeg tok med utstyr og drill for å jobbe. Det ble gjort noe… Jeg ble ikke helt ferdig, men slik at det i hvertfall kan stå en stund. Pannekaker er grei lunsj, spesielt når gamle kjente kommer innom på tur mot Langavatn. Det ble en hyggelig time. Og hva så. Det ville komme en del folk - sengene var alle bestilt. Det var tidlig på ettermiddagen - 4. Jeg pakket og for av gårde. Det var planen og ta det med ro en dag, men turen over heia er ikke så lang. Det kom en hel gjeng danske gutter inn til hytta på dagstur. De startet en stund før meg. Jeg regnet ærlig talt med å ta disse igjen oppe i bakken. Ikke tale om. Guttene hold et godt tempo og jeg tok bare langsomt innpå. Nå ble det noen små stopp underveis for å snakke med folk som kom i mot, og slikt tar jo tid… Jeg kom meg omsider forbi men da var vi nesten helt nede i Hunnedalen. Guttene fra Danmark var i god form, Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Nå er jeg veldig glad for den redningstjenesten vi har i Norge, og at den ikke er basert på at man skal betale redningsoppdrag selv. Men ... når det allerede er et hav av infoskilt. Helt klare og lett tilgjengelige råd for bekledning og hvilket utstyr som må med på tur og skilt som sier du må snu dersom du ikke har nådd et visst punkt til en viss tid .. Og redningstjenesten fortsatt må ut gang på gang for å hente folk som er slitne og mørkeredde. Da bør kanskje neste skilt være en opplysning om hva et slikt redningsoppdrag koster.

"Utover høsten skal vi finne en strategiplan, for det må settes inn større tiltak for å sørge for at folk får en trygg tur, sier Jostein Soldal i Trolltunga Active til Dagbladet. De skal blant vurdere en bemannet turisthytte på toppen, eller en redningsstasjon på veien. Eller endra flere skilt og markedsføringskampanjer. " Og der var vi i gang med litt mer tilrettelegging ja. Mer markedsføring = mer folk = mer tilrettelegging = mer folk = mer markedsføring osv...

Problemet er at vi har for lys nattehimmel når melkeveien står på det høyeste. Men er mulig nå i september og oktober selvom øyet til melkeveien står ca 20 grader lavere enn den gjorde i California. Minaret Lake og de andre vannene der var helt fantastiske. Lett tilgjengelig for en 2-3 dagers tur fra Mammoth Lakes også om en er på tur i USA med andre hensikter.

En ting er hva som er meldepliktig, noe ganske annet hva som blir meldt inn. Det er som nevnt endel bakterier det er ugreit å få i seg gjennom drikkevann, men de aller fleste er uansett selvbegrensende, mao kun lettere former for gastroenteritt (magesjau). Alvorligere infeksjoner som harepest (tularemi), EHEC ("hamburger/døds-bakterien"), nefropathia epidemica (hantavirus) er sjelden i Norge. Sistnevnte betydelig vanligere i Sverige, jeg husker i farten ikke hvorfor, mere infiserte mus kanskje? Har jobba med infeksjoner i mange år, de gangene vi påviser feks tularemi på labben er det nesten så champagnen sprettes. Mao sjelden. Så lenge vannet renner, og det ser reint ut, drikker jeg det. Det er vårt privilegium her i Norge. I utlandet har jeg pådratt meg diverse mageinfeksjoner, bla Gardia. Det er selvfølgelig ikke veldig artig, men lar seg greit behandle, og jeg synes det er OK at folk som skal være lenge i villmarken eller befinner seg langt fra helsevesen sørger for å ta med seg medisiner til selvbehandling. Fastlegen er sikkert behjelpelig med metronidazole og ciproxin. Jeg har meget god erfaring med diverse mekaniske rensefilter. For noen år siden kjøpte jeg en slags pumpe, tror den het "First aid kit" elns, som kunne skrus rett på feks sigg-flaske som jeg brukte på alt jeg drakk (nesten ) i løpet av fire mnd i Afrika. Ikke antydning til diare på hele turen. De siste årene har jeg vært svært mye på en meget primitiv koie ved et lite, stillestående skogsvann. Alt vann som drikkes og brukes til div mat er direkte fra vannet og filtreres gjennom et https://sawyer.com/products/type/water-filtration/kobla til en bøtte. Det interessante i denne sammenheng er at koias utedass ganske enkelt er et høl i bakken (med et slags overbygg) ca 8 m fra vannkanten. Kanskje gode muligheter for å infisere seg selv med egne tarmbakterier, men jeg har sett på dette som et lite eksperiment, og hverken jeg eller noen av mine gjester har blitt magesjuke. Enda. Men det er viktig å passe på at filtre ala Sawyer ikke fryser. Det sprenger porene og de vil ikke funke som de skal. Mulig man kan fylle de med sprit (40% eller mer) før frost, men har ikke sjekket med fabrikant om materialet tåler det. Selv har jeg tatt de med meg hjem fra koia eller hatt de i soveposen/under klærne, hvis muligheter for frost. Velbekomme, god tur! PS innrømmelse: ikke lest alle innleggene i tråden, sorry hvis duplikat.

Ble bestigning av både Store Bukkeholstinden (2213m), Søre Bukkeholstinden (2058m) og Visbreatinden (2234m) under Peakbook Summit II i Jotunheimen nå i helga! Fikk både regn, sludd, hagl, snø og knallsol i løpet av oppholdet. Topp stemning og pils på kveldene, livet er topp! Opp mot Store Bukkeholstinden Store Bukkeholstinden fra øst Toppen i snø og tåke Dagen etter snø og regn våknet vi opp til dette været! Storebjørn og Geite. Da gikk turen opp mot Visbreatinden, i bakgrunnen i dette bildet. Mot Visbreatinden Fra toppen Ett sjeldent toppbilde av gruppa, meg som nr to fra høyre. Hurrungane i vest Uranos, Stølnos og Falketind i sørvest Norge's tak, Galdhøpiggen

BUMP Jakten er begynt, og smaksløkene skal pirres. Jeg fikk en måke her om dagen. Det var en ung måke. jeg skar ut bryst stykkene ca 30minutt etter den ble skutt. tok med kjøttstykkene opp til teltplassen og der lå de ca 2 timer i en pose slik at fluer og slikt ikke skulle komme på kjøttet. fyrte opp et bål og heiv stykkene i en gryte med en god klump margarin. og stekte på samme måte som en biff. kun med litt salt og pepper. skal si det var nydelig. ikke noe Spessielt transmak heller. ble tatt på sørlandet et godt stykke ut i havgapet.

