Vinnerliste

Man skal ikke plage andre, man skal være grei og snill, og forøvrig kan man gjøre hva man vil...

For meg er friluftslivet avkobling, frakobling. Turene er kos, ikke først og fremst slit, selv om det gjør godt å slite også. Godt å kjenne at jeg har brukt kroppen, at jeg har muskler jeg ikke ante jeg hadde før gangsperra forteller meg annet. Er greit å ha et mål for turen, men målet trenger ikke være en topp eller et sted, det kan like godt være å lage mat ute i det fri, lufte lunger og sinn, kjenne freden sige inn. Fokus på utstyr og ting kan ta for mye oppmerksomhet. Men det er ikke til å komme fra at det "er godt" med godt utstyr. Har man først kjent på forskjellen, blir man jo veldig klar over akkurat det. Akkurat som barn som har gått med for lange ski, og så får prøve rette størrelsen.

Er vel mye av det jeg har tatt opp i andre tråder; bare skrevet på en bedre måte - naturen reduseres til en arena. Eller en leikegrind som artikkelforfatteren velger å kalle det.Enten det er som i artikkelen mht actionfyllte aktiviteter som er ganske langt unna det klassiske friluftslivet, mer korrekt benevnt; ekstremsport. Eller med at spesielt nærnaturen bygges ned til en arena for skifantomer med planering og sprenging av løypetraséer. I en hektisk hverdag er det viktig med noen dråper med stillhet nå og da, man kan ikke til enhver tid dra langt avgårde for litt stillhet og ikke utbygd-ihjel-natur. Men; én ting skal mange ekstremsportutøvere ha; og det er at de ikke nødvendigvis krever å bygge ned naturen for å renne ned snørenner. Mm. Så, hvorfor skulle det irritere meg at folk kjører utfor på ski i snørenner? Imponerende skiferdigheter av de må sies! Men vi er tilbake til at naturen blir en leikeplass og dens egenverdi kan gis inntrykk av å være mindre essensielt i aktiviteten. Men; jeg ser de ikke de gangene de faktisk bare er å går i naturen og gjør det som regnes som klassisk friluftsliv. Noen greier å sette pris på begge delene. Men det er en trend at ting må være kult, at det må være fart og hele tida må skje noe - klarer vi ikke å ta det med ro? Vi skal liksom prestere på alle områdene i samfunnet, klarer vi ikke å gi slipp på dette i naturen? Min interesse for naturen starta med at jeg syntes naturen var pen, å se dyr og fugler i den hvis jeg var så heldig - alltid har naturen vært det sentrale. For meg, men at få gidder å høre på meg og synes jeg er en dust som ikke vil tilrettelegge nærnaturen ihjel for idretten - eller for ekstremsport - får så være. Jeg har alltid gått mot strømmen, det kommer jeg fortsatt til å gjøre.

Selsom opplevelse på Rondvassbu for noen få dager siden. Stod i fett & sukker-kø (vaffel) inne på turisthytta da en fyr ga betjeningen "hårføner" fordi det ikke var en guide tilgjengelig for å ta ham (og kona) over bandet mellom Veslesmeden og Storesmeden. Utlåmodig, med lavt blodsukkernivå fikk meg til foreslå at han kanskje kunne kjøpe seg et kart over området, og ta seg en alternativ tur i stedet - hvorpå undertegnede også fikk seg en hårføner, men kommentaren "det var ikke derfor han var kommet". I dag traff vi noen hyggelige dansker på flatfjellet (i øsende regnvær) - bare glade for å ha muligheten for å være på tur.

Etter å ha avlyst turen i nesten en uke nå,pga regn å dårlig vær, klarte jeg ikke lengere å la være.. Etter å ha sett gjennom nesten alle videoer på forumet, ble fristelsen for stor, å sekken som har stått pakket, ble slengt i bilen.. Lengden på turen, ble dramatisk kortet ned, på bekostning av litt flere gadgets, å mye deilig mat+litt til.. Så nå sitter jeg her ved vannet, ikke så fryktelig langt fra folk, men pytt pytt.. Koser meg med en deilig biff, å en rødvin, mens abboren napper jevnt og stadig.. Vil da sende en liten takk til dere som tar dere bryet med å lage disse fine fiske/friluft videoene, som er med på å sette fart i,og realisere ens egene turplaner...

Vi har vel alle godt av å tenke igjennom hva vi holder på med fra tid til annen, er det for egen del, eller blir vi automatisk revet med av trender og den prestasjonskultur som gjenspeiles i samfunnet for øvrig, også når vi er på tur. Jeg tror svaret er både ja og nei, og at de fleste av oss gjør begge deler. Kanskje vi kaster en sluk uti, håper på en storfisk, men bare nyter å være i nuet, se den vakre solnedgangen eller høre den intense summingen av insekter en varm sommerkveld. Andre ganger jaktes det kanskje kun på storfisken, som ett mål i seg selv. Mediene og i hvert fall overskriftene lever jo sitt eget liv og vil alltid søke feite typer. For Birkebeinerrittet var det en kort periode mye fokusering på børsmeglere som skrøt av egne tider, dyrt utstyr og at alle som deltar er folk med høy lønn (ifølge media), men en spørreundersøkelse foretatt av Birkebeinerkontoret av bekreftet dette, de finnes like mange motiver til å delta som det finnes deltakere, og svært mange ønsker kun å delta i opplevelsen, demografi var også mye mer variert, og merkevarens styrke var dens appell til svært forskjellige beveggrunner. Men man kommer altså ikke unna at for noen er det prestasjonene og snakkisen rundt det som trekker. De samme trender ser man på fjellet. Og av 250-300 folk med randoneeski på Leirvassbu 1.mai helga i år, tenkte jeg at her var det mange ekstremister, som alle vil renne bratte renner. Faktum her var det samme, noen vektla bratt kjøring og sikkert prestasjonen, men de øvrige 95% oppfattet jeg som folk på tur, med god tid, gikk på snille topper og bare koste seg med pudder i lettere terreng nedover igjen. Utstyr og bruk av fjellet endrer seg, men beveggrunnene er nok ganske like med det de alltid har vært, selv om media og enkelte sier noe annet.

