Vinnerliste

En fellesnevner for disse artiklene er at artikkelforfatterne setter sitt eget friluftsliv i en annen og bedre bås enn andres tilsynelatende friluftsliv. (på spissen). At noen liker ekstremsport eller å gjøre noe som ingen andre har gjort før er vel bare greit. Slik har det vært til alle tider. Jeg velger å se det positive i at folk faktisk kommer seg ut på tur - at de drasser med seg f.eks. en selfiestang er en ting i tiden. Manges store helt Lars Monsen brukte selfiestang lenge før vi visste hva det var eller at det hadde et navn. Jeg tipper at mange som klager på at folk gjør merkelige ting i naturen også klager på at det er for mange som sitter foran TV eller spillmaskinene. Nei - la folk bruke sin allemannsrett i fred. Hadde jeg vært yngre hadde jeg lært meg paragliding så jeg kunne flydd ned fra fjelltoppene jeg gikk opp på - det ser utrolig flott ut.

Hadde med 3 voksne damer på tur til Draumarnuten - 710 moh i dag. De 500 høydemeterene opp fra Bygland sentrum gikk som en lek. Mens praten gikk for fullt mellom veninnene la jeg på sprang opp på Lyseheia. Fikk plukka 5 topper mellom 770 og 830 meter som fyll i toppboka. I tillegg rappet jeg med meg et par liter modne multer. Da jeg kom tilbake på Drøymarnuten gikk praten fortsatt for fullt. Ja de hadde nesten ikke merket at jeg hadde vært borte et par timer...

Jeg tror du skal være temmelig glad du ikke lever slik folk levde før i hverdagen. Det var et slit, med små og få gleder, og masse tungt kroppsarbeid. Gutter på 11 12 år ble satt til å passe dyr en uke alene i heia. Uten noe særlig utstyr, uten kart og kompass. Og de var ikke i heia for "moro" skyld.

Det trådstarter @larka driver med her og i en rekke andre tråder er idealisering. Idealisere seg selv ved å kritisere andre. Enkelte har stort behov for å idealisere sine egne bedrifter. Å være mot snøskuterkjøring vil jeg kalle politikk og det kan diskuteres i det vide og det brede. Å være mot toppturer, randokjøring og "ekstremsport" er kun å rakke ned på andres friluftsliv for å hevde sitt eget. Ergre seg over surfing på Bjørnøya på TV ? Bør dem ikke ta et kurs i bruk av fjernkontrollen, eller kjøpe seg slegge !

Vindfjell – Vindfullt og mye vær Fra Lørdag til Mandag var det bare meg. Bare meg og Vindfjell. Helt siden i fjor har jeg gledet meg til en retur til dette flotte område og bare nyte dens stillhet og ro. Tidlig på formiddagen ble jeg satt av med løfte om å bli hentet igjen mandag kl. 17 Noe folk er å se og høre. Det er nemlig så at moltene er modne i disse dager og det skal ikke gå hus forbi. Jeg går fra Grønli og mot Marivann. Det dundrer det rundt et helikopter og kalker vannet og andre nærliggende vann. Blir meget skeptisk mtp fiske når jeg står der i støvskya av kalk og brunt vann. Kalkrøyk i lufta Jeg går så videre mot Kringlevann som er det vannet jeg har sett meg ut som et rolig og fint sted. Om fiske er bra eller ikke betyr ikke all verden denne gangen. Her skal det bare nytes. Jeg finner fort frem roen etter å ha slått leir på en utstikkende odde øst på vannet. En vakende ørret blir huket inn på vårflue og sluppet ut igjen. Tipper vekta var rundt 350gr. En til går på litt senere. Utpå ettermiddagen stuper jeg inni teltet samtidig som vinden og uværet siger inn over område. Der blir jeg liggende til dagen etter i halv åtte draget. Natta som gikk besto mest av kuling og kraftig regn samt mye lyn og torden. Den andre dagen går med til nyte det å kunne være alene på tur og nyte det fullt ut. Plunder fælt med kneet til tider men bevist lar jeg ikke det ødelegge. Det kan få oppmerksomhet når jeg er hjemme igjen. Smertestillende tabletter hjelper meg med den jobben å glemme akkurat nå her oppe. Slaraffenlivet i Ticet To The Moon hengekøyen er slett ikke ubehagelig Dagen blir som dagen før, en dag med mye vær. Kraftig regn kommer og går. Det samme gjør lyn og torden. Uvær på vei inn Men kvelden blir helt episk. Stille vann, masse vårfluer svinsende rundt og lite vak. Men det jeg fokuserer på er det knøtt lille bålet jeg fyrer på kvelden for å komme i stemning. Med gode 50-60mm regn i bakken, ser jeg ikke akkurat brannfaren som overhengende. Bruk vettet gutt så går det som oftest bra sa`n. Siste natta er stille som under kistelokket. Våkner i 7 tia og tar meg en som alltid i naturen, nydelig frokost med polarbrød med speilegg og masse bacon. Som dagen før. Så pakker jeg sakene og rydder opp leirplassen og tasser mot et annet vann for å bli der til jeg skal hentes. På vei dit støkker jeg en orrhøne med 4 unger. Alltid flott med slike opplevelser. Se gjerne filmen om det frister. Et veldig godt minne for meg. Liten snutt fra turen her https://www.youtube.com/watch?v=AaX9snE677M

I så fall er det absolutt ingen som driver med friluftsliv i Norge i dag. Ikke de som flytter i ut skogen eller på fjellet et år eller to heller. For vi har alle retrettmuligheter, teknisk utstyr og all verdens hjelpemidler som de ikke hadde for 200 år siden. For min del blir det veldig merkelig om friluftsliv skal handle om å pines, det er i hvert fall veldig langt fra mitt mål.

