Vinnerliste

Fra i fjor høst. Meråkerfjella med en god venn. Kanskje det beste stemningsbilde jeg har tatt noen gang.

Vinternatt i nord:

Mellom Krækkja og Finse for 2 uker siden.

Slenger meg på med et telt-i-måneskinnbilde. Langt fra bra sett med fotoøyne, men jeg liker stemningen i det.

På tur i Skånland.

Jeg kom i stemning av Bjørn J sitt bilde, og skjønte fort at det er få ting som kan måle seg med en vinternatt i Nord. Kald vinternatt i slutten av Januar iår.

Flott stemning i bildet. Handler ikke alltid om at det skal se så bra ut med fotoøyner men at bilde skal fortelle noe. Ser på gml bilder fra Helge Ingstad sin tid. Fra en fotografs øyner sikkert elendig både kvalitet og skarphet m.m, men bilder forteller en historie eller deler en stemning du ikke trenger ord for å beskrive. Tankene vandrer avgårde inni bilde og følelsen av å være der får jeg som seer smake på. Det er det det handler om.

Min far i Jotunheimen. Min far tar med mig och min lillebror över Besseggen på vår första fjälltur och som också startade vårat friluftsintresse. Efter 23 år i Stockholm får han äntligen visa upp sitt eget hemland, en gnutta lättelse och stolthet finns i bilden.

Stille sommerkveld ved Langvann i Hurum. Vesla på 7 har sovnet, og minsten på 5 leser Donald. Det er minimalt med mygg, og ingen knott. Rett og slett helt perfekt.

Og her kommer bildene...

Se här vad jag fann i aftenposten.no: http://www.aftenposten.no/100Sport/sprek/Ny-forskning-Selv-korte-turer-i-naturen-forandrer-hjernen-592546_1.snd Hva tror dere? Själv tror jag på en kombination av lugn och stillhet, i kombination med naturens komplexutet och oregelbundna geometrier.

En spennede fotokonkurranse der vi ber om bilder fra Juni Juli og August. Bildet skal du ha tatt selv og i denne perioden i år. Maks ett bilde pr bruker. Legg inn bilde her med forumets egen funksjon for å laste opp bilder. Skriv en tittel og dato. Bildet med flest "liker" 1 oktober, klokka 21.00 vinner. I premie kan vi friste med en tur med hundespann for vinner pluss en person vinneren selv velger. Turen er en halvdagstur med hundespann, hvor hver enkelt får kjøre sitt eget spann. Tidspunkt for uttak av premien er ikke fastlagt, det kan vinner avtale med Markus Ingebretsen som driver Alaskan Husky Tours. Lykke til

Skaff en kano og dra på kanotur Om dere ikke har kano er det som regel mange som låner ut veldig billig. Type speidergrupper, friluftsråd osv

En ting jeg må kommentere i ditt forøvrige gode innelegg smgj; vi går ikke ensomt, men alene, to vesentlig forskjellige ting

Hva er da bestyrerinnen, som har fått meg til å dra rundt på en satelittelefon, selv på enkelte dagsturer....

Eg har litt samme problemet, bortskjemt me å være med andre på tur, men i det mørkere halvåret så bli e fort en anelse paranoid. Så i sommer har e sovet ti netter ute i telt alene. Anbefaler gode bøker og musikk på øret, så blir blir det saakte men sikkert bedre. Også treng ikkje de første turene være så langt fra folk, og sov o områder der du føler deg kjent i starten

Da kommer du til å bli mektig imponert når du, i desember, har spasert gjennom den fantastiske aromaen av blomstrende lavendel og omtrent 50 meter før du kommer opp til toppen av "1. plass", plutselig ser rett ned og utover mot Soria

Tenkte å starte en tråd der bilder med mye stemning kan deles. Fortellende bilder som deler mer enn en solnedgang men en komposjon av personer og stemning eller flere elementer som skaper et fortellende uttrykk til seeren. Legg gjerne til stikkord som du tenker om bildet. Gleder meg til flotte bilder. Vi har nok mange forskjellige spekter av ting som gir oss et bilde som gir noe xtra. Få se ditt bilde som sier mer enn ord!!! Begynner med dette fra i vår. Stillhet og ro, knitringa fra bålet som fyller tiden mellom de første vakene på våren. #balsamforsjelen

Ble nokk en Møysaltur. Gikk halve turen før jeg slo opp teltet og resten dagen etter. Får tydeligvis ikke nokk av dette fjellet. Fikk endelig oppleve å stå over skydekket. Det har jeg ikke opplevd her oppe før

Takker for tilbakemeldinger og tips. Kort om hva vi endte opp med: Etter Rondaneturen, pakket vi bilen fullt av kids og kajakker og stæsj, breutstyr og packrafter og satte avgårde mot Jotunheimen. "Vi" ble to unger, mann og 30-uker gravid kone, jeg reiste ikke alene med barna denne gangen. Løse planer var å 1) padle pakcraft innover Mjølkedalsvatnet 2) Padle Bygdin i kajakk 3) ta Galdhøpiggen over breen mm. Plan 1) forsvant da Mjøledalsvatnet fortsatt var islagt (på tross av at senorge meldte om barmark i hele området ) og alternativet om å ta Bygdin fra Fondsbusiden ble samtidig skrinlagt pga mye vind/regn fra "alle" kanter. Vi dro videre og hadde diverse Jotunheimenavstikkere blandt annet inn Dumdalsgrottene før vi besteg Kyrkja fra Leirvassbu. Femåringen (fylte fem i år) gjorde en kjempeinnsats, og var totalt uredd opp eggen på Kyrkja. (Angrer vel egentlig på å ha introdusert han tik klatring/klyving "-Jei ESKER å kjatre i bjatte fjellet!" ) Galdhøpiggen gikk som en lek like etterpå, første gang på bre for begge kidsa, gikk opp på forventet "voksentid". (Lagde eget taulag pga aldersgrense på føring). Vi venter straks sistemann, og vi var både spent på telting, grottevandring og klyving for ei dame 30 uker gravid, men det gikk over all forventning. (Padling vet vi fra før er innafor. ) Diverse andre småavstikkere i Jotunheimen gav mersmak, før vi dro videre. Kikket på værmeldingen hele tiden om det skulle dukke opp en åpning for kajakkturen vår, men det var meldt mye vind og regn stort sett hele tiden. Stoppet ved Gjendesheim for å sjekke ut vind og vær, men gav blanke i all motvinden, og dro til Bygdin for å se det an. Men nei. Ingen heldig åpning værmessig der heller. Så da gikk vi opp Bitihorn før vi satte kursen mot Langsua Nasjonalpark. Veldig gravid dame merket godt bilkjøring og de siste nettene i telt i korsryggen, så da ble det seng på Liomsenter som siste stopp før hjemreise. Vi har mye erfaring med padling på innlandsvann ift krappe bølger og lumsk vind, begge ungene hadde med egne tørrdrakter. Åtteåringen padlet mye i desember i fjor før isen la seg her, og er godt vant til padling i sludd og med is på kajakken, og sikkerhet og forsvarlighet vurderes fortløpende. Kajakkene ble med hele runden, men ble ikke brukt som planlagt, så vi får ha det til gode. Jeg er helt enig i at Bygdin ser kjedelig ut, Gjende hakket mer spennende. Vinstervatnet skal jeg ha i bakhodet til senere. Takker for advarsler og gode råd, jeg vet det ikke er "standardtur" med barn men uansett padling eller ikke ble det noen innholdsrike og opplevelsesfulle dager "Jotunheimen rundt".