Jeg hadde en gang en litt spesiell "søppelopplevele". Jeg var medlem av en dykkerklubb og en dag kom en mann som hadde bygget om en fiskeskøyte til feriebåt og spurte om vi kunne hjelpe ham å finne igjen et stokkanker som han hadde mistet utenfor Tingholmen, et veldig populært sted for båtturister. Vi samlet sammen en passe gjeng med dykkere, og en søndag morgen dro vi til Tingholmen for å dykke. Det lå mange båter her, men det var god plass til vår båt, ok ikke lenge etter ankomst så var vi i vannet. Det var faktisk ganske overraskende å se sjøbunnen i dette området, Den var mer eller mindre dekket av plastposer i alle farger med søppel + en stein i. Båtfolket brukte faktisk sjøen som søppeldunk. Jeg svømte langs land, på ca. 15 meters dyp, like bak de båtene som lå fortøyd, og plutselig kom en sånn plastpose seilende ned fra overflaten. Jeg tok posen og svømte opp i håp om å se synderen, men inne i båten satt hele familien og spiste frokost. Ok tenkte jeg, jeg trenger ingen finnerlønn, og så kastet jeg posen tilbake i båten. Det siste jeg hørte før jeg sank ned mot bunnen igjen var et dunk når steinen i posen traff dørken i båten. Jeg satt en liten stund på bunnen og ventet på at posen skulle komme ned igjen, men den gjorde ikke det så lenge jeg var der. Men vi fant ankeret og eieren var fornøyd. Jeg vet en del mennesker fra gammelt av har brukt sjøen som avfallsplass, og det er sjøfartsmuseene ganske fornøyd med, men selv om våre uvitende forfedre gjorde dette så trenger ikke vi fortsette med det samme tullet. Vi er da vel siviliserte opplyste mennesker, er vi ikke?

Tur opp til Heilhornet (1058 moh) i Bindal i går, en flott dag - i dag er det regn og grått og dårlige mobilforhold, så bildene er kraftig komprimert før jeg lastet dem opp Utsikten nordover var fin denne gang, her er både Vega, Ylvingen og Torghatten å se over nabofjellet Lesshornet - og helt i horisontdisen er en skygge som jeg tror er Lovund, og et stykke til høyre for den skimtes noen av de Syv søstre, mener jeg: På nordsiden lå det litt snø helt opp i ruten mot slutten: Utsikten sørvestover, med Austra og Leka badet i solen:

De fins over alt, disse artiklene om fremmedgjøring og jag. Jeg blir nesten litt sliten av den typen kvasifilosofi som skal få oss til å sette ned den farten vi påstås å ha. Folk spiser kortreist slow food for å føle seg bedre (men reiser gjerne verden rundt for å oppleve den kortreiste maten..). "Noen ganger sitter jeg her og tenker. Andre ganger bare sitter jeg her." -Gabriel Scott (tror jeg)

Det er ikkje fyrst og fremst i naturen prestasjonane er så viktige. Det er når noko skal presenterast, at prestasjonane vert viktige, derfor vert det så synleg i alle media. Skal det selgast bøker og blad, lagast TV-program osv, må det vera noko nytt å skrive om og filme. Å ligge å late seg i lyngen har folk gjort til alle tider, og det er begrensa kor mykje spanande det går ann å skrive om det. Det er det få driv med, som er lett å selge. Så bildet skapt av media, er neppe heilt representativt for korleis folk flest driv friluftslivet sitt. Men dette er ikkje noko nytt. I tidlegare tider var det lister med siste årets fyrstegongsbestigningar i alle årbøkene til DNT.

I går gikk turen til Øst-Finnmarks høyeste topp - Rastegaisa, 1066moh. Kjørte mandags ettermiddag til Levajok for overnatting på Fjellstua der i en kjempeflott hytte med samme navn som toppen. Tidlig oppe for frokost og klargjøring av kløv til hundene og sekk til oss tobeinte. Vi var tilsammen syv som skulle på tur med syv hunder med hvor tre av dem gikk med kløv. Turen startet helt nede ved E6 hvor vi parkerte i litt inni skogen - lettgått og fint på skogsvei til man kommer opp på 300moh og vanligvis kan se toppen.. Vi hadde litt regn og lavt skydekke så vi så ikke stort. Deretter følger man godt merket sti/atv vei videre opp i høyden til rundt 370moh før man dreier til høyre og starter på stigningen opp mot selve Rastegaisa. Stien går jevnt oppover til ca.700moh, her kunne man velge å gå videre på den vanlige ruta eller ta til høyre rett opp de ca.300 resterende høydemeterne. Vi valgte det siste og planla å gå ned den andre ruta som er mye slakere stigning. Det var mye vind, tåke og regn i lufta i det vi startet oppover. Mye løse masser og småstein så det gikk i et rolig tempo oppover med småpauser underveis. Ble fort kjølig i den sure vinden så det ble viktig å holde seg i bevegelse oppover. Siste henget ble vi klar over hva som ventet oss på toppen - kunne høre en buldrende lyd av vinden som kom over kanten og det var bare å stramme hetta godt for det ble en vindfull opplevelse de siste 50m oppover. Alle syv tobeinte og firbeinte kom seg opp - men vi tok oss hverken tid til noe særlig pause eller å skrive oss inn i boka som ligger i varden på toppen. Forsøkte å lete etter merkene ned den slake ruta - men fant ikke noen av de i tåka. Folkene nede på Fjellstua trodde de sikkert hadde blåst bort, enda det var kraftige stokker som var satt opp. Derfor måtte vi ta den bratte ruta ned igjen, forsåvidt like greit for da kom vi i le for den sterke vinden på andre siden av fjellet. Våte og kalde var vi fornøyd med å i det hele tatt ha kommet oss opp denne dagen og la ivei tilbake til en plass med le for å bytte klær og få oss litt mat. Vinden roet seg jo lenger ned vi kom og varmen kom tilbake i kroppen med tørre klær. Ble en lang dag på tur med ca. 900 høydemeter fra parkeringa og 30km t/r å gå. Var en sliten men fornøyd gjeng som satte seg i bilene med retning Tana for en hyggelig middag før nesen vendte hjemover til Pasvik.