I det minste så er iallefall de fleste toppsamlere flinke til å ikke forsøple sånn sett, da er det verre med de som skal leike Monsen og ligge i skauen og fiske, der har jeg sett mye slitasje og søppel på dems leire. Jaja, da får jeg vel kjeft igjen fordi jeg burde være fornøyd med at folk kommer seg ut i folkehelsas navn - ingen som tenker på min og mine likesinnedes helse da? Jeg og flere blir så frustrert over framferden i naturen til mange, og det verste er at det ikke nytter å banke noe vett i sknolten på de heller. Dét er det verste! Ikke sunt å bli så frustrert over det egentlig, men ja; det går veldig inn på meg og andre jeg kjenner når folk viser så liten respekt for naturen.. Noen ganger kan kanskje listemanien, aktivitetstypen (da mere sportslige framfor det tradisjonelle friluftslivet) ta litt overhånd. Men det viktigste må være at man ikke forsøpler, at man innretter seg etter slik naturen er og ikke planerer og opparbeider for å kunne bedrive de bestemte aktivitetene. Så kan noen kalle det kvasifilosofi eller anna, men hvorfor er det så problematisk at noen spør seg om tendensene i samfunnet ift at bruken av naturen blir mer actionfyllt framfor å nyte stemninger og se detaljer i naturen på turen? Jeg bruker også marka til å trene i, men som opplevelsesverdi er turene større, det er utallige turer som har gjort meg kjent overalt i marka på ukjente tråkk og utafor tråkk. Jeg veit hvor Spurveugla holder til, jeg veit hvor det var celler fra krigen i marka, gamle tømmerveier for hest og en mengde navn som ikke står på karter. Dette og mer til ville jeg ikke fått med meg om jeg skulle ha sett på naturen kunnsom en arena for actionfyllte aktiviteter. Vi er mange som lar oss inspirere av andre helter som frekventerer i media som feks Monsen, men også han påpeker verdier og kunskaper som er iferd med å gå i grava med gamlekara. De som har "Med svartkjele og fiskestang"(eller var det omvendt) av en av de to første utgavene iallefall kan lese det som jeg er inne på ovenfor, ingen stor filosofi eller poetisk beskrevet av han - likevel også han påpeker det at det er bra med forskjellige brukergrupper men spør også om det kommer flere etter gamlekarene(i dette tilfelle etter Egil "Gammern" Paulsen). Som kjenner marka, tar vare på friluftsverdiene, veit hvor tiuren spiller osv.

Han sto vel ikke å vifta med en selfie stang, som han hadde kjøpt inn spesifikt til denne turen, mens han stod å kjeftet i tillegg? Det hadde vært så typisk. Det er ikke så nøye med liv og helse i disse dager, selfie og sosiale medier og status er det som betyr noe... for er det noe som går galt kan de jo bare ringe redningstjenesten så blir de flydd ned, de har jo tross alt krav på god service må du forstå. De der er like ille som kondomdress mafian som hyler og skriker i skiløypa hvis du ikke går fort nok. God tur sier jeg bare.

Og siden denne artikkelen er diskutert tidligere, passer det å kopiere inn et svar fra forrige gang. Det dekker mitt syn, og får sagt det på en mye bedre måte enn det jeg vil klare....

Jeg tror ikke temperaturen betyr så mye for kvaliteten på resultatet. Lav temperatur = lengre tørketid og omvendt. Jeg ser fra tiden like etter at denne tråden ble startet at noen nevner min. 60 grader på kjøtt for å drepe bakterier. Til dette er det bare en ting å si. Du dreper ikke mange bakterier ved 60 grader, og på kjøtt sitter bakteriene stort sett bare på utsiden. Disse fjerner du ganske mye av ved å strø godt med salt på kjøttet, gni det litt inn i overflaten og la kjøttet ligge med et godt lag salt fra 15 minutter til en halv time. Da skyller du av saltet i kaldt rennende vann og så er kjøttet ok. Denne metoden kan faktisk brukes på kjøtt som har ligget så lenge at du får ubehagelig lukt og et tynt slimlag utenpå. Dette er kjøtt som de fleste ville kastet, men med rikelig med salt så forsvinner både lukt og slimlag. 60 grader er den temperaturen hvor det starter en prosess i kjøttet som gjør at det blir mørt og spiselig.

For noen år siden dukket toppturer og samling av topper opp som en greie. En dille. Hvor kom det fra? Det å leve i pakt med naturen er seigt og hardt arbeid, ikke adrenalinkick. Gleden over å fange mat du trenger når du virkelig er sulten - det er ekte friluftsliv.

Blant alle uhåndterlige turprimusser har jeg vel nå fått tak i landets første og så langt eneste 3 bluss bensinprimus: Ca 10 Kg og anslagsvis 7 kW samlet effekt (2+3+2) Et forferdelig drog, som jeg er veldig stolt av.

Tur opp til Heilhornet (1058 moh) i Bindal i går, en flott dag - i dag er det regn og grått og dårlige mobilforhold, så bildene er kraftig komprimert før jeg lastet dem opp Utsikten nordover var fin denne gang, her er både Vega, Ylvingen og Torghatten å se over nabofjellet Lesshornet - og helt i horisontdisen er en skygge som jeg tror er Lovund, og et stykke til høyre for den skimtes noen av de Syv søstre, mener jeg: På nordsiden lå det litt snø helt opp i ruten mot slutten: Utsikten sørvestover, med Austra og Leka badet i solen:

Vi dro rett fra kjempekoselig bryllup lørdag kveld til hytta Kittanstu i Namdalseid. Kom fram til hytta kl 0300 natt til søndag. Kom hjem i dag etter flotte dager med det nydeligste sommervær! Vi hadde med ca 40 ørret hjem, det bet villig i Sørsandvatnet!

Jeg har alltid en kniv med meg i teltet som ligger ved siden av lykta og vannflaska. "Teltkniv" er jo et kjent begrep om det skulle bli brann. Men også om det skulle begynne å tetne seg til... Altså, ærlig talt: det skjer ingenting på tur i områder langt fra folk og vei. Jeg var på tur akkurat på Hardangervidda og den eneste skrekkopplevelsen var at begge armene hadde sovnet i soveposen og jeg måtte vri meg til en stilling som ga blodomløpet tilbake.

Kom ned fra Etnefjellene i går etter 6 dager der oppe. Snø og is over 7-800m gav ikke det beste fiskebettet. Neste år derimot bør det bli bra!

