Vinnerliste

Ikke mange plasser her på jorden jeg er så lykkelig som når jeg her inne i vakre Børgefjell:

Hm, spesielt. Hilleberg utgir seg jo for å levere kvalitetsprodukter. Så dyre produkter, og markedsføringen fra produsenten gjør at ihvertfall jeg som kunde forventer betydelig lengre levetid enn det der. Elendig kundeservice oppå det hele hjelper jo ikke på.

Jeg syns det er ett strålende tiltak, spesielt for Barnefamilier og andre med høy dørstokk. Mange av disse arrangementene skaper ett lavterskeltilbud som gir mange mulighet til å prøve. Og noen få av disse kommer til å dra på tur igjen på eget initiativ eller i organiserte grupper. Holder ikke det? Vi som er på tur rett som det er, vi er nok gjerne likeglade med for mye styr. Men jeg kan likevell anbefale å være med å bidra som frivillig på noen småturer, da særlig for barn så får dere se ekte turglede Og samtidig vite at man er med å gir barna opplevelser for livet og kanskje sår frø som vokser til ekte friluftsmennesker. Veldig mange av disse barna hadde ikke kommet seg ut på tur uten div turlag og ildsjeler.

Når fredag er fridag hører jeg Tresjøene rope. Jeg svarer med å pakke sekken og forte meg ut på tur. Som oftest går turen fra Kjærnsmo til Flolangen, og rundt Vestre Tresjøen på vei tilbake igjen. Myyye vann denne gangen, mange bekker små var blitt til en stor å, og det ble noen omveier for å komme over bekker og myrer. Men himmelen var stor og blå og vannet blinket og smilte. Verden var god for en stund.

Morgensola hilser på Bitihorn. Bildet er tatt med mobiltelefon 20. juni ved Vinstra på Beitostolen.

For skikkelig å spore tråden av, så er egen erfaring at 113 og hovedredningssentralen IKKE er en "brannstasjon" som rykker ut fordi noen har trykket på alarmen. Dette henger sammen med begrensede ressurser (og budsjetter), og det betyr at noen vil vurdere behovet før de rykker ut. Temmelig i tråd med at de sender en SMS for å få mer info...

Er ikke helt enig med deg i det. Jeg er helt sikker på at slike "gimmiker" gjør at flere får øynene opp for friluftslivet.

Støttes. For min egen del synes jeg jo det er tulliball fordi jeg overnatter jo ute ellers når det passer. Men som rekruttering til friluftslivet er det jo ypperlig med noen som arrangerer, sånn at folk kan prøve seg på å sove ute sammen med folk som har mer erfaring. En ting er at en del får et påskudd og et puff til å gjøre det, men når det lages fellesarrangementer kan nok i mange tilfeller også øke sjansen for at opplevelsen blir vellykket. Det er jo flott!

@pahatlem - jeg vet jo at du er en fyr som egentlig er veldig gald i komfort...så jeg skjønner egentlig ikke helt greia med at ting skal være så kjipt når du er på tur (4mm underlag i minusgrader, etc.), selv om det jo selvfølgelig er behagelig å bære på minst mulig vekt. Jeg vil ikke presse deg i noen retning her, men sjekket en del rundt på nettet, og fant følgende mulige tillegg til utstyrspakken din - tror kanskje det er mer i din gate, og ved et evt. innkjøp kan du dessuten kaste alle bekymringer om sikkerhet ut vinduet: Tipper du kan skjære vekk noen gram ved å droppe ytterteltet, sannsynligvis er det også noe å spare på å velge lettmetallfelger. Bunnduken synes jeg du skal beholde, samme med den geniale og fullt utstyrte kjøkkenluka... så kan du heller legge den der latterlige Caldera-blikkboksen din igjen hjemme (det ER jo en fullstendig ubrukelig sak, mest egnet til å leke med hjemme i hagen.) Håper du tar deg en runde i tenkeboksen! Velmenende hilsen, Fredrik

Magisk kveld i Kratlland, Fembundsmarka 1. August 2015

Ønsker alle lykke til i konkurransen Vi ser fram til å ha med noen fjellforum folk på tur opp på Røros vidda med hundespann. Bidrar med et bilde selv, tatt med mobilen på tur, så skal ikke prøve å vinne egen premie her Fra vår høst camp, hvor jeg ligger endel med hundene. Stjernehimmel, stort bål, og 18 hunder som strekker seg i reinlaven.