Største synderen i samfunnet er ”Hvorfor”. Hvorfor skal du gjøre det? Hvorfor kan du ikke gjøre slik? Hvorfor kan du ikke bare… den som ikke har prøvd vil aldri skjønne ”Hvorfor”. Vi må alltid ha et mål i hverdagen for å forklare andre ”Hvorfor”. Det holder ikke med og bare si at enn har lyst. Om en vil på tur ut så er ikke ”målet” med turen som skaper verdi, det er tilstedeværelsen og opplevelsen. Slik opplever jeg det! Vi har vel alle ”hårete” mål i livet, men det er ikke alltid målet som er verdien, men opplevelsen på veien. Når jeg tar med fluestanga for å fiske Sjøørret på svabergene på Sørlandet er det ikke fisken som er det viktigste da kunne jeg like gjerne lat vær og fiske, da det er sjeldent øyeblikkene med dem store gode fiskene. Det å kjenne sjøluften, se fuglene leve sitt liv, se livet i fjæra, solnedgang, brisen i luften som legger seg og kjenne på stillheten er vell så viktig. Så om jeg planlegger tur til Finnmark for å fiske, er det tur opplevelsen, de små tingene som er det store og det ”store” konkrete målene (fiske) blir små. Men en faktor for å få meg ut, planlegge å legge nye opphevelser i ”banken” til jeg blir gammel. Selv har jeg mange turer rundt der jeg bror for å plukke blåbær, fotografere nattehimmelen osv… enkle times turer som er vel så fine som de lange strabasiøse. Men mest av alt så hater jeg når andre spør om mine motiver (Hvorfor) skal jeg det, og det ikke holder med at jeg har lyst eller ”føler for det”. Alt skal liksom forklares og veies opp mot noe annet. Å løsrive seg fra hverdagsmaset er vanskelig. At alt skal være så ekstremt er heller et press andre legger på seg selv. Det er helt klart at media vil vise de ekstreme turene, vi må huske at dem skal underholde. Det hadde jo ikke vært samme underholdning på tv om Chilli-Klaus (han som underholder med å få folk til å smake Chilli på tv) hadde servert gulrøtter.

Jeg var der høst og vinter og å se naturen forvandle seg fra et frodig høstterreng med tiur og hare som kunne jaktes på når vi hadde fri, til et iskalt vinterlandskap var helt fantastisk. Det var her jeg opplevde at temperaturen falt fra noen få minusgrader til -42 i løpet av et døgn. Treverket i gamle OP-Grenseberg knaket og smalt som om det var ombygging på gang, og i skogen hørtes lyder som mest minnet om skudd med en kaliber 22 rifle. Greinene på trærne var dekket av iskrystaller som gjorde at de tynneste kvistene var dobbelt så tykke som en gjennomsnitts finger. Noen dager senere var vi på patrulje nordover langs Passvikelva og på isen hadde det dannet seg iskrystaller som så ut som store skjell på en fisk, bare at disse var ca. 5 -7 cm i diameter og stod tett i tettt på skrå opp fra isen. Da vi gikk ut på isen singlet det som om disse isformasjonene var laget av tynt glass. Slike ting hadde jeg ikke drømt om å se andre steder enn i en Disneyfilm. Disse bildene er fremdeles like klare inne i hodet mitt.