Høsten 2014 leste jeg en artikkel i en eller annen nettavis. Der sto det, ”hundekjøring blir nå universitetsfag”. Jeg bestemte meg med en gang for å søke. Kjøre hundeslede og samtidig få studiepoeng, kunne det være sant? Nå var det altså gjort, jeg hadde søkt hundekjøring som enkeltemne ved UiT Norges arktiske universitet. Det ansvarlige fakultetet for studiet er Finnmarksfakultetet, og studiestedet er Alta. Og jeg som knapt har vært nord for polarsirkelen før. Faget hundekjøring er en del av en treårig bachelorgrad i arktisk friluftsliv, men tilbys også som enkeltemne. Faget skulle avvikles gjennom 3 separate samlinger mellom februar og april. Hundekjøring har vært en del av undervisningen i friluftsliv i mange år ved UiT Finnmarksfakultetet (tidligere Høgskolen i Finnmark), men har først nå blitt et eget fag med tilhørende pensum og eksamen. Så der satt jeg da på et fly på vei til Oslo. Ja, du hørte rett, til Oslo. Flyruten fra Værnes til Alta går nemlig via Oslo. Og det tar like lang tid og koster like mye som en flytur til syden. Flyturen til Alta var forresten den verste jeg noen gang har vært på. Like før landing begynte flyet å riste skikkelig og jeg hadde flashback til noe berg og dalbane greier fra tusenfryd. Vi måtte avbryte landingen og dødsangsten lot seg kjenne på. Dette hundekjøringsfaget bør være verdt det tenkte jeg da vi landet trygt. Første dag møtte vi i klasserom som alle andre skoleklasser gjør, forskjellen var at på slutten av dagen så satt vi rundt et bål hjemme hos Harald Tunheim. Harald Tunheim er en kjent norsk hundekjører som har vært med i gamet i snart 30 år. Han har fullført Finnmarksløpet 19 ganger, og Iditarod 3. Harald holder til ved Øytun folkehøgskole og har ansvaret for alt med hundekjøring der. Han har over 70 alaska huskyer i hundegården sin, hvis man regner stort og smått. Vi hadde all praktisk undervisning med Harald og hans huskyer. Den tredje dagen gikk vi tur i skogen med magebelte og snøre med hver vår hund. Dette var for å bli bedre kjent med en trekkhund og hva som bor i en slik skapning. For de som ikke hadde gjort noe slikt fra før var dette en spennende opplevelse. Den fjerde dagen skulle det skje, noe jeg aldri har gjort før, kjøre slede. Vi hadde tidens korteste intro til hvordan å stå på slede før vi startet med å sele på hunder. Seks i hvert spann. Vi startet med en som satt i sleden og en som sto på. Vi kjørte et lite stykke før den som satt i sleden skulle av å etablere en leir. Så skulle vi kjøre alene med tom slede og seks ivrige hunder i 45 minutter langs en hard løype som går sikk sakk mellom trær i skogen, langs veien og ned på elva. I følge Harald er man ikke hundekjører før man har falt av sleden x antall ganger. Jeg falt av 3 ganger på 3 kvarter. Jeg mistet ikke sleden en eneste gang. Det er eneste regelen i hundekjøring. Ikke mist sleden. Du skal se døden i hvitøyet før du slipper den. Siste dagen pleide vi såre kropper i klasserommet å diskuterte viktige emner som hund og naturopplevelser og dyrevelferd. Andre samling, flyturen gikk bra. Denne uka skulle gå med til forberedelser til Finnmarksløpet hvor vi var så heldige at vi skulle ha vår praksis. Normalt sett skal studenter fra studiet delta som frivillige på sjekkpunktet Levajok som ligger midt i mellom Karasjok og Tana bru. Men fire av oss fikk muligheten til og være TD-assistenter under 1000km løpet. TD er kort for teknisk delegert og kan enklest forklares som en som skal sørge for at alt går korrekt for seg etter gjeldene lover og regler. På Finnmarksløpet 1000 var det 2 hoved TD’er fra Norges hundekjørerforbund, 1 aspirant og 4 assistenter. Det beste med og være TD-assistent var at vi fikk følge hele løpet fra Alta til Kirkenes og tilbake til Alta igjen. Som TD må man alltid være synlig og selv om man ikke gjør noe aktivt må man være på sjekkpunktet til alle tider. Vi gikk på skift i alt fra 18 til 22 timer i døgnet. Den første jobben vår som TD-assistenter var å sjekke alle sledene til 500km deltagerne og juniorene før start. Det står beskrevet en minimumsutrustning som må være med i sleden før start i regelverket for Finnmarksløpet. Så sjekket vi sledene til alle i 1000 klassen før restarten på Alta elva. Deretter sjekket vi bagger som handlere satte ut til kjørerne på hvert sjekkpunkt. Her er det også føringer for hva man har lov å pakke i disse handlerbaggene. Mat til hundene og diverse annet utstyr blir kjørt ut før start av arrangøren i egne poser. Under løpet jobber det utrolig mange flinke veterinærer med å sjekke hundene på hvert eneste sjekkpunkt. Blir en hund funnet uskikket til å dra videre blir den tatt ut av spannet umiddelbart. Gjennom det og ha muligheten til å komme tett inn på hundekjørerne gjorde at jeg kunne studere de nøye. Hvordan de gjennomførte sjekkpunktrutinene sine og hvordan de pleiet hundene sine ved å gi dem massasje og stretching. En utrolig morsom sekvens var da de skulle sokke på hundene sine, altså ta på de potesokker. Her ser man hvem som øver på dette og hvem som ikke har det i fingrene. Det kunne skille så mye som en halv time på de beste og de dårligste. Å stå ute i ro over lange perioder er ikke noe kroppen min er vandt til og det kjentes ut som om jeg hadde fått juling hele tiden. I tillegg greide jeg å dra på meg lungebetennelse i Kirkenes. Men hva gjør vel det når man får følge vinterens vakreste eventyr på nært hold. Etter en helt fantastisk uke rundt i Finnmark fylke sto vi fire slitne, men glade assistenter i målområdet å tok i mot verdens beste hundekjører fra Sparbu, Sigrid Ekran! Tredje samling. Bestilte flybillett direkte mellom Værnes og Tromsø nå, så videre til Alta på under fire timer. Begynner å bli drevet nå. Bare synd dette er siste samling. Påska er nettopp ferdig og jeg er klar for en siste innsats om man kan kalle det det. Vi skal nemlig på tur i tre hele dager med hvert vårt hundespann. Det er dette jeg har gledet meg til, det var dette jeg hadde sett for meg når jeg søkte hundekjøring i fjor høst. Sledetur på vidda. Turen skulle vi starte på samme plass som sist vi var ute med slede. Bare med mindre fall denne gang. Morgenen onsdag 8. april startet vi å pakke sledene. Temperaturen lå på rundt 0 grader. Ikke helt det man forventer seg i Finnmark i starten av april. Da sledene var pakket ferdig startet vi å sele opp hundene. Så begynte det og snø, ikke slik en fin snø som daler ned i midten av februar, men en slik snø som smelter i det øyeblikket den møter stoffet på jakken. Jeg setter snøbrillene på plass og tar opp hetten. Løfter fort opp snøankeret og drar i tauet der sikkerhetsknuten sitter. Så drar vi av gårde. Full fart gjennom skogen med fullastet slede. Bråstopp. Vi skulle opp bratte bakker, med fullastede sleder. Snøen var våt. Vi måtte springe bak sleden og dytte den opp bakkene. Den helvetes skutermatta, hvorfor må jeg tråkke på den hele tiden? Prøver med en arm på sleden og løfte opp skutermatta, mens to føtter går om hverandre i våt sukkersnø. Snøbrillene var dekket med snø, jeg prøver å tørke det bort, men finner fort ut at det er dogg på innsiden. Sikten min er lik 0. Så kjenner jeg at lua ikke lengere er der den skal være, nemlig på hodet. Lua lå nå et sted inne i hetta, mens snøbrillene har glidd ned til haka. Så stopper vi opp et lite sekund etter at vi har kommet oss opp alle bakkene, jeg forter meg å sette alt på plass. Lua på hodet og brillene foran øynene. Det sludder sidelengs og vinden har økt til liten kuling. Så det er dette som er hundekjøring tenker jeg. Vi kommer frem til tiltenkt overnattingssted å setter i gang med teltoppsett. Så fort teltet er oppe og brødskive inntatt setter vi av gåre igjen. Vi skal fortsette å kjøre hund resten av dagen. Været har bedret seg og det er en fryd å stå bak sleden. Så kommer vi tilbake til leiren, jeg er sliten etter en lang dag med mye jobbing bak sleden og mange nye inntrykk. Jeg sovner fort i soveposen den kvelden. Dag to av turen. Strålende sol ute fra skyfri himmel, kan det bli bedre? I dag er det kombinasjon mellom hundekjøring med slede og snørekjøring med hund. Siden jeg har snørekjørt mange ganger før tar jeg en litt lengere matpause og koser meg i solen. På dagens to timers tur med tom slede og 5 hunder fant jeg ut at det var lenge siden jeg hadde hatt nærkontakt med snøen. Så på det islagte vannet rett før leiren traff jeg en liten snøklump som vippet sleden rolig opp og med mine fantastiske balanseevner gikk både kjører og slede i bakken. Nå er jeg ordentlig hundekjører nå! Den siste dagen pakket vi sammen leiren og gjorde alt klart til ferden tilbake, men vi skulle ta en tur innover vidda først. Været var like fint som dagen før og livet smilte til oss. Nå ville Harald gi oss litt utfordringer. Vi kjørte langs skråe lier, sikk sakk mellom trær i bjørkeskogen og ned bratte fall på tre – fire meter. Det var moro! På vei tilbake med fullastete sleder skulle vi ned de samme bratte bakkene vi kom opp. Heldigvis hadde noen dager med sledekjøring gitt oss nok erfaring til å kjøre ned den bratte lia med våt sukkersnø og noen vanskelige svinger. Først på flyet tilbake til Værnes gikk det opp for meg at dette nå var over. Fire uker med hund, hundekjøring og Finnmarksløpet var nå over. Hva sitter jeg igjen med etter disse ukene? Jeg har lært utrolig mye om sledehunder, hvor mye jobb det er og hva det koster, både av blod, svette og kroner. Så kommer jeg til å skaffe meg et spann med huskyer og slede? Neppe. Men jeg vet at jeg vil gjøre det igjen. For nå så holder det med en polarhund i stua, ikke sant Arya?