Jag bor i Hillebergland men köper Norska tält... Helsport Fjellheimen 3 camp Helsport Nordmarka Dome 2 Helsport Ringstind 2 Bergans Trysil 2 Fjällräven från 80-talet - pensionerat

Har ikke så ulik pakkliste fra TS og jeg har bare en dag i uanmeldt snøvær nord for Mårbu i september. Ville pakket med snø i bakhodet - altså vått, kaldt og sleipt. Ikke nødvendigvis så mye ekstra, men absolutt fett liggeunderlag og fottøy med godt grep.

I dag ankom erstatningen for min utlånte og ødelagte fluestang. En 9´ (270 cm) Ron Thompson Tyran NX-Serie fluestang med transporthylse. Jeg kan ikke annet enn å være fornøyd, bortsett fra at posten skulle ha 300 kroner for utlagt moms og fortolling. Klage er allerede sendt. Det skal vel ikke betales moms på tilbakelevering av lånt fiskestang eller . . . . . .?

kjør inn til Tverrsjøstallen! Mange muligheter derfra, og sikkert ikkr for mye folk på denne tiden.

Vil man ha et tett plagg så kjøper man et membranplagg, vil man ha et helt tett plagg kjøper man et regntøysett. Turklær i anna tekstil blir ikke vanntett uansett hvor mye du impregnerer de, klammere ja; men ikke noenlunde vanntett. En vanlig vindbukse/turbukse må en altså akseptere å bli relativt fort våt i når det regner eller etter et regnfall. Jeg har løst problemet med vanlig turklær og et regntøysett. Med et regntøysett kan jeg sitte på huk uten at de tørre plagga under blir våte over knærne pga presspunkt der eller sitte på en stein uten å bli våt i rompa, med membranplagg blir en våt på presspunkter da fukten blir pressa gjennom ol.

Jeg har aldri vært redd i skogen (intellektuelt sett vet jeg jo at det er mennesker som er skumle, og at det er mye større sjanse for å treffe sådanne i byen enn i skauen og fantasien har aldri klart å overbevise meg om noe annet). Men jeg stiftet bekjentskap med panikkangst (og hyperventilering og det hele) for noen år siden i forbindelse med en obligatorisk øvelse da jeg skulle ta dykkesertifikatet. Der er det en øvelse hvor man skal beholde ventilen i munnen og puste gjennom den, men fjerne dykkemaska helt, så ta den på igjen og tømme den for vann. Jeg klarte ikke å skille på å puste gjennom munnen og nesa, trakk følgelig inn vann i lungene og det i sin tur førte til redsel og ukontrollert hyperventilering under etterfølgende forsøk. For meg endte det opp med en vinter med egenkonstruert eksponeringsterapi i badekaret før jeg til slutt mestret øvelsen i kaldt vann, på 20 meters dybde. Den teknikken jeg brukte var å først finne et nivå hvor jeg hadde skrekken under kontroll (i badekar, med dykkemaske og snorkel, med ansiktet under vann). Så oppholdt jeg meg "i den situasjonen" så lenge at jeg var rolig og trygg i den. Dernest innfører man en litt høyere vanskelighetsgrad. For meg var det ikke ha på maska, men puste gjennom snorkelen og sakte dyppe ansiktet og nesa forsiktig under. Dette gjentok jeg til at jeg var sikker på at jeg mestret å puste kun gjennom munnen og ikke gjennom nesa. Neste vanskelighetsgrad var så å ha maska på, men bryte forseglingen langs ansiktet og slippe inn vann og fremdeles opprettholde pusten gjennom snorkelen. Viktig for meg var det også å låne en dykkeventil&flaske og etterhvert gjenta tidligere trinn med den i stedet for snorkelen. Dette trappet jeg opp videre og videre. Hvis noe gikk galt og jeg enten fikk problemer eller ble stesset så er rådet og gå tilbake til det siste stigetrinnet man mestrer trygt, gjenta det og starte på nytt derfra. Og å om mulig gjøre neste trinn "mindre". Og alltid avslutte i en trygg situasjon, sånn at det er det som sitter mentalt når man starter neste gang. Teknikken kan jo overføres til nesten alt gjennom å finne ens egen grense for - dette tør jeg/ -dette tør jeg ikke Start med det du tør... gjenta det til du er helt sikker på at du tør det i praksis ... og fjern litt av støtten/tilsett litt utrygghet. Gjenta så den "litt utrygge" situasjonen til den går over til å bli trygg. Det er vel det samme du har gjort med edderkoppene vil jeg tro. Om det f.eks er "trygt nok" å gå turer alene, men innenfor ropeavstand fra andre - så gjør det til det er greit. Gå så f.eks 10 minutter før turfølget - eller avtal å møtes på et sted dere begge går ensomme til og går sammen ifra. Eller kanskje du må starte med noe annet. Uansett. Det er det bare du som kan identifisere, styre og jobbe ut ifra - enten alene eller sammen med medspillere. Lykke til. Naturen er flott, både sammen med noen og alene.

