Vinnerliste

For to år siden leste jeg om John Muir Trail i California. Og etter å ha sett endel bilder fra området bestemte jeg meg raskt for at dette var noe jeg måtte gjøre. Etter endel planlegging og litt problemer med å få tillatelse til å gå John Muir Trail i full lengde endte jeg opp på en alternativ rute med ca halvparten på John Muir Trail og halvparten på mindre brukte stier og utenfor stier. Turen startet i Yosemite og gikk gjennom Ansel Adams Wilderness, John Muir Wilderness, Kings Canyon National Park og til slutt med å bestige US48 høyeste fjell, Mt Whitney i Sequia National Park. Turen var på 400 km, 20000 høydemeter og 24 dager. Dette er de første 9 dagene. Dag 1, Ten Lakes Trailhead - Ten Lakes 11 km Våknet med fortsatt feber og forkjøla etter å ha slitt meg ut litt for mye på en av avklimatiseringsturene dagene før. Ble en kjapp frokost på hotellet før jeg tok bussen til fra Mammoth Lakes til Tuolumne Meadows. Der brøt bussen sammen og jeg måtte bytte til en skyttelbuss som tok meg videre til startpunktet. Startet ved Ten Lakes Trailhead 11:30. Første delen var det tett skog og det ble raskt stille i skogen. Etterhvert åpnet det seg litt til et flott skogslandskap typisk for denne høyden. Høyeste punktet var Ten Lakes Pass på ca 2950 moh. Kroppen føltes veldig tung og jeg måtte ha mange pauser før jeg kom fram til Ten Lakes. Sekken var også i tyngste laget med basevekt på rundt 8 kg og mat for 8 dager som jeg ikke vet nøyaktig vekt på, men tipper 6 kg. Campet ved det øverste av de 10 vannene som utgjør Ten Lakes. Var et flott område som sikkert hadde fortjent litt mer utforsking, men relativt slapp i formen ble hvile prioritert. Flere bilder: Dag 2 Ten Lakes - Sunrise Lakes jct 27 km Startet dagen med en liten stigning før det bar ned en dalside med noen imponerende bartrær som på mirakuløstvis holdt seg fast i den nakne fjellsiden. Et par steder med meget flott utsikt ned i Tuolumne Grand Canyon. Nede i dalen ble skogen tettere og det gikk slakt oppover til toppen av dalen hvor stien svinger av opp over ryggen til Tuolumne Peak. Her steg pulsen kjapt og det ble også stadig varmere og mindre skygge. Traff de første folkene denne dagen på vei opp her og på toppen av ryggen traff jeg et annet par, men ellers var der lite folk. Flott utsikt mot Polly Dome og Tenaya Lake fra toppen, men de fleste steder var utsikten sperret av høye trær. Stien ned ryggen gikk i sikksakk nedover, selv om det var slakt nok til at den gjerne kunne gått rett ned. Dette tredoblet avstanden og det tok evigheter før jeg var nede. På andre siden av ryggen viste kartet at det var flere bekker og jeg bar derfor bare på en flaske vann. Stien gikk videre forbi Polly Dome Lakes som er en liten avstikker jeg ikke gadd å ta og skulle så følge Murphys Creek, hvor jeg planla å fylle vann og ta en pause. Men jeg traff aldri bekken, men krysset den ene tørre sidebekken etter den andre. Da gikk det opp for meg hvorfor bekken har fått sitt navn Murphys Lov sier at den alltid er tørr noe jeg fikk bekreftet senere når jeg var nesten nede ved tenaya lake. Bekken hadde der et par kulper med stillestående vann. Nede ved Tenaya Lake hadde jeg lagt igjen en pose med mat noen dager før i en bjørneboks på parkeringsplassen. Men når jeg kom til enden av vannet og så parkeringsplassen der kjente jeg meg ikke helt igjen, jeg måtte ha lagt den på feil sted. Etter å ha gått et stykke videre og funnet ut at det var bomtur fant jeg ut at det nok måtte vært på plassen som var sperret av av et spirituelt indianer arrangement. Besluttet å gi blaffen, har sannsynligvis nok mat og sekken er ihvertfall mer enn tung nok så jeg gikk videre etter å ha kvittet meg med litt søppel og en 110 volts kabel jeg ikke skjønner hvorfor havnet i sekken. Stien opp mot sunrise Lakes er bratt og stiger drøyt 300 meter på et pr km. Jeg rekker ikke opp før solnedgang og tar derfor en liten avstikker ut på ryggen for å fotografer Clouds rest og half Dome i solnedgangen. Det har nesten blitt helt mørkt når jeg kommer til topps og der tar jeg av fra stien for å lete etter en teltplass på pynten. Finner en finn plass med god utsikt og fint underlag og tar kvelden der. 27 km ble en drøy dag, forkjøla, stekende sol og i den høyden. Flere bilder: Dag 3 Sunrise jct - Echo Valley Våknet tidlig med kondens på soveposen og ikke helt lysten på å stå opp. Sovnet igjen og våknet ikke før over åtte. Bare å få pakket ned og komme seg av gårde. Kom et par dagsturister før jeg kom meg avsted som hadde gått feil og havnet inn i campen min de skulle til Clouds Rest i dag. Det var også mitt store mål for dagen. Stien fikk først litt nedover mot en liten tjønn før det bar slakt oppover mot Clouds rest. Var en del dagsturister med lette sekker som tok meg igjen og jeg gikk forbi noen andre med oppakning. Ikke før helt mot toppen ble det særlig bratt og siste biten gikk på en smal rygg. På toppen var det fantastisk utsikt ned i yosemite valley og ikoniske half Dome. Utsikten fra Clouds rest er så bra at det var herfra yosemite ble kartlagt. Gikk tilbake litt samme vei før jeg tok av på Forsynth trail. Denne går gjennom området som brant i fjor høst og det var imponerende å se hvilke krefter som har stått på. Skogen som stod igjen var som tatt fra en fantasyfilm. Videre gikk jeg inn på stien mot Echo Lake og fulgte den til litt under vannet hvor jeg fant en nydelig campplass rett i nærheten av en kulp hvor jeg fikk tatt et velfortjent bad. Flere bilder: Dag 4 Echo Valley - Harriet Lake 21 km. Våknet relativt tidlig og kom meg avgårde ca halv åtte. På stien opp mot Merced lake var der to hjort som krysset elva. Hadde dessverre på ultravidvinkelen så ble ikke noe bra bilde. Gikk forbi Merced Lake High Sierra camp og tok av stien mot Vogelsang. Det ble en drøy stigning på ca 700 høydemeter gjennom en flott