Ja, det er 10 størrelser større enn mine De er fullnarv nubuck. Alle støvlene til Lundhags er fullnarv. Sikkert lurt av deg å prøve et annet produkt. Ha på voks kanskje. Ellerså mistenker jeg at de blir tettere med tiden, syns det virker sånn på mine, uten at jeg kan forklare hvorfor. Tipper det er ved sømmene det trekker inn vann. Du kan jo prøve å smøre på fett uten at du smelter det i det området hvor de trekker inn vann. Kanskje sømmene tettes bedre da. Jeg aner ikke altså, bare skyter ut noen tanker. Tenker at du må ha på noe som lager en slags hinne oppå.

Tenkte kanskje det var noe interesse for en rapport om The John Muir Trail. Bildene: http://imgur.com/a/wftig#0 The John Muir Trail(JMT) er en langdistanse sti som går Fra Nasjonalparken Yosemite gjennom 338 km gjennom Sierra Nevada fjellene til fastlands USAs høyeste fjell; Mount Whitney (4421) . Stien går over over 2400 meter nesten hele veien og man må krysse seks høye fjellpass på veien, og den totale stigningen i løpet av JMT er litt over 14000 meter. Og totalt 24000 meter høyde forandring. Etter som at man må gå ned fra Mount Whitney til Whitney portal blir stien total 356 kilometer fra start til slutt. Sierra Nevada fjellene sies å ha noe av det beste været for en fjellkjede av dens kaliber. Temperaturen ligger mellom 20-30 grader hele dagen, men kan lett synke til null om natten. Det er mulig å gå stien fra Nord til Sør eller motsatt, jeg valgte å gå denne veien siden du blir akklimatisert i løpet av starten og blir der for ikke noe problem å gå opp de høyeste passene eller Mount Whitney. Det er blitt i de senere år ganske populært og gå The John Muir Trail, og det kreves derfor at man anskaffer en Wilderness-Permit fra et Ranger Kontor. 40 prosent av alle permits kan reserveres 24 uker i forveien, mens 60 prosent er så kalte Walk-Inn permits som du får utdelt ved et ranger kontor. Det er dog ganske stor konkurranse om disse. Vis du reiser alene er det ikke noe problem å få et Walk-Inn permit. Siden de fleste bruker rundt tre uker på hele distansen er det en del muligheter for å få forsyninger. Jeg plukket opp en etter 4 dager så en etter 11 dager og hadde en ekstra i en liten by som heter Independence , men plukket den ikke opp. Siden det er veldig mye bjørner i området man går er sikker oppbevaring av mat påkrevd, så du kan leien en Bjørneboks, en sylinderformet plast boks som skal være umulig for bjørner og åpne. Det er ganske rass å få plass til all maten, så alt unødvendig må bort. Jeg startet på den 8. Juli fra Happy Isles i Yosemite dalen og gikk de første 1300 til den første av de mange enger som ligger i The Sierra Nevadas. Sunrise Meadow med en helt nydelig utsikt til Cathedral Peaks rett nord. Dag to ble en veldig lang dag, jeg gikk ned langs Cathedral lakes til et sted som heter Toulomne Meadows som er det første stedet du kan plukke opp forsyninger. Der var det en liten butikk og et post kontor og flere titalls fotturister som satt utenfor. Jeg begynte fort å snakke med dem og de gikk The Pacific Crest Trail som går fra Mexico til Canada, de gikk motsatt retting av meg som gikk nord til sør. Det å gå fottur i USA er en meget sosial opplevelse, etter hver så blir du kjent med folk på stien som går ca. samme hastighet som deg og du møter dem flere ganger i løpet av turen. Jeg fortsatte opp langs Lyell Canyon helt til jeg kunne se Donahue Pass som var det første av de seks passene jeg skulle over. Jeg slo opp teltet mitt, men tok ikke på ytterteltet siden været var så bra. Jeg brukte faktisk ytterteltet veldig lite i løpet av turen. Etter å ha krysset over Donahue passet gikk jeg til Thousand Island Lake som har sitt navn siden den er strødd utover med bitte små øyer, og Banner Peak står veldig fint opp bak din lille sjøen. Plutselig flyr det 5 F-22 fly i formasjon rett over hodet på meg, noe som jeg så flere ganger i senere i løpet av turen. Jeg gikk så i to dager over fjell landskapet av The Ansel Adams Wilderness inn i The John Muir Wilderness og kom til Reds Meadow Resort som var en liten butikk og en diner. Her plukket jeg opp min første forsynings pakke. Så fråtset jeg og ble kjent med masse folk og etter hvert ble det ganske fest. Så gikk jeg opp til Devils Postpile som er en veldig fascinere geologisk formasjon av søylebasalt. Derifra gikk turen opp til Lake Virginia og Duck Lake hvor jeg neste tråkket på en klapperslange som befant seg veldig mye høyere opp en de pleier. Det neste passet nå var Silver Pass hvor jeg ble kjent med Alex som var en 21 år gammel sneker som har tatt de få bildene jeg har siden jeg ikke hadde med meg kamera. På Silver pass møtte jeg en gjeng med 8 stykker som satt å røyka og skravlet. Der i fra gikk jeg ned til Lake Edison og så opp den grufulle Bear Ridge som var et mygg infisert dritt. Alle oppoverbakkene er hårnålsvinger eller switchbacks som det heter på engelsk. Denne biten av leder så opp til Evolution Valley, hvor fjellene har fått sine navn fra kjente vitenskapsmenn, som Mount Mendel og Mount Darwin. Ved Evolution Lake så jeg noe av den mest intense Alpegløden jeg har sett i hele mitt liv, mens det brygget dårlig vær bak. det ga et ganske spektakulært syn. Neste var opp gjennom Evolution Valley og opp over Muir Pass.. På toppen av Muir Pass ligger det en veldig fin liten sten hytte som man kan ta en raste pause inne i. Her i fra gikk turen ned til Palisade Creek og så opp til et sted som heter The Golden Staircase som er en lang serie av veldig bratte og trange hårnålsvinger som tar deg opp til palisade lakes og palisade fjellene. Så går det opp langs siden av fjellene til Mather Pass hvor du på toppen får en fantastisk utsikt utover The Upper Basin som er en liten vidde dekket av små sjøer. Her ifra kan man faktisk se det neste passet man skal gå over, som ligger noen 14 km unna. Pinchot Pass. Fra Pinchot går det rett ned nesten 1300 meter til South Fork Trail. der krysser man en elv på en hengbro. Så går man opp til Rae Lakes og til Glenn Pass. Rae Lakes er veldig populært sted og gå fotturer og det var neste for mye folk. Så gikk jeg opp over Glenn Pass og hadde tenkt til å ta det neste passet også den dagen. Når jeg er på vei opp over Forester Pass som er det høyeste passet på turen, begynner det å lyne og tordne som bare pokker, jeg fortsetter opp til tregrensa hvor jeg setter meg ned for å spise noen nøtter og tenk over om jeg skal fortsett opp over, eller vente til været gir seg, kanskje overnatte her. Så begynner det å letter som bare det og jeg fortsetter opp passet til det begynner å hagle. Jeg fortsetter opp mot to store stener siden hagle er et tegn på lyn. Så blir hagelen større og større og etter hver så må jeg ta sekken min på hodet for det gjør så vondt. Og etter 5 minutter med møllkule hagle stopper det plutselig helt opp og det begynner å lette. Jeg kommer meg over passet hel skinnet, og plutselig på vei ned fra passet begynner det å tordne og lyne som bare det igjen. Men nå er jeg på dag 15 og har akkurat krysset det siste passet før Mount Whitney. Neste dag kommer jeg til Guitar Lake hvor jeg treffer på masse folk jeg hadde møt tidligere på turen, og det er et dritt vær. Mount Whitney kan ikke ses en gang og ser mer ut som basen på Mount Doom en noe annet. Jeg setter opp telte for siste gangen i løpet av turen og tenker å få en veldig tidlig start på dagne for å komme opp til toppen før soloppgangen, og det å rekke den legendariske pannekake frokosten som serveres ved Whitney Portal. Jeg begynner å gå klokken 2.30 om natten med hodelykt og en nydelig stjerne himmel som eneste lyskilde, men opp i fjellsiden ser jeg to andre lys. Når jeg kommer til toppen sitter det to stykker i den lille sten hytten som ble bygget av The Smithsonian for noe astronomi målinger. Han ene har en Jetboil presskanne og gir meg en god kopp med Java. På toppen kan man se hele Owens Valley og man kan se nesten hele sørlige Sierra Nevada. Owens Valley er en ørken dal, hvor du kan se den lille byen Lone Pine. Utsikten var helt fantastisk. Så er det bare å komme seg ned de siste 2100 meterne til pannekake frokost. På veien ned møtte jeg masse folk som går den opp på en dag. Jeg kommer til Whitney portal klokken 11 om morgenen en halvtime etter de sluttet å servere frokost. Så jeg fikk en doble hamburger i stedet som var meget bra. Til Lone Pine som er den nærmeste ”byen” er det veldig lett å hike. Lone Pine er en One Street Town, som ligger midt i Owens Valley. Byen er kjent for å være et sted hvor veldig mange western filmer ble filmet. Det er også kjent for å ha hatt en Amerikanske internerings leir for japanere under den andre verdens krig. Men det var masse restauranter og et billig hostel. Så dro jeg til Las Vegas. Beklager for ganske lusen turrapport, er min første. William