0 Nattog Er og blir en dårlig start på turen med Trondheim stasjon som forblåst byggeplass i ene enden. 1 Storlien – første bjørka etter Blåhåmmårkleppen På Storlien stasjon står en kar med sekk på andre siden av sporene og ser seg om. Finner ut at svensken skal i samme retning som meg, så vi slår følge inn til rasteplassen, kanskje videre. Havner foran i løypa etter rasteplassen. Svensken ser ut som om han tar meg igjen uansett hva slags forsprang jeg har. Bortsett fra økende vind, en flokk mennesker og en løper er turen opp til grensehytta lett. Bordet er nå plassert i hyttas lengderetning. Fornuftig med bedre plass på ene siden. Skriver meg inn og raster i le mens jeg ser oppover lia etter svensken fra Storlien. Det varer og rekker uten at jeg ser noe til ham. Enten har han tatt en annen vei eller så har han virkelig tatt det lungt, så da er det bare å sele på og svinge opp til vannet og Storkluken. To innpakkede svensker kommer i møte på stien en tre hundre meter fra hytta. Hettene er helt igjen og vindvottene er på. De forteller at det blåser. Ja, jeg kan ikke annet enn å si meg enig og går videre i tynn skjorte med opprullede ermer. Følger en bekk og senere selve utløpet fra Kluktjønna opp. Svinger inn mellom vannet og fjellet. Det synes fornuftig å ta en tur på toppen. Vel blåser det, men det er varmt i solen og jeg kjenner meg sprek nok. Går mer direkte enn før og tar første farbare parti av berg og snøflekker. Fort går det ikke, men jeg blir ikke liggende å gispe etter pusten. Vinden er der på veien opp, men omtrent tyve meter under toppen slår den meg i bakken. Rettere sagt, jeg finner det best å ta en liggende stopp for å se til at alt er forsvarlig festet. Oppe mot toppen tar vinden tak i beina, så jeg tar det svært pent og bruker ikke lang tid ved vardene. Ser ikke stort på utsikten annet enn å se at fra vest kommer det mye vær. Etter ruta skulle jeg gå sør langs fjellet til Enlivola og slå leir der omkring. Som været ser ut, er Rangledalen og området mot Blåhåmmårkleppen mer fristende. Der er jeg kjent og kan finne ly uten problemer. I le av varden kommer vindjakka på. Kommer ned i overkant av slagghaugene og passerer ruinene. Nå kommer regndråpene stadig fortere. Frem med ponchoen. Med underlaget under sekken er den lettere å få på, men helt uproblematisk er det ikke. Sen lunsj med knekkebrød og pølse i hytteveggen. Nyhytta har nesten innlagt vann. Ungdommen nå til dags slipper å bære to vannbøtter frem og tilbake til bekken i høstmørke. Skrår lenge langs Klukskaftet før stien dukker opp. Ikke mye trafikk her, men merkingen er brukbar. Myrene er fulle av vann, men likevel ikke så skumle som mange ganger før. En pjuskete rype skvetter opp fra einern. Tyve meter lengre bort går steggen. Ingen kyllinger. Vet ikke hva Bruket skal ha for Rangledalen i år, men den helt store jaktopplevelsen tror jeg ikke det blir. Dessverre. Kikker lenge etter leirplass, men er veldig kresen og er det ikke litt tidlig å gå til ro? Der stien går mellom en bekk og en utløper fra bjørkeskogen blir det endelig klaff og jeg lurer teltet inn mellom vridde bjørker. Myggen gjør et halvhjertet forsøk på å forstyrre byggeprosessen. Rett etter at teltet er oppe og jeg er i ferd med å flytte inn, kommer neste regnbyge. Litt lyd i duken av vind og regn, men teltet holder fint i sitt første lett dårlige fjellvær. 2 Første bjørka etter Blåhåmmårkleppen - Sylsjøen Våkner til sol og bjørk. Tar en liten morgenlur bare for å være sikker på at teltet er tørt. Frokosten gir seg selv. En av pulverposene har fått en rift, så det blir tropisk vanilje ved bekken. Svinger i kanten av gjerdet på Storerikvollen. Sauene er vant med turister og leer knapt på ørene. IS på tunet. Brua like artig som før. Sitter på kanten av Essandsjøen, dingler med beina og med All Day Breakfeast i sola. På veien oppover ser nord og vest stadig mer uttrygge ut. Støter på far og sønn på vei fra Nedalshytta. Lurer på Ribz'ene og vektfordeling. Jeg kan bare svare at det merker jeg ikke særlig til, men at det er praktisk med digre lommer i kanten av arbeidsplassen. Regnet kommer med økende vind. Holder unna med vindjakka, men det er utsatt i siden på Sylene. Langt der fremme under reingjerdet går det i blått og rødt. De kommer nok frem til Nedalshytta lenge før meg som fortsatt skal ned til første elva. Slipper å bade i år. Tar i bruk gåstavene fra reingjerdet og opp. På bredden av andre elva kommer jeg på de blå og røde. Det er åtte tyskere som av en eller annen grunn er stoppet av en litt brautende bekk. Jeg hilser og hører i forbifarten at han i kortbukser og sandaler forteller om "besondere Steine", noe jeg utlegger til å bety at han mener det er en egen kunst å komme over en bekk uten steiner over vannet. Selvsagt gjør jeg et ekstra nummer av å plaske rett uti og bare gå over. Burde ha stoppet for en lengre diskusjon, men anledningen til å lede ved eksempel var for god til å ødelegge med skoletysk. Når jeg noen minutter ser meg tilbake, er hele gjengen kommet opp på rett side. Og i nordvest er det beksvart. Full fart forover. Klokken har passert fem og på Nedalshytta er det middag klokken seks. Regnet og vinden slår inn fem minutter senere. Småløper over plankeveiene. Vindjakka holder så lenge jeg holder farten. Kun ett glipptak på veien ned, noe som må skyldes gode såler – alt annet er vått, sleipt og gjørmete. Damper inn på tunet på Nedalshytta kl 1755. Regnet har gitt seg, solen skinner og jeg er veldig klar for å bli kvitt veien inn til Sylsjøen før jeg tar kvelden. Sier fra til en dame om at det er åtte sultne tyskere i anmarsj, tar ut gåstavene og legger i vei. Begynner som smått å se meg om etter teltplasser, men det som kan gå er litt for nære folk og vei og tenk så greit å gjøre unna mer vei. Utmerkede mobilforhold øverst i veien i krysset. Får dagens kraftigste regnbyge i ryggen før første bakke. Møter en og annen bil og ser et par bobiler nede på sletta før Sylsjøen. Siste restene av regnet lar jeg dra sin kos i le av anleggshytta inne ved Sylsjøen. Trappa er laget av spesielt ubehagelig hullet stål slik at landstrykere ikke skal fristes til å sitte eller ligge der i dårlig vær, men det går for en kort rast. På hylla med utsikt over båtsluppen og Sylsjøen fikk jeg på et vis opp teltet. Våt, kald og i stadige vindkast er det trøblete å holde orden på høyre, venstre, opp og ned. Men ting kom såpass på plass at jeg kunne pælme bagasjen og meg selv inn. Eneste metoden i galskapen var at den meget fuktige sekken havnet på utstiden av bunnduken og skoene pent holdt seg i forteltet. Vel, å kalle skråtaket foran åpningen på teltet mitt for et fortelt er i grunnen en fornærmelse mot ordentlige fortelt, men det gjør nå bortimot samme nytten så lenge vinden ikke snur. Fikk sett teltet i aksjon i litt ordentlig vind for første gang og det var en god opplevelse. Duken blir presset inn i midten og det kan slå litt på sidene, men det virket som om det fungerte. 