sidedal. Halvveis opp tok jeg av på stien til Isberg Pass. Oppe på høyden skjulte trærne det meste av utsikten, men en liten avstikker gav mye bedre utsikt ned mot dalen. Nedstigningen til Lyel Fork var fantastisk. Fra et par utsiktspunkter kunne en se fjellrekkene både i sør og nord. Fra Lyel Fork bar det igjen oppover og etterhvert inn i tett skog igjen før det åpnet seg mer og mer og jeg til slutt kom over tregrensa ved Harriet Lake. Forlot stien litt nedenfor Harriet Lake, herfra er det ingen stier og svært lite folk som ferdes. Prøvde fiskelykken og fikk min første Sierra ørret som var en regnbue på snaue 200 gram. Flere bilder: Dag 5 Harriet lake - Upper Twin Island Lakes. Våknet til blå himmel og flott vær. Kom meg raskt på beina og var igang med harriet lake pass halv åtte. Det tok en time og komme til topps uten særlige utfordringer. Utrolig fin utsikt på toppen av passet både nord mot yosemite og sør mot ansel Adams wilderness. Gikk litt opp i sida for å få enda bedre utsikt og det endte med st jeg gikk helt opp til det som viste seg å være en false summit. Selve toppen var en kort rygg unna, men den virket litt for eksponert for meg. V: Utsikt fra Harriet Lake Pass mot Rockbound Lakes H: Koselig steinrøys mellom passet og Blue Lake Fra passet skulle jeg skrå meg ned mot blue lake og det viste seg å være vanskeligere enn selve passet. Mye steinur og løs grus, men det gikk relativt greit med tiden til hjelp. Ved Blue Lake traff jeg to fra en større gruppe, de tok meg seg ungdommer ut i villmarka og ungdommene var i ferd med å klatre Foerster Peak. Fra Blue Lake gikk turen videre ned Bench Canyon. Et fantastisk flott sted som virker helt uberørt. Etter hvert som jeg kom nedover ble det noen trær som livet opp landskapet her og der. Bench Canyon Før der Bench Canyon gjør et stort fall gikk jeg opp i fjellsida igjen og prøvde så godt jeg kunne å følge ruten jeg hadde blitt forklart til Twin Lakes. Vekselvis var det fjell, ur, løsmasser og gresssletter som måtte forseres. Vinden begynte å blåse opp og den tok med seg røyk fra "the willow fire" som pågår lengre vest. Dette sperret mye av sikten og jeg kjente en klar eim av røyklukten. Når jeg nærmet meg Twin Lakes begynte det også å tordne og jeg skynte meg for å rekke fram til en trygg plass. Heldigvis drev det forbi i det fjerne og jeg fikk en rolig time med fisking i vannet før vinden snudde og blåste opp til kraftig kuling. Da vinden fortsatte utover kvelden ble det en tidlig kveld i soveposen. Flere bilder: Dag 6 Twin Island Lakes - Thousand Island Lake 12 km Vinden roet seg utover natta og når jeg først fikk sove så sov jeg så godt at jeg like godt forsov meg. Ikke før ti på ni var jeg klar til å gå. Strekningen denne dagen bærer preg av mye rutevalg og navigering i kupert fjellterreng. Det ble mye opp og ned bare for å komme forbi de to Twin Lakes. V: Upper Twin Island Lake H: Utløpet fra Lower Twin Island Lake Fra nedre Twin Island Lakes starter klatringen mot lake Catherine som ligger rett under North Glacier pass som er utgangspunktet for å klatre Mount Davis, Mount Ritter og Banner Peak. Jeg hadde fått beskrevet en rute som skulle være noe enklere enn den roper beskriver i Sierra high route og den stemte ganske bra. En plass valgte jeg å gå noe lavere for så å ta stigningen litt lengre borte og det viste seg å være et greit valg. Om enn tidkrevende sånkom jeg meg omsider greit fram til Lake Catherine. Der ble det en liten pause før den siste steinura rundt vannet og over passet. Nedstigningen ned mot Thousand Island lake var også preget av mye steinur før det etterhvert ble gresskledd og derfra var det også en sti å følge. Hadde flott vær hele dagen selv om det var meldt regn og torden også denne dagen. Thousand Island lake er et nokså populært campsted. Vannet ligger langs John Muir Trail og er også bare en dagsmarsj unna Agnew Meadow som nås med skyttelbuss fra Mammoth Lakes. Var derfor flere som campen her og de første jeg traff var på vei opp til North Glacier pass på dagstur fra campen de hadde ved vannet. Thousand Island lake er regnet som en av de vakreste innsjøene i Sierra Nevada så det forklarer kanskje populariteten. Fant meg en teltplass litt over fem og første gjøremål ble å gjøre opp status over matforådet. Viste seg at jeg hadde mye mer igjen enn jeg trenger for de tre dagene til nedre resupply så da bør det etegilde med stringcheese i tortillalompe til forrett og både potetmos og frysetørket kylling i ris et eller annet med m&m og larabar til dessert. Har planer om å trø ned et par barer før jeg legger meg, men vet ikke om jeg orker... Melkeveien over Thousand Island Lake Flere bilder: Dag 7 Thousand Island lake - Iceberg Lake 11 km Våknet av at sola var kommet opp noe den gjør ganske tidlig ved thousand Island lake siden det ikke er noen høye fjell mot øst. Tok meg god tid på morgenen og tørket alt av sovepose, liggeunderlag og telt for kondens og fukt. Litt før åtte var jeg på vei. Møtte mange folk lang med vannet, tipper nok det må ha vært en 30 stk som teltet der totalt. V: Thousand Island Lake og Banner Peak H: Bro over utløpet til Thousand Island Lake I enden av vannet tok jeg inn på John muir trail. Spesielt denne delen av jmt er veldig folksomt siden det er så kort vei til mammoth Lakes, så jeg møtte mye folk på veien og også en fyr på hest med 8 muldyr på slep fullastet med hva det måtte være. Sikkert en grei måte å lettpakke på, trenger ikke ha noe i egen sekk ihvertfall. Ved ruby lake så jeg noen store regnbueørreter som svømte langs land så jeg tok meg en pause og prøvde fiskelykken litt. Den store ville dessverre ikke ta, men det ble tre stykk på tre-fire hekto. Videre passerte jeg Garnet Lake, også det en utrolig billedskjønn innsjø med både banner Peak og Mount ritter tronende i bakgrunnen. Et stykke etter garnet lake tok jeg av fra jmt