Camino Primitivo / Camino Finisterre: Sommerferien sto plutselig foran meg uten at jeg hadde noen konkrete planer om hva jeg skulle finne på. Fjellet lokker alltid, men samtidig så lå jo landet dekket under et snøteppe visstnok. Så slo et lite lys opp i meg, det har alltid brent en liten flamme hos meg om å returnere til Caminoen i Spania. Hva om jeg kunne gå en litt kortere rute, enn litt mindre trafikkert rute enn Camino Frances og en litt mindre varm? Fantes det? Øynene mine ble rettet mot Camino Primitivo som går gjennom det nordlige Spania og ikke så langt fra kysten, det betyr mer vær og større mulighet for å unngå de varmeste områdene som den franske veien tar en gjennom. I tillegg er den regnet som å være hardere enn de vanlige caminoene, så færre folk. Midt i blinken, primitivt og enkelt. Planen var satt, jeg tok fly til Bilbao hvor jeg overnattet en natt (med et obligatorisk besøk i Guggenheim-museet). Neste dag tok jeg buss til Oviedo og videre til Villaviciosa. Ikke så mye tid igjen på dagen ved ankomst, men jeg tok en taxi til et knøttlite sted som heter Sebrayo (på Camino del Norte) hvor jeg sto og hoppet opp og ned av glede av å være tilbake på Caminoen igjen. Jeg kunne se de gule pilene peke veien videre. Min første dag på caminoen var dog bare 6km rolige kilometre lang. Offisielt så starter Camino Primitivo fra Oviedo, og er den første og eldste av pilgrimsrutene til Santiago de Compostela. Den er noe over 300km lang (fra Oviedo), beveger seg mer over et undulerende landskap enn blant annet Camino Frances. Høyeste punktet er på rundt 1140moh. Det er litt lengre strekninger mellom pilgrimsherbergene her, noe som nok også gjør at færre velger å gå denne ruten. Den kommer inn på Camino Frances i Melide. Inkludert den korte dagen fra Sebrayo til Villaviciosa brukte jeg femten dager på å krysse gjennom Astoria og Galicia. Det er en flott vandring gjennom et nydelig landskap. Noen av høydepunktene var dagen mellom Campiello og Berducedo hvor jeg gikk Hospitales-ruten som går opp i fjellene forbi tre pilgrimsherberger fra middelalderen (ruiner) og fantastisk utsikt, vandringen med utsikt over den oppdemmede innsjøen Embalse de Salime, tapas-festen i A Foncegrada og selvsagt møtet med alle de andre pilgrimene på turen. Den største nedturen på turen var da linsen på kameraet mitt røyk om morgenen på dag seks og jeg måtte bruke mitt noe dårlige backupkamera etterpå (og jeg måtte bære de 2.5 kiloene med ubrukelig kamera på ryggen resten av turen). Noe som gjorde at jeg også måtte se en del av de pilgrimene jeg hadde blitt kjent med fortsette videre uten meg (da jeg måtte prøve å få fikset kameraet, til ingen nytte). I tillegg til at jeg for første gang fikk vannblemmer på noen av turene mine, da jeg valgte feil sko denne gangen. I Santiago de Compostela ble det en fin feiring med de av oss som var kommet i havn, før jeg neste dag dro videre på Camino Finisterre. Veimerking utenfor Oviedo på vei mot San Juan de Villapanada på dag 4. Fra dag 6 mellom Bodenaya og Tineo, hyggelig vandring med fin utsikt mot fjellene i sør. Fanfaron hospital, et gammelt pilsgrimsherberge oppe i fjellene, fra dag 8 mellom Campiello og Berducedo. Utsikt mot Embalse de Salime fra dag 9 (Berducedo til Grandas de Salime). Framme ved katedralen i Santiago de Compostela, føttene må luftes. Camino Finisterre er en tre dagers utvidelse som går fra Santiago de Compostela til Finisterre, eller verdens ende. Jeg fikk ikke gått denne når jeg gikk Camino Frances, så nå var det på høy tid. I tillegg gikk jeg videre til Muxia som markerte slutten på min vandring for denne gang, omtrent 470km og 19 dager etter at jeg satte ut fra Sebrayo. Fra Ponte Maceira, på dag 1 av Camino Finisterre (Santiago de Compostela til Negreira). Framme i Finisterre (dag 3 fra Logoso) og ved steinen som markerer at det er 0.00km igjen å gå. Helt ute ved fyrtårnet ved verdens ende. Enden på vandringen min gjennom Spania for denne gangen. Kirken ved klippene utenfor Muxia. Jeg vil som før fortløpende skrive om vandringen på bloggen min: http://tarjeiskrede.blogspot.no/p/camino-primitivo-camino-finisterre.html.