Størrelse 47 er veldig mye større enn en vanlig damesko, men det forklarer nok ikke alt. Har du fullnarvskinn? Nubuck suger til seg fettet som en svamp. Jeg smelter på fett helt til det ikke klarer å ta opp mer. Noe har rent av skoene på siden, så det er nok ikke alt fra 5 inne i skoene, men det er en del. Jeg så også noen som ga et tips om å bruke en malekost på kammeret, og det griser heldigvis betydelig mindre. Det området jeg peker på har vært fylt med flytende leather grease. Jeg sliter med å dekke det bedre enn jeg har nå.

Disse redningsaksjonene koster bare blåbær. Tenk på alt som turistene legger fra seg av feriepengene sine i Norge. Kynisk sett er noen dødsfall på disse masseturiststedene bare god PR. Det trekker folk som bare fan. Eksotisk. Tro det eller ei.

Tipp topp tommel opp Lurer på om jeg får meg en siste tur opp på vidda før vinteren ankommer, det fristet hvertfall ikke noe mindre etter jeg så filmen din

Hei Eg har selv en Garmin GPSmap 62S som eg har vært veldig fornøyd med, svært god batterikapasitet og enkel betjening selv med de store vindvottene på. I tillegg har den vist seg å tåle det meste av vær og vind. I topokartet fra Garmin ligger det en stor samling predefinerte og søkbare navn og interessepunkter, men ikke en komplett samling. Eg synes selv det blir litt tungvint å søke opp og taste for mye innpå selve gps`en, så bruker stort sett basecamp før eg drar ut. Der kan du søke opp og finne ferdige ruter eller enkelt sette opp dine egne ruter og laste disse over på gps`en før du drar ut. Da er det også mye greiere å få oversikt over hele ruta man har tenkt å gå. I teltet, eller ute på tur, kombinerer eg stort sett alltid med papirkart og kompass for videre ruteplanlegging slik at eg også der har god oversikt over hele ruta. Men med litt zooming og merking i kartet på skjermen er det likevel enkelt å sette opp veipunkter og ruter direkte på gps`en når man bare har bestemt seg for hvor man skal gå. Evenutelt kan du også legge inn koordinatene om du har disse tilgjengelig Lykke til!!