og inn på stien mot ediza lake. Shadow Creek kommer ned fra Ediza og den skaper utrolig mange fine settinger. Det var en opplevelse å gå oppover der og når jeg kom til en flott kulp ble det også anledning til et lite bad. Jeg var litt i tvil om jeg skulle campe allerede med Ediza Lake, men det var allerede noen som hadde tatt den finest teltplassen og det var flere på vei oppover bak meg så jeg valgte å gå videre etter å ha fotografert det utrolig vakre vannet fra de fleste vinkler. V: Ediza Lake H: Iceberg Lake Stien videre mot Iceberg Lake er ikke lang, men det er noen høydemeter og en del switchbacks som amerikanerne kaller sikksakkstiene opp de bratte partiene. Framme ved Iceberg fant jeg en teltplass litt ovenfor vannet og brukte ettermiddagen til å fiske litt uten det store hellet. Flere bilder: Dag 8 Iceberg lake - ovenfor Johnson Meadow Starter fra Iceberg lake kl åtte. Fulgte stien gjennom steinura opp til Cecil lake. Er drøyt 35 grader og selv om det er sti ble det litt hopping fra steinblokk til steinblokk noen steder. På toppen av stien rett før jeg kom til vannet så jeg det svermet døgnfluer og på vannet vaket det så jeg tok en pause og prøvde meg litt med fluestanga klokka var bare ni så jeg hadde god tid. Det ble en liten bekkerøye før jeg gikk videre. Utrolig flott plass å prøve fiskelykken med Minarets i bakgrunnen. Cecil Lake Er endel steinur også langs med Cecil lake og der gikk litt tid før jeg kom til andre siden av vannet. Møtte to eldre herremenn som hadde kommer opp fra minaret lake og to andre grupper også som var på vei motsatt vei av meg. Dette er en nokså populær offtrailrute, men nesten alle går opp fra minaret lake og grunnen er en 7-8 meter klatreetappe som er særdeles mye vanskeligere å gå ned enn opp, ihvertfall uten tau. Jeg stod en stund på toppen og vurderte mulighetene, det hadde nok sikkert gått bra siden det var endel fester både for føtter og hender, men et fall hadde blitt ganske fatalt, så jeg valgte å ikke ta sjansen. Istedet fant jeg et bekkefar litt lengre borte som var mulig å gå ned, det ble en mye lengre tur med køyring i stein og busker, men ihvertfall mye tryggere. Minaret Lake Nede ved Minaret Lake ble det tid for et bad og en matbit. Minaret lake er nydelig plassert under minarets med frodig vegetasjon langs kantene. Fra Minaret Lake gikk turen inn i skogen mot Nancy Pass. Her var første del jeg har gått utenfor sti i skogen her, og jeg hadde ikke gått lenge før jeg fikk øye på en hjort. Hjorten var ikke særlig brydd av å ha meg i nærheten og jeg rakk fint å bytte fra vidvinkelen til zoomlinsa. Etterhvert fikk jeg øye på enda en hjort like i nærheten og den første la seg like godt ned i gresset. Selve Nancy pass var relativt enkelt selv om det var ganske bratt i steinur og noen løse partier. Det var imidlertid aldri noe eksponert. Utsikten fra toppen var flott mot minarets og kanskje litt mer beskjeden sydover ned mot superior lake. Nedturen var det endel løsere masse, men det gikk likevel helt greit. Kom meg ned til Superior Lake og fortsatte et stykke videre på stien mot Reds Meadow før jeg slo leir nede i skogen. Flere bilder: Dag 9 Johnson Meadow - Mammoth Crest 16 km Kom meg opp relativt tidlig for å få best mulig tid ved Reds Meadow. Turen nedover gikk greit med nedoverbakke hele veien. Kom inn på jmt ved minaret falls. Devils postpile ligger like før Reds Meadow og der er en obligatorisk stopp for litt bildetaking. Klarte å gå feil etter devils postpile og endte oppe på veien, gikk tilbake noen hundre meter og var snart tilbake på rett spor. Om litt var jeg framme ved Reds Meadow og kvart over ni fikk jeg servert egg og bacon i restauranten der. V: Devils Postpile H: Reds Meadow Resort Fikk satt batteriene til kameraet til lading og gikk for å hente bøtta med mat jeg hadde vært innom med der en drøy uke tidliggere. Fikk med meg en øl og en pose chips fra butikken og gikk i gang med sortering av maten. Endel barer og en pose m&m gikk i "hiker barrel" en bøtte hvor en kan legge igjen mat en har til overs og hvor andre gratis kan forsyne seg. Etter en stund var det klart for nytt besøk i restauranten, dobbel cheeseburger med ekstra bacon og potetsalat ved siden, et og kuler is ble det også til dessert. Rett før avgang ble det tredje besøk i restauranten, denne gangen nøyde jeg meg med en enkel cheeseburger med en fruktsalat ved siden. Så var det omsider klart for å komme seg videre igjen. Målet var å komme seg opp på Mammoth Crest. Fulgte stien mot mammoth pass som går gjennom området for "the rainbow fire" som herjet i 20xx. Det hadde begynt å spire opp nye trær mellom de brente. Her klarte jeg å miste et stidele og havnet mye lengre syd enn jeg skulle vært. Endte opp på å forsøke meg å ta meg gjennom skogen, men det var et virrvarr av veltede trær og et mareritt å komme seg igjennom. Til slutt kom jeg opp under der stigningen til mammoth crest begynner, riktignok fra en ganske annen plass enn der stien går opp. Det var ganske bratt og veldig løs sand som underlag så jeg gikk delvis å sklei halvveis ned igjen for hvert steg. Ikke rart trærne velter i vinden når underlaget er så løst. Etterhvert kom jeg meg opp til der stien kommer opp mammoth crest og fulgte denne videre. Det begynte å bli utpå kvelden og solen farget himmelen rød i vakre nyanser. Ble mange stopp for å snu meg og fotografere minarets i stadig skiftende fargenyanser. V: Himmel over Minarets H: Stien langs Mammoth Crest Jeg fant til slutt et fint platå midt oppe på mammoth crest og slo opp teltet på 3230 moh. Håpte på å få tatt noen bilder av teltet med Melkeveien i bakgrunnen, men det var dessverre en sky som lå litt over horisonten som sperret endel. Senere på natta våknet jeg og da var det skyfritt, men jeg orket ikke gå ut for å ta noe skikkelig bilde så jeg tok bare et ut av teltdøra. Flere bilder:

Vil med all verdens forsiktighet si: Naturen og friluftslivet er IKKE for alle... Tror at midt i friluftslivets år er det mer en noen gang viktig å ha fokus på det enkle og nære friluftslivet som "krompen" sa så fint da han innviet friluftslivets år 2015. Fjellet og steder som nevnt her er ikke for de som ikke har evne til å tenke konsekvens både for seg selv og andre. Mulig jeg banner i kirka her men .. .. .. .. Det er lov å bruke hue. Hvor du er fra spiller ingen rolle. Handler om å ta sine forhåndsregler og til en viss grad vite hva en holder på med...

@Omnilite er inne på noe. Turister har høye forventninger basert på reklame fra næringen. Blir som gjengen fra Singapore som krevde å få se både midnattsol og nordlys, samtidig, i Stryn... Operatøren ble litt svett kan man si.

Rottweiler, Dobberman og Støver.. Skikkelig gatumiks som ikke helt klarer å avgjøre vilken instinkt hun skal følge. Hun både jakter å vakter og ibland også på samme gang så allt er vel ikke helt bra oppi i hodet hennes. Men hun er fortsatt den beste hunden jeg veit om

Det er noko med den realitetsorienteringa gitt. Eg fekk førespurnad ein gong om å "climb Norways highest mountain and see the northern lights" . I tillegg i Juni.

Og amerikanerene som ble skuffet da det viste seg at midnattsola og sola var den samme. Teori: Lav kronekurs er ekvivalent med flere fjols til fjells.

Ok. Kan forsøke å svare på noen av spørsmålene dine basert på min erfaring. Fra vestsiden til DYE II (radarstasjon) tar det ca 7-9 dager ettersom fart. Hele dette strekket risikerer dere motvind hvis dere går den veien, og temperaturer fra pluss til veldig kaldt. Etter Dye er det litt sånn forskjellig. Når man nærmer seg høyeste punkt (dag, ikke akkurat noen topp) kan man risikere netter nedi minus 40. Vi hadde varmt og t-skjortevær! Etter dette risikerer dere mye forskjellig vær og sakte med sikkert må dere være innstilt på mer snø og brøyting. Hele veien risikerer dere snøstorm og den fryktede piteraqen. Vi fikk også anbefalt ihvertfall -30 på sovepose. Blir det kaldere kan man kle på seg og legge over dunjakke etc. Brefallet på østkysten er bratt, stort og mektig. Her kan man få kjøpt GPS-koordinater til en trygg vei ned. Hvorvidt det også gjelder opp vet jeg ikke. Vi gikk ned og gikk ikke i taulag, men sprekkene var så store at hele taulaget kunne forsvunnet så det var kanskje ikke noen vits? Kart er selvfølgelig ikke nødvendig, annet enn kanskje fra brekanten til folk. Dere går på kompass og GPS hele veien, og følger pila. Kart for kysten tror jeg dere kan få hos nomaden.no. I den grad det finnes. Tror mest detaljert er 1:100000, bortsett fra de mest populære turiststedene. Jeg har lyst til å si at hvis dere virkelig vil dette så stå på og ikke gi dere! Følg drømmen. Men det må ikke undervurderes hvor vanskelig det er å få tillatelse. Det er nesten en ekspedisjon i seg selv.... Så begynn tidlig og sørg for å ha undersøkt alt. Jeg vet om flere som har fått avslag selv om de er erfarne fjellfolk. Et alternativ er å se på mulighetene for Nordvestpassasjen i Canada. Myndighetene der stiller ikke samme krav. Men stå på og lykke til!

En annen form for uvettighet http://www.nrk.no/nordland/frykter-omstridt-isbitprosjekt-skal-odelegge-friluftslivet-ved-nasjonalpark-1.12572036 Støyforurensning! "Vanlig" forurensning! Fordi det absurd nok finnes et marked blandt noen få som lever på en annen planet enn de fleste av oss. Forkastelig ganske enkelt.

Noe av skylden må kanskje alle de Nasjonalromantiske bildene i turistbrosjyrene få, der det alltid er vindstille og strålende sol. For mange turister er det alt de vet om norsk natur, fjell og værforhold, det er også dette de drømmer om. Dermed evner de ikke å se for seg en annen virkelighet. Når det gjelder de som er herfra, så er det ingen unnskyldning at de ikke vet at været skifter og det blir mørkt, det ble jo mørkt dagen før også på samme tidspunkt.. Kanskje de lurer seg selv litt med at "klarer så mange så klarer jeg". Altså uerfarenhet. Uansett så er det vanskelig, kan liksom ikke gjerde inn startpunktene og innføre en kontrollpost med "gear and fitness check" heller..