Ett øyeblikks uoppmerksomhet og ubetenksomhet er nok når man er på en farlig plass, for at katastrofen kan være ett faktum. Jeg har selv to ganger vært nær katastrofen , bare fordi jeg ble mer opptatt av å skravle og være sosial enn å være fokusert på at jeg var på en farlig plass. Den ene gangen ved Månafossen. En annen gang ved ei flomstor elv. Det er lett når man er mange, å bli distrahert. Det har skjedd før og jeg er redd for at det kommer til å skje igjen.

Kloa er nå på vei til Finnmark for DNA-testing, så den blir tatt hånd om Takk for alle svar! Blir spennende å se hva de finner ut av:)

Hvillket forsåvidt er fornuftig nok, dersom det av dekningskart osv går fram at det er dekning for å svare motta på SMS, og ventar på svar MEDAN ein mobiliserar til aksjon. Sjølv ferdast eg på sjø, og har hatt eit par runder på ski og til fots på Svalbard, med ein nødpeil. Eg har gått under den tru at den dagen eg trykkjer på nødpeilen så er det verkeleg naud, og at mobiliseringa skjer rimeleg kjapt. Eg synes det er skummelt å "tukle" med den greia.

Et par bilder fra planleggingen og forberedelsene med å finne frem i fiskekortjungelen i forkant av fjorårets H-viddatur. Fyfillern for et mindre bra fiskekortsystem! Lappeteppe. Forvirringsopplegg. Enda godt at turene som regel veier opp for planleggingen.

Sommerens mest storslagne teltplass på Børgefjell.

I dag gikk turen i nærområdet, nærmere bestemt Vasstrandegga ved Ålesund. 13,5 km tur retur, fin tur, fin utsikt mot Ålesund og øyene rundt. Vannet til høyre er drikkevannskild til byen, Brusdalsvannet.

Siden det var nesten helt skyfritt, sov vi under åpen himmel. Vi lå et par timer og bare pratet og telte satelitter og stjerneskudd. Vi var også helt alene der vi lå. Vi lå ikke så langt unna Nubbevannet på Landåsfjellet (Bergen).

Tur fra Budalen i Gauldalen til Forollhogna som kneiser 1332 moh. Fin tur i nasjonalparken. Litt basje på toppen men siden dette er en dobbel kommunetopp så var det bare greit. Heile turen gjekk kanskje på under 5 timer på god sti. Var faktisk dobbelspor på noen strekninger. Går trønderene hand i hand tro ? Møtte en gjeng i våte grilldresser som hadde fått en sluddbyge på seg og måtte snu. Optimister i septemberfjellet finnes fortsatt. Forollhogna er kommunetopp i Midtre Gauldal og Holtåle . En tur som absolutt kan anbefales.

Frokost med Utsikt fra 25.7.15 i Leirungsdalen

Glad i deg!

Har hatt vill ulv på 6-7meters hold, har også jobba litt med ulv, hatt bjørner i nærheten av meg på tur flere ganger og et par ganger like ved et sted jeg bodde litt inni et skogsområde men dessverre ikke fått sett, gaupa har jeg hørt fire ganger mens jeg har liggi ute(ikke sett i vill tilstand) og kommet på kongeørn på kadaver knappe 20meter unna. Men jerven veit jeg ikke om jeg har hatt relativt sett i nærheten av meg. Men holder selvsagt kjeft om hvor jeg har hatt dyra(og fuglen) i nærheten.. Sia jeg tidvis vanker i et miljø hvor enkelte er potensielle tjuvjegere på rovvilt, ene legger ikke skjul på det iallefall, så er jeg veldig obs på at det er uheldig å gå ut med hvor observasjonene er gjort, som nevnt tidligere i tråden. Kanskje litt kjedelig å anmelde folk jeg sitter i styre med for evt ulovlig jakt, men jeg gjør det om nødvendig/dersom vedkommende vedgår ulovlig jakt på rovvilt så jeg hører det. Tradstarter burde fått lagd et smykke/kjede av kloa, fint turminne det der! (Eneste er at det må jo ha vært vondt å fått revet av kloa si..).