Greier du å se om uskarpheten skyldes bomfokus (med så små bildebrikker er riktignok dybdeskarpheten stor, så man skal bomme ordentlig før det synes), eller bevegelsesuskarphet (skjelving på hånden), eller bare en generell uskarphet all over? Er ingen deler av bildene skarpe? Er noen bilder skarpe? Har du tilgang til informasjon om lukkerhastighet, ISO etc, slik at du kan se om det er en sammenheng med dette? Redigering: Sjekket amobils gamle test, og der påpekes det: Kan det være en forklaring der?

Takk. Var flink denne gangen og skrev ned litt dagboknotater underveis, ellers blir det lett for å glemme detaljer. Brukte for det meste ultralett utstyr og den vekta jeg sparte gikk opp i opp i fotoutstyr

Hvordan hjelpen oppfattes av den som hjelpes, tror jeg er viktig i læringsøyemed. Personlig ville jeg blitt svært flau om jeg måtte bli hentet ut med helikopter fra en friluftstur, med mindre det skyldtes akutt sykdom eller skade. Skiftende vær, skiftende topografi/vegetasjon, lys/mørke, mat/vann - alt dette bør jeg kunne håndtere med det jeg har med meg. Straffen for å ikke ha gjort gode nok forberedelser, ville da blitt en kraftig følelse av flauhet over å ha iverksatt en unødig redningsoperasjon. Det ville jeg (og forhåpentligvis også mange av dem som nevnes i artikkelen) ha lært av. Men jeg ser det kan bli et problem om flauheten ikke er særlig sterk. Da kan det oppfattes som om straffen for dårlige forberedelser er en tur med helikopter. Hvordan det dilemmaet løses, vet jeg ikke - men jeg håper at man bruker fakturering kun som aller siste virkemiddel.

Åpenbart en flott tur, men du har jammen gjort en god jobb med turrapport også. Herlige bilder!

Var på Trolltunga ifjor, og jeg må si at jeg møtte mange uerfarne på veien opp dit. Det tar godt opp mot 8timer så og si uten stopp. For de uten kondis tar det sikkert 10 timer. Da er det rart å se folk i vanlige byklær uten noe mer enn de går i (vannflaske). Og klokka nærmet seg 16, dvs. vi hadde 2km igjen og de hadde 20 eln. De hadde ikke noen ekstra klær i tilfelle værskift, og heller ingen proviant. Og når jeg tenker meg om kan det ha vært vodka i de colaflaskene, de var tross alt russiske.

Vi var heldigvis ute i god tid og det var enda 12 timer til før vi måtte snudd

Jeg fant ut Salomon var laget for mine føtter. Har lav vrist og ganske smale føtter. Skal kjøpe Quest støvlene, og i venten på størrelse 46 fra butikken, kjøpte jeg Conquest som er kjekt å ha til skogstur og flatt terreng. Men må si jeg er overrasket over disse støvlene. Jeg opplever de som fullverdige fjellstøvler, har ordentlig støtte for anklene og godt grep på stenene i Jotunheimen. De kalles vel backpacking støvler, men etter min opplevelse kan de likeså godt kalles fjellstøvler. Gikk ihvertfall i dag i fjellet og tenkte at "jøss, kan godt klare meg med disse" Jeg spurte jo om råd i denne tråden, og ville dele min begeistring etter å ha kommet hjem fra en liten fjelltur : )

Det er noko med den realitetsorienteringa gitt. Eg fekk førespurnad ein gong om å "climb Norways highest mountain and see the northern lights" . I tillegg i Juni.

Takk for svar, alle! Jeg testet et par Aarn-sekker på XXL her om dagen og dessverre var de for lange for meg. Jeg stanget bakhodet i sekken samme hva vi gjorde med innstillingene Men bortsett fra det var de komfortable! Jeg endte opp med en Glittertind 55 liter, og skal forhåpentligvis teste den ut på en liten tur til uka

Du har tydligvis gjort det store, Oddbjørn !

Greier egentlig ikke å bli veldig indignert. Det er åpenbart en høy tetthet av nybegynnere, og en av de mest effektive måter nybegynnere lærer på, er å gjøre sine egne feil. Nå kan man selvsagt si at før moderne redningstjenester og bærbart kommunikasjonsutstyr kom, så var konsekvensen av å gjøre feil mye større, noe som sikkert førte til at også nybegynnere brukte tid på å sette seg bedre i stand til å klare seg selv. Men nå er ånden ute av flasken, og det er vel kanskje like greit. Mulig man kan redusere trøbbel med noen advarende og lærerike informasjonstavler? Utstyrsutleie? Nåja, jeg ser at det virker noe overoptimistisk... Edit: Leste lenger ned i artikkelen, og ser at det allerede er utplassert en liten skog av skilt der.. Jaja

@Omnilite er inne på noe. Turister har høye forventninger basert på reklame fra næringen. Blir som gjengen fra Singapore som krevde å få se både midnattsol og nordlys, samtidig, i Stryn... Operatøren ble litt svett kan man si.

Her var det bare å sitte tilbake å nyte Saftig og fantastisk rapport fra over dammen, gleder meg stort til fortsettelsen

Veldig fine bilder. Skulle ønske jeg hadde sett melkeveien sånn engang her hjemme.

Så helt sykt ut!

Ooooooh. Jeg óg vil! Dritfine bilder, @Oddbjørn, jeg drømmer om Minaret Lake... gleder meg til fortsettelse!