Hvis Truls Svendsen kan.....

En ting er hva som er meldepliktig, noe ganske annet hva som blir meldt inn. Det er som nevnt endel bakterier det er ugreit å få i seg gjennom drikkevann, men de aller fleste er uansett selvbegrensende, mao kun lettere former for gastroenteritt (magesjau). Alvorligere infeksjoner som harepest (tularemi), EHEC ("hamburger/døds-bakterien"), nefropathia epidemica (hantavirus) er sjelden i Norge. Sistnevnte betydelig vanligere i Sverige, jeg husker i farten ikke hvorfor, mere infiserte mus kanskje? Har jobba med infeksjoner i mange år, de gangene vi påviser feks tularemi på labben er det nesten så champagnen sprettes. Mao sjelden. Så lenge vannet renner, og det ser reint ut, drikker jeg det. Det er vårt privilegium her i Norge. I utlandet har jeg pådratt meg diverse mageinfeksjoner, bla Gardia. Det er selvfølgelig ikke veldig artig, men lar seg greit behandle, og jeg synes det er OK at folk som skal være lenge i villmarken eller befinner seg langt fra helsevesen sørger for å ta med seg medisiner til selvbehandling. Fastlegen er sikkert behjelpelig med metronidazole og ciproxin. Jeg har meget god erfaring med diverse mekaniske rensefilter. For noen år siden kjøpte jeg en slags pumpe, tror den het "First aid kit" elns, som kunne skrus rett på feks sigg-flaske som jeg brukte på alt jeg drakk (nesten ) i løpet av fire mnd i Afrika. Ikke antydning til diare på hele turen. De siste årene har jeg vært svært mye på en meget primitiv koie ved et lite, stillestående skogsvann. Alt vann som drikkes og brukes til div mat er direkte fra vannet og filtreres gjennom et https://sawyer.com/products/type/water-filtration/kobla til en bøtte. Det interessante i denne sammenheng er at koias utedass ganske enkelt er et høl i bakken (med et slags overbygg) ca 8 m fra vannkanten. Kanskje gode muligheter for å infisere seg selv med egne tarmbakterier, men jeg har sett på dette som et lite eksperiment, og hverken jeg eller noen av mine gjester har blitt magesjuke. Enda. Men det er viktig å passe på at filtre ala Sawyer ikke fryser. Det sprenger porene og de vil ikke funke som de skal. Mulig man kan fylle de med sprit (40% eller mer) før frost, men har ikke sjekket med fabrikant om materialet tåler det. Selv har jeg tatt de med meg hjem fra koia eller hatt de i soveposen/under klærne, hvis muligheter for frost. Velbekomme, god tur! PS innrømmelse: ikke lest alle innleggene i tråden, sorry hvis duplikat.

så blir en chihuahua på deg da

Kanskje brosjyrene skulle være enda tydeligere på når sesongene er - og at været ikke alltid er så samarbeidsvillig..

Etter å ha testet litt rundt, inkludert to sekker fra nettbutikker, ender jeg opp med Gregory Baltoro 85. Den passer som et skudd og 22kg på ryggen henger så bra at man glemmer den. Masse smarte løsninger og lommer for dem (meg) som liker slikt. For 2600kr på en av de gode tur-nettbutikken framstår dette som et kupp enn så lenge. Skal returnere en Arcteryx Altra i dag. Fram til jeg sammenlignet med Baltoroen var denne på plass nr. 1.

Jeg har krysset Grønland 3 ganger. Kontakt meg på [email protected] så kan jeg hjelpe dere. Jeg har også ledige plasser til guided kryssning våren 2016.

Klarte ikke helt å dy meg- men for veldig mange her inne er nok det meste av Jotunheimen i gangavstand av parkering... Men kanskje ikke om en skal bære med lavvo...

Kom over denne interessante saken på Dovre i august. Var plassert på en stake 150m sør for stien mellom Store Langvasstind og Larstind, opp mot førstnevnte. Meg bekjent har det ikke vært filminnspillinger på Dovre siden Trolljegeren. Noen som har anelse som hva som er greia her? For ordens skyld sikter jeg til figuren til venstre i bildet.

På tide å blåse litt liv i tråden igjen. Veldig mange feltdøgn i nordteigen er gjennomført siden sist, og man kan ikke annet enn prise seg lykkelig over at man bor så nært opp til disse nordlige villmarker av alle slag.. Oppsummerer raskt turene (siden forrige rapport) med noen stikkord og et par bilder. Tar alle turene fram til sommerens langtur som ble gjennomført i begynnelsen av juli. Resterende kommer etterhvert. 1. Isfisketur i månedskiftet april/mai i fjellene i grensetraktene mellom Norge og Finland. Etter sigende et storrøyevann. Denne helga var storingene fraværende, og man stod igjen med et lass av sardiner. Vinteren på hell, men vi fikk oss en kraftig kuldebølge med deilig stille klarvær og temperaturer ned mot 18 minus. Magiske lysforhold og de første tegn til vår i høyfjellet på dagtid når sola varmet barflekkene. 2. Vi snakker midten av mai, og man legger ut på alenetur mot et forgjettet røyevann innenfor Nordreisa lengre nordover i Troms. Våren hadde begynt å gjøre sitt inntog. Til fots første del av turen med fjellskia i hendene, før man kom opp i høyden. Opplevde raske væromslag. Værfast med nordvest sterk kuling og snøfokk i et døgn, før det slo om og ble godt vær igjen. Fikk røye opp i "bare" 1,3 kilo her, hvor potensialet er stort. 3. Sesongens siste isfisketur. Månedsskiftet mai/juni. Kvænangen i Nord-Troms. Seks timers marsj opp, halvparten til fots med fjellski på ryggen. Et vann vi har besøkt tidligere, hvor både undertegnede og turmakker har sin røyepers. Et vann hvor det er tatt røye på 5-6 kilo. Ikke like rått bett som samme tur i 2014, men man kom likevel ikke fra det uten fangst av alrighte røyer, opp i like under 2 kilo. Sommerværet bød periodevis opp til dans, og man hanket lett inn den første brunfarge. 4. Første barmarkstur med fiskestanga, til et vann utenfor Tromsø. Deilig forsommervær, slik det bare kan være i nord, med midnattsola som gløder over landskapet. Ei helg tilbragt her, og man stiftet bekjentskap med den stutt-tjukke kilosørreten som bor i dette vannet. Makker har sin ørretpers her, på 3,2 kilo. Vannet bugner av marflo. Et suverent område for turer hvor man har en helg til disposisjon.