Hvis du er til tarptent's og bruger stave, så ville jeg gåe efter et stratospsire 1 eller 2. Bruger selv et protrail og ville ikke være bekymret over at brugde på fjellet, kæver dog mere viden om valg af plads end et kuppeltelt med 3 krydsende stænger Se evt http://nielsenbrown.com/2014/09/07/what-works-for-me-shelters/

Du kommer til å få like mange anbefalinger på Bergans, Norrøna, Arcteryx, Klattermusen osv osv. De fleste anbefaler sin egen dyrekjøpte jakke . Kjøp den som passer deg og pengeboken.

Jeg har også en Duomid med et solomid innertelt, dette gjør at jeg har et rimelig stort fortelt hvor jeg kan kokkelere etc.... På turer der jeg ikke bruker staver bruker jeg en skytestøtte fra Biltema som jeg har moddet(kappet litt), denne kan justeres opp til ca 160cm og veier 220g. Man kan enten ha en dør åpen som på bildet over, man kan ha begge åpne, man kan ha en delvis åpen, eller lukke helt igjen alt etter hvordan været er Er man veldig opptatt av å spare vekt, kan man kjøpe den i cuben fiber

Vi gikk turen midt i september i fjor. Det var en fin helg og helt uproblematisk å gå. Jeg hørte også at det var passasjer-rekord på båten den helga, og det var veldig mye folk i fjellet. Båten pleier vel å gå til slutten av september tror jeg. Vær og forhold må selvsagt vurderes. .