Skrevet i lag med @arnnie1980 - lang rapport, finn frem kaffekoppen Årets store tur for @steingrd og @arnnie1980 skulle bli en kanotur i Øvre Pasvik med hver av våre eldste unger, Gustav og Marie (begge 7 år). Turen hadde vært planlagt lenge, og det hadde vært mange kvelder med lesing på Fjellforum, pakklister og dagdrømming til stille vann langt der nord. Til tross for lang planlegging så ble det noen hektiske kvelder de siste dagene før avreise og det var deilig å kunne sette seg ned fredag kveld og se at sekker av varierende størrelse endelig var klare for morgendagens flytur. Dag 1 - Fra Oslo til Ellenvannskoia Flybillettene var kjøpt i god tid og takket være Øvre Pasvik Camping hadde vi også sikret transporten fra Kirkenes Lufthavn Høybuktmoen og inn til Svartbrysttjørna ved grensen til Øvre Pasvik nasjonalpark for en billig penge. I Kirkenes kunne vi konstatere at hverken padleårer eller fiskestenger var lastet ombord på flyet. Vi ble glade for at sekker og kano var fremme og med overprisede Sølvkroken-stenger fra nærmeste Esso og padleårer fra campingen dro vi oppover mot Pasvik. Det ble tid til en liten stopp på Coop i Svanvik hvor vi gjorde de siste innkjøpene før vi tok en turiststopp på 96-høyden for å titte over til den russiske byen Nikel. I 14.00 tiden var vi fremme ved parkeringen ved Svartbrysttjørna. Temperaturen her øverst i dalen var langt høyere enn nede i Kirkenes! Ungene fant raskt hver sin pinne og gikk over i spikke-modus, mens vi voksne monterte kano og forsøke å få et lite overblikk over alt som var med. Pipene i Nikel spyr ut røyk Endelig fremme! På plass ved Svartbrysttjørna Gode gamle Ally, døpt Elvegris av ungene Svartbrysttjørna fra parkeringsplassen Padlingen over Svartbrysttjørna gikk greit - det var deilig å være i gang! Med ungene trygt plassert på sine faste plasser i midten av kanoen og svære ryggsekker samt to voksne kan man trygt si at vi hadde nok last! Målet for dagen var Ellenkoia, vi padlet over til sydsiden av Svartbrysttjørna og vi fant raskt stien som førte oss videre mot koia. Vi var spente på å utforske skogene litt, så vi slang sekkene på ryggen og tok beina fatt fram til Ellenkoia, deretter ble det en tur tilbake for å hente kanoen som vi bærte til Tørrfurutjern og padlet det siste stykket mot Ellenvannet. Fiskingen startet allerede ved parkeringsplassen mens kanoen ble rigget. Gustav fikk en abbor i Svartbrysttjørna og Marie fikk en harr i Tørrfurutjern på det første kastet fra kanoen. Turen var så vidt i gang og dette lovet godt for fisket de neste dagene! Unger som får fisk er stort sett fornøyde unger. Kvelden ble tilbragt foran bålet sammen med et hyggelig ungt par fra Tana. Vi skravlet, bladde i hyttebøker (og fant flere FF’ere), slukket tørsten med noen øl og kjente midnattssolens varme. Første dag hadde vært en kjempesuksess mye takket være det flotte været, det hadde vært noe helt annet å starte turen i regn og vind. Fulle av takknemlighet for supert vær og med massevis av forventninger til en uke med opplevelser tok vi kvelden og la oss i Ellenkoia rundt kl 01.00. Svartbrysttjørna fra sydsiden, der stien til Ellenkoia går Gustav fikk turens første fisk i Svartbrysttjørna - en flott abbor! Ellenvannet lå stille denne lørdagskvelden “Legendariske” Ellenkoia, flott sted å tilbringe noen netter. Her er det gass og ved og god plass. Dag 2 - Ellenvannskoia til Grenseparvasshytta Fra dagboka til @steingrd: Arne steker bacon, ungene spikker og jeg sløver. Søndag morgen startet sent, det var vel strengt tatt mer formiddag enn morgen, og det skulle bli standard for resten av turen. I tolvtiden ble det servert frokost bestående av store mengder bacon og eggerøre og de første koppene med kakao og kaffe gikk også ned. Vi tok livet med ro og ryddet oss sakte ut av koia mens ungene lekte. I 14-tiden var planene lagt, dagens mål skulle bli Grenseparvasshytta inne ved Finskegrensa. I strålende vær padlet vi kanoen sydover på Ellenvannet og vi tok oss god tid. Ved Tjørnholmen gikk vi i land for å utforske litt, her var det en liten kolle som ga oss en grei oversikt over ruta. I 17-tiden var vi fremme ved koia, dette var en flott plass kunne vi raskt konstatere! En uthvilt gjeng klar for nye eventyr Strålende vær denne dagen også Liten pause for å klatre litt på Tjørnholmen i Ellenvannet Forsering av brua mellom Parvatnet og Grenseparvatnet, ungene ligger i kanoen Grenseparvasshytta Etter at området var utforsket og noen knekkebrød med leverpostei var delt ut fant vi ut at kvelden ennå var ung og i 1830-tiden var det på tide å ta en tur til Finland! Det kan jo høres ut som en lang tur, men ettersom grensegata bare lå drøye 500m unna koia var det ikke det. Vi vandret litt oppover grensegata til første grenserøys, ungene lærte litt om Finland, grenser og andre verdenskrig (et tema vi alltid vender tilbake til på tur). Det hadde vært lite fisking, så middagen ble Real Turmat rundt bålet samt litt spekepølse. Leste som vanlig i hytteboka, her er det bare en bok, mot 6-7 bind på Ellenkoia! @arnnie1980 fant naboen sin i hytteboka, en artig overraskelse. Kvelden ble fylt med bålpreik, kortspilling og annen lek. I 23-tiden var Gustav sliten og la seg, mens @arnnie1980 og Marie tok seg en padletur for å prøve fiskelykken. Det ble ingen fisk, men Marie fikk hvertfall padlet litt. Grensegata mellom Norge (venstre) og Finland ved Finskebukta. Denne gjelder vel ikke lenger satser vi på. Over reingjerdet og så er man skikkelig i Finland Kveldstur Dag 3 - Dagstur til Treriksrøysa Et av de få målene vi hadde for turen var å komme oss til turist-hotspotet Treriksrøysa. Planen var å padle fra Grenseparvasshytta og deretter ta beina fatt, det vil si ca 7 km padling og deretter gå 3 km rett sydover til vi traff på grensa. Vi pakket lett og lot storsekkene stå igjen og startet padleturen i solskinn og mange varmegrader, ca kl 12, men da vi nådde Skinnposevatnet var det blitt mørke skyer og innen kanoen var ved Dagvatnet var bølgene blitt store med skumtopper. Det ble en halv times pause i lyngen med litt sjokolade mens vi ventet på bedre vær før vi padlet videre. Uværet hadde definitivt gitt seg da vi trakk kanoen på land og bega oss mot russergrensa og det var nok rundt 22-23 grader da vi vandret gjennom urskog og myrer og steinrøyser på vei mot grensa. Spennende å gå utenom sti, her så vi to blant annet bjørneruker! Ved Treriksrøysa var vi alene, her var det hverken grensejegere eller turister. Det ble tid til en liten lunsj før det dukket opp to soldater med vedsekker. De ble litt forfjamset over å se oss der og de måtte raskt frem med radioer for å melde om at her var det folk. De var litt nysgjerrige på hvilken vei vi hadde tatt ettersom ingen hadde merket at vi kom! Etterhvert kom det også noen turister som vi slo av en prat med, de kunne fortelle oss at fiskestenger og padleårer surret rundt på bagasjebåndet på Høybuktmoen i Kirkenes... Uvær på vei fra øst På vei mot Treriksrøysa @arnnie1980 forsøker å navigere oss vekk fra myrer og vann Obligatorisk Treriksrøysabilde - Norge til venstre, Russland til høyre bak røysa og Finnland til høyre foran På vei tilbake til Grenseparvasshytta hadde vi som vanlig en sluk hengende bak kanoen. Ved Parvatnet hogg det på en kjempegjedde på Gustavs sluk og etter å ha jobbet noen minutter med den fant vi ut det var best å håve den fra land. Her snakker vi skikkelig julegrisgjedde. Vi padlet