3 Sylsjøen – Sør i Bjørnhåmmårskardet Mye trafikk ved teltet på morgenen. "Var det du som kom i går kveld i regnet?" "Ja, det var nok meg." "Vi så deg." OK, da hadde det regnet og blåst i en times tid og jeg må ha sett ganske miserabel ut. Husker en dag på Hardangervidda for to år siden da en gjeng pysete rypejegere ba en reinjeger komme inn og varme seg på en kopp kaffe på en ganske ufyselig dag. Han var glad for det. Han med hunden hilste ikke. Egentlig helt greit ikke å se folk i fjellet. Rødmerkingen er fortsatt å se. Jeg må si meg uenig i rutevalget. Det er bedre å gå inne ved fjellet selv med en ekstra sving langs andre vannet. Ikke så mye stein og med både sandstrand og fornminner. Lunsjsteinen gjorde seg lekker i sola og jeg lot meg ikke be to ganger for å ta en hvil med mat og skotørk. Krysset fint over mellom tredje og fjerde vann. Godt skar i svaberget og steiner. Hytta så like forlatt ut som før. Grensevarde nr 152 Aa stod gul og fin og jeg så godt hvor jeg antagelig gikk feil i tåka for to år siden. Fant det best å sjekke kartet. Har tross alt bare krysset over til det femte vannet en gang før og måtte forsikre meg om at veien gikk vest for Soenehketjahke. Holdt vestsiden av Soenehkejaevrie (som jeg døper Steinringvannet), som gav to fordeler. Flatt og fint å gå i motsetning til andre siden med løs morene og mye vann og jeg unngikk hele det etterfølgende kaosområdet. I stedet for å gå opp og ned mellom rygger og hauger kunne jeg lett og elegant krysse et par store bekker og være i gang med oppstigningen på andre siden. Etter litt klyving i steinrøys kom jeg ut i et ganske ferskt skar med leire og bar stein og Bjørnhåmmårskardet åpnet seg. Middag på svabergene i bekken nederst i skardet, så ble det en halvtimes leting etter leirplass. Teltet kom opp i en sverm av mygg. 4 Sør i Bjørnhåmmårskardet - Vauldalen Gikk nærmere Viglsjøen enn sist. Så det var forholdsvis flatt og greit å komme seg frem i motsetning til lengre oppe i siden på Bjørnhåmmåren. Kom inn på en sti hvor det nylig hadde gått hester og fulgte den ned i enden av sjøen. Fulgte så fjellet ned til Hyllingsvola (to personer observert), og her støtte jeg på de første forekomstene av moden multe. Litt viktigere var å komme inn på stien ned til Hyddkroken. Den var der, men reddes av motorisert ferdsel. Selve stien gror mer og mer igjen. Unngikk å plumpe i vannhullet og kom ned til Hyddkroken i 12-tiden. For en gangs skyld hadde jeg finlest kartet og hadde en idé om hvor vadestedet er. Joda, bak en sving etter gården blir Hydda både bred og grunn. Bare å spasere over. Hadde jeg gått her for fem år siden hadde vannet ikke gått over støvleskaftene. Så er det fin vei ned til Vauldalen. Føler meg litt pjusk av en eller annen grunn, muligens en forkjølelse på vei... eller det passer bare veldig gått med en halv hviledag. Klokken er litt over to da jeg lander på Vauldalen Fjellhotell. Pratet litt med verten. Hadde gått rundt Femunden i fjor på ti dager. Trøbbel i sørenden (hvilken overraskelse), med myr og flom. Startet på Talen Om Hengekøyas Fortreffelighet og var noe forbauset da jeg avslørte min tilhørlighet i den opphøyde krets (amatør, men det trengte ikke han å vite). Fikk en følelse av at han var eneste hengekøye-entusiast i mils omkrets. Hvilket ikke sier så mye. Grisgrendt strøk, Vauldalen. Fant at jeg var uinteressert i søtsaker til middagen, men tok heller et karbonadesmørbrød med egg til forrett. 5 Vauldalen – stikryss før Langen Tok feil sti – igjen. Feilraten er dermed 50%. Noe skjer i stikrysset siden jeg ikke er i tvil om hvor jeg skal gå selv når det bærer mot vest. Til en forandring fulgte jeg T-stien helt fra brua. På de første myrflekkene var det mer multer enn jeg hadde sett hittil på turen. De røde T'ene tok meg raskt opp i fjellsiden før en slak sving inn på vintermerkingen. Mer behagelig å gå enn nede fra hytta ved bekken og hyggeligere utsikt. Møtte en tysker på vei ned som hadde gått en stor runde rundt Viglen og nå var på vei til avslutning et par dager inne i Sverige. Viglhytta var jeg innom for en kort rast i sola og skriving i hytteboka. Så at tyskeren og to franskmenn hadde kost seg med baguetter og ost før på dagen. Skal sende melding til Røros Røde Kors om at bolten på ytterdøra er hard å få ut og inn og er lett å miste. Dørhåndtaket er rustet gjennom og planken det er festet i er i ferd med å løsne. Kanskje kikke på hele døra når de er i gang. Reinsdyr på fonnene nord for hytta. Kunne ha stanset på Løsjavollen, men det var fremdels minst tre timer igjen av dagen og fortsatt langt å gå. Når jeg endelig tar kvelden viser det seg at dagen var i lengste laget. Ikke helt med når jeg fyrer opp ovnen uten å ha vann i kjelen først. 6 Stikryss før Langen – Sæter Et ekorn tjatrer i furua rett ved teltet og gjør en utmerket jobb med både å vekke meg og holde meg våken lenge nok til at det er like greit å stå opp. Kraftig gressvekst med en dyp og treg bekk krysser stien. To grå tømmerstokker er bru. Firfisla jeg skremte til et svalestup i går er ingen steder å se. I følge kartet tar hovedstien av vestover mot vannene. Det gjør den, men i grensen mellom skog og fuktig gress vokser det godt og det er først når den kommer inn mellom furumoene 50 meter lengre bort at den kommer klart frem. Ikke så tydelig som den fire-felts motorstien som går rett sør. Ruslet et par hundre meter på feil sti før jeg så nøye på kartet og fant at jeg var i ferd med å ta en drøy omvei. Den fine stien like under teltplassen var den egentlige stien. Tilbake og inn på rett vei. Tenker litt over Kartverkets definisjon av "tydelig sti" og hvor lenge det går an å melke ti år gamle datasett. Går i morgensol. Møter først en nysnekret fuglekasse, så en like fersk utedo før jeg dumper