Man trenger ikke være på fiske eller jakt for å være "i pakt med naturen". Og det kan da heller ikke være noe mål å forsøke å leve som folk gjorde før? Da er man i så fall ikke i pakt med naturen, for menneskets historie er en eneste lang rekke av eksempler på at man har overforbrukt ressurser som var lett tilgjengelige. Myten om "the noble savage" er grundig knust.

Før måtte man samarbeide med flere for å overleve. Mennesker fungerer jo best i grupper med fler - det er eneste mulighet for å overleve over lengre tid uten moderne innslag. Men da er detjo kanskje ikke så flott allikevel for det medfører ofte konflikter osv. I dag har vi større mulighet for å klare oss alene over lengre tid - men det er lett å romantisere med "i pakt med naturen". I hvert fall i fjellet. Det er lett å glemme at på de fleste av årets dager er det vanskelig å finne mat i fjellheimen over lang tid. Mange har prøvd - få klarer det.

Tittel på filmen: Skogtur, eller: Den lange rusleturen som ble kort. Kategori: Medlemmenes egne videoer (friluftsliv) Lagt til: 02 august 2015 - 21:13 Hr Av: rayun Kort beskrivelse: En planlagt spasertur fra Løken til Sjusjøen. Her kommer videofilm fra min planlagte spasertur fra Løken i Aurskog-Høland til Sjusjøen Pinsen 2015. Det gikk ikke helt som planlagt, men dette kan det leses om i posten: Den lange rusleturen som ble kort. Snurr film. View Video

Har akkurat kommet derifra nå, fin tur men vi gikk Bukkelægeret i regn og tåke så det la litt demper på utsikten. Viktig med gode sko, mine fjellstøvler var litt vel glatte på fjell når det var vått og det var skummelt! Veldig enkelt med "latmannsversjonen" ta båten inn til Gjendebu og sende bagasjen med båten tilbake i etapper slik at man bare trenger å bære dagstursekk. Jeg tenker at det er greit å se an hvordan høsten blir. Blir det en fin høst og tørt vil jeg tro det er flott i fjellet i slutten av september. Er det fare for snø ville ikke jeg gått, men det er nå meg og jeg er sikkert pysete, folk går jo Besseggen vinterstid også. Jeg mente ikke jeg var spesielt høyderedd men jeg syntes det var utfordrende nok å klatre over eggen i fint tørt vær, priset meg lykkelig for at vi gikk den oppover og at bikkjene var igjen hjemme.

Det kjøpte jeg også nettopp. KJEMPEFORNØYD!! Gled deg til telttur

 Turen starter dårlig, eller rettere sagt merkelig. Billettøren er en 55+ heks, som åpenbart hater “unge” menn som driver med friluftsliv. “En vei, kan jeg betale med kort?”. “Du kommer ikke tilbake igjen...” (med halveis hånlig tonefall). “Hvor lenge skal du være?” “Eh..jeg er ikke helt sikker, men ca. en u..." “Vet du ikke hvor lenge du skal være borte?!” “ Det planlegger man ikke i detalj på tur” “Er du aleine?” “ “Ja..(?)” “Ja, ja du får vel kose deg da....” Vel, vel... Ankommer Mogen klokken tre og går oppover mot Gjuvsjåen. Tar meg først en røyk utenfor turisthytta, men merker ikke mye til den oppover bakkene siden jeg ikke røyker fast, men bare når jeg får ånden over meg. He he.... Tankene kretser på veien oppover rundt hvorfor disse 55+ heksene hater menn, og da særlig yngre menn? Kan det være at de gikk i tog på 70-tallet, og nå som de ikke lenger er reproduktive så har aggresjonen økt ytterligere? Har hatt en del slike episoder der jeg har hisset meg opp kraftig, men dette var for rart. Oppe på platået brytes tankespinnet og en flokk reinsdyr stormer forbi 100 meter unna, rett ved Gjuvsjåen. Teltet slås opp ved ovennevnte vann. Spiser spekeavskjær og brød til kvelds. Leser i boken “Skarpskytter på Østfronten” og blir sjokkert over all den groteske volden. Tyve sovjetiske soldater voldtar kona til en ungarsk restauranteier og hun drepes så på bestialsk vis, mens han ser på bundet til en lyktestolpe - må røyke enda mer for å roe meg ned. Går frem og tilbake langs bredden på kvelden og kjeder meg. Dagen etter starter med to sigaretter og marsj til Gjuvsååi, hvor jeg finner en fin teltplass. Gruer meg til å krysse over neste dag, men forstår fort at dette bare er småplukk etter å ha rekognosert litt. Ikke akkurat noen Mcckenzie river. Dessverre ingen fisk å få i den fine kulpen midt på dagen. Været blir sommerlig ut på ettermiddagen og jeg leser “Elitesoldat - i krig på fremmed jord” av danske Tomas Rathsack, mens jeg ligger ute på bamseunderlaget. Solen varmer godt og jeg røyker og leser om sekkene fallskjermjegerne bærer i Afghanistan. De kalles "teger", og hans veier denne gangen 85 kilo. Min på 20 virker nå ganske beskjeden. Nå har også sigarettene begynt å smake faretruende godt, og jeg er faktisk glad for at pakken er tom. Går på formiddagen neste dag nedover mot Elgsjåbekken og krysser også den, og følger så fjellet sørover mot Skardvann ved å holde høyden. Prøver noen kast med spinner i en kulp i nevnte bekk. Kommer etterhvert inn på vardemerket sti og følger denne opp til Skardbu, hvor teltet slås opp - her blir jeg i to dager. Fantastis utsikt og beliggenhet dette stedet har. Her ville jeg også satt opp en bu, det er helt på det rene. Fisket her er imidlertid dårlig og jeg har ikke engang fått kommet i gang før noen slår seg til rett ved meg på andre siden og begynner å fiske i samme innos. Merkelig nok slår de ikke opp teltet, men legger i vei rett opp en fjellside klokken 9 på kvelden? Ja, ja, hver sin lyst. Det er tid for retur etter noen dager og etappen tilbake til Grisletjønn blir lang. Jeg er nå nede på kun havregryn og potetmos og har ikke noe kjøtt eller skikkelig protein igjen. Jeg får utrolig lyst på sprøstekt fisk og fisker mer intenst enn før. Været slår heldigvis om på kvelden, og snart ser jeg snøret stramme seg. Jeg gjør mothugg, og den sitter. Når det trengtes som mest får jeg fisk. Sprøstekt ørret er alt jeg klarer å tenke på mens jeg renser den og fyrer opp optimusen. Aldri har fisk smakt så godt. Turen tilbake er plankekjøring, og heldigvis med en annen billettør.