Ettermiddagstur med bestyrerinnen Merkelige greier. I helga hadde jeg vært så heldig å få til en litt lengre tur enn det som har vært vanlig i det siste. Det merket jeg selvsagt i beina - de var ikke helt i orden mandags morgen. Det var liksom ikke en ny tur jeg gikk og tenkte på. På ettermiddagen ble det fra bestyrerinnen ymtet frampå om en liten utflukt - det var jo så bra vær…. Og det ble jeg med på. Det hadde vært godt vær på mandagen, i løpet av ettermiddagen trakk det opp noen skikkelig mørke skyer i sør. Det kunne så avgjort se ut som om det ville komme regn. Det var ikke helt i tråd med planene. Nå er erfaringen den at de skyene som ligger nede i horisonten ikke alltid gir et godt bilde av været som kommer. Både når det regner og snør og når det trekker over. Jeg blir ikke lenger lurt av noe som kan se ut som en lysning i skydekket i horisonten, og derfor bærer bud om opphold. På samme måte betyr ikke tunge skyer i horisonten nødvendigvis regn, i hvert fall ikke sånn med det samme. På vei oppover mot Holmavatn og Synesvarden, som var turmålet denne dagen, ble himmelen lysere og tur ville det bli - uten regn til å begynne med. Det var biler på parkeringsplassen, men uten om to karer som kom i mot nesten helt til å begynne med, var vi alene på hele turen. Tørt i bakken, greit å gå, litt vind, men uten nedbør. Det måtte bli en fin tur. Bare for å ha sagt det, bestyrerinnen er kommet i bra form etter hvert. Det gikk i et greit tempo oppover bakkene fra Holmavatn til Synesvarden. Selv de bratteste (ikke særlig bratte, men…) bakkene gikk greit unna. På lågheia - “den siste rest av det brune Jæren” - var det tydelig høst. Brunt var den dominerende fargen. Det var lite fugl, utenom en og annen kråke. Det var derimot sau i hopetall. De var antakelig kommet ned fra heia og fikk noen dager her ned i lavlandet. Mellom Steinkjerringå og Holmavatn var det fortsatt masser av Blåknapp i blomst. Noen planter holder ut til frosten kommer. På parkeringsplassen var det ennå færre biler enn da vi kom. Det var nok ikke mange på tur en mandagsettermiddag. Det var egentlig dagen for tur, turen ble fin den. Takk til bestyrerinnen som dro meg med. 　 　 　 　 Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Nok en liten rekonvalesensutflukt i dag etter jobben - denne gang med innlagt middag av enkleste sort, krydret med fururøyk (vi har passert 15. sept, folkens!): Greit nok (nesten), så lenge kveldsmaten tar seg av behovet for protein og fett, antar jeg (Og ja, du observante leser, "ovnen" står opp ned - og nei, det var ikke med vilje Var snodig at den ikke ville tenne så kjapt denne gangen, men fikk plundret den i gang - og da så jeg jo at luftehullene var øverst istedet for nederst... Gluping. Det var for sent å vende den, så jeg stakk tre pinner inn under for å lage en luftespalte helt nederst - da ble det litt mer fart på sakene )

Jeg har ikke kjøpt .. veldig mye. Litt fordi jeg er et fattig som ei lus, og litt fordi jeg ikke er noen stor fan av å kjøpe ting. Og litt fordi jeg ikke vært noe særlig ute de siste årene, så jeg aner jo faktisk ikke hva jeg egentlig trenger. Jeg har en 20 år gammel sovepose (og det er vel sånn ca 20 år siden sist jeg tilbrakte en natt ute; det skal bli spennende på tur til uka for å se hvem som ryker først - jeg eller soveposen ), jeg har ikke kjøpt noen fancy neonfargede turklær heller, for jeg har hjemmesydde ullgreier og en gammel anorakk. Jeg har ikke kjøpt noe turbestikk annet enn en av disse tradisjonelle trekoppene (og herregud så koselig de er). Men dersom dette er noe å skryte av, så skal jeg ikke skryte så mye, for etter en natt eller to ute kan jeg fort finne ut at jeg plutselig trenger litt mer utstyr enn jeg liker å tro akkurat nå... Men ja, respekt til de som klarer å stå imot det sinnsvake kjøpepresset man stadig utsettes for!

i dag har jeg ikke kjøpt meg et turhåndkle i microfiber stoff. Har allerede et slikt, og det er et sant h%#@!!* om man er så uheldig å slippe det fra seg der man står - i lyngen! Kjeder man seg i teltet om kveldene, javel, da kan kanskje dette være en erstatning for annet håndarbeid man ellers måtte bedrive. Men ellers, et sant h%#@!!* !

Glemt og gjemt, men ikke gjenglemt? Jeg har funnet de merkeligste ting glemt på Blåfjellenden. Telefoner, radio, jakker og andre klær. Nå var det min tur å glemme. Både telefonen og jakken lå igjen på tilsynsrommet da jeg for sist søndag. Hvordan det er mulig å glemme jakka, er et godt spørsmål. Kan det ha noe med langt fremskreden als???. (Hva var nå navnet?) Uansett betød det en tur til Blåfjellenden for å hanke inn “greiene”. Hva med mobilen? Beskrivelsen “stille og rolig uke” passer. Helt greit for min del. Men det medførte selvsagt noen små praktiske tilpasninger, hvor jeg lånte telefon for å få gitt beskjeder. Broderen hadde bestemt seg for en tur inn til hytta fredag til lørdag. Da passet det bra om jeg slo følge. Sånn sett ble det litt stress, ned fra Nilsebu på torsdag og til Blåfjellenden på fredag, med sosiale forpliktelser inneklemt i mellom. Noe av årsaken til beslutningen om en fredag/lørdagstur, var værmeldingen. Det ville være bra vær fram til lørdagsettermiddag. Og hvorfor ikke gå i bra vær om situasjonen innbyr til det. Det var mildt, 15 grader, det var delvis sol, men det blåste - bakfra. Tørt og fint å gå. Jeg har ikke sett Fossebekken så liten før i år, det er litt spesielt den går opp og ned med regn og snøsmelting, men i år har den vært høy til nå, Det viste seg at vi var først til hytta, og ble alene til ut på kvelden. Tidlig høst og fredagskveld betyr ofte at det kommer folk sent. Og slik var det denne gangen, Lenge etter at det var blitt mørkt kunne vi se folk med hodelykt komme inn til hytta. Greit det, det er plass til alle. Bøndene holder på med ettersankingen. Det er med andre ord mange folk i heia. Vi kunne se sauer i garen ved Stølsro, men ved Blåfjellenden kom det først dyr en stund ut på ettermiddagen. Det ristet og bråkte den natta. Vinden tok seg opp og selv pytten utforbi hytta fikk bølger. Etter det vanlige morgenritualet med frokost og rengjøring, tok vi fatt på bakken opp. Den lå i le for vinden. På kanten blåste det friskt, men så avgjort ikke over bris. Det ble en grei tur tilbake også. Vinden tok skikkelig i - opp mot kuling - enkelte plasser, hvor vi måtte kjempe for å komme framover. Oppe i høyden kom det to karer i mot. En av disse hadde bruk for hjelp. Gamle sko (20 år, ble nevnt) kan miste sålen. Det var nettopp det som var skjedd her. Vi forklarte hvor han kunne finne et par gamle joggesko, og/eller gaffertape. Og krysset fingrene, de skulle ned Fidjadalen - og hadde minst 6-7 timer Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