ned på Litjrennbua. Her har Statsskog satt ting flott i stand. Skulle gjerne ha ligget på en av briskene her i natt med tømmerfløta rett ved. Stien opp til Langen starter med en smule utydelighet i kratt og myr, men ikke lengre eller verre enn at litt utenomgåing kjapt finner stien igjen og like etter motorstien igjen. Det viser seg etterhvert at denne bakken ikke er fem mil lang slik jeg husker den, men en drøy kilometer helt til dørstokken på Langen. Ingen klager fra nakke, skuldre, rygg, hofter, lår, knær, ankler, hæler eller noe annet heller. Rart hva fem år og tyve kilo kan gjøre av forskjell. Møtte et par eldre karer på vei innover. Han siste var så tungt lastet at han ikke hilste. Jeg så vel så morgenfrisk og spretten ut at han ble kvalm i tillegg til andpusten. Vi noterer to signaler på tung sekk: 1) Stålkopp (Statoil) hengende utenpå i karabinkrok festet i... 2) MOLLE Jepp, fyren hadde en diger, svart stridssekk på ryggen. Praktisk til sitt formål, men muligens ikke spisset for fisketur i Femundsmarka. Par hundre meter lengre bort var det å få av seg skoene før jeg kunne stige inn på Langen Gjestegård. Respekterer gladelig forbudet mot skitne sko innendørs, men hverken sokkene eller føttene mine var så veldig mye bedre. Hyggelig dame disket opp med smørbrød, Munkholm og tørka reinkjøtt for den ene gjesten kl 10 på formiddagen. Her er det for første gang på turen flekker med multe, helst på tuer midt i pytter og tjern. Møter en pulje med fiskere og ellers er det meg og furuene. Fire dagsturister møter meg i skråningen mot Fleskampen. De har tatt båten fra Langen til Femundshytta og er på vei tilbake til Langen. Vi er skjønt enige om at været er fint og at jeg ikke har sjanse til å nå Sæter i dag. Flenskampen kunne by på en stakkars fjellrypemor som klukket og arbeidet hardt for å holde min oppmerksomhet unna den ene kyllingen hennes. Stien forsvinner og merkingen mellom vannene er så som så. Ikke noe problem med været som det er, men fri og bevare for å gå her i tåke. Fuizion Kung Po Chicken. Hu, den satt i sikringsboksen. Krydret kylling i fjellheimen kvikker opp. Meget lettgått terreng og det går radig til Rundtjønna. Her hadde jeg tenkt å slå leir, men litt for tidlig på dagen, så med sjebnetunge skritt går jeg videre til... ...Skiltet Hvis du står foran to skilt hvorav et "Langen" peker mot deg og et viser til venstre mot "Jonasvollen" og du vil til Sæter, spar deg selv og ta kurs rett sør en liten kilometer ned til veien og gå den til Sæter. Eller du kan gjøre som meg og si "aha!" når du ser den overgrodde antydningen til sti som drar ut mot høyre. Vit at denne sti vil svike deg midt i Stormyrtjønna. Myra starter fint for de av oss som har gått på Hedemarken eller i Trøndelag hvor vide myrer er en hverdagslig sak. Myr, javisst, men greit å gå. Men jo lengre ned mot elva du kommer, jo flere døde trær, jo mer boblevann og svimle gresstuster. Myrdunsten ble påtagelig og disen seg på som sola forsvant. Bare ved å holde tankene på løftet om tørt land i skyggen av Ered Lithui langt der fremme greide jeg å holde meg unna skrikene i skumringen. Da myra surklet sitt siste, var klokken nesten ni og furuene stod svarte mot himmelen over en skygge av lyng... og en liten sti. Hurra, bort stien og opp over fjell, eh, vollen og forbi et foringsstativ med nattjobb som torturinstrument og så kunne jeg høre veien og se gule jorder et stykke borte. Men stien gikk rett sørøst uten antydning til å svinge nærmere jordene. Tilliten min til stier var nede i skoene sammen med isnende myrvann, så jeg tok kurs rett vest der skogen så greiest ut. Et par einerkratt senere var det full stopp oppe på bredden av en beksvart og treg elv ved navn (om nå kartet er riktig), Tufsinga. Så bort på en liten gård og et jorde som ikke lot til å være Sæter som jeg av en eller annen grunn trodde var et større sted. På ren gjetning gikk jeg motstrøms på leting etter vadested og Sæter. Etter mer einer, mindre lys og noen svinger i elven kom lyden av stryk. Etter litt dukket et stort jorde med traktoregg opp og en klynge hus og maskiner kom frem bak en bjørkeklynge. Og der åpenbarte vadestedet seg. Det så bredt og forholdsvis grunt ut. Mulig å se at bunnen bestod av stein med tjafs av mose, så ut med gåstavene, av med hoftebelte og og brystreim og uti elva. DNT-hytta lokket på andre siden. Vann til knærne på det dypeste og null problemer med fotfeste. Over jordet bar det med sko og bukse i full gang med kveldens annet tørk. Gården kom nærmere og den har en god samling hus fra ulike tidsperioder samt en anselig maskinpark. Listet meg inn på tunet mellom traktor og redsskapsskjul. Klokken var såpass at jeg fryktet å vekke folk. Et hus til venstre for meg hadde en plakett på døra med noe som ved nærmere ettersyn viste seg å være en sliten T med Den Norske Turistforening rundt. Og der på veggen var det jammen skilt med "< Langen" og "Ellefsplass >" og "Sæter". Fremme! Haha til deg, mistroiske dagsturist! Og til meg selv som var enig. Dumper sekken og får av meg sko og sokker. Men gjennom vinduene kan jeg se skrot og malingen i det to etasjes våningshuset er skallet av i store flak. Ja, ja, i alle fall er det en diger nøkkel i døra og siden bikkja på gården nettopp våknet, så kommer det vel noen for å jage meg snart. I mellomtiden tar jeg en kikk. Nei, ikke helt etter etiske retningslinjer om annen manns eiendom, men sånn er jeg etter en lang dags ferd mot myr. Døra går villig opp og jeg kommer inn i entreén. Velkomsten er en solid lukt av råtesopp. Ikke så ille som under rivningsjobben jeg gjorde for noen år siden, men på tide med dyptgripende vedlikehold. På veggen midt i mot er det plakat fra avholdsbevegelsen og diplom fra DNT til fam. Sæter for langt og god samarbeide. Så fint, da føler jeg meg tryggere. Av diplomet, ikke plakaten. Dørene merket Spisestue og Stue interesserer foreløpig ikke, så jeg tar veien opp en riktig godt laget trapp, bred og med lave trinn. Lukten er sterkere her oppe og et øyeblikk er jeg ekstra forsiktig med hvor jeg setter foten. Hva om gulvet... men her er det pent oppredde køyesenger etter DNT standard. Etter en runde hvor jeg finner ut hvorfor det står et bord foran en dør og at ingen av de tre kranene virker og at stedet har elektrisk lys og at det ikke finnes noe som helst typisk Turistforenings utstyr så som betalingsblanketter, er