Basert på aktiviteten du beskriver, legger jeg ved link til La Sportiva sine nye sko. De er forholdsvis lette til fjellsko å være, langt fra like stive som mange av Crispi sine modeller og den går godt over ankelen slik at overtråkk forebygges. De har nok ikke like god ankelstøtte som de "tyngre" og mer polstrede fjellskoene har, men kan oppleves mer som en slags hybrid mellom Anaconda- skoene dine og en klassisk fjellstøvel. http://www.xxl.no/villmark/fjellsko-og-jaktstovler/fjellsko/la-sportiva-core-gtx-tursko-herre/p/1106555_1_style

http://www.aftenbladet.no/nyheter/innenriks/Student-i-20-arene-omkom-i-fall-fra-Trolltunga-3763803.html Istedet for å fortsette diskusjon i hardangervidde tråden.. Dette var jo litt skremmende - ikke det at hun fallt (jo det er også skremmende) men enda mer at politiet bare sender SMS og ber om info da de sendte nødmelding.. Trodde hele poenget var at en kunne bruke dette om ikke mobildekning! - les nedover i artikkelen der hendelsesforløpet etter utløst nødsignal kommer frem

No er det gjerne brot på andre reglar enn berre nr 7, som gjer at det går gale for dei som velger å ikkje følgje nr 7. Det er ikkje farleg å gå åleine, så framt ein ikkje gløymer dei andre reglane på same tid - og evt trossar turleiaren sine stadige formaningar...

Dagens bilde fra søndagsturen. Samboer og favoritthunden Heiberg i svake høstfarger.

Jeg har gitt bort min SPOT. Den kan lett gi samme ubevisste effekt som skredsekkene; en mulighet for å ta større sjanser. I stedet for SPOTen har jeg jobbet mer med sikkerhetsmarginene. Visst kan jeg tryne og brekke beinet når jeg er på vidda alene, men jeg har gitt beskjed om når jeg skal være tilbake i sivilisasjonen, og har utstyr/forsyninger til å klare meg i flere ekstra dager.

Vedr SPOT. Det er litt av en føljetonge, du har startet, og fått mange av oss engasjert. Og for å være helt sikker på en skikkelig turrapport oppfordrer jeg deg til å spørre: "Tom, kan jeg låne din SPOT"?

Tusen takk for bra tips! Vi kjørte den veien, men endte med å finne fin plass lenge før selve stallen

Lå i lavvo inne i Trollsteinkvelven på 1600 moh fra fredag til søndag. Mye vær og temmelig friske temperaturer! Snø på toppene amputerte turplanene noe, men fikk i alle fall testet at lavvoen tåler en del vind...

Oppdatering: Det har straks gått fire måneder, og selv om det ikke har blitt så mange utflukter i sommer som planlagt, har jeg runda godt over 50-60 timers bruk i ulikt terreng og i varierende vær, og mener at skoene er inngått med god margin og at jeg kan uttale meg om hvordan opplevelsen over tid har vært. Jeg har fremdeles litt problemer med å venne meg til hvor myke og lette de er med en gang jeg begynner å gå med de, men det er et luksusproblem jeg kan akseptere. Totalt sett må jeg si at jeg er ekstremt godt fornøyd med disse skoene, og selv om jeg hadde trua på de da jeg kjøpte de, så hadde jeg ikke trodd de kom til å føles SÅ mye bedre enn andre sko jeg har hatt til turbruk. Hver gang jeg knyter de og gjør meg klar til tur tenker jeg faktisk litt over det, hvor fantastisk digg det føles å ha de på føttene, og hvor utrolig glad jeg er for at jeg ble tipset om disse skoene. Tusen takk, fjellforumister!

Da er teltet testet av meg og min datter. Satte opp teltet på stuen en dag tidligere, så var ikke helt ukjent med fremgangsmåten. Teltet er enkelt å sette opp, fester først innerteltet med åtte plugger og da er det enkelt å sette opp rammen som har fargekoder for hvor de skal festes. Klikker på innerteltet og finner så frem ytterteltet som legges over og festes på. Enkelt. Teltet virker solid bygget og med fine løsninger. Kjekt med to åpninger. God plass til tre Synmat 7LW, men ikke plass til fire. Vurderer å ligge "feil" vei og ha en glipe mellom underlag to og tre. Det regnet en del i natt, men lite vind. Kjenner likevel naturligvis at det er noe trekk ettersom ytterduken ikke går helt ned til bakken og innerteltet er utstyr med masse lufting med myggnetting. Mer har jeg ikke å komme med akkurat nå, men spør gjerne og du skal få svar (Det er Bergans Wiglo 4 som står ved siden av)

Kjørte en en liten halvtime ned til Tuffsingdalen, hvor turen startet. Gikk en rundtur rundt Tangen og Sæterberget på 1055 MOH. Flott tur i vekslende vær og flotte dramatiske skyer mot slutten, et par regndrypp i ny å ne. Litt høstfarger er kommet, men er ikke helt i full blomst enda. Koste oss med blåbær og molter mens vi gikk.