Jeg hadde en gang en litt spesiell "søppelopplevele". Jeg var medlem av en dykkerklubb og en dag kom en mann som hadde bygget om en fiskeskøyte til feriebåt og spurte om vi kunne hjelpe ham å finne igjen et stokkanker som han hadde mistet utenfor Tingholmen, et veldig populært sted for båtturister. Vi samlet sammen en passe gjeng med dykkere, og en søndag morgen dro vi til Tingholmen for å dykke. Det lå mange båter her, men det var god plass til vår båt, ok ikke lenge etter ankomst så var vi i vannet. Det var faktisk ganske overraskende å se sjøbunnen i dette området, Den var mer eller mindre dekket av plastposer i alle farger med søppel + en stein i. Båtfolket brukte faktisk sjøen som søppeldunk. Jeg svømte langs land, på ca. 15 meters dyp, like bak de båtene som lå fortøyd, og plutselig kom en sånn plastpose seilende ned fra overflaten. Jeg tok posen og svømte opp i håp om å se synderen, men inne i båten satt hele familien og spiste frokost. Ok tenkte jeg, jeg trenger ingen finnerlønn, og så kastet jeg posen tilbake i båten. Det siste jeg hørte før jeg sank ned mot bunnen igjen var et dunk når steinen i posen traff dørken i båten. Jeg satt en liten stund på bunnen og ventet på at posen skulle komme ned igjen, men den gjorde ikke det så lenge jeg var der. Men vi fant ankeret og eieren var fornøyd. Jeg vet en del mennesker fra gammelt av har brukt sjøen som avfallsplass, og det er sjøfartsmuseene ganske fornøyd med, men selv om våre uvitende forfedre gjorde dette så trenger ikke vi fortsette med det samme tullet. Vi er da vel siviliserte opplyste mennesker, er vi ikke?

Er vel mye av det jeg har tatt opp i andre tråder; bare skrevet på en bedre måte - naturen reduseres til en arena. Eller en leikegrind som artikkelforfatteren velger å kalle det.Enten det er som i artikkelen mht actionfyllte aktiviteter som er ganske langt unna det klassiske friluftslivet, mer korrekt benevnt; ekstremsport. Eller med at spesielt nærnaturen bygges ned til en arena for skifantomer med planering og sprenging av løypetraséer. I en hektisk hverdag er det viktig med noen dråper med stillhet nå og da, man kan ikke til enhver tid dra langt avgårde for litt stillhet og ikke utbygd-ihjel-natur. Men; én ting skal mange ekstremsportutøvere ha; og det er at de ikke nødvendigvis krever å bygge ned naturen for å renne ned snørenner. Mm. Så, hvorfor skulle det irritere meg at folk kjører utfor på ski i snørenner? Imponerende skiferdigheter av de må sies! Men vi er tilbake til at naturen blir en leikeplass og dens egenverdi kan gis inntrykk av å være mindre essensielt i aktiviteten. Men; jeg ser de ikke de gangene de faktisk bare er å går i naturen og gjør det som regnes som klassisk friluftsliv. Noen greier å sette pris på begge delene. Men det er en trend at ting må være kult, at det må være fart og hele tida må skje noe - klarer vi ikke å ta det med ro? Vi skal liksom prestere på alle områdene i samfunnet, klarer vi ikke å gi slipp på dette i naturen? Min interesse for naturen starta med at jeg syntes naturen var pen, å se dyr og fugler i den hvis jeg var så heldig - alltid har naturen vært det sentrale. For meg, men at få gidder å høre på meg og synes jeg er en dust som ikke vil tilrettelegge nærnaturen ihjel for idretten - eller for ekstremsport - får så være. Jeg har alltid gått mot strømmen, det kommer jeg fortsatt til å gjøre.

Eg var aldri plaga med slikt.....før eg fekk born. Eg drog dit eg ville, kva tid eg ville, og via det ikkje ein tanke. Så fekk eg born. Av ein eller annan grunn tynga ansvaret for ungane meg slik, at eg vart mykje reddare det meste. Desse kjenslene kom totalt overrumplande på meg, og første gong eg kjende på dei (eg og ungane på telttur i Huldreheimen) vart eg liggande med kniven under hovudet heile natta, klar for å stikke ned den første og beste som skulle komme for å ville skade borna mine....(???). Etter den episoden vart eg klar over at dette med å ha fått born hadde gjort noko med meg, og starta å jobbe med den mentale biten av det, systematisk. Gjennom vanleg "HMT" tenkning før turane me skulle på, fekk eg sila reelle og mindre sannsynlege farar frå kvarandre, og gjort tiltak for det som var reelt, og lagt frå meg tankane på dei mindre sannsynlege. Dette gjorde meg tryggare, og i dag gjer eg det aller meste åleine med ungane mine utan å kjenne på slike kjensler. Så kanskje det kan være ein idè for deg også, å sortere "farane" skriftleg på skjema, sjalte vekk dei usannsynlege og sette i verk tiltak/ha ein plan for dei sannsynlige? Eg trur at det å ha tenkt gjennom ting og ha ein plan for relle eventualitetar gir ein ei kjensle av litt kontroll, og då føler ein seg kanskje tryggare?

Rask tur opp til Skiftingspynten i Nærøy (376 moh) med utsikt nordover mot Leka - variabelt skydekke gjorde at sikten ikke gikk særlig lenger nordover i dag: Btw: Dette er jo et jubileumsinnlegg 100 stk gitt!