3 dager på Nilsebu. Naturen er lunefull. Etter en trist, kald og våt vår og sommer - med enkelte hederlige unntak, så vartes det opp med skikkelig sommer i september. Sol, 20 grader og nesten ikke vind - og det i heia. Vi, det vil si min eldste bror og meg, har de siste årene hatt en ukestur til Nilsebu. Mest som hyttevakt, men også for å fiske og ta en tur eller to. Dette året var det ikke mulig å komme opp til hytta å den vanlige tiden. Det så lenge ut som om vi ikke fikk besøkt området i år. Det meste ordner seg. Etter igjen å ha hatt en runde for å skaffe nøkkel til bommen, (det er ikkehelt enkelt å ordne for oss sivilister..) så ble det til at vi kunne ta en tur likevel. Værmeldingen var en pådriver i så måte. Sol og helst sommer. Og for en gang skyldt hold de hva de hadde lovet. Fra vi startet hjemme til et stykke på tilbakeveien, var det knapt en sky på himmelen. Da vi kjøret over heia fra Sirdal til Lysebotn, viste termometeret over 20 grader enkelte plasser. På 1000 moh i september. De neste to dagene var ikke dårligere, Nå var det kalde morgener, men så snart sola nådde terrassen uten for Nilsebu, steg temperaturen. Etter noen år på samme plass, har det selvsagt blitt noen “tradisjoner”. Selv om turen i år ble vesentlig kortere enn vanlig måtte de faste programpostene gjennomføres. Det ble komlemiddag. En gang i løpet av uketuren vår, lager vi komler og serverer de gjestene som vil ha. Slik også på denne turen, selv om det bare var to utenom oss som syntes komlene fristet. Det ble tur til Stakken. Min eldste bror har fått litt problemer, han ser ikke helt syn på tur i terrenget. Derfor ble det en alene tur til Stakken. Det er ikke en lang og krevende tur, men i det fine været vi hadde, så var det så avgjort riktig å ta ut. Kjekt å gå i slikt fint vær, og kjekt å se igjen Stakkenhytta. Det ble raddel, lått og løye med andre fjellfolk. Første kvelden var vi alene på hytta. Dagen etter kom det en masse folk. De fleste fra “dammen” i båt, men også far og sønn på tur fra Grautheller til Melands-grøna-hei. Det er to dager med 9 timers tur. Selv om været var kjempefint, så er det en drøy tur. Det ble fisket, og denne gang med godt resultat. Siden vi fisker for å få fisk, og helst mange, uten å bruke for mye tid, blir det med garn. Vi satte ut garnet første kvelden og da vi trakk det m morgenen var det temmelig fullt med fisk - 30 til sammen. Vi sto tidlig opp - rundt 7. Det ble frokost og en liten pause før vi tok ut får å trekke garnet. Vel inne på hytta med to bøtter garn og fisk, måtte vi først få løs fisken før vi kunne rense fangsten. Alt dette tar tid. Først i tolvtiden kunne vi rette ryggen og avslutte arbeidet. Selvsagt ble det også grundig vask og generell rengjøring av hytta. Det tar også tid å ta en grundig omgang av hele hytta. Vi hadde ingen planer for siste dagen, og da passet det godt å ta en runde rengjøring. 　 På dammen, der vi to egentlig skulle dra båten opp en lang bakke, møtte vi en gjeng sauefolk. De spurte om vi hadde sett dyr. Vi kunne fortelle om dyr både rundt hytta og lengre ute. Det ble til at Sverre kjørte to inn til hytta for at de skulle få med seg de sauene som sto der, og fikk vist de andre hvor dyrene ellers sto. De var takknemlige for hjelpen, og til gjengjeld var de med og fikk båt og motor på plass. Det sparte oss for en god del slit. En skikkelig fin avslutning på en skikkelig fin tur. 　 　 Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Vil man ha et tett plagg så kjøper man et membranplagg, vil man ha et helt tett plagg kjøper man et regntøysett. Turklær i anna tekstil blir ikke vanntett uansett hvor mye du impregnerer de, klammere ja; men ikke noenlunde vanntett. En vanlig vindbukse/turbukse må en altså akseptere å bli relativt fort våt i når det regner eller etter et regnfall. Jeg har løst problemet med vanlig turklær og et regntøysett. Med et regntøysett kan jeg sitte på huk uten at de tørre plagga under blir våte over knærne pga presspunkt der eller sitte på en stein uten å bli våt i rompa, med membranplagg blir en våt på presspunkter da fukten blir pressa gjennom ol.