inn til en øy i nærheten og jobbet med å slite ut gjedda på våre altfor dyre Sølvkroken-stenger kjøpt på Esso. I det vi var klare med håven, det var egentlig bare å lene seg fram, gjorde gjedda et siste utras og denne gangen røyk sena. Detaljene egner seg ikke å skrive om her, men ungene lærte hvertfall noen nye ord og uttrykk og vi snakket ikke bare pent om Sølvkroken-Esso eller SAS for å si det sånn. Kl 20.30 var vi “hjemme” i Grenseparvasshytta igjen, ungene hadde blitt lovet å få se en film på mobiltelefonen til @arnnie1980 og dermed var det duket for Grenseparvasshytta-premiere på Star Wars Episode V. En regnskur dukket opp fra intet, så det ble middag inne i koia, makaroni med ketsjup og rødvinspølse samt Real Turmat, og så trakk vi ut for et lite kveldsbål med tilhørende preik og fanteri. Ut på kvelden mista @steingrd nok en stor gjedde, denne gangen var det ikke sena som røyk heldigvis, det hadde vi neppe tålt! @arnnie1980 måtte ha et minutt for seg selv mens han forbannet Esso-fiskestengene Vi nærmer oss brua og dagsturen er snart over Dag 4 - Hviledag ved Finskegrensa Etter tre dager med mye reising, padling og vandring var det på tide å ta en hviledag. Vi trivdes så godt her inne ved finskegrensa så vi tok beslutningen allerede kvelden før at neste dag skulle tilbringes her ved koia med korte utflukter og mye fisking. Fra dagboka til @steingrd: Dagen startet med at @arnnie1980 av alle var førstemann oppe, men hva han dreiv med er litt usikkert for det var hverken kaffe, bål eller frokost klart da vi andre stod opp. Skal sies at han la seg igjen og sovna når vi andre stod opp. Før frokost tok enkelt seg et friskt og kjapt morgenbad, noen dyppet stjerten mens andre satt uti og latet som det var varmt. Vi tok det det særdeles rolig og dro ut på en liten padletur i 14-tiden for å utforske Grenseparvannet. Det ble dratt opp masse abbor og harr og lunsjen, de siste restene av knekkebrød og leverpostei, ble inntatt på finsk side av grensen innerst i Finskebukta. I Finland ble det fisket mer i en liten elv, her ordnet ungene abbor helt selv for første gang, helt fra kasting til håving, flott samarbeid. Her fikk vi faktisk dekning på telefonene og ungene fikk ringt hjem til mødrene sine. Kvelden gikk med til kortspill, steking og spising av store mengder abbor og harr i flere omganger, mer fisking og bålpreik . Superbra hviledag! Morgenbad - ganske kaldt vann. Frokostblanding - musli, havregryn, tørrmelk og sukker. Slå over varmt vann og vent 5 minutter. Digg! Det ble mange måltider foran bålet i løpet av turen. Gustav i usedvanlig avslappet stil @steingrd slapper av foran bålet To stolte unger som fisket, kjørte og håvet fisken helt selv Bra samarbeid! Det ble mange panner med abbor og harr Dag 5 - Grenseparvasshytta til Ellenvannskoia Det var blitt nest siste hele dag på tur og det var på tide å komme seg nordover igjen. Som vanlig sov vi lenge, helt til 11 og som vanlig var @arnnie1980 først ute med å være ferdig pakket. Sånn er det alltid. Planen for dagen var å padle til Ellenvann og finne seg et sted der til teltet eller muligens ta inn på Ellenkoia hvis den var ledig og hvis det passet. Vi padlet en liten omvei til den innerste biten av Skinnposevatn, mistet en gjedde som gikk på mens vi dorget. Innerst i Skinnposevatn fant vi en liten koie som var stengt. Inntok en liten lunsj der og utforsket området litt. Fra dagboka til @steingrd: Rett nedenfor koia så Arne og jeg en gjedde ute i vannet bare 1m fra land på grunna. Ble stående å beundre den en stund. Magisk å se den der nede i sitt lille revir, helt stille, upåvirket av oss. For å spare oss for noen kilometer padling la vi kursen mot det smaleste partiet mellom Ellenvannet og Skinnposevannet, her bærte vi kano og bagasje over til Ellenvannet. Helt kurant bæring på ca 100m og mye tid spart, dessuten fikk vi sett nye områder av Ellenvannet på denne måten. Pakking - alt i hver sin vanntette pakkpose, et slags system. Greit å sitte i midten med ansvaret for sjokoladerasjonene Lunsj ved en koie ved Skinnposevatnet Ved bæringen over til Ellenvannet Etter en rolig og fin padletur endte vi til slutt opp i Ellenkoia som stod tom. Her ble det en herlig middag bestående av pannekaker og nugatti, tilberedt på gassblusset i hytta. Vi utforsket området litt og et lite stykke nordover fant vi en kolle med god dekning og det ble tatt nye telefoner hjem til mødre og besteforeldre. Greit å få sagt at vi har det topp og at alt er bra! Dette var første dagen med skikkelig plagsom mygg. Da kvelden kom tok @steingrd og Gustav en padletur på Ellenvannet for å slippe unna det verste, det vaket rundt oss på alle kanter, men i kveld var ikke fisken interessert i Møresilda i rød og bronse som vi hadde hatt så stor suksess med de andre dagene. Terrenget her byr på mye som må sjekkes nærmere Gassbluss i Ellenkoia Pannekaker! Kveldstur på Ellenvannet Vanskelig å legge seg når midnattsola lager så fine netter Dag 6 - Fra Ellenvannskoia til festmiddag ved Svartbrysttjørna Siste hele dag startet med flott vær, nok en gang. Vi hadde utrolig mye bra vær på turen, det kunne helt klart vært verre! Ettersom vi ennå ikke hadde hatt en eneste natt i telt var det den eneste planen vi hadde i dag, det vil si, planen var å forflytte seg nærmere Svartbrysttjørna og sette opp teltet. En såpass kort etappe er jo ingen sak, så vi tok livet med ro. Mens vi holdt på rundt bålet kom tre karer innom Ellenkoia. Det viste seg å være tre hyggelige karer fra Alta og Hammerfest som hadde leid seg inn på en koie ved Svartbrysttjørna som var på dagstur inn til Ellenvannet. De var til sammen seks stykk, alle kokker, og etter noen kaffekopper og en hyggelig prat så endte det med at vi ble invitert til middag hos dem samme kveld! Det takket vi selvsagt ja til og da de dro fikk vi beskjed om å “komme innom i kveld”. I det vi skulle til å dra kom et voldsomt uvær fra sør. En kano er ikke det beste stedet å være i når det lyner og tordner, så det ble noen ekstra timer i Ellenkoia mens vi venta på at været skullet passere. Tiden gikk fort, radiolytting og kortspilling var det vi fylte den med. Et par timer senere lå vannet blikkstille igjen og vi padlet ned til Svartbrysttjørna via Tørrfurutjern. Der var en fin plass rett ved en gapahuk. Tiden hadde gått fort og klokka var blitt 20.00! Ettersom vi ikke hadde noen formeninger om når middagen skulle være fikk vi teltet opp i rekordfart, deretter ordna vi soveposer og liggeunderlag og 20.30 var vi i kanoen igjen og padlet så fort vi bare kunne. Ved hytta ble vi tatt i mot nede ved vannet, de kunne fortelle at middagen nettopp var ferdig. Snakk om flaks! Fra dagboka til @steingrd Det ble en utrolig hyggelig kveld med mye skitprat og fantastisk mat og drikke. Makan til gjestfrie karer, de bød på alt som var og de fikk oss virkelig til å føles som gamle kjente. Middagen var saltkjøtt av lam, med poteter, løksaus og en himmelsk kålrotstappe. Helt klart bedre enn Real Turmat i teltet! Et telt som bærer preg av å være satt opp i stor hast… Dag 7 - Hjemreise Siste dag skjedde det ikke stort. Vi hadde avtalt med campingen at vi skulle plukkes opp 14.00 ved Svartbrysttjørna. Ettersom vi hadde lagt til oss litt upraktiske soverutiner var vi ferdig pakka, spist og klare for å padle 13.30 og det holdt akkurat. 14.00 sharp var vi fremme ved parkeringen og eventyret i Øvre Pasvik nasjonalpark var over. For denne gang!