Det var så vidt jeg trakk meg, sur nordavind i går fristet egentlig ikke. Men så snudde jeg litt om på den negative synsvinkelen: hva med å få litt erfaring med telting i sur nordavind ? Ergo dro jeg opp på Damsgårdsfjellet utpå kvelden (så pussig nok ikke en eneste sjel på turen opp), og satte opp teltet rundt solnedgang. Gikk greit med litt omtanke mhp vinden. Sov litt dårlig fram til i tre-tiden, da de verste kastevindene ikke lenger lagde så mye bråk og rykk i teltet. Våknet av solen i syv-tiden og åpnet da forsiden i teltet for å få ordentlig utlufting, mens jeg sov enda tre timer til før det ble gassfyrt formiddagskaffe Ellers kan de av oss som skyr sosiale medier sende en email til [email protected] hvis vi ønsker å bidra i opptelling og konkurranser.

No har det vore fleire netter med kuldegrader enn varmegrader i høgfjellet denne sumaren, ihvertfall der eg har vandra, og på Hardangervidda i oktober er du garantert frosne netter og morgonar - samt kalde (og truleg våte) dagar. Du kjem ikkje til å fryse ihjel, men eg likar og ha det behageleg på tur. Ein brukar gjerne fjellet for å lade batteria, og det skjer då best utan å ligge og fryse om natta.

Jeg feiget ut med god samvittighet. Pissregn er ikke min greie og jeg angrer ikke det spøtt. Jeg sover ute nok netter resten av året, ingen grunn til å sette opp telt (utenfor et hus) i pissregn bare fordi noen har funnet det på. Så sånn ble det med den saken her i gården.

Godt poeng det der. Ikke alle er skapt for soloturer. Fjellvettregel nr 7 som mange av oss her "synder mot" titt og ofte, lyder da også "Gå ikke alene" www.dnt.no/fjellvettreglene/ . Men gjør man nå likevel som mange av oss gjør, legger ut på tur alene, så kan det være greit å ta med seg noen gode råd på veien. Som for eksempel de man finner i videosnuttene som ligger her: http://cpw.state.co.us/learn/Pages/SurvivalVideo.aspx. Snarere enn skumle menn og kryp som lurer i mørkets skygger, er det nok alminnelige ting som for eksempel dehydrering, kraftig nedkjøling (hypotermi) og panikkhandlinger (som den Nikke fortalte om her) som er virkelig farlig. Samt mange andre dumme ting man kan gjøre, som å sette fyr på seg selv og teltet, labbe i vei i fjellet når sikta er lik null, eller glemme å ta av seg trusa når man i halvsøvne må på do om natta. Kan være livreddende å være litt redd for de "riktige tingene" altså.