https://turhistorie.blogspot.com/ Det er noe spesielt med Reinheimen nasjonalpark, eller heimfjella som jeg ofte kaller det. Krystallklare fjellvann, et dramatiske landskap med høye og stupbratte fjell som står majestetisk slik de har gjort i tusenvis av år. Villrein, kongeørn og ikke minst jerv holder til i parken. Ikke sjelden skjer det at jerven eller fjellfrosken som noen kaller det, blir observert. Her er det lett å finne villmarksfølelesen og det har nærmest blitt obligatorisk at denne nasjonalparken skal besøkes hver sommer. På grunn av den kalde sommeren har det ikke blitt så mange turer hit i år som vi gjerne skulle ønske. Men nå hadde vi ei uke tilgjengelig og værmeldingene så meget bra ut. Hvert fall de første dagene. Som alltid før en tur i disse områdene, tok jeg turen innom Nordal Fjellstyre sin hjemmeside. Her finner du oversikt over hvilke vann som blir kultivert. Dette gir en god indikasjon hvor du kan finne storfisken, og det kommer godt med. Men fra tidligere erfaringer visste jeg at ørreten kunne være vanskelig å lure der oppe, og det var ikke uvanlig med bomtur. Tro meg, det visste jeg alt om. Det var på tide med årets første storfisk. Turen startet på Slettevikane noen få kilometer før Trollstigen, så skulle vi følge Langfjelldalen innover. For et par år siden da vi gikk her traff vi på et par eldre karer som fortalte ivrig om hvor det kunne være vært å prøve fiskelykken. Jeg husker godt når de nevnte ett spesielt vann. La oss kalle det Storfiskvannet. Der skulle det svømme noen store ørreter, det var ikke måte på for noen fisker de hadde fått der. Man skal jo alltid ta slike fiskeskrøner med en klype salt, men til og med etter å ha slått av 25% i skrytetillegg var det ingen tvil om at det måtte bli en tur dit. Det var lørdag og blå himmel da vi gikk med fulle sekker og høye forhåpninger innover Langfjelldalen. Det ble en lang etappe i dag, og etter x antall km langs stien, over ei elv, opp en bakke, over enda ei elv og opp en siste bakke var vi fremme. Som alltid når jeg kommer til et nytt vann ser jeg instinktivt etter vak, men her var det dødt. Ikke at det la en demper, etter et kjapt måltid ble det noen kast. Men siden det hadde vært en lang dag tok det ikke lang tid før vi trakk inn i teltet. Ørreten kunne vente en dag til. Vi er i gang å turens første myggstikk er et faktum. Kathrine i godt driv innover Langfjelldalen. Der oppe ligger Storfiskvannet. Vi nærmer oss. Denne kameraten var ikke av den lettskremte typen. Ingen problem å komme seg tørrskodd over her. En liten pause før siste bratta. Det ble lite fisk denne dagen. På tide å ta kvelden. Etter den obligatoriske morgenkaffien bestemte vi oss for å ta ei runde. Et par resultatløse kast i Storfiskvannet ble gjort før vi pakket en liten dagstursekk og la av gårde. Det var ikke lange biten å gå før vi var på den nærmeste toppen. Her fikk vi ei virkelig flott utsikt nedover Langfjelldalen, nok en gang slo det meg hvor storslått naturen er her. Lagfjelldalelva rant rolig nedover den grønne dalen med bratte fjell i alle kanter. Ikke ei sky var å se på himmelen. Det var bare å puste godt inn, og la alle inntrykkene sette seg. Vi ble stående her ei stund og betrakte omgivelsene, men til slutt måtte vi gi etter for fiskeiveren. Vi ruslet ned til et lite navnløst vann sør for Storfiskvannet, det var blikkstille og speilblankt i vannet. Ikke et vak å se, meget mulig det var fisketomt her. Etter hvert trakk vi ned til Storfiskvannet igjen og endelig fikk vi sett et tegn på liv i vannet. Et vak langt der ute, det så virkelig ut som en fin fisk. Da visste vi i hvert fall at det var håp. Vi fisket oss systematisk langs vannet, kast etter kast ble gjort. Nye sluker i forskjellige farger og størrelser ble prøvd, og akkurat når jeg kjente at frustrasjonen begynte å spre seg i kroppen kjente jeg et kraftig rykk i stanga. Et solid mothugg ble gjort og jeg ropte på Kathrine. Fisk! Langt der ute kunne vi se en flott ørret kjempe for livet, her gjaldt det å ta det rolig. Sakte, men sikkert fikk jeg dratt den nærmere og nærmere land. Kunne det være kilos? Når endelig fisken var utslitt kunne jeg ta et godt grep rundt nakken på han (eller ho) og dra fisken opp på land. Vekta viste 990 gram. Siden jeg også kan ta ei ei fiskeskrøne eller to, ble vekten fort rundet opp til akkurat 1 kg. Årets første kilos var et faktum, så lett kan det bli gjort. Dagens første kast. Klar for en liten topptur. Langfjelldalen. Mot Langvatnet og Vermetinden. På toppen. Navnløst vann sør for Storfiskvannet. Ikke noe fisk å få her. Kathrine som ser etter vak på Storfiskvannet. Så var det fisk på kroken. Nervepirrende minutter. Så skulle den landes. Årets første kilosfisk. Ikke noe å si på kvaliteten. Middag. Kveldsstemning ved Storfiskvannet. På dag tre av turen bestemte vi oss får å gå videre. Dagens mål var Sletteflybottvatnet. Det var fortsatt flott vær og strekningen ned til Langvatnet gikk lekende lett. Har fant vi ei lita bu som stod åpen. Etter å ha lest gjennom hytteboken kunne de virke som at det var kun småfisk å få her. Etter hvert trakk vi nordover, og etter en liten oppstigning dukket Sletteflybottvatnet opp. Vi så ei hytte der og bestemte oss for å ta turen bortom. Den viste seg å være åpen. Denne var nylig restaurert og i topp stand. Naustet var navnet. Siden vi ikke hadde fiskekort her, var det meget praktisk at det var mulig å kjøpe fiskekortet på hytta. Da kunne vi fiske med god samvittighet. I hytteboka kunne vi lese om jevnlige observasjoner av jervespor og villrein. På ei lita fiskerunde fant jeg noe som kunne se ut som nettop et spor etter jerven, ikke godt å si, kanskje det bare var fra en hund? Fisken lot seg ikke lure og vi vurderte å låne båten som kunne leies her mot en beskjeden sum, men slo det fra oss. Resten av kvelden ble brukt inni hytta med stearinlys og lesestoff. Det hele endte med en nydelig solnedgang som la et magisk fargeslør på himmelen. Vi liker oss i telt, men det gjorde jaggu godt å sove i ei hytte også. Det er bare å takke Grytten fjellstyre som lar denne bua stå åpen, et flott tilbud. En typisk start på dagen. En del steinur ned mot Langvatnet. Langvatnet. Langvatnet er oppdemmet, her er det vist bare småfisk. Her var det ei åpen bu. Kathrine går mot Sletteflybottvatnet med Vermetinden i bakgrunn. Så var vi fremme, hytta kan skimtes til høgre. Turens første fotbad. Naustet. Her var det flott. Er dette jervespor? Eller kanskje bare fra en hund? Salknappen Magisk solnedgang denne kvelden. God stemning på hytta. Lite fisk å få her. For en kveld. Turen gikk videre til Kulevatnet, ikke lange etappen det. Her var det lite som skjedde, mye vind og lite fisk. Vi holdt oss stort sett i teltet. Hørte på podcast, leste bok eller bare kikket opp i telttaket og funderte litt om alt og ingenting. Etter ei natt her satt vi kompasskursen mot Isglupane. Etappen gikk via Kulehøgda før vi trakk ned til nordenden av det øvre Isglupane-vannet. Det blåste fortsatt kraftig og det ble derfor dårlig med fisket. Vi fant heldigvis en flott teltplass i le, så nok en dag kunne vi bare nyte slaraffenlivet i teltet. Det ble noen kast utover kvelden, men ikke et napp. Vi bestemte oss for at neste dag skulle vi heller prøve lykken i det nedre Isglupen-vatnet. Vi satte kursen mot Kulevatnet. Teltet slått opp ved Kulevatnet. Eneste rypa vi så på hele turen. Utsikt tilbake mot Storfiskvatnet. Fra Kulevatnet til Isglupane ble det en del kaving i steinura. Toppen på Kulehøgda. Isglupane (øvre). Teltet ble slått opp i le for vinden. Neste dag var været bedre og etappen ned til nedre Isglupen gikk lett. Da jeg var her i 2013 var det mye aktivitet i vatnet, nå var det helt dødt. Ikke et vak å se, kanskje den kalde sommeren kan være en forklaring? Ikke vet jeg. Vak eller ikke vak, noen kast tok vi, men fisk ble det ikke. Vi vurderte å ta ei natt her, men noen mørke skyer på himmelen fikk oss på andre tanker. Vi ruslet like så godt den siste biten tilbake til bilen. I det vi satt oss inn i bilen åpnet himmelen seg og på radioen meldte de om noen særdeles fuktige dager fremover. Perfekt timing med andre ord. Nedre Isglupane. Lite fisk å få. Siste etappen ned til bilen. Så var turen over. Denne turen kan kort oppsummeres med, ett napp, en fisk og ett kilo. Ikke akkurat drømmefiske det, men kjekt at den ene ørreten som ble landet var såpass stor. At fjellfiske kan være krevende er jo ikke noe nytt, det er vel godt dokumentert her på bloggen. Min teori er at den kalde sommeren har gjort fisket tregt, det har hvert fall ikke noe med fiskerne å gjøre. Kremt. Så er det bare å anbefale å ta en tur i Reinheimen. Mulighetene er utallige, og dette må da være noe av det beste norsk natur kan by på. Skal du fiske bør du ta med en 12 grams sølvblank spesial med røde prikker. Alle (de få) fiskene jeg har fått her, har stort sett vært på den. God tur, skitt fiske og husk at det alltid er lov å runde vekten på ørreten oppover. Det er slik ei god fiskeskrøne blir til. https://turhistorie.blogspot.com/