I våre dager, hvor mange gjør friluftsliv til heseblesende sport, vil jeg anbefale Eirik Røkkums artikkel i Harvest til ettertanke og debatt. Hva er det egentlig vi gjør med friluftslivet? http://harvest.as/artikkel/om-vaghalser-i-friluftslivets-ar

Tittel på filmen: Skogtur, eller: Den lange rusleturen som ble kort. Kategori: Medlemmenes egne videoer (friluftsliv) Lagt til: 02 august 2015 - 21:13 Hr Av: rayun Kort beskrivelse: En planlagt spasertur fra Løken til Sjusjøen. Her kommer videofilm fra min planlagte spasertur fra Løken i Aurskog-Høland til Sjusjøen Pinsen 2015. Det gikk ikke helt som planlagt, men dette kan det leses om i posten: Den lange rusleturen som ble kort. Snurr film. View Video

Hadde med 3 voksne damer på tur til Draumarnuten - 710 moh i dag. De 500 høydemeterene opp fra Bygland sentrum gikk som en lek. Mens praten gikk for fullt mellom veninnene la jeg på sprang opp på Lyseheia. Fikk plukka 5 topper mellom 770 og 830 meter som fyll i toppboka. I tillegg rappet jeg med meg et par liter modne multer. Da jeg kom tilbake på Drøymarnuten gikk praten fortsatt for fullt. Ja de hadde nesten ikke merket at jeg hadde vært borte et par timer...

 Turen starter dårlig, eller rettere sagt merkelig. Billettøren er en 55+ heks, som åpenbart hater “unge” menn som driver med friluftsliv. “En vei, kan jeg betale med kort?”. “Du kommer ikke tilbake igjen...” (med halveis hånlig tonefall). “Hvor lenge skal du være?” “Eh..jeg er ikke helt sikker, men ca. en u..." “Vet du ikke hvor lenge du skal være borte?!” “ Det planlegger man ikke i detalj på tur” “Er du aleine?” “ “Ja..(?)” “Ja, ja du får vel kose deg da....” Vel, vel... Ankommer Mogen klokken tre og går oppover mot Gjuvsjåen. Tar meg først en røyk utenfor turisthytta, men merker ikke mye til den oppover bakkene siden jeg ikke røyker fast, men bare når jeg får ånden over meg. He he.... Tankene kretser på veien oppover rundt hvorfor disse 55+ heksene hater menn, og da særlig yngre menn? Kan det være at de gikk i tog på 70-tallet, og nå som de ikke lenger er reproduktive så har aggresjonen økt ytterligere? Har hatt en del slike episoder der jeg har hisset meg opp kraftig, men dette var for rart. Oppe på platået brytes tankespinnet og en flokk reinsdyr stormer forbi 100 meter unna, rett ved Gjuvsjåen. Teltet slås opp ved ovennevnte vann. Spiser spekeavskjær og brød til kvelds. Leser i boken “Skarpskytter på Østfronten” og blir sjokkert over all den groteske volden. Tyve sovjetiske soldater voldtar kona til en ungarsk restauranteier og hun drepes så på bestialsk vis, mens han ser på bundet til en lyktestolpe - må røyke enda mer for å roe meg ned. Går frem og tilbake langs bredden på kvelden og kjeder meg. Dagen etter starter med to sigaretter og marsj til Gjuvsååi, hvor jeg finner en fin teltplass. Gruer meg til å krysse over neste dag, men forstår fort at dette bare er småplukk etter å ha rekognosert litt. Ikke akkurat noen Mcckenzie river. Dessverre ingen fisk å få i den fine kulpen midt på dagen. Været blir sommerlig ut på ettermiddagen og jeg leser “Elitesoldat - i krig på fremmed jord” av danske Tomas Rathsack, mens jeg ligger ute på bamseunderlaget. Solen varmer godt og jeg røyker og leser om sekkene fallskjermjegerne bærer i Afghanistan. De kalles "teger", og hans veier denne gangen 85 kilo. Min på 20 virker nå ganske beskjeden. Nå har også sigarettene begynt å smake faretruende godt, og jeg er faktisk glad for at pakken er tom. Går på formiddagen neste dag nedover mot Elgsjåbekken og krysser også den, og følger så fjellet sørover mot Skardvann ved å holde høyden. Prøver noen kast med spinner i en kulp i nevnte bekk. Kommer etterhvert inn på vardemerket sti og følger denne opp til Skardbu, hvor teltet slås opp - her blir jeg i to dager. Fantastis utsikt og beliggenhet dette stedet har. Her ville jeg også satt opp en bu, det er helt på det rene. Fisket her er imidlertid dårlig og jeg har ikke engang fått kommet i gang før noen slår seg til rett ved meg på andre siden og begynner å fiske i samme innos. Merkelig nok slår de ikke opp teltet, men legger i vei rett opp en fjellside klokken 9 på kvelden? Ja, ja, hver sin lyst. Det er tid for retur etter noen dager og etappen tilbake til Grisletjønn blir lang. Jeg er nå nede på kun havregryn og potetmos og har ikke noe kjøtt eller skikkelig protein igjen. Jeg får utrolig lyst på sprøstekt fisk og fisker mer intenst enn før. Været slår heldigvis om på kvelden, og snart ser jeg snøret stramme seg. Jeg gjør mothugg, og den sitter. Når det trengtes som mest får jeg fisk. Sprøstekt ørret er alt jeg klarer å tenke på mens jeg renser den og fyrer opp optimusen. Aldri har fisk smakt så godt. Turen tilbake er plankekjøring, og heldigvis med en annen billettør.

Det er lite til ingen snø inn til Tomannsbu nå. Vi har vært der tre uker i sommer og anbefaler absolutt å ta turen. Det er ingen plasser hvor du må gå over snø nå, det er en liten snøflekk rett ved Øydevann, men den kan du gå rundt ved å gå 5 meter høyere i terrenget. God tur! Statusbilde fra rundt hytta for 2 uker siden:

Vi dro rett fra kjempekoselig bryllup lørdag kveld til hytta Kittanstu i Namdalseid. Kom fram til hytta kl 0300 natt til søndag. Kom hjem i dag etter flotte dager med det nydeligste sommervær! Vi hadde med ca 40 ørret hjem, det bet villig i Sørsandvatnet!

Hvor vanskelig er dette? Dere kommer antagelig til å le av meg, men håper å få noen seriøse svar. Litt om meg selv: Jeg er I slutten av 20 årene, I rimelig bra form, ikke overvektig og løper 40-50 km i uka. Har minimal erfaring med å overnatte i naturen eller gå lange turer, dvs en typisk "byperson" Hvor lang tid vil det ta? hvor mye planlegging kreves? hvor stort budsjett? Håper noen kan gi meg noen tips om hvordan jeg kommer i gang.