Høsten 2014 leste jeg en artikkel i en eller annen nettavis. Der sto det, ”hundekjøring blir nå universitetsfag”. Jeg bestemte meg med en gang for å søke. Kjøre hundeslede og samtidig få studiepoeng, kunne det være sant? Nå var det altså gjort, jeg hadde søkt hundekjøring som enkeltemne ved UiT Norges arktiske universitet. Det ansvarlige fakultetet for studiet er Finnmarksfakultetet, og studiestedet er Alta. Og jeg som knapt har vært nord for polarsirkelen før. Faget hundekjøring er en del av en treårig bachelorgrad i arktisk friluftsliv, men tilbys også som enkeltemne. Faget skulle avvikles gjennom 3 separate samlinger mellom februar og april. Hundekjøring har vært en del av undervisningen i friluftsliv i mange år ved UiT Finnmarksfakultetet (tidligere Høgskolen i Finnmark), men har først nå blitt et eget fag med tilhørende pensum og eksamen. Så der satt jeg da på et fly på vei til Oslo. Ja, du hørte rett, til Oslo. Flyruten fra Værnes til Alta går nemlig via Oslo. Og det tar like lang tid og koster like mye som en flytur til syden. Flyturen til Alta var forresten den verste jeg noen gang har vært på. Like før landing begynte flyet å riste skikkelig og jeg hadde flashback til noe berg og dalbane greier fra tusenfryd. Vi måtte avbryte landingen og dødsangsten lot seg kjenne på. Dette hundekjøringsfaget bør være verdt det tenkte jeg da vi landet trygt. Første dag møtte vi i klasserom som alle andre skoleklasser gjør, forskjellen var at på slutten av dagen så satt vi rundt et bål hjemme hos Harald Tunheim. Harald Tunheim er en kjent norsk hundekjører som har vært med i gamet i snart 30 år. Han har fullført Finnmarksløpet 19 ganger, og Iditarod 3. Harald holder til ved Øytun folkehøgskole og har ansvaret for alt med hundekjøring der. Han har over 70 alaska huskyer i hundegården sin, hvis man regner stort og smått. Vi hadde all praktisk undervisning med Harald og hans huskyer. Den tredje dagen gikk vi tur i skogen med magebelte og snøre med hver vår hund. Dette var for å bli bedre kjent med en trekkhund og hva som bor i en slik skapning. For de som ikke hadde gjort noe slikt fra før var dette en spennende opplevelse. Den fjerde dagen skulle det skje, noe jeg aldri har gjort før, kjøre slede. Vi hadde tidens korteste intro til hvordan å stå på slede før vi startet med å sele på hunder. Seks i hvert spann. Vi startet med en som satt i sleden og en som sto på. Vi kjørte et lite stykke før den som satt i sleden skulle av å etablere en leir. Så skulle vi kjøre alene med tom slede og seks ivrige hunder i 45 minutter langs en hard løype som går sikk sakk mellom trær i skogen, langs veien og ned på elva. I følge Harald er man ikke hundekjører før man har falt av sleden x antall ganger. Jeg falt av 3 ganger på 3 kvarter. Jeg mistet ikke sleden en eneste gang. Det er eneste regelen i hundekjøring. Ikke mist sleden. Du skal se døden i hvitøyet før du slipper den. Siste dagen pleide vi såre kropper i klasserommet å diskuterte viktige emner som hund og naturopplevelser og dyrevelferd. Andre samling, flyturen gikk bra. Denne uka skulle gå med til forberedelser til Finnmarksløpet hvor vi var så heldige at vi skulle ha vår praksis. Normalt sett skal studenter fra studiet delta som frivillige på sjekkpunktet Levajok som ligger midt i mellom Karasjok og Tana bru. Men fire av oss fikk muligheten til og være TD-assistenter under 1000km løpet. TD er kort for teknisk delegert og kan enklest forklares som en som skal sørge for at alt går korrekt for seg etter gjeldene lover og regler. På Finnmarksløpet 1000 var det 2 hoved TD’er fra Norges hundekjørerforbund, 1 aspirant og 4 assistenter. Det beste med og være TD-assistent var at vi fikk følge hele løpet fra Alta til Kirkenes og tilbake til Alta igjen. Som TD må man alltid være synlig og selv om man ikke gjør noe aktivt må man være på sjekkpunktet til alle tider. Vi gikk på skift i alt fra 18 til 22 timer i døgnet. Den første jobben vår som TD-assistenter var å sjekke alle sledene til 500km deltagerne og juniorene før start. Det står beskrevet en minimumsutrustning som må være med i sleden før start i regelverket for Finnmarksløpet. Så sjekket vi sledene til alle i 1000 klassen før restarten på Alta elva. Deretter sjekket vi bagger som handlere satte ut til kjørerne på hvert sjekkpunkt. Her er det også føringer for hva man har lov å pakke i disse handlerbaggene. Mat til hundene og diverse annet utstyr blir kjørt ut før start av arrangøren i egne poser. Under løpet jobber det utrolig mange flinke veterinærer med å sjekke hundene på hvert eneste sjekkpunkt. Blir en hund funnet uskikket til å dra videre blir den tatt ut av spannet umiddelbart. Gjennom det og ha muligheten til å komme tett inn på hundekjørerne gjorde at jeg kunne studere de nøye. Hvordan de gjennomførte sjekkpunktrutinene sine og hvordan de pleiet hundene sine ved å gi dem massasje og stretching. En utrolig morsom sekvens var da de skulle sokke på hundene sine, altså ta på de potesokker. Her ser man hvem som øver på dette og hvem som ikke har det i fingrene. Det kunne skille så mye som en halv time på de beste og de dårligste. Å stå ute i ro over lange perioder er ikke noe kroppen min er vandt til og det kjentes ut som om jeg hadde fått juling hele tiden. I tillegg greide jeg å dra på meg lungebetennelse i Kirkenes. Men hva gjør vel det når man får følge vinterens vakreste eventyr på nært hold. Etter en helt fantastisk uke rundt i Finnmark fylke sto vi fire slitne, men glade assistenter i målområdet å tok i mot verdens beste hundekjører fra Sparbu, Sigrid Ekran! Tredje samling. Bestilte flybillett direkte mellom Værnes og Tromsø nå, så videre til Alta på under fire timer. Begynner å bli drevet nå. Bare synd dette er siste samling. Påska er nettopp ferdig og jeg er klar for en siste innsats om man kan kalle det det. Vi skal nemlig på tur i tre hele dager med hvert vårt hundespann. Det er dette jeg har gledet meg til, det var dette jeg hadde sett for meg når jeg søkte hundekjøring i fjor høst. Sledetur på vidda. Turen skulle vi starte på samme plass som sist vi var ute med slede. Bare med mindre fall denne gang. Morgenen onsdag 8. april startet vi å pakke sledene. Temperaturen lå på rundt 0 grader. Ikke helt det man forventer seg i Finnmark i starten av april. Da sledene var pakket ferdig startet vi å sele opp hundene. Så begynte det og snø, ikke slik en fin snø som daler ned i midten av februar, men en slik snø som smelter i det øyeblikket den møter stoffet på jakken. Jeg setter snøbrillene på plass og tar opp hetten. Løfter fort opp snøankeret og drar i tauet der sikkerhetsknuten sitter. Så drar vi av gårde. Full fart gjennom skogen med fullastet slede. Bråstopp. Vi skulle opp bratte bakker, med fullastede sleder. Snøen var våt. Vi måtte springe bak sleden og dytte den opp bakkene. Den helvetes skutermatta, hvorfor må jeg tråkke på den hele tiden? Prøver med en arm på sleden og løfte opp skutermatta, mens to føtter går om hverandre i våt sukkersnø. Snøbrillene var dekket med snø, jeg prøver å tørke det bort, men finner fort ut at det er dogg på innsiden. Sikten min er lik 0. Så kjenner jeg at lua ikke lengere er der den skal være, nemlig på hodet. Lua lå nå et sted inne i hetta, mens snøbrillene har glidd ned til haka. Så stopper vi opp et lite sekund etter at vi har kommet oss opp alle bakkene, jeg forter meg å sette alt på plass. Lua på hodet og brillene foran øynene. Det sludder sidelengs og vinden har økt til liten kuling. Så det er dette som er hundekjøring tenker jeg. Vi kommer frem til tiltenkt overnattingssted å setter i gang med teltoppsett. Så fort teltet er oppe og brødskive inntatt setter vi av gåre igjen. Vi skal fortsette å kjøre hund resten av dagen. Været har bedret seg og det er en fryd å stå bak sleden. Så kommer vi tilbake til leiren, jeg er sliten etter en lang dag med mye jobbing bak sleden og mange nye inntrykk. Jeg sovner fort i soveposen den kvelden. Dag to av turen. Strålende sol ute fra skyfri himmel, kan det bli bedre? I dag er det kombinasjon mellom hundekjøring med slede og snørekjøring med hund. Siden jeg har snørekjørt mange ganger før tar jeg en litt lengere matpause og koser meg i solen. På dagens to timers tur med tom slede og 5 hunder fant jeg ut at det var lenge siden jeg hadde hatt nærkontakt med snøen. Så på det islagte vannet rett før leiren traff jeg en liten snøklump som vippet sleden rolig opp og med mine fantastiske balanseevner gikk både kjører og slede i bakken. Nå er jeg ordentlig hundekjører nå! Den siste dagen pakket vi sammen leiren og gjorde alt klart til ferden tilbake, men vi skulle ta en tur innover vidda først. Været var like fint som dagen før og livet smilte til oss. Nå ville Harald gi oss litt utfordringer. Vi kjørte langs skråe lier, sikk sakk mellom trær i bjørkeskogen og ned bratte fall på tre – fire meter. Det var moro! På vei tilbake med fullastete sleder skulle vi ned de samme bratte bakkene vi kom opp. Heldigvis hadde noen dager med sledekjøring gitt oss nok erfaring til å kjøre ned den bratte lia med våt sukkersnø og noen vanskelige svinger. Først på flyet tilbake til Værnes gikk det opp for meg at dette nå var over. Fire uker med hund, hundekjøring og Finnmarksløpet var nå over. Hva sitter jeg igjen med etter disse ukene? Jeg har lært utrolig mye om sledehunder, hvor mye jobb det er og hva det koster, både av blod, svette og kroner. Så kommer jeg til å skaffe meg et spann med huskyer og slede? Neppe. Men jeg vet at jeg vil gjøre det igjen. For nå så holder det med en polarhund i stua, ikke sant Arya?