jeg klar til å ta kvelden. Lukta og den lett tvilsomme tilknytningen til DNT trekker ned, men klokka drar seg over ti og vi snakker her om han som synes en utedo er bra overnatting. Så med skoene på trammen fortrekker jeg til annen etage og slukner etter litt lesing av 10 år gamle vinterutgaver av UT. 7 Sæter – Etter Skjellåvollen Våkner tidlig etter en god natts søvn, men fristes ikke til å ta frokosten på sengen. Sopp er godt, men her er det for rått og nærgående helt uten smør, bacon, salt, pepper, småpølser og blodpudding. Vel, jeg har ingenting i mot en rask start på dagen, så klokken halv åtte er jeg klar for nye eventyr. Men litt i stuss igjen. Fraværet av kost og feiebrett er svært fremmed for en selvbetjent hytte. Heller ingen hyttebok... kanskje egne regler for falmede våningshus? Noterer at jeg tar kontakt med DNT for oppklaring. Etter litt spasering mellom kuer og hester er jeg på stien som strekker seg nesten rett opp til tregrensa gjennom flere myrtapper. Beregn god tid. Vel oppe på fjellet er det grei skuring mellom stein og små vann. Fint, men jeg er ikke helt med denne formiddagen. Høy på råtesopp, antar jeg. I dalen ned mot Holøydal klinger det i sauebjeller og varmen tar tak. Over gjerdet mot veien går en konstruksjon til Ng- i sløyd. Selv jeg med mine ti tommeltotter vet at du ikke får sidestabilitet bare med spiker. Snekkere på tur bør unngå denne. Når du kommer ut på hovedveien finner du greit nok stien i kanten av første jorde på nedsiden, men blås i den. Ingen går der og stien er overgrodd av bjørk og gjerdenetting. Veien har bedre fremkommelighet og utsikt, blant annet en flott blomsterhave. Ellefsplassen ligger to meter fra hovedveien og Riksantikvaren jubler om det rives i morgen. Nok om den saken. Stien går gjennom en liten bjørkeallé som ikke er merket, men det er heller ikke nødvendig siden du uansett vil ønske å gå gjennom. En liten tur innom norsk jordbruks forfall, over en elv jeg kunne vurdert å fiske i, et gemyttelig møte med en St. Bernard uten dressur, en stjålet bobil og veien svinger opp i fjellet igjen. Setter meg i blåbærlyngen og knasker i meg de siste to knekkebrødene og siste pølsesnabben. Planlegger en lang marsj sørover denne ettermiddagen og da må drivstoffet være på plass. Ut med gåstavene og oppover går det i økende tempo. Farten på vei er upåklagelig. Bortsett fra et møte med elektrisk gjerde ved Orvdalsseteren og distraherende dyregraver langs veien forsvinner Elgspiggen bak meg mens solen skinner og føttene koser seg. Hilser til duden med vinglasset før Skjellåvollen – han manglet bare badekåpe. 8 Etter Skjellåvollen - Rendalen Våkner med rim nederst i kantene på teltet. Frister ikke å ligge litt lenger. Jeg lukter enden på turen og tar dette som en god grunn til å komme avgårde. Frokost på Myråvollen sammen med sauer og knott. Kilometerne til Fiskevollen er trasking i skog og myr uten fnugg av utsikt. Kort og null stigning, men verste strekningen på turen. Fiskevollen er tettpakket av hytter klemt inntil hverandre og oppi veien. Hvilken idyll. Kramboden er stengt og har fortsatt orginale blomstervaser på trammen. Nå er jeg utenfor kartene. Dagens tips: kartene til Nordeca og Kartverket overlapper ikke nord-sør. Noe må de vel konkurrere på. Går dermed forbi stien opp veien fra Fiskevollen. Ikke allverdens problem. Terrenget er bra og jeg tar meg raskt opp mot skaret. Etter et par falske varder (som ikke har noe med stien å gjøre), kommer jeg inn på stien i tregrensa rett under skaret. Mellom de første bekkene etter skaret er det godt med multekart. Ser ut til å klart seg godt her. Følger bekken oppover til den møter stien igjen. Lett å gå og ikke søren om jeg skal halvveis opp på andre siden bare for å følge en sti. Med gåstavene klyver jeg mot Sølenskaret. Klokka tikker, jeg har godt håp om å nå frem til kvelds. Flott akebakke ned fra Søndre Sølen, bare så synd at oppbremsingen blir hard. Skygge og lys spiller i berget på begge sider. Passerer reingjerdet (stein, ikke netting), og tripper gjennom ura ned mot vannet. På vei ned fra toppen kommer to mennesker hvorav en er en kjenning. Slår følge, hvilket lønner seg. Vel er de litt tregere enn meg, men kunnskapen om terrenget veier opp for det. I stedet for å gå opp over haugen sør for tjernet, så går vi rundt. Heller ikke meg i mot med gående hvil nå. Før setra får jeg høre og se hvor multa, fisken og flyvraket er. Høyrøstet lavvo følger meg et godt stykke nedover – jada, dere har forlengst skremt ulven til Trysil. En kort rast ved bommen med siste bit av sjokolade/kaffe. Klokka går mot ni og det blir kjøligere. Vindjakka kommer på og sekken blir justert før det siste draget mot mål. Hodelykta kommer frem før jeg er fremme og asfalten straffer seg. Beina nekter å sove sammen med resten av kroppen. Knekkebrød med masse smør og geitost smaker godt med en kanne sterk te med honning. Mangler - fleecelua på natten ull er faktisk ikke vindtett, selv i to lag - mer smak til vannet C-vitamintabletter med brusing hadde ikke vært dumt - mer mat enn jeg trengte snopet holdt akkurat, men har fire middager for mye riktig matmengde i forhold til hva som var planlagt, så det tar jeg ikke så tungt - oppdaterte kart Skader - spissen på ene gåstaven røyk i siste timen - begge nylonstrømpene har hull som forventet - foran på begge skoene er forsterkningen løsnet i toppen skulle ha forebygget dette før avreise, men må nå gjøre litt mer jobb. Kjære La Sportiva, selv jeg vet at dette er et svakt punkt i designet. Hvorfor har ikke dere som SKOPRODUSENT skjønt dette? Mulige konklusjoner - skifte ut deler av sjokoladen med tørt/salt kjøtt, knekkebrød og eventuelt ost - rimelig god kontroll på utstyret – bortsett fra dette med lua, så var alt som det skulle - vekt? Tja, rett oppunder 12 kg fra dørstokken - kroppen holdt fint og det mentale holdt lengre og bedre enn før - start dagen litt kald og vent en halvtime med mer klær - etter syv dager underveis starter dag åtte kl 0650 og ender kl 2355 med lite stopp og jevn gåing over en strekning som minner om fem mil - det å droppe syv kilo fra totalvekten før turen starter var fornuftig hjelper også å kvitte seg med ytterligere to kilo underveis Bilder (som jeg er elendig til å ta og antagelig enda dårlige på å velge ut) http://www.fjellforum.no/gallery/album/425-storlien-rendalen-2015/