En fellesnevner for disse artiklene er at artikkelforfatterne setter sitt eget friluftsliv i en annen og bedre bås enn andres tilsynelatende friluftsliv. (på spissen). At noen liker ekstremsport eller å gjøre noe som ingen andre har gjort før er vel bare greit. Slik har det vært til alle tider. Jeg velger å se det positive i at folk faktisk kommer seg ut på tur - at de drasser med seg f.eks. en selfiestang er en ting i tiden. Manges store helt Lars Monsen brukte selfiestang lenge før vi visste hva det var eller at det hadde et navn. Jeg tipper at mange som klager på at folk gjør merkelige ting i naturen også klager på at det er for mange som sitter foran TV eller spillmaskinene. Nei - la folk bruke sin allemannsrett i fred. Hadde jeg vært yngre hadde jeg lært meg paragliding så jeg kunne flydd ned fra fjelltoppene jeg gikk opp på - det ser utrolig flott ut.

Blant alle uhåndterlige turprimusser har jeg vel nå fått tak i landets første og så langt eneste 3 bluss bensinprimus: Ca 10 Kg og anslagsvis 7 kW samlet effekt (2+3+2) Et forferdelig drog, som jeg er veldig stolt av.

Har en cairn terrier tispe på 5år som jeg tok til meg for 3år siden, en som er med på alt. Hun er også veldig kosete av seg, men også sta til tider

Ja, det er planen!

Fint å se dere fikk en fin tur hit opp. Gikk ikke for min del å ta turen opp.. men tenkte når dere var her at dere var heldig med været for det har ikke vært noe særlig varme eller overskudd av finvær i år.

Som om det er noe nytt å ønske å prestere i naturen, er over hundre år siden første ekspedisjon som kom seg hele veien til sydpolen. Over seksti år siden de første kom til toppen på Mount Everest. Eneste som har forandret seg er at flere har mulighet til å oppnå slike mål pga bedre økonomi/bedre tilgang på utstyr, samt at vi ser alt andre gjør pga Facebook etc.

Og siden denne artikkelen er diskutert tidligere, passer det å kopiere inn et svar fra forrige gang. Det dekker mitt syn, og får sagt det på en mye bedre måte enn det jeg vil klare....

Ny versjon av Arc Blast. Ny ramme og hoftebelte for å matche Arc Haul.

Siden den lave vekta på snella tiltalte meg, ble ikke de andre vurdert. Liker ikke dobbeltsveiva på stradic, og biomaster var også relativt mye dyrere enn første generasjons Rarenium. Jeg bruker aldri mono lenger, men nå skal det sies at jeg stort sett alltid pælmer sluk.

De ungene må ha verdens beste pappaer! Tror mange fedre ville prioritert tur med ungefri hvis muligheten til en slik tur hadde dukket opp. Takk for en flott rapport og fine bilder.

Fikk et lite stormkjøkken av Imp, dessverre har været og ryggen satt en stopper for turen, men da er muligheten litt flere, men liker tips for det

Jeg postet en video her på forumet under "Hvor har du vært på tur i dag"-tråden der jeg hadde laget en video av turen over traversen fra Stabben til Inderbergsalen. Det er nok en av de mest luftige og spektakulære turene her i Aure kommune. I morges ble jeg oppringt av avisa "Tidens Krav" som ville publisere videoen på sine nettsider, noe jeg ga samtykke til. Nå har videoen nesten 2000 visninger og blir delt villig vekk på sosiale medier ser jeg. Dette har jeg aldri trodd når jeg satt på min gamle, treige og helt håpløse PC og redigerte - men jeg må innrømme jeg finner det utrolig morsomt da. Her er link til artikkelen for den som er interessert: http://www.tk.no/nyheter/aure/tustna/pa-denne-turen-bor-du-ikke-tro-mye-feil/s/5-51-90919

Å herregud, får vondt i magen bare av å se videoen, men for en utsikt og terreng! Kanskje etterhvert, har jo taklet Besseggen uten å bli mint for mye på høydeskrekken!

Jeg har alltid en kniv med meg i teltet som ligger ved siden av lykta og vannflaska. "Teltkniv" er jo et kjent begrep om det skulle bli brann. Men også om det skulle begynne å tetne seg til... Altså, ærlig talt: det skjer ingenting på tur i områder langt fra folk og vei. Jeg var på tur akkurat på Hardangervidda og den eneste skrekkopplevelsen var at begge armene hadde sovnet i soveposen og jeg måtte vri meg til en stilling som ga blodomløpet tilbake.

Hvis du har problemer transport av kano så kan en ally fungere. Jeg får i alle fall allyen (15.5 fot) bikkja, bagasje for to (2 x storsekker) inn i octaviaen. Da er allyen pakka sammen i pakksekken og lagt i baksetene. Du kan leie Ally fra en fyr på finn: http://www.finn.no/finn/torget/annonse?finnkode=61584902&searchclickthrough=true&searchQuery=leie+ally Kanoen kan også transporteres på taket uten problem. Hvis du bruker jekkestropper for å feste den så er du lurt å ikke dra til for mye da allyen kan bøye seg litt. Forøvrig er det ikke noe problem å få plass til 2 personer med bagasje og en mellomstor hund (20-30kg) i en 15.5 ally.

Ja så var vel denne severdigheten også ødelagt. Hva med å sette opp toaletter hvor folk putter på en tier og gjør det de må på en sivilisert måte? Så slipper vi at ruta får navn som en av de mest populære vandrerutene i Nepal som kalles "The pink highway" på grunn av alt rosa toalettpapiret som henger i busker og trær. Så kan vi ansette rengjøringspersonell som sikkert blir nødt til å kunne kjøre frem til arbeidsplassen sin, og så kan vi like gjerne asfaltere veien helt opp, sette opp gatelys og glemme hele naturopplevelsen. Da blir det sikkert også klar bane for de som både vil bygge heis opp fra Lysefjorden og helikopterlandingsplass på toppen. Og så kan noen bygge suvenirbutikk og overnattingsmuligheter på platået. Da skulle vell alt være som de fleste andre siviliserte turistattraksjoner rundt om i verden. Det er en stund siden jeg gikk denne turen, og det blir sikkert en god stund til neste gang.