Topptur til Høa (1188 moh). Gikk over Høa på returen og ned til Lontjønna. Returnerte derfra på T-merket sti mellom Storli og Kårvatn. To stk mennesker møtt på turen, så det er ikke akkurat køgåing her i Trollheimen (om man unngår Trekanten hvertfall). Feilberegna lengde og antall høydemetre mellom toppen på Høa og Lontjønna. Makan til mange mikroraviner som jeg måtte opp og ned.... Kneet ble lagt på is så fort jeg kom meg tilbake til leiligheten for å si det sånn. Men utsikten fra Høa på en godværsdag... det er verdt litt smerter altså.

Tur til Bårdsgardskamben (1150 moh). Toppen ligger mer eller mindre rett bak (og rett opp) her jeg bor i noen dager, så turen startet ikke herfra. Bårdsgarden derimot... det er et fint startsted for mange fine turer i Trollheimen. Jevn stigning mer eller mindre hele veien opp. Det kjentes godt i knærne på veien ned Og staver... som liksom skal være så fin avlastning. Spør du meg, så er de bare i veien. I stedet for å plassere to bein, kjennes det som å måtte plassere 4 bein. Det beste som kan sies om været er at det var variert. Det verste at det fjernet mye av utsikten som er noe av det vakreste jeg vet i hele verden på en godværsdag. https://stifinner.wordpress.com/2015/07/31/bardsgardskamben-1150-moh/

Har vært på min første "lange" alenetur fra tirsdag til torsdag denne uka. Turen gikk opp fra E8 ved finskegrensa i Skibotndalen, langs Didnojohka og opp til Biedjojávri. Ett ganske stort vann, på ca 830 moh (startet på 410moh). Planen var å komme til Biedjojávri tirsdag, slå opp telt og sove, og fortsette videre innover fjellet på onsdag. Men da jeg våknet på onsdagen ristet det i teltet og regnet slo hardt ned. Ble en inne-dag, ganske kjedelig men hadde heldigvis med meg boka 12 turer med trøkk så hadde jo litt å gjøre, i det minste. Det regnet konstant gjennom hele dagen, og vinden var også relativt hard hele dagen. Torsdag hadde regnet roet seg, men vinden var øket. Tror teltet (Bergans Trysil 3) var helt på bristepunktet, men det holdt seg heldigvis. Gikk ned i 17 tiden, og bruke en time mindre ned enn opp. Ble vel halvannen mil med vandring totalt, ikke mye, men for en utrent kropp, med 23kg på ryggen, var det mer enn nok. Alt i alt, en litt mislykket tur, men fikk iallefall utført min lenge etterlengte alenetur, og jeg tror nok det kommer til å bli flere av de i årene fremover, selv om det er dørgende kjedelig å sitte alene i et telt i over ett døgn pga uvær. Men fikk jo testet det nye liggeunderlaget fra Mammut, som imponerte meg, og lærte også at jeg ikke trenger å ta med meg alt for mye mat Blir ny tur til uka om været blir bedre, men ikke alene da. Får hive med noen amatørbilder fra turen.

Som alltid, når jeg er i Nore & Uvdal er ikke turen komplett før man har vært en tur på fjellet. Det blir som regel samme hver gang, men men. Først en tur på "toppen" det vil si litt ovenfor hyttefeltet i Killingdalen og Vegglifjell skisenter, akkurat like før det begynner å gå nedover til Skirvedalen i Telemark er det parkeringsplass. Ble bare en kort tur ut herfra i dag, bare opp for å se på utsikten i grunn, med 2 hunder som drar i hver sin retning både opp og ned og mange mørke skyer på himmelen var det ikke langtur som stod på programmet. Men det er fint utgangspunkt for turer, Daggrø ene vegen og Lufsjå andre vegen. Fine skyer, med en god del vann i ... Lur som jeg er hadde jeg utstyrt meg med regnklær, og det medførte at jeg fikk ta deler av turen to ganger for å finne igjen regnbuksa mi som lå igjen på stien ... mista den vel ved en av de anledningene jeg snurra rundt meg selv en tre fire ganger for å komme meg løs fra diverse hundebånd (tvillingkobbel er satt opp på innkjøpslista). Jeg hadde lagt buksa i lommen på regnjakka altså, jeg hadde den ikke på Jaja, jeg kom frem og tilbake og tilbake igjen uten å bli våt. Så, neste post på programmet når jeg er på fjellet i Nore er Dalsettjønn ... eneste vann av litt størrelse på "egen" eiendom. Det er satt ut ørret her en gang, men de tror jeg har rømt for jeg har aldri hørt om noen som har fått fisk der. Men når jeg tenker meg om har jeg vel sett det har vaka en gang, så kan vel hende det lurer en på bånn ... Den lever trygt for meg, jeg må bare bortom med kamera jeg. Vel tilbake i bilen tok regnet meg igjen ... Men gir jo ikke opp for det, ventet til det verste regnet gav seg så tok vi en liten spaser tur til ... oppover denne gang. Startet på turen opp mot Eidsfjell. De har laget lengre skogsbilvei siden forrige gang jeg gikk opp denne vegen så lett å gå, men bratt nok er det i grunn likevel. (Spesielt spennende nedover igjen, 2 hunder som drar i bratt nedoverbakke kan bli i overkant .. vi må nok trene litt på kommandoer som "sakte" "rolig" og "vent") Og takket være mitt potte tette, ikke-pustende regntøy var jeg kliss våt når jeg kom ned igjen .. fra innsiden. Det var dagens høyst bråbestemte tur, ingen planlegging .. ikke noe utstyr (tok ikke med sekk engang) og bilen rett i nærheten stort sett hele tiden .. men tilsammen ble det da noen kilometer på bena likevel. Kan jo ikke dra på ekspedisjon hver gang man skal ut døra

Ikke i dag, men i går var jeg i Hokkabogen. 8 stykker var vi på tur, det er ikke verst på en vanlig onsdagspadling. Jeg som ikke synes noe om disse ti på topp-greiene leder nå an i 10 på skjæret... Men det er fordi 1. jeg er i komité og må jo da gå foran, og 2. jeg har utfordret folk med at jeg lager sjokoladefondant til de som klarer å samle flere enn meg. Og det blir jo et helsikes styr om det blir for mange. Fin tur var det dessuten også.