Brørsteinan på Blefjell

Måneskinn over Thousand Island Lake og Banner Peak, Ansel Adams Wilderness. Tatt i august 2015

Om du er redd for å bli dårlig av å drikke vann i naturen, er rådet å vaske hendene etter do besøk...

Jeg har en annen hundehistorie også. En venn av meg overtok en ung sort labrador fra noen som sa at de ikke kunne ha den fordi ungene var allergiske. Sannheten var at hunden var helt rabiat. Den bjeffet uavbrutt i flere døgn og kona som var alene hjemme med den en dag måtte lure den inn på kjøkkenet, som hadde to dører, og der klarte hun å stenge dyret inne. Så ringte hun mannen og ga beskjed om at enten forsvant dyret eller så reiste hun. Den eneste som klarte å få kontroll på hunden var den minste datteren hans om var ca. 3 år. Hun behandlet hunden som et lekedyr og var ikke redd den som de fleste andre i familien. Hunden presterte faktisk å ligge inne på stuegulvet og sove mens eieren satt og så på tv. Plutselig våknet den, strakte seg litt på hunders vis etter at de har sovet, og så gjorde den et hopp og forsøkte å sette tennene i hodet på eieren. Uten en rak refleksreaksjon så hadde nok tennene sittet godt plantet i eierens hode. Alle som hadde møtt dette udyret mente at den burde avlives. Så kom påsken og familien, med hund, reiste på hytta for å ha påskeferie. Hytta lå slik til at de måtte gå et stykke på ski fra parkeringsplassen og da de kom frem så ble hunden sluppet løs. Snøen var ikke hard nok til å bære en så stor hund, men den satte likevel av sted inn i småskogen så fort den kunne. Hunden var borte i nesten tre timer før den dukket opp utenfor hytta. Da stod det vann og mat på terrassen og ventet, men da den kom for å spise så fjernet eieren maten og vannet rett foran nesen på hunden. Den var så trett at den ikke orket å protestere, og i stedet for mat så startet en time med dressur. Det ble en liten matbit hver gang eieren var fornøyd og dette gjentok seg hver dag etter at hunden hadde brukt opp energien i snøen. Da jeg besøkte dem etter påskeferien var ikke hunden til å kjenne igjen. En lydig og snill hund som fikk et langt og lykkelig liv sammen med denne familien. Og hva kan vi så lære av dette? Kanskje for mange hunder avlives på grunn av inkompetente eiere?