Det kan jeg være enig i. Bly kommer fra naturen og på sin vei tilbake så vet vi selvfølgelig at det er et giftig tungmetall som kan gjøre skade hvis det ender opp på feil sted. Men oppfordringen om å rydde litt både etter seg selv og andre er en oppfordring jeg kan slutte meg til. Jeg plukker stort sett alltid opp søppel som ligger og slenger i naturen, ikke rundt kebabsjappa i byen, men når jeg går i områder hvor det ikke ferdes så mye folk. På turen til Preikestolen har jeg ofte med mye mer søppel hjem enn det jeg produserer selv og hvis det er turister i området så passer jeg på å plukke opp søppelet mens jeg lirer or meg noen eder og forbannelser over turistene som forsøpler naturen vår. En gang spurte en japansk dame meg om jeg jobbet her, men da hun hørte hvorfor jeg plukket søppel så forsikret hun meg om at de ikke hadde kastet noe og selvfølgelig tok jeg det som en selvfølge at siviliserte mennesker ikke gjorde sånne ting. Hun viste seg faktisk å være en ganske hyggelig dame og da jeg også kunne forsikre henne om at hun trykt kunne drikke vannet i bekken så ble hun ekstra glad og innså faktisk at ren natur var verd å ta vare på i denne verden som stadig blir mer og mer forurenset. Husk at det er bedre å tenne et lys enn å gå rundt og forbanne mørket.

Prøvde min nye Katabatic Palisade quilt for første gang i helga. Gikk for 850 fp vannavstøtende kontra 900 fp vanlig dun. Dette var valgene, tolker det som at behandlinga av dunet dermed gjør den litt mindre spretten. Jeg tenkte at for norske forhold så var det en grei tradeoff, så fremt det er noe i denne vannavvisninga. Noen erfaringer med quilt: -naken hud mot liggeunderlag blir klamt. Bør bruke truse og skjorte. -Bør ha et godt system for feste på liggeunderlag, eller under kroppen. Man vil ikke "åpne opp" hver gang man beveger seg. -samme gjelder hvis armene detter utafor underlaget i søvne -min quilt har nakkekrage og stramming. Dette er viktig for å hindre utlufting. Har alle quilter det? -lue/hals/balaclava desto viktigere -deilig å raskt kunne justere hvor varm quilten er. -lett å bruke i sittende stilling med armene ute (hvis du ikke har fått varmen i kroppen før frokost ) Som sagt første gang jeg bruker, og i det hele tatt prøver quilt. Jeg likte det. Er hakket mer orging/styr, men jeg syntes det fungerte godt.

Som alltid, når jeg er i Nore & Uvdal er ikke turen komplett før man har vært en tur på fjellet. Det blir som regel samme hver gang, men men. Først en tur på "toppen" det vil si litt ovenfor hyttefeltet i Killingdalen og Vegglifjell skisenter, akkurat like før det begynner å gå nedover til Skirvedalen i Telemark er det parkeringsplass. Ble bare en kort tur ut herfra i dag, bare opp for å se på utsikten i grunn, med 2 hunder som drar i hver sin retning både opp og ned og mange mørke skyer på himmelen var det ikke langtur som stod på programmet. Men det er fint utgangspunkt for turer, Daggrø ene vegen og Lufsjå andre vegen. Fine skyer, med en god del vann i ... Lur som jeg er hadde jeg utstyrt meg med regnklær, og det medførte at jeg fikk ta deler av turen to ganger for å finne igjen regnbuksa mi som lå igjen på stien ... mista den vel ved en av de anledningene jeg snurra rundt meg selv en tre fire ganger for å komme meg løs fra diverse hundebånd (tvillingkobbel er satt opp på innkjøpslista). Jeg hadde lagt buksa i lommen på regnjakka altså, jeg hadde den ikke på Jaja, jeg kom frem og tilbake og tilbake igjen uten å bli våt. Så, neste post på programmet når jeg er på fjellet i Nore er Dalsettjønn ... eneste vann av litt størrelse på "egen" eiendom. Det er satt ut ørret her en gang, men de tror jeg har rømt for jeg har aldri hørt om noen som har fått fisk der. Men når jeg tenker meg om har jeg vel sett det har vaka en gang, så kan vel hende det lurer en på bånn ... Den lever trygt for meg, jeg må bare bortom med kamera jeg. Vel tilbake i bilen tok regnet meg igjen ... Men gir jo ikke opp for det, ventet til det verste regnet gav seg så tok vi en liten spaser tur til ... oppover denne gang. Startet på turen opp mot Eidsfjell. De har laget lengre skogsbilvei siden forrige gang jeg gikk opp denne vegen så lett å gå, men bratt nok er det i grunn likevel. (Spesielt spennende nedover igjen, 2 hunder som drar i bratt nedoverbakke kan bli i overkant .. vi må nok trene litt på kommandoer som "sakte" "rolig" og "vent") Og takket være mitt potte tette, ikke-pustende regntøy var jeg kliss våt når jeg kom ned igjen .. fra innsiden. Det var dagens høyst bråbestemte tur, ingen planlegging .. ikke noe utstyr (tok ikke med sekk engang) og bilen rett i nærheten stort sett hele tiden .. men tilsammen ble det da noen kilometer på bena likevel. Kan jo ikke dra på ekspedisjon hver gang man skal ut døra

Søppel legger igjen søppel...

Tre dager på Hardangervidda, nærmere bestemt Kalhovd resulterte i flere flotte fjellørret. Aurebekk Fiskarlaug vet å kose seg som det kommer ut av filmen, men fiske er selvfølgelig hovedfokus. http://www.youtube.com/watch?v=pkTkwH8Y8J0

Nå svarer jeg ikke egentlig på spørsmålet ditt, men det er ikke kostbart å spise varmmat på tur. Nå vet jeg ikke din økonomiske situasjon, men det koster ikke mer enn dette for et godt og funksjonelt kjøkken: Brenner: Boks med brus/øl - ok, kjøper ikke dette så veldig ofte, så vet ikke hvor mye det koster, men regner med det bør komme under 20 kroner. Slik lages en "Beer can stove": Trangia 1l kjele - 99 kroner http://www.xxl.no/search?text=trangia+kasserolle+1+0+l+27+g Lokk: Brettet aluminiumsfolie - 22 kr for en hel pakke om du ikke har det fra før. Brensel: Rødsprit: - 40 kroner for 1l (fyll det du trenger i tom brusflaske) Brenselbeholder: Brusflaske - 17 kroner. Opptenning: Fyrstikker/lighter - 10 kr Totalt: 208 kroner hvis du ikke har noe av dette i hjemmet, men det meste er vanlige husholdningsgjenstander som man ofte ikke trenger å kjøpe. Hvis du bare trenger rødsprit og kjele er det 139 kroner til sammen. Ikke bare er dette billig, men det er ultralett, så du kan mengde deg med de mest trendy lettpakkerne på fjellforum. Hvis du ikke har råd til dette er bål gratis, foruten lighter/fyrstikker om du ikke er bålekspert. En pakke grillpølser med lompe er kjempefin turmat.