@Imp og @Ole Gerhardt Johnsen, takk for tilbakemelding og gode tips, de er notert! @Tom 42, jepp - det er helt klart en god ide. Skal legge ut en liste etter med det vi fremdeles trenger - må bare få laget den først!

Min erfaring er at skallbukser med membran lett blir klamt, ja. Jeg bruker Svalbard Flex1 mye, det er ei ypperlig bukse hvis det ikke pøsregner - men den tørker fort. Den virker også slitesterk. På varme sommerdager blir den gjerne for varm, da er min favoritt Norrøna Fjørå. Lett og ledig, god lufting på lårene (med myggnetting!), men blir fort gjennomvåt i regn, og er ikke så slitesterk som Svalbard.

Hva med Røde Kors? Jeg har bare leid en av hyttene deres, men den hadde til gjengjeld plass til minst 15 personer, og var lite brukt. Dette var Høvringen. Jeg vil tro de har plenty av hytter rundt om i landet.

På skandobs sitt kart har det vært observert brunbjørn innover i Telemark i sommer. http://www.skandobs.no/

Hadde det vært en ide å sende ut en ønskeliste, gjerne i prioritets rekkefølge?

Arrow båtane som Miamaria her nevner er blandt dei eg meinar eg har nevnt til deg før. Bakdelen er som sagt at det er litt tidleg for å få tak i dei i bruktmarknaden. Om du tek kontakt med ein padleklubb, så kan du sikkert få prøve ulike kajakkar, slik at du har nokre referansar når du leitar internett/finn.

Aha, en så liten datter ja. Men der ser du – hadde ikke vært å lurt å kjøpe den uprøvd da, i hvert fall. He he he. Har du gjort deg noen tanker om sånt som ror/skeg, glassfiber/plast og sånt? Jeg ser her at det er mange som kjøper for eksempel Tahe Reval Midi i plast, den fungerer fint for mange og er ikke så dyr. Mange liker også Arrow-båtene, men de har kommet så nylig i plast at de er antagelig verre å finne tak i brukt. Glassfiber kan man få tak i – men oftest med skeg. Er du først åpen for skeg-kajakker, kan dette være et alternativ? http://www.finn.no/finn/torget/annonse?finnkode=63612115&searchclickthrough=true&searchQuery=kajakk - De er det en del damer som liker tror jeg. Av rorkajakker tror jeg at jeg kjenner flest damer på din størrelser som trives i Arrow play/nuka, og tahe marine wind-kajakkene. (Det har nok med at de er tilgjengelig i den lokale butikken, sånt varierer litt rundt om.) Da tenker jeg turpadling. Blant nybegynnerne er det mange som har Hasle Excursion 500 har jeg sett i sommer. http://www.arnehasle.no/index.php/kajakker/hasle-excursion-500-kajakk

Fra tur til Vigdel, juni 2015: Perfekt plassering av teltet Vakre omgivelser, finfint vær Vi hadde stranda helt for oss selv Leiren vår kan såvidt skimtes oppi skråninga Diverse fra leiren Praktfull natur