Sukk hjarte for ein sommar! Kvar skal ein starte? Nesten tre veker med familie på Svalbard, 12 dagar på Prins Karls Forland, ei herlegheit av ei arktisk perle. Fine padleturar og toppturar her heime på Sunnmøre, eg veit mest ikkje å fordøye det. Nokre biledlege smakebitar, trur bloggane kjem ein gong i November

Husk att minna dig själv på varför du ska utfordra rädslan.. inte för att övervinna rädslan, men "priset" för att utfordra din rädsla på detta området är vackra utsikter, bålkos, en enorm fölelse av mästring, en härlig form av motion och en mängd andra fördelar och upplevelser du bara kan få ute på tur.

Jeg tror at jeg ville laget meg en opptrappinigsplan jeg hadde tro på, og prøvd å ta det gradvis. Kanskje begynne med å gå en definert tur du føler deg trygg på alene x ganger, deretter legge inn en matpause x ganger, deretter utvide turen/ta en annen tur, ta turen senere på dagen/ i tussmørket osv og deretter introdusere overnatting på et sted du i utgangspunktet føler deg trygg, så nye steder osv. Plutselig drar du på ukesturer i ukjent terrreng. Jeg vet det ikke fungerer for alle, men for meg er det noe nesten magisk med en skikkelig plan, helst nedskrevet og gjerne med avkrysning underveis. Da får jeg troen på at *hvadetnåer* skal gå.

Har opplevd noen ganger at mine ikke-turgående venner spør meg om jeg er redd for å møte på galninger i fjellet. Til det svarer jeg at det er ganske mye større sannsynlighet for å møte på galninger på bussen, eller på byn en lørdagskveld. Så enten du er lettskremt eller ikke, så tror jeg det eksisterer en liten feiloppfatning blandt folk om at det finnes farlige mennesker i fjellet.

Du må gjerne kjøre skikkelige turrapporter når det er såpass turer og så mange fantastiske bilder !

Ble toppturer i Lyngensalpene og en 5 dagers vandretur på Hardangervidda de siste 10 dagene. Flott vær i nord, men litt av alt på Hardangervidda. Mye snø for å være midt/seint i juli overalt. Tinnhølen - Sandhaug - Lågaros - Rauhelleren - Tinnhølen (89km totalt) på Hardangervidda. Bål på gang, undertegnede til høyre. Utforsking av steiner å øyer på Laken Greit å stikke innom ei hytte å senke skuldrene! Så ble det en topptur til Kristianstinden (1324m) i Lyngen. En tur som var mer krevende både i tid å fysisk enn antatt. Mye fin klyving av alle vanskelighetsgrader, men mye løse steinmasser og bergmasser. Passe luftig å utsatt, noe som jeg likte godt. Dessverre mista jeg bildene fra siste del av turen pluss de jeg tok etter denne toppturen. Holmbukttinden (1666m) til venstre og Kristianstinden (1324m) til høyre. Mye erosjon ved startet av turen Noe godt hører med! Ble også en kort gåtur til en lett liten topp på Holmevassfjellet. Flott utsikt til Piggtinden herfra.

I helgen padlet jeg og ei venninne kajakk på Lysefjorden Flotte fjell og en fin tur! Dag 1 ble det 30 km padling, dag 2 gikk vi Flørlitrappa (anbefales sterkt i kombinasjon med en svipp innom museet på Flørli) og padla gjenstående 12 km. Dag 3 gikk vi til Kjerag og tok turistferja tilbake til utgangspunktet. Den kunne by på historier fra området, jettegryter og svømmerne sel. Dag 4 tok vi turen (sammen med alt for mange andre) til Preikestolen. Konklusjonen er at det er vanvittig flotte fjell rundt Lysefjorden, men at jeg vil anbefale å reise dit utenom fellesferien - med mindre man er veldig glad i folksomme fjell

Nettopp kommet hjem etter en uke (ikke på fjellet, men det er jo fjell der òg) på en plass som heter Roligheten, like ved Åna-Sira, som er like ved Flekkefjord. Gikk en "topptur" som bringer en 200 meter over havet og som gir en fantastisk utsikt over den lille, idylliske plassen, samt havet som ruver i bakgrunnen.

Tur opp på Novola (960 moh) etter å ha gitt terrassen på hytta strøk nr. 2 med beis. Spent på knærne, men de taklet både opp- og nedtur relativt greit. En ordentlig opptur etter nedturen forrige søndag. Dyreliv: En enslig rype rett under toppen og en hel skokk med ryper (voksne og barn) halvveis hjemme. Ungene var nå flyvedyktige. https://stifinner.wordpress.com/2015/07/25/topptur-og-opptur/ Utsikt mot Sylan fra toppen.

Kantarellene hilser og sier at de liker været i år mye bedre enn tropesommeren 2014. Og med magen full av smørstekt kantarell og dessertmagen enda fullere av blåbær med fløte husker jeg litt bedre hvorfor jeg ikke bor i det forunderlige landet Syden der det alltid er sommer.

Kommet et par stykker til etter sist tur. Matta er helt ubrukelig å ligge på nå Kan ikke si jeg vil anbefale denne typen.

Gjør deg selv en tjeneste og ikke gå deg unødvendig vill i sekke- jungelen. Som så mange andre skriver her; prøv sekken på i butikk. Ikke sitt og les test ditt og anmeldelse datt. De sekkene du har nevnt over er alle knallgode sekker, men det har ikke et dugg å si hvis den ikke passer din rygg:) Så mitt råd er, uten å blande meg for mye eller gjøre deg helt forvirret, å prøve sekken i butikk. Kun på denne måten kan du være sikker på å finne riktig sekk. Lykke til.

Den siste bilen min var en Toyota Rav4 diesel. Den kom fram overalt og tok med seg alt av smått og stort utstyr. Hundebur, pulk og skia gikk også rett inn bak uten å måtte fikle med masse mikkmakk på taket. Det eneste dumme var at den gikk innmari dårlig på bensin de to gangene jeg prøvde det

Like mye friluftsliv som å ha DNT nøkkel