Når jeg omsider ble klar over denne tråden, synes jeg det ble en interessant prosess å se tilbake på min egen turerfaring og hvorfor jeg turer slik jeg gjør idag. 1. På grunn av alderen så var jeg/vi alltid ute å lekte. Skogen var tett på, de blinkende tjernene likeså. Mørket ga spenning, og de kraftigste 4 (store) batteriers "lommelyktene" ga trygghet. Dermed ble skogens lyder, bevegelser og skygger en naturlig del av oppveksten. Vi fikk lov til å sove i telt i hagen, og i høstens mørke var det nervepirrende epleslang som gjaldt. Vi utfordret sansene fra vi var små, til langt inn i tenårene. Poenget her er tosidig. Jeg ble tilvendt. Samtidig var all denne aktiviteten aldri mer en max 30min fra mamma og pappas trygge armer. Så man kan si vi begynte i det små, med en gradvis tilnærming til naturen. Dette tror jeg også fungerer for voksne. 2. Som nevnt av andre tidligere i denne tråden, ble det å ta med og ha ansvar for egne og andres barn på tur en viktig faktor. Da må man fremstå som"solid" og være et trygt anker for alle på turen. Da skjerper man seg, og henter frem egenskaper man kanskje ikke visste man hadde. Kanskje man kan få lånt en trygg hund, eller en niese/nevø/kusine/fetter, og starte med korte turer i kjente turområder? Mine langturer begynte som en aktivitet sammen med gode venner. Vi var fire på første 10 dagers tur. Sånn fortsatte det. Det var på disse turene jeg begynte med å vandre på dagsturer vekk fra de andre. Målet var spennede vann med mulighet for å få kontakt med storfisken. Slik begynte det, og jeg dro oftere og oftere på tur alene. Samtidig som jeg turet mye med egne barn, familie og venner. Så man kan si jeg har brukt mange år på å bli fortrolig med å dra alene på tur. For å illustrere forskjellen på erfaring og uerfaren så kan jeg trekke frem en fersk historie fra i sommer. En kompis (uerfaren) og jeg skulle møtes inne på Hardangervidda i sommer. Han hadde vært ca en uke alene på tur før møtet, og jeg hadde vært 2 uker alene. Fredag den 17 juli, to dager før vi skulle møtes, lå det et regntungt heftig lyn og tordenvær over området. Jeg husker vagt fra min dype søvn den natten at det "blinket" en gang, og sov hele natten. Min kompis lå 6km unna, i det samme været. Han fikk panikk, og i hysteri pakket han det han fikk med seg og forlot teltet. Flukten i mørket og i drittværet gikk mot ei privat hytte. På vei dit gikk han seg fast i et myrområde, og måtte gå et stykke tilbake igjen, før han fant en mer fornuftig rute. Hytta var stengt. Men utedoen var åpen, og her tilbrakte han natta. Spørsmålet er hva som var tryggest? Både teltet og utedoen var "trygg." Det var i stresset mellom de to det kunne ha gått galt. Det ble en bratt lærekurve for han. Men heldigvis kom han styrket ut av det med ny og viktig erfaring, både om seg selv og generell kunnskap om hva man bør prøve å unngå å gjøre. Det var en meget glad kar som kom padlende inn til campen min lørdag ettermiddag den 18 juli. Så, begynn i det små. Kanskje en dag kan du se tilbake på tankene dine i denne tråden og le av det. Men, samtidig er det greit å ha tenkt tanken om at kanskje ikke aleneturer er noe for deg. For aleneturer er dessverre ikke for alle. Og det er jo egentlig ikke et nederlag. Vi alle er "skrudd" sammen forskjellig. Fremdeles er det beste jeg vet å dele turen med noen. Bål, mat, drikke og den gode samtalen.

Mennesket er ikke et nattdyr, vi ser dårlig i natten derfor frykter vi mørket. Men når frykten blir sykelig blir det angst, å ha angst for mørket. Å være mørkeredd er ikke direkte fysisk farlig, men angsten er ikke direkte rasjonell - de følelsene man har oppleves som ekte sjøl om man veit reint teknisk sett at mørket i seg sjøl er farlig. Men det stammer fra den tiden mennesket ble jakta på av bjørn feks, altså frykt for å bli spist - og i mørket har vi liten følelse å ha kontroll på omgivelsene. Mao så er det den følelsen av manglende kontroll som kan være med på å skape sylelig frykt, altså angst. Frykt kan redde livet ditt, men angsten kan hemme deg for å gjøre det. Så kan man si at mørkereddhet; angst, kan være fysisk skadelig iom at en ofte får mye fysiske plager av angsten.