Jeg har tidligere brukt både Crispi Besseggen og Alfa Walk King, men min favoritt nå er Viking Vetti II. En av grunnene til det er at sålen har et utrolig godt grep, det er den minst glatte fjellskoen jeg har prøvd, også på våte steiner. Den er stiv og robust nok til ulendt terreng og tung bør. Men som andre har nevnt, sko er veldig individuelt, og du vet ikke om de passer deg før du har brukt dem noen dager. Man kan si mye om XXL, men at du kan bytte brukte sko innen 30 dager er smart. Viking Vetti (og også Alfa) har såkalt nordisk lest, de er altså litt bredere i foten enn mange andre sko.

Har handlet mye fra Sportsnett de siste årene og har bare gode erfaringer med kundeservice. F.eks i vinter løsnet stålkantene i et ca. 10 cm langt stykke på mine tre år gamle Åsnes Ingstad. Jeg tok bilder av skiene og sendte Sportsnett og under en uke senere hadde jeg nye ski uten at det kostet meg en krone. Trengte ikke returnere de gamle skiene heller.

hu er ikke min, men hu har vært med på mange turer lille jenta der på 30kg bærer 10-15kg med glede oppover i fjellet for det er skikkelig stas å gå med kløven og det beste med turene er vel at hu får løpe masse rundt og så får'a fersk ørret til middag, men for meg som ikke er jeger, så er jeg glad hu ikke har no jakt instinkt for hu løper aldri avgårde eller prøver seg på rypene osv.. den dagen jeg skal ha meg egen hund så blir det vel amerikansk bulldog eller boerboel (husky/malamute/jakthund er ikke noe for alle) rasen er old english bulldog

Har en Hollandsk Gjeterhund på sju måneder.

Har en 10mnd gammel engelsksetter tispe (Sprintius maximus). Herli og gla hund selv om hun kan være noe tett i øra til tider:) Her med verdens snilleste barnevakt, min mors boxer: Tarzan nr3..

Har hørt historier om kråke som er servert som rype på diverse middager!