Hei alle følgere av tråden! Alt for lenge siden forrige oppdatering - beklager! Heldigvis er ikke mangel på oppdateringer det samme som mangel på tur Vi har vært på flere turer siden sist, og skal snart av gårde på tur til Sirdal igjen. Denne gangen over en hel uke, fordelt på to puljer: en gjeng med familie og barn, og en gjeng med enslige og ungdommer. Ellers har vi fått en fantastisk samarbeidspartner i Madlaspeideren her i Stavanger (som vi for øvrig også kan takke for muligheten til å dra til Sirdal). Tidligere har de vært behjelpelige med gratis utlån av utstyr, noe vi var kjempefornøyde med... men så gikk de jammen meg i gang med å søke om midler til å ta med seg flyktninger på tur - og fikk ja! Dermed har vi kunnet utvide utstyrsparken noe (vi er nå nesten 100% dekket på soveposefronten!), og ikke minst: vi kan dra til destinasjoner som er lenger vekke, og vi trenger ikke å tenke på utgifter til mat og/eller transport. Madlaspeideren tar seg av det hele... fantastisk! I august laget speiderne et todagers opplegg for ALLE deltakerne våre, der de fikk padle kano, sykkeltur, skyte med bue, spikke, hugge ved, lage speiderbrød, prøve sporløype, zipline, med mer... I tillegg hadde vi ikke mindre enn 8 telt, fulle av deltakere og rådgivere som som over fra den ene dagen til den andre. Strålende opplegg med strålende fornøyde deltakere (og rådgivere)! Jeg har en del bilder liggende, fra turer helt tilbake til vinterferien 2015. Skal få lagt dem ut etterhvert! PS! Pål (som nå er i et vikariat i Sandnes Kommune) hadde jo også et møte med Rotary i Stavanger... det resulterte i 5000,- , og for disse fikk vi to stk. Berganstelt og et stk. Helsport telt (husker ikke modellene i forbivfarten). Ikke dårlig!

Hei Pål. Nå skal ikke jeg late som om jeg er noen ekspert (og du kjenner meg jo - antar det er derfor du spør andre enn meg), men: jeg har vært på Hardangervidda vinter, sommer og høst. Støtter meg til qwer993 når det kommer til sovepose + ekstra lue etc. Uansett hvordan været blir, blir det kaldt på kvelden og natta så høyt. Og Rejohn har et godt poeng ifht. mulig snø: du skal opp i gode høyder, og da er det absolutt sjanse for snø i oktober. Greit med lette sko, men ugreit over flere dager dersom sludd og snø først slår til. Ser også at du kjører lett på kjøkkenfronten. Oppe på 1400 meter er det begrenset med småkvist til fyring, er vel mest lyng og røtter du kan få tak i. Dersom det ligger et lag av slaps og snø, kan det bli ganske strevsomt å få fyr på noe. Kanskje gass (regner med du synes at multifuelbrenner blir for tungt for de skrøpelige skuldrene dine) bør ligge i sekken som en forsikring?

Kjøpte ikke Norrøna Lyngen jakke til 3999,-. Får heller re-impregnere den 15år gamle Lill-sport anorakken

Jeg har padlet både Bygdin og Gjende, og jeg må si at det er ganske kjedelige vann å padle. Vinsteren er mye finere, og der finner man lettere en strand med le for bølger og vind. Jeg må si jeg er skeptisk til planene om å padle de vannene med en åtteåring og en femåring. Får dere det skikkelig tøft, så er det nesten nok å berge seg selv. Går åtteåringen rundt i krappe bølger, så har du ikke sjanse til å passe på femåringen mens du hjelper.. Bølgene i sånne innlandsvann blir høye og krappe, og har man kommet på feil side av vannet i forhold til vinden, så er det nesten umulig å krysse. Skal du padle Bygdin ville jeg gjort det før magasinet er fullt. Da er det lettere å finne steder å lande om det skulle blåse for mye.

Jeg har vært noen uker tilsammen på Eidsbugarden i juli over flere år, kanskje 90% av tiden har vinden kommet fra vest. Altså den følger dalen fra Tyinholmen og nedover til Eidsbugarden.

Telt ved Torfinnsbu set mod øst 25. juli 2008 om morgenen. Morgentåge ude over Bygdin. Bitihorn i baggrunden lidt til højre for midten.

Kjøpte meg en Bergans Tarp Medium i dag. Gav 700 kr for den i lokale Intersport butikk. Fikk med med 4 stk strikk med kroker til kr 39 pr stk. Syntes det var en grei handel. Tarpen lå på 699 pluss frakt på nettbutikk.

10-dagers tur over deler av Laksefjordvidda og Ifjordfjellet gjennomført

Jeg var på tur i området mot Raubergshytta i Sunndalsfjella i går. Iblant lønner det seg å komme sent avgårde slik at man får det lunefulle kvelds-været som tur-partner!

Tror nok ikke jeg blir å bevæpne meg på tur, annet enn en liten kniv til praktiske formål. Jeg har bestemt meg for å prøve å gjøre noe med frykten. Jeg er altfor skvetten og engstelig av meg til at det er godt for noe. Redd for mørket og turer alene, ja, men også husredd om kvelden/natta, redd for de fleste hunder og andre store dyr... og jeg skvetter generelt til for den minste ting. Edderkopper var jeg også redd for, men tar nå de minste og opp i god størrelse uten å kjenne hjertebank. Jeg vet det høres superteit ut, men frykt er ikke noe å tulle med. Har jobbet bevisst for å bli av med edderkopp-frykten, og kan nå også stå i feks dyreparker og se på edderkopper uten noe problemer. Så jeg vet det nytter å prøve!

Mitt lille tips, hvis du er redd ville dyr, er å ta med deg en liten sprayboks,nesten hvilke som helst.. tenner du lighteren foran denne, så skremmer du garantert alt av dyr som "ikke" kommer i løpet av natten... tenker det fungerer med myggspray på boks, så får du brukt den i løpet av turen også

Hmm... Jeg mistenker at vi ser en FFer på luksusfellen om ikke lenge Edit: Mye mulig det blir to

Slenger meg på dugnad om det blir aktuelt. En god ide. Har et gammelt (men fullt brukbart) fjelltelt, en sekk og en billig sovepose (ned til +5 eller noe sånt). Muligens noe småutstyr.

Jeg synes ideen om å gi av egen overflod er fin, og har kokeapparat (muligens 2stk), og 2 soveposer (billige men helt ok) som gjerne sendes til ønsket adresse. Tar jeg en ekstra kikk kan det være det finnes både fiskeutstyr, klær, m.v. Det er nok flere som har utstyr å avse om man bare kikker etter, og dette formålet er jo strålende. Kall det FF-dugnad og lag egen tråd. Jeg har stor tro på hva brukerne her inne kan klare å finne frem i beste pay-it-forwards stil.

For en tid siden lagde jeg et innlegg om å hjelpe ubemidlede med utstyr. Den fikk relativ god respons, men det ble med det. Tar den opp igjen, nå som det er et konkret prosjekt. De fleste av oss har vel nok utstyr for minst to liv, og jeg oppfordrer oss til å bidra fra egen overflod.