Til Blåfjellenden sammen med Egil. Det har lenge vært snakk om en tur til Blåfjellenden for å få utført noe svært nødvendig vedlikehold. Av alle ting, er det brannalarmen som ikke helt har oppført seg. Det er ikke mange som ser syn på en 2-3 timers tur for jobbe et par timer. Egil er en slik fyr. Problemet er bare at han også har hatt med den nye hytta på Kvitlen å gjøre. Prioritering er ikke lett. Egil ringte og avtalte tur onsdag til torsdag. Den planen ble fort endret til torsdag/fredag. Det regnet katter på onsdagen. Torsdag var været adskillig mer medgjørlig. Selv om det var muligheter for nedbør, så ville det uansett bare bli små mengder. Jeg handlet inn mat, Egil holder seg med utstyr. På en torsdag i begynnelsen av september, skal det ikke være svært mange andre på tur i heia. Det var andre på vei innover. Og i tillegg kom det en hel klasse fra Sandvatn. Det ble folksomt. Vår tur innover gikk som normalt. Vi hadde det ikke travelt, og tok det helst med ro. Det var ikke nødvendig å ta seg ut oppover bakkene, hytta ville ligge på nøyaktig samme plass om vi kom inn et kvarter senere. Og selv om vi tok det med ro, så var vi inne det omtalte kvarteret senere enn normalt. Jobben ble gjort. Vi fikk en hyggelig kveld på hytta i godt selskap. Morgenen var blant de bedre. Litt skyer, med sol inne i mellom, bra temperatur, selv om sommeren holdt seg vekk, men helt stille. Den lille dammen på utsiden av hytta, lå speilblank. Det er slikt vær vi ville ha bestilt, om det var mulig. Før vi tok fatt på tilbakeveien, lastet Egil opp sekken med en kartong fullmakter. STF manglet slike på andre hytter, og Egil ville bære ut en eske fra Blåfjellenden. Mannen er 72, og rager så vidt 160 cm over havet. En sekk på 15-16 kilo er tung. Spesielt opp bakkene, nesten 300 høydemeter med forholdsvis bratt stigning. Jeg hadde adskillig lettere sekk…. Bakken ble tatt i et jevnt og rolig tempo. Selvsagt kom vi opp i god form. Egil klaget i hvert fall ikke….. Og været oppførte seg upåklagelig. Det var lett skydekke hele veien, men selv uten sol, rant svetten. Oppe i høyden ble det tid til å se seg om. Det er ikke ofte det er helt vindstille her opp i omtrent 900moh. Denne dagen var det ikke mye bevegelse i lufta. Og helt stille… Stillheten var omtrent til å ta og føle på. Ikke en sauebjelle å høre, ikke en pip-pip som laget lyd og i hvert fall ikke folk. Stillhet. Vi stoppet opp noen plasser på veien mot Hunnedalen for å ta bilder og for å lagre minner om en av de turene som så avgjort bør huskes. 　 Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

En ting jeg må kommentere i ditt forøvrige gode innelegg smgj; vi går ikke ensomt, men alene, to vesentlig forskjellige ting

Veldig god artikkel om stiløping her: http://www.dn.no/d2/2015/09/03/2117/Friluftsliv/stifinneren På tide å starte en egen underkategori her på Fjellforum? "Stiløping"

Jeg har aldri vært redd i skogen (intellektuelt sett vet jeg jo at det er mennesker som er skumle, og at det er mye større sjanse for å treffe sådanne i byen enn i skauen og fantasien har aldri klart å overbevise meg om noe annet). Men jeg stiftet bekjentskap med panikkangst (og hyperventilering og det hele) for noen år siden i forbindelse med en obligatorisk øvelse da jeg skulle ta dykkesertifikatet. Der er det en øvelse hvor man skal beholde ventilen i munnen og puste gjennom den, men fjerne dykkemaska helt, så ta den på igjen og tømme den for vann. Jeg klarte ikke å skille på å puste gjennom munnen og nesa, trakk følgelig inn vann i lungene og det i sin tur førte til redsel og ukontrollert hyperventilering under etterfølgende forsøk. For meg endte det opp med en vinter med egenkonstruert eksponeringsterapi i badekaret før jeg til slutt mestret øvelsen i kaldt vann, på 20 meters dybde. Den teknikken jeg brukte var å først finne et nivå hvor jeg hadde skrekken under kontroll (i badekar, med dykkemaske og snorkel, med ansiktet under vann). Så oppholdt jeg meg "i den situasjonen" så lenge at jeg var rolig og trygg i den. Dernest innfører man en litt høyere vanskelighetsgrad. For meg var det ikke ha på maska, men puste gjennom snorkelen og sakte dyppe ansiktet og nesa forsiktig under. Dette gjentok jeg til at jeg var sikker på at jeg mestret å puste kun gjennom munnen og ikke gjennom nesa. Neste vanskelighetsgrad var så å ha maska på, men bryte forseglingen langs ansiktet og slippe inn vann og fremdeles opprettholde pusten gjennom snorkelen. Viktig for meg var det også å låne en dykkeventil&flaske og etterhvert gjenta tidligere trinn med den i stedet for snorkelen. Dette trappet jeg opp videre og videre. Hvis noe gikk galt og jeg enten fikk problemer eller ble stesset så er rådet og gå tilbake til det siste stigetrinnet man mestrer trygt, gjenta det og starte på nytt derfra. Og å om mulig gjøre neste trinn "mindre". Og alltid avslutte i en trygg situasjon, sånn at det er det som sitter mentalt når man starter neste gang. Teknikken kan jo overføres til nesten alt gjennom å finne ens egen grense for - dette tør jeg/ -dette tør jeg ikke Start med det du tør... gjenta det til du er helt sikker på at du tør det i praksis ... og fjern litt av støtten/tilsett litt utrygghet. Gjenta så den "litt utrygge" situasjonen til den går over til å bli trygg. Det er vel det samme du har gjort med edderkoppene vil jeg tro. Om det f.eks er "trygt nok" å gå turer alene, men innenfor ropeavstand fra andre - så gjør det til det er greit. Gå så f.eks 10 minutter før turfølget - eller avtal å møtes på et sted dere begge går ensomme til og går sammen ifra. Eller kanskje du må starte med noe annet. Uansett. Det er det bare du som kan identifisere, styre og jobbe ut ifra - enten alene eller sammen med medspillere. Lykke til. Naturen er flott, både sammen med noen og alene.