Litt usikker på spillereglene her.. Gjelder seiltur? Uansett litt usikker på om jeg kan ta imot premien. Kalenderen det neste halvåret er ganske så full, men gir den gjerne til den som skulle ønske den aller mest hvis det skulle bli aktuelt.

Målerisk i Hjørundfjorden 22. juli 2015

Gjorde denna tur från västtill öst april/maj 2012 med en kompis. Vi fick inte den obligatoriska försäkringen från Kalaallit Forsikring trots att vi bägge var relativt erfarna. Efter lite om och men så försäkrades vi av ett engelskt bolag som numer inte ställer ut försäkringar till icke brittiska medborgare. Det är ganska mycket administrativa förberedelser, hör med de grönländska myndigheterna vad som gäller. Erfarenhet kan inte underskattas, man är ganska ensam där ute på isen. Med vänlig hälsning Erik

Panorama av isbreen, siste bilde i rapporten!

Utforsking av brekanten der vi skal opp neste dag. Ikke lett å komme opp her uten teknisk utstyr! Bilde av Arne Ranvik. Lettere å gå under Grønlandsisen! Sprekker på Nordgletcher. Eneste tegn til folk vi så var denne gamle leiren fra 80 tallet. Høyere opp. Bilde av Arne Ranvik Håpet på mye hardere snø, men den kalde sommeren på Grønland i år hadde ikke laget det enda. Bilde av Arne Ranvik Teltleir dag 4. Større panorama (1Mb) Graving av teltleir. Bilde av Arne Ranvik. Å så voknet vi opp til dag 5! http://www.youtube.com/watch?v=H-jBpUglQ0Q På tur opp til 1810m toppen. Frokost! Tørking av kamera og kart, alt ble vått! Vi så flere Polarharer på turen, her er bilder av en av dem. Jeg som tar bilde av polarharen! Bilde tatt av Arne Ranvik Valhaltinde Fosser ned fra Nordbosø Enda en flott foss Havørn sett på dag 10. Taxi over elva inn til Narsarsuaq. Tilbake til sivilisasjon! Så gikk vi opp til Mellomlandet å fikk se litt kalving fra denne breen, desverre fikk jeg ikke tatt bilde/filmet noe av det. Mygg og småfluer var det mer enn nok av da det sto på som værst!

I løpet av høsten 2010 var jeg så heldig å få muligheten til å ha praksis på sykehuset i Tórshavn, Færøyene. Færøyene er en øygruppe som ligger ca 50mil vest for Bergen. Færøyene består av 18 øyer, hvor 17 av de er bebodde. Landskapet er veldig variert, men består mye av fjell, klipper og gress sletter. Siden jeg skulle være på Færøyene i to måneder så fikk jeg muligheten til å dra på noen turer. Kollektivtransporten er helt ok, men det er ikke bestandig det enkleste å få det til å klaffe. Men i løpet av perioden jeg var der så leide vi bil i to uker, noe som gjorde det mye enklere å komme seg ut på tur. Det er uttallige muligheter til å gå på tur på Færøyene, men om noen er interessert i konkrete tips er det bare å sende en melding. Om dere vil se noen bilder er det bare å gå inn på denne linken: http://picasaweb.google.com/112623731749784013104 Bildefilene var alt for store til å legge de inn her:) Færøyene anbefales for alle som ønsker å oppleve noe vilt og vakkert! Dessuten gjorde jeg meg noen erfaringer, da været/klimaet er litt annerledes enn det er her i Norge. I og med at Færøyene består av mange øyer, er det vanskelig å finne gode kart. Det finnes mange kart i 1:20 000 som er detaljerte, og så er det et kart i 1:100 000 som dekker hele Færøyene. Jeg benyttet meg av 1:100 000 kartet, og det fungerte greit. Skal man gå en plass der det er veldig bratt, vil jeg anbefale å bruke 1:20 000. Kompass er en selvfølge, da tåken kommer plutselig og er veldig tett! Når man er på Færøyene må man bli vant til vinden først som sist, den er bestandig der! Jeg hadde ikke med meg fjellduken, men neste gang jeg skal dit, da er den med i sekken! Færøyingene er veldig hjelpsomme og hyggelige, og de er anerkjent for sin gjestfrihet. Turistinformasjonen arrangerer guidede turer som ikke koster så mye, og det er alt fra enkle rusleturer til toppturer. Så om man ikke vil gå alene, eller ikke føler seg helt trygg så finnes det muligheter for alle! Avslutter med litt "Fun Facts" om Færøyene: - Alle trær som finnes på Færøyene er plantet, dvs at det er lite skog å søke ly i. - Uansett hvor du er på Færøyene er du ikke mer en 5km fra havet. - Det er dobbelt så mange sauer som innbyggere på Færøyene, og under sauesankingen er det påbudt med dongeribukse for å få minst mulig friksjon hvis man faller. - Færøyene består av gammelt vulkanlandskap, ca 55 millioner år gammelt. Island er kun 15 millioner år gammelt, og derfor har de vulkanisk virksomhet og ikke Færøyene.