Eg har litt samme problemet, bortskjemt me å være med andre på tur, men i det mørkere halvåret så bli e fort en anelse paranoid. Så i sommer har e sovet ti netter ute i telt alene. Anbefaler gode bøker og musikk på øret, så blir blir det saakte men sikkert bedre. Også treng ikkje de første turene være så langt fra folk, og sov o områder der du føler deg kjent i starten

Vil slå et slag for verdens beste tursnæks; tørka rype Tørkes i ovnen eller dehydrert. Jeg har ovnen på ca 60 grader og lar det tørke i 12 timer, evt me døra på gløtt. Midt i ovnen på rist med bakepapir. Snu på filetene /bitene iblant. Kan tørkes lengre dersom du ønsker de helt tørre. Du kan filetere hele fuglen eller tørke hele brystpartiet for seg. Lykke til:-) Smaker helt fantastisk, minner om tørka reinhjerte.

Vet at dette er en knall turbukse, som ikke slites så lett ut. Hvordan synes du den tåler regn ? Min Traverse funker dårlig der....synes det er greit at en turbukse tåler noe ihvertfall.

Før var det om å gå ting som ingen hadde gjort før. Det er det for noen fremdeles, men det er vanskeligere å finne noe. Snart må man sykle på enhjulssykkel opp Everest med hendene på ryggen, uten oksygen, for at det skal være noe. Så er det noen, antagelig mange fler enn før, som skal gå det som alle andre går. Derfor må det skiltes og merkes på alle vis, og settes opp postkasse. Snart kommer det nok sofaer på toppene, så de skal ha noe å kvile seg på før de går ned igjen. (En benk vil jo bli for hard i røven for dem.)

I 2005 bestemte jeg og en kamerat oss for at vi skulle krysse Hardangervidda sammen . Vi hadde satt av to uker og da sier det seg selv at vi ikke skulle ha det travelt. Etter bare ett par dager begynte det å skurre. Jeg hadde vært på vidda mange ganger , ham ingen . Jeg hadde lyst å fiske , ville vi skulle ta en avstikker til Vestvassdalen og andre plasser jeg hadde vært før som hadde gjort meg lykkelig . Han ville fram til målet som var Haukeli. Allt annet var heft. Og så var han i mye bedre form enn meg. Det gikk opp for meg at vi hadde helt forskjellig mål for turen. Mitt mål var å være på Hardangervidda to uker og ende opp på Haukeli. Hans mål var å krysse Hardangervidda og kommer fram til Haukeli. To forskjellige ting. Den tredje dagen kom vi til at skulle vi fortsette å være kamerater, så burde vi skille lag. Og det gjorde vi. Jeg husker enda lykkefølelsen min da jeg så den røde anorakken forsvinne over horisonten vestover , mens jeg fant ut at jeg kunne like godt gå østover . Vi var begge fornøyd med løsningen og er fortsatt gode kamerater. Det er ikke alle som har det samme synet på friluftsliv."

Det er en forandring i friluftslivets utstyr som jeg tror de "gamlekara" ville funnet noe underlig. Vi betaler nå i dyre dommer for å kjøpe utstyr som beviselig har dårligere kvalitet enn det utstyret vi har fra før. For å spare vekt. Det er utstyr som er vanskelig å reparere og som fornyes veldig ofte- og vi handler utstyr selv om vi kunne klart oss godt med det utstyret vi hadde fra før. Underlig nok så tenkte vi ikke så mye på vekta på utstyret før i verden. Sekken SKULLE være tung når man startet turen, men var man en gjeng i lag var det viktig at man fordelte vekta likt kan jeg huske.